Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte – innenfor den fordelte taletid – på inntil fem replikker etter statsrådens innlegg.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Erling Sande (Sp) [10:08:13]: (ordførar for saka): For dei fleste av oss er språk ein viktig del av identiteten. Retten vi har til å nytte vår eiga målform i skulen så vel som i dagleglivet og i kontakt med forvaltningsstyresmaktene, har stor verdi. Det å kunne bruke ei målform som liknar på daglegspråket, er òg med og styrkjer dialektbruken og dermed det språklege mangfaldet. Språket som blir nytta i media, i skuleverket og i det offentlege rom, påverkar på sikt både skriftspråk og dialekt.

Meldinga vi handsamar i dag, er ei oppfølging av lovføresegna om at det kvart fjerde år skal leggjast fram ei stortingsmelding om målbruk i offentleg teneste. Mållova regulerer bruken av bokmål og nynorsk i staten, og er ein viktig reiskap for å sikre språkleg jamstilling. Regjeringa slår fast at nynorsken reelt sett har vanskelegare vilkår enn bokmålet sjølv om dei er likestilte målformer, og at lova difor òg fungerer som ei sikring for utvikling av nynorsk skriftkultur og denne målforma sin posisjon i det norske språksamfunnet.

For at nynorsken skal vere godt synleg i det offentlege rommet, er kvantitative kvotekrav i mållova sentrale. Regelen om at inga målform skal ha mindre enn 25 pst., er på langt nær etterfølgd av alle statsorgan. Snarare har utviklinga gått i motsett lei dei siste åra. Ein ligg framleis om lag 8 pst. bak minstemålet. Dette gjer det naudsynt å hente fram att tiltak for å møte denne utviklinga offensivt.

Etableringa av ei språkkonsulentteneste som ein del av sekretariatet til Språkrådet er eit viktig tiltak i så måte. Og det er gledeleg at Regjeringa understrekar kor viktig sidemålsundervisninga i skulen er. At utdanninga gjev kompetanse i bruk av begge målformer, er ein viktig del av ein langsiktig strategi for å nå målet om betre språkleg jamstilling i staten. Vidare signaliserer Regjeringa at nettstadene til staten skal vere eit av dei områda der ein vil starte arbeidet med å sikre at mållova blir følgd. Departementet varslar at dei vil kome attende til spørsmålet om bruk av mållova i statstilknytte verksemder som ikkje er ein organisatorisk del av forvaltninga.

Det er òg bra at Regjeringa seier tydeleg frå at måla skal vere nådde i løpet av eit par år. Dersom ein ikkje når måla, skal det takast i bruk sterkare verkemiddel. Komiteen vil følgje denne utviklinga nøye.

Det framgår av saka at Framstegspartiet har eigne merknader og eigne forslag, som dei nok vil gjere greie for sjølve.

Senterpartiet er særs nøgd med at denne regjeringa har ambisjonar for språkpolitikken, og at ein viser eit sterkare engasjement for å sikre språkleg jamstilling i det offentlege enn det den førre regjeringa la til grunn i sitt arbeid. Dette er eit turvande engasjement.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:10:27]: Loven om målbruk i offentlig tjeneste, målloven, regulerer bruken av nynorsk og bokmål i staten. Formålet med målloven er i utgangspunktet å verne retten til å anvende den målform som faller en naturlig, eller som man velger, samt å hindre at en målform diskrimineres.

Fremskrittspartiet støtter retten til valg av målform, men vi er imot enhver form for tvang og lovregulering som har til hensikt å påtvinge den enkelte å anvende en målform som ikke er frivillig. Enhver må kunne velge sitt hovedmål, men også respektere den andre målformens likeverd og berettigelse.

Vi mener det å ha som målsetting at en viss prosentdel av den «svakeste» målformen skal benyttes i offentlig tjeneste, er rigid, begrensende og byråkratisk. Det er klart at dette påfører det offentlige et unødvendig og byråkratisk forsinkende ledd, som reduserer effektiviteten. Sagt på godt norsk: Det kastes bort både tid og penger. I lys av behovet for modernisering og effektivisering av det offentlige bør slike bestemmelser fjernes.

Enhver nordmann har evnen til å forstå begge målformer, og dette er språkets kjerne: kommunikasjon. Et levende språk vokser ikke frem gjennom tvang, kontroll og reguleringer.

Man har i altfor lang tid satt de to målformene opp mot hverandre. Dette tjener ingen hensikt. Det synes klart at nynorsk skriftkultur har tilført den norske kulturarven verdifulle skatter, men det har vært i form av enkeltmenneskers engasjement og ikke statlig overstyring. Det er ikke tall og prosentandeler som avgjør et språks levedyktighet, men menneskene som frivillig anvender språket.

Fremskrittspartiet ønsker at Regjeringen stiller i bero de foreslåtte innskjerpinger som har til hensikt ytterligere å styre valg av målform i statlige organ. Vi ønsker ikke at det settes i verk tiltak som har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av tvang, og som søker å øke omfanget og virkeområdet til gjeldende mållov.

Vi ønsker at det legges til rette for at tjenestemenn i statlige organer skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform, og vice versa.

Videre ønsker Fremskrittspartiet at statlige selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, men også andre foretak, slik som helseforetak, skal være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer i målloven. Dette har vi tidligere lagt frem Dokument nr. 8-forslag om her i Stortinget.

Vi ønsker også en revisjon av målloven, slik at den er i samsvar med realistiske språklige forutsetninger, og at den faktiske anvendelsen av målformene i den norske befolkningen legges til grunn for lovens formål og gjennomføring.

Saksordføreren var inne på dette med sidemålets situasjon i skolen. Fremskrittspartiet har en rekke ganger fremmet forslag om å gjøre sidemålsundervisningen valgfri. Vi har sett at undersøkelser viser at 20 pst. av norske ungdommer sliter med å lære seg språket. At de da må slite med å prøve å lære seg to språk, blir et problem for veldig mange. Man burde isteden konsentrere seg om å lære hovedmålet sitt på en bedre måte.

Vi er også svært skeptiske til språkkonsulenttjenesten, som saksordføreren nevnte, som vi frykter vil bli et språkpoliti.

Med dette vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [10:16:28]: Det vi diskuterer i dag, er et lite hjørne, men et viktig hjørne, av det en samlet språkpolitikk må handle om, nemlig hvordan vi skal ivareta den rikdommen og den skatten det er at vi har to språk i vårt land. Andre deler av språkpolitikken handler om kulturpolitikken, det vi har inne av ordninger i Kulturdepartementets budsjetter, det handler om undervisning, skolepolitikken, og noe om presse. I det hele tatt, det er flere elementer i dette. Men i dag dreier det seg altså om bruken av forskjellige målformer innenfor offentlig sektor. Det vi ser, er at nynorskandelen er på vikende front. I flere undersøkelser som har vært offentliggjort de siste dagene, kanskje ikke med helt like tall, er iallfall trenden ganske tydelig, og i forhold til språkpolitikken totalt sett er det et signal vi skal ta med oss og ta alvorlig.

Når det er sagt, er det vel også slik at det er viktig å ha en språkpolitikk som appellerer til folk, som har en åpenhet i forhold til språkutvikling som gjør at språkpolitikken oppfattes som naturlig. Språk er en viktig del av identiteten vår. Tvang, for trange retningslinjer, virker provoserende og har, tror jeg, vært til ulempe og til lite gagn for norsk språkdebatt, som jo er kjent for å være en debatt som det ofte går unødig høy temperatur i.

Vi har i merknadene funnet grunn til å be Regjeringen om å se litt nærmere på målloven. Høyre mener det er problematisk at kravet om å beherske begge målformer nok virker ekskluderende for en del grupper, kanskje særlig fremmedkulturelle, som allerede har et svakt språklig utgangspunkt. Det er viktig at målloven ikke gjør at vi ekskluderer både denne gruppen og andre grupper fra å ha stilling i det offentlige. Kanskje særlig i forhold til innvandrere er det offentlige som arbeidsplass en veldig viktig signalpost for å bringe fremmedkulturelle inn i vårt arbeidsliv. Vi ser nok også at i forhold til tradisjonelt norskspråklige er det ikke uten komplikasjoner at man stiller krav til at man skal beherske begge målformer, og i realiteten tror jeg nok at man, hvis man går inn i kjernen her, vil se at det nok heller ikke er tilfellet mange steder.

Vi ber altså i merknadene – og vi gjentar det her – Regjeringen om å ta målloven opp til revisjon, se på disse problemstillingene og på om det ikke vil være på høy tid å myke opp noen av de kravene som ligger der. Og det koker jo fort ned til det som er kjernekravet, nemlig at man skal ha krav på svar i den målform man selv har sendt henvendelse. Ved å liberalisere en slik bestemmelse vil man også kunne åpne for at man ikke ekskluderer noen grupper, eller at man ikke virker ekskluderende i forhold til kompetanse som man faktisk trenger. For dette har jo også den siden at kanskje tynt befolkede områder hvor nynorsk er viktig, faktisk har vanskeligere for å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft innenfor enkelte felter. Man kan jo sikre nynorskkompetansen innenfor de forskjellige områdene gjennom at man stiller krav til større offentlige enheter om at det skal være nynorskkompetanse i enheten som sådan, men at det ikke nødvendigvis skal ligge på den enkelte medarbeider, eller at man skal stille krav om at alle skal inneha denne kompetansen.

Vi merker oss at saksordføreren var fornøyd med at denne regjeringen hadde ambisjoner – han mente til forskjell fra den tidligere regjeringen. Jeg vil da minne om at det stort sett er den tidligere regjeringens forslag som er videreført. Det er ikke så veldig mange innskjerpinger eller endringer i forhold til de forslagene statsråd Svarstad Haugland fremmet. Men man ønsker altså å gå videre på dette, og jeg er godt fornøyd med at man følger opp den tidligere regjeringens linje når det gjelder det språkpolitiske.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:21:49]: Stortingsmeldinga om målbruk i offentleg teneste, som vi behandlar no i dag, gir oss anledning til også å kunne ha litt språkdebatt. Språk er det viktigaste instrumentet for kommunikasjon mellom menneske. Vi har to norske skriftkulturar, nynorsk og bokmål. Språket vårt er under konstant press, Noreg er eit lite språkområde, og som den minst brukte av dei to målformene er nynorsk særleg utsett.

Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig med bruk av nynorsk i offentleg forvaltning, og det er viktig i motvekt til dei delane av samfunnet der nynorsken i utgangspunktet er marginalisert. Kvotekrava i mållova står sentralt, for sentrale statsorgan skal når det gjeld allment informasjonstilfang, veksle mellom nynorsk og bokmål, slik at ingen av målformene over tid kjem ut med mindre enn 25 pst. Eg synest dette er viktig.

Sidan vi også har ei generell vurdering i forhold til språket, kan eg ikkje dy meg når Framstegspartiet i sine merknader og forslag ikkje ønskjer å ha nokon tvang, ikkje ønskjer å ha nokon føringar. Som representanten Ulf Erik Knudsen sa i sitt innlegg:

«Det er ikke tall og prosentandeler som avgjør et språks levedyktighet, men menneskene som frivillig anvender språket.»

Då synest eg faktisk det er viktig å sjå litt tilbake. For i dei delane av landet der mange brukar nynorsk, er det slik at barn har nynorsk på skulen, men mykje av den informasjonen som dei får elles, er på bokmål. Når dei kjøper Donald Duck eller andre teikneseriar, er dei alltid på bokmål. Når dei får barnebøker, er mange av dei på bokmål. Det gjer noko med sjølvtilliten og identiteten i forhold til bruk av nynorsk. Dei lærer nynorsk på skulen, men veldig mykje av informasjonen frå TV og frå media elles blir på bokmål. Det som då skjer, er at når barna blir større, er det mange som skiftar frå nynorsk til bokmål, fordi mange av dei stimulansane som ein får frå samfunnet elles, er på bokmål. Derfor er det veldig bra at vi har ein nynorsk barnebokklubb som gir ut litteratur til barn og unge på nynorsk.

Det er også viktig at vi gir eit signal om at vi ønskjer å ha eit språkleg mangfald og leggje til rette for nynorsken, og då er det tragisk at ein i ein del sentrale media ikkje eingong får lov til å skrive på nynorsk. Derfor er det all grunn til av og til å løfte fram debatten om i kva grad nynorsk og bokmål er likestilte i samfunnet elles, for på mange område opplever ein at ein kanskje ikkje får lov til å bruke nynorsk, eller at nynorsken er under press.

Når det gjeld utdanning og det at ein ønskjer at sidemålet skal vere frivillig i vidaregåande skule, trur eg det er eit heilt feil skritt å ta, for eg trur det er viktig at flest mogleg får lært nynorsk, også til bruk seinare i livet når ein ønskjer å ha konsulentar og rådgjevarar som skriv nynorsk – også her på Stortinget. Skulle nynorsk eller bokmål som sidemål bli frivillig i den vidaregåande skulen, trur eg også det ville føre til at nynorsken blei svekt. Vi må heller sjå på kva vi kan gjere for å styrkje målforma, og leggje til rette for det, i staden for at alt skal gå over til å bli frivillig, og at ein blir litt likegyldig til korleis utviklinga blir. Då trur eg i alle fall vi får langt dårlegare kår for nynorsken.

Eg er glad for at ein vidarefører ein offensiv språkpolitikk, og vi støttar fullt opp om dei tiltaka som er foreslått i denne stortingsmeldinga frå Regjeringa.

Trine Skei Grande (V) [10:26:02]: Det var egentlig saksordførerens avslutning som gjorde at jeg følte meg litt forpliktet til å si noe. Politisk engasjement har ikke nødvendigvis noen sammenheng med politisk kraft. Det betyr ikke at den som har tjukkest rustning, er den som er modigst i krig. Men engasjementet kan kanskje måles i at dette er den eneste meldingen statsråden har fremmet, så det betyr vel at han har et engasjement akkurat i denne saken. Eller kanskje det var det eneste han fant i skuffen ettersom det var der han begynte å lete.

Det offentlige må gå foran i forhold til det at vi faktisk er et tospråklig land. Og hvis man ikke skjønner kraften i det å ha to ulike skriftspråk i et land, betyr det bare at vi har vært utrolig heldige i dette landet som har klart å ha to skriftspråk uten å få mer konflikt rundt det enn hva vi har fått. Hvis vi ser rundt omkring i verden, ser vi at den demokratiske retten og den identiteten som ligger i skriftkulturen, faktisk får andre følger.

Jeg har lyst til å bruke mest tid på sidemålet i skolen og fagets behov for utvikling. Det er også en del av den offentlige politikken, som flere har nevnt her. Jeg er kjempeglad for at statsråden har sagt at han skal komme med en melding om utviklingen av språket vårt. Det tror jeg blir utrolig viktig, og det blir også en viktig debatt å ha her. For jeg føler at folk både trenger og har den språklige bevisstheten, og for oss som ser språkprogram på TV, og ser hvilken suksess det er blitt, er det også et visst håp om at språkdebatten kan leve videre.

Jeg har tenkt litt på dette den siste uka, for da døde min gamle norsklærer, og han var av det gode, gamle slaget som fikk setningsanalyser til å virke som krimromaner. Jeg har alltid syntes at setningsanalyse var kjempeartig nettopp på grunn av den opplæringen vi fikk i det. Jeg husker faktisk også den første timen da vi skulle ha sidemål, for hele den timen brukte han på å forklare oss likheten mellom dialekter, likheten mellom de to skriftspråkene og identiteten som ligger i de to ulike skriftspråkene. Jeg tror at de gode norsklærerne, de som er gode til å formidle selve ilden som ligger i språkfaget, faktisk demmer opp mot avskyen for det andre skriftspråket, samme hvilket av dem det er, og er i stand til å bygge bro og bygge ny kunnskap.

Det er noe som jeg synes er underlig med Høyre, kanskje noe av det jeg synes er rarest med Høyre, for Høyre står ellers last og brast med Venstre når det gjelder kompetansekrav og troen på det å strekke seg mot mer kompetanse, troen på det å strekke seg mot mer kunnskap, og at det å ha mindre kunnskap ikke er noe som kommer til å styrke et samfunn: Dette er nok det eneste punktet der Høyre er litt frafallen, siden de mener at mindre kompetanse og mindre krav faktisk fører til et bedre resultat for samfunnet.

Jeg tror at skal vi virkelig klare å holde på vår tospråklighet, er alt det vi gjør i forhold til offentlig sektor, viktig, men det viktigste er å finne fram til de ildfulle, gode norsklærerne, slike som min, som klarer å formidle spenningen knyttet til faget, som klarer å formidle engasjementet knyttet til faget, og som også klarer å bygge ned fordommene knyttet til faget. Da må faget utvikles, og da må vi som sagt sørge for at vi har gode lærere som klarer å bygge ned de fordommene som er knyttet til det andre skriftspråket, samme hvilket man har som utgangspunkt.

Så er jeg veldig enig med May-Helen Molvær Grimstad i viktigheten av barneboka for å klare å forholde seg til de to skriftspråkene, og slik sett er jeg ganske optimistisk, så mange gode nynorske barnebokforfattere som vi faktisk har i landet i dag.

Statsråd Trond Giske [10:30:46]: Den rød-grønne regjeringen har varslet en offensiv språkpolitikk. Vi har varslet at vi vil starte arbeidet med en stortingsmelding som tar for seg den totale språksituasjonen i landet. Hovedperspektivet vil være hvordan vi skal sikre det norske språkets posisjon som komplett og samfunnsbærende språk i Norge. I dette inngår også nynorskens posisjon og situasjon.

Alle små språk i verden er under press. Gjennom TV og filmer, Internett, næringsliv, kulturliv og massemedia ser vi hvordan engelsken tar stadig større plass på bekostning av de små språkene. Slik også i Norge. Det er viktig med en aktiv politikk for å ta vare på tradisjoner og kulturuttrykk rundt omkring i verden, ikke for å stenge resten av verden ute, men for å ta vare på sin egen identitet og kultur nettopp i møtet med en levende global tidsalder. I denne politikken må vi også ha klare språkpolitiske målsettinger. Her står hensynet til nynorsken og nynorskbrukerne sentralt. For på samme måte som norsken er utsatt i en verden med mer og mer engelsk, er også nynorsken utsatt i en situasjon hvor bokmålet har et klart overtak.

Kravet om minst 25 pst. av hver målform i informasjonstilfang fra sentrale statsorganer er et grunnleggende virkemiddel i norsk språkpolitikk. Jeg er glad for at innstillingen viser at dette har solid flertall i Stortinget. Dessverre er vi fortsatt et godt stykke unna å nå det målet. Meldingen viser at av det var 17,3 pst. på nynorsk, altså nesten 8 prosentpoeng lavere enn det forskriftsfestede minstekravet. Dette er likevel en økning fra perioden før, men det går for sakte. Vi trenger en forsterket innsats.

Alle statsorgan skal etterleve reglene i lov om målbruk i offentlig tjeneste. I den framlagte meldingen har vi understreket at målbruksreglene er en del av de grunnleggende saksbehandlingsreglene som hviler på hvert enkelt statsorgan, og vi har uttrykt en klar forventning til at alle statlige ledere gir klar beskjed internt om at målbruksreglene heretter skal følges til punkt og prikke. Dette vil departementet nå følge opp i et rundskriv til alle sentrale statsorganer, der vi vil informere nærmere om innholdet i meldingen.

Vi satser også på å bygge opp den statlige språkkonsulenttjenesten som ble foreslått for fire år siden, men som Bondevik-regjeringen ikke fulgte opp. Dette er kanskje det aller viktigste tiltaket på litt sikt, og det er et virkemiddel med positivt fortegn. Det betyr at det i regi av Språkrådet vil komme tilbud om hjelp og støtte, slik at vi også kan bidra til bedre kvalitet i det offentlige språket, enten det er bokmål eller nynorsk. Et bedre offentlig språk generelt vil også være et viktig delmål i den helhetlige språkpolitikken som vi vil komme tilbake til i den nye meldingen vi nå går i gang med.

Det er et bredt politisk flertall bak hovedtrekkene i meldingen. Likevel er det noen alternative forslag. Fremskrittspartiet skriver i sine merknader:

«Disse medlemmer mener at man i altfor lang tid har satt de to målformene opp mot hverandre – dette tjener ingen hensikt.»

Det er jeg hjertens enig i, og jeg vil legge til: Vi trenger å dyrke og ta vare på begge våre målformer. Bokmål og nynorsk er umistelige bestanddeler av norsk språk og kultur.

Fremskrittspartiet sier videre:

«Det synes klart at nynorsk skriftkultur har tilført den norske kulturarv verdifulle skatter.»

Igjen er jeg hjertens enig. Der vi skiller lag, er når det gjelder viljen til å ta i bruk offentlige virkemidler for å nå disse målene og for å støtte og stimulere nynorsk for å sikre nynorsk skriftkultur gode vekstvilkår også i framtiden.

Enkeltmenneskers engasjement er selvsagt viktig, men vi må også ha en felles politikk, felles mål og felles tiltak for å sikre at vi faktisk klarer det vi har som ambisjon.

Hvor fritt står f.eks. skoleeleven med nynorskbakgrunn når han skal ut i en verden dominert av bokmål? Hvor fritt står man når man på alle kanter bare møter bokmål? Hvor fritt står man hvis alle offentlige etater bare bruker bokmål?

Det er sagt her i debatten og også nevnt i et av forslagene at man skal myke opp reglene slik at man skal kunne svare på begge målformer. Men stikkprøver i offentlig administrasjon viser at det er bare 3 pst. av de ansatte i sentraladministrasjonen som har nynorsk som hovedmål. Dersom vi overlater til det frie valget å svare, vil vi dermed få en så å si nynorskfri sentraladministrasjon, og nynorsken vil bli ytterligere marginalisert.

Jeg vil i så måte vise til det den forrige regjeringen, der Høyre satt, sa, at man kan ikke bruke hensynet til minoritetene som påskudd for å svekke de nynorske tiltakene. Her er jeg og den forrige regjeringen helt på linje.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:36:09]: Jeg registrerer at Regjeringen ønsker å kjøre videre på politikken med tvang, rigide regler osv. Det er jo den politikken man har hatt i en årrekke, og den har avstedkommet en redusert bruk av nynorsk, slik som representanten Olemic Thommessen påpekte i sitt innlegg.

Man kan spørre seg om det ikke er på tide å ta til vurdering om man skal fortsette å dunke hodet inn i den samme murveggen gjentatte ganger. Kanskje bør man tenke nytt, og kanskje bør man se at den politikken man har ført, har bidratt til å gi nynorsken en negativ klang hos dem som har bokmål som hovedmål. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva ser han er nytenkning i det som er lagt frem i dag?

Statsråd Trond Giske [10:37:11]: Jeg vil si at det viktigste signalet som vi kommer med i meldingen, er den offensive satsingen vi ønsker å ha på konsulenttjenesten. Det mener jeg ikke er et tvangstiltak. Det er et positivt stimuleringstiltak som ikke bare vil gjøre at nynorsk kanskje kommer bedre fram, men som også kanskje fører til at den offentlige administrasjonen generelt får en bedre språkbruk, at man utvikler det språket som den offentlige administrasjon anvender.

Jeg er litt forundret over Fremskrittspartiets syn på nynorsk, for i mange andre sammenhenger er Fremskrittspartiet de som sterkest hevder at det er nødvendig å slå ring om det norske og beskytte oss mot utenlandske impulser og det som fortrenger det norske. Vel, nynorsk er altså en sentral del av det norske, og jeg mener at vi både skal ta vare på det flerkulturelle mangfoldet, ha støtteordninger og systemer som sikrer at vi er åpne for nye impulser og ikke blir sjåvinistiske og isolasjonistiske, og samtidig ha en offensiv holdning til å ta vare på det norske, også når det er på nynorsk.

Olemic Thommessen (H) [10:38:29]: Det er riktig, som statsråden sier, at problemstillingen om minoriteter var nevnt også i den forrige rulleringen, men det er altså fire år siden, og tiden går. Vi har jo sett forskjellige eksempler på, syns jeg, ganske uheldige konsekvenser av de kravene som målloven i dag stiller. Én ting er sentraladministrasjonen i Oslo. En annen er en ganske stor offentlig sektor i resten av landet og hensynet til minoriteters mulighet til deltakelse. Da mener jeg først og fremst de fremmedkulturelle. Men jeg mener også at den problemstillingen vi ser i veldig mange små kommuner, som dreier seg om rekruttering til stillinger på spesielle kompetanseområder, også er ganske viktig. Det er en viktig utfordring for Distrikts-Norge.

Jeg vil da spørre statsråden: Vil statsråden se på dette, eller har det han har sagt, vært å forstå slik at han ikke vil røre målloven i det arbeidet som nå skal gjøres?

Statsråd Trond Giske [10:39:40]: Det er denne regjeringens linje at vi møter alle forslag fra opposisjonen med ydmykhet og lydhørhet. Også dette forslaget vil vi ta med når vi skal skrive en stortingsmelding om språk.

Det er et viktig mål at folk med minoritetsbakgrunn, folk som kanskje har kommet til Norge i voksen alder, og som ikke har de samme forutsetningene og det samme utgangspunktet for den språkbeherskelsen som dem som er født og oppvokst her, har, også kan få plass i offentlige stillinger. Det er en problemstilling vi vil ta med. Men samtidig vil jeg minne om noe som står i den kulturmeldingen som Thommessens egen regjering la fram i 2003. Der står det:

«Men toleranse for nye kulturimpulsar må heller ikkje verta eit påskot til å fornekta det tradisjonelle kulturmangfaldet vårt. Det ville vera eit ironisk paradoks dersom behovet for å leggja tilhøva til rette for våre nye landsmenn skulle verta eit argument for redusert nynorsk målbruk i ulike offentlege samanhengar».

Det er også mitt utgangspunkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H) [10:41:03]: Representanten Trine Skei Grande konstaterte at vi har to skriftspråk her i landet. Det er i og for seg riktig. Det ene av dem heter samisk. Vi har ikke to norske skriftspråk her i landet. Det er en regelrett misforståelse. Vi har av historiske grunner to forgreninger av ett norsk skriftspråk. Derfor er det urimelig å sammenligne med språkkløyvde land som f.eks. Belgia, hvor den ene halvdel av befolkningen kommuniserer på flamsk og den andre på fransk. Der er problemet at de to ikke forstår hverandre gjensidig uten at de lærer hverandres språk.

Situasjonen i Norge i dag er at ikke ett eneste menneske har problem med å forstå det de leser, enten det er skrevet i den ene eller den annen språkform. Vi har en mållovgivning som i sine prinsipper ble utformet på slutten av 1800-tallet, altså ikke bare i forrige årtusen, men mer enn hundre år tilbake i forrige årtusen. Etter mitt skjønn er det på høy tid at vi er villige til å stille de grunnleggende prinsipielle spørsmål: Virker denne mållovgivningen i dag etter hensikten? Kan det tenkes at den kvantitative prosentregningstilnærmingen går på bekostning av de kvalitative sidene ved norsk språk, og at det er den egentlige utfordringen?

I dagens Vårt Land skriver biskopen i Agder – biskoper må vel regnes som relativt troverdige personer – at man der har vært nødt til å avvise to meget velkvalifiserte søkere med utenlandsk bakgrunn fordi de ikke oppfyller kravet til, i dette tilfellet, utelukkende å skrive nynorsk, fordi mållovens matematikk fører til at i et bispedømme hvor det er 6,8 pst. av befolkningen som har nynorsk som hovedmål, er bispedømmet pålagt, på grunn av antallet kommuner, av alle ting, utelukkende å kommunisere med folk på nynorsk. Jeg synes biskopens uttrykk er ganske treffende: «lovtrelldom», i mer enn en betydning av ordet. Man må jo regne med at biskoper er til for å betjene mennesker og ikke for å betjene kommuner.

Når en mållov kan gi så absurde konsekvenser som i dette tilfellet, tror jeg at alle, ikke minst med tanke på den utgaven av norsk som kvantitativt sett er den som brukes minst, er tjent med å spørre seg om vi ikke i dag bør velge en annen tilnærming. Da er min oppfatning at tiden er inne til å legge et helt annet prinsipp til grunn, nemlig at alle norske borgere skal ha frihet til å velge den av språkformene som de mestrer best. Negativt uttrykt: Ingen arbeidsgiver i dette land burde ha rett til å pålegge sine ansatte å skrive en annen utgave av norsk enn den utgaven de selv foretrekker. Det ville også løse det problem som nynorskfolket nå har aksjonert mot i lang tid, nemlig at de viktigste mediene i dette land, de som redigeres i Akersgata, stort sett pålegger alle sine ansatte å bruke utelukkende bokmål. Hvis man mener at det er viktig kulturpolitisk, må også målfolket være villig til å nærme seg saken prinsipielt, og det prinsipielle spørsmål er om man har rett til å pålegge folk å skrive en annen utgave av norsk enn den de mestrer.

Erling Sande (Sp) [10:45:03]: Representanten Knudsen seier at Framstegspartiet ikkje vil tvinge ei målform på tilsette i det offentlege. Då finn eg grunn til å spørje Framstegspartiet: Kven er det offentlege til for? Kven skal det offentlege tene? Er det ikkje innbyggjarane? Er det andre område der Framstegspartiet vil gå inn og endre stillingsinstruksane fordi dei tilsette ikkje trivst med dei oppgåvene dei har?

Eg har respekt for Høgres prinsipielle standpunkt om revidering av mållova. Forslag nr. 2, som er sett fram av Framstegspartiet, er ikkje eit forslag om å endre mållova. Det er eit forslag om ikkje å følgje opp lova, og det må seiast å vere oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet konkret foreslår at lova ikkje skal følgjast. Er det slik Framstegspartiets justispolitikk er, at ein skal følgje lova, men berre så lenge ein sjølv er samd i ho?

Så til sidemålsundervisninga. 20 pst. av dei norske elevane slit, seier representanten Knudsen. Ja, det er riktig at mange elevar slit, men det finst ingen påvist samanheng mellom sidemålsundervisninga og det at elevar slit med norskundervisninga. Snarare er det antyda det motsette, nemleg at dei to målformene gjev eit betre grunnlag for språkopplæring.

Representanten Olemic Thommesen tek opp utfordringa som er knytt til innvandrarar og sidemålsundervisninga. Det er bra at representanten gjer det, for det er faktisk slik at sjølv i dei områda i landet der nynorsk er hovudmål, lærer innvandrarane i stor grad bokmål når dei får norskopplæring. Eg håpar at vi, både Høgre og regjeringspartia, framover kan stå i lag når vi skal sjå på den problemstillinga og på korleis vi kan sikre fleire av innvandrarane ei god norskopplæring som òg er tilpassa det området dei bur i, same kvar dei bur i landet.

Så har det vore snakka om ambisjonar. For alle som har lese innstillinga, må det vere tydeleg at Høgre ikkje har dei same ambisjonane som Regjeringa når det gjeld mållova. Snarare har partiet merknader og forslag som tyder på at ein ikkje har dei same ambisjonane når det gjeld bruk av båe målformene i offentleg sektor.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:48:12]: Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandlar for tida St.meld. nr. 4 om oppmodings- og utgreiingsvedtak i perioden 2004–2005. Det kan vera på sin plass her og no å nemna at det mest namngjetne oppmodingsvedtaket som Stortinget har fatta, er det frå 1885 om jamstilling mellom nynorsk og bokmål. Det lyder slik:

«Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.»

Etter det har det vore brei semje i norsk politikk om at språka er å rekna som formelt jamstilte, og at ein skal leggja forholda til rette for at jamstillinga òg skal vera mest mogleg reell.

Rolla til offentleg sektor, til stat og kommune, er noko av det som har endra seg mest i det norske samfunnet sidan 1885. Kort fortalt har det offentlege blitt viktigare når det gjeld både regulering av økonomi og produksjon av velferdstenester. Endå meir relevant i denne samanhengen er at stat og kommune kan hende er den største språkprodusenten i Noreg. Det offentlege produserer rett og slett mykje tekst og er på den måten med på å forma språksituasjonen direkte òg i kvardagen. Det er difor målbruk i offentleg teneste er viktig og sentral når det gjeld både jamstilling av nynorsk og bokmål og – på eit meir overordna plan – oppfølging av det klassiske oppmodingsvedtaket frå 1885.

Dei aller fleste landa er språkleg heterogene. Belgia er eitt døme. Island er eit av veldig få unntak. Språkleg mangfald har ein eigen verdi. Det fører til større språkleg medvit. Det sikrar at ulike tradisjonar, ulike historier og av og til òg ulike verdiar både samspelar, konkurrerer og er i konflikt med kvarandre. Samla sett fører dette til debatt og opplysing, og det er i sin tur bra for folkestyret.

Mållova er altså med på å sikra dette mangfaldet – ei meir samansett offentlegheit og eit sterkare demokrati. Det er difor gledeleg at Regjeringa både i Soria Moria-erklæringa og gjennom mållovsmeldinga legg såpass stor vekt på arbeidet for å medverka til at dette mangfaldet vert styrkt. Så er det sjølvsagt andre og svært viktige tiltak som gjeld den enkelte, f.eks. å setja søkjelyset på kva som skjer i høvet mellom grunnskule og vidaregåande skule, korleis vilkåra for jamstilling er der. Jamstillinga er der i teorien for ein nynorskbrukar, men pr. dato ikkje i praksis.

Olemic Thommessen (H) [10:51:37]: Det er med stor glede jeg lytter til statsråden når han snakker om den kommende stortingsmeldingen om norsk språk. Den ser vi virkelig frem til.

Nå er det slik at nesten i enhver språkdebatt og ved enhver anledning vi snakker om språk, handler det om nynorsk eller ikke nynorsk, eller nynorskens levevilkår på den ene eller andre måten. Statsråden har ydmykt signalisert at han vil lytte til råd fra opposisjonen – noe jeg nærmest rørt sa – og jeg gleder meg til at han også benytter anledningen til å komme med noen innspill til arbeidet som skal gjøres. Vi har i Norge også en rik riksmålstradisjon, som er bærer av viktige og helt sentrale deler av vår litteratur. Riksmålets og bokmålets levevilkår burde man også se litt nærmere på, ikke minst i forhold til store prosjekter på ordboksiden, som bl.a. Riksmålsforbundet står for, og som hittil har sett svært, svært lite til offentlige midler eller til offentlige støttetiltak.

Jeg vil også si at i forbindelse med spørsmålet om norsk/engelsk må det være viktig å se på synergien som ligger i at vi tilhører et skandinavisk språkfellesskap. Det er jo riktig som representanten Lønning sier, at det som vi ofte beskriver som to norske språk, er to grener av det samme. Men det er også slik at de tre skandinaviske språkene i internasjonal forstand regnes som dialekter fra det samme språk.

Skandinaviske språk snakkes av over 20 millioner – jeg tror ca. 22 millioner – mennesker. Det må være et viktig poeng å ta med seg i forhold til hvilken synergi vi kan ha mellom de skandinaviske land, og hvordan vi kan ivareta skandinavisk språk og kultur. Det må være en innfallsvinkel som vi burde legge vekt på, ikke minst også innen medialt samarbeid. Jeg synes det er synd at det aldri har blitt noe av de nordiske kanalene, at det faktum at vi har statlige «host broadcasters», eller – for å bruke et norsk uttrykk – allmennkringkastere, i alle de skandinaviske landene, ikke har gitt oss mulighet til et bedre samarbeid på f.eks. programsiden. Etter hvert som teknologien gjør det mulig å styrke flere kanaler, burde vi kunne få til et samarbeid på kanalsiden.

Vi har en stor utfordring i det å finne en språkpolitikk som samler. Når det gjelder det skolepolitiske, som man har vært inne på ved flere anledninger her, skal jeg ikke gå inn i en debatt om det ved denne anledning, men jeg vil si at hvis vi kan finne frem til grep som gjør at man får en naturlighet både til det man opplever som sitt hovedspråk, og til det andre språket, enten det er bokmål eller nynorsk, må det virkelig være å ønske.

Trine Skei Grande (V) [10:55:01]: Det var sjølsagt Inge Lønning som gjorde at jeg måtte ta ordet, sjøl om representanten Thommessen nå bidrog til en litt bredere opplysning av området. Jeg regner jo egentlig representanten Lønning som en meget opplyst mann, men jeg syns kanskje ikke at Belgia-eksemplet er det beste i forhold til denne problematikken. Et annet eksempel kunne ha vært Balkan, der språk som en utenfra fort vil kunne regne som ulike dialekter, er så nært knyttet til identitet, så nært knyttet til nasjonalitet, at det har vært med på å utløse kriger.

Språk og skriftspråk er identitet, og det er snakk om respekt for identiteter. Det er i bunn og grunn snakk om de demokratiske tradisjonene våre. Hvis man ikke har denne tilnærminga til dette spørsmålet, vil alltid løsninga i andre enden bli feil. Jeg tror at når statsråden nå skal lage en melding, vil mange av perspektivene være de samme som dem Thommessen nevnte, men hvis man ikke har den holdninga i bunnen at når det er snakk om språk, er det snakk om identiteter, og at identitet ikke er noe man endrer ved lovvedtak, kommer man feil ut når man skal lage politikken.

Så er det spørsmål knyttet til alle de norske borgerne som ikke har norsk som sitt førstespråk, men som sitt andrespråk. Her tror jeg det finnes veldig mange lure, små og smarte endringer som kan gjøres, som gjør at dette ikke får dumme utslag. Men dette ble nok ikke helt opplyst av saksordføreren, for i Oslo har vi til tider hatt flertall av minoritetsspråklige i nynorskklassen på Sagene. For eksempel hadde vi i perioder veldig mange kurdere som oppfattet seg sjøl som en minoritet i sitt eget land, og som derfor følte sin identitet mest knyttet til skriftspråket nynorsk når de skulle velge skriftspråk for sine barn.

Så dette er nok mye mer sammensatt enn det kan se ut til utenifra. I bunn og grunn er det snakk om det enkelte menneskets identitet som bakgrunn for politikken, og det er snakk om den toleransen og det demokratiet vi klarer å bygge på bakgrunn av det.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:57:47]: Saksordføreren stilte to spørsmål til Fremskrittspartiet. For det første: Hvem er det offentlige til for? Svaret er selvfølgelig: for folket. Men selv om det er til for folket, må vi også ta litt hensyn til de ansatte. Det går jeg ut fra at Senterpartiet er enig med oss i.

Det som er bakgrunnen for vårt syn, og det ble også trukket frem av representanten Lønning, er at det ikke er noe problem for det norske folk å forstå et brev om de får det på nynorsk eller på bokmål. Vi tror ganske så sikkert at alle nordmenn ville forstå det, selv om man ikke får brevet på sin egen målform.

Så stiller også saksordføreren spørsmål om Fremskrittspartiet mener at lover skal brytes, om vi ikke skal følge opp lover. Nå er det ikke det som står i forslag nr. 2. Det som står, er at vi ber Regjeringen «stille i bero de foreslåtte innskjerpinger som har til hensikt å ytterligere styre valg av målform i statlige organ». Dette er jo et policydokument, som stortingsmeldinger gjerne er, og ikke en lovendring. Vi ber om at denne policyomleggingen stilles i bero. Men dette må også ses i sammenheng med forslag nr. 5, der vi ber om en revisjon av målloven slik at den blir mer i samsvar med realistiske språklige forutsetninger osv.

For øvrig må jeg si at representanten Lønnings innlegg var som musikk i mine ører. Hadde det ikke vært for at det ville vært uparlamentarisk, ville jeg gjerne stått på stolen og gitt applaus for det. Det at man ikke har to språk, men to forgreninger av samme skriftspråk, er selvfølgelig helt riktig, og det er selvfølgelig helt riktig at alle forstår de to formene. Spørsmålet er da konsekvensen av representanten Lønnings innlegg. Hans parti burde stått sammen med Fremskrittspartiet i alle de merknader og forslag vi har lagt frem, men jeg merker meg at det ikke er tilfellet.

Så vil jeg også si at problemet med disse rigide reglene, som bl.a. har rammet et bispedømme, og som også har rammet en rekke virksomheter, kunne det faktisk vært rettet opp i i de årene som representanten Lønnings parti har sittet i regjering.

For øvrig registrerte jeg i min replikkordveksling med statsråden at det ikke er tale om noen ny politikk eller noen nye tanker, man skal kjøre videre i den samme gaten som nå. Hvis man tror at nynorsken ikke kan overleve uten tvang, så er det ille stilt med nynorsken. Vi har åpenbart et langt mer optimistisk syn på dette enn flertallet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Inge Lønning (H) [11:01:08]: Jeg har naturligvis ingenting imot at noen hører mitt innlegg som om det var tonefølge til, det står enhver fritt.

Jeg bad om ordet for å følge opp dialogen med representanten Trine Skei Grande litt, for etter mitt skjønn gav hun et meget godt argument for mitt syn og mot sitt eget i det siste innlegget hun holdt. For det er klart at språk har med identitet å gjøre, og det er der problemet ligger med den nedarvede norske juridiske løsningen av dette, troen på at man kan pålegge alle norske borgere å holde seg med to identiteter – for det blir jo konsekvensen, en hovedidentitet og en sideidentitet. Det er allerede i begrepsbruken noe som roper lang vei om at det er en skrivebordskonstruksjon som ikke noensinne vil kunne tvinge terrenget til å rette seg etter kartet. Mitt hovedanliggende er nettopp å løfte ambisjonsnivået, fordi jeg frykter for at vi i dag har en feilslått likestillingspolitikk. I målsettingen er jeg hundre prosent enig i likestillingen mellom de to offisielle norske språkformene. Men vi har i stedet havnet i den paradoksale situasjon at lovgivningen er blitt formålet i stedet for instrumentet. Og når lovgivningen får meningsløse konsekvenser, så tviholder vi fremdeles på at det er lovgivningen som har forkjørsrett. Da blir det målloven, paradoksalt nok, som blir det overordnede formål, mens det skulle være det kvalitative, å stimulere til god bruk av begge de norske språkformene.

Vi har jo ikke en situasjon à la Balkan. Henrik Ibsen og Ivar Aasen tilhørte ikke to forskjellige nasjonaliteter, og de hadde ikke behov for å bekjempe hverandre innbyrdes av den grunn. Det er en rikdom i vår norske kultursituasjon at vi har den forgreningen av norsk skriftspråk som vi har, men da må vi lære oss til å se fremover og ikke bakover hele tiden. Vi må stikke fingeren i jorden og konstatere at når f.eks. landets største universitet har fire ganger så mange utenlandske studenter som man har studenter som krysser av for at de foretrekker nynorsk som målform, ja, så må det ha noen praktiske konsekvenser for hvordan man tar hensyn til disse utlendinger som man for en stor del inviterer til å lære seg å mestre norsk på et eller annet vis, men man kan jo ikke invitere dem til å lære seg begge variantene. Og man kan ikke invitere våre nye landsmenn til at de også skal underkaste seg det som var aktuell norsk politikk på slutten av 1800-tallet, i 2006. Det er for lite ambisjonsrikt.

Erling Sande (Sp) [11:04:29]: I innstillinga står det i forslaget frå Framstegspartiet:

«Stortinget ber Regjeringen stille i bero de foreslåtte innskjerpinger som har til hensikt å ytterligere styre valg av målform i statlige organ.»

Vi veit i dag at dette med 25 pst. nynorsk ikkje blir følgt opp i statlege organ. Eg kan vanskeleg sjå at dette kan tolkast på nokon annan måte enn at Framstegspartiet oppmodar Regjeringa om å ikkje følgje lova på dette området.

Så til representanten Lønning: Ein har jo ei ganske anna oppfatning av kva dette handlar om når ein snakkar om ein hovudidentitet og ein sideidentitet når det gjeld målbruk i offentleg sektor. Det er vitterleg slik at når ein sakshandsamar i offentleg sektor presenterer ei heimeside på nynorsk, eller svarar meg på eit brev på nynorsk, så er det ikkje for å vedlikehalde ein sideidentitet. Det er jo fordi at språket er ein del av min identitet, og at eg som brukar og innbyggjar i Noreg derfor skal kunne få eit svar på mi eiga målform.

Trine Skei Grande (V) [11:06:07]: Vi er tilbake ved sjølve kjernen. Og jeg syns representanten Lønning brakte oss tilbake i sirkelen ganske klart med sitt siste innlegg.

Loven har ikke som formål å skape ulike identiteter hos saksbehandlere, men det offentlige Norge skal forholde seg med respekt til sine borgere. Det skal ikke være slik at staten eier sine borgere, det skal være borgerne som eier sin stat. Da må staten faktisk forholde seg til, og ha respekt for, den identiteten borgeren har. Derfor skal borgeren bli besvart på den målformen som tilhører den borgerens identitet. Det er det det er snakk om. Det er ikke snakk om å velge ulike identiteter i en slags type «skoleshopping». Det er snakk om å vise respekt for borgerens identitet, idet borgeren faktisk eier staten og ikke omvendt.

Følgene for universitetsperspektivet til representanten Lønning syns jeg man da må sette et stort spørsmålstegn ved. For hva er det representanten Lønning ønsker seg? Ønsker han seg et akademisk språk? Er det troen på at bare vi velger én av disse målformene – og det også følges ved universitetene – vil enhver utenlandsk student synes at norsk blir mye enklere å lære seg? Er dette egentlig en slags drøm om at vi skal være som alle andre land, og ikke være det lille, rare landet her oppe?

Jeg tror at vi skal holde på det unike norske. Jeg har merket at det å fortelle andre om de to ulike skriftspråkene faktisk er en veldig god inngang til å lære litt om norsk kultur og norsk identitet. Det er mange rariteter vi holder på i dette landet – vi holder oss kanskje med kuriositeter. Representanten Lønning og jeg er sikkert enige om at det at vi holder på monarkiet vårt, gjør oss til et litt rart land her oppe i nord. Det gjør landet vårt kanskje litt mer spennende og litt mer interessant å besøke. Og kanskje fører det ikke til at færre studerer ved norske universiteter, men at flere gjør det.

Presidenten: Presidenten er freista til å sitere Ivar Aasen:

«Det er betre å vere herre i eit lite hus enn træl i eit stort.»

Statsråd Trond Giske [11:08:40]: Et av temaene i denne debatten har vært hva som er mål, og hva som er virkemiddel.

Målet er å ta vare på begge de to målformene vi har. Målloven er gjennomsyret av det, den meldingen som vi har lagt fram, er gjennomsyret av det – og det er faktisk også det innstillingen handler om. Det er ikke målloven i seg selv som er målet.

De virkemidlene vi trenger for å nå målet, synes jeg representanten Lønning snakket litt lett om. Vi har et virkemiddel som går ut på at man i offentlig administrasjon skal bruke 25 pst. nynorsk. Vi har et virkemiddel som går ut på at borgerne har krav på – noe som for så vidt også står i forhold til deres rettigheter – å bli besvart på den målformen de selv bruker. Vi har et virkemiddel som går ut på at det skal bli undervist i begge målformene i skolen. Høyre har vært villig til å ta bort også det virkemiddelet, gjennom forsøksordningen med å fjerne sidemålsundervisningen – som om man lærer mer sidemål ved å fjerne sidemålsundervisningen. Man har et virkemiddel som går ut på at bispedømmene skal bruke den målformen som et flertall av kommunene bruker. Hvis man tar bort virkemiddel etter virkemiddel, hvordan har man da tenkt å nå målet? Og når undersøkelser viser at 3 pst. av statsadministrasjonen har nynorsk som sitt førstevalg når det gjelder målform, hvordan skal man da unngå en kraftig marginalisering av nynorsk som skriftspråk dersom man slipper dette fritt? Dette er virkemidlene. Vi ønsker altså å ta vare på det nynorske skriftspråket.

Høyre var en gang et konservativt parti, og å være konservativ betyr jo å bevare. Her har man gått rett over i Fremskrittspartiets armer. Varsellampene bør jo lyse når Ulf Erik Knudsen skamroser Høyres politikk og – helt relevant, egentlig – etterlyser hvorfor man ikke tar skrittet fullt ut og går inn for de forslagene og de merknadene som Fremskrittspartiet har. Det er synd, for her har det vært et ganske bredt flertall, bestående av alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet. Nå er dette flertallet skrumpet noe inn, og det er beklagelig. Jeg tror også at denne type glideflukt over mot Fremskrittspartiet er en vesentlig årsak til at Fremskrittspartiet er i ferd med å sluke Høyre – det er mye bedre å stemme på originalen enn på kopien.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [11:11:25]: Det er selvfølgelig fritt frem også for statsråder å brette ut sin ønsketenkning fra Stortingets talerstol. Men det er ingen grunn til at andre skal kommentere det, for det har ingenting med denne saken å bestille i det hele tatt.

Problemet som jeg har forsøkt å peke på med noen konkrete eksempler, er at vi har et virkemiddelapparat, vi kan kalle det verktøykasse, som ble laget i en annen tid, og som var ment å takle en helt annen språksituasjon enn den vi har i dag – og i enda høyere grad den vi kommer til å ha om fem eller ti år. Mitt håp er at statsråden vender tilbake til det han gav uttrykk for i sitt første innlegg i denne debatten, at han var interessert i å lytte til dem som hadde andre oppfatninger enn hans egen, og at han, med hensyn til den meldingen han skal legge frem, var interessert i å ha en fremtidsrettet holdning – ikke en tilbakeskuende.

Det er ikke situasjonen i dag at (presidenten klubber) et flertall av det norske folk er opptatt av å få svar fra det offentlige i samme språkform som den de skriver i. Man må – til representanten Trine Skei Grande – stikke fingeren i jorda og oppdage at vi lever i 2006. (Presidenten klubber.) Det er forsvinnende få nordmenn i dag som i det hele tatt er interessert i dette.

Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer taletida.

Olemic Thommessen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [11:13:02]: Statsråd Giske, som er så bevandret når det gjelder Høyres luner, burde vite at det å være konservativ i mine kretser handler om å endre for å bevare.

Det som er kjernepunktet her, og som også representanten Lønning flere ganger har vært inne på, er dette at man tviholder på gamle prinsipper, og at man trekker lovgivningen etter håret for å kunne påtvinge folk en annen målform enn den de vanligvis bruker. På den måten får man ikke et egnet virkemiddelapparat, hvis man kan kalle det det.

Vi ønsker et virkemiddelapparat, men vi ønsker et virkemiddelapparat som treffer folk på den lyse siden av livet, og som altså ikke bringer inn i språkdebatten en uendelig linje av konfrontasjon – som vi har hele tiden, og som også ligger under overflaten her.

I denne sammenheng er det også verdt å bemerke til dette med sanksjoner: Vi er meget skeptiske til å innføre strengere sanksjoner.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:14:21]: Det har vært mange fagre ord, som respekt for individet og respekt for identitet – og at vi derfor må ha de regler vi har.

For dem av oss som har sett offentlig sektor litt innenfra, som f.eks. på saksbehandlernivå, får det å tvinge saksbehandlere til å skrive i en målform de i utgangspunktet ikke behersker, to konsekvenser. For det første medfører det pengebruk til opplæring og retting, men det fører også til at man gjerne ender opp med et produkt, i form av et brev eller vedtak, som er dårligere utformet enn det ellers ville ha vært.

Det som burde vært viktig for offentlige saksbehandlere, er å lære seg språk godt, enten det er nynorsk eller bokmål. Det er det vi burde fokusere på i denne salen.

For øvrig er jeg helt enig med statsråden i at det er langt bedre å stemme på originalen enn på kopien.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.