Se også behandlingen av sakene 1-5 på formiddagsmøtet.

 

Eirin Kristin Sund (A) [18:00:47]: Først av alt har jeg lyst til å takke de andre rød-grønne kameratene mine i finanskomiteen og Regjeringen for veldig godt jobba budsjett.

Dette budsjettet viser at vi har en regjering og et rød-grønt flertall som prioriterer annerledes enn den forrige regjeringen. De rød-grønne prioriterer fellesskap, velferd og trygghet framfor skattelette og det at hver enkelt skal være sin egen lykkes smed.

Regjeringspartiene lovte i valget at det skulle satses på velferd og på fellesskap, og det viser de tydelig med dette budsjettet at de gjør. De snur kursen som var, og leverer rød-grønn politikk.

I tillegg til å levere på de ulike områdene viser også Regjeringen og de rød-grønne her i Stortinget at like viktig er det at folk skal ha trygghet for at det føres en økonomisk politikk som gir trygghet for hus og heim. Derfor mener Regjeringen at handlingsregelen skal følges, noe som både sentralbanksjefen og flere økonomer uttaler er viktig hvis en ikke skal få en renteoppgang som vil slå bena under flere familier og husstander. Det å ta den kontrollen som det er mulig å ta på dette området, ser de rød-grønne – med Regjeringen i spissen – på som kjempeviktig.

Jeg har selv vært i etableringsfasen og hatt rente på 16 pst. Jeg klarte så vidt å holde hodet over vannet, og det er en situasjon som jeg ikke unner noen å være i. Jeg ser at Venstre og Høyre kutter med henholdsvis milliard og ca. 1 milliard kr på sine alternative budsjett for å kjøle ned økonomien. Det er med respekt å melde en bitte liten dråpe i det store havet som har liten eller ingen betydning for rentenivået. Det tror jeg faktisk at de vet selv.

Det som er dramatisk, og som alle partiene burde bekymre seg over, er at Fremskrittspartiet bruker bortimot 25 milliarder kr mer enn alle oss andre. For Høyre må det være et tankekors, jf. at Høyre vurderer å samarbeide med dem ved neste korsvei. Bekymrer det ikke dem, bør det i alle fall bekymre folk ute som er opptatt av trygghet for hus og heim.

Regjeringen prioriterer barn og unge veldig høyt i dette budsjettet. Det at en endelig skal få full barnehagedekning innen utgangen av 2007, og det til en pris på rundt 2 300 kr, det er en gledelig sak. I alle år har en sagt dette, men en har ikke fått det til. Småbarnsfamilier har ventet og ventet, og vi har ventet sammen med dem. Nå kommer det endelig.

Mange av oss fikk aldri barnehageplass, og når noen av oss endelig fikk det, var prisen så høy at det var vanskelig å ta imot. Med en annen regjering ville en i dag ikke stått der en står, med full barnehagedekning ved utgangen av 2007, og med en pris som den vi nå legger opp til.

Det at Regjeringen så tydelig og klart gjør disse prioriteringene, gir småbarnsforeldrene frihet, og, som finansministeren sa i sitt innlegg tidligere i dag, det gjør også at folk kan gå ut i arbeid. Er det noe Norge AS trenger, så er det at folk går ut i arbeid. Og de kan gjøre det med trygghet og til en pris som er overkommelig.

En annen sak som jeg mener er historisk, er at vi nå skal starte jobben med å få gratis skolebøker i videregående skole. Nå skal vi ta det første trinnet i 2007, og så skal dette trappes opp og være på plass i 2009. Det er også en av de sakene som en i alle år har snakket om og snakket om og snakket om, men som det ikke er gjort noe som helst med, med unntak av Trond Giske, som klarte å gjøre bitte litt sist han var statsråd. Jeg registrerer at flere av opposisjonspartiene ikke har dette i sine budsjett.

Denne saken er utrolig viktig og betyr utrolig mye for folks lommebøker. Privat har jeg brukt 6 000–7 000 kr på skolemateriell til min datter, som nå går i første videregående. Det er ikke synd på min familie og meg, men det er mange som dette er store summer for, som de har vanskelig for å klare å kvittere ut.

Det var en dame som ringte til meg i høst og sa at for henne stod nå valget mellom å kjøpe skolebøker til sønnen eller vinterdekk til bilen sin, som hun skulle frakte alle sine tre unger i. Hun lurte på om jeg kunne fortelle henne hva hun skulle gjøre. Hun ble stilt overfor noen vanskelige valg, som det var umulig for henne å ta. Sånn som det mener jeg at vi ikke kan ha det. Derfor vil vi at også videregående opplæring skal være gratis.

Når vi har prioritert barnehage, grunnskole og videregående opplæring, blir det ikke økning til universiteter og høyskoler denne gangen. For statens lommebok er akkurat som min lommebok – en kan bruke noe av det som er i den, men den er ikke utømmelig. Det er heller ikke staten sin. Så denne gangen prioriterer vi barnehage, grunnskole og videregående opplæring.

Aldri har en noen gang satset så sterkt på kultur som en gjør nå. En økning i kulturbudsjettet med bortimot milliard kr vet jeg gleder mangt et kulturhjerte over det ganske land. Jeg ser av Fremskrittspartiets alternative budsjett at de mener at kultur ikke bør være noe satsingsområde for staten. De mener også det samme lokalt. De sier at vi støtter den smale kulturen, som folk ikke vil ha. Frivillighet og engasjement skal drive kulturen mer eller mindre, sier Fremskrittspartiet.

Når Regjeringen nå øker kulturbudsjettet så utrulig mye som den gjør, så gjør den det nettopp for at hele bredden i kulturen og frivilligheten skal få rom til å vokse ytterligere. Vi ønsker nettopp å bygge opp og styrke frivilligheten, engasjementet og ildsjelene. Heller ikke – jeg holdt på si – frivilligheten klarer å leve av knapper og glansbilder om de skal kunne klare å holde dette gående.

Folk – vanlige folk hjemme hos oss – valfarter nå til Rogaland Teater for å se Bjørn Eidsvågs stykke «Skyfri himmel». Det hadde ikke vært mulig for noen, eller i alle fall veldig få, hvis det ikke hadde blitt gitt støtte til Rogaland Teater fra både stat, kommune og fylke. Så frivillighet og kulturliv skal stole på at denne regjeringen nå og videre på veien skal satse sterkt på hele kultur- og frivillighetsområdet, og sånn gi folk noe å leve for – både fotball, museum, kor og film og hele fjøla innenfor kultur.

Så er det sånn at denne regjering også gjør noe som er utrolig viktig. Den løfter blikket «ut over Færder fyr», som Thorbjørn Berntsen alltid sa det, og jeg synes det er godt sagt. Denne regjering tar ansvar for at vi skal se utover våre egne grenser, og at folk utenfor våre egne grenser skal få et bedre liv. Det viser at de rød-grønne driver solidaritet i praksis. Regjeringen har et mål om at vi skal bruke 1 pst. av BNP på bistand, og det målet er snart i sikte. Målet i seg selv er ikke viktig, men det at vi som et av verdens rikeste land tar ansvar for å være med og løfte opp det store flertallet som lever i fattigdom og nød, er utrolig viktig. Vi gir med våre bistandspenger og våre bistandsprogram håp for framtiden om at flere skal få leve verdige liv og få en bedre hverdag og nye muligheter. Da er det ikke bare vårt ansvar, men også vår plikt å gjøre det vi gjør i den sammenhengen.

I sin åpningstale til Stortinget i høst minnet president Thorbjørn Jagland oss representanter om noe som jeg synes er utrolig viktig, nemlig at vi som er valgt inn her i denne sal, har et spesielt ansvar for dem som ikke har høyest stemme, eller de som ikke har sterkest rygg. Vi har et spesielt ansvar for å tale deres sak. Jeg tror det var en viktig påminnelse. Vi som folkevalgte i denne sal har også et spesielt ansvar for av og til – jeg holdt på å si – å stikke fingeren i jorda og si at tross alt har de fleste av oss det ganske bra, og mange av oss er faktisk litt lottomillionærer hver eneste dag, i motsetning til folk i andre land.

Da jeg hørte på representanten Tybring-Gjedde i dag, dukket det opp i hodet mitt en VG-tegning som var i avisen en gang på slutten av 1990-tallet, med han tjukke mannen som lå der med nisselue og kjempestor mage og var så mett at han var helt irritert. Den bare datt ned i hodet mitt da jeg hørte på representanten Tybring-Gjeddes beskrivelse av det norske samfunn. Jeg tror ikke det er et godt bilde av hva slags samfunn vi har. Jeg tror heller ikke det er et godt bilde av hva slags samfunn vi skal ha.

Helt til slutt: Jeg mener at de rød-grønne er på god vei med en ny kurs mot de målene vi har satt oss, mot den jobben vi har startet og lovet at vi skal gjøre for å innfri våre løfter. Jeg gleder meg veldig til veien videre og arbeidet de tre neste år med videre rød-grønne budsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Da passer det godt å gi ordet til Tybring-Gjedde, som er første replikant!

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:10:46]: Ja, vi har det så bra her i landet at vi har fått beskjed om å slutte å klage, særlig etter at den rød-grønne regjeringen tok over. Vi burde nærmest skamme oss, skal vi høre på Sund, der vi fråtser i vår rikdom. Men det er faktisk en del forhold i dette samfunnet som ikke er så bra, nemlig at mange føler utrygghet i hverdagen, mange føler seg fremmedgjort i Norge, i sitt eget nabolag, og disiplin i skolen er en mangelvare. Hva har Regjeringen tenkt å gjøre med dette? Hvordan får man disiplinen tilbake og respekt for autoriteter tilbake? Eller er det slik at man skal prøve å bevilge seg ut av alt dette, og si at velferden øker, velferden øker? Hva med de 246 000 minstepensjonistene som lever av 95 000 kr i året? Og hva med de 340 000 uføretrygdede?

Når man snakker om at alt går så bra, får man også ta ansvaret for alt som ikke går så bra. Hva har Regjeringen tenkt å gjøre spesielt med de tingene man ikke kan bevilge seg ut av?

Eirin Kristin Sund (A) [18:11:40]: Jeg prøvde å synliggjøre at jeg hadde to tanker i hodet samtidig. Det er helt rett som representanten Tybring-Gjedde sier, at det er mange i dette land som heller ikke har det bra. Men det er også noe med det av og til å løfte blikket og se hvordan det store flertallet av oss har det. De som ikke har det bra i det norske samfunnet, er nettopp noen av dem som denne regjeringen løfter opp gjennom ulike tiltak. Det gjelder minstepensjonister, det gjelder fattigdomsbekjempelse – jeg kan ramse opp sak etter sak. Så jeg er ikke enig med representanten Tybring-Gjedde i at Regjeringen sitter med hendene i fanget og ikke ser på dem som ikke har det bra. Det er nettopp der vi setter inn vår styrke i forhold til de bevilgningene vi gir.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:12:27]: Jeg oppfatter at representanten Sund har et stort hjerte, et betydelig større hjerte enn det man finner hos Regjeringen, spesielt når det gjelder de fattige utenfor våre grenser. Ser ikke representanten Eirin Sund at det er et poeng å hente mennesker varig ut av fattigdom? Muligheten for å gjøre det er nettopp å kombinere målrettet bistand med handel. Høyre legger nå inn et forslag i Stortinget, med bevilgning, om å gjøre det mulig for 90 nye land utover MUL-landene å selge tollfritt til Norge. Ser Eirin Sund at det er én mulighet – og kanskje den beste muligheten, og også den muligheten som u-landene selv etterspør – for at de varig kan hentes ut av fattigdom og dermed få en bedre hverdag?

Eirin Kristin Sund (A) [18:13:17]: Jeg kan berolige representanten Gitmark med at Regjeringen ser at det er mange muligheter som den kan benytte seg av for å bekjempe fattigdom. Regjeringen diskuterer også internt saker i forhold til hvordan man skal komme seg ut av det på best mulig måte.

Nå har altså Regjeringen og de rød-grønne bestemt at en av de tingene vi ønsker å satse på for å bekjempe fattigdom ute, er bistandsmidlene. Men det jeg kan si til representanten Gitmark, er at vi til enhver tid vil være med og se med skjerpede øyne på om vi gjennom de programmene og de virkemidlene vi har for hvordan vi bruker bistandsmidlene, kan oppnå bedre resultater på en annen måte enn det vi gjør nå.

Politikken ligger fast i forhold til hva vi mener om handel.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:14:13]: Jeg må jo si at det er forfriskende med et så entusiastisk innlegg som det representanten Sund hadde. I stil er det nærmest til 20, det må jeg virkelig si. Når det gjelder innhold, må jeg være litt mer forsiktig. Det kan jo misforstås i så mange retninger, har jeg lagt merke til før i dag.

I grunnen var det skyfri himmel over hele fjøla, for å dra sammen det representanten Sund sa. Men hun hadde noen bekymringer. Det gjaldt ikke minst rentenivået, og dermed boligutgiftene for folk flest. Tidligere i dag har vi faktisk fått den opplysning at Senterpartiet kanskje er i ferd med å vekke til live sin interesse for å begrense rentefradraget på gjeld, som mange har nytt godt av, og nyter godt av, bl.a. for å kunne betale sine boliglån. Det ville bety mye for mange hvis dette ble endret. Derfor spør jeg representanten Sund: Er det slik at også Arbeiderpartiet på ny eventuelt vil tenke på å vurdere rentefradraget på gjeld?

Eirin Kristin Sund (A) [18:15:25]: Jeg vil takke representanten Syversen for fine ord. Representanten Syversen og representanten Sund har en del til felles i forhold til de tingene som jeg tok opp, og det er jeg veldig glad for. Når det gjelder Syversens spørsmål i forhold til rentefradrag eller ei, og hva som har blitt sagt på talerstolen her tidligere i dag, vil jeg vise til Reidar Sandal, som svarte veldig godt på det spørsmålet tidligere i dag. Det ligger fast, det vi har sagt, og det skal ligge fast.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Laila Dåvøy (KrF) [18:16:18]: Foregående taler var absolutt ikke inne på helsepolitikk, men i den sektoren er det absolutt ikke skyfri himmel heller.

Målet med helsepolitikken er for Kristelig Folkeparti god helsehjelp når en trenger det, likt tilbud i landet, uavhengig av bosted, alder, utdanning, sykdom eller skade.

Kommunene må settes i stand til å møte den store økningen i antall eldre som kommer i årene framover. Vi vet også at flere eldre vil få sammensatte lidelser og alvorlig funksjonssvikt. Dessuten er tallet på yngre brukere av hjemmetjenester nesten fordoblet de siste ti årene og utgjør snart 1/3 av tjenestemottakerne.

Framtidens omsorgsutfordringer må møtes offensivt, slik at tilstrekkelig kompetanse, kvalitet og innhold sikres. Hverdagen til eldre, funksjonshemmede og kronisk syke må få et innhold der de det gjelder, kan leve et liv slik de selv ønsker.

Kristelig Folkeparti hadde forventet en mer forpliktende omsorgsplan for omsorgstjenestene da St.meld. nr. 25 for 2005-2006, om framtidas omsorgstjenester, ble lagt fram. Vi hadde også forventet at det kom konkrete bevilgninger til å styrke omsorgstjenestene i budsjettet for 2007. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om framtidens omsorgsutfordringer er det avgjørende å få til et tverrpolitisk løft og en forpliktende plan.

Når det gjelder sykehusene, har Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett for 2007 foreslått bevilget 250 mill. kr mer til pasientbehandling. Flere av helseforetakene er i en utfordrende situasjon, og vi ser at kutt i sykehusene nå rammer pasientene. Å styrke pasientbehandlingen i helseforetakene vil gi mer tid til omstilling og prioritering. Det er helt nødvendig at inntektssystemene og fordelingssystemene gjennomgås for å vurdere om disse er rettferdige og riktige, og at dette skjer raskt.

Rehabilitering er en viktig del av pasientbehandlingen og omsorgstilbudet. Kristelig Folkeparti har derfor fremmet forslag om å lovfeste rett til nødvendig rehabilitering. Dette vil sette fokus på at rehabilitering spiller en avgjørende rolle for at mennesker kan komme tilbake til arbeid etter sykdom, eller kan klare seg bedre i hverdagen. Dette vil øke livskvaliteten for mange, samtidig som det vil ha en samfunnsøkonomisk gunstig effekt.

Når det gjelder rehabiliteringstilbudet i helseforetakene, er dette svært skjevt fordelt. Kristelig Folkeparti foreslår derfor i sitt alternative budsjett å gi 20 mill. kr til å styrke rehabiliteringstilbudet i Helse Vest, for å sikre rehabilitering nærmere der pasienten bor, og for å utjevne noen av de forskjellene vi ser.

Kristelig Folkeparti foreslår videre å styrke tilbudet innen psykisk helse for barn og unge med 100 mill. kr i alternativt budsjett. Regjeringen påpeker selv en del av manglene ved dagens tilbud innen psykiatrien i sitt budsjettforslag. Da er det rart at opprinnelig opptrappingsplan ikke følges.

Kristelig Folkeparti foreslår også at pårørende og barn av psykisk syke inkluderes bedre i psykiatrien. Det er disse som følger pasientene tettest, over tid. De vil derfor også ha behov for veiledning, støtte og god informasjon.

De private ideelle rusinstitusjonene må sikres en klarere rolle og funksjon. De kan spille en viktig rolle i å gi rusmiddelavhengige et verdig behandlingstilbud, og også et tilbud i påvente av behandling i spesialisthelsetjenesten samt gi godt ettervern. Kristelig Folkeparti har bidratt til å sikre 20 mill. kr mer til de rusmiddelavhengige gjennom private ideelle institusjoner. Svært mange rusmiddelavhengige blir avvist når de søker avrusingsplasser i dag. De institusjonene som nå får økt tilskudd, kan løse noe av etterspørselen etter dette.

Helt til sist vil jeg vise til at Kristelig Folkepartis alternative budsjett gir et langt bedre tilbud til syke og omsorgstrengende enn det Regjeringen legger opp til.

Statsråd Helen Bjørnøy [18:21:01]: Skal vi få til en bærekraftig utvikling, med lavere miljøbelastning og redusert ressursbruk, må miljøhensyn bli integrert i hele samfunnet. Miljøhensyn må ligge til grunn for den økonomiske politikken og for politikken i de enkelte sektorene. Regjeringens budsjettforslag for 2007 bygger på denne erkjennelsen.

De samlede miljøvernrelaterte bevilgningene i 2007-budsjettet er beregnet til vel 23 milliarder kr, mot ca. 20 milliarder kr i 2006. Dette er en økning på 15 pst. Aldri før har en regjering lagt opp til så store miljøbevilgninger som denne – i alle samfunnssektorer.

Men vi står overfor store utfordringer. La meg her konsentrere meg om to, klimapolitikken og tiltak for å redusere utslippene av NO_x.

Vi har allerede på plass et bredt virkemiddelapparat som påvirker de fleste utslippene av klimagasser. Men det kreves mer hvis vi skal klare å snu den negative utviklingen i norske klimagassutslipp. Denne regjeringen legger opp til å oppfylle Norges utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen, og vi skal sikre at betydelige deler av vår forpliktelse tas nasjonalt. Dette er ambisiøst, men nødvendig.

I budsjettet for 2007 tar vi et viktig skritt for å integrere klimahensyn i sektorpolitikken. Vi har satt av mellom 700 mill. kr og 800 mill. kr til CO₂-håndtering. 1. januar 2007 vil det bli opprettet et Grunnfond for energieffektivisering og fornybar energi. Fondet er på 10 milliarder kr og skal økes med nye 10 milliarder kr i 2009. Dette vil gi en årlig avkastning på 800 mill. kr som blir tilført Energifondet. Dette vil mer enn doble satsingen på energieffektivisering og fornybar energi.

Vi legger opp til en historisk høy satsing på fornying og kapasitetsutvidelser på jernbanen. På denne måten legger vi grunnlaget for å overføre mer gods- og persontransport til jernbane og redusere omfanget av miljøskadelig vegtransport. Samferdselssektoren er et nøkkelområde i arbeidet for å redusere klimagassutslippene.

Vi tar de første skritt i omleggingen av bilavgiftene i mer miljøvennlig retning. Med virkning fra 1. januar 2007 foreslår Regjeringen at CO₂-utslipp erstatter slagvolum som avgiftskomponent i engangsavgiften.

Klimainnsatsen må fortsette. Det vil kreve en stor dugnad i årene som kommer, for å få samfunnsutviklingen inn i en mer klimavennlig retning.

Regjeringen foreslår også at det innføres en avgift på utslipp av NO_x fra 1. januar 2007. Regjeringen har lagt stor vekt på at utslippene reduseres uten at den økonomiske belastningen for næringene blir unødvendig høy. Vi vil følge opp innstillingen fra Stortinget om at det etableres et unntak fra avgiftsplikten for de foretak som tilslutter seg miljøavtaler med staten om konkrete, tidfestede utslippsreduksjoner.

Våre NO_x-utslipp ligger godt over nivået som vi har forpliktet oss til etter Gøteborgprotokollen, og utslippsforpliktelsesperioden er få år unna. Det er på høy tid at vi tar tak i dette miljøproblemet.

Miljøvernpolitikk består ikke bare av bevilgninger og budsjettposter. Arbeidet for et bedre miljø omfatter også beslutninger som ikke har umiddelbare budsjettkonsekvenser. Ett slikt tiltak er å skjerpe energikravene til nye hus i byggeforskriftene. Det er også andre reformer og regelendringer som kan gjøre det lettere å ta miljøhensyn i offentlig og privat planlegging. I arbeidet med klimahandlingsplaner vil vi gå gjennom alle viktige sektorer med nettopp det for øyet: Å utløse klimatiltak utover det de brede, generelle virkemidlene får til.

Dette budsjettet og klimahandlingsplanene er viktige deler av den dugnaden vi trenger for å lage et klimavennlig samfunn i tråd med innstillingen fra Lavutslippsutvalget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [18:26:37]: Regjeringens satsing for å redusere NO_x og NO_x-avgiften ber jeg om å få komme tilbake til i mitt innlegg senere i kveld.

Jeg har lyst til å minne statsråden om at sjefen, Stoltenberg, i sin regjeringserklæring sa at luftforurensningen i de store byene må reduseres. Senterpartiets Ola Borten Moe sa den 14. februar at den norske bilparken er svært miljøfiendtlig og trafikkfarlig, og at et godt tiltak i denne sammenheng er å øke vrakpanten til 5 000 kr. Slikt forslag er ikke fremmet i Regjeringens budsjett – snarere tvert imot. I et brev til energi- og miljøkomiteen sier Miljøverndepartementet at et slikt tiltak er samfunnsøkonomisk ulønnsomt og har liten miljøeffekt. Spørsmålet er: Er det å heve vrakpanten ansett for å være et godt miljøtiltak eller ikke?

Statsråd Helen Bjørnøy [18:27:48]: Det er vel slått fast at akkurat vrakpanten ikke har gitt de utslag som vi har ønsket oss i forhold til lokal luftforurensning. Det vi vet når det gjelder lokal luftforurensning i de store byene, er at den i hovedsak skyldes tre ting. Det ene er støvet på grunn av piggdekkbruk. Derfor har mange byer tatt ansvar og innført restriksjoner eller avgifter på piggdekkbruk. Det andre er fart. Farten har betydning for hvor mye støv som virvles opp. Det tredje er vedfyring. Det er de tre aller viktigste områdene som har betydning for lokal luftforurensning. Så må det selvsagt ses i sammenheng med de ulike byenes geografiske beliggenhet, for disse har selvfølgelig også betydning.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:28:59]: I opposisjon gikk SV svært høyt på banen, med løfter spesielt i miljøpolitikken. I sine merknader i det siste hele opposisjonsåret deres skriver SV følgende:

«Disse medlemmer påpeker at Miljøverndepartementets budsjett er kraftig redusert de siste 10 årene. Dette går ut over kvaliteten på miljøvernarbeidet både nasjonalt, i de forskjellige fagsektorene og i kommuner og lokalmiljø. Dette er en utvikling som står i motstrid til ambisjonene i handlingsplanen for bærekraftig utvikling. Sosialistisk Venstreparti øker derfor miljødepartementets budsjett med 20 prosent i forhold til Regjeringens forslag.»

Nå er SV kommet i regjering og har til og med fått miljøvernministeren. Men hva får man nå? Jo, man får en økning på Miljøverndepartementets budsjett på om lag 1,5 pst. i realvekst. Budsjettet er kuttet på viktige miljøområder, som tiltak for opprydding i vann, grunn og sedimenter som er forurenset med farlige miljøgifter, og stans i fremdriften for bekjempelse av lakseparasitten gyrodactylus salaris. Føler SV at de med dette budsjettet innfrir sine løfter og de forventninger de har skapt på miljøområdet?

Statsråd Helen Bjørnøy [18:30:06]: Jeg tror jeg kan gi representanten bekreftelse på at det de siste ti årene i Norge har vært en ganske kraftig reduksjon i satsingen på miljø, så det er mye å ta igjen. Samtidig har det totalt sett aldri vært satset så mye på miljø som i dette budsjettet. SV og hele Regjeringen har erkjennelse av at skal vi virkelig få tatt store miljøløft i Norge, må vi ta det på mange sektorer på én gang. Derfor er det altså at vi har satset så mye på CO₂-håndtering. Vi har satset så mye på fornybar energi, på jernbane osv., som jeg også nevnte i mitt hovedinnlegg.

Det handler om å ta miljøpolitikken på alvor. Det gjenspeiles ikke på Miljøverndepartementets budsjett, men det gjenspeiles i hele miljøprofilen på budsjettet – og jeg mener det er en historisk satsing det vi nå har lagt fram i 2007-budsjettet.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:31:17]: Miljøvernministeren brukte i sitt innlegg mye tid på klimautfordringene. Vi har også hørt før at denne statsråden handler, i motsetning til tidligere regjeringer, som ikke gjorde det.

Mitt spørsmål er knyttet til CO₂-håndteringen på Kårstø. Nå har statsråden nettopp kommet hjem fra Nairobi og på en forbilledlig, klar måte fortalt at vi ikke tåler økte CO₂-utslipp. Her hjemme sier Olje- og energidepartementet at det er stor usikkerhet knyttet til kostnadene for Kårstø-prosjektet, noe som igjen skaper usikkerhet om Regjeringens Kårstø-plan. Så mitt spørsmål er som følger: Kan statsråden bekrefte at CO₂-håndteringen på Kårstø er viktig for å nå målene for norsk klimapolitikk, og at Kårstø-prosjektet av den grunn skal stå ferdig i 2009?

Statsråd Helen Bjørnøy [18:32:20]: Klimaproblemet er verdens viktigste og vanskeligste miljøutfordring. Vi har sagt at vi satser på CO₂-håndtering på en måte som ingen regjering noen gang tidligere har gjort. Derfor har vi satt av mye penger – mellom 700 og 800 mill. kr – til CO₂-håndtering. I tillegg har vi inngått avtalen med Statoil på Mongstad.

Når det gjelder selve planleggingen for Kårstø, vil Stortinget få all den informasjon som Stortinget trenger når planene foreligger mer konkret enn de gjør i dag. Men budsjettet taler jo helt tydelig for seg: Vi har sagt at CO₂-håndtering er et satsingsområde for denne regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jørund Rytman (FrP) [18:33:36]: Det som bekymrer og irriterer meg med Regjeringens budsjettforslag, er at man ikke tar på alvor den urovekkende utviklingen når det gjelder handelslekkasjen til utlandet, noe spesielt bryggerinæringen i Norge rammes hardt av.

Tall fra Bryggeriforeningen viser at grensehandelen allerede nå ligger på 9 milliarder kr årlig, og høyst sannsynlig vil den øke til 10 milliarder kr neste år, bl.a. på grunn av særnorske ulogiske avgifter på sjokolade og sukkervarer, økning i matmomsen, tobakkavgiften, emballasjeavgiften, snusavgiften og alkoholavgiftene.

De siste tiårene har vi vært vitne til at flere norske bryggerier har måttet legges ned på grunn av økt konkurranse fra utenlandske bryggerier og norsk avgiftspolitikk.

Som drammenser er jeg naturlig nok opptatt av at Norges eldste bryggeri, Aass Bryggeri, ikke skal lide samme skjebne. Når det nå viser seg at grensehandelen og smuglingen har nådd hele 40 millioner liter øl pr. år – noe som tilsvarer produksjonen ved to norske bryggerier som Aass og Mack – er det på tide å reagere.

Dette dreier seg ikke bare om norske bryggerier, men også om andre norske næringer som taper på grensehandel. Men dette er også for meg en meget viktig prinsipiell sak: Hvorfor har vi så høye alkoholavgifter i Norge? Hvorfor er Regjeringens politikk slik at det kun er de rike som kan ta seg råd til å ta et glass rødvin hver dag, eller nyte et par pils når de har lyst? For det er jo ikke noen tvil om at høye alkoholavgifter er noe som rammer folk flest, og ikke minst de aller fattigste i landet.

Det er ikke sjelden jeg hører politiske motstandere fortelle om alt det fæle som kan skje hvis man drikker alkohol, men sjelden presiseres det da at det gjelder alkoholmisbruk – noe som er en viktig presisering. For skulle man avgiftsbelegge alt som kan misbrukes, hadde listen blitt veldig lang. Vi kan vel alle være enige om at for mye av det gode kan bli for mye av det gode.

På samme måte: Hvis man spiser veldig mye potetgull, er ikke det sunt, og det kan få uheldige følger. Hvis man veldig ofte spiser hamburgere, er ikke det sunt, og det kan få uheldige følger. Eller, hvis man spiser veldig mye kaker og drikker kaffe med fløte hver dag, er ikke det særlig sunt.

Så si meg – og nå håper jeg ikke at jeg gir de rød-grønne noen gode ideer: Hvorfor har man ikke da skyhøye avgifter på alt som er usunt her i Norge? Hvorfor hører man ikke om snacks-misbruk og snacks-avgift, om hamburger-misbruk og hamburger-avgift, eller om kakemisbruk og kakeavgift? For det kan utvilsomt gi uheldige samfunnsøkonomiske virkninger i form av dårlig helse, fedme, sykehusinnleggelser osv. Det samme gjelder for misbruk av alkohol.

Men hva med lite eller moderat bruk av alkohol? Det siste tiåret har det vært gjennomført hundrevis av undersøkelser som tyder på at et moderat alkoholforbruk kan ha en gunstig effekt på kropp og helse. Blant fjorårets anbefalinger fra amerikanske helsemyndigheter siterer man fra flere undersøkelser som viser at lett eller moderat alkoholforbruk kan knyttes til mindre fare for hjerte- og karsykdommer.

Det har lenge vært hevdet at rødvin hjelper mot Alzheimers sykdom. Forskere har konkludert med at folk som drikker noen få drinker i uken, har mindre risiko for å bli overvektige. Forskere har funnet ut at visse sammensetninger i rødvinen kan forhindre skader på tannkjøttet og stoppe bakterier i munnen i å spre seg. Det er offentliggjort forskningsresultater som viser at de som drikker fra ett glass rødvin og opp til fem flasker vin i uken, har betydelig skarpere tankeprosess enn totalavholdsmennesker, ettersom fordelen med alkohol er at den øker blodgjennomstrømmingen til hjernen.

Forskere har funnet ut at personer med måtelig alkoholkonsum løper mindre risiko for å utvikle diabetes type 2.

Dette er bare noen av de konkrete helsemessige konsekvensene av moderat bruk som forskere har kommet fram til.

Vi må ikke glemme den sosiale gevinsten. Den kan man ikke tallfeste eller beregne samfunnsøkonomisk. Men, som til og med norske psykologer sier, kan det at man i hyggelig lag nyter noen glass rødvin eller noen pils, føre til at man får venner og øker evnen til sosialt samvær. Alkoholen gir økt trivsel og er en «ice breaker», spesielt her i Norge.

Avslutningsvis vil jeg presisere at poenget mitt ikke er å rose alkoholen opp i skyene. Den kan resultere i mye negativt hvis den misbrukes. Men jeg og mine velgere vil gjerne ha friheten til å velge, uten å betale skyhøye avgifter til staten.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:38:57]: Foregående taler er inne på en risikosport. Han nevner en rekke områder som selvfølgelig kan avgiftsbelegges, av svært mange årsaker.

Dette budsjettet, i likhet med så mange før, gir verken frelse eller evig fortapelse. Det er «så der». Det har enkelte punkter i seg som er positive, og de har posisjonen definitivt fått belyst. Opposisjonen har kanskje ikke gjort det i like sterkt monn. Men en ting som både posisjon og opposisjon kan enes om, er at det betyr noe hvem som styrer. Vi ser nå en kursendring i norsk politikk. Stoltenberg og hans regjeringspartnere var i valgkampen spesielt opptatt av å si at kursendringen i stor grad vil foregå ved at man går bort fra kaoset og over til en styringsdyktig flertallsregjering. Men vi har vel sjelden sett så store styringsproblemer som i nettopp denne regjeringens første år.

Når Hill-Marta Solberg sier at denne budsjettbehandlingen har foregått innenfor ordnede rammer, må en kunne nevne representanten Micaelsens store seier: å få lov til å være talsmann for en dieselavgift på fritidsbåter som det aldri ble noe av, en NO_X-avgift som ville tatt livet av reketrålerdriften langs hele kysten, en godstrafikk på båt langs kysten som ville vært vesentlig mindre lønnsom, og som ville fått enda flere til å flytte gods på bil i stedet for på båt, og en sykelønnsordning som ble hentet ut av budsjettprosessen – unikt i norsk historie. Hvor den tidligere regjeringen brukte fem dager for å forhandle budsjettet med respektive Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet de to siste årene, brukte denne regjeringen seks uker på å forhandle med partene i arbeidslivet. Det har blitt kaos, og det var det i langt mindre grad tidligere.

La meg så komme inn på bilavgiftene, som det dessverre har vært hersket uenighet om innad i regjeringspartiene. Høyre er enig i at vi er nødt til å få en mer miljøvennlig og sikker bilpark. Vi ønsker et avgiftssystem som faktisk belønner en miljøvennlig og sikker bilpark. Da nytter det ikke bare å ha en CO₂-komponent i avgiftssystemet, for i en slik komponent vil – slik vi ser det nå – de mest miljøvennlige bilene, som biodrivstoffbiler, dessverre komme svært dårlig ut. Det må være et paradoks for regjeringspartiene at nettopp de mest miljøvennlige biodrivstoffbilene blir 20 000–50 000 kr dyrere. Men så lover selvfølgelig Regjeringen at dette skal den komme tilbake til og finne en løsning på, men det bygger ikke ned det kaoset og de styringsproblemene Regjeringen har hatt.

Om man tar en bil fra perioden 1980–1984 kontra en bil fra perioden 2000–2004, har man i den eldre bilen 90 pst. høyere dødsrisiko i møteulykker. Det vil man aldri kunne gjøre noe med dersom man ikke reduserer avgiftsnivået. Uten en sterk nedsettelse i avgiftsnivået vil en bare få en moderat utskifting av bilparken. Vi vet i dag at skrotingsalderen for bil i Norge i snitt er hele 19 år, noe av det høyeste vi finner i hele verden, dessverre.

Når Regjeringen samtidig trekker inn årsavgift på dieselbiler og en mulig økning framover, nettopp fordi diesel forurenser mer på partikkel og på NO_X, er det et paradoks at vinnerne i selve avgiftssystemet er nettopp dieselbilene. Når man i tillegg vet at regjeringspartiene skriver inn i budsjettdokumentene sine at det ikke er noen grunn til at det skal være en forskjell i avgiften på diesel og bensin, på drivstoff, nettopp av samme grunn, må det være nok et paradoks for avgiftssystemet totalt sett at det er dieselbiler som er den store vinneren.

La meg aller sist komme inn på kanskje en av de viktigste sakene i budsjettet, nemlig internasjonal solidaritet og det å se ut over Norges grenser. Det er noe vi i denne sal gjør altfor lite. Når man i u-land snakker om tre ting, nevner Regjeringen dessverre bare to av dem. Regjeringen skal ha ros for gjeldslette. Det er en viktig del. Den skal ha ros for bistand. Men der man totalt svikter, er på det viktigste punktet, nemlig når det gjelder handel.

Rolf Terje Klungland (A) [18:44:18]: Vi skremmer ikke med Fremskrittspartiets politikk, som representanten Tybring-Gjedde hevdet tidligere i dag. Vi forklarer virkeligheten. Hvis det er sånn at Fremskrittspartiet blir skremt av det, bør de kanskje snu, slik de politisk har snudd oppigjennom alle år.

Jeg vil allikevel starte mitt innlegg med å snakke om en sykdomsgruppe som heter diabetikere. Diabetes er en sykdom som kan være arvelig, men som også kan være en livsstilssykdom. Det som allikevel er gjeldende, er at den varer livet ut.

Da Bondevik-regjeringen fjernet sjablongfradraget for diabetikere, var begrunnelsen at denne gruppen var den eneste som slapp å dokumentere store sykdomsutgifter. Altså var en likebehandling prinsippet, og det støttet selvfølgelig vi opp om for 2005 og framover.

Nå ser vi imidlertid at diabetesgruppen blir spesielt strengt behandlet av Skattedirektoratet og enkelte likningskontor. Noen får avslag, andre får godtatt fradraget under tvil, og atter andre får fradraget ut fra samme begrunnelse. Ja, det forekommer at mor får fradrag, mens datteren får avslag, eller omvendt. Oslo likningskontor er kanskje det verste eksemplet, som først godtok alle fradragene for så, etter nesten et halvt år, å kreve dokumentasjon. Hvis man ikke kunne dokumentere utgiftene, skulle fradraget trekkes inn igjen. Sånn kan vi i Velstands-Norge ikke behandle kronisk syke mennesker. Komiteens flertall har derfor i innstillingen vist til at Regjeringen må følge opp dette, sånn at vi får en likebehandling. Og finansministeren har gledelig nok sagt at det skal hun gjøre.

Politikere og offentlig ansatte er satt for å tjene folket. Når regjering og storting sier noe og bestemmer noe, forventer vi at det følges opp av byråkratiet – selvfølgelig – for i et demokrati er det flertallet som bestemmer. Det er derfor vi nå ser at

• arbeidsledigheten går ned når vi har en høykonjunktur

• kommunene ruster opp

• skolebygg bygges og vedlikeholdes

• verktøykassen fylles

• energisituasjonen bedres

• miljøpolitikken fylles med midler, ikke bare ord – vi skal håndtere CO₂-utslippene

• privatiseringen har stoppet

• arbeidstakernes rettigheter tas vare på og sikres

• sosial dumping skal tas på alvor og stoppes

• egenandelene reduseres, og flere egenandeler er fjernet

• ledighetstrygden igjen er økt med opptil 20 000 kr for de arbeidsledige

• lønnsplikt under permitteringer er redusert

• midler til voksenopplæring er økt – over to år får Kommune-Norge opp mot 18 milliarder kr mer å rutte med, og ettersom jeg husker, er det mer enn det den forrige regjeringen foreslo i hele perioden

• pensjonsreformen som kommer, vil bety mer til dem som har betalt inn til pensjon, mer til minstepensjonistene

• vi får endelig full barnehagedekning i Norge

• bistanden fra Norge, ett av verdens rikeste land, øker

• minstefradraget har økt

• Nasjonal transportplan følges for første gang i historien opp med penger

• industrikraftregimet kommer

• yrkeshemmede skal tilbake i arbeid

• sykefraværet skal ned – det er derfor vi kan lage en antidiskrimineringslov i forhold til funksjonshemmede

• vi skal fjerne fattigdommen.

Halleluja! (Latter i salen.)

Ja, jeg er stolt. Jeg er stolt over det samfunnet mine forgjengere har skapt. Og jeg er stolt over det samfunnet vi nå er i ferd med å bygge. Det er synd at Fremskrittspartiet aldri har bidratt til det, men vært sterkt motstander.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:49:54]: Etter å ha hørt avslutningen på representanten Klunglands innlegg, måtte jeg kikke meg rundt for å se om jeg var i den rette salen. Man kunne få inntrykk av at man var et helt annet sted enn i Stortinget da man hørte denne prekenen fra Klungland.

Jeg skal gjøre noe som det ser ut til at flere av representantene fra regjeringspartiene har glemt, nemlig å lese fra Soria Moria-erklæringen. Etter å ha hørt på debatten i dag, synes det som om representantene fra regjeringspartiene har vært mer opptatt av å snakke om Fremskrittspartiets budsjett enn hva man faktisk selv har gjort. Jeg finner derfor grunn til å bruke denne talerstolen til nettopp å sitere fra Soria Moria-erklæringen, og så skal jeg kommentere den litt etterpå. Det står følgende å lese:

«Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Våre helsetjenester skal ha tilstrekkelig med ressurser og kompetanse til å kunne yte tjenester basert på moderne, faglig oppdaterte metoder og teknologi. Pasientenes mulighet til å velge sykehus og fastlege skal understøttes gjennom god informasjon om rettigheter og tilbud. Brukerne av helsetjenester skal oppleve at tilbudet utformes på en måte som er tilpasset den enkeltes individuelle behov.»

Så kommer en del strekpunkter, og jeg vil særlig henlede oppmerksomheten mot det første og siste strekpunktet som står i Soria Moria-erklæringen under dette temaet, nemlig at Regjeringen vil:

«–styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene holdes lave

(…)

– redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå».

Jeg vil gjerne få lov til verbalt å ta Stortinget med på en liten rundreise for å se hvordan innrapporteringen fra de forskjellige helseforetakene nå er. Jeg vil begynne i Helse Nord-Trøndelag:

«Vikarkutt og færre leger

Helse Nord-Trøndelag må spare inn 80 millioner kroner på budsjettet for 2007.»

Så går vi litt lenger sør, til St. Olavs Hospital:

«Fjerner 300 årsverk

St. Olavs Hospital må spare inn 300 millioner kroner i 2007. Egentlig var innsparingskravet på 450 millioner kroner, men HF-et har fått utsettelse på de siste 150 millionene.»

Så går vi til Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF:

«Vi forbereder oss på å komme i null også i 2007, sier administrerende direktør Åge Danielsen.»

Videre til Sykehuset Buskerud HF:

«For å oppnå balanse neste år, må Sykehuset Buskerud HF spare inn omtrent 105 millioner kroner.»

Og til Helse Midt-Norge:

«449 mill. i minus.»

Dette er ikke tall jeg finner på, det er tall som det står å lese 9. november 2006 i Dagens Medisin.

Videre har det nettopp vært en demonstrasjon foran Stortinget som også viser lite grann at det er et rimelig stort sprik mellom det man utad prøver å framstille det som, og det som er den faktiske virkeligheten. Vi viser til Folkebevegelsen for lokalsykehusene og diverse pasientorganisasjoner, fagbevegelser m. fl., som skriver følgende i forbindelse med en pressemelding:

«Forslaget til statsbudsjettet for 2007 er svært dramatisk for sykehusene våre. Det er veldig langt fra Soria Moria-erklæringens løfter til den virkeligheten befolkningen nå opplever.»

Videre er det grunn til også å referere fra brevet til Legeforeningens regionsutvalg Nord, som påpeker følgende:

«Hvis rammene ikke styrkes vil tjenestetilbudet måtte reduseres. Resultatet vil bli

• lengre ventetid for pasientene

• økt og kostnadsdrivende lekkasje av pasienter ut av landsdelen

• markert dårligere undervisningstilbud for studenter

• dårligere arbeidsmiljø for de ansatte.»

Når vi går gjennom det som er referert fra Soria Moria-erklæringen, viser alt det jeg har tatt opp her, at det er langt fra den eventyrverden man befant seg i oppe på Soria Moria, til det som nå er blitt resultatet etter vel et år med en rød-grønn regjering. Og når det gjelder egenandeler, gikk man jo veldig høyt på banen med det. Men hva er det som har skjedd? Nå har snart alle egenandeler i helsevesenet økt. Ja, selv egenandelstak 1 har økt. Men hva da med de tilskuddene og overføringene til barnefamilier f.eks. når det gjelder barnetrygd, når det gjelder barnetillegg – jo, der har økningen uteblitt. Da kan man faktisk ikke hevde at man bare har foretatt en prisjustering. Da må man gjøre det i begge ender, men det har man valgt å la være å gjøre.

Vi ser at ventetidene og ventelistene er i ferd med å øke. Vi ser også at etter diktat fra helseministeren blir det nå inngått færre avtaler med de private aktørene. Vi er i ferd med å miste korrektivet til det offentlige helsevesenet.

På helsesiden leverer faktisk ikke Regjeringen: Sykehuskøene øker, ventetidene øker, og egenandelene øker. Det er behov for friske midler til helseforetakene utover det Regjeringen selv har foreslått. Det er behov for bl.a. å gå inn og se på gjeldssituasjonen til foretakene og slette noe av gjelden. Gjelden til helseforetakene har nå blitt så stor at det i seg selv er en belastning for de enkelte helseforetakenes budsjett. Likviditeten er så dårlig nå i enkelte helseforetak at det må tas opp kassakredittlån for å få betalt lønnsutgiftene. Vi ser helt tydelig – og det kommer daglig rapporter – de store forskjellene, også helseforetakene imellom. Det er nå på tide igjen å vurdere å samle Helse-Norge til ett rike. Vi har fått en situasjon der det faktisk nå er bostedsadressen din som er bestemmende for hva slags tilbud du får. Slik kan vi ikke ha det når vi samtidig sier at uansett bosted i dette landet skal du ha de samme mulighetene til behandling og kompetanse – også for dem som er i distriktet.

Videre er man også i ferd med å skape en usikkerhet knyttet til noe av den mest effektive delen av helsevesenet, dvs. avtalespesialistene. Man har skapt en usikkerhet, for det er en av de tingene som nærmest er utelatt i forbindelse bl.a. med Nasjonal helseplan. Jeg håper i hvert fall at man, i tråd med det statsråden tidligere har sagt, vil gripe fatt i det. Jeg håper at så skjer.

Egenandelene i helsevesenet har alene av denne regjeringen nå fått lagt inn en økning på 160 mill. kr. Det er den samme regjeringen som i erklæringen sin sier at man skal senke egenandelene og holde dem lave. Egenandelene i helsevesenet har nå blitt så store at denne ekstraskatten på sykdom er i ferd med å gjøre at mange pasienter som har dårlig råd, faktisk må velge om de skal spise et varmt måltid eller hente medisinen sin. Dette er en alvorlig situasjon, og vi er nødt til å se på det. Jeg trodde ærlig talt at når man i hele valgkampen fortalte at egenandelene skulle ned, når man laget en regjeringserklæring og fortalte hvor viktig det er å få ned egenandelene og holde dem lave, hadde man i hvert fall vært ærlig på dette området og gjort noe med det. Men det har man faktisk ikke valgt å være.

Representanten Klungland var også inne på dette med diabetes. Da er det underlig at når vi fikk en diabetesplan så sent som 1. juli i år – 1. juli var planen ferdig – så er det eneste man har bidratt med i så henseende fra Regjeringens side, en stilling som koordinator, en 50 pst. stilling. Man har ikke fulgt opp innholdet i planen. Planen er faktisk veldig god. Planen var et initiativ som Fremskrittspartiet tok i forbindelse med forhandlinger med Bondevik II-regjeringen. Så det er det som gjør at den planen foreligger nå. Det var der den kom på banen, men den følges ikke opp med penger. Hvis man skal ha en troverdighet når man lager en plan, må man også komme med tiltak, og tiltak må følges opp med penger, hvis ikke blir det bare en masse ord på et papir, og det skaper ikke troverdighet til oss politikere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A) [19:00:00]: I Fremskrittspartiets alternative budsjett på helseområdet står det – ikke uventet – om innsatsstyrt finansiering, ISF:

«Fremskrittspartiet ønsker å øke ISF andelen til minimum 60 %.»

Hvor høyt ønsker man egentlig å gå? Det er mulig at det kan være effektivt for sjukehus med stort pasientgrunnlag, men hva med småsjukehusene i Finnmark, sjukehuset i Kristiansund, på Rjukan, i Lærdal osv.? Tror representanten Nesvik at småsjukehus med lite pasientgrunnlag klarer å markedstilpasse seg med 1 pst. når det gjelder ISF på over 60 pst., eller har Fremskrittspartiet andre løsninger for småsjukehusenes økonomi – apropos representantens bekymring for økte køer og nærhet til sjukehus?

Harald T. Nesvik (FrP) [19:01:03]: Jeg har faktisk tro på at de lokale sykehusene og de mindre sykehusene klarer nettopp det. Hvis det er noen organisasjoner som faktisk er i stand til å snu, omstille seg og se på effektive måter å drifte på, er det faktisk de mindre sykehusene.

Jeg kan som eksempel bruke Røros sykehus, som nettopp er et lite sykehus som virkelig er blitt effektivt på sine områder. Det er kanskje blant landets fremste med hensyn til bl.a. ortopedi. Dette gjør at inntektene til sykehuset ville ha kommet, man ville ha fått stabile arbeidsforhold, og man ville faktisk ha kunnet utvikle tilbudet videre.

Det som skjer når det gjelder 40 pst. innsatsstyrt finansiering i dag, er at kostnaden ved hver enkelt behandling er høyere enn inntektene man får knyttet til behandlingen, dvs. at man må spise av basisbevilgningen hver gang. Dette gjør at pasienten blir sett på som en utgiftspost og ikke som en inntektskilde for sykehuset. Derfor er det viktig å få dette på plass.

Rolf Terje Klungland (A) [19:02:10]: Det var vel heller ikke himmelrike i sykehussektoren da Fremskrittspartiet hadde mulighet til å påvirke økonomien. Jeg husker bare at det til stadighet var snakk om nedskjæringer, nedleggelser og det som verre var. I Vest-Agder ble det lagt ned to lokalsykehus da Fremskrittspartiet var støtteparti for den forrige regjeringens budsjett.

Innlegget til representanten er jo velkjent fremskrittspartiretorikk, på lik linje med Tybring-Gjeddes tidligere i dag. Fremskrittspartiet støtter ikke opp om velferdssamfunnet. De vil ha et annet samfunn, et samfunn der en med oldemoren sin i rullestol, bestemor på rullator og ungene på ryggen skal springe rundt og shoppe velferdstilbud. Kan representanten peke på hva det er som gjør at Fremskrittspartiets samfunn, et annet enn det FN synes er verdens beste, er det rette for det norske folk?

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:03:17]: Da må vi først se på hva som er underlagsmaterialet for at Norge er det beste samfunnet. Blant annet er verdiskaping pr. innbygger ut fra nasjonalprodukt også med der. Dette gjør at vi, som oljenasjon og ut fra det næringslivet vi har, automatisk vil komme høyt opp. Så det er ikke så veldig forunderlig.

Det er åpenbart at representanten Klungland leser Fremskrittspartiets program like dårlig som han leser Soria Moria-erklæringen. Derfor finner jeg grunn til å si følgende: Pengene vil ikke bli overført til den enkelte som en åpen sjekk. De vil gå til tjenesteyter, mens den enkelte selv bl.a. skal få velge hvem han eller hun slipper inn i sitt eget hjem. Så sent som i dag var det oppslag i Aftenpostens Aften der det bl.a. vises til at vi har et system som gjør at hvis man mottar tjenester hjemme, kan man ikke engang kreve vandelsattest av den man slipper inn i sitt eget hjem.

Fremskrittspartiet vil gi makta tilbake til brukeren av tjenestene, og ikke til regjeringskontorene. Det er brukeren som skal ha makta, og det er valgfriheten til brukeren som skal settes i høysetet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [19:04:30]: Jeg satt på kontoret og hørte på Nesviks innlegg. Sjelden har jeg hørt en slik svartmaling av det norske helsevesenet som det han greide å tegne. Jeg synes det er ganske utrolig å høre en slik beskrivelse av et helsevesen som internasjonalt faktisk blir sett på som et av verdens beste. Jeg lurer på om det har gått representanten Nesvik forbi at det aldri har vært satset mer på norsk helsevesen. I 2006 ble det behandlet langt flere pasienter enn i 2005, og Regjeringen legger opp til at en i 2007 skal kunne videreføre den veksten som har vært i 2006.

Spørsmålet mitt er: Ser representanten Nesvik overhodet ikke at Regjeringen satser på helsevesenet, og at sykehusøkonomien er styrket?

Harald T. Nesvik (FrP) [19:05:40]: For det første må jeg bare få replisere til replikanten at jeg leste fra en artikkel i Dagens Medisin, et fagtidsskrift. Jeg har ikke gått inn og invitert verken sykehusene, helseforetakene eller andre til å komme med noe skriftlig. Jeg leste fra en artikkel, bare så det er klart.

Det som representanten her sier om å dra med seg veksten i 2006 inn i 2007, er ikke riktig. I Regjeringens statsbudsjett står det følgende: Det er den veksten som er framkommet innen første tertial 2006, man vil dra med seg inn i statsbudsjettet for 2007. Jeg tror man skal ta med seg det.

Problemet gjelder det som også representanten selv hørte da vi var på besøk i Helse Vest. Der sa man følgende: Vi må redusere aktiviteten fordi vi ikke har råd til å møte veksten. Helse Nord har rapportert om det samme. Stadig flere rapporterer at de må redusere aktiviteten fordi de ikke har råd til å opprettholde den behandlingen som nå finner sted.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:07:10]: Oppslaget i sommar der overlege Jens Grøgaard ved Ullevål sjukehus sa til NRK at berre ein tidel av barna som blir utsette for alvorleg mishandling i familien, blir oppdaga og får hjelp, har fått mange til å spørje seg kvifor det er slik. Eg trur at noko av grunnen er at familievernet ofte er sterkare enn barnevernet. Privatsfæren er skjerma – på godt og vondt.

I dag er det stor spenning mellom korleis det burde vere, og korleis det er, for mange barn i familien, og vald i nære relasjonar er svært synleg på den politiske dagsordenen. Vi er smerteleg klare over at barn blir skadde for livet fordi vi ikkje nådde inn til dei bak heimens fire og i nokre tilfelle altfor lune veggar.

Men er det framleis slik at det er dei fattigaste barna som blir ramma hardast? Svært mykje av forskinga tyder på det. Sjølv om vi ikkje har tal frå vårt eige land, må vi halde oss til bl.a. britiske rapportar om at 16 gonger så mange barn nedst på stigen samanlikna med dei som er nokre trinn høgare opp, lever med vald i familien.

Vi veit at vi kan betre vernet av valdsramma barn ved å betre forholda for dei mest utsette familiane. Derfor vil Kristeleg Folkeparti ta nye steg i kampen mot fattigdom for å betre situasjonen for barna som lever med vald i familien, anten dei blir ramma direkte eller dei blir ramma ved at dei ser og høyrer valdsutøving mot andre i familien, oftast mot mødrer eller sysken. Dette er sårbare og til dels «usynlege» barn og unge som treng beskyttelse, hjelp og oppfølging i ein kvardag prega av uro og usikkerheit.

Fleire enn 39 000 barn og unge mottok tiltak frå barnevernet i 2005, noko som utgjer ein auke på om lag 4,2 pst. samanlikna med året før. Likevel er det statlege barne- og familievernet pålagt stopp i nytilsetjingar, og Regjeringa har ikkje teke stilling til om dette skal gjelde også for neste år.

I Kristeleg Folkepartis alternative statsbudsjett er det statlege barnevernet styrkt med 50 mill. kr for å unngå tilsettingsstopp i Bufetat i 2007. I tillegg foreslår Kristeleg Folkeparti 10 mill. kr til ettervern for barnevernsbarn. Vi vil også be Regjeringa vurdere lovfesta rett til ettervern for barnevernsbarn fram til 23 år.

Tilskotsordninga «Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn» er foreslått styrkt med 3 mill. kr i Kristeleg Folkepartis alternative statsbudsjett. Dette er eit målretta verkemiddel for å betre oppvekst- og levekår for barn og unge med spesielle behov. Det same er dei 10 mill. kr Kristeleg Folkeparti foreslår å øyremerkje til ettervern for barnevernsbarn. Norsk Fosterheimsforening er blant dei som har påpeikt at ettervernspraksisen er for dårleg i mange kommunar. Fleire av fosterbarna får ikkje ettervern sjølv om dei ønskjer det, og fosterforeldra får heller ikkje god nok oppfølging. Manglande ettervern kan føre til at det arbeidet barnevernet har gjort for barnet fram til det fyller 18 år, kan bli øydelagt, og mange fosterforeldre føler ei fortviling og ei avmakt i forhold til den omsorga og det arbeidet dei har lagt ned.

Dersom vi skal fange opp dei svakaste barna, må vi ta alle verkemiddel i bruk. Barnehagen er i ein del tilfelle barnas einaste trygge haldepunkt i tilværet. Dersom barn av rusmisbrukarar, psykisk sjuke eller vanskelegstilte familiar ikkje går i barnehagen på grunn av dårleg økonomi, er det mykje verre enn om alle andre familiar betaler nokre hundrelappar meir i månaden.

SSB, TNS Gallup og ECON Analyse har føreteke ei undersøking om inntektsgradert foreldrebetaling i barnehagar. Undersøkinga viser at på eitt år har ein fjerdedel av dei kommunane som har inntektsgradert foreldrebetaling, skrudd opp prisen for barnefamiliar med lågast inntekt. Kristeleg Folkeparti meiner dette er ein uheldig konsekvens av maksimalprisen. Vi ønskjer å motverke denne utviklinga og viser til Kristeleg Folkepartis alternative budsjett, der 25 mill. kr er øyremerkt inntektsgradert foreldrebetaling.

Trass i at heimen er ei terrorsone for nokre barn, er heimen heldigvis ein trygg oppvekstarena for dei aller, aller fleste. Og for dette store fleirtalet er familien det viktigaste fellesskapet og det trygge ankerfestet i ein krevjande kvardag. Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa rettar opp det kuttet i samlivskurs som først var foreslått. Det var gledeleg at ein fekk det på plass igjen som eit godt førebyggjande tiltak mot samlivsbrot.

Kristeleg Folkeparti vil styrkje familien som barnas viktigaste fellesskap og ankerfeste. Samtidig må samfunnet ta vare på alle dei barna som ikkje opplever familien som ei trygg ramme. Målet er ein trygg oppvekst – for alle.

Marianne Aasen Agdestein (A) [19:12:36]: I alle vestlige land plasserer de fleste partiene seg på en høyre–venstre-akse. Grovt sett vil høyresiden ha lavere skatter og en mer begrenset stat, mens venstresiden vil ta i bruk offentlige virkemidler og offentlig sektor mer aktivt, særlig med satsing på offentlig velferd. Dette er den store skillelinjen i alle partisystemer vokst fram i det forrige århundre. I Norge, som trolig det eneste land i verden, krysses denne skillelinjen av ett parti, av den enkle grunn at vi har et par råvarer som gjør oss ufattelig rike. Vi har tilgang på store mengder kapital fra olje- og gassproduksjon. På grunn av oljerikdommen ser vi at Fremskrittspartiet tør heve seg over denne høyre–venstre-aksen ved å ønske seg lavere skatt, samtidig som de vil ha store, offentlige budsjetter, med det for øye å løse de fleste oppgaver samtidig.

Fremskrittspartiet lar være å gjøre det vi andre gjør, nemlig å prioritere. Dette har kommet tydelig fram i dagens debatt. I en blanding av noe som virker som irritasjon og smiger har Fremskrittspartiet forsvart sin store pengebruk og ikke villet forstå at spriket vi ser på borgerlig side i økonomisk politikk, også kan ha en betydning for videre borgerlig samarbeid. Vi får høre at det ikke betyr noe, siden Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet samarbeider, til tross for sine ulike finansinnstillinger i forrige periode, altså før vi dannet regjering. Sammenligningen står seg ikke. Det er riktig at vi den gang hadde ulike prioriteringer, forslag og inndekningsforslag, men vi var enige om handlingsregelen, og vi var enige om å følge den forrige regjeringens oljepengebruk.

Til kontrast er den borgerlige siden splittet i den økonomiske politikken, og økonomisk politikk er nå engang bærebjelken i mye av politikken som helhet. Det man derfor lurer på, er hva slags økonomisk politikk som er den borgerlige. Hva kan vi vente oss med et eventuelt borgerlig flertall?

Hvis vi hører på Høyre, får vi en stram finanspolitikk med lavt offentlig forbruk og økt skattelette. Da forsvinner Fremskrittspartiets mange fanesaker, for det har man da ikke råd til.

Hvis vi hører på Fremskrittspartiet, får vi en løssluppen finanspolitikk, med høyt offentlig forbruk og økt skattelette, og med betydelig høyere rente og kronekurs på kjøpet. Og da forsvinner den ansvarlige økonomiske politikken som alltid har kjennetegnet Høyre.

Størrelsen disse to partiene har på meningsmålingene, tilsier at dette er relevante spørsmål å stille i en finansdebatt, uansett hva de selv måtte mene om det.

Vi jobber fortsatt for et rød-grønt flertall i 2009, ikke minst på grunn av den usikkerheten det er rundt opposisjonens økonomiske politikk. Det viktigste for oss som regjeringspartier må derfor være fortsatt å levere så gode budsjett som det vi skal stemme over i dag.

Nå er det lett å innrømme at jeg ikke er den første fra de rød-grønne som skryter av eget budsjett. Det er en ærlig sak å innrømme at ting kan bli bedre. Vi ønsker oss alle mer til psykiatri, til flere studentboliger, til universitetene og til forskning. Det hadde også vært bra med mer til sykehusene og til de rusavhengige eller til andre gode formål, slik flere har etterlyst i dagens debatt. Men nå har vi altså gjort den jobben det innebærer å ha regjeringsmakt og være politiker for virkeligheten – vi har foretatt prioriteringer: Vi setter fellesskap foran skattelettelser og god kommuneøkonomi foran privat rikdom, og vi satser på bekjempelse av fattigdom både her i Norge og ute i verden og en fortsatt stø kurs for å innfri løftene fra Soria Moria.

Per Sandberg (FrP) [19:16:31]: Det tar lang tid å komme seg på talerstolen. Det gjenspeiler også det norske samfunnet – det meste tar lang tid fordi det stort sett er kø. Det er det jeg skal prøve å komme inn på i mitt innlegg. Jeg registrerer at de to ordene som er brukt mest i debatten i dag fram til nå, er «historisk» – jeg vet ikke hvor mange titalls ganger det ordet er brukt fra de rød-grønne partiene – og så er det «Fremskrittspartiet», og der har jeg i alle fall mistet tellingen. Jeg tror at hvis vi summerer, vil denne debatten dele seg opp i 80 pst. på «Fremskrittspartiet» og 20 pst. på «historiske» bilder på budsjettet for 2007 fra de rød-grønne. Det viser seg så at det eneste historiske i budsjettet for 2007 er at en viderefører at folk skal stå i kø. Det er en kjensgjerning at når en beveger seg på venstresiden i norsk politikk og venstresiden generelt i politikken, forventer man at folk skal stå i kø. Det koster penger.

Derfor synes jeg det er interessant at mange av de rød-grønne partiene har hengt seg opp i Fremskrittspartiets pengebruk. Tallene har variert fra 15,7 milliarder kr opp til 37 milliarder. For meg er faktisk ikke det så viktig. En kan gjerne ta debatten om hvorvidt det er et kostnadspress i Fremskrittspartiets budsjett, og hvorvidt det gir renteøkning og økt kronekurs. Men det debatten egentlig skulle ha dreid seg om, og som den er totalt fraværende i forhold til – og jeg skjønner godt at de rød-grønne ikke ønsker å diskutere det – er hva det koster å være unnfallen, altså hva det koster ikke å ta de grepene som Fremskrittspartiet tar.

Det påstås også i et brev fra Finansdepartementet at Fremskrittspartiets budsjett legger opp til bare varige utgifter. Min påstand er at Finansdepartementet opptrer som amatører i svaret til finanskomiteen, fordi de sier ingenting om hvilken effektivitet, rasjonalisering og reduserte sykelønnsutgifter man får i forhold til når folk står i kø, ikke kommer seg ut i arbeid, de sier ingenting om at man får reduserte utgifter ved at man får færre uføre fordi det blir færre ulykker på vegene, at man får reduserte transportkostnader for offentlig og privat sektor. Det sier ikke Finansdepartementet noe om.

Men for å ta et eksempel, så gjør stamvegutredningen det når det gjelder veg og infrastruktur. Stamvegutredningen sier at hvis du investerer 230 milliarder kr på veg, vil samfunnet sannsynligvis få besparelser på 90 milliarder i året i innsparte kostnader! Gjennom å fjerne ulykker og dødsulykker på vegene, som er kostnadsberegnet til nærmere 30 milliarder pr. år, og gjennom å redusere transportkostnadene både for privat næringsliv og for offentlig sektor, vil en få innsparinger på 60 milliarder kr pr. år. Det burde debatten ha vært om. Men jeg skjønner godt at det ikke er noen som legger vekt på det.

Derfor er det veldig interessant å legge merke til at samtlige partier innenfor regjeringskonstellasjonen er historisk meget godt fornøyd med budsjettet på veg i 2007. De er så godt fornøyd at de nærmest tar bølgen, til og med Senterpartiet og representanten Lundteigen tar bølgen for budsjettet på veg for 2007.

Hva er det så som kommer på veg for 2007? Det kommer 500 millioner på vegvedlikehold. Det Regjeringen gjør i 2007, er å opprettholde standarden på vegene våre. Hva er så standarden? Jo, bare 5 pst. av stamvegene våre har god nok standard. Det historiske løftet på veg i 2007 innebærer at denne Regjeringen holder fast på at standarden skal være akseptabel bare på 5 pst. av stamvegene våre. Det er det historiske og ikke noe annet.

Jeg skjønner godt at det ikke er noen av de rød-grønne som har interesse av å se på at Fremskrittspartiets budsjett er delt opp i forskjellige områder. For den rød-grønne regjeringen spiller det ingen rolle om jeg reiser til Afrika og kjøper meg en kokosnøtt. Det har samme virkningen på norsk økonomi som om jeg hadde kjøpt kokosnøtta på Rimi. Om jeg ferierer to måneder i Thailand, har det akkurat samme virkningen på norsk økonomi som om jeg ferierer to måneder på Geilo. Det er noe av poenget fra Fremskrittspartiet. Vi vet at det tar tid å omvende noen økonomer. Men vi er låst fast i en tro på at uansett hvordan vi bruker kronene våre, har det samme virkning på norsk økonomi.

Dette sier jeg, og dette legger jeg vekt på, fordi jeg vet at innenfor Senterpartiets rekker er de helt enige med Fremskrittspartiet, og innenfor Arbeiderpartiets rekker er de helt enige med Fremskrittspartiet. Og heldigvis er det flere og flere økonomer som vurderer det akkurat på samme måte som Fremskrittspartiet. Det er dette debatten burde ha vært om.

Det som skjer med den rød-grønne regjeringens budsjett, er at de viderefører utgiftene. De ikke bare viderefører utgiftene, de viderefører økte utgifter, men så kaller de det velferd, for den rød-grønne regjeringen har ikke innsparinger noe sted. De pøser jo bare penger ut i det offentlige. La os ta det som ble sagt tidligere i dag: Statsråd Giske var på talerstolen og skrøt uhemmet av at kommunesektoren nå plutselig har fått 11,5 milliarder kr i 2006. Det har selvfølgelig ingen virkning på norsk økonomi. Men det er altså 11,5 nye milliarder inn i den norske økonomien, og over halvparten av disse milliardene var jo nye midler som ingen hadde budsjettert med – men det har ingen virkning på norsk økonomi, selvfølgelig.

Men da Fremskrittspartiet foreslo 5 milliarder kr ekstra til vegsektoren i 2006, var det katastrofe. Da var det katastrofe, har vi hørt her i dag. Og noen snakker om at Fremskrittspartiet svartmaler! Ja, det blir interessant å lese referatene fra denne debatten med hensyn til Fremskrittspartiets politikk og budsjett, for maken til svartmaling fra de rød-grønne partiene når det gjelder Fremskrittspartiets opplegg, har i hvert fall ikke jeg hørt.

Og så vil jeg si: To mennesker i sykehuskø er to svarte flekker for meg. Derfor ser jeg heller ikke at jeg er nødt til å gå i fella til de rød-grønne og si at alt er lyserødt. Men jeg påberoper meg retten til å påpeke at vi fortsatt ikke har løst de samfunnsoppgavene som vi står overfor.

Men jeg registrerer, og det gjør vi med glede i Fremskrittspartiet, at vi er i fokus. Vi er veldig i fokus. Og det at alle partiene er opptatt av våre løsninger, gir oss faktisk tro på at vi vil få gjennomslag på et eller annet tidspunkt, ellers hadde vi ikke holdt på og jobbet så hardt som vi har gjort. Vi hadde heller ikke greidd å få 30 pst. oppslutning på meningsmålingene hvis ikke folk hadde trodd at våre løsninger var de rette.

Jeg registrerer at vi med vårt opplegg til og med vil rasere flyplassnettet. Det sier statsråden i dag. Vi vil rasere flyplassnettet. Ja, hvordan gjør vi det? – I hvert fall ikke ved å bevilge mindre penger. Vi vil jo bevilge mer penger, og vi vil skape forutsigbarhet i finansieringen av flyplassene våre, i motsetning til den sittende regjering som ønsker å basere det på overskuddet fra fire flyplasser. Men vi vil altså rasere fordi vi vil ha et annet system.

Jeg registrerer også at vi vil rasere jernbanen – veldig interessant, for faktum er at vårt forslag til jernbane i 2007 er like stort som den sittende regjerings forslag i 2006. Det utgjør altså én kilometer jernbanespor i forskjell, så årets budsjett på jernbane er meget bra. Men når vi i årets budsjett på jernbane kopierer regjeringspartienes budsjett på jernbane i 2006, er det en rasering. Én kilometer jernbanespor er en rasering av jernbanen!

Og vi raserer selvfølgelig kommunesektoren. Ja, den går jo med dunder og brak rett vest! Poenget er at Fremskrittspartiet har akkurat de samme bevilgningene til kommunesektoren, kanskje større enn de Regjeringen har, bare at vi har andre strukturer. Det er jo det denne type debatter skulle ha basert seg på, at vi i Norge kanskje må stikke fingeren i jorda og se muligheten for at vi kan endre struktur – forvaltningsstruktur, departementsstruktur, økonomisk struktur – for å se hvorvidt vi kanskje kan greie å få igjen noe mer for de pengene vi allerede leverer ut, både til offentlig sektor og privat sektor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [19:26:41]: Jeg registrerer at representanten Sandberg enten er irritert eller litt gretten over at søkelyset, lyskasterne, er blitt satt direkte på Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Han har da tydeligvis behov for å grave fram noen bakgårdsøkonomer, som vi kaller dem i Arbeiderpartiet, som skal være sannhetsvitner med hensyn til at den økonomiske politikken Fremskrittspartiet fører, er fullt gjennomførbar. Men jeg tror nok at representanten Sandberg er enig med oss i Arbeiderpartiet i at det er en eller annen grense der ute for hvor mye oljepenger man kan bruke. For hva er – om ikke det – grunnen til at de Dokument nr. 8-forslagene, som bl.a. på representanten Sandbergs felt handler om variabel bensinpris som skal følge oljeprisen, sletting av bompengegjeld på 13 milliarder kr, tiltakspakke for fylkesveiene, kanskje anslått til 10 milliarder kr, som følges opp med 200 mill. kr, overhodet ikke er nevnt i budsjettet? Det må borge for at det er en eller annen grense der ute, også for bakgårdsøkonomene i Fremskrittspartiet.

Per Sandberg (FrP) [19:27:46]: Jeg vet ikke hva representanten legger i uttrykket bakgårdsøkonomer, men de går i hvert fall langt utenpå de økonomene som jobber i Finansdepartementet, når det gjelder å tenke nytt.

Jeg kan bare berolige representanten med at jeg er i meget godt humør. Det tror jeg at jeg gav uttrykk for også, for jeg synes det er særdeles bra at det blir fokusert på Fremskrittspartiets politikk, for da får vi synliggjort den. Men hver gang vår politikk kommer i fokus, blir vi også særdeles fornøyd i ettertid, for det viser seg at folk er meget fornuftige i dette land. Da ser de at Fremskrittspartiets løsninger faktisk er riktige.

Men når representanten utfordrer meg på alle disse Dokument nr. 8-forslagene, tror jeg ikke at han skal sitte helt rolig, for vi er fortsatt ikke ferdig med året. Vi skal også inn i 2007, og det vil etter hvert vise seg hva Fremskrittspartiet vil utfordre dette huset på, både når det gjelder bompenger, fylkesvegene osv. Vi er ikke ferdig med året ennå.

Øyvind Halleraker (H) [19:28:51]: I Fremskrittspartiets budsjettforslag er det ikke mye igjen av forliket i NTP, hvor Fremskrittspartiet tilhørte flertallet som ville satse 11 milliarder kr mer på jernbanen. De andre forlikskameratene, som utgjøres av dagens regjeringspartier, henger etter med 1 milliard kr, og Fremskrittspartiet øker dette etterslepet ytterligere med 1,9 milliarder kr bare på ett år. Dette reiser mange problemstillinger: mangel på transportkapasitet, påfølgende kaos på veiene og dyrere kollektivtransport. Det skal jeg la ligge i denne omgang.

Fremskrittspartiet og Sandberg har også uttalt at man er for moderne løsninger med høyhastighetstog, men bare hvis de kan finansieres privat, både når det gjelder infrastruktur og drift. På veisiden, derimot, har Fremskrittspartiet nærmest ubegrenset med midler og inntar det stikk motsatte standpunkt. De er imot all privat medfinansiering. Det kunne derfor være interessant å få et svar på denne tilsynelatende logiske brist når det gjelder prinsipiell tilnærming.

Per Sandberg (FrP) [19:29:54]: Først Nasjonal transportplan: Jeg synes jo det er interessant at det er en representant fra Høyre som utfordrer Fremskrittspartiet på Nasjonal transportplan, når Høyre ikke var med på forliket. Jeg kan jo berolige representanten med at vi fortsatt i hvert fall ligger over det som Høyre hadde i sitt forslag til Nasjonal transportplan. Slik sett burde Høyre være fornøyd. Det gjelder jernbane, og det gjelder i vesentlig grad veg. Vi følger opp Nasjonal transportplan til punkt og prikke når det gjelder bevilgningene til veg, og så sier vi i innstillingen for 2007 at vi ønsker å prioritere veg foran jernbane.

Vi har kommet med en hel rekke forslag i Stortinget som Høyre bl.a. har stemt imot, men som Høyre nå har kjøpt i prinsippet, i og med at Høyre foreslår et veifond på 20 milliarder kr. Vi foreslo et fond på 300 milliarder kr, som da var øremerket til å bygge jernbane, veg og kollektivtrafikk. Det fikk vi dessverre ikke flertall for, men vi håper kanskje at Høyre og også resten av Stortinget vil slutte seg til det i en senere runde. Da kan vi ta de utfordringene som ligger på den eksisterende jernbanen, i 2008.

Heikki Holmås (SV) [19:31:06]: Jeg skjønner godt hvorfor Fremskrittspartiet har behov for å pakke politikken sin inn i mye ull. Når jeg leser innstillingen med hensyn til hva Fremskrittspartiet skal ta alle de pengene fra som de skal bruke til vei, er det ganske vanskelig å få noen konkrete svar på det. Jeg leser fra innstillingen, hvor man mener

«at dersom ulønnsomme flyplasser skal opprettholdes, må dette gjøres ved bevilgninger over statsbudsjettet og ikke gjennom et system hvor andre flypassasjerer må betale en ekstra flyplassavgift slik systemet har vært frem til i dag».

Da stiller jeg det veldig enkle spørsmålet, for jeg kan ikke se at det ligger inne mye penger til kjøp av flyplasstilbud: Hvilke flyplasser vil Fremskrittspartiet legge ned?

Og tilsvarende når det gjelder jernbane: Der sier Fremskrittspartiets medlemmer at dette er så lite effektivt at de vil kutte ut alle pengene vi bruker til kjøp av jernbanetjenester, i tillegg til å stoppe all forsert utbygging som vi legger opp til i Oslo-området og i andre deler av landet der vi trenger å få mer gods over på jernbane. Da er spørsmålet mitt: Hvilke deler av jernbanetransporten vil Fremskrittspartiet legge ned? Er det slik at Fremskrittspartiet vil kutte ut støtte til kjøp av tjenester rundt Oslo? Da skal folk få stå i kø.

Per Sandberg (FrP) [19:32:16]: Jeg vil først få lov til å si at representanten Holmås overdriver litt, da, men det skal han få lov til å gjøre, med at vi fjerner alt kjøp av tjenester, men det får bare stå for Holmås’ regning.

Når vi har presisert at vi ønsker en annen finansiering av flyplassene våre, er det fordi vi frykter at det vil bli økt konkurranse framover. Det blir pålagt vesentlig nye utgifter på de eksisterende flyplassene våre, bl.a. fra den sittende regjering, som vil redusere overskudd og resultat for de eksisterende store flyplassene, som skal betale for de små flyplassene. Derfor mener vi at det er mer sikkert og forutsigbart at staten tar direkte finansiering av de små flyplassene, slik at vi også greier å forsvare og bygge opp de store flyplassene våre ut fra de nye forskriftene som kommer om sikkerhet. Det er det vi har sagt.

Når det gjelder jernbane, står det ingenting om at vi ønsker å kutte i sentrale strøk. Men jeg anbefaler representanten Holmås – når vi kommer dit – å lese faginnstillingen fra transport- og kommunikasjonskomiteen når den er avlevert den 5. desember.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Torgeir Micaelsen (A) [19:33:36]: Først må jeg bare kommentere at når representanten Sandberg blir utfordret på manglende inndekning på en hel bråte Dokument nr. 8-forslag i løpet av året, sier han at det er mye igjen av året, og at det fortsatt er mulig å komme tilbake til ting. Det minner meg om uttrykket: Festen er ikke over – det er kake igjen! Det er jo ikke slik at man kan fremme forslag om og om igjen, og når man kommer til festdagen – det er nå det er fest på huset her, det er nå vi skal vedta budsjettet – er det ikke en krone til mange av disse tiltakene. Da er det grunn til å stille spørsmålet: Er det det man sier i debatter, er det det de sier i de såkalte private Dokument nr. 8-forslagene, som gjelder? Eller er det budsjettet som nå engang gjelder, det som vil være virkeligheten for folk? Jeg velger jo å tolke det til det siste. Det er nemlig det som avgjør hvordan virkeligheten er for deg og meg og for folk flest i dette landet, ikke at man er stor i snakketøyet når man er på tv eller på talerstolen i forbindelse med private Dokument nr. 8-forslag. Men nok om det.

Dagens innstilling bærer preg av – mener i hvert fall jeg, det er litt selvskryt, og det skal man lytte til – at vi rød-grønne er godt på vei til å få gjennomført eller få satt i gang de tiltakene vi gikk til valg på. Saksordføreren for budsjettinnstillingen har redegjort for mange av disse tingene, men de kan ikke gjentas ofte nok. «Historisk» er et ord som er brukt. Ja vel, jeg mener at det fortsatt er en historisk satsing på fellesarenaen i kommunene, på gratis skolebøker til barn i videregående skole, på fattigdomssatsing innenlands og utenlands, på jernbane og på vei. Vi kan nevne mange ting. Men så er det riktig, som mange har påpekt – og der mener jeg vi i regjeringspartiene har noe å lære, også av Fremskrittspartiet, om det å være selvkritisk, samfunnskritisk, systemkritisk – at selv om vi vedtar budsjettet her i dag, vil ikke alle problemene være løst i morgen. Fortsatt vil det være altfor mange ungdommer, bl.a. i mitt hjemfylke, Buskerud, som står i kø for å få behandling for psykiske lidelser. Det vil ikke være nok penger, selv om vi nå bevilger milliarder av kroner på budsjettet til statsråd Åslaug Haga, til å løse alle oppgavene i kommunene i morgen. Dette skal vi fortsette med, men det er noe med at retningen er en helt annen enn det den var før.

Men så mener jeg også at det er en grunn til at vi får til dette. Det er to grunner til at vi kan gjøre det vi gjør i denne innstillingen vi legger fram i dag. Det ene er verdiskapingen generelt i Norge. Det er slik at elleve av tolv kroner vi bruker over budsjettet, er norsk verdiskaping – det at vi står på, at vi jobber, og at bedriftene går bra. Og så er det én av tolv kroner som er oljepenger. I løpet av denne debatten har vi helt klart sett at det største skillet – i hvert fall i den økonomiske politikken – ikke går mellom å bevilge mer til det eller det. Det det handler om, er hvordan man orienterer seg i oljepengebruken i Norge. Der har vi på den ene siden dem av oss som tror på disse økonomene – det er det store, overveldende flertallet – som tror de har greie på dette, som sier det de gjør. Og så har vi dem som jeg omtaler som bakgårdsøkonomer, som er de som man klarer å lukte seg fram til og få ut i lyset for å skaffe seg noen vitner på at det man gjør, det eksperimentet man er i ferd med å prøve å få satt ut i livet etter 2009, faktisk kan være vellykket, selv om man ikke opererer innenfor de grensene de aller fleste av oss tror økonomien tåler.

Men heldigvis er det jo også slik at vi i løpet av debatten har fått greie på at det er et stort flertall – utover regjeringspartiene – som har det samme synet som oss i den økonomiske politikken. Høyre har bekreftet det. Jan Tore Sanner gikk tidligere i dag langt i å si at det nærmest var et ultimativt krav at handlingsregelen og et økonomisk forsvarlig opplegg skulle ligge til grunn for en eventuell alternativ regjering i framtiden. Venstres leder, Lars Sponheim, sa det samme, på generelt grunnlag kunne han si at det på ingen måte var aktuelt å føre en økonomisk politikk som ikke bar preg av nøkternhet, tror jeg var det ordet han brukte. Med all respekt: Nøkternhet er kanskje ikke ordet man bruker om Fremskrittspartiets budsjettopplegg i denne sal i dag. Men det vitner også om det Marianne Aasen Agdestein, tidligere taler, var innom, at det faktisk er helt betimelig å sette spørsmålstegn ved en fremadstormende borgerlig opposisjon som til de grader spriker i den økonomiske politikken. Hva vil være resultatet den dagen det verste skulle skje, at de borgelige vinner valget ved neste korsvei, i 2009? Hvor vil skjæringspunktet i den økonomiske politikken da være? Jeg er veldig redd for at med et veldig sterkt Fremskrittsparti vil det være helt andre resultater enn det vi ser i dag.

Oppsummert mener jeg at det går an å si at vi kan legge fram et budsjett vi er stolte av, og som er innenfor en økonomi hvor vi ikke konstruerer egne virkeligheter om hvordan dette faktisk fungerer, men tar del i ordskiftet med økonomer, fagfolk og sunne hverdagsmennesker som opplever at de ikke får tak i håndverkere – det tar jo et halvt år bare å få byttet en pipe om dagen. I Drammen skal vi ha en bro som for tre år siden kostet 30 mill. kr, nå koster den 70 mill. kr med de samme anbudsfolkene. Det sier noe om at vi er fryktelig nær en utnyttelse av kapasiteten i økonomien. Det må vi ta hensyn til, selv om det kanskje ikke alltid er like populært.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:38:54]: Det er i gode økonomiske tider vi skal og kan investere for framtida. Norge har nå ekstremt gode tider og samtidig fantastiske muligheter til å se lenger enn ett år fram. Derfor legger vi i Høyres alternative budsjett inn en stor og veldig offensiv satsing på forskning og kunnskap. Vi styrker dette området med 1,1 milliarder kr i forhold til Regjeringas budsjettforslag.

Augusto Lopez-Claros, som er sjeføkonom i World Economic Forum, sa nylig:

«Våre indikatorer peker på den økende betydningen av høyere utdanning og opplæring som kilder til produktivitetsvekst. Land som investerer mye i utdanning får også økende inntektsnivå, redusert fattigdom og styrket internasjonal konkurranseevne.»

Høyres forslag er bredt og variert. Vi foreslår å rette opp Regjeringas store kutt på 275 mill. kr i basisbevilgninga til universiteter og høyskoler. Det er et lite rakrygget kutt, fordi Regjeringa sjøl ikke ønsker å ta belastninga med å fortelle institusjonene hvilken del av aktivitetene det skal gå ut over. Så beskjeden til institusjonene er egentlig: Vi forventer samme aktivitet, men for 275 mill. kr mindre. Realiteten er selvfølgelig at det kommer til å bli mindre forskningsaktivitet, dårligere studie- og undervisningstilbud og et stort motivasjonstap for en sektor som har vært inne i en stor omstillingsprosess i forbindelse med Kvalitetsreformen.

Kvalitetsreformen har til nå vært fullfinansiert, nå er den ikke det lenger. Høyre foreslår å bevilge penger til 350 nye stipendiater, helt i tråd med opptrappingsplanen i forskningsmeldinga. 250 av disse skal gå til universiteter og høyskoler, 100 til frie prosjekter i regi av Forskningsrådet.

Regjeringa skriver sjøl i budsjettproposisjonen at det er et stort behov for å utdanne nye forskere i Norge. Men så trekker de den helt oppsiktsvekkende konklusjonen at det er best å stoppe opptrappinga, bryte planen og ikke legge inn penger til en eneste ny stipendiatstilling i 2007. Det er uklokt, det er lite framtidsrettet, og det er ikke smart politikk.

For at Norge skal nå det tverrpolitisk vedtatte målet om at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsinnsats innen 2010, må handlinger følge ord. Og for at 1 pst. av de 3 pst. skal komme fra offentlige kilder, må det være åpenbart at det er nytteløst å bruke høyere utdanning og forskning som salderingspost år etter år. Det er veldig lite troverdig av statsråd Djupedal å beklage seg over at næringslivet forsker for lite, samtidig som han helt uten forvarsel og uten utredning kutter 150 mill. kr i SkatteFUNN-ordninga, som faktisk er den ordninga som får næringslivet til å forske.

I Høyres alternative budsjett legger vi inn 25 milliarder kr ekstra i Forskningsfondet. Det sikrer 1,1 milliard kr i økt avkastning til forskning i 2008, og det er penger som er øremerket til forskning. Det betyr at fondskapitalen med Høyres forslag vil være 85 milliarder kr neste år. Det er veldig viktig å sikre en stor tilgang av fondskapital, fordi det sikrer forutsigbarhet og langsiktighet, som forskninga er avhengig av. Forskning skal forberede oss på å håndtere nye utfordringer, og det er utfordringer vi ikke kjenner i dag.

Høyre foreslår også å bevilge 180 mill. kr til vitenskapelig utstyr. For Høyre er det viktig å se sammenhengen i utdanningssystemet. Hva vi gjør for de minste barna, har betydning for frafallet i videregående, og det har betydning for hva slags forskere vi får. Derfor prioriterer Høyre å styrke grunnutdanninga. Vi legger inn en ekstra time i matematikk på barnetrinnet. Vi skal gjennomføre Kunnskapsløftet, som er den forrige regjeringas store reform for mer og bedre læring, og det skal gjøres med full kraft. Vi legger inn penger til leksehjelp, penger til forsøk med bedre rådgivningstjeneste og penger til sommerskole etter modell av et vellykket forsøk i Oslo i sommer.

For å bedre tilgangen på lærlingplasser, som er veldig viktig for å ha god fagopplæring, foreslår Høyre å redusere, dvs. halvere, arbeidsgiveravgiften for nye lærlinger fra andre halvår i 2007.

Prestene i Den norske kirke gjør en viktig jobb. For å sikre at prostereformen blir gjennomført på en god måte, må det mer penger til prestestillinger. Høyre bevilger 15 mill. kr til flere prestestillinger, og av det øremerkes det til stillinger for studentprester i Oslo og i Nord-Hålogaland.

Norge skal være et kunnskapssamfunn som satser på skole, utdanning og forskning. Det er i de historisk gode tidene vi nå har, at vi har en reell sjanse til å sette avtrykk etter oss og berede grunnen for kommende generasjoner. Det er i nettopp disse tidene det blir så fullstendig ubegripelig at Regjeringa, med statsråd Djupedal i spissen, finner det fornuftig og lurt å ta et hvileskjær i forsknings- og utdanningspolitikken. Med hvileskjærretorikken har Djupedal tatt i bruk en metafor som tilhører skøytesporten for ca. 20 år siden. Et hvileskjær er som regel et varsel om dårligere rundetider, og at løperne har disponert kreftene feil. Med dette budsjettet skrur Regjeringa tida tilbake for forskning og utdanning med mange år. Det er ganske meningsløst å ta et hvileskjær i en tid da vi trenger å gi full fart.

For å holde oss til bildene fra skøytesporten: Da 1960-tallets skøytepublikum på Bislett visste at neste par ut ikke kom til å bli så veldig interessant, kalte man det gjerne et buljongpar. I buljongparet var det veldig mange hvileskjær, og sluttida ble deretter. Det er fristende å kalle statsråd Djupedal og statsminister Stoltenberg for forskningspolitikkens buljongpar. En samlet universitets- og høyskolesektor er med rette sterkt kritisk til det budsjettforslaget som nå ligger foran oss. Det kuttes i midler til universiteter og høyskoler, det kuttes i bevilgninger til studentvelferd, det kuttes i SkatteFUNN, og det legges ikke inn penger til en eneste ny stipendiatstilling. Og utenfor Regjeringas aller innerste sirkler er det knapt mulig å oppdrive noen som mener at forslaget til forskningsbudsjett ikke er begredelig lesning, og at det er langt unna løftene fra Soria Moria-erklæringa og forskningsmeldinga i 2005.

I den ene kronikken etter den andre har artikkelforfattere som er nestorer i norsk forsknings- og utdanningsliv, vært meget krasse i sine beskrivelser. Når statsråd Djupedal i tillegg da mener at dette budsjettet er uttrykk for en offensiv politikk og store ambisjoner, må det være lov til å spørre om statsråden ikke har fulgt med og fått med seg hva et samlet forsknings- og universitetsmiljø har prøvd å fortelle ham.

Kolbjørn Hagen, som er leder i Forskerforbundet, kalte budsjettframleggelsen en svart dag for norsk forskning. Men til disse kritiske røstene svarer statssekretær Maurseth i en replikk i Aftenposten den 27. november:

«Leser man budsjettforslaget for 2007, kan det ikke herske noen tvil om Regjeringens vilje til forskning.»

For egen del er det fristende å tillegge at det etter dette budsjettforslaget ikke kan herske noen tvil om Regjeringas manglende vilje til forskning. For sannheten er jo at det over Kunnskapsdepartementets budsjett er et kutt på 159 mill. kr i rene forskningsbevilgninger.

De nåværende regjeringspartiene var så sent som i juni i fjor med på forpliktende vedtak om langt høyere forskningssatsing enn det vi ser nå. De var Høyres allierte i forsknings- og utdanningspolitikken, men så forsvant løftene og ambisjonene i tåka oppe på Soria Moria.

Regjeringas budsjett betyr tapte muligheter for Norge. Å kutte i kunnskap og forskning er å kutte i morgendagens velferd. Gode tider er åpenbart ikke nok for å få denne regjeringa til å satse på forskning og kunnskap. Men Regjeringa følger for så vidt opp sitt første budsjett. Det er ubegripelig for enhver som er oppriktig engasjert i forskning og utdanning, i framtidsinvesteringer, at denne regjeringa som et av de første politiske grep den tok, frasa seg muligheten til å videreføre Bondevik-regjeringas foreslåtte økning i Forskningsfondet på 39 milliarder kr. Det ville ha garantert mellom 800 og 900 mill. kr til forskning i 2007. Det er en gåte at ikke den muligheten ble grepet begjærlig. Den eneste forklaringen må være at Regjeringa ønsket handlefrihet til å bruke pengene på noe annet enn forskning. For følgende fakta kan Øystein Djupedal vanskelig vri seg unna: Da han tiltrådte som statsråd, lå det et budsjettforslag som ville gitt 1,4 milliarder kr i økning i direkte forskningsbevilgninger i 2006, og et forslag om 39 milliarder kr mer i fondskapital i Forskningsfondet. Etter at den rød-grønne regjeringa hadde gjort sine omprioriteringer, var økninga redusert fra 1,4 til 1,3 milliarder kr, og i tillegg var Forskningsfondets kapitaløkning redusert fra 39 til 25 milliarder kr. Og det skjer i et budsjett der Regjeringa til alt overmål øker de offentlige utgiftene med 8 milliarder kr. De 14 milliarder kr i økning var jo også bare en oppfølging av hva den forrige regjeringa varslet allerede i mars 2005, altså et drøyt halvår før Djupedal ble statsråd. Så det eneste statsråden egentlig kan skryte av, er at han ikke tok omkamp med et enstemmig storting i innstillingen.

Politikk er prioritering. Statsråd Øystein Djupedal sa til Aftenposten den 23. september i fjor at «det vi vil få til, får vi til». Statsminister Stoltenberg sa ved budsjettframleggelsen at dette budsjettet var uttrykk for en reell politisk prioritering. Da kan jeg ikke forstå annet enn at dette budsjettet for forskning og høyere utdanning er et uttrykk for denne regjeringas vilje og evne. Der Regjeringa foretar de store kuttene på de store oppgavene, velger Høyre å prioritere de store pengene til de store oppgavene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [19:49:16]: Manglende vilje til forskning og åpenbart nytteløst i forskningspolitikken, kaller Eriksen Søreide Regjeringens økning i Forskningsfondet på 10 milliarder kr. Ja, hvis 10 milliarder kr er nytteløst, hvordan vil da Eriksen Søreide karakterisere sin egen regjerings økning i Forskningsfondet i 2004 på 1 milliard kr, og i 2005 på 3,2 milliarder kr? Var Eriksen Søreide tilfreds med den økningen som skjedde de siste tre årene da den forrige regjeringen satt?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:49:56]: Da jeg flyttet til et annet kontor her, gikk jeg gjennom en del gamle arkiver jeg hadde fra tida som Unge Høyre-leder. Noe av det jeg fant, var en oppskrift på krav til den nye regjeringa i 2001. Et av kravene var at forskningsfondet skulle opp til 15 milliarder kr. Det var på 10 milliarder kr da vi gikk på. Da vår regjering gikk av, var Forskningsfondet på 50 milliarder kr. Og det kunne ha vært høyere hvis ikke den regjeringa som Anniken Huitfeldt representerer, hadde valgt å kutte.

Det har vært en stor økning i fondsbevilgningene, det har vært en stor økning i de direkte forskningsbevilgningene, det har vært en stor økning i bevilgningene til universiteter og høyskoler, som indirekte gir økte bevilgninger til forskning, fordi det også forskes ved institusjonene.

Jeg er veldig godt fornøyd med den forskningssatsinga Bondevik-regjeringa la for dagen. Jeg tror ikke representanten Huitfeldt har grunn til å være like godt fornøyd med den forskningssatsinga vi nå ser.

Ole-Anton Teigen (SV) [19:51:03]: Høyre vil så mye, men får det nå ikke bestandig til. Før man blir student, og før man havner på et universitet og eventuelt skal bli forsker, må man gå på videregående.

I Regjeringens forslag til budsjett blir det brukt over 370 mill. kr til gratis læremidler til elevene i videregående, og i løpet av tre år vil alle elevene ha gratis læremidler. Dette synes ikke Høyre er noen god idé, men vil ha en behovsprøvd stipendordning, med et innslagspunkt på 210 000 kr.

Hvorfor kan ikke Høyre støtte Regjeringen, som vil gi lik mulighet til alle ungdommer til å ta videregående utdanning, uansett bosted eller familiens økonomiske ressurser?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:51:46]: Høyre har gjort en helt klar prioritering. For oss er det viktigst å prioritere alle elever med dårligst økonomi før vi prioriterer ett klassetrinn. Det har også vært viktig for oss å unngå en utlånsordning, som nå både KS og andre som har vært inne til høring i komiteen, sier at dette kommer til å bli. En utlånsordning vil være veldig dumt, rett og slett fordi det hindrer at elevene kan bruke bøkene studieteknisk. Det fører til at bøkene blir gamle og ikke skiftes ut, og det fører til at elevene ikke får valgfrihet når det gjelder valg av læremiddel.

Den ordninga vi har lagt til grunn, er en utbygging av den ordninga vi fikk på plass mens vi satt i regjering. Det var en god ordning og en riktig ordning, fordi den er behovsprøvd. Den treffer dem med det største behovet. Vi øker nå utbetalingene til maksimalt 6 000 kr i året, som altså dekker mer enn det ordninga gjør i dag. Jeg er godt fornøyd med den ordninga. Jeg mener den er offensiv, og jeg mener det er målrettet og riktig.

Heikki Holmås (SV) [19:52:47]: Det er jo ikke mer valgfrihet med den ordningen som Høyre hadde. Det er tross alt slik at det er skoleutvalget ved den enkelte skole som bestemmer hva slags bøker man skal bruke. Man kan ikke bare gå ut og kjøpe hva slags bøker man vil, selv om man har pengene gjennom et stipend.

Men det er en ting som jeg tror man overser fra Høyres side når de nå sier at det er mye bedre med en stipendordning enn med en utlånsordning kombinert med materiellstipend, som det er det vi legger opp til – fylkene kan selv velge hvordan de vil gjøre dette – og det er følgende: Her i Oslo, som både Ine Marie Eriksen Søreide og jeg representerer, er det er altså sånn – jeg har en kamerat på østkanten, og jeg har vært sammen med mange lærere som alle sier det samme – at hvert år når skolen begynner, sitter halve klassen uten lærebøker, mens den andre halvparten har det. De som er uten lærebøker, er de folkene som venter på stipend. Det går gjerne én uke, to uker, tre uker, gjerne opp til en måned før de folkene har fått seg det stipendet, og dermed de lærebøkene de trenger. Det ødelegger klassemessig.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:53:59]: Det er vel ingen som er forsvarer av at stipendet utbetales for sent. Men det er ikke det som er kjernen i spørsmålet. Kjernen i spørsmålet er hvorvidt man skal ha en utlånsordning, som vi altså har hatt en gang før, som fungerte veldig dårlig, og som ikke traff sosialt riktig i det hele tatt, eller om vi skal ha en stipendordning som treffer dem med det største behovet, der vi øker utbetalingene, og der vi øker innslagspunktet for foreldrenes inntekt. Vi vet det treffer dem som har de største behovene, og det er viktigst for Høyre.

Nå skal det også sies at jeg som ungdomspolitiker i noen år har reist rundt på utallige møter og skoledebatter i mange, mange år, også i de årene som Heikki Holmås’ venner i Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt. Vi hørte om disse gratis skolebøkene i år etter år etter år, og det skjedde aldri noen ting. Det er bra at elever nå får billigere skolebøker, men det viktigste for Høyres del er å prioritere dem som er dårligst økonomisk stilt, og det gjør vi ved et behovsprøvd stipend, som sikrer valgfrihet, som sikrer utskifting av bøker, og som sikrer at vi treffer dem med de største behovene først.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Åslaug Haga [19:55:28]: Det var en stolt dag for den rød-grønne regjeringa da finansminister Halvorsen la fram vårt første rød-grønne budsjett som vi har utviklet fra bunnen av. Vi var stolte over det budsjettet fordi det tok oss viktige skritt i retning av Soria Moria på områder som samferdsel, miljø, bistand, barnehageutbygging og distriktspolitikk, bare for å nevne noe.

Så er det sjølsagt helt riktig som representanten Agdestein sa i stad, at sjøl med et budsjett som vi er stolte av, hvor det ligger mange svært viktige satsinger inne, er vi ikke i mål, og vi er sjølsagt ikke i mål, fordi Soria Moria er et fireårsprogram. Det som er viktig, er at vi nå har tatt mange viktige skritt i riktig retning.

Regjeringa har lovt velgerne å satse på velferd. Det lovte vi i valgkampen. Det står tindrende klart i Soria Moria-erklæringa, og det følger vi sjølsagt også opp i dette budsjettet.

Mange av velferdstjenestene ytes av kommunene. Skal vi satse på velferd, må vi velge å ruste opp kommunene til å kunne sikre den gode skolen, den gode eldreomsorgen, det levende lokale kulturlivet. Regjeringa har valgt å bruke mye av det økonomiske handlingsrommet som vi har, nettopp til å styrke lokal velferd. Veksten i samlede inntekter i år vil bli på 11,5 milliarder kr – det høyeste på 15 år – og dette betyr jo at vi daglig mottar gladmeldinger fra Kommune-Norge, som nå kan satse på nye viktige tiltak.

Tallene for tredje kvartal fra Statistisk sentralbyrå viser at veksten i særlig grad har gått til barnehager, pleie og omsorg, skole – akkurat det vi forventet at det skulle gå til. Veksten i antall årsverk i omsorgssektoren, som vi har sagt skal være 10 000 i løpet av vår stortingsperiode, er så absolutt innenfor rekkevidde. I tillegg til dette registrerer vi jo at man i mange sammenhenger sier at det nå er blitt mer meningsfylt å drive med politikk i norske kommunestyrer. Det ønsker jeg også å legge vekt på. Investering i en god kommuneøkonomi er også investering i et levende folkestyre.

I denne sal er et samlende alternativ til Regjeringas kommuneopplegg helt i det blå. Det er voldsom avstand mellom Fremskrittspartiets forslag og det økonomiske opplegget for kommunene til de tidligere regjeringspartnerne Høyre og Venstre. Mens Høyre og Venstre, i hvert fall i retorikk, vil trekke i bremsen, gir Fremskrittspartiet full gass. Mens Venstre frykter overoppheting med Regjeringas opplegg, koster fyrbøter Fremskrittspartiet på med stadig mer kull. Opposisjonspartiene er på stø kurs i hver sin retning.

Fremskrittspartiet skiller seg fra alle andre partier i sin tilnærming til kommunene. Partiet kutter i de frie inntektene til fordel for øremerking og nasjonale standardløsninger. Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn den fundamentale mistillit til det lokale sjølstyre. Fremskrittspartiet tryller fram penger fra Sareptas krukke, pensjonsfondet, uten den minste bekymring for framtidige generasjoner og aktiviteten i norsk økonomi, presset på renten, sysselsettinga og husholdningenes økonomi.

De eneste reelle inndekningsforslagene av betydning er på bistand, på jordbruksavtalen og kutt i Regjeringas distriktspolitikk. Når det gjelder landbruk og distrikt, er vel faktisk det det eneste området hvor opposisjonen med troverdighet viser at de går i samme retning, og den retninga er vi fundamentalt uenig i.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [20:00:47]: Når statsråden kommer med sine beskrivelser av Fremskrittspartiets politikk, burde hun også kanskje ta med seg at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett faktisk foreslår en styrking av kommuneøkonomien med til sammen 1 milliard kr.

Så til en sak som er veldig viktig for kommunene i Norge og for norsk kommuneøkonomi generelt, og det er ressurskrevende brukere. Jeg vil referere til et par saker hvis jeg får lov.

I november i fjor sier statsråden at man må finne bedre løsninger for å håndtere ressurskrevende brukere, bedre finansieringsordninger, og statsråden uttaler at hun skal bruke mye energi på dette framover.

I mai i år sier statsråden at man er et godt stykke på vei med å jobbe fram modeller som er robuste. De vil komme tilbake med forslag til ordninger i statsbudsjettet for 2007.

Mitt spørsmål til statsråden: Har man gått tom for energi? Når kommer løsningen, og når får vi en rettferdig ordning for ressurskrevende brukere i Norge?

Statsråd Åslaug Haga [20:01:56]: Til de første bemerkningene fra representanten Amundsen må jeg få si at med det kommuneopplegget som Fremskrittspartiet har lagt fram, som det er veldig vanskelig å dissekere, men hvor vi vet at man på totalen fører en uansvarlig økonomisk politikk, vil vi få en vekst i rentenivået som vil skade norske kommuner i betydelig grad. Den risikoen er det ikke verdt.

Når det gjelder ressurskrevende brukere, har jeg sagt mange ganger før, og jeg gjentar gjerne det, at det er en av de dårlige samvittighetene i det kommuneopplegget som er lagt fram. Vi jobber intenst med dette spørsmålet i Regjeringa. Vi begynner å tilnærme oss en ny modell. Den blir det viktig å få på plass. Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde greid å løse det i denne omgang. Det gjorde vi ikke, men det er en viktig sak.

Bent Høie (H) [20:03:09]: Statsråden snakker mye om hvor veksten i kommuneøkonomien er, og hva veksten går til. Jeg er helt enig med statsråden i at kommunepolitikerne finner gode, kloke løsninger på å bruke veksten i økonomien til beste for innbyggerne.

Men statsråden snakker veldig lite om hvor veksten kommer fra. Det er slik at det de tre siste årene har vært en betydelig vekst i kommunenes økonomi. Hvis en ser de to siste årene under ett, er to tredjedeler av økningen i kommunenes økonomi kommet fra økte skatteinntekter. Det er derfor slik at det er landets næringsliv, om det går godt eller dårlig, som er mest avgjørende for kommunenes inntekter. Derfor representerer Regjeringens politikk den største fare for framtidens velferd. I gode tider investerer ikke Regjeringen i forskning og utdanning, den gir ikke svar på Norges største utfordring som er mangel på hender og gode hoder. Den fører en politikk for en høyere rente og skattlegging for dem som ønsker å jobbe ekstra.

Hvordan kan det ha seg at en regjering som Senterpartiet er med i, ikke forstår at i gode tider må en kunne så for å kunne høste velferd i framtiden?

Statsråd Åslaug Haga [20:04:19]: Er det noe vi forstår i Senterpartiet, så er det nettopp at du må så for å høste! Det er den politikken Regjeringa fører.

I forhold til kommunene er det riktig at vi gleder oss over økte skatteinntekter. Norsk økonomi gikk godt under deler av den forrige regjeringas periode, og norsk økonomi går godt nå. Det er bra, også for norske kommuner.

Jeg får lyst til å minne om debatten i valgkampen hvor det fra høyresiden ble lagt usedvanlig mye vekt på at med en rød-grønn regjering ville norsk økonomi gå ad undas. Det har vi motbevist så til de grader. Derfor er det heldigvis slik at ja, vi kunne glede oss over gode tider i forrige periode, det kan vi også gjøre nå. Og denne regjeringa har bevist så til de grader at den greier å holde orden i sitt økonomiske hus.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [20:05:33]: I eit koseleg portrettintervju i Magasinet sist laurdag avslører Åslaug Haga at ho har ei fortid som søndagsskulelærar. Og alle søndagsskulelærarar veit at det er viktig å lesa teksten nøye og hugsa han når han skal framførast for unge tilhøyrarar.

Det vert rekna som sjølvsagt at ein partileiar kjenner til alle dei vesentlege forslaga i statsbudsjettet, både satsingar og inndekningar. Eg har stor tru på at Åslaug Haga var med på notane – eller med på teksten – i både underutval og i regjering. Likevel har det oppstått litt usikkerheit der ute om Senterpartiet var klår over kuttet i løyvingane til folkehøgskular i Regjeringas budsjettforslag. For å få ei ryddig klårgjering med omsyn til denne usikkerheita har eg følgjande spørsmål til statsråden: Når vart statsråden første gongen kjend med denne delen av forslaget i budsjettet – var det før eller etter 6. oktober?

Statsråd Åslaug Haga [20:06:29]: Jeg tar helt og fullt ansvar for det budsjettet som er lagt fram. Jeg tar ansvar for det fra a til å, og det anser jeg som helt sjølsagt at en statsråd gjør.

Det er riktig at det lå inne et kutt i bevilgningene til folkehøgskolene. Det lå inne også andre kutt i dette budsjettet som vi gjerne skulle sett var annerledes. Men vi la fram et budsjett som vi står helt oppreist på, med enormt mange gode og viktige satsinger. Så er ikke alt perfekt i dette budsjettet. Det kommer det kanskje ikke til å bli i de neste budsjettene heller, men det vi har lovt velgerne, er at vi skal nå det vi har lovt i Soria Moria-erklæringen, i løpet av denne perioden, og det står vi ved.

Presidenten: Då er replikkordskiftet over.

Kenneth Svendsen (FrP) [20:07:41]: Det hevdes med tyngde fra regjeringshold at det er stor privat rikdom i Norge, og at den offentlige fattigdommen er tilsvarende stor. Selv om mange av dem som har høyere inntekt, ikke har noe å klage på, er ikke dette bildet rett. Den som virkelig gjør det godt, er staten gjennom sine enorme inntekter fra oljevirksomheten, inntekter som man i liten grad vil dele med befolkningen. Men det som kraftigst rammer dem som har minst, er økningen i avgiftene. Dette er utgifter som rammer usosialt, og hardest dem som er nederst på rangstigen.

Den nye rød-grønne regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen, et mål som Fremskrittspartiet deler. Men da burde Regjeringen starte med å løfte noen byrder av skuldrene til dem som har minst. Men det er det stikk motsatte Regjeringen gjør, bl.a. ved å øke momsen på matvarer. Dette rammer ikke dem som Regjeringen så forkastelig kaller «de rike». Det rammer dem som må studere prislappen når de skal kjøpe seg litt pålegg til brødskiva. Mange som i dag har minstepensjon, sitter med en leilighet eller et hus som over tid har steget kraftig i verdi på grunn av utviklingen i boligmarkedet. Dette fører til at formuesskatten øker. Det samme gjør den usosiale skatteøkningen ved skatt på fordelen av å bo i eget hus. Dette fører ikke til fem øre i ekstra inntekt for den enkelte, men tvert imot til økte utgifter, som skal betales av minstepensjonen. Det betyr at en minstepensjonist som knapt har til livets opphold på grunn av statlige beskatninger, tvinges til enten å selge huset eller leiligheten eller gå på sosialkontoret for å få til livets opphold.

Dette er ikke en politikk Fremskrittspartiet støtter. Jeg forstår så godt at Arbeiderpartiet har sluttet å synge det verset i «Internasjonalen» som handler om at staten skal lette byrdene til befolkningen. Denne regjeringen står for det motsatte!

Det som opptar meg mest, og som jeg synes er det mest uverdige som staten gjør, er å sette minstepensjonen til den del av befolkningen som har bygd opp dette landet, de som vi langt på vei kan takke for den velstanden vi i dag nyter, til et nivå som gjør at stadig flere må gå den tunge veien til sosialkontoret for å få ekstra tilskudd til livsopphold. Når flertallet i denne salen setter minstepensjonen til et nivå som fører til slike tilstander, samtidig som staten svømmer over av penger, føler jeg at samfunnet har sviktet.

Det må være forunderlig for innbyggere i andre land som vi liker å sammenligne oss med, å konstantere at Norge, som mange hevder er verdens beste land å bo i, ikke engang har råd til å gi minstepensjonistene en pensjon som ligger innenfor EUs egen fattigdomsgrense, en pensjon som er så lav at flere og flere må gå den tunge veien til sosialkontoret.

Det er ikke slik at alle eldre har det dårlig, tvert imot. Det er mange som i dag hever pensjon, som har det godt, men det er de som har en eller annen form for tilleggspensjon. Fremskrittspartiet og jeg er opptatt av at de som ikke har denne tilleggspensjonen – husmora som var hjemme og passet ungene, noe som var vanlig for mange av de kvinner som i dag mottar minstepensjon – skal kunne leve et verdig liv med en minstepensjon. Etter mange år med underregulering av pensjonene fremmer Fremskrittspartiet derfor forslag om at minstepensjonen heves med 13 000 kr, slik at vi i det minste kommer over EUs fattigdomsgrense. Det betyr at de som i dag ikke har tilleggspensjon, skal slippe å gå den tunge veien til kommunens sosialkontor. Så mye skylder vi dem som har vokst opp med denne rikdommen, de som gav oss denne unike muligheten. Takken for dette bør ikke være at vi tenker mest mulig på oss selv og vår framtid, og at vi skal ha en god pensjon. Jeg hadde håpet at et samlet storting kunne være med på å gi dem som bygde den rikdommen som mange i dag har, og nyter godt av, et verdig liv etter at en lang arbeidsøkt er over.

I debatten om det nye pensjonssystemet har Arbeiderpartiet og SV beskyldt Fremskrittspartiet for å ønske å gjøre alle til minstepensjonister. Alle ville få en dårligere pensjon. Det har ikke vært måte på hvor stygg Fremskrittspartiet skulle være med pensjonistene. Nå ligger realitetene på bordet, i form av et forslag om en bedre framtid for dagens minstepensjonister, de som har lavest pensjon. Det avslører Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis sanne ansikt. De vil ikke være med på å gi den gruppen pensjonister som i dag har den dårligste hverdagen, en bedre hverdag. Jeg konstaterer at det for disse partiene er langt fra å snakke og skrive om fattigdom til faktisk å foreslå eller å stemme for et forslag som ligger i salen, som kunne ha gitt denne gruppen et bedre og mer verdig liv.

Anniken Huitfeldt (A) [20:12:47]: Vi vet fra internasjonale undersøkelser at norske skoler har lavere forventninger til hva elevene kan prestere enn skoler i andre land. Denne regjeringen har høye ambisjoner om hva elevene kan lære, og Kunnskapsløftet handler om å stille større krav til kunnskap.

For noen dager siden kom Høyres tidligere statssekretær i Utdanningsdepartementet ut med en bok, der han skriver at den neste utdanningsministeren fra Høyre må gjøre som den forrige, nemlig sette kunnskapsskolen først, før – skriver han – full barnehagedekning, gratis skolebøker og nei til reklame i skolen. Vi ser ingen motsetning mellom barnehager til alle og kunnskap i skolen, tvert imot. Vi vet at full barnehagedekning gir alle barn en god skolestart. At Høyre nå trekker fram at full barnehagedekning står i noe slags motsetningsforhold og er negativt, vitner om at vi med en høyredominert regjering aldri hadde klart å nå ambisjonene om full barnehagedekning.

Et annet sted i boken setter den samme statssekretæren opp en motsetning mellom satsing på gratis skolebøker og satsing på lese- og skriveferdigheter for voksne. Dette er en politikk med lave ambisjoner. Vi prioriterer både skolebøker og mer til lese- og skriveopplæring for voksne. I dette budsjettet bruker ikke Høyre penger på gratis skolebøker til alle. De kutter i bevilgningene til studieforbundene, som driver mye god lese- og skriveopplæring for voksne. De prioriterer ingen av delene. Det er ingen motsetning mellom gratis skolebøker og leseopplæring for voksne. Det er ingen motsetning mellom barnehager og kunnskap i skolen. Vi velger annerledes enn høyresiden. Vi setter skole og barnehage først, før skattelette.

I kommunene ser vi nå at det er grunnlag for økt satsing på skolen. Bunnen ble nådd under den forrige regjeringen. Nå peker pilene oppover. Vi tar på alvor det høyere utdanningsinstitusjoner forteller oss, nemlig at de studentene som kommer, ikke har gode nok forkunnskaper fra videregående skole. Derfor satser vi her.

I år er ikke økningen på universitets- og høyskolesektoren blant våre viktigste prioriterte oppgaver. Mens den forrige regjering mente at det ikke er noen sammenheng mellom pengene vi bruker på skolen, og de resultatene elevene oppnår, skal liksom 1 pst. i redusert inntekt nærmest ødelegge hele Kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning. Det er en overdrivelse. I løpet av perioden vil vi øke bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren.

Vi hører her at når det gjelder Forskningsfondet, er det manglende vilje og åpenbart nytteløst å øke det med 10 milliarder kr, og 14 milliarder kr i fjor. Men under den forrige regjeringen økte man forskningsfondet med mye mindre: 3,2 milliarder kr i 2005 og 1 milliard kr i 2004. Hvorfor 10 milliarder kr er nytteløst, men 1 milliard kr er helt ok, det har jeg problemer med å forstå. Det å være mest raus det året du vet at du selv ikke skal betale, vitner ikke om et stort engasjement for forskning. Ekte engasjement viser man når man tar ansvar for økte forskningsbevilgninger, og det gjør denne regjeringen. Økt engasjement for forskning viser man også gjennom ikke å skape noen motsetning mellom barnehager og forskning, for vi har mye større ambisjoner i kunnskapspolitikken enn høyresiden.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [20:16:56]: Det har vært en interessant dag. Det har vært interessant å høre på debatten. Etter å ha hørt på regjeringspartiene lurer jeg på om vi burde ha foreslått å avvikle stortingsvalget i 2009, for med en så suveren regjering og et så suverent budsjett burde folket til de grader forstå det. Det burde vært en oppslutning på bortimot 110 pst. for regjeringspartiene – minst – etter den omtalen som budsjettet her har fått. Når det ikke er sånn, bør det være til ettertanke for dagens selvskrytere i særklasse, for det må jo være en overraskelse at det faktisk ikke er sånn hallelujastemning ute som det er i denne salen. Betyr det at regjeringspartiene ikke evner å kommunisere ut til velgerne, til befolkningen, hvor god man egentlig er, hvor snill man er, hvor fortreffelig man er? Eller er det rett og slett sånn at folk flest ikke kjenner Regjeringen igjen i selvskrytet på innsiden av denne salen? Svaret på det jeg nettopp har sagt, kommer ikke før i 2009, så vi får muligens ta den debatten på nytt da. Men det er etter mitt skjønn overraskende at man så til de grader tar av, samtidig som det er såpass stort avvik mellom det man gjør her, og det man, i hvert fall tilsynelatende, greier å selge ut til befolkningen.

Så noen kommentarer til justisbudsjettet, som dog ligger mitt hjerte nærmest.

Justisdepartementet har en høyt profilert statsråd med klar tale og mange gode intensjoner. Utfordringen er å greie å gjennomføre dem fra den posisjonen statsråden har. Statsråden har gjennom fire år som opposisjonspolitiker skapt store forventninger til seg selv, og mange hadde nok store forhåpninger da vedkommende kom inn og overtok. Derfor var det med en viss overraskelse jeg registrerte at da vi hadde budsjetthøring i justiskomiteen, var det et ganske stort fravær av ovasjoner overfor Regjeringen. Det var sågar kritikk mot den. Det var noe som iallfall ikke jeg hadde forventet. Man tror at nå har samtlige etater sett lyset, for nå har Storberget tatt tak. Med respekt å melde var ikke det et faktum. Selv de som jobber i fengselsvesenet, påpekte at mye av dette var flikking, det var ikke handling, og de handlingene man foretok, var ikke det man etterspurte – jf. åpne soningsplasser kontra lukkede. Og det synes jeg var overraskende.

Samtidig skal jeg gi statsråden honnør for noe som står i budsjettet, og det er satsingen på innholdet i kriminalomsorgen, det er tilbakeføringsgarantien og det er det som statsråden skriver om DNA. Men det hele blir jo satt i et noe mystisk lys når det ikke er noen finansiering her, med unntak av litt når det gjelder innholdet i soningen. Tilbakeføringsgarantien har iallfall ikke jeg sett noen finansiering av innenfor budsjettet, og når det gjelder DNA, er det store ord og lite substans. Men jeg kan jo bli overrasket – det er jo jul snart! Statsråden nikker, så da kommer nok det til å skje.

Så til den famøse satsingen. Til neste år har jeg forstått, ut fra den store kloke boken som ligger til grunn for behandlingen i dag, at man forventer en lønnsvekst på i overkant av 4 pst. Hvis jeg nå ser på rettsvesenet i justisbudsjettet, har det en styrking på 2,1 pst. Det betyr en reell nedgang til neste år, og det er ingen grunn til ovasjoner her inne. For politiet, som på en måte kanskje er primærverktøyet ute, har man forelått en økning på 3,2 pst., som er langt under forventet lønnsvekst til neste år. Det betyr at noen må ta belastningen med dette. Og det er ingen i denne salen som gjør det, det har vi overlatt til andre. Så jeg er litt overrasket, for det er en mangel på sammenheng mellom det man forfekter utad, og det man faktisk gjør. Det denne regjeringen tilsynelatende er blitt mest kjent for, må være at den er norgesmester i soningsrabatt. I år utgjør soningsrabatt bare på framskutt prøveløslatelse anslagsvis 150 fengselsplasser. Det er så imponerende at vår nåværende justisminister slår den forrige justisministeren – og det sier ikke lite, etter mitt skjønn. Men ære være ham for det, og det bekrefter etter mitt skjønn kun at vår nåværende justisminister er de kriminelles beste venn. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne herifra.

Det er vel også kanskje tiden for å kommentere ting i mer nære forhold. Da vår nåværende justisminister var opposisjonspolitiker, var han bl.a. i min nabokommune og etterlyste en spade for bygging av et eventuelt nytt fengsel i Fauske kommune i Nordland. Det har ikke skjedd noe der, og hvis det er sånn at statsråden fortsatt mangler en spade, kan ha gi beskjed, så skal jeg egenhendig skaffe ham det, hvis det er det som skal til for å få noe aktivitet der oppe.

Helt til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag D fra Kristelig Folkeparti og forslag G fra Venstre, som etter mitt syn er forholdsvis like, men vi skal likevel støtte begge to.

Øyvind Halleraker (H) [20:22:06]: I dag har vi hørt mye om hildringen Soria Moria. Den ene representanten for eventyret etter den andre står fram og forteller som om de nesten tror på det selv. Og flere kommer nok etter, når jeg ser det dominerende rød-grønne skjæret i den voksende listen av Soria Moria-inspirerte treminuttersinnlegg.

Finanskomiteens leder dro opp sitt gamle bakteppe, som for øvrig begynner å bli like slitt som et Palestina-kart på en vestnorsk folkeskole på 1950-tallet. Forskjellen er imidlertid at noen sannheter er evige, mens Schjøtt- Pedersens forsøk på å skrive historie gjentas til det kjedsommelige ut fra en tilsynelatende tro på at den skal bli sann. Men den blir ikke det. Bondevik II-regjeringen gav ikke bare skattelettelser til de rike. Det var i hovedsak økning av minstefradraget, lettelser i toppskatten for vanlige skattytere og boligskatten som utgjorde hoveddelen i Bondevik II-regjeringens skattelettelser, med andre ord – for vanlige folk. De samme menneskene får det atskillig tøffere under Soria Moria-hildringen. I tillegg får de høyere rentekostnader.

Den andre store avgiftslettelsen fra Bondevik II-regjeringen var bortfallet av investeringsavgiften for å sikre at norsk næringsliv investerte i Norge og dermed trygget norske arbeidsplasser. Jeg har ikke registrert at de rød-grønne har foreslått å innføre den igjen. Kanskje er det også slik at noe av den livlige veksten vi nå opplever i norsk næringsliv, kommer av nettopp dette.

Schjøtt-Pedersen uttrykker med stor pondus at de holder det de lover. Men de gjør ikke det heller. På vegsiden, som han trakk fram spesielt, ligger de 600 mill. kr etter i forhold til lovnader i Nasjonal transportplan og Soria Moria. På jernbanesatsingen ser det enda mørkere ut, der den rød-grønne regjeringen ligger nærmere 1 milliard kr på etterskudd i forhold til NTP.

I tillegg benytter denne regjeringen seg av et prokuratorknep. Av budsjettdokumentene går det fram at det er en økning i bevilgning på kun 168 mill. kr til nyinvesteringer på veg for neste år. Resten av gildet er det bompengebetalerne, kommunene og fylkeskommunene som må betale. Dette kunststykket greier de å få til fordi de trekker inn mer enn forutsatt fra de nevnte aktører, som igjen må lånefinansieres for å kompensere for manglende statlige bevilgninger. Så tilsynelatende ser dette ut som en satsing, men summen av forpliktelser overfor medfiansiørene vokser og må selvfølgelig tas inn i kommende budsjettår. Det skal det bli spennende å følge med på. I tillegg blir det altså dyrere bompenger av slikt.

Ellers så har vi i dette budsjettet vært vitne til et historisk tilbaketog. Suksessen med OPS-prosjektene ble etter hvert tung å bære for de rød-grønne. Derfor ble det nye begrepet «prosjektfinansiering» lansert med store ord og stor forventning i fjor høst. Men nei, den rød-grønne regjeringen legger selv saken død i sitt forslag til statsbudsjett. Forventningen fra oss andre er dermed desto større til Regjeringens evaluering av suksesshistorien med OPS-prosjektene. Det ser vi virkelig fram til.

En av Bondevik II-regjeringens andre suksesshistorier var satsingen på kollektivtrafikk. Over 1 milliard kr mer enn ambisjonene i Sem-erklæringen ble resultatet. Et populært tiltak var belønningsordningen til byene for å stimulere til økt kollektivtrafikk. Dette er en ordning som reduseres kraftig av den sittende regjering, under påskudd av at elavgiften på offentlig transport faller bort. Det er bare den logiske brist at det bare er i Oslo man har elektrifisert kollektivtransport av noe omfang. Derfor rammer dette kollektivbrukere i alle andre større byer i Norge. Dette er igjen et eksempel på at denne regjeringen ikke holder det den lover – altså det motsatte av Schjøtt-Pedersens fremstilling.

Statsråd Dag Terje Andersen [20:27:11]: Det er det første budsjettet som den nye regjeringen har utformet fra bunnen av, som er til behandling, og som flere har vært inne på mens jeg har sittet her, er det en tydelig ny kurs.

Ved valget sist valgte altså flertallet at de heller ville satse på felles velferd enn på ytterligere skattelettelser først og fremst til dem som har mest fra før. Det har gjort at profilen er blitt veldig klar i løpet av det første drøye året som Regjeringen har holdt på. Omsorgssektoren har fått nye bevilgninger, helsesektoren er styrket, og skoler og barnehager har fått et løft, ikke minst gjennom den sterke økningen i kommunenes økonomi. I den nordiske modellen er det slik at en sterk offentlig sektor som gir alle like muligheter, og som gir trygghet i arbeidslivet – slik som Regjeringen sørget for da vi fjernet muligheten til midlertidige ansettelser i større grad, noe som var foreslått av den forrige regjeringen – gir trygghet. Velferdssamfunnet er en ressurs for et aktivt næringsliv. Det samme gjelder fellesskapssatsingen på samferdsel, som for første gang faktisk følger opp Nasjonal transportplan.

For denne regjeringen er det viktig å skape verdier og dele verdier. Da er det viktig å holde orden i økonomien, at valutakursene er stabile og forutsigbare, og at vi holder kontroll på renteutviklingen, slik at det norske konkurranseutsatte næringslivet kan konkurrere.

I tillegg til det går denne regjeringens ambisjon og tiltak i retning av en mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytraliteten er erstattet av målrettet satsing. Et område som det er veldig tydelig innenfor, er maritim sektor, som var gjenstand for en interpellasjonsdebatt i slutten av forrige uke. Når vi sørget for at nettolønnsordningen for ferjerederiene ble opprettholdt, var det viktig for å beholde de arbeidsplassene, men i tillegg var det et tiltak innenfor en maritim cluster, og vi ser allerede at det har gitt resultater i form av nye investeringer. I tillegg satser også Regjeringen på forskningsmidler inn mot den samme sektoren, gjennom MARUT-programmet til Innovasjon Norge og MAROFF, som er Forskningsrådets ressurser til satsing innenfor den maritime sektoren. Sånn tenker vi cluster, sånn tenker vi sammenheng, sånn tenker vi virkemidler som drar i den samme retning. Det samme gjør utvidelsen av rammen til GIEK med 10 milliarder kr og den styrkede satsingen på romfartsteknologi, som bl.a. har med maritim navigasjon å gjøre. Det følger vi nå opp med en maritim strategi, som dokumenterer at her satser vi tungt innenfor ett av Regjeringens satsingsområder.

På samme måten som vi målretter satsingen mot marin sektor, en av de sterke distriktsnæringene i Norge med vekstpotensial og gode utviklingsmuligheter, satser vi aktivt på forskning og på investeringer innenfor energisektoren, for å satse på et område som kommer til å være viktig for Norge i framtiden. Det resultatet vi har fått til på Mongstad, er jo et typisk resultat av at vi kombinerer offensiv energipolitikk med riktig miljøpolitikk og aktiv industripolitikk, fordi vi utvikler nye industrielle produkter – altså i skjæringspunktet mellom miljø og energi.

På samme måten satser vi på reiseliv. Der er bevilgningene fordoblet i løpet av de to budsjettene som denne regjeringen har lagt fram, for å satse kraftig på den sektoren som vokser mest når det gjelder europeisk økonomi. Det er der folk i stadig større grad bruker pengene sine. Den aktiviteten vil vi ha vår del av i Norge, fordi det også er en næring som gir muligheter til hele landet.

Sånn skal vi satse målrettet område for område – gjennom forskning, gjennom tilskuddsapparatet vårt i Innovasjon Norge, gjennom det andre statlige virkemiddelapparatet – for å bidra sammen med det private næringslivet til å utvikle det næringslivet som skal gi grunnlag for at vi også i neste generasjon har muligheter økonomisk til å opprettholde velferdssamfunnet, som igjen er en nødvendig forutsetning for en god utvikling i næringslivet.

Så det er ikke sånn som enkelte framstiller det, at den offentlige sektors nivå på utgifter er et problem for næringslivet. Det er en ressurs for næringslivet, og vi skal fortsatt jobbe for å skape og dele.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [20:32:31]: Statsråden sa i sitt innlegg at Regjeringen har en aktiv næringspolitikk. Sannheten er vel snarere at Regjeringen har en mangelfull og en svak næringspolitikk med mange kritikere, spesielt kritikere i egne rekker – det være seg kritikk for at man ikke har fylt verktøykassen, som er et oppslag i Dagsavisen 21. november, eller det kan også være kritikk av Regjeringen når det gjelder opsjonsavtaler.

Bare i Dagens Næringsliv i dag tar representanten Lundteigen opp at man skal splitte opp, dele opp, Telenor, som staten eier 54 pst. av, og som er et av de største selskapene på Oslo Børs. Man kan også lese i aviser, høre på radioen og se på TV at statsrådens egne på Stortinget stadig vekk kommer med forslag til hva Regjeringen bør gjøre. Hvor lenge skal statsråden være passiv og la sine egne rød-grønne på Stortinget herje med Telenor og andre børsnoterte selskaper?

Statsråd Dag Terje Andersen [20:33:37]: Jeg skal love representanten at denne statsråden ikke skal være passiv.

Når det gjelder vårt forhold til eierskapet i de selskapene som vi er deleiere i, som er de eksemplene som representanten har brukt her, skal vi selvfølgelig være ryddige i forhold til å følge de spillereglene som fins i børsnoterte selskaper. Men vi kommer til å være betydelig tydeligere enn den forrige regjering på hva vi vil med det statlige eierskapet. Det kommer til å bli lagt fram i eierskapsmeldingen. I den meldingen blir det ikke tatt til orde for verken å splitte opp eller fusjonere selskaper, men vi kommer til å uttrykke klare ambisjoner for staten som eier. Alternativet til å ha klare meninger er eventuelt å være meningsløs. Det at tidligere regjeringer ikke har hatt noen uttalte formål med eierskapet utover avkastning, synes ikke vi er en riktig aktiv eierskapspolitikk når vi vet at staten er en av de store eierne sammen med private i mange av selskapene som er registrert på børsen. Vi skal være tydelige og forutsigbare i eierskapet vårt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [20:34:50]: I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen utpekt den maritime næringen som en av fem prioriterte næringer. Høyre har registrert Regjeringens politikk når det gjelder nettolønn, og vi har foreslått vår egen kompetansemodell, som også innebærer en omfattende nettolønnsordning. Dagens rederibeskatningssystem har gått ut på dato, og i budsjettet gir Regjeringen ingen avklaring på spørsmålet om beskatning, verken når det gjelder system eller framdrift. Temaet er knapt omtalt, og det er heller ikke avklart hvorvidt Regjeringen i det hele tatt har tenkt å foreslå et nytt rederiskattesystem i stortingsperioden.

Saken er ferdig utredet og klar til implementering. Spørsmålet blir: Når vil Regjeringen gi de maritime næringene et konkurransedyktig rederibeskatningssystem på linje med EU?

Statsråd Dag Terje Andersen [20:35:47]: Det er riktig som representanten sier, at saken har blitt ferdig utredet gjennom en offentlig utredning. Det betyr ikke at den er ferdig utredet i regjeringsapparatet. Men jeg kan garantere at den saken jobber Regjeringen med nå – det er Finansdepartementet som eventuelt legger fram saken – uten at jeg nå kan si noe om dato for framleggelse.

Det som er helt klart både etter Soria Moria-erklæringen og det jeg som skipsfartsminister har uttrykt gjentatte ganger, er at vår ambisjon selvfølgelig er at vi skal gi konkurransemessig gode vilkår til den norske skipsfartsnæringen. Det er jo en realitet at skipsfarten – som er en viktig del for en sjøfartsnasjon, og jeg hører til dem som mener at vi må drive med skipsfart hvis vi skal være en sjøfartsnasjon – faktisk vokser. Det kontraheres mer enn noen gang også av norske redere under norske flagg, både ved norske verft og ved utenlandske verft. Samtidig ser vi at hele sektoren rundt skipsfartsnæringen nå er i en veldig gunstig utvikling, noe som blir understreket av at vi utpeker «central expertise» på den sektoren. Her satser denne regjeringen tungt, og det er en endring i forhold til den forrige regjeringen.

Leif Helge Kongshaug (V) [20:37:10]: Dagens Næringsliv har i dag et oppslag med overskriften «Vil dele opp Telenor». Det er en av regjeringspartienes representanter, Per Olaf Lundteigen, som annonserer «det store oppgjøret med Telenor». Han vil at staten skal ta eneansvar for utbyggingen av teleinfrastrukturen i Norge. Det har da som konsekvens at investeringer på milliarder av kroner fra private selskaper opphører, i et marked som er interessant for disse i dag. Det vil igjen kreve økt offentlig innsats og utgifter på et område som markedet tar seg av slik det nå fungerer. Ifølge Lundteigen foregår det intens jobbing fra hans og Senterpartiets side for å overbevise egen regjering i denne saken. Mitt spørsmål til næringsministeren blir da: Kan statsråden bekrefte at denne intense jobbingen ikke vil føre fram, og dermed berolige både Stortinget og aktører i markedet?

Statsråd Dag Terje Andersen [20:38:19]: Jeg kan bekrefte at det kommer ikke til å komme noe forslag i eierskapsmeldingen om å dele opp Telenor. Men det er en realitet at aktørene i markedet – og det er derfor vi satser mer enn den forrige regjeringen på bredbåndsutbygging bl.a. – har behov for både tilskudd og andre ordninger i tillegg til det det private markedet kan ordne med.

Jeg gjentar at det ikke er noen planer i eierskapsmeldingen om å legge fram noe forslag om å dele opp Telenor. Det ville selvfølgelig også være umulig, for i Telenor er vi en av flere eiere, og da kommer vi selvfølgelig til å opptre ryddig og med respekt i forhold til de andre eierne. Vi sitter ikke og bestemmer enkeltsaker alene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Anundsen (FrP) [20:39:22]: Jeg merket meg med interesse at lederen av finanskomiteen slo an tonen for de sosialistiske partienes innspill fra talerstolen i dag. Han skrøt av at Regjeringens budsjett løste de aller fleste utfordringene som vi står overfor. Og selvskryt skal man lytte til, heter det, for det kommer fra hjertet. Men det blir ikke mer sant av den grunn.

Vi hørte også Anniken Huitfeldt si at «vi» – og med det regner jeg med at hun mente regjeringspartiene – «setter skole og barnehage først». Jeg er redd for at både Schjøtt-Pedersens og Huitfeldts oppfatning av hva det vil si å oppfylle løfter, avviker en del fra det som er den vanlige oppfatningen av begrepet. Regjeringen gir ikke mer penger til grunnopplæringen, mens Fremskrittspartiet øremerker 400 mill. kr til grunnskolen og 200 mill. kr til videregående opplæring. Årsaken til øremerkingen er at pengene i kommuneopplegget faktisk ikke bidrar til at det ansettes flere lærere i kommunene. Det får ikke kommunene til å prioritere skole høyere. Det hjelper ikke at statsråder og andre hevder det fra denne talerstol, når de undersøkelsene vi har så langt, faktisk viser at kommunene ikke øker lærertettheten. Ikke en eneste skoleelev i landet får en liten gulrot av denne regjeringen, selv om gratis frukt og grønt har vært en merkesak for de sosialistiske partiene. Fremskrittspartiet legger inn en startbevilgning for skolemat i grunnskolen. Gratis skolemateriell i videregående skole kommer ikke for 66 pst. av elevene i høst. Fremskrittspartiet gir gratis skolemateriell til alle i videregående skole fra og med høsten 2007, som bok- og materialkortordning, som gjør at elevene kan beholde skolemateriellet også etter endt utdanning.

Regjeringen kutter 274 mill. kr i overføringene til universiteter og høyskoler. Det er i strid med valgløftene, det er i strid med Soria Moria-erklæringen, og ikke minst er det i strid med alle valgtaler og festtaler om at Norge skal bli kunnskapseksportør. Fremskrittspartiet foreslår å fjerne kuttet. I tillegg bevilger vi 480 mill. kr til kjøp av forskningsutstyr og IKT ved universitetene og høyskolene utover Regjeringens forslag.

Regjeringen satser rekorddårlig på forskning i forhold til bruttonasjonalproduktet. Stortinget har vedtatt en forskningsinnsats som skal være på 3 pst. av BNP innen 2010. Siden målet ble vedtatt i 2003, har andelen gått ned fra 1,71 pst. av BNP til 1,5 pst. Regjeringen kjefter på næringslivet for at ikke de bruker mer på forskning og utvikling. Samtidig skjerper den inn SkatteFUNN-ordningen, som er den mest vellykkede stimuleringsordningen for privat forskningsinnsats noensinne. Nå er det for så vidt ikke underlig at Regjeringen ikke vil stimulere forskningen i nevneverdig grad. Statssekretær Lisbet Rugtvedt slapp jo for så vidt katten ut av sekken i Vårt Land i går, da hun kunne konstatere: «Det er ikke forskning som ligger til grunn for vår politikk.» Det har nok vært åpenbart for veldig mange i lang tid, selv om denne uttalelsen er gjengitt i forbindelse med isleggingen av forskning på friskolenes innvirkning på den offentlige skolen.

Fremskrittspartiet foreslår å opprettholde og utvide SkatteFUNN-ordningen, styrke fondet for forskning og utvikling med 25 milliarder kr mer enn Regjeringen, og vi foreslår at staten tar et større finansieringsansvar for å nå 3 pst.-målet, ved at den offentlige andelen økes til 1,4 pst. av BNP.

Fremskrittspartiet satser stort på hele utdanningsløpet i dette budsjettet. Særlig har det vært viktig for oss å gi begrepet «tilpasset opplæring» et konkret innhold, og særlig viktig i den sammenheng er tilrettelegging for elever med spesielle læringsutfordringer. Derfor legger Fremskrittspartiet inn ekstra midler til utvikling av bedre kompetanse og bedre tilbud i eller utenfor ordinær skole for dem som ønsker det.

Kunnskapsløftets aller, aller viktigste innsatsfaktor er lærerne. Fremskrittspartiet har foreslått i denne sal – og fått det nedstemt – et forslag om en lengre allmennlærerutdanning, med spesialisering for lærere som skal undervise fra 4. klasse og oppover. I dette budsjettet legger vi inn en ekstrapott til videre- og etterutdanning for lærere som er i skolen i dag. Dersom ikke læreren er motivert og kunnskapsrik, vil vi risikere at den viktigste kunnskapsreformen i grunnopplæringen kan bli mislykket, og den risikoen vil ikke Fremskrittspartiet ta.

Magnar Lund Bergo (SV) [20:44:17]: Da jeg som 16-åring fattet interesse for politikk, var det ut fra refleksjoner og et ønske om å gjøre noe med det jeg oppfattet som urettferdig, nemlig at det var store forskjeller i levekår. Dører som var åpne for noen, var ikke nødvendigvis det for alle, det være seg i skole, jobb og samfunnsliv. Jeg så at slik var det ikke bare i Norge, men i de fleste land jeg lærte om, for ikke å snakke om de virkelig store forskjellene som var og er mellom rike industrialiserte land og utviklingsland. Engasjementet fra ungdommen er beholdt, og lysten og viljen til å gjøre noe med urettferdigheten er fremdeles drivkraften i mitt politiske virke.

Norge har tradisjonelt vært et land med relativt små forskjeller, men det er jo ikke slik at mindre forskjell på folk er en politisk målsetting for alle partier i Norge. Det er nok av dem som mener at økte forskjeller mellom folk er nødvendig og naturlig – ja, de ser det som en viktig del av sjølve drivkraften i systemet.

Resultatet har vi sett. Vi har bak oss en fireårsperiode med høyredominert politikk, en fireårsperiode der forskjellene i samfunnet økte. Massive skattelettelser resulterte i skeivfordeling av godene. De som hadde mye, fikk mer. De som fra før hadde minst, fikk minst, og den store taperen var fellesskapet. Det ble mindre ressurser til å bekjempe fattigdom, drive omsorg og bygge barnehager og skoler. Nettopp derfor er det tilfredsstillende å være del av en rød-grønn regjering som gjør det motsatte av den forrige. Den rød-grønne regjeringa prioriterer felleskap og reduserer skattelettelser.

Nå er det likevel slik at jeg ikke tror at våre grep er store nok til å hindre at alle forskjellene i samfunnet øker. Politiske beslutninger styrer ikke alt, men det er likevel stor forskjell på å føre en politikk som aktivt ønsker å redusere forskjeller, og det å føre en politikk der økte forskjeller er et nødvendig, ønsket og beregnet resultat. Vi er i gang med en snuoperasjon for å skape en mer rettferdig fordeling i Norge. Den rød-grønne regjeringa satser på å utvikle et godt offentlig velferdstilbud som kommer alle til gode.

Et godt helsevesen med lav egenbetaling betyr at folk får behandling ut fra diagnose og ikke ut fra størrelsen på lommeboka. Full barnehagedekning til lav pris gjør barnehagen til et alternativ for alle. Bedret kommuneøkonomi betyr bedre eldreomsorg, bedre skoler og bedre muligheter for oppfølging av dem som trenger det.

For denne regjeringa er det viktig at tilbudet av velferdsgoder ikke skal være avhengig av lommebokas størrelse, men tilgjengelig for alle som har reelle behov. Dette bidrar samtidig til å forebygge fattigdom, fordi man er sikret disse godene uten at det gjør store innhogg i den enkeltes økonomi. Men i tillegg til universelle velferdsordninger som kommer alle til gode, trenger vi en ekstra innsats for dem som av ulike grunner faller utenfor. Den rød-grønne regjeringa viser i årets budsjett at den mener alvor når fattigdomsbekjempelse får den største satsinga noensinne. Handlingsplanen mot fattigdom er i kroner og ører dobbelt så stor som den forrige regjeringas.

Handlingsplanen inneholder flere tiltak som vil hjelpe dem som har det aller vanskeligst i Norge i dag. Sosialhjelpssatsene økes med 5 pst. utover prisjustering, for å bedre vilkårene til dem som i kortere eller lengre perioder står uten arbeidsinntekt og uten rett til annen støtte. I tillegg innføres det også et helt nytt kvalifiseringsprogram som gir høyere stønadsnivå og tettere oppfølging, for å få langtidsmottakere av sosialhjelp i arbeid.

Dette betyr på ingen måte at problemet med fattigdom i Norge er løst. Og ja, noen av oss vil mer på dette feltet – mye mer – men i handlingsplanen som foreligger, er det gode og riktige skritt på veien for bekjempelse av fattigdom. Kursen er lagt om. Kursen er riktig, og viljen er til stede.

For å få råd til å satse på fellesgodene og til å hjelpe dem som trenger det mest, er vi avhengige av at alle er med på spleiselaget etter evne. Et rettferdig skattesystem skaffer penger til fellesskapet og omfordeler fra dem som har mest, til dem som har minst. Det er både riktig og viktig at de som har mest, bidrar mest til fellesskapet. Dette bidrar også til å redusere forskjellene i samfunnet. Som Einar Gerhardsen sa det: De som har breiest skuldre, bør bære den tyngste børa! En slik forståelse ligger også i bunnen for den rød-grønne regjeringa når den tar grep for et mer omfordelende skattesystem.

Skatten på høye inntekter, toppskatten, er økt, men like viktig er det å beskatte kapitalinntekter, avkastninger av formue og særlig inntekter fra aksjer. Det er herfra de rikeste får store deler av sine inntekter, ikke gjennom vanlig lønnsinntekt.

Det er også tatt grep for å endre formuesskatten for å sikre at den blir mer rettferdig. Hovedgrepet er å sikre en mer reell verdisetting av formuene kombinert med en økning av bunnfradraget. De rikeste må betale mer formuesskatt, mens pensjonister og småsparere i stor grad skjermes.

Det kjennes fint å bidra til å sikre politiske beslutninger som er i tråd med de politiske idealer jeg fikk som ung og har fremdeles.

Eirin Faldet (A) [20:49:41]: Fra mitt ståsted i transport- og kommunikasjonskomiteen er det naturlig å snakke litt om gode transport- og kommunikasjonstilbud, som er så viktig for næringslivet, for bosettingen og for utviklingen og verdiskapingen i hele landet. Regjeringen Stoltenberg har innsett dette og har derfor lagt fram et statsbudsjett med hele 2,1 milliarder kr til samferdsel. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stod sammen og fikk flertall, med Fremskrittspartiets stemmer og mot Høyres, Venstres og Kristelig Folkepartis stemmer, for en sterkere satsing på samferdsel da Stortinget behandlet Nasjonal transportplan i juni 2005. Da var vi i opposisjon. Nå er vi i posisjon, og vi leverer.

Aldri før har noen regjering klart å følge opp Nasjonal transportplan med penger i budsjettene. Denne regjeringen blir den første. For målsettingen i Soria Moria-erklæringen er klar: Nasjonal transportplan skal innfris over budsjettene. Forslaget til statsbudsjett for 2007 innebærer at vi er oppe på det nivået vi lovte.

Regjeringen ivaretar arbeidstakernes rettigheter. Det lovte vi også før valget. Vi har reversert endringsforslagene til arbeidsmiljøloven, bl.a. når det gjelder adgang til midlertidig ansettelse og overtidsreglene som er tilbakeført.

Et annet viktig eksempel er at vi har stoppet privatiseringen, bl.a. konkurranseutsettingen av jernbanetrafikk og Jernbaneverkets aktiviteter.

Stoltenberg-regjeringen får folk i arbeid. Ledigheten er rekordlav. Regjeringen ønsker utenlandske arbeidstakere velkommen inn i varmen – bokstavelig talt. Det norske arbeidsmarkedet er varmt for tiden. Samtidig arbeider Regjeringen aktivt for å forhindre sosial dumping. Det er svært viktig både for de norske og de tilreisende arbeidstakerne.

Vi lovte velgerne å avblåse Bondevik-regjeringens skattelette til de rikeste og heller styrke fellesskapet. Det har medvirket sterkt til at vi kan satse på barnehager, skole, helse, kultur og samferdsel i dette budsjettet og ikke minst på tiltak for å bekjempe fattigdom. Arbeid til alle er vel det aller viktigste bidraget fra samfunnet for å bekjempe fattigdommen.

Arbeiderpartiet ønsker at folk skal kunne velge hvor de vil bo, og for at kommunenes innbyggere skal kunne nå tettsteder og få tilgang til service, trenger distriktene gode kommunikasjoner. Samferdselsutfordringene er annerledes i utkantkommuner enn i de store byene, men bedre vegstandard er viktig for næringslivets konkurranseevne i alle områder. God framkommelighet er god distriktspolitikk. Og god framkommelighet og gode veier er faktisk også god miljøpolitikk.

Vei og jernbane er to svært viktige satsingsområder for den rød-grønne regjeringen. Derfor økte vi bevilgningene i budsjettet i fjor, i revidert budsjett i mai og tar nå det store løftet på 2,1 milliarder kr i budsjettet for 2007. I forhold til Bondeviks siste sjanse i budsjettforslaget for 2006 er økningen på hele 2,5 milliarder kr. Jernbanen får en av de vel to milliardene som samferdselsbudsjettet øker med. Jernbanen har opplevd årevis med etterslep på vedlikehold. Dette snus nå. Jernbanen vil bli bedre og mer pålitelig. Dette har stor betydning, spesielt for godstransport på bane.

Vedlikehold på riksveiene våre har systematisk blitt nedprioritert gjennom mange år. Her må alle de politiske partiene ta skylda. Men nå har opprydningsarbeidet etter tidligere unnlatelsessynder begynt. Med dette øker vedlikeholdsbudsjettet så mye at forverringen av veiene stopper. Veivedlikehold økes med hele 500 mill. kr i 2007. Utviklingen snus. Veiene vil bli bedre, både sommer og vinter.

Jeg er i likhet med alle bilbrukere, yrkessjåfører og kollektivbrukere svært glad for at dette budsjettet løfter samferdsel, slik at vi kan sikre god og trygg transport og kommunikasjon over hele landet.

Stoltenberg-regjeringen har i sitt første år gitt Norge ny politikk. I stedet for skattelette har vi valgt fellesskapsløsninger, akkurat slik vi lovte i Soria Moria-erklæringen. Med andre ord: Regjeringen leverer.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at det er noen som står og er eplekjekke fra denne talerstol, og synes ikke vi har bevilget nok til samferdsel. Da minner jeg om hva som skjedde i løpet av forrige periode.

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om det er parlamentarisk å seie at representantar er eplekjekke.

Tord Lien (FrP) [20:55:09]: Dagens debatt har vist at bortimot alle talere er enige om at Norge er et rikt land, og at staten har mye penger. Det har vært mye snakk om hvordan denne rikdommen skal fordeles, og som vanlig lite snakk om hvordan framtidens verdier skal skapes. Det som er sikkert, er at Norges rolle som energinasjon har lagt grunnlaget for velferden i landet.

Vannkraften la grunnlaget for industrialiseringen, og siden 1970-tallet har vi eksportert olje, kull og gass. Det er en energieksport som har gjort landet til et svært rikt land.

Dette faktum gjør det bare så fryktelig mer merkelig at landets egen energiforsyning er under press. Et stadig økende underskudd av kraft har fått utvikle seg. Dette er ikke bare Regjeringens feil. Det er et problem som har fått vokse under flere regjeringer. Dette gjør det ikke mindre alvorlig at vi i dag behandler et budsjett som ikke bærer spor av at Regjeringen tar kraftutfordringen på alvor.

Kraftnasjonen Norge importerer altså hvert år ca. 10 pst. av all den elektriske kraften vi bruker. Mens forbruket øker med 2–3 pst. i året, er det ikke sporbar økning i produksjonen av elektrisk kraft. Dette møter flertallet med følgende tiltak: Man verner Vefsna og ti andre større vassdrag som kunne ha gitt betydelige bidrag til fornybar kraftproduksjon i Norge.

Man verner store deler av norsk skog og 25 pst. av den bioenergien som er tilgjengelig de neste 30 år. Man sier nei til grønne kraftsertifikater, som kunne blitt et stort bidrag både til kraftforsyningen og til satsingen på fornybar energi. Man gir heller ikke Statnett den nødvendige finansielle styrke til å ta de grep i forbindelse med kraftdistribusjonen som er nødvendige for å sikre energiforsyningen i framtiden.

Så legger Regjeringen på toppen av det hele en avgift på forbrenning av avfall, som vil føre til at mindre avfall går til energigjenvinning i Norge, mens mer blir kjørt i lastebiler til Sverige.

Jeg kan komme på bare ett konkret grep Regjeringen har tatt for å imøtekomme kraftkrisen så langt. Man har gitt støtte til pelletsovner. Regjeringen sier selv at denne ordningen kan frigjøre inntil 20 GWh ny energi. Det er 1 pst. av dagens kraftunderskudd, og dette kan man engang knapt kalle en god start.

Konsekvensen av denne handlingslammelsen er at forbrukerne i Midt-Norge, det være seg industri, næringsliv eller vanlige forbrukere, blir rammet og får høyere strømregning. Dette skjer til tross for at flertallet gjentatte ganger har lovt at forbrukerne i regionen ikke skulle rammes. For industrien på Helgeland, i Trøndelag og på Vestlandet vil det ikke bli gjort nye investeringer før kraftforsyningen er sikret. Jeg håper virkelig at vi får se mer handlingsvilje i løpet av det neste året enn vi har sett så langt, mer enn det vi ser sporene av i budsjettet. Hvis ikke, er jeg redd den positive utviklingen for norsk industri vil stoppe og snu.

I den sammenhengen vil jeg også peke på at norsk industri i stor grad er eid av selskaper som investerer over hele verden. Samtidig er det viktig å stille miljøkrav til norsk industri, men da på en slik måte at industrien får tid til å gjøre de nødvendige tilpasninger og ikke på en måte som gjør at konkurransevilkårene i Norge blir mye dårligere enn i de andre landene vi konkurrerer med. Fremskrittspartiet mener faktisk at norsk næringsliv har vist at de tar miljøansvar. For eksempel vil Norge innfri våre reduksjonskrav i utslippet av svovel, slik de er definert i Gøteborgprotokollen, nettopp fordi industrien i sin tid, i samarbeid med Fremskrittspartiet og Stortinget, laget det man kalte industriens miljøfond.

Fremskrittspartiet lanserte i behandlingen av revidert et forslag om å innføre et NO_x-fond etter modell av industriens miljøfond. Dette ble nedstemt, og Regjeringen kom tilbake til Stortinget med et forslag om å innføre en NO_x-avgift isteden. Maken til dårlig industri- og fiskeripolitisk håndverk har vel denne salen aldri sett før, og jeg håper vi heller ikke får se det igjen. At Regjeringen nå har snudd og sagt at de allikevel vil følge Fremskrittspartiets råd om å gå inn for en miljøfondsløsning, setter vi stor pris på, men dette burde innebære at Regjeringen også kunne ha ventet med å innføre avgiften fra 1. januar 2007, til fondet var på plass.

Helt avslutningsvis vil jeg minne om de mange lovnader vi hørte i valgkampen om støtte til infrastruktur for gass både til Grenland og til Trøndelag. Vi konstaterer at det begge steder var et utbredt valgkampløfte fra mange av flertallets representanter at å få på plass infrastruktur for gass både til Skogn og til Herøya ville være nærmest en formalitet med en rød-grønn regjering.

Vi fremmer i dag forslag om å etablere et gassinfrastrukturselskap og gir selskapet 5 milliarder kr i egenkapital. Flertallets representanter fra Telemark og Trøndelag er hjertelig velkommen til å følge opp valgkampløftene. Jeg konstaterer beklageligvis at i ettertid har enkelte av representantene fra Trøndelag sagt at det er viktigere å få Rock City til Trøndelag enn gasskraftverk. Det støtter ikke Fremskrittspartiet.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Tore Hagebakken (A) [21:00:34]: En sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. I Soria Moria-erklæringen sa vi det krystallklart: Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden, slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Jeg tror ingen er i tvil om at vi har forstått hva uttrykket «betydelig» betyr.

Vi gikk høyt ut fra hoppkanten og lovte 5,4 milliarder kr mer i frie inntekter for 2006. Da budsjettet kom, var vi oppe i 5,7 milliarder kr. I dag kan vi konstatere at veksten i frie inntekter for budsjettåret 2006 vil bli på hele 9,5 milliarder kr. Regjeringen lar kommunesektoren få beholde hver eneste skattekrone som kommer ekstra dette året, fordi hver eneste krone trengs. Viktige velferdstilbud er reddet fra kutt, mange steder er det blitt rom for å bedre tilbudet, særlig overfor dem som aller mest trenger et bedre tilbud.

Apropos hoppkant: Om vi ikke helt hører Kollen-brølet, må det kunne sies at vi har vakt mer enn alminnelig begeistring rundt omkring. Ekstraordinære skatteinntekter gir også mulighet for å rette opp mye av underbalansen i kommuneøkonomien. Økningen i skatteinntekter gir også rom for å øke veksten i kommunenes frie inntekter neste år i forhold til hva som var lagt fram i kommuneproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett. Tallet er nå økt til nærmere 3,7 milliarder kr.

Og for øvrig – som alle vi her vet: Kommunenes og fylkeskommunenes mulighet til å gi et godt tilbud handler om mer enn de frie inntekter. Egne tilskudd til barnehagesatsingen er ett eksempel på det. At sektorens økning i samlede inntekter for 2006 og 2007 utgjør mer enn om lag 18 milliarder kr, forteller om en formidabel satsing. Og vi er ikke ved veis ende. Vi har enda større ambisjoner, for å sikre enda bedre kvalitet og nødvendig kvantitet. Vi fortsetter satsingen på vår felles velferd. Det er derfor vi er her, og det er derfor vi ville komme i flertalls- og regjeringsposisjon.

Også skattesvake kommuner vinner, gjennom inntektsutjevningen, på at kommunesektoren blir tilgodesett med økte skatteinntekter. Men fordi vi mener rammeoverføringer gir best fordelingseffekt, valgte vi å legge hele veksten på 5,7 milliarder kr ved budsjettbehandlingen i fjor inn i rammetilskuddet. Derfor kommer de kjærkomne 1 250 mill. kr i ekstra påplussing i frie inntekter neste år i form av rammetilskudd.

Alle kommuner opplever en ny tid. Likevel: Fortsatt er det kommuner, både små og store, som har det strevsomt med å få endene til å møtes. Årsakene kan være mange, og ofte illustrerer det hvor tøft mange kommuner har hatt det de siste årene. Men ikke sjelden er mye av problemet knyttet til dagens inntektssystem. Noen kommuner kommer dårlig ut på flere kriterier og føler at de ikke får sin del av veksten i kommuneøkonomien. Det akter vi å gjøre noe med.

Som mange lokalpolitikere er også vi i Arbeiderpartiet og de to andre regjeringspartiene utålmodige. Men systemet er innfløkt, og vi må gjøre godt arbeid. Dette er virkelig en sak der alt henger sammen med alt. Dessuten inviterer vi til samarbeid med alle partier i Stortinget. Vi mener det er klokt å gjøre det slik for å få til et best mulig inntektssystem som skal stå seg over tid.

I disse dager nedsetter Kommunal- og regionaldepartementet et tverrpolitisk utvalg, som skal presentere sin rapport den 15. september neste år. Utvalget består i hovedsak av lokalpolitikere fra ulike typer kommuner. Endringene skal presenteres i kommuneproposisjonen for 2008 og gjelde fra 2009.

Det byr på utfordringer å være kommune, enten den opplever sterk befolkningsvekst eller sterk nedgang. Derfor ønsker vi at vi særlig i forbindelse med gjennomgangen av inntektssystemet skal se på disse kommunenes spesielle situasjon, og se om det er grunnlag for å ha spesiell kompensasjon for disse kommunene liggende i inntektssystemet.

Helt til slutt – for å oppsummere: Vi er i rute og mer enn det. Når Regjeringen får lagt fram enda et statsbudsjett eller to, og et bedre inntektssystem er på plass, kan norske kommuner, det vil si liten og stor i dette landet, i så måte virkelig gå lyse tider i møte. Og slik skal det være, for velferd er viktigst.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:05:54]: Det som karakteriserer deler av den rød-grønne regjeringens helsebudsjett, er mindre til dem som har minst fra før, og som trenger det mest.

Når vi blir rammet av sykdom, er det avgjørende at vi får rask helsehjelp av høy kvalitet. I dag opplever mange pasienter for lang ventetid og for dårlig organisering i helsetjenesten. I Høyres alternative budsjett har vi økt bevilgningene til helse og omsorg med 325 mill. kr utover Regjeringens forslag. Sammen med forslag om mer effektiv organisering av helsetjenesten legger Høyres budsjett opp til at det kan behandles om lag 23 000 flere pasienter enn det regjeringen Stoltenberg har foreslått. Dette vil bidra til at pasientene får raskere og bedre helsehjelp.

Høyre prioriterer først og fremst habilitering og rehabilitering i sitt alternative budsjett og setter av hele 500 mill. kr til satsing på dette området. Rehabilitering handler om å gi mennesker som er rammet av sykdom eller skade, en mulighet for å mestre hverdagen, til å komme tilbake til arbeidslivet og kunne delta aktivt i samfunnet. I dag opplever mange mennesker at de ikke får helt nødvendig rehabilitering, og at de derfor blir avhengige av andres hjelp og trygdeytelser. Selv om Regjeringen har lovet at alle som trenger det, skal få tilbud om rehabilitering og opptrening, er realiteten at antallet rehabiliteringsopphold er redusert med 16 pst. i løpet av 2006, altså en betydelig reduksjon bare på ett år.

Høyres satsing på rehabilitering er en investering i økt livskvalitet og selvhjulpenhet for mange mennesker. Samtidig gir denne satsingen grunnlag for reduserte utgifter til sykepenger og uføretrygd og er derfor også god samfunnsøkonomi.

Høyre mener det er uholdbart at pasienter venter lenge på hjelp, samtidig som det er ledig kapasitet hos private tilbydere av helsetjenester. Det er særlig alarmerende at psykisk syke barn og unge i gjennomsnitt venter mer enn tre måneder på nødvendig behandling. Regjeringens ideologiske kamp mot private tilbydere fører til lengre ventetid og et klassedelt helsevesen. Det er meningsløst at barn og unge med psykiske lidelser må stå i kø i månedsvis for å få behandling, når det er ledig kapasitet hos private psykologer og psykiatere.

Med Regjeringens politikk er de private helsetilbudene forbeholdt pasienter med god økonomi, mens andre er henvist til en lang offentlig helsekø. Høyre går derfor inn for at helseforetakene skal kjøpe flere helsetjenester fra private sykehus og spesialister, slik at alle pasienter kan benytte disse tilbudene for det offentliges regning. Vi setter av totalt 192,4 mill. kr til kjøp av helsetjenester fra private tilbydere utover det Regjeringen foreslår. Dette vil særlig bidra til raskere helsehjelp for barn og ungdom som trenger psykisk helsevern, til rusmiddelavhengige, og for pasienter som trenger rehabilitering og ortopediske operasjoner.

Høyre er svært skuffet over at Regjeringen gjør minst for dem som trenger det mest. Det er godt dokumentert at det er svikt i alle ledd innenfor rusbehandling og psykisk helsevern. Til tross for dette foreslår Regjeringen å trappe ned innsatsen på områdene i forhold til de budsjettene helseminister Ansgar Gabrielsen, fra Høyre, la fram for både 2005 og 2006. Regjeringens forslag til rusbudsjett er ifølge Fagrådet innen Rusfeltet det dårligste på åtte år. Høyre foreslår å øke bevilgningene til psykisk helsevern med til sammen 110 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. Innenfor denne bevilgningen er arbeidsrettede tiltak prioritert, sammen med tiltak for psykisk syke barn og unge. Høyre dobler Regjeringens forslag til satsing på rusbehandling og legger til rette for at flere kan få tilbud om behandling.

For Høyre handler det om å gi mer til dem som trenger det mest. Det er vår prioritering.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:10:18]: Regjeringa har i statsbudsjettet for 2007 styrket satsinga i nord med 274 mill. kr innrettet på kunnskapsbygging, næringsvirksomhet, styrking av folk til folk-samarbeidet og økt samarbeid på områder som petroleum, fiskeri, miljø og helse- og sosialpolitikk.

Regjeringa prioriterer miljø- og ressursundersøkelser knyttet opp mot en helhetlig forvaltningsplan. Kartlegging og styrking av kunnskap om havbunnen skal fortsette gjennom deltakelsen i MAREANO-programmet. 80 mill. kr er bevilget til Det internasjonale polaråret 2007–2008.

I et ressurs- og miljøperspektiv er særlig Kystvaktas arbeid avgjørende for å hindre uregulert og urapportert fiske i Barentshavet, og det er gledelig at Regjeringa ytterligere har økt bevilgninga til Kystvakta med 18 mill. kr.

Regjeringa vil satse spesielt på områder knyttet til forskning og innovasjon, bl.a. gjennom SIVA og Innovasjon Norge. To nye distriktsrettede såkornfond er opprettet nordpå – et i Bodø og et i Tromsø. Fondene vil kunne tilføre kunnskapsbedrifter i nord langsiktig egenkapital og viktig, relevant kompetanse.

Det er sagt mange ganger, ikke minst av utenriksminister Jonas Gahr Støre, at folk til folk-samarbeidet skal ha prioritet i nordområdepolitikken. Folk til folk-samarbeidet innenfor mange samfunnsområder er med på å bygge videre på det gode naboforholdet mellom folkene i nord, og det er helt avgjørende for den store grad av tillit vi er avhengige av å ha for å samarbeide og leve tett på hverandre i fred og fordragelighet. Det er særlig gledelig å se hvordan kulturfeltet er tatt i bruk for mellomfolkelig samarbeid på tvers av grensene i nord. Det er derfor flott å kunne konstatere at kultur er en av de desiderte vinnerne på årets statsbudsjett. Tidenes budsjettøkning, på nesten 0,5 milliarder kr, kommer kulturlivet over hele landet til gode i 2007, og det står i grell kontrast til forslaget fra det største opposisjonspartiet, som vil kutte nesten 800 mill. kr på kulturbudsjettet for 2007. Denne Regjeringas sterke kultursatsing vil gi både det institusjonelle kulturlivet og det frie feltet godt armslag.

Kunst og kultur er først og fremst viktig i kraft av seg selv – viktig for opplevelse og erkjennelse for det enkelte menneske og for menneskene i fellesskap. Men kultur har også et potensial sett i et næringspolitisk perspektiv. Det er viktig å peke på den sammenhengen som finnes mellom et profesjonelt, rikt og mangfoldig kulturliv og en stadig større etterspørsel etter kunst- og kulturopplevelser. I Soria Moria-erklæringa sier Regjeringa dette om kultur som næring:

«Kulturpolitikken må legge aktivt til rette for kulturbasert næringsutvikling. Kulturdepartementets bevilgninger til kulturformål vil ofte være det stabile grunnlaget kulturnæringene kan utvikles videre på.»

Her understrekes noe viktig: at offentlige kulturbevilgninger er en heilt nødvendig innsatsfaktor for å få tatt ut det næringspotensialet som finnes på kulturfeltet.

Den veksten vi har sett innen kulturnæringene de siste årene, har ikke bare skjedd i de større byene; også i distriktene finnes det gode eksempler på suksessrike satsinger. I Stryn og i Valdres har unge motedesignere bosatt seg og startet designvirksomhet inspirert av lokale tekstiltradisjoner. Andre steder har man tatt i bruk fraflyttede arenaer til kunst- og kulturformål, ofte i lokaler der annen virksomhet har gitt tapt, som f.eks. FilmCamp Målselv i Troms, med stor, internasjonalt rettet filmproduksjon i den nedlagte forsvarsleiren Holmen, og den gamle kraftstasjonen i Tyssedal i Hordaland, som nå er blitt et fantastisk kulturbygg. Dette er to svært vellykkede og spennende eksempler på kunst- og kulturfeltets muligheter både næringsmessig og når det gjelder stedsutvikling.

Det er derfor flott at Regjeringa nå er i gang med å utarbeide en egen handlingsplan for kultur og næring, en plan som vil være et viktig bidrag i arbeidet med å realisere det potensialet som finnes innen kunst- og kulturnæringene.

Det er viktig å peke på at satsinga på kulturnæringene har en både regional, nasjonal og internasjonal dimensjon. Utenriksdepartementet tar del i Regjeringas kulturløft med 75 mill. kr til kultur og bidrar med det til å fornye og forsterke det internasjonale kultursamarbeidet. 10 mill. kr av UDs kulturbudsjett inngår som et ledd i Regjeringas satsing i nord og er øremerket kultur- og informasjonstiltak i nordområdene.

Denne Regjeringas breie satsing på kunst og kultur inngår i en helhetlig politikk for å bygge kompetanse og frigjøre den skapende krafta som finnes i den enkelte og i det samfunnet vi lever i.

Borghild Tenden (V) [21:15:32]: «Handling – ikke flere ord», sier tidligere finansminister Per Kleppe fra Arbeiderpartiet, i et debattinnlegg i Dagsavisen i går. Innlegget handler om klimapolitikk. Jeg er så enig, så hjertens enig! Tenk så mange ord, så mange avisinnlegg, så mange festtaler, så mange utredninger vi har om klima og miljø. Jeg kunne ha ramset dem opp – alle rapportene, alle organisasjonene – men jeg skal spare dere.

Fire sider i gårsdagens VG var fylt av temaet klimatrussel. Dagbladet kaller den nye operaen for «Undervannsoperaen». Tabloid tok opp temaet i går – det er ikke første gangen, og det blir neppe siste gangen dette temaet blir debattert der.

Opp i alt dette kritiserer nåværende finansminister Kristin Halvorsen, ifølge media, miljøvernerne og sier at de skal komme seg ut av rollen som en slags fraksjon i SV. Og i gårsdagens Tabloid var det tydelig at miljøbevegelsen begynner å bli brysomme for miljøvernministeren, også fra SV. Og vi i Venstre, som trodde at SV var miljøgarantisten i Regjeringen. Hvem skal det ellers være?

Venstre er skuffet over Regjeringens miljøsatsing i statsbudsjettet på flere områder. Regjeringen reduserer satsingen på belønningsordningen for kollektivtrafikken. Venstre mener den heller bør styrkes. Det mente også SV i opposisjon. Og jeg har forstått det slik at SVs Hallgeir Langeland ser positivt på Venstres forslag om økning av belønningsordningen. Derfor ble jeg veldig skuffet over svaret fra Oslo-representanten Heikki Holmås i dag, da han sa at det ikke kom på tale. De økte overføringene til kommunene skulle brukes også til dette. Dette mener jeg med respekt å melde vitner om lite kunnskap om storbyenes spesielle utfordringer.

Belønningsordningen har vært en suksess i de byene som har fått glede av denne ordningen – bare tenk på de rullende fortau, femminutters ruter i Oslo og sanntidsinformasjonen, en service til de reisende som gjør at de vet når kollektivtransporten faktisk kommer.

Med økt satsing på belønningsordningen hadde Venstre håpet på å utvide denne ordningen til flere byområder – Fredrikstad, Sarpsborg, Drammen, Grenlandsområdet og Tønsberg burde også fått støtte til kollektivtrafikken. Med Regjeringens forslag er dette dessverre ikke mulig.

Vi må legge til rette for de kollektivreisende, det er det som er suksessfaktoren! Hvordan skal vi ellers få folk til å reise kollektivt? Det er vanvittig behagelig å velge bilen, også for oss som bor i urbane strøk. Pris, punktlighet og service er viktig for å få folk til å velge å reise kollektivt. Dette krever økt satsing, ikke redusert satsing, slik nåværende regjering legger opp til.

Det neste området Regjeringen skuffer på, er bilavgiftene. Hensikten med Regjeringens omlegging av bilavgifter var at de mest miljøvennlige bilene skulle bli billigere. Slik ble det ikke. De mest miljøvennlige bilene, de som bruker miljøbensinen bioetanol, ble tvert imot dyrere. Nå varsler importørene av disse bilene at de gir opp det norske markedet. Forstår regjeringspartiene at folk føler seg lurt?

Venstre har også ved behandlingen av statsbudsjettet foreslått å påby de største oljeselskapene å omsette biodrivstoff. Biodrivstoff bidrar ikke med utslipp av CO₂ og er derfor veldig klimavennlig. Et omsetningspåbud vil gjøre det mulig for den enkelte bilkjøper å kjøre med ren samvittighet. Et omsetningspåbud er ferdig utredet av SFT, og ligger i Miljøverndepartementet. Det er bare for Helen Bjørnøy å sette det ut i livet. Det er underlig at forslaget ikke fikk tilslutning av regjeringspartiene.

Til slutt: Etter at SV i alle år har flørtet med miljøvernbevegelsen, er det litt underlig å se det som skjer nå. Med en finansminister fra SV og en miljøvernminister fra SV har partiet nå alle muligheter til å gjennomføre den politikken de så offensivt gav uttrykk for i opposisjon. Prøvesteinen for Venstre innen samferdselspolitikken er om SV støtter Venstres forslag om mer penger til belønningsordningen og et påbud om biodrivstoff.

Statsråd Knut Storberget [21:20:30]: Det er spennende å følge finansdebatten i et av verdens aller rikeste land, og spørre seg etter hvert som timene går: Er vi i nærheten av det som er de store utfordringene både for Norge og for verden? Jeg kan undres.

Når jeg har hørt en del av opposisjonens innlegg, må jeg si at det til tider begynner å bli smått. Vi har hørt betraktninger både om alkoholavgifter og andre vederheftigheter som om det skulle nærme seg verdens undergang. Vi ser det på alle de felt vi slåss for, enten vi sitter i regjering eller i Stortinget. Det er faktisk slik at det er noen hovedlinjer både i dette budsjettet som Regjeringa har lagt fram, og for så vidt i hvert enkelt departements budsjett, som bare avtegner seg som viktigere og viktigere å fokusere på, og få en ny kurs i forhold til, og jeg er glad for at Regjeringa faktisk tar tak.

For det første er noe av det jeg oppfatter som det viktigste i dette budsjettet, Regjeringas internasjonale satsing, Regjeringas internasjonale engasjement overfor de fattige som har betydelig mindre ressurser å rå over – ja, som ikke er i nærheten av å ha det fokuset vi har, enten vi tilnærmer oss veiavgifter, alkoholavgifter, sjokoladeavgifter eller avgifter på goder som andre bare kan se meget langt etter.

Det andre punktet som jeg mener Regjeringa virkelig tar tak i, er den miljøsatsingen som nå ligger i budsjettet knyttet opp mot teknologi i forhold til rensing, og andre gode og velrettede miljøtiltak som miljøvernministeren har redegjort for, og som jeg for så vidt syns er gode svar på også den foregående talers innlegg.

Det tredje punktet som jeg syns budsjettet bør ses i lys av, som svært få har tatt opp, og som også fortjener oppmerksomhet, er i hvilken grad statsbudsjett kan bidra til utjevning mellom folk her i Norge – og for så vidt også mellom folk i Norge og folk i andre land. Jeg vil særlig peke på de grep som nå gjøres når det gjelder fordeling gjennom skattemekanismen, men også de grep – både store og små – som er gjort bl.a. når det gjelder gebyrendringer. Det er med respekt å melde viktig for dem som i dag kommer i en svært sår og vanskelig økonomisk situasjon, at Regjeringa nå tar grep. Regjeringa tar grep overfor dem som utsettes for tvangsforretninger og for det som på mange måter er siste reis inn i en dårlig framtidsøkonomi: når kemneren står på døra for å frata en de eiendelene en har behov for i dagliglivet. Det at Regjeringa i dette budsjettet reduserer disse gebyrene med over 200 mill. kr., er etter min mening en betydelig og velrettet fattigdomssatsing.

Jeg vil også – som et nytt element – peke på den dimensjonen som ligger i dette budsjettet, og som jeg syns både finansministeren og det øvrige kollegiet kan være svært stolte av. Det er satsingen på å bygge opp et sosialt nettverk, et sosialt fellesskap – det å kunne bruke penger på dette fellesskapet og ikke på hver og en av oss alene. Det er viktig også i den sektoren jeg sjøl er satt til å styre gjennom Justisdepartementets virksomhet. Kanskje fokuserer vi altfor lite på nettopp dette, for bl.a. å kunne gjøre noe med kriminalitetsbildet.

Den satsingen som nå skjer ute i kommunene, gjør nettopp kommunene i stand til å føre en aktiv politikk bl.a. med hensyn til forebygging. Midler har vært prioritert bort i en tid da rammene har vært små. Det gjelder barnehager, og det gjelder integrering.

Jeg ser med skrekk og gru for meg et fremskrittspartistyrt Norge, hvor man altså kutter i bevilgninger som gjelder integrering av våre nye landsmenn – også i forhold til kriminalitetsbildet. Jeg vil rope et advarende nei til de kuttene i bevilgningene til skatteetaten og til tolletaten som særlig Fremskrittspartiet foreslår. Man foreslår dramatiske kutt, som ville ha stor effekt når det gjelder hvor mange ansatte som skal drive effektiv kontrollvirksomhet. Det igjen ville forplante seg videre som et stort problem i spørsmål som gjelder avdekking av organisert kriminali-tet, økonomisk kriminalitet og grenseoverskridende kriminalitet – områder der man ellers går svært høyt på banen. Det å kutte 500–600–700 ansatte i de nevnte etatene, som Fremskrittspartiet foreslår, vil gi store virkninger. Da ville vi virkelig ha behov for de store politibevilgningene.

Derfor er jeg glad for at Regjeringa satser på dette, samtidig som man satser hardt på å kunne reagere med en godt utrustet kriminalomsorg og et godt utrustet politi når kriminelle handlinger oppstår,.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [21:25:46]: Jeg ønsker å utfordre statsråden når det gjelder følgende: Det har vært en nyanse i oppfatningen av ting. Statsråden har gått igjennom forskjellene og den bekymringen han ser fra sitt ståsted. Det samme gjorde jeg i mitt innlegg tidligere i kveld.

Men det er vel et faktum at man i Norge er enig i mesteparten av f.eks. justispolitikken. En kan godt diskutere alkoholavgifter, men da tror jeg vi har nevnt bare en liten bit av dette. Da vi i forrige sesjon behandlet politirollemeldingen, og da vi behandlet straffeloven og andre store saker, oppfattet jeg det vel slik at Stortinget var opptatt av å søke fellesskapsløsninger, slik at man hadde en felles plattform når det gjaldt dette. Det viser at om man får et regjeringsskifte, skifter politikken på en måte, men ikke 100 pst. – man viderefører en del av de store linjene.

Min utfordring er: Deler statsråden den oppfatningen at det er viktig å finne helhetlige og felles løsninger, slik at Stortinget i størst mulig grad kan stå samlet om de forslagene som fremmes?

Statsråd Knut Storberget [21:26:47]: Når det gjelder kriminalpolitikken, er mitt svar ja. Jeg tror det er utrolig viktig at vi særlig står mest mulig samlet om de metodene politiet får lov til å bruke, og de straffereaksjoner vi skal sette i verk overfor dem som begår straffbare handlinger. Det er viktig at vi sikrer både tiltro til og legitimitet for slik tvangsutøvelse. Og det fordrer enighet i størst mulig grad.

Derfor hadde jeg håpet at Fremskrittspartiet kunne ha bidratt til å skape større enighet også om det som kanskje er det aller viktigste i kriminalpolitikken, nemlig det å forebygge straffbare handlinger. De grepene som Fremskrittspartiet gjør i sitt forslag til statsbudsjett når det gjelder integrering, rusmiddelavgifter – noe som ville ha gitt oss en eksplosjon av nye voldsepisoder i både store og små byer – toll- og avgiftsetaten og skatteetaten, ville ha bidratt til et massivt behov for både mer politi og flere reaksjoner.

Ja, jeg syns vi skal kreve at man jobber for samstemmighet når det gjelder reaksjon og forebygging.

Elisabeth Aspaker (H) [21:28:03]: Justisministeren har gjort avviklingen av soningskøen til en av sine aller viktigste saker. Samtidig som antall dommer for alvorlig kriminalitet øker og politiet opplever stor mangel på varetektsplasser, er Regjeringens svar en nærmest ensidig satsing på åpne soningsplasser og utvidet og ukritisk bruk av framskutt prøveløslatelse.

I Sem fengsel har vi sett eksempel på at innsatte som under et rømningsforsøk slo ned en fengselsansatt, ble «belønnet» med ytterligere framskutt prøveløslatelse. Hvordan kan statsråden forsvare at det i slike tilfeller ikke kommer en klar reaksjon fra samfunnets side? Mener statsråden at dette er forsvarlig personalpolitikk overfor de fengselsansatte, eller er det nå kommet så langt at hensynet til å avvikle soningskøen er overordnet innsattes voldelige oppførsel og samfunnets krav om beskyttelse mot farlige kriminelle?

Statsråd Knut Storberget [21:29:00]: Avvikling av soningskøen er noe av det aller viktigste denne regjeringen jobber med i kriminalpolitikken. Jeg er glad for at hele regjeringa helhjertet har støttet opp om den strategien som Justisdepartementet har foreslått, og som nå faktisk bidrar til at soningskøen er på god vei ned – jeg sjekket de siste tallene i dag, den er nede på 2 269. Man begynner altså å nærme seg et lavere nivå enn det man har hatt på mange år – særlig det man hadde under den foregående regjeringa. Vi ser at de tiltakene som vi setter i verk, er nyttige og riktige. Jeg tror absolutt vi er på rett vei.

Så er det ikke riktig, som representanten forestiller seg, at vi ukritisk gjør bruk av tidligløslatelse. Hvis den praksis som Regjeringa nå følger, er å være ukritisk, så var praksisen til den forrige regjeringa like ukritisk, for det var akkurat den samme praksisen. Vi har ikke endret praksis – vi følger den samme. Og vi har foreslått overfor Stortinget at man ikke skal utvide bruken. Jeg har derfor vanskelig for å se at dette er en ukritisk håndtering.

Trine Skei Grande (V) [21:30:13]: Statsråden begynte med at han var justisminister i et av verdens rikeste land og med det mest rommelige budsjettet som fins. Likevel har jeg lyst til å spørre statsråden om hvorfor han da har valgt å skjære ned på penger til Kontoret for fri rettshjelp i Oslo. Ja, det er slik at statsråden argumenterer for at det må man gjøre for å beholde gatejuristen til Bymisjonen. Snakk om virkelig å sette de svakeste opp mot hverandre!

Mitt spørsmål blir da om dette gjøres bare fordi kontoret ligger i Oslo, eller om det gjøres bare fordi dette er en veldig ressurssterk gruppe som ikke trenger mer hjelp. Eller er det faktisk slik at det presset som Venstre har utøvd i Oslo, nå fører til at statsråden kanskje ser for seg at dette var litt dumt, og at man kan få til en spleis med Oslo kommune for å få dette kontoret opp og gå?

Statsråd Knut Storberget [21:31:08]: Den posten som rettshjelpskontoret i Oslo får støtte under, er en post som skal deles av mange. Det har vært viktig for Justisdepartementet – jeg tror det også var viktig for Justisdepartementet under den forrige regjering, det var derfor man iverksatte en evaluering av rettshjelpskontoret i Oslo – at disse midlene brukes målrettet, slik at det ikke blir noen forskjellsbehandling i forhold til virkemiddelbruk og pengebruk.

Men det gleder meg å kunne fortelle representanten Skei Grande at vi i dag – for bare noen få timer siden – har sittet i forhandlinger med Oslo kommune og fått til en løsning for rettshjelpskontoret. Rettshjelpskontoret vil ha de samme budsjettrammer til neste år, med god hjelp fra Oslo kommune og fra Justisdepartementet, slik at den driften som man har hatt der, både i inneværende år og i fjoråret, vil fortsette på samme nivå. Så vi har på mange måter fått til en avtale rundt dette kontoret som bidrar til at den viktige virksomheten nå faktisk vil fortsette.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:32:19]: La meg først få lov til å arrestere statsråd Storberget for hans kreative, men fullstendig uredelige fremstilling av Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett når det gjelder integrering. Man må ha helheten i bunnen for vår politikk når man skal vurdere virkningene av vår integreringspolitikk. For det er klart at når Fremskrittspartiet dramatisk reduserer antallet innvandrere som kommer til Norge, er selvfølgelig behovet for penger til integrering tilsvarende mindre. Og i vårt alternative statsbudsjett reduserer vi langt mindre på integreringstiltak i forhold til antall personer som ville ha kommet som følge av vår politikk. Dermed vil altså beløpet vi bruker til integrering pr. hode, pr. innvandrer, med vårt alternative statsbudsjett være langt høyere enn med Regjeringens politikk – bare så det er helt klart.

Men jeg hadde egentlig tenkt å snakke litt om kommuneøkonomi. Jeg blir jo litt rørt når jeg hører Arbeiderpartiets, Senterpartiets og SVs representanter male sitt rosenrøde bilde av kommuneøkonomien.

Hvis vi ser litt på hva Regjeringen opprinnelig foreslo, var det altså for 2007 snakk om 2,4 milliarder kr. Men da hadde man ikke tatt hensyn til NAV-reformen, som kommer til å koste kommunene 300 mill. kr, til økte sosialhjelpssatser på 200 mill. kr, eller til innlemming av øremerkede tilskudd til minoritetsspråklige elever på 840 mill. kr – en rekke poster som ikke kom frem i de tallene. Men så var det altså slik at Regjeringen plutselig kom frem med litt ekstra penger, og den totale økningen til kommunene var på 3,7 milliarder kr.

Jeg vet ikke om dette er all verdens å skryte av, for samtidig som Regjeringen lover på vegne av kommunene, er det altså ingen forpliktelse om at pengene blir brukt slik som statsråden og Regjeringen ved en rekke anledninger hevder at de blir brukt. Derfor er det slik at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett faktisk øker bevilgningene til kommunene med 1,5 milliarder kr, vi bedrer kommuneøkonomien med 1,5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Det gjør vi bl.a. ved å øremerke penger til eldreomsorg, til pleie og omsorg, til skole – på 600 mill. kr – og ikke minst styrker vi finansieringen av ressurskrevende brukere. Ressurskrevende brukere har vært en post som Regjeringen ved en rekke anledninger har lovt å komme tilbake til, har lovt å styrke, har lovt å gjøre noe med, for det er et fullstendig urettferdig system som slår veldig tilfeldig ut mellom kommunene. En liten kommune kan få snudd et overskudd til et underskudd bare fordi det flytter brukere til kommunen. Det er selvfølgelig et håpløst system, som det må gjøres noe med. Det har Regjeringen lenge bebudet, men Fremskrittspartiet er i sitt alternative statsbudsjett alene om å foreslå å gjøre det slik som FFO ønsker: Vi senker innslagspunktet til 600 000 kr, og vi øker statens andel til 80 pst. – nesten 1 milliard kr ekstra til kommunene bare der, og 1 milliard ekstra som faktisk betyr noe, for det er ingen rettferdighet i det systemet som finnes i dag.

Samtidig har jeg bare lyst til å komme med et lite hjertesukk. Når vi snakker om «ressurskrevende brukere», er det en formulering som ikke er spesielt heldig. Jeg skulle ønske at Regjeringen i neste omgang tar til orde for kanskje å bruke en litt annen ordlyd. Det har vært foreslått en rekke andre formuleringer her, bl.a. «ressurskrevende tjenester», «brukere med særskilte behov». Jeg tror at det er et stigmatiserende uttrykk man legger opp til der.

Uansett: Med Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett styrker vi kommunene betydelig. Vi øremerker pengene dit hvor pengene blir lovt av Regjeringen – til eldreomsorg, til skole – og vi gjør det konkret i vårt budsjett. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at dette selvfølgelig er ett skritt på veien mot det systemet som vi virkelig ønsker oss, nemlig et differensiert stykkprissystem der behovet styrer utbetalingene fra staten.

Lise Christoffersen (A) [21:37:46]: I år som i fjor er kampen mot fattigdom en av de klare budsjettvinnerne. Det er ikke tilfeldig. Det handler om å oppfylle et av de aller, aller viktigste løftene fra Soria Moria. Nasjonalbudsjettet viser OECDs gjennomgang av hvordan ulike velferdsmodeller slår ut i sysselsetting og utjevning. Vår modell kommer godt ut. I samtaler med europeiske kolleger som sliter med høy ledighet og store sosiale forskjeller, møter vi ofte utsagnet: Det er jo ingen sak for dere, dere har jo olje!

Finansministeren påviste i finanstalen at dette ikke stemmer. Olje har vi, men det er ikke verdien av olje som er Norges viktigste formue. Det viktigste er en godt kvalifisert, høyt utdannet befolkning, resultatet av en bevisst utjevning av forskjeller mellom direktørens og arbeiderens barn – et sentralt kjennetegn ved den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Lav ledighet er et annet, gode ytelser for dem som av ulike grunner står utenfor arbeidsmarkedet, et tredje.

Arbeiderbevegelsens krav nummer én har alltid vært arbeid. Det er ikke tilfeldig. Arbeid er nøkkelen til velstand for den enkelte, den velstanden som gjør at vi også kan ha anstendige støtteordninger for dem som trenger det. Ordningene er under press. Vi blir eldre. Flere av dem som i dag står helt eller delvis utenfor, må inn i jobb. Mange vil, men opplever seg utestengt eller utstøtt på grunn av fordommer, manglende kvalifikasjoner eller krav om å yte 110 prosent.

Sosialdemokratiets varemerke er «yte etter evne, få etter behov». Det rød-grønne flertallet har økt bevilgningene til fattigdomsbekjempelse med halvannen milliard på to år. Men vi bryter med viktige velferdspolitiske prinsipper dersom vi lar det bli med det. Bekjempelse av fattigdom handler ikke bare om å bevilge mer penger. Bekjempelse av fattigdom handler vel så mye om å gjøre folk i stand til å tjene til livets opphold gjennom eget arbeid. Det er en menneskerett å få bidra til verdiskapningen i det fellesskapet du er en del av. Det er viktig for vår identitet. Det er viktig for vår velferd. Det er ikke for ingenting at vi har § 110 i Grunnloven, som pålegger oss å legge til rette for at enhver arbeidsdyktig person kan skaffe seg utkomme av eget arbeid.

Mange utenfor arbeidsstyrken regner seg som arbeidsdyktige eller vil gjerne bli det, helt eller delvis. Men vi må åpenbart tenke helt nytt for å hente ut ubrukte ressurser hos folk. NAV-reformen og stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering peker framover. Med fokus på mestring, kraftig forenklet regelverk og bredere sett av virkemidler skal flere få muligheten til å delta. Holdningskampanjer, aktive kvalifiseringsprogrammer og velferdskontrakter skal gi folk en ny sjanse. Ungdom som strever med å komme inn på arbeidsmarkedet, funksjonshemmede som ofte bare trenger å få vise at de faktisk kan, innvandrere med kvalifikasjoner så det holder, vi trenger dem alle.

Så har vi dem som kan og vil delvis. Dem har vi også bruk for. Her er det kanskje vel så viktig å tenke nytt i form av andre måter å organisere et arbeidsforhold på enn den tradisjonelle én til én-kontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Flere kan dele en jobb. Uløste oppgaver i offentlig og frivillig sektor står i kø.

Jeg har med undring lagt merke til siste dagers mediedebatt, der professoren, advokaten og lederskribenten har funnet hverandre: «Statens nye pekefinger», «arbeidsmas», «redusert rettssikkerhet for de svakeste i samfunnet» er begreper som brukes om det som er den største velferdsreformen på flere tiår. De som ikke kan, beholder sin rett. La det ikke herske noen tvil om det. Det nye er at gjennom forpliktende avtaler skal utstøtte og utestengte få nye muligheter. Vi skal bort fra dagens uverdige system, der folk lenge nok har vært kasteballer mellom ulike etater. Vi skal ha slutt på uverdig oppbevaring i tiltak og passiv utbetaling av stønad til det bare er sosialhjelp som står igjen. Vi skal styrke brukernes rettigheter til individuelt tilpasset opplæring. Vi skal gi dem økte ytelser mens de kvalifiserer seg.

Velferdskontrakten er forpliktende for brukeren, ja, men det viktigste og det nye er at kontrakten forplikter det offentlige på en mye, mye sterkere måte enn før til å se den enkelte, lytte og skreddersy opplegg i samarbeid med brukeren, kort og godt levere bedre kvalitet. Jeg mistenker de siste dagers skråsikre mediedebattanter for manglende nærkontakt med mennesker som kan og vil, men som ikke får slippe til. De kan neppe ha sett hva ufrivillig ledighet gjør med den enkelte og med hele familien.

Med dette budsjettet går startskuddet for et paradigmeskifte i velferdspolitikken – fra passiv mottaker til en aktiv og inkludert deltaker. De som kan og vil, skal få den sjansen de fortjener. Dette er verdighet og rettssikkerhet for de svakeste, passivisering og utstøting er det motsatte.

Lars Peder Brekk (Sp) [21:43:16]: En av de store utfordringene i klimapolitikken er avveiningen mellom miljø og næring, og ikke minst virkningen av tiltak i forhold til norsk industri. NO_x-saken anskueliggjør i tillegg en viktig problemstilling: Skal miljøavgifter først og fremst være innrettet mot å redusere utslipp, eller skal de også ha en effekt som en fiskalavgift? Og hva er akseptabel virkning for næringslivet?

Generelt er det slik at for mange norske økonomer og i mange økonomiske miljøer oppfattes ikke Kyoto-forpliktelsene som noen byrde for staten. Tvert imot vurderes disse forpliktelsene som formue på statens hånd som bør selges til næringslivet/industrien til høystbydende. Kvoteformuen for CO₂ tilsvarer f.eks. 51 millioner tonn CO₂ ganger fem års kvotepris, og hvis vi setter prisen til 150 kr, blir det til sammen 40 milliarder kr. Denne formen for økonomisk vurdering eller denne typen økonomisk politikk finner vi ikke antydning til i Europa ellers, eller knapt i noe annet land i verden. En rekke EU-land har over flere år vært aktive i å kjøpe kvoter for å dekke opp det nasjonale underskuddet.

Norsk industri må altså slite med noen problemer som industrien i våre konkurrentland slipper. Et stadig tilbakevendende problem er således at det i enkelte økonomiske miljøer og blant enkelte økonomiske miljøer i det norske embetsverket er lagt til grunn økonomiske styringsmodeller som i denne sammenhengen nærmest har en fundamentalistisk holdning til økonomisk teori.

Resonnementet om lik prissetting av en ressurs i alle sektorer vil antakelig være sunn politikk i en lukket økonomi, hvor prisovervelting til sluttforbrukeren kan gjennomføres. Det man ikke tar inn over seg, er det faktum at når samme prinsipp uten motforestillinger anvendes i en global og åpen økonomi, får vi dessverre et meningsløst resultat i form av nasjonalt produksjonsbortfall, som erstattes av industri og industrivirksomhet i andre land som ikke er pålagt de samme klimakostnadene. Miljøgevinsten blir i beste fall null. Alle andre OECD-land som også styres etter sunne markedsøkonomiske prinsipper, har innsett denne sammenhengen og gjør ikke forsøk på å ramme egen industri ut fra en slik omdiskutert bruk av økonomisk teori.

Også bruken av begrepet om at forurenser skal betale, som blir brukt som et tilleggsargument for at konkurranseutsatt industri skal betale fulle klimakostnader, skaper mye forvirring. Hensikten med avgifter eller kvotehandel er å korrigere for såkalt eksterne effekter i økonomien, i dette tilfellet redusere klimaproblemet, slik at prissignalene vrir forbruket i mer miljøvennlig retning. Når produsenten av et produkt ikke har muligheten til å overvelte klimakostnadene i salgsprisen, får heller ikke sluttforbrukeren noen prissignaler om å redusere forbruket av varen, og miljøgevinsten uteblir. Nettoresultatet er at vi rammer norsk konkurranseutsatt industri alene.

I EUs kvotehandel er det ikke slik at forurenseren betaler. Tvert imot er det slik at de største forurenserne, kraftverkene, tjener grovt på kvotehandelen og delvis fungerer som skatteoppkrevere for staten. Kvoteprisen innarbeides og øker prisen på elektrisk kraft. Sluttforbrukeren av elektrisk kraft må betale full kvotepris og får dermed incitament til å redusere energibruken. Derimot er det uheldig at konkurranseutsatt industri som benytter energi som innsatsvare, belastes med de fulle kvotekostnader fra kraftverket. Det gir ingen miljøeffekt, fordi sluttforbrukeren ikke konfronteres med klimakostnadene på grunn av den globale konkurransen.

Den eneste måten å sikre reell effekt av klimapolitikken på og samtidig unngå svært negative effekter for norsk næringsliv og industri er således ved et nærmere samarbeid mellom næringsliv og myndigheter gjennom etablering av forpliktende miljøavtaler der både miljøhensyn og industrihensyn vektlegges.

Alternativet til NO_x-avgiften kan være en modell til etterfølgelse også når det gjelder bekjemping av klimautslipp som CO₂. NO_x-avgiften ble varslet i revidert nasjonalbudsjett i vår. I framlegget til statsbudsjett for 2007 ble det foreslått en avgift på 15 kr pr. kg fra årsskiftet for utslippskilder som representerer 55 pst. av de samlede norske NO_x-utslipp.

Myndighetene hadde nok ikke den hele og fulle oversikt over hvilke konsekvenser dette ville kunne ha for de berørte næringene. Jeg vil rose næringslivet for grundig og konstruktivt arbeid i prosessen som fulgte. Dialogen mellom representanter for departement, storting og næringsliv har vært god. Løsningen som nå ligger på bordet, gir sammen med den foreslåtte avgiften en målrettet og balansert tilnærming til Norges NO_x-forpliktelser.

For Senterpartiet er det grunnleggende at miljøavgifter skal innrettes slik at de gir størst mulig måloppnåelse, med minst mulige negative bivirkninger for et allsidig næringsliv og andre viktige samfunnsmål. Miljøavtalen som skal utarbeides fram mot revidert, er et stjerneeksempel i så måte: De berørte næringene har i samarbeid med Det Norske Veritas påbegynt en kartlegging av utslippskildene og kost–nytte-effekten ved å installere katalysatorer på ulike typer av utslippskilder. Når investeringsbehovet er identifisert, vil dette være grunnlaget for fastsettelsen av innbetalinger til et fond. Hver krone går til miljøtiltak. Ingenting forsvinner i det store sluket. Det er en bra løsning for miljøet og for næringslivet.

Asmund Kristoffersen (A) [21:48:38]: Fremskrittspartiet følte seg nesten beæret av å få så mye oppmerksomhet i innledningen til denne debatten. Som energi- og miljøtalsperson for Arbeiderpartiet i denne debatten skal jeg raskt gjøre meg ferdig med Fremskrittspartiet. I erkjennelsen av at klimaendringene er en av de største miljøutfordringene menneskeheten står overfor, tjener det Fremskrittspartiet til liten ære at de i forhold til regjeringspartiene kutter over 360 mill. kr på miljøområdet. Dette er ille!

Den gode saken er at de samlede miljørelaterte bevilgningene på dette rød-grønne statsbudsjettet øker med nesten 3 milliarder kr, fra 20,5 milliarder kr i 2006 til 23,3 milliarder kr i 2007, og det viser at vi løfter miljøsakene svært høyt.

CO₂-rensing er et av de viktigste tiltakene vi kan sette i verk for å redusere utslippene av klimagasser. Derfor er jeg meget tilfreds med at vi avsetter tilsammen 860 millioner kr til CO₂-håndtering og miljøvennlig gassteknologi – tidenes satsing i Norge og hvem vi ellers måtte sammenligne oss med!

Vi vet at klimagassutslippene fra biler er store. Derfor er det bra at f.eks. bioetanol innblandet i bensin blir fritatt for CO₂-avgift, og biodiesel innblandet i diesel fritas for både CO₂-avgift og dieselavgift.

Vi har store internasjonale forpliktelser når det gjelder å redusere utslippene av nitrogenoksider, altså NO_x. Jeg er glad for at vi har fått til et opplegg som både tar hensyn til miljøsiden og næringslivet, det siste gjennom omfattende kompensasjonsordninger til enkelte næringer som berøres av NO_x-avgiften. Dette betyr bl.a. en løsning med opptil 100 pst. statlig finansiering av NO_x-reduserende tiltak i fiskerinæringen. Dette vil redusere avgiften betydelig.

Det er òg gledelig at vi makter å følge opp handlingsplanen for miljørettet bistand med 350 mill. kr, som gjør at vi både kan berge verdifullt miljø og sikre livsgrunnlaget for mange mennesker i utviklingslandene.

Vi skal også makte å ta vare på verdifulle naturområder og dyrearter. Vi har et særlig ansvar for villreinen, som er en norsk ansvarsart. Derfor er sterk satsing på de to villreinsentrene på Hardangervidda og Dovre av vesentlig betydning.

Vi har ennå en jobb å gjøre for å sikre bedre skjøtsel og forvaltning i mange av våre nasjonalparker. Jeg mener at innsatsen må økes betydelig, noe ansvarlig departement må merke seg. Det samme gjelder også vår del av ansvaret for friluftsrådene.

Grunnstøtten til de frivillige miljøorganisasjonene øker, og det er bra. Disse organisasjonene er meget viktige i miljøarbeidet, både i kraft av de store kunnskaper de besitter, og det engasjement de utviser.

Jeg er tilfreds med at Regjeringen setter alt inn på å bedre kraftbalansen gjennom gasskraftkonsesjoner, energieffektivisering og utbygging av ny miljøvennlig kraft. Ettersom vårt kraftsystem er meget sårbart for svingninger i vannkraftproduksjonen, er det viktig at vi får til både mer produksjon, mer effektiv energibruk, overgang fra elektrisk til ny fornybar oppvarming og bedring og utbygging av nettet, slik at flaskehalser både innenlands og mellom Norge og utlandet forsvinner.

Med dette som bakgrunn er det utmerket at Regjeringen i dette budsjettet har foreslått oppretting av et energifond på 10 milliarder kr og varslet ytterligere 10 milliarder kr til fondet i 2009. Avkastningen av dette fondet vil mer enn fordoble innsatsen på ny fornybar energi. Denne satsingen på fornybar elektrisitet, fornybar varme og energieffektivisering gjennom Enova-systemet vil være med på å forbedre kraftbalansen og gjøre vårt system mer robust og mindre sårbart for lite nedbør. Den produksjonsstøtte som nylig er lagt fram, gir klarsignal til satsing på bl.a. vindkraft, bioenergi og varmeproduksjon i tillegg til støtte til infrastruktur bl.a. for vannbåren varme.

Så legges det opp til at Norge fortsatt skal være et foregangsland i utvikling av miljøvennlig teknologi innenfor gass- og oljesektoren. Dette er viktig for vår egen utnytting av ressursene, samtidig som vår høye miljømessige standard kan komme andre olje- og gassproduserende land til gode. Vi mener det er viktig å opprettholde et høyt nivå på leteaktiviteten etter olje og gass for å legge grunnlaget for stabil og sikker produksjon.

Signe Øye (A) [21:53:59]: Vår rød-grønne regjering har lagt fram sitt første helhetlige budsjett. Med dette budsjettet tar vi store skritt på veien mot å nå målene vi har satt i Soria Moria-erklæringen. Statsbudsjettet viser at landet nå styres i en helt annen retning enn da de borgerlige styrte sammen med Fremskrittspartiet. Der høyresiden hadde fokus på skattelette for dem som hadde mest fra før, er fokuset nå på hvordan vi kan bedre eldreomsorgen, bedre sykehustilbudet, bedre skolene og øke utbyggingen av vei og jernbane. Dette er et budsjett for mer fellesskap. Vi følger opp det vi sa i valgkampen.

Også når det gjelder Forsvaret, følger Regjeringen opp ved å bevilge 31 milliarder kr i 2007. Man viderefører dermed et høyt budsjettnivå for Forsvaret. Alle dystre spådommer om at det kom til å bli lave forsvarsbudsjetter fra en rød-grønn regjering der SV var med, er dermed gjort til skamme. Ja, selv de verste kritikerne før budsjettet ble lagt fram, var helt tause da budsjettet kom. Dette kan bare oppfattes som at budsjettet er bra.

I budsjettet for 2007 styrkes den operative virksomheten i Hæren, i Sjøforsvaret, i Luftforsvaret, i Heimevernet, i Kystvakten og i Etterretningstjenesten med til sammen over 500 mill. kr. Samlet sett innebærer dette en ytterligere opptrapping av nordområdesatsingen, som er Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i årene framover. I tillegg styrkes vår evne til deltakelse i internasjonale operasjoner i FN- og NATO-regi.

Også i forsvarsbudsjettet spriker opposisjonen voldsomt. Fremskrittspartiet vil øke budsjettet med 1,5 milliarder kr. Høyre har reelt plusset på 275 mill. kr, mens Kristelig Folkeparti og Venstre kutter i forhold til Regjeringens forslag. At kuttet til Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer å stoppe opp arbeidene med utvidelsen av tørrdokken ved Haakonsvern, er ganske oppsiktsvekkende. Det ville fått store konsekvenser om det ble vedtatt. I dag er den gamle dokken et enormt utsprengt krater omkranset av svære fyllmasser både til lands og til vanns. Å tilbakeføre sprengningen av fjellet ville bli et umulig puslespill. Det vet disse partiene. Derfor blir det bokstavelig talt luftmillioner – ja til og med sprengte luftmillioner – man her opererer med. Men her har nok Kristelig Folkeparti og Venstre satset på at vi nå har en flertallsregjering. De satser på at forslaget deres ikke blir vedtatt, mens de kan bruke pengene til noe helt annet.

Høyre kritiserer i finansinnstillingen at forsvarsbudsjettet for neste år ligger litt under den vedtatte langtidsplanen. Det Høyre glemmer, er at det gjennom mange år har vært et gap mellom de opprinnelige forutsetningene i langtidsplanene og de faktisk vedtatte budsjetter, uavhengig av hvem som har sittet i regjering. Slik var det også da Høyre satt i regjering, og slik var det altså for bare vel ett år siden.

At vi står overfor betydelige utfordringer når det gjelder Forsvaret i årene som kommer, er klart. Arbeiderpartiets mål er at det skal være samsvar mellom Forsvarets struktur, oppgaver og de vedtatte rammene. Dette vil vi følge opp og komme tilbake til i arbeidet med den nye langtidsplanen.

Ser vi på veksten i kommunesektoren i 2006 og 2007, innebærer det at kommunene har fått nesten 18 milliarder kr mer i inntekter. Det er også det lokalavisene skriver om for tiden. «Billigere å bo i Spydeberg» skriver Smaalenenes Avis. Ordføreren sier at 2007 blir et jubelår for innbyggerne. Budsjettet lover bedre tider. Ingen områder blir i 2007 rammet av nedskjæringer. Innsatsen på skole og eldreomsorg økes. De kan pusse opp skolebygg, bygge ny barnehage, bygge ut eldreomsorgen, noe som også vil bety flere hender til å pleie de eldre. Svært høye priser på skolefritidsordningen senkes nå med 300 kr pr. måned. Det blir billigere å trene osv.

Ja, det blir jubelår i mange kommuner – takket være den rød-grønne regjeringen som leverer det den lovet. Og det er bra etter mange år med drastiske nedskjæringer, der kommunene har hatt veldig store problemer med å få budsjettene til å gå i hop.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Per Ove Width (FrP) [21:59:12]: Fremskrittspartiet ønsker en forsvarspolitikk og et forsvar som bygger på de utfordringer vi står overfor i dagens og morgendagens samfunn. Videre må Forsvaret være av en slik karakter at det lett kan tilpasses de ulike trusselbilder. Dette kan best sikres ved å beholde et grunnleggende forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, men med kapasiteter til å delta i operasjoner også andre steder i verden.

Forsvarssjefen holdt nylig et foredrag i Oslo Militære Samfund som skapte til dels sterk kritikk. Ja, noen forlangte sågar hans avgang. Det mest kontroversielle i hans foredrag var for noen, tydeligvis, at han påpekte konsekvensen av Regjeringens budsjettforslag. Ut fra sitt militærfaglige ståsted påpekte han at det ville få alvorlige følger, bl.a. med hensyn til å måtte gå til nedleggelse av 10–15 garnisoner, for å ta ett eksempel – for en gangs skyld, tør jeg påstå, tydelig og klar tale fra den kanten. Omtalen av budsjettet har alltid vært: Vi får gjøre det beste ut av det vi har fått. Men det er lenge siden det har vært godt nok, og det er lenge siden vi har fått tydeliggjort så klart konsekvensen av et dårlig budsjett fra en forsvarssjef.

Dette må også ses på som et resultat av en langvarig nedbygging av Forsvaret, med god hjelp av skiftende regjeringer, og ikke minst som et resultat av det forsvarspolitiske forliket mellom Arbeiderpartiet og den siste Bondevik-regjeringen i forrige periode. Forsvarssjefen tydeliggjorde at budsjettforslaget fra Regjeringen ikke engang – på grunn av prisstigning, høyere lønninger, høyere driftsutgifter osv. – vil kunne bidra til å opprettholde dagens nivå.

Fremskrittspartiet har alltid vært et forsvarsvennlig parti. Derfor tar vi disse signalene fra høyeste militærfaglige hold på alvor. Det har vi for øvrig alltid gjort. Denne gang plusser vi i vårt alternative budsjett på ca. 1,5 milliarder kr, primært til den spisse enden i Forsvaret, for, som jeg sa innledningsvis, best å sikre at vi skal kunne opprettholde et grunnleggende forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, og for å kunne ha kapasitet også til å delta i utenlandsoperasjoner.

Nord-Norge er et satsingsområde, fremholder Regjeringen i Soria-Moria- erklæringen, også militært. Men så langt har vi sett lite eller ingenting til det. Det skuffer noen hver, ikke minst befolkningen i Nord-Norge. Med det fremlagte budsjettforslaget fra Regjeringen og forsvarssjefens dystre spådommer om innskrenkinger og nedleggelser er det ingen tvil om at det i størst utstrekning vil ramme nettopp Nord-Norge.

Vår sikkerhetspolitiske situasjon kan bli kompleks med tanke på vår geopolitiske situasjon og ressursmessige forhold. I de senere år er det, som vel kjent, oppdaget store og verdifulle forekomster av olje og gass i de store havområdene som er vårt ansvarsområde – i tillegg til de rike fiskeforekomstene. Uavklarte grenseforhold øker risikoen for konflikter og kriser. Vår tilstedeværelse i nordområdene, inklusive Finnmark, er derfor av ytterste viktighet. Regjeringens budsjettforslag er derfor svært skuffende.

Bilaterale forsterkningsavtaler utgjør en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk hjørnestein for Norge. Spesielt viktig er det å videreføre og utvikle det strategiske partnerskap med USA. Norge som nasjon må derfor bidra til at relasjonene, ikke minst til USA, må håndteres slik at båndene styrkes. Et viktig element i dette er videreføringen av forhåndslagringen av amerikansk militært materiell og utstyr. Fremskrittspartiet vil også peke på viktigheten av å finne et troverdig forsvarspolitisk samarbeid med EU.

Fremskrittspartiet har gjennom mange statsbudsjett foreslått å gå til innkjøp av nye transportfly til erstatning for våre gamle C-130 Hercules-fly. Vi har gjennom årene fått flere gode tilbud på nye fly, men skiftende regjeringer har alltid skjøvet avgjørelsen foran seg, også denne regjeringen. Riktignok skal vi nå bytte vinger på vår aldrende C-130 park for så å forlenge levetiden på flyene. Men det er ingen varig løsning, så Regjeringen må snarest mulig komme med et forslag til nyanskaffelse. Derfor har Fremskrittspartiet nok en gang i innstillingen bl.a. foreslått dette.

Til slutt: Norge trenger et militært nærvær i de ulike deler av landet; det er viktig med tanke på å sikre våre strategiske verdier. Dette koster, midler som Fremskrittspartiet er villig til å bevilge, og som er helt fraværende i Regjeringens budsjettforslag.

Gunn Olsen (A) [22:04:31]: Også i denne debatten har norsk helsevesen vært offer for en betydelig svartmaling, i særdeleshet norske sykehus. Det er nok å vise til innlegget fra representanten Nesvik, som for øvrig er leder av Stortingets helse- og omsorgskomite.

Det må være grunn til å nevne at helsebudsjettet er på over 110 milliarder kr. 75 milliarder kr går til helseforetakene. Vi kunne sikkert brukt mer, men det er ikke så dårlig. Til sammenlikning er det betydelig mer enn det vi tar ut som avkastning på oljefondet, som er 71 milliarder kr.

Vi er et av de land i verden som bruker mest penger på helse. Gjennom de ti siste årene har vi i flokk, under ulike regjeringer, løftet vår satsing på sykehus fra å være et midt på treet-land til å bli desidert et av de beste. Og med respekt å melde: Vi har opplevd regjeringer som har vært betydelig mer gjerrig overfor sykehusene enn den rød-grønne.

Det er grunn til å være stolt av norske sykehus, av norsk helsevesen og av alle de ansatte som hver dag yter maksimalt for sine pasienter, og som fortjener en annen takk fra Stortinget enn en evinnelig svartmaling. Å være stolt av norsk helsevesen er ikke det samme som å være fornøyd med alt. For selvsagt er det utfordringer. Det kommer det alltid til å være i helsevesenet. Det er så enkelt som at vi stadig blir flinkere til å behandle, vi utvikler stadig bedre medisiner, og vi lever stadig lenger. Dermed får vi også selvsagt større behov for helsetjenester.

Fremskrittspartiet, spesielt, er opptatt av gjeldslette i sykehusene. Regjeringspartiene er i likhet med Regjeringen ikke så begeistret for det, og det er flere grunner til det. En viktig grunn er at det automatisk ikke gir mer pasientbehandling. Det er heller ikke uten videre rett å premiere dem som ikke har orden i økonomien. Det er faktisk slik at også her er det noen som er flinkere i klassen enn andre. Det er en utfordring for helseforetakene at de ikke kan fortsette med underskudd år etter år.

Regjeringen har fått støtte fra eksperthold i sin økonomistrategi på sykehussektoren. Jeg viser til professor i helseøkonomi ved NTNU Jon Magnussen, som mener det er klokt av Regjeringen å holde igjen pengesekken. Han sier:

«Den nye regjeringen gir håp om at svarteperspillet om sykehusøkonomien opphører.»

Vi holder igjen pengesekken, ja, men sekken er slett ikke snørt igjen.

Driften av sykehusene styrkes med 1,6 milliarder kr. Vi bruker også 1 milliard på pensjonsutgifter. Det blir liksom ikke regnet med, men det er en utgift som må dekkes.

Og så har interessen for å rette opp skjevheter mellom helseforetakene dalt betydelig. Men flere hundre millioner til å rette opp skjevheter mellom helseforetakene ligger altså inne i budsjettet, hvilket var nødvendig. Dermed blir det 3,2 milliarder kr mer til sykehusene neste år. Det er også et viktig bidrag til vår garanti om at ingen lokalsykehus skal legges ned.

Gunvor Eldegard (A) [22:08:24]: Norsk næringsliv seglar i medvind. Det går godt i næringslivet, og arbeidsløysa går ned. Høge oljeprisar, låge renter og internasjonal vekst bidreg til store overskot. Aldri har det vore fleire sysselsette her i landet enn det er i dag. Norske bedriftsleiarar er optimistiske, og dei tilset fleire folk, fordi dei trur på framtida.

Dei bedriftene som staten er eigar i, opplevde ein omsetningsauke på over 20 pst. første halvår i år samanlikna med første halvår i fjor. Auken i overskotet var nesten 50 pst. i den same perioden.

Men det er ikkje berre på næringskomiteen sitt område at dette statsbudsjettet er bra. Kommunane sine inntekter har auka betrakteleg med den nye regjeringa. Dette betyr at kommunane kan gje betre skuletilbod til barna og betre helsetilbod generelt. Eg forstår derfor godt harmen til ei rekkje ordførarar over Høgre og Venstre sine forslag i deira alternative budsjett. Her vil dei kutta i overføringane til kommunane. Eit eksempel på dette er Høgre-ordføraren i Etne kommune i Hordaland. Hans kommune ville ha fått 268 000 kr mindre om Høgre sitt forslag fekk fleirtal.

Så vil eg seia at den satsinga som er gjord på samferdsel, er historisk. Ho inneber utbygging av både veg og bane over heile landet. Me som er frå Akershus, kan glede oss over midlar til ferdigstilling av dobbeltsporet Sandvika–Lysaker, og ikkje minst oppstart av bygging av Ski stasjon og planlegging av det nye dobbeltsporet Ski–Kolbotn, noko som ikkje hadde vore mogleg med Framstegspartiet sitt alternative budsjett.

Eg vil òg nytta høvet til å seia litt om næringsretta forsking. Til næringsretta forsking over Nærings- og Handelsdepartementet sitt budsjett vert det foreslått i overkant av 1,76 milliardar kr. Det tilsvarer ein auke på om lag 170 mill. kr, eller 10,6 pst. i forhold til budsjettet for 2006. Blant dei sentrale initiativa der er romverksemd, Gassmaks-programmet, næringsretta brukarstyrt forsking og maritim forsking.

Regjeringa satsar på maritim sektor. For å sikra arbeidsplassar utvida me nettolønnsordninga for sjøfolk frå 1. juli i år, og me har fått på plass nettolønnsordning for Hurtigruta.

Innovasjon Norge er Regjeringa sitt fremste verkemiddel i næringspolitikken. I statsbudsjettet for 2007 vidarefører me den sterke satsinga på Innovasjon Norge. Regjeringa foreslår å bevilga 200 mill. kr til profilering av Noreg, både i utlandet og innanfor eigne grenser. Målet er å få fleire turistar til å feriera i Noreg. Satsinga på reiseliv byr på store moglegheiter for verdiskaping landet over.

Dette statsbudsjettet er eit godt budsjett for landbruket. Meir satsing på økologisk landbruk, beitetilskot, utviklingsprogram for grønt reiseliv og mykje anna er veldig bra. I tillegg reduserer me avgifter og gebyr under Mattilsynet. Det handlar om å tryggja busetjinga i distrikta og betra moglegheitene for verdiskaping i jordbruket og skogbruket over heile landet. Dette er godt motteke i næringa, og det kan ein forstå når ein ser opposisjonen sine budsjettforslag. Felles for Høgre, Venstre og Framstegspartiet er at dei vil kutta støtte til bøndene. Høgre sitt budsjettforslag inneheld eit forslag om å kutta landbruket med 1,5 milliardar kr. Framstegspartiet foreslår eit kutt på 5,8 milliardar kr. Venstre har kutta 500 mill. kr i budsjettet, og 199 mill. kr av dei har dei funne i jordbruksoppgjeret. Med andre ord er dei einige om at det er ok å rasera norsk landbruk.

Framstegspartiet sitt forslag betyr i praksis ei nedlegging av norsk landbruk slik me kjenner det. Kvart einaste årsverk i landbruket vil tapa 92 000 kr. Det vil òg medføra at berre dei sterkaste områda vil klara å driva jordbruk.

Det er lett å smykka seg med midlar til mange gode formål når ein i realiteten legg ned Bygde-Noreg.

Presidenten: Presidenten gjer merksam på at tida for kveldsmøtet etter reglementet er omme, og presidenten vil gjere framlegg om at vi held fram med forhandlingane til vi er ferdige med å handsame sakene på dagens kart.

– Det er vedteke.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Roar Bredvold (FrP) [22:13:52]: Som tidligere er Forsvaret et av de områdene der man friskt diskuterer hvor mye penger de skal få. Noen vil redusere, mens Fremskrittspartiet ønsker et forsvarsbudsjett som står i forhold til hva Stortinget pålegger Forsvaret å gjøre.

De siste årene har dette dessverre ikke stått i forhold til hverandre, og man har fått episoder som verken Forsvaret eller de styrende organer er tjent med. For å spare penger har utstyr blitt plassert ute i all slags vær. Øvelser er innstilt, med det resultat at soldatene kanskje ikke når de mål en har. Vi har lagt ned leirer i en utrolig fart, og vi har hatt en omorganisering der en har vært mer opptatt av å nå tallmålene enn av å se hva totalresultatet ville bli – dette til stor frustrasjon for både sivile og militære ansatte.

Militært utstyr har heller ikke blitt skiftet ut med dagens, og store deler er utstyr som bærer preg av mange års bruk, bl.a. har man f.eks. samme M109G stridsvogn som jeg ble undervist på i 1976. Våre Herkules transportfly står mer enn de flyr. Slik kan jeg ramse opp eksempel etter eksempel.

Det er innkjøpt og bestilt nye fartøyer. Men nå sier flere at nok penger til drift og vedlikehold ikke finnes. Det er ikke rart at ansatte slutter eller vil bli omplassert.

I går kveld hadde USAs ambassadør, Benson K. Whitney, en tale hvor han ønsket at Norge bidrog mer når det gjelder det forsvarsmessige, og at vi økte våre rammer til 2 pst. av bruttonasjonalproduktet. I dag er Norge nr. 14 av NATO-landene, målt i forhold til bruttonasjonalproduktet. Dette tror jeg er overraskende tall for mange. Vi er ikke best her, og altså langt fra målet.

Hvis vi ikke øker Forsvarets budsjetter betraktelig, tror jeg Forsvaret står ved en skillevei. Hva skal vi beholde og bygge videre på?

Forsvarssjef Diesen har fått mye kritikk for sin tale i Oslo Militære Samfund for noen uker siden. Men Fremskrittspartiet er glad for denne talen.

Vi politikere må snart bestemme oss for om vi skal ha et forsvar, hvor stort det skal være, og av hvilken type. Det som har skjedd de siste 10–15 årene, med en økning kun tilsvarende den alminnelige prisveksten, er for dårlig.

Norge har store ressurser og et stort område å overvåke både til lands og til havs. Vi skal også bidra internasjonalt, og da trenger Forsvaret mer midler. Toppmøtet nå i Riga sier mye om dette. Foreløpig ser det ut som om kun Fremskrittspartiet er det partiet som økonomisk ivaretar også disse interesser.

Gunnar Gundersen (H) [22:16:50]: Jeg har lest mange honnørord og sett fagre målsettinger – om den generelle forskningsinnsatsen, om samarbeid mellom offentlig og privat sektor, om likebehandling av institusjoner og om brukerstyrt forskning som skal skape verdier gjennom å bli styrt av næringslivet inn mot de områder der potensialet for verdiskaping er størst – i de bakenforliggende dokumenter for dagens debatt. Det mangler ikke på visjonene. Men så kommer vi til praksis. «Det vi vil få til, får vi til,» sa kunnskapsministeren i fjor. Vel, på den generelle forskningsfronten må vi bare konstatere at det ikke var mye han ville.

Men praksis svikter også på andre sider av dette enn på rene bevilgninger. Regjeringen avslører med sine kutt i SkatteFUNN-ordningen at de ikke skjønner det offentliges rolle som en premissleverandør for en aktiv satsing fra næringslivet. I sin konsekvens betyr dette at man har gitt opp den nasjonale målsettingen på forskningsfronten.

Gaveprofessorat fra næringslivet til universiteter og høyskoler er en del av dette bildet. Gaveprofessorat stimulerer til utveksling av ideer, erfaringer og interesser mellom aktørene ved å bygge nettverk og kontakt. Regjeringspartiene avviser en likebehandling av private og offentlige universiteter og høyskoler når det gjelder gaveprofessorater. Begrunnelsen er manglende statlig medvirkning i styret av private institusjoner og avgrensningsproblematikk. Og jeg som trodde at vi hadde NOKUT til slikt! Det er rimelig klart hvilke institusjoner i Norge som har akkreditering fra NOKUT, og hvilke krav de da må tilfredsstille. I sin konsekvens er avvisningen en mistillit til NOKUT som akkrediteringsorgan. Nei, dette framstår nok som en leting etter en unnskyldning for å unngå likebehandling og for å unngå at gaveprofessorat blir et mer effektivt virkemiddel inn mot hele sektoren.

Norge har en ambisiøs målsetting for forskning – 3 pst. av BNP, og 2 pst. skal komme fra næringslivet. Tror de rød-grønne at dette skal komme av seg selv, at det skal komme som et resultat av en advarende og formanende pekefinger? Nei, dette kan ikke komme uten at staten systematisk søker incentiver og ordninger som aktivt stimulerer både store og små bedrifter i hele landet til fokus mot innovasjon og ny forskningsbasert verdiskaping. Internasjonalt, bl.a. i EU, går man nettopp sterkt i den retningen.

Alle honnørordene i dokumentene til tross, avvisningen av Dokument nr. 8 om gaveprofessorat avdekker en holdning som vil bli et hinder for mer forskningsbasert verdiskaping i Norge. Vi er inne i et hvileskjær som vil sette spor, dessverre.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [22:19:52]: Jeg vil bruke litt tid på Dokument nr. 8:96 om å ivareta norske borgeres interesser i utlandet. Saken tar opp problemstillinger rundt skole, helse, omsorg, skatt og trygd.

Stadig flere nordmenn velger å flytte utenlands, noen for kortere perioder hvert år, noen for et år eller to, mens andre igjen flytter utenlands permanent. Grunnene til utflytting er flere. For mange handler det om helse, mens andre igjen flytter i forbindelse med arbeid.

Fremskrittspartiet har fått utallige henvendelser fra fortvilede nordmenn i utlandet. Spesielt mottar vi henvendelser fra alvorlig syke eller sterkt funksjonshemmede som mister rettigheter ved utflytting. De er frustrert over at deres valg består av enten et liv i varmere strøk med bedret helse, men ingen rettigheter, eller flere rettigheter og en helse som fratar dem muligheten til å bruke disse rettighetene.

Disse og andre utflyttere har én ting felles. De sliter med å finne ut av regelverket. De mener at det regelverket som finnes, er vanskelig å forstå. De får ulike svar når de henvender seg til de offentlige kontorene, og flere av regelverkene oppleves svært urimelige.

Jeg konstaterer at Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti uttaler at de ser at det kan være behov for mer informasjon på ulike områder, og at de vil komme tilbake til dette i relevante sammenhenger.

Bortsett fra denne merknaden står alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet, samlet om at de problemstillinger som Fremskrittspartiet har framsatt, ikke anses som noe problem.

I takt med økt flytting til utlandet øker antall barn som trenger et skoletilbud. Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å avklare det norske ansvaret for å gi norske barn i utlandet et tilbud som gir en forsvarlig skolegang. Ifølge flertallsmerknadene vil Regjeringen komme tilbake til dette våren 2007, da den vil fremme forslag om omfattende endringer i friskoleloven.

Når det gjelder de nye skattereglene som ble innført for inntektsåret 2004, uttaler finansministeren i sitt brev av 29. september 2006:

«Så langt foreligger det ingen særskilte tilbakemeldinger fra verken skattytere eller ligningsmyndigheter om at de nye reglene ikke fungerer i praksis.»

Videre sier finansministeren i samme brev:

« (…) har personer som ønsker å emigrere fått klare og entydige regler å forholde seg til.»

Det sies også:

«Det er heller ikke spesielt problematisk at mange utflyttede nordmenn en tid blir skattepliktige (…) både i Norge og i tilflyttingsstaten.»

Jeg stiller meg undrende til disse utsagnene. De henvendelser vi i Fremskrittspartiet mottar, viser klart det motsatte. Disse menneskene sier også at de har klaget på regelverket og systemet til de andre politiske partiene og til likningsmyndighetene. Og ærlig talt, selvfølgelig oppfattes det som et stort problem for den enkelte at han må betale skatt av sine inntekter to ganger. Jeg konstaterer at Regjeringen har en ute av syne, ute av sinn-holdning overfor en rekke svært viktige problemstillinger som flere tusen nordmenn opplever.

Arne Sortevik (FrP) [22:23:27]: Tidligere i dag har vi hørt skrekkhistorier fra finanskomiteens leder, fra Arbeiderpartiet, om hvor ille det vil gå folk flest dersom Fremskrittspartiets budsjett blir vedtatt. Det er selvsagt ikke riktig. Det blir heller ikke riktig når Arbeiderpartiets representanter gjentar uriktige påstander, med eller uten sentralbanksjefen som kilde. Det som er riktig, er at i dagens Norge finner vi flere fundamentale og uakseptable feil og mangler i velferdssystemet, feil og mangler som denne regjering ikke vil rette opp.

Denne regjeringen mener åpenbart at det blir inflasjon og høyere renter av å behandle syke mennesker. Det mener ikke Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet mener det er solidarisk viktig, økonomisk forsvarlig og økonomisk lønnsomt å utnytte den kapasiteten som faktisk finnes i våre statlige sykehus, og gjøre det i samarbeid med private sykehus og klinikker, slik at pasienter som trenger sykehusbehandling, faktisk får det på en verdig måte.

Selvsagt blir det ikke inflasjon om dagens bemanning på sykehusene brukes til full drift på avdelingene, og i full uke. Det gir flere pasienter behandlet i stedet for færre, kortere ventetid i stedet for lengre ventetid og et behandlingstilbud til flere viktige pasientgrupper, ikke til færre.

Denne regjeringen mener åpenbart at det blir inflasjon og høyere rente av å bygge bedre veier. Det mener ikke Fremskrittspartiet. Veibygging er en investering. Veier varer i 50 år. Anleggsentreprenørene har ledig kapasitet. Det er gjentatt og gjentatt – senest i forrige uke. Hos Regjeringen blir budskapet åpenbart mottatt med lukkede ører. Der lar man seg ikke forstyrre av fakta.

Investering i bedre stam- og riksveier gir ikke inflasjon. Vi har ledig byggekapasitet innenlands, og vi kan, slik Fremskrittspartiet foreslår, også bruke utenlandske entreprenører betalt via et utenlandsbudsjett til å bygge bedre veier i Norge. Vi er ikke alene om å mene at det er mulig. Mange ordførere fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet er inderlig enige med Fremskrittspartiet om dette. Bedre veier gir bedre effektivitet og høy samfunnsøkonomisk avkastning, reduserte utslipp, reduserte ulykker og reduserte transportkostnader. Det er ikke nok å skryte av at Nasjonal transportplan er oppfylt, når den faktisk heller ikke er det. Vedlikeholdsetterslepet på riksveiene er 15 milliarder kr. Vi trenger 230 milliarder kr for å bygge et godt stamveinett.

Disse oppgavene må også løses. Norge har råd – synd at Regjeringen sier et usolidarisk nei til dette, uforståelig at Regjeringen kan begrunne sitt nei med at mer penger til pasientbehandling og mer penger til veibygging vil ødelegge norsk økonomi.

Jan Sahl (KrF) [22:26:46]: Å møte utfordringer og muligheter i nordområdene er Norges viktigste strategiske satsing i årene som kommer, skriver regjeringspartiene i Soria Moria-erklæringen. Det kunne ikke vært sagt bedre, selv ikke av Kristelig Folkeparti. Men den budsjettmessige oppfølgingen er sørgelig svak, ja så svak at selv Regjeringens stortingsrepresentanter på Nord-Norge-benken innrømmer at dette ikke er godt nok. Etter at budsjettkapitlene er saumfart, har man skrapt sammen 274 mill. kr som kan relateres til nordområdesatsing. Dersom dette er det nivået de rød-grønne legger seg på, må man trygt kunne si at de får rett som fryktet at det på nytt blir bare ord og atter ord.

NRK Troms fikk tak i en foreløpig rapport av Regjeringens helhetlige nordområdestrategi, som skal presenteres i Tromsø 1. desember. Jeg ble ikke mer optimistisk på nordområdenes vegne av å lese de 38 sidene med svært mye gjentakelse av ting som tidligere er skrevet. Her skriver Regjeringen at de har innledet en langsiktig, styrket satsing ved å øke bevilgningene til nordområderelaterte tiltak med 274 mill. kr. En langsiktig, styrket satsing må etter Kristelig Folkepartis syn være noe mer enn det som man normalt forventer å finne i de årlige budsjettene. I så måte er det knyttet stor forventning til den endelige framleggelsen av nordområdestrategien i Tromsø 1. desember.

Jeg forutsetter at Regjeringen der knytter økonomi til de mange gode tiltak som er opplistet under overskriften: Den nye arbeidsdagen begynner. Den nye arbeidsdagen må inneholde en tydelig satsing på fiskeri og havbruk. Vi har nå levd et helt år med en fiskeripolitikk på vent, og i det siste har vi sett at selv fiskerne i Finnmark, som spesielt skulle nyte godt av den nye regjeringens snuoperasjon, har mistet tålmodigheten, og ber om mer av den forrige regjeringens fiskeriregime.

Styrking av universitet og høyskoler samt økt forskningsaktivitet må også ligge inne. Her kommer vi ikke utenom Universitetet i Tromsø og de øvrige høyskolene i landsdelen. Det minner ikke om mye nordområdesatsing når en kutter i bevilgningene til disse viktige institusjonene i Nord-Norge. På mandag var det universitetskonferanse i Bodø, og i Kristelig Folkeparti forventer vi at Bodø får sitt universitet når oppgraderingen er gjennomført.

Jeg tror også at det kan være bra med en helhetlig tilnærming til forskning. Det ville vært spennende å få utviklet et helhetlig nordområdeprogram som tar hensyn til at olje og gass bare er en del av en helhetlig nordområdestrategi. Her må både arktisk landbruk, turisme, infrastruktur og Forsvarets plass i landsdelen være prioritert.

Poenget i denne sammenheng er at Norge vil ha liten troverdighet når det gjelder å fremme mulighetene i nord, dersom vi ikke også viser tydelig vilje til selv å satse nasjonalt. Først da kan vi gå ut og få partnere med oss i utviklingen av nordområdene.

Ingrid Heggø (A) [22:30:01]: I Soria Moria-erklæringa la Regjeringa rammene for ei aktiv, heilskapleg kriminalitetsnedkjemping. Målet er å førebyggja betre, oppklara meir, reagera raskare og rehabilitera betre. Vi førebyggjer bl.a. ved politiråd. Vi førebyggjer betre ved at kommunane har fått eit historisk lyft, der vi har gitt rom for å styrkja skulen, styrkja barnevernet og opna opp igjen stengde ungdomsklubbar. Vi legg til rette for å oppklara meir ved å utvida bruken av DNA-analysar og ved å utdanna fleire politifolk. Vi skal dømma smartare, bruka meir samfunnsteneste og bruka andre alternative straffeformer, som t.d. narkotikaprogram og promilleprogram.

Vi har ikkje berre innført ei kursendring i justispolitikken og i den førebyggjande politikken. Vi har òg skapt eit temposkifte.

Dei siste åra har det vore ein uhaldbar situasjon, ein vond sirkel der dømde vert gåande i årevis og venta på å koma inn til soning. Dei får ikkje jobb. Dei får ikkje bustad. Dei får ikkje sjansen til å gjera opp for seg og koma vidare i livet. Soningskøen gjer også noko med rettsoppfatninga til folk, særleg dersom den dømde gjer nye kriminelle handlingar medan han ventar på å koma inn til soning. I fjor lova justisministeren 100 nye soningsplassar. Det løftet braut han. Vi har levert 250! Soningskøen er på veg ned, men målet er at soningskøane skal bort.

Regjeringa si samla satsing på kriminalomsorga manglar sidestykke i Noreg. Skuletilbodet er utvida med ein auke på nesten 50 pst. Bibliotektenesta er styrkt, og ikkje minst er helsetilboda og rusbehandlinga styrkt. 80 pst. av auken i justissektoren går til kriminalomsorga. I tillegg jobbar Regjeringa med ein tilbakeføringsgaranti for at det skal verta slutt på at ein av to er attende i fengsel i løpet av fem år.

Reduksjon i soningskø og heilskapleg satsing på førebygging og rehabilitering fører også til at vi får auka politikraft. Her har vi også auka innsatsen, særleg mot gjengkriminalitet og økonomisk kriminalitet. Regjeringa har også sett søkjelyset på vald i nære relasjonar. Å oppleva den private og normalt trygge sfæren som farleg, er ei stor påkjenning. Slikt kan ikkje samfunnet akseptera.

Gjennom å få ned soningskøane, hindra at kriminelle gjer nye lovbrot medan dei ventar på å få sona, gjennom betre rehabilitering i fengsla, rusbehandling og satsing på politiet reduserer vi valden og kriminaliteten i samfunnet. Gjennom å endra lovverket og gi domstolane betre føresetnader for å sikra ofra si stilling ser vi no ei klår kursendring og eit temposkifte i justispolitikken. Vi er på veg mot eit tryggare samfunn.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [22:33:17]: Å møte utfordringer og muligheter i nordområdene er «Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer». Dette er igjen et sitat fra Soria Moria-erklæringen.

Senterpartiet mener en helhetlig strategi er viktig i globaliseringens tidsalder, hvor nasjonale og internasjonale utviklingstrekk virker sammen og visker ut noe av det tradisjonelle skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk. Nordområdepolitikken må derfor være en langsiktig og helhetlig politikk som skaper bærekraftig vekst og utvikling i området.

Norge har mye å forsvare i nord. Derfor er økt tilstedeværelse svært viktig, noe Regjeringen også legger opp til.

Senterpartiet vil advare mot en for ensidig fokusering på petroleum i nord. Ja, vi skal ha geologisk kartlegging. Ja, vi skal ha en aktiv tildelingspolitikk, og ja, vi skal helt klart sikre ringvirkninger i nord, men vi skal også legge forholdene til rette, slik at lokalsamfunnene i nord ikke forvitrer, spille på de næringer vi har, skape nye arbeidsplasser gjennom bedre økonomi i kommunene, gi gode helse- og skoletilbud, og gjennom massiv satsing på infrastruktur redusere innbyggernes og næringslivets avstandsulemper.

Senterpartiet ser et spesielt behov for en styrking av forsknings- og utviklingsmiljøet i nord. Gjennom forskning for nord, av miljøet i nord, kan vi sikre kompetanseoppbygging, som vil være en sterk faktor for å lykkes i den strategiske satsingen.

Jeg vil også peke på behovet for en ansvarlig fiskeripolitikk, og at en rekke tiltak for bekjempelse av ulovlig fiske må komme på plass. Videre må vi ha en reiselivspolitikk der de gode opplevelsene står i sentrum, bl.a. gjennom satsing på arktisk mat, kulturelt mangfold og flotte naturopplevelser.

Forbedret infrastruktur er nødvendig, nord–sør- og øst–vestforbindelser må få et kraftig løft, både når det gjelder bredbånd, jernbane, vei, havner og flyforbindelser. Regjeringen har startet dette løftet, og det er med tilfredshet Senterpartiet kan se at rammene i Nasjonal transportplan for første gang oppfylles.

I dette budsjettet ser vi begynnelsen på Regjeringens strategiske satsing. Det er bra! Men Senterpartiet er utålmodig på nordområdenes vegne, for det er enorme behov. Samtidig er det behov for en langsiktig politikk, hvis vi skal lykkes i å gjøre nordområdene til Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer – og det skal vi lykkes med.

Steinar Gullvåg (A) [22:36:19]: Forleden var jeg til stede på et møte i Tromsø, der fiskebåtredere klynget seg til Fremskrittspartiets fiskeripolitikk. Det er jo ikke det minste rart. Fiskebåtrederne har blikket stivt festet på egne lommebøker og sier rett ut at de ikke føler noe ansvar for liv og bosetting i de mange fiskeriavhengige samfunnene langs kysten vår. De er imot distriktskvoter, fordi de tror at de kan komme til å tape noe på det selv. De er imot leveringsplikt, fordi de tror at det kan redusere egen fortjeneste. De kjemper for fri omsetning av fiskekvoter, for det er til fordel for de mest kapitalsterke utøverne i næringen, nemlig dem selv. Fiskebåtrederne er seg selv mer enn nok! Er det rart at de tiltrekkes av et parti som nettopp appellerer til grådigheten, og som gladelig ofrer våre mange små og fiskeriavhengige samfunn for markedet? Fremskrittspartiets fiskeripolitikk er jo svaret på fiskebåtredernes holdninger og meninger. Fremskrittspartiet synes liberaliseringen av fiskeripolitikken går for sent. De vil fjerne de distriktspolitiske virkemidlene, og de vil ha fri etableringsrett i havbruksnæringen. Gjett hvem som vil ha størst fordel av det?

I en tankevekkende kronikk refererer redaktør Ivan Kristoffersen til at Island gjorde sine fiskeripolitiske valg på 1980-tallet, da Islands egne fiskeressurser var i klar tilbakegang. Fiskekvoter ble kjøpt av 100 familier, som seinere ble rikere enn noensinne. Resultatet var at kapitalen flyttet fra kysten og over i bank- og finansvesenet og industrien. I 2005 var 50 pst. av Islands totale kvoter i hendene på ti store fiskeriselskap. Dette er et fiskeripolitisk bokholderi betalt med en rekke små lokalsamfunn som har mistet inntjeningen fra fiskerinæringen, skriver Ivan Kristoffersen. Han kunne gjerne lagt til at dette er speilbildet av Fremskrittspartiets fiskeripolitikk. Det vil knapt overraske noen at Fremskrittspartiet kutter fiskeribudsjettet på en sånn måte at det svekker vårt fiskeripolitiske samarbeid med Russland og reduserer Fiskeridirektoratets mulighet til å drive kontroll med ulovlig, urapportert og uregistrert fiske.

Motstykket til dette er en politikk som slår ring om våre mange fiskeriavhengige samfunn, som sørger for et lønnsomt og bærekraftig fiske og en lønnsom sjømatindustri som har god, og, ikke minst, forutsigbar råvaretilgang. Motstykket til kortsiktig profitt for noen er langsiktig og miljømessig forsvarlig verdiskaping og en god fordeling av fiskeressursene der fellesskapets eierskap til fisken i havet er sikret. Motstykket til ytterligere liberalisering og avregulering er samfunnsmessig styring og kontroll.

Sist fiskeribefolkningen gjorde valget mellom samfunnsmessig styring og marked, var i 2005.

Åge Starheim (FrP) [22:39:44]: I dag har representantane frå regjeringspartia framstilt neste års budsjett som eit stort glansbilete. Eit glansbilete har også ei bakside, og ho ønskjer eg å avdekkje ein liten flik av her og no. Den fulle sanninga vil gå opp for folk etter kvart utover i 2007.

Den vesle fliken eg ønskjer å ta no, synleggjer regjeringspartia si satsing på helse.

I Sogn og Fjordane må fødeavdelinga i Lærdal og på Nordfjordeid stengje i jula, i dei store høgtidene og kanskje i sommarferien neste år. Grunngjevinga for styret i Helse Førde er at dei er pålagde å spare pengar på grunn av at Regjeringa ikkje vil gje nok pengar til fullverdig drift av sjukehusa. Sanninga er at sannsynlegvis sparer ikkje Helse Førde ei einaste krone på dette sparetiltaket – tvert imot.

Det som kan verte resultatet av denne stenginga, er at ho forverrar fødselsstatistikken for desse sjukehusa, som i neste omgang kan verte brukt imot dei, med det formål å leggje ned fødeavdelingane. Dermed er driftsgrunnlaget fullstendig borte.

I Framstegspartiets alternative budsjettframlegg ligg m.a. sanering av den tyngjande gjelda til helseføretaka, som ville ha resultert i at dei fødande i Sogn og Fjordane kunne gå ei trygg julehelg i møte. Når regjeringspartia ikkje vil slette denne gjelda, kan ikkje det vere på grunn av inflasjonsfaren. Gjeld til føretak som f.eks. Gardermobana har staten sletta tidlegare, utan at dette har resultert i inflasjon.

Når Regjeringa i statsbudsjettet for 2007 ikkje vil slette gjelda til helseføretaka, trekkjer eg den konklusjonen at helseministeren og Regjeringa brukar manglande løyvingar til sletting av denne gjelda som eit verktøy til å sentralisere viktige sjukehusfunksjonar.

Det glødande engasjementet og vallovnadene som regjeringspartia generelt og Senterpartiet spesielt la for dagen i valkampen før siste stortingsval, har eg på ingen måte sett igjen i dei framlagde budsjetta frå Regjeringa.

Hadde eg hatt nok tid i denne debatten, kunne eg ha stått her og teke for meg felt for felt og vist den same falma baksida av glansbiletet av Regjeringa sitt budsjettframlegg.

Men når vi kjem til budsjettinnstillinga frå kommunal- og forvaltningskomiteen, får eg på ny høve til å ta for meg fleire sider av denne saka. Då ønskjer eg å avdekkje baksida av glansbiletet Regjeringa har forsøkt å teikne av satsinga på Kommune-Noreg.

Arild Stokkan-Grande (A) [22:42:31]: Vi husker alle sammen opptøyene i Frankrike for en tid tilbake. Hvis vi hadde ønsket å skape en sånn situasjon her i Norge, hvordan skulle vi da ha gått fram? For å finne svaret på det, må vi finne bakgrunnen for denne situasjonen. Mange av opprørerne hadde falt ut av skolesystemet. De manglet jobb. De var overlatt til å klare seg selv ute i forstedene. Raseri over egen ulykke og det faktum at myndighetene verken så dem eller brydde seg særlig om dem, fikk det til slutt til å koke over for mange. Frankrike førte en politikk for ulykke. Dette måtte også franske myndigheter til slutt innse, og nå skal de gjennomføre en satsing på skole, stipender, bedre boliger og jobbtrening.

Vi kjenner altså nå oppskriften på konflikt. Dermed kan det være lettere å finne en annen vei. Jeg tror det er tre hovedgrep vi må fokusere på for å skape et godt samfunn hvor alle er med.

Det første er en god offentlig skole hvor alle går sammen, hvor barn kan trene seg på å leve i en sammensatt verden sammen med andre. En god fellesskole er en forutsetning for at vi kan opparbeide oss en kulturell forståelse, noe som vil være svært viktig i framtidssamfunnet.

Det andre er en sosial boligpolitikk. Hvis vi ser på innbyggersammensetningen i Oslo, ser vi at andelen minoritetsspråklige øker omvendt proporsjonalt med boligprisene. Alle som mener at dette er en uheldig utvikling, må se i øynene at vi trenger en sosial boligpolitikk i dette landet. Det har vært en mangelvare i Oslo som høyresiden, som jo har styrt byen i en årrekke, må bære hovedansvaret for.

Det tredje er at vi må ha en politikk som sikrer folk et arbeid å gå til, og her følger Regjeringen så til de grader opp. Man skulle tro at alle ville lære av franskmennenes feil – men den gang ei! Fremskrittspartiet vil gjenta feilene. De tar penger fra asylmottakene, noe som vil kunne bidra til at vi får flere med ulovlig opphold i landet. De tar penger fra bosettingstiltak, noe som vil føre til flere sosialhjelpsmottakere. De tar penger fra norskopplæring – det er jo ubegripelig. Og de tar penger fra alle frivillige organisasjoner som driver med viktig arbeid overfor vanskeligstilt ungdom med innvandrerbakgrunn. Dette vil føre til større forskjeller, høyere konfliktnivå og dypere kløfter i vårt samfunn. Dette er en politikk for ulykke.

Arbeiderpartiet vil ha et annet samfunn. Vi vil at alle skal ha like muligheter til selv å skape sin egen framtid. Vi vil bidra til dette fra samfunnets side. Vi vil ha et samfunn preget av toleranse, respekt og medmenneskelighet. Mens noen bare fokuserer på plikter og andre bare fokuserer på rettigheter, har vi vårt budskap til alle som vil leve i dette landet: Gjør din plikt, krev din rett.

Johannes Rindal (Sp) [22:45:57]: For en kunnskapsnasjon som Norge er det avgjørende å satse på læring også utenom det ordinære utdanningsløpet. Jeg ønsker derfor å bruke mine 3 minutter til å prate om den gledelige satsinga som Regjeringa har lagt opp til når det gjelder voksenopplæring og livslang læring.

OECD har kåret Norge til verdensmester i livslang læring. Det er gledelig, men det stiller krav til oss som land dersom vi ønsker å inneha denne posisjonen også om 15 år. Dette er langsiktig arbeid, der det må jobbes målrettet og systematisk.

Det er i budsjettet satt av over 140 mill. kr til å delta i EUs handlingsprogram for livslang læring, LLP. Her er fokuset på kvalitet i utdanninga sentralt. Tilslutning til LLP vil stimulere til faglig utvikling og internasjonalisering. Gjennom utvekslingsprogrammene Comenius, Erasmus og Leonardo da Vinci får norske elever og studenter mulighet til å ta deler av utdannelsen utenlands, med økt kompetanse i språk og kultur som resultat. Begge deler er viktig når norsk arbeidskraft skal være kvalifisert for et stadig mer internasjonalt rettet arbeidsliv. Senterpartiet ser derfor positivt på Regjeringas forslag om å delta i LLP, og ser fram til debatten om dette når proposisjonen legges fram for Stortinget.

Å være best på livslang læring betyr at en lykkes i å bygge kunnskap både i og utenfor klasserommet. Som stortingspolitikere har vi vel alle vært med i en studiering eller to. Det å samles over en kaffekopp og et studiehefte var noe rundt 15 pst. av Norges befolkning gjorde i 2005, og det til tross for Bondevik II-regjeringas drastiske kutt i voksenopplæringa.

Mye av denne voksenopplæringa finner sted gjennom studieforbundene, som er sammenslutninger av godkjente medlemsorganisasjoner. Studieforbundene står for et lavterskeltilbud som bidrar til å ufarliggjøre læring, bl.a. ved å gi alternative tilbud til voksne som har stått utenfor arbeidslivet i lengre perioder.

Fordelen med studieforbundene er at de har en fleksibel og ubyråkratisk oppbygging. De tar raskt hensyn til endringer i behovet for kompetanse og kunnskap og innretter kursene på en slik måte at læringsutbyttet til enhver tid er relevant for det behovet som fins i samfunnet.

Kurs gjennom studieforbundene har også en egenverdi utover det å gi økt kunnskap. Kursene er en unik mulighet for deltakerne til å danne nettverk med andre mennesker i samme situasjon. Dette kan motivere til økt innsats og utvikling for den enkelte og gi sjøltillit og en følelse av mestring.

Det er på sin plass å gi honnør til Regjeringa for økninga på 58 mill. kr til voksenopplæring, og det er gledelig å konstatere at livslang læring med dette budsjettet har fått det fokuset det fortjener, og som er nødvendig for at Norge om 15 år fremdeles skal kunne kalle seg verdensmester på dette området.

Jorodd Asphjell (A) [22:49:11]: Vi har nå snart lagt bak oss en lang debatt og en lang dag med ordkrig om neste års statsbudsjett. De aller fleste innleggene vi har hørt fra opposisjonen, har dreid seg om hvor elendig dette budsjettet er, og ikke minst om hvor fælt vi har det i dette landet.

Denne elendighetsbeskrivelsen har vært en ørkesløs vandring mot dommedag, hvor en skulle tro at det var store folkevandringer på gang for å berge både liv og helse.

Soria Moria blir av enkelte beskrevet som et eventyr. Ja, det denne regjeringen har gjort, er nesten som et eventyr. Aldri før har kommunene fått større overføringer enn nå, og aldri før har en regjering fått flere klapp på skuldra fra ordførere fra borgerlige partier rundt omkring i hele landet. Økte frie inntekter på hele 9,4 milliarder kr siden høsten 2005 har gitt kommunesektoren det løftet som den forrige regjeringen ikke maktet og evnet – frie inntekter som kan brukes på våre barn, inntekter som kan brukes på våre ungdommer, inntekter som kan brukes på våre eldre, og inntekter som kan brukes til å utvikle gode lokalsamfunn.

I flere år på rad har Norge vært kåret av FN som verdens beste land å bo i. På tross av dette viste en undersøkelse nylig at vi ikke er særlig fornøyde. Det var som den karikaturtegningen som en av landets hovedstadsaviser viste, av den kraftige nordmannen som lå på ryggen og var god og mett: Nå er jeg så mett at jeg er skikkelig irritert.

Det er stor forskjell på å fremme forslag i opposisjon og i posisjon. Jeg ser at Høyre nå har sendt ut en pressemelding om hvor fortreffelig deres forslag til budsjett er. Nå i opposisjon har Høyre og de øvrige borgerlige partiene penger som de ikke hadde da de selv satt i regjering.

Aldri før har noen regjering satset så mye på helse som denne regjeringen. Det første den gjorde, var å bevilge 600 mill. kr mer til pasientbehandling i 2006 og ytterligere 390 mill. kr for 2007. Aldri før har det vært behandlet flere pasienter ved norske sykehus, aldri før har det arbeidet flere i norsk helsevesen, og aldri før har vi brukt mer penger i norsk helsevesen. Denne regjeringen har også kvittert ut den forrige regjeringens forslag til skjevfordeling – ett år før den tiden de selv ønsket og selv foreslo.

Fra 2008 økes avskrivningene fra 60 pst. til 80 pst., noe som gjør at en kan investere 1 milliard kr mer i norsk helsevesen. Etterlengtede prosjekt innenfor sykehus kan bli realisert tidligere enn den andre regjeringen foreslo.

Slik kan jeg fra område til område ramse opp gode satsinger for folk flest fra denne regjeringen.

Den elendighetsbeskrivelsen vi hører, har ikke rot i virkeligheten. Gjennom Soria Moria ser vi at viktige velferdstilbud utvikles og gir folk trygghet – trygghet for å møte framtiden og trygghet for arbeid og inntekt.

Ola Borten Moe (Sp) [22:52:53]: Det er ingen tvil om at den økonomiske situasjonen Norge befinner seg i, gir oss et handlingsrom mange misunner oss. Det er noe vi skal ha med oss som nasjon og som folk i et større perspektiv, og spesielt de av oss som har vært så heldige at man har fått vært ute og reist det siste året i embets medfør og sett hvilke utfordringer andre folk, andre land og andre samfunn møter. Da kan det å overvære en budsjettdebatt i Det norske storting med et halvt øre bli noe – i hvert fall av og til – perspektivløst. Vi skal ha med oss det perspektivet at det er mange som står foran enorme utfordringer når det gjelder å trekke sine samfunn ut av dyp fattigdom og komme seg framover. Selv om vi gjør mer i dette budsjettet enn vi noen gang har gjort tidligere akkurat for å hjelpe andre, har vi ennå en lang vei å gå, og jeg er heller ikke i tvil om at vi kunne gjort alvorlig mye bedre.

Når det er sagt, vil jeg si at Regjeringen leverer det den gikk til valg på, i dette budsjettet, og jeg synes man leverer solid, og man leverer på områder der vi delvis ble latterliggjort under valgkampen i fjor. Man leverer på kommuneøkonomi i en grad som jeg tror få trodde var mulig bare for et drøyt år siden. Vi leverer på samferdsel. Et og et halvt år etter at transportplanen ble behandlet og Høyres leder i samferdselskomiteen sa at dette aldri kom til å skje, leverer man faktisk og er den første regjeringen som innfrir løftene som er gitt i Nasjonal transportplan. Man leverer på kultur. Det er viktig. Ikke bare kommer dette det spesialiserte kulturlivet til gode, men pengene blir distribuert over hele landet og kommer det brede, frie kulturlivet til gode rundt omkring i by og bygd.

Jeg synes også at næringspolitikken på sett og vis er gjenreist på en del viktige områder gjennom dette statsbudsjettet, ikke minst gjennom den spesifikke satsingen som Regjeringen har fått på plass på skog, der man gjennom skogfondsordningen nå legger aktivt til rette for en økt avvirkning, en politikk som Stortinget tidligere har ønsket, men som det ikke er noen regjering som har klart å gjennomføre ennå.

Man har doblet satsingen på reiseliv. Det er en av de viktigste næringene i Distrikts-Norge, en næring som er i voldsom vekst. Man har fått på plass nettolønn på Hurtigruta. Det er et viktig tiltak for å opprettholde en avgjørende infrastruktur langs kysten. Og ikke minst har man tatt tak i strukturproblematikken for fiskeriene, for derigjennom å sørge for at verdiene blir der de skapes.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [22:56:07]: Mange unge kvinner som har potensial og lyst til å starte egen bedrift, vegrer seg fordi selvstendig næringsvirksomhet kan være vanskelig å kombinere med familieliv og små barn. Dette er lett å skjønne. Det krever både mot, innsats og vilje til risiko å starte for seg selv. Kvinner har mye å tilføre næringslivet, som pr. i dag etter min mening er vel maskulint. Derfor er det viktig at samfunnet tilrettelegger slik at risikoen ved å være selvstendig næringsdrivende blir mindre.

De rød-grønne partiene erkjenner at vi i Norge har langt igjen før kvinner og menn reelt sett har like muligheter. I Soria Moria-erklæringen står det uttrykkelig at Regjeringen «vil føre en politikk som gir kvinner og menn like muligheter og reell likestilling» – fine ord, men hva betyr så dette i konkrete politiske initiativ? Etter min mening har Regjeringen gjort lite for å legge forholdene til rette for kvinnelige gründere. Dette er skuffende.

Kristelig Folkepartis tidligere likestillingsminister Laila Dåvøy sendte sommeren 2005 på høring flere forslag om likestilling mellom selvstendig næringsdrivende og andre arbeidstakere ved svangerskap, fødsel og barneomsorg. Arbeidet var dermed kommet langt da Karita Bekkemellem overtok statsrådsstolen. Likevel har Regjeringen ikke gjort noe med saken siden regjeringsskiftet i fjor høst.

I Kristelig Folkepartis alternative forslag til statsbudsjett går vi inn for en likestilling allerede neste år av selvstendig næringsdrivendes rett til sykepenger under svangerskap, svangeskapspenger, fødselspenger, adopsjonspenger, omsorgspenger samt pleie- og opplæringspenger.

Vi er utålmodige på de kvinnelige gründernes vegne. Vi vil at deres rammebetingelser for deltakelse i næringslivet skal være så likestilte som mulig. I Kristelig Folkeparti er vi overbevist om at en likestilling av rettighetene ved svangerskap, fødsel og barneomsorg bl.a. vil bidra til flere kvinnelige gründere, økt verdiskaping, økt likestilling og flere arbeidsplasser. Vi tror at en slik likestilling vil gjøre situasjonen for kvinnelige næringsdrivende lettere, og derfor beklager vi at regjeringspartiene i dag stemmer imot forslagene som kunne ha bidratt til dette.

Regjeringspartiene har ikke gitt noen konkrete svar på hva de vil gjøre for at vi skal få flere kvinnelige gründere i dette landet. Jeg undres på om det skyldes at de ennå ikke har utmeislet en helhetlig næringspolitikk.

Torfinn Opheim (A) [22:59:11]: Budsjettet vårt er gigantisk, nesten uforståelig stort for noen hver av oss. Det inneholder enormt mye og dekker mange behov og ønsker rundt om i hele landet. Det vi bestemmer her, legger forholdene til rette ikke minst i fylker og kommuner, slik at de igjen kan produsere velferdsgoder for sine innbyggere. Dette er velstand for oss som bor her i landet, og blir av de fleste av oss sett på som en selvfølge. Generelt sett er vi utrolig heldige.

Jeg er fullstendig klar over at velstanden ikke er likt fordelt i Norge, og vi må aldri glemme det. Vi må stadig jobbe intenst for at de som ikke har det så bra i Norge, kan få det bedre. Men hvis vi løfter blikket bort fra vår egen navle, får vi fort øye på at vi sitter på den grønne grein, og vi må innse at vi må dele på vår enorme velstand. Det handler om nestekjærlighet. Hvis vi ser utover verden, møter våre blikk mennesker som lider. Noen lider med bakgrunn i konflikter og krig, andre lider med bakgrunn i katastrofer, mens andre igjen lider som følge av tørke og derav sult. Og sist, men ikke minst er det noen som lider på grunn av en kombinasjon av alt dette. Bare i Afrika finner vi katastrofer og konflikter som bør ha vår oppmerksomhet, ikke minst i Darfur i Sudan. Her skriker hundretusener av barn, kvinner og menn etter hjelp. Styresmaktene i Khartoum vil ikke ta imot hjelp fra FN, og mens denne diskusjonen pågår, dør mennesker.

Jeg var tidligere i høst i New York, som delegat til FN. På Manhattan, der FN-bygningen ligger, bor det 8 millioner mennesker. I en slik sammenheng blir Norge et lite land. Men når en møter representanter fra de forskjellige programmene i FN, det være seg UNDP, UNFPA eller UNICEF, for å nevne noen, ja da er Norge en kjempestor nasjon, en nasjon som tydelig, konkret og med klare mål bidrar i stort monn til utviklingsfond, barnefond, bekjempelse av fattigdom og ikke minst for å nå tusenårsmålene. Selv om vi er en miniputtstat, blir vi lyttet til, og når vi er i møte med de forskjellige programmene, får vi bekreftet at det nytter. I slutten av perioden min i FN kunne jeg fortelle at Regjeringen ville foreslå overfor Stortinget å øke budsjettet for bistand, noe som selvsagt ble svært godt mottatt. Dette er i grunnen ikke så fantastisk. Heldigvis har de fleste av oss en tradisjon for å tenke slik i Norge, og det skulle bare mangle.

Tidligere i dag har mange fra denne talerstolen sagt at vi er i en unik situasjon i dette landet. Inntektene til Pensjonsfondet øker, og næringslivet går så bra at skatteinntektene også øker. Hvis jeg da skulle stå her og forsvare et kutt i vår bistand til de fattige i andre deler av verden, hadde jeg hatt en vond smak i munnen. Heldigvis slipper jeg det. Jeg er stolt av å representere Arbeiderpartiet, som sammen med SV og Senterpartiet kan foreslå en historisk satsing over bistandsbudsjettet.

Henning Skumsvoll (FrP) [23:02:21]: Stortinget har bestemt hvilket forsvar Norge skal ha. Store omorganiseringer fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar er godt i gjenge. Imidlertid er det store skyer på den politiske horisont hva angår vårt framtidige forsvar og derfor også vår forsvarsevne. Dette skyldes i stor grad at politikernes målsetting med Forsvaret ikke møtes av tilstrekkelig store budsjetter.

Fremskrittspartiets alternative budsjett øker bevilgningene med 1,53 milliarder kr til 31,9 milliarder kr. Videre foreslår Fremskrittspartiet å bruke 2 milliarder kr til utenlandsinnkjøp av utstyr til Forsvaret.

Forsvarssjef Diesens foredrag i Oslo Militære Samfund om Forsvarets utfordringer skapte store politiske bølger blant de rød-grønne. Stor spalteplass ble viet forsvarssjefens foredrag, og mangt et innlegg gikk ut på at Stoltenberg burde fjerne forsvarssjefen.

Fremskrittspartiet gir forsvarssjefen full støtte for hans foredrag om Forsvarets utfordringer. Dersom Forsvaret ikke kan nå målsettingen som Stortinget tidligere har vedtatt, er det hans plikt å si fra. Unnlatelse av å rapportere den virkelighet som råder i Forsvaret, ville være en tjenesteforsømmelse. Forsvarssjef Diesens foredrag var meget berettiget.

Med dagens regjering er det lett å forstå det dilemmaet som nå råder, med et SV som ikke ønsker å styrke Forsvaret, og Senterpartiet, som vil møte store protester fra sine grasrotvelgere ved å legge ned 10–15 baser i det ganske land. Uten styrking av forsvarsbudsjettet må forsvarssjefen få frihet til å legge ned de baser som han finner nødvendig i sin anstrengelse for et fullgodt innsatsforsvar, et forsvar som kan møte NATOs behov både hjemme og i deltakelse i internasjonale operasjoner.

Spørsmålene om Norge skal ha et luftforsvar og utstyre dette med moderne jagerfly, skaper uenighet i Regjeringen. Mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker nye fly, vil SV oppgradere de gamle F-16-flyene som ble bestilt for 34 år siden. I 1972 bestilte Norge 72 F-16-fly uten at vi hadde et oljefond på 2 000 milliarder kr å støtte oss på. Statssekretær Barth Eide har opplyst at antall jagerfly Regjeringen ønsker å kjøpe, kanskje blir bare 24, og ikke 48, slik Forsvaret ønsker seg.

De to forsvarsstudiene som kommer i 2007, vil være retningsgivende for det Forsvaret Stortinget skal vedta målene for. Uten vesentlige økninger i framtidige budsjetter kan det allerede nå fastslås at vi får et minimumsforsvar i Norge. Fremskrittspartiet vil arbeide for at forsvarsbudsjettet i de nærmeste år blir så stort at vi kan få et troverdig forsvar hvor alle forsvarsgrener blir opprettholdt.

Ole-Anton Teigen (SV) [23:05:40]: Vi som bor ute i distriktene og prøver å drive et aktivt og moderne næringsliv, kan igjen gå framtida litt lysere i møte. Vi har ei regjering og et stortingsflertall som tar oss på alvor, og som legger til rette for at vi kan utvikle våre arbeidsplasser på en mye mer offensiv måte enn tidligere.

Regjeringa driver en aktiv distriktspolitikk. Dette fikk vi klar beskjed om gjennom den framlagte distriktsmeldinga «Hjarte for heile landet», som ble lagt fram i juni. Nå er det bare for oss på Stortinget å lage realpolitikk og dermed sette den ut i livet. Jeg tror at dersom vi tar de riktige politiske grepene, vil igjen de tusen blomster blomstre i Distrikts-Norge.

Finansminister Halvorsens statsbudsjett har en innretning som viser at vi er på rett vei. Her er det satsing på miljø, barn og unge, moderne og framtidsrettet kompetanse, forskning, samferdsel, næringsliv og kultur for alle, i alle deler av Norge.

Fiskeripolitikken er i endring. Kystbefolkningen og småskalafiskeri vil igjen bli satt i førersetet. Eiendomsretten til fisken i havet tilhører kystbefolkningen og ikke fiskeindustrien, hav- og fabrikktrålerne eller Røkke & co.

Regjeringspartiene vil også utmeisle en ny og moderne landbrukspolitikk, der det atter slås fast at vi skal ta hele landet i bruk. Stortingspresident Thorbjørn Jagland har gått i spissen for at det skal settes ned en landbrukspolitisk kommisjon, som skal være en av flere premissleverandører for en ny landbrukspolitikk. SV har bl.a. nedsatt et landbrukspolitisk utvalg. Det skal forfatte et landbrukspolitisk dokument som skal være en av flere premisser for den videre debatt i partiet om den nye landbrukspolitikken til den rød-grønne regjeringa.

Nordområdene og dets unike muligheter er satt på dagsordenen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har forstått at dette er framtidas mulighetsområde, og her må vi sette inn de store pengene til forskning, næringsutvikling og kompetansebygging i alle ledd og til alle dem som bor i nord, og driver verdiskaping i privat og offentlig sektor.

Slik kunne jeg fortsette med punkt etter punkt som viser at vi har fått en rød-grønn regjering som er handlekraftig, og som vil at det skal bo folk i hele landet. Men folk skal ikke bare bo. De skal også kunne ha sin arbeidsplass der de bor. Ut fra det er det nå lagt til rette for at vi kan drive moderne, kunnskapsbaserte og framtidsrettede arbeidsplasser i hele landet. Samtidig styrker vi de allerede etablerte arbeidsplassene med gode og forutsigbare rammebetingelser.

Så kom ikke her og si at vi ikke handler i tråd med Soria Moria-erklæringa, og ikke leverer de varene som vi har sagt vi skal levere. Vi er godt i gang, men ennå har vi tre år igjen av denne stortingsperioden. Fortsetter vi å levere varene de neste årene, kan vi spørre høsten 2009: Er det noen som vil bytte bort fru Halvorsen med en annen finansminister? La meg bare tippe, jeg trur svaret blir høyt og klart: Vi vil ha fru Halvorsen – ja, fru Halvorsen vil vi ha.

Bent Høie (H) [23:08:53]: Dette innlegget blir historien om brutte løfter.

Vi går tilbake til valgkampen 2005. Sosialistisk Venstreparti sliter på meningsmålingene, og mandatet for Rogaland er utsatt. 16. august kom partileder Kristin Halvorsen på besøk til Universitetet i Stavanger sammen med partifelle Langeland. Rogalendingene skal få høre at deres nyvunne stolthet, Universitetet i Stavanger, med SV i regjering ikke skal finansieres som en høyskole, men løftes opp i elitedivisjonen. Alle vet at en slik uttalelse fra en partileder vil bli lagt merke til. Stavanger Aftenblad gir en smilende Kristin Halvorsen førstesiden dagen etterpå. Hun har lovet 40 mill. kr.

Om dette reddet Langelands mandat, skal ikke sies, men at det hadde betydning, er det ingen tvil om. Ingenting skjer i budsjettet for 2006. Det hadde heller ingen ventet. Men 13. juni i år kom den nye kunnskapsministeren på besøk til Universitetet i Stavanger. Alle vet at Regjeringen jobber med budsjettet for 2007, så han ble konfrontert med uttalelsene til Halvorsen fra valgkampen. Når skal Regjeringen levere? Svaret sjokkerer tilhørerne.

Dagen etter kan Stavanger Aftenblad melde at kunnskapsministeren mener å vite at partilederen aldri har lovet penger, men bare «ville være positivt innstilt». Det var derimot ikke kunnskapsministeren. Han slo tvert imot fast at det ikke skulle tas hensyn til at en høyskole er blitt et universitet.

De som hadde vært til stede på møtet med Halvorsen, trodde ikke det de hørte. Partifelle Langeland kunne ikke la være å fortelle sannheten. Han sa til Stavanger Aftenblad dagen etterpå:

«Det er ingen tvil om at Kristin lovet UiS 40 millioner kroner mer.»

Denne uttalelsen førte til at finansministeren måtte sende sin statssekretær ut for å presisere. Hun snur ikke, men svinger litt:

«Hun vil følge opp saken og komme tilbake til den i framtidige budsjetter.»

Håpet var igjen tent i Stavanger. Jeg fant imidlertid at det kunne være fornuftig å få finansministerens nye sving i form av et offentlig svar til Stortinget, og stilte spørsmål til ministeren. Svaret kom 28. juni.

«Det er ikke korrekt, slik det implisitt framgår av spørsmålet, at jeg ved besøket på Universitetet i Stavanger gav tallfestede løfter om bevilgninger til UiS.»

Igjen gjøres Universitetets ledelse, studenter, presse og hennes egen stortingsrepresentant til personer som ikke snakker sant.

Men håpet tennes i avslutningen i svaret:

«Regjeringens ambisjon er at bevilgningene til forskning skal økes betydelig i årene fremover. (…) En del av denne økningen vil komme også Universitetet i Stavanger til gode. (…) Regjeringen vil presentere forslag til omfang og innretning av bevilgninger til forskning i 2007 i statsbudsjettet til høsten.»

Vi kjenner nå resultatet. Økningen er gjort til kutt. Kuttene har rammet Universitetet i Stavanger sterkere enn andre universiteter. Dette var drømmen om Soria Moria sett fra Rogaland.

Robert Eriksson (FrP) [23:12:09]: I dagens debatt har vi hørt en rekke flotte festtaler fra de rød-grønne representantene. Vi har hørt dem si at dette er et budsjett med en klar profil, der man sier nei til skattelette og ja til en bedre velferd.

Vi opplever videre at de rød-grønne slår seg på brystet og viser til økte overføringer til kommunene, og at dette skal sikre velferd rundt omkring i det ganske land.

Men hva er realitetene i en rekke kommuner? Ingen økt satsing på skoler. Bassenger som skulle fylles, står fortsatt tomme, og sykehjemsplasser stenges og legges ned.

Vi hørte statsministeren si i valgkampen at det ville ikke bli gitt en eneste krone i skattelette før vi hadde en skinnende eldreomsorg. Men i dag er det, som Fremskrittspartiet har påpekt en rekke ganger, ingen garanti for at de økte overføringene blir brukt til å styrke eldreomsorgen.

La meg ta et eksempel fra min egen hjemkommune, Verdal, som er styrt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Hvordan har de brukt de økte overføringene? For inneværende år har man lagt ned fire institusjonsplasser. I budsjettet for 2007 foreslår det samme flertallet å legge ned elleve institusjonsplasser og stenge en hel avdeling ved sykehjemmet. Samtidig prioriterer man – det samme flertallet – å bruke penger på å slette gjeld til ett av kommunens to kulturhus, det kulturhuset som har økt omsetningen, og som har hatt en rekordstor omsetning de siste to årene. Man bruker også mer penger på det andre kulturhuset. Det er prioriteringen i praksis fra de rød-grønne, både i denne salen og ute i Kommune-Norge.

Når man blir syk i Trøndelag, trenger behandling og må på sykehus, kommer man tilbake til ventekøen, en ventekø som bare øker og øker. Ja, en kommer til en helseregion som så til de grader er underfinansiert. Kan noen fra de rød-grønne fortelle meg i klare ord: Hvorfor er det slik at folk fra Midt-Norge som blir syke, er mindre verdt enn andre folk som blir syke, og som kommer fra andre plasser i landet?

Fremskrittspartiet fremmet forslag like før sommeren om at man skulle rette opp hele underfinansieringen på dette området. Visstnok skal det være et utvalg som er i gang med et arbeid. Jeg håper at det utvalget kommer tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, slik at man kan få gå gjennom denne situasjonen grundig og ordentlig.

La meg avslutningsvis vise til at Regjeringen i dag har snakket mye om at man skal bekjempe fattigdom. I den forbindelse nevner ikke Regjeringen minstepensjonistene med et eneste ord. Hvorfor synes Regjeringen det er helt greitt at 246 000 minstepensjonister fortsatt skal ha en inntekt som er langt under fattigdomsgrensen? Hvorfor synes de ikke at det er viktig å bekjempe fattigdom blant eldre? Hvorfor er det helt ok at 6 pst. av sosialhjelpsmottakerne er enslige minstepensjonister? Dessverre er det kun Fremskrittspartiet som tar denne fattigdommen på alvor.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [23:15:17]: Forslaget til neste års budsjett og innstillingen fra finanskomiteen viser at det flertallet som nå styrer kongeriket, vil ha verdiskaping i hele landet. Det er svært gledelig for den som kommer fra et distriktsfylke der tradisjonelle næringer som landbruk og industri står for en stor del av verdiskaping og sysselsetting. Dette er viktige satsingsområder for dagens flertallsregjering.

Landbruket i fylket hvor jeg kommer fra, er optimistisk og utviklingsorientert. De sitter aldeles ikke og henger med hodet, men er svært aktive som matprodusenter og opplevelsesprodusenter. For landbruket representerer ikke bare matproduksjon. Det er også en viktig aktør for at vi skal kunne utvikle nye næringer innenfor f.eks. reiseliv. Det åpne kulturlandskapet, gårdene som produserer og selger gårdsmat, og gårdene som tar i bruk sine mange bygninger og er vertskap for dem som kommer på besøk, representerer et mangfold og en kreativitet vi kan savne mange andre steder. Mange gårder åpner også opp for aktiviteter som Grønn omsorg eller «Inn på tunet», som tiltaket nå heter, der barn fra skoler i kommunen kan komme og få undervisning i ulike fag. Jeg kunne ha nevnt flere eksempler, men det får holde.

Når jeg leser Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett, blir jeg mer enn forundret. Hvordan tenker det partiet seg at det skal se ut på norske bygder – eller skal vi si i ulike landsdeler – med sitt forslag til kutt i jordbruksavtalen? Med et kutt i jordbruksavtalen fra et år til et annet på 6,7 milliarder kr ville dramatikken blitt stor for det norske landbruket. Det ville nok ikke bare blitt slutt på matproduksjonen på gårdene og i næringsmiddelindustrien, men bosettingen i store deler av landet vårt ville endret seg radikalt. Det åpne kulturlandskapet vi så stolt viser fram, ville nok bare eksistert på bilder fra gamle dager. Et slikt forslag har ingen rot i virkeligheten, og en kan undres over at det fremmes i ei tid da Fremskrittspartiet tar mål av seg til å være en regjeringspartner på borgerlig side i 2009.

Et annet satsningsområde for den rød-grønne koalisjonen er, som representanten Borten Moe også var innom, skogbruk. I mitt fylke representerer skogen den aller største eksportnæringen vi har. Størst er papirindustrien, men også trelastindustrien står for viktig verdiskaping. Under Bondevik II hadde skognæringen trange kår, og skogeierne så seg ikke tjent med å avvirke skogen. Nå er det ny optimisme i skogbruksnæringen, og de ønsker atter å bidra med tømmer til Norske Skog og til trelastnæringen.

Når vi plusser på satsing på øking i overføringene til kommunene, utbygging av bredbånd, småsamfunnssatsing, gjennomføring av Kulturløftet osv., er dette et budsjett som sprer optimisme i hele landet. Ungdommen forstår at det går an å bo og arbeide også utenfor de største byene våre, at det faktisk går an å arbeide og leve det gode liv hvor som helst om en ønsker det, og det legges til rette for det. Det tror jeg gagner oss alle sammen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [23:18:34]: De av oss som lyttet til Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grandes innlegg her for noen minutter siden, kunne nesten få inntrykk av at Fremskrittspartiet er skyld i den mislykkede integreringspolitikken i Norge. Ja, Stokkan-Grande gikk så langt som til nesten å trekke paralleller mellom Fremskrittspartiets politikk og opptøyene i Frankrike, ved å antyde at vår politikk ville ende ut i noe slikt.

Det er jo selvfølgelig feil, for Fremskrittspartiet har aldri har styrt Norge – dessverre. Med Fremskrittspartiets politikk ville selvfølgelig alt sett ganske annerledes ut. For det er nemlig ikke Fremskrittspartiets feil at under 30 pst. av førstegenerasjonsinnvandrere fra Somalia ikke deltar i arbeidslivet. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at en rekke innvandrergrupper har en ti ganger så høy kriminalitetsrate som den øvrige befolkningen. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at mange innvandrergrupper, opptil 75 pst., henter ektefelle i opprinnelseslandet og dermed forhindrer god integrering. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at integreringspolitikken har slått feil i Norge, for vi har ikke styrt.

Man må ikke trekke paralleller til de kuttene som vi gjør i budsjettet. Det er helt riktig: Fremskrittspartiet gjør noen mindre kutt på integreringssiden i budsjettet. Vi kutter integreringstilskuddene til kommunene med 14 pst. Vi kutter norskopplæringen med tett under 10 pst. Men med Fremskrittspartiets politikk hadde vi også mer enn halvert innvandringen til Norge. Da sier det seg selv at da hadde også behovet for offentlig finansiering av disse postene gått langt mer ned enn våre kutt i alternativt statsbudsjett legger opp til.

Problemet i forhold til integreringspolitikken er imidlertid at man hele tiden snakker om penger og altfor lite om de tiltakene som kan bidra til at mennesker går ut i arbeidslivet, holder seg unna kriminalitet og blir aktive samfunnsborgere og godt integrerte i det norske samfunnet. For det er ikke først og fremst et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om å behandle mennesker fair og redelig. Da skal man også kunne stille krav til dem.

Men først og fremst er det jo helt utrolig at denne salen gang på gang diskuterer integreringsproblematikk og problemstillinger rundt integrering uten at man ser på kjernen i problemet. For det er klart at innvandringspolitikken er det som skaper fundamentet for integreringspolitikken. All den tid denne sal ikke tar konsekvensen av det og gjør noe med innvandringspolitikken, kommer vi heller ikke videre på integreringssiden.

Kari Lise Holmberg (H) [23:21:59]: Nok er nok! En lang dag og kveld med skryt og eventyrfortellinger fra regjeringspartiene har faktisk blitt i overkant. Presidenten satte dagens møte, men sannelig var det finanskomiteens leder som fra første stund satte tonen. Framover «vil vi se de klare linjene», sa Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og svartmalte alt annet enn Regjeringens egen politikk. Både statsråder og representanter har fulgt opp. «Profilen er veldig klar», sier næringsministeren.

Jeg ønsker meg verken Regjeringens klare linjer eller profil, snarere tvert imot. Både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet forherliger de faktiske forhold. Riktignok får kommunene økte ressurser, og det setter Høyre pris på. Men partiene unnlater å nevne at de frie inntektene i stor grad er bundet opp av alle løftene som skal innfris, og av alle tiltak som Soria Moria-erklæringen skal innføre. Det blir ikke mye frie inntekter av slikt. Dessuten er det merkverdig stille om at svært mye av de økte kommuneinntektene kommer av økt skatteinngang, som bl.a. skyldes at Høyre i regjering førte en ansvarlig økonomisk politikk, med skattelettelser og stimuleringer for næringslivet som bærebjelke. Dette har ført til økte skatteinntekter i stort monn. Lavere skatt stimulerer til økt aktivitet. Det blir mer skatt til kommunene og mer penger til velferd. Det er god Høyre-politikk.

Regjeringspartienes allergi mot alt som smaker av konkurranse er direkte hemmende for landet vårt. Alle erfa-ringer tilsier at konkurranse er sunt og virker stimulerende. Det er både passiviserende og dårlig ressursutnyttelse når alt av prinsipp skal utføres i offentlig regi. Det virker meningsløst når Regjeringen stopper et vellykket prosjekt der fangetransporten i fem fylker delvis ble satt ut til et eget selskap. Det samme gjelder OPS-prosjektene, som ville ført til framskynding av viktig og etterlengtet veibygging. Det er uforståelig at Regjeringen kan sette foten ned for dette.

Regjeringens manglende investering innen utdanning og forskning har fått mang en kritisk røst til å heve seg. Forskningen har både et langsiktig og et kortsiktig perspektiv. Det er svært viktig å ta vare på begge perspektivene. Gir vi bevilgninger i dag, gir vi bevilgninger for framtiden. Det er tragisk og et svært dårlig signal når Regjeringen i stedet for satsing innfører et hvileskjær.

Da Høyre var i regjering, satset vi på forskning og nyskaping. Det gjør vi fortsatt. Derved vil vi sikre at investeringene fortsetter og at eksporten fortsatt er høy. Dette er viktig, fordi skaperevnen i landet vårt er en forutsetning for hele vår velferd. Og det er svært viktig at vi både videreutvikler og bevarer den.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Dag Ole Teigen (A) [23:25:26]: Som representant for Arbeiderpartiet har det vært spennende å se om Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett klarte å finne inndekning for det de selv tidligere har foreslått.

I vår foreslo Fremskrittspartiet å rette opp alle skjevhetene i helseregionenes økonomi. Kostnaden ble anslått til rundt 3 milliarder kr. I sitt eget alternative budsjett legger Fremskrittspartiet inn bare 50 mill. kr til dette.

Fremskrittspartiet har foreslått å slette gjelden til bompengeselskap. Kostnaden er mellom 10 og 13 milliarder kr. I budsjettet legger Fremskrittspartiet ikke inn penger.

Fremskrittspartiet har også foreslått å bruke rundt 10 milliarder kr på vedlikehold av fylkesveger. I budsjettet foreslår de 200 mill. kr til en grusvegpakke.

Representantforslagene fra Fremskrittspartiet og de samme representantenes forslag til alternativt statsbudsjett er to forskjellige verdener. Hvordan skal velgerne kunne stole på at Fremskrittspartiet i framtiden vil følge opp sine egne forslag? Svaret er: Velgerne kan ikke stole på det.

Regjeringens budsjettforslag viser en annen retning. Vi holder løftene om å satse på velferd framfor skattelette. I statsbudsjettet for 2007 styrker Regjeringen innsatsen for skole og eldreomsorg gjennom et historisk løft for kommuneøkonomien. Både sykehusene og bistanden styrkes med 2,2 milliarder kr hver, og vi styrker transport med 2,1 milliarder kr. I tillegg øker Regjeringen satsingene på kultur og justis og innfører gratis læremidler i den videregående skolen.

Fremskrittspartiet sier retorisk at de vil satse både på velferd og på skattelettelser. Det gjør de med en økonomisk politikk som ville gitt tusenvis av boliglåntakere betalingsproblemer og ført ansatte i konkurranseutsatt industri ut i arbeidsledighet.

Men på tross av den hemningsløse pengebruken ser vi hvordan Fremskrittspartiet prioriterer. Når de foreslår å bruke 25 milliarder kr til skattelette og f.eks. bare 1,3 milliarder kr til sykehus, ser vi at det ene er mye viktigere enn det andre. Hvordan kan velgerne vite at Fremskrittspartiet vil prioritere helse i eventuelle forhandlinger med andre partier? Svaret er: Velgerne kan ikke vite det.

I Regjeringens budsjettforslag trappes bistanden videre opp og økes med over 2 milliarder kr. Dette er en satsing som bidrar til fattigdomsbekjempelse, til utvikling og vekst, en satsing som redder liv.

I Fremskrittspartiets budsjettforslag kuttes over 10 milliarder kr i bistand til verdens fattigste, fordi de mener bistanden ikke virker. Fattigdommen er brutal, og mange trenger mer hjelp. Det er ikke et argument for at bistanden ikke virker, men for at vi må gi mer. Nettopp derfor øker vi bistanden for å nå fram til flere, ikke minst i Afrika. Det er pussig hvis Fremskrittspartiet mener at mindre bistand gir mer hjelp.

Hvordan skal velgerne kunne stole på at Fremskrittspartiet er opptatt av utviklingsarbeid når de ikke engang vil ha en styrt nedtrapping av bistanden, men kutter halvparten tvert over fra ett år til neste? Vi vet svaret: Velgerne kan ikke stole på det. Fremskrittspartikoden er å snakke om de svakeste, men prioritere dem som har mest.

Truls Wickholm (A) [23:28:33]: Fremskrittspartiets medlem i finanskomiteen, Christian Tybring-Gjedde, har i dag delt sin analyse av den norske velferdsstaten med oss. Den er, som mye annet fra Fremskrittspartiet, ikke treffende, akkurat som Fremskrittspartiets forslag til løsning av problemet med bilkø inn og ut av Oslo er at vi må fjerne støtten til NSB, slik at lokaltogene måtte ha blitt lagt ned. Derfor er det selvfølgelig helt feil når Tybring-Gjedde også påstår at den norske og dermed den nordiske velferdsmodellen ikke er ettertraktet.

Alt er selvfølgelig ikke helt perfekt, men det har vist seg i nyere forskning og gjennom internasjonale rapporter at det er de nordiske systemene som har klart seg best i den globaliserte økonomien.

World Economic Forum, som vel ikke akkurat kan sies å være en lokalavdeling i Det norske Arbeiderparti, har lagt fram en rapport som viser at Sverige, Finland, Danmark, Island og Norge alle er på topp ti blant land i verden som har størst konkurransekraft. Ved presentasjonen av rapporten i september 2005 sa forumets sjefsøkonom Augusto Lopez-Claros at de nordiske landene deler en rekke karakteristikker som gjør dem ekstremt konkurransedyktige.

Gjennom vår velferdsmodell og vår velferdsstat har vi skapt et fundament som skaper trygge, innovative og selvsikre individer.

Det er trist at Tybring-Gjedde ikke har fått med seg at den nordiske modellen er noe av det hotteste som diskuteres i Europa og i resten av verden. Kanskje burde han følge stortingspresidentens råd om å reise mer for å lære, og ikke bare koke sammen egne teorier uten rot i virkeligheten.

Velferdsstaten er ikke perfekt. Derfor har vi, som Schjøtt-Pedersen har sagt her i dag, lagt fram et budsjett for å gjøre den enda bedre. Vi gjør som Schjøtt-Pedersen sier, forandrer Norge skritt for skritt. Vi gjør Norge bedre!

Jan Tore Sanner (H) [23:30:48]: Jeg var nesten i tvil om jeg skulle ta ordet, for jeg følte meg litt hensatt til et vekkelsesmøte. Nå har nesten hele Arbeiderpartiets stortingsgruppe i tur og orden vært oppe på talerstolen og forklart oss hvilket forjettet land vi har kommet til ett år etter at de rød-grønne partiene har inntatt regjeringskontorene. Fra den groveste svartmaling har vi nå opplevd en rosenrød maling. Jeg tror nok at regjeringspartiene ville stått seg på en noe mer nøktern fremstilling både av hvilke resultater man har oppnådd, og ikke minst av hvilke utfordringer Norge og norsk økonomi står overfor.

Forrige taler viste til en rapport fra World Economic Forum. Når man først siterer fra rapporter, bør man ha lest hele. Da bør man også se hva de skriver om behovet for å satse på høyere utdanning og forskning. Vi har en regjering som nedprioriterer høyere utdanning og forskning. Det er også lagt frem en annen rapport i dag, som jeg er litt overrasket over at finansministeren ikke benyttet anledningen til å henvise til, nemlig OECDs vurdering av norsk økonomi. Hva er det OECD skriver om norsk økonomi? Jo, til neste år nedjusterer de vekstanslagene – fra 3,7 pst. i år til 3 pst. neste år. De påpeker at Norge nå er i ferd med å få en overopphetet økonomi med flaskehalser, med høy risiko for lønnsvekst, at det er behov for et strammere finanspolitisk opplegg, og at det er behov for reformer for å øke arbeidstilbudet.

Når jeg trekker dette inn på slutten av debatten, er det fordi dette er problemstillinger som Regjeringen kommer til å bale med utover i 2007. Det betyr at den finanspolitiske debatten vi har hatt i dag, hvor alt bare er rosenrødt, kommer til å se litt annerledes ut når vi kommer inn i 2007. Vi vil oppleve økende rente, stadig mangel på arbeidskraft og press på lønningene – med de konsekvenser det kan få.

La meg også helt til slutt si at mange talere har brukt mye tid på å beskrive forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg har ikke noe behov for verken å forklare eller å bortforklare forskjellene i økonomisk politikk mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for de er der. La meg bare minne om at i 2002 var både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mot pengepolitikken. Senterpartiet var også mot handlingsregelen. Både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti slo inn på en tryggere vei frem mot valget i 2005. Og i den grad jeg skal komme med et vennligsinnet råd til Fremskrittspartiet på slutten av denne debatten, vil det kanskje være at man fulgte det eksemplet.

Rolf Terje Klungland (A) [23:33:55]: Det var representanten Amundsen fra Fremskrittspartiet som fikk meg til å ta ordet, for jeg følte at han ikke fikk fullføre listen sin.

Det er ikke Fremskrittspartiets feil at kassettavgiften ble fjernet – det er vel heller CD-ens feil. Det er heller ikke Fremskrittspartiets feil at det er pitbull-forbud i Norge. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at vi ikke har offentlige bordeller. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at nordlendinger kommer inn på Stortinget i et forholdstall som gjør at det er flere av dem enn det burde være ut fra Fremskrittspartiets mening. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at enslige mødre har et hjelpeapparat. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at arbeidstakerne har en landsorganisasjon for å sikre sine lønnsbetingelser. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at Regjeringen følger opp Nasjonal transportplan på veisektoren. Det er ikke Fremskrittspartiets feil at vi har et velferdssamfunn. Det er heller ikke Fremskrittspartiets feil at vi i det hele tatt har en integreringspolitikk i Norge.

Men gjennom Fremskrittspartiets valg og tillitsvotum i Stortinget til den forrige regjeringen har Fremskrittspartiet ansvar for nedlagte lokalsykehus, nedleggelse av skoler, kutt i eldreomsorgen, dårligere veier, kutt til dem på attføring, kutt til de arbeidsledige og til de funksjonshemmede, og dyrere og høyere egenandeler for pensjonister.

Sånn er virkeligheten, og jeg er fantastisk glad for at folket, flertallet i Norge, befinner seg i den virkeligheten og ikke i Fremskrittspartiets drømmeverden.

Hans Olav Syversen (KrF) [23:36:21]: I den grad representanten Jan Tore Sanner skulle være i tvil om han befant seg på et vekkelsesmøte eller ikke, regner jeg med at den tvilen er fjernet etter representanten Klunglands innlegg. (Latter i salen) Og hvis det først er et vekkelsesmøte, synes selvfølgelig undertegnede at det er naturlig å komme med et aldri så lite vitnesbyrd mot slutten av denne debatten.

Det er ikke tvil om at regjeringspartiene virkelig har solt seg i glansen av sitt eget budsjett og dets fortreffelighet. Ja, hr. Klungland avsluttet vel tidligere i dag sitt innlegg med et halleluja, så vidt jeg husker. Samtidig står det i sterk kontrast til de utspill vi har fått de siste dagene, hvor Senterpartiets finanspolitiske talsmann gjerne vil regulere Telenor tilbake til det gamle Televerket. Det er mulig det da også er snakk om at prisen på tellerskrittene skal bestemmes her i huset for framtiden.

I dag har også Senterpartiet på ny tatt opp debatten om man skal begrense retten til rentefradrag – og må skytes ned av diverse talere fra Arbeiderpartiet. Så snakker altså disse tre partiene om sprik i opposisjonens alternative budsjetter! Ja, da må det være fordi man har et enormt behov for å unngå å få en debatt om det spriket som til stadighet viser seg innenfor regjeringspartiene selv.

Avslutningsvis synes jeg det er en kortslutning, dessverre, blant regjeringspartienes representanter når det er snakk om skattelettelser. Vi har nå 12 milliarder kr mer til disposisjon enn det de tidligere regjeringspartiene ville hatt dersom de hadde fått lov til å fortsette. Det har vært en gjennomgangsmelodi. Men poenget er at hvis vi skal se på skattepolitikken på en slik måte at det er prosenter og, hva skal vi si, nivåer på skatten som er avgjørende, så kommer vi helt galt av sted. Det avgjørende må jo være om vi har en økonomisk politikk som genererer skatteinntekter. Og hvis skatteletter i en gitt situasjon, ikke minst for næringslivet, på lang sikt genererer skatteinntekter, så regner jeg også med at det er en politikk som regjeringspartiene bør se nærmere på.

Ulf Leirstein (FrP) [23:39:35]: Det har vært en interessant opplevelse å ha hatt gleden av å følge debatten stort sett i hele dag. Vi har hørt gjentatte innlegg fra regjeringspartienes representanter som – veldig mange av dem – har valgt å berøre Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Det er veldig gledelig at man faktisk velger å fokusere på en konkurrents politiske og økonomiske politikk framfor å legge fram det man faktisk selv her i dag etterpå kommer til å vedta. Det kan vitne om flere ting. Det kan enten vitne om at man mener at det fins elementer av Fremskrittspartiets politikk som er positive, men det har vi ikke hørt mye om i dag fra disse representantene. Det er jo slik at man velger ut fra eget hode å omtale det man selv synes er fornuftig, ut fra en politisk retorikk.

Tidlig i debatten fikk Fremskrittspartiet sterk kritikk for at vi angivelig bruker så mye mer penger enn alle andre. Fremskrittspartiet bruker mer penger – som altså tilsvarer 3 pst. av statsbudsjettet. Det er det vi faktisk snakker om. Mens flertallet kommer til å vedta en overføring til oljefondet på rundt 390 milliarder kr for neste år, er Fremskrittspartiets forslag ca. 366 milliarder kr i overføring til det samme fondet. Det er de forskjellene vi snakker om. Men grunnen til at det er en viktig forskjell, er selvfølgelig at Femskrittspartiet ser at det er områder i samfunnet hvor vi faktisk har gjort for lite. Veldig mange representanter for de rød-grønne skryter av hvor fantastisk Norge er. Fremskrittspartiet sier også at det er mange områder hvor det er bra, og hvor veldig mange mennesker opplever at man har det bra. Men det var jo faktisk de rød-grønne partiene som i valgkampen valgte å gjøre det til en hovedsak å snakke om bekjempelse av fattigdommen, og det har Fremskrittspartiet valgt å følge opp med konkrete forslag, f.eks. vårt forslag om at minstepensjonistene skal få en økning i sin pensjon fra neste år med 13 000 kr, et helt konkret forslag som kunne løfte veldig mange mennesker – faktisk 246 000 – ut av fattigdomskøen. Det hadde vært et konkret forslag for å ta Regjeringen på alvor. Men jeg konstaterer at Regjeringen ikke er interessert i å følge dette opp her i dag.

Vi har altså fått mye kritikk for at vi bruker for mye penger. Men mot slutten av debatten får vi kritikk for at vi angivelig kutter så mye. Vi hørte representanten Klungland, som skyter både i den ene og den andre retningen og snakker om alt vi angivelig har kuttet opp gjennom årene. Nå må han nesten bestemme seg. Er det slik at Fremskrittspartiet bruker for mye penger på å prioritere disse områdene, eller er det slik at Fremskrittspartiet er det partiet som kutter på disse områdene? Det hadde vært greit å ha én retning på kritikken, ellers blir den ganske håpløs.

Jeg konstaterer også at vi får skylden for en rekke forslag vi ikke har framlagt. Jeg minner om hva Per Sandberg sa tidligere i debatten, at dette året er faktisk ikke omme. Det kommer også en nysaldering, og Fremskrittspartiet kommer til å følge opp flere forslag i tråd med hvordan flertallet tidligere også har valgt å dekke inn forslag i denne salen.

Per Sandberg (FrP) [23:42:54]: Egentlig synes jeg at debatten kunne vært avsluttet med representanten Klunglands ypperlige og flotte innlegg, som endelig gav honnør til Fremskrittspartiet og slo fast at vi ikke hadde skylden for alt som var feil – på tross av at vi da ikke har vært i posisjon overhodet. Jeg kunne ha forlenget den listen til representanten Klungland, for jeg mener at Fremskrittspartiet heller ikke har skylden for at folk dør i sykehuskø. Fremskrittspartiet har heller ikke skylden for at vi får elendige resultater i skolene våre. Fremskrittspartiet har heller ikke skylden for at folk opplever lidelser på vegene våre, at folk dør og blir hardt skadet. Jeg skal ikke gå så langt som å plassere dette ansvaret noe sted, jeg bare presiserer at Arbeiderpartiet har styrt i 50–55, ja i nesten 60 år, siden 2. verdenskrig, så de må jo ha litt ansvar for den utviklingen vi har sett.

Når det gjelder nordlendinger, tror jeg faktisk at Fremskrittspartiet bør endre sin politikk – vi må sørge for at det kommer flest mulig nordlendinger inn i denne salen. For de har jo virkelig forstått det. Det er jo de regionene hvor nordlendingene hører til, som lider mest under denne regjeringens politikk. Det registrerer jeg også når representanten Eldegard, fra Akershus, fra talerstolen skryter uhemmet av Regjeringens samferdselspolitikk og presiserer at det som er det svære med dette, er det dobbeltsporet som skal etableres. Ja, det vil særlig trøndere og nordlendinger og folk fra Troms og Finnmark nyte godt av! Ja, alle – resten av landet, og særlig kystsamfunnene – vil nyte veldig godt av at denne regjeringen satser på jernbane, men kutter på veg. For det nytter ikke å forklare seg bort fra at når man bare har 500 mill. kr til vedlikehold på veg, vil det ramme distriktene. Det vil ramme kystsamfunnene, det vil ramme de fire nordligste fylkene, og det greier ikke denne regjeringen å vri seg bort fra.

Jeg synes det er noe som på en måte presiserer forskjellen mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet – det er nevnt flere ganger i denne debatten: Flere fra de rød-grønne partiene har klart og tydelig sagt at de ikke aksepterer at folk i dette landet overlates til seg selv. Det er dette det dreier seg om. Den sittende regjering ønsker fra ende til annen å ha styring på folk, og dens verste fiende er valgfrihet. Her er det et stort skille mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen. Vi har fortsatt tiltro til at folk selv greier å ta ansvar for eget liv og styre sine egne behov – i mye større grad enn det finansminister Kristin Halvorsen har.

Lars Peder Brekk (Sp) [23:46:13]: Også jeg reagerte på representanten Sanners beskrivelse av regjeringspartienes debattinnlegg. Han brukte begrep som «vekkelsesmøte, «forjettet land», «rosenrød maling» osv.

Jeg er oppvokst i Namdalen. Der har vi ikke så mye av slikt, men jeg tror den beskrivelsen er uriktig. Den dekker ikke det som regjeringspartiene har gått inn for og har sagt i denne debatten.

Når Sanner karakteriserer regjeringspartiene, har jeg lyst til å spørre: Hva innledet han med selv? Jo, i sitt innlegg sa han at alt som var bra i dette samfunnet, alt som gikk bra i dette landet nå, var den tidligere regjeringens fortjeneste. Det er en måte å beskrive virkeligheten på som kanskje er litt fortegnet. Det er vel slik at utviklingen i økonomien i dette landet er en konsekvens av ulike regjeringers innsats – også av denne regjeringens jobbing. Jeg synes en må være litt mer nøktern i beskrivelsene av hverandre i denne salen. Det tror jeg vil lønne seg for alle.

OECD og de varslene som OECD gir når det gjelder norsk økonomi, er blitt nevnt. En kunne da rent retorisk også spørre representanten Sanner: Når det, som han sa innledningsvis, var den forrige regjeringens ansvar at det gikk så bra, er det da, når det nå går så bra at det blir såkalt overoppheting, regjeringspartiene som plutselig har ansvar for dette – eller er det slik at også den forrige regjeringen har ansvaret for en del av denne politikken? Jeg synes det som går på argumentasjonen i de ulike innlegg og i de ulike sammenhenger, må henge i hop.

Videre er det blitt nevnt at Senterpartiet har skiftet synspunkt når det gjelder handlingsregelen. Det er helt feil. Vi har holdt oss til handlingsregelen hele tiden. På samme måte som Høyre har vi hatt ulike tolkninger av handlingsregelen. I forrige regjeringsperiode brukte regjeringen – så vidt jeg vet – til sammen ca. 150 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier. Og det var under en finansminister fra Høyre. Også her er tolkingen på sett og vis blitt preget av øynene som ser.

Mitt utgangspunkt er at det lønner seg å fortelle historien riktig. Det lønner seg for dagens regjering, og det lønner seg ikke minst også for de forrige regjeringspartiene.

Lars Sponheim (V) [23:49:28]: Jeg kan starte med å si at det var godt å høre i forrige innlegg en sindig trønder som mante til nøkternhet og til kanskje et litt mer nyansert syn enn det jeg synes har kommet fram i denne debatten – ikke minst fra regjeringssiden.

Jeg synes på mange vis det har vært en slagordpreget debatt. Det har vært en debatt som nettopp har manglet mange av de nyansene som både opposisjonen og posisjonen kanskje burde ha hatt når det gjelder de vanskelige oppgavene vi står overfor, i et år da vi kanskje er helt på toppen av en høykonjunktur og de fleste burde ha vært opptatt av hvordan vi skal lande en slik høykonjunktur på en måte som ikke gir oss for store sjokkopplevelser i økonomien.

Som jeg har gitt uttrykk for i mitt innlegg – og som andre fra Venstre har gitt uttrykk for i innlegg tidligere i dag – tror jeg vi bør se mer nyansert på hverandres politikk, så å si. Jeg har i dag gitt ros til Regjeringen for viktige områder som bl.a. bistand, men jeg har selvsagt også gitt ris der vi mener det er nødvendig. Jeg synes litt av dette har manglet fra regjeringshold – man har vært ganske besvergende og ikke alltid helt ærlig når det gjelder hva den foregående regjeringen har gjort, og hva den sittende regjeringen har gjort.

Det jeg må si jeg er urolig over, er hvor skråsikkert mange fra regjeringssiden har turt å uttale seg med hensyn til hvor riktig dette budsjettet er dosert, og hvor bra det på alle måter vil gå. Vi kommer til å sitte sammen i denne salen de neste tre årene, vi kommer til å huske disse debattene, vi kommer til å lese referatene, og vi kommer til å konfrontere hverandre med det som har skjedd. Da burde en kanskje ha vært noe mer nøktern og nyansert, slik representanten Brekk helt på slutten av debatten mante til.

Det er en renteusikkerhet. Renten kommer til å stige – jeg hadde nær sagt at det ville den ha gjort uansett hvilken regjering vi har, på grunn av internasjonale forhold. Det benekter jeg ikke. Jeg er urolig for at den sittende regjering nå lager et særnorsk jag når det gjelder denne renten. Dette vil vi helt sikkert få anledning til å diskutere mange ganger i løpet av det neste året – og de neste årene. Det burde flere ha tatt høyde for, tror jeg.

Vi vil nok allerede på fredag få en særdebatt om Senterpartiets innspill i dagens debatt når det gjelder det å skape usikkerhet om hvorvidt det skal være rentefradrag eller ikke.

Så er det spørsmålet om kampen om arbeidskraft, som er så åpenbart i den norske økonomien nå om dagen. Ingenting er en hardere driver i retning av sentralisering og utflytting av bedrifter – og kanskje også en særnorsk renteøkning, endring av kronekurs og andre forandringer i det norske samfunn som mange ikke ønsker. Flere burde vært mer ydmyke overfor den utfordringen. Det har jeg heller ikke hørt i debatten.

Til slutt vil jeg si at alle som har lest innstillingen, ser at de tidligere regjeringspartiene med letthet kunne ha kommet fram til ett alternativt budsjett. Det som det er grunn til å avvente, er hvor Fremskrittspartiet har tenkt å plassere seg i den økonomiske politikken i årene som kommer. Det kan bli et ganske avgjørende spørsmål.

Presidenten: Jan Tore Sanner har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 60 sekunder – ikke 61.

Jan Tore Sanner (H) [23:52:49]: Jeg må først si at jeg er glad for at Lars Peder Brekk maner til forsiktighet og nøkternhet i debatten. La meg da bare henvise til finansinnstillingen for 2002–2003, side 205, hvor Senterpartiets medlem faktisk slår fast at man vil endre handlingsregelen for bruk av oljepenger. Med andre ord er det riktig det jeg sa, at Senterpartiet var imot handlingsregelen slik den var utformet i begynnelsen av forrige periode. Jeg registrerer at Senterpartiet justerte seg i løpet av den perioden, og jeg håper at også andre gjør det i løpet av denne.

La meg til slutt slutte meg til Lars Sponheim, som pekte på likheten mellom de tre borgerlige partienes budsjettopplegg, som har svært mange fellespunkter. Jeg vil også understreke at vi ikke ville hatt store problemer med å kunne enes om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5, og debatten er avsluttet.

(Voteringer, se sidene 721, 727, 759 og 760)