Heilt frå opninga av generalforsamlinga
og til utgangen av året var reformprosessen det dominerande temaet
under FNs 60. generalforsamling. Først gjennom til dels
vanskelege forhandlingar før toppmøtet 14.-16. september,
som til slutt enda opp med ei toppmøteerklæring,
sidan gjennom ei oppfølging i form av nye forhandlingar
om vedtak i komitear og i plenum.
Gjennom heile toppmøteprosessen og
i tida etter vart forhandlingane til dels sterkt prega av motsetningane mellom
"nord" og "sør", med høvesvis u-landsgruppa G77/Den
alliansefrie rørsla (NAM) og USA/EU i spissen.
Debatten om reform vart sterkt prega av USA si vektlegging av at
det trengst administrative reformer, noko som av den alliansefrie
rørsla vart oppfatta som berre ei vestleg sak. Frå utviklingslanda
si side vart det med styrke hevda at reform av FN bør sjåast
i høve til om ein sikrar meir ressursar til utviklingsføremål.
Eit anna konfliktområde, som heng saman med det første, men
som vart skjerpt under den 60. generalforsamlinga, var spenninga
mellom Generalforsamlinga og Tryggingsrådet. Det kan med
ein viss rett hevdast at freistnaden på å endre
samansetjinga av Tryggingsrådet, som vart leidd av gruppa
på fire land med ambisjonar om fast plass; Japan, India,
Tyskland og Brasil (G4), medverka til å spisse desse motsetningane.
Dei motsetningstilhøva som alltid vil
prege ein organisasjon med tilnærma universelt medlemskap
har vorte ytterlegare forsterka av at generalsekretærens posisjon
har vorte svekt. Autoriteten og omdømmet til generalsekretæren
har vorte påverka av avsløringar i samband med
olje-for-mat-programmet, som vart dokumenterte i fleire rapportar
i 2005. Sjølv om det var spekulasjonar på eit
tidspunkt om at generalsekretæren måtte trekkje
seg, vart stormen ridd av, og Annan vil sitje trygt ut perioden
sin. Perioden hans er likevel snart over, og ein ny generalsekretær
vil verte valt, kanskje så tidleg som i juli 2006. Derfor
vil mange meine at Annan vanskeleg kan påverke den vidare
reformprosessen. På den andre sida skal det òg
understrekast at ansvaret for å sjå til at vedtaka
på toppmøtet om reform vert gjennomførde,
i siste instans ligg hjå medlemslanda sjølve.
I tilknyting til opninga av generalforsamlinga
organiserte Noreg to sidearrangement. For å setje fokus
på kvinnene i Sudan si rolle i oppnåinga av tusenårsmåla og
for å vidare følgje opp arbeidet om rolla deira
i kjølvatnet av fredsavtala, arrangerte UD i samarbeid
med UNIFEM ein rundebordsdebatt 13. september. Dåverande
utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson var hovudinnleiar saman
med den dåverande utanriksministeren i Sudan. Boka Towards Achieving the MDGs in Sudan:Centrality of Women’s Leadership and
Gender vart òg lansert. Den nye høgnivåkommisjonen
for fattiges bruks- og eigedomsrettar vart presentert i eit arrangement
i FN-bygget dagen før opninga av toppmøtet. Oppnemninga
av kommisjonen har hatt sterk norsk støtte, og generalsekretæren
har ønskt kommisjonen velkomen som eit viktig bidrag til å nå tusenårsmåla,
gjennom mobilisering av ressursar i den store uformelle sektoren
i utviklingslanda og styrking av rettsstaten. Blant medlemene i
kommisjonen er Madeleine Allbright, Gordon Brown og Hilde Frafjord
Johnson.
Resultatet av toppmøtet svarte etter
Regjeringa sitt syn ikkje til dei høge forventingane som
var skapte før møtet, og som generalsekretæren
sjølv la opp til i rapporten sin In
Larger Freedom. Frå norsk side må utfallet
likevel kunne karakteriserast som ei god byrjing på ein
reformprosess som er høgst naudsynt, og der mykje står
att. Toppmøteerklæringa inneheld mellom anna vedtak
om oppnemninga av ein fredsbyggingskommisjon og eit menneskerettsråd.
I tillegg inneheld erklæringa ei universell stadfesting
av tusenårsmåla og tek til orde for reformer av
administrasjonen i FN. Erklæringa inneheld òg
formuleringar som langt på veg inneber allmenn aksept av
prinsippet om at statane har ansvar for vern av sivile. Alt dette
er tiltak som sett med norske auge er positive, og som peikar i
rett retning av eit reformert FN. På den negative sida
kjem manglande omtale av tiltak om nedrusting og ikkje-spreiing,
eit område som Noreg aktivt gjekk inn for å sikre
resultat på. Toppmøtet klarte heller ikkje å semjast
om ein definisjon av terrorisme. Sjølv om det ikkje var å vente,
er det også leitt at freistnadene på å få til
ei balansert utviding av Tryggingsrådet nok ein gong feila.
Toppmøtet oppmoda generalsekretæren
om å legge fram forslag til ytterlegare reformar av FN
sine operasjonelle aktiviteter. Statsminister Jens Stoltenberg har takka
ja til generalsekretæren si førespurnad om å vere med å leie
eit høgnivåpanel som skal sjå på korleis
ein betre kan organisere arbeidet til FN med humanitær hjelp
og utviklings- og miljøhjelp. Panelet skal legge fram rapporten
sin til den 61. generalforsamlinga.
Generaldebatten i år var dominert av
oppfølginga og iverksetjinga av toppmøteerklæringa
og tusenårsmåla. Vestlege land med USA i spissen
argumenterte sterkt for behovet for FN-reform på alle område,
medan utviklingslanda la mest vekt på utviklingsaspektet.
Eit overveldande fleirtal av landa gav uttrykk for at dei var svært nøgde
med at tusenårsmåla gjennom toppmøteerklæringa
fekk universell oppslutning, og at fleire land vil auke den offisielle
utviklingshjelpa. Behovet for at medlemslanda følgjer opp
forpliktingane sine, vart understreka. Noreg og nokre andre gjevarland
viste til behovet for overvakingsmekanismar i denne samanhengen.
I debatten var mange òg opptekne av
reform av Tryggingsrådet. Manglande resultat med omsyn
til nedrusting og ikkje-spreiing vart òg omtalt av ei rekkje
land, og Noreg saman med dei andre landa i 7-landsinitiativet vart
oppmoda av mellom andre generalsekretæren til å arbeide
vidare med saka. Regionale konfliktar kom meir i bakgrunnen enn
tidlegare. Når det gjaldt Midtausten, vart Israels innlegg
i større grad enn tidlegare oppfatta som ei utstrekt hand
til FN og den arabiske verda, og det var mindre konfronterande utfall
frå arabisk hald, med unntak av Iran. Nedkjemping av terrorisme
var eit tema mange land la vekt på, ikkje minst Russland,
som minna om behovet for å fullføre forhandlingane
om ein internasjonal terrorismekonvensjon.
Arbeidet i 1. komité vart i stor grad
prega av den feilslåtte tilsynskonferansen for avtala om
ikkje-spreiing av kjernevåpen (NPT). Det er verdt å merke
seg at det òg vart votert over ei rekkje resolusjonar som
tidlegare vart vedtekne med konsensus. Intense toppmøteforhandlingar
om utviklingsspørsmål førte til at lufta
i nokon grad gjekk ut av 2. komité hausten 2005. Det var få spørsmål
det var avgjerande viktig å verte samde om. Toppmøtet
sette òg preg på arbeidet i 3. komité. Vanskelege
forhandlingar før og under oppfølginga av toppmøtet
førte til at dei vanlegvis heite og politiserte forhandlingane
i komiteen vart meir dempa. Noreg presenterte heile tre resolusjonar
under sesjonen: 1) CEDAW-resolusjonen, 2) resolusjon om vern av internflyktningar
og 3) resolusjon om menneskerettsforsvararar. Alle resolusjonane
fekk brei støtte. I 4. komité var det enno ein
gong situasjonen i Midtausten som fekk størst merksemd.
Reformprosessen sette òg preg på arbeidet i 5.
komité, der det frå amerikansk og EU si side vart
gjort koplingar mellom budsjettet og framgang i reformfreistnadene.
Resultatet vart at i staden for eit vanleg vedtak om eit toårig
budsjett, vart det i budsjettresolusjonen lagt inn ein mekanisme
som inneber at generalsekretæren berre har fullmakt til å pådra
organisasjonen økonomiske skyldnader for eit halvt års
forbruk. Frå norsk side meinte Regjeringa at dette i utgangspunktet
ikkje var noka god løysing for arbeidet i FN. Forhandlingane
og debatten i 6. komité gjekk føre seg i ein konstruktiv
atmosfære. Det vart vedteke ein tilleggsprotokoll om bruksområdet
for FN-konvensjonen om vern av FN-personell til òg å gjelde humanitært
og sivilt personell som deltek i FN-operasjonar.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, frå Framstegspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, frå Høgre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, frå Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, frå Kristeleg Folkeparti, Jon Lilletun, frå Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og frå Venstre, Anne Margrethe Larsen, har merka seg den reformprosessen som er igangsett og som er naudsynt for å kunne gje FN ei form og ein arbeidsmåte som er betre for å meistre dei store utfordringane som organisasjonen har føre seg i tida som kjem. Det er viktig ikkje å tape dette målet av syne sjølv om generalforsamlingas vedtak 9. mai 2006 kan tolkas som eit mellombels tilbakesteg i dette arbeidet.
Gjennom ein god dialog mellom nord og sør må det være mogeleg å komme fram til eit resultat som vil styrke tiltrua til FN. I ei globalisert verd vil ein revitalisert organisasjon ha sin klåre plass, ein plass som berre FN kan fylle.
Komiteen er nøgd med at Noreg har fått høve til å leie eit høgnivåpanel som skal sjå på ei betre organisering av humanitær, utviklings- og miljøhjelp.
Komiteen ber om at Stortinget med høvelege mellomrom blir gjeve kunnskap om utviklinga i dette særs viktige arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til reformarbeidet som FN har igangsatt. Dette arbeidet er etter disse medlemmers syn viktig både for å gjøre FN mer relevant, men også for å sørge for at FNs gjøremål løses raskt og effektivt. Disse medlemmer er av den oppfatning at FN ikke er et mål i seg selv, men at dens eksistensberettigelse må være betinget av at organisasjonen fokuserer på konkrete, globale utfordringer som medlemslandene ikke har styrke eller evne nok til å løse hver for seg. Disse medlemmer mener også at det er viktig å åpne FN mer opp for innsyn, spesielt når det gjelder økonomiske disposisjoner. Disse medlemmer viser til at FN har vært plaget med en rekke korrupsjonsskandaler, som både svekker organisasjonens arbeid, men også folks tillit til FN. Disse medlemmer mener det ikke minst er nødvendig med en total gjennomgang av FNs samlede bistandspolitikk, og viser i denne forbindelse til det evalueringsarbeidet det norske Rattsø-utvalget gjør i forhold til norske frivillige organisasjoner og bistand. Disse medlemmer er av den oppfatning at et tilsvarende evalueringsarbeid er påkrevet også i forhold til FNs bistandspolitikk. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Norge skal lede et høynivåpanel i FN som skal se på en bedre organisering av humanitær, utviklings- og miljøhjelp. Etter disse medlemmers syn er det viktig at man i dette arbeidet også foretar en omfattende evaluering av forholdet mellom mål og virkemiddelbruk i FNs helhetlige utviklingspolitikk.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
St.meld. nr. 14 (2005-2006) - om Noregs deltaking i den 60. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av FNs 59. generalforsamling - leggjast ved protokollen.
Oslo, i utanrikskomiteen, den 7. juni 2006
Olav Akselsen
leiar |
Alf Ivar Samuelsen
ordførar |