Marianne Aasen Agdestein (A) [13:29:00]: Norsk økonomi går bra. Lav rente og høy reallønnsvekst har de siste årene bidratt til sterk vekst i husholdingenes kjøpekraft. Bedringene i arbeidsmarkedet og fortsatt lav prisvekst vil føre til at de reelle lønnsinntektene vil forbli nokså høye i årene som kommer. Dette er bra. Det gir hver og en av oss økte muligheter og større grad av økonomisk frihet.

Dette betyr også at mange flere nå har mulighet til å spare og plassere penger på utradisjonelt vis i et mye større omfang enn tidligere. Det er med på å sikre den enkeltes økonomiske framtid, samtidig som det gir tilgang på kapital for næringslivet. Men da kan ikke pengene legges på kistebunnen. De må plasseres i banker og finansieringsinstitusjoner.

Tradisjonelt har vanlige folk spart på høyrentekonto i banken sin. Det er trygt, pengene er alltid likvide, men avkastningen er ikke særlig høy, spesielt ikke med dagens rentenivå. Investeringer i verdipapir er et godt alternativ. Av ulike årsaker handles dette i relativt stor grad i Norge gjennom et salgsledd. Det vil si at banker og andre finansieringsinstitusjoner selger sammensatte sparepakker til privatkunder. Samlebetegnelsen er «strukturerte produkter».

Det produktet kunden får høre om, har mange navn. Ofte er det aksjesparing med garanti eller banksparing med aksjeavkastning. Felles for mange av disse produktene er at de ofte er kompliserte og vanskelige å forstå for kunden. I salgssituasjonen overdrives gevinstmulighetene samtidig som risikoen underkommuniseres. Gebyrene og kostnadene er ofte skjulte, og mange blir overtalt til å låne penger til disse produktene. Når da attpåtil mange tror de sitter ansikt til ansikt med en uhildet og nøytral rådgiver, er salget i høyeste grad problematisk.

Hvor stort er problemet? Bladet Dine Penger hevder at 50 milliarder kr er plassert på feil premisser. Jeg kan ikke gå god for dette tallet, men at omfanget er stort, er jeg ikke i tvil om.

Verdipapirmarkedet er godt regulert og gjenstand for en solid oppfølging. Dette markedet må fungere godt, slik at næringslivet sikres kapital og investeringene foregår på en trygg og ryddig måte. Verdipapirmarkedet er vesentlig som investeringsmarked i en markedsøkonomi som vår. Verdipapirmarkedet kan i denne sammenheng ses på som produksjonsleddet. Videresalget som skjer hos finansieringsselskapene, kan ses på som salgsleddet.

Jeg er av den oppfatning at det trengs et regelverk og en oppfølging når det gjelder salgsleddet, som mer er på nivå med produksjonsleddet. I dag er det svært variable krav til utarbeidelse av informasjon om egenskapene til det som selges, og kostnadene ved det som selges. Slik er det ikke i verdipapirmarkedet. Målet må være full åpenhet om provisjon og kostnader også i salgsleddet. Dette betyr at vi må få på plass det lovverk som Kredittilsynet har etterlyst, slik at de kan pålegge aktørene offentliggjøring av alle kostnader. Da tenker jeg spesielt på verdipapirhandelloven.

Et annet problem med denne typen produkter er knyttet til salgssituasjonen. Markedsføringen er til dels aggressiv. Det er flere forhold som fører til det. Et vesentlig forhold er at kundene ofte oppsøkes av selger. Bankklagenemnda har pekt på dette i visse saker, hvor kunden har fått medhold i sin klage, fordi vedkommende var i banken i et helt annet ærend enn å investere.

Et annet forhold er at den bankansatte som kunden møter, kaller seg rådgiver. Kunden får da et inntrykk av å møte en person som er uhildet og uten egeninteresse av noe slag, og at de gir gratis råd. Jeg er av den klare oppfatning at alle ville vært bedre tjent med om disse i stedet ble kalt selgere, noe de faktisk er. Da vil kunden forstå hva møtet handler om, nemlig salg av produkter, hvor vedkommende bank eller institusjon tjener penger om det skjer en kapitalplassering.

Gunn Wærsted, leder av hovedstyret i Finansnæringens Hovedorganisasjon, har selv tatt til orde for dette. Jeg håper at medlemsbedriftene i FNH tar henne på ordet og endrer stillingsbetegnelsen fra rådgiver til selger.

Videre har hun vært opptatt av opplæring. Jeg mener også skolering omkring verdipapirmarkedet, korrekt kundebehandling og etisk bevissthet er vesentlig om dette markedet skal fungere godt. Initiativet fra næringen selv om økt skolering innen denne type kompetanse er derfor et verdifullt bidrag. Men finansinstitusjonene kan ikke skjule seg bak ivrige selgere når det avdekkes at kunder har en opplevelse av å ha blitt ført bak lyset i en salgssituasjon. Da må firmaets ledelse også ta ansvar. Mye tyder dessuten på at den pågåenhet som enkelte institusjoner viser, er satt i system. Da blir det for enkelt å skyve den som er ansatt som kundebehandler, foran seg. Derfor mener jeg at selve foretaket og den enkelte selger må ha en nødvendig objektivitet på plass i sitt møte med kunden.

Det er Kredittilsynet som har tilsynsmyndigheten i forhold til finansinstitusjonene. De tar selv opp i sin årsrapport at det må gjøres mer for å sikre bedre informasjon til privatkunder som går inn i dette markedet – et marked som fram til nylig var forbeholdt profesjonelle investorer.

En rundspørring Kredittilsynet har foretatt hos ulike finansinstitusjoner, bekrefter at produktene framstår som kompliserte og lite oversiktlige hva gjelder avkastning, og at godtgjøring og pris ikke kommer tilstrekkelig fram. Økt fokusering på forbrukerbeskyttelse er viktige virkemidler for å få dette markedet til å fungere bedre enn i dag. En internettportal hvor forbrukerne kan få hjelp og veiledning i dette markedet, er foreslått. Men jeg tror ikke at en internettportal i seg selv vil være nok, dette fordi en god del av disse kundene i utgangspunktet ikke er i en bevisst forbrukersituasjon. Dermed vil det ikke være naturlig å oppsøke en slik internettside for mange. Det er store penger vi her snakker om, og det er stor fortjeneste for mange av aktørene.

At dette markedet fungerer bra, er viktig. Det er viktig at den enkelte forbruker har en viss grad av beskyttelse. Det er viktig at konkurransen fungerer effektivt, og at det er full åpenhet om priser og provisjoner. Det er viktig for hele bransjens omdømme at man sikrer seg mot useriøse aktører som utnytter lettlurte kunder.

Myndighetene har en jobb å gjøre i dette markedet. Stortinget som lovgiver må sikre at loven er krystallklar på at alle kostnader skal fram. Finansdepartementet og Kredittilsynet må sammen sørge for at regelverket håndheves, og forbrukerne må sikres beskyttelse, og aktørene må oppleve at de er i en rettferdig konkurransesituasjon. Dessuten bør bransjen selv være sitt etiske ansvar bevisst.

Gunn Wærsted uttrykte dette på en god måte i sin årstale til næringen tidligere i vår. Jeg avslutter med å sitere henne:

«Det er en tendens til kortsiktighet i deler av dagens finansmarkeder som lett kommer i konflikt med langsiktig relasjonsbygging med kundene, som er en så viktig del av det å drive finansiell virksomhet. Negativt omdømme kan utgjøre en betydelig kostnad, selv om utslaget ikke nødvendigvis kan avleses på bunnlinjen i neste kvartal.»

Statsråd Kristin Halvorsen [13:37:05]: Først vil jeg takke representanten Aasen Agdestein for å ha fremmet denne interpellasjonen om et tema som er veldig viktig. Det er et marked som vi vet er mye større nå enn for få år siden. Jeg vil også takke for at hun siterer Gunn Wærsted flittig, for det er klart at de holdningene som bransjen selv legger for dagen, er veldig viktige i forhold til hvordan man driver selvdisiplin. Så er det offentlige myndigheters ansvar å sørge for at vi har et lovverk som også spiller med på det.

I den siste tiden har det vært reist kritikk mot finansnæringens markedsføring av såkalte sammensatte produkter. Både Kredittilsynets undersøkelser og ulike stikkprøver gjort av undersøkende journalister tyder på at en del av informasjonen som gis ved salg av sammensatte produkter, ikke er god nok. Det gjelder både den skriftlige og den muntlige informasjon, og at kunden ikke får et godt overblikk over hvilke transaksjoner man er i ferd med å gå inn i.

Det som det har vært reist spørsmål ved, er om finansnæringen og finansielle rådgivere og meglere i tilstrekkelig grad skiller mellom salg, rådgiving og megling. Derfor er interpellasjonsteksten i dag en betimelig problemstilling.

For best mulig å svare på det som interpellanten tar opp, har jeg delt svaret inn i tre hovedoverskrifter. Det ene er behovet for informasjonskrav. Det andre er spørsmål om konsesjonsplikt, og til slutt spørsmålet om hvilke tiltak som er planlagt for å sikre at forsikringsmeglere gir uavhengige råd.

Når man bruker begrepet «sammensatte produkter» om finansinstitusjonenes tilbud til kundene, mener man gjerne en pakke av finansielle instrumenter e.l. Produktene er sammensatt av en innskuddsdel og en avkastningsdel.

Det er utviklet to hovedtyper sammensatte produkter: aksjeindeksobligasjoner og bankinnskudd med aksjeavkastning. Produktene har en forhåndsbestemt løpetid.

En annen viktig egenskap ved produktene er at minsteavkastningen er kjent før kunden investerer i produktet. Samtidig kan kunden ved gunstige utfall oppnå en avkastning som ligger over minsteavkastningen. Investors rett til meravkastning kan være knyttet opp mot utviklingen i én eller flere indekser, utviklingen til noen bestemte aksjer eller utviklingen i én eller flere valutaer. Litt enkelt fortalt investerer forvalteren én del av kundens midler i en sikker investering og én del av midlene i et derivat som skal gi avkastning i forhold til f.eks. utviklingen til hovedindeksen på Oslo Børs.

Fra å være et nærmest ukjent spareprodukt for noen år siden viser tall fra Kredittilsynet at det ved utgangen av første kvartal 2006 var investert for nesten 50 milliarder kr i sammensatte produkter utstedt av bankene i det norske markedet. For å illustrere veksttakten var det til sammenlikning investert for 36 milliarder kr i sammensatte produkter ved utgangen av tredje kvartal 2004. Det er altså en voldsom vekst.

Veksten i, og etter hvert også omfanget av, midler investert i sammensatte produkter innebærer at både finansnæringen og myndighetene må ha et bevisst forhold til hvordan sammensatte produkter markedsføres og selges.

Finansinstitusjoner og verdipapirforetak er underlagt regelverk som stiller krav om at kunder skal gis nødvendig informasjon når tjenester ytes og produkter selges. Når finansinstitusjoner tilbyr sine tjenester, skal det gis opplysninger om renter, provisjoner og andre priser. Kravene om opplysning er ikke spesielt myntet på sammensatte produkter, og reglenes generelle utforming innebærer at det langt på vei er opp til den enkelte finansinstitusjon å ta konkret stilling til formen som benyttes når opplysninger om renter, provisjoner og andre priser skal gis til kunden. For å gi ytterligere rettledning har imidlertid Kredittilsynet utarbeidet et rundskriv som gir mer konkrete anbefalinger til hvilken informasjon som bør gis om sammensatte produkter.

Formålet med informasjonsanbefalingene i Kredittilsynets rundskriv er å sette kunden i stand til å sammenlikne det sammensatte produktet med andre finansinvesteringer, herunder andre sammensatte produkter. Finansinstitusjoner og verdipapirforetak som oppfyller kravene i rundskrivet, kan være sikre på at de gir informasjon som er tilstrekkelig til å oppfylle de lovsatte kravene.

Kredittilsynet gjennomførte i 2005 en undersøkelse av den skriftlige informasjonen som gis ved salg av sammensatte produkter. I oppsummeringen av undersøkelsen til Kredittilsynet framgår det bl.a. at informasjon om forventet avkastning og kostnader på produktene ikke framkommer tydelig nok. Dette er et klart signal om at informasjonen som gis, ikke alltid er god nok, og at Kredittilsynets anbefalinger ikke følges godt nok opp av foretakene. Finansdepartementet har i lys av dette ønsket å skjerpe opplysningsplikten. Finansdepartementet sendte derfor den 19. april i år et brev til Kredittilsynet hvor Kredittilsynet bes om å vurdere å utarbeide et utkast til forskrift om sammensatte produkter, eventuelt også foreslå nye lovhjemler for slike forskrifter. Departementet har bedt om Kredittilsynets vurdering i løpet av juni i år.

Interpellanten reiste spørsmålet: Hva er det man kaller seg når man framstår for en kunde som rådgiver? Dersom man framstår som rådgiver, synes jeg det kan gi et skinn av at man er en uhildet person som er behjelpelig med å veilede en kunde, og ikke en selger som har interesse av at kunden kjøper nettopp det produktet. Jeg synes derfor at det av ryddighetshensyn burde være slik at man heretter betegnes som selger når man er i den situasjonen at man faktisk aktivt selger et slikt produkt. Det kan i tilfelle tas opp i forbindelse med at Kredittilsynet kommer med sine råd om hvordan vi følger opp dette videre.

En eventuell forskrift vil innebære at det settes mer detaljerte krav til hvordan de lovpålagte informasjonskravene skal oppfylles. For bankene har vi, slik vi nå ser det, tilstrekkelige hjemler til å fastsette forskriftskrav om hvilken informasjon som skal gis ved salg av sammensatte produkter. Jeg er imidlertid forberedt på, om nødvendig, å komme tilbake til Stortinget for å be om ytterligere lovhjemler for å kunne pålegge verdipapirforetakene mer konkrete informasjonskrav. Også dette inngår som nevnt i det oppdraget som Kredittilsynet har fått.

På bakgrunn av Kredittilsynets undersøkelser legger jeg til grunn at det kan være aktuelt å gi nærmere krav til opplysninger om kostnader, forventet avkastning og risiko ved investeringer i sammensatte produkter. Når det gjelder de nærmere vurderinger av hvilken informasjon myndighetene eventuelt bør pålegge foretakene å gi ved salg av sammensatte produkter, vil jeg avvente Kredittilsynets tilråding.

Mange av problemstillingene knyttet til salg av og rådgivning om sammensatte produkter er generelle i den forstand at de kan reises også i forhold til andre finansielle produkter. Før jeg kommer nærmere inn på hvilke generelle krav til finansiell rådgivning som gjelder, vil jeg påpeke at banker også tilbyr å lånefinansiere sammensatte produkter for forbrukerne. For en långiver kan det være god butikk å selge sammensatte produkter som lånefinansieres, og jeg tviler ikke på at finansinstitusjoner som gjør dette, har vurdert både lønnsomheten og risikoen ved å yte slike lån. Etter min vurdering bør finansinstitusjonen bruke kunnskapen til også å informere investor om den effekt lånekostnaden har for investeringens avkastning og risiko.

Generelt sett har finansiell rådgivning ikke vært nærmere lovregulert i spesiallovgivningen verken i Norge eller i EØS-området. Investeringsrådgivning regnes imidlertid som en tilknyttet tjeneste etter verdipapirhandelloven § 8-1 første ledd nr. 5. Det innebærer at et verdipapirforetak som gir investeringsråd, skal melde fra om dette til Kredittilsynet. En slik tilknyttet tjeneste er ikke konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven, og det kreves derfor ikke konsesjon for å gi investeringsråd om finansielle instrumenter.

På bakgrunn av det nye investeringsdirektivet er et forslag til ny verdipapirhandellov på høring, med frist for merknader til 29. mai 2006. I lovforslaget foreslås at finansiell rådgivning omgjøres til en konsesjonsbelagt investeringstjeneste. Dette kommer vi i tilfelle tilbake til.

Bare en kort merknad til slutt om det som dreier seg om forsikringsmeglere. Innenfor forsikring, og særlig innenfor bedriftsmarkedet, har man en lang tradisjon for å bruke forsikringsmeglere som kan hjelpe kunden til å fatte beslutninger. Det kan jeg komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Hvis jeg bare helt kort kan oppsummere disse tiltakene som settes i gang.

Det er for det første at Kredittilsynet er bedt om å komme tilbake i løpet av juni 2006 med en vurdering av om det bør utarbeides forskrifter for å bedre informasjonen om sammensatte produkter.

Vi har gitt Banklovkommisjonen i mandat å utrede innen 31. oktober 2006 lovkrav som setter et absolutt forbud mot at forsikringsmeglere kan motta provisjon fra forsikringsselskapene.

Det tredje er at vi har sendt på høring forslag om å gjøre finansiell rådgivning til en konsesjonsbelagt investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven.

Marianne Aasen Agdestein (A) [13:48:11]: Jeg er veldig glad for at finansministeren gir et så godt og utfyllende svar som hun gjør, og at hun varsler at det vil komme tiltak på dette området.

Det noen kanskje kan spørre seg om, er hvorfor det er så viktig at politikerne må mer på banen enn det vi har sett de siste årene. For meg dreier dette seg om at det å forvalte andres penger er en alvorlig sak i seg selv. Den som låner bort penger for at andre skal investere dem, må være trygg på at dette skjer på en skikkelig måte.

Punkt 2. Jeg mener at dette markedet er blitt svært stort. Det forvaltes så mye penger, og det er snakk om så store summer som enkelte tar ut i utbytte i en del av disse firmaene – oppimot 60–70 mill. kr i året – at det er åpenbart at fortjenesten er skyhøy.

For det tredje har vi som politikere ansvar for at konkurransen fungerer optimalt i finansmarkedet. Aktørene må oppleve at konkurransen er sunn og rettferdig, og at det er full åpenhet omkring alle kostnader. Først da kan kunden orientere seg og velge det beste tilbudet.

Dessuten er jeg redd for at et for sløvt regelverk gir spillerom for useriøse aktører. Det kan i sin tur lett føre til finansskandaler, og en slik situasjon bør vi gjøre alt for å unngå. Jeg mener derfor at en fornuftig utforming av regelverket og et effektivt oppsyn av markedet bør skje så raskt som overhodet mulig.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:49:51]: Som representanten Aasen Agdestein er inne på, er dette et område som Regjeringen og Finansdepartementet er opptatt av å følge veldig nøye. Det er også derfor vi har gitt dette oppdraget til Kredittilsynet. Det kan være mange tegn i det som er avdekket gjennom pressen f.eks. når det gjelder provisjoner og hva slag butikk det er for finansinstitusjonene å selge denne typen produkter, som tilsier at det er for dårlig konkurranse, for lite gjennomsiktighet i forhold til betingelsene, og at det er vanskelig for kundene å orientere seg og sammenlikne de ulike produktene. Det er også noe med måten man omtaler dette på: nærmest som en garantert spareform. I det øyeblikket en kunde kanskje plutselig kommer i knipe og må ta ut sparepengene før kontraktstiden er omme, så kan man være i en helt overraskende situasjon hvis vedkommende kunde ikke fullt og helt har forstått hva man gikk inn på. Hvis man da også har hatt på følelsen av man satt overfor en uhildet rådgiver, som i realiteten var en effektiv selger, så kan man ytterligere ha kommet i en situasjon der man gikk inn på en kontrakt som man ikke overskuet.

Siden dette er et produkt som nå har et omfang på 50 milliarder kr, tilsier det også en ekstra årvåkenhet. Hvis finansnæringen selv er oppmerksom på dette og setter høye etiske krav og standarder for seg selv, så hjelper selvfølgelig det. Hvis det er behov for en mer oppdatert og bedre lovgivning her, så kommer vi tilbake igjen til Stortinget med det.

I tillegg tror jeg at jo mer som skrives om det, jo mer oppmerksom blir kunden på at andre har følt seg lurt ved å inngå liknende kontrakter, og jo mer opplyst blir man i forhold til hva slags produkter som finnes.

Med de tre virkemidlene burde man komme ganske langt i forhold til å opplyse kundene, og deres behov for informasjon når en såpass omfattende beslutning skal tas.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:52:23]: Det er grunn til å gi representanten Marianne Aasen Agdestein honnør for å ta opp dette alvorlige temaet i dagens interpellasjon. Det er alvorlig, som interpellanten sa, å forvalte andres penger, og det er grunn til å merke seg at vi dessverre har sett eksempler på at enkelte selskaper har opptrådt langt utover det etisk forsvarlige i måten de har håndtert andres penger og opptrådt overfor sine kunder på.

Jeg mener det er viktig å understreke tre forhold, som også interpellanten var inne på:

For det første må alle kostnader være kjent. Det må være full åpenhet om provisjon og kostnader. Det er viktig at det blir gitt et pålegg om en slik åpenhet, slik man også har i andre sammenhenger i finansmarkedet, og, som statsråden også pekte på, det er viktig at man både har kunnskap om kostnadene og om hvilken risiko man pådrar seg, både i forhold til den investeringsrisiko man har, og den risiko man har hvis man trer ut av avtalen på et tidligere tidspunkt enn opprinnelig forutsatt.

Det andre er det med å skille mellom rådgivning og salg. Jeg tror det er helt riktig, som både interpellanten og statsråden har vært inne på, at en kunde forholder seg til en rådgiver i mange sammenhenger som om det er en nøytral part som søker å ivareta kundens beste. Da blir det helt feil hvis den såkalte rådgiveren har eget salg til fordel for seg selv og/eller sin institusjon for øye. Derfor er det viktig å skille mellom disse funksjonene, og jeg synes det er en god idé, slik interpellanten har tatt til orde for, at her må det være et krav om å benytte tittelen selger og ikke rådgiver.

Det tredje viktige momentet er spørsmålet om hvilken kunnskap selger har. Det vil her ofte være snakk om store penger som skal forvaltes – i alle fall store penger for den enkelte kunde – og det må skje på en betryggende måte, ved at den som kunden forholder seg til, må ha kunnskap om de forhold som han overfor kunden gir inntrykk av å ha kunnskap om. Derfor er det grunn til å tenke igjennom hvilke krav som skal stilles til selgers kompetanse for å opptre i dette markedet. Jeg merket meg at statsråden her har satt i gang et arbeid for å vurdere konsesjonskrav knyttet til virksomheten. I det forutsetter jeg også at man vurderer aktuelle kompetansekrav for dem som opptrer.

Jeg vil gjerne be finansministeren om nettopp, som interpellanten sier, å utvikle et strengere lovverk og ikke minst utvikle strengere reaksjoner mot dem som opptrer uetisk. Jeg er tilfreds med at finansministeren varsler at hun følger dette opp, og at hun har satt i gang et viktig arbeid med det.

La meg også, som flere har vært inne på, understreke at det er viktig og positivt at næringen selv har tatt tak i det, bl.a. gjennom årskonferansen i Finansnæringens Hovedorganisasjon og det engasjementet som FNHs leder, Gunn Wærsted, har hatt, og de klare signalene som hun har gitt overfor næringen. Jeg forutsetter at statsråden vil komme tilbake til Stortinget med disse spørsmålene på en egnet måte, og føler meg helt sikker på at interpellanten vil ha et våkent øye på all utvikling på området.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:55:57]: Ja, det er alvorlig å forvalte andres penger. Jeg håper derfor statsråden også husker det alle de gangene hun legger begrensninger på hvordan man skal forvalte folkets penger i Statens pensjonsfond.

Som et forbrukerparti er Fremskrittspartiet opptatt av at all handel foregår i et reelt konkurransemarked, og at all informasjon er tilgjengelig for alle og på samme tid. Dette er fundamentale forutsetninger i en markedsstyrt økonomi. Fremskrittspartiet mener også at når ovennevnte premisser er tilfredsstilt, så er det opp til hver enkelt forbruker å bruke eget skjønn og egen dømmekraft, til å bruke sine egne penger på best egnet måte for seg og sine.

I den senere tid har det versert flere historier i mediene hvor flere mennesker mener seg ført bak lyset av rådgivere i forvaltningsbedrifter. Dersom det er slik at mennesker blir ført bak lyset grunnet mangelfull informasjon om produktet de kjøper, er dette et brudd på et av premissene for en markedsstyrt økonomi, som jeg nevnte innledningsvis. Det er ikke særlig kontroversielt å hevde at det ikke skal være tillatt å lure potensielle kunder med mangelfull informasjon, det er vi alle enige om. Det vi diskuterer, er hvor langt denne informasjonsplikten skal gå, og hvor mye ansvar som hviler på hver enkelt forbruker.

Fremskrittspartiet mener det er all mulig grunn til å forplikte rådgivere i banker og forsikringsselskap til å informere om alle sider ved en eventuell spareform. Men når interpellanten er opptatt av hvorvidt det heter rådgiver eller selger, så burde vi kanskje se i eget hus, hvorvidt vi skal betegne oss selv som selgere og ikke politikere, for vi er jo alle selgere på et eller annet nivå. Alle som er i aktivt arbeidsliv, selger et eller annet produkt. At det skulle være en spesiell begrensning for dem som jobber i bank, blir relativt meningsløst, og det er jo vel naivt å tro at rådgivere i banker er der for å gi uhildede råd – de er der for å tjene penger for seg og banken. Det er helt åpenbart. Hvis man trodde det var annerledes når man gikk inn i en bank, burde man tenke seg om igjen.

Man skal informere om alle sider ved en spareform, dvs. at informasjonen skal gjelde etableringskostnader, driftskostnader og opphørskostnader. Det er kanskje særlig ved opphør, når man skal ut av en sparemulighet, mange opplever at kostnadene er høye – f.eks. hvis man går ut for tidlig i henhold til hva man hadde avtalt og man ikke var informert om hvor lenge man måtte være i en spareform. Det må også komme tydelig fram. Nå skal man ikke stikke under stol at de senere års høye avkastninger har gitt finansielle rådgivere motiv for å gi stadig mer avanserte råd, noe som har bidratt til å skjule reelle kostnader. Videre bør det være en forutsetning at risikoen ved investeringen blir formidlet, slik at kunden selv kan trekke de nødvendige slutningene med hensyn til sin egen økonomi.

Når ovennevnte forutsetninger ligger til grunn, må det være helt klart at det resterende ansvaret hviler på kunden. For det hender faktisk at enkelte kunder av finansielle tjenester lar seg friste av potensiell høy avkastning, og at de lytter litt mindre entusiastisk til risikovurderingen som blir presentert. Når det i slike tilfeller går galt, er det verken bankene, forsikringsselskapene eller myndighetene som skal komme løpende for å redde vedkommende ut av en økonomisk klemme.

Så for Fremskrittspartiet ligger følgende prinsipper til grunn: Åpen konkurranse, fri flyt av informasjon – på samme tid. Samtlige kostnader og risikoen må formidles til kunden. Når disse premissene er oppnådd, står kunden selv økonomisk ansvarlig for eventuelle tap.

Svein Flåtten (H) [13:59:53]: La meg først gi honnør til interpellanten for å ha tatt opp denne saken. Den er viktig av to årsaker. Det er for det første fordi – som hun sier innledningsvis – alle ting går mye bedre i dette landet, og hver og en av oss og enda flere får større muligheter til å spare. Men det er også en annen side ved dette, og det er at sparingen også i disse såkalte strukturerte papirene er en finansiering av norsk næringsliv. Så hensynene her må jo være på den ene siden å ta vare på oss som kunder – vi skal primært ta vare på oss selv, men så skal vi også ha et godt regelverk som gir trygghet. På den annen side må ikke dette avskjære mulighetene til en finansiering for næringslivet. Det er de to tingene som må være på plass.

Jeg skal ta opp noen forhold som interpellanten var inne på. Det gjelder for det første – som flere har vært inne på – skillet mellom selger og rådgiver. Jeg er ikke så sikker på at det er en veldig viktig nyanse. Det er noe med at folk skal føle seg trygge på banker og finansieringsinstitusjoner. Jeg tror at vi må ha et regelverk som gjør at folk føler seg trygge, enten det er rådgivere eller selgere, når de kommer til disse institusjonene. Slik jeg har forstått bransjen, arbeider man godt med å stille minstekrav så vel til finansielle rådgivere som til selgere. Man har innarbeidet det i bedriftene, i opplæringen; man har etikkundervisning. I det hele tatt vet man at man er i et viktig og vanskelig område for mange.

Jeg tror også det er viktig med faktisk kunnskap. Dette er kompliserte papirer som gjør at det stilles store krav til dem som skal håndtere dette.

Derimot tror jeg ikke det er slik som interpellanten gir uttrykk for, at skyhøy fortjeneste for noen behøver å være noe problem. En sunn og god konkurranse hvor kostnader og opplysninger om provisjoner er transparente, vil gjøre at noen fortsatt vil kunne tjene godt og mer enn godt. Men det synes jeg ikke spiller noen rolle hvis kundene får tryggheten og en god plassering, og at næringslivet får den finansieringen som de trenger.

Nå har finansministeren sagt at hun har skrevet brev til Kredittilsynet, og at de vil komme med utkast til forskrift. Det er bra. Vi får se hva som kommer ut av det. Verdipapirmarkedslovutvalget – det heter vel noe så langt og vanskelig – har lagt frem et utkast til lovforslag som er ute på høring. Det er ett forhold der som jeg vil legge vekt på. Det er forholdet til verden rundt oss. Vi kan ikke ha og må ikke ha regler som er annerledes enn i EU og i den verden vi skal ha kontakt med. Nettopp av den grunn vil jeg advare litt mot en debatt som retter seg veldig mot høye provisjoner, stor fortjeneste osv. for institusjonene. Gi oss bare tryggheten gjennom regelverket, så vil en sunn og god konkurranse håndtere dette for både kunder og næringsliv.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Heikki Holmås (SV) [14:04:29]: Jeg blir alltid litt forbløffet når jeg hører representanten Christian Tybring-Gjeddes innlegg. Men jeg tenkte jeg i hvert fall fra min side skulle forklare avstanden fra begrepet «selger» og hans innfallsvinkel, at politikere er selgere. Jeg opplever meg som tillitsvalgt. Det kan godt hende at Christian Tybring-Gjedde opplever seg som selger, men det får i så fall stå for hans regning.

Det andre jeg finner grunn til å kommentere, er den markedsfundamentalismen som jeg tidligere i dag har hevdet at Fremskrittspartiet står for. Det ligger en del forutsetninger til grunn for et velfungerende marked, og av dem er fri flyt og likeverdig kjennskap til informasjon. Mitt poeng – og det som jeg opplever som interpellantens poeng og finansministerens poeng – er at det alltid vil finnes en asymmetri mellom den informasjonen som en rådgiver eller en selger sitter på knyttet opp mot det produktet som vedkommende selger, og den posisjonen man er i som menneske som ønsker at noen skal forvalte ens penger på en best mulig måte. Det er den asymmetrien vi på en eller annen måte er nødt til å veie opp for gjennom krav og klare betingelser til informasjon og offentliggjøring og alle disse andre tingene og en særskilt varsomhet.

Så er det én ting til med dette markedet og denne troen på, som også Flåtten hadde, at markedet på en måte skal løse alle problemer: Bare vi får et velfungerende nok marked, vil også transaksjonskostnadene gå ned. Men det har slått meg – og jeg er overbevist om det – at det ikke kan være sånn, rett og slett fordi vi nå har sett det ved aksjehandel og handel med andre verdipapirer. Jeg slutter aldri å bli forbløffet over hvor store honorarer det er mulig å ta i kurtasje og andre ting fra enkelte meglere av denne type produkter. At vi skulle ha et velfungerende marked der transaksjonskostnadene presses ned mot null, viser det markedet vi lever i, at så faktisk ikke er tilfellet.

Men så til noen av de punktene som jeg føler ligger i selve interpellasjonen, som jeg synes er viktige. Det handler noe om den redeligheten som er. For dette gjelder ikke bare disse strukturerte produktene, dette handler om hele tillitsforholdet mellom den enkelte bank og den enkelte kunde, som gjerne er basert på en langvarig relasjon. Jeg tenkte jeg bare skulle avslutte med et lite eksempel fra virkeligheten her fra Stortinget.

Det var en stortingskollega som fikk en oppringing fra banken sin – det var da renten lå på det absolutt laveste. Hun hadde bundet renten sin, og hadde en fastrente på tre år, som ville gå ut etter to år. Vedkommende anbefalte henne: Her taper du en del penger hver måned på å ha fastrente istedenfor flytende rente. Du burde kanskje melde overgang til flytende rente, og så skal vi ordne det for deg. Det var altså en oppringing fra banken. Hun sa at ja, dette høres jo forlystende ut. Så satte vi oss ned og regnet på dette, og da fant vi ut at selv den månedlige sparingen hun hadde, ikke ville komme til å veie opp for tapet hun hadde ved å betale inn den overkursen som hun måtte betale for å innfri lånet. Dette var altså aktiv markedsføring for å selge en type rådgivningstjeneste som i sum endte opp med at hun ville tapt penger. Vi informerte vedkommende om dette, og spurte: Har du faktisk regnet på dette? Da vedkommende gjorde det, sa hun: Nei, dette var jo ikke bra, da skjønner jeg jo at du ikke vil ha det.

Dette sier noe om at det er faktisk ikke sånn når meglere selger et standardisert produkt, og gjerne byr dette ut i brei front overfor forskjellige kunder, at dette nødvendigvis kommer den enkelte kunde og bankkunde til gode. Derfor er det særskilt viktig å være på vakt i forhold til kompliserte produkter som det i mange tilfeller her er snakk om.

Dette er godt jobbet av interpellanten, og jeg ønsker finansministeren lykke til i det videre arbeidet med dette.

Marianne Aasen Agdestein (A) [14:08:39]: Jeg tar meg den frihet å konstatere med en viss glede at i hovedsak har de som har tatt ordet, støttet intensjonen i denne interpellasjonen, og det er jeg veldig glad for. Selv om Fremskrittspartiet legger inn sine premisser, oppfatter jeg vel at det går innunder mye av det samme som jeg selv mener. Likevel vil jeg kommentere akkurat dette med selgere og rådgivere, fordi jeg mener at det å kalle seg rådgiver i dette markedet gir en falsk trygghet. Når yrkestittelen er villedende i stedet for veiledende, mener jeg at det er på tide å endre den.

Dette med store utbytter ble også kommentert. Jeg har ikke noe personlig imot at firmaer gir store utbytter til sine ansatte eller eiere. Men kombinasjonen skjulte gebyrer, skjulte kostnader og store utbytter gjør meg urolig, for da fungerer ikke markedet, og man kan mistenke at man melker kunder, uten at de egentlig forstår det selv.

Oppsummert oppfatter jeg denne debatten som at Finansdepartementet og Kredittilsynet kan være trygge på at de har solid ryggdekning i Stortinget for å gjøre en solid jobb omkring dette temaet.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:10:10]: Jeg tror ikke det er noe behov for å forlenge denne debatten utover det som allerede er sagt, for debatten viser jo at det er bred politisk enighet rundt å få bedre mulighet til kontroll og innsyn i hva dette dreier seg om, og bedre klargjøring av hva som er det reelle kundeforholdet. Men til syvende og sist vil det jo alltid være slik at det er den enkelte kunde som har ansvar for egne handlinger. Det vi kan sørge for, er at informasjonen man får, og måten dette skjer på, gir et så godt overblikk som mulig for å kunne ta beslutninger.

Interpellanten har tatt tak i et marked som er stort, der vi har altfor mange eksempler på fortjeneste for dem som selger slike sammensatte produkter, som er veldig store, og der vi har for mange eksempler på at noen har gått inn i et kundeforhold der de ikke har hatt oversikt over hva som var baksiden av medaljen. Så det jobber vi videre med, og hvis det er nødvendig, kommer jeg tilbake til Stortinget med forslag om endringer i lovverket. Uansett vil dette være en sektor som vi følger nøye med på.

Presidenten: Dermed er sak nr. 5 ferdigbehandlet.