Laila Dåvøy (KrF) [13:06:33]: Alle innbyggere må få et likeverdig tilbud av helsetjenester. Kvalitet, trygghet, tilgjengelighet og omsorg skal utgjøre kjerneverdiene i helsetjenestene. Kristelig Folkeparti mener at helsetjenesten særlig skal prioritere psykiatri, kreftomsorg og kronisk syke.

I løpet av livet vil én av tre få kreft. I 2004 fikk 24 400 personer diagnosen kreft. Om man ikke selv får kreft, vil alle ha noen i sin familie eller omgangskrets som rammes av kreft. Det forventes 26 pst. økning i antall krefttilfeller fram mot år 2020, sammenliknet med 2001. Dette skyldes i stor grad at befolkningen blir eldre.

Eldre mennesker får nemlig oftere kreft enn yngre. Litt over halvparten blir friske etter kreftsykdom, mens det hvert år dør 10 500 personer av kreft.

Nasjonal kreftplan for 1998–2003 har bidratt til en betydelig styrking av kreftomsorgen. Selv om den planen er avsluttet, har det vært arbeidet videre med å videreutvikle kreftomsorgen. Allerede i statsbudsjettet for 2004 ble det varslet en nasjonal strategi for hvordan utfordringene innenfor kreftomsorgen skal følges opp i årene framover. Dette gjelder særlig i forhold til signaler om behandling. Det er viktig at utfordringer i kreftomsorgen møtes på en helhetlig og strategisk måte.

I rapporten Nasjonal strategi for arbeid innenfor kreftomsorgen – kvalitet, kompetanse og kapasitet, fra 2004, ble det bl.a. vektlagt å styrke kvaliteten på kreftomsorgen gjennom å ta i bruk nye metoder med dokumentert positiv effekt og at det skal gjøres lettere tilgjengelig.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at det utvikles felles nasjonale standarder for behandling, slik at pasientene sikres likeverdig behandling uavhengig av bosted. Pasienter som er alvorlig rammet av kreft, vil oppleve det som urettferdig dersom de fikk høre at de ville fått en annen behandling med et annet resultat i en annen landsdel eller på et annet sykehus.

Jeg imøteser Nasjonal strategi for kreftområdet 2006–2009 som Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett varsler vil bli presentert i Nasjonal helseplan i budsjettframlegget for 2007.

De viktigste behandlingsformene for kreft er kirurgi, stråling og legemidler. Det skjer mye nytt innen kreftbehandlingen, bl.a. har det kommet en rekke nye legemidler. Disse fører til økt overlevelse og redusert sykelighet ved kreft. De blir tatt i bruk i ulik grad i de forskjellige helseforetakene. Det skjer altså en forskjellsbehandling i kreftbehandlingen i landet vårt.

Selv om medikamentet Herceptin, som brukes til å behandle den hissigste og mest dødelige formen for brystkreft, nå ser ut til å bli tatt i bruk på flere sykehus i landet, er det sannsynligvis andre medisiner som tas i bruk i varierende grad. Forskjellene mellom sykehusene gjelder også behandling i form av kirurgi. Det er påvist at kvaliteten på kreftbehandling er bedre på store sykehus enn på små. De store sykehusene får inn kreftpasienter som ikke har fått god nok behandling på lokalsykehusene.

Ifølge Dagsavisen får hvert år 1 000 nordmenn kreft i endetarmen. De som blir operert på de store sykehusene i Oslo, har 20 pst. bedre sjanse til å bli friske enn de som blir operert på de mindre sykehusene rundt om i landet.

Dette aktualiserer et problem knyttet til muligheter kontra tilbud. Utfordringene for sykehusene når det gjelder mulighetene til behandling av kreft, er også knyttet til økonomi. Ifølge Norsk brystcancergruppe koster bruk av Herceptin til norske kvinner som er rammet av brystkreft, ca. 113 mill. kr. Prioriteres denne typen behandling, kan det gå ut over andre typer behandling som man da ikke har råd til. Det er for mange en relevant spørsmålsstilling.

Det er ikke bare forskjeller i kreftbehandling mellom ulike landsdeler i Norge, men også forskjeller mellom Norge og andre land. Tall fra Legemiddelforeningen tyder på at Norge ligger bak andre land i Europa i bruk av legemidler i kreftbehandlingen. Videre er det viktig at de legemidlene som tas i bruk, har dokumentert effekt. Jeg håper statsråden vil fokusere på å finne fakta for hvilke behandlingsmetoder som det er viktig å prioritere. Videre må det også satses på forskning og behandling av kreftformer som ikke er såkalt lønnsomme, jeg tenker på barnekreft og sjeldne kreftformer. Legemiddelfirmaer viser liten interesse for disse, fordi det først og fremst er innenfor de store kreftsykdommene det er penger å tjene.

I en interpellasjon om kreft er det naturlig for meg også å si noe om smertelindring. Diskusjoner om medikamenter dreier seg også om hvilke legemidler som gir den beste smertelindring.

Vi vet at antall pasienter med kreftsykdom er økende, og mange vil være uhelbredelig syke. Da gjelder det å kunne leve et verdig liv lengst mulig med minst mulig smerter. Jeg mener vi har et stort potensial for å kunne utvikle bedre og mer kunnskap på dette området.

En rapport fra Kunnskapssenteret fra 2005 gav følgende funn:

• Det finnes få studier av tilstrekkelig størrelse og kvalitet hva gjelder effekt av behandlingsmetoder for å lindre smerter hos pasienter med uhelbredelig kreft.

• Det er spesielt få studier om barn med kreftrelaterte smerter.

• Lindrende strålebehandling har god effekt på pasienter som har spredning til skjelettet.

• Morfin er viktig, men det er usikkert om det er forskjell i effekt mellom de ulike andre medikamentene.

• Smertebehandling med morfin kan igangsettes tidligere enn det gjøres i dag.

• Det påpekes organisatoriske utfordringer med behov for mer lokal smertebehandling, dvs. nærmere hjem/nærmiljø.

Det påpekes i samme rapport et stort behov for å igangsette mer forskning på smertebehandling av uhelbredelig kreftsyke.

Jeg tror også at dette er særdeles viktig. Selv om flere og flere helbredes for kreft, er det, som vi vet, mange som må leve med sykdommen over tid. For disse er det ofte redselen for sterke smerter i sluttfasen som gir den største engstelse og uro. Derfor håper jeg Regjeringen også vil fokusere på dette så raskt som mulig.

Det er behov for å rydde opp i behandlingstilbudet til mennesker som rammes av kreft. Det er viktig å sørge for en enhetlig og likeverdig behandling, uavhengig av hvor man bor i landet. Videre må det være en overordnet målsetting at den behandling som tilbys, i sum er det beste tilbudet for flest mulig i forhold til de økonomiske rammene som er tilgjengelig. Her er det nødvendig, tror jeg, med felles innsats fra alle de politiske partiene for å komme fram til en verdig kreftomsorg.

Jeg imøteser statsrådens svar på hvordan hun vil løse disse utfordringene.

Statsråd Sylvia Brustad [13:14:52]: Kreftbehandlinga som tilbys ved landets sjukehus, skal være av samme kvalitet uansett pasientens kjønn, etniske bakgrunn, økonomi eller bosted. Likeverdig behandlingstilbud til alle er en politisk målsetting for denne regjeringa, og det er en viktig politisk sak for meg. Men det betyr ikke at alle sjukehus skal drive med akkurat det samme.

For å nå målet om mest mulig likeverdig behandling innenfor dette viktige området har Regjeringa i dag lansert Nasjonal strategi for kreftområdet 2006–2009, slik vi orienterte om i budsjettet for i år. Dagens og framtidas kreftutfordringer skal møtes offensivt og helhetlig, slik representanten Dåvøy også peker på. Denne kreftstrategien inneholder hvilke mål og tiltak vi har for hele kreftområdet, og tar for seg hele behandlingskjeden fra forebyggende arbeid til lindrende behandling for de alvorligst sjuke, som en annen interpellasjon handler om her i dag. Her mener jeg det er et forbedringspotensial i hele kjeden. Strategien tar også opp møtet mellom kreftpasienten, helsetjenesten og samfunnet, dessuten kompetanse hos helsepersonell, forskning og registervirksomhet. For å knytte sammen alle disse feltene og sikre mer offentlig oppmerksomhet på oppgavene har jeg ansatt professor Stein Kaasa som strategidirektør i Sosial- og helsedirektoratet. Han er meget anerkjent nasjonalt, jeg vil si også internasjonalt. Han kommer til å være Regjeringas forlengede arm. Kreft ser dessverre ut til å være en økende folkesjukdom. Vi må fokusere mer på det, og dette vil være jobb nr. 1 for professor Stein Kaasa.

Jeg har store forventninger til at vi skal greie å løfte dette feltet, slik at likeverdig behandlingstilbud blir en realitet for alle som rammes av kreft, eller som er i risikogruppen for å få denne sjukdommen. I kreftstrategien er nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling beskrevet. Dette er viktig for å motvirke forskjeller i tilbudet om utredning og behandling. Handlingsprogrammene skal bidra til at det offentlige tilbudet formes over samme lest, og det er det jeg oppfatter at representanten Dåvøy også etterlyser. Jeg vil allikevel understreke at i siste instans er det helsepersonellets skjønnsmessige vurdering som skal ligge til grunn for valg av behandling, men jeg mener at slike nasjonale handlingsprogram må være et viktig utgangspunkt for å utøve dette skjønnet i praksis.

Det er etablert et eget prosjekt i Sosial- og helsedirektoratet som skal arbeide med nasjonale handlingsprogrammer for kreft. Blant annet samarbeider Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, de regionale helseforetakene og fagmiljøene med å utvikle nasjonale retningslinjer for hele behandlingsforløpet til pasienten. Det betyr at vi skal ha nasjonale anbefalinger for tilbudet fra det tidspunktet man har mistanke om kreft, via utredning, diagnostisering og behandling og til pasienten skal rehabiliteres. Anbefalingene skal hele tiden være basert på faglig oppdatert kunnskap for å sikre at behandlinga som tilbys, har dokumentert effekt. Handlingsprogrammene skal bidra til å danne klare samarbeidsforhold mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten innenfor kreftområdet. Målet er å sikre at alle skal få et likeverdig tilbud av høy kvalitet.

Det skal også etableres et system der myndighetene i samarbeid med fagmiljøene og de regionale helseforetakene oppdaterer behandlingsstandardene jevnlig. Herunder vil jeg nevne at det skal opprettes et system for tidlig varsling av ny teknologi og nye metoder som kan tas i bruk, slik at behandling og metoder ikke blir avhengig av hvilket sjukehus pasienten havner på.

Det er satt i gang arbeidsgrupper på områdene brystkreft, urologisk kreft, mage- og tarmkreft, arvelig kreft, lymfekreft og lindrende behandling. Arbeidsgrupper for andre kreftområder skal etableres fortløpende. De første handlingsprogrammene planlegges å være ferdig ved årsskiftet 2006/2007, og de skal være tilgjengelige via nasjonalt helsebibliotek, som er en elektronisk formidlingskanal der helsepersonell kan hente ut kvalitetssikret kunnskap.

Jeg vil nevne et annet viktig tiltak for å sikre høy kvalitet i kreftomsorgen og at tilbudet blir likt for alle. Det er at vi greier å få til en enda bedre arbeidsdeling mellom sjukehusene på områder der vi har dokumentert at det er sammenheng mellom volum og behandlingskvalitet. De regionale helseforetakene har allerede samlet og funksjonsfordelt behandlingstilbudet innenfor kreftkirurgien, for brystkreft, lungekreft, eggstokkreft og endetarmskreft. Jeg er svært opptatt av at disse prosessene må fortsette, også for andre deler av behandlingstilbudet der det er påvist sammenheng mellom volum og kvalitet. Samtidig arbeides det med å desentralisere andre deler av kreftbehandlinga, som enklere kreftbehandling, oppfølging, rehabilitering og lindrende behandling. I Soria Moria-erklæringa slår Regjeringa fast at vi ønsker en bedre arbeidsdeling mellom sjukehusene for å få god kvalitet i behandlinga. Arbeidet med nasjonale handlingsprogrammer vil legge viktige premisser for denne organiseringa.

Jeg er også svært opptatt av at vi skal kunne tilby pasienter nye behandlingsmetoder og nye medisiner når disse har dokumentert effekt. Det siste er også viktig. Før vi innfører en behandling, må det foreligge dokumentasjon på at en behandling eller en medisin gir helsegevinst sammenliknet med etablert behandling. Eventuelle bivirkninger må også være dokumentert. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har etablert et apparat for å vurdere effekter av nye metoder og vitenskapelig dokumentasjon på en systematisk måte. Slike kunnskapsoppsummeringer vil ligge til grunn for de nasjonale handlingsprogrammene. Her kan jeg fortelle at det foreligger forslag om å integrere nye legemidler og metoder med dokumentert effekt i de nasjonale handlingsprogrammene for kreft.

Representanten Dåvøy nevnte behandling med Herceptin spesielt. Jeg er kjent med at medikamentet er til vurdering i gruppa som arbeider med handlingsprogrammet for brystkreft, og at kunnskapssenteret arbeider med kunnskapsoppsummering av nytte, bivirkninger og kostnader ved bruk av dette legemiddelet.

Det er viktig å vite legemiddelets effekt. Vi må ta hensyn til hvordan det virker sammen med andre behandlingsformer, og hvordan behandlingsoppleggene som tilbys, påvirker faktorer som f.eks. overlevelse.

Legemidler som brukes i sjukehus, dekkes som kjent over ISF-systemet og de regionale helseforetakenes basisbevilgninger. Legemidler som brukes i kreftomsorgen, kostnadsføres på lik linje med andre medikamenter i sjukehusenes regnskaper og er således inkludert i beregningsgrunnlaget for refusjonene i ISF-systemet. Det betyr at de økte kostnadene knyttet til medikamenter avspeiles i økte refusjoner. Samtidig er vi alle sammen kjent med at det kan føre til økonomiske og prioriteringsmessige utfordringer å innføre nye og ofte dyrere legemidler eller behandlingsmetoder i sjukehus. De nye medikamentene er ofte rettet mot få pasienter. Dette utfordrer hele ISF-systemet, som er et enkelt og oversiktlig gjennomsnittssystem. Jeg vil orientere om at vi nå har en kraftig oppgradering av hele ISF-arbeidet. Det betyr at vi må oppdatere dette systemet, med bedre registreringssystemer og bedre informasjon om den enkelte pasientbehandling. Et viktig mål er å sikre at ulike behandlingsformer, f.eks. medikamentell behandling og kirurgisk behandling, vektes likt i ISF-systemet. Bedre kvalitet på styringsinformasjonen vil også gi de regionale helseforetakene bedre informasjon for opplegg og fordeling av penger til helseforetakene.

Arbeidet med å utvikle finansieringssystemet vil nødvendigvis ta noe tid, men dette er vi i full gang med. Samtidig er det veldig viktig for meg som helseminister å si at finansieringssystemet ikke er et prioriteringssystem. Vi skal så langt det overhodet er mulig, kunne tilby dem som trenger det, den beste behandlingen og de beste medisinene. Det må være det førende for alt vi holder på med.

Representanten Dåvøy nevner også at det kan være forskjeller i resultater av kreftbehandling. Vi finner ikke så mye forskningsbasert dokumentasjon om det pr. i dag. To viktige tiltak for å få bedre kunnskap om eventuelle ulikheter i behandling av og behandlingsresultater ved kreftsjukdom er satsinga på kreftforskning og etablering av nasjonale medisinske kvalitetsregistre innenfor dette området. Vi arbeider også veldig systematisk med å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Sosial- og helsedirektoratet la nylig fram et forslag til en ny nasjonal strategi for etablering av dette, som også skal gjelde kreftområdet. Det vil vi følge opp. Dette vil sammen med tilgjengelige data i Kreftregisteret også kunne si noe om hvorvidt det er variasjoner i medisinsk praksis og ikke minst resultater og bivirkninger av behandlinga. Alt dette skal bidra til et høyt nivå på behandling her i landet. Det skal være god kvalitet, og det skal ikke være avhengig av hvilket sjukehus man tilhører, eller hvilken del av landet man bor i.

Laila Dåvøy (KrF) [13:25:25]: Jeg vil takke statsråden for et meget godt og fyldig svar, som jeg er svært fornøyd med. Det at den varslede strategiplanen kommer i dag, med mål og tiltak, og at vi har et stort forbedringspotensial, som statsråden viser til, er svært gledelig. Det er sånn at jeg står her og har nesten lyst til å løpe ut og begynne å lese. Jeg var ikke kjent med før nå at den kanskje allerede er framlagt. Det er svært positivt, og det viser også at statsråden har arbeidet iherdig med kreftomsorgen og tenkningen framover på dette området.

Jeg synes også det er et godt grep å ansette en person – i dette tilfellet Stein Kaasa – som skal ha kreft som jobb nr. 1.

Ut fra det nasjonale handlingsprogrammet, med ulike arbeidsgrupper som skal komme med nasjonale anbefalinger, vil det også, slik jeg oppfatter det, bli en slags faglig logistikkjede, som er utrolig viktig, og som jeg regner med vil bli offentliggjort, slik at pasienter faktisk også kan få vite. En del av forløpet er forutsigbart når man har fått den og den krefttypen.

Det som jeg har lyst til å fokusere noe mer på, er det som statsråden var inne på om nasjonale anbefalinger og dokumentert effekt. Da blir jo også forskning utrolig viktig. Jeg er veldig opptatt av brukerforskningen, ikke minst knyttet til personer som må leve med kreft over mange år. Slik er det jo i dag. Det er utrolig viktig at man når det gjelder både smertelindring og annen type lindring, har følgeforskning som gjør at man utvikler stadig større kompetanse på dette området.

Jeg er enig med statsråden i at volum og kvalitet henger sammen med hvilke resultater vi kan oppnå i kreftbehandlingen. Et sykehus som skal drive med spesielle, kanskje vanskelige typer kreft, må ha et visst pasientgrunnlag for å lykkes.

Til sist har jeg et ønske og et håp. Når man nå skal gå inn og se på de nye metodene, jobbe offensivt, strategisk, logistisk, får jeg håpe at også myndighetene klarer å komme med raske fortløpende vurderinger, og at vi kanskje kan klare å være noe mer i forkant når det gjelder f.eks. ny medisin og nye behandlingsmetoder, enn det vi tidligere har klart, slik at det ikke blir enkeltsaker i media som på en måte får styre utviklingen på kreftområdet.

Jeg har lyst til å berømme statsråden for de initiativene hun har tatt, og gleder meg til å lese den nye nasjonale strategiplanen.

Statsråd Sylvia Brustad [13:28:44]: Jeg vil først takke representanten Dåvøy for mange gode ord. Jeg oppfatter at vi har et felles mål på dette viktige området.

Jeg må si jeg har veldig stor tiltro til professor Stein Kaasa. En av hans oppgaver blir å sørge for at det vi sier, blir fulgt opp i praksis, at det følges opp med konkrete handlinger i tjenesten, at det er samhandling mellom de ulike aktører på forskjellige nivåer, og, som representanten Dåvøy her sier, at vi så langt som overhodet mulig greier å være i forkant. Når vi får greie på metoder, må det ut til alle som skal vite om det, ikke bare de som jobber i sektoren, men også de som blir sjuke, så man vet hva man har å forholde seg til. Det skal være lik tilgang til oppdatert kreftbehandling med dokumentert effekt over hele landet på de sjukehusene vi mener skal drive med det, i ulike grader av sjukdommen og den fase den er i. Jeg tror dette kommer til å bli mye bedre framover enn det har vært fram til nå. Det overordnede målet for oss alle er å redde flere liv, det er føringa i alt vi foretar oss.

Det er klart at det vi omtaler i kreftstrategiplanen, som ligger ute i Vandrehallen etterpå for dem som er interessert i den, må jo selvfølgelig også følges opp i praksis. Jeg er helt enig med representanten Dåvøy i at forskning er helt avgjørende for å komme videre i forhold til behandling, medisiner, forebygging osv. Det er den helhetlige kjeden vi er nødt til å bli enda bedre på.

Jeg sier så langt takk for ros, og jeg er selvfølgelig veldig innstilt på å høre hva Stortinget har på hjertet, også i denne saken.

Jan Bøhler (A) [13:30:37]: Jeg sier tusen takk til representanten Laila Dåvøy for et veldig fint initiativ. Med den store utryggheten alle som får kreft, vil føle – om de får den beste behandlingen, om de virkelig får de beste tilgjengelige legemidlene – er dette et viktig og stort tema. Som Dåvøy også var inne på i sin kommentar til statsråden, har statsråden kommet med en rekke gode svar, og vi ser fram til å finne enda nærmere beskrivelser i den nye kreftstrategien.

Jeg vil bringe inn et moment som kommer i tillegg til det som er tatt opp til nå i debatten her. Det er at jeg mener at det forebyggende arbeidet også er en del av den samlede behandlingen, den samlede innsatsen mot kreft. Det er når det gjelder denne delen, at vi kan se de aller største forskjellene, og de aller største sosiale forskjellene. Vi vet f. eks. at blant dem med kort utdanning i alderen 45 til 60 år – det ble lagt fram statistikk av Sosial- og helsedirektoratet i fjor vår – er det to og en halv gang så mange som dør – og mange av tilfellene gjelder kreft – enn blant dem med lang utdanning. Vi vet at blant dem med kort utdanning er det fire ganger så mange som sier at de aldri mosjonerer, som blant dem med høy utdanning. Når det gjelder de faktorene som vi vet er utløsende i forhold til forekomst av kreft, er det veldig svære sosiale forskjeller mellom grupper og rundt i landet. Dette gjelder alkoholforbruk, det gjelder kosthold, det gjelder røyking, det gjelder mosjon, det gjelder ikke minst lokal forurensning, det gjelder arbeidsmiljø – alle avgjørende faktorer. Når f.eks. Høyre i sin valgkamp i 2005 hadde det jeg vil kalle en alkoholholdig valgkamp, hvor man gikk inn for sprit til 18-åringer, vin i butikkene og fri flyt av alkohol i parkene, vil jeg si at det er det motsatte av forebygging av sykdom, og ikke minst det motsatte av forebygging av kreft.

Helsekartet over Norge viser at det er store forskjeller i dødsårsakene – og særlig når det gjelder kreft – fra fylke til fylke og fra østkant til vestkant. Enda større forskjeller kan vi se hvis vi sammenligner Norge med andre land. Ta f. eks. Japan. Vi vet at Japan har et kosthold som er preget av fisk og av lite mettede fettsyrer. Andelen som dør av kreft i Japan, er dramatisk mye mindre enn i Norge.

Vi ser at dette henger sammen med spørsmål som er miljøbetinget, som er betinget av slike faktorer som vi kan gjøre noe med. Så det virkelig store framskrittet i kampen mot kreft kan oppnås gjennom en bredere og sterkere forebyggende innsats.

Når det gjelder kosthold, vil jeg si at det er stort behov for mer forskning, mer kunnskap, mer dokumentasjon av hva som er kreftframkallende stoffer og ikke. Vi får stadig framsatt sensasjonelle påstander i media om at det eller det kan forebygge kreft: Spiser du dét, så får du aldri i verden kreft – eller det motsatte. Vi har behov for å vite mer og for å få dette klarere fram til folk. Like viktig er mosjon. Vi kan vel si det slik at hver sykkelvei og hver grønne lunge forebygger kreft. Det er også viktig å få ned alkoholforbruket. Dette er dokumentert.

Innsats mot lokal forurensning er også viktig. Det er områder med mye forurensning, særlig fra biltrafikk, som øst i Oslo, hvor vi ser at det er store utslipp av kreftframkallende benzener, kreftframkallende svevestøv. Det er de samme områdene hvor det er mye høyere dødelighet enn vest i Oslo eller i andre deler av landet. Vi har sett tolvårstallet bli gjentatt gang på gang, og det har ikke gått ned i de seinere tiårene. Det skyldes disse miljøfaktorene, som økt biltrafikk og økte utslipp av den typen jeg beskriver. Så en god miljøpolitikk er et av de viktigste tiltakene for å fjerne forskjeller når det gjelder kreft, og for å forebygge kreft, fordi denne sykdommen kanskje er den sykdommen som mest av alle er miljøbetinget.

Det samme gjelder arbeidsmiljøet, som vi vet – bl.a. gjennom sammenhengen mellom asbest og lungekreft – har hatt veldig mye med kreft å gjøre her i landet. Den nye nanoteknologien, som er på innmarsj i den internasjonale industrien og også i all slags industri i Norge, vil bety mye positivt, gjøre alt fantastisk lite og mer funksjonelt, men vi vil også få en masse stoffer som vi ikke kjenner virkningen av som tas i bruk i industrien i stadig større tempo. Så det gjelder at vi følger med, at vi ikke får nye historier av typen asbestsaker når nye materialer tas i bruk.

Jeg håper at denne diskusjonen, hvor jeg også kunne brakt inn mange flere momenter enn det tida tillater, kan følges opp når vi kommer nærmere inn på problemstillingene i forbindelse med kreftstrategien, som vi får her til Stortinget i samband med Nasjonal helseplan.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:35:56]: Etter å ha hørt siste talers innlegg kan vi nærmest skrinlegge all kreftforskning, for her har vi fått alle svarene på hva som fører til kreft. Det var et av de mest absolutte innleggene jeg har hørt fra denne talerstol på lang, lang tid.

Det er helt sikkert mye riktig i representanten Bøhlers innlegg, men jeg tror vi skal være litt mer åpne for både forskning og andre sammenhenger enn det som framkom fra denne talerstol akkurat nå. Enkelte ting gleder meg også fra Bøhlers innlegg, og det er selvfølgelig at bruk av fisk helt åpenbart har positiv effekt. Det gleder jo selvfølgelig en sunnmøring, som da skal få solgt disse produktene. Det ser vi fram til.

Interpellanten reiser en veldig viktig problemstilling. Jeg vil også gi ros til statsråden for bl.a. den nasjonale strategien som nå kommer, og som er framlagt i dag. Jeg håper dette også mer eller mindre er en oppfølging av mange av de tiltakene som man ønsker å iverksette i forbindelse med kreftplanen, slik at vi nå går et steg videre på dette. Vi har snakket veldig mye om behandling, men noe av det viktigste, kanskje det desidert viktigste, som det ikke har vært snakk om her, er hvor tidlig i fasen vi får avdekket kreftsykdommen, for det er svært viktig for det behandlingsresultatet vi får. Så jeg håper det er lagt veldig stor vekt på akkurat dette.

Jeg tror også vi er nødt til å se på selve systemet. For det som representanten Dåvøy viser til, er jo bl.a. de store geografiske forskjellene som vi har i Norge. Faktisk er det på mange måter bostedsadressen som er avgjørende for hvorvidt man får den ene eller den andre medisinen. Og slik kan vi ikke ha det. Vi er borgere i ett og samme land, og da må det også være mulig å ha den samme helsepolitikken – uansett om man bor i Midt-Norge, Vest-Norge, Nord-Norge eller Sør-Norge. Det går særlig på medisiner, for vi har fått en rekke faretruende signal fra enkelte foretak om at man ikke har råd til å bruke de dyreste medisinene. Det er et faktum at økonomien i foretakene på mange måter i dag er blitt så presset at man må vurdere hvorvidt man har råd eller ikke. Én ting er kreftmedisin. Man kan også ta TNF-hemmere, hvor situasjonen er akkurat den samme. Det er forskjellige priser, det er forskjellige grupper som har nytte av disse medisinene, men ikke minst får man det vurdert ut fra hva foretakene har råd til å bruke av penger til medisiner.

I den forbindelse er det viktig å ta innover seg at vi kanskje må se på selve systemet. Kanskje det er på tide at vi opphever grensene til de fem helserepublikkene som vi nå har fått, for igjen i hvert fall å prøve å samle Norge til ett helserike. Kanskje er det viktig å se på selve finansieringen av legemidler, om det bør dekkes av Rikstrygdeverket, og finne et nytt system for dette, for når det gjelder måten det i dag finansieres på, er det nettopp bevilgninger til foretaket som kan være utslagsgivende for hva man får av tjenester og medisiner. Jeg håper også dette vil bli tatt med når man skal se på selve ISF-systemet og måten vi skal gjøre dette på. Men det kanskje aller viktigste er å se på selve prisingen, at vi har en korrekt prising. Det ser vi ved mange operasjoner i dag. Ta bl.a. forskjellen mellom helseforetakene når det gjelder cochlea-implantat. Prisingen er så feil at man tapper av basisbevilgningene hver gang man foretar en operasjon. Det er selve systemet vi er nødt til å se litt på.

Når det gjelder den strategien som kommer, er jeg enig med statsråden i at alle sykehus ikke kan gjøre alt, for det går ut over pasienten. Men det vi der må ha for øye, er pasientfokuset. Det vil si at hvis det er til pasientens beste å få behandling nærmest mulig bostedet, må vi sørge for å ivareta det. Men hvis det er til pasientens beste å få en mer sentralisert behandling, fordi øvelse gjør mester-prinsippet ligger til grunn, er dette også viktig å få på plass.

Vi har sett en positiv utvikling bl.a. når det gjelder satellitter knyttet til strålemaskiner, som er veldig viktig. Vi har også sett det knyttet til andre sykdomsformer, f.eks. på dialysesiden. Så her er det en rekke ting vi er nødt til å ta innover oss. Kanskje bør vi også se på selve systemet som vi har opparbeidet, og som vi holder på.

Jeg ønsker statsråden lykke til med det arbeidet som nå skal gjøres, og vil også åpent invitere statsråden til et samarbeid for å få på plass noe til nytte for alle pasientene i Norge, slik at man kan få en likest mulig behandling, uavhengig av hvilken bostedsadresse man har.

Inge Lønning (H) [13:41:31]: En interpellasjonsdebatt om kreftbehandling er ikke det mest velegnede sted for partipolitiske markeringer, verken i angreps- eller i forsvarsform. Derfor skal jeg takke nei til Jan Bøhlers invitt om å begynne å diskutere valgkampspørsmål i denne sammenheng – bare den lille bemerkning at jeg tror Jan Bøhler kanskje ikke er den vi har mest å lære av når det gjelder nøkternhet i valgkampsammenheng. Jeg tror heller ikke det er mest nærliggende i en interpellasjonsdebatt om kreftbehandling å diskutere forebyggende helsearbeid i sin store alminnelighet. Det er en viktig debatt, og den skal vi ta, men den hører ikke hjemme i denne sammenhengen.

La meg også gratulere statsråden med et godt og nyttig initiativ når det gjelder å tilsette en øverste ansvarlig sentralt for å drive frem koordineringen av den best mulige kreftbehandling i dette land. Jeg tror statsråden har funnet frem til en fagperson som nyter høy anerkjennelse i alle miljø, og som vil kunne gjøre en god jobb. Jeg la merke til at statsråden brukte tittelen direktør og ikke den litt mer aggressive tittel som er brukt i en tabloidavis i går, hvor det stod «kreftgeneral». Jeg tror også det er en fordel. Selv om generaltittelen ikke bare brukes av det militære, men også av Frelsesarmeen, er vel kanskje ikke dét den aller beste betegnelsen i den saken det her dreier seg om.

Både interpellanten og statsråden var meget nyanserte – prisverdig nyanserte – i sin beskrivelse av utfordringene vi står overfor innenfor kreftbehandling. Det er riktig at alle prognoser peker i retning av at omfanget av kreftsykdommer kommer til å øke i årene som kommer. Og det henger ganske mye sammen med den demografiske utvikling, som interpellanten riktig pekte på. I og med at flere og flere av oss når en høy alder, vil også den statistiske sannsynlighet for at folk opplever å få en eller annen form for kreftsykdom, øke. Den positive siden av det skal man heller ikke se bort fra, nemlig at de aller fleste kreftformer har en mindre aggressiv karakter og et mindre aggressivt forløp når de rammer eldre mennesker, enn når de rammer yngre mennesker. Det tilsier også at vi i tiden fremover må satse mer på å hjelpe folk til å leve kanskje over meget lang tid med en kreftsykdom, og kanskje relativt sett tone litt ned den målsettingen som går på å stanse forløpet.

Både statsråden og interpellanten pekte på at det er store forskjeller på resultater når det gjelder den mest avanserte type kirurgisk behandling av kreftsykdommer, i forhold til omfanget av operasjonsvirksomhet. Det er dokumentert ganske ettertrykkelig gjentatte ganger og i gjentatte studier, og det skulle bare mangle at ikke helsevesenet tar konsekvensen av det, og sørger for å satse på at det er høyspesialisert kompetanse som håndterer de høyspesialiserte oppgavene.

Det er viktig å understreke at når det gjelder den medikamentelle behandling av kreftsykdommer, står vi overfor kanskje enda større utfordringer enn når det gjelder de fleste andre store sykdomsgrupper. Derfor vil jeg avslutte med å vise til et forslag som i 1997 ble fremmet av det andre prioriteringsutvalget, som anbefalte at man skulle lage en egen finansieringsordning for det som ble kalt utprøvende behandling, altså det som dreier seg om – skal vi si – mellomleddet mellom den grunnleggende forskning og den kliniske praksis. Det tror jeg fremdeles er en god anbefaling. Svært mange av de enkeltsakene som vi får i mediene om navngitte medikamenter med høy kostnadsfaktor, kunne man kanskje ha unngått hvis man hadde styrt dette inn i et ordnet forløp, med en ordnet finansiering som gjør det mulig å samle full oppslutning faglig om hva som kan anses som veldokumenterte resultater, og som derfor bør føre til at vedkommende medikament tas inn som del av standardbehandling.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:47:09]: Det er en viktig interpellasjon representanten Dåvøy har fremmet, og det berører et spørsmål vi alle sammen er opptatt av: Får vi god nok behandling dersom vi får kreft, og får de vi er glade i, god nok behandling dersom de får kreft? Kreft må vel være den sykdommen vi er reddest for å få, eller at en i vår nærmeste familie eller vennekrets skal få. Heldigvis har det skjedd veldig mye når det gjelder behandling av denne sykdommen i Norge, og vi er sånn sett privilegerte, vi som bor her.

Det er ikke akseptabelt dersom behandlingstilbudet er avhengig av hvor i landet man bor. Likeverdig behandlingstilbud til alle, uansett om man er kvinne eller mann, hvit eller svart, bor i sentrale eller mindre sentrale strøk, er en klar politisk målsetting for vår regjering. For å nå dette målet har Regjeringa i dag lansert Nasjonal strategi for kreftområdet – og det er vi kjempeglade for – som skal være en helhetlig og offensiv tilnærming til de utfordringene kreftområdet i Norge står ovenfor – og med en i spissen som nyter svært stor respekt innenfor dette området. Det er bra. Som statsråden sa, inneholder kreftstrategien nasjonale mål og tiltak for hele kreftområdet, fra forebyggende arbeid til screeningtilbud, diagnostisering, behandling, rehabilitering, lindrende behandling, helsepersonell og forsknings- og registervirksomheten. I kreftstrategien er nasjonale handlingspgrogrammer for kreftbehandling beskrevet. Slike programmer er det viktigste tiltaket vi har for å motvirke forskjeller i tilbudet om utredning og behandling.

Det er også bra at det er etablert et eget prosjekt i Sosial- og helsedirektoratet som skal arbeide med nasjonale handlingsprogrammer for kreft. Det er viktig at det utarbeides nasjonale standarder for hele behandlingsforløpet til pasienten, fra det øyeblikket det er mistanke om kreft, via utredning, diagnostisering, behandling og til pasienten skal rehabiliteres. Det er viktig at anbefalingene skal være basert på faglig oppdatert kunnskap for å sikre at behandlinga som tilbys, har dokumentert effekt. Målet er å sikre at alle skal få et likeverdig tilbud av høy kvalitet. Det skal også etableres et system der myndighetene i samarbeid med fagmiljøene og de regionale helseforetakene oppdaterer behandlingsstandardene jevnlig. Statsråden viste også til de ulike arbeidsgruppene som er nedsatt for å utarbeide handlingsprogrammer for ulike kreftformer.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har etablert et apparat for å vurdere effekter av nye metoder og vitenskapelig dokumentasjon på en systematisk måte, og også nytte-kostnad. Det er foreslått å integrere nye legemidler og metoder med dokumentert effekt i de nasjonale handlingsprogrammene for kreft. Det er også viktig å framheve at det foregår et arbeid for å tilpasse ISF-systemet til noen av de utfordringene vi står overfor når det gjelder kostbar kreftmedisin.

Vi har merket oss at det i dag finnes lite forskningsbasert dokumentasjon om ulikhet i behandlingsresultater innenfor kreftområdet. Dette er det viktig å gjøre noe med. To viktige tiltak for å få bedre kunnskap om eventuelle ulikheter i behandling og behandlingsresultater av kreftsykdom er satsing på kreftforskning og på etablering av nasjonale medisinske kvalitetsregistre innenfor kreftområdet. Nasjonale kvalitetsregistre vil, sammen med tilgjengelige data i Kreftsregisteret, kunne si noe om variasjon i medisinsk praksis og resultater og bivirkninger av behandling.

Til slutt: Jeg syns det var noen litt underlige seanser her i stad. Jeg kan ikke skjønne at det skal være irrelevant at man tar opp noe så viktig som forebygging i en interpellasjonsdebatt som handler om kreft. Forebygging bør jo være noe som gjennomsyrer alt det vi foretar oss. Vi bør alltid stille oss spørsmålet om det vi gjør på systemnivå når det gjelder vår politikk, bidrar til bedre forebygging i befolkninga, slik at vi slipper å behandle i etterkant. Noe mer relevant enn det kan jeg faktisk ikke tenke meg. Det å påstå, som bl.a. representanten Inge Lønning gjør, at dette hører hjemme et helt annet sted, kan jeg rett og slett ikke forstå. Jeg syns faktisk at det blir påtakelig, spesielt når det kommer både fra representanten Lønning fra Høyre og fra representanten Nesvik, i hvert fall, en indignasjon over at temaet alkohol/kreft ble berørt. Så vidt jeg kunne se, satt tidligere partileder, nå visepresident Carl I. Hagen og ristet kraftig på hodet. Jeg må si at det syns jeg er merkelig. For vi vet at kreft er den mest miljøbetingede av alle alvorlige sykdommer i Norge, og vi vet mye om hva det er som fører til kreft – det er veldig mye som handler om hva slags miljøpolitikk vi fører, hva slags politikk vi fører i forhold til alkohol og tobakk og også i forhold til bilkjøring. Da er det jo de tradisjonelle høyrepartiene som gjerne ønsker full gass i akkurat disse spørsmålene, og som ikke ønsker seg en diskusjon knyttet til hvilke konsekvenser dette har for samfunnet på sikt.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:52:26]: Statsråden slår fast i sitt svar til interpellanten at kreftbehandlingen som tilbys ved våre sykehus, skal være av samme kvalitet uavhengig av pasientens kjønn, etniske bakgrunn, bosted eller økonomi. Senterpartiet deler dette synet fullt ut.

Målet er, som jeg tror vi alle mener, at når noen rammes av kreft, skal de tilbys den optimale behandlingen. Det innebærer at ulike typer kreft ikke nødvendigvis kan behandles alle steder. Faglig er det, slik vi har hørt – og det er dokumentert – en sammenheng mellom antall behandlede av en spesiell kreftdiagnose ved et sykehus og resultatene av behandlingen. Da er det helt vesentlig at vi nasjonalt organiserer tilbudet slik at resultatene blir de beste. Ikke minst er det viktig at det utarbeides nasjonale standarder som sikrer at pasienten får den beste behandlingen.

Videre er det slik at om et kirurgisk inngrep foretas ved ett sykehus, kan videre behandling med cytostatika og palliativ behandling foregå nærmere pasientens hjemsted dersom det er utarbeidet gode prosedyrer for behandlingen. Så det å utarbeide gode prosedyrer for behandlingen er en forutsetning for at en kan ha et godt tilbud der deler av behandlingen kan skje nær pasientens hjemsted.

På medikamentsiden skjer det en rivende utvikling som gir håp for pasienter som er rammet av kreft. I kampen for livet er det forståelig at pasienter søker etter alternativer og bedre behandling når den behandlingen de får, ikke gir de ventede resultater. I Senterpartiet er vi opptatt av at vårt offentlige helsevesen skal kunne tilby pasienter nye behandlingsmetoder og nye medisiner der disse har dokumentert effekt. Før nye behandlingsmetoder og kreftmedisiner blir tatt i bruk, må det foreligge dokumentert nytte av disse. Det er betryggende, det statsråden sier i sitt innlegg, at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har etablert et system for å vurdere effektene av nye metoder og vitenskapelig dokumentasjon på en systematisk måte, og at det er dette som skal ligge til grunn for nasjonale standarder innen kreftbehandling. Det er også vesentlig at vi har et finansieringssystem som gir rom for å ta i bruk nye metoder der dokumentert effekt er til stede.

Interpellanten mener det er store forskjeller mellom landsdeler og mellom sykehus med hensyn til hvilken behandling som gis, og resultatene som oppnås. Dette er en påstand som jeg ikke har hørt interpellanten dokumentere. Det er imidlertid betryggende at det arbeides systematisk med å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Disse registrene vil kunne si noe om resultatene av behandling, av behandlingsmetoder, av medisinbruk osv. – og ikke minst om bivirkninger, som også er et viktig område innenfor kreftbehandlingen.

Mange medisinske eksperter på kreftområdet uttaler at kreftbehandlingen i Norge faktisk er god. Senest i VG i går uttaler lederen i Legeforeningen at norske kreftpasienter får god behandling, men at det er muligheter for forbedring. Hun nevner utvikling av nye behandlingsformer og en bedret samhandling, slik at pasienten kan være trygg på at alle som har ansvar for behandlingen, har god kontakt med hverandre – altså at systemene bedres. Dette mener jeg er et svært viktig område. Det handler om første- og andrelinjetjenester, det handler om fastlege og sykehus, osv.

Kreft er en folkesykdom. Jan Bøhler tar opp dette med forebygging. Det er et svært viktig område, for stadig flere rammes. Men samtidig vet vi at mange kreftformer kan forebygges. I en nasjonal kreftstrategi er dette et viktig område, som jeg forstår gis høy prioritet i folkeopplysningsarbeidet. Målet må være at færrest mulig blir rammet og får diagnosen kreft.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:57:51]: Eg skal gi ros til interpellanten for at ho set dette temaet på kartet.

Eg trur denne debatten viser at vi alle er opptekne av kreft, og det er ikkje rart. Som det har blitt sagt: Vi kjenner vel alle nokon i vår næraste familie som er blitt ramma av denne sjukdomen.

Så langt eg har forstått og lese, er det noko vi kan vere veldig einige om. Det eine er at det er eit faktum det interpellanten har teke opp i interpellasjonen sin, at det er forskjell i behandlingstilbodet mellom dei forskjellige helseføretaksregionane. Dersom det ikkje er riktig, har mykje av botnen falle ut av denne interpellasjonen, så eg reknar med at vi får bekrefta at det er riktig. Eg trur i alle fall at det er eit faktum at det er eit ulikt behandlingstilbod.

Eit anna poeng er at stadig fleire blir ramma. Det er vi vel alle einige om. Vi snakkar om at det pr. år er over 20 000, kanskje 25 000 nye krefttilfelle i Noreg – vi høyrde vel også at over 10 000 døyr av denne sjukdomen. Så det er ein alvorleg sjukdom, som mange får nært opp til seg.

Så var det nokon som nemnde nye medisinar – ikkje minst nye, dyre medisinar – og korleis dei blir tekne i bruk. Er det også der ei ulik behandling mellom dei forskjellige sjukehusa som har kreftbehandling på sin agenda? Er det slik at pasientane på dei forskjellige regionale sjukehusa ikkje får det same medisintilbodet? Om det er riktig, er det klart at det er eit problem. Eg trur det er riktig, for vi har ulik økonomi i dei forskjellige regionane. Vi veit at i nokre regionar, som Helst Vest og Helse Midt-Noreg, er det skeivt fordelt, og dei vil ikkje ha dei same moglegheitene til å finansiere nye, dyre medisinar – med dagens ordning, vel å merke.

Eg trur vi må erkjenne, som eg i debatten òg har høyrt andre seie, at vi må få ei ny og betra finansieringsordning for nye legemiddel. Det trengst i alle fall ein gjennomgang. Eg trur ikkje, slik statsråden var inne på, at ein gjennomgang av ISF-ordninga i seg sjølv vil vere nok. Ein må sjå endå nøyare på dette.

Eg skal svippe innom noko av det mange har vore inne på, nemleg kvar kreftbehandlinga skal gjevast. Vi er i Noreg etter kvart veldig einige om at når det gjeld avansert kreftbehandling, skal ho sentraliserast. Eg trur ikkje det er nokon debatt eller usemje om det lenger. I alle fall er det Venstres klare syn at avansert behandling av kreft naturlegvis skal sentraliserast.

Eg trur likevel at mindre sjukehus heilt klart har ein plass i behandlingskjeda. Vi snakkar om at ein av tre blir ramma av kreft, altså ein tredel av befolkninga. Då må distriktssjukehusa, lokalsjukehusa, få ein plass i behandlingskjeda. Det trur eg er heilt nødvendig. Som alle veit er nærleik òg ein kvalitetsfaktor i denne kjeda.

Det er viktig, som statsråden har fortalt i dag, at det blir laga gode planar. Eg er veldig glad for at den nye kreftstrategiplanen etter det eg no forstår, er lagd fram, slik at vi kan få studert han i fred og ro når vi får tid til det. Hovudpunktet i ein slik strategiplan går eg ut frå må vere å leggje ein premiss om at vi i dette vesle landet skal ha eit likeverdig tilbod over alt. Vi skal ikkje ha det same tilbodet på alle sjukehusa, men i kvar region må vi i alle fall ha likeverdige tilbod. Det håpar eg blir konklusjonen.

Jorodd Asphjell (A) [14:03:04]: I likhet med mange andre vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, og jeg vil takke statsråden for et meget godt svar.

Kreft og kreftomsorg er kanskje en av de største utfordringene vi har i Helse-Norge i dag. Det er den mest voksende folkesykdommen vi har. Over 170 000 er rammet av kreft i en eller annen form, og det er over 24 000 nye krefttilfeller årlig. Vi opplever alle, enten i familien eller blant venner, at noen blir rammet av kreft. Derfor er det viktig at alle som blir rammet av kreft, skal være sikre på at den behandlingen og det tilbudet de får, er godt, og at det er medisinskfaglig forsvarlig på alle mulige måter. Uansett hvor man bor i landet, skal man ikke oppleve å få forskjellig behandling – enten det gjelder bruk av medisin, teknologi eller fagfolk. Derfor tror jeg ikke, som flere har vært inne på, at vi kan ha høyspesialisert behandling på alle sykehus, og kanskje heller ikke i alle regioner.

Statsråden og jeg var bl.a. på St. Olavs Hospital for kort tid tilbake, hvor vi fikk presentert hvor viktig den teknologiske utviklingen knyttet til treffsikkerhet i behandlingen av kreft er. St. Olavs Hospital er blant de ledende i verden på dette området, og det er viktig at de får videreutviklet kompetansen ytterligere.

Det som iallfall er viktig for å sikre at folk blir friske, er at økonomi ikke skal gi ulike vurderinger knyttet til medisin og behandlingsform. Sånn kan vi ikke ha det. En skal være sikker på at når en blir rammet av sykdom, skal en ikke behøve å søke på nettet for å finne de institusjoner som har den beste behandlingen. En må bli ledet dit hvor den riktige og beste behandlingen blir gitt.

Det knyttes veldig mye frykt og angst til kreft. Jeg leste senest i avisen i dag om en fortvilt mor og hvordan det gikk. Når en får en kreftdiagnose, gjør det noe med en. Det er derfor viktig å knytte somatikken og psykiatrien mye nærmere hverandre også i dette bildet.

Det er i dag presentert en nasjonal strategiplan knyttet til kreftbehandling og -omsorg. Det er et veldig viktig signal fra statsråden og Regjeringen om at en ønsker å satse på dette området. Ikke minst viktig er det at vi får en egen strategidirektør for kreftområdet, som skal sy dette sammen og sørge for at det vi prioriterer å sette på dagsordenen, blir så målrettet og godt som mulig.

Det er også viktig at møtet mellom kreftpasienten og helsetilbudet vi har i Norge i dag, utvikles. Jeg tror det mest sårbare og angstfylte vi kan oppleve, er å få kreft. Derfor er det viktig at det legges stor vekt på det mellommenneskelige forholdet i den nasjonale strategiplanen. Ikke minst viktig er dette med rehabilitering – ikke bare den fysiske rehabiliteringen, men også den mentale og psykososiale rehabiliteringen etter kreft.

Flere har snakket om forebyggende arbeid. Jeg ser også at et av områdene i den nasjonale strategiplanen handler om forebyggende arbeid. Herunder har vi dette med folkehelse og mosjon. Å oppmuntre folk til å ta vare på helsen og kroppen sin gjennom et aktivt liv er gode forebyggende tiltak. Gode bo- og nærmiljø hvor en tar hensyn til støy, støv, biltrafikk, eksos, osv., er også viktige faktorer i forhold til forebygging av ulike kreftformer. Likeså dette med arbeidsmiljø. Jeg har selv jobbet innenfor grafisk industri og sett dette med bruk av kjemikalier, og hvor stor innvirkning arbeidsmiljøet har på helsen til folk. Derfor er arbeidsmiljøet et viktig område å kikke nærmere på.

Det er viktig med forebyggende arbeid knyttet til alle disse områdene. Mosjon, kosthold m.m. knyttet til ungdom og skole må være en viktig del av den nasjonale strategiplanen.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:08:10]: Aller først: Takk til interpellanten.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger tatt opp forskjellene i forbindelse med kreftbehandling i Norge. En av de siste store sakene som vi alle har i vår hukommelse, er saken om Helge Audestad og forskjellsbehandlingen som den gangen ble gjort ved Haukeland sykehus.

Mye tyder på at dagens situasjon ikke er blitt nevneverdig bedre. Det er stor forskjell fra landsdel til landsdel, og fra sykehus til sykehus. Dette er urimelig og galt for hele befolkningen, spesielt for den enkelte og pårørende som kjenner dette på kroppen.

Jeg vil gi ros til Regjeringen for en nasjonal strategi for bekjempelse av kreft. Man har satt av 0,7 mill. kr mer for å koordinere dette arbeidet, men jeg er redd for at dette er noe for lite.

Hva sier de såkalte ekspertene om hva vi trenger når det gjelder kreftbekjempelse? Det som er gjennomgangsmelodien, omtrent blant samtlige, er mangelen på penger. Samtlige tar opp det at vi ikke bevilger nok penger. Selv om man også poengterer at vi må ha en smidigere godkjenningsordning med hensyn til medikamenter, og at man i forhold til helt spesielle ting må ha færre steder for behandling, er gjennomgangsmelodien mangelen på penger.

Det jeg dernest ønsker å påpeke, er noe jeg opplever som en stor mangel, nemlig det at vi ikke har en demografisk oversikt i Norge over kvaliteten på det som utføres. Dette burde være helt essensielt. Men en oversikt over behandlingskvaliteten, og resultatet av dette, er fraværende. Det er på mange måter ingen sammenheng mellom fritt sykehusvalg og den informasjonen som er tilgjengelig for den som har bruk for det.

Jeg vil her nevne et eksempel fra Helse Midt-Norge, der man ved to sykehus gjennomførte underlivsoperasjoner. Ved det ene sykehuset var det åtte ganger større sannsynlighet for at man måtte ha reoperasjon enn ved det andre sykehuset. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt. Jeg ville ikke ha valgt det sykehuset som hadde åtte ganger så stor sannsynlighet for at jeg måtte tilbake å bli operert på nytt.

Dessverre ligger vi langt bak mange land når det gjelder demografisk oversikt over utførelse og kvalitet. Men mener vi at pasienten skal stå i fokus, med fritt valg, må dette på plass, slik at fritt valg blir et reelt valg, der brukeren faktisk er med på å fremme kvalitet.

Den andre store utfordringen, som har vært tatt opp før, er dagens struktur, med fem selvstendige helseforetak, eller helserepublikker, der samhandling, koordinering og samarbeid med hverandre og utnyttelse av hverandres ressurser i for stor grad er fraværende. Mangelen på penger, og de ulike foretakenes til enhver tid håpløse orientering om dette, utløser en proteksjonisme, der det å overleve blir viktigst. Dette skader til syvende og sist pasienttilbudet og pasientbehandlingen, herunder også kreftbehandlingen.

Det er viktig at vi får en annen struktur. Det er viktig at vi klarer å koordinere og samhandle våre krefter innenfor Helse-Norge. Derfor er det viktig at vi får på plass et statlig sykehusdirektorat som vil arbeide for å sikre befolkningen et langt bedre tilbud enn i dag. Dette vil styrke Helse-Norge generelt, og det vil styrke kreftbehandling og kreftforskning spesielt.

Gunn Olsen (A) [14:12:55]: Nesten hele helse- og omsorgskomiteen har nå vært på talerstolen, og det er vel kanskje det beste bevis på at representanten Dåvøy har truffet med sin interpellasjon.

Jeg synes det er veldig bra at representanten har løftet denne saken inn i stortingssalen. Jeg er veldig fornøyd med at statsråden har en slik konstruktiv og positiv tilnærming til dette.

Alle elementer i denne saken er viktige. Jeg tror kanskje at det viktigste med debatten er at for hver gang vi fører en debatt om kreft i offentligheten, forsvinner noen fordommer. Det at vi er med på å gi kreften et ansikt, gjør det mye lettere for dem som rammes. Og vi kan godt gjøre det, for det har vært en revolusjon på kreftområdet de siste 30 årene. Det er jo faktisk slik at stadig flere kreftformer kan vi helbrede – og de fleste blir faktisk friske. Brystkreft er kanskje det mest synlige og grelle eksemplet på hvordan utviklingen har gått i positiv retning. Det er ikke så veldig mange år siden man fjernet bryst og bokstavelig talt ble skrella til beinet fordi man ikke hadde sikker diagnose. Man visste ikke om det var spredning eller ikke, men man gjorde det for sikkerhets skyld, og mange ble invalide etter en slik behandling. Men på tross av den gode utviklingen, der de fleste kreftpasienter faktisk er fornøyd med behandlingen de får, sier statsråden at det er et forbedringspotensial i hele kjeden. Det tror jeg selvfølgelig statsråden har rett i, og jeg er glad for den tilnærmingen.

Noe av det som kanskje er det vanskeligste av alt, og som det også er vanskelig å gjøre noe med, er selvfølgelig angsten, frykten, ventetida. Ventetida er verst for kreftpasienter, ikke bare for å få diagnosen, men ventetida for å få vite om det er spredning, ventetida for prøvetaking, ventetida for at en skal få tatt undersøkelser ved et annet sykehus, ventetida for neste kontroll – kanskje er det for lite kontroll, kanskje er det for mye kontroll. Jeg tror man i denne salen er enige om at effektiv behandling der hvor man får stilt diagnosen, der hvor man får kirurgi, får cellegift, får strålebehandling, får oppfølging på samme sted, er den veien kreftpasienter ønsker at vi skal gå.

Så skal vi ikke tape av syne at det er veldig mange fylkessykehus, også i mitt hjemfylke, som har utviklet veldig gode metoder, som har kjempehøy kompetanse på ulike kreftformer, og det skal tas vare på. Det tror jeg statsråden vil være enig i. Og dersom man skal dø av kreften sin, kan smertelindring og trøst gis på lokalsykehus og på andre steder enn der man får den akutte viktige behandlingen.

Statsråden har sagt ja til at Norge skal være i forkant med hensyn til nye metoder og nye medisiner i kreftutviklingen. Det tror jeg vi alle er fornøyd med, og den beste medisinen skal brukes uavhengig av hvor vi bor. Det er jeg svært glad for. Jeg syns også at det viser at Regjeringen prioriterer dette området ved den markeringen statsråden har gjort ved å ansette Kaasa, som da skal jobbe med dette området spesielt.

Laila Dåvøy (KrF) [14:17:27]: Jeg har lyst til å takke deltakerne i denne debatten her i Stortinget, ikke minst helse- og omsorgskomiteens medlemmer, for en veldig god debatt, og jeg vil også takke statsråden.

Jeg synes det har vært en viktig debatt. Og i all beskjedenhet har jeg lyst til å nevne at den forrige regjeringen hadde også et strategisk arbeid på gang på kreftområdet. Vi var i gang, og konkrete tiltak ble presentert i budsjettet for 2006, og mange av disse punktene herfra – og jeg vil si selvsagt – er med også i den nye strategiplanen, høres det ut for, slik statsråden så langt har presentert den. Jeg vil nevne ett område, og det gjelder det området som Jan Bøhler tok opp, nemlig forebygging, som også var et viktig element fra den forrige regjeringen. Det er helt riktig at sosiale forskjeller gir ulikt potensial for sykdomsutvikling, også i kreftutvikling. Derfor er det viktig å ha med et forebyggende aspekt når det gjelder livsstil og kosthold, og det må også være en del av en langtidsstrategi – et godt forebyggende og holdningsskapende arbeid i alle miljøer.

Så har jeg lyst til å nevne spesielt det spennende grepet som er tatt med å ansette en ny strategidirektør. Som statsråden påpekte, opplever jeg også at en del av det arbeidet som skal gjøres derfra vil være på samhandlingsområdet – det å få de ulike etater, institusjoner, kommunale og statlige nivåer til å jobbe sammen på en bedre måte. Jeg ser nesten på det som en oppfølging også av Wisløff-utvalget. Og kanskje dette kan gi oss spennende og raske erfaringer, for vi skal inn i andre planer senere. Jeg tenker på eldreomsorgsplanen, hvor vi også har vært opptatt av manglende samhandling mellom de ulike faglige nivåene. Så jeg synes det er et veldig spennende grep statsråden her har tatt.

Helt til slutt vil jeg oppsummere med at det er veldig positivt at vi er så samstemmig i denne salen, og at min interpellasjon som gikk på likeverdig behandling, er blitt møtt med mange gode grep fra Regjeringens og statsrådens side. Det er viktig med forskning, med å kunne dokumentere effekt både av medisinsk behandling og annen behandling. Jeg vil nok en gang nevne lindrende behandling, som jo svært mange er opptatt av, og tilskuddet til lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utenfor sykehus ble også gjort permanent i forbindelse med 2006-budsjettet.

Det er viktig at myndighetene er i forkant. Jeg ser fram til at vi får en slutt på den forskjellsbehandlingen vi fortsatt ser i Norge i dag. Forutsigbarheten for pasientene, ikke minst, er det aller viktigste.

Statsråd Sylvia Brustad [14:20:41]: Jeg har også lyst til å takke for en veldig god debatt. Og jeg vil starte der representanten Gunn Olsen sluttet, for jeg mener også at dette er et område hvor det er et stort forbedringspotensial. Som representanten beskrev det, er angsten, frykten og ventetida noe som ligger i hjertet hos alle som er rammet av dette, og alle som kjenner noen som er rammet. Det mener jeg helsevesenet må ta på stort alvor. Helsevesenet gjør det i dag, men her er det et forbedringspotensial. Derfor er det viktig at det blir mer nasjonal koordinering, slik at ting går fortere. Og som representanten Asphjell også sa, må vi kople somatikken og psykiatrien. Det at mange mennesker som får kreft, forståelig nok også får psykiske problemer av ulik art, må tas på mye større alvor enn hva som er situasjonen i dag – altså den medmenneskelige biten. Det er en kjempeutfordring. Men jeg føler meg trygg på at en i framtida skal bli mye bedre også på det.

Så har jeg lyst til å si i forhold til debatten om forebyggende arbeid er viktig eller at det ikke er det: Kreft kan ramme alle. Det kan også ramme de som har vært flinke til å gjøre alle ting riktig. Men vi kan ikke snakke oss bort fra at det å røre på seg, det å ete riktig, det å ikke røyke, eller for den saks skyld ikke drikke altfor store mengder alkohol kan ha en sammenheng med en del kreftformer. Det betyr ikke at ikke alle skal få lik behandling når en får den type lidelser, og det er ikke sikkert at det alltid har en sammenheng med det, for det er også en genetisk bit inne i dette, så det er viktig å understreke at en ikke skal være moralistisk her. Men det å late som om forebyggende arbeid for en del kreftformer ikke har noen sammenheng med den type lidelser, mener jeg faktisk ikke er riktig. Derfor har Regjeringa dette med i den strategien vi nå presenterer. Det overordnede må jo være – i tillegg til selvfølgelig å kunne redde flest mulig liv – å unngå at så mange blir sjuke. Hvis det forebyggende arbeidet kan bidra til at en del slipper å få denne sjukdommen, tror jeg vi alle skal være veldig glade.

Så til det representanten Nesvik tok opp, å se på hele systemet: Det ligger i det vi nå setter i gang. En kan være trygg på at en blir tilbudt likeverdig behandling, likeverdige medisiner osv, uansett hvor en bor i landet.

Jeg har tenkt mange ganger når jeg ser folk gå i fakkeltog for lokalsjukehuset – og det har sikkert flere av representantene i salen også – at dette engasjementet kan jeg skjønne, i mange fasetter. Men det som er interessant, er at når en del mennesker som har gått i et slikt fakkeltog, sjøl blir alvorlige sjuke, eller når noen en kjenner, blir alvorlig sjuke, er det svært mange av disse som ikke vil behandles på det nærmeste sjukehuset. De vil til det sjukehuset de vet har den beste behandlingen.

Derfor mener jeg at det på dette området – som på en del andre områder – ikke er enten–eller. Der det er behov for trening, må en – og jeg oppfatter det slik at det er bred enighet om det – spesialisere mer. Men det er veldig mye annet som en kan la lokalsjukehusa stå for.

Igjen takk for en god debatt.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.