Per Ove Width (FrP) [13:10:19]: Som saksordfører ønsker jeg å knytte noen få ord til denne saken. Den forebyggende sikkerhetstjenesten er av defensiv karakter og består av fysiske, organisatoriske, personellmessige og logiske tiltak som skal søke å hindre at spionasje, sabotasje og terrorhandlinger blir satt i verk mot skjermingsverdig informasjon eller objekt. Det utøvende ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste ligger hos nasjonal sikkerhetsmyndighet, forkortet til NSM.

I sivil sektor har Justisdepartementet et overordnet ansvar. På samme måte har Forsvarsdepartementet det overordnede ansvaret i militær sektor. Forsvarsdepartementet har videre det administrative ansvaret for Nasjonal sikkerhetsmyndighet samt forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven.

Sikkerhetsklarering er det sentrale forebyggende sikkerhetstiltaket innenfor personellsikkerheten. Dette tiltaket innebærer at en person som kan få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, blir kontrollert for å avdekke den sikkerhetsmessige kvalifikasjonen. Sikkerhetsklarering skal gjennomføres når en person vil kunne få tilgang til gradert informasjon, jf. sikkerhetsloven § 19. En person som er sikkerhetsklarert, må før kontakt med sikkerhetsgradert informasjon få en særskilt autorisasjon for dette, jf. § 23 femte ledd. Autorisasjon kan gis dersom det ikke er opplysninger som gjør at det hersker tvil om at personen er sikkerhetsmessig til å stole på.

Mens sikkerhetsklarering skjer sentralt ved en klareringsmyndighet, skjer autoriseringen lokalt hos den organisasjonen der det er planlagt at vedkommende skal få kontakt med gradert informasjon. Kontakt med gradert informasjon krever altså en totrinnsprosess der en først må få en sikkerhetsklarering av klareringsmyndigheten og deretter autorisasjon av den organisasjonen der den konkrete kontakten med gradert informasjon vil finne sted. Denne type klarering, som blir praktisert i Norge, blir gjerne omtalt som nivåklarering.

Det er i dag til sammen 68 klareringsmyndigheter. 59 av disse er i forvaltningen, de andre ligger hos Stortinget, Riksrevisjonen og domstolene. Det er på det rene at det er et behov for å redusere antall klareringsmyndigheter. Regjeringen har vurdert fire ulike modeller i forbindelse med omleggingen av dagens struktur. Resultatet har blitt at departementet ønsker en justert videreføring av dagens modell. En samling av fylkesmennenes klareringsmyndighet medfører at det blir 16 færre. Videre ser det ut til at man tilnærmet kan halvere antallet klareringsmyndigheter i forvaltningen, dersom departementene i tillegg innskjerper sin delegeringspraksis. Dette kan skje samtidig som sektorprinsippet blir ivaretatt.

Fremskrittspartiet ser det som en uhensiktsmessig situasjon at det i dag er 68 klareringsmyndigheter. Fremskrittspartiet mener det er hensiktsmessig å redusere dette antall myndigheter til et minimum, slik at det blir en mest mulig lik og profesjonell behandling av denne type saker. Vi ønsker derfor å gå inn for en felles klareringsmyndighet samlet hos NSM, men mener særegne forhold ved Etterretningstjenestens organisasjon fører til at de i tillegg må opprettholde sin klareringsmyndighet.

Til slutt fremmer jeg Fremskrittspartiets forslag til vedtak som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Ove Width har tatt opp det forslag han selv refererte til.

Signe Øye (A) [13:14:35]: Stortinget behandlet våren 2005 en odelstingsproposisjon om endringer i sikkerhetsloven. I proposisjonen ble det påpekt mangler ved saksbehandlingen hos flere klareringsmyndigheter. Derfor er Regjeringen etter en helhetsvurdering av den oppfatning at en justert videreføring av dagens klareringssystem vil være den beste løsningen.

Forslaget innebærer å videreføre dagens system med at departementene er klareringsmyndighet innen sitt myndighetsområde, samtidig som departementene strammer inn sin delegeringspraksis. I tillegg foreslås det at fylkesmennenes klareringsmyndighet samles hos fylkesmannen i Rogaland og fylkesmannen i Oslo og Akershus. Jeg merker meg at målsettingen er at disse to tiltakene skal bidra til en tilnærmet halvering av antall klareringsmyndigheter i forvaltningen. Samtidig vil departementene beholde sin viktige rolle som sikkerhetsansvarlig innen egen sektor.

Jeg konstaterer at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker én felles klareringsmyndighet i Nasjonal sikkerhetsmyndighet, med unntak av Etterretningstjenesten. Høyres medlem i komiteen ønsker på sin side primært to klareringsmyndigheter – en for sivil sektor og en for militær sektor.

Av den grunn vil jeg vise til flertallsmerknaden i innstillingen til lovforslaget i 2005. Her uttrykte flertallet at departementet i en periode skal forsøke med innstramming av dagens desentraliserte ordning. Etter det jeg forstår, er det nettopp en slik innstramming Regjeringen nå legger opp til.

Det er viktig at departementet i en periode framover nå arbeider for å redusere antallet klareringsmyndigheter innenfor dagens ordning, slik stortingsmeldingen skisserer. Jeg regner med at Regjeringen vil følge utviklingen nøye, slik at de tiltak som gjennomføres, gir størst effekt. Skulle reduksjonen i antall klareringsmyndigheter ikke oppnås, er jeg trygg på at Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak, og at det da kan være aktuelt å se nærmere på de andre strukturalternativene som drøftes i meldingen.

Jan Petersen (H) [13:17:22]: Jeg mener det er viktig å få en lik og profesjonell behandling av disse viktige spørsmålene, og registrerer med glede at mange mener det er nødvendig å få færre instanser inn i bildet.

Sist denne saken ble behandlet var det flere enn Høyre som mente at modellen burde være to klareringsorganer, et for det militære og et for det sivile. Det var også et standpunkt som har hatt bred støtte blant mange høringsorganer, det gjelder bl.a. LO, NHO, flere kommuner, Politidirektoratet, Forsvaret, Forsvarets etterretningstjeneste og ca. halvparten av departementene. Nå får vi bare konstatere at det er lov å ombestemme seg, og at bl.a. Arbeiderpartiet ikke lenger er med på dette standpunktet. Men jeg ble oppmuntret av at representanten Signe Øye var meget oppmerksom på at man burde følge praksis og se om man får den forenklingen som alle ønsker at vi skal få, og jeg ser derfor muligheten til å komme tilbake til saken.

For mitt vedkommende mener jeg at de beste grunner taler for at vi står på det standpunktet som ble tatt i 2005, og vil derfor ta opp det forslaget som ligger i innstillingen.

Jeg må imidlertid bemerke at jeg ikke helt får tak i premisset for at Arbeiderpartiet har ombestemt seg. Riktignok står det at det er en samlet vurdering som har ført frem til dette standpunktet, men hva denne samlede vurderingen skal bestå i, er man litt mer hemmelighetsfull om. Det får så være. Siden saken fortsatt er til observasjon, vil vi ha mulighet til å komme tilbake til dette.

Presidenten: Representanten Jan Petersen har tatt opp det forslaget han selv refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.