Alf Ivar Samuelsen (Sp) [18:40:58]: (ordfører for saken): St.meld. nr. 14, som vi har foran oss nå, er rapporten fra FNs 60. ordinære generalforsamling, en sesjon som har vært preget av den store reformprosessen som er satt i gang.

Vi kan stort sett si at det som har skjedd, har vært preget av to forhold: Det ene er den generelt altomfattende reformprosessen og diskusjonen rundt den. Det andre er maktforholdet mellom Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, der en gruppe kalt G4-land har kjempet for å få plass, uten at dette har kommet til endelig avklaring.

Jeg oppfatter det slik at det har vært bred enighet i komiteen om nødvendigheten av en reform. Det har kanskje vært nyanser når det gjelder syn, tempo og omfang. Derfor har Fremskrittspartiet kommet med en mindretallsmerknad, som jeg går ut fra at partiet selv vil redegjøre for.

Det er vel lov til å gi uttrykk for at reformarbeidet kunne ha fått en bedre start. Organisasjonen har dessverre delt seg i de vestlige land og utviklingsland, i en nord-sør dimensjon. Det vil gå for langt å gå inn i alle mulige og tenkelige nyanser i denne delingen, men jeg tror vi må erkjenne at den er historisk betinget, at den er politisk betinget, og at den er kulturelt betinget. Som jeg sa: Prosessen som er igangsatt, er nødvendig. Vi trenger et bedre organisert FN, som kan ta hånd om de meget viktige arbeidsoppgavene som organisasjonen står overfor. Derfor tror jeg at vi må ta inn over oss at vi ikke må stille oss slik at vi utdyper de skillelinjene som er kommet fram, men heller invitere til en god dialog for å finne fram til de framtidsrettede løsningene som er nødvendig. Da må vi og bør vi ta den tid som er nødvendig.

Komiteen registrerer med tilfredshet at det er oppnevnt et eget høynivåpanel, der Norges statsminister er invitert til å være leder, og der man i hovedsak skal konsentrere seg om arbeidet med å finne en effektiv og bedre måte å organisere den humanitære hjelpen på. La meg fra denne talerstolen få lov til å uttrykke at Stortinget er spent på komiteens arbeid. Det er sterkt anmodet om at komiteens leder holder Stortinget orientert.

Med disse ord legger jeg fram komiteens tilråding.

Anette Trettebergstuen (A) [18:45:13]: Jeg leste med glede en kronikk av Kofi Annan i søndagens utgave av Dagsavisen, der han skriver i disse VM-tider om at han kunne ønske at FN var litt mer som FIFA og fotball-VM av og til. Og hva mener Kofi Annan med det? I utgangspunktet vil nok de fremste kritikerne av FN-systemet si at han må nok tenke på at her er det mange nasjoner som alle synes sitt lag og sine egne mål er viktigst. Kanskje han mener at landene som ikke gjør det så bra på banen, prøver å skjule det ved å skylde på dommeren?

Nei. Kofi Annan trekker fram sider ved fotballen som FN-systemet definitivt skal være misunnelig på. Han konstaterer at FIFA har flere medlemsland enn det FN har. Fotball er også et av de ytterst få fenomener med like stor global oppslutning som det FN har. Det er et spill som spilles i alle land, på tvers av alle folkegrupper og religiøse overbevisninger.

FN er vårt viktigste globale verktøy for fred, sikkerhet, bærekraftig utvikling og forsvar av menneskerettighetene. Men organisasjonen er langt fra perfekt. Derfor er noe av det viktigste som har skjedd i denne perioden vi nå diskturer her i dag, rapporten «In Larger Freedom», som Kofi Annan la fram – i fjor var det vel. Rapporten kom med viktige forslag til reform av FN, bl.a. på det sikkerhetspolitiske området, på det sosiale og økonomiske området og i forhold til menneskerettigheter. Det er ingen tvil om at FN har store utfordringer foran seg knyttet til behov for styrking og reformering for bedre å kunne takle nåtidens og framtidens sikkerhetstrusler.

Noen grep er åpenbare for å endre FNs struktur.

Ta FNs sikkerhetsråd. Her har alle seierherrene fra den 2. verdenskrig vetorett. Dette gjenspeiler ikke verden slik den er i dag. Her må det endringer til. Sammensetningen må definitivt reflektere dagens realiteter bedre. Vetoretten må endres slik at vetomaktene ikke kan blokkere vedtak som det vil være flertall for i rådet. Én stemme bør ikke kunne sette til side et vedtak som et klart flertall ønsker å gjennomføre.

Det tredje – og kanskje det aller viktigste – er at det må gjøres noe med finansieringen av FN-systemet, slik at vi kan gi FN stabile og mer forutsigbare inntekter til å drive bedre global utjevningspolitikk. Finansieringen av FN må derfor vris fra medlemskontingenten over til en mer direkte global skatt. Vi kan beskatte valutahandel. Vi kan beskatte våpenhandel. Vi kan innføre CO₂-avgift eller en avgift på import og eksport over landegrensene, slik som Brandt-kommisjonen foreslo i sin tid. Og vi kan beskatte flyreiser, slik som bl.a. Norge tar til orde for.

Det er en kontinuerlig utfordring for FN å ha tilstrekkelig legitimitet i eksempelvis utviklingsarbeidet.

FN blir beskyldt for å ha et tungrodd byråkrati. FN blir beskyldt for å være et pengesluk og en lite effektiv kanal for utvikling og nødhjelp. Enhver beskyldning om et dårlig fungerende FN skal vi ta på alvor, for et FN uten legitimitet er definitivt et svekket globalt redskap. Derfor er det en viktig oppgave for Regjeringen å spille en aktiv rolle i det videre arbeidet med reformprosessen og å være en aktiv pådriver og røst slik at organisasjonen får den legitimiteten den trenger, og blir mer handlekraftig og bedre i stand til å møte de utfordringer vi står overfor.

Kofi Annan skriver også i kronikken sin at han kunne ønske at FN hadde litt mer av den konkurransen medlemslandene imellom som vi finner i fotball-VM. Jeg slutter meg til Annan når han sier at det hadde vært fantastisk om land hadde satt all sin ære og prestisje i – og kjempet om – å være best på f.eks. menneskerettigheter. Og det hadde vært fantastisk om land forsøkte å overgå hverandres resultater når det gjelder å redusere barnedødeligheten, eller når det gjelder antall barn som får utdanning etter grunnskolen. Og det hadde vært fantastisk om det var like mye penger til bistandsarbeid som det er i fotballindustrien.

Jeg tror vi alle kan slutte oss til Annan når han sier at verden hadde vært et litt bedre sted å leve, hadde FN vært litt mer som fotball-VM og FIFA på noen områder, selv om også selvfølgelig FIFA, i likhet med FN, blir beskyldt for korrupsjon og tungroddhet.

Jeg er glad for at Regjeringen ønsker å styrke FN-systemet. Norge har økt og vil øke støtten til FN, men vi skal også stille tøffere krav til FN-organisasjonene om at de skal levere resultater i kampen for fred og utvikling, og vi skal stille krav om en mer effektiv, ubyråkratisk organisasjon og en mer effektiv bruk av pengene vi gir.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:50:24]: Som saksordfører var inne på, slår en enstemmig utenrikskomite fast at den reformprosessen som er igangsatt, er nødvendig for å gi FN en form og en arbeidsmåte som er bedre for å klare de store utfordringene som organisasjonen har i årene som kommer.

Fra vår side vil vi i tillegg understreke at reformprosessen også må ha som mål å gjøre FN mer relevant, og at organisasjonen må løse sine oppgaver raskere og mer effektivt. FN må ikke være et mål i seg selv, men FNs eksistensberettigelse må være betinget av at organisasjonen fokuserer på konkrete globale utfordringer som medlemslandene selv ikke har styrke eller evne nok til å løse hver for seg.

Det er også avgjørende i en reformprosess at man søker å gjøre FN mer åpent for innsyn. Dette er spesielt med hensyn til økonomiske disposisjoner. De fleste er kjent med at FN har hatt en rekke korrupsjonsskandaler, noe som klart svekker organisasjonens arbeid og i tillegg svekker folks tillit til FN-systemet.

Fra vår side vil vi også peke på behovet for en total gjennomgang av FNs samlede bistandspolitikk. Det er mye som tyder på at en bedre koordinering og en bedre struktur kunne gitt langt bedre resultater enn i dag. Det må være i alles interesse at de enorme ressurser som FN totalt sett rår over, blir brukt mest mulig fornuftig og effektivt, slik at en når flest mulig av dem som trenger hjelpen. Vi vil derfor understreke at vi i det videre reformarbeidet må øke fokuseringen på dette, og også foreta en omfattende evaluering av forholdet mellom mål og virkemiddelbruk i FNs helhetlige utviklingspolitikk.

Jeg vil til slutt be om at man fra norsk side hele tiden holder presset oppe og fokuserer på reformprosessen i FN.

Finn Martin Vallersnes (H) [18:52:40]: Det er ikke vanskelig å slutte seg til den enstemmigheten som er i komiteen om reformprosessen, og som er omtalt i de felles merknadene, hvor en peker på at den er nødvendig for bedre å mestre de store utfordringene som en ser for seg i tiden fremover. Det er også viktig å merke seg at det er en enstemmig komite som bemerker at det gjelder ikke å tape dette av syne, selv om generalforsamlingen 9. mai gjorde et vedtak som kan tolkes som et foreløpig tilbakesteg i det arbeidet.

Jeg har lyst til å dvele litt mer ved vedtaket 9. mai. Det har i flere år vært tydelig for dem som har fulgt FNs arbeid fra sidelinjen, at generalsekretæren, Kofi Annan, har nedlagt et betydelig arbeid for å skape en bedre koordinering i de ulike delene av FNs organisasjon, ulike avdelinger og «agency»-er. Det gjelder også organisatorisk, logistisk og økonomisk – det hele for å få en mer effektiv drift, mer målrettethet og bedre ressursutnyttelse.

Derfor var vedtaket 9. mai ganske overraskende, da en splittet generalforsamling vedtok en resolusjon som forsinker effektivisering av pengebruk og beslutningsprosedyrer, hvor alle giverland, unntatt Norge, stemte imot. Dette har jeg tidligere reist som et skriftlig spørsmål til utenriksministeren, den 24. mai, og jeg har fått et fyldig svar på to A4-sider, hvor en redegjør for begrunnelsen for stemmegivningen. Men jeg merker meg at en i svaret også anfører at andre områder, slik som styrket myndighet for generalsekretæren, ikke er fullt så godt ivaretatt. Og nettopp det er jo poenget. En har savnet denne koordinerende – skal vi si – autoriteten i toppen av organisasjonen som kunne føre til en bedre koordinering på de områdene som vi nevnte.

Videre i svaret fra utenriksministeren sier en at til tross for det dårlige forhandlingsklimaet som avstemningen i mai bidro til, fortsetter reformprosessen videre, og en peker på at avstemningen kanskje burde vært unngått, fordi den kan bidra til ytterligere polarisering mellom utviklingslandene og de vestlige landene. Da må det jo være lov å peke på at det kanskje er en reell uenighet om FNs fremtidige utseende, hvor det å definere hva som er effektiv drift og god ressursutnyttelse, kanskje ser annerledes ut hvis man sitter på donorsiden, enn hvis man sitter på mottakersiden. Derfor vil jeg avslutte med å konkludere med at etter min mening og Høyres mening var Norges votering 9. mai begrunnet for svakt i forhold til den skadevirkningen den kunne gi.

Ågot Valle (SV) [18:56:31]: Som flere talere har vært inne på og kommentert, er FN inne i en viktig reformprosess, og jeg vil kommentere én viktig del av det som jeg synes fortjener sin plass.

Men først vil jeg si at utfordringene er store i forhold til å skape en organisasjon for framtida, en organisasjon som har tyngde og slagkraft til å gripe fatt i de store oppgavene som FN har, og som FN får. Det er gitt klare signaler om at det er behov for en klarere struktur på alle fond, organisasjoner, særorganisasjoner og komiteer som FNs medlemsland etter hvert har bedt om, og som er blitt utviklet.

Samtidig er det slik at FNs reform og dens prosess må inkludere et kjønns- og likestillingsperspektiv. Det er et klart behov for å etablere en tydeligere og muligens ny struktur innenfor FN som kan ivareta kvinner og likestilling. Slik dette arbeidet drives i dag, er det for svakt, preget av fragmentert oppbygning, som både er underbemannet og underbudsjettert. I mange tilfeller mangler de som jobber med kvinner og likestilling, makt til å ta avgjørelser, og det er langt til dit avgjørelsene reelt tas.

I interpellasjonsdebatten som vi hadde om kvinner og utviklingsspørsmål i Stortinget i mai i år, ble det fra alle tydeliggjort at vi trenger både «mainstreaming» og spesialtiltak i utviklingsarbeidet. Det samme kravet må vi stille til FNs arbeid med kvinner og likestillingsspørsmål. Ja takk, begge deler, må også formidles inn i debatten som pågår i Høypanelet, og jeg har stor tiltro til at statsminister Stoltenberg som en av lederne av panelet gjør akkurat det. Nye evalueringer av bl.a. UNDPs «mainstreaming»-arbeid viser at i de faktiske implementeringsprosessene har kvinner og likestilling en tendens til å bli usynliggjort. Det er langt igjen til at sluttdokumentet fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 og de to påfølgende oppfølgingsmøtene i New York er blitt fulgt opp.

Kvinner over hele verden følger faktisk veldig godt med på det reformprosessarbeidet som er blitt satt i gang. Det har til nå vært stor skuffelse over at arbeidet for å styrke FNs kvinne- og likestillingsmekanisme tilsynelatende ikke har fått noen framhevet plass, til tross for at verdens ledere i sluttdokumentet fra FNs World Summit høsten 2005 sa at FNs dyktighet når det gjelder kvinner og likestilling, må styrkes.

Også når det gjelder FN, ønsker jeg å snakke om atomopprustningen og behovet for nedrustning, for mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Derfor må reformarbeidet munne ut i en forsterket kamp mot ikke-spredning og for nedrustning. Norges engasjement på dette området har vært klart lenge, også under den forrige regjeringa. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikke-sprednings- og nedrustningsarbeid. Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i sjulandsgruppa for å komme videre i oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000, og det er enda viktigere sett på bakgrunn av at man verken på tilsynskonferansen i 2005 eller i FN-toppmøtet i september i fjor klarte å bli enige om nye tiltak for å møte trusselen fra spredning av kjernefysiske våpen.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Margrethe Larsen (V) [19:01:05]: Dyptpløyende reformer må gjennomføres for at FN skal kunne håndtere de store utfordringene som verdenssamfunnet står overfor. Den igangsatte reformprosessen er derfor høyst nødvendig.

De aller fleste kan si seg enig i dette. Uenigheten synes å gjelde i hvilken retning reformene bør gå, og hvordan de bør gjennomføres. Det er her uenighet mellom nord og sør, mellom store og små bidragsytere, og det er en vedvarende uenighet om sammensetningen av Sikkerhetsrådet. Dette har bidratt til å svekke FN. Dertil kommer kritikk fra forskjellig hold, en kritikk som dessverre i mange tilfeller har vist seg å være berettiget. Sentrale stikkord her er en tungrodd og ineffektiv administrasjon, korrupsjon og fragmentering i underorganisasjoner, program og fond. Herunder kan nevnes at mange ulike organisasjoner i FN-systemet har beslektede arbeidsoppgaver. I en del tilfeller står organisasjonene i et konkurranseforhold til hverandre. Videre er FNs nærvær i mange samarbeidsland ofte ukoordinert, hvor ulike underorganisasjoner har hvert sitt administrative apparat. Her er det mye å spare og et stort rom for forbedring og rasjonalisering.

Det bør videre ryddes opp i de ulike rollene og funksjonene som FN har. FN skal være normsetter, gi legitimitet til vedtak som verdenssamfunnet er samlet om, og gi mandat til å gripe inn der det er behov for det. Disse funksjonene bør i størst mulig grad samles i FN og ikke forvitre ute i andre fora hvor militær, politisk eller finansiell tyngde er utslagsgivende. Videre skal FN yte bistand og nødhjelp, men her er det mange andre aktører som FN må samarbeide med.

Ingen vil være tjent med å la FN bli ytterligere svekket. Venstre mener derfor at man ikke bør stille urimelige krav til reformprosessen, eventuelt koblet med trusler om å kutte ned på bevilgningene. Å reformere FN vil bli en lang og vanskelig prosess. Det avgjørende blir å sette i gang en bevegelse i riktig retning og ikke kreve konkrete og kortsiktige resultater. Man bør derfor presse på for forandringer, men man bør samtidig utvise den nødvendige ydmykhet overfor den store og kompliserte oppgaven man står overfor.

Venstre er ikke enig i at FN ikke har en egenverdi. FN skal være en universell og permanent organisasjon som står klar til å virke eller gripe inn når det kreves. Når nye globale problemer melder seg, eller en ny omfattende naturkatastrofe rammer, skal FN-systemet stå parat. Man skal da ikke måtte bruke tid og ressurser på å bygge opp grunnleggende strukturer og infrastruktur som er nødvendig for at verdenssamfunnet skal kunne agere.

Venstre er noe skeptisk til utviklingsministerens betoning av gulrot og pisk, slik han gjorde det i forbindelse med sin utviklingspolitiske redegjørelse 16. mai: FN-organisasjoner som følger opp norske prioriteringer, skal belønnes med økte bevilgninger, mens de som ikke gjør det, fratas bevilgninger. Norge bør ikke gå i bresjen for å øke sin innflytelse i FN basert på finansielle bidrag til FN. Hvis alle aktuelle land skulle legge seg på en slik linje, ville det neppe utgjøre noe konstruktivt bidrag, verken til det løpende arbeidet eller til reformprosessen. Det ville sannsynligvis bidra til å skape en enda større avstand til mange land i sør.

Det mest konstruktive bidraget til reformprosessen i FN er å delta aktivt i det møysommelige arbeidet forbundet med å bygge opp en konsensus mellom alle involverte land og aktører. Dette er en komplisert og tidkrevende, men ikke desto mindre nødvendig prosess.

Venstre ønsker en velordnet verden basert på felles kjøreregler – og ikke den sterkestes rett. Derfor trenger vi FN.

FN er langt fra perfekt, men det finnes ikke noe alternativ.

Bjørn Jacobsen (SV) [19:06:03]: Det er ikkje berre for å få ein god overgang til dei kommande forsvarssakene at eg har lyst til å trekkje fram det enorme arbeidet som FN gjer i militære operasjonar. FN er den største militære aktøren, med 80 000 mann ståande rundt omkring i verda. FN gjer ein kjempejobb. Vi har siste året fått nestleiaren, ein norsk offiser. Vi kan vere stolte over at vi har blitt sett til ei slik oppgåve, fått eit så høgt verv, i ein organisasjon som har mange sider ved seg, men som faktisk skaper utruleg mykje sikkerheit for folk rundt omkring i verda. Så vi skal ikkje gløyme at FN også er noko som nyttar, og som verkar. Og det verkar endå meir og nyttar endå meir dersom medlemslanda gjev meir til organisasjonen.

Vi veit alle at FN skal ha ei overbyggjande rolle i sikkerheitshandsaminga. Men samtidig må FN halde seg til fleire andre, regionale aktørar. Vi veit at NATO ikkje heilt veit kor ein vil og kor ein skal. Vi veit at AU, African Union, også leiter etter sin måte å produsere sikkerheit på i Afrika. Vi veit også at vi har fått opp eit nytt element, ein ny måte for – iallfall uttalt – positivt å prøve å jobbe for sikkerheit, som er koalisjonar av villige. Vi veit også at EU er på leiting etter måtar å samle troppar på for å bidra til auka sikkerheit.

I denne samanhengen er det viktig at FN bevarer si overordna rolle. Men FN sitt forhold til kvar av dei enkelte, og også mange fleire, må vi klare å intensivere framover, slik at ein klarer å utnytte dei ressursane som finst, ikkje berre telje troppar mange nok gonger og så seie som så at på papiret verkar dette, men få enda større smidigheit mellom det arbeidet som foregår i Generalforsamlinga, i Tryggingsrådet og dei ulike regionale aktørane. Her trur eg det kan leggjast mykje – kva vi skal seie – gammalt tankegods til sides for at ein skal kunne bli meir dynamisk og få dette til å fungere smidigare. Vi veit at av og til må det lirkast og lurast, berre for å få til det kanskje viktigaste av alt av og til, internasjonalt nærvær, for der det ikkje er internasjonalt nærvær, er det ofte at overgrepa er aller verst. Eg trur at FN vil kunne bli enda betre i sine militære operasjonar. Med auka diplomati, sjølvsagt, og smidigheit frå militærpolitisk side vil vi kunne auke sikkerheita for folk, dersom vi vil gje FN den nøkkelrolla. Men då må sjølvsagt også FN sjølv setje seg i stand til å ha den rolla, via generalsekretær og dei instrumenta som FN har.

I alle moglege samanhengar snakkar vi om forholdet mellom det militære og det sivile. Vi har òg hatt debattar om det humane. Det eg har registrert, er at fleire og fleire fagmilitære peiker på at vi må gje deira innsats ei oppfølging i form av bistand. Men i tillegg høyrer eg at fleire og fleire av dei seier at vi også bør bli flinkare til å skilje mellom kva det er som er militære oppgåver, og kva det er som er politimessige oppgåver. Vi er til stades i Colombia, vi er til stades i Afghanistan med våre dyktige folk frå Politihøgskolen i Oslo, osv. Men ofte kjem det viktige arbeidet som politiet driv med, utafor debatten. Det kan i mange tilfelle vere lettare dersom ein ikkje berre har vore med og bygd opp ein nasjonal hær, men også vore med og bygd opp eit justisvesen og sjølvsagt ei utøvande sivil politimyndigheit. At vi får heile breidda og heile spekteret her, trur eg vil kunne vere med på å auke sikkerheita for dei som verkeleg treng det. Eg trur at FN kan vere ein stad der den debatten kan førast vidare. Og for all del, eg er heilt einig med representanten frå Framstegspartiet som seier at då må FN òg sjølv bli betre i stand til å få bukt med alle dei, eg heldt på å seie, interne problema ein har, for det er viktige nok og store nok problem ute om ikkje det skulle kunne øydeleggje.

Sidan det har vore ein veldig roleg debatt i dag, vil eg nesten seie, må eg berre ta eit lite pek til Vallersnes, som etterspør 2 pst. til NATO. Eg skal ikkje berre skulde på Høgre, men ikkje noko parti har spurt etter at vi må auke og passe på at FN får sine midlar i form av pengar til tusenårsmåla sine.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:11:12]: Det har vært en interessant debatt om en innstilling som i god norsk tradisjon er enstemmig på de viktigste punktene. Jeg vil bare knytte en kommentar til det det ofte blir fokusert på når det gjelder FNs framtid, nemlig alle de områdene der FN kommer til kort. Man kan noen ganger føle at FN i vår tid blir gjort til gjenstand for alle sine mangler. Men FN er resultatet av det landene vil, og det landene gir FN mulighet til å være. Hvis man skulle trekke fram all den innsatsen som gjøres hver dag av FN i lokalsamfunn over hele verden, kunne man kanskje få en litt annen inngang til debattene om FNs rolle i dag, hvor vi ofte ender opp med syn på hvorvidt det kan være hensiktsmessig å fjerne etasjer på FN-bygningen i New York.

Så vil jeg også bare knytte en kommentar til denne avstemningen som Vallersnes har vært opptatt av, og som jeg har svart på i et brev til ham. Jeg vil ikke overdrive betydningen av det. Dette var altså en situasjon der Norge valgte ikke å gå inn i et veldig polarisert bilde der sør stod mot nord, og hvor vi mente at diskusjonen dro seg til til en polarisering. I slike tilfeller mener jeg Norge kan velge å avstå, for så å kunne bidra til å lege noen av de sårene som oppstår når ting blir tilspisset.

Ellers vil jeg understreke det representanten Ågot Valle trakk fram om nedrustning, at det er viktig at vi fører den dagsordenen videre, og jeg er glad for at hun tok det opp i FN-sammenheng. Vi var litt inne på det når det gjaldt NATO. Det hører selvfølgelig hjemme der, men det initiativet som Jan Petersen tok, var et godt initiativ – 7-landsinitiativet. Det fører vi videre. Vi arbeider aktivt med det, med sterk støtte fra Kofi Annan. Vi fornyer, forsterker og utdyper samarbeidet med IAEA, El Baradei, og skal ha et seminar i Oslo om hele håndteringen med hensyn til høyanriket uran denne måneden. Det er et viktig arbeid, et arbeid som ofte kan fortone seg som bare oppoverbakker. Men uten å ta fatt i det kommer vi ingen vei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.