Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 85 minutter, og at taletiden foredeles slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen og tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:49:38]: (komiteens leder og ordfører for saken): Aller først vil jeg takke komiteen for det gode samarbeidet vi har hatt i arbeidet med politirollemeldingen.
Særlig er jeg glad for at en enstemmig komite er enig i at vi skal ha et nært og sterkt politi med tjenestesteder over hele landet, at tryggheten i samfunnet er et velferdsspørsmål og derfor et offentlig ansvar, og at målet er å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. En bred politisk enighet om disse sentrale punktene er viktig for å sikre politiet den legitimitet og tillit som etaten er avhengig av for å kunne utføre sitt virke. Jeg vi også gi honnør til organisasjonene som har bidratt med gode og konstruktive innspill i forbindelse med høringen.
Politirollemeldingen, som vi i dag behandler, ble i sin tid lagt fram av regjeringen Bondevik II. Komiteen slutter seg i hovedsak til grunnlinjene i meldingen.
Hva slags politi vil vi ha? Det var det sentrale spørsmålet Politirolleutvalget stilte seg da de fikk i mandat å gjennomgå oppgavene til politiet. I 1987 avsluttet utvalget sitt arbeid og definerte ti grunnprinsipper for det norske politiet. Disse prinsippene er først og fremst et uttrykk for hvilke grunnleggende verdier politiet skal forvalte, men de gir også retninger for politiets organisering, hvordan politiet skal opptre og hvilke midler og metoder politiet skal velge å bruke. Dette er gode prinsipper for organisering av det norske politiet, men samfunnsutviklingen og endring i kriminalitetsbildet har utfordret dagens politirolle. Derfor er debatten i dag om hvordan etaten skal utvikle seg videre, viktig.
Det første – og kanskje viktigste – grunnprinsippet er at politiet skal avspeile samfunnets idealer. Både proaktivt og reaktivt skal politiet bekjempe overgrep mot andres liv, helse eller eiendom – eller fellesskapet. Dette skal bygge på de demokratiske og humanistiske idealene som vår samfunnsform og vårt styresett er bygd på. Dette stiller store krav til politiet.
Jeg velger å tolke den høye tilliten folk i Norge har til politiet, som et uttrykk for at politiet lever opp til disse forventningene. Ved behandlingen av en slik sak som denne, tror jeg det er viktig å erkjenne hvor unik den norske politimodellen er, og hvor høy kunnskap og kompetanse det norske politiet har sammenlignet med politiet i andre land. Vi har en politiutdanning som er i verdensklasse og som blir videre utbygd samt tilpasset de nye kravene et mer komplekst samfunn stiller.
Det neste grunnprinsippet er at politiet skal være desentralisert. Vi skal ha et nært og sterkt politi med lensmanns- og tjenestesteder over hele landet, slik at vi sikrer befolkningen et mest mulig tilgjengelig politi. Gjennom en lokal forankring øker vi folks trygghet, og dette var også et av de viktigste hovedmålene med politireformen.
Videre heter det at politiet skal være et enhetspoliti, og at politikvinnen skal være en generalist. Det at vi har et enhetspoliti betyr at politioppgavene er samlet innenfor en og samme organisasjon. Dette er en unik organisering av politietaten. Fordelen med den norske modellen er at vi får utnyttet kompetansen i alle ledd av politiet bedre, noe som gir en ressurseffektiv og hensiktsmessig organisering.
En viktig forutsetning for at vi både skal ha et desentralisert politi og et enhetspoliti, er at politikvinnen er en generalist. Skal vi sikre at politiutdanningen er en generalistutdanning, må vi også sikre god rekruttering fra hele landet. Det er en viktig forutsetning for å sikre tilstrekkelig tilgang og høy kvalitet på framtidig politipersonell. Politikorpset skal ha god representasjon av begge kjønn, og vi må sikre oss at personer bosatt i Norge, men med en annen kulturell bakgrunn enn norsk, blir en naturlig del av politistyrken.
Den sannsynligvis viktigste endringen i kriminalitetsbildet de siste årene er globaliseringen og internasjonaliseringen. En globalisert verden preges av rask og omfattende flyt av varer, kapital, personer, informasjon og følgelig også kriminalitet. Organiserte kriminelle nettverk opererer i flere land og stiller kriminalitetsbekjempelsen lokalt så vel som sentralt overfor nye utfordringer. Prostitusjonen i Tana, eller på Karl Johan, overgrepsbilder av barn på pc-er til pedofile i Tromsø, eller minibanksvindel i Stavanger viser at den organiserte kriminaliteten skjer i våre egne lokalmiljøer. Dette stiller nye krav til at politiets kompetanse, ressurser og metoder må utvikles slik at politiet kan være i forkant av kriminalitetsutviklingen.
Politiet må prioritere bekjempelsen av den organiserte kriminaliteten. Store og raske penger er den viktigste drivkraften for all organisert kriminell virksomhet. Derfor er det avgjørende å gå etter pengene som finansierer og driver virksomheten fram.
En samlet komite understreker at innsatsen mot økonomisk kriminalitet må intensiveres, og det etterforsknings- og forvaltningsmessige arbeidet for å avdekke svart økonomi, bl.a. hvitvasking, må styrkes.
Politiet må i større grad få anledning til å samarbeide på tvers av landegrensene, og det må arbeides for å begrense virkninger av hindringer for internasjonal kriminalitetsbekjempelse, som forskjeller i rettssystem, lovgivning og manglende utleveringsavtaler.
En politi- og lensmannsetat med et sivilt preg løser sine oppgaver med minimal bruk av makt. Samtidig må det være rom for tydeligere maktbruk når dette trengs, stilt overfor råere og bedre organisert kriminelle. Derfor har Stortinget understreket at politiet skal ha mulighet for å ha våpen tilgjengelig i gitte situasjoner, såkalt framskutt lagring.
Politidirektoratet må også følge opp politidistriktene knyttet til investering i verneutstyr og siktemidler for å sørge for trygghet for politipersonell i skarpe oppdrag.
Ved siden av å bekjempe den organiserte kriminaliteten skal politiet også redusere hverdagskriminaliteten. Dette er utfordringer som krever ulik tilnærming, men som skal løses innenfor samme organisasjon.
Komiteen understreker at politiet må prioritere det forebyggende arbeidet. Politiet må møte ungdom på skolen og i fritiden, politiet skal være til stede i bysentrene på en helgekveld, og samarbeidet med barnevernet må bedres.
I Oslo er det opprettet en egen gatepatrulje som konkret arbeider opp mot unge misbrukere og unge kriminelle. Målet er å stoppe en begynnende kriminell løpebane, og enheten samarbeider nært bl.a. med Barnevernsvakten. De to første månedene i 2006 ble det fra gatepatruljen utarbeidet i overkant av hundre bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette er et godt eksempel på politiets viktige forebyggende arbeid. Komiteen ønsker også at det skal utvikles nye metoder og målkriterier for det kriminalitetsforebyggende arbeidet, slik at dette arbeidet får høyere prioritet.
Kriminaliteten har ofte en lokal forankring, og politiets forebygging, etterforskning, påtale og iretteføring skjer i hovedsak lokalt. Derfor ønsker komiteen at kommunene i samarbeid med politiet skal etablere politiråd, slik at kommunene og politiet i fellesskap kan lage forebyggingsstrategier og reagere aktivt dersom de mener det er behov for det. Dette er også en oppfølging av et forslag som er fremmet av Politiets Fellesforbund i forbindelse med arbeidet med meldingen.
Jeg startet innlegget mitt med å vise til det viktige og prinsipielle arbeidet som Politirolleutvalget gjorde i forhold til å definere hva slags politi vi skal ha i Norge. Det var daværende justisminister Inger Louise Valle som nedsatte Politirolleutvalget og gav det dets mandatet. Derfor synes jeg det er på sin plass å vie noen ord nettopp til Inger Louise Valle – på en dag som i dag, i en debatt som denne.
Det var med sorg vi i helgen mottok budskapet om at Valle har gått bort. Det viktigste hun etterlot seg i justispolitikken, var evnen til å se at kriminalitet som oftest har en årsak, og at den beste måten å bekjempe kriminalitet på er gjennom forebygging. Det samfunnet vi skaper, skaper også den kriminaliteten vi får. Derfor tok hun initiativet til Det kriminalitetsforebyggende råd, som i sin tur er forløperen til SLT-prosjektene og nå politirådene, som vi i dag vedtar skal etableres i kommunene. Hun var en foregangskvinne når det gjaldt forståelsen av at skal man komme kriminaliteten til livs, holder det ikke bare å fengsle folk, man må rehabilitere dem og gi livene deres et annet innhold.
«Hvor er det blitt av Inger Louise Valle?» spør dikteren Odd Børretzen i sin vise «Anorakkene», og synger om justisministeren som trodde at det fantes andre midler mot kriminalitet enn å bure folk inne i firkantet armert betong. Inger Louise Valle satte kriminalpolitikken inn i en større sosial sammenheng. Det var nytenkende, og det var omstridt. Hun møtte sterke motkrefter, men i dag ser vi at ideene hennes er gjennomført i norsk justispolitikk. Hun var også opptatt av at det måtte være helhet i straffesakskjeden, og at de tiltakene vi iverksetter for å bekjempe kriminalitet, må bunne i kunnskap og humanisme, prinsippene som vi bygger demokrati og rettssikkerhet på. Derfor vil jeg avslutte med et dikt av Arne Garborg, som Inger Louise Valle siterer i sin selvbiografi:
«Men vita skal me og vone visst,
at ånd må vinne på troll til sist,
og vit på den varge villskap.»
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:59:45]: Jeg ønsker å stille representanten Bjørnflaten et enkelt spørsmål.
Jeg ønsker å få vite hvilke feilvurderinger den nåværende justisministeren gjorde for et år siden, da han og Arbeiderpartiet nedstemte forslaget om å opprette politiråd. Jeg vil gjerne høre hva som er årsaken til at Arbeiderpartiet her snur totalt i forhold til tidligere politikk.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:00:07]: Det er helt feil å si at Arbeiderpartiet har snudd når det gjelder politiråd. Arbeiderpartiet fremmet i sin tid et forslag i kommunalkomiteen om å vurdere hvordan en ordning med politiråd kan innføres i kommunene – et forslag som Stortinget senere har vedtatt, og som vi følger opp i dag ved å vedta på nytt at det skal etableres politiråd i de enkelte kommunene.
Elisabeth Aspaker (H) [14:00:39]: I dagens Aftenposten skriver lederen av justiskomiteen, representanten Bjørnflaten:
«Det rødgrønne flertallet vil intensivere arbeidet mot kyniske bakmenn for trafficking.»
Jeg tror at hvis vi går ut på kveldstid i denne byen – fra den bygningen vi befinner oss i nå – kan vi med det blotte øye kan se at den aktiviteten som det har vært litt av tidligere, vokser nærmest fra dag til dag. Vi hører om et Oslo-politi som roper om kriminalisering – vi kan nesten få inntrykk av at de har abdisert. I Trondheim derimot har man angrepet saken på en vesentlig annen måte.
Jeg vil at representanten Bjørnflaten skal utdype hva hun mener med intensivering. Betyr det i så fall at Oslo-politiets innsats skal anta en langt mer aktiv karakter, at de skal nærme seg dette på en mer aktiv måte enn de har gjort til nå?
Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:01:32]: Det hadde vært enkelt å svare bare ja på spørsmålet fra representanten Aspaker – jeg mener politiet skal gjøre det.
Komiteen er i sine merknader veldig tydelig på at politiets innsats mot nettopp trafficking må intensiveres. I dag har politiet et regelverk både for å kunne vise bort personer som forstyrrer ro og orden, og for mer aktivt å kunne gripe inn med hensyn til bakmenn slik at man forhindrer trafficking, som er det virkelig alvorlige problemet.
Jeg ønsker at politiet mer aktivt skal bruke det lovverket som eksisterer i dag, og jeg forstår det slik at også komiteen ønsker det, gjennom den enstemmighet som kommer fram av innstillingen.
Trafficking er et veldig alvorlig problem – kanskje en av de mest kyniske formene for organisert kriminalitet vi ser. Det er organisert menneskehandel, og det er særdeles viktig at politiet aktivt bekjemper denne type menneskehandel.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:02:38]: I politirollemeldingen er det mange gode, nye innspill, og komiteen er i all hovedsak samlet om dem.
Som Arne Johannessen, lederen av Politiets Fellesforbund, mange ganger har påpekt, har ting en kostnad. I innstillingen fra flertallet viser man til at det skal man komme tilbake til i de årlige budsjettene – det er måten Stortinget håndterer dette på. Det er i og for seg greit, men ville det ikke ha vært ryddig at flere her hadde sagt noe mer om satsing og tydeliggjort hva slags ønsker man har med hensyn til økonomisk styrking – mer enn gode intensjoner og, jeg hadde nær sagt, håp om god bedring?
Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:03:17]: Jeg synes innfallsvinkelen til Fremskrittspartiet når det gjelder politiets økonomi, blir veldig forenklet. Jeg tror ikke at vi kan måle politikraft bare ut fra hvor mye penger vi bruker på politiet. I den forstand har den rød-grønne regjeringen virkelig gjort et løft i forhold til Bondevik-regjeringen. Vi har lagt inn 130 mill. kr i årets budsjett til en styrking av politiet.
Det å bekjempe kriminalitet gjøres på mange flere områder enn bare gjennom økte bevilgninger til politiet. Ett viktig felt er f.eks. barnevernet. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet ønsker å kutte i midler til dette. Det tror jeg vil ha veldig uheldige virkninger med hensyn til det å forebygge kriminalitet. Fremskrittspartiet ønsker å kutte i midler til integrering. Det vil også ha veldig negative virkninger med hensyn til kriminaliteten. Og – ikke minst – dersom Fremskrittspartiets alkoholpolitikk skulle blitt gjennomført fullt ut, tror jeg ikke vi ville sett noe som ville ha gitt en kraftigere økning i kriminaliteten her i landet. Så jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å se litt mer helhetlig på den biten.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:04:46]: Det er ikke tvil om at den debatten som skal skje i salen nå, er viktig. Politiet er en av de viktigste og mest spesielle verktøyene samfunnet har, fordi de bl.a. har adgang til å utøve makt overfor enkeltborgere. I så måte har politiet krav på å ha et spesifikt fokus på seg, og vi som lovgivere er pliktige til å sørge for at lovverket er fornuftig, velfungerende og godt, både av hensyn til den jobben vi forventer at politiet skal gjøre, og ikke minst ut fra samfunnets behov. I så måte er denne meldingen viktig.
Som representanten Bjørnflaten var inne på, er det godt å se at komiteen i all hovedsak er enig. Man har en grunnlinje og en bunnholdning som man i all hovedsak er enig om, og det er en kvalitet. Det er det viktig å ta vare på her, for det betyr at om det politiske flertallet skulle bli endret, vil man i all hovedsak videreføre en politisk linje overfor politiet. Det tror iallfall jeg er bra.
Det har vært en bred og god debatt i komiteen. Det har vært drøftinger på mange ulike nivåer, men i all hovedsak har man – som sagt – konkludert i fellesskap. Utfordringen vil være: Vil man være i stand til å følge opp dette økonomisk? Selv om representanten Bjørnflaten påpeker at penger ikke er alt, er penger, midler, en vesentlig faktor når man skal gjøre noe. Hvis det ikke er midler, nytter det ikke med gode ord – det hjelper ikke når man mangler folk til å rykke ut.
Jeg har i dag med interesse lest om en påstått krise i Hedmark der man mangler ressurser og stillinger er ledige. Jeg vet ikke om politifolkene i Hedmark da er fornøyd med å høre at penger ikke er alt. Når folk skal ha hjelp og man forventer at politiet skal rykke ut, må politiet ha rammer og økonomi til å gjøre det.
Samtidig tror jeg komiteen kan være enig om og være stolt av at norsk politi innehar utrolig mange kvaliteter. Vi har et politi som vi kan være stolte av, og som gjør en særdeles god jobb. Det er mange fasetter her. Norsk politi som er med og bygger opp velfungerende demokratier i utlandet, er ett eksempel. I f.eks. Afghanistan er norske politifolk med og gjør en god jobb. Det samme gjelder systemet med nordiske sambandsmenn som jobber ute og bidrar til forebygging. De forhindrer mulig kriminalitet her i landet samtidig som de ivaretar og viser kvaliteten ved bl.a. norsk politi. Det tror jeg er viktig, for det har noe med omdømme å gjøre – det viser en del av de kvalitetene de som politifolk har fått med seg, når de skal utøve sin rolle internasjonalt. Det er heldigvis slik at Norge er med i andre organisasjoner som bekjemper kriminalitet internasjonalt, f.eks. Europol og Interpol, og kriminalitet er – selv om man kan si at den er lokal – i veldig mange sammenhenger også grenseoverskridende. Da nytter det ikke at man sitter alene på sin politistasjon, i sin by, i sitt fylke, i sitt land. Da er vi nødt til å jobbe i lag. Kun ved å jobbe i lag kan vi forhindre at kriminaliteten øker, og kun ved å stå samlet vil vi kunne gjøre det på en best mulig forsvarlig måte. Jeg synes det er bra å kunne være stolt av den jobben som gjøres, og jeg tror meldingen vil være med på å underbygge denne biten.
Samtidig er det ikke tvil om at det også er store utfordringer med hensyn til politirollen, ikke minst når det gjelder forholdet mellom politi og psykiatri. Der har vi en gråsone som har vært diskutert i denne salen i årtier, og vi sliter ennå med å finne optimale løsninger. Politiet føler seg, tror jeg, i mange sammenhenger ubekvemme med enkelte ting de må være med på, samtidig som psykiatrien har en annen oppfatning av sin rolle enn politiet kanskje har i forhold til det de synes psykiatrien burde ha gjort. Dette er et skjæringspunkt som jeg iallfall håper at justisministeren vil fortsette å ta tak i, og som jeg er sikker på at justiskomiteen og Stortinget kommer til å være opptatt av.
Et annet dilemma for oss er forholdet til rusmidler – lovlige rusmidler og konsekvensen av bruken av dem og, ikke minst, ulovlige rusmidler og hvordan man skal forholde seg til det.
For Fremskrittspartiets del er det viktig å vise at vi satser på politiet. Politiet er for oss et av de viktigste – og kanskje beste – verktøyene når det gjelder å forebygge kriminalitet. Synlig politi er utvilsomt bokstavelig talt en fartsdemper i mange sammenhenger. Vi tror det er viktig å ha en slik tilnærming, bl.a. fordi man selvfølgelig kan påstå at folk ikke trenger å være utrygge, men man kan ikke ta fra folk en følt utrygghet. Det er mulig at det er irrasjonelt å være utrygg, men det er altså en følelse som folk har, og det må vi ha respekt for.
En annen ting som Fremskrittspartiet har påpekt i denne saken, er at vi ønsker å utrede et mulig krav til utrykningstid for politiet. Det er slik at andre etater har et utrykningskrav på seg, men politiet har det ikke. Det må selvfølgelig være slik at man vekter det i forhold til geografi og befolkningssammensetning og i forhold til muligheter for ulykker og andre episoder der politiet bør bidra. Men vi bør iallfall utrede, for å se sammenhenger og konsekvenser politifaglig og økonomisk. Hvis ikke synes jeg vi unndrar oss et ansvar som det etter mitt skjønn er helt klart at vi skal ta.
En annen del av denne debatten er politiets sikkerhet. Med jevne mellomrom dukker det opp hendelser som viser at politifolk som står i fremste rekke, kanskje ikke føler seg godt nok ivaretatt, det være seg lovmessig eller i forhold til personlig verneutstyr. Hvis vi ønsker et politi som skal stå fremst når det smeller som verst, må vi vise at de har ryggdekning hos oss. Da må Stortinget ta dette ansvaret ved å sørge for at de har et lovverk som gjør politiet i stand til å stå fremst og vite at de har dekning for det de gjør, og at de ikke minst får det beste av verneutstyr. Vi har en økonomi som gjør at Norge utvilsomt bør ha verdens beste politi. Spørsmålet er: Har vi det? Etter mitt og Fremskrittspartiets skjønn har vi mye å gå på.
En annen ting som vi også må fortsette å se nyansene i, er forholdet mellom Forsvaret og politiet. Også her er det gråsoner og ting som man etter mitt skjønn bør ta tak i videre for å sikre at den dagen vi har behov for det, skal retningslinjene og forholdene være avklart.
Et annet moment er forholdet mellom politi og private aktører. Flertallsregjeringen har nå bestemt at man skal avvikle prøveordningen med privat vaktselskap til fangetransport, og mener at det skal være en offentlig oppgave. Jeg respekterer det, men mener ikke nødvendigvis at det er en god ressursutnyttelse å gjøre det slik. Men det er altså politisk bestemt, og det skal vi selvfølgelig bøye oss for. Men jeg må jo si at oppslaget i TV 2-nyhetene om folk som kjørte matpakker fra et politikammer og opp til et fengsel, synes jeg ikke gav noen honnør til de politifolkene som gjør jobben. Og jeg tror ikke de føler seg særlig bekvemme med det. Slik ønsker ikke vi å ha det. Vi ønsker at man skal ha en gjennomgang, og at politiet skal ta det rent politioperative. Så kan andre bidra med å avlaste politiet der det er forsvarlig og fornuftig.
Når det gjelder politireformen, mener jeg også det må være betimelig å si noen ord om den – som den forrige store drøftingen av politiet i Norge. Intensjonen med den var god. Spørsmålet er om man føler at den har truffet. Hvis man spør ledelsen i politiet, tror jeg den vil være godt fornøyd. Spør vi publikum, tror jeg vi vil få et helt annet svar. Publikum føler at det som ble sagt om politireformen, i etterkant ikke er blitt levert. Og det vil være en utfordring for oss, siden noe av hovedintensjonen den gang var et mer synlig politi, et mer serviceminded politi. Jeg tror folk i dag opplever at man mye oftere kommer til stengte dører enn til åpne dører, og det er en utfordring for oss alle.
Hverdagskriminalitet, som komitelederen var inne på, er et annet gjennomgående problem. Det er selvfølgelig ikke den verste kriminaliteten når det gjelder alvorlighetsgrad, men det er kanskje den mest plagsomme. Det å få hjemmet sitt invadert av andre, gjør noe med folk. Hvis noen tråkker på din private sfære, tror jeg du føler det ille. Selv om det kan være minimalt som er tatt eller stjålet, må vi allikevel gjøre noe med det. Her har vi utvilsomt en jobb å gjøre.
Dette betyr altså at det ikke finnes noen enkle svar, og at det som ligger i justispolitikken, er veldig sammensatt. Men skal vi ha et politi som gjør de tingene vi forventer at de skal gjøre, er vi nødt til å sørge for at det ressursmessige grunnlaget er til stede. Hvis ikke blir dette kun et ønske om en fin framtid for norsk politi, og om å gjøre det beste ut av situasjonen. Det synes ikke jeg de har fortjent. Så her har vi en del å gjøre. Etter mitt skjønn må det være slik at det politiet skal ha, er ryddige politiske avklaringer. De skal vite hvor lovverket er, og hvor Stortinget står. De er nødt til, og de er forpliktet til, å ha tillit hos befolkningen hvis de skal kunne gjøre jobben sin, og de må ha et lovverk som er velfungerende i forhold til det vi ønsker at de skal gjøre. Det hadde vært fristende å vise til politiloven § 1, gjennom å stille spørsmål ved om den oppfylles i dag, og – i forlengelsen av det – om bevilgningene er store nok til å innfri bl.a. denne paragrafen i politiloven. Av og til føles det helt klart som om det er et avvik mellom § 1 og den virkeligheten folk opplever, og de tilbakemeldingene man får fra folk.
Så tror jeg det er én ting til vi må tørre å gjøre: Det er å være kritisk til måten man bruker midlene på. For det kan umulig være noe poeng å kaste gode penger etter dårlige penger. Så når vi skal styrke politiet, skal vi forsikre oss om at midlene blir brukt på en god og forsvarlig måte, for kun det vil tjene kriminalitetsbekjempelsen i ytterste konsekvens.
Avslutningsvis vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag. Samtidig vil jeg gi beskjed om at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslaget fra Venstre og forslaget fra Kristelig Folkeparti.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:15:14]: Norge har trolig en av verdens beste politiutdanninger, og en enstemmig komite sier at dette er nødvendig for å bevare generalistprinsippet. Derfor er det med undring jeg har lest Fremskrittspartiets særmerknader om hva slags politiutdanning vi skal ha i Norge. På den ene siden sier Fremskrittspartiet at man vil ha en god grunnutdanning, men at det
«kan likevel være et spørsmål om man trenger høyskole for å «lempe fyll» i helgene».
På den andre siden framstår det som om utdanningen ikke gir tilstrekkelig kompetanse når Fremskrittspartiet skriver at
«det er tvilsomt at tre års politihøgskole gjør deg kvalifisert til å kunne være dataingeniør, revisor, jurist, kjemiker, laborant mv.».
Slik jeg har forstått det – i parentes bemerket – trengs det altså fem års universitetsutdanning for å ta juridikum.
Kan representanten Ellingsen klargjøre hva slags utdanning Fremskrittspartiet mener politiet i Norge skal ha for at vi fortsatt skal ha en av verdens beste grunnutdanninger for politifolk?
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:16:11]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg synes det var betimelig.
Det må jo være slik at det hele tiden er en pågående prosess om kvaliteten på innholdet i utdanningen. Det vi har påpekt, er noen paradokser. Med det mener vi selvfølgelig at man kanskje hadde hatt behov for en gradert utdanning, f.eks. i forhold til det som representanten var inne på – å lempe flatfyll. Jeg tror nødvendigvis ikke at du trenger en treårig høyskoleutdanning for å gjøre det. Jeg tror kanskje ikke du trenger det for å sitte vakt i et tinghus, eller for å kjøre matpakke fra punkt A til punkt B.
Det vi gjør gjennom å hevde disse tingene, er å vise at vi tør å ta debatten om dette. Vi har ikke låst oss til at dagens system er det beste. Vi tør å utfordre det og er villig til å ta debatten om det videre.
André Oktay Dahl (H) [14:17:03]: En interessant politisk allianse har sett dagens lys i form av at Fremskrittspartiet og SV har møtt hverandre på en hittil ny og overraskende måte. I merknadene uttaler Fremskrittspartiet med bred penn at det viktigste er en rask reaksjon, at det ikke er så farlig med straffens innhold overfor unge lovbrytere.
Jeg kunne tenke meg å spørre Fremskrittspartiet om bakgrunnen for at man nå mener at det ikke er så farlig med en reaksjon hvor man tar på alvor det behovet samfunnet og et offer for eksempelvis grov vold har. Hva er grunnen til dette? Og ikke minst vil jeg spørre om denne nye holdningen til kriminalitet som Fremskrittspartiet varsler, også skal gjelde overfor innvandrerungdom som deltar i f.eks. gjengkriminalitet. Da vil i så fall Fremskrittspartiets kompaniskap med SV ikke bare være interessant, men nærmest en justispolitisk revolusjon.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:17:47]: Man kan selvfølgelig lese en merknad på mange måter, og det står det representanten Dahl fritt å gjøre.
Det som har vært viktig for oss, er selvfølgelig at vi er tilhengere av bruk av konfliktråd der det er fornuftig. Det betyr ikke at man gir en blankofullmakt til at noen etter eget forgodtbefinnende skal kunne iverksette og bruke konfliktråd i alle sammenhenger.
Hvis representanten Dahl hadde lest innstillingen til ny straffelov, den generelle delen, ville han ha sett den drøftingen som foregikk der. Samtidig har jeg selvfølgelig ingen problemer med å akseptere og innestå for at for oss er det også viktig med en rask reaksjon. Der det er snakk om unge lovbrytere og det er fornuftig å gjøre det, skal vi kunne bruke en reaksjon som f.eks. konfliktråd.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:18:39]: Ellingsen nevnte at politiet er en særdeles viktig faktor i forhold til forebyggende tiltak. Det er SV enig med Ellingsen i når det gjelder sekundær forebygging. Når det gjelder den primære forebyggingen, handler det om å tilrettelegge for et samfunn der folk i utgangspunktet ikke begår kriminelle handlinger, ikke er avhengig av at politiet er til stede for å hindre at kriminelle handlinger foregår.
Ser Ellingsen at f.eks. bruken av alkohol, av rusmidler, i et samfunn – og liberaliseringen med hensyn til bruk – også påvirker hva slags kriminelle handlinger som begås? Blant annet har veldig mange som soner straffer, et avhengighetsforhold til rusmidler – ser han at utformingen av alkoholpolitikken har noe å si hvis man skal hindre at kriminelle handlinger blir begått?
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:19:33]: Til representanten Ballo skal jeg i utgangspunktet svare: Ja, absolutt – selvfølgelig er det en sammenheng i ting. Jeg tror at en hovedforskjell her er at Fremskrittspartiet faktisk aksepterer den forskjellen og har en avklart bevissthet i forhold til at med vår alkoholpolitikk er det mulig at forbruket vil gå opp. Men den burde bekymre representanten Ballo like mye den smuglingen som skjer i dag, som betyr at man har en gråsone som man ikke har oversikt over i det hele tatt.
Med et system med lavere alkoholavgift, ville mye mer av dette ha vært synlig, og man kunne kanskje ha bekjempet det på en mye bedre måte enn med den ordningen som er i dag. I dag foregår det en massiv smugling til Norge. Det skyldes bl.a. et avgiftsnivå som handler mer om å få penger inn i statskassa for de rød-grønne, enn faktisk å bekjempe en type kriminalitet som foregår i stor stil.
Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.
Elisabeth Aspaker (H) [14:20:43]: Sakens ordfører har på vegne av komiteen på en god måte presentert sentrale utfordringer for politiet. Politiet angår folk, politiet engasjerer folk. Politiet er, etter mitt skjønn, også blitt flinkere til å kommunisere med folk. Politiets betydning for folks trygghet i hverdagen er det ingen uenighet om. Derfor har vi også klare forventninger til politiets tilstedeværelse og evne til å handle når kriminalitet begås. Mange er med rette opptatt av og etterlyser et mer synlig politi. Fra Høyres side vil vi understreke viktigheten av at også dette aspektet vies oppmerksomhet i den pågående evalueringen av politireformen.
Høyre er opptatt av at politi- og lensmannsetaten skal videreutvikles med utgangspunkt i en lang tradisjon med lokalt forankret tjeneste, og den styrke som ligger i inngående kjennskap til lokalsamfunnet.
Økende mobilitet har medført endringer i bosettingsmønsteret, og folks ferie- og fritidsvaner gir nye utfordringer knyttet til variasjoner i folketall til ulike tider av året. Høyre mener bemanningen i politiet må ha en fleksibilitet som fanger opp store sesongmessige svingninger i folketall, enten vi snakker om sommeren på Sørlandet eller vinteren i Hallingdal. Vi kan ikke forvente at lokalt politi og lensmenn uten videre skal kunne takle en tidobling av folketallet. Derfor etterlyser Høyre en fornyet tilnærming til bemanning, slik at både lokalbefolkning og gjester kan ha trygghet for at politiet faktisk har kontroll i slike situasjoner.
Når samtlige partier er enige om å be Regjeringen utrede responstid for politiet, skjer det i erkjennelse av at tiden det tar før politiet kommer, kan være kritisk om liv og helse står på spill. Høyre mener det er hensiktsmessig å ta hendelsens alvorlighetsgrad, geografi og tid med i vurderingen av hva som er rimelig responstid. Slike hensyn må siden legges til grunn ved fordeling av ressurser. Lange avstander i distriktene er en kompliserende faktor det også må tas hensyn til.
Den raske samfunnsutviklingen stiller stadig større krav til politiets kompetansenivå. Ambisjonen må alltid være at politiet skal ligge i forkant av kriminalitetsutviklingen. Dette gjelder ikke minst på det teknologiske området, hvor kriminaliteten tar stadig nye og mer alvorlige former. Det stiller oss overfor tilsvarende utfordringer i forhold til politiets metodebruk. Vi må være meget bevisste på hvor grensene for lovlige metoder går. En oppdatert politi- og lensmannsetat på dette feltet vil til syvende og sist være avgjørende for enkeltindividets rettssikkerhet.
Høyre imøteser behandlingen av den spesielle delen av straffeloven neste år, og mener det faller naturlig med en fornyet vurdering av metoder opp mot strafferammer og lovbruddets art. Høyre vil ha en særskilt vurdering av overgrep mot barn, og hvordan politiet fra sitt ståsted kan bidra til å styrke barns rettslige stilling. Høyre mener det nå er viktig å rette oppmerksomhet mot offerets situasjon fordi justissektoren for ensidig har fokusert på gjerningspersonen.
Politiet står i fremste rekke når det gjelder å møte og ivareta personer som ofte er i en svært sårbar situasjon, enten det er voksne eller barn som blir ofre for kriminalitet. Fornærmedeutvalgets utredning inneholder en serie forslag til styrking av fornærmedes og etterlattes stilling i straffesaker. En egen arbeidsgruppe skal videre vurdere mer praktiske aspekter ved pårørendes og offerets møte med politi og rettsapparat. Siden dette av mange oppleves problematisk, forutsetter Høyre at justisministeren vil gi denne problemstillingen høy prioritet og sørge for at Stortinget så snart som mulig får seg forelagt en sak om de ulike forslagene, i den hensikt å lette ofrenes og pårørendes situasjon i møte med politi og rettsvesen.
Politiet har forebygging som en av sine mest sentrale oppgaver. Barn og unge er en særlig viktig gruppe. Målet er å holde de yngste unna kriminalitet og fange opp og snu dem som er i ferd med å innlede en kriminell løpebane. Samfunnets reaksjon må være rask og tydelig. Mange kommuner har med suksess adoptert SLT-modellen og etablert et forpliktende samarbeid med politiet og andre aktører i lokalmiljøet. Hensikten er åpenbar: å forebygge bedre og hjelpe barn og unge som trenger det. Forslaget om et politiråd i alle kommuner må ses på som en videreutvikling av SLT-samarbeidet og ikke komme i tillegg til dette.
For å sikre politiets framtidige slagkraft må det legges enda bedre til rette for lederutvikling og kompetanseheving i politietaten. Svikt i søkningen til Politihøgskolen kombinert med større avgang fra politikorpset i årene framover gjør det nødvendig med forsterket innsats for å sikre nyrekruttering til politistyrken. Det er et faktum at deler av Distrikts-Norge allerede i dag sliter med å få besatt ledige politi- og lensmannsstillinger. Da er det frustrerende å oppleve at Politidirektoratet har stoppet den populære stipendordningen initiert av Vest-Finnmark politidistrikt for andre års politistudenter. Høyre er tilfreds med at en samlet komite nå likevel ber Regjeringen utrede ulike rekrutteringsvirkemidler. Vi mener det haster med å få på plass og få klargjort hva slags verktøy politidistriktene kan benytte i rekrutteringsøyemed.
Politiets evne til å handle er også et spørsmål om å gi politiet ressurser, utstyr og metoder som matcher samfunns- og kriminalitetsutviklingen. Kampen mot organisert kriminalitet, barneporno, overgrep mot barn via nettet og hvitvasking av utbytte fra kriminelle handlinger setter høye krav til et kompetent politi hva angår utstyr og kunnskap, ikke minst om de nye mediene. Politiets grunnutdanning og etter- og videreutdanning må løpende tilpasses de nye behovene. Den profesjonsrettede forskningsinnsatsen må trappes opp, og resultatet fra forskningen – og det er viktig – må formidles slik at politi- og lensmannsetaten kan nyttiggjøre seg slik ny kunnskap.
Oslo er landets fremste ansikt utad, og byen skal oppfattes som trygg å oppholde seg i. Økt antiterrorinnsats må ikke få overskygge Oslo-politiets oppgaver knyttet til forebygging, bekjempelse av hverdagskriminalitet og organisert kriminalitet med Oslo som innfallsport. Høyre deler byrådslederens bekymring over utviklingen i gatebildet i Oslo. Her kreves tett samarbeid mellom kommunen og politiet. For å motvirke en oppblomstring av tigging, aggressiv prostitusjon, menneskehandel og annen uønsket aktivitet, støtter Høyre forslaget fra byrådet om at det i politivedtektene gis en adgang for politiet til å kunne vise bort personer som er til vesentlig sjenanse og opptrer aggressivt overfor andre. Politiet i våre største byer må være i stand til å prioritere innsatsen mot organisert menneskehandel og tigging. Oslo-politiet må på samme måte som i Trondheim sette ressurser inn på å ta bakmennene for å stoppe utbyttingen av et økende antall kvinner. Dette handler om menneskeverd, og vi kan ikke sitte stille og bare akseptere at problemet i Oslo øker i omfang. Det er i hvert fall slik det oppleves.
Høyre har i ulike sammenhenger vært opptatt av hvordan vi best mulig kan utnytte politiressursene. Det betyr at vi vil la andre overta oppgaver som ikke krever politimyndighet så lenge utførelsen av oppgavene likevel skal stå under politikontroll. Ressursbruken i politiet til transporter til og fra fengsel er ubehagelig høy om vi tenker på hva slags alternativ bruk vi kunne hatt av denne ressursen. Høyre har videre tatt til orde for en vurdering av om ulike politioppgaver bør lede til en mer differensiert utdanning i Norge. I en situasjon med sviktende rekruttering kan det i framtiden være et virkemiddel for å øke tilgangen på personell raskere.
Høyre har også vist til ordningen med frivillig politi, slik vi ser i England og i Nederland. Her hjemme er Natteravnene et velkjent fenomen, og spørsmålet er om det kan være flere lignende aktiviteter vi som vanlige borgere kan involveres og engasjeres i for å bidra til økt trygghet i hjemmemiljøet vårt.
Sist, men ikke minst: Høyre og Fremskrittspartiet har pekt på planene om å opprette en godt utdannet og utrustet nasjonal politireserve på 2 000 mannskaper. Dette vil kunne utgjøre en betydelig ressurs som kan settes inn og forsterke politiet i visse situasjoner. Jeg har med en viss undring merket meg at regjeringspartiene ikke har kommentert politireserven overhodet, og etterlyser disse partienes holdning. Slik som innstillingen nå foreligger, kan dette tolkes dit hen at de rød-grønne rett og slett vil droppe en videreføring og satsing på politireserven.
Til slutt vil jeg si at Høyre vil støtte forslaget fra Venstre og forslaget fra Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ingrid Heggø (A) [14:29:55]: Høgre er jo til å kjenna igjen når dei begynner å snakka om privatisering. Det er sikkert godt for dei som er Høgre-folk, at dei kjenner seg igjen.
Men har representanten Aspaker i det heile ikkje nokon innvendingar til at rike kan kjøpa seg ein ekstra runde med etterforsking, der det ikkje berre vert fokusert på å få fram alle fakta og begge sider av ei sak, men der ein betaler for å få fram det som er fordelaktige argument i si spesielle sak? Vil Høgre verkeleg ha eit samfunn der det er lommeboka som avgjer om ein får sikkerheit, eller bør dette vera eit offentleg ansvar? Kor går eigentleg grensa for Høgre når det gjeld offentlege myndigheiter si utøving av makt?
Elisabeth Aspaker (H) [14:30:52]: Jeg vil understreke det jeg sa, at når vi har tenkt å overlate visse typer oppgaver innenfor politiet til andre, er det en forutsetning at disse skal stå under politimessig kontroll. Det er altså ikke slik at vi har tenkt å gi slipp på det selvsagte ansvaret som det offentlige må ha for denne type oppgaveløsninger.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:31:38]: Jeg kan huske fra min barndom lensmannen som bygdas kanskje viktigste og mest betydningsfulle øvrighetsperson. Hvis jeg tenker tilbake til da jeg var sju–åtte år, vil jeg ikke klare å huske navnet på ordføreren den gangen, men jeg husker godt navnet på lensmannen. Han het Trygve Schanche. Det var en myndig, men rettferdig lensmann, som man ikke la seg ut med, og som man så først i toget 1. mai og 17. mai, da han hadde på seg uniformen sin. Jeg tror at i veldig mange kommuner i Norge er det fortsatt sånn at lensmannen har en nøkkelrolle å spille, og man oppfatter det som viktig at det fins en lensmann.
Samtidig ser vi at det fra krigens dager har skjedd en utvikling i samfunnet som har gått gradvis. Flere og flere bor i byer, og færre og færre bor på landsbygda. Politiets oppgaver endrer karakter som en konsekvens av dette, både fordi befolkningen bor andre steder enn før, og fordi befolkningen er mye mer sammensatt. Gjennom innvandring og gjennom ulike kulturer opplever vi at bildet forandres ikke bare i Norge, men også i andre land, og dermed endres også politiets oppgaver. Det gjør at man trenger nye metoder for å bekjempe kriminalitet, og at politiet trenger andre typer ressurser for å gjøre det samme.
Det er jo likevel sånn at de fleste kriminelle handlinger fortsatt skjer lokalt og begås av mennesker som har sin forankring i det lokalsamfunnet der lovbruddet begås. Det medfører at politiets rolle fortsatt er viktig. Det som også er viktig å understreke, er at nettopp fordi politiet har en lokal forankring, skaffer de seg kunnskaper lokalt. Når en forbrytelse har skjedd, vet de ofte, eller har i hvert fall mistanke om, hvem som kan ha begått den, og omstendighetene rundt dette. Ofte kan man kanskje også hindre at kriminalitet skjer, nettopp fordi man ser et mønster gjennom kunnskap om et lokalsamfunn.
Samtidig ser vi også at det særlig i mindre lokalsamfunn er blitt vanskeligere å rekruttere polititjenestemenn. Det medfører flere utfordringer. Vi ser at det kan være vanskelig også for personer som kommer fra et lokalsamfunn, å vende tilbake og arbeide i det samme lokalsamfunnet – kanskje nettopp fordi man opplever å være alene i et lite lokalsamfunn. Det blir stor belastning med hensyn til vakter, og færre å fordele oppgavene på.
Derfor er det viktig å se på virkemidlene også ved utdanning av politipersonell ved Politihøgskolen, og måter å klare å rekruttere personell på. En samlet komite har da også understreket behovet for å se på høyskolestudiet og på et rekrutteringsgrunnlag i statlig regi. Her kan en bidra både gjennom positive virkemidler og gjennom bindingstid etter studiet, noe som kan virke geografisk utjevnende.
Det kan også være viktig å se på virkemidler når studiet er endt, slik at ikke den enkelte kommune står alene, at ulike kommuner konkurrerer med hverandre, eller at ulike politidistrikter konkurrerer med hverandre om å rekruttere de samme personene. Erfaringer fra helsevesenet viser at det virker uheldig. Man kan da få en lønnsspiral der det enkelte politidistrikt kommer uheldig ut. Derfor er det viktig at man løfter blikket – det er en statlig oppgave å se til at virkemidlene er målrettede, og at de virker geografisk utjevnende.
Det som også er viktig i en ny tid, er å se på det arbeidet som politiet utfører lokalt i et videre perspektiv enn bare det lokale. Vi vet at én årsak til at man ikke klarer å rekruttere lokalt, er at noen vil oppleve oppgavene som såpass begrensede at man heller søker seg til et stort politidistrikt, der man kan få andre oppgaver. Men det er det mulig å motvirke ved at man tildeler ulike oppgaver i ulike distrikter eller ved lokale kontorer – oppgaver som kan favne utover det kontoret. Det kan f.eks. være spesialiserte oppgaver knyttet til bekjempelsen av kriminalitet på Internett.
Her står vi overfor en rekke utfordringer, enten det er økonomisk kriminalitet, eller – som noen har vært inne på – organisert, internasjonal virksomhet med prostitusjon, trafficking osv., der vi i dag ser at kompetansen innenfor politiet, i hvert fall på en del områder, kan være mangelfull. Det gir oss en utfordring både når det gjelder utdannelsen innenfor høyskolesystemet, og når det gjelder å ta i bruk den kompetansen noen har, eller sikre dem tilleggskompetanse etterpå.
Derfor er det bra at komiteen samlet nettopp har påpekt at det både skal være muligheter for differensierte arbeidsoppgaver for polititjenestemenn rundt omkring i Norge, og at man bør se på hele utdanningen innenfor politihøyskolesystemet med tanke på at man bringer inn nødvendig kunnskap når det gjelder Internett-basert kriminalitet.
Et annet tema som komiteen har beskjeftiget seg med, er spørsmålet om responstid. Alle partier, utenom Fremskrittspartiet, har understreket at det er viktig at det er et rimelig samsvar mellom den tiden politiet bruker på å rykke ut til et sted når det er behov for det, og den hendelsen som har funnet sted. Samtidig har flertallet i komiteen understreket at det å ha en fast responstid, uavhengig av bosettingsmønstret, vil være uheldig. Det er jo åpenbart for de fleste at dersom man skulle hatt samme responstid f.eks. til Bjørnøya som til det sentrale Oslo-området, så ville det gitt seg helt barokke utslag med hensyn til ressursbruk, som ikke ville kunne forsvares. Det er likevel viktig at man får en gjennomgang med hensyn til responstid. Komiteen har bedt om en slik gjennomgang i regi av departementet, og ser fram til at man kommer tilbake til det i løpet av neste stortingsperiode.
Samspillet mellom politi og helsevesen er viktig, og vi ser innenfor det psykiske helsevernet at politiet må brukes i en rekke tilfeller, spesielt der hvor det kan være fare for voldshandlinger fordi mennesker er i mental ubalanse. Samtidig finnes det mange eksempler på at politiet settes inn som om de skulle ha en helsefaglig kompetanse, istedenfor at det er helsepersonell som foretar vurderingene. Det er en uheldig utvikling som komiteen har påpekt, og det er derfor viktig å gjennomgå bruken av politiets ressurser ut fra at de skal bistå helsepersonellet og ikke overta helsepersonellets rolle. Det vil bli en gjennomgang av det, som vi ser fram til å få tilbake.
Mye av den kriminaliteten som begås, spesielt når det gjelder voldshandlinger, begås dessverre også blant mennesker som kjenner hverandre fra tidligere. Vi ser at det er til dels betydelig vold også i en del hjem. Fra 1. juli 2002 er det etablert en ordning med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikt, og mange steder har disse fungert godt. Likevel ser vi at det er store geografiske forskjeller, og det er viktig å få til den ordningen over hele landet. Komiteen har derfor bedt Justisdepartementet om å kartlegge situasjonen for familievoldskoordinatorene i de ulike politidistriktene, og vurdere tiltak for å forsterke ordningen der den ikke fungerer tilfredsstillende. Komiteen har også påpekt at Vestfoldmodellen har vært et eksempel på en modell som har fungert godt, og som med stor sannsynlighet vil kunne nyttiggjøres andre steder i landet.
Så har jeg lyst til å påpeke et forhold der vi ser at politiet i stadig større grad må bidra, nemlig de naturkatastrofene som nå skjer med stadig større hyppighet. Jeg kan huske at jeg leste rapporten etter katastrofen 2. juledag 2004, knyttet til forholdene i Tyskland. Der fikk man veldig raskt etablert et koordineringssentrum, man engasjerte polititjenestene, og allerede samme kveld, altså den 26. desember 2004, var lokale lensmannsbetjenter/politibetjenter rundt omkring på småsteder i Tyskland og informerte pårørende som hadde mistet noen av sine så langt unna som i Thailand. Vi vet at i Norge fungerte dette på langt nær så tilfredsstillende. Skylden for det kan ikke ligge hos politiet, men mer i den måten man organiserte dette på sentralt. Samtidig illustrerer dette den nøkkelrollen som politiet ofte spiller rundt omkring i lokalsamfunnene, både for å forebygge at flere blir rammet av selve katastrofen, i de tilfellene hvor man har naturkatastrofer i Norge, og for å sikre at informasjonen kommer riktig ut overfor pårørende på en måte som er med på å lette deres byrde når først katastrofen har skjedd.
Til slutt har jeg lyst til å berømme saksordføreren for hennes innlegg – hun kom inn på langt flere forhold enn jeg har hatt tid til i dette innlegget – ikke minst fordi hun trakk fram Inger Louise Valle. Jeg må si at jeg husker veldig godt perioden da Inger Louise Valle var justisminister. Hun er et eksempel på hvordan en politiker ved å sette en ny type dagsorden som hadde humanismen som fokus, klarte å forandre norsk justispolitikk på en måte som man husker tilbake på med varme og glede, så mange år etter at hun var justisminister.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Thore A. Nistad (FrP) [14:41:52]: Jeg vil ta fatt i en liten merknad som SV har i innstillingen. SV viser til at
«politiet bruker mye ressurser til transport av varetektsinnsatte til fremstillinger for retten, lege/tannlege og andre fremstillinger og transporter. Flertallet mener derfor at det er viktig å se på alternative offentlige løsninger slik at politiet får frigjort ressurser til prioriterte politioppgaver».
Hvorfor vil SV at alt på død og liv skal være offentlig? Kan man ikke bruke Securitas, som er et privat selskap, eller andre selskaper, til å kjøre innsatte fram og tilbake? En vil altså her bemerke at dette skal være offentlig og ikke privat.
Er ikke hensikten egentlig at man skal få frigjort ressurser, slik at politiet heller kan utføre de prioriterte oppgavene i samfunnet?
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:42:56]: Jeg må først få si at jeg ser med glede fram til den dagen det sitatet kunne vært korrekt, nemlig at SV sitter med rent flertall. Men det gjør vi jo ikke. Vi utgjør en del av det flertallet som har skrevet denne merknaden, og støtter helt opp om den. Det som er tanken bak merknaden, er at så følsomme ting som å anholde personer eller transportere dem mot deres vilje, må være et offentlig ansvar. I det øyeblikket man også overlater det til private, kan det få en rekke uheldige utslag, ikke minst når det gjelder personvern. Vi har tillit til at politiet – og for den saks skyld også helsepersonell eller annet fagpersonell som er ansatt av det offentlige – nettopp gjennom den utdannelsen de får, kan sikre dette personvernet, eller at de, dersom personvernet ikke sikres, kan korrigere det på en måte som er mer tillitvekkende enn dersom man skulle sette slike ting eksempelvis ut på anbud, med risiko for at man har for lite personell og for dårlig utdannet personell til å ivareta de veldig følsomme oppgavene på en faglig forsvarlig måte.
André Oktay Dahl (H) [14:44:10]: En enstemmig komite er ekstremt positiv til den såkalte Hammerfestmodellen i Vest-Finnmark politidistrikt, hvor studenter får betalt for annet studieår mot en bindingstid på to år i politidistriktet etter endt utdanning. Alle er enige om at dette er et godt eksempel på et positivt distriktstiltak, som bygger kompetanse i politietaten, som Ballo var inne på. Men denne lovprisningen passer for så vidt veldig godt med hovedregelen i politikk, nemlig at man pleier å høre de vakreste ordene først når noen har gått av, eller aller helst gått bort. Denne enstemmige merknaden er i realiteten en nekrolog over et prosjekt som for kort tid siden ble nedlagt. På bakgrunn av den hornmusikken som vi alle har i brystet i forhold til dette prosjektet, som regjeringspartiene også har valgt å støtte verbalt – når kan representanten Ballo love at dette kommer på plass igjen, etter at det til studentenes store overraskelse nærmest uten forvarsel ble fjernet?
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:45:06]: Kombinasjonen av nekrolog og hornmusikk skurrer litt i mine ører.
Vi er nødt til å se framover her, og merknaden peker nettopp framover. Det vi har understreket, er jo at vi skal ta tak i rekrutteringen – ikke minst i mitt eget fylke, Finnmark – på en slik måte at man bidrar til lettere å få polititjenestemenn til distriktene. Da har vi trukket fram den modellen man har brukt i Vest-Finnmark som en god modell. Men det som er viktig å understreke, er at man ikke må overlate til de enkelte politidistrikt alene å utvikle disse modellene. Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, må man unngå en situasjon der man skrur opp lønninger eller tar i bruk virkemidler i konkurranse med hverandre. Man bør ha en statlig koordinering av det, og det har vi tydeliggjort i merknadene. Det er grunn til å være glad for at også Høyre ser fornuften i den tilnærmingen, men det er synd hvis Høyre ser på det som en nekrolog og ikke som et framtidsrettet tiltak.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Hans Olav Syversen (KrF) [14:46:12]: Da er tiden kommet for de partiene som ikke er representert i justiskomiteen. Men for å vise at vi har stor interesse for justispolitikk, har vi også sørget for å levere diverse Dokument nr. 8-forslag slik at komiteen har noe å arbeide med.
Når vi skal diskutere denne meldingen som ligger til grunn for innstillingen, kan det være greit å slå fast at norsk politi nyter stor tillit. Dermed bygger også meldingen på et faktum som ikke alle land kan smykke seg med. Det sier noe om den tilliten politiet har opparbeidet over tid, det sier noe om rettsstaten Norge, og det sier noe om den stabilitet som faktisk preger vårt samfunn. Det er jo også utgangspunktet når vi skal se inn i glasskulen fem–ti år, som det sies i meldingen, med hensyn til hvilken politirolle vi ser for oss.
For å bevare den store tilliten som politiet har, er det for Kristelig Folkeparti helt grunnleggende at vi må ha nærhet mellom politiet og de politiet skal tjene. Vi ønsker ingen svekkelse av politiets tilstedeværelse i lokalsamfunnene. Det, kombinert med en økende globalisering også når det gjelder kriminalitet, kan gi en stor utfordring i tiden framover. Vi har et politi som er generalister. Og så er spørsmålet: I hvilken grad må vi som følge av den kriminalitetsutvikling vi har, få en større grad av spesialisering? Jeg vil tro at det kanskje er en av de største utfordringene som ligger i politirollen i tiden framover.
Vi ønsker et kompetent politi. Vi har en god politiutdanning. Behovet for etterutdanning vil antakelig også bli større i årene som kommer i takt med et stadig skiftende kriminalitetsbilde – det er bare å se på kriminalitet knyttet til Internett overfor barn og unge, vi har NOKAS-saken, som viser en helt annen situasjon når det gjelder hvilke virkemidler kriminelle er villige til å bruke, og vi har i denne byen sett en stadig økende utvikling når det gjelder trafficking og menneskehandel. Alt dette skjer i en raskere fart enn før, og disse endringene krever mer av politiet enn tidligere.
På fem minutter er det ikke så mye man rekker å komme innom, men jeg har lyst til å trekke fram noen forhold i tillegg. Da har jeg lyst til å utfordre justisministeren på følgende, som for så vidt er tatt opp i merknadene, nemlig grensesnittet mellom politi og forsvar. Noe vi ser som en utvikling i våre nære områder, er større fare for terroranslag. Hvordan bruker vi de samlede ressursene best mulig i så måte, og hvordan er grensesnittet mellom politiets og Forsvarets oppgaver slik at vi står best rustet den dagen et slikt anslag måtte komme? Jeg vet det er kontakt, selvfølgelig, mellom politi og forsvar i så måte, men med de betydelige ressursene vi legger inn ikke minst i Forsvaret, er det god grunn til å spørre hvordan vi bruker disse ressursene best mulig i den konteksten jeg nevnte.
En god politietat skapes ikke av økonomiske ressurser alene. Vi har mange dedikerte ansatte som gjør en stor innsats når det gjelder trygghet og sikkerhet for den norske befolkning. Det er det grunn til å trekke fram og takke for i dag.
Jeg vil til slutt ta opp det forslaget vi fremmer:
«Stortinget ber Regjeringen be Politidirektoratet om å innføre en ordning med barnevernkonsulent i alle politidistrikter.»
Det har å gjøre med et forebyggende arbeid, det har å gjøre med å ta vare på barn og unge, og det har å gjøre med en utvikling innenfor den voldsbruk i familien som dessverre er økende, men hvor politiet har satt inn større ressurser enn tidligere, og vi håper forslaget også kan få bifall her i salen.
Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han har referert.
Det blir replikkordskifte.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:51:35]: Jeg har lyst til å stille samme spørsmål til Kristelig Folkeparti som jeg gjorde til Fremskrittspartiet i sted, fordi jeg oppfatter jo at de i sum utgjør en opposisjon her på Stortinget som eventuelt skal føre en annen – alternativ – politikk enn det Regjeringen gjør. Det handler om konsekvensene av bruk av rusmidler med hensyn til kriminelle handlinger. Fremskrittspartiet var jo, bare for å repetere det, inne på at politiets forebyggende oppgave blir det sentrale her, mens mitt poeng var at man må jo gå skrittet før det og se på konsekvensene av en veldig liberal rusmiddelpolitikk – det gjelder familievold, det gjelder vold utenfor utesteder, og det gjelder vinningskriminalitet knyttet til bruk av rusmidler i den hensikt å skaffe seg midler nok til å fortsette sitt rusmiddelbruk. Jeg spør: Ser Kristelig Folkeparti behovet for tiltak knyttet til omsetting av rusmidler for å forebygge kriminelle handlinger?
Hans Olav Syversen (KrF) [14:52:42]: Jeg tror ikke det vil komme som noen stor overraskelse for representanten Ballo eller andre at vi ser en sammenheng mellom ruspolitikk og kriminalitet. Jeg har jo også sett at det er et flertall i innstillingen som peker på det samme, ikke minst på at 60 pst. av voldsrelatert kriminalitet begås i alkoholrus.
Jeg kan vel ikke si at det er en samlet opposisjon når det gjelder rusmiddelpolitikken. Det vil være å ta litt for hardt i. Det er vel en viss avstand mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i så måte. Vi ser absolutt behovet for en restriktiv alkoholpolitikk og ruspolitikk – det gjelder ikke minst i denne byen hvor vi nå er. Og jeg må si at også Sosialistisk Venstreparti med fordel kunne se på hvordan man i de siste tider har hatt innflytelse over skjenkepolitikken i denne byen.
Thomas Breen (A) [14:53:50]: Jeg føler behov for å be Kristelig Folkeparti forklare litt om behovet for forslag nr. 7, som de har fremmet. Det er begrunnet bl.a. med en økende familievold. Nå har vi sagt i innstillingen at vi skal innføre familievoldskoordinator i distriktene. I tillegg har vi sagt at vi nå innfører politiråd for nettopp å få større samhandling mellom kommunale sektorer og politiet.
På den bakgrunn føler jeg at forslaget blir litt smør på flesk, og jeg har lyst til at Kristelig Folkeparti skal begrunne sitt eget forslag litt mer fyldig.
Hans Olav Syversen (KrF) [14:54:29]: Vi bygger jo på de gode erfaringene, som ikke minst er fra denne byen, hvor det har vært barnevernskonsulenter ved enkelte politikamre. Det har rett og slett å gjøre med at det gir et høyere fokus og en bedre kvalitet på den delen av politiets arbeid som er knyttet til oppgaver rundt barn og barn som er voldsutsatt. Derfor håper vi også at Arbeiderpartiet kunne tenke seg å støtte forslaget.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Erling Sande (Sp) [14:55:22]: Det er vanskeleg å sjå føre seg landet utan politifolk og lensmenn. Etaten er avgjerande viktig for tryggleiken til oss som bur i dette landet, og vi veit òg at politiet nyt stor tillit blant innbyggjarane. Meldinga vi handsamar i dag, slår fast at vi har valt ei politiordning som både er hensiktsmessig og ressurseffektiv.
Senterpartiet stør fullt ut opp om målsetjinga om å førebyggje betre, oppklare meir, reagere raskare og rehabilitere betre. For å nå målsetjinga og for framleis å kunne rekruttere dyktige og motiverte personar til politiet er det viktig med tydelege politiske signal når det gjeld politiet si rolle og politiet sine oppgåver. Derfor er dagens tema viktig.
Senterpartiet ynskjer eit synleg og handlekraftig nærpoliti. Ein desentralisert politi- og lensmannsetat er med på å sikre førebygging og nedkjemping av vald og kriminalitet over heile landet. Det er såleis ein føresetnad for målsetnaden om likeverdig tenestetilbod uansett kor ein vel å busetje seg i landet. Eit synleg politi styrkjer tryggleikskjensla vår, i alle fall tryggleikskjensla til dei fleste av oss, og ho er i seg sjølv kriminalitetsførebyggjande.
Den lokale kunnskapen som politietaten sit inne med, gjer både førebygging og kriminalitetshandtering enklare. Eit desentralisert politi passar som hand i hanske med det busetnadsmønsteret vi har. Og det gjer sitt til at det bør liggje godt til rette for samarbeid mellom politi og lokale styresmakter. Med det som bakteppe er det viktig for oss i Senterpartiet å understreke at når komiteen snakkar om «justering i organiseringen lokalt med begrensede forsøk i utvalgte distrikter», handlar det ikkje om ei reversering av nærpolitiordninga, omfattande nedlegging av lensmannskontor eller sentralisering. Det er i alle fall ikkje ei utvikling som Senterpartiet kan gje si støtte til. Men vi ser ikkje bort frå at strukturen med fordel kan endrast i dei tilfella der det er brei semje om at det ikkje er hensiktsmessig å halde oppe eiga tenesteeining.
For dei fleste av oss er det stor tryggleik i å vite at ein har polititenester tilgjengeleg innan rimeleg tid dersom det skulle bli naudsynt. For Senterpartiet betyr likeverdig tenestetilbod at innbyggjarane ikkje skal oppleve urimeleg lang responstid sjølv om ein vel å busetje seg utanfor dei store byane. Vi er samde med komiteen i at ein ikkje kan vente den same responstida i tett folkesette område som i område utan fast busetnad. Likevel er det viktig for oss å understreke at responstida må vere på eit akseptabelt nivå, der den enkelte kan føle seg trygg på å få hjelp. Ein føresetnad for eit godt tenestetilbod i mange kystsamfunn, f.eks., er at politidistrikta langs kysten har ei tilfredsstillande sjøteneste.
Det er viktig for Senterpartiet at område med fast busetnad ikkje opplever at responstida vert vesentleg auka og tilbodet dermed gjort ringare.
Høve til kompetanseheving, etterutdanning og spesialisering for den enkelte tilsette innan politiet er viktig både for dei noverande tilsette og for rekrutteringa til etaten. Innanfor ein desentralisert struktur er det ei særleg utfordring å sikre at alle tilsette har høve til å opparbeide meir kunnskap på avgrensa felt, og ikkje minst at dei føler at dei får nytte den kompetansen dei har. Dette fordrar ikkje berre ein auka innsats på kompetanseheving, men òg auka fokus på samarbeid mellom ulike delar av etaten og samordning av ressursane innanfor politidistriktet.
Samtidig som kompetanseheving og interne prosessar er sentrale, er det viktig at dei tilsette føler at dei har tilstrekkeleg tid til å gjere jobben dei er sette til. Det er derfor viktig å finne den rette balansen mellom desse omsyna i instruksane opp mot politidistrikta. Vi har store forventingar til effektiv ressursbruk hjå politidistrikta rundt om i landet. Det er òg viktig at vi har store forventingar til effektivitet og ressursforvalting når det gjeld den statlege overbygginga.
Senterpartiet ynskjer å bruke meir av samfunnet sine samla ressursar på førebygging og mindre på reparasjon. Kriminalitetsførebygging er ein av politiet sine sentrale oppgåver. Senterpartiet ynskjer eit politi som er synleg i lokalsamfunnet, som er i kontakt med skulesystemet og frivillige organisasjonar og med ungdomsmiljøet – og aktivt i samarbeid med kommunane om førebyggjande arbeid. Meldinga peikar på at kriminaliteten utført av personar under 18 år aukar. Det uroar oss i Senterpartiet, fordi vi veit at fritidstilbodet til denne gruppa rundt om i landet har blitt svekt parallelt. Vi håpar at det løftet som er teke i kommuneøkonomien, skal vere med og betre det og også ha ein kriminalitetsførebyggjande effekt, sjølv om det ikkje er hovudmålet.
Sjølv om debatten i dag viser at det er nyansar i synet på politiet si rolle, er det eit samla storting som i dag viser vegen vidare for denne sektoren, og det er viktig.
Presidenten: Klokken er nå 15, og formiddagens møte er over. Vi tar en pause i forhandlingene fram til kl. 18.
Behandlingen av sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.