Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Vigdis Giltun (FrP) [18:04:28]: (ordfører for saken):Jeg henviser til forslaget fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Inge Lønning, Martin Engeset og Bent Høie.

Allerede i dag er det stor mangel på kvalifisert arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren, og komiteen ser at dette problemet vil forsterke seg i årene som kommer. Det er ikke bare antallet eldre som øker, men vi ser at stadig flere oppnår veldig høy alder. Dette er mennesker som ofte har et sammensatt sykdomsbilde, og som har kroniske lidelser som strekker seg over mange år. Samtidig ser vi at det også blir en økning i behovet for pleie i hjemmet rettet mot yngre pleietrengende og funksjonshemmede. Økning av sykdommer som diabetes, muskel- og skjelettlidelser, KOLS, kreft, psykiatriske lidelser og rusavhengighet krever spesialkompetanse blant helsepersonell. Det er et utvilsomt behov for flere høyt kvalifiserte folk, og det haster.

Forslaget om en kompetanseplan møter derfor ingen motforestillinger i komiteen. Det understrekes at det er viktig å se sammenhengen mellom utdanning, fagutvikling og forskning, og at de som velger å arbeide innenfor dette feltet, må gis muligheter til å holde seg faglig oppdatert og gis rom for alternative karriereveier med lønn etter innsats. Forslagsstillerne nevner en rekke gode tiltak i utdannings- og arbeidsmarkedssektoren som de mener kan nyttes for å skaffe flere kvalifiserte folk. Forslagsstillerne understreker også at det er viktig å beholde dem som arbeider i helse- og omsorgsyrkene, og nevner flere tiltak i arbeidslivet som de mener kan nyttes for å oppnå dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra opposisjonspartiene, mener at det er et gap mellom de forventningene Regjeringen skaper om økt satsing på utdanning av helsepersonell på den ene siden og de praktiske tilretteleggingene på den andre. Disse partiene viser til at en opprydning av forholdene innen fagskolesektoren fortsatt ikke er kommet på plass, og legger til grunn at Regjeringen til våren vil fremme forslag om en fagskolelov som også bidrar til en reell finansiering av helsefagskolene. Fagskoleutdanningen vil spille en nøkkelrolle, og Regjeringen har ansvaret for å bidra til en kvalitetsforbedring av sykepleierutdanningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener også at kapasiteten innenfor geriatrispesialister ved sykehusene må økes. I forrige uke kunne vi lese resultatet av en ny undersøkelse som viste at gamle syke som får behandling ved egne geriatriske avdelinger på sykehus, får bedre helse og klarer seg i egne hjem mye lenger etter et sykehusopphold.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har framhevet at de 10 000 nye årsverkene til eldreomsorgen i kommunene står fast. Det betyr at styrking av de øvrige pleie- og omsorgsstillingene må opprettes i kommunene for å imøtekomme behovet, og det må komme i tillegg til disse. Dette flertallet viser til at kompetanseløftet i 2015, økning av stillingsbrøkene til hel- og deltid samt videre- og etterutdanning vil være gode tiltak for å øke rekrutteringen og for å beholde arbeidskraften.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg tvilende til forslagsstillernes vektlegging av økt arbeidsinnvandring og vil påpeke at det finnes betydelig unyttet kapasitet ved å øke stillingsbrøkene, nyrekruttering og ved å føre en god seniorpolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra opposisjonspartiene, vil peke på nødvendigheten av å styrke utdanningsinstitusjonene innenfor helse- og omsorgsfagene og styrke forskning innenfor geriatri, og er kritiske til at Regjeringen både har redusert støtten til private høyskoler som utdanner helsepersonell, og bevilgningene til forskning.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har antallet pleie- og omsorgsstillinger de siste ti årene økt med nesten det dobbelte av hva Regjeringen har som målsetting – det snakkes om 10 000 nye årsverk fra 2004 til 2009. Antallet pleie- og omsorgsstillinger i kommunene må etter flertallets mening økes langt utover de planlagte 10 000 årsverkene for å imøtekomme behovet i årene som kommer. Dette kan gjøres ved å tilby flere heltidsstillinger, fjerne særaldersgrenser og legge til rette for at flere kan jobbe i omsorgsyrkene over lengre tid.

Videre mener komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet at forslaget om å sikre mer fleksible arbeidstidsbestemmelser og legge til rette for å etablere flere tilbydere av omsorgstjenester vil bidra til bedre utnyttelse av ressursene i omsorgssektoren. For å sikre en gjennomføring av planens mange viktige målsettinger sier komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre at planen må følges opp økonomisk.

Jeg vil med dette ta opp forslaget fra mindretallet, Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [18:09:32]: Først av alt vil jeg berømme forslagsstillerne for et omfattende, kreativt og konkret forslag til kompetanseplan for å rekruttere flere kvalifiserte arbeidstakere til pleie- og omsorgssektoren. Ja, forslaget er langt mer omfattende og konkret enn Regjeringens plan, Kompetanseløftet 2015, som er en del av St.meld. nr. 25 for 2005-2006, Mestring, muligheter og mening. Jeg mener at de få tiltakene Regjeringen har foreslått, ikke vil være tilstrekkelig for å løse de store utfordringene vi står overfor i pleie- og omsorgssektoren framover.

Alle er enig i at ett av behovene er å rekruttere flere til å ta helseutdanninger på ulike nivå. Dette er også påpekt i Regjeringens plan, Kompetanseløftet 2015. Desto mer uforståelig er det at samme regjering for andre år på rad foreslår kutt i bevilgningene til høyskoler som faktisk utdanner de gruppene det her er et skrikende behov for.

Det er gledelig at mennesker i Norge lever stadig lenger. De fleste klarer seg heldigvis selv. Noen trenger kanskje bare litt hjelp til dagliglivets gjøremål, og andre trenger sosiale tiltak. Men en stor gruppe vil trenge mer omfattende helsetjenester enn tidligere, både medisinskfaglig og sykepleiefaglig. I dag har sykehjemsbeboere i gjennomsnitt fire forskjellige diagnoser, noe som selvsagt vil kreve høyt kvalifisert personale. Vi vil trenge langt flere leger med geriatriutdanning, flere sykepleiere med videreutdanning i geriatri, aldring, palliativ omsorg, som er omsorg ved livets slutt, m.m. Vi vil trenge langt flere hjelpepleiere og helsefagarbeidere med videreutdanning i geriatri. Alt dette krever at vi ser på utdanningskapasitet, på utdanningenes innhold og lengde, på rekrutteringen til utdanningene, m.m.

La meg ta noen problemstillinger innen hver av disse utdanningstypene som det kan bli nødvendig å se nærmere på:

• Geriatriutdanningen for leger er svært omfattende. Slik jeg har forstått det, må leger først gjennom indremedisinsk spesialitet før hun eller han kan ta geriatriutdanning. Andre land har kortere utdanningsløp, med et noe annet innhold riktignok, som det kan være verdt å se på.

• Når det gjelder geriatriutdanningen for sykepleiere, er den for kort til at den kan inngå som en grad i en universitetsutdanning. Dette kan i seg selv gjøre akkurat denne utdanningen mindre attraktiv i forhold til andre. Dette er det også viktig å vurdere.

• Når det gjelder videreutdanningen på fagskolenivå, har jeg hørt at den er mer eller mindre stilt i bero i mange av fylkene. Denne må aktiveres. Muligheten for videreutdanning kan være avgjørende når mennesker velger sin førsteutdanning. Dette bør finne sin løsning.

Jeg mener dette representantforslaget bør følge arbeidet med St.meld. nr. 25, som skal avgis 20. februar neste år. Vi skal ha høringer til denne meldingen i desember i år, og jeg regner med at verdifulle innspill vil komme på dette området også under høringene.

Jeg mener at de aller fleste av forslagene i representantforslaget er meget gode, men noen kan jeg ikke støtte på det nåværende tidspunkt. Jeg er derfor enig med flertallet i at forslagene bør vurderes og foreslås i forbindelse med komiteens behandling av St.meld. nr. 25 for 2005-2006, Mestring, muligheter og mening – dette for å sikre en helhetlig behandling av hvordan kompetansen i helse- og omsorgstjenesten kan styrkes i årene framover.

Inge Lønning (H) [18:13:23]: Helse- og omsorgssektoren skiller seg ut i dagens norske samfunn ved en usedvanlig lav andel av fullt kompetent arbeidskraft, eller – uttrykt den andre veien – en usedvanlig høy andel av ikke-faglært arbeidskraft. Det er i mange henseender et tankekors, fordi man skulle forvente at om det var noe område hvor samfunnet skulle prioritere det å sørge for kvalifisert arbeidskraft, var det akkurat dette området.

Det kan tenkes mange årsaker til at tingene har utviklet seg på denne måten. En nærliggende forklaring er at behovet for arbeidsinnsats har økt raskt og kommer til å øke enda raskere i årene fremover, og at det derfor gjennom utdanning er vanskelig å holde tritt med behovet for kompetent arbeidskraft.

En annen mulig forklaring kan være at det er behov for veldig ulike typer kompetanse, at det er mange ulike nivåer av utdanningssystemer som er aktuelle i denne sammenheng, og at det derfor er vanskelig å få til en koordinert innsats for å rekruttere kompetent arbeidskraft. Det kan også tenkes at det har sammenheng med at vi i noen år har vært på vei inn i en situasjon hvor arbeidsmarkedet i sin alminnelighet er presset, og hvor etterspørselen etter arbeidskraft fra andre sektorer virker sterkere enn etterspørselen fra pleie- og omsorgssektoren.

Uansett hva forklaringen er, er det forslagsstillernes overbevisning at det haster, og det er derfor vi har fremmet forslaget. Det haster med å skaffe den nødvendige oversikt, og det haster med å utarbeide en overordnet, nasjonal rekrutteringsplan som kan sikre at vi i løpet av overskuelig fremtid får en situasjon som er vesentlig bedre enn den situasjonen vi har i dag. Det vil si at vi får en situasjon hvor andelen av fullt kvalifisert arbeidskraft er på høyde med det som gjelder for de fleste andre sektorer i det norske samfunn.

Det er i innstillingen pekt på at komiteen er i gang med arbeidet med stortingsmeldingen om omsorgssektoren, og et flertall i komiteen viser til at det vil være naturlig også å behandle de forslagene som ligger i representantforslaget, i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen. Det er jeg enig i.

Samtidig kan jeg ikke se at det er gitt noen grunner til at ikke komiteen på det nåværende tidspunkt kunne gi Regjeringen det oppdraget som forslaget munner ut i, nemlig oppdraget om å utarbeide en tilfredsstillende, samlet rekrutteringsplan. Det er jo ganske klart at noen slik plan ikke ligger i stortingsmeldingen, og det er ikke rimelig at komiteen – i behandlingen av et omfattende dokument – skal påta seg å gjøre det arbeidet. Det har komiteen ikke noe grunnlag for. Dermed blir man sittende tilbake med spørsmålet. Også når vi kommer dit hen at vi skal behandle stortingsmeldingen, vil det være opp til komiteen å bestemme hvorvidt den ønsker å gi Regjeringen dette oppdraget eller ikke. Skulle man komme til at oppdraget er nødvendig å gi, har man spilt tid ved at man ikke tar standpunkt til det her og nå.

Det har vært påpekt gjentatte ganger – og det påpekes også av komiteens flertall i innstillingen – at de 10 000 årsverkene som nå har versert i norsk politisk debatt i halvannet år, ikke er noe svar på denne utfordringen. Så lenge man ikke er villig til å presisere hva slags årsverk, med hvilken kompetanse og hvorledes proporsjonene mellom de ulike kategorier helsearbeidere skal se ut, så er de 10 000 årsverkene ikke svar på noen ting.

Det er også påpekt i innstillingen at den veksten som vil være pr. år i den femårsperioden Regjeringen snakker om, med de 10 000 årsverkene, vil, hvis det gjennomføres, være vesentlig lavere – ja betydelig lavere – enn gjennomsnittsveksten har vært de siste ti år, dvs. at heller ikke kvantitativt er de 10 000 årsverkene tilnærmelsesvis noe svar på utfordringen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:19:02]: Vi i SV syns det er mange gode forslag i representantforslaget fra Høyre.

Samtidig må jeg si at det er to ting som er litt underlige. Den ene er at vi ikke kunne behandle dem i sammenheng med omsorgsmeldinga som vi har til behandling i komiteen, hvor vi får rikelig mulighet til å diskutere nettopp det som representanten Lønning var opptatt av, og hvor vi også vil få gode innspill fra mange organisasjoner. Den andre er at Høyre ikke benyttet anledninga til å gjennomføre forslagene da de selv satt i regjering. Jeg syns egentlig det er litt rart å høre tonen til representanten Lønning, for når han legger så stor vekt på at dette haster, er det veldig rart at det ikke ble gjennomført i løpet av de fire årene da Høyre hadde både helseministeren, delvis, utdanningsministeren og kommunalministeren, og også finansministeren. Sånn sett kunne det være fristende å spørre om det var Kristelig Folkeparti eller Venstre som den gangen stod i veien for at disse forslagene ble gjennomført, eller om det var fordi det var skattelette til dem som allerede hadde mest, som stod øverst på agendaen.

SV ser fram til behandlinga av omsorgsmeldinga. Det er en viktig melding, fordi det står for dårlig til innen pleie- og omsorgssektoren i kommunene. Fire år med høyredominans gjorde ikke situasjonen bedre, kommuneøkonomien fikk vikeplikt for stadig nye skatteletter. For oss har det vært viktig å rette opp denne skeivheten, men det trengs langt mer enn en styrket kommuneøkonomi.

SV er veldig enig i intensjonene til representantene som står bak dette forslaget. Høyere kompetanse er definitivt viktig for å sikre en god pleie- og omsorgssektor, for å sikre rekruttering og økt status i yrket. I tillegg trengs det et oppgjør med antall deltidsstillinger i kommunene og med stoppeklokkementaliteten som har bredt om seg mange steder, ikke minst med støtte fra Høyre sjøl. I omsorgsmeldinga skisseres flere tiltak for å møte utfordringene innen pleie og omsorg: Antallet læreplasser og andelen med høyskoleutdanning skal økes, det skal gjennomføres realkompetansevurderinger og rekrutteringskampanjer, videreutdanning gjennom fagskoleordninga skal sikres, bruken av deltid skal reduseres, det skal satses på ledelse – noe som virkelig trengs – og på forbedring av arbeidsmiljøet. I tillegg skal det satses videre på undervisningssykehjem, bare for å nevne noe.

Det er altså ikke sånn at denne regjeringa lener seg tilbake og tror at det ikke haster med å få gjennomført en god del tiltak i denne sektoren – tvert imot. Det er nettopp derfor meldinga er lagt fram. Så jeg syns i grunnen at innlegget til representanten Lønning framstod i et noe underlig lys.

Men vi ser i hvert fall fram til de diskusjonene vi vil få når vi skal behandle omsorgsmeldinga. Jeg tar også til etterretning at Kristelig Folkeparti har bestemt seg for å støtte at vi skal ta dem nettopp i forbindelse med den behandlinga, som er en unik mulighet til å få en brei diskusjon om dette temaet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:22:37]: Det undrer meg også noe hvor travelt noen av dem som var i regjering i forrige periode, plutselig har fått det med å gjøre noe og å foreta et kompetanseløft på dette området.

Regjeringen har fremmet en stortingsmelding som skal ut på høring litt før jul, og som skal behandles her i januar–februar måned, der vi får rikelig anledning til å stake ut kursen framover. Noen har sagt at denne meldingen er for lite konkret. Det må folk gjerne mene. Det Regjeringen har sagt, og som Senterpartiet faktisk mener er veldig viktig, er at alle partier skal inviteres til å være med og skape en god eldreomsorg for framtiden. Da synes jeg faktisk det er bra at Regjeringen ikke legger på bordet et dokument der alt er ferdigtømret på forhånd, men nettopp inviterer Stortinget til å behandle og være åpen for konkrete og gode forslag som måtte komme.

Jeg må si jeg er blitt overrasket denne siste høsten i møte med eldreomsorgen noen steder rundt omkring i landet. Jeg må virkelig understreke at det skal mange krafttak til før det skinner av denne omsorgen. I tidligere innlegg i denne saken i dag er det blitt sagt noe om kommuneøkonomi og noe om hva som skjedde i forrige periode. Jeg mener virkelig at det er mye å ta igjen før det er tilstrekkelig med hender og tilstrekkelig kvalitet i omsorgstjenestene rundt omkring. I møte med kommunehelsetjenesten i Høyre-styrte Bergen, f.eks., opplever jeg mangel på profesjonalitet i tjenesten, mangel på kommunikasjon med dem det gjelder, dårlig koordinering og mangel på kvalitetssikring. Jeg må si at i møte med pleie- og omsorgstjenestene er jeg faktisk blitt overrasket. Etter å ha snakket med mange pårørende rundt omkring, ser en at det i mange kommuner faktisk skal mye til før pleie- og omsorgstjenestene fungerer godt nok. Jeg er, som en del av regjeringspartiene, ærlig nok til å si dette. Jeg håper at også flere kan være ærlige nok til å si dette, og at vi kan stå sammen i Stortinget om å skape en bedre eldreomsorg. Jeg mener som sagt at Regjeringen har lagt et godt grunnlag for å få dette til gjennom St.meld. nr. 25 for 2005-2006.

Jeg tror jeg gir meg med det.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:26:23]: Eg skal ta utgangspunkt i fakta når eg skal halde innlegget mitt, eg skal ikkje forsøkje meg på nokon polemikk.

Talet på eldre over 80 år vil bli om lag fordobla dei neste 35 åra. Berre det å oppretthalde dagens pleie- og omsorgsstandard betyr jo at talet på årsverk må meir enn fordoblast. Viss vi skal auke standarden, som antakeleg alle ønskjer, må talet på årsverk i denne sektoren aukast mykje meir enn ei fordobling, kanskje må vi auke med 250 000. Vi snakkar om kjempestore tal dei neste 30–40 åra. Og om vi kan vere ueinige om mangt i denne salen, er vi iallfall einige om at vi står overfor ei kjempeutfordring innanfor pleie- og omsorgssektoren.

Venstre trur ikkje at det vil vere nok berre å tenkje på årsverk og hender. Derfor må vi fokusere meir på å auke kompetansen hos dei som skal arbeide innanfor sektoren, og det er akkurat det representantforslaget frå Høgre – som Venstre støttar – set i fokus, og vi må umiddelbart ta tak i utfordringa som alle ser kjem.

Som representanten Lønning sa: Det hastar. Eg trur ikkje vi behøver å vere ueinige om at det hastar.

Venstre meiner at kompetanseheving kanskje er den viktigaste nøkkelen til at dei framtidige omsorgsutfordringane skal kunne løysast. Dessutan må det leggjast til rette for faglærte. Vi har hørt at det, spesielt kanskje innanfor sjukepleiaryrket, i veldig stor grad går i deltidsstillingar. Vi veit at dei til og med ønskjer å få utvida sine stillingar, så her har vi jo eit stort arbeidskraftspotensial som det må gå an å finne ei betre løysing for enn det som er situasjonen i dag.

Venstre meiner òg at det må satsast meir på heimetenestene. Kostnadene knytte til heimebasert omsorg er berre ein liten brøkdel av kva ein sjukeheimsplass kostar. Men også dei som jobbar innanfor den sektoren, innanfor heimetenestene, må sjølvsagt ha høg og rett kompetanse. Det er òg viktig at yrkesstatusen for denne gruppa får eit lyft. Det trur vi er eit viktig moment for å rekruttere til denne gruppa.

Utfordringane knytte til å skaffe nok arbeidskraft for å oppretthalde og utvide tilboda innanfor pleie- og omsorgssektoren og andre velferdstilbod i framtida, er så store at det vil bli behov for arbeidsinnvandring. Komiteen har vore inne på det. Det eg vil seie i tillegg til det komiteen seier om dette, er at vi i Venstre meiner at det ikkje må sjåast på som noka kvilepute at vi kan hente nokon frå utlandet. Landets viktigaste oppgåve, som er å ta seg av sine eigne eldre og pleietrengande, må primært løysast av eiga arbeidskraft. Derfor må det vere eit stort og kraftig fokus på å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, som dette forslaget går ut på.

Statsråd Sylvia Brustad [18:30:07]: Dokument nr. 8-forslaget synliggjør at det er tverrpolitisk enighet om at den kommunale helse- og omsorgssektoren står overfor store utfordringer i tida framover, både når det gjelder kapasitet og kompetanse. Vi er enige om, tror jeg, bl.a. at sektoren trenger flere hender, at vi trenger å beholde og gi muligheter for videreutdanning til dem som allerede jobber i sektoren, at sektoren preges av for mange ufaglærte, og at sektoren trenger flere høyt kvalifiserte mennesker. Da er det slik at denne regjeringa har gjort svært mye i løpet av et år, selv om representanten Lønning forsøker å framstille det på en annen måte.

Regjeringa har utarbeidet en ny kompetanse- og rekrutteringsplan for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi har kalt det Kompetanseløftet 2015. Tiltakene er som kjent omtalt i den stortingsmeldinga som komiteen nå behandler. Vi har sett på erfaringene med tidligere rekrutteringsplaner for sektoren og prøvd å tilpasse tiltakene i Kompetanseløftet til de utfordringene vi står overfor i dag.

Kompetanseløftet, slik vi foreslår det, består av et fireårig rullerende handlingsprogram med virkning fra 2007 som skal oppdateres hvert år i planperioden fram til 2015. Den langsiktige strategien er å utnytte den demografisk sett stabile perioden de nærmeste 15 åra til å heve utdanningsnivået i den kommunale helse- og omsorgssektoren, slik at kommunene har gode fagfolk i tjenesten når behovsveksten setter inn for fullt.

Målene for Kompetanseløftet de nærmeste årene er:

• å øke antall ansatte i omsorgssektoren med 10 000 nye årsverk, og disse skal ha relevant fagutdanning

• å heve utdanningsnivået i omsorgstjenestene, bl.a. ved å legge til rette for å få inn flere med høgskoleutdanning

• å sikre tilgangen på helsefagarbeidere med rundt 4 500 hvert eneste år

• å få inn flere folk med forskjellig yrkesbakgrunn for å få en større faglig bredde i tilbudet

• å styrke veiledning, internopplæring og videreutdanning

Regjeringa har som kjent foreslått 152 mill. kr til Kompetanseløftet, der de viktigste tiltakene er

• å sikre læreplasser til elever som utdanner seg som helsefagarbeidere

• å kvalifisere ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har helse- og sosialfaglig utdanning, til helsefagarbeidere

• å desentralisere flere høgskolestudier

• å videreutdanne folk som har videregående opplæring, gjennom fagskoleordninga

• å videreutdanne personell med høgskoleutdanning

• ledelsessatsinga «Flink med folk i første rekke»

• undervisningssjukehjem, omsorg ved livets slutt og lindrende behandling

• å heve kompetansen i etikk

• rekrutteringskampanje

•   for å nevne noe

I tillegg til disse tiltakene framkommer det av omsorgsmeldinga og statsbudsjettet for 2007 at vi har foreslått å styrke forskning på omsorgstjenester med 5 mill. kr. Her har vi også et utstrakt samarbeid bl.a. med Norsk Pensjonistforbund. Vi har også tatt nødvendige grep for å styrke legetjenesten i sjukehjem. Og vi skal legge fram en egen handlingsplan for spesialisthelsetjenester til eldre i løpet av neste år.

Regjeringa mener at lokale variasjoner og behov i stor grad skal legges til grunn for hvordan vi skal utforme tjenestene framover. Jeg vil i den sammenheng nevne samarbeidsavtalen om kvalitetsutvikling i helse- og omsorgstjenesten, der Kommunenes Sentralforbund og Regjeringa er enige om flere viktige ting: Det er nødvendig å øke andelen med høgskoleutdanning, å legge til rette for redusert bruk av deltidsstillinger i sektoren og å styrke lederfunksjonene i sektoren.

Så til spørsmålet om arbeidsinnvandring. Her vil jeg uttrykke et noe annerledes syn enn det som framkommer i Dokument nr. 8-forslaget. Antallet eldre øker over hele verden, og de aller fleste land – også i Europa – vil ha underskudd på helse- og sosialpersonell i åra som kommer. Jeg mener derfor at vi ikke kan legge opp til en aktiv rekrutteringspolitikk der vi tapper andre land – og da spesielt de fattige land – for nødvendig personell. Målet må først og fremst være at vi sørger for å utdanne det helse- og sosialpersonellet som vi trenger.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [18:35:26]: Jeg tror ikke det er noen politisk uenighet i den problemstillingen som forslaget tar opp. Vi ser alle behovet og ønsker gode løsninger. Dette blir jo også belyst i St.meld. nr. 25 for 2005-2006, Mestring, muligheter og mening, der det finnes både dokumentasjon og tiltak. Spørsmålet er vel heller hvorfor opposisjonen maser om dette nå og ikke kommer tilbake under den debatten med alle de forslagene som også jeg synes er gode.

Vi vet at omsorgssektoren trenger folk. Vi vet at de trenger fagfolk. Alle er enige om at trenger man en snekker, er det greit at han kan snekre. Det samme gjelder innen helsesektoren. Trenger vi hjelp når vi er på det svakeste, er det nødvendig med faglig innsikt i hva en gjør, hvorfor en gjør det, og når en skal sette inn tiltakene. Det vil spare samfunnet for unødvendige sykehusopphold og spare den enkelte for unødvendig smerte og gi en bedre hverdag. Det er også frustrerende for den som jobber, å ha en jobb som en egentlig ikke har kunnskap om. Det er mange tiltak som må til, og det sier også forslagsstillerne noe om.

Kompetanseløftet 2015 vil være ett tiltak for å bedre dette, der vi ved å være aktive på flere arenaer vil kunne nå målet om 10 000 flere årsverk. Lærlingplasser, desentralisering av høyskoletilbudet, undervisningssykehjem og rekrutteringskampanjer vil være andre tiltak som kan hjelpe. Kampanjer for å få flere menn inn i omsorgen, vise ungdommen hvor viktig det er å jobbe med og for mennesker, er noe vi kan sette inn på et tidlig tidspunkt ved tiltak rettet mot skolen.

Det å skape faglige miljøer i omsorgen, skape rom for utvikling og skape muligheter for etter- og videreutdanning vil også kunne gjøre det mer attraktivt å jobbe i omsorgen. Vi er nødt til å gi yrkene en status der målet er å sikre en bedre tjeneste til dem som har bruk for hjelp. Det er også viktig å heve kompetansen når det gjelder de grunnleggende etiske tankene rundt dette med pleie, og det sier også stortingsmeldingen noe om.

De ufaglærte gjør i dag en kjempejobb. Vi hadde ikke klart oss uten den innsatsen, og de fortjener faktisk å få dette nødvendige løftet i sin kompetanse, slik at de kan gjøre jobben sin enda bedre. Det kan vi gjøre gjennom å følge opp St.meld. nr. 25.

Målet må også være at de som ønsker å arbeide heltid, får den muligheten. Mange årsverk ville blitt fylt dersom det ble gjennomført. Dette vil vi kunne klare ved en styrket kommuneøkonomi, og med en enda bedre kommuneøkonomi vil enda flere kunne ha mulighet til det. Muligheten til deltid må selvfølgelig også være til stede, slik at vi får et variert arbeidsliv som er tilpasset både arbeidskapasiteten og livssituasjonen til den enkelte. Fleksible løsninger med god kompetanse er noe vi kan arbeide for, for å få flest mulig til å jobbe i omsorgen.

Inge Lønning (H) [18:39:00]: På grunnlag av forslaget og komiteens innstilling hadde jeg egentlig ikke ventet at dette skulle bli en reprise på valgkampen for godt og vel ett år siden, men jeg konstaterer at det er enkelte som er opptatt av å kjøre den reprisen. Jeg tror det er til begrenset glede for brukerne av helse- og omsorgssektoren i dette landet. I sin alminnelighet er brukte valgkamper noe av det mest mistrøstige som finnes.

Det må være tillatt å minne både representanten Skjælaaen og representanten Thorkildsen om at det var den forrige regjering som startet arbeidet med den meldingen som komiteen nå arbeider med, og det arbeidet var kommet ganske langt. Det som var hensikten den gangen, var helt klart å vektlegge de kvalitative aspektene sterkere enn de kvantitative, for vi har hatt veldig mange skippertak i årenes løp når det gjelder omsorgssektoren, som alle sammen har hatt det til felles at de har dreid seg om kvantitative størrelser, ikke om kvalitative størrelser. Det var derfor man startet arbeidet med en kvalitetsmelding om omsorgssektoren. Bakgrunnen for det forslaget vi behandler i dag, er at all erfaring viser at nøkkelen til kvalitet er kompetanse. Hvis kompetansen ikke er til stede, er det å etablere den fornødne kvalitet et meget, meget vanskelig prosjekt. Mer komplisert behøver det ikke å være.

Så registrerer jeg at det sendes dobbelte signaler både fra statsråden og fra talspersoner fra regjeringspartiene. På den ene siden berømmer man forslaget og sier at det er godt, og på den annen side sier man at det er ubetimelig at det reises. Jeg kan love at forslagene kommer til å følge med på lasset i komiteens videre behandling av omsorgsmeldingen. Innstillingen fra flertallet i komiteen går jo heller ikke ut på å avvise forslaget, men på å vedlegge det protokollen. Det må jo bety at man ser at det er et vesentlig innhold i forslagene som det er verdt å ta med seg videre, hvis man er interessert i brukerne – vel å merke – av omsorgstjenestene i dette landet.

Jeg forutser at vi får rik anledning til å vende tilbake til elementene i det som kalles Kompetanseløftet 2015. La meg bare her og nå presisere at jeg har ingenting imot noen av de målsettingene som er nedfelt der, men det jeg etterlyser, er operasjonaliseringen for hvorledes man skal innfri målsettingene. Der tror jeg ikke vi vil komme utenom noen av bestanddelene, heller ikke det å hente arbeidskraft fra våre naboland.

Laila Dåvøy (KrF) [18:42:30]: Det var representanten Skjælaaen som også fikk meg til å ta ordet én gang til, og bakgrunnen var hans negative karakteristikk av Bergen kommune og eldreomsorgen som foregår der. Slik jeg oppfattet det, gikk han veldig langt i å reise en type kritikk også mot personalet. Det er klart at vi ikke skal danne oss noe glansbilde. Men det er kanskje litt farlig å generalisere og si at en så stor kommune som Bergen har en veldig dårlig og kompetanseløs personalgruppe – jeg husker ikke akkurat uttrykket han brukte.

Jeg har lyst til å ta et eksempel. En av mine nære pårørende bodde i et kjempestort sykehjem i Bergen i to og et halvt år før hun døde. For henne medførte det en tilværelse fra utrygghet til trygghet. Riktignok tok det litt tid å få plass. Jeg tror kanskje problemstillingen mange sliter med i dag, er at det ofte tar for lang tid før man får hjelp. Mange får ikke nok hjelp, og mange får kanskje ikke innhold nok i den hjelpen de får. Det kan nok skje overalt.

Jeg tror at vi fra denne talerstolen iallfall skal være forsiktige med å karakterisere enkeltkommuner og enkeltansatte i kommuner, eller generelt personell i kommuner, som ikke å ha kompetanse, selv om vi selvfølgelig både i St.meld. nr. 25 og i kompetanseplanen sier at vi trenger mer kompetanse. Men det finnes også en god del kompetanse. Mange kommuner, også Bergen, har eksempler på meget god eldreomsorgspolitikk, både innenfor og utenfor sykehjem, som vi har tatt lærdom av, og som også står nevnt enkelte steder, både i stortingsmeldingen og i andre dokumenter.

Jeg hadde behov for å si dette.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:44:47]: Det er farlig å generalisere. Min mening er ikke å generalisere. Men det er faktisk viktig at en har systemer som sikrer god kvalitet, uavhengig av om en har hjemmesykepleie, om en er i sykehjem eller lignende. Dette er noe av det jeg opplever jeg får meldinger om, og som helt sikkert også Laila Dåvøy, når hun møter Kamp for de eldre og mange andre i Bergen, får meldinger om – om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Jeg tror også at representanten Dåvøy, slik hun har uttalt seg tidligere, er enig i at det er mange uløste oppgaver knyttet til å få eldreomsorgen til å fungere rundt omkring.

Jeg vil gjenta det jeg sa tidligere, at det mangler også folk. Regjeringen har høye ambisjoner om flere årsverk i eldreomsorgen. Jeg er glad for at forslagsstillerne faktisk ser at det er behov for flere. Men jeg vil, i likhet med statsråden, stille spørsmål ved om det er det rette å ta kvalifisert personell fra andre land, som også har behov, for at vi skal kunne få vår eldreomsorg til å fungere. Jeg mener faktisk at det er viktig at en driver god rekruttering her til lands, at en får hevet kvaliteten i utdanningene, og at vi først og fremst konsentrerer oss om det.

Så sier representanten Lønning at det virker som det er noe gammelt oppgulp fra valgkampen vi kommer med. Det undrer meg at representanten Lønning, og Høyre, som for kort tid siden satt i regjeringskontorene, har et så utrolig behov for å markere seg på saker i denne salen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.