Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:04:31]: Mennesket har et grunnleggende ansvar for å forvalte skaperverket. Det gjelder naturressurser, økonomiske og menneskelige ressurser.

Naturen gir oss store muligheter, men naturen gir oss også et stort ansvar. Vi er forpliktet til å verne livsgrunnlaget vårt på en slik måte at vi overleverer kloden til våre etterkommere i minst like god stand som da vi fikk ansvar for den.

Dette er prinsipper som jeg legger til grunn for mitt politiske arbeid. Flotte ord – ja, kanskje – men de får først relevans når jeg og vi handler i konkrete saker.

Vi må alle ta miljøhensyn i det daglige. Vi produserer stadig mer avfall. Bare det siste tiåret har den årlige avfallsmengden økt med 18 pst. Hver av oss produserer nesten to tonn avfall i året. Det er enorme mengder.

I vår rike del av verden forbruker vi av felles globale ressurser i et tempo som vi ikke kan fortsette med. Vi overutnytter ressurser som ofte ikke kan fornyes eller erstattes. Mangel på ferskvann, produktive landarealer og tap av genetisk mangfold er konsekvenser av vår overutnytting. Drivhuseffekt, klimaendringer, forurensning fra utslipp av kjemikalier og forurensning av vann og jord viser at vår aktivitet forringer naturkvaliteter som våre etterkommere trenger for å dekke sine behov.

De globale miljøproblemene kan virke overveldende, og de er det. Men vi kan starte med å ta små steg hver og en av oss. Ingen av oss kan gjøre alt, men vi kan alle gjøre noe. Vi kan begynne med å sortere avfallet, noe jeg håper alle gjør. Vi kan bruke mindre kjemikalier når vi vasker tøyet vårt. Og vi kan også kjøpe færre ting. Det er bra med gjenbruk, det skal vi fortsette med. Men som Fretex selv sier: De er blitt vår kollektive samvittighet. De får inn 11 000 tonn klær hvert år. De har ikke mulighet til å dra nytte av alt dette.

Vi vet at livskvalitet ikke vokser med den materielle evnen. I Norge er vi rike på ting, men kanskje er vi blitt fattige på tid. For mange gir det en følelse av meningsløshet. Styrelederen i «Worldwatch Institute», Øystein Dahle, sier det slik:

«Det går opp for oss nå at vi ikke er cowboyer som kan si ja takk til alt fordi materielle ressurser er uten grenser. Sannheten er at det tynne laget av jordsmonn og luft som vi lever i, er å regne som like tykt som lakken på en globus».

Ja, vi er cowboyer som kanskje må roe ned tempoet og endre våre holdninger. Jeg vet at statsråden er opptatt av dette, og derfor utfordrer jeg henne til å bidra med konkrete tiltak for å starte en holdningsendring blant oss nordmenn.

Dessverre viser all statistikk at det er vanskelig å bryte sammenhengen mellom veksten i BNP og forbruksveksten og påfølgende vekst i avfallsproduksjon. Vi trenger derfor økt fokus på avfallsproduksjon og på å forhindre at avfall oppstår. Vi må sikre at ressursene i avfallet blir utnyttet, og at avfall som ikke blir utnyttet, blir behandlet på en måte som er miljømessig forsvarlig.

Hvor store miljøproblemer avfall fører med seg, avhenger bl.a. av

• hvor mye avfall som oppstår

• sammensetningen av avfallet

• hvor mye avfall som håndteres ulovlig

• hvor mye avfall som går til sluttbehandling

• standarden på de anleggene som behandler avfallet

Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å redusere mengden avfall. Det kan vi best gjøre ved å forbruke mindre. Men så må vi også bruke mer om igjen og satse på gjenvinning. Ved materialgjenvinning kan materialer brukes som råstoff i ny produksjon, samtidig som energiforbruket ofte reduseres i forhold til produksjon av nytt råstoff. Andelen materialgjenvunnet avfall fra husholdningene har økt fantastisk i perioden 1992–2004, med hele 40 pst. Dette er flott.

Vi ser altså at gode returordninger i kommuner og i næringslivet bidrar til at en stor andel av emballasjen gjenvinnes. Når ordningene er på plass, er det viktig å informere folk om hva som skal sorteres, og hvor det skal sorteres, slik at det blir mest mulig effektivt. Både, stat, kommune, næringsliv og miljøvernorganisasjoner må fortsette å informere om innsamling og gjenvinning av avfall. Vi vet at informasjonsvirksomhet fungerer. Avfallsselskapet FjellVAR er blitt kåret til landets mest effektive avfallsselskap. Og hva er resepten? Jo, resepten er tett og hyppig kontakt med innbyggerne og stadig å informere om hvordan avfallet skal og bør sorteres.

Deponering av avfall bidrar til de største miljøproblemene, fordi det fører til utslipp av klimagassen metan. EUs deponidirektiv krever at innen 2009 skal alt biologisk nedbrytbart avfall være redusert med 50 pst. i forhold til nivået i 1995. Tall fra Bellona viser at det går mye mer avfall til deponi i Norge enn i Sverige og Danmark. Jeg mener at deponering av avfall er å skyve problemene våre over til neste generasjon, fordi utslippene vil fortsette i lang tid framover. Jeg ber derfor statsråden vurdere å innføre deponiforbudet tidligere, kanskje allerede fra 1. januar 2008. Det vil gi mindre avfall til deponi raskere.

Det er umulig å gjenvinne eller sortere seg ut av hele avfallsproblematikken. Økt forbruk trenger ikke automatisk føre til økte avfallsproblemer, om vi sikrer et miljøvennlig og velfungerende industrielt kretsløp for reststoffer som råvarer eller brensel. Norsk Industri mener at potensialet for energiutnyttelse fra avfall er ca. 4 TWh i Norge. SFT er enig i disse utregningene. Energiutnyttelse må derfor være en viktig og nødvendig del av vår avfallspolitikk. Istedenfor at avfall havner på deponi, må vi utnytte det som energi, slik at det også kan gi en kraftig reduksjon i klimagassutslippene.

Det er i dag mange som bidrar til at avfallshåndteringen skjer på en forsvarlig måte. I mitt eget fylke har vi Sarpsborg Energigjenvinning på Borregaard, som er et av de beste anleggene i hele verden. Her har man en sikker forbrenning av avfall og gjenvinning av energi. I Rakkestad ligger det også et lite gjenvinningsanlegg som leverer damp til kunder i Rakkestad sentrum. Jeg tror at vi trenger flere slike små anlegg. Men skal vi få det til, må vi gjøre noe med rammebetingelsene. De må bli bedre. Vi har nesten ikke fått ny kapasitet på dette de siste årene.

Hva må så til? Jo, jeg tror at vi må endre måten avfallssystemet er utformet på. I dag honoreres ikke høy energiutnyttelse. Det svekker lønnsomheten for anlegg knyttet til industri med høy energiutnyttelse. Dermed forskusler vi gode alternativer til bruk av fossilt brensel i industrien. For det andre må avfallsmarkedet være mer konkurransedyktig. Dumpingen av priser til deponi må stoppes. I dag er det slik at prisdumping til deponi i Norge og gunstige eksportpriser til Sverige gjør det usikkert å satse. Vi må ha et energimarked som er mer konkurransedyktig, og jeg tror også det trengs mer gunstige finansieringsløsninger for etablering av produksjonsanlegg og infrastruktur for fjernvarme og bruk av termisk energi i industrien.

Vår livsstil fører til store miljøproblemer. For å endre dette trenger vi et helhetlig virkemiddelapparat, og vi trenger også at det hele tiden tas nye initiativ. Jeg ber derfor statsråden og resten av Regjeringen vurdere fem konkrete tiltak, som jeg nå har ramset opp i mitt innlegg. For å gjenta disse:

• fremme konkrete tiltak som bidrar til en holdningsendring blant nordmenn om å forbruke mindre

• få høyere deponeringsavgifter og snarlig innføring av deponiforbudet

• innføre et avgiftssystem som premierer høyere energiutnyttelse

• sikre investeringer i energigjenvinningsanlegg og infrastruktur for distribusjon av varme

• sikre at det etableres en finansieringsordning også for fornybar varmeproduksjon

Statsråd Helen Bjørnøy [12:14:56]: Jeg er enig i at vi fortsatt står overfor store utfordringer på avfallsfeltet. Avfallsmengdene øker, og håndtering av avfallet har potensial til å medvirke til store miljøproblem, særlig knyttet til utslipp av klimagasser og miljøgifter. Selv om vi har kommet langt på mange av avfallsfeltets områder, er det derfor likevel behov for enkelte nye grep i avfallspolitikken.

En offensiv politikk på avfallsfeltet kan ikke bare redusere de miljøproblemene som avfallet i seg selv bidrar til. Avfallsreduksjon og gjenvinning handler vel så mye om en effektiv ressursutnyttelse, som også bidrar til å redusere miljøbelastninger fra uttak av ressurser og energiproduksjon i andre sektorer.

Regjeringen har høye ambisjoner for utviklingen på dette området, og vi vil ta aktivt grep innen alle avfallspolitikkens hovedområder. For det første skal vi jobbe for å redusere avfallsmengdene. For det andre skal vi øke gjenvinningen. Og for det tredje vil vi sikre at praktisk talt alt farlig avfall får en forsvarlig behandling.

Regjeringen er spesielt opptatt av å forene en positiv velferdsutvikling med reduserte avfallsmengder og en bedre ressursutnyttelse. Det handler bl.a. om å utvikle en effektiv og framtidsrettet ressurspolitikk. Jeg vil derfor, som Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen, etablere et foretak for forebygging og gjenvinning av avfall. NOU 2002:19 «Avfallsforebygging – En visjon om livskvalitet, forbrukerbevissthet og kretsløpstenkning» er sentral i dette arbeidet, og er med på å legge premissene for det nye foretaket. Vi jobber nå med å utforme hvilke mål foretaket skal arbeide mot, hvilke virkemidler det skal bruke, og hvilken organisering det skal ha. Mitt mål er at foretaket skal bidra til vesentlig å redusere den veksten vi i dag ser i avfallsmengdene.

Når det gjelder de avfallsmengdene som oppstår, vil Regjeringen også arbeide for at en så stor andel som mulig gjenbrukes. Blant annet vil vi jobbe for å påvirke flere kommuner til å gi sine innbyggere en større reell mulighet til økt ombruk.

Vi gjenvinner i dag om lag 70 pst. av avfallet. Vi har ca. 43 pst. materialgjenvinning, mens ca. 19 pst. energiutnyttes og ca. 5 pst. komposteres. For å oppnå en enda høyere gjenvinningsandel jobber vi bl.a. nå med å få på plass et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009. Forbudet er i første rekke et effektivt klimatiltak fordi metanutslippene reduseres når nedbrytbart avfall flyttes bort fra deponiene. Men samtidig vil forbudet kreve mer kapasitet for gjenvinning – både materialgjenvinning, biologisk behandling og forbrenning med energiutnyttelse.

Regjeringen har i tillegg varslet i Soria Moria-erklæringen at den vil legge til rette for økt bruk av vannbåren varme og etablere gode finansieringsordninger for fjernvarme og bioenergi. Dette vil også bidra til at energien i avfallet kan utnyttes bedre.

Byggebransjen representerer en av de aller største avfallsstrømmene. Regjeringen er nå i ferd med å få utarbeidet et regelverk som vil gjøre det obligatorisk for alle kommuner å kreve avfallsplaner i bygge-, rehabiliterings- og rivingssaker. Tiltaket vil legge til rette for langt bedre gjenvinningsløsninger og gi bedre kontroll med betydelige mengder farlig avfall, som PCB og kvikksølv.

Avfall som inneholder miljøgifter, utgjør en særlig utfordring. Jeg har som ambisjon å bidra til at naturen og folk får bedre beskyttelse mot miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier. En forutsetning for å lykkes med dette arbeidet er bl.a. å sikre en forsvarlig behandling av det farlige avfallet, og også å redusere mengden farlig avfall som oppstår.

Vi jobber nå med en stortingsmelding om helse- og miljøfarlige kjemikalier. Arbeidet med å redusere mengden farlig avfall som oppstår, vil ha en sentral plass i meldingen. Meldingen vil bli lagt fram i løpet av høsten.

Like viktig som å forhindre at farlig avfall oppstår, er å sørge for en miljømessig forsvarlig behandling av det farlige avfallet. SFT jobber derfor nå med å videreutvikle strategien for økt innsamling og forsvarlig behandling av farlig avfall. Som en del av dette arbeidet pågår en kontinuerlig prosess for å vurdere behovet for nye tiltak og virkemiddel.

En fortsatt positiv utvikling på avfallsområdet er avhengig av annet enn gode intensjoner og hensikter. Det kreves innsats fra alle hold – ikke minst fra kommuner og næringsliv. Det er de som gjør jobben og tar de viktige beslutningene, som bestemmer den faktiske utviklingen. I tilegg til å utvikle politikken videre vil jeg derfor også jobbe med å skape et sterkt og skikkelig engasjement for miljøsaken og de gode avfallsløsningene, både blant beslutningstakere i kommuner og næringsliv og blant folk flest.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at jeg er glad for alle de konkrete forslagene som ble lagt fram, og som er gitt til Regjeringen. Jeg lover at vi tar med oss alle disse i det videre arbeidet, og ser fram til å komme ytterligere videre i avfallspolitikken.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:22:38]: Jeg takker for statsrådens svar og også for hennes engasjement innenfor dette området.

Vi står overfor store utfordringer, som statsråden sa. Da er det viktig at vi har engasjement. Men som statsråden sa: Det vil kreve innsats både fra kommuner og næringsliv, og jeg tror også fra oss som forsamling her på Stortinget.

Statsråden sier at deponeringsforbudet er et effektivt klimatiltak når det blir innført. Det er vi enige om. Jeg håper, som jeg sa i mitt innlegg, at det er mulig av hensyn til klimaet å få endret tidspunktet for når dette deponiforbudet kan tre i kraft.

Jeg har lyst til å lese et lite dikt som passer nå når våren – kanskje også sommeren – er kommet, og som dreier seg om vårt forbruk. Det er et lite dikt som heter «Våren i fjøra»:

«På leiting i fjøresteinane.

Skal møblere husa våre,

inventar treng vi!

- Der er mitt hus og

der er ditt -

Delt opp mellom steinar,

med rekved.

Vi finn dei flottaste skattar:

Ei Zaloflaske, ein boks, eit glasskår.

Dei vaksne kallar det søppel.

For oss er det mat, servise,

hushaldningsartiklar.

Alt vi treng.

På steinbordet står ein nydeleg

fiskebolleboks

med løvetann.»

Det er gjenbruk. Vi husker det, og vi får håpe at barna våre også finner denne type søppel i fjæresteinene. Men samtidig skal vi prøve å få til at det ikke blir så mye av denne type søppel i fjæresteinene, selv om leken trenger det. Det er ved at vi sammen tar nye tak, aktive grep, som statsråden sa, at vi kan få håndtert avfallet vårt. Men jeg tror at den største utfordringen på dette punktet ligger i nye forbrenningsanlegg og i infrastruktur som kan benytte den energien som vi igjen som forbrukere trenger i et samfunn der vi dessverre bruker mer og mer energi i vårt daglige liv. Jeg tror at her har opposisjonen, deriblant mitt parti, Kristelig Folkeparti, og Regjeringen sammenfallende syn, som jeg håper vi sammen kan arbeide for, til beste for miljøet.

Statsråd Helen Bjørnøy [12:25:35]: Jeg vil også bare bekrefte det som representanten sa, at her har vi en felles interesse, både Regjeringen og alle partier på Stortinget, slik jeg både har sett og hørt engasjementet.

Bare en liten kommentar angående ønsket fra representanten vedrørende forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009. Jeg deler jo ønsket om å få det på plass så fort som mulig, men samtidig vet vi at vi trenger litt tid til å få det gjennomført, fordi forbudet vil kreve mer kapasitet, både for materialgjenvinning, biologisk behandling og forbrenning med energiutnyttelse. Det er for å få alle disse tingene på plass at vi også foreløpig vurderer det slik at 2009 er det mest realistiske.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Torny Pedersen (A) [12:27:00]: Jeg vil berømme interpellanten for å ha tatt opp dette spørsmålet. Det er riktig at med et økende forbruk og en økende produksjon øker også avfallsmengden. For selv om avfallspolitikken har som mål nr. 1 å redusere mengden avfall, har mengden økt med opptil 20 pst. de siste ti årene. Det er en stor utfordring hvordan vi i framtiden skal løse avfallsproblemene.

Fra først på 1990-tallet har avfallsstrømmen heldigvis snudd fra deponering til materialgjenvinning og energigjenvinning. Drivkreftene i dette mener jeg har vært statlige virkemidler og en økende profesjonalisering innenfor feltet som i hovedsak kan tilskrives de mange interkommunale selskapene som har gjort en god jobb. I min region, Salten i Nordland, har det vist seg at gode kildesorteringsløsninger med høg grad av materialgjenvinning gir høg bevissthet i befolkningen, og ikke minst hos barna. I regioner med god kildesortering viser det seg at økningen i den totale avfallsmengden er mindre, og her er det også gode resultater når det gjelder innsamlet farlig avfall. Likevel vet vi at noe av det farlige avfallet er på avveier.

Jeg er glad for at denne regjeringen vil arbeide aktivt for at alt farlig avfall får en forsvarlig behandling. Det er viktig å finne fram til enda bedre virkemidler i samarbeid med involverte aktører.

Innenfor elektrisk og elektronisk avfall har man fått meget gode systemer med høg innsamlingsgrad. Det mener jeg skyldes produsentordninger der produsent og importør har ansvaret for å få samlet inn avfallet og gi det en betryggende behandling.

Spørsmålet mitt er da: Kan vi bruke den modellen på flere fraksjoner i kategorien farlig avfall/spesialavfall? Noen vil nok protestere på det, for prisen vil bli litt høgere ved kjøp, men til syvende og sist er det forbrukeren som indirekte betaler for håndteringen av dette avfallet uansett gjennom renovasjonsavgiften.

I Norge sorterer vi opp mot 70 pst. av avfallet, og alt dette går til gjenvinning. Hos oss i nord har det vært nødvendig at den resterende delen kunne legges på deponi, noe som har medført en fornuftig pris for forbrukerne. Etter hvert som årene har gått, er også metangassutslippene blitt redusert fra disse deponiene, men vi har fremdeles noe sigevann. Det må det forskes mer på, og det må stilles krav til hva som kommer ut av dette sigevannet. Fra 2009 skal det være forbudt med deponering av nedbrytbart avfall. Den problemstillingen må vi også løse i nord. Vi har ikke mange forbrenningsanlegg der. Jeg tror det er ett anlegg for alle de tre nordnorske fylkene, og det ligger i Finnmark. Det vil neppe være lønnsomt å bygge opp mange anlegg med de avstandene vi har. Derfor er jeg glad for det som står i statsbudsjettet for i år, at for å unngå utilsiktede konsekvenser av deponiforbudet vil det bli innført en hjemmel for å gi unntak fra forbudet etter særskilte vurderinger, der det blir lagt vekt på hensynet til miljøet og distriktene.

Vi skjønner alle at dersom dette avfallet måtte bli fraktet flere titalls mil pr. dag, er heller ikke det bra miljø- og klimapolitikk. Her må vi finne løsninger som er miljøvennlige, og som samtidig ikke påfører innbyggerne store kostnader. Vi må se på både klimaregnskapet og samfunnsnytten av dette.

Soria Moria-erklæringen har stadfestet at det skal opprettes et statsforetak for avfallsforebygging og gjenvinning under Miljøverndepartementet. Her ligger mange muligheter til offensivt å jobbe for gode avfallsløsninger som har framtiden i seg, og som passer for de ulike landsdelene.

Til slutt vil jeg nevne avfall som energibærer. Fra å være et problem vil framtidens søppel være en ressurs. Energigjenvinning, der det er mulig, er en god ressursutnyttelse og ikke minst en forsvarlig miljøpolitikk.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:32:20]: Det er prisverdig at representanten Holten Hjemdal tar opp avfallsdebatten. Det har kommet mange fine og generelle ønsker, forhåpninger og tanker om fornuftig bruk av avfall som det ikke er vanskelig å dele. Men det første som slo meg da jeg hørte at denne debatten skulle opp, var at det var rart at Kristelig Folkeparti ikke løste dette da de selv satt i regjering de siste fire årene, og sågar to og et halvt år før det. De hadde til og med miljøvernministeren de to siste årene, og da hadde de rikelig med anledninger til å løse veldig mye av det som representanten Holten Hjemdal nå etterlyser fra den nåværende regjeringen. Men nå har jo statsråd Bjørnøy sagt at det var ingenting igjen i skuffen etter at Knut Arild Hareide gikk av, så det er mulig at en må begynne fra scratch på dette området. Det får gjerne statsråd Bjørnøy kommentere.

Når det gjelder et deponiforbud og framskynding av dette, er det en nobel målsetting, men det viktigste er at vi får en avfallspolitikk som fungerer, ikke at den iverksettes raskest mulig. Hvis forbudet framskyndes til 1. januar 2008, kan vi f.eks. være sikre på at vi får et regelverk som folk overholder, og at vi ikke bare får en villveststemning i en del grisgrendte strøk der de ikke har andre alternativer enn å dumpe avfall i naturen fordi deponiene er stengt? Eller vil vi få mye mer eksport av dette avfallet til Sverige fordi det ikke fins alternativer bygd opp i Norge?

Hvordan skal vi f.eks. løse problemet med avfall i disse grisgrendte strøkene når en ikke får deponere der? Vil man bygge opp forbrenningsanlegg alle steder, eller vil vi f.eks. få en veldig stor transport av søppel over lange avstander for å kunne nyttiggjøre seg dette til gjenvinning eller forbrenning i de områdene? I mange av de kommunene jeg har reist i, er det et faktum at en skal lete ganske lenge før en finner bygningsmasser som er store nok til å kunne utnytte den varmen som kommer fra søppelforbrenning. Det er vel ikke noe poeng å forbrenne søppel bare for å fyre for kråkene?

Jeg vil derimot, som jeg sa, være konstruktiv og avvente Regjeringens arbeid i denne saken. En stortingsmelding om dette ville være veldig bra, for da får en sett ting i sammenheng. Jeg satser på at det kommer realistiske framstillinger over kostnader og ikke minst tidsdimensjoner, slik at vi får en avfallspolitikk som fungerer helhetlig. Jeg håper ambisjonene omgjøres til gode, gjennomførbare tiltak. La meg illustrere dette med en liten bekymring: På Jæren er det et gjenvinningsanlegg som inntil nylig har tatt imot vinduer med PCB. Dette gjorde de faktisk så godt at de fikk muntlig skryt av fylkesmannens miljøavdeling da den var på besøk. Men i ettertid kom fylkesmannen på at det skal jo et eget rom til for å behandle disse PCB-vinduene. Det hadde ikke denne gjenvinningsstasjonen, og dermed ble den nektet videre mottak av PCB-vinduer. Konsekvensen er, ifølge de som ferdes mye på Jæren, at nå brennes disse vinduene der, fordi det er altfor langt å kjøre til en annen gjenvinningsstasjon og levere dem der. Gode hensikter i lovverket slår altså i hjel de praktiske konsekvensene. En liten tilleggsopplysning i akkurat denne saken er at gjenvinningsstasjonen sågar hadde søkt om å få utvidet sin bygningsmasse, men det ble trenert av kommunen. Så det er ikke bare lett for dem som driver med miljøvennlig avfallshåndtering heller. Det håper jeg at man tar hensyn til.

Helt til slutt, for å vise at opposisjonen står samlet: Jeg ble grepet av kulturinnslaget til representanten Holten Hjemdal og ble også utfordret fra bakerste benk av SV. For å vise at Fremskrittspartiet også er et kulturparti, skulle vi egentlig hatt med Kampen Janitsjar her, og så kunne jeg spilt en feiende marsj dedisert til norske renholdsarbeidere. Jeg fikk dessverre så kort varsel at jeg ikke engang fikk med meg min egen klarinett. Men jeg har skrevet et lite dikt som følger opp Holten Hjemdals oppfordring om ikke å kaste søppel i strandsonen. Det er så enkelt som følgende:

Roser er røde,

både store og små.

Kast ei søppel

på bølgen blå.

Presidenten: Nå ville nok presidenten ikke ha tillatt Kampen Janitsjar å spille i stortingssalen.

Ivar Kristiansen (H) [12:37:14]: Jeg er dessverre ikke i stand til å matche verken interpellantens eller Solvik-Olsens lyriske evner, men med litt bedre tid på meg skulle jeg nok i hvert fall ha vært i stand til å matche teksten i Solvik-Olsens strofer. Men det var ikke derfor jeg bad om ordet.

Dette er jo en interpellasjon som har mange fasetter i seg – og mange innspill. Det er jo konsekvensene eller avartene av vårt forbrukssamfunn vi egentlig diskuterer, hvordan det går når fordelingen globalt ikke blir slik som den ideelt sett burde ha vært eller kunne ha vært. Jeg tror heller ikke vi skal glemme at det ikke er mangel på innsats hver dag det er møte her i huset for å forbruke og bruke enda mer. Det presset vi har hver bidige dag for å få brukt enda mer av samfunnets ressurser, av det vi tross alt har klart å spare og legge til side for å møte fremtidige utfordringer, det minsker ikke, med de konsekvensene dette til syvende og sist har.

Jeg tror også at vi ikke skal gå i den fallgruven å gi inntrykk av at en elendighetstilstand er bildet av det som skjer i Norge på dette området. Jeg tror faktisk vi har veldig mye vi kan være stolt av og fornøyd med i Norge på dette området. Det er utviklet veldig mye kunnskap, og vi har veldig mye teknologi ute i hele landet allerede. Men utfordringen blir jo ikke mindre av den grunn. Det betyr at det er ingen grunn til å ta seg noen hvileskjær. Jeg går ut fra at det er det som er bakgrunnen for at interpellanten tar opp dette spørsmålet i dagens interpellasjon.

Utfordringen fremover – enten vi stikker hodet i sanden eller holder oss våkne – blir å få begrepet velferdsøkning til å gå i takt med utfordringen om å redusere avfallsmengden. Jeg tror det er den veien vi er nødt til å bevege oss. Jeg tror at på dette området er vi nødt til å satse på og forske på å utvikle standardløsninger både når det gjelder avfallshåndtering, deponi og materiell, for hvordan vi skal håndtere det som er igjen etter første gangs, andre gangs eller tredje gangs forbruk. Lengre levetid og raskere resirkulering må være målet i et konsumsamfunn som vårt. Men det handler også om ikke å gjøre veien til kildesortering, deponering eller avfallshåndtering vanskeligere.

Foregående taler, Solvik-Olsen, kom med et retorisk spørsmål til interpellanten: Hvorfor gjorde ikke den forrige regjering noe? Jeg tror at hvis man hadde tatt seg det bryderi – men det har kanskje ikke vært anledning til det de siste dager – å se på hva som faktisk ble gjort, ville man se at det ble gjort ganske mye. Blant annet gjennom revidering av forurensingsloven i 2002 ble det tatt skritt som har brakt verden videre fremover på dette området, men det er fortsatt en lang vei å gå. Det å definere ansvar og gjøre det lønnsomt, ikke minst for næringslivet, å foreta kildesorteiring, håndtere avfall osv., er en målsetting vi må følge videre. Tilgjengelighet til avfallshåndtering er en åpenbar oppgave. Åpningstider, tilgjenglighet og muligheter for å bli kvitt avfall og få en profesjonell håndtering av dette er bl.a. veier vi er nødt til å konsentrere oss mer om, slik at det ikke bare ender opp med taler som hører hjemme i mai.

Helt til slutt, for dem som antydet at det er blitt gjort lite, vil jeg minne om at etter at flere regjeringer hadde gitt løfter om å satse på å bli kvitt 50 pst. av landets kvikksølv, bevilget faktisk den forrige regjeringen 30 mill. kr til virkemiddel for dette, ved å åpne for muligheten til håndtering av dette i Mo i Rana. Jeg ser at det ikke har kommet noen oppfølging på dette området, men det mangler ikke utfordringer her.

Heidi Sørensen (SV) [12:42:51]: Takk til interpellanten for å ha tatt opp et miljøpolitisk tema som slett ikke har stått høyt på den miljøpolitiske dagsordenen de siste ti årene. Dette spørsmålet har egentlig ikke stått på toppen av den miljøpolitiske dagsordenen siden miljøministeren het Thorbjørn Berntsen, og det begynner å bli en god del år siden.

Den situasjonsbeskrivelsen som både miljøvernministeren og interpellanten har gitt i dag, nemlig at vi er blitt bedre og bedre på materialgjenvinning, men at vi ikke har klart å gjøre noe med det som er hovedproblemet vårt, nemlig at den totale avfallsmengden fortsetter å øke er riktig. Det var situasjonsbeskrivelsen også for nøyaktig fem år siden, da den forrige regjeringen Stoltenberg erkjente dette og satte ned et offentlig utvalg for å utrede hva vi kan gjøre for å sørge for at avfallsmengden ikke øker. Utvalget la fram sin utredning våren 2002 – det er en ganske tykk utredning med mange gode forslag til tiltak for nettopp å møte hovedutfordringen, nemlig å hindre at avfall oppstår. Dessverre har utredningen ligget i en skuff i Miljøverndepartementet, men den fikk sin gjenoppstandelse i forbindelse med Soria Moria-erklæringen, der ett av hovedforslagene fra utredningen ble tatt opp, nemlig det som statsråden refererte, om at man skal få et eget statsforetak for avfallsforebygging – noe vi i SV litt spøkefullt har kalt «å dø for Gjenova».

Det er slik at avfall er ressurser på avveie. Det er også slik at vi i Norge ikke har vært gode nok til å tenke material- og ressurseffektivitet. Jeg tror vi er blitt ganske gode etter hvert til å tenke energieffektivitet, men vi lurer oss selv hvis vi ikke også klarer å ta med material- og ressursperspektivet. Interpellanten nevnte Øystein Dahle – han bruker et bilde for å beskrive det som er utfordringen vår når vi skal utvikle kretsløpssamfunnet for framtiden. Han beskriver den utfordringen vi har globalt, som at vi må over til en romskipsøkonomi. For hvis vi ser bort fra sollyset, er jorda et lukket system. Det er ingenting som kommer til, og det er ingenting som forsvinner. Jeg husker løpesedlene vi i Natur og Ungdom delte ut på 1980-tallet, da jeg var aktiv der, da stilte vi et grunnleggende godt spørsmål som er relevant for avfallspolitikken, og det var spørsmålet: Hvor er vekk? I kretsløpssamfunnet i den jorda vi lever på, er det ingen steder som er vekk. Ting må inn i et kretsløp.

Det er blitt vanskeligere også å hindre at avfall oppstår, når det er slik at det er billigere å kjøpe seg en ny sykkel enn å reparere den gamle. Og det er fordi ting er blitt billige og arbeidskraft er blitt dyrt. Og det er en stor utfordring, som har med globaliseringen å gjøre. FN la i fjor fram den store rapporten som heter Millennium Ecosystem Assessment Synthesis Report, som nettopp tar opp fraværet av prisingen av de tjenestene naturen gir oss, men som også tar opp at vi ikke setter noen verdi på de miljøbelastningene som skjer når jomfruelig materiale tas ut i andre land, som er årsaken til at ting kan bli så fantastisk billige, fordi kostnadene skyves over på kommende generasjoner og på miljøet – og ofte på miljøet i land langt unna der disse varene blir produsert.

Interpellanten var også inne på sammenhengen mellom energi- og avfallspolitikken, og jeg følger interpellanten langt på vei. Det er et dilemma når det gjelder bioenergi – vi kan godt ta et annet ord for det: skogsavfall – om vi på en måte skal ta det som en energikilde og behandle det med støtteordninger, eller behandle det som et avfall som er et problem. Der har vi noen grenseoppganger vi er nødt til å gå gjennom, både når det gjelder sluttbehandlingsavgift og måten vi organiserer dette på.

La meg til slutt si at jeg er enig med interpellanten i at vi også trenger både nytt og videre holdningsskapende arbeid, og vi trenger støtte til det arbeidet som skjer ute i kommunene. Og jeg tror at et statsforetak, om det blir hetende Gjenova eller ikke, kan bli et viktig bidrag til å få til det under et motto om at vi skal skape økt livskvalitet med redusert ressursforbruk.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:48:15]: Vår velferd er basert på stadig økende produksjon og forbruk. Utviklingen tar ikke hensyn til at det er våre felles ressurser og vårt felles miljø vi forbruker, i et tempo som ikke kan fortsette.

Utviklingen er ikke bærekraftig. Utslipp av klimagasser, uttynning av ozonlaget, mangel på ferskvann, avskoging og bruk av giftige kjemikalier viser at naturen har nådd sin tålegrense. Vi i den rike delen av verden ødelegger det økologiske livsgrunnlaget med de miljøproblemene vår livsstil og vårt levesett fører med seg. Vi må gjøre noe med vårt forbruk slik at vi kan overlevere jordas ressurser og miljø i god stand til våre etterkommere. Og vi må fordele velferden slik at internasjonal fattigdom blir utryddet. Vi må snu utviklingen og redusere vår produksjon og bryte forbruksspiralen.

Alle slags varer skaper små eller store miljøproblemer, både når de produseres og når de havner i søpla. Det mest miljøvennlige er å sørge for at avfallsmengden blir minst mulig. Da må vi forebygge og forhindre at avfall oppstår. Det innebærer bl.a. å bruke ressursene bedre.

Vårt mål er at mengden avfall skal være lavere enn den økonomiske veksten. Innen 2010 skal mengden avfall til sluttbehandling være om lag 20 pst. av generert avfallsmengde. For å nå det målet må vi lykkes med å forbruke mindre og produsere mindre avfall. Det krever mot å sette seg høye mål for hele samfunnsutviklingen, og det vil bli krevende. Vi er rike i Norge og har høy kjøpekraft. Vi må snu utviklingen. I dette arbeidet må vi være konkrete.

For det første må vi som forbrukere bli bevisst på at ulike behov kan tilfredsstilles på andre måter enn ved å kjøpe oss nye ting. Livet blir ikke bedre jo mer vi forbruker, jo mer vi eier. Mer fritid og opplevelser er et godt alternativ til å kjøpe flere ting.

For det andre må det legges mer til rette for alternativer til nye innkjøp, både i form av brukthandel og ved bruk av reparasjonstjenester, som skredder, skomaker og elverksted.

Vi må i større grad lage produkter med lang levetid og for gjenvinning. Når vi produserer nye varer, må vi bruke av gjenvunnet materiale.

For det fjerde er det viktig å behandle avfall som en ressurs, og at det benyttes i stedet for fossil energi.

Ingen av disse tiltakene vil være mulige om vi ikke har bevisste forbrukere med kunnskaper og positive miljøholdninger. Det handler om holdninger og bevisste valg. Kristelig Folkeparti mener at det bør tas flere konkrete initiativ for å påvirke husholdningenes holdninger og atferd i en mer bærekraftig retning.

Avfallspolitikk har i stor grad dreid seg om forsvarlig håndtering av avfall. Her er mye blitt bedre, men noe gjenstår. Statens forurensningstilsyn har nylig avdekket at syv av ti avfallsdeponier har for dårlig kontroll med avfallet de tar imot. Det kan få alvorlige miljøkonsekvenser. Farlig avfall kan dermed bli plassert på deponier fordi man ikke kjenner innholdet. Statens forurensningstilsyn oppdaget i sin kontroll ulovlig mottak av farlig avfall ved 10 pst. av deponiene. En av årsakene er at regelverket om hvordan avfall skal sjekkes når det leveres, er uklart. Det medfører en ulik praksis med å gi tillatelser hos de ulike fylkesmennene. Jeg forventer at Regjeringen foretar en presisering av lovverket, slik at farlig avfall ikke blir ulovlig levert på grunn av en slik uklarhet. Kristelig Folkeparti er glad for at vi nå også får strengere krav til å oppgi innholdet i avfallet som leveres, ved at EUs rådsdirektiv skal komme inn i norske forskrifter.

Som flere har vært inne på i dag, er avfall også en ressurs. Norge har et stort kommersielt potensial for å utnytte avfallet vårt. Det er store energireserver dersom avfall og bioenergi tas i bruk. Vi kan spare mye elektrisk kraft ved å gå over til bioenergi og fjernvarme. Det er en mulighet vi ikke bør la gå fra oss.

Energigjenvinningsanlegg basert på avfall er gode alternativer til bruk av fossilt brensel og vrir avfall fra deponi og til forbrenning. Det vil gi oss kraft som vi trenger, og det vil gi oss en større miljøgevinst. Kristelig Folkeparti ber derfor statsråden om å bidra til å legge forholdene bedre til rette for at flere gjenvinningsanlegg blir bygd, og at vi får en infrastruktur som gjør at vi kan bruke energien fra anleggene.

Randi Sollie Denstad (Sp) [12:53:30]: Det spørsmålet som her reises av interpellanten, er svært interessant. Politikken på dette området er veldig viktig for utviklingen av miljø, energi og næring i framtiden.

Statsrådens svar viser at Regjeringen ser utfordringene og har store ambisjoner og planer om grep og tiltak som vil hjelpe oss videre til å forbedre dette viktige miljøpolitiske området. Det er tydelig at det er nødvendig å fokusere på mange saker. Det er mange områder der det trengs innsats.

Vi produserer altfor store mengder avfall. Det er én side av velferdssamfunnet vårt. Senterpartiet har som utgangspunkt at den som forurenser, må betale for det. Produkter som vi i dag er storforbrukere av, og som har kort levetid, blir spesialavfall som det er ressurskrevende å behandle. Utgiftene til en forsvarlig behandling av dette avfallet må legges inn i prisen som vi betaler for produktene.

Gjenbruk og gjenvinning av avfall er spennende. Det kommer stadig nye ideer om å gjøre avfall om til verdifulle produkter. Gjenbruk er aktuelt på stadig flere områder, og stadig nye produkter der avfall er råstoff, utvikles. Mange aktører har planene klare når det gjelder produksjoner, og kommer i gang så snart de får det nødvendige håndslaget fra myndighetene, enten det gjelder godkjenning eller nødvendig kapital. Dette er flott. Det øker verdiskapingen og skaper arbeidsplasser, i tillegg til at det bedrer miljøet.

Avfallsforbrenning er en god sak for oss i Senterpartiet. Det gjør restavfallet om til en ressurs. I dag sendes store mengder avfall til Sverige. Det gir en forurensende transport og påfører oss tap av en energiressurs. Vi må ta hånd om dette avfallet i Norge, slik at transporten blir minimal, og slik at vi får utnyttet energien.

Store forbrenningsanlegg er bygd. I tettbygde strøk er dette et verdifullt tilskudd med hensyn til energi og en positiv miljøsatsing. Økt utbygging av fjernvarmeanlegg er med på å legge forholdene til rette for en økt bioenergisatsing på dette området, i og med at infrastrukturen bygges ut og gjøres tilgjengelig for andre produsenter av bioenergi. Felles for de store anleggene er at de har ett søppelforbrenningsanlegg i tillegg til flere andre anlegg, der en benytter andre typer råstoff.

Trondheim Energiverk er et godt eksempel på en bedrift som er godt i gang på dette feltet. I dag er det et fjernvarmenett på 110 kilometer, og det leveres fjernvarme til 5 000 boenheter og 400 bedriftskunder. Det representerer 25 pst. av oppvarmingsbehovet i Trondheim. Etter den utbyggingen som nå foregår, skal det i 2007 forbrennes 170 000 tonn restavfall, som blir til varme for det offentlige og for private. Det er en kjempesatsing.

Senterpartiet vil i statsbudsjettet for 2007 fokusere på en avfallshåndtering der avfallet blir en ressurs. Det ligger merknader inne i årets budsjettinnstilling, hvor en samlet komite har som målsetting at «et antall moderne energigjenvinningsanlegg» skal bygges og stå ferdig innen 2009. Dette skal vi følge opp, og jeg har god tro på at hele Regjeringen er med på det arbeidet.

Gunnar Kvassheim (V) [12:57:09]: Det temaet som interpellanten tar opp, er svært viktig. Som statsråden redegjorde for i sitt svar, er det oppnådd betydelige resultater på dette området, men det er fortsatt mye ugjort. Derfor kan denne debatten være med på å bringe oss nærmere de målene som det på dette området er bred enighet om.

Naturressursene er ikke utømmelige. De må derfor brukes mest mulig effektivt. Avfallspolitikken bør være utformet på en måte som fører til økt gjenbruk, resirkulering og avfallsminimering. Avfall bør f.eks. i større grad kunne benyttes som innsatsfaktor i miljøvennlig næringsvirksomhet.

Prinsippet om at forurenser skal betale, er allment akseptert i Norge. Som et resultat av dette har produsentansvar vært brukt som et virkemiddel i flere år. Etter Venstres mening bør en vurdere å videreutvikle dette til en ordning som gir enda større incentiver til å produsere på en måte som gjør resirkulering og gjenbruk enklere. En slik videreutvikling av produsentansvar vil stimulere til helhetstankegang og sette produksjon og avhending av produktene i sammenheng. I dag gjelder denne tankegangen f.eks. når en håndterer en melkekartong, men ikke for større produkter som f.eks. bygninger, som står for mye større miljøbelastning. Økt bruk av produsentansvar kan bidra til å redusere avfallsmengdene og til å utnytte ressursene mer effektivt.

Det er viktig å holde trykket oppe for å nå de målene vi har når det gjelder deponering av avfall. For det første må deponering av nedbrytbart avfall opphøre. Forslaget om å innføre deponiforbud for avfall innen 2009 må derfor ikke fravikes – det må håndheves strengt.

Våtorganisk avfall er et råstoff til produksjon av biogass og jordforbedringsmiddel. Biogass fra behandling av våtorganisk avfall er en fornybar energikilde. Det er derfor viktig at myndighetene legger til rette for utsortering av våtorganisk avfall. Dette vil også frigjøre nasjonal forbrenningskapasitet og gjøre oss bedre rustet med hensyn til deponiforbudet i 2009. SFT anslår at det etter at forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall har trådt i kraft, er behov for en fordobling av norsk forbrenningskapasitet for å kunne behandle norsk restavfall innenlands. Forbrenning av avfall med energiutnyttelse er ofte en forutsetning for utbygging av fjernvarme, noe som bidrar til å øke fleksibiliteten i vår energiforsyning. Energiutnyttelse av restavfall er derfor en viktig strategi som en del av energiomleggingen i Norge.

I dag eksporteres, som flere foregående talere har vært inne på, store mengder avfall til Sverige. En del av forklaringen på det er lave svenske mottaksavgifter. Det er verken god avfallspolitikk, god energipolitikk eller god næringspolitikk å betale utenlandsk industri for å utnytte våre avfallsressurser. Et enkelt virkemiddel for å gi industrien konkurransedyktige vilkår, ville vært å innføre grønne sertifikater på avfallsenergi, beregnet etter den fornybare andelen av restavfallet som utnyttes.

Venstre ønsker å bidra til en miljøriktig og langsiktig avfallspolitikk, gjennom å etablere gode incentivåpninger og gjenvinningssystemer.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [13:01:19]: Først vil jeg takke interpellanten, som reiser en veldig viktig debatt. Takk også til alle deltakerne i debatten og til statsråden, som har kommet med gode innspill.

Dette er en viktig sak. Jeg tror det er på tide at det tas noen alvorlige grep i å løfte fram dette spørsmålet, ikke bare i denne salen, men også ute i kommunene. Vi hadde et søppelberg i 2002 på 8,8 mill. tonn avfall. Fra 1950 og fram til i dag har søppelmengden fra det private husholdet blitt femten ganger større. Det er en økning fra 25 kg til 380 kg avfall i året, som hver og én av oss kaster. Det er altså det private forbruket som øker aller mest.

Vi kjøper brødbakemaskiner, vi kjøper kaffetraktere, og vi kjøper motorgressklippere. Og fordi vi gjør så lite fysisk arbeid, både på jobben og hjemme, kjøper vi trimsykler og vektløfterutstyr for å holde kroppen i gang. Vi kjøper en haug med ting, og bytter dem ut etter kort tid fordi det kommer nye modeller – for vi har jo kjøpekraft. Vi har veldig god kjøpekraft, og vi er med på kjøpefesten alle i hop.

Utfordringen for politikerne er: Hvordan endre atferd – hos næringslivet og i det private husholdet – i en enda mer miljøriktig retning? Vi har jo kunnskapen. Vi vet jo så mye. Og som alle deltakerne i debatten så langt har vist: Vi har utrolig god innsikt i denne problematikken.

Så: Hvor vender vi oss hen? Jeg skal tillate meg å nevne et par gode eksempler fra Sør-Trøndelag fylke, der jeg bor. To bedrifter der har tatt miljøutfordringene virkelig på alvor. En bedrift i Bjugn kommune, i Lysøysund, tar avfall fra fiskeindustrien og omdanner lakseoljen til drivstoff for dieselbiler. Rett nok dekker det ikke mer enn en halv prosent av behovet i Norge, men det er fordi vi kjører utrolig mye bil og trailer i Norge. Jeg tror også det er mulig å ta avfall fra slakteindustrien, altså kjøttindustrien, og omdanne det til drivstoff. Bioenergi fra skogen har vi snakket om. Det bør det jobbes videre med. Vi har naboer i øst som har gått foran med et veldig godt eksempel. En annen bedrift i Sør-Trøndelag som jobber godt med miljøet, er HÅG. De lager stoler og bruker f.eks. bruskorker til stolbein. De har miljøet øverst på bestillingslisten når designerne skal lage nye produkter, og de begrenser antall komponenter slik at det skal være enkelt å ta en gammel stol fra hverandre og bruke materialet på nytt.

Det finnes altså mange gode eksempler, og vi vet hva vi gjør. Men hva får oss til å handle riktig når vi står der i butikken og skal gjøre våre valg?

Jeg vil tillate meg å komme med en liten personlig sak. Det var en dame her som nevnte et dikt fra fjæra – det var vel interpellanten. Jeg er såpass voksen at jeg vokste opp i fjæra, med en appelsinkasse av tre med to rom, fylt med Zalo-flasker og forskjellige greier fra sjøen. Jeg lekte der og hadde ikke noe dataspill i nærheten. Jeg lekte med disse sakene mens mor og far bedrev matauk med kasteslukstanga. Det kan være en slags romantisering, men jeg tror kanskje vi skal ønske oss foreldre som tar med seg barna ut i naturen og ser alternative underholdnings- og lekearenaer til dem de har i dag.

Det er litt av dette det handler om, det å få de rette holdningene hos folk. Der har vi f.eks. god hjelp i en organisasjon som Grønn Hverdag, som jeg mener kan gjøre en fabelaktig jobb for oss i framtiden.

Statsråden har sagt mye bra. Jeg håper vi kommer i mål med alt det som står i Soria Moria-erklæringen, for der har vi muligheter. Vi må bli enige om at vi løfter den høyt fram.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:06:10]: Jeg er glad for denne debatten, og også for den enigheten som debatten har vist. Debatten dreier seg litt om – for å si det i én setning – hva vi gjør i dag for morgendagens samfunn, hvilket perspektiv vi ser det i, og også hvilke konkrete endringer vi gjør.

Representanten Torny Pedersen var inne på dette med farlig avfall, og der tror jeg at på noen områder har vi en utfordring. Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på spesialavfall fra sykehusene. Det er en sak som nå ligger hos SFT, men som det er på høy tid at vi finner en løsning på. Det er avfall av en slik karakter at det trenger en helt spesiell behandling, og det bør vi som nasjon ha en ordning på.

Representanten Solvik-Olsen utfordret meg og spurte hvorfor vi ikke gjorde noe med det selv i regjering. Hvis han leser stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand, vil representanten se at mye er gjort. Men jeg tror, på dette området som på en del andre områder, at både gulrot og pisk må brukes. Jeg tror at vi skal ha gode ordninger som legger til rette for at vi vil legge om, men noen ganger må vi også ha et lite ris bak speilet hvis vi ikke legger om ordningene. Derfor har jeg utfordret statsråden nettopp i forhold til deponiforbudet. Jeg ser hennes innvendinger, men jeg ønsker likevel å se om det er mulig å gå litt raskere fram, med hensyn til de utfordringer vi her står overfor.

Representanten Sørensen var historisk og begynte med Thorbjørn Berntsen. Ja, jeg husker hans engasjement. Det engasjementet er det vel på tide at vi alle tar innover oss og også handler konkret ut fra, og at vi får til noen endringer med det samme engasjement som han hadde, og med bakgrunn i den politikken han stod for. Jeg tror at det er viktig for at vi skal få et morgendagens samfunn som er bedre enn det vi har i dag.

Jeg har i denne interpellasjonen hatt tre ting i fokus: forbruk, avfall og energi. Jeg tror at hvis vi håndterer disse områdene på en god måte, vil vi få en positiv velferdsutvikling som er i overensstemmelse med miljøets tålegrense. Men dette må håndteres på en konkret måte og også på en forpliktende måte, både i forhold til våre forbruksvaner, i forhold til vår håndtering av avfall og i forhold til de energiressursene vi har.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at statsråden har sagt at hun tar med seg mine konkrete forslag til Regjeringen. Så vil hun på et senere tidspunkt sikkert komme tilbake med en tilbakemelding.

Statsråd Helen Bjørnøy [13:09:40]: Jeg er glad for at representanten Holten Hjemdal gjennom interpellasjonen har invitert til en dialog om avfallspolitikken.

Debatten har bekreftet at det er stor enighet om de grepene som Regjeringen legger opp til, og at det er stor tverrpolitisk støtte for dem. Jeg vil igjen understreke at jeg vil ta med meg i det videre arbeidet ikke bare de forslagene som er kommet, men også henstillingen til Regjeringen, for å få en så god avfallspolitikk som overhodet mulig i framtiden.

Jeg skal ikke gjenta ulike deler av de avfallspolitiske grepene som vi har tatt, og som jeg har nevnt tidligere, men jeg har lyst til kort å understreke tre ting helt til slutt.

Det ene er at jeg har lyst til å understreke nødvendigheten av holdningsskapende arbeid, som representanten Holten Hjemdal var inne på. Jeg tror at vi her er i berøring med et felt som krever både pisk og gulrot, men som også krever verdivalg hos den enkelte innbygger i vårt eget land. Der ligger det holdningsskapende arbeidet helt sentralt.

Det andre jeg har lyst til å understreke, er at veksten i avfallsmengden kanskje er den aller største utfordringen vi har, og at Regjeringens opplegg nå, med et nytt foretak hvor en nettopp skal jobbe med forebygging og gjenvinning, kan gi oss muligheter til å møte denne utfordringen på en ny og enda mer resultatorientert måte.

Det siste som jeg vil nevne, er spørsmål knyttet til at det blir eksportert avfall til Sverige. Jeg er opptatt av at vi skal ha systemer som gjør oss i stand til å ta hånd om det meste av avfallet vårt selv. Jeg er også opptatt av det som flere av representantene har vært inne på, at vi skal utnytte avfallet slik at vi også har mulighet til å få mer energi fra avfall i Norge. Det har tradisjonelt vært slik at rammevilkårene for avfallsbasert energiutnyttelse har vært bedre i Sverige, men det er altså på vei til å endre seg. Det foreligger et forslag i Sverige om å innføre avgift på forbrenning av avfall fra 1. juli i år, og det vil også være med på å jevne ut rammebetingelsene og forskjellene mellom Norge og Sverige.

Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.