Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:52:52]: De fleste overgrep mot eldre skjer i eget hjem og av personer som står vedkommende nær. Vi har vanskelig for å tallfeste omfanget, men vi vet at det er et omfattende problem. Sykehusene, primærhelsetjenesten, politiet, sosialkontorene og den kommunale omsorgstjenesten kan alle fortelle om tilfeller hvor eldre har vært utsatt for vold, men hvor offeret vegrer seg for å fortelle hva som har hendt.
«Ei mor strekker seg langt, vet du» kalte Kommuneforlaget sitt opplysningsmateriell om mishandling av eldre. Det er fra så langt tilbake som i 1988. Tre år senere, i 1991, startet Vern for eldre i Manglerud bydel i Oslo. I dag, 15 år senere, er det etablert Vern for eldre i tre kommuner – Bærum, Oslo og Trondheim. Jeg håper selvsagt og tror vel at også andre kommuner har fokus på problemet, men mye tyder på at de aller, aller fleste ikke har en tiltakskjede som gir et godt nok melde- og oppfølgingsapparat for de altfor mange voldsutsatte eldre.
Jeg besøkte Vern for eldre i Bærum tidligere denne uken. Denne tjenesten er etablert som en del av kommunens forebyggende team, bestående av oppsøkende team, Vern for eldre og sosionomtjenesten. Anslagsvis to årsverk er knyttet til Vern for eldre. Det er altså ingen enormt ressurskrevende satsing i en kommune med mer enn 100 000 innbyggere. Likevel er det en effektiv tjeneste for innbyggerne i denne kommunen.
Vern for eldre i Bærum er ganske nyetablert og arbeider fortsatt med å gjøre seg kjent blant innbyggerne. Oppsøkende team kontakter alle innbyggere over 75 år som ikke allerede er omfattet av kommunale omsorgstjenester, for bl.a. å orientere om Vern for eldre. Det er laget en enkel brosjyre som er tilgjengelig på seniorsentre, legekontor m.m. Kontoret forteller at de allerede har mer enn nok å gjøre, og at de regner med økt pågang, siden tjenesten fortsatt ikke er særlig godt kjent.
Vern for eldre i Bærum forteller om et godt samarbeid med sykehuset, politiet og primærhelsetjenesten. Politiet i denne kommunen har opprettet en egen funksjon som familievoldkoordinator, og også sykehusets sosionomtjeneste er en viktig samarbeidspartner. Men disse funksjonene har sin begrensning ved at de som oftest kommer inn etter at grove overgrep har funnet sted. De har heller ikke gjennom sine organisasjoner et apparat som på en tilfredsstillende måte kan følge opp sakene, i enda mindre grad virke forebyggende.
Så langt jeg kjenner det arbeidet som skjer i Oslo og Trondheim, er mitt inntrykk at Vern for eldre arbeider etter samme modell som i Bærum. De tre kommunene arbeider etter en modell utviklet i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Mitt inntrykk er at det er et svært konstruktivt samspill mellom Vern for eldre-kontorene og dette kunnskapssenteret i utviklingen av tjenesten. Vi har altså et godt fungerende nasjonalt rådgiverapparat som besitter stor kunnskap, og som jeg forutsetter står til disposisjon også for resten av landets kommuner.
Kommunenes omsorgstjeneste kan virke både forebyggende og rehabiliterende. Derfor er det avgjørende både for politi og for helsevesen at det i kommunene er etablert en tiltakskjede som kan være ledende i arbeidet med å bistå ofre for hjemmebasert vold. Den viktigste grunnen til å satse på kommunene, er å forebygge at overgrep utvikler seg til så dramatiske situasjoner at sakene havner hos politi eller helsevesen. Da er det egentlig for sent. Mange har levd flere år med psykiske og fysiske overgrep før overgrepene blir åpenbare for omgivelsene og for dette oppfølgingsapparatet.
Jeg spør i min interpellasjon om helse- og omsorgsministeren deler min bekymring for at det ikke er et definert ansvar i dagens lovverk for å etablere et hjelpeapparat for overgrep mot eldre. Selvsagt fanges overgrepene opp av lovverket som er knyttet til utøvelse av politimyndighet. Men ofrene i denne type saker går ikke så lett til anmeldelse av overgriperne. De henvender seg ikke til helse- og omsorgsvesenet for å be om hjelp. Ofrene er redd for konsekvensene for overgriperen – sønnen eller datteren med store rusproblemer, den demente ektefellen e.l. Ofte er offeret selv i en helsemessig situasjon som gjør at en har problemer med å søke bistand.
Lovforankret ansvar for å ha et tiltaksapparat for forebygging og oppfølging av vold mot eldre er selvsagt ingen garanti for at 15 års prøvetid, som jeg viste til tidligere, avløses av ett eller to års handlingstid. Mange kommuner rundt om i landet vil dessuten sikkert også ha oppmerksomhet om voldsutsatte eldres situasjon, uten at det ender opp i et Vern for eldre-kontor. Jeg mener likevel det vil være naturlig å lovforankre kommunenes ansvar for å etablere et tiltaksapparat overfor denne gruppen, på samme måte som vi gjør det for så mange andre grupper. Samhandlingen med statlige etater, som politi og sykehus, vil f.eks. være tjent med at det etableres en ansvarskjede som er kjent og forutsigbar.
Eksemplene vi kjenner fra de kommunene som har etablert Vern for eldre, viser at det ikke er veldig kostbare og personellkrevende tjenester som trengs. Dette handler ikke om å pålegge kommunene nytt ansvar av omfattende karakter. Det handler mer om å systematisere en ansvarskjede som kommunene allerede er den vesentligste del av. I min kontakt med ressurspersoner som har arbeidet med hjelp til eldre som utsettes for overgrep, har jeg registrert at det er en entydig oppfatning at ansvaret for etablering at et tiltaksapparat må lovforankres sterkere. Det er vanskelig å overse den anbefalingen når en ser hvor lite som har skjedd i alle de årene det har vært fokusert på og arbeidet med denne saken.
Jeg håper statsråden vil bidra til å bringe arbeidet for et bedre vern av voldsutsatte eldre framover, gjennom at Helse- og omsorgsdepartementet følger opp saken og kommer tilbake til Stortinget med forslag til konkrete tiltak. Det er på tide å handle.
Statsråd Sylvia Brustad [13:59:33]: Representanten setter her søkelys på et alvorlig og langt på vei skjult samfunnsproblem. Og det er riktig som representanten Sundsbø hevder, at de fleste overgrep mot eldre skjer i den private sfære av personer som står vedkommende nær. Det gjør denne saken ekstra vanskelig.
Jeg var nylig invitert til å holde innlegg i Sentralt eldreråd i Oslo. Der fortalte en av deltakerne at de hadde kontaktet alle over 80 år i sin bydel, og spurt om de kunne komme på hjemmebesøk for å snakke om trygghetsavtaler for de eldre. Bare 24 pst. ville ha et slikt hjemmebesøk, til tross for at det var helt åpenbart at mange flere egentlig trengte det. Det viste seg senere at mange ikke ville ha et slikt besøk fordi de var utsatt for vold eller overgrep fra en nær person. Dette forteller meg – i tillegg til det representanten Sundsbø har fortalt, som vi vet, og som vi leser om – at vold og overgrep er en stor utfordring for mange aktører i samfunnet. Antakelig er det også snakk om store mørketall.
Overgrepene kan ha mange former. Det kan være fysiske overgrep, det kan være omsorgssvikt, eller det kan være f.eks. seksuelle overgrep. Det er oftest fysiske overgrep vi har i tankene. Men psykiske eller økonomiske overgrep kan også være en svært stor påkjenning. Det kan f.eks. være trusler som framsettes, eller misbruk av økonomiske midler og eiendeler.
Selv om overgrep mot eldre kommer til uttrykk på mange måter, vet vi – i hvert fall slik jeg ser det – altfor lite om omfanget pr. i dag. For det første forteller ulike undersøkelser om voldserfaring lite om hva som skal forstås med vold. For det andre er eldre som blir ofre for vold og overgrep, ofte usynlige i statistikken over vold i befolkninga generelt. Det gjelder enten disse bygger på politianmeldte tilfeller eller på intervjuundersøkelser i normalbefolkninga. Kliniske erfaringer og studier viser at anslagsvis 4–6 pst. av den eldre befolkninga har vært utsatt for vold etter fylte 70 år. Dette er de samme tall som for befolkninga for øvrig.
Selv om vold mot eldre har fått noe større oppmerksomhet de senere år, er det fortsatt ikke nok oppmerksomhet om dette problemet. Det er flere årsaker til det. Representanten var inne på det på en god måte. Vold i nære relasjoner er et tabubelagt tema. Når overgriperen er et menneske som står en nær, er selvfølgelig terskelen for å be om hjelp veldig høy. Det kan skyldes lojalitet, følelsesmessige bånd, stolthet, avhengighet, skyld eller skam.
En annen grunn til at vold mot eldre ofte forblir ukjent, er at eldre overgrepsofre i liten grad selv tar kontakt med politiet eller andre offentlige instanser. Det kan skyldes at de har vansker med å orientere seg og finne fram. En annen grunn kan være manglende forståelse for sin egen situasjon, eller at en ønsker å beskytte noen, slik også representanten var inne på.
Mange eldre har som kjent fast etablert kontakt med helsevesenet og hjemmetjenesten. Likevel er det grunn til å tro at vold og overgrep de har vært utsatt for, ikke kommer fram med mindre tjenesteyteren stiller direkte spørsmål. Og det er ikke sikkert det kommer fram da heller.
Samfunnets generelle hjelpetilbud skal i utgangspunktet omfatte alle borgere – selvfølgelig. Jeg erkjenner at det av og til, f.eks. ved overgrep mot eldre, er nødvendig med spesielle tiltak og tilrettelegging for at tilbudet skal bli reelt for alle. Overfor tjenesteapparatet mener jeg det er viktig å nå fram med kunnskap og kompetanse, mens de eldre selv kan ha behov for både hjelp og motivasjon. Jeg mener også det er behov for – og derfor er denne debatten viktig – å øke oppmerksomheten rundt temaet i befolkninga generelt.
Regjeringas handlingsplan «Vold i nære relasjoner», som gjelder fra 2004 og fram til 2007, har fire overordnede målsettinger. Den ene er at samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet skal styrkes. Den andre er at vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges gjennom holdningsendringer. Den tredje er at ofre for vold i nære relasjoner skal sikres nødvendig bistand og beskyttelse. Den fjerde er at det er meninga at voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet også til voldsutøveren.
Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging er blant de 30 tiltakene som foreslås i planen. Sentrene skal bistå tjenesteapparatet med kompetanseutvikling, råd og veiledning, bl.a. ved familievold. Det skal også etableres volds- og voldtektsmottak særlig knyttet til interkommunale legevakter. Sosial- og helsedirektoratet arbeider med en veileder om mottak av mennesker som har vært utsatt for overgrep. Dette vil også kunne være med på å hjelpe eldre overgrepsofre.
Vern for eldre-modellen, som bygger på erfaringer fra Manglerud-prosjektet i Oslo, og som interpellanten var inne på, er tatt i bruk i noen større kommuner. Jeg mener at denne modellen bør gjøres kjent og tilpasses slik at den kan tas i bruk i langt flere kommuner enn det som er tilfellet i dag. Informasjon om fenomenet vold mot eldre er en grunnleggende forutsetning for både å se og å erkjenne problemet, både i tjenesteapparatet og hos det enkelte menneske som lever med vold i hjemmet. Her vil de regionale ressurssentrene mot vold og traumatisk stress ha en viktig funksjon, både i forhold til tjenesteapparatet og i forhold til generell publikumsinformasjon.
Ved siden av politiets bistand og tiltak i forhold til voldsofre har kommunene gjennom helse- og sosiallovgivninga ansvar for å forebygge og for å gi nødvendig bistand ved overgrep. Jeg mener det er helt påkrevet med en stor satsing på veiledning og kunnskap til kommunene, slik at dette skjer i praksis.
I likhet med interpellanten ser jeg med stor uro og bekymring på det store omfanget av vold og overgrep som forsvarsløse eldre utsettes for. Problemet representerer utfordringer på flere nivåer og involverer flere aktører. I den saken om omsorg bl.a. for eldre som kommer til Stortinget i juni, vil vold mot eldre være ett av de temaene som behandles, slik at Stortinget på den måten får et forhåpentligvis enda bredere grunnlag for å gå dypt inn i og også mene noe om dette viktige temaet. Jeg akter å følge det opp, slik at situasjonen i framtida kan bli bedre enn det kan tyde på at den er nå.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [14:06:55]: Jeg takker for svaret, som jeg opplever var et klart uttrykk for at denne saken vil bli fulgt opp. Og jeg deler statsrådens oppfatning at det riktige sted er i omsorgsmeldingen. Det gir en mulighet til å gå grundigere inn i det og også til å komme tilbake med mer konkrete former for tiltak.
Jeg registrerte at statsråden sa at kommunene har et ansvar knyttet til dette allerede, og at poenget i omsorgsmeldingen da blir å utdype hvordan dette spesielt må følges opp i forhold til den gruppen som vi her snakker om.
Det står igjen, og det er vel det bildet eller inntrykket som sitter sterkest i meg, at man begynte ganske sterkt i 1988, med fokusering på problemstillingen ut fra presis den samme dokumentasjonen og den samme beskrivelsen som vi gir i dag. Så er det gått 18 år siden det, 15 år siden prøveprosjektet på Manglerud, og vi har dessverre kommet for kort.
Jeg tror ikke dette er en problemstilling som er spesiell for storbyer eller storkommuner. Dette er et problem som er fullstendig uavhengig av hvor man bor i landet, om kommunen er liten eller stor. Jeg er også sikker på at politi, helsevesen og kommuner er opptatt av å stille hjelp til disposisjon. Men for få har satt seg inn i å bruke den metodikk som tross alt er utviklet, og som kan gi resultater på en annen måte enn det vi så langt har fått.
Jeg ser fram til omsorgsmeldingen, og føler meg trygg på at dette vil bli ivaretatt.
Statsråd Sylvia Brustad [14:08:56]: Jeg kan være kort, for jeg er enig i alt interpellanten nå sa. Jeg er også helt enig i at det ikke har vært fokusert nok på det til at det er gode nok tiltak ute i hver enkelt kommune.
Utfordringen framover blir å få det på plass, å synliggjøre at dette – dessverre – er et altfor stort problem, og sørge for at kommunene tar det ansvaret de allerede har, i praksis. Da tror jeg at vi trenger mer av Manglerud-modellen eller lignende modeller for å få dette til i praksis.
Jan Bøhler (A) [14:09:51]: Jeg også takker interpellanten, som tar opp et viktig tema, som jeg har vært opptatt av lenge.
Jeg har fulgt arbeidet med Vern for eldre-prosjektet i Oslo siden det startet opp på begynnelsen av 1990-tallet, og har besøkt det. Det er et viktig tiltak. Utover det vil jeg gjerne problematisere det litt. Jeg vil si at det store flertallet av eldre i Oslo i dag ikke kjenner til prosjektet Vern for eldre. Det er ikke slik at det alene er nøkkelen til hele dette problemet, det har ikke et så stort omfang eller er et så stort inngrep i eldres hverdag at det er noe mange blir beroliget gjennom. Jeg tror det er viktig å se på tiltakene her på bredere basis, på hvordan vi kan bruke ulike instrumenter for å nå fram på en best mulig måte.
Jeg vil nevne noe av det jeg synes er slike instrumenter. For det første bør vi ha en omfattende opplæring av dem som jobber i hjemmetjenestene, dem som treffer eldre i hverdagen, slik at de tør å spørre om dette, er obs på det og er i stand til å snakke om det når de opplever at det kan være fare for at det foregår vold og overgrep.
Det andre punktet jeg vil nevne, er at jeg tror at eldresentrene kan ha en veldig viktig funksjon. Det er mange av de eldre som går der. Hvis det der var møter, informasjon, diskusjon, og det ble eksempler på at det ikke var farlig å ta opp ting og si fra, ville det være et ganske avgjørende tiltak, fordi eldresentrene – det er noen og femti av dem i Oslo – er så populære, og de oppsøkes av så mange.
Det tredje jeg vil nevne, er trygghetsalarm. I noen kommuner, som i Oslo, er det bygd ut omfattende systemer med trygghetsalarm, som også er et viktig tiltak ved akutte situasjoner, og noe som skaper trygghet og sikkerhet for at man kan få hjelp.
Så kommer jeg til alvorligere ting – det som angår nærpoliti. Når eldre i en trygdebolig i Oslo har opplevd et innbrudd eller to, og opplever at politiet ikke kan komme fordi det er et enklere innbrudd, snakkes det om i blokka noen dager, og det er utrygghet der i tre–fire år etterpå. Dette angår også den type problemstillinger. Har det overfor eldre mennesker vært et ran som ikke blir oppklart, sitter det i – det spres nesten landet rundt. Et aktivt nærpoliti, et bedre nærpoliti i forhold til innbrudd og ran – også i forhold til situasjoner som oppstår blant eldre – er en stor utfordring.
Jeg vil også nevne alkoholproblemer og forebyggende alkoholarbeid. Det er dessverre mange i den generasjonen som har alkoholproblemer. Det er, sier politiet i Oslo i hvert fall, årsaken til tre fjerdedeler av voldstilfellene i gjennomsnitt i hele befolkningen, og da selvsagt også blant de eldre. Vi har også problemet med overmedisinering.
Det jeg vil fram til, er at vi må angripe dette problemet bredere enn kun gjennom tiltaket Vern for eldre, fordi det ikke vil nå fram bredt nok i forhold til noe av det jeg nevner nå.
Vi må få folk til å bry seg, være i stand til å si fra når de er obs på at det skjer noe i nabolaget eller i oppgangen, være i stand til å ta det opp og si fra til hjemmetjeneste eller til andre som bør få slike meldinger. Derfor tror jeg på at vi løfter temaet som det snakkes om her i dag, og som jeg håper omsorgsmeldingen vil gjøre, slik at vi får flere anledninger til å heise det og bruke ulike innfallsporter til å angripe det.
Jeg tror ikke på lovfesting av helt spesifikke tiltak som Vern for eldre, at sånn og sånn skal være obligatorisk i alle kommuner. Men jeg tror på en omfattende kampanje langs de dimensjonene jeg har snakket om, og som interpellanten og også ministeren var inne på.
Harald T. Nesvik (FrP) [14:14:33]: Innledningsvis vil også jeg få lov til å gi honnør til interpellanten for en god interpellasjon, og ikke minst for at man åpner for å komme med denne typen innspill som dette er i ferd med å kunne bli.
Men jeg har faktisk også lyst til å gi honnør til statsråden, som allerede i Aftenposten onsdag 5. april går ut og sier at hun er positiv til flere tiltak, og som også sier at vold mot eldre kommer til å være et av punktene i omsorgsmeldingen, som kommer i juni. Det har statsråden også sagt her i dag, og det setter jeg stor pris på. Det viser at statsråden tar dette innover seg som det store samfunnsproblemet det faktisk er. Her er det nok en rekke tiltak som bør vurderes, og jeg skal ikke foregripe den debatten som vil måtte komme i forbindelse med omsorgsmeldingen. Statsråden har allerede invitert alle partigruppene – jeg har også vært til stede på statsrådens kontor – og vi har begynt å diskutere en del av det som må komme.
For å komme med noen få innspill, uten å trekke debatten ut i langdrag: Jeg tror vi må ta innover oss at i de aller fleste av disse voldsepisodene er det nære familierelasjoner. I veldig mange er det det. Det er også det som gjør at man ikke anmelder. Den utenforstående volden er det lettere å ha et forhold til, for da har man det justismessige, og man har ikke de begrensningene som ligger i det familiære. Jeg tror at den største utfordringen har vi der.
Jeg vil også minne om at vi i sin tid fremmet et forslag om oppsøkende hjemmesykepleie, som nok ville vært et viktig tiltak i denne typen saker. Da kommer man inn på de eldre. Man har i utgangspunktet et annet oppdrag, så man får ikke det forholdet at man kommer for å sjekke ut hvorvidt de har vært utsatt for det ene eller det andre – det er en del av den forebyggende situasjonen.
Videre er det også viktig at kommunene, når de stadig sender nye folk inn i de eldres hjem – det kommer stadig nye ansikter inn – tenker på at det vanskeliggjør å få opparbeidet et tillitsforhold mellom den eldre og den som kommer inn, slik at man faktisk kan begynne å snakke sammen og avdekke en del av de problemstillingene som er der. Videre er det viktig at man får til den dialogen for å kunne iverksette de riktige tiltakene, slik at man føler den tryggheten i eget hjem som man er helt avhengig av å ha. Her er det en rekke forskjellige tiltak som bør vurderes.
Når det gjelder trygghetsalarm, er det veldig viktig at den alltid er til stede for dem som har behov for det. Når det gjelder vold i nære familiære relasjoner, møter en akkurat den samme problemstillingen. Hvis man ikke ønsker å anmelde fordi voldsutøveren er i familien, vil det også sette begrensninger for hvorvidt man bruker trygghetsalarmen, nettopp med samme begrunnelse. Man er redd for hva slags spørsmål som kommer knyttet til utløsning av alarmen. Jeg håper at vi fokuserer på dette, og at det blir en betydelig del av omsorgsmeldingen som kommer, og ser fram til den debatten.
Jeg vil igjen takke både statsråden og interpellanten for de signalene som her er gitt.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:18:13]: Jeg vil også gi honnør til interpellanten for å sette søkelyset på et alvorlig problem, ofte et skjult problem, som er svært alvorlig for den enkelte.
Det er mange eldre som frykter overgrep fra fremmede når de går ut av hjemmet. Det er imidlertid, som flere har vært inne på, et alvorlig tankekors at langt flere eldre utsettes for overgrep i eget hjem – og overgriperen er en av deres nærmeste.
Overgrepene mot eldre omfatter både vold, trusler, trakassering og andre handlinger som krenker et menneske. Verbal utskjelling kan være like destruktivt, opprivende og skadelig som fysiske overgrep. Omsorgssvikt og mangel på hjelp er også overgrep. Trusler og engstelse for hva som kan komme til å hende, oppleves også som svært belastende for den enkelte.
Forskning viser at overgrep mot eldre ofte skyldes familiekonflikter og mellommenneskelige kriser i familien. Sykdom og omsorgsbyrde kan være en medvirkende årsak til at konflikter oppstår. I andre saker er det psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk hos overgriperen som er hovedproblemet. Mange eldre må ta seg av psykisk syke eller rusbelastede voksne barn og barnebarn. Dette viser at det også er viktig for eldre pårørende at tilbudet innen psykisk helsevern og rusbehandling generelt styrkes.
Overgrep mot familiemedlemmer er ikke en privatsak. Det er en utfordring å nå fram med hjelpetiltak til eldre som utsettes for overgrep, fordi de ofte opplever situasjonen som tabubelagt. Samarbeidsregjeringen framla sommeren 2004 en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, med 30 konkrete tiltak, som også statsråden var inne på. En rekke av disse tiltakene er rettet mot å øke kunnskapen om overgrep i hjelpeapparatet. Videre inneholder planen en strategi for å synliggjøre og dermed forebygge familievold. Tiltakene tar sikte på å gi bedre oppfølging til overgrepsutsatte fra den kommunale helse- og sosialtjenesten.
Som interpellanten var inne på, har de Høyre-styrte kommunene Oslo og Bærum vært foregangskommuner i å etablere Vern for eldre. Tjenesten er en del av kommunenes trygghetsskapende tilbud og skal hjelpe eldre som står i fare for å bli eller er utsatt for overgrep. Dette tilbudet er gratis. Sammen med den eldre kan denne hjelpetjenesten finne fram til hvordan vanskelige situasjoner kan løses. Vern for eldre gir råd og veiledning, samordner hjelpetiltak og oppretter samarbeid mellom hjelpeinstanser.
Jeg vil sterkt oppfordre andre kommuner til å etablere tiltak tilsvarende dem i Oslo og Bærum for å sikre vern for eldre. Uavhengig av hvordan tilbudet utformes, er det nødvendig at den kommunale hjelpetjenesten er rustet for å bistå eldre som utsettes for overgrep. Jeg vil oppfordre statsråden til å bidra til å spre kunnskap om erfaringene i Oslo og Bærum. Men også det som representanten Bøhler var inne på, er tiltak som må tas med i denne sammenhengen.
Det er dessverre et faktum at mange overgrep mot eldre også utføres innenfor det offentlige hjelpeapparatet. Det skjer daglig at eldre utsettes for uhjemlet bruk av tvang. Typiske eksempler er medisinering mot pasientens ønske og urettmessig frihetsberøvelse i form av låste dører. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å gi helsehjelp selv om den enkelte motsetter seg dette. Det er imidlertid avgjørende at slik tvangsbruk reguleres i klare rammer, slik at tvangsbruken ikke foregår vilkårlig og i det skjulte. Erfaringene fra regelverket om tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede har vist at en streng regulering fører til mindre tvangsbruk. En viktig årsak til dette er kravet om at frivillige tiltak skal prøves først, noe som fører til en faglig utvikling av metoder som representerer et alternativ til tvang.
Samarbeidsregjeringen startet arbeidet med å utarbeide et regelverk som skal gi personer som mangler samtykkekompetanse, en bedre rettssikkerhet ved tildeling av helsetjenester. Det var høringsfrist 1. juni 2005. Jeg vil sterkt oppfordre statsråden til å sørge for en rask oppfølging av dette arbeidet. Et slikt regelverk vil være et viktig bidrag til å redusere overgrep mot eldre og andre pasienter som ikke har samtykkekompetanse, i den offentlige helse- og omsorgstjenesten.
Helt avslutningsvis: Jeg er glad for at statsråden så klart signaliserer at det temaet vi har diskutert i dag, vil bli en del av omsorgsmeldingen.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:23:42]: Jeg vil også starte med å rose interpellanten, Dagfinn Sundsbø. Jeg syns det er veldig flott at han setter i fokus et så viktig og forsømt tema, nemlig vold mot eldre. Det er også et vanskelig tema, fordi det er så tabubelagt og så fylt med skam og den type problematikk som vi for så vidt kjenner fra andre familievoldsaker. Nettopp derfor er det så viktig at det blir debattert.
Interpellanten viser til at studier som er foretatt, viser at denne formen for mishandling av eldre har et vesentlig omfang. På samme måte som andre overgrep begått i nære relasjoner blir også disse overgrepene i liten grad fanget opp av hjelpeapparatet. Det er svært alvorlig. Jeg tror at det er viktig både å sørge for en offentlig debatt med sikte på å få vekk tabuene, og å sørge for god kompetanse og trygghet i hjelpeapparatet. Jeg mener at vi har mye å lære av det arbeidet som er gjort f.eks. av krisesenterbevegelsen og støttesentrene mot incest med hensyn til hvordan de har nærmet seg den problematikken som de står overfor. For eksempel har støttesentrene hatt som mantra at incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel. Krisesenterbevegelsen har jo sett vold i nære relasjoner og særlig vold mot kvinner i et maktperspektiv. Det er veldig mye av det samme som gjelder for dette feltet også, hvor man har en gruppe mennesker som i stor grad er avhengige av andres hjelp og velvilje, og som ikke har like mye makt over sitt eget liv og sånn sett stiller i en underlegen posisjon og dermed er sårbare for overgrep fra andre mennesker.
Tiltaket Vern for eldre har gjort et veldig bra arbeid i Oslo, Bærum og Trondheim, men man har samtidig avdekket mangel på fagkunnskap i det sosiale hjelpeapparatet. Frivillige hjelpeorganisasjoner, f.eks. Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Kirkens Bymisjon, har bidratt til å dra i gang viktige hjelpeprosjekter for å forebygge og hindre vold mot eldre, og det er bra.
De fleste overgrep mot eldre skjer i det private og ved personer som står vedkommende nær – overfall på gata og av fremmede er veldig uvanlig, selv om det er denne type vold som får størst oppslag i mediene. Dette kjenner vi fra tidligere også fra saker som angår familievold. Risiko for overgrep i institusjon eller fra ansatte i hjemmetjenesten er større hvis personalet har fått lite opplæring, hvis personalet har liten støtte fra ledelsen, hvis de har fått utilstrekkelig veiledning, hvis de har lav sjøltillit eller lav moral, hvis de arbeider isolert, hvis institusjonen har få ansatte, særlig om natta, eller hvis institusjonen bruker altfor mange ekstravakter. I en brosjyre fra NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, kan vi lese at ved fallskader uten rimelig forklaring må fagfolk være årvåkne, da mishandling kan være årsaken til skaden. De sier også at faktorer som disponerer for eldremishandling, er sykdom, personlighetsavvik, rusmiddelmisbruk hos mishandler, eldres fysiske og psykiske avhengighet av omsorgsgiver, mangel på avlastning, ytre stressfaktorer som overbelaster omsorgsgiver, f.eks. tap av jobb, egen helsesvikt, svak økonomi, innlært voldsatferd eller dårlige familieforhold.
Tiltak som skisseres, er undersøkelse av tverrfaglig team, å vurdere midlertidig institusjonsinnleggelse, bevisstgjøring av den eldre, kommunikasjon med overgriper, familierådgivning, å hjelpe pasienten med alternative bomuligheter, juridisk hjelp, evt. politianmeldelse, og at man plasserer ansvaret for videre oppfølging. Det er for øvrig en veldig god og informativ brosjyre som NKVTS har utarbeidet, og som vi bør sørge for blir spredd til flest mulig.
I brosjyren står det også at man finner telefonnummeret til viktige hjelpeinstanser i telefonkatalogen. SV har tidligere reist spørsmålet om man ikke burde ha et eget nasjonalt grønt nummer for denne type henvendelser. I Soria Moria-erklæringa står det også at «Regjeringen vil sørge for en bedre koordinering av hjelpeapparatet slik at mennesker som blir berørt av alvorlig kriminalitet lettere kan få den hjelpen de trenger». Det står videre at «vi vil styrke innsatsen mot familievold», og at «kunnskap om vold og overgrep må bli en del av pensum for relevante yrkesgrupper».
Det er en god del utfordringer vi står overfor, og jeg har stor tro på at det kommer til å bli tatt ordentlig tak i. Og så må vi huske på at den største hindringa for å få hjelp ofte ligger i at vi er redde for andres reaksjoner. Derfor er det viktig å få vekk tabuene.
Laila Dåvøy (KrF) [14:29:05]: Takk til interpellanten.
Vold i nære relasjoner er et alvorlig problem, som innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Vi vet at 25 000 eldre utsettes for overgrep, enten psykiske, fysiske, økonomiske eller strukturelle. Det er interessant og flott at vi har denne debatten i Stortinget i dag, for dette problemet må tas på alvor.
Vold mot eldre i nære relasjoner skjer som oftest, som flere har vært inne på, i det skjulte, og det er ofte et avhengighetsforhold mellom den eldre og overgriperen. Eldre er selvfølgelig en sammensatt gruppe, men mange av ofrene er helt ute av stand til å få sagt fra til andre om dette, fordi de kanskje er mer bundet til hjemmet, eller av andre årsaker. En annen side som gjør det vanskelig for den eldre å si fra om overgrep, er relasjonen til overgriperen. Det er som oftest et nært familiemedlem som sønn, datter eller ektefelle som står for overgrepet, og den voldsutsatte opplever skam i forhold til å skulle si fra om dette.
Regjeringen Bondevik la fram handlingsplanen «Vold i nære relasjoner», 2004–2007. Statsråden har bl.a. vist til denne, og jeg tillater meg å være relativt stolt over det arbeidet som den forrige regjeringen gjorde på voldssektoren. Selv om den handlingsplanen særlig fokuserer på vold mot kvinner og barn, er mange av tiltakene generelle, ikke minst når det gjelder å styrke samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet, forebygging gjennom holdningsendring, nødvendig bistand til og beskyttelse av offeret, og også behandlingstilbudet til voldsutøver.
Helse- og omsorgsministeren oppfordres til å følge opp disse tiltakene, også i forbindelse med tiltak for å beskytte eldre mot vold i nære relasjoner. Slik jeg opplevde statsråden, var hun også helt inne i det, og var egentlig i gang med oppfølgingen.
Kunnskapen i hjelpeapparatet er særdeles viktig for å fange opp eldre voldsofre, for å lære å oppdage signaler, og for å vite hvordan mistanker om vold mot eldre skal håndteres, og jeg tror det er stor usikkerhet ute i hjelpeapparatet i dag om måter å gjøre dette på.
For Kristelig Folkeparti er forebygging et viktig prinsipp, og fokuset i helse- og omsorgspolitikken må dreies mer i retning av forebygging. I vårt initiativ til en ny eldrereform står det at det må legges sterkere vekt på forebyggende eldreomsorg. Vi foreslår der bl.a. at eldresentre bør vurderes lovfestet. Eldresentre utgjør en viktig sosial faktor i mange eldres liv, og vold mot eldre kan forebygges bl.a. ved at eldresentre også kan drive oppsøkende virksomhet, slik vi faktisk ser at de gjør en del steder. På denne måten kan eldre som ikke tør, eller ikke har mulighet til selv å ta kontakt om overgrep som skjer i eget hjem, bli fanget opp. Det er også som vi har hørt i dag, andre tiltak, f.eks. Vern for eldre. Men det som er viktig, som interpellanten sier, og som jeg er helt enig i, er at det er nødvendig å ha et system som kan forebygge og fange opp overgrep mot eldre – altså en klar ansvarsplassering. Jeg ber statsråden vurdere om eldresentrene kanskje kan være der man kan plassere et slikt ansvar – så kan jo dette utføres på mange måter.
Jeg hadde et spørsmål til sist, men statsråden har faktisk allerede svart på det, nemlig om dette kunne følges opp på en god måte gjennom det arbeidet som nå pågår innenfor eldresektoren. Det har statsråden bekreftet, og takk til statsråden for det.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:33:30]: Noreg er eit av verdas beste land å bu i. Det er jo noko som vi i ulike samanhengar minner kvarandre om frå denne talarstolen.
Debatten i dag viser at det gjeld ikkje på alle område. Det er tankevekkjande, men heilt nødvendig å setja søkjelyset på vald mot eldre i vårt samfunn. Når kanskje 25 000 eldre i Noreg blir utsette for overgrep, og når dei fleste av desse overgrepa skjer i nære relasjonar, er det grunn til å stilla spørsmål om korleis respekten for dei eldre eigentleg blir formidla i vår kultur. Det er bra at Stortinget tek seg tid til ein eigen debatt om dette temaet, og det er òg bra at denne debatten kjem i forkant av utarbeidinga av ei stortingsmelding. Debatten vil gi verdifulle innspel til ein statsråd som sjølv tydeleg er oppteken av temaet vald mot eldre.
Eg trur det er viktig å gjera kjende dei gode prosjekta og tiltaka som allereie finst. Kven er det som eigentleg veit kva Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress held på med? Kor mange ute i kommunane, anten dei er på den folkevalde sida eller dei arbeider innan hjelpeapparatet, kjenner til Vern for eldre og det verdifulle arbeidet som der blir lagt ned? I desse Internett-tider kan det ikkje kosta mykje å gjera erfaringane frå desse tiltaka kjende for alle kommunar.
Det er viktig å arbeida for ein låg dørstokk, eit lyttande øyre, ein person som har tid til å vera oppmerksam når vald føregår. Det er viktig å arbeida for gode lokale møteplassar, for varierte hjelpetilbod, for ei heimehjelp og ei heimesjukepleie som har tid og kompetanse når det krevst. Det er nødvendig å lytta til dei erfaringane som både barnevern og krisesenter kan gi, ikkje minst i forhold til varsling frå andre i nærmiljøet, utanom sjølve heimen. Eg trur òg det er undervurdert, det å sjå på kva som skjer med dei pårørande ved rusmiddelmisbruk, ved arbeidsløyse, ved demens og ved annan sjukdom – at ein då ikkje berre fokuserer på den dette direkte gjeld, men òg på kva for reaksjonar som kan gjera seg gjeldande for resten av familien og i nærmiljøet.
Interpellanten stilte spørsmål ved om lovverket er godt nok. Det er bra at det blir vurdert. Det er òg viktig til kvar tid, òg på dette området, å ha søkjelyset på dei midlane som kommunane disponerer, og dei midlane som frivillige organisasjonar har, både til direkte hjelpetilbod og til haldningsskapande arbeid.
I alle ledd er det nok om å gjera å stressa endå meir det å ha antenner til å registrera og det å ha kunnskap for å veta kva ein skal gjera for å følgja opp.
I stortingsmeldinga Omsorg 2000 vart demens vigd spesiell merksemd. Det var ikkje så spennande her på huset, det fekk ikkje så stor oppfølging her, men eg har registrert med glede at den meldinga har blitt brukt på mange utdanningsinstitusjonar. Det same kan faktisk no skje med den stortingsmeldinga som er under arbeid, viss vald mot eldre blir vigd eit eige kapittel. Det kan faktisk få ringverknader langt utover sjølve Stortinget og kommunane.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:39:06]: Temaet som interpellanten tek opp, er veldig viktig, men det er sjølvsagt ikkje nytt. I den førre regjeringsperioden sette Venstres justisminister søkjelyset på dette med vald i nære relasjonar, og leverte den handlingsplanen som har vore nemnd. Dette med nære relasjonar er kanskje det som er det mest problematiske. Det skjer i det skjulte, det skjer innanfor veggene. Det inneber at mange lever sine liv utsett for krenkingar og uverdig behandling. Det som eg trur er det aller viktigaste med denne debatten – som eg er veldig glad for at interpellanten har fått sett i gang her – er at vi får openheit om dette. Eg trur kanskje det viktigaste er at ein i samfunnet elles og i media skriv om dette, at vi tør å snakke om det, og at vi tek det på alvor.
Når valdsutøving finn stad i nære relasjonar, blir konsekvensane mykje meir omfattande og djuptgripande enn dei synlege skadeverknadene som følgje av sjølve valdshandlinga. Valden blir, som vi forstår, ofte utøvd i det skjulte, og personane det gjeld, er veldig viktige for kvarandre, gjennom felles historie osv., og dei er avhengige av kvarandre. Dei som blir utsette for vald, bebreidar ofte seg sjølve, og opplever skam og skuldkjensle.
Eg trur som sagt at det essensielle er at vi får snakka om det. Eg trur at det var veldig viktig at vi fekk denne debatten i forkant av den meldinga som skal komme. Då blir det venteleg endå meir fokusering og endå meir debatt. Det var interessant å høre – eg må berre seie at eg ikkje kjende noko til det, eg trur det er veldig ukjent – om Vern for eldre i Oslo, Bærum og Trondheim. Det er ikkje så velkjent rundt omkring i dei små kommunane. Desse ideane må nokon på ein måte ta ansvar for. Eg håper at statsråden kan bidra til at det blir meir informasjon om slike positive tiltak som skjer enkelte stader, slik at ein ikkje treng å finne opp krutet rundt omkring. Alle kommunar, store som små, har antakeleg same problemstillingane, sjølv om skalaen naturlegvis er ulik.
Auka fokusering på vald blant eldre, som denne interpellasjonsdebatten har bidrege til, vil uansett vere positivt, med tanke på at vi får diskutert eit tabubelagt område. Vi som sit i denne salen, tør å diskutere det, vi får som sagt media til å tore å diskutere det, og vi får ikkje minst familiane til å tore å diskutere det. Det er antakeleg på den arenaen det er aller, aller viktigast å støtte, slik at dei tør å ta det opp.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Vigdis Giltun (FrP) [14:42:47]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha satt en veldig viktig sak på dagsordenen.
Denne saken er det bred politisk enighet om, og veldig mye av de samme tingene blir gjentatt – veldig viktige ting. Man kan undre seg litt over hvorfor saken ikke har vært tatt opp tidligere. Dette er ikke noe nytt. Men det er et økende problem. Det er slik at det er et økende problem at en del av den voksne delen av befolkningen har problemer med rusmidler, problemer med økonomi og problemer med psyken. Vi får flere og flere eldre som bor alene, høyt opp i alder, som ofte har litt bedre økonomi enn de hadde tidligere, og som blir utsatt for grov vold fra barna sine. Det er veldig vondt.
Det er helt naturlig at foreldre – av kjærlighet og lojalitet, men dessverre også på grunn av skam og redsel – ikke vil melde fra når det skjer alvorlige overgrep. Man slutter ikke å være glad i barna sine fordi om barna behandler en dårlig, på samme måte som barn ikke slutter å være glad i foreldre som utøver vold. Mange eldre blir utsatt for både psykisk og fysisk vold, og når den fysiske volden utøves, får man jo en like stor psykisk smerte. Det å bli behandlet dårlig av sine nærmeste, gjør vondt.
Mange av de tiltakene som har vært nevnt, er vanskelige å iverksette, nettopp på grunn av at man ikke vil gå til anmeldelse, og ikke vil innrømme hvordan man har det. Mange ønsker at dette skal oppdages. Jeg tror derfor det er viktig at man får flere omsorgsboliger. Omsorgsboligene var en gang tenkt som et sted man kunne flytte til når man hadde behov. I dag er det bare de mest pleietrengende som får et slikt tilbud. Det å kunne bo et trygt sted, hvor man vet at det er noen vegg i vegg, hvor det kanskje er en fast bemanning som følger litt med når noen går ut og inn, slik at man ikke behøver å si noe eller melde fra, kan kanskje være nødvendig for mange i framtiden. Kanskje man også trenger hjelp til å flytte til et annet sted, hjelp fra kommunen, bistand til salg, eller til kjøp av en mer trygg bolig.
Det med besøkstjeneste tror jeg kan være veldig viktig, det at man blir oppsøkt uten å be om det, og det som er gjort i disse forsøkene, synes jeg er flotte tiltak, som bør iverksettes i alle kommuner.
Flere og flere utvikler også demens og lever med det i veldig mange år, og mange bor også hjemme. Det var et program for to–tre uker siden på TV som viste en dame med demens som var utsatt for en mann, det var ikke et familiemedlem, men han ønsket tydeligvis å bli det, og ville gjerne ta del i hennes formue. Det ble der nevnt en NOU. Det som var utredet, men som ikke var tatt til behandling, gjaldt overformynderiet og dets rolle og kompetanse. Jeg skulle ønske at den ble tatt fram igjen, så man kunne få hevet både kompetanse og sammensetning i overformynderiet, slik at de kunne trygge de eldre og også dem som ikke kan ivareta seg selv på annen måte, bedre enn det som blir gjort i dag.
Jeg vil derfor bare takke for at denne saken er tatt opp, og håper at vi kan ha dette med oss videre i behandlingen av de forskjellige sakene, slik at eldre kan få en bedre og tryggere hverdag – både overfor egen familie og overfor samfunnet ellers.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [14:46:29]: Vi har hatt en debatt som viser at dette er et spørsmål som Stortinget er entydig, enstemmig opptatt av. Man har alle gitt uttrykk for glede over at vold mot eldre vil bli fulgt opp i omsorgsmeldingen, slik at man får gått nærmere inn på tiltakskjeden, nærmere inn på hva slags oppfølging disse sakene skal ha, all den stund vi alle erkjenner at her er det gråsoner, men kanskje først og fremst for lite kunnskap om hva som egentlig skjer der ute.
Det er ikke så rart at det er slik, for jeg forstår av dem som arbeider med disse sakene, at de menneskene vi nå snakker om, og som vi alle gjerne vil komme i møte med hjelp, ikke er de som først og fremst er brukere av eldresentrene. Det er ikke de som først og fremst er overforbrukere, de er heller underforbrukere av omsorgstjenestene, av helsetjenesten. Altfor mange sitter hjemme og våger ikke helt å gå ut med sitt problem, og de skjermer seg fra både samfunn, venner og andre, fordi de ikke vet hvordan de skal takle sin situasjon. Det er vel derfor jeg opplever at Vern for eldre har vært et redskap som på en måte har bidratt til å åpne på dette, gjennom relativt enkle virkemidler. Å ha et fastpunkt, et sted, en telefon, en meldetjeneste og en kompetanse i bakhånd som kan stille opp og bruke noe tid på å gå inn i de bakenforliggende årsakene til problemer som kan være vanskelige å trenge inn i, er det som jeg oppfatter som metodikken, og som gjør at de tre kommunene som har Vern for eldre, bruker det.
Så mener jo ikke jeg at vi skal lovfeste at alle kommuner skal ha Vern for eldre-kontor. Det er ikke slik det kan være. Det er ikke det som er poenget. Men det vi nok må kunne forvente, er at alle kommunene skal ha en ansvarskjede, et fastpunkt som fanger opp denne type saker, og som bidrar til å være den tråden som binder de tverrsektorielle systemene sammen, slik at mennesker kan hjelpes. Men det er ikke bare voldsutsatte som må ha hjelp, ofte vil også tiltakene måtte rettes inn mot voldsutøverne, for ofte er det slik at de rett og slett trenger å bli et ledd i den tiltakskjeden som settes inn for at den voldsutsatte skal få et mer tilfredsstillende liv.
Jeg takker for debatten, og ser fram til omsorgsmeldingen.
Statsråd Sylvia Brustad [14:49:13]: Jeg synes det har kommet veldig mange gode forslag og innspill, som jeg tar med meg i sluttspurten i den sak som kommer til Stortinget i juni. Flere har nevnt at en må prøve å se på tiltakene i bredest mulig vinkel. Det er ikke bare én ting, men det er mange tiltak, og det er kanskje litt ulikt i noen kommuner også.
Så finner jeg grunn til å understreke også det representanten Sundsbø var inne på helt på slutten, for én ting er å ha tiltak overfor dem som allerede er innenfor hjelpeapparatet – og her er det viktig, som bl.a. representanten Bøhler var opptatt av, at vi gir enda mer opplæring, slik at det blir lettere å spørre om den type ting, bidrar til å se signaler osv. – men det er, som representanten Sundsbø var inne på, også veldig viktig å nå dem vi ikke når gjennom apparatet. Det som bl.a. er vist ved Manglerud og Østensjø bydeler i denne byen, er at veldig mange eldre som ikke er en del av hjelpeapparatet, for å si det sånn, ikke vil ha besøk, fordi de skjuler noe, de tør ikke å vise fram at de er slått, osv. Det er en kjempeutfordring hvordan vi også skal greie å nå dem som vi ikke greier å nå gjennom hjelpeapparatet. Men jeg synes det har kommet fram veldig mye nyttig her. Jeg har tro på den oppsøkende virksomhet i vid forstand som flere har vært inne på.
Det er også viktig, tror jeg, som denne debatten er et veldig bra bidrag til, å få mer debatt om temaet, slik at flere blir oppmerksomme på problemet. Og jeg vil gjerne bidra til å spre de gode eksempler rundt omkring i landet, for jeg tror det er helt riktig som flere har påpekt, at mange ikke vet om hva som skjer her, eller skjer der, og det er viktig å samle det, slik at flere kan lære av hverandre.
Så er jeg, uten å gå inn på alle detaljer, for det var veldig mange bra innspill, en ihuga tilhenger av eldresentre. De tror jeg også i en viss grad kan brukes her, eller andre aktivitetstilbud utover i landet hvor det ikke er egne eldresentre – på sjukehjem eller hvor det nå er.
Jeg vil helt til slutt bare si at demensproblematikken også vil bli en del av den saken som kommer i juni, en problematikk som til dels henger sammen med dette, men som i seg sjøl også er en usedvanlig viktig utfordring, da vi ikke har gode nok behandlingstilbud og heller ikke gode nok tilbud for å diagnostisere, og det er en kraftig økning hvert eneste år i antall demente som vi ikke har et godt nok tilbud til.
Så takk også fra min side til interpellanten, og for en god debatt.
Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.