Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 40 minutt og fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter statsråden sitt innlegg innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Presidenten ser det som vedteke.

Sverre Myrli (A) [11:40:29]: (ordfører for saken): En av de store utfordringene i velferdssamfunnet er de som faller utafor – de som ikke tar del i den velstandsøkningen som flertallet har. Hvis vi regner sammen de som er uføre, de som til enhver tid er sjuke og sjukmeldte, de som går på attføring og rehabilitering, i tillegg til de som er arbeidsledige, har vi til enhver tid mange hundre tusen som står på sidelinja. Hvis vi i tillegg tar med dem som ufrivillig må ta til takke med deltidsstillinger, blir antallet enda høyere. Derfor er en av de store utfordringene å få til et mer inkluderende arbeidsliv. Flere må rett og slett med – være med på innsida, ikke stå på utsida og se på de andre.

Det er en stor utfordring å unngå en like stor økning i antall uførepensjonerte som vi har hatt de siste åra. Det virker som om det er brei politisk enighet om det, noe både den forrige regjeringa og den nåværende regjeringa har fokusert på. Derfor er det også de siste åra introdusert ulike ordninger for å aktivisere flere og unngå at flere blir passive stønadsmottakere.

Forsøksordningen med uførepensjon som lønnstilskudd er én slik ordning. Ordningen går ut på at den uførepensjonerte får vanlig lønn utbetalt fra arbeidsgiver, mens arbeidsgiver får uførepensjon som et lønnstilskudd fra myndighetene. Etter at forsøket ble iverksatt i fem fylker i fjor, har ECON på oppdrag fra departementet evaluert ordningen.

Det er ingen tvil om at det er mange gode eksempler knyttet til – og erfaringer med – ordningen så langt, men det er også noen utfordringer, noe evalueringa så langt viser. Derfor vil forsøksordningen med uførepensjon som lønnstilskudd og mange andre virkemidler – jeg understreker det – bli vurdert når Stortinget til høsten skal i gang med arbeidet med stortingsmeldinga om arbeid, velferd og inkludering sett i en helhetlig sammenheng.

Det er særlig to ting ved ordningen med lønnstilskudd som en må se nærmere på. Det er om de som har fått innvilget uførepensjon etter 1. januar 2004, skal være omfattet av ordningen, og om også de som har tidsbegrenset uførestønad, skal være omfattet av ordningen. Det tredje er om den geografisk skal ha et større virkeområde, noe som vel ville vært naturlig. Ingen av de to første gruppene jeg nevnte, er i dag omfattet av ordningen.

Forslagsstillerne sier at Regjeringa har en altfor passiv holdning, fordi en ikke på hælen kan utvide ordningen til også å omfatte de gruppene jeg nettopp nevnte, og til å omfatte et geografisk større område. Det må jeg si er – for å si det på en pen måte – ganske freidig. Den ene av forslagsstillerne var endatil medlem av den regjeringa som gikk av i oktober, og som introduserte hele ordningen – med de begrensninger den har – i fjor. Det var altså ikke åpenbart i fjor høst at disse gruppene skulle være med i ordningen, men når forslagsstillerne la fram forslaget fire–fem måneder etter regjeringsskiftet, var det helt åpenbart at disse gruppene måtte med.

Helt til slutt: Dagens behandling er ingen avvising av forslaget om å utvide ordningen med uførepensjon som lønnstilskudd, men flertallet – inkludert to av de tre forrige regjeringspartiene – vil se på forslaget i en større sammenheng når velferdsmeldinga kommer til høsten.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:45:14]: Veien til bedret økonomi, deltakelse i samfunnet, inkludering og aktivitet går i svært stor grad gjennom arbeid. Det sterkt økende antall uføretrygdede er en utfordring både for samfunnet og for den enkelte uføretrygdede. Dette er det politisk enighet om. Derfor har det også vært satt inn en del tiltak for at uføretrygdede som ønsker å prøve seg i arbeidslivet, skal gis denne muligheten. Og det er bra.

Den forrige regjeringen introduserte en forsøksordning hvor uføretrygden kunne benyttes som lønnstilskudd. Både partene i arbeidslivet og flere organisasjoner hadde etterlyst en slik ordning. Fem fylker fikk være med på ordningen, og dette støttet Fremskrittspartiet. Foreløpige signaler sier at ordningen i liten grad har vært benyttet, og ECON konkluderer med at det er for tidlig å si noe om virkningen av ordningen.

Fremskrittspartiet har fått signaler fra personer som er frustrerte og irriterte fordi de ikke får lov til å benytte seg av ordningen, enten fordi de bor i feil fylke, eller fordi de ble innvilget uføretrygd etter 1. januar 2004. Fremskrittspartiet mener derfor at det ikke skulle være noe til hinder for allerede i revidert nasjonalbudsjett å åpne for å gi det samme tilbudet til alle som måtte ønske å benytte det.

Fremskrittspartiet har også registrert at uføretrygdede med svært lav restarbeidsevne møter fordommer og motforestillinger mot at de faktisk vil benytte denne restarbeidsevnen. Det påstås at de blir møtt med utsagn som: At du gidder å tviholde på de 20 prosentene! De mener selv at til tross for at stillingsbrøken er svært lav, oppleves den som lyspunktet i livet. Det å måtte komme seg opp og ut, få treffe gode kollegaer, bli oppdatert og tilhøre det fellesskapet som et arbeid gir, er svært viktig for dem, og de ønsker seg en aksept og en anerkjennelse for at de stiller på jobb – om det så bare er 20 pst. De ber om at det å bruke sin restarbeidsevne skal ses på som en plikt og en rettighet. Jeg håper Stortinget vil gi dem dette.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp dei forslaga ho refererte til.

Martin Engeset (H) [11:48:09]: Det har vært en sterk økning i antall uføretrygdede over en årrekke, fra nærmere 250 000 personer i 1997 til over 315 000 personer i 2005.

Det sier seg selv at dette er en enorm utfordring i arbeidet med å skape et mer inkluderende arbeidsliv, og det stiller krav til utprøving av nye virkemidler.

Mange uføretrygdede gir uttrykk for at de ønsker en ny sjanse til å komme tilbake i arbeid. Vellykket reaktivisering vil kunne gi en stor samfunnsøkonomisk gevinst. Men enda viktigere: Det er sløsing med menneskelige ressurser når personer som slett ikke vil være trygdet, men som ønsker en jobb, ikke får anledning til det.

Etter Høyres mening bør alle trygde- og stønadsordninger oppmuntre og hjelpe mennesker til å komme i arbeid, ikke minst fordi det betyr svært mye for den enkelte uføretrygdedes selvrespekt å få en ny sjanse til å gå fra passivitet til deltakelse, inkludering og aktivitet. Dette er bakgrunnen for at regjeringen Bondevik II introduserte en ny forsøksordning hvor uføretrygden benyttes som lønnstilskudd. Ved å vri utbetalingen av passive stønader mot å bruke aktive tiltak kan uføretrygden på nærmere vilkår inngå som et lønnssubsidium til arbeidsgivere som ansetter uføretrygdede som ønsker å prøve seg i arbeidslivet. Målet med ordningen er å få flere uføretrygdede tilbake i arbeidslivet.

Den uføretrygdede får utbetalt normal lønn på linje med andre arbeidstakere i virksomheten. Tiltaket har en varighet på maksimalt fem år. Arbeidstakeren har i denne perioden en hvilende pensjonsrett, noe som innebærer at han eller hun kan få tilbake uføretrygden dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Og dette er viktig. Både partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes brukerorganisasjoner har etterlyst en slik ordning. Gjennom ordningen senkes arbeidsgivernes terskel for å prøve ut den uføretrygdede i arbeid, samtidig som den uføretrygdede lettere kan prøve ut sin arbeidsevne. En økt tilbakevending fra uføretrygd til arbeid vil over tid redusere statens utgifter til uføretrygd. Forsøket ble iverksatt i 2005 i fylkene Hedmark, Rogaland, Sør-Trøndelag, Telemark og Troms.

Jeg har registrert at statsråden nå slår fast at han vil se på dagens ordninger for reaktivisering til arbeidslivet, herunder en utvidelse av denne ordningen, i sammenheng med stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering, som skal legges frem høsten 2006. Det er bra. Det ligger vel kanskje litt i sakens natur at den som til enhver tid sitter i regjering og er ansvarlig statsråd, har mer lyst til å fremme forslagene selv enn å akseptere at det blir resultater som følge av forslag fremmet av opposisjonen. Det er i og for seg greit, men jeg synes at med de resultatene vi allerede har, og med de svakhetene vi ser ved ordningen, er det for passivt ikke allerede nå å rette opp det som kan gjøre den enda mye bedre.

Det er et faktum at forsøksordningen med uførepensjon som lønnstilskudd har gitt en rekke personer en ny sjanse til å prøve seg på arbeidsmarkedet, og at dette betyr svært mye for den enkeltes livskvalitet og selvrespekt. Jeg ser ingen god grunn til at uføretrygdede i 14 av landets fylker skal nektes denne muligheten til deltakelse, inkludering og aktivitet.

I media har det fremkommet at bare et fåtall personer foreløpig benytter seg av ordningen med uføretrygd som lønnstilskudd. Det gir imidlertid ikke grunnlag for å konkludere med at ordningen har vært mislykket. For det første er det bare vel et år siden ordningen ble innført, for det andre kommer det signaler om at ordningen i dag har begrensninger som gjør det umulig for store grupper av uføre å delta, selv om de er motivert for det.

Lokale trygdekontorer rapporterer om eksempler på at uføre har ønsket å komme i arbeid med uføretrygd som lønnstilskudd, men de har falt utenfor ordningen fordi de har fått sin uføretrygd etter 1. januar 2004. Med dagens bestemmelser vil disse for alltid være utelukket fra ordningen. Derfor har Høyre i forslaget som behandles her i dag, tatt til orde for å vurdere om ordningen kan utvides til å omfatte også dem som har fått uføretrygd etter 1. januar 2004.

Dagens begrensning innebærer f.eks. at ingen med midlertidig uførestønad kan delta i ordningen med lønnstilskudd. Dette er svært uheldig i en situasjon der, ifølge Aetat, kun 470 av vel 30 000 mottakere av midlertidig uførestønad pr. i dag går på arbeidsmarkedstiltak. Dette viser at kun et fåtall følges opp i tråd med Stortingets intensjon da ordningen med tidsbegrenset uførestønad ble innført.

På denne bakgrunn må jeg si jeg er skuffet over at Regjeringen ikke er villig til å se på om ordningen med uføretrygd som lønnstilskudd kan utvides allerede i vår. En utvidelse av ordningen ville ha vært et svært positivt signal til de mange som har et sterkt ønske om å prøve seg i arbeid og aktivitet, og det er synd at Regjeringen ikke ønsker å gi et slikt signal nå.

Karin Andersen (SV) [11:53:28]: Jeg tror at det har vært knyttet store forventninger til ordningen med uføretrygd som lønnstilskudd, som nå har vært en forsøksordning i ganske kort tid. ECON-rapporten som viser at det er mange forutsetninger som ikke har vært til stede for at dette skal lykkes, er vi nødt til å ta på alvor. Derfor er den kritikken som kommer fra Høyre i dag, ganske forunderlig. Det er den regjeringen som Høyre var med og bestyrte, som har lagt føringene for denne ordningen.

De erfaringene som har kommet fram etter ECON-rapporten, må tas på alvor og ses i en større sammenheng. Det er ikke grunn til å slå fast at vi skal utvide ordningen slik den er i dag, når så mange andre forutsetninger må være på plass for at den skal lykkes.

Noe av det som den forrige regjeringen la fram, var begrensninger i forhold til når man hadde fått uføretrygd, og at det heller ikke skulle være tidsbegrenset uføretrygd. Det er kanskje slik at hvis du har gått på uføretrygd lenge, er det vanskeligere å komme tilbake til arbeidslivet enn hvis du har gått kort tid. Det er kanskje slik at hvis du er innvilget en tidsbegrenset uføretrygd, er du i en situasjon der det kunne være mer hensiktsmessig med aktive tiltak i forhold til å komme ut i arbeidslivet. Men jeg registrerer at den forrige regjeringen ikke mente at det var riktig. Da har vi faktisk behov for å gå gjennom dette skikkelig i forhold til de forskningsresultatene som nå er på plass.

Jeg har lyst til å si litt om det, for jeg tror det er viktig – ikke bare hvis vi skal lykkes med å få flere av dem som nå er på uføretrygd ut igjen i jobb, men også andre som står utenfor arbeidslivet. Disse forskningsresultatene peker på viktige ting, de peker på at veldig mange faktisk har manglende kompetanse i forhold til det arbeidslivet de skal ut i. Det nytter verken med plikt eller mulighet hvis man faktisk mangler den kompetansen som skal til. Få av dem som lever på uføretrygd, har spesielt god råd eller ser seg i stand til å ta risikoen ved å ta opp studielån for å skaffe seg den type kompetanse sjøl. Noen kan være i en slik situasjon, men det vil være et fåtall. Hvis man mener alvor med dette, må man selvfølgelig ha et system som gjør at man kan sikre den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Man får ikke en jobb hvis ikke arbeidslivet etterspør den kompetansen man har.

Det viser seg også at en del har helseproblemer som i utgangspunktet vanskelig lar seg kombinere med arbeid. I dag har man en debatt der det høres ut som om de fleste av dem som er på uføretrygd, egentlig ikke skulle ha vært det og egentlig ikke er så veldig syke. Det er nok slik at det er mange som har lyst til å jobbe, men flertallet av dem har helseproblemer, som er grunnen til at de har fått uføretrygd. Det gjør at det vil være vanskelig, i hvert fall hvis det ikke er en veldig liten del man kombinerer med arbeid. Det ønsker SV skal bli mulig. Men det krever noe mer enn at man hever en pekefinger og sier at ja, nå er det lov.

Mange peker på at økonomi kan være et problem. Det er klart at hvis du taper penger på å jobbe, er det vanskelig. Det er også et tema som man i forbindelse med stortingsmeldingen til høsten er nødt til å se på – hvordan man kan kombinere ulike typer ytelser og trygd med arbeid på en slik måte at det lønner seg å arbeide. Det er flere ordninger i dag som er slik at hvis du har et lavt beregningsgrunnlag for ytelsen eller trygden i utgangspunktet, kan du veldig fort komme i en situasjon der sjøl en liten arbeidsinnsats medfører et stort økonomisk tap. De fellene er vi nødt til å få bort.

Så litt til Fremskrittspartiets forslag i innstillingen. Der sier de ganske oppsiktsvekkende at alle trygde- og stønadsmottakere skal ha plikt til å delta med den resterende arbeidsevnen. Jeg ønsker meg i alle fall først en avklaring når det gjelder «alle trygde- og stønadsmottagere»: Betyr det også landets alderspensjonister? Det kan se slik ut i forslaget, men jeg regner med at det kanskje ikke er tilfellet.

Jeg spør også da: Hvordan skal denne plikten utøves, hvis det ikke er et arbeidsmarked der som stiller arbeidsplasser til disposisjon og er villig til å ta imot denne arbeidskraften? Betyr det at folk, fordi de ikke får jobb, også skal stå uten inntekt?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:58:30]: Mellom 600 000 og 700 000 personer i arbeidsfør alder står i Norge i dag utenfor arbeidslivet og mottar trygd, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller sykepenger. Det er liten tvil om at blant alle disse menneskene er det flere som på en eller annen måte kan delta i arbeidslivet. Vi må legge til rette for at den arbeidskraftreserven som skjuler seg i denne gruppen, kan brukes.

La meg imidlertid gjøre det klinkende klart at Kristelig Folkeparti mener at det norske velferdssamfunnet gjennom ulike stønads- og pensjonsordninger skal gi arbeidsuføre mulighet til et meningsfullt og verdig liv. Vi ønsker på ingen måte å legge stein til byrden for dem som av ulike helsemessige årsaker ikke har mulighet til å delta i arbeidslivet.

Men vi er sikre på at det finnes flere som har potensial til å gå fra passiv stønad til aktiv yrkesdeltakelse. Vi ønsker at det skal tilrettelegges for at disse kan tilbakeføres til yrkesaktivitet. Årsaken til det er todelt:

For det første er det viktig for oss i Kristelig Folkeparti å motivere til arbeid, fordi vi tror at arbeid og aktivitet vil bidra til bedre livskvalitet for mange. Det å ha en jobb betyr mye for selvfølelsen, for sosial kontakt, og ikke minst har det stor betydning for økonomien.

For det andre er det en kjensgjerning at overgang fra trygd til arbeid er god samfunnsøkonomi. Det er derfor klokt å satse på tiltak som gjør veien tilbake til arbeidslivet lettere og mindre risikofylt.

Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes intensjoner. Vi er utålmodige etter å få flere fra trygd til arbeid.

Den prøveordningen som i dag eksisterer i fem av landets fylker, hvor uføretrygd benyttes som lønnstilskudd, ble iverksatt av Bondevik II-regjeringen og var ment å skulle utvides til å bli en landsdekkende ordning. Dette er fortsatt Kristelig Folkepartis ønske.

Når vi nå har valgt å støtte Regjeringens anbefaling om å vente med å gjøre ordningen landsdekkende, er det fordi vi ser at evalueringen av prøveordningen kan tilsi at det gjøres visse endringer i vilkårene og incentivene for å bruke ordningen.

Vi har også merket oss at arbeids- og inkluderingsministeren i brev til komiteen har omtalt ordningen med uførepensjon som lønnstilskudd på en positiv og imøtekommende måte, og forventer på den bakgrunn at Regjeringen til høsten fremmer forslag for Stortinget om å gjøre ordningen permanent og landsdekkende. For oss i Kristelig Folkeparti er det dessuten viktig at ordningen gjøres gjeldende også for dem som har fått uførepensjon etter 1. januar 2004.

Regjeringen har varslet en større sak til høsten om virkemiddelapparatet i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Det vi her er inne på, nemlig tilbakeføring av personer til arbeidslivet, er selve kjernen i arbeidet til den nye etaten. Det er svært viktig at Stortinget går grundig inn i dette og bidrar til å finne samlende og varige løsninger på utfordringene som er forbundet med at hver femte person i arbeidsfør alder i Norge har trygd som hovedinntektskilde.

Vi i Kristelig Folkeparti ser med forventning fram mot Regjeringens forslag på dette området, og tar sikte på å bli en konstruktiv og utfordrende samarbeidspartner.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:02:37]: Vi har en velferdsforvaltning i sterk forandring. Senere i vår skal vi behandle arbeids- og velferdsforvaltningsloven. Til høsten har arbeids- og inkluderingsministeren varslet at vi får stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering. Målsettingen for det rød-grønne stortingsflertallet er å skape velferdsordninger som fjerner flest mulig av de terskler som holder folk ute fra arbeidslivet. Jeg har forstått at det er bred enighet om en slik politikk i Stortinget.

Forsøket med at uførepensjon kan brukes som lønnstilskudd, ble vurdert som et viktig skritt for å gjøre arbeidslivet mer tilgjengelig. Så må vi altså konstatere at ordningen ikke har hatt den effekt vi trodde og håpet.

Evalueringen sier en god del om årsakene til det: Potensialet for arbeidsaktivitet blant personer med uførhet er lavere enn det vi trodde. Det er en tidkrevende prosess å motivere personer som har vært ute av arbeidslivet i lang tid, til å søke seg tilbake. De som er motivert for å jobbe, har ofte ikke nødvendig kompetanse, og mange har behov for et attføringsløp. Vi har altså ikke et arbeidsliv som nødvendigvis står åpent for denne gruppen, selv om mange kan være motivert for å gå ut i det.

Ambisjonene er de samme hos flertallet og mindretallet i denne saken. Vi ønsker å sikre flere adgang til arbeidslivet og er positive til at ordningen med uføretrygd som lønnstilskudd skal utvikles og føres videre. Jeg tror ikke at Fremskrittspartiet og Høyres ønske om å utvide ordningen allerede nå er noe spesielt konstruktivt bidrag til å sikre arbeidsmuligheter for flere. Evalueringen som er gjort, tyder jo på at det trengs mer tid til å finne de gode tiltakene som gjør at både arbeidsgivere og uføretrygdede våger å gå inn i ordningen og våger å gå videre.

Så foreslår Fremskrittspartiet plikt for alle trygde- og stønadsmottakere til å delta i arbeidslivet med den restarbeidsevne de måtte ha. Dette er ikke en tilnærming som bidrar til å sikre den arbeidslinjen i velferdspolitikken vi fra Senterpartiet vektlegger. Å gjøre uførepensjonister til «de skyldige» – for det er jo det man gjør – for at så mange står utenfor arbeidslivet, er både overforenklet og en stygg stigmatisering. Vi har verken et arbeidsliv som er tilstrekkelig fleksibelt og åpent for å ta imot alle som har arbeidsevne og arbeidsvilje å tilby, eller – og det må vi ta ansvaret for – offentlige ordninger som er tilstrekkelig tilpasset et mer inkluderende arbeidsliv.

I statsrådens brev til arbeids- og sosialkomiteen som er vedlagt innstillingen, heter det at det tas «sikte på å fremme forslag om en landsomfattende ordning for uførepensjonister som vil prøve seg i arbeidslivet». Det sies også at det vil bli vurdert å fjerne begrensningene knyttet til når uførepensjonen er innvilget. Jeg er ganske sikker på at vi er tjent med å ta oss tid til å få fram de ulike sider ved saken, og at vi får dette før Stortinget går videre med denne ordningen. Men at vi skal videre, og at ambisjonene her skal være åpenbare og tydelige, og at arbeids- og inkluderingsministeren vet at han har oss i ryggen, skal det ikke være tvil om.

André N. Skjelstad (V) [12:06:36]: Norge bruker over 100 milliarder kr i året på trygder til folk i arbeidsfør alder. Det er mer enn vi bruker på alle norske alderspensjonister til sammen. Trygdeutgiftene øker voldsomt hvert eneste år, og hver femte person i yrkesaktiv alder har trygd som sin hovedinntektskilde. Det er nå over 300 000 personer som er uføretrygdet. Vi har dermed flere uføretrygdede enn industriarbeidere i Norge. Minst like mange er borte fra arbeid, enten fordi de har sykepenger, er arbeidsledige, er under attføring eller har sosialstønad. Dette synliggjør at vi ikke makter å hindre at stadig flere faller utenfor arbeidslivet og blir stønadsmottakere. Flere i arbeid og færre på stønad er helt grunnleggende for at vi skal kunne klare å opprettholde våre velferdsordninger i framtiden. Dette krever reformer av dagens velferdsstat.

Systemet med uføretrygd må reformeres slik at den sterke veksten i antall uføretrygdede kan reduseres. Da Bondevik II introduserte uføretrygd som lønnstilskudd, var det et tiltak for å få folk tilbake i arbeid, fordi vi vet at det å kunne arbeide betyr like mye for uføretrygdede som for andre.

Forslagsstillerne vil at personer som har fått innvilget uføretrygd etter 1. januar 2004, også skal få tilgang til denne ordningen. Dette er Venstre positivt til. Etter dagens bestemmelser er det kun de som ble uføretrygdet før 1. januar 2004, som har rett til å kreve uføretrygd som lønnstilskudd. Å ekskludere noen fra ordningen av denne grunn aksepterer ikke Venstre.

Hensikten med uføretrygd som lønnstilskudd er å få flest mulig tilbake i arbeid gjennom oppfølging i stønadsperioden. Tilknytning til arbeidslivet er i den forbindelse avgjørende viktig, ettersom vi vet at lang tids lediggang gjør det betydelig vanskeligere å komme tilbake i arbeid. For at mennesker som blir uføretrygdet, skal ha større muligheter til å komme seg ut i arbeidslivet, er det avgjørende at det eksisterer et arbeidsmarked som er villig til å ansette dem. Vi kan lage så fine ordninger for uføretrygdede som vi bare kan og vil, men det er ikke mye monn i slike ordninger hvis det ikke er et arbeidsmarked til å ta imot dem.

Aetat må derfor i mye større grad fokusere på å komme i kontakt med bedrifter som er villig til å ansette uføretrygdede, og Regjeringen må gi arbeidsgivere som er villig til å ansette uføretrygdede, bedre incentiver enn hva dagens system gir. Mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette uføretrygdede, fordi byråkratiet rundt ansettelsen er tungrodd og forholdet mellom Aetat og arbeidsgiver kan føles vanskelig.

Representanten Sundsbø pekte på et vesentlig moment, nemlig at vi må ha et arbeidsliv som er i stand til å ta imot. Venstre er enig i at det må settes større fokus på å få kontakt med potensielle arbeidsgivere som kan gi de uføretrygdede tilbud om jobb. Dette sammen med å gjøre en revidert utgave av forsøksordningen med uføretrygd som lønnstilskudd landsdekkende og gjeldende også for dem som har fått uførepensjon etter 1. januar 2004, er et godt tiltak, som kan føre til at vi får flere fra trygd over i arbeid.

Venstre er positivt til å se på denne ordningen, men mener at den naturlige sammenhengen vil være å komme tilbake i forbindelse med velferdsmeldingen som kommer til høsten.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:10:02]: Regjeringen varslet allerede i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 at den ønsket å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd, og at den ønsket å innføre en ordning med uføretrygd som lønnstilskudd i alle fylker.

Jeg er primært opptatt av å ha egnede virkemidler for uførepensjonister som ønsker å prøve seg i arbeidslivet. Det har siden 1990-tallet vært gjennomført flere tiltak med sikte på å få flere uførepensjonister tilbake i arbeid. Forsøket med uførepensjon som lønnstilskudd er i 2005 satt i verk i fem prøvefylker: Hedmark, Rogaland, Sør-Trøndelag, Telemark og Troms. Så er det viktig å gjøre oppmerksom på at i de øvrige fylkene i landet pågår det et annet forsøk med lønnstilskudd ved reaktivisering av uførepensjonister i ordinær virksomhet, hvor det gis et ordinært lønnstilskudd samtidig som det benyttes særlige regler for inntektsprøving av uførepensjon mot arbeidsinntekten. Når det gjelder personer som mottar tidsbegrenset uførestønad, og som derfor ikke har mulighet til å benytte seg av de to forsøksordningene, kan disse benytte seg av de fleste andre arbeidsmarkedstiltak som Aetat administrerer, herunder lønnstilskudd.

Forsøket med uførepensjon som lønnstilskudd har vært høyt prioritert, men det har av ulike årsaker vist seg vanskeligere enn forventet å rekruttere uførepensjonister til forsøket. Verken ordningen med uførepensjon som lønnstilskudd eller ordningen med lønnstilskudd ved reaktivisering av uførepensjonister har derfor fått det omfanget man i utgangspunktet hadde håpet på.

Jeg ønsker derfor å ta meg tid til en grundig gjennomgang av alle de ulike reaktiviseringsvirkemidlene. Jeg vil ta utgangspunkt i ECONs analyser og se alle virkemidlene for å få uførepensjonister ut i arbeid i sammenheng i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering som skal legges fram høsten 2006. Jeg vil bl.a. se på om avgrensningen av målgruppen for ordningene er fornuftig, og da særlig på om de som har fått innvilget tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter 1. januar 2004, også bør omfattes av ordningen. Men jeg vil også se på hele innretningen av ordningen.

Inntil denne gjennomgangen er foretatt vil jeg fortsette det arbeidet som blir gjort i forbindelse med de to forsøkene med uførepensjon som lønnstilskudd og lønnstilskudd ved reaktivisering av uførepensjonister.

Jeg tar sikte på å fremme forslag om en landsomfattende ordning for uførepensjonister som vil prøve seg i arbeidslivet. Jeg ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig å gjøre det før vi har fått en mer helhetlig gjennomgang av alle sider ved gjeldende ordninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:13:29]: Et av de største hindrene for å få personer som står utenfor arbeidslivet, tilbake i arbeid, er tiden den enkelte har vært ute av jobb. Mange har vært ledige for lenge før de får tilbud om en tiltaksplass, og det er hovedårsaken til at attføringsprosenten i Norge er så lav som 20 pst.

Personer med uføretrygd har ofte vært ute av arbeidslivet i mange år. Muligheten for tilbakeføring til arbeidslivet er til stede, og derfor er det viktig å ha mulighet til å bruke trygden som lønnstilskudd. Men kanskje enda viktigere er det å sikre at personer som av ulike årsaker har falt ut av arbeidslivet, fanges opp tidligst mulig og gis nødvendig bistand. Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å gjøre veien fra ledighet og passivitet til arbeid, aktivitet og sosial kontakt kortere enn den er i dag?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:14:35]: Dette er et svært omfattende spørsmål, så jeg tror jeg må begrense meg til å si at jeg er grunnleggende enig med spørreren i beskrivelsen av utfordringen.

Et tall som jeg ofte bruker for å illustrere det, er at hvis man ser på dem som har vært sykmeldt i Norge sammenhengende i ett år – det er jo den tidlige fasen i et eventuelt lengre løp – er det bare 17 pst. som noen gang kommer tilbake i jobb. Og etter det starter vi attføringsløpene og rehabiliteringsprosessene. Sjansen for da å lykkes er veldig liten. Derfor vil jo det temaet som Woie Duesund her er inne på, være et hovedtema i den stortingsmeldingen som kommer i høst. Der vil vi gjennomgå alle ordningene, både med tanke på å få dem til å virke mer effektivt, forenkle dem, slik at vi kan bruke mer tid i NAV til brukerrettet arbeid og mindre til administrativt arbeid, og ikke minst hvordan vi skal kunne komme tidligst mulig i gang med attføringsløpet.

Martin Engeset (H) [12:15:54]: Jeg er glad for at debatten har vist at det er veldig bred politisk enighet om å gjøre det vi kan for å bidra til at flere kan komme seg fra trygd til arbeid. Dette forslaget er et uttrykk for at vi er utålmodige, fordi det haster med å komme i gang med tiltak som virker. Evalueringen har vist at forsøksordningen hadde noen svakheter. Disse svakhetene ønsker vi å rette opp så fort som mulig.

Jeg skjønner at statsråden har behov for å utrede, vurdere, tenke igjennom, ha en helhetlig gjennomgang, som det sies, men forslaget fra vår side er et uttrykk for at vi begynner å bli utålmodige, og at vi venter spent på forslag. Derfor er jeg glad for at statsråden bekrefter her i dag at han vil fremme et slikt forslag til høsten. Det er bra.

Men så har jeg et spørsmål til statsråden nå: Ordningen med tidsbegrenset uførestønad kan se ut til å ha utviklet seg til en slags ventestasjon for endelig uførestønad. Hva vil statsråden gjøre for å bidra til at det ikke skal være situasjonen fremover?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:17:03]: Jeg velger i og for seg bare å uttrykke glede over den utålmodighet som Høyre viser i denne saken, for da har vi felles holdninger.

La meg først si at hadde det vi nå jobber med knyttet til denne ordningen med uføretrygd som lønnstilskudd, bare dreid seg om det geografiske området og hvorvidt en har fått uføretrygd fra før eller etter 1. januar 2004, kunne man ha sett for seg en ganske rask avklaring i form av forslag fra min side. Men poenget er at jeg nok også mener at man må se på hele innretningen av ordningen. Jeg tror at ordningen har for mange avgrensninger som ordning, ikke i forhold til geografi og årstall, men som virkemiddel og hvordan den i sum fungerer. Derfor trenger jeg noe mer tid.

Avslutningsvis vil jeg bare si at forholdet til dem med tidsbegrenset uførestønad også vil være et hovedtema i den meldingen som kommer i høst.

André N. Skjelstad (V) [12:18:18]: Det ble berørt så vidt både av meg og av representanten Sundsbø at vi må ha et arbeidsliv som tar imot og har mulighet til å ta imot uføretrygdede. Da er det nærliggende å spørre: Hvilke incentiver kan statsråden se for seg overfor arbeidsgivere som i større grad åpner for uføretrygdede? Jeg mener at dette er en av de største flaskehalsene. Jeg skjønner selvfølgelig at statsråden ikke kan gi detaljert besvarelse på det, men har han tenkt gjennom i hvilken grad det er mulig å åpne for incentiver for arbeidsgivere som er villige til å ta inn uføretrygdede?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:18:56]: Jeg mener i og for seg at det ligger ganske sterke incentiver i den ordningen vi nå diskturer, og som det altså er foreslått å utvide det geografiske området for. Men det jeg tror, og som også ECON-materialet viser, er at en del arbeidsgivere er betenkte fordi ordningen tross alt har en tidsmessig begrensning. Mange arbeidsgivere vil da si at vel, det er greit nok at vi får veldig gode tilskudd i startfasen, men hva når det har gått noen år? Derfor er spørsmålet om vi trenger en slik tidsavgrensning, blant de temaene vi vurderer i forbindelse med denne meldingen, og om vi skal være så offensive i dette spørsmålet at vi vurderer å fjerne antall år en kan gå på ordningen. Men det er klart at farene med det igjen, og som vi derfor må vurdere, er at man da kan komme i en situasjon der vi får denne ordningen som en litt kraftig utstøtingsmekanisme i forhold til ordinært arbeidsmarked. Derfor trenger vi noe tid på å vurdere det. Men vi søker etter ordninger med sterkere incentiv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:20:37]: Jeg har fått et direkte spørsmål fra representanten Karin Andersen. Jeg synes kanskje dette står ganske klart i forslaget vårt, i og med at vi skriver at det skal være basert på utføregraden. Og hele saken gjelder jo uføretrygdede, så jeg håper det ikke er noen misforståelse. Vi har ikke tenkt å tvinge noen minstepensjonister ut i arbeid.

Spørsmål nr. 2 som jeg fikk, gikk på dette med hvordan man skal utføre sin plikt hvis arbeidsgiver ikke er villig til å gi en muligheten. Da er min påstand at samfunnet i hvert fall først må akseptere at de uføre ønsker å bruke sin restarbeidsevne. Noen sier at de har gode arbeidsgivere som har hjulpet dem til å legge til rette hele veien etter hvert som sykdommen har gjort dem mindre og mindre arbeidsføre, mens andre har opplevd en klar tendens til å bli presset ut av arbeidslivet, til tross for at man mener selv at man kunne bidratt. Da må vi gjøre noe med de holdningene som samfunnet har. Skal vi kunne endre disse holdningene, bør i hvert fall Stortinget gå foran og vise sin holdning, vise at utstøting fra arbeidslivet ikke er akseptabelt. Det er ikke akseptabelt for samfunnet, og det er i hvert fall ikke akseptabelt for den enkelte det gjelder. Bruk av restarbeidsevne skal ikke behøve å oppfattes som en almisse eller en varmestue, men som en plikt og en rettighet.

Tove Linnea Brandvik (A) [12:22:49]: Dagens debatt har på mange måter dreid seg om tidspunkt og geografi, før og etter en gitt dato og i hvilken del av landet vi skal bo.

Man tar opp problemstillinger knyttet til tidsbegrenset uføretrygd, men det som har vært svakheten, og som heldigvis er påpekt i ECONs analyse, er at det kanskje ikke er så enkelt som å si at en skal få lov til å ta med seg midler i en gitt periode og gå ut og jobbe. Bakgrunnen for at folk er i den situasjon de er, med uføretrygd, er at de faktisk har en eller annen variant av sykdom eller skade som gjør at de ikke har evne til å være i ordinært arbeidsliv. Det er faktisk en veldig grundig vurdering som ligger til grunn for å komme i den situasjonen, både at tilstanden skal være definert som varig – ikke midlertidig, men varig – og at den skal være omfattende, så det er ingen enkel løsning. Heldigvis varsles det at vi skal avvente, at en skal se på hele mennesket, og at det først skal gjøres en helhetlig vurdering. Dette dreier seg faktisk ikke om å få pengene med seg og ta dem med seg til arbeidsgiver, for en er akkurat like syk, skadet eller svak når en kommer dit allikevel, og det er en midlertidig løsning. Her er det snakk om å rehabilitere mennesker, om å skolere mennesker, det er snakk om å lage et tilrettelagt samfunn, om å sørge for hjelpemidler, om å sørge for hjelpetiltak, det er snakk om å behandle når vi kan behandle, og så er det snakk om å respektere, for det er respekten en har behov for.

Derfor er det godt å vite at vi for en gangs skyld skal se på hele apparatet som vi har til rådighet, vi skal vurdere hvordan vi kan få dem inn i arbeidslivet. Man snakker om at de ikke har motivasjon, og at gruppen ikke var like stor. Nei, den er ikke så stor, for det er en grunn for at de kom dit. Det har ikke vært gjort et systematisk arbeid for å motivere dem til å tro på seg selv, det har ikke vært gitt kompetanseoppbygging når de har vært uføretrygdet, de har kanskje ikke endret seg fra det tidspunktet de fikk innvilget en uføretrygd, til de skulle vurderes på nytt. Derfor er det kanskje ikke så rart at samfunnet ikke fant så mange som hadde lyst til å jobbe, eller kunne jobbe, for samfunnet har faktisk vurdert det slik at de var utenfor mulighetsområdet for å kunne yte full innsats. Det er det som er problemstillingene. Så hvis vi skal ha folk tilbake til yrkesaktivitet, må vi gjøre noe med menneskene og med samfunnet, ikke med datoene og geografien for hvor de skal ha lov til å søke.

Heldigvis skal vi se på hele mennesket. Vi skal først vurdere det til høsten, når vi får alle opplysningene inn.

Karin Andersen (SV) [12:25:25]: Jeg syns det er grunn til å merke seg siste talers innlegg. Derfor blir også Fremskrittspartiets forslag i dag så forunderlig. Nå er i hvert fall avklaringen i forhold til alderspensjonistene gjort. Men hvis man får en uføregrad på 50 pst. og får en uføretrygd på 50 pst., er det forventet at man skal jobbe eller leve av 50 pst. uføretrygd i dag? Det er helt umulig å skjønne hva dette betyr hvis det ikke skal være noen kutt i ytelsene ut fra det. Man tror altså fremdeles at det å skape økonomisk utrygghet for folk som er i en helsemessig vanskelig situasjon, skal bedre forholdene deres på arbeidsmarkedet. Det er helt umulig å forstå.

Det ble åpnet et dokumentasjonssenter for å kartlegge situasjonen for funksjonshemmede for ikke mange uker siden. Samtidig ble det gjennomført en MMI-undersøkelse som viste hvordan arbeidsgivere så på folk som hadde funksjonshemninger, i forhold til ansettelser, og det viste seg her at fordommene var ganske hårreisende, må jeg si. Man var omtrent like tilbøyelig til å ansette funksjonshemmede som gjengangerkriminelle. Altså: Mange av dem som lever på uføretrygd i dag, har funksjonshemninger, og så er det da fordommer i samfunnet og i arbeidslivet om at denne funksjonshemningen gjør noe, slik at de ikke er attraktive i arbeidsmarkedet, helt uavhengig av at de faktisk har kompetanse. Da er det det vi er nødt til å gjøre noe med, før vi begynner å vifte med utrygghet i forhold til de økonomiske stønadene til folk som ikke har en mulighet fordi de faktisk blir diskriminert. Det er ganske alvorlig, og jeg mener at også det offentlige her er nødt til å gå foran på en mye sterkere måte enn i dag, ha det gjennomsyret i sin arbeidsgiverpolitikk at man skal ha et antidiskrimineringsperspektiv der mangfoldet omfatter også dem som har funksjonsnedsettelser. Vi vet at funksjonshemmet ungdom som tar lange utdanninger, ikke får jobb i dag. Det er ingen grunn til at de ikke skulle få det, fordi de har kompetanse, og de kan gjøre jobbene. Men de får det altså ikke, fordi:

• 1. De konkurrerer dårlig når det gjelder sommerjobbene f.eks., så de stiller helt uten praksis når de går ut i arbeidslivet.

• 2. De møtes med massiv diskriminering, og de møtes med fysiske barrierer.

Dette er ting vi må gjøre noe med før vi begynner å moralisere over at folk faktisk har en uføretrygd og kanskje har en funksjonsevne igjen, men ikke kan få prøve seg i arbeidslivet. Derfor ser SV spesielt fram imot at vi får på plass et helhetlig regelverk mot diskriminering i arbeidslivet, og at offentlig sektor og også staten påtar seg et større ansvar for å gi konkrete arbeidstilbud til folk med funksjonsnedsettelser.

Presidenten: Kari Kjønaas Kjos har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:29:04]: Det er underlig at ethvert forslag fra Fremskrittspartiet er et «moraliserende» forslag. Selvfølgelig handler det ikke om å ta fra folk rettigheter eller gi dem utrygghet i forbindelse med økonomi. Det handler om folk som blir syke og gradvis blir svekket, og som sier at de blir utstøtt fra arbeidslivet lenge før de selv ønsker det. De sier at de kunne stått i 20 pst. jobb lenge, men de får ikke lov. Det er ikke aksept for det. Hvis dette er moraliserende, da beklager jeg, det forstår ikke jeg.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:30:01]: Fremskrittspartiet har i et par debatter i dag følt seg misforstått. Men Fremskrittspartiet må leve med at de blir vurdert i forhold til hva de faktisk foreslår. Og Fremskrittspartiet foreslår:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre en plikt for alle trygde- og stønadsmottagere til å delta i arbeidslivet med den restarbeidsevne som er til stede, basert på uføregraden.»

Det er forslaget. Det er da ikke et spørsmål om å gi uførepensjonister en rettighet, det er rett og slett en plikt som overhodet ikke er definert i forhold til den tilrettelegging og det ansvar arbeidsliv og samfunn for øvrig har. Fremskrittspartiet må rett og slett lære seg at nå tar vi dem på alvor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.