Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola Borten Moe (Sp) [13:03:19]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder to forslag fra Fremskrittspartiet. Det ene er et forslag som går imot regjeringserklæringen, om å bygge gasskraftverk uten rensing. Det andre forslaget er at staten tar det fulle finansielle og teknologiske ansvaret ved utvikling av en eventuell CO₂-verdikjede. Komiteens store og brede flertall, som består av alle partier med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre, tilrår at disse forslagene avvises. Fremskrittspartiet og Høyre har egne forslag.

Flertallet mener at en større del av naturgassen må tas i bruk innenlands, og at dette må skje innenfor rammen av våre internasjonale klimaforpliktelser. Vi har underskrevet og ratifisert Kyotoprotokollen. Den gir oss anledning til 1 pst. økning av klimagassutslippene i forhold til 1990-nivå. Vi ligger nå høyere enn dette.

Vi registrerer òg at klimaet er i endring. Dette er en problemstilling som vi er nødt til å ta på alvor. Det opplever jeg at det er stor grad av enighet om, også fra Fremskrittspartiets side. Det er slik at vesentlige deler av dette internasjonale ansvaret som går på utslipp av klimagasser, er man nødt til å ta gjennom innenlands tiltak. Også Norge er nødt til å ta sin del.

Regjeringens politikk er basert på at de gitte konsesjonene står ved lag. Regjeringen vil samarbeide med utbyggerne om CO₂-rensing, og bidra økonomisk til at dette kan gjennomføres så snart som mulig. Den utbyggingen som vi nå ser på Kårstø, er et eksempel på det. Den ekstrabevilgningen som Stortinget gav for ikke lenge siden, er et bidrag i samme retning. Det er òg slik at nye konsesjoner for gasskraftverk skal basere seg på CO₂-fjerning. Dette skal muliggjøres gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi.

Rensing av gasskraft kan kanskje bli et av de viktigste bidragene som Norge kan gi for å redusere verdens klimagassutslipp. Vi vet at verdens energiforbruk kommer til å øke vesentlig i årene som kommer, og vi vet at mye av denne økningen vil komme ved bruk av fossile energibærere. Om Norge kan bidra til å utvikle en teknologi som muliggjør rensing, transport og lagring av CO₂, vil det være et vesentlig bidrag.

Jeg vil også for egen regning hevde at Norge har et spesielt moralsk ansvar for å være med på å gjøre dette, all den tid mye av vår rikdom og gode økonomi kommer fra rike fossile energikilder som vi utvinner olje og gass fra, som vi så selger til utlandet. At vi så bruker noen av disse midlene på å utvikle teknologi for å løse problemene dette skaper, synes jeg er god politikk.

Det er òg store utfordringer knyttet til det å klare å dekke det store behovet som u-landene har for å øke sitt energiforbruk. Så det å få på plass denne teknologien kommer, som sagt, til å bli svært viktig. Regjeringen er allerede i gang med tre delprosjekter for å få til dette. Regjeringen er i gang med innledende forhandlinger med kommersielle aktører for å få til CO₂-verdikjeden. Man er i gang med prosjektering av renseanlegget på Kårstø. Og man er i gang med å kartlegge de juridiske og organisatoriske sidene ved et statlig engasjement i CO₂-verdikjeden. Her ligger det også store muligheter, ikke bare i forhold til teknologi, men også i forhold til å få på plass en økonomi som gjør at dette er noe som blir interessant for andre deler av verden.

Høyre og Fremskrittspartiet har en helt annen politikk på dette området, og fremmer den i rikt monn gjennom merknader og forslag. Det regner jeg med at de kommer tilbake til selv.

Jeg vil avslutte med å si at vi vil ikke akseptere en politikk der vi skal kjøpe oss bort fra våre forpliktelser til å foreta utslippsreduksjoner utelukkende ved kvotekjøp i utlandet. En betydelig del av de internasjonale klimaforpliktelsene våre er vi nødt til å løse gjennom nasjonale tiltak.

Asmund Kristoffersen (A) [13:08:42]: Selv om Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil gjøre det som er mulig for å få til en langt større satsing på miljøvennlig kraft og ny fornybar energi, så mener vi det er behov for å ta gassen i bruk til produksjon av el. Derfor har også den rød-grønne regjeringen fornyet konsesjonen på gasskraftverket på Skogn, og gitt en ny konsesjon til Statoil på Tjeldbergodden med krav om CO₂-håndtering.

Kraftbalansen, som vi har snakket mye om i dag, i Norge er slik at det er grunn til å få i stand gode tiltak, men vi har satt som mål at vi skal være verdensledende på miljøvennlig bruk av gass. Det forplikter staten til å være med på virkemidler som gjør at en slik visjon kan bli til virkelighet. De rød-grønne partiene har derfor forpliktet seg til at staten skal bidra til å få til CO₂-håndtering ved de nye konsesjonene som blir gitt om gasskraftverk. Dette er også tvingende nødvendig om vi skal ha muligheter til å nå de mål vi har forpliktet oss til, gjennom ratifiseringen av Kyotoprotokollen.

Jeg må si at Fremskrittspartiet, med de forslag de fremmer i denne saken, viser en utrolig stor likegyldighet og til dels negativ holdning til disse forpliktelsene. Det er også svært uheldig at Fremskrittspartiet, uten blygsel og med vidåpne øyne, vil kaste alle økonomiske risiki ved utbygging av CO₂-håndtering og dermed CO₂-verdikjeden over på staten delvis alene. Erfaringer fra andre områder der en har satt krav til miljøstandarder, viser at forurenseren må stilles overfor krav til miljøhåndtering. Ja, det er sågar slått fast i de avtalene som ble inngått på miljøtoppmøtet i Johannesburg for nesten fire år siden, et prinsipp om at «polluter shall pay», altså at forurenser skal betale.

Både jeg og de andre rød-grønne representantene tar innover oss at det selvsagt ikke blir bygd gasskraftverk i Norge med CO₂-håndtering uten at staten bidrar på den økonomiske siden knyttet til teknologiutviklingen, knyttet til FoU med mer.

Vi ser nå et gledelig eksempel på Tjeldbergodden på at konsesjonshaveren Statoil i et samarbeid med Shell tar sikte på å bygge gasskraftverk med CO₂-håndtering, der hensikten bl.a. er å få ut mer olje fra feltene på sokkelen. Dette viser at Fremskrittspartiet, men også Høyre, i merknadene i komiteinnstillingen har fundert sin skuffelse over Regjeringen på et løst grunnlag når de påstår at Regjeringen ikke sitter med ferdige kontrakter om utgiftsfordeling. Ingen vet i dag, verken i denne sal eller ellers, hvordan en slik regning kommer til å se ut, eller hvordan den naturlige byrdefordelingen skal være. Statens andel må avklares senere i prosessen. Dette utviklingsprosjektet på Tjeldbergodden viser at oljeselskapene kan, om det lykkes, få svære økonomiske gevinster.

Diamanten av norske oljefelt, Draugen, kan få en betydelig forlenget produksjonstid og gi både operatøren Shell og staten svære inntekter dersom injeksjonsprosjektet lykkes. Det har vært antydet i media at levealderen på feltet kan forlenges med opptil 20 år. Jeg har også merket meg at driftsdirektøren for feltet, ifølge intervju i Dagens Næringsliv, er svært entusiastisk for dette opplegget. Det betyr at dette opplegget har rot i virkeligheten, med muligheter for å lykkes, og at Regjeringen gjennom et opplegg i tett samarbeid med utbyggerne og konsesjonshaverne kan få til det som er den samme regjerings visjon, og ettersom jeg forstår, også visjonen til mange av partiene i denne salen, at Norge skal bli verdensledende i miljøvennlig bruk av gass.

Så viser jeg til, som statens saksordfører så utmerket gjorde rede for, de vedtak som vi fattet i Stortinget når det gjelder engasjement på den økonomiske siden for å få dette i havn.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:13:58]: Forslaget fra Fremskrittspartiet tar opp to viktige prinsipielle spørsmål. For det første ønsker vi å avklare rensekravspørsmålet. Fremskrittspartiet ønsker ikke særnorske krav for norsk industri, men vil ha en miljøpolitikk på linje med EU, og vi ønsker å få fram en tiltaksplan for å bygge gasskraftverk. Behovet for det har vi sett i begge de to sakene vi har debattert nå nettopp. Det andre vi ønsker å få avklart, er det statlige ansvaret for CO₂-verdikjeden. Vi må få avklart risikoen, hvis vi skal få noen til å investere i gasskraftverk der det er CO₂-rensing.

Bakgrunnen for at vi fremmer forslaget, er jo naturlig nok kraftsituasjonen i landet. Dette er ikke et forslag der vi tar stilling til muligheten for å bruke CO₂ som injeksjon på sokkelen. Jeg er positiv til alt som øker norsk oljeutvinning, og hvis CO₂-rensing er et lønnsomt og godt prosjekt, skal jeg være den første som står og jubler. Men jeg kan ikke i den situasjonen vi har nå, være med på en politikk der en inntil videre setter en stopper for alt som heter gasskraftverk.

De to essensielle spørsmålene som vi må avklare i denne debatten, er spørsmålet om teknologi og spørsmålet om kostnad. Er CO₂-rensing lønnsomt? Er CO₂-verdikjeden lønnsom? Ja, mener åpenbart Regjeringen og de rød-grønne partiene, mens næringslivet sier at pr. i dag er svaret nei. Lyse Energi sier at så lenge de får krav om CO₂-rensing fra dag én, kommer de ikke engang til å fremme forslag om å bygge gasskraftverk. Hvis det er noen som har vært pådriver for bruk av gass i Norge, så er det Lyse Energi. De har funnet lønnsomhet der andre har sagt at lønnsomhet ikke er mulig. På Mongstad vet vi at det er planer om et gass- eller kraftvarmeverk. Der sier de at de har funnet lønnsomhet i det, men hvis det stilles krav om CO₂-rensing fra dag én, er prosjektet ikke aktuelt. Vi vet at de ved Industrikraft Møre har et prosjekt i forbindelse med Hustadmarmor. De sier at dette kan være oppe og gå i 2008. Dette er jo veldig viktig med tanke på kraftkrisen i området, men det vil være et prosjekt uten fullskalarensing fra dag én.

Tjeldbergodden løftes opp som et eksempel på at det er lønnsomt med CO₂-rensing, fordi det har Statoil og Shell sagt. Men det er ikke det de har sagt. De har sagt at de har gitt en villighetserklæring om å jobbe med dette, om å studere om teknologien er mulig, om det finnes lønnsomhet i det, og om det vil gi økt oljeutvinning. Det de også sier – Helge Lund var veldig tydelig under pressekonferansen – er at de flaggene vi ser foran oss, er ikke målet. Det er startstreken. Ergo er det ingenting i dag som garanterer at det vil bli noe av det prosjektet. Hvis det blir noe av, sier Shell og Statoil at det vil bli realisert tidligst i 2011, og at de vil kreve betydelige bidrag fra staten.

Spørsmål 2: Er teknologien tilgjengelig? Ja, mener regjeringspartiene. Ja, sier forskerne, i liten skala, men det er ikke utprøvd i stor skala. Det er der problemet ligger. Vi snakker om å bygge fullskalagasskraftverk. Da trenger en også rensing i fullskalastørrelse. Det er fortsatt flere teknologivalg som skal tas, noe Olav Bolland understreker i en kronikk i Aftenposten. Regjeringen omtaler selv sitt renseprosjekt på Kårstø som et pilotprosjekt. Jeg har aldri hørt om et modent prosjekt som omtales som pilotprosjekt. Det viser jo selv at Regjeringen sier at dette er noe en skal studere og utvikle, men ikke noe som er klart.

Direktør i Gassnova, Bjørn Erik Haugan, sier i Teknisk Ukeblad om CO₂-rensing:

«Vi ønsker å støtte utviklingen av flere teknologier. Det er lenger frem enn mange tror før utslippsfrie gasskraftverk er en realitet.»

Dette er det altså Gassnova som sier. Det synes jeg det er verdt å merke seg. IFE sier det samme. Kjell Bendiksen advarer mot å bygge teknologiske dinosaurer. Til og med i Statoil og i Hydro angriper de dette hastverket vi har med å få på plass CO₂-rensing. Eivind Reiten sa ifølge TV2.no 10. november at han vil ha langsiktig forskning på CO₂-rensing framfor hastverksarbeid fram mot Kårstø i 2009.

Vi ser altså at den økonomiske og den teknologiske risikoen rundt CO₂-rensing og -håndtering er enorm. Denne risikoen blir altså pålagt energiselskapene pr. i dag. Det er den risikoen Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, eventuelt at staten tar risikoen. Motargumentet vi hører, er at dette jo kan bli fryktelig dyrt for staten. Har vi ikke peiling på hvor mye penger Fremskrittspartiet bruker her? Jo, og det er det som er poenget: Hvis vi velger, som Stortinget, å beholde dette kravet, og sier at det vil bli for dyrt til at vi vil påta oss ansvaret, kan vi da tro at noen næringsbedrifter faktisk ønsker å påta seg en slik risiko, en risiko som ikke Stortinget ønsker? Vi pålegger dem altså en enorm risiko som Stortinget selv ikke er villig til å ta på sin kappe. Hvis det er så lønnsomt som enkelte påstår, burde det jo ha vært en gullkantet investering som Stortinget foretok med én gang fordi det er store inntekter å hente.

Så til CO₂ og klima. Vi er ikke pålagt CO₂-rensing gjennom Kyoto-forpliktelsene. Dette forslaget er heller ikke en omkamp om Kyoto-forpliktelsene, slik det framstilles som. Kyoto-forpliktelsene ligger fast.

Ivar Kristiansen (H) [13:19:25]: Jeg tar opp Høyres forslag som er referert i innstillingen og som vi er alene om. Jeg vet ikke om det forslaget vi har sammen med Fremskrittspartiet, er blitt tatt opp. Hvis det ikke er blitt tatt opp, gjør jeg vel ingen urett om jeg tillater meg å ta det opp.

Presidenten: Det tror presidenten er rett.

Ivar Kristiansen (H) [13:19:46]: Jeg tror at dette spørsmålet handler om hvordan vi skal være i stand til å skaffe både nasjonen og verden omkring oss – som vi på mange måter er forpliktet til internasjonalt – en tilstrekkelig mengde energi i fremtiden. Alle i denne salen kjenner antakelig svært godt til den økte etterspørselen av energi i hele verden som vi står foran. Tallet 60 pst. når det gjelder økning frem mot år 2030, er et relativt godt kjent tall. Det betyr at den utfordringen vi står foran nasjonalt, antakelig er mye større enn det vi hittil har vært villige til å ta innover oss.

Derfor støtter vi forslaget fra Fremskrittspartiet i dag, dog med en litt annen tilnærming. Det dreier seg om finansieringen av de forpliktelser som måtte gjelde CO₂-håndtering.

Vi må bare se i øynene at hvis man har den innstilling til dette spørsmålet som de nåværende regjeringspartiene har, lukker man igjen øynene for det forholdet at for hver dag som går, gjør vi oss mer og mer avhengige av alternative energibærere, som f.eks. kullkraft og kjernekraft. Det er på mange måter et spill hvor det gode blir det bestes fiende, når man nå med åpne øyne velger å gå inn for en utsettelse og vi ikke skal ha de samme reglene i Norge for bygging og drift av gasskraftverk som det man har i Europa for øvrig. Om det er god moral, eller om det er dobbelt så god moral som vanlig moral at vi elsker å eksportere den norske naturgassen til utenlandskledede selskaper, får så være. At vi overlater CO₂-håndteringen til dem utenfor landets grenser som kjøper norsk gass, fremstår i hvert fall for meg og for Høyre som et betydelig paradoks.

Høyre tok – sammen med kolleger i Bondevik II-regjeringen – i sin tid initiativ til å få satt i verk arbeidet med CO₂-håndtering. Her har vi nå sett et foreløpig relativt optimistisk resultat, fremstilt av Shell og Statoil, i samarbeid med Forskningsrådet.

Jeg tror de fleste er enige om at vi skal ha som ambisjon å løse CO₂-utfordringen. Det finnes ikke noe annet alternativ enn at vi må løse CO₂-håndteringen. Vi vet alle sammen at dette kommer til å ta tid, og at det kommer til å koste penger. Jeg tror de fleste vil være enige om at mulighetene for å få løst utfordringen med teknologien er det ingen som er nærmere og bedre i stand til å få håndtert enn nettopp norske selskap i samarbeid med den norske stat. Da hjelper det lite at de nåværende regjeringspartier slår fast at de står bak tidligere gitte konsesjoner. Vi vet alle sammen at utfordringen ligger i hva slags økonomiske vilkår og hva slags øvrige vilkår de gitte konsesjonene skal leve under. Det holder ikke å stille opp med en 1. mai-tale og si at man skal stikke spaden i jorda, så lenge de som skal betale fakturaen, vet at regnestykket, til tross for en sikkert godt mottatt 1. mai-tale, ikke løser utfordringen med å håndtere fakturaen som sådan.

Vi tror at det å få til en CO₂-løsning vil være en vinn-vinn-situasjon, både for den norske stat og for de oljeselskapene som er engasjert på sokkelen, men det vil ta tid. For ikke å gjøre oss enda mer avhengige av import av kullkraft og atomkraft eller av – som det ser ut som om den nye regjeringen blir tvunget til – å iverksette såkalte sterkt forurensende mobile gasskraftløsninger, bør vi kanskje i den handlingsplanen som statsråden adviserte tidligere i dag, åpne for å realisere de mulighetene vi har for å få på plass norske gasskraftverkløsninger, som tross alt er lønnsomme, og som også vil løse den akutte krisen vi står foran.

Helt til slutt vil jeg si at vi skiller lag med Fremskrittspartiet. Vi mener at i en vinn-vinn-situasjon er det ikke bare for den norske stat, men også for selskapene, et krav om at man – sammen med dem som deltar i fremste rekke innenfor forskning – bidrar til å finansiere CO₂-utfordringen.

Presidenten: Representanten Ivar Kristiansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten vil spørre representanten Ketil Solvik- Olsen om han – utenom tur – vil ta opp noe forslag.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:25:03]: Jeg har den utsøkte glede å ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heidi Sørensen (SV) [13:25:28]: Klimautfordringen er den største miljøpolitiske utfordringen vi som menneskehet står overfor, og utfordringen er global.

Neste år vil FNs klimapanel legge fram sin tredje rapport. Lekkasjene fra denne rapporten har allerede begynt å nå nyhetsmediene. Det kommer til å stå der at man er mer enig enn noensinne om at det vi opplever nå, er menneskeskapte endringer. Det vil også stå sterke advarsler i rapporten om at man må handle raskere enn det man har gjort tidligere. Rapporten vil også vise at konsekvensene av de klimaendringene som vi ser, er større enn tidligere antatt. Det vil også være en oppjustering av at de skjer raskere enn det FNs klimapanel tidligere har trodd.

Det er ikke småtteri av advarsler vi har hørt det siste året. Etter ACIA-rapporten har det kommet nye rapporter som har bekreftet det som ble sagt der, om hvor raskt endringene kommer til å skje. Noe av det mest utfordrende vi står overfor, er at innlandsis smelter over hele jordkloden. Hvis en bare ser på Grønland, er det slik at dersom grønlandsisen forsvinner, vil havnivået i verden stige med sju meter. Det har man tidligere trodd ville komme til å ta flere tusen år. FNs klimapanel justerer ned den tidshorisonten alvorlig. Kanskje vil vi oppleve så mye som over én meters havøkning bare i dette århundret. Det høres kanskje ikke mye ut, men for Bangladesh vil det bety halvparten av landet. Én meters havøkning vil endre geografien fra slik som vi kjenner den fra før. Det er denne utfordringen som vi er helt nødt til å ta på alvor, og de som ikke klarer å ta med seg det globale perspektivet inn i den nasjonale og den lokale debatten, har sviktet både sitt internasjonale og sitt nasjonale ansvar.

Neste år vil vi feire 20-årsjubileet for Brundtland-rapporten, som lanserte det slagordet vi trenger mer enn noensinne da, nemlig at vi skulle tenke globalt og handle lokalt. Klimaavtalen fra 1997 gir oss flere handlingsmuligheter, og vi kan gå sammen med andre land om å redusere klimatrusselen. Det gjør vi. Og vi vil gjøre det på en ordentlig måte gjennom den rene utviklingsmekanismen, men vi vil ikke opptre klimapolitisk internasjonalt på den måten som gjør at det skal handle om å karre til seg kvoter fortest mulig og ikke sette i verk tiltak hjemme.

Når det gjelder kvotemarkedet, har vi i vinter lært at det er meget uberegnelig. Vi aner ikke hva kvoteprisen vil komme til å være. Derfor er det slik at alle som vil forurense – et ordinært forurensende gasskraftverk vil slippe ut like mye CO₂ som 600 000 norske privatbiler – vet at de får en ekstraregning i form av kvoter. Og den er ikke ubetydelig. Valget man da står overfor, er om man vil betale denne ekstraregningen, f.eks. ved å kjøpe kvoter fra Russland, eller om man vil investere de midlene i å få til teknologiutvikling og industriutvikling i Norge ved å utvikle CO₂-frie gasskraftverk. Det vil i så fall være et strategisk utrolig viktig bidrag for å være med og møte klimatrusselen globalt. For meg er det et grunnleggende viktig valg, og det er et valg som den rød-grønne regjeringen har tatt. Den har sagt at vi ikke skal kjøpe alt ute der det er billigst. Vi skal bruke noen av de milliardene hjemme for å være med på å utvikle teknologi, slik at vi kan bli ledende og gi et stort bidrag til å få ned utslippene globalt.

Saksordføreren refererte helt utmerket til at vi, som har tjent vår rikdom på et stort bruk av fossilt brensel, har et særskilt moralsk ansvar for å være med på å bidra til å løse de problemene vi har tjent oss rike på å være med på å skape. Det er også et perspektiv som gjør at det er viktig for oss å satse i den retningen.

Jeg vil igjen si at når jeg hører denne debatten, skulle man tro at vi som har jobbet i miljøbevegelsen, vi som har jobbet mot forurensende gasskraftverk, har vunnet alle politiske slag i denne sal. Det er ikke sant – selv om jeg mange ganger skulle ha ønsket det. Det som har hindret at det står og går forurensende gasskraftverk i Norge, er at det ikke har vært lønnsomt.

Nå har vi heldigvis kommet til en politisk enighet om at vi skal satse på det som er miljøvennlig og riktig for framtida, nemlig de CO₂-frie kraftverkene. Konsentrerer vi alle kreftene om å få til det, er jeg glad for at det er et så bredt flertall i Stortinget i dag som står bak det.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:30:42]: Norge er i dag en stor gassnasjon. Vi er blant de største produsenter og eksportører av naturgass i Europa, størst etter Russland. Et nettverk av forbindelseslinjer i form av rørgater ligger på havbunnen, fra produksjonsstedet til markedet på kontinentet. Mesteparten av produsert naturgass går til eksport, om lag 95 pst. Kristelig Folkeparti ønsker å ta i bruk mer av naturgassen innenlands. Det vil være et viktig tiltak i en anstrengt kraftsituasjon, og det vil kunne gjøre oss mindre avhengige av vannkraft som energikilde.

Når vi tar i bruk naturgass til energiproduksjon, må dette gjøres med gasskraftverk bygd på moderne teknologi. Bygging av gasskraftverk med store CO₂-utslipp vil gjøre det vanskelig å nå våre internasjonale forpliktelser. Vi må ta på alvor at de menneskeskapte klimaendringene er en av de største utfordringene vi står overfor i verden i dag. Vi vet at fattige mennesker er spesielt sårbare for klimaendringer. Norge er forpliktet etter Kyotoprotokollen til å redusere vårt samlede klimagassutslipp i en femårsperiode fra 2008 til 2012. Dette er bare første skritt på vei for å møte de globale klimautfordringene. Det er behov for langt større utslippsreduksjoner på sikt, og alle land må bidra til dette. Norge må være en internasjonal pådriver for å bringe klimaarbeidet videre.

Vi kan derfor ikke kreve noe mindre ved bygging av gasskraftverk enn at CO₂-håndtering må gjøres gjeldende fra starten av. En utsettelse av kravet om CO₂-håndtering vil heller ikke være teknologifremmende nok. Sentrumsregjeringen og statsminister Bondevik gikk av på gasskraftsaken. Det illustrerer hvor dype skillelinjene i norsk politikk er, og ikke minst hvor viktig miljøet er for Kristelig Folkeparti.

Debatten den gangen dreide seg ikke om hvorvidt det skulle bygges gasskraftverk, men om hvilke teknologiske løsninger som skulle velges av miljømessige hensyn. Den gangen ønsket ikke stortingsflertallet å stille krav om CO₂-håndtering ved gasskraftverk, men regjeringen mente det var uansvarlig med så store utslipp av klimagasser i en tid der verden stod overfor et enormt behov for reduksjon i klimagassene. Dette behovet har bare blitt større. Flere partier enn den gang burde derfor støtte kravet om CO₂-håndtering nå.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå har innsett at nye gasskraftverk bør ha CO₂-håndtering. Kristelig Folkeparti mener derimot at Soria Moria-erklæringen ikke går langt nok her. Krav om CO₂-håndtering må også gjelde de som har fått konsesjon. Vi er også urolige for det Enoksen kaller rensefrie perioder når det gjelder gasskraftverket på Skogn eller andre gasskraftverk. En regjering som har som mål at Norge skal bli en ledende miljønasjon, bør sette seg høyere mål.

Det er svært positivt at Statoil og Shell nå har lagt fram en løsning for CO₂-rensing ved gasskraftverket på Tjeldbergodden. Det viser at det er mulig å ta i bruk gassen, samtidig som miljøet bevares. Det viser også at det er viktig å stille politiske krav til industrien. Uten et slikt press ville vi neppe ha sett en slik satsing.

Det gjenstår flere uavklarte spørsmål, bl.a. med hensyn til finansiering. For at Statoil og Shell skal kunne realisere sine planer, legger de til grunn en betydelig finansiering fra statens side. Kristelig Folkeparti mener at staten må dekke en del av merkostnadene, slik at planen blir realisert. Det er både nødvendig, mulig og lønnsomt.

I sine undersøkelser viser ZERO til at konvensjonelle gasskraftverk krever store subsidier, og at bare rensing og bruk av CO₂ kan gi lønnsomhet. Flere rapporter, bl.a. fra Oljedirektoratet, har vist at med dagens oljepris vil verdien av CO₂-bruk være langt større enn kostnadene ved CO₂-håndtering. Krav om CO₂-håndtering vil derfor ikke stanse utbygging av gasskraftverk, men bør være en pådriver.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Gunnar Kvassheim (V) [13:35:25]: Venstre ønsker bygging av gasskraftverk i Norge. Det standpunktet har vi hatt lenge, og vi har lenge ment at det skal forutsettes at CO₂-utslippene enten renses eller håndteres i en verdikjede. Dette standpunktet som vi har hatt over lang tid, skiller oss både fra Arbeiderpartiet og SV. Arbeiderpartiet har lenge ment at det var grunnleggende feil å basere seg på at gasskraftverkene skulle ha rensekrav fra starten. De har tvert imot sagt at det vil stoppe utbyggingen av gasskraftverk. SV, som nå framstår som nyfrelste tilhengere av gasskraftverk med CO₂-rensing, hadde på sin side kampvotering på sitt landsmøte for å få endret et absolutt nei til alle gasskraftverk – òg de med CO₂-rensing. Men det er positivt at disse partiene nå helhjertet slutter opp om dette standpunktet som Venstre har hatt over lang tid.

Gasskraftverk kan bli et verdifullt tilskudd til vår kraftproduksjon. CO₂-fjerning er helt avgjørende for at Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen. Venstre mener òg at staten skal bidra for å få på plass gasskraftverk uten CO₂-utslipp. Det er intensjonen for gasskraftverket som bygges på Kårstø. Der sørget Stoltenberg-regjeringen for at de som bygger gasskraftverk på Kårstø, ikke ble stilt overfor krav om rensing, og derfor er i en unik posisjon – hvor de òg kan fri seg fra å være med på å betale merkostnadene ved rensing. Det kompliserer arbeidet med å få til en avtale, men jeg håper ikke at det setter krokfot for det nødvendige arbeidet.

Det kunne vært interessant om statsråden avklarte hvilket ambisjonsnivå han ser for seg at Regjeringen skal ha når det gjelder Kårstø-rensingen. For enkelte representanter fra Arbeiderpartiet har sagt at staten vil medvirke, mens andre har sagt at staten skal betale kostnaden. Det er en vesentlig uklarhet, og det skaper vansker med så ulike framstillinger.

Det kunne også vært interessant å høre statsrådens vurdering av framdriften i arbeidet med å få til CO₂-rensing på Kårstø. Det er det gasskraftverket som bygges nå. Det er der en får den første testen på om en klarer å bygge samtidig som en legger til rette for rensing. I Soria Moria-erklæringen sa man at vi skulle ha rensing av CO₂-utslippene på Kårstø innen 2009. Det har vi senere fått vite betyr i løpet av 2009. Selv om det er «i løpet av» 2009, haster det med å ta en investeringsbeslutning. Det anslås at det vil gå tre år fra en bestemmer seg for å bygge et renseanlegg, til det står klart. Det betyr at hvis en skulle få dette klart i løpet av 2009, må investeringsbeslutningen tas i løpet av inneværende år.

Jeg synes i det hele tatt at det er viktig at Regjeringen konkretiserer sin gasskraftpolitikk – hvorfor en ambisjon om rensing og medvirkning her i forhold til de ulike prosjektene som verserer? Og hvilke av disse prosjektene synes det å ligge best til rette for å kunne få en god løsning på?

Venstre kommer til å stemme mot forslagene som vi i dag behandler. Det er grunnleggende på tvers i forhold til det som er vår politikk. Vi ønsker ikke å være med på å berede grunnen for at det kan bygges gasskraftverk i Norge uten CO₂-rensing.

Jeg har avslutningsvis lyst til å ta opp nok en problemstilling knyttet til et etablert anlegg. Jeg tenker på Snøhvit-anlegget. Det har fått konsesjon, og det har fått utslippstillatelse uten krav om CO₂-rensing, men det er i tillatelsen samtidig sagt at det skal legges til rette for at en kan koble på renseanlegg på et senere tidspunkt. Jeg mener at det grunnleggende sett er samme situasjon i forhold til Snøhvit som det er på Kårstø. Det kunne vært interessant å høre statsråden reflektere litt rundt muligheten for at staten går i dialog med utbyggerne på Snøhvit for å se hvilke rammebetingelser som må til for å få rensing av CO₂.

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:40:14]: Det foreligger i dag flere planer for bygging av gasskraftverk i Norge. Fram til i dag har fire gasskraftverk fått både konsesjon etter energiloven og utslippstillatelse etter forurensningsloven. Disse er lokalisert på Kårstø, Kollsnes, Skogn og Melkøya/Snøhvit. De planlagte anleggene kan til sammen ha en maksimal mulig kraftproduksjon på ca. 16 TWh pr. år. Når det gjelder de gitte konsesjoner, er Regjeringens politikk basert på at konsesjonene skal stå ved lag, og at produksjonen av gasskraft skal inngå i det internasjonale kvotesystemet som sikrer at de totale utslippene ikke øker.

Det er slik at energikonsesjon og utslippstillatelse er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for at det blir investert i ny gasskraftproduksjon. Beslutningene om investeringer i ny kapasitet i det norske kraftmarkedet skjer på bakgrunn av selskapenes vurdering av lønnsomheten i prosjektene. Lønnsomheten i det enkelte prosjekt vil avhenge av en rekke forhold. For nye gasskraftverk vil bl.a. tilgangen på gass, gasspriser og utviklingen i framtidige kraftpriser være av stor betydning. I de siste årene har det vært en betydelig økning i gassprisene.

Så langt er det bare Naturkraft, som eies av Hydro og Statkraft, som har startet byggingen av gasskraftverk. Anlegget som er lokalisert på Kårstø, vil ha en kapasitet på 430 MW, som med maksimal produksjon vil utgjøre en årlig produksjon på om lag 3 TWh. Det er forventet at gasskraftverket vil starte kraftproduksjonen høsten 2007.

Industrikraft Midt-Norge har konsesjon for et kraftvarmeverk på Skogn på 800 MW. Kraftverket kan ha en maksimal årlig produksjonskapasitet på inntil 6,4 TWh. Industrikraft Midt-Norge AS fikk nylig forlenget konsesjonstiden og utsatt idriftsettelsen for kraftvarmeverket. Konsesjonstidspunktet er forlenget til 1. januar 2037, og krav om idriftsettelse av anlegget er utsatt til 1. januar 2012.

Når det gjelder nye konsesjoner, foreligger det flere planer om gasskraftutbygging i ulike steder av landet. Her vil jeg gjerne nevne Statoil og Shells planer for bruk av CO₂ fra gasskraftverket på Tjeldbergodden til økt oljeutvinning. Prosjektet vil innebære bruk av miljøvennlig gassteknologi, samtidig som vi får større verdier ut av olje- og gassfeltene Draugen og Heidrun. Selskapene tar sikte på å avklare flere forhold knyttet til de teknologiske og kommersielle sidene ved prosjektet i løpet av 2006.

Tilstrekkelig tilgang på energi er viktig både for folk flest i hverdagen og for verdiskapning og arbeidsplasser. Bygging av gasskraft kan bidra til en sikrere kraftforsyning. Regjeringen vil derfor følge utviklingen i det videre arbeidet med utbygging av gasskraftverk nøye.

Som framhevet i Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi sørge for at nye konsesjoner til gasskraftverk skal baseres på CO₂-fjerning. Regjeringen vil samarbeide med utbyggerne av gasskraft om anlegg for CO₂-fangst og bidra økonomisk til at dette kan gjennomføres så snart som mulig.

Myndighetenes satsing på forskning, utvikling og demonstrasjon av miljøvennlige gasskraftteknologier har økt betydelig siden slutten av 1990-tallet. Den statlige innsatsen for å utvikle teknologier for CO₂-håndtering er større i Norge enn i noe annet land i Europa eller Nord-Amerika, sett i forhold til størrelsen på økonomien. Målet er å kunne bidra til å få fram teknologier for fangst og lagring av CO₂ som vil være konkurransedyktige i et kommersielt marked.

Videre har det vært arbeidet aktivt innenfor tre prosjekter det siste halve året for å få fram grunnlaget for å etablere en verdikjede for transport og injeksjon av CO₂, og for å komme raskest mulig i gang med renseanlegget på Kårstø, slik at det kan være realisert innenfor den tidsplanen som Regjeringen har satt seg.

Gassco kommer med en rapport like over pinse der de vil presentere de foreløpige resultatene fra det første av disse prosjektene. Dette prosjektet omhandler hele CO₂-kjeden med fangst, transport og injeksjon av CO₂ for økt oljeutvinning. Formålet med prosjektet har vært å identifisere mulige selgere og kjøpere av CO₂, og deretter bringe sammen de aktuelle kommersielle aktørene til innledende forhandlinger om etablering av CO₂-kjeder. Hensikten er å kvalitetssikre inntekter og kostnader i alle leddene i CO₂-kjeden. Kartlegging av den reelle betalingsviljen til disse aktørene vil gi oversikt over mulige inntekter i kjeden, og dermed også rammene for statens engasjement.

Når det gjelder det andre prosjektet, som dreier seg om å avklare tidsperspektivet og kostnader ved etablering av renseanlegget på Kårstø, er NVE godt i gang med arbeidet som skjer i nært samarbeid med aktuelle leverandører av teknologi for CO₂-rensing. NVE vil komme med en foreløpig rapport til departementet før sommeren, basert på informasjon fra aktørene.

Det arbeides i departementet med å etablere en juridisk ansvarlig enhet, som kan stå ansvarlig for anbud og innkjøp, bygging, drift og eierskap av selskapet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:45:34]: Representanten Sørensens innlegg illustrerte godt hvorfor dette problemet er så vanskelig for Regjeringen som det er. Det var en ensidig fokusering på CO₂-utslippene som kommer fra et gasskraftverk, til tross for at et gasskraftverk i Norge ville sluppet ut ca. 1/100 pst. av verdens menneskeskapte utslipp pr. år. Ukentlig åpnes det kullkraftverk i Kina, og det er et perspektiv som må settes opp i forhold til en kraftkrise i Norge.

Vi vet at CO₂-rensekravet forsinker gasskraftverk i Norge, hvis vi ønsker å bygge det snarest mulig. Derfor sier Fremskrittspartiet: Kjør to parallelle løp – ett for gasskraftverk som ikke skal forsinkes av rensekrav, og ett for CO₂-rensing, som vil få den samme framdriften uansett.

Vi er klar over at dette forslaget ikke er i tråd med Soria Moria, men det er heller ikke Regjeringens aksept av mobile gasskraftverk. Og det er viktig for Midt-Norge at Industrikraft Møre kan ha noe på plass fra 2008. Derfor spør jeg: Vil Regjeringen tillate at det bygges gasskraftverk, uten å pålegge utbygger CO₂-kostnader utover klimakvotesystemet, hvis det kan bidra til å hindre en kraftkrise?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:46:41]: For det første har ikke Regjeringen bidratt til å forsinke det ene gasskraftverket som nå er satt i bygging på Kårstø, med én eneste time. Det gasskraftverket skal være i produksjon fra høsten 2007. Regjeringens ambisjon, som vi jobber etter, er at rensing skal være på plass i 2009. Dernest har Regjeringen også forlenget konsesjonen for varmekraftverket på Skogn, så utbyggerne der kan sette i gang med investeringer når de måtte finne å kunne ta investeringsbeslutningen. Det er heller ikke rensekrav som forsinker det prosjektet. Så Regjeringen har altså på ingen måte bidratt til en forsinkelse av disse prosjektene.

Når det så gjelder representanten Sørensens innlegg, har representanten Sørensen helt rett i at det viktigste vi kan gjøre, er å håndtere CO₂-utslipp fra fossilt brensel. Gasskraftverk er ikke et mål, men det er ett av flere virkemidler, og reduksjon av klimagassutslipp er ett av Regjeringens viktige mål. Derfor er det CO₂-håndtering ved gasskraftverkene, og derfor har vi satt oss et nytt mål på 30 TWh med fornybar energi – som er en historisk satsing på fornybar energi.

Ivar Kristiansen (H) [13:48:04]: Jeg går ut fra at statsråden i forbindelse med statsministerens 1. mai-tale i Nord-Trøndelag har fått med seg at spaden faktisk ennå ikke er stukket i jorden. Har det slått statsråden hvorfor ikke spaden er stukket i jorden? Har det slått statsråden at høye gasspriser gjør at de som skal betale fakturaen, ikke ser at det eksisterer lønnsomhet i gasskraftprosjektene, selv uten CO₂-håndtering? Med Regjeringens krav til håndtering av CO₂-utslipp får man bare på et enkelt anlegg en prisøkning på kanskje 8–10 milliarder kr ekstra, noe som gir en himmelvid avstand til begrepet «lønnsomhet». Ser ikke statsråden at Regjeringens politikk bare forsterker den strømkrisen som vi går mer og mer i møte? Bidrar ikke statsråden samtidig indirekte til å få fortgang i å få frem det man minst av alt ønsker, nemlig et mobilt eller flere mobile gasskraftverk?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:49:16]: Det er en svært viktig erkjennelse Ivar Kristiansen kommer med her, nemlig at gassprisen er det største hinderet for å få bygd gasskraftverk. Det er mange år siden de første konsesjonene på gasskraftverk ble gitt. De ble også forlenget og videreført under den forrige regjering, uten at spaden ble stukket i jorden, og uten at det ble bygd gasskraftverk.

For eksisterende konsesjoner har ikke denne regjeringen stilt noen nye krav, verken på Kårstø eller på Skogn. Det vi derimot har sagt, i motsetning til den forrige regjering, er at vi skal bidra til CO₂-håndtering ved disse gasskraftverkene. Det er altså ikke nye krav som gjør at det tar tid å bygge gasskraftverk. Det er høye gasspriser, som jeg har sagt utallige ganger før, men som representanter fra Høyre har avvist tidligere – de har sagt at det er Regjeringens politikk som har gjort dette vanskelig. Det er ikke tilfellet. Det er slik at det er økonomien i prosjektene som først og fremst avgjør når man kan sette i gang. For de prosjektene vi her diskuterer, er det ikke stilt noen nye krav fra Regjeringens side.

Gunnar Kvassheim (V) [13:50:25]: Statsministeren sa i en spørretime i Stortinget at han gledet seg til å åpne gasskraftverk med renseanlegg på Kårstø i 2007. Da måtte jeg si til statsministeren at det tidligste renseanlegget kunne stå klart på Kårstø, var i 2009. Og da blir det forhåpentligvis åpnet av en annen statsminister!

Mitt spørsmål til olje- og energiministeren er: Kan han forsikre om at beslutningen om renseanlegg, CO₂-håndtering knyttet til Kårstø, vil bli tatt i inneværende år, slik at en kan få på plass renseanlegg i 2009?

Og så har jeg en utfordring til: Snøhvit-anlegget slipper ut store mengder CO₂. Uavhengig av hvilke regjeringer som har gitt konsesjon og gitt utslippstillatelse, ligger det en opsjon på at en kan komme tilbake med rensing. Vil statsråden ta initiativ til å gjennomgå hva som må på plass av rammevilkår for å få rensing av CO₂-utslippene ved Snøhvit-anlegget?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:51:25]: Jeg kan forsikre representanten Kvassheim om at denne regjering er svært opptatt av at vi skal få til CO₂-håndtering ved disse gasskraftverkene. Jeg setter pris på den iver som representanter for de tidligere regjeringspartiene har etter å få igangsatt nettopp slik rensing som er nødvendig. Det er helt riktig at det på Kårstø blir en periode fra 2007 – når dette blir igangsatt – fram til 2009, da vi ikke vil ha rensing på plass. Men vi jobber for å få gjort dette raskest mulig og i løpet av 2009. Hadde den forrige regjeringen hatt den samme ambisjon som denne når det gjelder rensing av CO₂, hadde man kunnet ha det på plass på et tidligere tidspunkt. Dessverre hadde ikke den forrige regjering det. Den skaden prøver denne regjeringen å bøte på.

Vi ser også på hvordan vi skal kunne gjøre dette med tanke på andre gitte konsesjoner hvor Regjeringen har sagt at vi skal bidra til CO₂-håndtering. Når det gjelder anlegget på Melkøya, er det helt riktig som Kvassheim sier: Der er det lagt inn en forutsetning om at man skal vurdere dette. Det vil vi selvsagt også se på mulighetene for å kunne gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.