Olav Gunnar Ballo (SV) [11:54:30]: Dagens interpellasjon har oppstått som en direkte konsekvens av en rekke oppslag i finnmarksmedia om redusert kapasitet for luftambulansetjenesten i Finnmark ved transport fra primærkommunene til sykehus. I oppslagene har det også vært beskrevet hendelser med enkeltpasienter der transportbehovet etter vurderinger foretatt av primærhelsetjenesten ikke har blitt dekket på en faglig forsvarlig måte, slik at pasientens liv og helse har kommet i fare.

Det var et møte i Alta den 27. februar der dette var en viktig del av et tema som ble tatt opp. Det var mange hundre mennesker til stede på det møtet, og det var et helt klart krav fra befolkningen om at man må styrke primærberedskapen. Men dette er ikke en problemstilling som bare angår Alta kommune. Dette angår en rekke kommuner i Nord-Norge.

Før jeg går til selve interpellasjonsteksten og de problemstillingene jeg reiser der, har jeg lyst til å beskrive noe av den situasjonen som primærlegene står i. Jeg har selv opplevd å ha legevakt da det skjedde en trafikkulykke. Konsekvensen av det var at jeg kom til et skadested der tre barn var så alvorlig skadet at jeg skjønte at det ene barnet kom til å dø relativt raskt, og jeg var usikker på om jeg ville klare å berge livet til de andre. Det jeg da selvfølgelig gjorde, var å ringe AMK-sentralen, som i dette tilfellet var plassert i Tromsø, for å få på plass luftambulansepersonell og for å få hjelp ut. I dette tilfellet vil jeg si at den beredskapen fungerte særdeles tilfredsstillende. Vi fikk et legehelikopter fra Tromsø, et helikopter fra Banak og en luftambulanse som stod klar da barna ble transportert ned.

Hvis man tenker seg en slik situasjon, og man tenker seg den opplevelsen det må være for pårørende og helsepersonell i det øyeblikket det ikke går bra, i det øyeblikket man tar den telefonen og får det svaret at det flyet dessverre ikke er tilgjengelig – ja, hvor er det flyet da? – nei, det er lenger sør i Norge på grunn av at det flyr en pasient mellom to sykehus – da skjønner man at det oppstår en type desperasjon hos det helsepersonellet, hos den legen og de sykepleierne. De ser at de har med en pasient å gjøre som livet henger i en tynn tråd for, og de vet at de er helt avhengige av de ressursene som sykehuset kan gi, for å berge det livet.

Jeg tror at man må ha det bildet i hodet når jeg nå skal gjennomgå resten av interpellasjonen, for det vi snakker om her, gjelder ikke «technicalities». Det gjelder en beredskap i de områdene der man ikke har et sykehus tilgjengelig, for å berge livet på til dels hardt skadde pasienter, eventuelt pasienter som av andre grunner trenger øyeblikkelig hjelp.

Jeg skal gå gjennom en del data knyttet til luftambulansetjenesten i Nord-Norge, inkludert utviklingstrekk de siste ti årene, ut fra trender som man har sett. De tallene er kvalitetssikret rimelig godt gjennom luftambulansetjenesten, så jeg er rimelig trygg på at de stemmer.

De dataene viser at antall totaloppdrag for luftambulansetjenesten omtrent er fordoblet i løpet av siste tiårsperiode. Hele økningen i luftambulanseoppdrag skyldes økt bruk av luftambulansefly mellom de ulike sykehusenhetene, såkalte sekundær- og tilbakeføringsoppdrag, mens det til dels har vært nedgang i luftambulansetransporter fra pasientenes hjemkommuner og til sykehusene, såkalte primæroppdrag, i samme periode. Statistikken viser at tilbakeføringsoppdrag, altså transporter fra høyt spesialiserte sykehusenheter, som universitetssykehusene, til lokalsykehus, nå utgjør ca. 40 pst. av alle oppdragene.

Det kan være mange grunner til at det har skjedd en endring som til dels er betydelig, de siste ti årene. Funksjons- og oppgavefordelingen mellom sykehus fører til økt transportbehov, noe som også gjenspeiles innenfor bilambulansetjenesten. Effektivisering ved lokalsykehus reduserer muligheten for lokal behandling. Nye, avanserte behandlingsmetoder medfører en sentralisering av en del sykehustjenester. Et eksempel på det kan være den blokkingen man foretar ved hjerteinfarkt og hjertekrampe, såkalt PCI, der pasientene transporteres direkte til et universitetssykehus for operasjon, hvorpå de så tilbakeføres til lokalsykehus med luftambulanse. Siden 2001 er det forbudt å transportere pasienter på båre i rutefly, noe som øker presset på luftambulansetjenesten. Økende bruk av fritt sykehusvalg øker også behovet for retur med ambulansefly, f.eks. fra Oslo til Finnmark når man er hofteoperert.

En illustrasjon på at kapasiteten for luftambulansetjenesten er i ferd med å nå sin yttergrense, er at gjennomføringsgraden ved primæroppdrag har sunket de siste fem årene. Det vil si at man bestiller et fly, men ikke kan få det. Man er nødt til å velge alternative løsninger. Da blir særlig vanlige ambulanser brukt som transportmiddel i stedet. Kategorisert etter hastegrad ser man at det har vært et fall i gjennomføringsgrad ved alle hastegrader, også i akuttoppdrag i perioden. Det har vært spesielt dårlig gjennomføringsevne i januar og i februar 2006.

Risikoen for samtidighetskonflikter følger ikke en lineær, men en eksponentiell kurve når antall oppdrag øker og nærmer seg ytre kapasitetsgrense. En videre økning av forbruket vil dermed når man når den kapasitetsgrensen, medføre en sterkt økt risiko for at fly ikke er tilgjengelige ved plutselig oppstått behov.

Oppsummert betyr det jeg her har sagt, at akuttberedskapen for de kommunene som benytter ambulansefly som primærressurs, er blitt dårligere de senere år, og det rammer særlig Finnmark. Det er ganske store forskjeller mellom de ulike landsdelene, og det som kjennetegner Finnmark, er at man har flest primæroppdrag. De fleste av dem er akutt- og hasteoppdrag, altså oppdrag man ikke skal vente lenge med å utføre. Ganske mange bestilte oppdrag er av typen sekundæroppdrag, altså transport fra sykehus i Finnmark til Universitetssykehuset i Nord-Norge, til Tromsø. Det er jo oppdrag som det også kan haste med, fordi det kan være alvorlig skadde pasienter i nærområdet til lokalsykehusene som man må erkjenne må videre til et høyere nivå.

I Troms er det relativt få akutt- og hasteoppdrag. De aller fleste oppdrag er bestilte tilbakeføringsoppdrag fra universitetssykehuset til lokalsykehus.

Nordland har en annen situasjon, med mange akutt- og hasteoppdrag av typen sekundæroppdrag, altså der man transporterer fra lokalsykehusene og inn mot større enheter, slik som til Universitetssykehuset i Nord-Norge. Det er også bestilte oppdrag som fordeler seg mellom tilbakeføringsoppdrag og sekundæroppdrag.

Situasjonen i den øvrige del av landet skal jeg ikke gå i detalj på, men den er til dels veldig forskjellig fra den man ser i Nord-Norge, både fordi det er kortere avstand mellom de ulike behandlingsenheter, og fordi man til dels bruker en annen type utstyr, ikke minst er ambulansehelikopter en del brukt. Det er mindre brukt i Finnmark.

Kontrakten med ambulanseflyoperatørene ble inngått i en tid da belastningen var omtrent halvparten av det den er i dag. Man er nær taket for hva dagens fly- og personellressurser kan produsere. Det medfører også stadig utmelding av fly på grunn av planlagt ettersyn, og ikke minst på grunn av plutselig oppståtte tekniske problemer. Det er strenge begrensninger når det gjelder arbeidstiden i luftfarten, og den store aktiviteten medfører også at personellet må melde seg ut av beredskap i perioder, rett og slett for å hvile. Det er langt mer utmelding fra beredskap innenfor ambulanseflytjenesten enn innenfor ambulansehelikoptertjenesten.

Spørsmålet vil naturligvis være: Hva kan gjøres? Ut fra de data jeg har fått, synes det å være svært liten reservekapasitet som kan utnyttes ytterligere, og det betyr at prioritering på ett nivå reduserer kapasiteten på et annet. Man kan selvfølgelig redusere antall tilbakeføringsoppdrag fra universitetssykehusene, men en del av konsekvensen kan da være at pasienter blir liggende på – det man kan kalle – for høye behandlingsnivåer og oppta kapasitet der. Det vil generere andre typer kostnader.

Man kan selvfølgelig transportere en del med bilambulanse, men det er en vurdering som foretas allerede i dag. Når man bruker luftambulanse, er det nettopp fordi kombinasjonen av lang reiseavstand og pasientens tilstand gjør bilambulanse lite hensiktsmessig.

Man kan øke ambulanseflykapasiteten ved å sette inn flere fly. Det er klart at det vil utløse kostnader, og det vil også øke behovet for personell. Men likevel ser det på kort sikt ut til at det er vanskelig å komme utenom det.

Det har vært en – må det være riktig å si – konfliktfylt situasjon mellom Finnmark og AMK-sentralen i Tromsø, fordi man opplever at det tar lang tid fra man ringer og til selve oppdraget igangsettes. Et tiltak som da kan være hensiktsmessig, er å benytte de to AMK-sentralene man har i Finnmark, og ringe til dem for å få oppdraget utført. Det ser ut til å være et betydelig behov for å skjerme tjenester i Finnmark, slik at det er primæroppdragene som virkelig prioriteres, ikke tilbakeføringsoppdragene fra universitetssykehusene.

Jeg har også fått beskrevet muligheten for at man på sikt får en type transporttjeneste for de kostnadene man i dag har til bruk av rutefly for sittende pasienter. Kostnadene til den type transport skal angivelig ligge i størrelsesorden 200 mill. kr på landsbasis.

Det er i det hele tatt flere muligheter man må se på. Men det som er viktig å understreke, og som jeg vil komme tilbake til, er at man er nødt til å ta på alvor de veldig sterke signalene som nå kommer fra en rekke kommuner, fra helsepersonell og fra pårørende på grunn av utrygghet som har oppstått, slik at man raskt får løst denne situasjonen og kan sikre at primæroppdrag blir tatt hånd om med en gang det rekvireres fly, når man trenger å få pasienten raskt av gårde til et forsvarlig behandlingsnivå.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [12:04:32]: Gjennom spørsmålet fra interpellanten og flere andre kanaler, deriblant flere bekymrede ordførere i Finnmark, har jeg blitt klar over at det særlig i løpet av årets første måneder har vært en særskilt vanskelig og bekymringsfull situasjon knyttet til ambulanseflytjenesten i Finnmark – slik interpellanten redegjorde for. Jeg vil bare forsikre om at jeg tar det på største alvor. Jeg er også orientert om at avvik er meldt til Helsetilsynet nettopp på grunn av manglende tilgjengelighet for ambulansefly i forbindelse med akuttoppdrag, og dette vil selvfølgelig bli sjekket på ordentlig måte.

Jeg skjønner veldig godt at den akuttmedisinske beredskapen, ikke minst de prehospitale tjenestene, er en viktig trygghetsfaktor for befolkningen. Det må være hevet over enhver tvil at den akuttmedisinske beredskapen skal ivaretas og sikre trygghet for befolkningen i Nord-Norge, så vel som i landet for øvrig. Det ligger til grunn.

Det er en kjede av ting som skal fungere, og det er veldig viktig at det er god samhandling, at det er riktig bruk av ressursene. Det vet vi, som interpellanten redegjorde for, er avgjørende ved akutt sjukdom eller ulykke der tidsfaktoren er det kritiske. Ambulanseflytjenestens oppgave er, slik det er definert i forskriften om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sjukehus, primært å bringe pasienter til et adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten under overvåking og behandling. Videre er det definert at luftambulansetjenesten unntaksvis kan benyttes til tilbakeføring av pasienter der lufttransport er nødvendig ut fra en medisinsk vurdering.

Ut fra de opplysninger jeg har fått fra Helse Nord, mener de, etter å ha gjennomgått virksomhetsstatistikken for Nord-Norge for de siste sju åra, at det ikke finnes belegg for påstanden om at tilgang til ambulansefly ved akuttoppdrag generelt sett er sterkt redusert. Jeg får opplyst at antallet gjennomførte akuttoppdrag har vært stabilt, og at opp mot 90 pst. av rekvirerte oppdrag er gjennomført. Men det statistikken viser veldig klart, er at andelen sekundæroppdrag, dvs. pasienter som overføres til høyere behandlingsnivå, altså fra lokalsjukehus til sentral- eller universitetsnivå, øker.

Ambulansefly skal i henhold til gjeldende forskrift sørge for transport av pasienter til riktig nivå i helsetjenesten. At oppdragene øker fordi alvorlig sjuke pasienter overføres fra lokalsjukehus til et høyere behandlingsnivå, er både i tråd med og – jeg mener – en nødvendig konsekvens av den medisinsk-tekniske utviklinga og dermed organiseringa av spesialisthelsetjenesten.

Den generelle utviklinga de seinere åra som jeg har beskrevet, endrer ikke på det faktum at statistikken for de første månedene i år er svært bekymringsfull, slik interpellanten peker på. Sammenliknet med samme periode i fjor er gjennomføringsgraden for oppdragene, altså i hvilken grad rekvirerte oppdrag faktisk blir gjennomført, redusert for alle hastegrader bortsett fra akuttoppdrag.

Det er helt klart at den utviklinga vi så langt har sett i Finnmark og i Nord-Norge, ikke kan fortsette. Derfor har jeg tatt saken opp med Helse Nord, som som kjent har ansvaret for at ambulansetjenesten i regionen er forsvarlig utbygd og dimensjonert etter befolkningens behov. Helse Nord har i sin tilbakemelding til departementet gjort det klart at kapasiteten i ambulanseflytjenesten pr. nå er fullt utnyttet, og at det gjør tjenesten sårbar. Helse Nord har formidlet til meg at også de ser alvorlig på situasjonen, og har satt i verk tiltak for å bedre tilgjengeligheten til ambulanseflytjenesten og sikre den akuttmedisinske beredskapen for befolkningen i Finnmark.

Det er gitt økte ressurser til ambulanseflytjenesten. Det viser seg at en så langt ikke har sett noen særlig effekt av de økte ressursene, men at det forventes at regulariteten skal bli bedre.

Flykoordineringssentralen og AMK-sentralen i Tromsø, som koordinerer ambulanseflytjenesten, er også bedt om å se på mulighetene for å optimalisere ressursbruken ytterligere. Hensikten er å sikre at bruk av flytjenester ikke skjer på bekostning av tilgjengelighet ved behov for øyeblikkelig hjelp – det må være helt klart.

Det er også utarbeidet nye rekvireringsrutiner, som blir iverksatt rett over påske. Hittil er det legen som har rekvirert ambulansefly direkte fra AMK-sentralen i Tromsø, slik representanten Ballo redegjorde for, mens andre ambulanseressurser er rekvirert via de lokale AMK-sentralene i Finnmark, enten Kirkenes eller Hammerfest. De nye rutinene innebærer at rekvirering av ambulansetjeneste, uansett type ressurs, skjer til lokal AMK-sentral, som kopler opp AMK-sentralen i Tromsø dersom det er behov for ambulansefly. Ifølge Helse Nord vil nye rutiner føre til at en kan avklare hastegrad, ressursbruk og oppgavefordeling umiddelbart, slik at det enkelte oppdrag på den måten forhåpentligvis blir mer effektivt håndtert.

Helse Nord har også bedt Helse Finnmark om å gjennomgå akuttberedskapen, all bruk av ambulansetjeneste og AMK-sentralenes ressursstyring. Helse Finnmark arbeider også med å etablere en tilstedevakt hele døgnet for bilambulansetjenesten i Alta. Det vil også bli innført såkalt flåtestyringsverktøy, dvs. digital oversikt over og styring av ambulanseressursene i hele helseregionen i løpet av 2006. Samordning og bruk av riktige ressurser til riktig tid er selvfølgelig helt avgjørende i denne sammenhengen.

Så vet interpellanten bedre enn meg at ambulansetjenesten har utviklet seg fra delvis å være en transporttjeneste til å bli en helsetjeneste og en viktig del av den akuttmedisinske beredskapen. Jeg tror at vi også fort kan enes om at ambulansebiler ikke kan erstatte ambulanseflytjenesten, og særlig ikke i det området av landet vi her prater om, hvor det er lang vei til sjukehus. Derfor er det slik at steder som Alta har behov for supplerende akuttberedskap i form av forsvarlig tilgang på luftambulansetjenester. Dette er en viktig premiss, slik jeg ser det, når man skal vurdere om sørge for-ansvaret ivaretas. Helse Nord har forsikret om at de skal ha økt oppmerksomhet på dette forholdet. Det skal også etableres et system for rapportering av beredskap, slik at det til enhver tid kan dokumenteres om Helse Nords sørge for-ansvar ivaretas. Helse Nord skal også gjennomgå beredskap og tilgjengelighet, aktiviteter og kostnader når det gjelder flyambulansetjenesten. I denne sammenheng skal det også vurderes tiltak for å tilpasse tilbudet til behovene i større grad enn det som er tilfellet i dag.

Jeg vil legge til at Regjeringa nå følger opp Stortingets vedtak om å etablere tilstedevakt for redningshelikoptertjenesten som et viktig supplement i luftambulansetjenesten. Jeg er orientert om at Helse Nord rett over påske har invitert de viktigste aktørene i denne saken til et møte der man skal gå gjennom hvor man står, og enda viktigere: hvor man går videre.

Jeg kan forsikre Stortinget om at jeg følger denne saken meget nøye, også personlig, når det gjelder både ambulanseflytjenesten og de øvrige prehospitale tjenestene for befolkningen i Nord-Norge. Folk skal være trygge på at de har et godt tjenestetilbud og en forsvarlig beredskap som sikrer rask transport til riktig behandlingsnivå når behovene oppstår.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:12:55]: Jeg takker statsråden for svaret.

Et av problemene knyttet til spørsmålet om luftambulansetjenesten har vært diskusjonen mellom de største, tunge fagmiljøene – ikke minst i Tromsø – og primærhelsetjenesten generelt. Man har gitt en beskrivelse av virkeligheten som framstår som forskjellig, avhengig av om man befinner seg f.eks. i Tromsø eller om man befinner seg i primærkommunene. Det er et problem man er nødt til å ta alvorlig. Hvis det er slik i en kommune at legene, helsepersonellet, de pårørende og den pasienten som har behov for hjelp, ikke oppfattes å bli tatt alvorlig, hvis informasjon på en måte siles gjennom flere ledd og tilbakemeldingen kanskje blir at de krisemaksimerer eller beskriver en alvorlighet som neste ledd ikke kan si seg enig i, oppstår det uvegerlig i kjølvannet av det en tillitskrise. Jeg har sett den korrespondansen som har vært med ordførerne i Finnmark og helsepersonell i Finnmark, og jeg har registrert vedtak i Finnmark legeforening og vedtak i de nordnorske legeforeningene samlet der man roper et varsku om at dette kan være tilfellet.

Jeg registrerer også at Helse Nord i en del formuleringer har trukket i tvil utviklingen når det gjelder primæroppdragene, at det er en reduksjon her. Jeg skal ikke overtolke statsråden, men man kunne kanskje fornemme at det kunne være grunn til å reise tvil ved enkelte av tallene. Jeg har gått ganske grundig gjennom dette tallmaterialet. I den grad Helse Nord trekker i tvil at det har vært en nedgang i primæroppdrag, synes jeg de må gå grundigere inn i materialet. Jeg har selv sett på tallene fra Alta-basen. Det var 945 primæroppdrag i 1998. Så har det gått suksessivt nedover, og det siste tallet jeg har fått fra 2005, var 694. Det er en ganske betydelig nedgang, på ca. 250 flygninger. Så spør man: Hva er årsaken til det? Og så beskriver man det slik at en av årsakene er at flyene blir tilgjengelige i mindre grad enn før. Dels har man oppdrag som ikke kan gjennomføres, og dels tvinges man til andre løsninger. Og det er klart at dette handler ikke bare om januar og februar i 2006, når man har tall som går tilbake til 1998.

Jeg har på alle måter inntrykk av at statsråden tar dette på alvor. Men jeg synes nok at Helse Nord har havnet i en situasjon hvor de framstår som om de har behov for å forsvare seg, i stedet for at de nå bør komme i angrepsposisjon. Jeg tror det er lurt av dem å gjøre det, for jeg tror at man er nødt til å spille på det samme laget for å ta primærkommunene på alvor. Det går ikke an å neglisjere 19 ordførere og et samlet helsepersonell i Finnmark i denne saken. Det vil det ikke komme noe som helst godt ut av.

Statsråd Sylvia Brustad [12:16:08]: Jeg kan bare gjenta at jeg tar saken på største alvor. Jeg hører også det representanten Ballo her sier, og det at Helsetilsynet nå har gått inn i flere av sakene fordi det er påstand om avvik, tilsier jo at det er en utfordrende og til dels alvorlig situasjon.

Så hører jeg hva interpellanten sier når det gjelder utfordringen knyttet til primærhelsetjenesten i forhold til AMK-sentralen i Tromsø osv. Det tar jeg med meg. Jeg synes jo det er ille hvis det går på tilliten løs, så det skal jeg undersøke nærmere. Det må ikke herske noen tvil, ei heller fra min side, om at de signaler som blir sendt, selvfølgelig skal bli tatt på alvor. I den grad det er usikkerhet om det og en føler at det er siling, så skal det sjekkes opp, og det skal ordnes opp i.

Eva M. Nielsen (A) [12:17:20]: Innledningsvis har jeg lyst til å si at all min erfaring i denne saken – og den har gått over flere år – viser at i dag står Helse Nord i en forsvarsposisjon. Heldigvis har de ikke gått i skyttergraven.

Jeg synes at den saken som vi har til debatt nå, er veldig spesiell. Den er spesiell bl.a. fordi man over hele landet ellers ser at man gjør hva man kan for å bedre helsetilbudene for befolkningen, men her diskuterer vi altså en sak som dreier seg om at luftambulansetilbudet til akuttpasientene – og jeg understreker: akuttpasientene – i løpet av de siste årene er blitt dårligere enn da tilbudet ble etablert.

Statistikken viser – og den er korrekt – at transportoppdragene har økt, men akuttoppdragene har gått ned, og overflyttingsoppdragene er gått opp. Når man har samme antall fly som for 5–6 år siden, og man skal fly flere behandlede pasienter, blir det klart mindre tid, mindre personell og færre muligheter til å hjelpe dem som trenger akutthjelp. Man skulle i utgangspunktet tro at når oppdragene øker og flyene flyr mer, så ville det være en god nyhet. Økt pågang skulle bety at flere akuttpasienter fikk hjelp, men slik er det altså ikke.

Årsaken er, som vi har hørt her i dag, at ambulanseflyene flyr ferdigopererte pasienter mellom sykehusene og mellom sykehus og helsesenter. Resultatet er at når behovet for øyeblikkelig flytransport til sykehus er til stede, kan ambulanseflyet være på overflyttingsoppdrag. Dette er ikke i tråd med intensjonen da vi etablerte luftambulansetjenesten i dette landet. Dette er ikke i tråd med de oppgaver som luftambulansetjenesten er satt til å utføre. Derfor har det i den siste tiden kommet flere klager på oppdragsutførelsen og på tilgjengeligheten enn tidligere, og det har oppstått alvorlige situasjoner, spesielt for fødepasienter og hjertepasienter.

Jeg må innrømme at som ordfører har jeg jobbet for denne tjenesten i mange år, og det har spesielt vært fødepasienter som har stått mitt hjerte nært. Det er de unge kvinnene som jeg har ønsket at vi skulle kunne gi den trygghet som en god luftambulanse skulle være med på å gi.

Når det gjelder min egen region, er det fra Alta – Finnmarks største by, med 18 500 innbyggere – 145 km til nærmeste sykehus. Fra Kautokeino er det 290 km til nærmeste sykehus. Når avstandene er som de er i et fylke som er større enn Danmark, er luftambulansen den tryggheten befolkningen har, når de står i en vanskelig situasjon og virkelig trenger hjelp.

Vi har tolv flystriper i Finnmark. Vi har verdens beste mulighet til å ha luftambulanse som skal være der hver dag, hver time, når vi trenger den. Jeg synes det er svært alvorlig at vi opplever at Helse Nord, som skal forvalte disse midlene, og som styrer hele vår helsehverdag, nesten undergraver det akuttilbudet – de primæroppdragene – som skal være der for befolkningen.

Vi opplever at Helse Nord skaper utrygghet i forbindelse med luftambulansetilbudet. Det er spesielt unge kvinner som har engasjert seg i denne saken. De har sett at dette aller mest angår dem, først som fødepasient, og deretter deres barn.

Jeg har jobbet lenge med denne saken i ulike sammenhenger, og jeg har lyst til å takke statsråden for det engasjementet som hun har vist i denne saken, og også den øvrige politiske ledelse i departementet. Jeg synes at fra det øyeblikket vi tok saken opp og frambrakte bekymringsmeldinga, ble vi tatt på alvor.

Jeg hører at Helse Nord forsikrer statsråden om at det nå skal bli bedre, at de lokale AMK-sentralene skal få større innflytelse når det gjelder ambulanseflyene, men jeg kan love at vi vil følge Helse Nords håndtering av denne saken veldig nøye.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:22:37]: Aller først har jeg lyst til å gi representanten Ballo skryt for å ha tatt opp denne saken, for den er av stor viktighet for befolkningen i Finnmark.

Det er også slik at jeg synes det er litt artig at en representant for et regjeringsparti tar denne saken opp i Stortinget når man vet at hele verktøykassen og løsningene på problemene faktisk ligger hos den sittende regjering – der Olav Gunnar Ballos parti altså er representert.

I Finnmark er det gjort vedtak på vedtak om hva som trengs for å utføre en operativ ambulansetjeneste som ivaretar de ulike hensynene der. Er det slik at vi i dag har et system som fungerer, eller er det slik at det er andre hensyn som gjør at deler av systemet faktisk undergraver andre deler? Er det slik, som man har vært inne på her, må faktisk statsråden komme sammen med det regionale helseforetaket og utarbeide en plan som gir befolkningen i Finnmark en operativ beredskap som ivaretar deres trygghet og sikkerhet. Klare styringslinjer som tilfredsstiller primærhelsetjeneste, lokale myndigheter, sykehus og nivået på 2. og 3. linjetjenesten, må på plass dess fortere dess bedre.

Som sagt: Det er Regjeringen som sitter med verktøykassen. Jeg går ut fra at Regjeringen også har penger nok.

Inge Lønning (H) [12:25:13]: Jeg skal være ganske kort.

Egentlig er vel dette i sin natur kanskje mer et begrunnet spørsmål enn en interpellasjon, i den forstand at det er svært nyttig at spørsmålet blir reist, og at statsråden har gitt sitt svar – men det er jo ikke en type diskusjon som er lett å føre fra denne talerstol når det gjelder de praktiske og tekniske løsningene som man problematiserer.

Så langt jeg kan skjønne, kan vel problemet egentlig kokes ned til et spørsmål om hvorvidt de manglene som er påpekt, lar seg føre tilbake til mangler av systemart og organiseringsart, at man ikke har et system som i tilstrekkelig grad gjør det mulig å prioritere den type oppdrag som har akuttkarakter – der tidsfaktoren er virkelig utslagsgivende for pasientens prognose – i forhold til de oppdrag som ikke har akuttkarakter, men som mer er en alminnelig transporttjeneste, som i og for seg kan utsettes både i timer og i dager uten at det har alvorlig ulempevirkning for pasienten. Eller er problemet rett og slett manglende kapasitet på flypersonell, eventuelt på flymateriell? Mitt inntrykk etter statsrådens svar – men her er jeg ikke helt sikker, og derfor håper jeg at det kanskje vil bli klarere i statsrådens avsluttende replikk – er at det er det første hun mener er tilfellet. I så fall er spørsmålet om de tiltak som Helse Nord har beskrevet at man vil iverksette, er tilstrekkelige og treffende tiltak slik at problemet blir løst. Men jeg skulle gjerne høre statsrådens vurdering av den andre svarmuligheten. Kan det tenkes at det egentlige problemet er manglende tilgang på flymateriell og flypersonell?

Laila Dåvøy (KrF) [12:27:57]: Dette er en viktig sak.

Jeg vil ta en vinkling ut fra forskriften. Ifølge § 16 i forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus skal ambulanseflytjenesten primært bringe pasienter til et adekvat behandlingstilbud i helsetjenesten under pågående overvåkning og behandling. Denne forskriften trådte i kraft 1. april 2005, og har altså virket i et år.

I forskriften stilles det konkrete krav til bedre koordinering, økt kompetanse og tiltak for å øke tilgjengeligheten ved utrykning. Hensikten med forskriften er å bedre kvaliteten på ambulansetjenesten og gjøre den mer likeverdig for hele befolkningen.

Denne forskriften bygger bl.a. på en merknad fra en samlet sosialkomite i forbindelse med behandlingen av akuttmeldingen i Stortinget, som også Kristelig Folkeparti i dag står inne for. Jeg har bare lyst til å sitere følgende:

«Komiteen vil understreke at den medisinske akuttberedskapen må gi et mest mulig likeverdig tilbud til hele befolkningen. Organiseringen av tjenesten må ta hensyn til at bosettingen i deler av landet er spredt, og at det mange steder er lang avstand til spesialiserte helsetilbud.»

For Kristelig Folkeparti er det viktig at den akutte transporttjenesten mellom kommuner og sykehus må være tilgjengelig uansett hvor man bor i landet, og uansett hvordan den skjer – med ambulanse, fly, helikopter eller båt. Dette er en viktig forutsetning for at folk skal føle seg trygge der de bor, og ikke minst en forutsetning for at de fortsetter å bo der.

I områder med lange avstander til sykehus kan transportmetoden være avgjørende for liv eller død, hvilket vi har sett i en del tilfeller. Gjentagende tilfeller, som også interpellanten peker på i sitt innlegg, undergraver folks trygghet i forhold til å bo spredt og ha tillit til at man mottar likeverdige helsetjenester, uansett hvor man bor i landet. De regionale helseforetakene og kommunene har ansvaret for å gi befolkningen et tilbud om nødvendige helsetjenester.

Helt til sist. I en av sakene vi har hørt om, spekuleres det i om det ligger bedriftsøkonomiske hensyn bak problemene. Jeg håper ikke det, jeg håper at de har oppstått av andre årsaker. Men uansett må årsakene på bordet slik at det kan ryddes opp. Pasientforflytning må ikke ramme akuttberedskapen.

Kristelig Folkeparti mener at statsråden virkelig må ta et dypdykk i saken, og det er jo veldig positive signaler fra statsråden at hun har grepet fatt i det. Jeg mener at statsråden om nødvendig bør vurdere å stramme inn forskriften, i alle fall se på ordlyden der, og vurdere om det eventuelt bør gjøres noe her også.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:31:10]: Ambulansefly er ein del av akuttberedskapskjeda. Det er ikkje alle som har nærleik til helseinstitusjonar i dette landet. Derfor er det utruleg viktig at denne kjeda er god. Å vere trygg på at ein kjem seg raskt til næraste sjukehus når noko er gale, er heilt fundamentalt.

Som vi har høyrt frå interpellanten Ballo, har det vore ei forseinka responstid på fleire timar på alvorlege akuttoppdrag i Finnmark, og det er ikkje haldbart. Her må statsråden, som ho allereie har signalisert, ta ansvar og finne ut av kva som er gale. Ein må rette opp dette og få tilbodet om akuttberedskap opp på det nivået det skal vere.

Eg høyrde også interpellanten Ballo seie at primærberedskapen i denne spesielle saka har blitt prioritert vekk til fordel for det han kallar for tilbaketransport av pasientar. Da er vi inne på struktur og system, og her trur eg ein må omprioritere og også naturlegvis sjekke om det er nok ressursar slik at ein klarer å gi befolkninga i Nord-Noreg den tryggleiken dei har krav på. For Venstre er det heilt avgjerande at vi har eit godt og likeverdig helsetilbod til alle – utan omsyn til kvar dei bur og når dei treng det.

Sjølv om det i landet er forskjellar når det gjeld avstandar og befolkningstettleik, skal det ikkje vere forskjellar når det gjeld akuttilbod. Så Venstre si oppfordring til statsråden i denne saka er at ho tek dei nødvendige grepa denne situasjonen krev, for å halde oppe ein god nok akuttberedskap i Finnmark og i heile landet.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:33:39]: Jeg takker for ulike innspill, og har lyst til å kommentere noen av dem.

For å ta Fredriksen først: Det har overhodet ikke vært noen regjering i dette landet som jeg har hatt større forventninger til enn akkurat den vi har nå. Men det gjør også at jeg, som tilhører et parti som er med i den regjeringen, vil stille krav til den. Jeg må si at det lover ikke godt dersom Fredriksen ser for seg at den dagen hans parti skulle komme i regjering, skal den typen debatter inn i de lukkede rom, og så skal man avklare det på tomannshånd. Det tror jeg ikke er lurt. Er det noe vi skal invitere til, er det at også opposisjonen tar del i den typen problemstillinger vi står overfor.

Da vil jeg komme inn på det som Inge Lønning sa – dette har også gitt Inge Lønning rikelig anledning til å være ironisk eller sarkastisk, men kanskje i mindre grad enn han har en tilbøyelighet til å være – man kunne selvfølgelig tenkt seg at dette hadde vært et tradisjonelt spørsmål i spørretimen. Men det ligger et ganske betydelig signal fra Lønning i det: Dette er ganske smått og ubetydelig, og derfor hadde man kanskje ikke trengt denne typen interpellasjon. Det er jeg grunnleggende uenig med Lønning i. Det sier kanskje også noe om hans tilholdssted i landet. I Nord-Norge er det faktisk sånn en rekke steder at man er helt prisgitt en luftambulansetjeneste som er forsvarlig bemannet med intensivsykepleier eller anestesisykepleier og annet tilgjengelig personell – nettopp i mangel av den typen sykehus som man har her, og som man kan nå om man går en kilometer hit eller dit. Og i det øyeblikk den typen tjenester ikke lenger er på plass, oppstår det usikkerhet. Det oppstår utrygghet. Hvis man ikke får den typen tjenester, er det for en del mennesker et argument for ikke å være bosatt i de delene av landet. Der hadde representanten fra Venstre helt rett. Sikrer man ikke den tryggheten, gjør det noe med folks opplevelse av det å bo i et relativt spredt bebygd område. Det gjør at vi skal ta det på alvor, og jeg vil sterkt betone at jeg opplever at statsråden tar det på alvor.

Men man måles jo i forhold til det som så skjer. De fleste ordførere i Finnmark er fra Arbeiderpartiet. Man er opptatt av at man ser resultater, man er opptatt av at det skjer noe i Helse Nord, at det blir konkrete resultater i form av at responstiden går ned. Det er uholdbart, det som det ble beskrevet i et tilfelle fra Finnmark, at en pasient med bukarterier som holdt på å sprekke, havnet på sykehus etter tre timer – og gjennom operasjon klarte de akkurat å berge livet på vedkommende. Hadde det gått galt, hadde reaksjonene vært mye kraftigere. Det er den typen situasjoner vi må hindre oppstår i framtiden. Alle har et felles ansvar for å hindre at slikt oppstår. Denne beredskapen må primært styrkes utover det som er tilfellet i dag, og vi må se at den styrkes, sånn at vi kan kvittere ut denne saken. Og det er jeg rimelig trygg på at vi skal klare å gjøre.

Statsråd Sylvia Brustad [12:36:56]: Jeg finner grunn til bare å gjenta at jeg er svært opptatt av at også befolkningen i Nord-Norge – og i særdeleshet i Finnmark, som det har vært fokusert mye på i denne runden – skal ha tilgang på helsetjenester når man trenger det, og at man skal være trygg på det. Det er selvfølgelig noe annet å ruste opp et helsevesen i Finnmark, med så lange avstander, enn f.eks. i denne byen. Derfor er debatten om ambulansefly så viktig som den faktisk er.

Jeg tror nok det er mange årsaker til at situasjonen er som den er. Jeg kan bare orientere litt i forlengelse av det Lønning spurte om: Hvorfor? Jeg tror det er mange grunner, men det jeg har fått opplyst, som jeg tror også er en medvirkende årsak, er at det har vært en arbeidskonflikt ved årsskiftet. Det har vært mange tekniske problemer med flyene, det har vært flyressurser som ikke har vært operative på grunn av mye sjukdom de første månedene, og det har, slik jeg er blitt kjent med, vært mye dårlig vær. Dette er ikke hele forklaringa, men der er en liten del av den. Det unnskylder likevel ikke på noen måte at man ikke kan være trygg på at det tilbudet som gis, er tilstrekkelig.

Det er riktig som flere har sagt, at den forskriften som ble fastsatt før denne regjeringa trådte til, klart sier at en skal sørge for transport av pasienter til riktig nivå i helsetjenesten. De oppdragene har økt i antall fordi alvorlig sjuke mennesker i stadig større grad blir overført fra lokalsjukehus til spesialsjukehus, altså universitetssjukehus. Det er også noe som ligger i den forskriften, men det er særdeles viktig at det ikke går på bekostning av tilgjengelighet ved behov for øyeblikkelig hjelp, og det er jo det denne debatten, slik jeg ser det, egentlig dreier seg om.

Jeg kan bare forsikre om at det møtet som Helse Nord nå har tillyst at de skal ha med de viktigste aktørene i dette rett over påske, vil jeg selvfølgelig følge opp, se hvilket løp det legges opp til for å forsikre befolkningen om at en skal være tryggere på at hjelpen er der når en trenger det, ikke mange timer etter at en trenger det, og se om de tiltak som blir foreslått, er tilstrekkelige. Er de ikke det, får vi se på andre ting.

Jeg hører at representanten Dåvøy og andre mener at en også bør se på forskriften som den regjeringa Dåvøy sjøl var medlem av, da lagde. Jeg er åpen for alt, uten at jeg skal konkludere på forhånd.

Men la oss nå gi Helse Nord muligheten til å ha det møtet de har tillyst rett etter påske, og iverksette de tiltak som er varslet. Så skal jeg forsikre om at jeg skal følge det veldig nøye opp.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.