Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:40:33]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er det økte fokus ADHD har fått gjennom flere fjernsynsprogram og artikler i media de siste månedene, og en FN-rapport om økt medikamentbruk i tilknytning til behandling av ADHD blant barn og unge i en rekke land.

I arbeidet med denne interpellasjonen er det blitt tydelig at det er flere kompetansemiljøer som har ulike syn på diagnostisering av barn og unge med ADHD og dermed også på behandlingsmetoder. Som stortingspolitiker er det ikke så enkelt å forholde seg til dette, men at Stortinget tar ADHD-problematikken på alvor, viser bl.a. budsjettinnstillingen fra helse- og omsorgskomiteen, der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier:

«Komiteens flertall (…) mener at kompetansen rundt ADHD må økes framover for både å kunne gi flere riktig diagnose og tilrettelegging. Flertallet mener det er viktig at det også fokuseres på grunnforskning på ADHD, og at dette må skje i et samarbeid mellom flere forskermiljøer inkludert Universitetet i Oslo. Flertallet er godt fornøyd med at 3 mill. kroner til grunnforskning på ADHD foreslås videreført i 2006.»

Jeg har også oppdaget en annen part som åpenbart har store interesser i ADHD-problematikken, og det er legemiddelfirmaer. Det har nok sikkert flere stortingsrepresentanter enn jeg fått erfare etter at fokus ble satt på medisinering av barn og unge med ADHD. Norge ligger høyt på statistikken i FN-rapporten som omtaler medisinering ved ADHD-behandling. Rapporten omhandler utviklingen fram til 2004, men data fra 2005 viser en ytterligere kraftig økning av medisinering av barn og unge i Norge.

Spørsmålene som melder seg, er bl.a.: Trenger vi økt oppmerksomhet på denne utviklingen? Praktiseres det en uheldig forskrivning av medisiner? Har vi faglig grunnlag for å si at medisinbruken i denne type behandling er på riktig nivå?

Det er interessant å merke seg at medisinbruken for denne gruppen er langt lavere i vårt naboland Sverige. Et av spørsmålene som jeg håper statsråden kan si noe om, er om det vil bli tatt noen initiativ fra departementets side for å finne ut hvorfor Sverige markerer seg som et land med lavt forbruk og Norge ikke gjør det.

For ti år siden var det nesten tabu innenfor barnepsykiatrien å medisinere barn. Bakgrunnen var at det på faglig basis ble sett på som uforsvarlig å nytte kjemiske løsninger som ingen visste langtidskonsekvensene av på barn som var i utvikling.

Psykiateren Pål Zeiner mener at det bare i Norge finnes 35 000 barn med ADHD. Mitt spørsmål er: Er det slik noen mener at det tas for lett på diagnostiseringen, at barn som ikke agerer som normalen, altså innenfor den A4-malen hvor mange ønsker at barn skal være, får en diagnose fordi symptomene stemmer?

Det nye er ikke at barn har lidelser og symptomer. Det nye er, slik jeg har forstått det, at symptomene forklares med årsak i gener og biokjemi og ikke i barnets miljø, omgivelser og skole, altså den konteksten barnet lever i. Konsekvensen av dette synet er at en har begynt å medisinere langt flere barn, noe statistikken viser.

Jeg vil sitere fra en artikkel av Per Are Løkke, spesialist i klinisk barnepsykologi, som stod i Dagbladet 10. mars i år. Han skriver:

«Vi står overfor et paradigmeskifte i forståelsen av barnets lidelse, der den humanistiske visjonen om mennesket skyves i bakgrunnen. Humanismen fortolker et barns uro eller depresjon som et uttrykk for noe barnet sliter med i eget liv. Barnet kan heller ikke forstås atskilt fra sine omgivelser. Slik sett er symptomene livsviktige. De er den eneste måte å uttrykke at noe er vondt og vanskelig på. Første bud er å tilby barnet tid og tålmodighet, slik at kontakt kan oppstå med en lydhør og undrende behandler. Med denne etablerte tilliten vil barnet gjennom lek, fortellinger, drømmer, tegninger og handlinger våge å uttrykke det som virkelig er vondt – og få en mulighet til å gjenvinne de delene av seg selv som har vært såret. I kjernen av den humanistiske visjonen ligger at barnet er et følende og tenkende menneske som må bli forstått ut fra sin egen historie.

Det er åpenbart hva som forsvinner når den biologiske visjonen av mennesket trer inn på arenaen. Barnet blir ikke lenger tilbudt tid og tålmodighet der tillit og kontakt kan oppstå med et annet menneske. Korttidstenkingen råder grunnen.»

Mange etterlyser faglig gode tiltak i skolen og mener det er tilfeldig om den enkelte kommune kan tilby gode nok mestringstiltak for barn med atferdsproblem. Psykisk helse hos barn er lite vektlagt i lærerutdanningen, og det går for lang tid før barn blir diagnostisert og får hjelp, og kunnskapene og ressurstilgangen må åpenbart bedres.

«Kurs i selvkontroll, grensesetting og sinnemestring bør være et tilbud til alle foreldre av barn med ADHD-diagnose,» sier lederen for ADHD-foreningen, Anne Kate Jynge. Hun beklager at få får tilbud. Hun understreker at medisinering bare er en liten del av det som må være et bredt behandlingsopplegg.

Som det framgår, er det flere departementer enn Helse- og omsorgsdepartementet som må involveres dersom barn og unge med ADHD skal få god hjelp til å leve, og jeg håper statsråden kan si noe om et samlet og koordinert arbeid for disse barna. Det finnes ingen kjappe behandlinger for ADHD-symptomer. Målet for behandlingen er å redusere konsentrasjonsproblemene, impulsiviteten og hyperaktiviteten gjennom ulike virkemidler. Som det framgår av innlegget mitt, er jeg rimelig skeptisk til en økende medisinbruk i behandling av barn, og jeg har inntrykk av at det er flere fagmiljøer som deler denne skepsisen.

Det er bekymringsfullt at 5-8 pst. av barn og unge har psykiske problemer av en eller annen art, og der de fleste trenger behandling. Ser vi konturene av en utvikling der medisinering av barn og unge med psykiske lidelser blir behandlingsmetoden, som fører til ekskludering av andre og etter manges syn bedre, men mer ressurs- og tidkrevende behandlingsmetoder?

Er det slik psykoanalytikeren Julie Kristeva beskriver, at vi lever i et hypereffektivt samfunnsmaskineri som hengir seg til en naiv drøm om et liv uten smerte og psykisk arbeid? Med denne drømmen forsvinner også den mangetydige, sårbare, vakre og tidkrevende humanismen. Kanskje vår kultur er den minst frie av alle? Men en pille kan vel også døyve denne bekymringen!

Statsråd Sylvia Brustad [12:50:00]: La meg først si at jeg synes det er bra at interpellanten og andre setter fokus på dette viktige temaet. For de seinere åra har det, som det har vært sagt her, vært en økning i registrerte atferdsproblemer hos norske barn. Men vi vet ikke om det skyldes at vi har blitt bedre på statistikk, om bedre tilgjengelighet for vurdering av psykisk helsevern for barn og unge er en medvirkende årsak, eller om økninga skyldes andre samfunnsmessige forhold. Vår kunnskap om årsaksfaktorer ved ADHD er basert på bred internasjonal forskning. Tilstanden regnes som en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse preget av uro, konsentrasjonssvikt, rastløshet og impulsivitet. Symptomene viser seg tidlig i barneårene og vedvarer ofte inn i ungdomsalderen og i voksenlivet.

Daværende Helsedepartementet tok i 2002 initiativ til en gjennomgang av tilbudet om diagnostisering og behandling av barn og unge med ADHD, som interpellanten viser til. SINTEF-rapporten viste at det tar om lag fire år fra foreldrene identifiserer problemet, til tjenesteapparatet stiller diagnosen. Årsaker kan være usikkerhet om hvor man kan henvende seg, vanskeligheter med å forklare problemet for tjenesteytere og mangelfull koordinering og samordning av tiltak og tjenester. Kartlegginga viste også klart at det er behov for et langt bedre tilrettelagt skoletilbud.

Forbruket av sentralstimulerende legemidler ved ADHD har, som interpellanten har pekt på, steget kraftig de seinere år i Norge og i mange andre land. I Norden er det bare Island som ligger høyere enn Norge i forbruk av slike legemidler. Det fins ingen internasjonal norm om på hvilket nivå medikamentbehandlinga bør ligge, men jeg er helt enig med interpellanten i at forbruket av medisiner i Norge virker veldig høyt.

I 2004 fikk 8 700 barn under 18 år resept på sentralstimulerende legemidler, ifølge Reseptregisteret ved Folkehelseinstituttet. I 2005 steg antallet til 11 700 barn og unge under 18 år. Fire av fem som får slike legemidler, er gutter.

Økninga må nok i noen grad ses i lys av Opptrappingsplanen for psykisk helse, der det har vært et mål å øke kapasiteten og tilgjengeligheten for barn og unge med psykiske lidelser. Nesten 40 000 barn og unge med psykiske lidelser fikk i 2004 behandling innen psykisk helsevern for barn og unge. Det er nesten en fordobling fra 1998. Vel 6 700 barn og unge ble henvist for hyperaktivitet, som er den enkeltdiagnosen der antall henvisninger har økt mest. Økt kunnskap om ADHD og større åpenhet om psykiske lidelser bidrar nok også til dette.

I fjor kom Sosial- og helsedirektoratet med en veileder for diagnostisering og behandling av ADHD for primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Her understrekes det at endelig diagnose skal settes etter en grundig utredning hos spesialist, og at et legemiddel aldri skal gis uten at foreldreveiledning og spesialpedagogiske støttetiltak iverksettes samtidig. Denne veilederen og de nye forskrivningsreglene for medikamenter vil, håper jeg, trolig stramme inn medikamenttilbudet til barn og unge, og dessuten også bidra til færre feildiagnostiseringer. SINTEF har fått i oppdrag å evaluere regelverk og veileder.

Statens legemiddelverk følger internasjonale vurderinger av bivirkninger og gir råd til norske leger. Det er nylig inngått en samarbeidsavtale mellom de regionale helseforetakene og legemiddelindustrien som skal sikre god faglig utvikling.

Henvendelser fra foreldre til barn med ADHD viser at det er stor usikkerhet om medisiner og mulige bivirkninger. Jeg vil derfor be Sosial- og helsedirektoratet om i samarbeid med relevante fagmiljøer å utarbeide lett forståelig informasjon for foreldre og for større barn og ungdommer.

Mestring dreier seg om opplevelse av å ha krefter til å møte utfordringer og følelsen av å ha kontroll over eget liv. Ved ADHD er opplæring og mestring av hverdagen, slik interpellanten også pekte på, viktig både for barn, foreldre og voksne med ADHD. Opplæring av pasienter og pårørende er en av sjukehusenes fire lovpålagte oppgaver. Vi har nå 37 lærings- og mestringssentra. Tilbudet har vært særlig rettet mot pasienter med kroniske somatiske sjukdommer, men tilbudene omfatter nå også i større grad pasienter med psykisk sjukdom. Fem helseforetak tilbyr kurs eller andre aktiviteter for pasienter med ADHD.

I samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet har mitt departement gjennom flere år støttet utprøving og implementering av forskningsbaserte familie- og nærmiljøbaserte metoder ved behandling av alvorlige atferdsproblemer. Metodene er særlig rettet mot å oppheve ferdighetene til foreldrene, slik at de blir bedre i stand til å mestre foreldrerollen. Resultatene fra evalueringene er så langt positive – barna møter mer kompetente foreldre, og de klarer seg bedre.

Stortinget har tidligere bedt Regjeringa gjøre rede for hvordan forskningsinnsats og praktisk arbeid, tverrfaglig og på tvers av forvaltningsnivåer, kan styrkes for hjelpe barn med ADHD og lignende atferdsvansker. Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide en statusrapport innen 15. april i år, altså om kort tid. Jeg vil så drøfte med kunnskapsministeren og barne- og likestillingsministeren hvordan vi sammen kan følge opp dette slik at det blir tatt et mer helhetlig grep.

Jeg mener i likhet med interpellanten at det er viktig å følge medisinering av barn og unge veldig nøye. Spesielt er det viktig, synes jeg, å ha et kritisk blikk på langtidsmedisinering av barn med psykiske lidelser. Folkehelseinstituttet har derfor utviklet en strategi for overvåkning og forskning med tanke på bruk av sentralstimulerende midler. Folkehelseinstituttet har dessuten etablert et norsk og internasjonalt nettverk for forskning på ADHD. Det planlegges også en langsiktig oppfølgingsstudie av barn med ADHD basert på Mor og barn-undersøkelsen. I bestillerdokumentene for inneværende år til helseforetakene har jeg bedt om at forskningskompetanse på bl.a. psykisk helse skal prioriteres.

Vi trenger mer kunnskap om årsaker og forekomst av ADHD, om forløp, om behandling og om følgetilstander som kan komme, som f.eks. depresjoner, atferdsforstyrrelser, rus og kriminalitet. Fra 2006 er det etablert et nytt forskningsprogram for psykisk helse under Norges forskningsråd. Forskning på ADHD må videreføres og skal også omfatte klinisk og epidemiologisk forskning i tillegg til grunnforskning.

Regjeringa har også varslet at vi skal sette i gang et landsomfattende program for forskning på kvinnehelse. Bedre kunnskap om ADHD hos jenter og kvinner inngår også i dette forskningsprogrammet.

ADHD forekommer i langt større grad blant fengselsinnsatte enn blant befolkningen for øvrig. Det pågår flere samarbeidsprosjekter mellom justismyndigheter og helsemyndigheter for å få oversikt over forekomsten. Jeg vil drøfte med justisministeren om det er behov for et nærmere samarbeid for å gi innsatte med ADHD et bedre medisinsk tilbud.

Det er mitt ansvar som helse- og omsorgsminister å sørge for at de som trenger hjelp, får det. Tilbud til pasienter med ADHD angår flere departementers ansvarsområder. Jeg vil derfor sammen med de ansvarlige statsråder drøfte hvordan vi på en bedre måte kan gi foreldre og barn et best mulig valg mellom medisinering og andre hjelpetiltak. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en orientering i løpet av dette året.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:58:31]: Jeg vil takke statsråden for svarinnlegget hennes. Jeg synes det er betryggende at statsråden ser sitt ansvar i denne saken sammen med både kunnskapsministeren og barne- og likestillingsministeren. Jeg er også veldig glad for at en ser at tilbudet rundt omkring både i skoler og når det gjelder familiebehandling, ikke er godt nok. Derfor håper jeg også at det arbeidet som departementene vil gjøre sammen, vil styrke behandlingstilbudet.

Det er mange vitnesbyrd om hvordan foreldre til barn med ADHD sliter. Mange ganger sliter det faktisk familien i stykker. Det er vanskelig for oss å forestille oss, om en ikke har sett det på nært hold, hvor store utfordringer en møter. Derfor er det så avgjørende at det blir satt inn tilstrekkelig med hjelpetiltak på flere plan, både i hjemmet og i skolesammenheng – og også om medisinering skulle være nødvendig. Så jeg vil takke for svaret, og sier meg veldig tilfreds med at flere departementer går sammen og tenker ut en strategi på det viktige og økende problemet som vi møter i samfunnet vårt når barn får psykiske lidelser.

Statsråd Sylvia Brustad [13:00:38]: Jeg kan bare si meg helt enig i alt interpellanten sa nå også. Det er veldig viktig for meg å si at jeg mener det er helt avgjørende at vi greier å få til et samarbeid på tvers av departementsgrensene, på tvers av fagmiljøer, og at en sikrer at det ikke blir en lettvint løsning å gi medisiner. Medisiner er viktig for noen, men medisiner skal aldri gis uten at det også iverksettes andre hjelpetiltak. Der har vi sett ganske mye svikt, og det skal vi følge opp slik at barn og unge, og også voksne for den saks skyld, med ADHD får bedre tilbud i framtida enn det som tilbys i dag.

Gunn Olsen (A) [13:01:38]: Det er grunn til å takke representanten Skjælaaen for hans sterke engasjement i en veldig krevende sak. Han understreker at vi må ha dyp respekt for alle de barn, alle de unge, alle de familier og alle de voksne som sliter med psykiske problemer, og prøve å forstå den fortvilelsen det er for dem som ikke har fått en diagnose, for dem som seint i livet har fått en diagnose, og for dem som føler lettelse over at nettopp deres barn får medisin for sin atferd, angst og uro. Vi skal ta oss vel i vare for å være skråsikre i noen retning på dette alvorlige feltet.

I Arbeiderpartiet er vi fornøyd med at den urovekkende utviklingen rundt ADHD nå er satt på den politiske dagsordenen og trukket inn i stortingssalen. Statsrådens svar til interpellanten understreker alvoret rundt temaet, samtidig som jeg opplever at statsråden inviterer til en fordomsfri debatt, og at det er sterk vilje fra Regjeringens side til å følge opp utviklingen og bruke ressurser for å finne ut mer om dette krevende feltet. Statsråden understreker også med rette det fokus som allerede er rettet inn mot feltet, og tar ansvar for at de som trenger hjelp, skal få det.

All mediefokusering i seinere tid på ADHD-problematikken understreker også at her finnes ikke ett svar, men en rekke. Med det vi allerede vet, må det etter Arbeiderpartiets oppfatning være grunn til å rette et kritisk blikk på diagnostisering og medisinering av atferdsproblemer. Vi vet at barn får god hjelp av medisin, og at det for noen er eneste hjelp. Men vi må på alle mulige måter forsikre oss om at det er rett behandling til rett person.

At det til alle tider har funnes urolige og ukonsentrerte både barn og voksne, er et faktum. Uro og konsentrasjonssvikt kan være tegn på mange underliggende årsaker som ikke har noe med genfeil å gjøre. Jeg velger å tro på dem innenfor fagfeltet som hevder at barns oppvekstmiljø i mange tilfeller kan være forklaringen på atferdsproblemene. Det må ikke tas til inntekt for at det eksisterer en diagnose. Vi må prøve alle metoder framfor å gi barn medisin, dersom det ikke er siste utvei, og det er en debatt vi må ha mot til å ta. I denne dialogen håper vi hele fagfeltet stiller opp sammen med oss, slik statsråden sa.

Jeg ble både beroliget og urolig over å lese en kronikk av en annen psykologspesialist enn den Skjælaaen refererte til, nemlig Espen Idås. Urolig ble jeg fordi han på en glimrende måte satte ord på den usikkerhet jeg som politiker føler rundt ADHD-problematikken, og rolig ble jeg fordi han setter søkelyset på problemet og viser andre veier enn bare medisinering av barn og unge spesielt.

Han understreker i sin innledning på kronikken at det ikke er en kronikk for eller mot medisin i behandling, ei heller for eller mot ulike yrkesgrupper, men at han ønsker å sette søkelyset på en tendens han opplever som urovekkende innenfor sitt fagfelt. Jeg siterer fra kronikken til Espen Idås:

«Jeg kan ikke tro at en hjerneorganisk funksjonsforstyrrelse skal øke i et slikt omfang i befolkningen, som ADHD-tallene tilsier. Dersom en tilsvarende økning over samme tidsrom hadde skjedd med en krefttype hos barn ville alle ressurser blitt satt inn for å finne ut hva som førte til den dramatiske økningen av antall tilfeller.»

Dette er signaler som det er grunn til å ta meget alvorlig. Vi har startet arbeidet med et svært krevende felt. Det vi trenger, er mer kunnskap, mer erfaring, mer forskning og mer dialog. Det handler om framtida til våre barn, og vi kan ikke slippe saken før vi har funnet flere svar.

Vigdis Giltun (FrP) [13:06:24]: ADHD – denne sykdommen har fått mange navn, men det er snakk om barn som har en uønsket adferd, hyperaktive barn med konsentrasjonsproblemer, som ikke klarer å tilpasse seg det sosiale fellesskapet i venneflokken, i familien og på skolen. Det er barn som senere i livet ofte får problemer med rus og kriminalitet. Hva er det som gjør at alle disse tusenvis av barn ikke klarer å tilpasse seg, og at de må behandles med sentralstimulerende midler?

Foreløpig vet man lite om årsaken til ADHD. Det blir betegnet som en medfødt nevrobiologisk funksjonsforstyrrelse som forskerne mener er en av de mest arvelige psykiske lidelsene. Man antar også at sykdommen kan skyldes skader under graviditet, for tidlig fødsel, miljøgifter, mat, eller mangel på viktige stoffer. Omsorgssvikt eller manglende grensesetting og lite struktur i oppdragelsen kan også bidra til å øke problemene.

Mye har endret seg i samfunnet, både når det gjelder familiene, barnehagene og skolen, som kan være med på å trigge denne adferden. NTNU-undersøkelser viser at elever i åpne skoler blir fem ganger så ofte medisinert som elever i mer tradisjonelle skoler. Er det i realiteten en økning i antall barn som utvikler denne uønskede adferden, eller skyldes den omtalte økningen at mange barn nå får fastsatt en sykdomsdiagnose? Hva er normalt når det gjelder avvikende adferd? Hvor går grensen for når man med sikkerhet kan si at det er snakk om en sykdom?

Alle er vi forskjellige, og naturlig nok har vi nedarvet det meste fra våre foreldre gjennom gener. Vi arver både synlige og skjulte gener. Det gjelder utseende, kunstneriske anlegg, musikalitet, disponering for en del sykdommer, men også gemytt og væremåte. Anleggene kan påvirkes og utvikles, men de ligger der. Det er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at de som selv har hatt adferdsproblemer, får barn med de samme problemene.

Det er alvorlig å få en slik diagnose, selv om mange foreldre sier at de har følt en lettelse når diagnosen blir fastsatt og hjelp tilbys. De har erfart fortvilelsen over å se at barnet ikke fungerer sosialt.

Det vil være viktig å få en sikrere diagnostisering for å kunne gi riktig hjelp og behandlingstilbud tidlig. Årsakene til adferdsproblemene eller sykdommen kan være mange, og det er derfor viktig å se på hvordan vi kan redusere årsakene til at denne adferden trigges. Flere av medisinene som benyttes, er nær beslektet med amfetamin. Det antas at medikamentbehandlingen vil redusere faren for senere depresjoner, rusmisbruk og kriminalitet. Men hva vet vi? Hva er bi- og langtidseffekten, og vil man kanskje oppdage at de barna som i dag blir medisinert, vil få senskader? Det er allerede oppdaget bivirkninger som hjerteflimmer, angst, depresjoner, dødelige leverskader og selvmordsforsøk. Medisiner kan dempe og fjerne symptomer effektivt, men medisiner fjerner ikke årsaken til lidelsen. Man må aldri glemme å ta tak i årsaken eller forebygge der det er mulig.

Det finnes alternative løsninger også, med bedre ernæring og endret kosthold. Amerikaneren Russell Barkley har utviklet et program hvor foreldre lærer selvkontroll og sinnemestring, noe som gjør at de takler barna bedre. Dette programmet er prøvd ut ved Folloklinikken. Ved kursets slutt viste resultatene at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnosen.

Det som er riktig behandling for én, behøver ikke å være riktig behandling for en annen. For mange vil medisinering kanskje også i framtiden være den beste behandlingen, sammen med andre virkemidler. Men det er viktig å satse mer på forskning for å finne årsaker, sikrere måter å stille diagnose på og gode behandlingsformer som ikke er skadelige på sikt.

Behandlingsmetoder må baseres på faglig grunnlag og kan ikke overlates ene og alene til foreldrene. Det er blitt foretatt en del forsking både internasjonalt og nasjonalt, men blant ekspertisen hersker det fortsatt stor usikkerhet og stor uenighet. Mye forskning gjenstår, og det er derfor viktig å bevilge midler til dette viktige arbeidet. Det vil også være viktig å se på om det er tilstrekkelig faglig kompetanse i primærhelsetjenesten til å foreta nødvendige vurderinger før pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten, og til å følge opp barn som ikke får noen diagnose, men som likevel har et adferdsproblem.

Det aller viktigste i framtiden blir imidlertid å forsøke å forhindre at barn utvikler psykiske problemer og ADHD. Dette er viktig for den det gjelder, for familien og for hele samfunnet, og jeg er derfor veldig glad for at denne saken er satt på dagsordenen i dag, og for at statsråden ønsker å følge opp saken slik at man får et bedre tilbud.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [13:11:30]: Interpellanten fortjener honnør for å ha invitert Stortinget til denne debatten, og statsråden fortjener også honnør for et nyansert svar. Interpellanten stilte i sitt innlegg svært mange spørsmål, langt flere spørsmål enn det som er vanlig fra denne talerstolen. Det synes jeg også er prisverdig. Men det som er felles for alle disse spørsmålene, er at vi praktisk talt ikke vet svarene på noen av dem.

I en slik situasjon er det i hvert fall grunn til å slå fast at både journalister, programskapere i fjernsyn og andre som er opptatt av polarisering for enhver pris, og som er opptatt av enten–eller-standpunkter – enten er svaret medisiner, eller så er svaret alt annet enn medisiner – helt åpenbart er å karakterisere som falske profeter. Og de gjør stor skade, fordi de som forkynner den type skråsikre budskap i et så vanskelig terreng som dette, risikerer å påføre både foreldre og barn ytterligere problemer og ytterligere lidelser utover det som allerede er tilfellet.

Én ting burde det være full enighet om i denne sal, og det er at dette ikke er et enten–eller, og det er ikke av de feltene som egner seg for absolutte trosbekjennelser i den ene eller annen retning. Derimot burde det være lett å bli enige om at det er et område som kaller på mer forskning, helt fra den basale grunnforskning av biologisk/biomedisinsk art til adferdsforskning av forskjellig slag. For også når det gjelder forskningsfremstøtene, er det viktig å understreke at det ikke nytter å satse enten på rent klinisk utprøvning av medikamentbruk – det er nyttig og nødvendig – eller å satse på andre typer psykologisk eller sosialvitenskapelig tilnærming. Også her er det åpenbart nødvendig å gjøre begge deler.

Det er også viktig å forsøke å skape et felles språk og en felles tilnærming for de forskere av forskjellig slag som beveger seg inn i dette felt, for svært ofte er problemet at de snakker så ulike språk, de har så ulike måter å fortolke problemet på, og de har så ulike metoder at de nærmest ikke kommer i berøring med hverandre i det hele tatt. Der tror jeg statsråden har helt rett når hun vektlegger behovet for at de overordnede helsemyndigheter gjør det som er mulig for å etablere felles fora hvor det er mulig å diskutere på tvers av faglige skoleretninger og ulike faglige tilnærminger. Men så er det jo også grunn til å understreke at ingen av oss vet pr. i dag om det er et underforbruk eller et overforbruk av det ene eller det annet – den ene eller den annen tilnærming i dette feltet. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at i den utstrekning det stilles diagnoser og forordnes bruk av sentralstimulerende medikamenter, er det et absolutt krav at det skal skje med både tilstrekkelig veiledning, kommunikasjon med foreldrene og med forsvarlig faglig oppfølging som også er i stand til å korrigere kursen dersom det viser seg bivirkninger. Dersom det viser seg at behandlingen ikke virker, må man jo også ha en oppfølging som gjør at da stanser man behandlingen – hvis det er åpenbart at den ikke virker.

Det er samtidig viktig å sette dette inn i en enda litt større sammenheng, nemlig at barne- og ungdomspsykiatrien er den delen av det psykiatriske helsevern som arbeider aller tyngst, og som har størst problemer med å dekke behovet. La meg minne om, som vi hadde fremme her i salen for kort tid siden, at når den gjennomsnittlige ventetid for i det hele tatt å få tilgang til spesialisthelsetjenesten for barn og unge på dette området er 80 døgn – det betyr jo at svært mange må vente svært mye lenger enn det – da har vi en felles dugnadsinnsats foran oss for å øke kapasiteten og redusere den ventetiden.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:17:08]: Jeg vil også starte med å gi honnør og ros til Rune J. Skjælaaen, som har tatt opp denne interpellasjonen. Det er en veldig viktig interpellasjon og et veldig viktig tema som man trenger å diskutere i Stortinget. Jeg syns også debatten vitner om at vi har behov for i hvert fall å få fram nyansene i det som vanligvis kommer fram gjennom ofte tabloidiserte medier.

ADHD-problematikken berører jo veldig mange mennesker – flere og flere, som noen har vært inne på – og det fins heller ikke noe ensartet svar på hvordan man skal håndtere den. Noen vil mene at for mange medisineres, og andre vil mene det motsatte. Uansett viser en FN-rapport at det har vært en markert økning av medikamentbruk i tilknytning til behandling av ADHD i en rekke land, og at Norge ligger høyt på statistikken.

For SV er det viktig at Norge skal være et inkluderende samfunn, der vi ikke stiller diagnose på alt som vi til enhver tid anser som avvik. Interpellanten var inne på dette ut fra sitt humanistiske utgangspunkt – jeg syntes det var veldig flott å høre på.

Jeg syns det er viktig å nevne dette, jeg også, fordi vi i stadig større grad etterspør diagnoser her til lands. Samtidig er det ofte langt mellom de virkelig gode, inkluderende tiltakene, de som krever fleksibilitet, ressurser og mye omsorg og medmenneskelighet.

I Vestfold, mitt hjemfylke, bor det en bonde som heter Per. Han skrev brev til meg for et par år siden, fordi han ville fortelle meg om noen unge gutter som han hadde utplassert hos seg noen dager i uka, fordi de ikke fungerte særlig bra på skolen. Alle hadde diagnoser av ulike slag og tonnevis med problemer i bagasjen. Mødrene deres burde antakelig hatt Kongens fortjenestemedalje i gull. Jeg møtte dem også, det var et veldig sterkt og flott møte, og det gav meg i hvert fall en veldig klar forståelse av hvor viktig det er å sørge for nettopp den typen rom og muligheter for å gi disse unge menneskene noen skikkelige mestringsopplevelser, slik at de ikke bare skal støte på nederlag. Det som Per skrev i brevet, var følgende:

«Dette er ungdommer som taper på mange fronter i livet, faglig på skolen og sosialt både på skolen og i fritida. Derfor er det viktig at de får gjøre noe de trives med og som de mestrer og får ros for. De står ofte utafor og er tilskuere til livet så derfor gjør de «mye» for å bli sett og hørt.»

Det er jo nærmest poesi i det han skriver, hadde det ikke vært for at det egentlig er fryktlig brutalt.

Mange av historiene om forsømte barn med ADHD eller ADHD-liknende historier stammer fra en skole som ikke evner eller makter å ivareta dem. Mange slåss for å få en diagnose for på den måten å sikre barna en oppfølging og tilrettelegging som de faktisk har krav på uansett om de har en diagnose eller ikke. Dette kan i verste fall representere overgrep mot de barna og familiene dette gjelder. Da jeg hospiterte en uke i barne- og ungdomspsykiatrien i Vestfold i fjor sommer, opplevde jeg at de var veldig opptatt av nettopp dette: De følte at på grunn av dårlig kommuneøkonomi og lite ressurser i skolen, var det nettopp det som skjedde – man etterspurte i stadig større grad diagnoser for å få rettigheter som man egentlig hadde.

Alternativ til Vold har også ropt et varsku om at svært mange med ADHD-diagnose har en bakgrunn preget av vold, overgrep og omsorgssvikt, i hvert fall fra det ståstedet de har, og at medisinering derfor ikke må bli noen lettvint erstatning for terapi og hjelp. Dette hører også med i det store bildet.

Når det er sagt: Mange forteller også om hvordan medisinering har «klikka dem på plass» så å si. Vi hørte om det, vi som så teaterstykket «Hjelp, jeg er fri! Fri til hva?» forrige fredag, spilt av innsatte og tidligere innsatte, en gruppe som er sterkt overrepresentert i ADHD-statistikken – det var også statsråden inne på, og det er jeg veldig glad for.

Jeg hørte også om det i Bergen da jeg var på besøk der for halvannen ukes tid siden. Da fortalte en mor om hvor viktig det er å gi skikkelig oppfølging til dem som medisineres, bl.a. fordi skammen og fortvilelsen kan melde seg med full styrke for dem som «våkner opp» og får se seg sjøl slik andre har sett dem. Det er derfor bra at nye forskrivningsregler fra mai 2005 og ny faglig veileder skjerper kravene til diagnose og utredning og forventes å stramme inn bruken av medikamenter til barn og unge. Veilederen understreker at legemidler til barn aldri skal gis uten psykososiale støttetiltak.

Jeg har helt til slutt lyst til å si at jeg syns det har vært mange kloke innlegg, og det har vært veldig flott å følge denne debatten. Og jeg syns at det er bra at vi får fram nyansene og også ydmykhet i denne salen.

Laila Dåvøy (KrF) [13:22:35]: Interpellanten viser i sin interpellasjon til en rapport fra SINTEF. I samme rapport påpeker SINTEF at det er mangel på kapasitet, samordning og veiledning i behandlingen av barn og unge med ADHD. I den senere tid har jeg i likhet med andre fått en rekke henvendelser om ADHD, primært fra fagfolk og pårørende. Det slår meg at uenigheten er stor om både årsak og behandling.

Er ADHD en medfødt genetisk svakhet i hjernen som gir redusert produksjon av visse nervesignalsubstanser, eller er ADHD en slags mangelsykdom på grunn av sosial, pedagogisk og ernæringsmessig svikt? Disse to så forskjellige teorier om ADHD finner vi i fagmiljø både i Norge og i utlandet. Av dette følger også uenighet om hva som er den beste behandlingen over tid.

Jo mer jeg har lest og satt meg inn i saken, desto mer urolig og bekymret er jeg blitt. Tenk om det er riktig at ADHD-diagnosen for noen faktisk har ikke-genetiske årsaker, og så blir de behandlet med medisin. Jeg har de siste ukene fått innblikk i og faktisk lest en del utenlandske forskningsrapporter som kan tyde på dette. Det er også en realitet, som representanten Thorkildsen var inne på, at medikamentell behandling har vært avgjørende positivt for en del barn, unge og deres familier, og de har selv gitt uttrykk for det. Men det er all grunn til å rope et varsku når vi i Norge har hatt en tidobling av bruken av ADHD-medisiner de siste årene.

I likhet med interpellanten har jeg også en rekke spørsmål. Får barn med ADHD i dag en alternativ behandling før medisiner tas i bruk, slik det er nedfelt at de skal ha? Hva er årsaken til ADHD? Hvilke konsekvenser har langvarig medikamentell behandling? Virker disse medisinene like godt etter mange års bruk som det man ser akkurat idet man starter opp? Jeg har i det siste også lest i utenlandske artikler om store, alvorlige bivirkninger av ADHD-medisiner. Medfører det riktighet? Hva slags forskning finnes, og hva bør vi forske på videre? Hva er den aller beste behandlingen over tid? Det er en realitet at dette er en diagnose som barn og unge får, og som de sliter med over lang tid. Stilles det også i noen tilfeller feil diagnose? Uenigheten er stor, og mange er usikre.

Jeg mener statsråden, i tillegg til alt det hun har satt i gang, snarest mulig må samle fagmiljø fra inn- og utland med ulike erfaringer og holdninger samt brukere og aktuelle departement. Jeg har tidligere foreslått en konsensuskonferanse, og jeg er svært glad for at statsråden så langt har betegnet dette som et godt forslag som hun vil vurdere. Noen av de relativt nye behandlingsmetodene som statsråden viste til, og som er tatt i bruk innen barnevern og psykiatri, ble iverksatt nettopp etter konsensuskonferanser. Det er også avgjørende viktig at ulike behandlingsmetoder som brukes, fortløpende blir dokumentert og resultatene synliggjort, det være seg positive eller negative.

Det jeg vil kalle brukerforskning, er for lavt prioritert i Norge i dag. Da tenker jeg langt utover virkninger og bivirkninger av medikamentell behandling. Jeg tenker på ren brukerforskning – det å ha en sykdom, ulike behandlingsmetoder som tas i bruk, hvordan disse virker, hvordan det er å leve med sykdom over tid, osv.

I likhet med mange andre takker jeg interpellanten for en god interpellasjon, og jeg har også lyst til å takke statsråden, som vil følge opp. Dette haster.

André N. Skjelstad (V) [13:27:49]: Venstre er glad for at representanten Skjælaaen tar opp denne problemstillingen, en problemstilling som Venstre lenge har jobbet med. Da Venstre satt i forrige regjering, ble det lagt ned mye arbeid i å fokusere på barn og voksne med diagnosen ADHD. Men det gjenstår mye arbeid på dette feltet, og en håper at det blir fokusert mer på problematikken rundt ADHD, slik at vi kan fortsette med det arbeidet som ble startet.

Det Venstre gjorde i regjering, var å få en vurdering av helsetilstanden til innsatte i norske fengsel, for undersøkelser antar at mer enn 30 pst. av de innsatte har ADHD. Ved å gi disse en diagnose og et behandlingstilbud er det store sjanser for at innsatte med ADHD-diagnosen vil få et liv utenfor murene som reduserer faren for at de begår nye lovbrudd, og – det viktigste – at de får mulighet til å leve et nytt liv.

Det ble også brukt ressurser på å starte en tiltaksplan for barn og unge i klemme, for barn og unge med spesielle behov er ofte blitt ofre for profesjonskamper og rigide offentlige systemer. Venstre vil fokusere spesielt på disse barna. Det finnes – slik mange har vært inne på tidligere i debatten – ingen enkle svar og tiltak for å hjelpe barn og unge i en vanskelig situasjon. Mer penger alene løser neppe problemene, til det er problemene altfor kompliserte. Et barn i en vanskelig situasjon trenger noen å snakke med. Det trenger et godt hjelpeapparat med konkrete og tilpassede tiltak. Skal et barn kunne ha tillit til hjelpeapparatet, må det bli sett og hørt. Venstre vil ta et krafttak for barn og unge i klemme. Som mange har vært inne på, er dette en debatt uten konkrete svar, men med mange spørsmål.

Derfor ønsker man å

• sørge for at barn og unge med ADHD får profesjonell hjelp raskt

• øke kompetansen om ADHD, særlig blant lærere, ansatte i barnehagene og på helsestasjonene

• sørge for at lærere får faglig bistand til å kunne tilrettelegge undervisningen for elever med ADHD

• sørge for at barn med ADHD får spesielt god oppfølging når de bytter skole

• jobbe spesielt for å forebygge rusmiddelmisbruk blant unge og barn med ADHD og jobbe for mer forskning på årsaker til og behandling av ADHD

• styrke spesielt barne- og ungdomspsykiatrien, slik at barn og unge får hjelp og ikke henvises til voksenpsykiatrien

• styrke og videreutvikle konfliktrådene, slik at unge lovbrytere får en sjanse til å gjøre opp for seg

Det er viktig for meg og Venstre at denne debatten ikke bare handler om barn med ADHD; man må også tenke på at det er 100 000 voksne her i landet som også har ADHD. Et ensidig fokus i denne debatten vil bli feil, for barn vil en gang bli voksne, og det må også finnes et tilbud til denne gruppen med ADHD.

Interpellanten fokuserer på diagnostisering, type behandling og forskning på området. Venstre mener det er viktig at det blir satt inn mer midler til å forske og finne riktig behandlingsform til hvert enkelt individ. En type behandling kan fungere fint på ett barn, mens den ikke vil fungere på et annet. Foreldre må i mye større grad enn tidligere være delaktig i hvilken behandlingsform som velges, for det finnes en rekke ulike typer behandlingsformer. Her må man respektere at noen foreldre velger å si nei til medisinering, for i stedet å prøve behandling med f.eks. diett.

Debatten om ADHD må ikke bli en profesjonskamp, men en debatt som fokuserer på gode og individuelle løsninger som kan hjelpe mennesker med ADHD til et bedre liv.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:31:56]: Representanten Skjælaaen tar opp en svært aktuell problemstilling i sin interpellasjon til helse- og omsorgsministeren, nemlig at det er forskjellig syn i Norge på om antallet som får diagnosen ADHD, er for høyt, eller om det er for lavt. Likedan har debatten i ulike media over tid vist oss at det er ulik oppfatning om hva som er riktig behandling for dem som etter utredning har fått denne diagnosen.

Når flere av oss har fattet interesse for dette området som omhandler ADHD, er det flere årsaker til det. Den ene årsaken er det som har kommet fram om at det brukes stadig mer medikamenter i behandlingen av barn og unge med diagnosen. En annen årsak er de spørsmålene som er stilt om hvorvidt skolen er tilpasset de utfordringene barn og unge med ADHD og andre spesielle problemer har.

Dette er alvorlige spørsmål, som må tas opp på ulike nivå. Når medikamentbruken vokser, slik vi ser nå, kan det skyldes at vi i Norge tidligere ikke har diagnostisert og behandlet mange nok med medikamenter, som statsråden også var inne på. Men det kan også være et uttrykk for at andre alternative metoder for å håndtere ADHD ikke fungerer tilfredsstillende nok.

De siste årene har skolene gjennomgått store endringer. Den endringen som kanskje er størst, er oppløsningen av den faste klassestrukturen – og over til grupper. I tillegg er den faste timeplanen blitt erstattet av ukeplaner. Dette setter store krav til elevens evne til selv å strukturere sitt eget skolearbeid. I tillegg er prosjektarbeid en vanlig arbeidsmetode i den norske skolen. Jeg tror det gjør skolen mer interessant for de aller fleste elevene, men det innebærer store utfordringer for de elevene som har behov for struktur i sin skolehverdag. Mange gir uttrykk for at dette er en av årsakene til økt medikamentbruk, at det er skolen og andres behov for ro og tilpasningsevne som ligger til grunn. I så fall er dette noe som er svært bekymringsfullt.

Vi ser en faglig uenighet om hvordan mennesker med ADHD skal behandles. Leger, psykologer, pedagoger og spesialpedagoger har ulike tilnærmingsmåter til problemstillingen. Vi ser også at mennesker som selv har diagnosen, har ulike erfaringer om hvordan den best kan håndteres. Det forteller oss at det er individer vi har med å gjøre, som hver for seg har ulike behov. For fagmiljøene gir det utfordringer i forhold til å samordne seg når det gjelder gode retningslinjer for hvordan vi skal møte utfordringene disse lidelsene medfører for den enkelte, for foreldre og for barnehage og skole.

Jeg ønsker en integrert skole der alle barn og ungdommer kan gå sammen, men det gir store utfordringer i forhold til hvordan vi skal legge til rette for den enkelte elev, også for dem som har en lovhjemlet rett til spesialundervisning. Tilpasset opplæring og en skole for alle har ikke fjernet behovet for spesialpedagogisk kompetanse, snarere tvert imot. Men den tilpassede opplæringen og spesialundervisningen må organiseres på en måte som styrker de tiltakene som settes i verk. I tillegg til pedagogisk-psykologisk rådgivning og sterke kompetansesentra rundt omkring i landet ser vi at vi trenger spesialpedagogisk kompetanse ved de enkelte skolene. At det finnes spesialpedagogisk kompetanse på de ulike skolene, er derimot ingen selvfølge, og det kan gjøre det vanskelig å følge opp de ungene og ungdommene som har fått f.eks. en ADHD-diagnose. Dette er en utfordring for barnehage- og skolesektoren som jeg tror vi skal ta opp som egen problemstilling når vi diskuterer dette saksområdet.

Spesialpedagogisk forskning innenfor det norske barnehage- og skolesystemet er ifølge fagmiljøet selv sparsom, i den forstand at spesialpedagogikk er et ungt fag i forskningssammenheng. Det er et stort behov for denne type forskning, ikke minst i kjølvannet av de reformene som har skjedd i skolen vår. Denne forskningen er også viktig med tanke på den tverrfaglige innsatsen jeg tror må til om vi skal få en konsensus omkring hvordan barn og unge med diagnosen ADHD skal behandles. Her trengs det et krafttak, slik at vi kan få et mangfold av behandlings- og oppfølgingsmetoder tilpasset det enkelte individ, som flere har vært innom. Vi må i alle fall ikke komme dit hen at medisinering blir den eneste løsningen.

Jeg tror at vår helse- og omsorgsminister vil gripe fatt i dette vanskelige saksområdet på en god måte, og det er viktig at hun gjør det i lag med kunnskapsministeren og barne- og familieministeren, slik at vi kan gripe fatt i denne tverrfaglige utfordringen der medisinsk kunnskap må kombineres med pedagogikk, psykologi og spesialpedagogisk kompetanse.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:37:25]: Aller først vil jeg takke interpellanten for at han har tatt opp dette temaet. Det er veldig viktig og interessant. Dernest må jeg si at jeg opplever det som sørgelig og trist at det første interpellanten gjør, er å henge ut Fremskrittspartiet ved å si at dessverre ble ikke de med på Regjeringens forslag og satsing knyttet opp mot ADHD. Nei, vi gjorde ikke det av den enkle grunn at vi gikk mye lenger. Det er mange måter å si en sannhet på.

Utviklingen i Norge, både utviklingen hva angår antall tilfeller av barn og unge som får diagnosen ADHD, og utviklingen innen medisinering, er bekymringsfull. Det nærliggende spørsmålet er: Hvorfor er det slik at vi har en eksplosiv økning i antall mennesker som blir diagnostisert med ADHD – hvorfor og hvordan? Er det slik at vi er blitt sykere over natta, eller skyldes det vår mangel på basisforskning og forståelse av årsakene til problematikken?

Når det gjelder medisinering, er det, slik vi ser det, for mange bra. For andre er det helt andre tiltak og oppfølging enn medisin som gir det beste resultat. Men en ting vi også må huske, er: Hva blir resultatet hvis vi hopper bukk over medisineringen?

Helsedirektoratet har utarbeidet en veiledning for diagnostisering, men det finnes ingen test i seg selv som bekrefter diagnosen ADHD, ingen blodprøve, røntgen, hjerneskanning eller psykologisk test. Det er også slik at fagmiljøene uttaler seg veldig sprikende om hva som er årsaken til hyperaktive, depressive sosiale handlinger. En av landets fremste forskere på området, Terje Sagvolden, mener ADHD er den mest arvelige psykiatriske eller nevrologiske lidelsen vi har, med andre ord med gener og genforandringer som årsak. Sagvolden peker også på at andre årsaker – oppdragelse, miljø, rusmisbruk, PCB og andre ulike ytre stoffer og påvirkninger – kan utløse/trigge lidelsen.

Det man på mange måter ender opp med, er at vår forståelse og kunnskap er for liten. Selv om jeg i prinsippet tror at alle i denne sal helt genuint er både opptatt av og ønsker å skape et samfunn der alle blir gitt noenlunde lik mulighet til å kunne tilpasse seg både fysisk, psykisk og sosialt, er det i dag for mange mennesker som dessverre faller på utsiden av dette, knyttet opp til lite akseptabel sosial holdning og oppførsel.

Fremskrittspartiet har i mange år – og når jeg sier mange år, er det slik at allerede i 1996–1997 fremmet Fremskrittspartiet ved John I. Alvheim forslag relatert til ADHD-problematikken – ønsket å få et grunnforskningssenter i Norge som kan forske bredt på ADHD. Dette må komme som et tillegg til dagens spredte forskning. Klarer vi å gjennomføre dette, vil vi bli mye bedre i stand til å møte morgendagens utfordringer gjennom å bygge vår forståelse på forskning, kunnskap og innsikt som vil kunne ivareta de som har ADHD, deres familier og samfunnet for øvrig på en bedre måte i framtiden.

Dessverre er det slik at interpellanten og dagens regjering ikke ønsket å få dette forskningssenteret ved forrige budsjettbehandling. Jeg vil da håpe at det ved neste budsjettbehandling kan være en mulighet for å få dette på plass, for vi trenger det – og vi trenger det sårt.

Lena Jensen (SV) [13:42:14]: Mellom 15 og 20 pst. av alle barn og unge i Norge har psykiske vansker. Blant norske 15- og 16-åringer har hver fjerde jente og hver tiende gutt slike problemer. Disse tallene er fra Nasjonalt folkehelseinstitutt og bygger på undersøkelser i norske fylker. I alt 8 pst. av barn og unge under 18 år har så store psykiske vansker at de hadde fått en diagnose dersom de hadde søkt hjelp. De er behandlingstrengende. Før puberteten er to av tre av disse gutter, og atferdsproblemer, oppmerksomhetsforstyrrelser og ADHD dominerer.

Det er et viktig tema representanten Rune J. Skjælaaen har tatt opp i dag.

Det aller viktigste for meg er ikke om det er et riktig antall barn som har fått diagnosen, eller om det er flere barn som skulle hatt en diagnose. Det som er aller viktigst for SV og for meg, er at vi får fokus på barna våre, og at de sikres den hjelpen de trenger. Det er farlig med en utvikling mot et diagnosesamfunn. Samtidig vet vi at veldig mange barn ikke har fått den diagnosen som de burde fått.

Temaet som i dag er tatt opp, berører mange felt. Et av de viktigste feltene, og der man bør sette inn mange flere tiltak, er skolen og utdanningsområdene. Skolen skal være til for barna våre. Det er nødvendig at vi gjør mer enn det som er blitt gjort inntil i dag, for å sikre at alle barn får den tilrettelagte opplæringen som de etter loven har krav på. Vi må ta barna våre på alvor. Det er altfor mange fortvilte foreldre og barn som ikke får den hjelpen de trenger.

Vi er nødt til å vise at barns behov for ekstra hjelp må avgjøre hvilke tiltak som blir satt i gang skolen, ikke om barna har fått en diagnose. Vi trenger et sterkt og nytt fokus på at skolen er til for elevene våre. For mange hjelper det med mer tilrettelagt og praktisk arbeid i skolen. For mange er det nødvendig med medisinering, men det er viktig at man ikke kun medisinerer. Det er viktig at elevene våre føler at de har en meningsfull skolehverdag, der alle føler mestring.

En stor gruppe menn er i ferd med å falle utenfor. Gutter skårer langt dårligere enn jenter i den internasjonale elevtesten PISA. I 2003 fikk en fjerdedel av de norske guttene lavest eller nest lavest skår på lesetesten. Om lag én av tre gutter kutter ut videregående utdanning før de har bestått eksamen. Frafallet er størst innenfor yrkesutdanningen, og man vet at dette fører til vanskeligheter med å få jobb i etterkant.

Altfor mange barn må vente altfor lenge før de får den hjelpen de trenger. ADHD-foreningen mener at det tar om lag fire år fra foreldrene skjønner at barnet trenger hjelp, til en diagnose er stilt. I den tiden vokser problemene for mange barn og blir uovervinnelige – mens de venter på hjelp.

Det trengs mer opplæring for lærerne i ulike typer problemer som elevene strir med. Vi vet at forskjellen på skoler er enorm, og også når det gjelder skolers mulighet til å følge opp de rådene som PP-tjenesten har gitt dem. Den hjelpen barn får i dag, er altfor tilfeldig, og kommer mye an på hva slags kompetanse som finnes innenfor den enkelte skole. På mange skoler blir det satt inn en ekstra assistent. Vi vet at det kan føre til at situasjonen faktisk blir verre og ikke bedre. Derfor er det viktig at vi fokuserer på kvalitet og kompetanse blant lærerne våre.

Det er viktig å styrke spesialhelsetjenesten, men det er også viktig at tiltakene settes inn på lavest mulig nivå, i førstelinjetjenesten.

For det første må lærerne få økt kompetanse. Vi er nødt til å se på en ny type lærerutdanning. For det andre er det viktig å styrke skolehelsetjenesten – jeg ber statsråden om å vurdere det. Vi vet at skolehelsetjenesten fungerer, og en styrket skolehelsetjeneste vil gjøre hverdagen mye bedre for veldig mange elever.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:47:19]: Jeg vil takke for mange konstruktive og gode innlegg i denne vanskelige saken.

Det er fint å kunne delta i en debatt der en ikke står og skyter eller kaster på hverandre, men nettopp kan få lov å reise en del spørsmål – uten å få skråsikre svar tilbake. Slik sett synes jeg denne debatten har vært veldig fin. Det er reist mange problemstillinger, og det er pekt på noen områder der vi kan gjøre noe, bl.a. styrke en rekke behandlingstiltak både i skolen, overfor familier osv.

Det er bra at ingen er skråsikre på at det blir stilt for mange diagnoser, eller for få – vi vet ikke. Men jeg hører at alle er skeptiske til en utvikling i bruk av medisiner som en ikke helt vet om er på rett nivå eller ikke.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden til å søke å bringe forskningsmiljøene sammen, slik at en i hvert fall på områder der en er enig – det er noen – på en måte kan utvikle større kompetanse. Det er ingen som er tjent med forskningsmiljøer på den ene siden og forskningsmiljøer på den andre siden som på en måte er som hund og katt. Det er min utfordring til statsråden at hun gjennom departementene som denne problematikken berører, søker å få disse forskningsmiljøene sammen – slik Stortinget har sagt ved å bevilge penger til forskning, og ved å understreke at alle miljøene skal være med i dette. Dette er kanskje en god anledning til å bringe både forskere og behandlere sammen – både her i Norge og ekspertise internasjonalt.

Takk for en fin og konstruktiv debatt.

Statsråd Sylvia Brustad [13:49:57]: Også jeg vil takke for en veldig god debatt og veldig mange gode og nyttige innspill, som jeg skal ta med meg i arbeidet videre.

Det er viktig at det er et såpass bredt politisk engasjement på et område der veldig mange sliter, barn, ungdommer, foreldre – og også voksne som har fått diagnosen, og voksne som ikke har fått diagnosen, men som åpenbart har problemer.

Jeg er også glad for at det ikke er så veldig mange skråsikre meninger om hva som er det beste, og hva som er det riktige. Jeg tror det viktigste nå blir å prøve å finne ut mer, få mer kunnskap og mer forskning – som flere har vært inne på – samle bredt forskermiljøer, departementer og fagmiljøer i alle ledd. Det er viktig at en får flere familietiltak. Derfor er samarbeidet med departementet for det området helt avgjørende. Skolen er nevnt av flere – og skolehelsetjenesten. Lavterskeltilbud er viktig i denne sammenheng, det er det ingen tvil om. Jeg kan videre nevne justissektoren og fengsler – vi snakker her om mange innsatte – og behandlingsdelen innenfor hele helseområdet.

Jeg er optimistisk, i den forstand at jeg ikke tror at vi greier å løse dette i morgen eller i overmorgen, men ved at alle nivåer setter seg litt mer sammen, tror jeg det er mulig å komme fram til flere tiltak – til beste for dem vi her snakker om.

Jeg vil gjenta at jeg syns forslaget om en konsensuskonferanse er godt. Jeg skal ta det med meg videre for å se på om det kan være en mulig vei. Forhåpentligvis greier vi å komme litt mer til enighet på dette viktige området enn det vi kanskje ser på ulike hold, særlig på forskersiden.

Presidenten: Behandlingen av sak nr. 5 er avsluttet.