Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 6 timer, eksklusive replikker og treminuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 130 minutter, Fremskrittspartiet 80 minutter, Høyre 50 minutter, Sosialistisk Venstreparti 30 minutter, Kristelig Folkeparti 25 minutter, Senterpartiet 25 minutter og Venstre 25 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:11:30]: (komiteens leder): For en drøy måned siden kunne vi markere 1-årsjubileet for den nye regjeringen. Ett år er kort tid, for kort til at vi er i mål på alle områder. Men ett år er også lang tid, lang nok til at vi kan se en ny kurs: med mer fellesskap framfor skattelettelser, med bedre offentlige tjenester framfor privatisering, med økt trygghet for vanlige arbeidsfolk framfor flere midlertidige jobber.

Statsbudsjettet viser at vi holder det vi har lovet. Vi lovte at alle som ønsket det, skulle få plass i barnehage. Derfor legger vi opp til full barnehagedekning i 2007.

Vi lovte å satse på kunnskap. Derfor tar vi et kraftig løft for skolen. Vi lovte gratis læremidler i videregående opplæring. Nå gjennomfører vi det.

Vi lovte å styrke eldreomsorgen. Nå gjør vi det gjennom et historisk løft i kommuneøkonomien i år og neste år. Vi er godt på vei mot 10 000 nye årsverk i eldretjenestene.

Vi holder løftet om en historisk satsing på kultur. Vi tar et massivt løft mot fattigdom. Bistanden øker mer enn noen gang.

Men for å kunne dele mer, må vi også skape mer. Næringslivets viktigste krav er bedre samferdsel. Vi lovte å øke bevilgningene til vei og jernbane med 2 milliarder kr mer pr. år enn det den forrige regjeringen hadde planlagt. Vi holder det vi lovte. Dette er den sterkeste veksten i veibevilgninger på 15 år og for jernbane på 25 år.

Og viktigst: For norsk næringsliv er det avgjørende at det føres en ansvarlig økonomisk politikk som ikke øker presset på renten eller truer næringslivets konkurranseevne. Det er første gang siden den forrige Stoltenberg-regjeringen at det legges fram et budsjett som følger handlingsregelen.

Så hører jeg at enkelte sier at grunnen til at Regjeringen kan satse så kraftig på mange nye velferdsoppgaver, er at vi har gode økonomiske tider. Det har aldri vært en ulempe at økonomien i landet går godt, men det er ikke grunnen til at Regjeringen har fått til store satsinger på en rekke områder i budsjettet. Satsingen skyldes et politisk valg. Vi har valgt bedre velferd framfor lavere skatt, slik vi lovte før valget. Eldreomsorg, skole, barnehager og samferdsel har stått fremst i køen. Skattelettelsene for høytlønte har måttet vike.

Per-Kristian Foss foreslo nesten 7 milliarder kr i nye skattelettelser for 2006. Stoltenberg-regjeringen har i stedet økt skattene for dem som har mest, med 5 milliarder kr i 2006 og 2007. Det betyr at Stoltenberg-regjeringen har 12 milliarder kr mer å bruke på velferd i 2007 enn det Bondevik-regjeringen hadde hatt hvis den hadde fortsatt, dersom den ikke hadde lagt inn ytterligere skattelettelser.

Nå er ikke 12 milliarder kr forskjellen mellom himmel og avgrunn, men 12 milliarder tilsvarer hele økningen til barnehageutbygging på 3,2 milliarder kr, hele den historiske økningen på vei og jernbane på 2,1 milliarder kr, hele økningen til eldreomsorg og skoler i kommunene på 3,7 milliarder kr, hele milliarden til bekjempelse av fattigdom og hele den historiske økningen i bistandsbudsjettet på 2,2 milliarder kr til sammen. Til sammen!

Jeg registrerer at også Kristelig Folkeparti og Venstre langt på vei synes å være enig i denne satsingen på å bygge ut velferden framfor å gi nye skattelettelser. Det er jeg glad for. Jeg er også glad for at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har gått sammen om å styrke den viktige innsatsen som frivillige organisasjoner og institusjoner bidrar med i vårt samfunn.

På enkelte felt kan man se store endringer allerede etter ett år med en ny regjering. På andre områder er hvert enkelt skritt mindre merkbart.

Den sosialdemokratiske historien i Norge viser at de mange små skrittene over tid har gitt store forandringer. Da Gro Harlem Brundtland tok over som statsminister i 1986, hadde svangerskapspermisjonen stått stille på 18 uker i alle de år som Kåre Willoch hadde sittet i stolen før henne. Da hun gikk av ti år senere, var det gjennom en rekke små skritt foretatt en utvidelse fra 18 til 52 uker. Vi har i dag en av verdens beste permisjonsordninger for småbarnsforeldre, men den ble innført over flere år uten voldsom oppmerksomhet.

På en rekke felt ser vi nå hvordan Norge forandres, skritt for skritt. Vi ser hvordan samfunnet styres i en annen retning enn under den forrige regjeringen.

Jeg har registrert at Siv Jensen i en debatt etter at statsbudsjettet var lagt fram, sa at full barnehagedekning ville vi nok ha fått uansett hvem som styrte. Da vil jeg spørre: Hvorfor fikk ikke de borgerlige partiene det til i alle årene de styrte? Svaret er enkelt: De prioriterte skattelette framfor denne typen velferdsoppgaver. Det betyr noe hvem som styrer landet!

I den politiske debatten blir den nye regjeringen lett sammenliknet med den forrige regjeringen. Men alternativet til dagens regjering er ikke lenger en Bondevik-regjering. Det er en Jensen-regjering. Det er Fremskrittspartiet som nå er den dominerende kraft på borgerlig side. Det er ikke mulig å se noe borgerlig alternativ uten støtte fra Fremskrittspartiet. De borgerlige partienes budsjettforslag viser imidlertid at det er høyst uklart hva opposisjonen vil. Ville en Jensen-regjering brukt mer oljepenger eller mindre? Ville den økt bevilgningene til Forsvaret eller redusert dem? Ville den satset på store kutt for kulturen eller påplussinger? Ville den lagt ned store deler av jernbanenettet eller styrket tilbudet? Ville den lagt ned jordbruket ellet opprettholdt det? Ville den ha hatt et levende lokaldemokrati eller sentralstyrt skolene og eldreomsorgen? Ville den kuttet i kommuneøkonomien eller styrket den? Ville den ha kuttet på miljøtiltak eller økt innsatsen? Alle disse valgene er det rom for innenfor de ulike budsjettalternativene fra opposisjonen. Opposisjonens budsjettalternativer viser fundamentalt ulikt verdisyn i en rekke viktige spørsmål. Man er ikke i nærheten av å være enige, selv ikke om de mest sentrale forhold i den økonomiske politikken.

Kanskje ser vi forskjellene klarest når vi setter politikken til landets to største partier opp mot hverandre. Arbeiderpartiet vil ha en mer rettferdig fordeling. Vårt og Regjeringens skatteopplegg for inneværende år betyr at de 100 rikeste i Norge må bidra med over 1 mill. kr mer til fellesskapet, selv når vi ser bort fra skatten på aksjeutbytte. Vi styrker økonomien til dem som har lite, bl.a. ved å styrke tiltak mot fattigdom og ved å rette opp kutt i arbeidsledighetstrygden.

Fremskrittspartiet vil ha større forskjeller mellom folk. Deres skatteopplegg for inneværende år betyr at de 100 rikeste i gjennomsnitt får en skattelette på om lag 5 mill. kr hver bare gjennom formuesskatten. Det var de som sikret flertall for å kutte arbeidsledighetstrygden med opptil 20 000 kr pr. år.

Arbeiderpartiet vil ha bedre fellestjenester for alle framfor satsing på private tilbud til dem som kan kjøpe seg fram i køen. Den nye regjeringen stoppet privatiseringen av skolen og helsevesenet. Vi vil ha en god felles pensjonsordning gjennom folketrygden og en rett til tjenestepensjon for alle. Fremskrittspartiet på den annen side er den fremste forkjemper for private tjenester. De vil at det skal være fritt fram for private skoler og private sykehus. Folketrygden skal gjøres lik for alle. Vi skal alle bli minstepensjonister. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som er imot å sikre en obligatorisk tjenestepensjon for industriarbeidere og andre som ikke har slike ordninger.

Arbeiderpartiet vil ha et sterkt vern av arbeidstakerne og en sterk fagbevegelse som kan ivareta arbeidstakernes interesser. Den nye regjeringen stoppet åpningen for mer bruk av midlertidig tilsetting. Vi vil ha et nært samspill med partene i arbeidslivet.

Fremskrittspartiet vil svekke vernet av arbeidstakerne og svekke arbeidstakernes kraft i lønnsforhandlinger. De stod fremst når det gjaldt å innføre økt bruk av midlertidige stillinger. Arbeidsdagen skulle kunne utvides til 13 timer uten overtidsbetaling. De ville fjerne landsomfattende tariffavtaler og overlate til hver enkelt å forhandle med sin arbeidsgiver om lønn.

Vi er stolte av det norske og den nordiske samfunnsmodellen som er bygd opp – som ikke minst arbeiderbevegelsen har bygd opp. Vi er stolte av et samfunn som FN regner som verdens beste land å bo i. Fremskrittspartiet ønsker et annet samfunn, mer likt det amerikanske, et hardere samfunn, hvor hver enkelt er mer overlatt til seg selv. Derfor er kampen mot Fremskrittspartiet også kampen for å beholde det velferdssamfunnet vi i Norge er så stolte av.

I tillegg til de prinsipielle og ideologiske forskjellene er det en viktig skillelinje mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene på Stortinget, nemlig at Fremskrittspartiet kamuflerer mye av sine liberalistiske holdninger ved å sprøyte ut masse oljepenger i en allerede opphetet norsk økonomi. Slik kan det framstå som om man slipper å velge mellom skattelette og velferd.

Jeg har lagt merke til at Høyre kritiserer Regjeringen for å bruke for mye oljepenger. Hva sier de da til at Fremskrittspartiet, som de ønsker å inngå forpliktende samarbeid med, foreslår å bruke 23 milliarder kr ekstra? Og de har det siste året, utenom all ordinær budsjettbehandling, lagt fram det ene forslaget dyrere enn det andre. Men hvor ble det egentlig av forslaget om å slette bompengegjelden? Det ble foreslått i Stortinget, men det er ikke lagt inn én krone til det i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Hvor ble det av forslaget om å fjerne mobilskatten? Hvor i Fremskrittspartiets alternative budsjett finner vi det? Eller hvor blir det av forslaget om å la bensinavgiften svinge i takt med oljeprisen? Hvor i Fremskrittspartiets budsjett finner vi det? Innen de tre første månedene av året hadde gått, hadde Fremskrittspartiet fremmet forslag om å bruke 37 milliarder kr utover det de selv hadde funnet plass til i sitt eget budsjett.

Når man ser disse forslagene om å bevilge stadig mer, minner det meg faktisk om en hendelse fra da vi begynte å bruke sjekkhefte. En av byorginalene hadde også fått sjekkhefte, og han skrev ut sjekker i øst og vest. Etter en kort stund ble han – naturlig nok – kalt inn til banksjefen, som fortalte at han hadde brukt langt mer penger enn det han hadde. Da ville mannen berolige banksjefen, og han sa at det måtte de selvfølgelig ordne opp i – han skulle skrive ut en sjekk!

Kostnadene ved Fremskrittspartiets pengebruk ville det imidlertid vært unge boligeiere og ansatte i konkurranseutsatt næringsliv som måtte betale. Det ble bekreftet av sjefen for Norges Bank da han møtte til høring i Stortinget for en tid siden. På spørsmålet om virkningene av en pengebruk som den Fremskrittspartiet foreslår, svarte han entydig at den ville ha «en umiddelbar virkning i form av høyere rentenivå og en sterkere kronekurs».

Fram mot valgene i 2007 og 2009 vil altså to helt ulike samfunnssyn stå mot hverandre. De ulike budsjettforslagene som er presentert i høst, understreker det. Regjeringspartiene holder her det de lovet før valget, regjeringspartiene løfter her fram en satsing på et sterkere fellesskap, framfor å gi nye skattelettelser til dem som har mest.

I denne samfunnskampen fram mot de neste valgene vil vi se de klare linjene: På den ene siden ser vi dem som vil teste ut det liberalistiske fremskrittspartisamfunnet, hvor enhver er sin egen lykkes smed – med flere barn på private skoler, bestemor på anbud og et mer brutalt arbeidsliv. På den andre siden står vi som ønsker å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen, modellen som har gjort Norge til verdens beste land å bo i, der man bygger ut velferden, og der alle skal få ta del i den. Det er et samfunn det er verd å kjempe for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:25:17]: Det er meget interessant å registrere at representanten Schjøtt-Pedersen så til de grader velger å kommentere Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett i sitt innlegg, der han egentlig kanskje skulle presentert hva de selv er opptatt av å få til. Det bare konstaterer vi, og det er bra at man bruker såpass mye tid på vårt budsjettalternativ. Da bør kanskje noe av det etter hvert også kunne synke inn. Innlegget representanten hadde, viste at det tydeligvis ikke har gjort det.

Dommen over Regjeringen og flertallets politikk ville også Schjøtt-Pedersen dele ut allerede, men det skal vi heldigvis overlate til velgerne i 2009.

Det er rørende å høre at Schjøtt-Pedersen er veldig opptatt av at de borgerlige partiene ikke har samlet seg om et alternativt statsbudsjett. På tilsvarende tidspunkt i forrige stortingsperiode hadde heller ikke de rød-grønne partiene samlet seg om noe statsbudsjettalternativ. Hvorfor i alle dager er det slik at Schjøtt-Pedersen er så opptatt av at de borgerlige partiene er nødt til å gjøre det når de rød-grønne ikke så behov for det på tilsvarende tidspunkt før forrige valg?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:26:27]: De tre partiene som i dag sitter i regjering, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har en bred enighet om hvilken retning det norske samfunnet skal utvikle seg i. Det er blitt bekreftet gjennom dette året, med valg av fellesskap framfor skattelette, felles løsninger framfor privatisering, et bedre arbeidsliv framfor et råere arbeidsmarked.

Det som er oppsiktsvekkende, er at Fremskrittspartiet og Høyre har gjort det klart at de ønsker å utgjøre et regjeringsalternativ ved neste valg, mens når vi får presentert budsjettet, får vi ikke presentert noe felles opplegg – og det er nå så – men tvert imot opplegg som går i stikk motsatte retninger. Det er jo slik at Høyre retter kritikk mot Regjeringen for at den etter Høyres syn bruker for mange penger. La det da ligge at Høyres opplegg og Regjeringens opplegg vil gi den samme virkning på norsk økonomi, men vi hører kritikken fra Høyre. På den andre siden ser vi Fremskrittspartiet, som vil bruke 23 milliarder kr mer. De har altså et fundamentalt forskjellig syn på hvordan den økonomiske politikken skal være. Der kan man finne store forskjeller.

Jan Tore Sanner (H) [10:27:41]: Det er ikke vanskelig å forstå at Schjøtt-Pedersen har mange barn, for en bedre eventyrforteller finnes i hvert fall ikke i dette hus. Jeg tror heller ikke at alle kjenner seg igjen i de eventyrene Schjøtt-Pedersen forteller – en regjering som kutter i kunnskap og forskning, en regjering som ikke sørger for at det blir behandlet flere pasienter ved våre sykehus til neste år, en regjering som bidrar til høyere rente. Schjøtt-Pedersen bør tenke litt på de mange unge i etableringsfasen med store lån.

Jeg registrerer at Schjøtt-Pedersen sier at man må øke skatten for dem som har mest. Hvem er det Schjøtt-Pedersen øker skatten for til neste år? Jo, det er vanlige lønnsmottakere, ingeniører, lærere og selvstendig næringsdrivende. Det er pensjonister som har nedbetalt huslånet sitt, og sitter i en leilighet eller en bolig. Det er de som må betale høyere boligskatt til neste år, og det er de mange med privat pensjonssparing, som vil kunne få 10 000 kr– 12 000 kr i skatteskjerpelse av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Skjønner Schjøtt-Pedersen at ikke alle kjenner seg igjen i de eventyr han forteller? Og forstår han at mange velgere føler seg lurt av de løftene som ble gitt?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:28:53]: La meg først gjenta overfor representanten Sanner at det er en styrking, en betydelig styrking, av budsjettene både for grunnskolen og videregående skole i tillegg til den opplæringen som er i barnehagen. I tillegg er det faktisk en styrking av budsjettet for forskning. Sanner hadde gjerne ønsket mer, men det er en styrking på 900 mill. kr.

Så snakker representanten Sanner om rente. Situasjonen er jo at Høyres budsjettopplegg og Regjeringens budsjettopplegg vil ha samme virkning på rentenivået. Det er senest bekreftet i brev fra Finansdepartementet, som komiteen mottok i går. Utfordringen er ikke forskjellen på Arbeiderpartiets og Høyres opplegg. Utfordringen for Sanner må jo være forskjellen mellom Høyres og Fremskrittspartiets økonomiske opplegg. Jeg gjentar at sjefen for Norges Bank entydig har uttalt at et opplegg som det Fremskrittspartiet foreslår, vil ha en umiddelbar virkning i form av høyere rente. Det er som kjent Fremskrittspartiet Høyre vil be velgerne om tillit til å regjere sammen med. Kanskje han bør bruke mer av oppmerksomheten på det!

Hans Olav Syversen (KrF) [10:30:06]: Når regjeringserklæringen faktisk heter Soria Moria, må vi kanskje også forvente noen eventyraktige framstillinger både av eget budsjetts fortreffelighet og av andres alternative budsjetter, som var litt mindre fortreffelige etter som jeg skjønte på Schjøtt-Pedersen.

Statsbudsjettet viser at vi holder det vi har lovet, sa finanskomiteens leder. Ja, hvis vi går på høgskoler og universiteter, ser vi at det kuttes med 274 mill. kr, og det i et budsjett som er fremmet i oppgangstider. I tillegg sørger man for at bedrifter ikke kan benytte SkatteFUNN-ordningen på samme måte som tidligere. Der strammer man til i den forskning og utvikling som særlig små og mellomstore bedrifter har nytte av, og som vi alle har nytte av i den verdiskapingen vi trenger i dette landet.

Så mitt spørsmål er: Er det også på høgskole- og universitetssektoren slik at statsbudsjettet viser at den nye regjeringen holder det den lover?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:31:13]: Det er nok slik at enhver regjering må ta et valg om hva den skal satse på i det enkelte år. Regjeringen ønsker å styrke høyere utdanning, men har ikke funnet rom for å gjør det i neste års budsjett. Det er riktig som representanten Syversen her sier.

Derimot har vi prioritert andre viktige områder innenfor utdanningssektoren. Barnehager er et viktig fundament for senere opplæring. Vi har en kraftig styrking av grunnskoleopplæringen med 1,4 milliarder kr til Kunnskapsløftet. Vi sørger for at våre skoleelever i videregående opplæring vil få gratis læremidler, som vi vet at skoleelevene har hatt et sterkt ønske om over mange år.

Samtidig tar vi også mange andre viktige løft i budsjettet. Vi tar et viktig løft ved at vi styrker eldreomsorgen. Det tror jeg Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er veldig enige om. Vi tar et viktig løft ved at vi setter inn nye tiltak for å gjøre hverdagen enklere for dem som har dårlig økonomi. Det tror jeg også vi er enige om. Og ikke minst tar vi et viktig løft for bistanden. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene derfor har vært enige om mange viktige prioriteringer.

Lars Sponheim (V) [10:32:28]: Et av statsbudsjettets og dermed finanspolitikkens viktigste oppgaver er å dele ressursene mellom ulike sektorer og mellom offentlig og privat sektor. Nå melder norske bedrifter om at det er 100 000 ledige jobber. Vi får rapporter om offentlige bygg som legges ut og hvor ingen har tid eller kapasitet til å bygge dem. Kanskje det er én tilbyder som tar den prisen han vil. Jeg hørte på nyhetssendingene i går at det er opptil ett års ventetid på helt elementære betongelementer til bygging. Det er ikke sement å oppdrive på mange måneder, fordi det ikke er arbeidskraft.

I denne situasjonen velger Regjeringen gjennom sin kommunalminister under budsjettbehandlingen å gå ut og oppfordre norske kommuner til å ansette flere mennesker. Den sender penger, slik at kommunene kan drive opp lønninger og på den måten klare å konkurrere til seg flere mennesker.

Mitt spørsmål til finanskomiteens leder og talsmann for regjeringspartiene er: Hva i dette budsjettet peker på en løsning av disse fundamentale utfordringene i vårt samfunn, og hva slags signal ligger i dette budsjettet til norske bedrifter som kan fortelle at de kan satse videre i Norge og på arbeidskraft i Norge?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:33:35]: Først og fremst en ryddighet i den økonomiske politikken. Jeg antar at representanten Sponheim og Venstre må være enig i de hovedvurderingene av økonomien som Regjeringen foretar. I all hovedsak deler Venstre synspunktet om doseringer i økonomien, slik det ligger fra Regjeringens side.

Jeg har registrert at Venstre foreslår å kutte i kommuneøkonomien med 500 mill. kr, og med det har de 500 mill. kr mindre i samlet ramme. Det har som Finansdepartementet skriver i et brev til komiteen, ingen vesentlige virkninger sett i forhold til pressituasjonen i norsk økonomi.

Derimot må jeg si at jeg er overrasket over at Sponheim ikke er enig med Regjeringen i at det er behov for disse tiltakene for bl.a. å gjøre det mulig å løse de utfordringene som finnes i grunnskolen, og å løse de utfordringene vi har ved å gi et bedre tilbud til våre eldre, slik Regjeringen har lagt opp til, ved bl.a. å se til at det skal ansettes 10 0000 flere for å gi våre eldre et bedre tilbud. Da er også flere ansatte i kommunesektoren en naturlig følge av det.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:34:53]: Under den førre valkampen lovde Arbeidarpartiet at dersom partiet kom i posisjon, skulle ikkje skattar og avgifter aukast til meir enn 2004-nivå. Då den raud-grøne Regjeringa tok over, blei det presisert til å vere 4,9 milliardar kr. Når vi summerer den skatteskjerpinga som er komen for 2006- og 2007-budsjettet, kjem vi opp i 5,9 milliardar kr. Då er det også rekna inn auka arbeidsgjevaravgift for arbeidstakarar over 62 år, med nesten 1 milliard kr. Merkeleg nok reknar ikkje Regjeringa denne skatteskjerpinga som ei skatteskjerping, fordi ho går til gode føremål, og fordi ho følgjer av IA-avtalen.

Mitt spørsmål til representanten Schjøtt-Pedersen er: Er representanten einig i at skatteløftet no er brote, eller meiner leiaren av finanskomiteen at skatteløftet ikkje gjeld dersom det går til gode føremål eller følgjer av avtalen mellom partane i arbeidslivet?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:35:58]: Selvfølgelig gjelder skatteløftet, og Regjeringen har selvfølgelig også holdt det. Det representanten Hagesæter her viser til når det gjelder inkluderende arbeidsliv og tiltak for dem over 60 år, er en forhandlet løsning, i utgangspunktet mellom partene og myndighetene, hvor det lå inne en løsning allerede i det opprinnelige budsjettforslaget, og hvor det ble gjort ytterligere endringer som en følge av Sykelønnsutvalget, som ble ledet av statsministeren.

På samme måte går jeg ut fra at representanten Hagesæter ikke mener at når man nå gjeninnfører gradert arbeidsgiveravgift, skal det regnes som en skattelette ved at det gjør at en tar bort de kompensasjonstiltakene som følger av det. Her tror jeg man må ha en ryddighet i argumentasjonen. Jeg tror jeg aldri tidligere har hørt noen som har fremmet den påstanden som representanten Hagesæter her kommer med.

Skatteløftet holdes, men det vesentlige bak skatteløftet er at innenfor det skatteløftet er det mulig å foreta de prioriteringene som jeg viste til i mitt innlegg, noe som ikke er mulig dersom man velger å bruke de store pengene på å gi nye lettelser til dem som allerede har mest, slik den forrige regjeringen dessverre kom i skade for å gjøre.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Ulf Leirstein (FrP) [10:37:28]: Når Stortinget nå behandler statsbudsjettet for kommende år, gjøres det med utgangspunkt i at staten aldri tidligere har opplevd større rikdom enn det vi gjør nå. Vi har et enormt overskudd på statsbudsjettet, et oljefond som vokser raskere enn noen kunne forutse for kun få år siden, og skatte- og avgiftsinntekter i verdenstoppen, og store deler av næringslivet kan fortelle om gode tider. Alt ligger egentlig til rette for at landets innbyggere – som eier AS Norge – skulle kunne oppleve å være med på ferden på en meget positiv måte.

Nasjonen har alle muligheter. Hvis man ønsker, skulle man kunne legge til rette for:

• en historisk satsing på investeringer i landet, som ville gagne dagens og framtidens innbyggere, og det næringslivet vi alle er avhengige av

• eldreomsorg, sykehus og helsetjenester som det skinner av

• en skole som er verdensledende, hvor det investeres i kunnskap, framtidens kompetanse og forskning, som ville være et rikt land verdig

• en trygghetsfølelse for alle landets borgere gjennom nødvendig satsing på politiet og rettssystemet

• at skatter og avgifter reduseres betydelig, slik at familiene og innbyggerne skulle kunne oppleve en tryggere økonomisk hverdag

Dessverre konstaterer jeg at de muligheter vi nå har, ikke blir fulgt opp. Veldig mange mennesker i Norge har det godt. Men etter Fremskrittspartiets oppfatning opplever veldig mange mennesker at de ikke lever i et rikt land. Derfor er det komplett uforståelig at landets nasjonalforsamling ikke nå benytter de mulighetene vi faktisk har, og for folk flest må det også virke ganske frustrerende.

Fremskrittspartiet ønsker at mulighetenes land, Norge, også skal bruke de muligheter vi nå har. Derfor har de punktene jeg nevnte tidligere, om hvordan man kunne prioritere, også vært førende for Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2007.

Fremskrittspartiet foreslår betydelige skatte- og avgiftsreduksjoner. Fremskrittspartiet fremmer forslag om reduksjon av skatter og avgifter på ca. 26 milliarder kr. Det å gi en reduksjon i skatter og avgifter er ikke noe man gjør for å være snill. Ved å redusere skatter og avgifter velger man å la folk få beholde mer av sin inntekt og sine midler enn det som det legges opp til i innstillingen fra stortingsflertallet. De fleste vil helst jobbe for egen inntekt og kunne leve av denne. Det gir mennesker verdighet og gjør arbeidet mer meningsfylt. Fremskrittspartiet vil derfor at skattelettelser skal merkes for folk flest, og at lettelsene i særlig grad skal komme de med lave og middels inntekter til gode.

Fremskrittspartiet ønsker fortgang i investeringer som er framtidsrettet og nødvendige. Fremskrittspartiet foreslår en betydelig satsing på utbygging av norske veier, viktige investeringer i våre sykehus, styrking av og nødvendig innkjøp til vårt forsvar, en bedre eldreomsorg, økte ressurser til norsk skole, betydelig avsetning til forskning på en rekke samfunnsområder og investeringer som næringslivet ber om. Dette er noen eksempler på investeringer som det er viktig for Fremskrittspartiet å påpeke at vi har råd til. Det vil være fornuftig å investere i framtiden og legge til rette for framtidige generasjoner. Norge har ikke råd til å la være.

Fremskrittspartiet ønsker at det skal bevilges mer til dem som har lite. En rekke av Fremskrittspartiets forslag vil gi en betydelig bedre sosial profil overfor alle de grupper i vårt samfunn som har lite. Gjennom statsbudsjettet har vi mulighet til å gi et løft til alle landets minstepensjonister. Fremskrittspartiet foreslår å øke minstepensjonen med 13 000 kr fra 1. mai neste år. Regjeringens egen definisjon av fattigdomsgrensen plasserer godt over 200 000 minstepensjonister i kategorien fattige. Med et enkelt bevilgningsforslag kunne man ha rettet opp i dette. Minstepensjonistene ville kunne oppleve et verdig løft i sin inntekt.

Norge har råd til ikke å øke matmomsen. Regjeringen foreslår likevel at den også for neste år skal ha en økning. Økning i matvarebudsjettet for husholdningene vil spesielt ramme dem som har lite fra før.

Fremskrittspartiet ønsker store endringer i skatteopplegget, som vil gi barnefamilier og eldre betydelige skattelettelser. Vi fremmer forslag om at særfradraget for alder og uførhet økes. Avgiftskuttene som Fremskrittspartiet foreslår, vil merkes på folk flests økonomi allerede fra dag én.

Fremskrittspartiet ønsker satsing på bekjempelse av kriminalitet, ikke tomme ord. Fremskrittspartiet konstaterer at vi som nasjon stadig opplever en utvikling vi ikke ønsker. Spesielt ser vi dette på området kriminalitet. Derfor er det behov for en styrking av budsjettene for politiet og justissektoren. Derfor er det behov for å få på plass et investeringsbudsjett for politiet. Fremskrittspartiet vil at politiet skal få et eget investeringsbudsjett på 500 mill. kr for neste år, slik at våre tjenestemenn og -kvinner kan få kjøpt inn nødvendig utstyr for å trygge sin egen sikkerhet og styrke kampen mot en stadig råere og tøffere kriminalitet.

Vi trenger flere hender i eldreomsorgen og en bedre kvalitet. Fremskrittspartiet ønsker et system med en direkte betaling fra staten via den enkelte bruker til det pleietilbud den enkelte selv ønsker. Men det politiske flertall ønsker et system der det er bostedskommunens økonomi og prioriteringer som bestemmer hvilket tilbud man får når man trenger omsorg. Inntil vi kan få på plass et nytt finansieringssystem, ønsker Fremskrittspartiet at kommunene, som i dag har ansvaret for eldreomsorgen, skal få økte ressurser. For å sikre at de eldre kan oppleve et bedre tilbud, ønsker vi å øremerke konkrete bevilgninger til eldreomsorgen. Innenfor dagens system er det kun øremerking som gir innbyggerne en garanti for at økte ressurser faktisk går dit pengene behøves.

Fremskrittspartiets budsjettopplegg viser at folk flest skal kunne oppleve velstandsøkningen. Våre politiske motstandere vil bruke all sin energi og tid på å prøve å innbille det norske folk at dette har vi ikke råd til. I flere år har vi hørt at handlingsregelen ikke tillater at man kan gjennomføre Fremskrittspartiets politikk. At folk flest er enig med Fremskrittspartiet om bl.a. at vi nå må foreta et betydelig løft i investeringene, preller tydeligvis av på våre motstandere. Men kanskje folk faktisk er ganske fornuftige. Det kan jo være slik at det finnes fornuftige meninger blant folket som andre partier kanskje burde tatt inn over seg.

Fremskrittspartiet mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan brukes til nødvendige investeringer framfor utenlandske verdipapirer. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond hvis de samtidig står overfor enorme investeringer som tidligere har vært særdeles mangelfulle.

Det blir jo ganske spesielt at det viktigste målet for Regjeringens politikk er at handlingsregelen skal overholdes. Målet er tydeligvis ikke å sikre velferden. Målet er ikke å sette inn konkrete tiltak for å løfte folk ut av fattigdom. Målet er ikke å gjøre investeringer og bedre rammevilkårene som ville ha gjort at næringslivet ville ha fått gode tider på lang sikt.

Siden 2001 har aldri en regjering fulgt sin egen handlingsregel. Men i denne budsjettdebatten skal vi oppleve at de partier som står bak regelen, skal konkurrere i norgesmesterskap om den såkalt mest ansvarlige økonomiske politikken. Uansett hvem som går av med gullmedaljen, vil nok det hele for folk flest fortone seg noe spesielt.

Forskjellen i norsk politikk går på mange områder mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige politiske partiene på den andre siden, spesielt når vi ser på hvordan man velger å prioritere. Fremskrittspartiet mener nemlig at vi kan unne oss litt mer velferd. De øvrige partier tviholder på en argumentasjon om at hvis vi bruker én krone mer, går det galt. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partier er en forskjell som vi som parti kan leve godt med. Men det som er trist, er at en rekke mennesker som har stått på med sin arbeidsinnsats gjennom et langt liv, nå ikke skal få nyte godt av den velstanden de har lagt grunnlaget for.

De fleste andre partier har langt på vei skapt et inntrykk av at Norge ikke har råd til mer velferd. Men en feilaktig påstand blir ikke til fakta bare fordi man gjentar påstanden mange nok ganger.

Fremskrittspartiet legger i sitt budsjettopplegg fram en helhetlig økonomisk politikk. Vi kutter i statens utgifter på en rekke områder hvor vi mener det er forsvarlig, og foretar fornuftige omprioriteringer. Det er viktig at vi fokuserer på effektivisering av statens virksomhet, fordi det tross alt er det private næringsliv, i tillegg til nasjonens naturrikdom, som vil legge grunnlaget for fortsatt vekst.

Borgernes eierskap i AS Norge skal være den mest lønnsomme investering man kan tenke seg. Fremskrittspartiet ønsker at statens eiere, altså våre innbyggere, skal få god avkastning. Jeg konstaterer at flertallet ikke deler synet på den samme konklusjonen.

For Fremskrittspartiet er det viktig å vise at vi er utålmodige på vegne av mange av landets innbyggere, utålmodige etter å få til forandringer som umiddelbart ville sette fart på viktige investeringer, utålmodige etter å få til en styrking av eldreomsorgen, skolen, helsevesenet og justissektoren og utålmodige etter å få kuttet de skyhøye skattene og avgiftene i dette landet.

Som et parti som er utålmodig, hjelper det lite å ta små skritt. Nettopp derfor viser Fremskrittspartiet at det i sitt alternative statsbudsjett tar viktige grep for å rette opp skjevhetene i samfunnet, trygge arbeidsplassene til alle dem som hver dag arbeider i et konkurranseutsatt næringsliv, og gjøre investeringer som både dagens og kommende generasjoner vil kunne høste av.

Jeg tar opp alle forslag som er framsatt av Fremskrittspartiet i budsjettinnstillingen, og det forslaget som er omdelt i salen, samt forslagene i sakene nr. 4 og 5.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:47:32]: Den forrige regjeringen beskrev i sitt nasjonalbudsjett at renten ville øke noe i årene framover. Vi ser nå at denne justeringen gjennomføres. De fleste av oss er bekymret for at unge familier får økte kostnader som følge av det. I denne situasjonen foreslår Fremskrittspartiet et økonomisk opplegg som ville økt renten ytterligere, et økonomisk opplegg som ville økt valutakursen, noe som ville ført til tap av arbeidsplasser for titusenvis av ansatte i norsk industri, i reiseliv og annen konkurranseutsatt virksomhet. Er dette å unne oss litt mer velferd, slik representanten Leirstein sa i sitt innlegg, eller er det et uansvarlig økonomisk opplegg som må betales av unge familier og dem som blir arbeidsledige i industrien?

Ulf Leirstein (FrP) [10:48:30]: Jeg synes det er viktig at vi fokuserer på det Fremskrittspartiet faktisk har foreslått. Fremskrittspartiet er det partiet i denne sal som kutter mest i statens utgifter på en rekke områder, spesielt i forhold til å få avbyråkratisert Norge. Det betyr altså at vi velger å gjøre store omprioriteringer til dem som har lite fra før av. Vi velger å gi store skatte- og avgiftslettelser. Jeg konstaterer at representanten Schjøtt-Pedersen mener at dette vil sette renten kraftig opp. Fagøkonomer konstaterer at det ikke kommer til å bli gigantiske rentehopp med Fremskrittspartiets politikk. Jeg konstaterer også at veldig mange innenfor Arbeiderpartiet og de rød-grønne partier selv mener at vi kan unne oss noe mer i form av investeringer, fornuftige investeringer som nettopp får fart i økonomien på en enda mer positiv måte. Hadde det vært sånn at Fremskrittspartiet bare hadde økte utgifter med å ansette en rekke nye mennesker i offentlig sektor, kunne jeg skjønne at man blinket med varsellampen, men med vårt opplegg mener vi at det ikke er fare for det som Schjøtt-Pedersen tar opp.

Heikki Holmås (SV) [10:49:42]: Fremskrittspartiet legger fram et budsjettalternativ som går løs på folk flest.

For det første kutter Fremskrittspartiet med 745 ansatte i skatteetaten, noe som gjør at vanlige folk som er ærlige, kommer til å fortsette å betale skatt, mens skattesnyterne slipper unna, fordi skatteetaten ikke blir i stand til å ta dem. Forklar hvordan dette ikke vil ramme folk flest!

I tillegg er Fremskrittspartiet så dårlige til å prioritere de sakene som de selv mener er viktigst, at de er nødt til å bruke flerfoldige milliarder – over 20 milliarder kr – på sine statsbudsjetter, noe som kommer til å gå ut over folk flest gjennom en økt rente.

Men det jeg synes er rarest, og som får meg til å lure på hva slags skredderøkonomer Fremskrittspartiet har ansatt i sin stab, er dette utenlandsbudsjettet. Her bruker man 7 milliarder kr i utlandet, som man sier ikke skal ha noen innvirkning, mens de 10 milliardene som man kutter i bistandsbudsjettet, de fører man ikke på utenlandsbudsjettet.

Ulf Leirstein (FrP) [10:50:50]: Fremskrittspartiet er stolt av at vi kutter mye i byråkratiet, og grunnen til at vi bl.a. kutter i skatteetaten og andre etater knyttet til den skatteinndrivelsen som skjer i Norge, er nettopp at Fremskrittspartiet reduserer skattene betraktelig, forenkler skattesystemet og avgiftssystemet og fjerner flere avgifter – ergo trenger man faktisk færre personer til å gjennomføre inndrivingen.

I tillegg konstaterer jeg at skatteetaten nå skal omorganiseres. Det skal investeres store beløp i omorganisering uten at det reduseres noe på antallet årsverk, og uten at man skal oppnå noen effektivisering. Det er ganske underlig at man gjør store endringer i en etat uten at man skal oppnå effektivisering. I det private næringsliv ville man nettopp ha sett på mulighetene for effektivisering før man gjorde store omorganiseringer.

Så til utenlandsbudsjettet. Heikki Holmås mener det er underlig å sette opp et utenlandsbudsjett, men ganske mange, også økonomer, er faktisk enige med Fremskrittspartiet i at det å sette opp et eget utenlandsbudsjett, kjøpe tjenester i utlandet, kan være en særdeles fornuftig omprioritering av oljepengene.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:52:05]: Det er solid dokumentert at det er en klar sammenheng mellom pris, tilgjengelighet, forbruk og skader når det gjelder alkohol. Hvis totalforbruket av alkohol skyter i været, øker også omfanget av trafikkulykker, omsorgssvikt og blind vold. Det åpenbarer seg dermed her en manglende logikk i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Ser ikke Fremskrittspartiet at dersom de faktisk hadde fått flertall for sin politikk, ville det ha blitt et stadig økende behov for bevilgninger til både sykehus, barnevern og politi for å reparere på skader som oppstod som følge av alkoholpolitikken som ble ført?

Ulf Leirstein (FrP) [10:53:54]: Det er veldig bra at man er bekymret for de skadevirkningene som alkoholmisbruk medfører i samfunnet. Der deler jeg og Fremskrittspartiet representantens bekymring for at vi har noen utfordringer. Men vi skiller vei i forhold til hva som kan være aktuelle virkemidler. Vi ser i dag at vi har store problemer bl.a. med rusmidler i Norge, men det har vi jo på tross av at vi har et flertall i denne sal som fører en meget restriktiv alkoholpolitikk, og som sørger for ganske store avgifter på alkohol. Fremskrittspartiet har tiltro til at vi faktisk må kunne gi det enkelte menneske noe mer frihet og mulighet til å handle varer legitimt, framfor at man skal ha en enorm grensehandel, som kanskje tapper norsk næringsliv for 10 000 arbeidsplasser, og at vi har en stadig økning av smugling av illegale varer inn til landet. Vi mener at det er mye bedre å senke avgiftene på alkohol, slik at mennesker selv kan kjøpe alkoholen her i Norge, til en billigere penge, noe som både vil få slutt på grensehandelen og føre til noe reduksjon i den illegale importen av alkohol.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:53:57]: Fremskrittspartiet skiller seg ut. Partiet omfordeler mer og bruker mer penger enn alle andre. I 2002 og 2003 sa daværende finanspolitisk talskvinne, nåværende leder, Siv Jensen, at det å bruke 20–30 milliarder mer enn Regjeringen la opp til, var godt tilpasset den økonomiske situasjonen.

Det var i en nedgangsperiode. Nå er Norge inne i en historisk oppgangsperiode. Vi har et ekstremt stramt arbeidsmarked, og det er flere og flere bedrifter som melder om at de ikke kan levere inn anbud på grunn av beskrankninger, og at de har for mye å gjøre. Likevel ønsker Fremskrittspartiet å bruke over 20 milliarder mer enn regjeringspartiene neste år, og man tar det fra pensjonsfondet. Ser ikke Fremskrittspartiet at vi er inne i vesentlig forskjellige perioder, en oppgangsperiode kontra en nedgangsperiode, som vi var i i 2002–2003, og har ikke den økonomiske situasjonen vi ser rundt oss, og den Norge er inne i, noen som helst innvirkning på Fremskrittspartiets alternative opplegg?

Ulf Leirstein (FrP) [10:55:05]: Fremskrittspartiet tar viktige grep i sitt statsbudsjett. Vi gir enorme skatte- og avgiftslettelser, og jeg tror, når det gjelder retningen på det, at både jeg og representanten fra Høyre mener at det er en riktig utvikling. Det betyr også at de store grepene vi tar, er enorme skatte- og avgiftslettelser, noe også partiet Høyre legger opp til i sitt alternative budsjett. Da må Fremskrittspartiet og Høyre dele den oppfatning at skatte- og avgiftslettelser er fornuftig også i den økonomiske situasjonen vi har nå.

Så får vi se på hvilke prioriteringer Fremskrittspartiet gjør. Vi foreslår bl.a. en gigantisk satsing på veiutbygging, men vi får stadig høre at det ikke er arbeidskraft til å håndtere dette. Jeg har her en pressemelding fra Maskinentreprenørenes Forbund, hvor det står at 397 av deres 467 medlemsbedrifter har ledig kapasitet til veibygging de neste 12 månedene. Det er altså deler av samfunnslivet hvor vi har mulighet til å foreta fornuftige investeringer, som også vil gagne næringslivet på sikt og gagne bilistene. Så vi har absolutt belegg for det vi har lagt fram.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:56:07]: For Fremskrittspartiet er jo Norge et aksjeselskap. Det er ganske avklarende å få det så sterkt sagt fra Stortingets talerstol. Sjølsagt er det altfor enkelt.

Fremskrittspartiets budsjett viser at statens utgifter vil øke kraftig, kombinert med at det blir store skatte- og avgiftslettelser, og det gis inntrykk av, sånn som det nå blir presentert, at alle skal få mer, og alt skal få mer til disposisjon. Sånn er det sjølsagt ikke. Uansett hvordan man legger dette opp, så er det noen som må ivareta helheten. Denne oppgaven overlater Fremskrittspartiet til sentralbanksjefen – utenfor folkevalgt styring.

Det sitter imidlertid medlemmer av Fremskrittspartiet i Norges Banks hovedstyre, og de må ta dette ansvaret. De har tillit til sentralbanksjefen. Mitt spørsmål er: Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet i Stortinget innrømme at deres politikk fører til en ekstra renteøkning fra Norges Bank, når det er klart uttrykt fra sentralbanksjefen?

Ulf Leirstein (FrP) [10:57:19]: Jeg konstaterer at også representanten Lundteigen mener at renten vil øke drastisk med Fremskrittspartiets økonomiske opplegg. Men vi har altså ikke prøvd ut opplegget. Nå skulle vi gjerne bedt om å få flertall her i dag, så ville man ha sett hvordan dette hadde slått ut. For hvis man går inn og ser på hvordan vi legger opp den økonomiske pakken, så er det altså store skatte- og avgiftslettelser, det er store kutt i en del overføringer, bl.a. til en yrkesgruppe som Lundteigen er veldig opptatt av, og vi foretar store kutt i byråkratiet. Hvis man hadde tatt det som utgangspunkt, tror jeg også at sentralbanksjefen faktisk ville ha moderert seg.

Det man tar utgangspunkt i, er at man uhildet bare bruker 20–30 milliarder mer, men man må se på hva man faktisk bruker de 20–30 milliardene mer til. Man foretar altså store avgiftskutt og store skattereduksjoner. Fremskrittspartiet kutter i byråkratiet, gjør Norge mer effektivt og sørger for at den enkelte selv skal få mer penger i lommeboka si, som man vil kunne disponere fritt over.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan Tore Sanner (H) [10:58:20]: Det går bra i norsk økonomi. Veksten er god. Det skaper rom for å styrke velferden. Arbeidsledigheten går ned, og flere kommer i jobb. Det gir flere mulighet til leve et selvstendig liv. Økonomien påvirkes av de internasjonale konjunkturene, men den økonomiske politikken avgjør om et land makter å utnytte de gode tidene.

Når noen europeiske land lykkes bedre enn andre, har det sin forklaring i den nasjonale økonomiske politikken. I Norge har vi lyktes, og forklaringen ligger i at sentrum-Høyre-regjeringen førte en ansvarlig økonomisk politikk i kombinasjon med en fremtidsrettet næringspolitikk og økt satsing på kunnskap og innovasjon. Det la grunnlaget for de historisk gode tidene vi nå opplever.

Valgkampens retorikk om at valget stod mellom skattelette og fellesskap, er gjort til skamme. Skatteinntektene til kommunene og skatteinntektene til staten vokser. Den dynamiske skattepolitikken bidrar til at kaken bakes større, slik at det blir mer å fordele. Vi ser at lavere skatt gir mer til fellesskapet. Veksten i økonomien gjør det mulig å styrke velferden, og Høyre mener at det er riktig å bruke deler av veksten til å styrke offentlig finansiert velferd. 23 000 flere pasienter ville blitt behandlet med Høyres forslag. Vi øker satsingen på pasientbehandling og på rehabilitering og styrker kommuneøkonomien.

Men de gode tidene blir kortvarige dersom man lener seg tilbake og bare fordeler veksten, slik de rød-grønne partiene gjør. Utfordringen nå er å føre en politikk som kan bidra til at de gode tidene vedvarer. Da må det investeres mer i morgendagens velferd. Vi trenger

• økte investeringer i kunnskap og forskning

• økte investeringer i nye veier

• gjennom vekstfremmende skattelettelser som øker arbeidstilbudet, å gjøre det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser

Skal de gode tidene vare ved, må den økonomiske politikken tilpasses utfordringene i økonomien. Det er nå mange tegn på overoppheting. Innen deler av offentlig sektor og innen mange bransjer er det en betydelig mangel på arbeidskraft. Det bidrar til økt lønnspress og økt press på renten. Regjeringen synes handlingslammet i møte med disse utfordringene.

I januar sa finansministeren i et foredrag på Samfunnsøkonomenes valutaseminar at det ville være riktig «om bruken av petroleumsinntekter i noen år ligger under den forventede realavkastningen av Statens pensjonsfond». Regjeringen legger opp til å bruke mer enn det som følger av handlingsregelen. I samme foredrag mente finansministeren at det i en situasjon med høy kapasitetsutnytting er «viktig at budsjettpolitikken ikke bidrar til ytterligere press i økonomien». Regjeringen har lagt frem et budsjett som ifølge finansministeren vil «stimulere innenlandsk etterspørsel».

Det betyr at Regjeringen gjennom finanspolitikken øker presset på renten og skyver ansvaret for konjunkturstyringen over på Norges Bank. Resultatet vil bli en økende rente.

Høyres alternative budsjett vil legge et bedre grunnlag for den økonomiske utviklingen ved at vi reduserer bruken av penger fra pensjonsfondet, premierer sparing og øker arbeidstilbudet. Samlet vil dette dempe presset på renten i forhold til Regjeringens forslag.

Høyre foreslår å bruke 1,3 milliarder kr mindre av pengene fra pensjonsfondet. Det er i tråd med intensjonen i handlingsregelen, nemlig at det i gode tider bør brukes noe mindre enn realavkastningen skulle tilsi.

Høyre vil premiere sparing for å dempe veksten i det private forbruket. Vi foreslår å gjeninnføre skattestimulert privat pensjonssparing, vi utvider ordningen med Boligsparing for ungdom, vi forbedrer skattefordelen ved sparing i aksjefond og øker bunnfradraget i formuesskatten, slik at småsparerne slipper ekstra skatt på pengene de har satt i banken. Mens sosialistene åpenbart ser på sparing som en statsoppgave, verdsetter Høyre at mennesker tar ansvar for sin egen fremtid.

Mangelen på arbeidskraft kan kvele den økonomiske veksten. Etterspørselen øker både i privat og offentlig sektor, men det mangler arbeidskraft til å utføre oppgavene. Derfor legger Høyre frem en omfattende strategi for å øke tilbudet av arbeidskraft:

For det første må vi få flere fra trygd til arbeid. Det må lønne seg å arbeide. Vi må hindre utstøting fra arbeidsmarkedet, og vi må legge til rette for de mennesker som trenger en ny sjanse.

For det andre må vi øke arbeidsinnvandringen. Det vil i tiden som kommer, være behov for en mer aktiv rekruttering av den arbeidskraften vi mangler.

For det tredje må det lønne seg å jobbe, det må lønne seg å stå lenger i jobb. Derfor senker Høyre skattene på lave og midlere inntekter. Og derfor vil vi la 67-åringer som ønsker å stå litt lenger i jobb, slippe avkorting i pensjonen. Vi ønsker at de skal få beholde hele pensjonen hvis de står lenger i arbeid.

Og for det fjerde må vi sikre moderniseringen av offentlig sektor. Den må gjenopptas, slik at vi får færre permflyttere i administrasjonen og flere varme hender inn i omsorgen.

Med det enestående økonomiske handlingsrommet som Regjeringen har i 2007, fremstår det som meningsløst, ja helt uforståelig, at Regjeringen kutter i kunnskap og nedprioriterer forskning. Høyre vil investere mer i morgendagens velferd. Derfor øker vi investeringene i kunnskap og forskning med nesten 1,1 milliard kr. Det handler om å gi våre barn og våre ungdommer en best mulig utdannelse, slik at de kan klare seg i et arbeidsmarked i endring. Det handler om å gi bedriftene redskaper til utvikling og til innovasjon.

Høyre ønsker å investere mer i nye veier. Derfor foreslår vi å bevilge 600 mill. kr mer, slik at vi kan ta igjen etterslepet i Nasjonal transportplan når det gjelder veibygging. Vi foreslår også et veifond, hvor avkastningen skal sikre økte investeringer i veiene i tiden som kommer.

Høyre vil ha et samfunn med muligheter for alle. Høyres politikk handler om å skape rom for initiativ og skaperkraft. Derfor satser vi på kunnskap i skolen. Derfor satser vi på en fremtidsrettet næringspolitikk som legger grunnlaget for å kunne utnytte mulighetene over hele landet. Og derfor satser vi på mangfold, på frivillig sektor og på kultur.

Høyre er opptatt av at mulighetene ikke bare skal gjelde for noen, men at de skal gjelde for alle. Derfor har vi en politikk for å løfte opp elever som faller utenfor i skolen. Vi ønsker å satse mer på leksehjelp. Vi ønsker å satse mer på frivillig sommerskoletilbud. Og Høyre har konkrete forslag for å gi mennesker som faller utenfor arbeidsmarkedet, en ny sjanse.

Høyre foreslår også en større og mer målrettet fattigdomssatsing enn det Regjeringen gjør. Høyre vil slippe private og frivillige organisasjoner til, slik at vi kan løse flere velferdsoppgaver. Det ser ut til at Regjeringen lider av en form for privatallergi: Man skal ikke benytte private aktører. I Høyre tenker vi motsatt, nemlig at de velferdsoppgavene som vi står foran, er så store at vi trenger alle krefter. Vi trenger frivillige organisasjoner, og vi trenger også de private.

Det ser ut til å være en gjenganger at finansministeren hver gang hun har lagt frem et budsjett, sier at neste gang skal hun ta de rike. Når finansministeren bare truer med å gjøre dette, men ikke foreslår det, håper jeg det betyr at Regjeringen har forstått at økt skatt på kapital og investeringer er ris til egen bak fordi det vil flytte investeringer fra Norge og til andre land.

Desto mer provoserende er det at Regjeringen med sin skatte- og avgiftspolitikk rammer helt vanlige folk, med helt vanlige inntekter og pensjon. Det er læreren, ingeniøren og den selvstendig næringsdrivende som blir sittende igjen med skatteregningen. Det er pensjonister som har nedbetalt huset eller leiligheten, som får høyere boligskatt, og det er de med privat pensjonssparing som får høyere skatt på pensjonen.

Høyre går motsatt vei:

• Vi mener at det skal lønne seg å jobbe – derfor senker vi skatten på lavere og midlere inntekter.

• Vi mener at det skal lønne seg å spare – derfor fremmer vi en rekke forslag for å premiere sparing.

• Vi mener at det skal lønne seg å investere – derfor senker vi skatten på investeringer i norske arbeidsplasser.

Med dette vil jeg ta opp de forslag som Høyre fremmer.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:08:33]: Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann sa nettopp at han ville ha et eksperiment for å prøve ut en politikk med kraftig økt pengebruk. Sanner advarte på sin side nå nettopp mot press i økonomien. Samtidig vil Høyres leder legge til rette for et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Høyre ber om tillit til sin økonomiske politikk. Vil det være et ultimativt krav fra Høyre som grunnlag for et eventuelt regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet at handlingsregelen skal legges til grunn for den økonomiske politikken?

Jan Tore Sanner (H) [11:09:21]: Høyre ber ikke bare om tillit – vi har også vist oss tilliten verdig. Vi har styrt norsk økonomi i fire år, og snudde den fra pessimisme til optimisme, sørget for at det ble lagt til rette for investeringer og nye arbeidsplasser. Vi forhandlet statsbudsjett med Fremskrittspartiet gjennom fire år, og vi satte foten ned hver gang Fremskrittspartiet krevde å bruke mer oljepenger. Høyre vant frem. Schjøtt-Pedersen kan føle seg helt trygg på at når det gjelder den økonomiske politikken, er Høyre til å stole på. Vi driver ikke med noen eksperimenter i økonomisk politikk.

Men det er jo litt underlig at lederen av finanskomiteen bruker denne anledningen til først og fremst å skyte på Fremskrittspartiet. Han burde kanskje være mer opptatt av Høyres alternative opplegg, og også kanskje av å forsvare det opplegget som Regjeringen har lagt frem. Vi har sagt at vi har en ambisjon om å få til et godt samarbeid mellom alle de fire ikke-sosialistiske partiene, og det jobber vi med i Stortinget.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:10:41]: På dei fleste områda er Høgre einig med Framstegspartiet i at vi må få redusert skatte- og avgiftsnivået. Lågare skattar og avgifter vil gi auka vekst og verdiskaping, slik at kaka som skal fordelast, blir større. Det er vi einige om. Men på enkelte område, f.eks. når det gjeld matmomsen, går Høgre motsett veg. Her har Regjeringa foreslått ein auke frå 13 til 14 pst. Det meiner Høgre ikkje er nok, og dei har i det alternative statsbudsjettet sitt foreslått at matmomsen skal aukast til 15 pst., noko som først og fremst går ut over dei med svakast økonomisk evne, på grunn av at dei brukar ein forholdsmessig større del av inntekta til mat enn dei rike. Spørsmålet mitt til representanten Sanner er: Kva er grunnen til at det er så viktig for Høgre å auke prisen og avgifta på mat i Noreg, og kva vil ein slik avgiftsauke ha å seie for grensehandelen?

Jan Tore Sanner (H) [11:11:47]: Det er helt riktig at Høyre har tro på en dynamisk skattepolitikk. Vi har sett at den skattepolitikken som sentrum-Høyre-regjeringen førte, har bidratt til vekst og fremgang for Norge, ved at lavere skatt har gitt mer penger til fellesskapet og mer penger å fordele. For 2007 ser ikke vi det som noe mål at skattelettelsen skal være størst mulig. Derimot ser vi det som et mål at skattelettelsene skal bidra til å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, at det skal bli mer lønnsomt å spare og mer lønnsomt å investere i norske bedrifter. Det å øke matmomsen med 1 pst. vil jo ifølge finansministeren ha helt marginal betydning for prisnivået på mat. Derimot synes vi det er viktig å redusere skatten på lave og midlere inntekter. Vi synes faktisk at det for 2007 er viktigere å prioritere å sørge for at folk med inntekt rundt 250 000 kr får lavere skatt, enn at matmomsen skal stå på stedet hvil.

Heikki Holmås (SV) [11:12:54]: I fjorårets debatter sa Høyre at det var helt nødvendig med 8 milliarder kr i skattelette. Hvor er det blitt av alle de skattelettene i årets budsjett, og hvorfor er det slik at det fortsatt er de rikeste, de med de høyeste inntektene, som får størst skattelette med Jan Tore Sanners forslag? Hvorfor mener Høyre at foreldre til barn som går i barnehage, skal være nødt til å betale 300 kr mer i måneden, til sammen 3 600 kr ekstra i barnehageavgift i løpet av et helt år? Og hvorfor er det ungdom som skal finansiere Høyres skatteletter, ved at de ikke skal få gratis skolebøker i videregående skole?

Jan Tore Sanner (H) [11:13:39]: Høyre har et langt bedre opplegg for finansiering av skolebøker enn det Regjeringen har lagt frem. Høyre sørger også for at flere barnefamilier skal få barnehageplass. For oss er det faktisk viktigere at folk får barnehageplass, og at det er kvalitet i barnehagetilbudet, enn at prisen skal være lavest mulig. Vi senker prisen med 120 kr i forhold til 2005, men vi mener at i 2007 er det viktigste å sørge for at vi stimulerer til barnehageutbygging gjennom mer likebehandling av offentlige og private barnehager. Vi synes at det er viktigere å prioritere kvaliteten i barnehagetilbudet. Det er veldig mange foreldre som er bekymret for kvaliteten i barnehagene. Det prioriterer Høyre. Vi reduserer også skattene til neste år med 3,5 milliarder kr – målrettede skattelettelser, slik at det skal lønne seg å jobbe, lønne seg å spare, lønne seg å investere i norske arbeidsplasser. Jeg tror kanskje at Heikki Holmås burde være mer bekymret for at hans egen regjering øker skattene for helt vanlige lønnsmottakere.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:15:00]: De siste ti årene har vekslende regjeringer gjort lite for å øke kraftproduksjonen i Norge. Først i denne stortingsperioden har vi fått en regjering som tar utfordringen på alvor, og som har kommet med en rekke tiltak for å øke produksjonen. Høyre har gått svært høgt på banen og kritisert denne satsingen. I tillegg har de fremmet en rekke egne tiltak, som krisepakke i Midt-Norge, en nasjonal dugnad for økt kraftproduksjon, støtte til kjøp av vedovner osv. Problemet er imidlertid at ingen av disse tiltakene følges opp i Høyres eget budsjett. Når 20 milliarder kr til fornybar energi ifølge Høyres Børge Brende er puslete, kan umulig 60 mill. kr til petroleumsforskning være en kraftsatsing. Etter at Høyre i over et år har hatt økt energiproduksjon som en av sine hovedsaker, er spørsmålet mitt: Er det slik at Høyre egentlig er veldig fornøyd med det Regjeringen har gjort på området, eller har partiet nok en gang bortprioritert økt kraftproduksjon til fordel for andre satsinger?

Jan Tore Sanner (H) [11:16:05]: Det ble bygd ut mer kraft i løpet av våre fire år i regjering enn i de ti årene som gikk før Høyre kom i regjeringskontorene. Vi satte i gang økt kraftproduksjon, både vannkraft og gasskraft. Vi har foreslått å etablere et grønt sertifikatmarked i Norge sammen med Sverige. Det ville ha ført til at mange av de gryteklare prosjektene ville ha blitt realisert, mens Regjeringen har valgt et byråkratisk system hvor vi ser at alle må stille seg i kø hos Enova, og at Enova ikke får utbetalt pengene slik at man får realisert prosjektene og bygd ut mer kraft.

Høyre har fremmet forslag i sitt alternative budsjett, som ville økt kraftproduksjonen. Vi har bl.a. foreslått at vi skal ha et nytt skatteregime som bidrar til at man får mindre skattemessig tilpasning blant småkraftverkene, og at man da ville fått større kraftproduksjon. Vi har foreslått å delegere til kommunene å kunne gi tillatelse til bygging av mikro- og minikraftverk. At Senterpartiet sier nei til å delegere til kommunene å kunne si ja til minikraftverk, det vil kunne få konsekvenser for kraftproduksjonen.

Marianne Aasen Agdestein (A) [11:17:30]: Høyre og Fremskrittspartiet synes å ønske å søke sammen for å danne et politisk alternativ til dagens regjering. Det ser vi lite av i finansinnstillingen eller i dagens debatt. Det er enkelt å konstatere at det er et hav av forskjell mellom Høyre og Fremskrittspartiet i den økonomiske politikken. Jeg vil minne om at økonomisk politikk er fundamentet i enhver regjerings politikk. Derfor ønsker jeg et klart svar på følgende spørsmål: Er det et ultimativt krav for Høyre å følge handlingsregelen ved et eventuelt framtidig samarbeid med Fremskrittspartiet?

Jan Tore Sanner (H) [11:18:04]: La meg først si at jeg er enig med Agdestein i at den økonomiske politikken er fundamentet for en regjering. Vi har sagt at vi ønsker et bredt samarbeid mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Vi har god erfaring med samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, og vi ønsker frem mot stortingsvalget i 2009 å bygge et bredere samarbeid som også skal innbefatte Fremskrittspartiet.

Så vet Agdestein utmerket godt at for Høyre er den økonomiske politikken og handlingsregelen selvsagt en avgjørende faktor for den politikken vi kan føre i regjering. Det var det i perioden 2001–2005. Vi satte foten ned hver gang Fremskrittspartiet ville bruke mer oljepenger, som kunne ført til et høyere rentenivå, og Høyre er til å stole på i den økonomiske politikken.

Bare helt til slutt: Jeg husker at TV 2 i 2003 laget en reportasje om de rød-grønne partiene. Da sa man at det spriket med mellom 30 og 40 milliarder kr mellom de rød-grønne partiene. Vel, man har klart å bli enige. Vi viste i vår regjeringsperiode at vi klarte å bli enige med Fremskrittspartiet om alternative budsjetter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heikki Holmås (SV) [11:19:30]: Det er for folk ett spørsmål som er mer vesentlig enn andre å stille til en regjering som styrer landet. Det er det samme spørsmålet vi hver dag stiller oss selv: Holder vi løftene? Når vi de viktigste målene vi har satt oss? Jeg pleier å si til partimedlemmer, når vi snakker om hva som er målet for det vi driver med, at alle må finne hver sin setning i Soria Moria-erklæringen – enten partimedlemmer eller andre som støtter det rød-grønne prosjektet – og sørge for at det blir gjennomført.

Jeg har mine egne setninger, og det er de som beskriver målene for den økonomiske politikken, nemlig følgende:

«Målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene.»

I tillegg er det «et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes».

Det er lett på en dag som i dag å bli preget av det som står på forsiden av avisene, glemme det som er de viktigste målene for det langsiktige prosjektet vårt, og heller bli styrt av dag til dag-politikken. Men vi må likevel holde oppmerksomheten klart festet på målene. Da er svaret: Ja, arbeidsløsheten går ned. Vi har skaffet omtrent 79 000 nye jobber i løpet av det siste året. Over 30 000 av dem som stod i arbeidsløshetskø, har fått seg jobb. Arbeidsløsheten for helt ledige er ned mot 2,2 pst. Arbeidsløshet er sløsing med samfunnets ressurser og sløsing med folks liv. Vi lykkes med å få folk i jobb, og i motsetning til hva høyresiden gjorde da de satt i regjering, gjør vi det samtidig som vi gir de arbeidsløse mer penger – penger som høyresiden tok fra folk som var arbeidsløse.

Neste år skal vi gjøre mer for å få dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Vi fører en økonomisk politikk som legger forholdene til rette for fortsatt nedgang i arbeidsløsheten. Vi satser penger på næringsutvikling over hele landet, og vi gjeninnfører den differensierte arbeidsgiveravgiften, som den forrige regjeringen nærmest hadde gitt opp. Vi ruster opp skoler og bygger ut jernbane for folk og gods. Vi lager en ny kvalifiseringsordning for dem som har vært langtidssosialhjelpsmottakere. Ordningen likner på den vellykkede introduksjonsordningen for flyktninger, der man får et fast beløp i måneden og rett til bostøtte for å delta i opplegg som går på kompetanseheving eller annet. Det er en av de konkrete ordningene som følger opp det gamle SV-forslaget om å gi folk én dør å gå inn av når de skal møte Aetat, Trygdeetaten og sosialkontoret, og som seinere alle partier på Stortinget er enige om.

Ja, vi beveger oss skrittvis i retning av en mer bærekraftig utvikling. Klimaet er vår generasjons største utfordring, fordi vi er for at utviklingslandene skal nærme seg oss i velstand, samtidig som det betyr en enorm belastning for klimaet på vår felles jordklode. Derfor setter vi av millioner til å rense gasskraftverk som tidligere regjeringer har tillatt å slippe ut store mengder CO₂. Vi skal rense framtidige gasskraftverk òg. Vi satser på fornybar energi. De første 10 milliardene er på plass i et fond. Det gir oss 400 mill. kr i året til satsing på omlegging fra olje og ikke-fornybar energi til ny produksjon av fornybar elektrisitet, og til å gjøre det billigere for folk å investere i strømsparing hjemme.

Vi legger om bilavgiftene, slik at det blir billigere for folk å velge klimavennlige biler. Dette var første skritt når det gjelder omlegging av bilavgiftene i miljøvennlig retning. Neste skritt for å få flere biler på biodrivstoff kommer allerede til sommeren.

Næringslivet har vi òg fått på lag i arbeidet med å få bukt med den sure nedbøren som tar livet av laksen – og annet liv – i elvene. Derfor innfører vi første trinn i en NO_x-avgift, med mulighet for næringslivet til å framforhandle ordninger med Miljøverndepartementet som gir minst de samme avgiftsreduksjonene.

Vi er altså på vei i miljøpolitikken i retning av en mer bærekraftig utvikling. Og – ja – vi kommer oss i retning av en mer rettferdig fordeling. Vi øker de veiledende sosialhjelpsnormene fra 1. januar med 5 pst. mer enn prisstigningen. Mens alle andre grupper i samfunnet får trygd og lønn økt i takt med lønnsveksten, har sosialhjelpsmottakere sakket akterut de siste ti årene. Det gjør vi noe med, og så er det opp til kommunene å følge opp med konkrete sosialhjelpsvedtak. I tillegg bruker vi 200 mill. kr på å fjerne en del tvangsgebyrer, noe som særlig gjør at folk som har havnet i økonomisk trøbbel, får det lettere. Dette er viktig for å hindre at folk som har dårlig råd, plutselig ender opp i en fattigdomsfelle.

Og så er vi, sammen med resten av regjeringspartiene, et skatteletteparti for dem med lave inntekter. Vi sørger for å trekke inn penger fra dem som har mye aksjer og høyere lønnsinntekter, og gir skattelette til ungdom ved å øke frikortgrensen til 40 000 kr. Vi gir skattelette til deltidsarbeidere og lavtlønte som tjener under 200 000 kr, og til folk som sitter på en liten formue, f.eks. fordi de eier et lite hus.

Forskjellene har økt helt siden 1980-tallet. Vi er ambisiøse og mener at forskjellene bør bli mindre, fordi det er særlig de aller rikeste – særlig de 5 pst. rikeste – som har dratt fra resten av oss. Vi mener at forskjellene skal bli mindre, ikke av misunnelse, men fordi rimelig, jevn økonomisk fordeling er det som skaper følelsen her i landet av at vi er ett lag, at vi har et felles mål, at vi kan jobbe sammen i det som er skapt ved den nordiske arbeidslivsmodellen og den nordiske velferdsmodellen, der alle stiller opp med skatt og samtidig får trygghet – både arbeidsgivere og arbeidsfolk – gjennom gode trygdeordninger, helsevesen og barnehageplasser.

I tillegg sørger vi for å kjempe for rettferdighet, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi leder an i kampen mot internasjonal fattigdom og for en rettferdig utvikling i verden. Vi kommer til å nå målet om at 1 pst. av inntektene våre her i landet skal gå til utvikling i fattigere land enn vårt eget, fordi vi er et solidarisk folk som er opptatt av at vi skal fordele den rikdommen som er kommet oss til del gjennom oljeinntektene fra Nordsjøen. Vi ser at de oljeinntektene som vi får fra Nordsjøen, er inntekter som bl.a. kommer fra salg av olje til fattigere land. En del av de pengene bør gå tilbake til fattige land, fordi vi er for internasjonal solidaritet.

Vi går i front internasjonalt ved å slette gjeld fra 1970-tallets skipseksportkampanje. Vi er med på å stoppe nedkuttingen i Amazonas-jungelen for å bedre verdens miljø. Vi er for vaksineprogrammer for å få bukt med lidelser blant barn – barn som dør av helt vanlige sykdommer som burde vært utryddet. Vi er med på en utvikling som særlig bidrar til likestilling, fordi vi sørger for at det i mange land er jenter, ofte jenter som ellers ikke ville fått utdanning, som er med på å bidra til framtiden i landet sitt.

Så skaper vi mer velferd her i landet. Vi har satt av penger til den største barnehageutbygging noensinne. Vi har nye rekordtall i år, og vi kommer til å få enda høyere tall neste år. Vi har satt av penger til å klare å følge opp barnehageløftet. Da er det for meg uforståelig når Jan Tore Sanner står her og sier at de kommer til å skape flere barnehageplasser. Vi har altså satt av penger til å skape akkurat nok barnehageplasser til å innfri løftet om at alle som ønsker det og som søker om plass neste vår, skal få en plass i løpet av neste høst. Det er bare det at når man øker barnehageprisen, slik som både Høyre og Venstre legger opp til, prøver man å løse problemet med barnehagekøene gjennom å tvinge folk som har dårlig råd, til isteden å være hjemme – fordi de ikke har råd til å betale barnehageregningen. Det er en usolidarisk måte å løse barnehagekøene på, som vi er dypt uenig i.

Jeg vil likevel si at den største velferdsøkningen som det rød-grønne alternativet står for, er det løftet vi ser i kommuneøkonomien. I forrige periode var det frafall av tillitsvalgte rundt omkring i kommunesektoren, fordi folk følte det var helt fryktelig å være med. De følte at det de var med på, var å kutte i velferdstilbudet rundt omkring i kommunene. Det var ikke rart, for den forrige regjeringen hadde som målsetting at velferden i landet skulle få en mindre og mindre andel av den samlede kaken av inntekter og verdiskaping vi hadde her i landet. Vi har det motsatte målet. Vi sier at veksten gjennom økningen i oljeinntektene i årene som kommer, skal gå til velferd. Det skal gå til velferd ved å sikre gode trygdeordninger til folk. Det skal gå til velferd ved å sikre en utbygging av velferdsstaten i alle årene som kommer. Samlet sett kommer kommuneøkonomien i løpet av dette året og neste år til å få en vekst på 17 milliarder kr. Det er vanvittig mye penger. Det er penger som aldri hadde vært der hvis den forrige regjeringen hadde fått fortsette, med støtte av Fremskrittspartiet.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:29:58]: Jeg har lyst til å bringe representanten Holmås litt tilbake til politikkens realiteter.

I dag blir, relativt sett, stadig færre ansatt i private, verdiskapende virksomheter. Denne verdiskapingen må sikre velferden for stadig flere mennesker. I dag er det slik at én i privat sektor må sikre velferden for fem personer. Vi vet at Regjeringen foreslår bl.a. nye miljøavgifter, flere bomringer, kutt i SkatteFUNN-ordningen, noe som rammer FoU i næringslivet, og kutt i bevilgninger til høyere utdanning.

Min utfordring til representanten Holmås er: Hvilke tiltak i Regjeringens fremlagte budsjett ønsker representanten Holmås å trekke frem for å legge forholdene bedre til rette for økt verdiskaping i privat virksomhet? Det var ikke nevnt i hans innlegg, der han nevnte de fire hovedpunktene i Soria Moria-erklæringen som han var så glad i. Jeg hørte ingen ting om økt verdiskaping i privat sektor.

Heikki Holmås (SV) [11:30:54]: Da hørte Christian Tybring-Gjedde dårlig etter, for jeg trakk i hvert fall fram tre ting som vil bidra til økt privat verdiskaping. Det ene er at vi har gjeninnført den differensierte arbeidsgiveravgiften, noe som gir bedre muligheter for næringslivet rundt omkring i distriktene som ligger langt vekk fra de store markedene i det sentrale østlandsområdet og de store byene. Den differensierte arbeidsgiveravgiften hadde den forrige regjeringen så å si gitt opp å få innført. I brev til EU har de klarert det. Vi, derimot, satte det i fokus med en gang og fikk trykk på det.

Vi har gjennomført det løftet innenfor samferdsel som vi var veldig opptatt av å få til. Vi har satt av penger til godstrafikk for å håndtere det godset og få mer gods over på jernbane, noe som er bra for både miljøet og trafikksikkerheten rundt omkring.

I tillegg til dette har vi satt av mer penger til næringsutviklingstiltak i distriktene.

Det er én ting som det er viktig å si helt til slutt: Det er faktisk ikke sånn som Tybring-Gjedde sier, at det å sørge for en god offentlig sektor går på bekostning av det private næringslivet. Tvert imot: Et godt utdanningssystem og gode barnehageplasser er avgjørende for å bidra også til privat næringsutvikling.

Svein Flåtten (H) [11:32:20]: Jeg forstår at representanten Holmås hver dag stiller seg spørsmålet: Holder vi løftene? Blant mange andre har Unios leder, Anders Folkestad, gitt ham svaret i et brev til komiteen hvor han skriver følgende:

«Satsinga på kunnskap og kompetanse er urovekkende dårlig i forslaget til statsbudsjett. Både høyere utdanning og forskning er blant budsjettaperne (…). Unio mener at dette står i grell kontrast til måla i Soria Moria om et Norge i front som kunnskapsnasjon.»

Holmås’ partikollega Øystein Djupedal, som bestyrer det gjeldende departement, har forsvart disse kuttene med nokså svevende og upresise regnestykker, senest i spørretimen i forrige uke, mens finanskomiteens leder i dag går nokså langt i å si at man har nedprioritert området.

Har representanten Holmås en annen og bedre forklaring til Anders Folkestad og oss andre på hvordan SV, av alle partier – med sin forhistorie – kan være medansvarlig for en systematisk nedprioritering av investeringer i kunnskap og forskning, som skulle være vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden?

Heikki Holmås (SV) [11:33:31]: Jeg er ikke enig i Flåttens beskrivelse av at vi systematisk har nedprioritert dette. For det første har vi økt forskningen ved at det er mer penger til forskning neste år – riktignok ikke så mye som kanskje Flåtten ville ønsket, og som det som ligger i opptrappingsplanen for forskning.

Det er riktig at kuttet i høyere utdanning ikke er en prioritering av høyere utdanning som bl.a. ligger i Soria Moria-erklæringen. Men samtidig er det innenfor høyere utdanning bygd opp en god del penger – Riksrevisjonen sier at 2,3 milliarder kr ligger der – og jeg håper de bruker noe av dette til å satse på videre utdanning i året som kommer. Men det viktige er at vi har prioritert andre deler av kunnskapsløftene. Vi har prioritert både den videregående skolen og grunnskolen gjennom den storstilte satsingen på mer penger til kommunene, noe som først og fremst kommer den delen av utdanningsløpet til gode.

Laila Dåvøy (KrF) [11:34:44]: Kristelig Folkeparti mener i likhet med mange andre at Regjeringens forslag til bevilgning til helseforetakene ikke er tilstrekkelig. Vi har foreslått 250 mill. kr til pasientbehandling i vårt alternative budsjett for 2007. I tillegg har vi foreslått 100 mill. kr mer til psykiatrien.

Som ett eksempel viser jeg til at Statens helsetilsyn har ført tilsyn med behandlingstilbudet til rusmiddelavhengige. I Helse Vest kommer det fram at det er store forskjeller i behandlingstilbudet. Ikke alle pasienter får vurdering, utredning og behandling. De regionale helseforetakene trenger mer tid enn det Regjeringen legger opp til for å gjøre omstillinger og prioriteringer som er medisinskfaglig begrunnet, slik at nødvendige justeringer ikke rammer pasientbehandlingen. Det er pasientene som må stå i fokus.

Vil ikke representanten Holmås egentlig stemme for Kristelig Folkepartis forslag til budsjett for 2007 og derved sikre verdig behandling til syke mennesker?

Heikki Holmås (SV) [11:35:45]: Nei, jeg vil ikke stemme for Laila Dåvøys forslag til budsjett, rett og slett fordi vi har gjort andre prioriteringer. Vi har bl.a. prioritert satsing på bekjempelse av fattigdom veldig høyt.

Men jeg regner med at Laila Dåvøy er fornøyd med at vi har gjennomført opprettingen av skjevfordelingen mellom deler av landet og bl.a. Vestlandet, som Laila Dåvøy kommer fra, raskere enn det den regjeringen som Laila Dåvøy selv var del av, hadde lagt opp til og anbefalte til Stortinget. Og jeg regner med at Laila Dåvøy er fornøyd med at vi kommer med en opptrappingsplan for rusfeltet, som vil sikre mer penger til dette i årene som kommer. For vi er helt enige om at det å sørge for å gjøre noe for dem som er blant de mest utstøtte her i landet, og som har dårligst råd og størst helseproblemer, er kjempeviktig i årene framover.

Borghild Tenden (V) [11:36:49]: Mitt spørsmål til SV går på belønningsordningen som ble innført av regjeringen Bondevik II, som har vært en stor suksess i de store byene våre, og som vi ønsket å videreføre og utvide til flere byer. Jeg regner med at Oslo-representanten har fått med seg de rullende fortauene, femminuttersrutene og samtidsinformasjonen, og at han benytter seg av dette.

Kollektivsatsingen til Regjeringen er på jernbane, som representanten sa i sted i sitt innlegg, og det støtter selvsagt Venstre, som et miljøparti. Men det hjelper lite for bevegelsene innad i bykjernen i de store byene våre. Ser representanten Holmås viktigheten av belønningsordningen, og vil han støtte Venstres opptrappingsplan framfor den reduksjonen som regjeringen Stoltenberg II legger opp til?

Heikki Holmås (SV) [11:37:45]: Nei, jeg vil ikke støtte Venstres opptrappingsplan, men jeg er helt enig i at belønningsordningen er veldig viktig – den har vært viktig for SV også.

I våre budsjetter og i behandlingen av Nasjonal transportplan la vi i forrige runde opp til en satsing på 1 milliard kr mer til jernbane enn det Venstre var med på. Mye av jernbanetrafikken er også helt avgjørende for å sikre bedre kollektivtransport i Oslo og for de mange brukerne i Oslo-området. Jeg mener at den prioriteringen vi har gjort ved å kutte i den incentivordningen, få pengene over på jernbane, sørge for å gi mer penger til kommunene sånn at f.eks. Oslo kommune er godt i stand til å investere mer penger i bl.a. kollektivtrafikken i egen by, samlet sett gir et bedre resultat enn det Venstre i regjering med Kristelig Folkeparti og Høyre fikk til.

Jørund Rytman (FrP) [11:38:49]: Jeg har til min glede registrert at representanten Holmås og ikke minst finansministeren har endret holdning når det gjelder avgifter i Norge, og nå vil gjøre noe med de urettferdige, høye særavgiftene som vi har – i hvert fall er det noe finansministeren sier – men mener at dette først må utredes nærmere. Hvorfor kan vi ikke allerede nå, i statsbudsjettet for 2007 bedre økonomien for folk flest ved å redusere f.eks. omregistreringsavgiften, dokumentavgiften eller elavgiften om vinteren? Og hvorfor øker Regjeringen også i år matmomsen? Representanten og jeg har sikkert råd til at maten blir litt dyrere, men spesielt gruppen med svak økonomi vil merke en ytterligere økning i matmomsen. Er representanten enig i at høye avgifter rammer fattige – og folk flest – i Norge?

Heikki Holmås (SV) [11:39:50]: Jeg er helt enig i at man er nødt til å se på hele skattesystemet for å få en mer rettferdig fordeling enn det vi har. Nå har vi en enestående sjanse, for vi har sagt at vi skal beholde skatten på et 2004-nivå. Det betyr at vi herfra og helt fram til 2009 – når velgerne har mulighet til å gjenvelge oss hvis de synes vi gjør en bra jobb – har mulighet til å øke de skattene og avgiftene som vi mener det er rettferdig å øke, og til å senke de vi mener det er rettferdig å senke. Nå har vi endret bilavgiftene og gjort det billigere for folk å velge miljøvennlig. Vi har senket skatten for folk som tjener under 200 000 kr, og økt den for folk som tjener over 400 000 kr. Samtidig har vi økt den mest for dem som har de største formuene. Dette vil vi gradvis fortsette å gjøre hvert eneste år fram til 2009, og forhåpentligvis også i fortsettelsen derfra. Særavgiftene skal vi se særlig på, for noen avgifter rammer helt klart skjevt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:41:13]: For første gang på mange år legger Kristelig Folkeparti fram sitt eget alternative budsjett. Det er unektelig av og til godt å komme fram med et fullstendig eget alternativ, som ikke skal gjennom kompromissenes litt kronglete vei. Det var kanskje det finansministeren også tenkte på da hun presenterte SVs «alternative» budsjett på helgens landsstyremøte i partiet. Kanskje var det mer enn en forsnakkelse? Hva vet jeg?

Vårt budsjettalternativ, «En annen dans», er nytt av året, det er ikke oppattsydd – for å sitere fritt fra en dansevise av Prøysen. Like fullt er jeg sikker på at mange vil nikke gjenkjennende til den profil som Kristelig Folkeparti markerer gjennom det alternative budsjettet. Vi prioriterer omsorg, oppvekst og utdanning, kamp mot fattigdom både hjemme og ute, en sterk frivillighetssatsing og en politikk som gagner næringsliv og framtidig verdiskaping.

Men først noen ord om de store tall i budsjettet.

Kristelig Folkeparti legger til grunn samme bruk av oljepengene som Regjeringen, dvs. at 71 milliarder oljekroner brukes i budsjettet for neste år. Det er altså 8 milliarder kr mer enn for inneværende år. Det gir faktisk grunnlag for mer velstand for mange. De som måtte hevde at den summen utgjør småpenger, må ha et forhold til pengebruk som har lite med et sunt forvalteransvar å gjøre.

Kristelig Folkepartis samlede skatte- og avgiftsopplegg innebærer at vi reduserer skatter og avgifter med 170 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. Imidlertid vrir vi avgiftene i grønn retning, samtidig som vi styrker dem som faktisk i stor grad baker den kaken vi alle fortærer, nemlig næringslivet. Jeg vil her særlig trekke fram vårt forslag til en lettelse av arveavgiften ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Det er de små og mellomstore bedriftene som med dette tilgodeses, og dermed styrkes næringslivet ikke minst rundt omkring i distriktene. Dessuten bedrer vi forholdene for gründerne, ikke minst de kvinnelige, ved å styrke rettigheter knyttet til fødsels- og omsorgspenger for denne gruppen.

En trygg oppvekst er investering i framtiden. I Kristelig Folkepartis alternative budsjett er det en helhet i denne satsingen. Vi fortsetter Bondevik II-satsingen på fedrene gjennom en ny pappaperm-uke, og alle fedre skal gis rett til pappaperm uavhengig av mors yrkesdeltakelse før fødsel. Valgfriheten sikres ved en kombinasjon av kontantstøtte og barnehageplasser. Vi øker også tilskuddene til de private barnehagene – dermed hindrer vi at økonomien setter en stopper for de ambisiøse barnehageløftene. Og vi ønsker en bedre fordelingspolitikk ved at det settes av penger til inntektsgraderte betalingssatser.

Vi har høye mål for Norge som kunnskapsnasjon. Vi har forutsetningene, men da må det satses – noe hvileskjær trenger vi ikke! Hvileskjær har dessverre også en stygg tendens til å bli etterfulgt av stive lår og melkesyre, så her blinker det virkelig rødt. Det har derfor vært viktig for oss å rette opp kuttene til universiteter og høyskoler, øke forskningsfondet og reversere innstramningen av SkatteFUNN-ordningen, som promoterer forskning og utvikling i Bedrifts-Norge. Summen av Regjeringens forslag på disse områdene er et Soria Moria som er like vanskelig å få øye på som skihoppere i Kollen-tåka. Det må være med tungt hjerte regjeringspartiene stemmer for denne delen av budsjettet.

Andre viktige deler av Kristelig Folkepartis budsjett er en satsing på tiltak overfor yrkeshemmede, ikke minst for dem som trenger størst bistand til å komme tilbake til arbeidslivet. Vi vil styrke pasientbehandlingen innenfor både somatikk og psykiatri, og vi har et kommuneopplegg som gir en god kommuneøkonomi, der vi også gir incentiver til god næringspolitikk, og der staten tar et større finansielt ansvar for såkalte tunge tjenester.

Vi tar også et grep for å komme ut av den helt meningsløse situasjonen som har oppstått innenfor rusomsorgen, der private ideelle organisasjoner har ledige plasser for rusmiddelavhengige, men mangler finansiering. Her må vi virkelig endre en systemfeil!

Da statsbudsjettet ble lagt fram den 6. oktober, gav vi ros til Regjeringen for satsing bl.a. på kommunene, bistand og trosopplæringen. Vi utfordret samtidig Regjeringen og regjeringspartiene til å la demokratiet virke – det kunne jo komme gode forslag i tiden fram til budsjettets endelige vedtakelse, og det kunne jo vise seg at noen av Regjeringens opprinnelige forslag ville egne seg til kildesortering. La oss slå fast: Det har skjedd endringer. Sykelønnsopplegget til Regjeringen er parkert, NO_x-avgiften er endret, og dieselavgiften for fritidsbåter er kassert, for å nevne noe.

I Kristelig Folkeparti tok vi også på alvor at Regjeringen ønsket konstruktive innspill fra opposisjonen. Derfor utfordret vi flertallet på en frivillighetspakke. Vi var oppriktig overrasket over en del forslag i budsjettet som hadde en klart negativ frivillighetsprofil: at man i oppgangstider f.eks. kutter på folkehøyskoler, var unektelig noe overraskende fra en rød-grønn regjering.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi glad for at dagens finansinnstilling viser en positiv endring i forhold til Frivillighets-Norge – folkehøyskoler, tiltak for rusmiddelavhengige, private lærerhøyskoler, samlivskurs, tiltak for fangers barn er blant det som dermed kan løftes gjennom denne positive enigheten. Det gleder vi oss over – ikke først og fremst på Kristelig Folkepartis vegne, men på vegne av alle dem som dermed kan få et bedre tilbud, enten det er i form av et godt folkehøyskoletilbud, en god lærerutdanning, eller den rusmiddelavhengige som endelig kan få behandling. I ettertid har vi også sett at mange representanter i regjeringspartiene har ønsket å rette opp de her nevnte skjevheter i det framlagte statsbudsjettet. En slik støtte har vi i Kristelig Folkeparti selvsagt ikke noe imot.

Så har jeg lagt merke til at noen synes å mene at Kristelig Folkeparti har latt seg bedåre av dette avgrensede samarbeidet – ja nesten som i Prøysen-visa, der «hæin Gunnar på Mo» byr opp til dans og dermed får det til å bruse «hett i mitt blo’», som Nora Brockstedt pleier å synge det. Vel, litt brusing i blodet er neppe av veien, men i Kristelig Folkeparti er vi verken naive eller troskyldige – for å låne noen merkelapper fra en nylig utkommet bok – når det kommer til de politiske realiteter. Og realitetene er at vi er tilfreds med at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er kommet til enighet om en slik frivillighetspakke. Det indikerer en samarbeidsvilje fra flertallet mot opposisjonen, verken mer eller mindre. Det er vel også kjent at et samarbeid mellom Kristelig Folkeparti og f.eks. Arbeiderpartiet i budsjettspørsmål er lite revolusjonerende. En bioteknologilov som er like rundt hjørnet, vil nok kanskje være mer illustrerende for hvor ulikhetene mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti tradisjonelt har vært å finne.

Norge er verdens beste land å bo i. Vi har en velstandsutvikling som har overgått alle prognoser. Det kan være grunn til å spørre hva det gjør med oss: Blir vi mer takknemlige, eller blir vi mer kravstore? Blir vi mer interessert i å dele med dem som faller utenfor her hjemme, og hva med den urettferdighet vi ser i verden? Gjør rikdommen oss til spydspisser for endring, eller nikker vi megetsigende til status quo? I dette ligger det store utfordringer, ikke bare for regjering og opposisjon, men for oss alle.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag i innstillingen samt det omdelte forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:50:18]: Regjeringa har fremma eit budsjettforslag med sterk vekt på verdiskaping, velferd og rettferdig fordeling. Det fører til at vi neste år kan satse sterkt på velferd i kommunane, spesielt på det som har å gjere med omsorg og opplæring. Av finansinnstillinga kan vi lese at andre parti, spesielt Framstegspartiet og til ein viss grad Høgre, framleis køyrer sterkt på å gi skattelette i milliardklassen. Det må resultere i mindre velferd.

Då er spørsmålet mitt til representanten Syversen: Kvar finn Kristeleg Folkeparti seg best til rette – i ein tradisjon med sterk vekt på fellesskap og tung satsing på velferd, eller i ein kurs som først og fremst stiller krav om skattelette?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:51:14]: Jeg er kanskje ikke helt enig med representanten Sandal i at det framlagte budsjett er et godt budsjett når det gjelder verdiskaping. Når man i oppgangstider greier å gjøre det kunststykket å kutte både på universiteter og høyskoler og samtidig stramme inn SkatteFUNN-ordningen, er jeg litt usikker på om vi har samme forståelse av begrepet «verdiskaping».

Så vil jeg si at skattelette er positivt når det fører til at vi får et mer robust næringsliv som kan skape verdier. Det er faktisk slik at en del skattelettelser kan bidra til økt skatteinngang på sikt. Den type skattelettelser har Kristelig Folkeparti støttet, og det vil vi også støtte framover – og fremme forslag om. Men så skal ingen være i tvil om at Kristelig Folkeparti ønsker – og her tror jeg vi har en god tradisjon, til felles med Arbeiderpartiet – et velferdssamfunn der vi løfter dem som oftest faller utenfor. Her tror jeg vi skal kunne finne enighet også framover.

Jørund Rytman (FrP) [11:52:31]: Jeg registrerer at representanten fra Kristelig Folkeparti og hans parti er opptatt av nødlidende i u-land, av katastrofehjelp osv. Det er jo bra. Samtidig er representanten bekymret for økt bruk av såkalte oljepenger. Hvorfor vil da representanten og hans parti ikke støtte Fremskrittspartiets forslag om at man oppretter et utenlandsbudsjett, der vi bl.a. øremerker 1 milliard kr til f.eks. sykdomsbekjempelse i utlandet – sykdommer som hiv, tuberkulose, malaria osv. – og katastrofehjelp? Dette vil da ikke innvirke på norsk innenlandsøkonomi og gi inflasjon, men det vil utvilsomt hjelpe mange syke.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:17]: Vi har i grunnen svært lite behov for å støtte forslaget på 1 milliard kr. All den tid Fremskrittspartiet har kuttet 10 milliarder kr når det gjelder bistandsbudsjettet, så blir det – unnskyld meg – litt smått å be om vår støtte til 1 milliard kr til noe vi allerede har lagt inn større summer til når det gjelder satsingen på bistand og hjelp til verdens fattige. Så jeg har egentlig mer lyst til å returnere spørsmålet: Hvorfor støtter ikke Fremskrittspartiet et opplegg som i det minste sørger for at vi nærmer oss at dette rike landet gir 1 pst. i bistand til verdens fattige? Det synes jeg er en mer relevant problemstilling enn representantens spørsmål.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:54:13]: Regjeringen har lagt fram et budsjett som gjør noe med miljøutfordringene. Budsjettet inneholder flere tiltak i forhold til klimaproblemene, og vi er glad for den støtten Kristelig Folkeparti har gitt oss på dette området. Men vi er overrasket over at Kristelig Folkeparti går mot innføring av NO_x-avgift fra nyttår. Dette er det fremste virkemidlet for å oppfylle Norges forpliktelser etter Gøteborgprotokollen som ble framforhandlet i 1999, under den første Bondevik-regjeringen, og ratifisert i 2002, under den andre Bondevik-regjeringen. Utslippene skal reduseres fra 215 000 tonn til 158 000 tonn. Dette er krevende, og vi er allerede sent ute. Nå tar den rød-grønne regjeringen tak i problemstillingen. I samarbeid med de berørte parter har vi laget et opplegg som belaster næringslivet så lite som mulig, og som de fleste i næringslivet har støttet. Hva er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti går imot innføring av denne avgiften fra nyttår?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:55:11]: Da Regjeringen la fram sitt budsjett, fikk vi mange henvendelser, ikke minst fra partifeller av regjeringspartiene rundt omkring i landet som var meget bekymret for hvordan denne NO_x-avgiften skulle innføres. Det har vel også regjeringspartiene selv tatt ad notam, all den tid de nå fremmer et helt alternativt opplegg i forhold til Regjeringens utgangspunkt.

Vi fremmet da, i tråd med det som skulle være kjent også for Magnar Lund Bergo, et forslag om å utsette avgiften et halvt år. Det skulle gi oss mulighet til å få til en fondsløsning i samarbeid med næringslivet som skulle bidra til at utslippene kunne gå ytterligere ned i forhold til det som var Regjeringens forslag, som ville gitt store og uheldige utslag overfor enkeltnæringer, f.eks. fiskerinæringen. Så vi er ikke uenig i at det er behov for å gjøre noe med NO_x-utslippene, men vi er altså uenig i valg av framgangsmåte.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:56:23]: I store, tunge saker det siste året har Kristeleg Folkeparti bevisst valt å støtta dagens regjering framfor den politikken dei var med på i Bondevik II. Forvaltningsplanen for nordområdet, kommuneopplegget og jordbruksoppgjeret er tre av fleire eksempel frå i vår. Same signal er tydeleg i budsjettet for 2007: kommuneøkonomi, samferdsel, distriktspolitikk, kamp mot fattigdom – nasjonalt og internasjonalt. Kristeleg Folkeparti har kome med innspel til å styrkja ein frå før god frivilligheitsprofil, og slik bidrege til ytterlegare styrking av eit viktig felt. Bondevik II foreslo 6 milliardar kr i skattelette, noko dagens regjering reverserte. Eg antek at Kristeleg Folkeparti no er glad for at dei midlane kan brukast på fellesskapet. Men vi undrar oss over kva omsorg Kristeleg Folkeparti har for folk som tener over 400 000 kr, sidan dei foreslår å heva grensa for dei som skal betala toppskatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:57:30]: For det første var det interessant at representanten Meltveit Kleppa åpenbart visste hva en eventuell fortsatt Bondevik-regjering ville gjøre når det gjaldt forvaltningsplanen – det er litt mer klarsyn enn det jeg kan bringe til torgs, for det var altså ikke fremmet noen forvaltningsplan fra den daværende Bondevik-regjeringens side. Men la nå det ligge.

Når det gjelder toppskatten, er det altså en forskjell mellom Regjeringens og vårt opplegg på 3 000 kr med hensyn til innslagspunktet. Så jeg er ikke helt sikker på om det gjør noen revolusjonerende forskjell. Men jeg tror vi alle egentlig er enige om at det må være en viss sammenheng mellom ordet «toppskatt» og at de det gjelder, har en lønn som kanskje ikke kvalifiserer for akkurat den betegnelsen.

Så vil jeg bare gjenta at vi er for skatteletter som kan bidra til verdiskaping, ikke minst når det gjelder næringslivet. Det har jeg i grunnen håp om at også Senterpartiet har et syn for.

Eirin Kristin Sund (A) [11:58:40]: Representanten Syversen hadde noen velvalgte og kloke ord til slutt i sitt innlegg som noen hver kan legge seg på hjertet. Men det er slik at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett har lagt veldig stor vekt på miljø, på frivillig sektor og på bistand. Da er spørsmålet mitt til representanten Syversen: Vil det da være mulig for Kristelig Folkeparti å samarbeide med parti som f.eks. Fremskrittspartiet, som ikke prioriterer disse områdene? Og hvis svaret er ja – hvilke av disse områdene er Kristelig Folkeparti villig til å forhandle vekk?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:59:18]: Jeg skjønner det er fristende for representanten Sund å prøve å uteske Kristelig Folkeparti om akkurat de spørsmålene. Men det jeg kan berolige representanten Sund med, er at Kristelig Folkeparti, når vi nå har tre år igjen av denne stortingsperioden, kommer til å fremme Kristelig Folkepartis politikk. Vi kommer ikke til å skjele til høyre og venstre for å se hvor det passer best inn i et politisk mønster, et mønster som kanskje alle andre ønsker å påvirke på en eller annen måte. Jeg vil heller oppfordre representanten Sund og alle andre til å følge med på utviklingen her i Stortinget, og se hvilke forslag som Kristelig Folkeparti fremmer. Og så kan man jo se hvilke forslag andre partier fremmer. Jeg er helt sikker på at der vi har felles løsninger, står vi sammen om dem. Der vi har ulike prioriteringer, vil det også framkomme.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si at budsjettspørsmål er én ting. Vi har også andre tunge saker innenfor ulike verdimessige områder som er av stor betydning for Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:00:48]: Gjennom statsbudsjettet må vi prioritere. Vi må vise vår stillingtaken til de utfordringer som krever lederskap – ja, vi må vise vår ideologiske plattform i praktisk politikk.

Norges befolkning i dag høster av tidligere generasjoners planmessige bygging av Norge gjennom bevisst samfunnsorganisering, med en blandingsøkonomisk balanse mellom markedskrefter og folkevalgt korrigering av markedet. Dette vil Senterpartiet videreutvikle.

Statens økonomiske politikk er et viktig instrument for å sørge for langsiktige beslutninger. I dag har børsnoterte private selskaper og interesser en iboende, nærmest ubønnhørlig tendens til å prioritere det kortsiktige. I dagens økonomiske situasjon framstår det som en av den moderne markedskapitalismens aller svakeste sider. Stortinget har derfor et stort ansvar for å sikre handlefrihet til å bruke det offentlige eierskapet i et langsiktig samfunnsbyggende arbeid, altså faktisk bruke det offentlige eierskapet som det redskap det skal være. Det å la være å bruke statens eiermakt er for oss i Senterpartiet å gi fra oss makt på bekostning av allmenne samfunnsinteresser.

Fordeling av aktivitet og en balansert inntektsfordeling utover i territoriet vårt er en stor utfordring i ethvert demokratisk samfunn som på noen områder i økende grad blir innvevd i en globalisert markedsøkonomi. Det gjelder ikke minst i vårt langstrakte land. Regjeringa og spesielt Senterpartiet har som mål at det skal bo folk og drives virksomhet over hele landet.

Det offentlige har et særskilt ansvar for å tilrettelegge for moderne kommunikasjoner som binder landet sammen. Det er på telekommunikasjonsområdet vi har de største mulighetene og de største behovene for endring. Vi må snarest få en tilbudsstyrt utbygging av mobil-, fjernsyns- og bredbåndsdekning av framtidsrettet kvalitet fram til alle husstander. Når denne fysiske monopolinfrastrukturen – på linje med den til våre veier og vårt strømnett – er åpen for alles konkurrerende bruk, medvirker vi til å realisere det beste i vår blandingsøkonomiske tradisjon. Vårt eierskap i Telenor må brukes for å sikre dette. Et alternativ kan være at fysisk telekommunikasjonsutstyr inngår i et eget statsforetak, på linje med eksempelvis Statnett. Dagens manglende utbygging i geografiske områder hvor utbygging ikke er forretningsmessig lønnsomt, kombinert med parallelle linjer i bystrøk, er ikke god samfunnsøkonomi, men innebærer store velferdsmessige tap. Vi må bli flinkere til å så. Det er lett å høste.

Våre områdevise fortrinn gjennom rike naturressurser og en kunnskapsrik befolkning må systematisk videreutvikles. Både for store deler av næringslivet og for en befolkning som lever i et barskere klima enn de fleste i andre deler av Europa, er det avgjørende viktig å ha stabil og sikker energiforsyning fra fornybare kilder som gir oss et økonomisk fortrinn internasjonalt. Satsingen i statsbudsjettet på fornybare energikilder er svært gledelig, men ikke tilstrekkelig når vi kjenner behovet for å redusere forbrenninga av olje i næringslivet.

Gjennom dette budsjettet kraftsamler Regjeringa for fellesskapets velferdsinteresser. Det er en viktig ny kurs, som det er stor oppslutning om langt utover regjeringspartienes rekker. Kommunenes tilrettelegging for bedre skole, barnehage og eldreomsorg blir økonomisk mulig å realisere gjennom Regjeringas budsjett. Få med høy inntekt roper lenger etter mer skattelette. Regjeringas prioritering er framtidsrettet og gledelig.

Som følge av svært store geografiske avstander, mange unge familiers ønske om å bo mer landlig og en bygdebefolkning som har tradisjon for og kunnskap om å bosette og forvalte hele landet, har vi spesielt store og avgjørende utfordringer i å redusere avstandsulempene både for næringsliv og for befolkning. Nasjonal transportplan oppfylles i år når det gjelder vei og bane. Det er en viktig etappeseier, men ikke noe mer, for behovet for vedlikehold av baner, kaier og veier er enormt, samtidig som mange distrikter ikke har sett snurten av nyinvesteringer på flere tiår.

Norge skal videreutvikle sin åpenhet mot det internasjonale samfunn og samtidig sikre herredømme over ressursene i eget hus. All erfaring fra andre lands ensidige satsing på internasjonalisering viser at det er en glatt stein å stå på. Samfunn står tryggere på sin egen plattform, hvor en har herredømme over naturressursene og fører en aktiv eierskapspolitikk, med tilhørende plikter og rettigheter.

I Senterpartiet står hjemfallsinstituttet når det gjelder våre vannkraftverk fjellstøtt. Dette må uansett utfall av behandling i EØS-avtalens organer videreføres som i dag, da det sikrer det norske fellesskapets råderett over en framtidsrettet og stadig mer verdifull fornybar energikilde. Da EØS-avtalen ble inngått, ble det positivt sagt at den ikke skulle berøre vårt lovverk for eierskap til kraftverk. Regjeringa må nå gi klar beskjed til de viktigste unionslandene om at vi oppfyller våre energiforpliktelser gjennom stabile og store leveranser av olje og gass. Vi skal ikke påtvinges utsalg av vår vannkraft.

Et viktig kjennetegn ved Norge er samarbeidsforholdene i arbeidslivet. Vi må ikke oppgi vår modell forankret i hevdvunne norske verdier som respekt og jambyrdighet mellom ulike fag og ansvar i arbeidslivet. I dagens arbeidsliv er det etter Senterpartiets oppfatning en for stor import av overdreven tro på ledelsens betydning. Framtidas nøkkel til å lykkes vil tvert imot ligge i respekt for ulike gruppers kompetanse og interesser og samarbeid på tvers av disse. Dagens utvikling i retning av sosial dumping er et skritt tilbake til en tid vi trodde vi hadde lagt bak oss. Spesielt har situasjonen innenfor deler av bygg og anlegg samt renhold vært i fokus.

De fleste familier erfarer i sin midte at noen føler seg utsatt for en urettferdig konkurranse på arbeidsmarkedet. Som et hverdagseksempel kan nevnes en drosjesentral i Drammen hvor det nå bare er én etnisk norsk drosjeeier igjen. Inntektssituasjonen er som følge av myndighetenes konkurransepolitikk slik at det bare er våre nye landsmenn som finner det økonomisk forsvarlig å arbeide i næringa. Vi får altså en segregering i arbeidslivet. Noen yrker skal ikke tilrettelegges for å være økonomisk gode nok for etnisk norske ungdommer. En slik utvikling må vi motarbeide.

Vi trenger ikke nå en ytterligere liberalisering av tjenestesektoren, slik eksempelvis EUs tjenestedirektiv legger opp til. Det vi derimot trenger, er konkrete tiltak for å få lovlydigheten tilbake i alle deler av arbeidsmarkedet. Det snakkes ofte om svart arbeid og useriøse selskaper for å beskrive problemene vi strir med i deler av arbeidslivet. Dette blir, slik Senterpartiet ser det, for milde begreper for å beskrive sakens realiteter. Dette handler i mange sammenhenger om en kamp mot økonomisk kriminalitet, der mektige bakmenn står bak – alt fra hvitvasking av penger og trafficking til import av arbeidstakere på slavekontrakter.

Gjennom tiltakspakken mot sosial dumping har Regjeringa allerede kommet med tiltak. Arbeidstilsynet har fått utvidet sanksjonsmyndighet, bl.a. til å utskrive tvangsmulkt. I tillegg skal tilsynet få økte ressurser. Det innføres krav om ID-kort på norske byggeplasser. Senterpartiet vil gi honnør til det arbeidet som fagbevegelsen gjør ved å ta fatt i forholdene på den enkelte arbeidsplass. Spesielt gjør Fellesforbundet en stor innsats.

Nicholas Stern har nettopp levert en veldokumentert rapport om klimaendringene til den britiske regjering. Det er ikke lenger tvil hos dem som vil ta innsikten inn over seg. De vitenskapelige bevisene er nå entydige og overbevisende: Klimaendringene er en alvorlig global trussel.

Det er et akseptert prinsipp at forurenser skal betale. Men nivået må stå i forhold til de samfunnsmessige virkningene, og ikke bare målt etter økonomenes regnestykker. Avgifter, kvotehandel og reguleringer må kombineres med positive incentiver. Lokalsamfunn, bedrifter og folk flest må få mulighet til å tilpasse seg nye og mer framtidsrettede løsninger.

Mangfold er viktig i naturen, i finansverdenen, i næringslivet og i arbeidsmarkedet. I Senterpartiet er vi opptatt av at en framtidsrettet miljøpolitikk ikke skal få negative konsekvenser i form av et ensidig næringsliv, og dermed et ensidig arbeidsliv. Vi må ikke innrette oss slik at norsk økonomi hovedsakelig kommer til å bestå av en høyteknologisk og effektiv petroleumssektor i tillegg til offentlig og privat tjenestesektor. Det vil være et elendig politisk håndverk, noe denne Regjeringa ikke vil være bekjent av.

Det kan ikke være tvil om at en rekke av miljøproblemene kan løses ved fornyelse av teknologi og produksjonsløsninger. Som land har vi en stor mulighet for å få en betydelig andel av dette markedet med framtidsrettet miljøteknologi. I min hjembygd, Øvre Eiker, er OSO, som lager varmtvannsberedere, et glitrende eksempel på dette. Et stabilt, langsiktig familieeierskap og dyktige arbeidsfolk skaper et stadig mer energieffektivt produkt, med et stort internasjonalt marked.

Det er sentralt å avveie de ulike interessene. Vi er i dag inne i en lånefinansiert etterspørsel på privatmarkedet som skaper betydelige problemer. Det er et tema vi må gå sterkere inn i.

Vår internasjonale satsing i budsjettet er forbilledlig. Vi viser at vi vil dele med andre. Vi viser vår internasjonale solidaritet.

Til slutt: Etter Senterpartiets syn er Regjeringas budsjett et nøkternt, ansvarlig og godt budsjett, som viser kursendring på viktige områder. Mange har store forventninger til det videre arbeidet med å oppfylle Soria Moria-erklæringa. Det er en fordel for Regjeringa å ha utålmodige støttespillere som inviteres til å se helheten og delta i debatten om prioriteringene. Da vil vi også kunne utmeisle nødvendige kursendringer på flere viktige samfunnsområder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [12:11:05]: En ny svensk undersøkelse viser at den svenske grensehandelen med matvarer er mange ganger større enn eksporten av mat fra Sverige til Norge, og den har en enorm betydning for svensk landbruk og matindustri. Det er altså ikke så veldig hyggelig lesning for norsk jordbruk og matindustri.

Jeg lurer på om representanten er enig i at hvis norske alkoholavgifter og norsk matmoms hadde vært lavere, slik at disse varene ble billigere, hadde grensehandelen gått ned. I så fall: Hvorfor gjør ikke representanten noe med dette?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:11:44]: Det er ganske opplagt at dersom prisene på alkohol og mat i Norge og Sverige hadde vært like, hadde grensehandelen vært tilnærmet null.

Det som imidlertid er spørsmålet, er avveiinga av andre hensyn i forbindelse med dette. Vi har i Norge valgt å ha høye alkoholavgifter, noe som, når andre land har eksperimentert med å sette dem ned, har vist seg å være en klok politikk. Vi vil ha en viss forskjell i alkoholavgiftene i Norge og Sverige, i hvert fall så lenge Norge står utenfor Den europeiske union.

Når det så gjelder moms på matvarer, er ikke Senterpartiet tilhenger av en økning i matvaremomsen. Det er imidlertid en del av det budsjettforliket som er inngått. Vi står ved det som der er foreslått. Etter Senterpartiets syn kunne den økninga av momsen vært på andre produkter, med mindre negative resultater, men slik ble det.

Gunnar Gundersen (H) [12:12:57]: Det kunne vært moro, siden representanten Lundteigen drar fram taxisjåfører, å spørre ham om hvor mange nordmenn som plukker jordbær i norske åkrer, men det skal jeg ikke gjøre.

Det ser ut som om Senterpartiet er langt unna en del prinsipper de vanligvis slåss for. SkatteFUNN-ordningen skal strammes inn. Det rammer småbedriftene rundt omkring i Distrikts-Norge veldig hardt. Delegering av konsesjonsmyndighet til kommunene når det gjelder mikro- og minikraftverk, avvises. Men på ett område er man relativt forutsigbar, og det er at friheten til bonden avvises konsekvent. Jeg refererer bl.a. til diskusjonen om delingssaker her i Stortinget.

Det Senterpartiet ikke tar inn over seg, er at dødsbo er i ferd med å bli den største eiergruppen i norsk landbruk. Man ser tydelig at den politikken som har vært ført, ikke har virket, og at mer penger heller ikke hjelper. Senterpartiet står for en politikk som stort sett gir motsatt resultat av det man ønsker. Det burde da være tid for å se på ting med nye øyne, og kanskje Senterpartiet skulle gå inn i en liten sjelegranskning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:14:03]: Det som Regjeringa gjør når det gjelder SkatteFUNN-ordningen, er en beskjeden justering av regelverket. Det innebærer bl.a. at taket for personalkostnader og indirekte kostnader settes til 500 kr pr. time, og at inntil 1 850 timer kan godkjennes pr. person. Jeg syns ikke det er noen urimelig presisering av regelverket for SkatteFUNN, kanskje tvert imot. Det er slike presiseringer som gjør at SkatteFUNN-ordningen kan føres videre som en robust ordning.

Når det så gjelder friheten til den norske bonden og dem som arbeider med jorda, bør det være et tankekors for partiet Høyre at så få utøvere i den næringa som en her ønsker å omfavne, viser tillit til partiet. Det må være noe grunnleggende feil med hva en sier og hvordan yrkesutøverne sjøl oppfatter det. Høyres politikk fører til mer statsstyre, ved at markedsprisene går ned.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:15:13]: Kristelig Folkeparti er glad for at mange av de kuttene som Regjeringen og Senterpartiet gjorde i budsjettforslaget, nå er reversert. Spesielt gjelder dette folkehøyskolene, samlivskurs i regi av frivillige organisasjoner og tilskudd til bygging av forsamlingshus og bedehus. Disse kuttene kom i et budsjettforslag som hadde mer penger å fordele enn vi noen gang har hatt. Derfor er det rart at Regjeringen kutter i frivillighetsarbeidet. Kristelig Folkeparti er opptatt av at dette ikke må skje igjen. Frivillig sektor gjør en fantastisk jobb og får mye ut av pengene.

Mitt spørsmål til Senterpartiet blir: Kan folkehøyskolene og de frivillige organisasjonene risikere nye og uforklarlige kutt i neste runde? Eller: Hva vil Senterpartiet gjøre for å unngå at det skjer?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:16:09]: Jeg er glad for spørsmålet. Jeg føler det også slik at spørsmålet viser en tillit til Regjeringas satsing gjennom kulturløftet, så der er vi enige.

Det som var sentralt for Regjeringa og som er sentralt for Regjeringa ved behandlinga i Stortinget, er å lytte til de reaksjoner som vi får. Blant annet kom det sterke reaksjoner på de områdene som representanten Tørresdal her refererer til. Jeg tror at den erfaring som regjeringspartiene i Stortinget og Regjeringas medlemmer har gjort i denne saken, tilsier at det ikke skal bli et tilsvarende opptrinn ved kommende budsjett. Der har vi lært hvordan vi skal innrette oss.

Lars Sponheim (V) [12:17:02]: Jeg skal i min replikk ikke komme inn på de åpenbare avstander det måtte være gjennom det – på mange ulike politikkområder – samfunnssyn som Per Olaf Lundteigen på vegne av Senterpartiet her gir uttrykk for, og det modernister i Arbeiderpartiet og til dels i SV måtte gi uttrykk for. Det er verdt en studie. Jeg forstår også at man i budsjettarbeidet i Regjeringen må bruke forlik. Det er åpenbart at det er stor avstand. Jeg skal ikke spørre om det.

Jeg skal heller ikke spørre om ønsket om å få Televerket tilbake igjen. Jeg vil avvente Regjeringens forslag før jeg vil ta den debatten.

Det jeg derimot vil spørre representanten om, dreier seg om et ord han innførte i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i vår, nemlig at det er en «systemfeil» i norsk økonomi som må rettes opp, idet han sa at en «også må regne med å møte en beskatning» – altså i neste års budsjett – «som korrigerer denne systemfeilen som vi har i økonomien i dag».

Det er ganske avgjørende og viktig når en finanspolitisk talsmann for regjeringspartiene varsler en systemfeil i økonomien som må rettes opp.

Kan jeg få be om en leseveiledning i hvor i budsjettet denne systemfeilen blir rettet opp?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:18:10]: Det er interessant at Venstres finanspolitiske talsperson tar fatt i dette temaet. Det tyder på at representanten har tatt inn over seg at vi har en spesiell utfordring med et fritt kapitalmarked over grensene, hvor vi i en situasjon med et anstrengt arbeidsmarked i Norge i tillegg har en skattepolitikk som innebærer at det er et ubegrenset fradrag for privatpersoners gjeldsrenter. Det innebærer altså at når privatpersoner tar opp mange, mange millioner kroner i lån, så vil alle renteutgiftene komme til fradrag i inntekt. Etterspørselen etter kapital vil gjennom dette øke sterkt, og vi får altså en aktivitet knyttet til privat sektor i deler av landet som er svært høy. Det er et tema som en bør gå nærmere inn i, som en ikke finner forslag til i dette budsjettet, men som enhver økonom etter hvert ser at det er grunnlag for å debattere videre.

Ulf Leirstein (FrP) [12:19:19]: I sommer registrerte jeg at representanten Lundteigen var veldig på hugget, bl.a. i media, i forhold til å få fram et synspunkt om at vi nå burde bruke mer oljepenger i norsk økonomi, spesielt rettet mot investeringer. Spesielt nevnte Lundteigen, etter det jeg klarte å få med meg, at det var behov for ytterligere større investeringer i forhold til veier og infrastruktur, og at han ønsket å bruke mer oljepenger til det.

Nå konstaterer vi at representanten Lundteigen er med på dagens flertallsinnstilling. Betyr det at den grensen som Regjeringen nå har satt i forhold til bruken av oljepenger, er den grensen som også representanten Lundteigen etterlyste og er enig i, eller er det slik at representanten Lundteigen var opptatt av å drive en form for dobbeltkommunikasjon, hvor han lover velgerne mer penger til disse formålene, mens han når han skal inngå forlik i Regjeringen, uten problemer gir dette på båten?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:20:08]: Regjeringa og staten har to viktige investeringsområder. Det ene er Forsvaret, og det andre er samferdsel. På samferdselsområdet, som befolkningen er svært opptatt av, har Regjeringa for første gang levert det standpunkt at en bevilger i henhold til Nasjonal transportplan. Det var Senterpartiets etappe. Det er vi svært godt fornøyd med. Det er noe som vi vil videreutvikle.

Når det så gjelder oljepengebruken, står vi ved det som er handlingsregelen, og det den innebærer, samtidig som vi hele tida ønsker å fokusere på hvordan det offentlige disponerer sine penger. Og etter vårt syn bør vi framover se i retning av større investeringer, for det gir en framtidsrettet kommunikasjon, noe som er helt nødvendig. Men alt skal balanseres, noe som Fremskrittspartiet dessverre ikke gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [12:21:30]: La meg først få gi noen kommentarer til replikksvarene fra representanten Lundteigen, som er en av regjeringspartienes finanspolitiske talsmenn. Det vi her fikk høre, var at hans egne tanker om at en bør fjerne adgangen til å trekke fra renter før skatt beregnes, ennå ikke er lagt vekk av Regjeringen, men arbeides videre med, dette i kombinasjon med en situasjon hvor vi åpenbart er i en periode med internasjonal oppgang av renten, og hvor mange av oss – og stadig flere – frykter at vi skal få en rød-grønn renteøkning på toppen av det. Folk der hjemme som er glad i huset sitt, og som er glad i arbeidsplassen sin, bør merke seg det.

La meg likevel begynne med å si at det må være veldig fint å være finansminister i Norge, for sjelden er det en mer takknemlig oppgave enn det vi ser akkurat nå. Veksten i norsk økonomi er stor, sysselsettingsveksten er rekordhøy, og arbeidsledigheten stuper. Det er det flere som skal ha æren for, også finansministeren, som har lagt store deler av SVs økonomiske politikk til side. Men det er ikke tvil om at det vi først og fremst ser, er resultater av den forrige regjeringens bevisste økonomiske politikk gjennom fire år. Etter mitt og Venstres skjønn er dette også den rette politikken for å bringe landet videre: gode rammevilkår for norsk næringsliv, videreføring av skattereformen, satsing på innovasjon og forskning, på en god skole og en framtidsrettet utdanningspolitikk og en aktiv miljøpolitikk hvor næringsutvikling og miljøvennlig atferd gjensidig er avhengig av hverandre og blir et konkurransefortrinn for Norge.

Sjelden har grunnlaget for å gjennomføre viktige og riktige endringer i norsk politikk vært bedre enn det vi ser nå. Oppgaven vår er å sikre velferden til generasjoner etter oss, sikre en bærekraftig utvikling og utvikle det næringslivet Norge skal leve av når oljealderen en gang tar slutt. Det krever endringsvilje. En slik endringsvilje ser vi dessverre få spor av i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2007. Den aktive næringspolitikken er avgrenset til å gi skattefritak for ansatte på Hurtigruta. Det er ingen spor av satsing på framtiden – på skole, utdanning og forskning. En ny giv i miljøpolitikken er i beste fall status quo: Noe går i rett retning, noe går i feil retning.

Det kan virke som om det å bringe skattenivået tilbake til 2004-nivå, er Regjeringens aller viktigste prosjekt. Resultatet blir at skatteskruen strammes for folk med normale inntekter og normale boliger, samtidig som det fases inn rekordmye oljepenger i den offentlige økonomien. Dette er en kombinasjon som jeg frykter medfører et sterkere press på rente og kronekurs enn det som er nødvendig. Det rammer norsk næringsliv, norske kommuner og ikke minst familier i etableringsfasen. Det er, for å sitere en ikke ukjent arbeiderpartipolitiker, dobbelt urettferdig.

Når en regjering har rekordmye penger å bruke på statsbudsjettets utgiftsside, er det åpenbart at mye må bli bra. Derfor støtter Venstre mange av Regjeringens forslag, og det er grunn til å gi ros for vilje til å fortsette opptrappingen av bistanden. Det er grunn til å gi ros for en rekordstor satsing på jernbane, selv om medaljens bakside er at det delvis finansieres av kutt i bevilgninger til trikk, buss og bane i storbyene. Det som bekymrer meg, er imidlertid at det ikke finnes vilje til å satse på framtiden i et så ekspansivt budsjett: Skole, utdanning, forskning og morgendagens næringsliv blir i beste fall avspist med smuler, om det i det hele tatt er noen positive signaler i Regjeringens opplegg når vi også tar i betraktning alle nærings- og forskningsfiendtlige skatteforslag.

Jeg må få gi uttrykk for en lett forvirring også. Tidligere har representanter fra regjeringshold hevdet at det ikke står på vilje, men på penger når det gjelder satsing på forskning og høyere utdanning. Hadde vi bare hatt litt mer penger, skulle vi satset også her, ble det sagt etter at budsjettet ble lagt fram. Hva skjer så når Regjeringen ikke bare får litt mer penger, men om lag 4 milliarder kr mer i nye anslag? Ikke én krone mer til forskning og utdanning. Så var det altså viljen og ikke pengene som var avgjørende allikevel – eller at noen sov i timen. Kunnskapsminister Djupedal fikk seg jo til å hevde i spontanspørretimen sist onsdag at de nye anslagene som framkom i Regjeringens tilleggsproposisjon overhodet ikke dreier seg «om noen andre politikkfelt enn akkurat det feltet som går på sykelønn».

Det er ikke akkurat et kvalitetstegn for landet å ha en kunnskapsminister som mener at 4 minus 2,8 er lik 0.

Representanter for regjeringspartiene vil i denne debatten sikkert skryte på seg stor vilje til samarbeid med Stortinget gjennom en slags felles forståelse med Kristelig Folkeparti om å endre på 105 mill. kr i budsjettet. Det er i og for seg greit nok og bra, men det er grunn til å påpeke at det stort sett dreier seg om påplusninger til ulike tiltak som både Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet har i sine alternative budsjetter.

I vårt alternative budsjett omprioriterer vi i Venstre i underkant av 7 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Vårt alternativ vil gi en netto skatte- og avgiftslette på 434,8 mill. kr og en mindrebruk av oljepenger på en halv milliard kr. Venstres alternativ innebærer derfor mindre press på rentenivå og kronekurs enn det Regjeringen legger opp til.

Venstres budsjettforslag gjenspeiler satsing på våre fire hovedsatsingsområder: miljø, småbedrifter, sosialt ansvar og skole. Venstres hovedsatsing og største utgiftsøkning er innenfor utdanning og forskning, med over 1,4 milliarder kr. Regjeringens «hvileskjær» på dette feltet er etter vårt skjønn uakseptabelt. Hovedlinjen i Venstres skatteopplegg er mer skatt på forbruk og på helse- og miljøskadelig atferd og mindre skatt på arbeid og næringsliv, i tillegg til at enkelte særgoder knyttet til spesielle grupper fjernes.

For Venstre er det et mål at Norge skal bli en førsteklasses kunnskapsnasjon. Dette forutsetter at man sikrer gode og stabile rammebetingelser for grunnopplæring, høyere utdanning og forskning. Derfor foreslår Venstre en samlet styrking av forsknings-, universitets- og høyskolesektoren på vel 1,1 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Og vi foreslår å øke Forskningsfondet med 40 milliarder kr, noe som vil gi 1,5 milliarder kr mer til forskning hvert år.

For Venstre er det åpenbart at framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Norge må ha bedrifter som lykkes i den internasjonale konkurransen. Gode vilkår kommer ikke av seg selv – det krever satsing. En slik satsing vises igjen i Venstres alternative budsjett. Vi bedrer de sosiale ordningene for gründere og selvstendig næringsdrivende for å få flere kvinner til å satse på egen næringsvirksomhet, vi har flere målrettede skatteforslag, bl.a. økte avskrivingssatser og bedring av SkatteFUNN-ordningen. Vi foreslår reduserte gebyrer til Brønnøysund og satsing på næringsrettet forskning.

Venstre er av den oppfatning at velferdssamfunnet måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Det er ikke god velferdspolitikk å gi mer til alle, god velferdspolitikk er å hjelpe enkeltmennesker som trenger det. I Venstres budsjettforslag starter vi to viktige reformer: offentlig finansiert tannhelse og en prøveordning med borgerlønn for langtidsmottakere av sosialhjelp. I tillegg har vi målrettede satsinger på tiltak for rusmisbrukere, økt satsing på rehabilitering for å få flere inn i arbeidslivet raskest mulig, og økt støtte til enslige foreldre og bostedsløse. Dessuten øker vi støtten til dem som adopterer barn til 1G, og gir rett til pappapermisjon til fedre der mor ikke har jobbet nok til at slike rettigheter automatisk inntreffer. Vi foreslår også å utvide fedrekvoten med én uke, og registrerer at Regjeringen heller ikke her følger opp sine egne løfter fra Soria Moria. Vi foreslår dessuten at Norge skal ta imot 500 flere kvoteflyktninger fra FN enn det Regjeringen foreslår.

Venstre har som mål at Norge skal være en moderne miljønasjon. Regjeringens forslag til budsjett har enkelte gode tiltak for et bedre miljø som Venstre støtter, og dessverre enkelte mindre gode forslag som Venstre i sitt alternativ sørger for å rette opp. Blant annet styrker Venstre satsing på miljøovervåking, barskogvern, kulturminnevern og opprydding av gift i fjorder. I tillegg foreslår vi å heve vrakpanten med 1 000 kr for å stimulere til en bedre og mer miljøvennlig bilpark, og vi styrker belønningsordningen for kollektivtrafikken med 75 mill. kr, der Regjeringen foreslo kutt.

Det er åpenbart at Regjeringen snakker med minst to tunger i miljøpolitikken. Et eksempel på dette er støtten til organisasjonen «Folkeaksjon ny rovdyrpolitikk». Det SV-ledede Miljøverndepartementet avslo støtte fordi organisasjonens mål ikke var i tråd med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser, mens regjeringspartiene nå har funnet ut at organisasjonen kan få støtte fra det senterpartiledede Landbruksdepartementet, for der er det sikkert noen andre nasjonale mål enn i Miljøverndepartementet. Det høres iallfall slik ut.

Til slutt: Jeg er oppriktig bekymret for faren for overoppheting av norsk økonomi og dermed en høyere rente enn det som er nødvendig. Derfor foreslår Venstre å bruke litt mindre av de ekstrainntektene Regjeringen har fått til disposisjon etter at budsjettet ble lagt fram. Vi mener at det er bedre å være føre var enn å drive en kortsiktig politikk som har en ukjent kostnadsside om ett eller to år. Jeg håper at finansministeren er noe mer nyansert i sitt syn på utfordringene i norsk økonomi enn kommunalminister Åslaug Haga, som i Politisk kvarter mente at skillelinjene i norsk politikk når det gjelder satsing på mer eller mindre velferd, går på om man vil bevilge en halv milliard mer til kommunene eller en hel milliard mer til kommunene enn det Regjeringen selv den 29. september mente var mer enn tilstrekkelig. Det er grunn til å minne om at 1 pst. renteøkning innebærer en ekstra kostnad for landets kommuner på 800 mill. kr. Derfor er Venstres alternative budsjett bedre tilpasset utfordringene i norsk økonomi, både på kort og lang sikt.

Jeg vil til slutt ta opp de forslagene Venstre har fremmet i innstillingen.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [12:31:49]: Jeg er en enkel mann fra landet som liker enkle ting, og jeg har alltid likt representanten Sponheim. Men av og til kan det bli for enkelt.

Representanten Sponheim har som kjent tidligere vært landbruksminister, og han reiste da rundt i Norges land og snakket om hvor viktig det var å produsere lokale merkevarer som var så gode at de faktisk kunne bli eksportartikler. Er det derfor han vil kutte i støtten til eksport av norsk ost?

Men verre er det at det kuttet han foreslår, er en del av jordbruksoppgjøret. Er det slik at den tidligere landbruksministeren vil kutte midt i året i en inngått avtale? Og i forhold til økonomien: Er det ikke nettopp handlingsregelen, som Arbeiderpartiet foreslo og fikk vedtatt, som har medført den lave renten? Noen ganger kan retorikken bli for enkel.

Lars Sponheim (V) [12:33:09]: Jeg vet ikke om jeg skal delta i et stortingsmesterskap med representanten Klungland om hvem som er mest enkel. Det får vi legge til andre arenaer enn selve stortingssalen.

Men til de konkrete spørsmålene vil jeg først si: Venstre foreslår å kutte i eksportstøtten til norsk ost. Det gjør vi etter å ha fått gode råd gjennom det finansminister Kristin Halvorsens parti gjorde i sitt siste alternative budsjett, og som er i samsvar med det som er Rolf Terje Klunglands egen regjerings politikk i forhold til WTO, nemlig at Norge skal fjerne eksportstøtte for ost. Vi vet at de forhandlingene kanskje tar av til våren. Jeg tror det vil være et meget offensivt tiltak om Norge går foran og viser vilje til faktisk å gjøre det, ikke bare snakker om det, slik som det er frykt for at en kommer til å gjøre. Rent teknisk kan det gjøres på den måten som Venstre foreslår, og som også Kristin Halvorsen foreslo i opposisjon for godt og vel et år siden.

Når det gjelder handlingsregelen, er den viktig. All ære til Stoltenberg I-regjeringen som tok det viktige styringsinitiativet i norsk økonomi. Det er helt avgjørende at den ligger til grunn for pengebruken framover – også mindre pengebruk om norsk økonomi krever det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:34:33]: I Venstres alternative budsjett foreslår partiet at Norge skal motta 500 kvoteflyktninger i tillegg til det som Regjeringen har foreslått. Det nevnte også Sponheim fra talerstolen.

Kostnadsberegningen for dette er 32 mill. kr. Statistisk og erfaringsmessig vil hver kvoteflyktning ta med seg fem nye familiemedlemmer gjennom familiegjenforeningsordningen, så det vi snakker om, er altså 3 000 nye flyktninger som kommer på grunn av de 500.

Norge har i dag allerede store utfordringer med å integrere og bosette de flyktningene som kommer. Vi opplever at svært mange kvoteflyktninger blir permanente trygdemottakere. Har da Venstre ingen betenkeligheter med hvor disse 3 000 nye personene skal bosettes, hvordan de skal integreres, de kulturelle utfordringene dette medfører, eller hvordan disse skal kvalifiseres for det norske arbeidsmarkedet? Eller mener Venstre faktisk at det å ta imot kvoteflyktninger kun er et økonomisk spørsmål som avgjøres over statsbudsjettet?

Lars Sponheim (V) [12:35:30]: Først og fremst er det å øke antall kvoteflyktninger å følge opp initiativ som vi vet tas av FNs Høykommissær for flyktninger, at landene må gjøre mer for å kunne ta imot flyktninger som er kvoteflyktninger – også vårt land. Det er en den viktigste begrunnelsen.

Vi tror Norge er i stand til å kunne ta på seg en noe høyere andel kvoteflyktninger – ikke veldig stor, men en noe høyere andel. Det er Venstres liberale grunnsyn i asyl- og flyktningpolitikken.

Jeg er enig med Tybring-Gjedde i at Norge i dag er for dårlig når det gjelder integrering. Vi har en svær jobb å gjøre, og det er et paradoks at vi ikke klarer å få til en god nok bosetting, skaffe arbeid og integrere flyktninger i en situasjon hvor det er 100 000 ledige jobber i norske bedrifter. Der har vi en jobb å gjøre. Der tror jeg alle kan bli bedre. Og så må vi etter hvert, uavhengig av flyktning- og familiegjenforeningsveien, kunne føre en offensiv politikk når det gjelder innvandring av den arbeidskraft Norge trenger. Det tror jeg vi trenger uavhengig av det som er flyktning- og asylveien inn til landet.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:36:45]: Representanten Sponheim har tidligere – etter at budsjettet ble lagt fram, og også i debatten i dag – bekymret seg for rentenivået i Norge. Han frykter et rød-grønt rentesjokk.

Bekymring for renten er bra, og den deles selvfølgelig også av den rød-grønne regjeringen.

Partileder Lars Sponheim ber finansminister Kristin Halvorsen om å dra kraftig i nødbremsen, og han frykter at vi kan se 10 pst. i løpet av denne perioden med denne politikken. Han mener at vi burde komme med en pekefinger om innstramming og ikke gi gass og tenke kortsiktig.

Det Venstre så gjør, er å redusere budsjettet med 0,7 promille. Hva mener Sponheim at en endring på 0,7 promille vil bety for rentenivået? Er det forskjellen på ansvarlig og uansvarlig? Når Sponheim snakker om å dra i nødbremsen, vet jeg ikke hvor Sponheim var på toget, om han kom fra spisevognen eller satt og slumret, men det kan virke som om han har dratt i kofferthåndtaket og ikke i nødbremsen.

Lars Sponheim (V) [12:37:51]: La meg starte med å si at jeg har prøvd å ordlegge meg nyansert ved å si at jeg er urolig. Jeg fikk sågar statsministeren til å si i spontanspørretimen at han også var en smule urolig for mulighetene for at vi lander feil i denne toppkonjunkturen. Det burde bekymre alle. Ingen kan være skråsikre på dette, og jeg har registrert at sentralbanksjefen har økt hyppigheten når det gjelder varslene om renteøkninger framover. Så det er nok også en viss uro i Norges Bank. Jeg tror det er grunnlag for det. Når det sies at Finansdepartementet har sagt at pytt, pytt, 500 mill. kr betyr ikke noe, da har Kristin Halvorsen klart å spre et virus i Finansdepartementet. Dette er helt fremmed i forhold til det jeg har opplevd gjennom mange år, med en kamp ned til hver siste million, og det har betydning for norsk økonomi. Jeg har rett og slett ingen tro på at det er Finansdepartementets faglige råd at halve milliarder ikke betyr noe. Dette betyr noe, og det er i så fall et varsel om at nå må vi gå inn for en myk landing i en toppkonjunktur som kan få store konsekvenser for folk der ute.

Jeg får anledning, sammen med representanten Lund Bergo til å følge denne utviklingen i årene framover.

Presidenten: Presidenten må be representantene forholde seg til taletiden.

Lars Peder Brekk (Sp) [12:39:14]: Først vil jeg kommentere Sponheims svar på representanten Klunglands replikk når det gjelder statsstøtte til eksport av ost, for det finnes ikke statsstøtte til eksport av ost. Det betales av melkeprodusentene selv gjennom omsetningsavgift på melkeprodukter, og dermed blir inndekningsforslaget fra Venstre feil, slik vi ser det.

Men det jeg har lyst til å kommentere spesielt, er at vi registrerer at Venstre i sitt alternative budsjett går imot Regjeringens forslag til forbedringer innenfor skogfondsordningen, som av skognæringens organisasjoner blir beskrevet som en gjeninnføring av skogpolitikken i Norge. Selv om det er beklagelig at Venstre går imot denne viktige distriktssatsingen, er det kanskje ikke så overraskende siden det var Venstres landbruksminister Sponheim som måtte fronte nevnte avvikling av skogpolitikken i sin tid. Hva er Venstres tiltak for å øke nødvendig avvirkning i norsk skogbruk når de ikke vil bruke skogfondsordningen? Eller er det slik at Venstre ikke ønsker å satse på skogbruket som viktig distriktsnæring?

Lars Sponheim (V) [12:40:15]: Først til dette med statsstøtte: Det er klart at i WTO-sammenheng er den støtte som gis for å redusere prisene ved eksport av norsk Jarlsberg-ost, å anse som statsstøtte – som en del av et samlet landbrukspolitisk regime hvor det gis enorme overføringer til melkebøndene. Det er en riktig og god politikk. Den regjeringen Lars Peder Brekk representerer her i denne sal, har forpliktet seg til å fjerne denne støtten, som i WTO-sammenheng er statsstøtte. At det finnes teknikk for å gjøre det, er helt åpenbart. Jeg har vist en måte å gjøre det på, etter kopi fra SV: via ymsepost og landbruksforhandlinger å ta ut støtte tilsvarende dette beløpet og forutsette at den samme omsetningsavgift reduseres – et nullsumsspill for bonden og et minusbeløp for jordbruksoppgjøret. Og så øker Venstre f.eks. avskrivningssatsene for maskiner fra 20 til 25 pst. og reduserer formuesskatten også for bønder, slik at inntektsvirkningene er mer positive enn det Regjeringen presenterer.

Så til skogfondsordningen – som jeg ikke rekker å svare på.

Torgeir Michaelsen (A) [12:41:25]: Jeg må vel kunne si at oppsummert er Sponheims innlegg en blanding av jammerdal og ros til Regjeringen. Jeg velger å legge mest vekt på det siste og registrerer at Sponheim og Venstre langt på vei er kommet regjeringspartiene i møte gjennom det alternative budsjettet, og at de befester posisjonen sin som et reelt sentrumsparti. Der det spesielt kommer til syne, er når det gjelder skatte- og avgiftsopplegget generelt, hvor Venstre denne gangen nøyer seg med beskjedne 390 mill. kr i samlede skatte- og avgiftsreduksjoner, noe som står i en relativt pussig kontrast til de siste års skatte- og avgiftsmas da Sponheim hadde makt.

Men jeg tror nok også at Sponheim er enig med meg i at de reelle motsetningene ligger i den økonomiske politikken mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene her på Stortinget. Tidligere i denne debatten gikk jo Høyres Jan Tore Sanner oppsiktsvekkende langt i å avlyse en nærmest eksperimentell politikk fra Fremskrittspartiet i en mulig alternativ borgerlig regjering på et senere tidspunkt, hvis det skulle la seg gjøre. Er Sponheim villig til å gå like langt som Jan Tore Sanner i å avlyse Fremskrittspartiets overbud og løfter til velgerne i en eventuell framtidig regjering, hvor man skal bruke 20 milliarder, kanskje 30 milliarder kr ekstra?

Lars Sponheim (V) [12:42:35]: Til den første delen av replikken vil jeg si at i tillegg til en mindre beskatning på knapt en halv milliard går Venstre i sitt budsjett inn for et skatteskifte i en størrelsesorden på rundt 3 milliarder – etter vår tradisjonelle vei med skatt på forbruk og miljøskadelig forbruk og mindre på arbeid. Det er ikke minst viktig i en tid hvor det er mangel på arbeidskraft.

Så til utfordringen når det gjelder Fremskrittspartiet: Det er mer naturlig å ta en replikkrunde med Fremskrittspartiet, men jeg vil på et generelt grunnlag si at Venstres stolte tradisjon i denne sal i langt over 100 år har vært å stå for nøkternhet og forsiktighet. Vi kommer heller til å praktisere en føre var-holdning i den økonomiske politikken og bruke mindre penger enn det vi tror er forsvarlig, enn å gjøre det motsatte. Det kommer aldri til å oppstå en parlamentarisk eller en annen situasjon som skulle tilsi at vi skal gå på bekostning av det prinsippet. Det kan jeg garantere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:44:02]: Det er ganske interessant lesing å sette seg ned med finansinnstillingen for 2007. Jeg skal komme litt tilbake til hvordan jeg ser bildet blant de politiske partiene, også i forhold til opposisjonen. Men først vil jeg konsentrere meg om å si hva som er hovedretningen i det budsjettet som Regjeringen har lagt fram for 2007.

For det første er det viktig å se det store grepet som vår regjering har tatt for å prioritere fellesoppgaver framfor skattelette. Når opptil flere talere fra opposisjonen er meget høye og mørke og prioriterer nye områder med stor glød, burde de jo ha kuttet 12 milliarder kr først, for verken Høyre, Kristelig Folkeparti eller Venstre ville hatt 12 milliarder kr hvis deres økonomiske opplegg for 2006 hadde gått gjennom. Vi har altså sørget for et handlingsrom ved å komme oss tilbake til 2004-nivå på skatt, som gir oss 12 milliarder kr mer neste år, og året etter, og som gjennom denne stortingsperioden gir ca. 50 milliarder kr mer til velferd. Det er det store valget. Egentlig burde vi bedt Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre starte med å kutte 12 milliarder, så kunne de begynne å snakke om hva de skulle prioritere, med mindre de vil kaste hele den forrige regjeringens økonomiske politikk rett i bøtta.

Den store satsingen på fellesgodene dreier seg om å sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig for alle de som har påtatt seg tillitsverv lokalt, å sette seg ned og begynne å diskutere hvor de skal satse neste år, istedenfor de rundene de til nå har hatt år ut og år inn under den forrige regjering, som dreide seg om hvilke basseng de skulle tømme, hvilke bibliotek som skulle ha kortere åpningstider, og hvor mange lærere de skulle si opp. Det er en ny kurs. Nå er det mulig å sitte og diskutere hvordan de skal plusse på. Vi ser rundt omkring i mange kommuner at det blir omsorgsarbeidere og lærere av dette. Jeg har til gode å få en telefon – eller en sjekk – fra ordførere fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre eller Fremskrittspartiet, som sier at nå ble det litt mye her, jeg sender noen kroner i retur. Dette er en endring i velferdspolitikken og den økonomiske politikken som er godt mottatt av flere enn de rød-grønne.

Det har aldri vært satset så mye på barnehager i noe budsjett, eller vært en så stor økning på barnehager i noe budsjett. Vi har nå sjansen til i løpet av 2007 å komme i mål med et løfte som småbarnsforeldre har ventet på lenge, nemlig å få til full barnehagedekning og den friheten det er å kunne velge en god barnehageplass for sine barn innenfor en økonomisk ramme. Det er utrolig viktig, ikke bare fordi foreldre trenger å ha et trygt sted der barna kan være mens de selv er på jobb, men fordi det å investere i kunnskap og utvikling for de yngste er en av de viktigste grunnsteinene vi kan gi et menneske for livet videre.

Det er også slik at vi har satt av betydelige midler til ulike tiltak for integrering og for å bekjempe fattigdom i løpet av dette budsjettet, fordi nettopp det at alle kan delta, er en viktig del av investeringene i framtiden.

Jeg var senest i forrige uke på besøk i Ole Brum Barnehage i Stovner bydel i Oslo, som nå har gratis kjernetid for fire–fem-åringer. Det betyr at mange minoritetsbarn kommer seg i barnehagen og får kjennskap til norsk kultur og norsk språk. Det er viktig for framtidens verdiskaping. Til dem som litt foraktelig snakker om barnehager som om det skulle være en uting å satse på kunnskapsmessig, og at det bare er universiteter som teller, må jeg virkelig si at de burde sette seg inn i alt vi har av forskning når det gjelder hva grunnlaget i de første leveår betyr.

Fellesskap er altså en stor og viktig overskrift over dette budsjettet. Den neste store, viktige overskriften er den klare grønne tråden som går gjennom mange sektorer. Det gjelder når vi foreslår et samferdselsbudsjett som øker investeringene med 50 pst., og som er det beste jernbanebudsjettet Stortinget har sett på 25 år. Det gjelder når det for første gang bevilges i hundremillionersklassen til rensing av CO₂ fra gasskraftverk. Da driver vi teknologisk og miljømessig nyutvikling som hele verden kan få bruk for. Det gjelder når vi satser på miljørettet bistand. Det gjelder når vi innfører en NO_x-avgift. Det gjelder når vi legger om bilavgiftene. Det gjelder også mange andre ting på budsjettet.

Det er på tide at klimapolitikken og miljøpolitikken får mye større oppmerksomhet i den økonomiske debatten. Det er, slik som Nicholas Stern tydelig la fram i sin rapport, mye billigere å forhindre og forebygge klimakriser enn det er å sette seg ned og vente på regningen fra nye orkaner og nye flommer. Bare forsikringskravene etter orkanen «Katrina» er på 100 milliarder US dollar. Det er nesten like mye som et norsk statsbudsjett, og det er fem ganger så mye som kravene etter de grusomme terroranslagene mot Twin Tower den 11. september 2001.

Vi har også en historisk satsing på bistand, kombinert med at vi gjør opp den gjelden som utviklingsland har hatt til Norge fra den gamle skipseksportkampanjen. Og vi har en klar, ny dreining når det gjelder fordelingspolitikken. På to år har denne regjeringen klart å gjøre en større innsats i forhold til å bekjempe fattigdom enn det Bondevik-regjeringen klarte på fire år. Men vi er ikke i mål i forhold til å bekjempe fattigdom, det må vi ha som en overskrift på det vi holder på med hele veien.

Nå har vi et arbeidsmarked som trenger mange mennesker i arbeid. Det betyr at mange av dem som tidligere ble tvunget ut av arbeidslivet, har mulighet til å få en lønn istedenfor å gå på sosialhjelp eller en lavere trygd. Det er viktig for å bekjempe fattigdom. Vi må ha det som overskrift hele veien.

I tillegg må vi sørge for at skattesystemet fører til en omfordeling. Det er også en helt tydelig kurs i denne regjeringens politikk. Vi skjerper skattene på toppen. De som får mest i skattelette, er de med inntekter på mellom 150 000 og 200 000 kr.

Det er riktig at det nå er presstendenser i norsk økonomi. Det er riktig at vi skal være veldig forsiktige og påholdne med hvor mye penger vi tillater oss å bruke i norsk økonomi. Det er gledelig at vi har en historisk lav arbeidsløshet. Utviklingen på arbeidsmarkedet er enda gledeligere enn da vi la fram nasjonalbudsjettet. Det viktige fokus en rød-grønn regjering nå må ha, er å sørge for at en situasjon med lav arbeidsløshet holder så lenge som mulig. For man har tidligere sett eksempler på at en lav arbeidsløshet veldig fort går rett opp igjen. Derfor er det så viktig å dimensjonere oljepengebruken og lande omtrent der Regjeringen har landet. Og omtrent der som Regjeringen har landet, lander Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene. Det er ingen store endringer på budsjettet fra Venstre og Høyre. Hvis vi ser litt kritisk på et par inndekningsforslag de har, som seg hør og bør, er det ingen som kan se noen forskjell. Representanten Sponheim trenger ikke å insinuere at jeg sitter og – hva skal en si – pynter på faglige vurderinger av andres budsjetter. Svarene fra Finansdepartementet som dreier seg nettopp om det, er til å stole på.

La oss da se litt nærmere på hva som er situasjonen når opposisjonen legger fram sine alternative budsjetter. For det første mener jeg at det er meget oppsiktsvekkende at vi ikke kan få et meget klart svar fra Høyre på om de, hvis de skulle få regjeringsmakt igjen etter 2009, vil stille som et ultimativt krav til Fremskrittspartiet at man ikke beveger seg 30–40 milliarder kr over det som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mener er ansvarlig politikk. For hvis utgangspunktet er, som Høyre ganske riktig sier, at hver gang de har forhandlet med Fremskrittspartiet, så har det skjedd, og vi skreller 37 milliarder kr fra Fremskrittspartiets alternative budsjett, da er det bare Høyre-politikk igjen. Da er det ingen påplussinger og bare Høyre-politikk igjen.

Hvis det skulle være slik at Fremskrittspartiet skulle få gjennomslag for å legge på 30–40 milliarder kr i forhold til det som er situasjonen i dagens økonomi, og gjennomfører det eksperimentet som Leirstein bebudet her i sted, så er vi i den situasjonen at hvis renten skulle gå opp 1 prosentpoeng – det er et meget forsiktig anslag – og folk har 1 mill. kr i gjeld, ville det for alle med inntekter under 600 000 kr koste mer at Fremskrittspartiet fikk gjennomført noen av sine påplussingsforslag, fordi skattelettene deres blir spist helt opp og vel så det.

Så de øvelsene som Fremskrittspartiet prøver seg på her i dag, om at de letter så mye på skatten og at man derfor tåler litt mer på renten, det er med respekt å melde bare sprøyt. Og dette er et forsiktig anslag. Skulle renten gå opp med 2 prosentpoeng eller 3 prosentpoeng, kan folk bare doble osv. – 7, 14, 21. Det er dårlig økonomisk politikk for folk flest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:54:41]: Jeg konstaterer at finansministeren spår om rentevirkningene av Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Jeg konstaterer at ingen fagøkonomer har begynt å snakke om at renten skal gå opp verken 2 eller 3 prosentpoeng, som finansministeren insinuerer. Men la nå den debatten ligge foreløpig.

Det er noe jeg har lyst til å ta opp. Jeg konstaterer at finansministeren nå har brukt sitt embetsverk til å regne litt på Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiet har som kjent sterkt fokus på effektivisering av offentlig sektor, spesielt med tanke på å få redusert byråkratiet. Man har også fått Finansdepartementet til å se på konsekvensene. Det blir jo på mange måter som å sette bukken til å passe havresekken å be embetsverket i Finansdepartementet se på konsekvensene av det å redusere og kutte i byråkratiet. Svaret er vel gitt på forhånd.

Betyr det altså når man nå har store omstillinger i Skatteetaten, at finansministeren i svaret til oss bekrefter at det ikke skal bety færre årsverk? Er man da komfortabel med at effektiviseringen i statlig virksomhet ikke skal bety at det blir færre årsverk, mens Regjeringen skriver i det samme statsbudsjettet at det er et betydelig effektiviseringspotesial i kommunal sektor?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:55:46]: Det er veldig oppsiktsvekkende hvis ikke Fremskrittspartiet nå er klar for at man tar deres egne forslag på alvor. Det har vi gjort. Derfor har vi gått igjennom hva det vil bety å gjennomføre de kuttforslagene som Fremskrittspartiet har foreslått når det gjelder Skatteetaten, Tolletaten og Statens innkrevingssentral, som er Finansdepartementets ansvarsområder.

Det meget oppsiktsvekkende vil være at man kutter i årsverk – det må det bety med den typen kutt som Fremskrittspartiet foreslår – som i veldig stor grad går til kontroll i forhold til skatteunndragelser, skattekriminalitet og smugling. Når vi beregner effekten av det, kan det bety 5–6 milliarder kr mer i skattesnyteri hvis Fremskrittspartiets forslag går igjennom. Så sier Fremskrittspartiet når vi sier at dette koster årsverk, at det vil føre til så mange forenklinger at det ikke blir så mye å kontrollere. Vel, vel, om alkoholavgiftene går ned med noen prosent, kan det likevel være slik at noen prøver å få med seg hasj og heroin over grensen, og det er lurt at det står noen tollere der. Uansett er det noen avgifter igjen på alkohol.

Uansett er det slik at det skatteopplegget som Fremskrittspartiet foreslår, vil kreve kontroll. Så her er det rett og slett slik at Fremskrittspartiets helt konkrete politikk ikke tåler dagens lys.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at en replikk er på 1 minutt – svaret også.

Jan Tore Sanner (H) [12:57:23]: Statsråden tar feil når det gjelder Høyres skattepolitikk. Det har vist seg at lavere skatt gir mer til fellesskapet, det øker arbeidstilbudet og fremmer verdiskapingen. Det ble også underbygd i en rapport som ble lagt frem i Danmark i går.

Jeg har imidlertid lyst til å utfordre statsråden på et tema som interesserer henne, og det er kunnskap i skolen. I går gikk SVs partileder Kristin Halvorsen ut og beklaget overfor det norske folk at hun i valgkampen hadde vært for opptatt av gratis mat og for lite opptatt av kunnskap i skolen. I dag vedtar vi et budsjett som innebærer at det kuttes i kunnskap, og at forskning nedprioriteres.

Den botsøvelsen som Kristin Halvorsen gjorde, hadde det stått respekt av hvis hun hadde tatt konsekvensen av det. Man må stille spørsmålet når Kristin Halvorsen sier at hun er så opptatt av kunnskap og forskning: Er det da utdanningsministeren som har nedprioritert høyere utdanning og forskning, eller er det rett og slett slik at når det kommer til stykket, så er ikke finansministeren villig til å prioritere kunnskap og forskning?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:58:36]: Det jeg har sagt til vårt landsstyre i helgen, er at jeg tror at mange misforstod SVs politikk som å være mye mer opptatt av alt som ikke dreide seg om det faglige innholdet i skolen, som mat og alle mulige andre ting.

Men det er ikke det samme som å si at det er feil å tenke f.eks. en ny og lengre skoledag for de yngste. Tvert imot, det står som en målsetting i Soria Moria-erklæringen. Det vi i hvert fall vet helt klart, er at vi har mye igjen for å investere i noen flere undervisningstimer for de yngste. Det er en av de reformene som nå står foran oss, og som vi skal klare å få til framover. Da vil vi gjerne se det sammen med både mat og fysisk fostring osv. Det er kanskje den viktigste reformen vi kan få på kunnskapssiden framover. Det må SV og Regjeringen selvfølgelig også meget klart begrunne som en meget viktig investering for kunnskap, ikke for noe annet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:59:50]: Kristeleg Folkeparti er oppteke av at små og mellomstore bedrifter skal ha gode levevilkår, for dette er sjølve berebjelken i næringslivet vårt. Derfor la me merke til SVs nestleiar, Øystein Djupedal, sitt svar i eit nettmøte i Dagbladet like før stortingsvalet i 2005. Spørsmålet var slik: Kva vil SV gjera for dei private småbedriftene? Svaret lydde:

«Vi vil ha etablererstipend, bedre avskrivingssats for investering i teknologi og lavere arbeidsgiveravgift. Det viktigste også for småbedriftene er at det satses skikkelig på kunnskap. Jeg brenner virkelig for dette.»

Så ser me at i budsjettet strammar SV kraftig inn når det gjeld småbedriftene sine moglegheiter for forsking og utvikling, dei seier nei til å gjera generasjonsskifte lettare, osb.

Mitt spørsmål er: Brann SV sitt engasjement for småbedriftene opp i valkampen 2005, eller er det håp om å sjå eit meir og betre engasjement for verdiskaping i småbedriftene i komande budsjett?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:00:54]: For det første synes jeg det er veldig interessant å se Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett, for det er bare en variant av det statsbudsjettet som den rød-grønne regjeringen har lagt fram. Det vitner om en politisk slektskap som er nærmere oss enn mange andre partier i denne sal. Representanten Syversen følte i tillegg at det bruste i hans blod, så det vil jeg virkelig si at jeg er godt fornøyd med. Så så ille kan det umulig være, hvis Sørfonn nå skulle ha rett i at denne jammerdalen stemmer.

For det første har vi et veldig klart fokus i dette budsjettet, og det gjelder det som små og store bedrifter sier er deres største utfordring nå, nemlig at de trenger arbeidskraft. Det er det som først og fremst avgjør om de kan utvide produksjon, om de kan ta alle de ordrene de har. Derfor har vi et veldig klart fokus på det.

Det andre klare fokuset, som også er et område der næringslivet er veldig tydelig hørt av vår regjering, er på samferdselspolitikken. Det har ikke vært lagt fram et så godt samferdselsbudsjett på veldig, veldig mange år. Mange næringsdrivende og småbedrifter, særlig i distriktene, har sagt at det er vanskelige flaskehalser for dem.

Derfor er dét viktige prioriteringer i dette budsjettet – og god næringspolitikk.

Odd Einar Dørum (V) [13:02:13]: Statsråden er både finansminister, partileder i SV og Oslo-representant. Hun legger fram et budsjett. Etter først å ha hatt 12 milliarder kr til rådighet, fikk hun en høstgave på 4 milliarder kr. Hun har systematisk klart å nedprioritere en av de viktigste tingene som f.eks. SV og Venstre har felles, nemlig satsing på forskning, det å skaffe oss kunnskap for kommende generasjoner, det å sørge for at vi har grunnlag for det ufødte næringsliv. Det rammer i hele landet. Men det rammer spesielt hardt i denne delen av landet, f.eks. når det gjelder SkatteFUNN, som er den ordningen som gir små og mellomstore bedrifter stor kraft.

Jeg vil si det slik: Først har man 12 milliarder kr, og så klarer man ikke å følge opp den forskningssatsingen som SV ville ha i opposisjon, og som Regjeringen har i Soria Moria. Så får man 4 milliarder kr ekstra – altså mer enn det en trenger for å dekke inn sykelønnskuttet – og så klarer man heller ikke å satse på forskningen.

Er det slik at det ikke bare er evnen, men også viljen som faktisk ble låst inne i et kott på Soria Moria når det gjaldt forskningsinnsatsen?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:03:17]: Jeg synes det er overraskende at Venstre har fått et så smalt kunnskapssyn siden sist jeg møtte dem i debatter. Det ligger jo en voldsom satsing på kunnskap i dette budsjettet. Satsingen på barnehager er ikke noe man liksom fisefint skal flire av som noe annet enn satsing på kunnskap. Den voldsomme satsingen på kommuneøkonomien gjelder skole, grunnskole og videregående skole rundt omkring. La oss nå i hvert fall være enige om at det er en viktig del av kunnskapssatsingen.

Så er det riktig at det er 1 pst. realnedgang når det gjelder universiteter og høyskoler. Men det er også sånn at Stortinget for kort tid siden fikk en rapport fra Riksrevisjonen som viser at universiteter og høyskoler har 2,3 milliarder kr på bok, og det økte i løpet av det siste året. Det er noe som man burde være interessert i å se nærmere på.

Så er det ikke sant at det er kutt på forskning. Det er en økning på forskning. Vi styrker Forskningsfondet, selv om innsatsen ikke er så stor som Venstre gjerne skulle ønsket seg.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:04:19]: Det var interessant å høre på statsråd Halvorsens eventyrfortellinger om Fremskrittspartiets politikk. De slår sikkert an i SVs landsstyre, men man bør være litt mer redelig og litt mer seriøs når man kommer i stortingssalen. Men jeg skal la det ligge nå og gå tilbake til handlingsregelen, for det er interessant. Jeg vil gjerne ha svar, for jeg har mange ganger stilt Kristin Halvorsen tilsvarende spørsmål.

Regjeringen hevder at den eneste ansvarlige bruken av oljepenger er 800 mill. kr mer enn hva handlingsregelen tilsier. Venstre mener at det er 300 mill. kr mer. Partiet Høyre, derimot, mener at både Regjeringen og Venstre er uansvarlige. De vil bruke 500 mill. kr mindre enn hva handlingsregelen tilsier.

Mener statsråden at partiene Venstre og Høyre er mer økonomisk ansvarlige enn Regjeringen selv er? Mener statsråden at de nevnte partiers forsiktige bruk av oljepenger går ut over den offentlige velferden? Eller er det slik som Schjøtt-Pedersen sa fra talerstolen, at dette ikke betyr noe, fordi skredderøkonomene i Finansdepartementet har funnet ut at det betyr ingenting å bruke 1,3 milliarder kr mer eller mindre?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:05:29]: Det er ikke en eksakt vitenskap å prøve å beregne at det finnes akkurat 1 million kr som gjør at man på en måte er på overoppheting eller ute i fare. Men vi er omtrent der som Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene ligger, når vi skal føre en ansvarlig politikk for neste år. Så de som melder seg helt ut av denne debatten, er Fremskrittspartiet.

Jeg må si Fremskrittspartiet tar veldig lett på hva det vil bety å bruke 37 milliarder kr mer i norsk økonomi i dagens situasjon. Det har ikke først og fremst med handlingsregelen å gjøre. Det har først og fremst med situasjonen i norsk økonomi å gjøre, og at vi mangler arbeidskraft. Hvis man prøver å få til aktivitet for 37 milliarder kr mer, og ikke har folk til å gjøre jobben, blir det veldig lett slik at renten går opp, at kronekursen styrker seg, og at kostnadsnivået generelt går opp. Hvis renten går opp med bare 1 prosentpoeng, og man har 1 million kr i lån, blir det 7 000 kr mer i utgifter for vanlige mennesker. Det er ikke noen beregning av effekten av Fremskrittspartiets alternative budsjett, for det ville vært en altfor forsiktig beregning av en effekt. Men det Fremskrittspartiet nå gjør, er å gamble med den største økonomiske utgiftsposten for vanlige folk, særlig de som er i etableringsfasen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Hill-Marta Solberg (A) [13:07:12]: Etter valget i fjor høst har vi fått en ny politisk kurs og en ny retning på samfunnsutviklingen i Norge. Den rød-grønne regjeringen vil noe annet med samfunnet vårt enn den forrige regjeringen. Verdiskaping, fellesskapsløsninger og trygge velferdsordninger for alle er vår ledetråd.

Regjeringens og Stortingets arbeid med neste års statsbudsjett bidrar til å understøtte landets gode økonomiske utvikling. Vi fører en ansvarlig økonomisk politikk som ikke øker presset mot renten. Vi gjennomfører kraftige tiltak bl.a. innenfor samferdsel, nyskaping og arbeidsmarked for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. I tillegg til den store satsingen på velferdsområder som barnehager og skole, som er viktig i seg selv, legger vi også grunnlaget for langsiktig økonomisk vekst.

Stortingets budsjettbehandling bekrefter nok en gang at det eksisterer to viktige og grunnleggende skillelinjer mellom partiene i den økonomiske politikken. Den første forskjellen gjelder bruken av oljepenger. Den andre store forskjellen mellom partiene er prioriteringen mellom skattelette og utbygging av fellesskapsløsningene.

Et stort flertall av partiene på Stortinget står for en ansvarlig økonomisk politikk. Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre har presentert alternative budsjetter som, i likhet med regjeringens budsjettforslag, ikke øker presset på renten. I den økonomiske politikken er det ett av partiene som skiller seg markert fra dette. Det er Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet ser ut til å leve i sin egen økonomiske verden. Uten hensyn til økonomiske realiteter eller økonomiske sammenhenger vil partiet øke bruken av oljeinntekter med om lag 23 milliarder kr, pluss sletting av gjeld til bompengeselskaper og en del andre ting. I en situasjon med svært høy aktivitet i økonomien, er det bare én ting å si om dette; det er fullstendig uansvarlig. Fremskrittspartiets politikk vil med sikkerhet medføre høyere rente for husholdningene, for bedriftene og kommunene, og vil bety redusert sysselsetting i norsk industri.

Den andre store og viktige forskjellen mellom partiene i den økonomiske politikken er valget mellom skattelette og utbygging av velferdstjenester. Her finner Høyre og Fremskrittspartiet hverandre, mens Kristelig Folkeparti og Venstre ligger nærmere regjeringspartiene. Høyrepartiene fortsetter å foreslå store skattelettelser, med tilsvarende reduksjoner av velferden.

Jeg konstaterer derimot at Kristelig Folkeparti og Venstre ligger om lag på Regjeringens skatte- og avgiftsnivå. Det gir selvfølgelig også disse partiene mulighet til å foreslå satsing på felles velferd. Det er også et uttrykk for at den viktigste skillelinjen i synet på velferdssamfunnet fortsatt går mellom høyrepartiene på den ene siden og partiene i sentrum og til venstre på den andre siden.

Regjeringspartiene satser stort på eldreomsorg, skole, helse og kultur. Det er historiske løft som gjennomføres, ikke minst på samferdselssektoren og barnehagesektoren. Vår regjering holder løftene i Nasjonal transportplan, både når det gjelder vei, og når det gjelder jernbane. Og med den storsatsingen som nå kommer på barnehager, er full barnehagedekning innenfor rekkevidde. Vår regjering følger opp Kulturløftet, og innsatsen for internasjonal solidaritet og bistand har aldri vært større.

Kommunene er vår fremste velferdsleverandør. Det er i kommunene at regjeringsskiftet kanskje merkes aller sterkest. Samlet sett vil oppjusteringen av inntektsanslagene innebære at inntekstveksten for kommunesektoren i 2006 og 2007 kan anslås til om lag 18 milliarder kr, hvorav 5,5 milliarder kr er økte skatteinntekter i inneværende år. Dette gir en ny virkelighet for de lokale folkevalgte. Gjennom de store økningene i bevilgningene til kommunene i år og til neste år kan de styrke velferds- og omsorgstilbudene rundt om i hele landet. Kommunene kan bygge ut eldreomsorgen og kan ruste opp skolene. Og det blir altså bygd barnehager i stor stil.

Høyre-ordførere – og ordførere fra alle partier – er selvfølgelig fornøyd med økte overføringer. Høyres ordfører Amund Enge i Etne kommune sa til Nationen i forrige uke:

«Jeg har vært med i politikken i 15 år. I år er første gang vi slipper å kutte i budsjettet. Tidligere har vi alltid måttet legge ned en skole eller gjøre andre upopulære grep. Årsaken er at staten har sluppet kvelertaket på kommunene.»

Budsjettet for 2007 viser at regjeringspartiene fortsetter å innfri løftet om at de store pengene skal brukes til de store samfunnsoppgavene. Det er et bevisst politisk valg, som gir Regjeringen rom for å styrke velferden. Regjeringspartiene velger velferd framfor skattelettelser. Det gir også rom for den betydelige styrkingen av ulike velferdssektorer.

Regjeringspartiene har ønsket en god dialog med opposisjonen. Gjennom Stortingets behandling av budsjettet har vi kommet til enighet med Kristelig Folkeparti om mange gode forslag. Spesielt er jeg glad for at stortingsflertallet styrker frivillige formål som folkehøyskoler og rusomsorg. Dette får også støtte fra de fleste partiene i opposisjonen.

Jeg synes også det er verdt å kommentere at Stortingets budsjettbehandling denne høsten har foregått i ordnede og rolige former, uten dramatiske budsjettforhandlinger i sene nattetimer. Regjeringspartiene har vært lydhøre overfor næringsliv og organisasjoner som har møtt opp til høringer knyttet til budsjettforslaget, og også overfor andre partier på Stortinget, som allerede omtalt.

Det er flere talere som i dag har pekt på at Norge er verdens beste land å bo i. Det budsjettet som vedtas i dag, er et viktig bidrag til den videre utbyggingen av det norske velferdssamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [13:14:05]: Jeg registrerer at representanten Solberg sier at selve budsjettforhandlingen har foregått i rolige former her på Stortinget. Hvor rolig det var før budsjettet ble lagt fram i regjeringspartiene, sier representanten Solberg ingenting om. Det får vi heller tenke oss til.

Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet får en del karakteristikker, bl.a. er vi uansvarlige med vår økonomiske politikk. Det kom ikke som noen bombe at Arbeiderpartiets parlamentariske leder mener nettopp det. Men jeg konstaterer at stadig flere tillitsvalgte og folkevalgte i Arbeiderpartiet faktisk tar til orde for akkurat det samme som Fremskrittspartiet fremmer forslag om i Stortinget. Blant annet på Troms Arbeiderpartis fylkesårsmøte, for å ta ett eksempel, gikk fylkesrådslederen fra Arbeiderpartiet ut og mente at et var på tide å bruke mer av oljefondet. Han sier bl.a. at det må være bedre å omforme realverdiene til veier, rassikring og annen infrastruktur vi trenger for å bygge framtiden. Jeg har sett flere eksempler fra arbeiderpartitillitsvalgte og -folkevalgte som mener det.

Anser da parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet tillitsvalgte og folkevalgte i Arbeiderpartiet som hevder det samme som Fremskrittspartiet, som uansvarlige?

Hill-Marta Solberg (A) [13:15:11]: Først vil jeg si at grunnlaget for den økonomiske politikken som Regjeringen styrer etter, og som faktisk alle partiene på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, styrer etter, er handlingsregelen. Det er en regel som innebærer at vi hvert eneste år bruker mer oljepenger. Det følger av handlingsregelen at vi bruker mer, men innenfor en klar begrensning av hvor mye økonomien kan tåle.

Så spør folk etter mer penger til samferdsel. Ja, Arbeiderpartiets tillitsvalgte er veldig opptatt av samferdsel. Jeg må få lov til å understreke at det budsjettet som blir vedtatt her i dag, faktisk er det første budsjettet der man innfrir løftene i Nasjonal transportplan. Det var også Fremskrittspartiets subsidiære standpunkt når det gjaldt samferdsel i forrige periode. At man innfrir løftene til vei og jernbane, er Arbeiderpartiets tillitsvalgte ute i fylkene meget godt fornøyd med.

Per-Kristian Foss (H) [13:16:17]: Jeg er enig med finansministeren og også med siste taler i at det viktigste med dette budsjettet er hvordan det virker i økonomien, særlig for folk flest. Bidrar det til å øke rentepresset, eller til å dempe det?

I et foredrag den 25. januar sa finansministeren:

«I en situasjon med høy kapasitetsutnytting er det viktig at budsjettpolitikken ikke bidrar til ytterligere press i økonomien.»

I det samme foredraget varslet hun at man i årene fremover kunne ligge under handlingsregelens 4-pst. når det gjaldt bruk av oljepenger. I det budsjettet som nå legges frem, gjør man ikke dette, og man varsler at budsjettet vil øke presset i økonomien. Samtidig gjør man heller ikke noe for å øke tilgangen på arbeidskraft. Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er derfor: Hva har endret seg når det gjelder presset i norsk økonomi, siden januar i år? Og er det slik at man nå overlater mer av ansvaret for konjunkturstyring til pengepolitikken, altså Norges Bank, hvis eneste virkemiddel er renteendringer?

Hill-Marta Solberg (A) [13:17:23]: La meg først si at representanten Foss jo har en fortid som finansminister. Han har vist seg å være en ganske dyktig spåmann, for da han satt i Finansdepartementet, skisserte han en renteutvikling for flere år framover. Hvis man går tilbake og sjekker den, har den slått til. Dagens rentenivå er helt identisk med det som tidligere finansminister Per-Kristian Foss skisserte som det sannsynlige rentenivået ved utgangen av 2006, slik at det har ikke skjedd noen ting etter regjeringsskiftet som har endret utviklingen av den økonomiske politikken på dette området, utover det som var tidligere finansminister Per-Kristian Foss’ utsikter for renteutviklingen.

Per-Kristian Foss (H) [13:18:09]: Så var det svaret, da.

Hill-Marta Solberg (A) [13:18:11]: Så er det slik at Regjeringen har lagt fram et budsjett som vi mener er i tråd med en ansvarlig økonomisk politikk. Det er også riktig at det kan være år da det er riktig å avvike fra de eksakte 4 pst. i den økonomiske politikken som følger av handlingsregelen. Det budsjettet som behandles i dag, er et ansvarlig budsjett, og avviket fra regjeringspartienes opplegg til Høyres er minimalt og ville ikke hatt noen reell betydning på utviklingen, verken når det gjelder rente eller andre økonomiske parametere, framover.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:18:49]: Jon Lilletun sa for noen år siden under budsjettbehandlingen at et godt budsjett var blitt bedre. Kristelig Folkeparti vil gjerne gjenta siste del av dette. Budsjettet er blitt bedre under stortingsbehandlingen denne gangen, ikke minst når det gjelder frivillighet.

Men det har ikke blitt bedre for alle. I dag har man ansettelsesstopp i det statlige barnevernet, som har konsekvenser for rekruttering av fosterhjem, bemanning på barnevernsinstitusjoner og oppfølging av kommunale barnevernsarbeidere. Køene av barn som trenger tiltak fra barnevernet, vokser. En rapport fra Kommunerevisjonen viser at barnevernet i Oslo har latt være å sjekke 2 000 bekymringsmeldinger.

Kristelig Folkeparti foreslo i sitt alternative budsjett 50 mill. kr mer til det statlige barnevernet, fordi det er nødvendig. Ser ikke Arbeiderpartiet problemene i det statlige barnevernet? Hva vil Regjeringen gjøre i forhold til denne vanskelige situasjonen?

Hill-Marta Solberg (A) [13:19:48]: Først vil jeg jo si at det ville være veldig ille om partienes håndtering av det framlagte budsjettet på Stortinget skulle føre til et dårligere budsjett. Vi må vel alltid legge til grunn at når vi gjør noen endringer i fellesskap her i Stortinget, gjør vi det for at vi skal oppnå et enda bedre resultat.

Til det som er representanten Tørresdals bekymring: Det tror jeg er en bekymring som veldig mange deler. Det er veldig mange urovekkende signaler om utviklingen i barnevernet. Dette tar Regjeringen på det største alvor. Det er også foreslått styrking av barnevernet i budsjettet. Jeg er overbevist om at vi i årene som kommer, må vie situasjonen i barnevernet betydelig oppmerksomhet, for her har vi fått mange urovekkende signaler om utviklingen, dessverre.

Lars Sponheim (V) [13:20:47]: La meg først si angående svaret til representanten Per-Kristian Foss: Siden den forrige regjeringen la fram sine prognoser, har vi kunnet registrere at sentralbanksjefen har økt signalene om hyppigere renteøkninger. Jeg tror at alle vil mene at det er flere røde lys som blinker i norsk økonomi i dag, enn det var for et år siden. Det burde nok Regjeringen ha tatt mer på alvor.

Mitt spørsmål til den parlamentariske leder for det største partiet går på denne høstens budsjettbehandling. Jeg regner med at også hun er opptatt av hvordan parlamentet behandler budsjettet. Vi har sluppet de vanlige mindretallsregjeringsbehov for forhandlinger i Stortinget – ut og inn av møter på hemmelige steder, som representanten Solberg og jeg har vært med på noen ganger. Jeg tror det kan representere en fordel og gi klarhet i skillelinjene i politikken. Men vi har sett noe annet i stedet, nemlig at Regjeringen etter at budsjettet er lagt fram, har gått ut og inn av tilsvarende møter og forhandlet med partene i arbeidslivet om endringer i budsjettet. Vi satt i Stortinget og så på at Stortingets behandling skjedde utenfor dette hus, til vi fikk en avklaring en måned etter at budsjettet ble lagt fram. Ser den parlamentariske leder for Arbeiderpartiet betenkeligheter ved denne høstens budsjettbehandling?

Hill-Marta Solberg (A) [13:21:59]: Når det gjelder det første representanten Sponheim tok opp: Jeg tror faktisk også det er en styrke for Stortingets anseelse at vi greier å gjennomføre budsjetthåndteringen her på en ryddig og ordentlig måte. Det har ikke alltid vært tilfellet ved ulike regjeringers mindretallsregimer.

Så er det slik at den situasjonen vi hadde i høst knyttet til sykelønnssaken og IA-avtalen, var spesiell. Men det viktige er at saken har blitt løst på en veldig god måte, og en måte som de politiske partiene har vært opptatt av, nemlig at man skal videreføre og trygge IA-avtalen, samtidig som Regjeringen har gjennomført det som er Regjeringens ansvar, nemlig de budsjettmessige konsekvenser av denne avtalen. Så den saken mener jeg har blitt håndtert på en veldig god måte, og den har ikke på noen måte skapt problemer for Stortingets budsjettbehandling. Stortinget har fått et saldert budsjett, og det har dannet grunnlaget for den innstillingen som skal vedtas i dag.

Per-Kristian Foss (H) [13:23:08]: Det hadde vel vært overraskende om ikke lederen for det største regjeringspartiet hadde sagt at hun var fornøyd med budsjettbehandlingen. Men med respekt å melde har vel støyen bare fortsatt, men forflyttet seg til andre rom, og kanskje mer blitt støy mellom regjeringspartiene og mellom regjeringspartiene og Regjeringen enn det man har vært vant til.

Jeg stilte et spørsmål i min første replikk som jeg gjerne vil gjenta, for representanten Solberg svarte ikke på det. Hva har endret seg siden januar når det gjelder presset i økonomien, og er det slik at når budsjettet øker innenlandsk etterspørsel, for å sitere fra budsjettdokumentet, vil det også øke rentepresset og overlate mer av konjunkturstyringen til Norges Bank?

Hill-Marta Solberg (A) [13:23:50]: Først til støyen. Jeg mener – det tror jeg faktisk at også partiet Høyre mener – at vi i dette landet tåler å ha en diskusjon både i Stortinget, utenfor Stortinget, partier imellom osv. Det tåler et solid demokrati som vårt. Det vil bli veldig merkelig her i landet den dagen det er musestille, at vi ikke har noen ting å debattere, og at det som Per-Kristian Foss kaller for støy, er totalt fjernet fra den norske offentlige debatt. Så det tåler vi.

Så til budsjettet. Det budsjettet som er lagt fram, er avstemt i henhold til den økonomiske situasjonen på det tidspunkt budsjettet er lagt fram. Det gjøres en referanse til januar, men det var ikke i januar Regjeringen sluttbehandlet sitt budsjett. Det ble sluttbehandlet i august–september, og den økonomiske rammen i budsjettet er avstemt mot den virkeligheten som Regjeringen så på det tidspunktet, og som en også mener er et riktig nivå å legge seg på når det gjelder håndteringen av handlingsregelen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Erna Solberg (H) [13:25:21]: Jeg fikk behov for å korrigere en åpenbar misforståelse hos sistnevnte taler. Så langt jeg kan se, var ikke budsjettbehandlingen i Regjeringen ferdig i august–september. Den var ferdig i begynnelsen av november, da de siste delene av den utenomparlamentariske forhandlingsprosessen som i år har vært det viktigste bidraget til budsjettbehandlingen, var ferdig, gjennom forliket mellom IA-avtale-partnerne.

Jeg skjønner at det er et behov for å snakke pent om prosesser. Vi har vel aldri hatt en mer spesiell budsjettprosess enn den vi har hatt i høst.

Men Høyre har altså et prosjekt. Vi har et mål for vår politikk, og det er å bidra til å forme et samfunn som gir muligheter for alle, for det er det som bidrar til å skape både den offentlige og den private velferden. Det er det som bidrar til at mennesker får mulighet til å bruke seg – at vi styrker landet, bygger gründerskapet og nyvinningskulturen. Det er det vi som politikere bør stimulere. Det krever en politikk som gjør det mulig å holde på de gode arbeidsplassene i dag, samtidig som vi legger grunnlaget for enda bedre arbeidsplasser i årene fremover.

Verden rundt oss endrer seg hurtigere, og endringene er mer omfattende enn før. Det er ikke så mange som tar inn over seg det faktum at fra 1990 til i dag har antallet mennesker som deltar i verdenshandelen, fordoblet seg, fra en og en halv milliard til tre milliarder mennesker. Det som skjer rundt oss, treffer oss med mye større styrke enn det har gjort tidligere. Det innebærer at vi må endre oss, og vi kan ikke møte de endringene vi ser ute, ved å stikke hodet i sanden og håpe at dette går over. Den globale konkurransen kan ikke stenges ute ved hjelp av proteksjonisme, isolasjonisme eller tollbarrierer. Det krever en strategi for fremtidsoptimisme, ikke det jeg opplever at Regjeringen har, en strategi for fremtidspessimisme. Omstilling trenger ikke å være slutten på noe godt, det kan like gjerne være starten på noe bedre.

Jeg har tro på at Norge kan hevde seg i den globale konkurransen, og jeg er optimist på Norges vegne. Jeg tror vi kan være et av verdens beste land å bo i de neste 20–30 år, hvis politikerne bestemmer seg nå for å ta inn over seg det som skjer rundt oss, og forbereder oss på det. For det kommer ikke av seg selv. Vi må fremover bruke de store pengene våre på å gjøre landet rustet for fremtiden. Mulighetene ligger der i påvente av en politikk som setter oss bedre i stand til å gripe dem.

Regjeringen har pleid å si at i budsjettet skal vi bruke de store pengene på de store oppgavene. Men jeg ser stort sett bare de store ordene på de store oppgavene, og veldig lite prioritering for fremtiden. Det er også skuffende at Regjeringen prioriterer forbruk i dag fremfor investeringer for fremtiden. Vi kan ikke vente til vi har full barnehagedekning og de barna som går i barnehage nå, kommer ut i arbeidslivet, før vi innfører kunnskap, krav og kvalitet i skole og høyere utdanning. Vi kan ikke ta hvileskjær i forskningsinnsatsen når vi allerede ligger både to og tre runder bak. Vi kan ikke utsette å realisere kunnskapssamfunnet når vi vet at Kina og India puster oss i nakken når det gjelder avanserte ting som nanoteknologi, men også når det gjelder vare- og tjenesteproduksjon på mange områder.

Regjeringens politikk skiller seg fra Høyres politikk på flere punkter, men kanskje det vesentligste punktet er at vi vil forme fremtiden. Vi stiller oss ikke passive til hvordan utviklingen rundt oss skjer, vi prioriterer å investere i mennesker, kunnskap, forskning, innovasjon og infrastruktur. Vi investerer fordi omstilling og endringsvillighet også betyr at vi må gjøre mennesker rustet til å klare seg i dette fremtidssamfunnet. Derfor satser vi på kompetanseutvikling for elever, men også for voksne.

I årene fremover er det enda viktigere enn før at vi lar alle gode krefter slippe til. Behovet for trygghet og omsorg kommer til å øke, og jakten på de gode løsningene må derfor være viktigere enn ideologiske kjepphester. Regjeringens allergi mot private og frivillige løsninger vil gjøre det vanskeligere for folk å få et tilpasset tilbud når de trenger hjelp fra det offentlige, enten det gjelder helse-, rehabiliterings-, omsorgs- eller skoletilbud. Hvis vi skal unngå at folk blir kasteballer i det offentlige, kan vi ikke la utdaterte prinsipper utkonkurrere fornuftige ordninger, slik Regjeringen gjør. På mange områder ser vi nå at andre må presse Regjeringen til å legge de ideologiske kjepphestene til side til fordel for å finne gode løsninger. Høyre er alltid på side med de gode løsningene, og ikke på de ideologiske kjepphestenes side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [13:30:39]: Jeg vet ikke om dette berører en kjepphest hos Høyre eller ikke, men jeg har lyst til å stille representanten Solberg et spørsmål knyttet til det budsjettet Høyre har lagt fram når det gjelder internasjonal solidaritet og bistand.

Høyre var medlem av en regjering som i likhet med den nåværende regjeringen hadde som mål at man skal opp på et bistandsnivå på 1 pst., og vi hadde den oppfatningen at den forrige regjeringen, som Høyre var medlem av, også var veldig opptatt av å hjelpe verdens fattigste. Når vi nå ser Høyre tilbake igjen i opposisjon, er de litt der de var før, og lager alternative budsjetter ved bl.a. å kutte i bistand. De har altså råd til i Høyre å gi skattelettelser, men finner det likevel nødvendig og riktig å gjennomføre kutt i bistand til verdens fattigste. Da sitter man igjen med et spørsmål om det er slik at det faktisk var Kristelig Folkeparti som holdt Høyre i ørene i den forrige regjeringen, som gjorde at de hadde en styrking av bistand, og om Høyre nå er falt litt tilbake til gamle synder og lager alternative budsjetter ved å kutte i bistand. Det kan i alle fall ikke være situasjonen i norsk økonomi som har gjort at Høyre har funnet dette nødvendig.

Erna Solberg (H) [13:32:00]: Jeg er veldig stolt av det helhetlige opplegget vi har laget i vårt statsbudsjett for å bidra til utviklingen i den tredje verden. Det er på tre viktige områder alle utviklingslandene ber om støtte, det er tre viktige områder som hele den internasjonale opinionen snakker om når det gjelder det å skape økonomisk utvikling i den tredje verden.

Det ene er gjeldslette. Der følger vi Regjeringen – vi synes Regjeringen gjør en god jobb med å komme sterkere på gjeldslette, og det får de vår støtte til.

Så er det bistand. Vi øker bistanden i forhold til vårt eget forslag i fjor, men vi øker den ikke så mye som Regjeringen.

Og så gjør vi noe ganske dramatisk annerledes enn det noen andre partier i denne sal gjør, vi tar det taket som det fra utviklingsland er bedt oss om å gjøre, nemlig å redusere tollsatsene våre for utviklingsland. I dag er det de 50 fattigste landene som har fri tolladgang til det norske markedet. Vi sørger for at alle utviklingslandene i løpet av en trappetrinnperiode neste år kommer til å få fri markedsadgang til Norge med hovedtyngden av sine varer. Det kommer til å bidra betydelig mer enn den lille forskjellen det er mellom vårt opplegg og regjeringspartienes opplegg når det gjelder utvikling i utviklingslandene målt i bistand. Det er handel de ber om – mye mer enn bistand.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:33:31]: Høyre ønsker en slanking av landbruksbudsjettet og en deregulering av produksjonen. I forslaget i årets statsbudsjett, som jeg forstår bare er et første skritt på veien, vil de jo som kjent redusere inntektsnivået med ca. 30 000 kr. Høyre legger seg nå på siden av – ja, mange vil faktisk si foran – Fremskrittspartiet i et ønske om å deregulere produksjonen.

I denne sammenhengen har jeg lyst til å spørre om det som står om tollfritak. Det heter der at det tollfritak man i dag har for de minst utviklede landene, MUL-landene, skal utvides til ytterligere 90 land. Mitt spørsmål er: Vil de 90 landene også innbefatte Argentina og Brasil, og har Høyre regnet på hvilke konsekvenser det vil få for prisnivået på landbruksproduksjonen i Norge og den pris som norske bønder vil kunne oppnå i markedet?

Erna Solberg (H) [13:34:24]: Dette var jo en interessant debatteknikk.

For det første skal jeg svare på det representanten spurte om. Nei, det står også i budsjettalternativet – hvis man har lest igjennom det – at vi unntar sensitive landbruksprodukter. Ja, det betyr at Argentina og Brasil og latinamerikanske land vil få markedsadgang, men ikke for det som må defineres som sensitive produkter, nettopp av hensyn til at vi ikke skal ha for raske endringer for norsk landbruksproduksjon. Men jeg synes jo at vi kunne tåle litt mer import også fra disse landene.

Når representanten forsøker å hevde at vi går foran Fremskrittspartiet, må jeg spørre: Kan man regne? Fremskrittspartiet har fire ganger så stort kutt i landbrukssubsidier som vi har. Vi har ikke sagt at dette er et første skritt i reduseringen. Vi har sagt at dette er senkningen av nivået, og vi har sagt at det begrunner vi i at vi vil slippe bøndene fri fra mye av de reguleringene som Senterpartiet og landbruksforvaltningen påfører den enkelte ambisiøse, fremtidsrettede bonden, og som f.eks. bidrar til at man legger unødvendige hindringer i veien for samdrift og andre utviklingstiltak i landbruket.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:35:34]: For mange av oss er det overraskende å registrere at Høyre søker å saldere sitt budsjettopplegg nettopp med kutt i bistand – ikke minst etter at man har vært sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i en regjering som har hatt en uttalt ambisjon om å nå det samme mål, på 1 pst., som også denne regjeringen arbeider ut fra.

Så hører jeg representanten Erna Solbergs svar på spørsmålet fra representanten Hill-Marta Solberg og registrerer at det til forveksling er likt det svaret som Fremskrittspartiet tradisjonelt gir, at man reduserer tollsatser i stedet for å foreslå bevilgninger. Er det som Høyre her foreslår i budsjettet, en tilnærming til Fremskrittspartiet med sikte på å mykgjøre et framtidig samarbeid?

Erna Solberg (H) [13:36:31]: Vi øker bistandsbudsjettet med 2,5 pst. neste år. Det er litt mindre enn Regjeringen gjør, men det er altså omtrent 8 milliarder kr mer i bistand enn det Fremskrittspartiet har.

Så svarer vi altså på det utviklingslandene ber om, og jeg har lyst til å si at jeg er litt forbauset over denne høye tonen fra dem som ikke svarer på utviklingslandenes bønn, og som mener at det er bedre at vi bare gir bistand. Vi sier at vi både skal gi bistand og øke handelen, for når vi øker handelen samtidig som vi gir bistand, så får det en langsiktig, god effekt. Hvis vi sperrer landene ute fra våre markeder og bare gir bistand, fortsetter vi et avhengighetsforhold av bistanden som jeg faktisk tror er veldig usunt både for nasjonalitetsfølelse, for selvhevdelse og for selvrespekt i mange av utviklingslandene. Og jeg tror at over tid er vår utesperring fra markedet også en sikkerhetsrisiko i forhold til den verdensutviklingen vi ser. Jeg tror at verdens utvikling blir betydelig bedre av de endringene vi gjør på tollsiden, enn den blir av den milliarden og litt mer som de andre partiene har mer i bistand. Den langsiktige effekten blir bedre av dette.

Heikki Holmås (SV) [13:37:45]: Jeg kunne også være fristet til å snakke om de usosiale bistandskuttene som Høyre legger opp til, de usosiale skattelettene som jeg mener at Høyre gir, og økningen i barnehagesatsene. Men jeg kan isteden tenke meg å bruke tiden min på å si at Høyre skal ha ros for at de faktisk prioriterer. De viser forskjellene mellom sin politikk og vår politikk ved å prioritere annerledes.

Lars Sponheim var i sted klokkeklar i å understreke at nøysomhet skulle ligge til grunn for ethvert samarbeid som Venstre gikk inn i. Jan Tore Sanner var hakket mer ullen. Derfor vil jeg stille et veldig enkelt spørsmål til representanten Solberg, og det er: Er det uaktuelt for Erna Solberg å gå inn i et samarbeid med Fremskrittspartiet dersom de krever å få kjøre den form for usosial renteøkningspolitikk som ligger til grunn for deres alternative opplegg?

Erna Solberg (H) [13:38:58]: Jeg konstaterer at representanten Heikki Holmås mener at det er usosialt å gi minstepensjonister i store hus lavere skatt, at det er usosialt å gi folk i fullt arbeid med lave og helt vanlige inntekter skattelettelse, og at det er usosialt å gi handelsåpninger for utviklingslandene, til tross for at det er det de ber om, særlig alle de nye latinamerikanske venstresidelederne, som SV ellers i andre debatter pleier å dyrke så mye. Jeg synes det er sosialt å bidra til at mennesker kan stå på egne ben og klare å betale regningene sine, og å sørge for et skattenivå for vanlige inntekter og for pensjonister med dårlig økonomi. Det synes jeg er bra.

Vi kommer alltid til å stå for en ansvarlig økonomisk politikk. Det er en del av den Willochske ryggmargsrefleksen i partiet Høyre. Det kommer vi til å gjøre, og det tror jeg alle samarbeidspartnere vet at vi gjør. Det har vi gjort i alle de regjeringer vi har sittet i, og det kommer vi til å gjøre i alle de regjeringer vi kommer til å sitte i i fremtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV) [13:40:24]: Vi har fått framlagt det beste statsbudsjettet i norgeshistorien. Det skyldes naturligvis at vi er velsignet med en masse naturressurser, som gjør at vi har godt med penger i dette landet. Men det skyldes ikke minst at vi velger å gjøre disse naturressursene om til velferd. Vi omdanner altså naturressursene til velferd. Det som da preger denne regjeringen, i motsetning til den forrige, er at vi får en ny retning ved at det er fellesgodene som skal prioriteres framfor privat rikdom. Det er nok den viktigste endringen i dette budsjettet i forhold til det budsjettet som regjeringen Bondevik i sin tid la fram.

I denne salen har det vært tatt mange viktige historiske beslutninger, og det har vært mange milepæler, om en vil bruke det ordet. Jeg vil dra fram to milepæler i dette budsjettet. Den ene er at det nå er slutt på at noen står i barnehagekø. For noen år siden var det sånn at alle hadde rett til videregående skole. Nå er det sånn at alle barn kan gå i barnehage. Og man vil da snakke om det sånn: Før i tida var det sånn at man stod i barnehagekø. Nå er det sånn at alle som vil, kan gå i barnehage. Det er en historisk milepæl.

En annen historisk milepæl er at vi har kommet fra ord til handling i forhold til den største klimatrusselen vi har, nemlig CO₂-utslipp. Vi har snakket om den oppvarminga som skjer gjennom mange år, vi har kikket på isbreer som smelter, vi får stadig rapporter fra ulike institutt som sier at den verste klimatrusselen vi har, er overoppheting, og CO₂ står for det største utslippet i så måte. Nå har altså denne regjeringa bestemt seg for å gjøre noe med det, og man har satt i gang et seriøst, skikkelig prosjekt sammen med Statoil, der man skal rense CO₂. Det er ikke bare noe som kommer Mongstad til gode, det vil også komme en rekke andre lignende anlegg til gode, både innenlands og også utenlands. Det er å gå fra ord til handling med å ta klimautfordringene på alvor.

Så vil jeg ta opp to andre ting som jeg syns er ekstra gledelig i budsjettet. Det ene er at vi som et av verdens rikeste land å bo i – vi lever jo innerst i indrefileten – faktisk klarer å holde fanen høyt for de aller svakeste, for de aller fattigste, både gjennom at vi er villige til å slette gjeld, og gjennom at vi er villige til å bruke over 2 milliarder kr ekstra, slik at vi passerer 20 milliarder kr i bistand. Jeg må si at det er viktig at vi faktisk klarer å se forskjellen på den fattigdommen som enkelte opplever i hjemlandet vårt, og den bunnløse fattigdommen som vi ser i enkelte utviklingsland. Det er ikke sammenlignbart, og derfor skal vi som et veldig rikt land alltid ha fanen høyt hevet for å gi så det monner til utviklingsland. Jeg er veldig glad for at Regjeringa har lagt fram et budsjett som er med på å gi et formidabelt løft i så måte.

Så må jeg til slutt snakke om den kjepphest som jeg alltid har, og det er distriktspolitikk. Distriktspolitikk er hovedårsaken til at jeg er på Stortinget, og for mange SV-ere er det usedvanlig viktig at vi klarer å utvikle det. Vi vet at Norge er et lite land, Norge er så lite et land at om vi hadde samlet hele befolkninga mellom Drammen og Gardermoen, hadde det fortsatt vært spredtbygd. Den er ikke mer enn en forstad til London, den befolkningskonsentrasjonen vi har. Men det er jo ikke det som er Norge. Norges sjel ligger i at vi har klart gjennom mange år å ta vare på hele bosettinga, fra Nordkapp til Lindesnes. Derfor er det så bra at vi også i dette budsjettet har klart å gjøre en rekke viktige løft i distriktspolitikken.

Vi har en nordområdesatsing som er formidabel. Det er viktig med tanke på en landsdel som er truet med fraflytting, men det er også viktig med tanke på de strategiske forhold i nordområdene. Dessuten har man gjennom iherdig innsats fra både finansminister og kommunalminister klart å få tilbake den differensierte arbeidsgiveravgiften – det antakelig viktigste distriktspolitiske virkemidlet som Norge har hatt. Vi mistet det dessverre for noen år tilbake, og denne regjeringa har ved iherdig jobbing klart å få det tilbake. Det er meget bra at det er på plass, og det er veldig viktig for Distrikts-Norge.

Dette budsjettet er et viktig steg i retning av å nå målet som står i Soria Moria-erklæringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:45:40]: I valkampen førte SV ein retorikk om at ein skulle ta dei rikaste, ein skulle flå dei rikaste med skatt. Mykje tyder på at SV har endra holdning litt i forhold til det. Det kjem nok av at SV også er i ferd med å innsjå at kapital og dei rikaste flyttar seg dit rammevilkåra er best, slik at auka skatt for dei aller rikaste i landet i mange tilfelle kan bety reduserte skatteinntekter for staten, og altså ikkje auka skatteinntekter. Det er det også ei nyleg publisert dansk undersøking som bekreftar.

Derimot har dei med 400 000 kr i inntekt fått auka skatt i form av at innslagspunktet for toppskatt er underregulert. 65 000 har fått auka toppskatt på grunn av dette. Spørsmålet mitt til representanten Ryan er om ein person med i overkant av 400 000 kr i inntekt er ein rik person som må takast i form av høgare skatt?

Inge Ryan (SV) [13:46:46]: Aller først tror jeg man må ha forståelse for viktigheten av å betale skatt. Det er en ting som jeg tror både representanten Hagesæter og jeg må kunne diskutere i ulike fora. Jeg vet at han vil si at man skal betale minst mulig skatt, og så skal man ha lite til fellesskapet.

SV er opptatt av at vi skal betale skatt etter evne. En inntekt på 400 000 kr, som representanten spør om, er en akseptabel inntekt, og man skal betale skatt i forhold til den inntekten. Betaler man for mye eller for lite skatt i dag når man tjener 400 000 kr? Jeg syns man betaler ca. riktig i skatt i dag når man har 400 000 kr i inntekt. Vi mener at skatten på de laveste inntektene med fordel kunne vært noe redusert. Det er noe som vi i SV jobber videre med, altså at det skal bli redusert skatt på de aller laveste inntektene i åra framover.

Per-Kristian Foss (H) [13:47:51]: Det var hyggelig å høre at det viktigste representanten Inge Ryan hadde å glede seg over i distriktspolitikken, var et politisk gjennombrudd overfor EU som skjedde under den forrige regjeringen, slik det også er meddelt Stortinget i flere dokumenter. Det gjaldt den differensierte arbeidsgiveravgiften.

Mitt spørsmål er imidlertid, når det gjelder distriktspolitikken, hvorfor representanten Ryan ikke har anledning til å glede seg over høyere avskrivningssats for industrien, som jo næringslivet i distriktene, som andre steder, har bedt om, og som faktisk også står i SVs program. Finansministeren har svart at dette ikke er aktuelt når det går så godt som det gjør i økonomien i dag. I dag svarte hun at når vi nå satser mer på veier, er det ikke nødvendig, og når arbeidskraft er viktigere, er det heller ikke nødvendig. Mitt spørsmål er egentlig: Når er det nødvendig i norsk økonomi å realisere den biten av SVs program som går på høyere avskrivningssatser for industrien?

Inge Ryan (SV) [13:48:45]: Det er helt riktig, som representanten Foss sier, at SV har sagt i sitt program at man ønsker å øke avskrivningssatsene i industrien. Det er ikke SVs program som denne regjeringa følger til punkt og prikke, det er Soria Moria-erklæringa som ligger til grunn, og der ligger det ikke inne at vi skal øke avskrivningssatsene for industrien. Jeg tror at man i en gitt situasjon der næringslivet går dårligere, må ta i bruk en del nye virkemidler for både industrien og annet næringsliv. Det gjelder arbeidsmarkedstiltak, det gjelder skattetiltak, og det gjelder avgiftstiltak. Men akkurat nå går faktisk norsk industri veldig godt. Jeg vet at representanten Foss tidligere i Stortinget har tatt opp utfordringen med hensyn til mangel på arbeidskraft. Det er situasjonen i Norge i dag, og det er viktig at vi faktisk kjøler ned økonomien, slik som også tidligere finansminister Foss var veldig opptatt av, når ting går bra i landet.

Jan Sahl (KrF) [13:49:51]: Vi står overfor store utfordringer i årene framover knyttet til et økende antall eldre mennesker. Blant de største utfordringene i forbindelse med dette er å skape en eldreomsorg med kvalitet i innhold og behandlingstilbud og å gi mennesker med funksjonshemning, utviklingshemning eller kronisk sykdom innflytelse og kontroll over eget liv. Det er ikke et velferdssamfunn verdig at unge mennesker fortsatt skal bli plassert på sykehjem. For å klare dette trengs det en forpliktende opptrappingsplan med konkrete bevilgninger til formålet. Da er mitt spørsmål til SV: Vil SV i regjering være med på å sikre at vi får en forpliktende plan for å møte framtidens omsorgsutfordringer, der omsorgstjenestene har høy kvalitet og brukernes behov settes i høysetet?

Inge Ryan (SV) [13:50:45]: Det er jo ingen tvil om at en av de store utfordringene vi har, er å klare å dekke behovene i forhold til både pleietrengende og funksjonshemmede ute i kommunene. Det er jo nettopp derfor at man satser så formidabelt på bedre kommuneøkonomi som denne regjeringa har gjort. Vi har passert langt over 10 milliarder kr i økt satsing på kommunesektoren, og man har også signalisert at man ønsker å satse videre i åra framover. For det er jo i kommunene at den desidert største tjenesteproduksjonen skjer for de gruppene som representanten Sahl er opptatt av, så med en styrket kommuneøkonomi legger man til rette for at man kan få gode tilbud til både funksjonshemmede og pleietrengende i åra framover. Det er klart at behovet er enormt, så å nå helt til topps slik at alle sammen får dekket det de har krav på og behov for, er veldig krevende. Men man må hele tida streve mot å komme så nær målet som mulig.

André N. Skjelstad (V) [13:51:55]: Representanten Ryan har i lengre tid prøvd å framstille seg som distriktenes talsmann først og fremst. Det var med stor interesse jeg la merke til det han sa, at dette var det beste statsbudsjettet noensinne. Det blir litt pompøst. Det er nesten så det blir litt OL-aktig, men dog – la det ligge.

Det som mitt spørsmål til hr. Ryan i denne sammenhengen gjelder, er: Med det som nå smekkes inn i kommuneøkonomien – og det kan isolert sett være bra – fører det til at i mange av distriktskommunene er kommunen lønnsledende. Klarer Ryan å se at det er med på å skape en større sentralisering også internt i kommunene? Er det ikke en viss uro hos representanten for at dette kan være med på å skape en sentralisering som kanskje ikke er hensikten?

Inge Ryan (SV) [13:52:49]: Jeg klarer ikke å se at kommunene er spesielt lønnsledende. I hvert fall har ikke jeg noe kunnskap for å kunne påstå det.

Det som er viktig for at vi skal unngå sentralisering, er at vi gjør en del konkrete grep. Den differensierte arbeidsgiveravgiften, som jeg pekte på i mitt innlegg, er et meget effektivt grep. Vi har fått flere forskningsrapporter som har gått gjennom hva det er som virker i norsk distriktspolitikk. Der har man pekt på at det vi gjør i Nord-Troms og Finnmark, er effektivt. Det vi har gjort gjennom differensiert arbeidsgiveravgift, er effektivt, og det vi har gjort gjennom Innovasjon Norge, er også til dels effektivt – det er litt mer varierende resultater der. For at vi skal hindre sentralisering, må vi fortsette å ha en del virkemidler der vi prioriterer og satser på spesielle ting i utkantene. Jeg er opptatt av at vi ikke må se på det som en subsidiering. Det er en nasjonal politikk for hvordan vi skal bevare bosettinga i Norge, for det er viktig for hele landet.

Ulf Leirstein (FrP) [13:54:01]: Jeg hørte med stor interesse på representanten Ryans skryt av alt Regjeringen hadde fått til, og det lover sikkert godt i forhold til mange av valgløftene som SV hadde. Det er nettopp det jeg har lyst til å henge meg opp i. Det er et par av valgløftene som jeg faktisk mangler og ikke ser noe til. Det ene var man veldig klar på. Det gjelder dette med makspris i barnehagen. Så ser vi nå at SV helhjertet støtter et budsjettforslag hvor maksprisen økes. Man skal nå ta inn flere millioner kroner fra barnefamiliene i økt makspris.

Det andre var dette måltidet i skolen, som veldig mange foreldre hadde sett fram til. Dette skulle man få gjennomført nå, siden det var veldig høyt på den politiske agendaen under valgkampen. Kan representanten Ryan nå gi noen garanti for når man eventuelt kommer tilbake til dette med skolemåltid? Når vil dette bli innført, og vil dette være et av valgløftene som man kan se fram til er innført innen denne valgperioden?

Inge Ryan (SV) [13:54:50]: Jeg tror SV har fått innført veldig mange av de løftene vi gikk til valg på. Nå har denne regjeringa sittet ca. 13 måneder, og fram til neste valg vet vi at det er nesten tre år. Det betyr at vi er veldig godt i gang med å innfri mange av løftene som SV hadde, og ikke minst mange av løftene i Soria Moria-erklæringa.

Det er slik at denne regjeringa bygger på Soria Moria-erklæringa. Der fikk SV betydelig gjennomslag for sin politikk, som gjorde at vi gikk inn i denne regjeringa. Det er den som gjelder for Regjeringa. Så vil sjølsagt SV framover jobbe med en del av sine saker som vi ikke nådde fram med på Soria Moria, både på landsmøter og i diverse partiprogram. Slik vil det være for alle parti. Men for oss er det Soria Moria-erklæringa som gjelder, og der står det ingen ting om at man skal ha varm skolemat innført i løpet av denne stortingsperioden.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Siv Jensen (FrP) [13:56:04]: Jeg synes mye av denne finansdebatten har vært et forsøk fra regjeringspartiene på å spore debatten bort fra det statsbudsjettet som faktisk blir vedtatt. I den grad man har snakket om budsjettets innhold, har det vært floskler og store ord, og i stedet har man brukt mye tid på å skape et inntrykk av at det er umulig for dagens opposisjonspartier å samarbeide.

Det jeg opplever, er at man her gjør et forsøk på å dekke over sine egne samarbeidsproblemer. Det var et hav av forskjell mellom SV og Arbeiderpartiet før Soria Moria. Man ser at selv om man har sittet på Soria Moria og forhandlet, er det fortsatt et hav av forskjell mellom regjeringspartiene på en rekke områder. Den debatten ser vi daglig. Det er uenighet om forsvarspolitikk, utenrikspolitikk, energipolitikk – for å nevne noen helt essensielle områder for nasjonen Norge. Det er et faktum.

Å bruke denne finansdebatten til å forsøke å skape et inntrykk av at det skulle være vanskeligere for dagens opposisjonspartier, eller nærmest forvente at vi skulle ha kommet lenger enn de rød-grønne partier hadde gjort på tilsvarende tidspunkt for fire år siden, synes jeg rett og slett er tåpelig. Jeg synes man burde bruke tid på å snakke om det budsjettet som faktisk blir vedtatt, for det er det som kommer til å prege nasjonen Norge neste år – om man har bevilget nok penger til å bekjempe fattigdom, som var en av de store sakene, særlig til SV, før valget. Hva har man gjort for å redusere fattigdomsproblemene for alle landets minstepensjonister som lever under fattigdomsgrensen? Jeg synes det er flaut å bo i et av verdens rikeste land, og så klarer man ikke å gjøre noe for 100 000 pensjonister som lever på et eksistensminimum. Det er klart vi kunne gjort noe med det. Det er bare å øke minstepensjonen. Fremskrittspartiet har foreslått det, og jeg registrerer at det blir nedstemt i løpet av voteringen i dag. Det synes jeg er trist.

Hadde man ønsket å gjøre noe med utfordringene i helsevesenet, hadde man sanert gjelden til sykehusene. Man hadde sørget for å bedre mulighetene for sykehusene til økt pasientbehandling. Når nær sagt samtlige av våre sykehus gir uttrykk for at den eneste måten å få dette til på er å øke den innsatsstyrte finansieringen, synes jeg det er bemerkelsesverdig at Regjeringen går motsatt vei og reduserer den innsatsstyrte finansieringen, når man har bevis for at jo høyere prosentsatsen er, jo mer effektiv er driften av landets sykehus. Det får Regjeringen redegjøre for selv.

Så har man prøvd å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiets budsjettalternativ er urealistisk, er på en egen klode, på en egen vidde. Den har jeg lyst til å returnere, særlig til SV, som oppfører seg nå som om de har flere tiårs erfaring som et statsbærende parti. Jeg synes det er litt underholdende å sitte og høre på SVs talsmenn. Da SV la frem sine alternative statsbudsjetter, foreslo de bl.a. et kutt i Forsvaret på 3 milliarder kr, og de mente de kunne innestå for at det var et veldig ansvarlig budsjett. Da var det parlamentarisk leder Kristin Halvorsen som la det frem. Nå sier finansminister Kristin Halvorsen at det er helt urealistisk å kunne foreta et kutt i den størrelsen. Dette er i beste fall et gigantisk voksenopplæringsprosjekt for partiet SV.

Så gikk finanspolitisk talsmann og leder av finanskomiteen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til angrep på Fremskrittspartiet i stedet for å fortelle om Regjeringens budsjett – igjen en fordekningsmekanisme. Der har jeg lyst til å ta to av utfordringene. Det første Schjøtt-Pedersen var innom, var en uttalelse fra meg om at full barnehagedekning ville kommet uansett. Det innestår jeg for. To av statsrådene som har sittet i denne salen i hele dag, nemlig finansministeren og kunnskapsminister Øystein Djupedal, var jo arkitektene bak barnehageforliket sammen med meg og Fremskrittspartiet. Hadde ikke det skjedd, hadde vi altså ikke hatt den progresjonen i utbyggingen av barnehager. Det var fordi SV og Fremskrittspartiet fant hverandre i en sak hvor vi i utgangspunktet stod langt fra hverandre, at de andre partiene kom med og man fikk fart i både utbyggingen av og prissettingen på barnehageplasser. Det synes jeg ikke at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal forsøke å bortforklare. Det var jo som en følge av det at Arbeiderpartiet kom med i det brede barnehageforliket, og vi er stolte av å ha vært med på det.

Denne debatten bærer preg av store floskler, store ord og et forsøk på å fordekke det budsjettet som landet skal styres etter i 2007. Vi skal i løpet av kommende år sørge for å avsløre mange av de feilvalgene, feilprioriteringene og feilbudsjetteringene som denne regjeringen nå gjør, som dessverre kommer til å redusere velferden på mange områder der Regjeringen selv sier at velferd skal prioriteres.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [14:01:28]: Vi er mange som har merket oss at Fremskrittspartiet ikke synes så særlig om at det blir stilt spørsmål ved deres budsjett i finansdebatten, men i et replikkordskifte må vel det kanskje være lov.

Jeg skal spare Fremskrittspartiets formann for å spørre om den økonomiske politikken, og utfordre representanten Jensen på et helt annet punkt, som, ifølge lesning av Fremskrittspartiets budsjettforslag, merker seg ut. Kanskje er en av de aller største utfordringene kloden står overfor, klimaendringer. Vi ser dem komme, vi ser dem komme mye raskere enn noen hadde trodd, og vi får stadig sterkere dokumentasjon på at det henger sammen med utslipp av klimagasser.

Fremskrittspartiet ønsker jo å komme i regjering, og da er det interessant å vite hva Fremskrittspartiets formann mener om disse spørsmålene. I budsjettet framkommer det følgende: Man kutter drastisk i bevilgningene til jernbane. Der skal bilkjøring være alternativet. Det skal sågar også gjøres billigere. Så skal det ikke gjennomføres rensing av CO₂. Det er borte i Fremskrittspartiets budsjett. Miljøverndepartementets budsjett er kuttet kraftig. Man sanerer hver eneste krone som er til både internasjonal og nasjonal miljøpolitikk. Hva er Fremskrittspartiets svar på disse utfordringene?

Siv Jensen (FrP) [14:02:45]: Først må jeg få lov å si at jeg synes det er veldig gledelig at både regjeringspartiene og andre retter mye oppmerksomhet mot Fremskrittspartiets politikk. Det betyr jo bare at den blir presentert i langt bredere skala enn den ellers ville blitt hvis bare vi presenterte den, så jeg takker for den hjelpen.

Dernest til klimaspørsmålet. Det blir ikke bedre klima av at vi har et omfattende byråkrati i Miljøverndepartementet. Det er direkte forbausende at Hill-Marta Solberg mener det. Men det som kanskje kunne vært et bidrag, var å fornye bilparken, som ville gjort at flere av oss hadde hatt råd til å kjøre rundt i miljøvennlige biler til en anstendig pris, og at vi fikk vraket alle de bilene som forurenser, og dermed hadde fått fornyet bilparken. Det blir det et bedre miljø av. Det blir ikke mer miljøvennlig energiproduksjon i Norge av at vi bruker milliarder av kroner på CO₂-rensing. Kanskje vi heller skulle bruke energien vår på bokstavlig talt å utvikle nye energiprosjekter der hvor Norge har rikelige muligheter og anledning til å være i førersetet i verden – på å produsere miljøvennlig energi, som vi har alle forutsetninger for å få til.

Ola T. Lånke (KrF) [14:04:01]: I sitt alternative statsbudsjett går Fremskrittspartiet inn for å etablere et ekstra utenlandsbudsjett på 7 milliarder kr til tiltak som etter fremskrittspartiteorien ikke skal påvirke norsk økonomi, fordi pengene da brukes utenlands. Dette dekker så Fremskrittspartiet inn en og en halv gang ved å kutte i bistandsbudsjettet til de fattige i andre land. Dersom hensikten var å bruke mer penger uten å skade norsk økonomi, henger jo ikke dette helt sammen.

Men så vil også Fremskrittspartiet bruke 23 milliarder kr ekstra av oljepengene som skulle sikre våre barns framtid, til mer forbruk hos oss i dag. Fremskrittspartiet har jo stor tro på at å bruke mer penger i Norge vil føre til bedre levevilkår her, mens man samtidig ved å bruke mye mindre penger på innsats mot fattigdom ikke ser noen som helst negative effekter der ute. Verdens utviklingseksperter er, som vi vet, enige om at utryddelse av fattigdom i verden må baseres på gjeldslette, handel og økning av bistand fra de rike land. Hvordan henger dette sammen? Er det slik at Fremskrittspartiet ikke ser noen hensikt i å bidra til å avhjelpe fattigdom ute?

Siv Jensen (FrP) [14:05:15]: Til det siste først: Også i Fremskrittspartiets budsjettalternativ foreslår vi faktisk en økning av gjeldsletten. Vi er for det, fordi vi mener det virker. Vi er også for økt handel. Vi står her i en motsetning til mange andre partier i denne sal som opererer med en utrolig dobbeltmoral når de ønsker å opprettholde handelsbarrierer og handelshindre overfor verdens fattigste land, som vi selv skal berike oss på og tro at det eneste som hjelper, er ensidig stat til stat-bistand, som gjerne havner i lomma på korrupte ledere, i stedet for å komme ut til dem som virkelig trenger det. Handel har vist seg å være et effektivt virkemiddel i alle sammenhenger. Da må vi også sørge for at de fattige landene får ta del i det.

Jeg synes at de som kritiserer Fremskrittspartiets bistandspolitikk, først skal gå i seg selv og forklare hvordan det har seg at 50 år med tradisjonell bistandspolitikk i Afrika, bare har gjort det kontinentet fattigere. Noen få mennesker har fått hjelp – det er helt korrekt – men fattigdommen er brutal, og den er synlig. Da må de som går i bresjen for tradisjonell bistand, selv begynne å forklare hvorfor de vil fortsette med en medisin som åpenbart ikke virker.

Inge Ryan (SV) [14:06:31]: Fremskrittspartiet har ved flere anledninger uttrykt at de har et mål om å komme i regjering. Med det budsjettet som Fremskrittspartiet legger fram her, der de øker det med 23 milliarder kr, frir man neppe til Høyre. Så har de også et budsjett som reduserer bistanden med 10 milliarder kr. Da frir man neppe til Kristelig Folkeparti.

Betyr det at representanten Jensen og Fremskrittspartiet har gitt opp håpet om å få til en regjering på høyresiden i Norge?

Siv Jensen (FrP) [14:07:02]: Jeg synes det er rørende, jeg, med denne forferdelige omsorgen som både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vist i denne debatten, for hvorvidt det lykkes Høyre og Fremskrittspartiet å oppnå et samarbeid eller ikke. Den eneste grunnen til at disse partiene er så opptatt av dette, må jo være den reelle frykten for å få et regjeringsalternativ som konkurrent. Jeg kan ikke forstå dette på noen annen måte. Jeg synes faktisk dette begynner å bli litt underholdende.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hadde enorm avstand mellom seg før de satte seg ned på Soria Moria og forhandlet, men den avstanden ser vi jo hver dag ikke er vekk. Det er svære diskusjoner innad i de samme regjeringspartiene mot hverandre om både dette og hint. SVs stortingsrepresentanter demonstrerer ute på plenen istedenfor å sitte inne i stortingssalen. Jeg synes vi har nok eksempler det siste året på at selv om de tre partiene har flertall, er ikke samarbeidet på alle måter så forferdelig vellykket. Det bør kanskje regjeringspartiene ta inn over seg i stedet for å være så rørende opptatt av et potensielt samarbeid mellom andre partier.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:08:25]: Ein raud-grøn tråd i dette budsjettet er meir pengar til kommunane og dermed auka kommunalt sjølvstyre. Viss det lokale sjølvstyret skal ha noka meining, må kommunane og dei folkevalde der ha økonomisk handlingsrom til å driva politikk og utforma tenestene sine i tråd med det folk lokalt ynskjer og treng. Senterpartiet meiner meir lokalt folkestyre fører til meir lokalt tilpassa velferd og dermed til betre velferd.

Ein motsats til dette samfunnssynet er ein sentralistisk politikk som går ut på at Stortinget øyremerkjer midlar og overlet til tusen på tusen av byråkratar å styra velferdspolitikken. Den lokale nyansen, det spesielle behovet, kjem då fort i skuggen.

Kor står eigentleg Framstegspartiet i dette spørsmålet? Er dei einige med oss i at kommunane skal vera drivkrafta i velferdspolitikken, eller skal staten og byråkratiet styra langt på veg uavhengig av lokale ynske og forhold?

Siv Jensen (FrP) [14:09:32]: Nå synes jeg Meltveit Kleppa virkelig brakte opp et interessant perspektiv. Hun refererte til tusener på tusener av byråkrater. Kanskje hun skal gå til sin egen regjering og prøve å sette i gang et prosjekt for hvordan vi på en mer effektiv måte kan bruke folks skattekroner slik at de blir brukt til tjenesteproduksjon fremfor papirflytting og byråkrati. Det er klart at det er mulig.

Fremskrittspartiet er for det lokale selvstyret. Fremskrittspartiet er for at kommunepolitikerne skal kunne rå i størst mulig grad over de oppgavene de er satt til å styre. Det er en av grunnene til at vi har vært kritisk til mange av de innblandingene som Miljøverndepartementet gjør, som Fylkesmannen gjør, hvor man direkte griper inn i enstemmige vedtak fattet av lokale kommunestyrer, og det burde bekymre Meltveit Kleppa mye mer. Denne saken har Fremskrittspartiet reist mange ganger, men dessverre får vi ikke støtte av de partiene som sier at de er opptatt av det lokale selvstyret.

Og til slutt: Vi er svært opptatt av at de viktigste primæroppgavene som kommunene er satt til å gjøre, nemlig å ta vare på våre eldre og våre barn, skal prioriteres over alt annet. Derfor øremerker vi midler til eldreomsorg og skole.

Lars Sponheim (V) [14:10:49]: Representanten Siv Jensen og jeg kunne sikkert fort bli enige om at den sittende rød-grønne regjering bør få avløsning ved første anledning. Vi kan sikkert også bli enige om at sannsynligheten for at det vil skje, er ganske stor. Det ser vi bl.a. på hvordan Arbeiderpartiet godblunker til sentrumspartiene i denne sal. Det er nok et forsøk på å investere «beyond» 2009.

Det store spørsmålet er: hva så? På denne bakgrunn var jeg veldig spent på Fremskrittspartiets alternative budsjett. Hvor ligger invitasjonene til det å kunne se noen endring av det som er avstanden, å lese i budsjettinnstillingen i dag – ikke det at jeg mener at Fremskrittspartiet skal utslette seg selv og bli lik de andre partiene, men en strateg som Siv Jensen har helt sikkert et siktemål der ute for hvor politikken skal treffe. Kan jeg få en leserveiledning i Fremskrittspartiets budsjett? Hvor er det jeg skal se etter invitasjoner i dette budsjettet, og hvor er det bevegelsene går mot et slikt mulig siktemål?

Siv Jensen (FrP) [14:11:55]: For det første: Jeg mener at eventuelle bevegelser skjer gjennom samtaler og forhandlinger mellom partiene, ikke gjennom et alternativt statsbudsjett, som er et bevis for det partiprogrammet som Fremskrittspartiets stortingsgruppe har gått til valg på. Vår jobb nr. 1 er å fremme de forslagene vi har gått til valg på. Alt annet ville vært en hån mot alle våre velgere. De skal være helt sikre på at vi gjør alt det vi kan for å ivareta vår politikk.

Men la meg snu dette tilbake til Venstres leder, Lars Sponheim. Hvor i Venstres budsjett ligger det en invitasjon til samarbeid med Fremskrittspartiet? For spørsmålet blir jo hele tiden stilt den ene veien! Man forventer på en måte at det er Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet alene, som skal nærme seg resten av det politiske Norge. Men Fremskrittspartiet har altså en betydelig større oppslutning enn partiet Venstre. Jeg tror kanskje våre velgere forventer at vi holder fast på vår politikk, men hvis Lars Sponheim mener at vi gjennom alternative budsjetter skal synliggjøre samarbeidsvilje, forventer jeg at det også gjelder Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre.

Lars Sponheim (V) [14:13:01]: Jeg svarer gjerne på det, president.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Representanten Sponheim får nok høve til å svare seinare i debatten.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:13:30]: Sist fredag var ein spennande dag for mange fjernsynssjåarar. Gjennom hausten har store delar av folket benka seg rundt TV 2-sendingane fredagskveldane og kost seg med foxtrot, samba, quickstep og rikskjendisar i kamp om dommarane og sjåarane sin gunst. Og fredag vart altså den siste spenninga utløyst i den store dansefinalen.

I Kristeleg Folkeparti har me kalla budsjettalternativet vårt for «Ein annan dans». Me er ikkje redde for å verta bydde opp eller å by andre opp til dans på den politiske parketten. Men i motsetnad til TV 2-programmet kan ikkje tilskodarane til budsjettprosessen slå av programmet viss dei er misfornøgde. Vedtaka i Stortinget får direkte konsekvensar for kvardagslivet til folk flest. Derfor må breidda i budsjettet femna om alle, privatpersonar så vel som næringsliv, offentlege tenester og frivillige lag og organisasjonar osv.

Kristeleg Folkeparti har ikkje vore ute etter å svartmåla eller krisemaksimera. På fleire område har me faktisk gjeve gode karakterar til Regjeringa sine prestasjonar. Me er godt fornøgde med at satsinga på bistand held fram. Innafor realistiske budsjettrammer er det heller ingen grunn til å setja strykkarakter på framlegg som gjeld kommuneøkonomi og offentleg infrastruktur.

Men prestasjonane kan forbetrast på fleire andre område. Satsinga på omsorg er skuffande svak. Løyvingane til helseføretaka er så stramme at ein med god grunn må frykta at det vil gå ut over behandlingstilbodet til pasientane. Opptrappingsplanen for psykisk helse vert berre følgt delvis opp. Mange personar som på grunn av ulike funksjonshemningar treng omfattande tenestetilbod frå kommunen, opplever at kommunen må prioritera dei frie midlane til andre føremål.

Budsjettkapitla om utdaning og forsking liknar vel meir på ei tung vandring i myrlendt terreng enn på ein fengjande sportsdans. Regjeringspartia har tydelegvis avgrensa tiltru til at verksemdene sjølve er i stand til å styra forskinga. Og kutt eller manglande opptrapping av løyvingar til universitet, høgskular og stipendiatstillingar svekkjer utdaningstilbodet og forskingsinnsatsen i høgskule- og universitetssystemet over heile landet.

At kunnskapsministeren og regjeringspartia har eit engasjement for barnehagetilbodet, trekkjer me ikkje i tvil. At dei tre partia har lagt om barnehagepolitikken i forhold til kva dei meinte i opposisjon, tek me til etterretning. Og når det gjeld prioritering mellom dekningsgrad og makspris, så kjem me med ein forsiktig gratulasjon for kursskiftet, men eg vil gjerne etterlysa det same engasjementet for høgare utdaning og forsking.

I familie- og oppvekstpolitikken trengst det ein annan dans! Kristeleg Folkeparti vil gje alle foreldre eit reelt høve til å velja arbeid i eller utanfor heimen medan borna er små. Born treng tryggleik og tid i lag med foreldra sine. Kristeleg Folkeparti vil difor gje borna forkjørsrett. Det gjer me best ved tiltak som styrkjer familien. Særleg vil me styrkja fedrane sitt omsorgsansvar gjennom å auka foreldrepermisjonen med ei veke, øyremerkt til far. At regjeringspartia er mot meir reell valfridom, er vel kjent. Men eg er overraska og skuffa over at heller ikkje det å auka farspermisjonen vert prioritert av Regjeringa.

Så må eg få avslutta med nokre ord om den såkalla «frivillighetspakken». Kristeleg Folkeparti er nøgd med at dei endringane som regjeringspartia i Stortinget har gjort i budsjettet, i hovudsak dreier seg om å betra forholda for frivillige lag og organisasjonar. Smertefulle kutt i løyvingane til folkehøgskular og til samlivskurs i regi av frivillige og i tilskot til private kyrkjebygg er retta opp. Kapasiteten i rusinstitusjonar åtte av ideelle organisasjonar og stiftingar vert betre utnytta. Dette gjev håp til fleire rusmisbrukarar. Endringane i budsjettet er ein siger for frivillig samfunnsinnsats.

Men me er ikkje i mål på dette feltet. Kristeleg Folkeparti ønskjer framleis å stimulera endå meir til frivillig innsats. Gåvefrådraget må aukast, og det frivillige barne- og ungdomsarbeidet på lokalt plan må styrkjast. Me vil styrkja innslaget av frivillige organisasjonar i bistandsarbeidet både utanlands og i integreringsarbeidet innanlands. Me trur på verdien av levande, frivillig innsats. Difor oppfordrar me Regjeringa til å prioritera frivillig arbeid også utanom den korte perioden frå statsbudsjettet vert lagt fram til finansinnstillinga vert avgjeven.

Omsorg, oppvekst og frivillig innsats er hovudinnhaldet i den politiske dansen som Kristeleg Folkeparti byr opp til. Og eg kan lova alle dansepartnarar at om dansen inneheld desse programpostane, skal ikkje Kristeleg Folkeparti vera den første til å forlata parketten.

Presidenten: Ja, det kjem vel an på musikken.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [14:18:54]: Eg har ikkje tenkt å stille spørsmål om Kristeleg Folkeparti sine dansetrinn, sjølv om representanten Sørfonn snakka ein god del om det.

I finansinnstillinga går Kristeleg Folkeparti inn for å bruke ein liknande sum av oljepengane som det Regjeringa gjer. Vi ser òg at Kristeleg Folkeparti er det av dei tidlegare regjeringspartia som utmerkar seg når det gjeld bruk av skattar og avgifter, ved at dei foreslår å redusere skatte- og avgiftsnivået med ca. 170 mill. kr. I sterk kontrast til dette finn vi forslaget frå Framstegspartiet om ein ekstremt høg bruk av oljepengar, som må føre til at det blir sterkt press på renta og kronekursen. Eg vil derfor spørje: Meiner representanten Sørfonn at Framstegspartiet, som han i førre periode gjorde mange budsjettavtaler med, fører ein ansvarleg økonomisk politikk?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:20:00]: Eg har jo mest lyst til å snakka om Kristeleg Folkepartis budsjett, men på oppfordring kommenterer eg gjerne andre sine.

Eg har respekt for dei ulike partia på Stortinget, med ulik politikk og med ulik tilnærming til ulike saksområde. Det eg òg registrerer, er at i den regjeringa som mitt parti var med i, var det mogleg å finna fram til felles budsjettløysingar som me kunne stå godt oppreiste med, òg i samarbeid med Framstegspartiet.

Kristeleg Folkeparti er eit sentrumsparti. Det har me vore, det er me, og det ønskjer me å vera. Det er med på å forma vår politikk. Me søkjer dei beste løysingane, der me kan få mest mogleg gjennomslag for den politikken som me trur på. Det har me gjort, og det kjem me til å fortsetja med.

Kåre Fostervold (FrP) [14:21:05]: Kristelig Folkeparti har i media og i denne sal kritisert ett av Fremskrittspartiets forslag til å løse den omfattende grensehandelen, nemlig vårt forslag om å harmonisere norske alkoholavgifter med avgiftene i land som grenser til vårt eget. Denne avgiften på alkoholholdig vare er i stor grad med på å bidra til handelslekkasjen til f.eks. Sverige på godt over 10 milliarder kr. Likevel øker Kristelig Folkeparti denne avgiften i sitt budsjettforslag. Ser ikke Kristelig Folkeparti at denne handelen er en stor utfordring for næringslivet som holder til langs grensen, og tror ikke representanten at de skyhøye alkoholavgiftene bidrar til handel med ulovlige og kanskje farlige smuglervarer, der staten absolutt ikke har noen kontroll over verken kvalitet, omsetning eller skatteinntekter?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:21:57]: Grensehandel er ei utfordring, men det er òg alkoholproblema. Difor har faktisk alle siviliserte land ein eigen alkoholpolitikk, og ingen land blandar næringspolitikken og alkoholpolitikken. Dei utgjer kvar for seg ein fullstendig politikk og står på kvar sine sjølvstendige bein. Det ser ein i ein god del land i Europa. Frankrike og Tyskland har ganske nyleg diskutert å heva alkoholavgiftene for å dempa skadeverknadene av alkoholmisbruk. Mange EU-land diskuterer tiltak mot promillekjøring. Finland angrar på eksperimentet dei gjorde med å senka alkoholavgiftene. Dei ser store konsekvensar av det, noko som vart stadfesta her i salen for halvanna veke sidan av vår statsminister. Kristeleg Folkeparti meiner at det er ein så nøye samanheng mellom pris, bruk og misbruk at me står oppreist med forslaget vårt om å auka alkoholavgiftene.

Inge Ryan (SV) [14:23:09]: Jeg er ikke noen stordanser. Derfor har jeg store problemer med å se forskjellen på den dansen som Regjeringa danser, og den dansen som Kristelig Folkeparti presenterer for oss.

Det er altså 0,3 pst. i forskjell på budsjettforslaget til Kristelig Folkeparti og forslaget til Regjeringa. Det er en mikroskopisk forskjell. Derimot er det veldig stor forskjell på budsjettforslaget til Kristelig Folkeparti kontra Høyres, og ikke minst på Kristelig Folkepartis kontra Fremskrittspartiets.

Mitt spørsmål til representanten Sørfonn blir derfor: Er man mer bekvem med det budsjettforslaget som Regjeringa legger fram, er man mer fortrolig og enig i det, enn med det budsjettforslaget som det tidligere regjeringspartiet Høyre la fram, og det Fremskrittspartiet nå legger fram?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:23:56]: Eg må innrømma at kunnskap om og erfaring med dans heller ikkje er mi sterkaste side.

Når det gjeld økonomisk politikk og samarbeid, har me, som eg sa i eit tidlegare replikksvar, vår politikk. Me søkjer løysingar der me får mest mogleg gjennomslag for vår politikk.

I den regjeringa som me var med i i førre periode, viste det seg at det var mogleg å finna gode kompromissløysingar der me kunne stå godt oppreist. I motsetning til det som me ser no, vart diskusjonane førte internt i regjeringskvartalet, og me stod samla om det me vart einige om gjennom gode prosessar. No er me i ein annan situasjon, no er me i opposisjon, og me, på lik linje med andre opposisjonsparti, fremjar og viser vår politikk.

Erling Sande (Sp) [14:25:06]: Kristeleg Folkeparti har eit engasjement for frivillig sektor. Det har vi òg i Senterpartiet. Og regjeringspartia har styrkt frivillig sektor på fleire område, ikkje minst har den styrkte kommuneøkonomien vore viktig for det frivillige kulturlivet. Vi veit at Kristeleg Folkeparti har gode intensjonar for frivillig sektor, men vi opplevde i førre periode at også Kristeleg Folkeparti var med på kutt i løyvingane til viktige frivilligheitsområde, slik som studieforbunda og den viktige frifondordninga.

Så spørsmålet til representanten Sørfonn, for å bruke hans eigen retorikk, er: Kan Kristeleg Folkeparti love ein annan dans – og auka støtta til frifondordninga for barn og unge og støtta til studieforbunda i tida framover?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:25:47]: Me ser på heile frivillig sektor som viktig, med alle sine ulike element og avskyggingar – om eg kan bruka eit slik uttrykk – og me ønskjer mangfaldet. Kanskje er det her forskjellen er størst når det gjeld den førre regjeringa og denne, nemleg at me ønskte – og me ønskjer – å dyrka eit mangfald framfor å styra, i form av sterkare statstilskott, ein del av utviklinga i frivillig sektor. På alle område kjem me til å sørgja for at frivillig sektor skal ha gode levevilkår òg i tida som kjem, same kva for sektor det dreiar seg om.

Marianne Aasen Agdestein (A) [14:26:43]: Kristelig Folkeparti har en sterk røst når det gjelder solidariteten til de fattige både i inn- og utland. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens økning i bistandsbudsjettet. Men vel så viktig som årlig økning er hvordan vi bruker disse pengene, noe jeg antar representanten Sørfonn også er enig i. Her må vi bli bedre og mer effektive. Men ikke alle partier er enig med oss i at vi har et såpass høyt nivå på bistandsbudsjettet som vi ser i neste års budsjett. At Fremskrittspartiet har et annet syn på bistand, er vi vel kjent med, men hvordan stiller Kristelig Folkeparti seg til at den tidligere nære samarbeidspartner Høyre kutter 1,4 milliarder kr i bistandsbudsjettet?

Hva mener Kristelig Folkeparti om den nye måten bistandspolitikken er utformet på i Høyres budsjettforslag, i form av kutt på 1,4 milliarder kr, men med 200 millioner kr mer i redusert toll?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:27:38]: Bistand er veldig viktig. Me ser på det som ei rein symbolhandling for eit rikt land, men det er mykje meir enn det, og det er realitetane som betyr absolutt mest for oss. Derfor har me kjempa for og vil kjempa for at norsk bistand skal vera på verdstoppen. Det har me råd til, og det skuldar me òg dei fattigaste av dei fattige.

Så vert eg på nytt invitert til å kommentera andre sine budsjett. Eg likar ikkje så godt å kommentera andre sine budsjett. Eg likar betre å snakka om Kristeleg Folkeparti sitt budsjett. Men eg er godt fornøgd med at i eit regjeringssamarbeid med Høgre hadde me ikkje problem med å få gjennomslag for vår budsjettpolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:28:48]: Statsbudsjettet for 2007 er det fyrste gjennomarbeidde framlegget til budsjett frå ei fleirtalsregjering på over 20 år.

Eg vil peika på tre viktige forskjellar frå «vanlege» mindretalsregjeringsbudsjett:

• 1. Ingen «hemmelege» forhandlingar med eitt eller fleire opposisjonsparti, ergo mindre ståk og støy, og ingen bilete av folk ut og inn av mange dører i Stortinget.

• 2. Regjeringa og regjeringspartia lyttar. Det har vore meir tid og rom til å få innspel frå partar, organisasjonar og andre. Høyringane i Stortinget er tekne på alvor. Kristeleg Folkeparti har kome med konkrete innspel. Dei har òg blitt høyrde. Ein frå før god frivilligheitsprofil har blitt enda meir tydeleg.

• 3. Stortingsgruppene til regjeringspartia har vore tungt involverte under heile prosessen.

Alt i alt: Eit breitt forankra budsjett.

Statsbudsjettet er eit sentralt verkemiddel for å innfri valløfte, og spesielt for å følgja opp Soria Moria-erklæringa. Ei fleirtalsregjering har større sjansar enn ei mindretalsregjering til å innfri løfte. Ei mindretalsregjering må i praksis, dvs. over tid, ofte samarbeida med ulike parti. Det krev ulike former for gjennomslag. Dette kan stå i motstrid til å innfri løfte. Sett på spissen: Det kan bli viktigare å få vedteke eit budsjett enn kva budsjettet inneheld. Forliket mellom Arbeidarpartiet og Bondevik II var ikkje noko skattelettebudsjett, trass i at lågare skatt var det overordna målet for budsjettpolitikken til Bondevik II.

Budsjettet har endra den politiske samtalen. Det politiske ansvaret for budsjettet og finanspolitikken er klargjort og tydelegare enn før. Dette gjer òg diskusjonen om budsjettet ryddigare. Kritikk og forslag til endringar kan rettast til dei som sit med ansvaret.

Både penge- og finanspolitikken påverkar den norske økonomien, og skal medverka til ei stabil utvikling. Den viktigaste utfordringa for finanspolitikken er å handtera bruken av såkalla oljepengar. Di større utanlandsdelen av pensjonsfondet blir, di meir oljepengar tilseier handlingsregelen at vi kan bruka. No er vi inne i ein høgkonjunktur som bør tilseia varsemd med bruken òg av offentlege midlar. I og med dette budsjettet viser regjeringspartia vilje og evne til eit slikt ansvar, på same tid som vi leverer og innfrir valløfte i stor stil. Ei viktig forklaring er sjølvsagt den bevisste og uttalte vektlegginga av fellesskapsløysingar framfor ny og stor skattelette. Meir høgrepolitikk i dag – skattelette – måtte ha gått i hop med kutt i offentlege utgifter, forbruk og investeringar. Dette hadde ført til ei anna samfunnsutvikling enn det vi og folk flest ynskjer.

Senterpartiet gjekk til val på ei ny regjering fordi vi meinte dei ressursane og moglegheitene vi har i dette landet, skal forvaltast på ein meir klok og framtidsretta måte. Regjeringa har no lagt eit godt grunnlag for den økonomiske politikken: ei betre og meir framtidsretta fordeling mellom grupper og distrikt, ein ny og framtidsretta næringspolitikk med styrkt samferdsel som basis og tydeleg styrking av lokale velferdstilbod.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet lova 1 milliard kr meir enn Bondevik II pr. år til veg, og det same til bane. Vi held løfta. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet lova ei satsing på omsorg, skule og helse i kommunane. Ei historisk styrking av kommuneøkonomien er på plass. Folk flest i kvar einaste kommune i dette landet kjenner no dette. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet lova eit eige kulturlyft. Det blir følgt opp krone for krone. Du verda kor mykje glede og inspirasjon desse midlane gir!

Senterpartiet er svært nøgd med handlingsplanen mot fattigdom, med auka bistandsbudsjett og mykje, mykje meir. Vi har høgare mål! Vi har òg store utfordringar!

Eit grundig og framtidsretta arbeid må nedleggjast når det gjeld tilhøvet mellom næring og miljø. Mongstad og Kårstø er viktige stikkord. Vi er godt nøgde med at vi er komne så langt der, og òg at nødvendig dialog er på plass for å følgja opp NO_x-protokollen.

Eit tankevekkjande aukande sjukefråvær gjer at vi må intensivera innsatsen for meir førebyggjande arbeid på skulen, arbeidsplassen og i heimane. Vi er på god veg – vi har tre budsjett til!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [14:34:07]: Jeg registrerer at også Senterpartiet, som et av de tre regjeringspartiene, er veldig godt fornøyd med budsjettet – noe annet ville jo forundret oss i denne sal. Men det jeg også konstaterer, er at Senterpartiet ofte ønsker å gi inntrykk av at man er det mest distriktsvennlige partiet. Jeg hører stadig at Senterpartiet snakker om at det er viktig at folk skal være bosatt i Distrikts-Norge. Mitt utgangspunkt da er at det må være slik at det er levelig for folk å bo i Distrikts-Norge, f.eks. i forhold til dette med lavere drivstoffutgifter, lavere utgifter knyttet til bilhold osv., hvor man kanskje ikke har de alternativene som vi som bor på det sentrale Østlandet, har. Hvorfor er ikke Senterpartiet mer på hogget i forhold til å kreve at man får ned utgiftene for dem som bor i Distrikts-Norge – få ned utgiftene for næringslivet i Distrikts-Norge slik at man kan transportere varene sine langt rimeligere enn det man kan i dag, med de skyhøye avgiftene som i dag er lagt på bilhold?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:35:06]: Det er heilt rett at Senterpartiet er svært oppteke av ein god og framtidsretta distriktspolitikk. Akkurat i dag legg kommunalkomiteen siste hand på verket med innstillinga i samband med ei eiga stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Så langt har eg i det heile ikkje sett noko engasjement frå Framstegspartiet for å stilla opp for dei mange tiltaka som der er foreslått for verkeleg å gjera det mogleg for fleire å velja å bu i distrikta.

Så er det òg rett at samferdsel er viktig. Det aller viktigaste der er faktisk å sørgja for eit betre vegnett og betre framkomsttilhøve. Det betyr noko for folk flest, og det betyr faktisk òg veldig mykje for næringslivet. I dette budsjettet ser vi òg ytterlegare distriktspolitiske tiltak.

Jan Tore Sanner (H) [14:36:15]: Senterpartiets finanspolitiske talsmann pleier å slå seg løs om sommeren med meningsløse, eller ganske meningsfulle, utspill som vekker det politiske Norge fra dvalen. I sommer gikk han til angrep på boligeiere, særlig bosatt i byene. Det som er mer oppsiktsvekkende, er at Senterpartiets finanspolitiske talsmann bringer den debatten inn i Stortinget, og fra Stortingets talerstol i dag tar til orde for at man skal begynne å beskatte folks renteutgifter. Det påkaller oppmerksomhet fra parlamentarisk leder i Senterpartiet – det bør i hvert fall gjøre det. Jeg vil be om at Senterpartiets parlamentariske leder avklarer: Er det Senterpartiets og Regjeringens politikk at folk skal begynne å betale skatt på sine renteutgifter? Det er en dårlig melding til unge i etableringsfasen, særlig de som er bosatt i byene, med store lån og med stor bekymring over at vi nå har en rød-grønn regjering som presser opp rentenivået (presidenten klubber), som øker skatten på bolig, og hvis man i tillegg ikke lenger skal få fratrekk for rentene på selvangivelsen, vil det være en dårlig julehilsen fra den rød-grønne regjeringen.

Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer taletida.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:37:30]: Eg trur ingen som for ti år sidan følgde Per Olaf Lundteigen sitt engasjement for ei meir rettferdig skattlegging av bustader, vil kalla det for å gå til angrep på bustadeigarar. Tvert imot har Senterpartiet kontinuerleg vore oppteke av at den enkelte – òg han som ikkje har så veldig mykje å rutta med – skal ha moglegheit både til å koma inn på bustadmarknaden og til å behalda bustaden sin.

Når det gjeld Regjeringa sin politikk, ligg den heilt klart i budsjettet for 2007 – det er berre å lesa der.

Når det gjeld rentenivået, er det faktisk slik at den renta som Regjeringa no føreset, er heilt i tråd med det som Per-Kristian Foss spådde som finansminister.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:38:41]: Vi fra opposisjonen har tidligere påpekt at når det gjelder forskning, er ambisjonene til den rød-grønne regjeringen kanskje ikke så veldig høye.

Men på ett område ser vi noe annet. I budsjettframlegget fra Helse- og omsorgsdepartementet står det følgende under forskningskapittelet:

«Regjeringen ønsker økt satsing på stamcelleforskningen. Samtidig er det ønskelig å åpne for forskning på stamceller fra overtallige befruktede egg, og et forslag til endring i bioteknologiloven om dette har vært på en høring.»

En slik forskning på stamceller fra befruktede egg som man nå vil prioritere, innebærer at spirende liv behandles som et middel i forskningen – og ikke som et mål i seg selv.

Det er med undring vi leser dette i budsjettframlegget. Jeg vil derfor spørre Meltveit Kleppa: Er Senterpartiet enig i de ganske viktige føringene på dette området som Regjeringen gir i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettframlegg?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:39:46]: Ingen skal vera i tvil om at denne regjeringa ynskjer å styrkja forskinga. Det er ikkje rett, slik det har vorte framstilt i dag, at det er kutt i løyvingane til forsking. Tvert imot er det solide påplussingar.

Så nemner representanten Syversen eit felt som er krevjande både for helsepersonell, for forskarar og for folk i ulike parti, nemleg dei moglegheitene som ny teknologi gir, og dei etiske grensene som her må setjast. Om stamcelleforskinga, forsking på adulte stamceller, meiner Regjeringa – og har varsla i Soria Moria-erklæringa – at Noreg bør vera i forkant. Det er dessutan ikkje omstridt. I Soria Moria-erklæringa har vi òg varsla forsking på bestemte vilkår på overtalige befrukta egg. På bakgrunn av høyringsfråsegnene er regjeringspartia no i ein dialog om vidare lovverk.

Gunnar Kvassheim (V) [14:41:02]: I sitt første budsjett skjerpet Regjeringen boligbeskatningen ved å øke likningsverdiene på bolig med 25 pst. Skal en tro Senterpartiet, var det en sak som partiet hadde tapt i Regjeringen. Så sent som i debatten om revidert nasjonalbudsjett sa Senterpartiets Per Olaf Lundteigen:

«Det er ikke Senterpartiets politikk å beskatte vanlige folks boliger. Det er et sentralt gode, og det har i hele etterkrigstida i Norge vært stimulert til at en skulle eie sin egen bolig. Det har vært et gode som skulle tas vare på, og det kan jeg forsikre at det også skal være framover.»

Denne forsikringen holdt i tre og en halv måned. Nå foreligger det nok et budsjett der en har skjerpet boligbeskatningen. Forstår Senterpartiets parlamentariske leder at velgerne ikke lenger stoler på Senterpartiet på dette området? Kan hun avklare hvorvidt det er Senterpartiets politikk å skjerpe beskatningen på bolig for vanlige folk?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:42:04]: Eg trur folk ser i budsjettet for 2007 at Senterpartiet er til å stola på når det gjeld dei tre områda som vi gjekk til val på: ein styrkt kommuneøkonomi, ein styrkt samferdslepolitikk og meir til kultur og det frivillige – i tillegg til mange andre område.

Når det gjeld skatt på bustad, er det framleis Senterpartiet sitt prinsipp at bustad av vanleg standard ikkje skal skattleggjast – og ikkje det Venstre vil, i alle høve å fjerna alt og medverka til ein skattelette på kanskje 12 milliardar kr på to år. Men vi må sjå dette i samanheng med skatteopplegget elles.

Vi går inn for budsjettet slik det no ligg føre. Det trur eg Kvassheim har forstått.

Jan Tore Sanner (H) [14:43:11]: Jeg må nesten be Meltveit Kleppa svare på de spørsmålene hun blir stilt.

Spørsmålet fra Kvassheim dreide seg om boligskatt. Det er faktisk slik at det er pensjonister med helt vanlig pensjon og med nedbetalt hus eller leilighet som får høyere boligskatt med en regjering som Senterpartiet sitter i. I inneværende år har boligskatten økt med 25 pst. Neste år skal den øke med 10 pst.

Jeg stilte Meltveit Kleppa et konkret spørsmål som jeg ber om svar på nok engang: Taler Per Olaf Lundteigen på vegne av Senterpartiet og Regjeringen når han tar til orde for at man skal fjerne rentefradraget for lån? Det er mange familier som føler usikkerhet når en av regjeringspartienes fremste finanspolitiske talsmenn løper rundt i sommerdebatten – og nå, i stortingsdebatten – og tar til orde for at man skal fjerne rentefradraget. Det vil bety en skikkelig skattesmell for mange unge i etableringsfasen. Jeg må be Senterpartiets parlamentariske leder om å avklare hva som er Senterpartiets politikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:44:18]: Eg synest personleg at Per Olaf Lundteigen reiser ei interessant problemstilling som kanskje òg Høgre skulle tenkja igjennom. Det er altså at ein får frådrag for renteutgiftene sine, uavhengig av kor store dei er. Det er gjenstand for grundigare drøftingar internt i Senterpartiet – og bør òg vera det hos andre – før ein vil ta eit steg vidare. Men parti som ynskjer ei rettferdig fordeling, som ynskjer å satsa meir på fellesskapet, som ynskjer meir skattelette til dei som har minst i dette samfunnet, inklusiv meir skattelette for minstepensjonistane, vil eg råda til å tenkja meir over dette – òg Høgre.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Reidar Sandal (A) [14:45:43]: Politikk handlar om å velje. For vel eitt år sidan stod valet mellom to klare regjeringsalternativ: mellom meir skattelette eller sterkare satsing på fellesordningane. Veljarane valde fellesskap framfor skattelette. Statsbudsjettet for neste år viser tydeleg at kursen no er lagd om.

Regjeringspartia vil skape verdiar i heile landet og styrkje fellesskapet. Vi arbeider også målretta for ei rettferdig fordeling. Dette er berande element i politikken vår.

Lovnaden vår i valkampen var at det samla skatte- og avgiftstrykket skulle tilbake til nivået for 2004. Dette løftet blir innfridd neste år. I praksis gir dette oss 12 milliardar kr meir til å drive velferd for enn Bondevik-regjeringa ville hatt. Ein klar konsekvens av denne politikken er at det blir løyvt 3,2 milliardar kr meir til barnehagane i 2007. Dette vil gjere det mogleg å nå målet om full barnehagedekning neste år. Det blir løyvt 2 milliardar kr meir til veg og jernbane i 2007. Vi snakkar her om det største løftet på vegsektoren på 15 år, og det største løftet for jernbana på 25 år.

Kommunane får 3,65 milliardar kr meir i frie inntekter neste år. Realveksten i samla inntekter for kommunesektoren er 6,6 milliardar kr. Ein slik sterk vekst i inntektene gjer det mogleg å gå eit viktig steg på vegen mot målet om 10 000 fleire årsverk i eldreomsorga. Alle desse satsingane er moglege fordi Regjeringa satsar på fellesskapet og avviser skattelette til dei som har nok frå før.

Påstanden om at det er liten avstand mellom dei politiske partia, høyrer vi frå tid til anna. Det er ikkje korrekt. Skattepolitikken viser til fulle at det er ein klar forskjell mellom høgre- og venstresida. Vi vil bruke 12 milliardar kr meir på velferd i staden for skattelette enn det Bondevik-regjeringa la opp til for 2006. Over fire år gir dette oss nesten 45 milliardar kr meir. Det er opplagt at det fører til ei klar kursendring. Det er fellesordningane det no blir satsa på. Folkevalde rundt om i kommunane har forstått dette. Dei har sanneleg fått erfare at det er nye tider for velferda i kommunane. Sveltefôringa er avløyst av ei offensiv satsing.

Det er særleg på tre område kommunane merkar takt- og kursskiftet: Satsing på barnehagar, styrking av fellesskulen og lyft for eldreomsorga.

Mange regjeringar har snakka om å få til full barnehagedekning. No blir det lagt til rette for at det kan skje neste år. Det skal skaffast over 19 000 nye barnehageplassar i 2007. For å få det til krevst det sterk politisk vilje nasjonalt og stor handlekraft og vilje til gjennomføring lokalt.

Noko av det første Regjeringa greip tak i etter at ho kom til makta, var å fjerne planane om ei storstilt privatisering av skulen. Det var særleg Høgre og Framstegspartiet som hadde slike planar. No er det fellesskulen som vil bli styrkt. Kvaliteten i opplæringa skal bli betre, og ein startar med å innføre gratis læremiddel i vidaregåande opplæring. Det har vore eit viktig krav frå elevane i mange år. No blir det endeleg gjennomført.

Eldreomsorga er ei kjerneoppgåve for kommunane. I førre periode måtte denne oppgåva vike til fordel for skattelette, som var kursen til Framstegspartiet og dei dåverande regjeringspartia. No blir det ein langt lettare kvardag for dei folkevalde i kommunane. Dei får langt meir midlar enn før til å gi nødvendig omsorg for eldre og sjuke. Det er tvingande nødvendig i eit velferdssamfunn.

For Arbeidarpartiet er det avgjerande å ha eit rettferdig skattesystem. Vi ønskjer å bruke systemet til omfordeling. Dei som tener lite, skal betale mindre skatt enn dei som tener mykje. Dette kjem til uttrykk i den skatteprofilen som Regjeringa legg opp til. Personar med bruttoinntekt under 400 000 kr får skattelette eller uendra skattetrekk. Dei som har inntekt over dette nivået, får skatteauke. Størst blir skatteauken for skattytarar med inntekt over 1 mill. kr. Skatteprofilen blir styrkt. Det gir ei betre fordeling neste år.

Innstramminga i toppskatten og formuesskatten fører til at personar med høg inntekt og stor formue må yte meir til fellesskapet. Auka satsar i minstefrådraga vil derimot gi lette til personar med lågare inntekter og dermed føre til ytterlegare betre fordeling.

Framstegspartiet har ein heilt annan skatteprofil. Dei gir skattelette til alle inntektsgrupper. Men det er skattytarar med dei høgste inntektene som får desidert størst lette. Personar som har ei bruttoinntekt over 1 mill. kr, blir vinnarane med Framstegspartiet sitt opplegg. Regjeringspartia vil derimot gi klart auka skatt for denne gruppa. Fordelingsprofilen er svært forskjellig. Framstegspartiet gir dei rikaste den største utteljinga. Slikt kan vi ikkje kalle ein politikk for folk flest. Det er absolutt forskjell på liv og lære i Framstegspartiet.

Høgre har ein profil i skatteopplegget sitt som i sterk grad premierer dei øvste inntektsgruppene. Det er personar med bruttoinntekt over 1 mill. kr som er vinnarane i Høgre sin skattepolitikk. Det er likevel ein nivåforskjell mellom skatteletten til Framstegspartiet og skatteletten til Høgre.

Det er gode tider i landet vårt. Talet på sysselsette har auka sterkt det siste året. Færre personar enn før er heldigvis utan arbeid. Store delar av næringslivet tener gode pengar. Alt dette er udelt positivt. Det er derfor viktig at det blir ført ein økonomisk politikk som tek vare på og fører vidare den positive utviklinga. Vi treng ein politikk som sikrar arbeidsplassar, og som legg grunnlaget for at nye kan bli skapte. Det er uansvarleg å føre ein politikk som set arbeidsplassar over styr. Vi treng ein berekraftig økonomisk politikk. Regjeringspartia satsar sterkt på ein slik kurs – som skal gi balanse i norsk økonomi.

Framstegspartiet legg opp til, når vi tek omsyn til alle forslaga og innspela deira, at bruken av oljepengar skal aukast med ca. 36,5 milliardar kr neste år samanlikna med opplegget til Regjeringa. Ein slik politikk vil utan tvil gi ein kraftig ekspansiv impuls til aktiviteten i norsk økonomi. Det vil gi vesentleg auka press på renta. Skadeverknadene vil bli store. Det er dei aller fleste fagøkonomane einige om. I det politiske miljøet står Framstegspartiet svært åleine i forsvaret av ein slik kurs.

Sentralbanksjefen var veldig klar i si vurdering av saka då han i vår deltok på ei høyring i finanskomiteen. Han uttalte at å bruke 20–30 milliardar kr meir enn det som følgjer av handlingsregelen, vil ha «en umiddelbar virkning i form av et høyere rentenivå og en sterkere kronekurs, et høyere norsk kostnadsnivå». Eg minner om at då var føresetnaden for resonnementet ein klart mindre bruk av oljepengar enn Framstegspartiet no foreslår for 2007. Skadeverknadene vil følgjeleg bli endå større enn sentralbanksjefen la til grunn.

Ein ansvarleg økonomisk politikk er alfa og omega for landet vårt. Det er eit ufråvikeleg vilkår for at vi skal klare å skaffe arbeid til folk. Særleg sårbart er det eksportretta næringslivet. Mange legg stor vekt på Framstegspartiet sine påplussingar til ulike formål i samfunnet. Men det er uansvarleg å sjå på påplussingane isolert. Det er heilt avgjerande å ta med kva slags verknader dei ulike forslaga har for den økonomiske politikken i vidaste forstand. Det vil vere svært uheldig om populistiske forslag om alle slags påplussingar på ulike budsjettpostar riv grunnlaget vekk for ein balansert økonomisk politikk. I den kampen går det eit grunnleggjande skilje mellom Framstegspartiet på den eine sida og regjeringspartia på den andre.

Regjeringa har lagt fram eit offensivt budsjett. Det vil gi meir fellesskap i det norske samfunnet. Dessutan sikrar det balansen i økonomien vår. Forskjellane er særleg store i forhold til Framstegspartiets alternative budsjettforslag. Vi har på denne måten fått klargjort forskjellane i norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:55:41]: Eg synest representanten Sandal fekk klart fram skiljelinjene, iallfall mellom Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, i sin retorikk på talarstolen når det gjeld dette med skattelette.

Vårt utgangspunkt er at ein gir ikkje pengar til skattytarane når ein reduserer skattane, ein lèt skattytarane få behalde meir av eigne inntekter. Det er vårt syn på det, og eg forstod veldig klart at det ikkje er Arbeidarpartiet sitt syn.

Det er heller ikkje slik at når ein aukar skatten med 12 milliardar kr, har ein altså 12 milliardar kr meir å rutte med. Det er også ein dansk rapport som tydeleg har slått fast at når ein aukar skattane, kan det også bety reduserte skatteinntekter for staten.

Mitt spørsmål er: Meiner representanten Sandal at det ikkje er nokon samanheng mellom rammevilkåra i form av skatt og den verdiskapinga som skjer i eit samfunn?

Reidar Sandal (A) [14:56:48]: Eg meiner openbert at ein føresetnad for at vi skal ha ein god fordelingspolitikk, er at det skjer ei omfattande verdiskaping i samfunnet vårt. Derfor har Regjeringa i sitt budsjettforslag satsa tungt både på ei stor og omfattande verdiskaping i alle delar av landet vårt og på ein velferdspolitikk som tek sikte på å skape rettferdig fordeling av dei verdiane som blir skapte.

Så er det regjeringspartia sin politikk at det ikkje er skattelettar vi lever av. Det er ikkje berre ei meir prinsipiell haldning vi har, men det er òg ei realpolitisk haldning. Vi veit at blir det mindre i den offentlege kassa, anten det er i kommunane, i fylkeskommunane eller i staten, blir det mindre pengar å dele ut til viktige velferdsoppgåver, særleg innanfor eldeomsorg og opplæring.

Svein Flåtten (H) [14:58:07]: Senterpartiets finanspolitiske talsmann har i dag avklart hva han mener med sin systemendring i skattesystemet. Det er å fjerne skattefradraget for renteutgifter i forbindelse med bolig. Etter å ha blitt presset på dette har hans parlamentariske leder nylig i et svar sagt at dette er en interessant problemstilling som flere burde tenke på, at det har med rettferdig fordeling å gjøre, og at man arbeider videre med dette – både i Senterpartiet og i Regjeringen.

Mitt spørsmål er nokså enkelt: Støttes dette initiativet av Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann og av Arbeiderpartiet?

Reidar Sandal (A) [14:58:50]: Flåtten seier at han stiller eit enkelt spørsmål. Han skal òg få eit enkelt svar.

Regjeringa har lagt fram eit skatte- og avgiftsopplegg der ein legg opp til at det skal vere fritak for dei renteutgiftene ein har, før ein bereknar skatt. Det opplegget står Arbeidarpartiet på. Det er Arbeidarpartiet sin politikk no, og det vil vi arbeide for at det skal vere i åra som kjem.

Lars Sponheim (V) [14:59:30]: Det siste var et betryggende svar. Vi skal huske på det og ta det med oss videre. Jeg velger også å tro på det, for det er det eneste riktige og fornuftige for de mange som sliter med å betale sine boliglån, ikke minst i byene.

Mitt spørsmål til representanten Sandal er knyttet til at representanten Sandal, som dyktig finanspolitiker for Arbeiderpartiet i dag, også har en fortid som undervisningsminister. Jeg vet at han har hatt et sterkt engasjement for hele undervisningssektoren, ikke minst for universitets- og høyskolesektoren, som han selv har en stolt tradisjon fra. Jeg har brukt denne budsjetthøsten til å tenke litt på representanten Sandal da budsjettet ble lagt fram og det eneste sektorområdet som fikk kutt, var universiteter og høyskoler. Jeg har tenkt at her har Sandal ført en hard kamp, men dessverre ikke lyktes. Heller ikke med arbeidet i finanskomiteen lyktes Sandal i sin kamp for universiteter og høysoler, og heller ikke da tilleggsproposisjonen ble lagt fram.

Kan representanten Sandal gi oss en prognose på om han vil lykkes i neste runde når han tenker på universitetene og høyskolene, som jeg vet han er opptatt av?

Reidar Sandal (A) [15:00:40]: Eg vil først seie at eg takkar for den omtanken som representanten Sponheim gir uttrykk for. Eg vedkjenner meg at eg har eit sterkt engasjement for kunnskapspolitikken, og for at vi skal ha ei opplæring og ein kunnskapspolitikk som er offensiv i vidaste forstand.

I det budsjettforslaget som Regjeringa har presentert, har ein valt å satse særleg tungt på barnehagesektoren og på midlar til opplæring i grunnskulen og vidaregåande opplæring.

Eg seier ikkje at det forslaget som ligg på bordet frå Regjeringa, er ideelt når det gjeld løyvinga til universitets- og høgskulesektoren. Eg vil vere klar på det, men eg trur ikkje det blir nokon varig tilstand at det skal vere slik. Eg kan love representanten Sponheim at eg framleis vil ha eit tungt engasjement for at universitets- og høgskulesektoren i landet skal ha nok pengar til å drive ei forsvarleg verksemd.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Odd Einar Dørum (V) [15:02:04]: Det er noen politiske arbeidsområder som er mer krevende enn andre. De er krevende på den måten at en ser ikke hva en har sådd, før det er gått en viss tid. I det samfunnet jeg vokste opp, der jeg ble født, lærte vi faktisk den enkle setning at en god bonde tar vare på såkornet for å tenke framover. Vår tids såkorn er, selvfølgelig i tillegg til det vi skal gjøre ut av markens grøde, det såkorn som vi skaffer gjennom kunnskap, forskning og forskningsbasert innsats for å fremme to grunnleggende verdikjeder i samfunnet.

Den ene verdikjeden er den som gjør at vi alle sammen holder oppe en stor og sterk norsk tradisjon som gjør at vi i en krevende verden får med oss så mye ballast og så mye kunnskap at vi stadig står oppreist som borgere i demokratiet vårt. Vi står rett og slett ikke med lua i hånda når vi møter en ekspert. Vi får eksperten til å snakke normalt med oss, og der vi selv er eksperter, står vi ydmykt og tenker at vi har noe nytt å lære. Det er den ene verdikjeden.

Den andre er den verdikjeden vi kan kalle det ufødte næringsliv, det som gjør at folk skaper jobber ut av det de tenker og forsker på. Jeg møtte et slikt eksempel forleden, for øvrig sammen med representanten Bøhler fra Arbeiderpartiet Oslo, Oslo Cancer Cluster, som rett og slett er en kjede av små og mellomstore bedrifter som lager næringsliv basert på virkemidler som har betydning for kreftbekjempelse, og som springer ut av forskning, grunnleggende avansert forskning i dette landet og i denne byen.

Når jeg starter med å beskrive på denne måten, er det for å si at som politikere har vi et særlig ansvar for å løfte det som ikke umiddelbart er populært. Jeg tror mange vil være enige i det. Det er nok slik at folk ikke uten videre tar bølgen i kampen for forskningsmidlene. De av oss, og jeg er en av dem, som har en sjuårig grunnskole bak oss, fikk en så sterk ballast at vi var stolte av det vi kunne og ydmyke overfor det vi kunne lære videre, og senere var vi nysgjerrige. Vi har opplevd et Norge hvor den sjuårige grunnskolen ble niårig og den niårige ble tolvårig, og i dag har vi faktisk en situasjon der mer enn halvparten av ungdomskullene har høyere utdanning i praksis som grunnutdanning.

Dette er et Norge der både sosialdemokrater, venstrefolk og Ernst G. Mortensen kunne si: Kunnskap er makt. De visste at det betydde noe. Dette er tungt forankret i Stortinget. Stortinget har hatt en forskningsmelding som det virkelig skinner av. I sin tid var det en bortgått hedersmann, Jon Lilletun, som var med på å løfte dette på en måte som vant tverrpolitisk respekt.

Vi vet at det er norske forskere som har gitt oss mobiltelefonen. Men vi hadde så mye oljepenger på hjernen at det ble et industrielt produkt i Finland. Det var norske forskere som gav oss Simula, et fremragende senter på Fornebu i dag, men Simula hadde gjennombrudd midt på sekstitallet når det gjaldt å gjøre datateknologien anvendbar for kommunikasjon. På en rekke områder finner vi at det er norske forskere som har gjort det bra. Det har i Norge aldri vært noen motsetning mellom det at folk flest skulle gjøre det bra, og at noen skulle gjøre det særdeles framifrå.

Så hvorfor denne innledningen? Jo, fordi jeg skal snakke om Regjeringens behandling av høyere utdanning og forskning. Jeg skal faktisk starte med å si noe som jeg ikke pleier å si, for når jeg tar det opp, møter jeg tre linjer fra Regjeringen: Først den mest sympatiske, representert ved representanten Sandal her i sted: Den ærlige og oppriktige, som sier: Vi skal komme igjen og slåss mer. Greit.

Vi har så statsråd Djupedals linje, som jeg vil kalle bagatelliseringslinjen: Det en ser, er ikke det en ser, og hvis en tror en ser noe annet enn det en ser, tar en feil.

Så har vi statsråd Halvorsen-linjen, som jeg kaller benektingslinjen: Representanten Dørum og alle andre tar feil, for vi har satset på barnehagene. Jeg er for å satse på barnehager. Men det er vel ikke noen i denne salen som mener at det å satse på barnehager skal erstatte det å satse på et minimum av det som trengs innenfor forskning, det som gjør at vi har mennesker som kan gjøre jobben, stipendiater, det vi kaller post.doc-er, at de har vitenskapelig utstyr, og at vi har en finansiering som gjør at folk kan ha det bra.

Jeg våger denne påstanden i denne salen: En gang i min ungdom visste jeg at faren til Einar Gerhardsen var sin tids proletar når han ledet det vegarbeidslaget i Oslo som holdt gatene rene. Det var jeg ikke i tvil om, men jeg vil våge påstanden at vår tids proletarer er bortimot statsstipendiater på norske universiteter, som ikke er begeistret lønnet, men som gjør en kjempestor samfunnsinnsats, fordi de tror på og er nysgjerrig på det de holder på med. Disse menneskene bør samfunnet hedre på den måten at det gir dem rammevilkår som gjør at det ikke blir nærmest et lottospill å sende søknader, slik at de ikke bruker mesteparten av tiden på å skrive søknader og kanskje kommer dårligere ut enn en lottomillionær fra Verdal.

Disse rammevilkårene er politikk, og så sitter vi da med en regjering som ikke lar seg påvirke av en liste som jeg gjerne skal lese opp på nytt, for det gjorde jeg for kunnskapsministeren for en knapp uke siden: Abelia, IKT-Norge, Norsk Industri, NHO – jeg skal ikke synge, hr. president! – Forskerforbundet, Akademikerne, Universitets- og høgskolerådet, Tekna, Norges forskningsråd. De finner knapt et eneste lyspunkt når det gjelder forskning og høyere utdanning. De snakker lavmælt, stille og presist norsk. De går ikke i tog, men de snakker veldig presist. De er altså enige.

Og så kommer vi til det neste: SV var jo partiet som gikk i brodden for dette. Det var et av deres stolte øyeblikk, som jo ser ut til å falme utrolig fort. Representanten Reikvam sa f.eks. i sin tid om et forslag fra Bondevik II-regjeringen om å kutte 20 mill. kr på høyere utdanning at det nesten var som å nærme seg dommedag. Jeg skal ikke prøve å forklare forholdet mellom dommedag basert på 20 mill. kutt og et kutt på 274 mill. kr. Da tror jeg vi ender langt ut i Johannes åpenbaring, hvis vi først skal bevege oss ut i dette. Jeg skal ikke ta stortingssalen inn på teologiske vandringer i dag.

Ut fra SVs program skulle Forskningsfondet 1. januar 2008 ha 100 milliarder kr. Ja, Venstre fremmer et forslag slik at det kan bli det. Hva gjør regjeringspartiene da? Det som da skjer, er at regjeringspartiene, som i tillegg til dette vet at de må få næringslivet til å satse, først tar SkatteFUNN-ordningen, som vi har fått skildret som en ubyråkratisk, all right ordning, og strammer til. I en del av landet, Oslo-regionen, hvor vi ikke har Innovasjon Norge på samme måte som i andre deler av landet, er det SkatteFUNN-ordningen som bærer veldig mye av aktiviteten når det gjelder å skape noe i næringslivet. Man strammer det inn med en byråkratisk begeistring, nesten som å vandre inn i en liten Kafka-roman, og synes å ha en viss glede av å tilføre folk nye skjemaer og vansker, slik at folk ikke skal få til det de tror på. Og så, på toppen av det hele, klarer den samme regjeringen, som egentlig ikke tror på at privatfolk eller næringslivet vil yte noe som helst, ved revidert nasjonalbudsjett tidligere i år å stramme inn på det som kalles gaveforsterkningsordningen. Den betyr at dersom rikinger gir noe til forskning, er det ikke de som bestemmer hva pengene skal gå til, for det er det forskningen som bestemmer, og så legger staten 25 pst. på toppen. Når Trond Mohn gir en kvart milliard til Universitetet i Bergen, blir det panikk i Regjeringen. De mangler penger, så det flytter man over fra Forskningsrådet. Hvis man hadde vært tvilrådig til at næringslivet ville yte sitt, burde man i hvert fall holdt seg til det enkle og støttet de ordningene som er forutsigbare – SkatteFUNN – og være hjertelig glad for dem som synes det er kjekkere å gi penger til Universitetet i Bergen enn å kjøpe seg en kjempestor hytte, en superstor båt, et fly eller hva det måtte være. Men så kommer man da til det som er det verste av alt. Man bryter noe så grunnleggende som en norsk kontrakt med borgerne: Hvis du gir noe, så gir vi noe, men så bryter man det.

Slik kan man altså bit for bit se på denne regjeringens følgjetong når det gjelder forskning. Og så kommer det som jeg nærmest vil si er en statsråds høytidsstund. Jeg sier det på den måten, for jeg har en viss erfaring. Midt i behandlingen av et budsjett kommer det ikke et mirakel ovenfra, men det kommer et mirakel i form av nye skatteinnslag. Plutselig får man 4 milliarder kr. Og etter at man først har hatt 12 milliarder kr og har klart å kutte i universiteter og høyskoler med ca. 280 mill kr, og har unngått å følge opp forskningsinnsatsen bortsett fra arv etter Bondevik II-regjeringen, klarer man å få 4 milliarder kr til og har dekket opp for sykelønnen. Så klarer man fortsatt å få noen penger igjen, men man klarer ikke å bruke én eneste krone på dette. Og når man tar det opp fra opposisjonens side her i Stortinget, møter vi altså enten den ærlige linjen, Sandal, bagatelliseringslinjen, Djupedal, eller fornektingslinjen. Som sosialarbeider vil jeg si at når mennesket begynner å bagatellisere og fornekte noe som er alvorlig, nærmer vi oss en krise. Men jeg skal ikke trekke resonnementet lenger, for det betyr bare at det må jo være en veldig øm tå når man ikke engang kan velge Sandal-linjen, for Sandal-linjen bukker jeg for. Den er oppriktig og ærlig. Jeg sier at jeg tapte kampen i dag, men jeg kommer tilbake og vil slåss. Regjeringens statsråder bør altså la seg inspirere av Sandal, si at de fikk juling på noen runder, og så får de slåss senere. Venstre skal i hvert fall gjøre det.

Jeg hadde bestemt meg for å holde innlegget på denne måten, for det må jo bli litt liv både i debatten og i kampen for forskningen. Vi får prøve å ta en bølge for noe som kommende generasjoner er helt avhengige av.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [15:12:20]: La meg begynne med å si at jeg skal ikke bagatellisere, for det er vanvittig dyrt å rydde opp etter Bondeviks og Dørums prosjekter i regjering.

En god bonde tar vare på såkornet sitt, sa Dørum i sitt innlegg. I framtiden er det vel slik at det er Fremskrittspartiet som er et såkorn, dersom Venstre igjen ønsker å komme inn i regjeringskontorene. Kanskje ikke Venstre er så glad for det. Men jeg er glad for at Dørum snakker om forskning og næringspolitikk, selv om jeg ikke ser på Venstre som noe næringspolitisk parti.

Forskning er viktig, og derfor plusser denne regjeringen på forskningen i det budsjettet som vi nå behandler. Det er en viktig faktor i samfunnsutviklingen framover. Men Dørum bør jo forske litt på eget budsjett òg, for han mangler altså 12 milliarder kr før han skal gjøre opp sitt budsjett. Han gjør i dag opp sitt budsjett uten vert.

Odd Einar Dørum (V) [15:13:33]: Personlig er jeg veldig glad for at det finnes en arv etter Bondevik II, og det er jo den arven som kalles dynamisk skattepolitikk, og som fikk såpass fart på norsk økonomi, bl.a. gjennom en disiplinert finanspolitikk, som er en av de viktige faktorene for å holde renten nede slik at det suser inn skatteinntekter både i 2006 og 2007, som jo Regjeringen har stor glede av. Jeg unner en hvilken som helst regjering å ha den gleden. Mitt poeng var bare at når man har den gleden med de 12 milliardene og med de 4 milliardene, satser man ikke i det hele tatt.

Så har representanten Klungland og jeg noe felles. Vi tror på næringslivet – ja vel. Regjeringen har en SkatteFUNN-ordning som beskrives som ubyråkratisk. Som sønn av en gründer som gikk med hodet rett mot veggen i 1950-talls Norge, da sosialdemokratene elsket direktører og ikke gründere, vil jeg si at når gründere føler at de kan satse på noe, burde vi ta vare på det. Men da slår altså Finansdepartementet til – med Regjeringens penn, for det er statsråden som er ansvarlig – og struper ordningen. Jeg synes ikke det er noe å være stolt av. Men jeg er stolt over at jeg var med i en regjering som gav såkorn som gjorde at man fikk penger til å boltre seg med. Men det er lite å være stolt over at en nå ikke bruker én ekstra krone på høyere utdanning og forskning.

Heikki Holmås (SV) [15:14:48]: Jeg må innrømme at jeg er lei av dette snakket om dynamisk skattepolitikk fra Bondevik-regjeringen. I det året vi har styrt nå, har vi økt skattene med 6 milliarder kr. I løpet av dette året har vi fått større, uventede skatteinntekter til kommunesektoren og til statskassen enn noen gang tidligere. Om dette skyldes den dynamiske skattepolitikken eller ikke, skyldes det iallfall at vi har økt skattene og dermed har fått inn så mye ekstra skatt.

Det ene punktet som jeg har lyst til å ta opp med Odd Einar Dørum, er det Dørum og vi stod sammen om i forrige periode, nemlig at vi skulle foreta et enormt løft for å sørge for barnehageplasser til alle og for å få ned prisene. Så er det altså slik at den ene gruppen som Venstre synes det er riktig skal betale mye mer i løpet av det neste året, er de unge menneskene som har barn i barnehagene. De skal til sammen få en økning i utgiftene sine på 1 440 kr. Er dette spesielt sosialt?

Odd Einar Dørum (V) [15:15:55]: Det er veldig ærlig, det vi gjør. Vi har i motsetning til SV skjønt at vi skal få full barnehagedekning. Hvis vi hadde styrt etter SVs makspris, hadde vi aldri klart det, og det har faktisk Regjeringen skjønt også. Den skulle ha 1 750 kr i makspris ved årsskiftet 2007–2008. Regjeringen har gjort den erkjennelse at det er tilbud og etterspørsel. Så har vi lagt på 200 kr. Det har vi faktisk erkjent at vi har gjort, og det gir oss penger som gjør at vi kan satse på noen av de tingene som SV-erne har fortrengt i regjering – som å satse på universiteter, høyskoler og forskning. Politikk handler selvfølgelig om å velge, og da er vi

• a) for barna og flere barnehageplasser

• b) for å satse på forskning – som gjør at barna har noe å leve av når vi har brukt opp alle oljepengene

Det må jo være et flott barneperspektiv.

Jeg skjønner godt at representanten Holmås er lei av å høre om dynamisk skattepolitikk, for hans regjering er jo på full fart til å undergrave den ved å drive et renteeksperiment, som representanten Sponheim på en dannet og forsiktig måte har omtalt her tidligere i dag. Men dette er en ny variant, dette er bortforklaringsvarianten – jeg snakker ikke om forskning, jeg snakker om barnehagene i stedet – fjerde variant i å bortforklare et dårlig forskningsbudsjett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Trond Giske [15:17:18]: Den vesentligste forskjellen på denne og den forrige regjeringen er at vi putter pengene der munnen er, som de sier «på engelsk». Mens den forrige regjeringen snakket om jernbanesatsing, om kommuneøkonomi, om skole, om bistand og om kultur, så leverer vi resultatene.

Jeg har lyst til å minne forrige taler om at da vi skiftet sist, halverte Bondevik-regjeringen forskningsveksten fra 1,3 milliarder kr til rundt 600–700 mill. kr. Det var resultatet av regjeringsskiftet da Odd Einar Dørum kom inn i regjering. Jeg synes at debatten her mangler litt fokus på fakta. Hva er det de 12 milliardene som finansministeren snakket om – som hadde manglet på statsbudsjettet hvis vi ikke hadde snudd skattepolitikken – ville ha gått ut over? Det får vi ingen svar på. Det skattenivået som var helt forferdelig i valgkampen i 2005, er i dag helt perfekt for Kristelig Folkeparti og Venstre, litt for høyt for Høyre og kanskje enda litt høyere for Fremskrittspartiet.

Noe av det som dette budsjettet gir rom for, er historiens største satsing på kultur. Mens Bondevik-regjeringen før den gikk av foreslo en vekst på 100 mill. kr, foreslår vi nå, i 2007-budsjettet, en vekst på nesten en halv milliard kr. I tillegg sørger kommuneøkonomien – 12,5 ekstra milliarder i 2007 i forhold til 2005 – for kanskje ca. 400 mill. kr mer til kultur, for man bruker ca. 3,5 pst. på kultur. Det gir altså 1 milliard kr til kultur. Når ble budsjettet for kultur noen gang omtalt i milliardtermer? Man har bare satt en ekstra null bak alt det man driver med på kulturfeltet etter at man fikk et regjeringsskifte.

Noen sier at frivilligheten er glemt, og Kristelig Folkeparti har, i godt samarbeid med regjeringspartiene, fått mer penger til forskjellige frivillighetsformål. Vel og bra! Men jeg kjenner ikke igjen dette bildet fra min sektor – tvert imot. Det som ventet meg i det departementet jeg kom inn i, var et kutt på 15 mill. kr på Frifond – foreslått av en Kristelig Folkeparti-statsråd, som enden på en lang rekke kutt på Frifond. Vi rettet opp det kuttet, og i statsbudsjettet for 2007 plusser vi nye 15 mill. kr på Frifond. Det er satsing på frivillighet, og det er ikke bare forskjell på nivå, det er forskjell på retning. Det er en dramatisk forskjell når det gjelder å utvikle rammebetingelsene for alle dem som driver frivillig arbeid rundt omkring i hele Norge – om det er kulturliv, om det er sosialt arbeid, om det er bistandsarbeid eller hva det nå er.

Vi trenger en god økonomi i Norge, og det går usedvanlig godt. Solid økning i kommunebudsjettet gir bedre helsetjenester, mer omsorg og skole, og det er jo helt feil det Fremskrittspartiet hele tiden sier, at midler må øremerkes for at det skal bli penger av det. I 2006 brukes 6,5 milliarder kr mer i kommunene til skole, eldreomsorg og helse. Det er resultatet av den politikken vi fører. Det blir penger til det også i lokalmiljøet.

Men vi trenger ikke bare et økende velstandsnivå – at vi får ned arbeidsløsheten, at rekordmange nye bedrifter som har kommet under denne regjeringen, ikke bare er fiktive bedrifter for å omgå skattereglene, men reelle bedrifter som driver nyskaping – vi trenger også noe å leve for. Kulturopplevelser, kulturaktiviteter, engasjement og fellesskap blir enda viktigere for oss etter hvert som mange får de materielle behovene dekket – kunst og kultur, kreativitet, trivsel, samvær, fellesarena i et samfunn der mange ønsker seg mer fellesskap. Det handler om det autonome, uavhengige kunst- og kulturlivet som dytter samfunnet videre, åpner nye dører og skaper ny kreativitet, men det handler også om mange andre vesentlige samfunnsforhold: gode oppvekstvilkår, god alderdom, godt fellesskap for menneskene i Norge. Mange av de små og store beløpene på kulturbudsjettet kan omsettes i større livsglede, større livskvalitet og gode samfunnsforhold.

Av og til møter jeg folk som er det vi kan kalle fattige, i Norge. Hva forteller de? Forteller de at de mangler mat? Nei, det er stort sett ingen i Norge som mangler mat. Forteller de at de mangler tak over hodet? Vel, de har ofte dårlige boforhold, men de har tak over hodet. Det de ofte opplever som fattigdom, er at barna deres ikke kan delta i de fritidsaktivitetene, idrettsaktivitetene eller kulturaktivitetene som de andre barna kan. De selv forteller at de har ikke hatt råd til å gå på kino på mange år. De har ikke de ekstra pengene som gjør at de kan delta i samfunnet som alle andre. Også kultur, frivillighet på denne sektoren, handler om de grunnleggende målene i politikken til den rød-grønne regjeringen: mer rettferdighet, at alle skal oppleve likeverd, at alle skal få delta i samfunnet på like vilkår, at alle skal få utvikle sine evner uansett om de bor i byen eller på bygda, uansett om det er en gutt eller jente, funksjonshemmet eller frisk, svart eller hvit. Vi ønsker et inkluderende, deltakende samfunn. Kultursatsingen, frivillighetssatsingen – alt det vi gjør på dette feltet – handler nettopp om det, og derfor blir det en del av det store rød-grønne prosjektet. Dette budsjettet er rett og slett full levering av de løftene vi gav i Soria Maria-erklæringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [15:22:39]: Det er veldig bra at kulturministeren også er kirkeminister. Jeg har lyst til å prate litt om det, og stille et spørsmål som er viktig for meg.

Statsråden sier at han ønsker å styrke kirkedemokratiet, men vi ser også at Regjeringen i de to siste budsjettene faktisk reduserer overføringene til de valgte menighetsrådene. En forbedret kommuneøkonomi har nettopp ikke gitt disse ekstra bevilgningene.

Hvordan kan kirkeministeren da på den ene siden forsvare krav til demokratiutvikling, samtidig som han reduserer kirkedemokratiets økonomiske handlefrihet?

Statsråd Trond Giske [15:23:21]: Vi kuttet litt i overføringene til Felleskirkelig råd i kommunene, det øremerkede tilskuddet, både i 2006 og i 2007. Det var bl.a. fordi den ordningen i utgangspunktet var ment å være en midlertidig ordning. Men bare i 2006 øker vi kommunebudsjettet med 11,5 milliard kr. Bare den økningen som vårt kommunebudsjett bidrog til i ekstrabevilgning til kirkelige formål i Oslo kommune alene, var større enn hele det landsomfattende kuttet vi hadde i den øremerkede ordningen. Det å sørge for at kommunene har en solid økonomi, er det som bidrar til at Kirke-Norge fungerer. Vi sier at vi har en statskirke, men vi har jo kanskje først og fremst en kommunekirke. Det er kommunene som driver det sosiale arbeidet, det er de som sørger for at det er varmt i kirken, det er de som sørger for at taket er tett, det er de som sørger for at man har penger til Felleskirkelig råd, og det er de som driver den grunnleggende grasrotaktiviteten i kirken. De 11,5 milliarder kr som 2006-opplegget til slutt har gitt til kommunene, betyr uendelig mye mer enn de 10–15 mill. kr som er kuttet på Felleskirkelig råd i en øremerket ordning.

Olemic Thommessen (H) [15:24:35]: Det er en fest å høre på statsråd Giske når han lager regnestykkene sine i forhold til hvor mye som går til kultur. Det er jo heller ikke tvil om at det går mye til kultur. Høyre kommer til å være med på så godt som hver eneste øre, og enda skal vi ha noen flere kroner å putte inn hist og her.

Det er også et annet spørsmål knyttet til mengden av penger, og det går på hva som skjer med kulturlivet når man har en så stor finansieringskilde som staten nå blir. Er det kanskje slik at man burde fokusere på også andre typer beslutningstakere enn de tradisjonelt statlige? Burde man prøve å få frem miljøer som også forvalter kulturpenger, som kan bygge broer inn mot næringslivet? Jeg sikter da til å få på beina en kultur- og næringslivsorganisasjon, kanskje noe i retning av det man har i England. Statsråden har jo selv pekt på problemstillinger knyttet til f.eks. nære bånd mellom dem som sitter i Norsk kulturråd, og søkerne.

Vil statsråden bidra til at en del av de pengene han har, også kan kanaliseres inn i en slik sammenheng?

Statsråd Trond Giske [15:25:43]: Jeg er for alle de private pengene vi kan få inn i kulturlivet. Vi bruker mer av vårt private konsum på kultur. Vi kjøper DVD-er, vi går på konserter, vi drar på festivaler. Etter hvert som vi har mer enn nok materielle ting, etterspør vi den type ting. Det er veldig, veldig positivt.

Vi bør få inn private sponsorer, vi bør få mesenkulturen – folk som har mye penger, bør altså rett og slett gi av sin velstand for å bygge samfunnet rundt seg. Men kanskje nettopp når mer og mer privat forbruk går inn i kultursektoren, er det så viktig å holde fast på den kulturdelen som ikke skal være kommersiell, som ikke skal ha et marked, og som ikke nødvendigvis skal lønne seg. Den balansen er det viktig å få.

Jeg synes det er veldig flott at Høyre ikke gjør store kutt i kulturbudsjettet. Det betyr at de er med på den kraftige kulturrevolusjonen som vi er inne i. Men det som da blir interessant, er at Fremskrittspartiet foreslår et kutt på 700–800 mill. kr. Så hva slags politikk en borgerlig regjering bestående av fire partier, som Høyre ønsker, vil føre, det blir et stort spørsmål og et veldig stort usikkerhetsmoment for hele Kultur-Norge når vi nærmere oss valgkampen i 2009.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [15:26:54]: For Kristeleg Folkeparti er det viktig med eit offensivt og godt kulturbudsjett, og det er eit bra kulturbudsjett som har kome for neste år.

Vi har hatt mange høringar og innspel frå ulike organisasjonar. Norsk Kulturforum seier at dei saknar eit meir heilskapleg grep for dei større fagområda. Norsk Kulturforum har peika på at departementet prioriterer tilskot til delområde og enkelttiltak framfor oppfølging av langsiktige planar for større fagområde, særleg oppfølging av den økonomiske opptrappingsplanen for arkiv, bibliotek og museum.

Ein veit at når det gjeld samanslåinga av museum, er det viktig å følgje opp ABM-meldinga. Når ein går gjennom smertefulle konsolideringar, ventar ein at ein får ein økonomisk gevinst av det. Føler statsråden seg forplikta til å følgje opp ABM-reforma i dei komande kulturbudsjetta, sjølv om reforma kanskje ikkje gir resultat i form av snorklipping?

Statsråd Trond Giske [15:27:58]: Igjen, jeg er glad for at tidligere regjeringspartier nå ser at kultur er viktig. Vi satser altså i 2007 ca. 65 mill. kr, så vidt jeg husker i farten, på museumssektoren alene. Veksten i det siste kulturbudsjettet Valgerd Svarstad Haugland la fram, hele feltet, var på 100 mill. kr. Vi har to tredjedeler av hele veksten bare på museumssektoren, en revolusjon i gjennomføringen av ABM-meldingen og museumskonsolideringen i forhold til det den forrige regjeringen drev med. Så ja, vi skal følge opp den reformen. Det er en viktig reform. Vi må bruke litt lengre tid fordi den forrige regjeringen var så forsinket, men vi har altså fullt trykk på det.

Man kan harselere over at en femdobling av kulturbudsjettet i forhold til eget budsjett da man satt i regjering, ikke er nok, men jeg synes det er positivt at man får en bred oppslutning. Og igjen, den samme utfordringen til Kristelig Folkeparti som til Venstre og til Høyre: Hva skjer med kulturpolitikken når et parti som er like stort som disse til sammen, blir sittende i førersetet i politikken? Det bekymrer veldig, veldig mange.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:29:21]: Framstegspartiet ønskjer eit lågare, enklare og meir føreseieleg skattesystem enn det vi har i dag. Det er også grunnlaget for vårt alternative statsbudsjett. Vi meiner at skatt og lågare avgifter er ein viktig føresetnad for at vi skal få til ei god verdiskaping, og vi meiner også det er ein viktig føresetnad for å få til auka velferd. I vår verd er det altså ikkje noko skilje mellom skatt på den eine sida og velferd på den andre sida. I vår verd er det slik at ved å gi lågare skattar vil vi også auke velferda.

Vi har eit alternativt statsbudsjett med ein total skatte- og avgiftslette på litt under 26 milliardar kr, som vi har finansiert med eit nettokutt i statsbudsjettet på 11,5 milliardar kr og det resterande ved redusert overskot.

Vi har altså ein litt større oljepengebruk enn resten av Stortinget, men det meiner vi er både forsvarleg og fornuftig. Vi har ei innretning på det som gjer at det ikkje vil skape noko press i økonomien, og vi vil også stimulere til auka verdiskaping for framtida. Vi har fordelt dette på bedriftsskattelette, som vil gjere det meir attraktivt å starte næringsverksemd i Noreg, på personskattelette, som vil gjere det meir lønnsamt å arbeide, noko som vil medføre at fleire vil jobbe meir, og vi har satsa ganske mykje på infrastruktur, noko som gjer at vi får fleire vegar og betre moglegheiter for å drive verdiskaping i Noreg.

Vi konstaterer at Regjeringa har brote sitt skatteløfte om å halde det samla skatte- og avgiftstrykket på 2004-nivå med 1 milliard kr. Eg har lytta til bortforklaringane her. Det eine er at ein begynner å blande inn differensiert arbeidsgivaravgift. Då må eg minne om at eit samla storting har gått inn for ei gjeninnføring av den differensierte arbeidsgivaravgifta, og det er slege tydeleg fast at dersom vi ikkje hadde fått det til, skulle det kompenserast krone for krone.

Det viktigaste med profilen i Framstegspartiets opplegg er at vi innfører eit høgare personfrådrag og eit høgare minstefrådrag enn det Regjeringa har foreslått. Det vil sjølvsagt ha størst effekt for dei med lågare og middels store inntekter.

Vi meiner at det er rettferdig og sjølvsagt at folk flest skal behalde ein større del av inntekta si. Vi seier ikkje at ein gir pengar til skattytarane når vi reduserer skattane – i vår verd er det slik at vi let skattytarane få behalde meir av sine eigne pengar.

I tillegg til dette vil skattelette også stimulere til auka tilbod av arbeidskraft, fordi den enkelte då får meir igjen for å jobbe ekstra. Skattelettar vil også bidra til at skattytarane får auka kjøpekraft utan å måtte krevje store brutto lønnstillegg. Dette vil igjen leggje grunnlaget for auka økonomisk vekst utan kapasitetsproblem.

Vi har også auka frikortgrensa til 70 000 kr. Vi meiner at Regjeringa si haldning til dette med å skattleggje dei med lågast inntekt er dobbeltmoral. Vi konstaterer at Regjeringa definerer dei som tener under 95 000 kr, som så fattige at dei ikkje vil kunne delta i eit normalt sosialt liv. Det er vi sjølvsagt heilt einige i. Bur ein i Noreg, med vårt høge avgiftsnivå, og berre har 95 000 kr å rutte med, har ein det ikkje spesielt romsleg. Då er det dobbeltmoral at ein pålegg ein som tener 95 000 kr, å betale 14 000 kr til fellesskapet i skatt. Det ønskjer vi å få ein slutt på. Det har vi også begynt å trappe ned, slik at vi har ei frikortgrense på 70 000 kr i vårt budsjett.

I tillegg til skattelettane har vi også sjølvsagt ein del avgiftslettar som er viktige. Vi har gått imot dei skatte- og avgiftsskjerpingane som Regjeringa har foreslått. I tillegg har vi redusert både bensinavgifta og elavgifta, dokumentavgifta har vi redusert med 25 pst., og ein del andre ting. Det meiner vi er viktig. Vi meiner at vårt alternative statsbudsjett dermed legg betre til rette for økonomisk vekst og at fleire skal kunne klare seg på eiga inntekt, utan å vere avhengige av støtte frå det offentlege.

Martin Engeset (H) [15:34:46]: Manglende tilknytning til arbeidslivet er den viktigste årsaken til fattigdom. Dette blir bekreftet i rapporten fra Statistisk sentralbyrå «Veier inn i og ut av fattigdom.» Her er hovedkonklusjonen at veien ut av fattigdom går gjennom arbeid. Nettopp derfor er det så viktig at det føres en økonomisk politikk som bidrar til nye jobber, et konkurransedyktig næringsliv og lav arbeidsledighet, slik vi gjorde i hele forrige stortingsperiode da Høyre satt med finansministeren, og som gjorde at dagens rød-grønne regjering kom til dekket bord høsten 2005.

For det er et faktum at det skapes rekordmange nye arbeidsplasser for tiden, og at arbeidsledigheten synker til et rekordlavt nivå – og det faktisk lenge før den rød-grønne regjeringen har fått vedtatt sitt første egenproduserte statsbudsjett. Så årsaken må åpenbart være den politikken som ble ført gjennom forrige stortingsperiode, i kombinasjon med gode konjunkturer.

For Høyre er det et mål at hvert enkelt menneske skal være i stand til å ta ansvar for sitt eget liv og være selvhjulpent. Derfor må en aktiv fattigdomspolitikk rettes inn mot at de som kan, blir stimulert til å jobbe eller å komme seg i arbeid. Derfor er det viktig at det føres en skattepolitikk som gjør at det lønner seg å jobbe. Og derfor er det viktig at det føres en velferdspolitikk som gjør at det ikke er mer lønnsomt å gå på trygd eller stønad i stedet for å jobbe.

De som er fattige i Norge, er det på tross av at vi har gode støtte- og skjermingsordninger for alle. Da hjelper det ikke med mer av samme medisin. Derfor må tiltakene være målrettede og gjøre noe med årsakene til fattigdom.

Hva gjorde så vi da vi satt i regjering? Som den første regjeringen i nyere tid tok sentrum–Høyre-regjeringen tak i problemene og laget en egen plan for bekjempelse av fattigdom. I perioden 2002–2006 ble det satt av 4,9 milliarder kr til målrettede tiltak mot fattigdom. Aetat ble styrket med 700 stillinger, antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede ble økt kraftig. Det ble innført en ny prøveordning der uførepensjonen i en lengre periode kan nyttes som tilskudd til arbeidsgivere som ansetter uførepensjonister. Det ble igangsatt et prosjekt som skal hjelpe tidligere langstidssosialhjelpsmottakere til å komme i jobb og utdanning. Bostøtteordningen ble forbedret kraftig for barnefamilier osv. Vi styrket legemiddelassistert rehabilitering, pluss mye, mye mer. Listen kunne vært gjort mye lengre.

Sett i lys av dette blir den handlingsplanen mot fattigdom som Regjeringen har fremmet gjennom denne budsjettbehandlingen, ganske så puslete. Selv om den inneholder flere isolert sett gode forslag, har Høyre i sitt alternative statsbudsjett funnet grunn til å lansere ytterligere tiltak som går langt utover det Regjeringen selv har kommet opp med for å bekjempe fattigdom.

Jeg registrerer med tilfredshet at Regjeringen i de saker den har kommet med til Stortinget – vel å merke på sosialpolitikkens område – legger vekt på prinsipper som målretting, brukertilpasning og skreddersøm. De hovedgrep Regjeringen tar i den såkalte velferdsmeldingen, er slik at en sosialminister fra Høyre utmerket godt kunne ha foreslått mye av det samme. Dette er bra.

Høyre er for gode sosiale ordninger, fordi vi mener at mennesker som er syke eller ikke i stand til å arbeide, skal ha et verdig livsopphold. Men vi er like klare på at mennesker som kan arbeide, skal arbeide, og ikke henvises til å leve av stønader.

Derfor har Høyre tatt til orde for at alle som er fysisk og psykisk friske og i stand til å jobbe, må få en rett og plikt til å komme i aktivitet. Det offentlige må kunne stille krav til den enkelte, og den enkelte bør kunne kreve individuell hjelp på veien tilbake til arbeidslivet. Aktivitet bidrar til å bygge opp arbeidsevne og selvfølelse. Derfor er det vel og bra at arbeids- og inkluderingsministeren har krevd at sosialklienter må «komme seg opp om mårran». Men da er det også helt avgjørende at de har noe konkret og meningsfylt å komme seg opp til.

Kommunene har i dag adgang til å stille krav om at mottakere av økonomisk sosialstønad utfører arbeid for kommunen. En del kommuner benytter seg av denne muligheten. Rett og plikt til aktivitet kan innebære alt fra å forplikte seg til å være i aktivt søk etter jobb, til å gjøre jobber i lokalsamfunnet som kommunen legger til rette for.

Vi vet av erfaring at det først og fremst er de som har lite, og de som er ressurssvake, som blir taperne dersom det går dårlig med Norge. Dersom det føres en uansvarlig økonomisk politikk hvor renten stiger, kronekursen stiger, prisene går opp, bedrifter går konkurs og arbeidsplasser tapes, vil titusener av de nordmenn som i dag klarer seg selv, miste fotfestet og bli avhengig av sosialhjelp og stønad. Det er med dette alvor vi i så gode tider som vi har nå, burde debattere hvordan den økonomiske politikken bør innrettes i 2007 og i årene fremover.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:40:04]: Jeg har lyst til å starte med å si at for meg har det vært særlig interessant at mange i debatten har vært opptatt av situasjonen i arbeidsmarkedet. Det har vært interessant, for det er det all grunn til å være opptatt av. Det er en veldig sterk vekst i sysselsettingen. Det siste året har 60 000 flere kommet i jobb. Ledigheten er på et svært lavt nivå – nå på 2,2 pst. Det er oppsiktsvekkende at det nå er større etterspørsel etter arbeidskraft enn antallet ordinære helt ledige, altså flere ledige jobber enn antallet ordinære helt ledige. Og viktigst: Den demografiske utviklingen tilsier at dette ikke bare er en situasjon som gjelder de høykonjunkturforholdene som i dag preger norsk økonomi. Mangel på arbeidskraft vil også kunne gjøre seg gjeldende i lavkonjunkturer. På mange måter kan man si at den viktigste begrensende faktor for norske bedrifter i dag ikke er mangel på kontrakter og oppdrag, men mangel på kompetanse og arbeidskraft. Derfor er det svært viktig å legge en langsiktig strategi for å møte disse utfordringene. Det gjør Regjeringen.

Regjeringen jobber etter to hovedstrategier. For det første: I dag, 28. november, er det 700 000 mennesker i Norge i arbeidsfør alder som ikke er på jobb, men som er hjemme og lever av en eller annen stønad. Det er uføre, syke, ledige, mennesker som er på attføring osv. Antallet vokser, og utviklingen går i feil retning. Hvis vi ikke greier å gjøre noe med disse spørsmålene, er det ikke et spørsmål om det går galt, men om når det går galt. Vi må få flere i arbeid. Vi må få færre på stønad. Derfor har det også vært svært viktig for Regjeringen å synliggjøre en strategi for det i det budsjettet vi har til behandling.

Det ligger en tung satsing i budsjettet på generelle arbeidsmarkedstiltak i en tid der ledigheten går ned. Det ligger en tung satsing på tiltak for yrkeshemmede i en tid der antall yrkeshemmede går ned. Det er full kraft i arbeidet med å gjennomføre en av våre viktigste samfunnsreformer, NAV-reformen. Det satses hundretalls av millioner på gjennomføringen, og neste år etableres det 110 nye NAV-kontor. Det ligger en tung satsing i budsjettet på handlingsplanen mot fattigdom, mer enn det som noen gang var nivået på den forrige regjeringens handlingsplaner. Fokuset er sterkt rettet inn mot arbeid. Det ligger en tung satsing på handlingsplanen for integrering og inkludering, med fokus på arbeid. Det ligger en rekke nye tiltak i budsjettet for å få ned sykefraværet.

I høst har også Regjeringen lagt fram to svært viktige stortingsmeldinger som legger grunnlaget for store samfunnsreformer, som også vil være veldig viktig i arbeidet med å nå målet om å få flere i arbeid. Jeg tenker selvsagt på pensjonsreformen, pensjonsmeldingen, og meldingen om arbeid, velferd og inkludering.

Den andre hovedstrategien som Regjeringen jobber etter for å møte utfordringene i arbeidsmarkedet, er fokus på økt arbeidsinnvandring. Så langt har vi nasjonalt hatt et veldig sterkt fokus på arbeidsinnvandring fra de tidligere østeuropeiske landene som ble medlem av EU i 2004. Det er viktig å satse videre der. Jeg tror det fortsatt ligger et potensial i mer arbeidskraft derfra, og derfor gjør vi også det. I budsjettet styrker vi NAV med 10 mill. kr for mer aktivt rekrutteringsarbeid i Europa. Det er ikke en vanlig satsing fra en regjering, men en erkjennelse av at utfordringene i arbeidsmarkedet er betydelige. Men vi må ta høyde for økt aktivitet i forhold til arbeidsinnvandring. Vi trenger en nasjonal strategi for arbeidsinnvandring, også for områder utenfor EØS. Jeg starter derfor arbeidet med en slik strategi nå i disse dager. Med andre ord: De som sier at Regjeringen ikke tar utfordringene i arbeidsmarkedet alvorlig, tar grundig feil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [15:45:34]: Statsråden var i sitt innlegg så vidt inne på handlingsplanen mot fattigdom. I den politiske plattformen fra Soria Moria står det at den nye regjeringen vil bekjempe fattigdom. Der er det også ramset opp åtte punkter på hvordan det skal gjøres. Ordet minstepensjon er ikke nevnt en eneste gang i den erklæringen.

Jeg har også tidligere forsøkt å utfordre statsråden på dette temaet. I dag har vi 246 000 minstepensjonister. Statsråden har når jeg tidligere har stilt spørsmål om dette, henvist til pensjonsreformen. De 246 000 som i dag er minstepensjonister, vil ikke bli berørt av den nye pensjonsreformen. Mener statsråden at den inntekt dagens minstepensjonister har er akseptabel, eller hva er det akseptable inntektsnivået for en minstepensjonist, som statsråden i opposisjon var veldig for å øke?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:46:36]: Det siste er direkte feil. Arbeiderpartiet eller jeg har aldri fremmet forslag i Stortinget der vi helt konkret skulle gjøre noe med minstepensjonen, utover at vi har stått veldig hardt på for å få et system som handler om at pensjonene under det folketrygdsystemet vi har i dag, skal reguleres i tråd med lønnsutviklingen. Det førte til at vi i forrige stortingsperiode stemte ned Bondevik-regjeringens forslag til trygdeoppgjør og vedtok reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden her i stortingssalen. Så jeg, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har vært de toneangivende for å få på plass et flertall her i salen som sørger for at folketrygden blir regulert i tråd med lønnsutviklingen. Det har vi i denne regjeringen fulgt opp.

For øvrig er det ikke rart at Fremskrittspartiet er opptatt av minstepensjonister, med en politikk som vil føre til at alle i framtiden vil bli minstepensjonister.

Martin Engeset (H) [15:47:54]: Statsråden var knapt nok innom Regjeringens fattigdomssatsing i sitt innlegg. Det forstår jeg i og for seg godt. Ikke det at rekruttering av nye arbeidsplasser er uviktig – det er veldig viktig.

Jeg har lyst til å bore litt mer i hvilke ambisjoner Regjeringen har knyttet til fattigdomsbekjempelse. I forbindelse med de berømmelige forhandlingene på Soria Moria under Regjeringens tilblivelsesdager gikk det ut en NTB-melding hvor det bl.a. stod følgende:

«Dagen før gikk de rødgrønne i sin regjeringserklæring fra Soria Moria høyt på banen og lovet at fattigdommen i Norge skal være bekjempet i løpet av kommende fireårsperiode.»

Så sa daværende generalsekretær Helen Bjørnøy:

«Det er jeg veldig glad for. De har lagt ambisjonsnivået så høyt at troverdigheten deres står på spill hvis de ikke klarer det. Jeg håper og tror at de vil klare det.»

Det sa altså nåværende miljøvernminister Helen Bjørnøy, som da var generalsekretær i Kirkens Bymisjon.

Hvordan er presisjonsnivået til Regjeringen? Skal man bekjempe fattigdommen, eller skal man bare redusere fattigdom?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:49:05]: La meg starte med at det som i hvert fall er oppsiktsvekkende, er hvis en representant for Høyre ikke er fornøyd med nivået på handlingsplanen mot fattigdom. Det ligger vel omtrent på det dobbelte av det som var nivået fra den forrige regjeringen. Da vet jeg ikke hva slags ord man skal bruke for å beskrive det den forrige regjeringen presterte på dette området, hvis man er misfornøyd med det vi nå gjør.

Denne regjeringen har en ambisjon om å avskaffe fattigdom. Det som er grunnleggende viktig med den målsettingen, er at jeg tror at når denne stortingsperioden er over, vil det fortsatt finnes fattigdom i Norge. Men jeg er helt overbevist om at en så ambisiøs målsetting vil føre til at det vil finnes færre fattige i Norge enn om Regjeringen ikke hadde hatt denne typen ambisiøse målsettinger. Det betyr at bekjempelse av fattigdom står øverst på dagsordenen for oss, det ligger på bordet vårt hver dag, og systematisk jobber vi med å bekjempe fattigdom. Jeg er helt sikker på at vi langt på vei skal lykkes på mange områder.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [15:50:18]: Slik jeg kjenner statsråden, tror jeg han hadde ønsket å tilby 27 300 tiltaksplasser til yrkeshemmede i inneværende år. Likevel ble det kuttet 172 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett til dette formålet. Sist fredag fikk vi vite at NAV, stikk i strid med Stortingets vedtak, reduserer tiltaksnivået med 1 200 plasser i år. Dette er uakseptabelt, når vi vet at nesten 30 000 yrkeshemmede venter på kvalifiseringstiltak, slik at de kan få mulighet til arbeid.

Mitt spørsmål er, siden oppmerksomheten nå er rettet mot 2007: Hvordan vil statsråden sikre at brukerne av NAV generelt og de yrkeshemmede spesielt får hjelp, i tråd med Stortingets klare forutsetninger, i 2007? Hvilke tiltak vil bli iverksatt for å sikre at Stortingets mål for antall tiltaksplasser for yrkeshemmede nås til neste år?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:51:24]: La meg først starte med å si at jeg er helt enig med representanten Åse Gunhild Woie Duesund i at det som har skjedd med antall plasser for yrkeshemmede i år, ikke er akseptabelt. Derfor har jeg gjort det veldig tydelig overfor NAV. Det har ført til at det nå satses voldsomt i NAV med å komme i en situasjon der vi ved utgangen av året i alle fall når det nivået vi trenger å ha for å nå ambisjonene for neste år, som jo er svært høyt, 28 000 plasser.

Jeg kan ikke gjøre annet enn at jeg kan love at jeg skal gjøre alt som står i min makt og følge veldig nøye med på tiltaksgjennomføringen i NAV neste år. I så måte er jeg helt sikker på at jeg kommer til å få god hjelp fra representanten Åse Gunhild Woie Duesund.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:52:35]: Etter at taler etter taler har forsøkt å skremme med konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk, tenkte jeg at jeg skulle se litt på hvordan det står til i AS Norge pr. i dag med den velferden som man skryter så mye av, og som vi er «stolte av», slik representanten Schjøtt-Pedersen uttrykte det litt tidligere i dag, der forskjellene minker, arbeidsledigheten er liten og den offentlige velferden er så god.

Hvordan står det egentlig til? Syke mennesker står i sykehuskø. Kriminelle står i soningskø. Offentlige bygninger forfaller. Veiene er i en elendig forfatning. Forsvaret nedbygges skritt for skritt. Kunnskapsformidlingen i skolen er lav, og uroen i klasserommene er tilsvarende høy. Innvandringen er ute av kontroll, og en kostbar integreringspolitikk fungerer ikke. Kriminaliteten er økende. Respekten for autoriteter er på vikende front. 240 000 minstepensjonister lever under OECDs fattigdomsgrense. 340 000 er uføretrygdet, og vi har et rekordstort antall ansatte i offentlig sektor.

Som om ikke det var nok, har vi et av verdens høyeste skatte- og avgiftsnivåer. Og for virkelig å sette ting i perspektiv, har vi 1 713 milliarder oljekroner investert i våre konkurrentlands bedrifter gjennom Statens pensjonsfond. Velkommen til sosialdemokratiets velferdsstat!

«Norge forandres, skritt for skritt», sa representanten Schjøtt-Pedersen, Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann. Det er svært treffende. Sannheten er jo at jo rikere vi har blitt, jo mer ute av stand har vi blitt til å løse samfunnets utfordringer. Jeg vil våge den påstand at tryggheten og velferden på mange områder var langt bedre ivaretatt før vi hadde en eneste oljekrone. I ovennevnte analyse ligger også den mye omtalte FrP-koden: Regjeringen forstår rett og slett ikke den frustrasjon og uro folk flest føler for utviklingen i samfunnet.

Tross rød-grønn retorikk opplever vi også at forskjellene i samfunnet øker, og at stadig flere faller utenfor det regulære arbeidsmarkedet. Samtidig som den rapporterte ledigheten nå er rekordlav, går hele 11 pst. av nordmenn mellom 18 og 65 år på uføretrygd. Totalt sett er det i dag 1,1 millioner mennesker som har offentlige trygder som sin hovedinntekt.

Dersom norske sosialister har skapt den ideelle velferdsstaten, hvorfor kopieres den da ikke av andre land? Er det muligens fordi velferdsstaten ikke ser det unike i hvert enkelt menneske? Er det fordi velferdsstaten påtvinger alle den samme offentlige velferdsløsningen? Er det fordi velferdsstaten definerer stadig større grupper mennesker som svake og trengende? Er det fordi velferdsstaten gjør stadig flere avhengige av offentlige overføringer? Er det fordi velferdsstatens snillistiske innvandringspolitikk har ført til segregering og utenforskap? Er det kanskje fordi det i velferdsstaten blir stadig flere offentlig ansatte? Er det fordi andre land har oppdaget at én arbeidsplass i privat sektor må finansiere offentlig velferd for fem personer? Er det fordi velferdsstaten ikke synes i stand til å investere for fremtidig vekst i privat sektor? Eller er det rett og slett fordi tilbakemelding fra norske skoleelever, korridorpasienter, ofre for kriminalitet, bilister, gründere, kjøpmenn, lærere, offiserer, politifolk, minstepensjonister, ja rett og slett folk flest tilsier at modellen ikke bør kopieres? Med andre ord: Er det mulig at et samfunn basert på kollektive løsninger, likhet og misunnelse rett og slett ikke fungerer i en individualistisk, heterogen og global markedsøkonomi?

Det vi imidlertid vet, er at svært få land ser til Norge når de skal innrette sine velferdsmodeller. Spørsmålet som vi da burde stille oss, er selvfølgelig: Er det muligens vi som har noe å lære av andre land? Men slike tanker er selvfølgelig fånyttes i sosialdemokratiets høyborg, noe også budsjettet for 2007 stadfester. I det rød-grønne budsjettet bekrefter Regjeringen at frivillighet, privat initiativ, personlig ansvar og privat eierskap skal erstattes av offentlig byråkrati, offentlig styrte prosesser, offentlig velferd og offentlig eierskap. I en global markedsøkonomi, skreddersydd for individuelle behov og ønsker, beviser Regjeringen at den rett og slett ikke følger med i tiden.

Svein Flåtten (H) [15:57:22]: Vi har i dag hørt svært mye fra svært mange av regjeringspartienes representanter om hvordan velferden i dette landet det siste året har bredt seg som en varm lavastrøm av godhet og fellesskap inn i den fjerneste avkrok av landet.

Valget i fjor høst var det store vannskillet i velferdsutvikling, skal man forstå posisjonstalerne. De forenklede sammenhenger fra valgkampen mellom velferd og skattelettelser gjentas, uten at det blir noe mer riktig av den grunn. «Pengar er storkna mannesveitte», skrev Aasmund Olavsson Vinje i Dølen for 140 år siden. Hvis nasjonen Norge hadde kjent begrepet «velferd» den gangen, ville han ha skrevet at velferd er «storkna mannesveitte». Av og til kan det se ut som om mange er i ferd med å glemme nettopp det.

Verdiene må skapes før de kan fordeles og bli til bl.a. velferd. Det er paradoksalt at regjeringspartienes parole i debatten i dag synes å være at opposisjonen mangler 12 milliarder kr i forhold til skatteproblematikken, mens de uhemmet bruker av flere titalls milliarder i økte skatteinntekter, og bl.a. har kommet seg opp av grøfta i IA-saken nettopp på grunn av økt skatt, muliggjort av et tidligere redusert skatte- og avgiftsnivå for bedrifter og arbeidstakere.

Hvis vi har en regjering som i fullt alvor mener at skattenivå og rammebetingelser ikke spiller noen rolle for hvordan arbeidstakere og bedrifter agerer, er det grunn til engstelse. Skattenivået inspirerer og motiverer til arbeid. Det er jo enkeltmenneskets kraft, enkeltmenneskets energi og vilje til arbeid som skaper verdiene som velferdsstaten bygger på – ikke bare de materielle verdier for samfunnet og individet, men også verdien i det å få seg en jobb, det å høre til i et fellesskap, og ikke minst det å få en sjanse i dette fellesskapet. Derfor er det viktig å få flest mulig med i arbeidsstyrken. Hvis ikke, vil dette byggverket som består av hvert enkelt menneske, etter hvert forvitre til fordel for troen på den allmektige stat som løser våre problemer gjennom stadig økte bevilgninger til velferd, uten at det stilles krav, og uten at det skapes muligheter for at hver enkelt tar ansvar. Dette har vi ikke hørt noe om fra regjeringspartiene i dag. Vi har ikke hørt noe om hvordan man skal få flere i jobb, hvordan man skal inspirere til arbeid, til å etablere bedrifter, til å spare. Vi har ikke hørt noe om hvorfor det var riktig å strupe all personlig sparing med et pennestrøk i mai i år gjennom å ta vekk ordningen for IPA og livrente. Nå har man rygget noe, men allikevel fikk over 800 000 mennesker uten forvarsel trædd en ny ordning ned over hodet 12. mai. Vi har hørt lite om hvorfor det er riktig å øke skatt på arbeid. I en nasjon hvor mangelen på arbeidskraft nå er i ferd med å presse både lønnsnivå og etter hvert rente, finner Regjeringen det riktig å signalisere at toppskatt på vanlige inntekter skal økes – ikke dramatisk, men det er et sterkt signal om hvilken holdning man har til dem som skaper verdiene. Vi har hørt lite og ingenting om hvorfor det er riktig nok en gang å straffe investeringer i arbeidsplasser. Når det gjelder de som sparer i aksjefond eller aksjer, er det kanskje 1 million mennesker som får økt skatt – også dette i strid med målsettingen om å investere i næringslivet og å etablere arbeidsplasser.

Høyre mener at velferd bygges ved at det skal lønne seg å jobbe. Derfor reduserer vi skatten på vanlige lønnsinntekter der hvor Regjeringen øker den. Vi mener at velferd bygges ved å spare. Derfor premierer vi sparing og prøver å rette opp noe av skadevirkningene av Regjeringens forslag.

Vi mener at velferd bygges ved å investere. Derfor senker vi skatten på investeringer i norske arbeidsplasser. Men vi mener også at velferden bygges privat av hver enkelt og ved at renten, som er viktig for familieøkonomien, må være lavest mulig. Derfor bruker vi i vårt budsjett mindre oljepenger på toppen av en høykonjunktur.

Vi mener også at velferd bygges ved å investere for fremtiden: i kunnskap, i utdannelse og ikke minst i forskning. Derfor går Høyre i sitt alternative budsjett inn for å investere 1 milliard kr mer enn Regjeringen nettopp i fremtiden.

Men først og fremst mener vi at velferden bygges ved å få flere mennesker med i arbeidslivet – ved å gi mennesker en ny sjanse, først i skolesystemet, men også i arbeidsmarkedet. Det vil forsterke fundamentet for velferdssamfunnet. Det vil gi flere mennesker en mer meningsfylt tilværelse, men først og fremst vil det gi samfunnet en økt mulighet til å styrke sikkerhetsnettene for de aller svakeste blant oss.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er over. Kveldsmøtet vil bli satt kl. 18.

 

Behandlingen av sakene 1-5 fortsatte på kveldsmøtet.