Gunvor Eldegard (A) [10:02:54]:I 1981 vart Gro Harlem Brundtland den første kvinnelege statsministeren i Noreg. I åra etter vart det etterfølgt av mange tiltak for å auka likestillinga i Noreg, som f.eks. tilrettelegging for kvinners inntog i arbeidslivet. I dag ser me dessverre at arbeidslivet framleis slit med mangel på likestilling. Det er stereotypt, og det er tradisjonelt.
I Soria Moria-erklæringa står følgjande:
«Vi vil føre en politikk som gir kvinner og menn like muligheter og reell likestilling. Selv om norske kvinner og menn formelt sett har de samme rettigheter, er det langt igjen før vi har skapt reelt like muligheter. Vi vil forskjellsbehandle kjønn når det er nødvendig for å skape full likestilling.»
Dette er eg veldig glad for står i Soria Moria-erklæringa, men det er langt igjen før me er i mål.
Eg er viss på at nøkkelen til eit meir likestilt samfunn i dag ligg i å endra den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Får me til det, vil me òg få til likestilling. Og for å få bukt med den kjønnsdelte arbeidsmarknaden må me starta med utdanninga. Det er årsaka til at eg i dag har stila denne interpellasjonen til utdanningsministeren. Det angår sjølvsagt også likestillingsministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og næringsministeren.
Eg har fire forslag til korleis me kan vera med og retta opp mangelen på likestilling. Det er gjennom
Eg vil komma tilbake til desse forslaga.
For meg utgjer kjernen i å vera politisk engasjert eit ønske om eit betre samfunn for framtidas generasjonar. Det norske samfunnet gav meg moglegheit til å utdanna meg som ingeniør, og det er eg glad for. Samstundes veit me at mange av dagens unge vert påverka av foreldra sine når det gjeld val av utdanning og yrke, noko som kan føra til sjølvavgrensing. Dei moglegheitene alle har, vert ikkje reelle for alle.
Me veit også at dagens unge vel tradisjonelt når det gjeld utdanning og yrke. Det er høgt fråfall i vidaregåande opplæring. Me veit at mange, spesielt kvinner, jobbar ufrivillig deltid og har eit sterkt ønske om å jobba heiltid. Me veit òg at kvinner i dag tener 14 pst. mindre enn menn, sjølv med same stilling. Ei urovekkjande utvikling er at lønnsforskjellane også aukar blant dei med høgare utdanning. Forskarar meiner at ei av forklaringane er val av utdanning. Kvinner vel ofte lærarutdanning eller utdanning innan helse- og sosialfag, mens menn gjerne vel tekniske eller naturvitskaplege fag. Det siste vert gjerne verdsett med høgare lønn. Dette er alvorleg, fordi det har konsekvensar for fordelinga av makt og posisjonar i samfunnet. I framtida vil også behovet for arbeidskraft med fagutdanning og høgare utdanning vera stort.
Eit likestilt arbeidsliv er meir enn eit mål, det er tvingande nødvendig. Difor er det svært trist at enkelte parti ikkje ser nødvendigheita eller puttar problemstillinga i «typisk kvinnesak»-bås. Det betyr i realiteten pynt i talar og inga reell handling. Her ønskjer eg å retta ei spesiell utfordring til Framstegspartiet, som ikkje har nokon politikk om dette i sitt program.
Det er gledeleg at det faktisk òg skjer ein del i samfunnet vårt på dette området. Seinast i går kveld kunne me høyra på nyheitene at LO og NHO på Sørlandet jobba saman for å få fleire jenter inn i teknisk utdanning. NTNU har flotte program for å få inn jenter. På Etterstad videregående skole i Oslo har dei gjennom fleire år jobba aktivt for å få inn fleire jenter til elektrofag og mekaniske fag. Og det syner seg at med aktive tiltak er det etter kvart fleire jenter som vel desse utdanningane.
Det som skjer, er at alle jenter i Oslo som søkjer elektrofag eller mekaniske fag, får anledning til å verta slusa inn til Etterstad videregående skole. Dette er fordi dei då skal få eit miljø, noko som er svært viktig. I tillegg vert dei tilbodne «Ta plassen-kurs», der dei vert inviterte til skulen, vert presenterte for faget og får møta lærarar og andre jenter som har søkt. Oppfølging av jentene etter at dei har starta på skulen, er òg eit tiltak for å ta vare på jentene.
Eg vil seia at desse jentene er utruleg heldige. Eg skulle ønskja at det var slik for alle jentene eller gutane som søkte utradisjonelle fag, men slik er det faktisk ikkje, for det er opp til den enkelte skulen å avgjera om dei ønskjer å jobba med dette eller ikkje.
Eksempla frå denne skulen kunne godt ha vorte brukte i andre fylke og skular også. Det kunne ha virka inn på dei linjene der me prøver å få fleire gutar inn. Det bør vera ein nasjonal strategi, slik at det vert like moglegheiter over heile landet og me i fellesskap kan nå eit mål om eit likestilt samfunn.
Så er det ein ting til som er veldig viktig i Noreg. Når jentene har valt utradisjonelle yrkesfag, er det veldig viktig at dei også får læreplass. Eit yrke og fagbrev gjer òg at fleire søkjer til ingeniørutdanninga. Framtidas Noreg treng mange ingeniørar.
I mange år har organisasjonen Kvinner i mannsyrker jobba for å få fleire jenter til å velja utradisjonelt. Jenter som sjølve er elektrikarar, bilmekanikarar, snekkarar og ingeniørar, har reist rundt på ungdomsskular og halde foredrag for jenter. Me veit at førebilete er noko av det viktigaste når ein skal velja yrke. Kvinner i mannsyrke har òg jobba for å ta vare på dei jentene som allereie har valt, då me veit at ein ofte kan vera einsam i utradisjonelle yrke. Mykje positivt arbeid er gjort, men ein liten organisasjon som dette kan ikkje dra eit så stort lass åleine.
Det er også skrive ei bok om temaet, «En av gutta?» av Ellen Møller og Inger Vagle. Boka handlar om skule og bedriftsutvikling for å gjera gutedominerte handverksfag attraktive for jenter.
Mykje godt arbeid er gjort på mange område. Det gjeld berre å samla erfaringane og laga eit felles prosjekt på det.
Biletet er ikkje svart/kvitt på alle område i samfunnet vårt. Det finst òg positive trekk. Innanfor høgare utdanning utgjer kvinner meir enn halvparten av studentane. Det same gjeld innanfor studieretningar som tidlegare var mannsdominerte – f.eks. medisin, jus og farmasi. Derimot ser vi at kvinner framleis utgjer mindretalet blant professorane og i høgare vitskaplege stillingar generelt.
Eg meiner at me må begynna så tidleg som mogleg når det gjeld å rette opp skilnadene på arbeidsmarknaden og i utdanningssystemet. Dei ulike delane av utdanningssystemet må sjåast i samanheng. Regjeringa har allereie teke eit grep ved å føra ansvaret for barnehagane over til Kunnskapsdepartementet. Barnehagen er ein frivillig del av utdanningssystemet og ein viktig læringsarena. Me veit at sosialiseringa i typiske kjønnsroller skjer tidleg.
Eg er sikker på at utdanningssystemet kan bidra til utjamning av sosiale skilnader i samfunnet, men me kan også bruka det til å endra den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Som eg starta med, er det fire tiltak eg synest me må konsentrera oss om.
Ein nasjonal strategi for å få fleire til å søkja utradisjonelt: Eg har nemnt ulike eksempel på det som skjer i dag, og det har skjedd mykje før. På 1980-talet hadde me t.d. eit prosjekt som heitte BRYT-prosjektet. Det var eit samarbeid mellom dei nordiske landa. Målet var å få fleire kvinner til å velja mannsdominerte utdanningar og yrke, og også å få gutar til å velja utradisjonelt. Det kom mange positive erfaringar ut av dette prosjektet, og dei erfaringane kan vera gode å ha for å etablera ein strategi for begge kjønn.
Internship i skulen: I praksis vil det seia at me tidleg i skulefasen må ha eit mykje tettare samarbeid mellom næringslivet og arbeidsplassane og skule/utdanning, slik at elevane allereie i ein tidleg fase kan læra om moglege arbeidsplassar.
Rådgiving: Me veit at tilgangen på rådgiving i ungdomsskulen er for dårleg. Mykje kan gjerast her. Eg trur me kanskje må satsa på utdanning av rådgivarar, for eg trur at rådgivarane spelar ei nøkkelrolle for å hjelpa ungdommane i val av yrke.
Prosjekt i utdanning: Moderat kjønnskvotering er f.eks. eit verkemiddel som har vore brukt, og som igjen kan takast i bruk dersom me ønskjer å gjera noko med det. På 1980-talet var det slik at gutane fekk poeng for å koma inn på sjukepleiarskulen, og jentene fekk poeng dersom dei skulle inn på ingeniørhøgskulen. Slike tiltak er enkle å setja inn, og dei er ikkje spesielt kostbare heller. Men det er avhengig av at me ønskjer og bestemmer oss for at dette vil me, dette er eit mål som me i fellesskap ønskjer å oppnå.
Statsråd Øystein Djupedal [10:13:50]:Jeg er enig med representanten Gunvor Eldegard i at det er langt fram til reell likestilling i arbeidslivet. Norge har et av de mest kjønnsdelte utdannings- og arbeidsmarkedene i Europa. Det betyr utfordringer i forhold til fordeling av ansvar, roller, makt, posisjoner og økonomiske ressurser.
Kvinners månedslønn utgjorde i 2005 84,7 pst. av menns lønn, og det er langt vanligere at kvinner jobber deltid. Hele 80 pst. av de deltidsarbeidende er kvinner. På utdanningsområdet, som er mitt ansvar, er det likevel flere positive utviklingstrekk. Det har vært en sterk økning i kvinnenes utdanningsnivå i løpet av de siste 30 årene. Fra midten av 1970-årene og til midten av 1980-årene stod kvinnene for nesten hele studentveksten ved de høyere utdanningsinstitusjonene våre. I 2001 var seks av ti universitets- og høyskolestudenter kvinner. I de siste årene har også kvinneandelen vist en sterk økning innenfor høyere grads studier, og det på alle fagområder. Det er også liten forskjell i lengden på de utdanningene kvinner og menn tar.
Kvinnelige studenter er i dag i flertall der menn tidligere dominerte studiet. Det gjelder f.eks. medisin, der 61 pst. er kvinner, farmasi, 73 pst., odontologi, 68 pst., og også på jusstudiet er flertallet nå kvinner. Andelen kvinner som tar doktorgrad, har også økt de siste årene og lå på 40 pst. i 2005. Utfordringen på studentnivå er å få flere kvinner til å velge realfag, matematikk, fysikk og ingeniørutdanningene, som også interpellanten var inne på.
I fjor høst etablerte Kunnskapsdepartementet Nasjonalt forum for realfag. Det skal være en møteplass for representanter for regjering, arbeidsliv og utdanningssektor. Et av de viktige spørsmålene som forumet skal være opptatt av, er nettopp rekruttering av jenter til realfag.
En annen hovedutfordring i akademia er den skjeve kjønnsfordelingen når det gjelder høyere vitenskapelige stillinger. Kvinners underrepresentasjon på dette området er et demokratiproblem, fordi kvinner i mindre grad enn menn er med på å beslutte forsknings- og utdanningsmessige prioriteringer. Det er nødvendig at både institusjonene selv og departementet her tar et felles løft. Ved mange universiteter er likestilling høyt prioritert. Det kommer til uttrykk bl.a. i institusjonenes likestillingsplaner. Utviklingen går likevel altfor langsomt, og mange virksomheter etterspør mer drahjelp.
Departementets Komite for integreringstiltak – Kvinner i forskning, som nå har virket i tre år, har fått mange positive tilbakemeldinger fra institusjonene. Komiteen har bl.a. besøkt en rekke virksomheter og arrangert seminarer, og har bestilt flere forskningsrapporter som har gitt ny og viktig kunnskap. Denne komiteens rådgiver- og pådriverrolle er så verdifull at departementet har besluttet at komiteen skal fortsette sitt arbeid i en ny treårsperiode. I den foreløpige sluttrapporten fra komiteen pekes det på at rekrutteringsprosessen til vitenskapelige stillinger må undersøkes nærmere, og at man bør arbeide for å utvikle et akademisk lederskap i et likestillingsperspektiv, fordi likestilling innenfor akademia i stor grad dreier seg om lederskap og kulturendring.
Men dette spørsmålet angår selvfølgelig ikke akademia alene. Det gjelder hele det norske samfunnet. Norske kvinners yrkes- og samfunnsdeltakelse har de siste 30–35 årene gjennomgått store endringer. Kvinnenes sterke inntog i akademia er et bevis på dette. Likevel ser vi samtidig at yrkesstrukturen i løpet av de siste tiårene langt på vei har holdt seg kjønnsstereotyp. Kvinnene dominerer omsorgsyrker og skole, menn næringsliv og ledelse. Mange kvinner befinner seg følgelig i lavtlønnsyrker, mens menn hever de høyeste lønningene. Og det er ikke noe markant skille mellom privat næringsliv og offentlig sektor. Vi kan ikke akseptere en situasjon der kvinner fortsetter å være fraværende på viktige arenaer der avgjørelser tas. Samfunnet som helhet mister mye verdifull kompetanse om bare det ene kjønn dominerer et yrkesområde. Det er også, som interpellanten var inne på, behov for at flere gutter velger utradisjonelle yrker. Omsorgssektoren trenger stadig mer arbeidskraft, og vi må på dette området sørge for at vi rekrutterer fra hele befolkningen, ikke bare blant kvinner.
Barnehager og skoler er også langt på vei kvinnedominerte arenaer. Kvinnelige førskolelærere og lærere gjør en fantastisk jobb, men jenter og gutter trenger kontakt med både voksne kvinner og menn i oppveksten. Kjønnsrolleidentitet og kjønnsrollemønster formes i barnehagen og forsterkes gjennom skolegangen. Det er viktig både hvem barna møter, og hvordan de voksne formidler verdier som likestilling og likeverd. Arbeidet for å endre den skjeve fordelingen av kvinner og menn på arbeidsmarkedet er en langsiktig prosess, som må starte allerede i barnehagen og i utdanningssystemet.
Det å fremme likestilling i opplæring og utdanning er et overordnet utdanningspolitisk mål. Helt siden 1970-tallet har likestilling vært en integrert del av læreplanen for grunnskolen og den videregående skole. I dag er likestilling et selvfølgelig element i læreplanen, i opplæringsloven, i rammeplanen for barnehager og i andre mål- og styringsdokumenter for sektoren. Samtidig gjelder selvfølgelig også likestillingsloven i skole og lærebedrifter. Likestillingsarbeidet skal med andre ord foregå i all opplæring og utdanning, på alle nivåer.
Men vi vet i dag lite om i hvilken grad likestillingsarbeidet når ut til den enkelte skole og til den enkelte barnehage. Mye kan tyde på at det i liten grad når ut, siden statistikken over tiår har vist seg så stabil, spesielt innenfor yrkesfagene. Det er flere gutter enn jenter på yrkesfaglig studieretning. Det er også flere gutter enn jenter som er lærlinger. Fordelingen av gutter og jenter mellom de ulike yrkesfagene viser f.eks. at det er 89 pst. jenter på studieretningen helse- og sosialfag og 86 pst. på formgivingsfag. På byggfag, elektrofag, mekaniske fag og tekniske byggfag er 90 pst. gutter.
Hvis vi skal oppnå en bedre balanse på lang sikt i opplæring, utdanning og arbeidsliv, trenger vi mer kunnskap. Vi har behov for å vurdere effekten av enkeltstående tiltak, og vi må ha fakta om hvilke virkemidler som er mest hensiktsmessige.
Departementet har for perioden 2007–2011 lagt en egen strategi for likestilling. Et viktig element i denne strategien er å hente inn ny kunnskap og prøve ut ulike tiltak. Denne strategien skal ha tre hovedsiktemål. Det første er å sikre likestilt opplæring og læringsmiljø. Vi trenger økt kunnskap om læringsmiljø og sosialisering, slik at det miljøet vil tilbyr barn og unge i barnehager og skoler, i størst mulig grad utfordrer dem i forhold til tradisjonelle kjønnsroller – samtidig som det gir muligheter for både gutter og jenter.
Seksuell trakassering er eksempel på et felt vi bør ha mer kunnskap om. I Sverige har studier avdekket et stort omfang av seksuell trakassering i skolen. Mye tyder på at problemet også eksisterer i norsk skole. Et annet område er gutters situasjon i skolen. Karakterstatistikken viser at jenter gjør det bedre enn gutter i alle fag i skolen, bortsett fra i kroppsøving.
Det andre hovedområdet i planen er å inspirere til mindre tradisjonelle fag- og yrkesvalg, som interpellanten var mye inne på. Det å bevisstgjøre barn og unge om hvilken betydning kjønn har for utdannings- og yrkesvalg, må starte opp tidlig. Kjønnsperspektivet bør innarbeides som en bevisst del av skolens utdannings- og yrkesrådgivning.
Det tredje hovedområdet går ut på å sikre bedre kjønnsbalanse blant ansatte i barnehage og skole. Hvordan øker vi menns interesse for å søke utdanning til viktige arbeidsområder som i dag domineres av kvinner, og – ikke minst – hvordan klarer vi å beholde dem i yrket?
Innholdet i lærerutdanningene blir viktig framover. Vi trenger mer kunnskap om hvordan disse utdanningene møter studentene, og hvordan innholdet i lærerutdanningene appellerer til kvinner og menn. Her vil vi bl.a. bygge videre på det viktige arbeidet som har vært gjort gjennom Handlingsplan for likestilling i barnehagene, som gikk fra 2004 til 2007. I handlingsperioden så langt har vi fått 1 109 flere menn i barnehagene. Det er en bra økning i et så typisk omsorgsyrke. Vi ser også en økende interesse blant menn for å ta førskolelærerutdanning. Departementet vil derfor videreføre arbeidet med likestilling i barnehagen utover 2007. Dette vil bli en viktig del av strategien for likestilling for 2007–2011, som vi da skal legge fram. Strategien vil innholde forslag til konkrete tiltak som kan føre til endringer når det gjelder likestilling, og når det gjelder fordelingen mellom kvinner og menn i barnehager og i opplæring og utdanning.
Det er et omfattende og nødvendig arbeid som mitt departement gjør for at vi i framtida skal få til et mer likestilt arbeidsliv. Arbeidet vil ta lang tid. Men utdanningsmyndighetene alene kan ikke ta ansvaret for å løse alle de utfordringene vi ser. For å nå målet må mange myndigheter, næringslivet og organisasjonene i arbeidslivet dra sammen. Kunnskapsdepartementet skal bidra. Jeg vil følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere nye tiltak for å møte likestillingsutfordringene framover.
De fire utfordringene som interpellanten har til meg i dag, er alle viktige deler av en sånn strategi framover. Dette med rådgivningstjenesten, som interpellanten var spesielt opptatt av, er noe som vi også har løftet fram i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, …og ingen sto igjen. Vi ser for oss økt fokusering på å få en mer relevant rådgivningstjeneste. Den har med rette blitt kritisert, og dette vil være et av de tiltakene der en mer kompetent rådgivningstjeneste selvfølgelig også vil legge til rette for mer utradisjonelle yrkesvalg, som er en viktig bit av dette.
Gunvor Eldegard (A) [10:23:42]: Eg vil takka ministeren for svaret. Eg er veldig glad for at me har ei regjering som har som mål at dei vil føra ein politikk som gir kvinner og menn like moglegheiter og reell likestilling. Eg er glad når ministeren seier at ein no skal leggja ein strategi for å få likestilling. Måla i strategiarbeidet er svært viktige, og er glad for at ministeren seier at me skal få fleire menn inn i tradisjonelle kvinneyrke. Eg går ut frå at også kvinner inn i mannsyrke skal vera ein del av strategien.
Eg vil seia til ministeren at det er veldig bra at me skal prøva å tileigna oss kunnskap. Men det finst faktisk masse kunnskap på området. Eg nemnde mange eksempel i stad, og eg har enda fleire. Eg trur ikkje me treng å finna opp alt krutet på nytt. Ved å samla dei erfaringane me har gjort dei siste åra, har me masse. Det er kjempeviktig.
Ministeren seier noko som eigentleg er ganske alvorleg, at ein skal ta vare på gutane i skulen, for dei gjer det så mykje dårlegare på skulen enn jentene. Det er kjempebra at me gjer ein innsats for å få fram gutane. Men da vert det nesten enda meir paradoksalt, ved at det likevel er gutane som skal gå ut i arbeidslivet og få dei jobbane som gir mest inntekt, sjølv om dei i utgangspunktet var dårlegare stilte enn jentene. Eg er veldig glad for at ein også tek det på alvor.
Eg er veldig einig med utdanningsministeren i at me må få til ei samhandling, med arbeidstakarorganisasjonane, sjølvsagt, fagforeiningane, med næringslivet generelt, med utdanningssystema og med dei andre departementa. Men eg trur likevel at nokon må ta eit overordna ansvar, som eg ser at utdanningsministeren er i ferd med å gjera no, med å leggja opp denne strategien for at me saman skal kunna nå måla.
Til slutt har eg lyst til å ta eit lite eksempel som eg synest er hyggeleg. På den skulen eg nemnde, gjer dei ganske mykje. Plutseleg kan dei ha ein open dag for jenter på denne skulen for bl.a. å læra dei om elektrofaget og mekanikarfaget. Jentene får da lov til å skriva loggar. I utdraga frå dei står det t.d.: «Jeg koplet ledninger, lagde snurrebass, lagde tegning og spilte spill.» Ei anna jente laga diodar med batteri. Fadderen hennar hadde hjelpt henne med det. Under spørsmålet «Hva opplevde du?» svarar ei: «Jeg fikk lyspæra til å lyse.» Og det står: «Mekaniske fag og elektro er ganske kule fag for meg.»
Så det nyttar når me set inn tiltak.
Statsråd Øystein Djupedal [10:26:54]: Bare det at Stortinget tar opp denne type problemstilling, er veldig viktig for å komme videre. Vi fra departementet, selvfølgelig i samarbeid med det øvrige samfunns- og arbeidsliv, har en veldig viktig rolle å spille. At man får offentlig oppmerksomhet gjennom en interpellasjonsdebatt i Stortinget, er et veldig viktig bidrag, som sender et veldig tydelig signal om at Stortinget er opptatt av denne problemstillingen og ønsker å gå videre med den. La meg gi ros til interpellanten for å reise en veldig viktig debatt om et veldig viktig tema. Og jeg tror alle erkjenne at dette selvfølgelig krever et tett samarbeid mellom mange ulike aktører.
Det er minst like viktig å få guttene til å velge utradisjonelt som det er å få jentene til å velge utradisjonelt. Den strategien vi har hatt for å få flere menn i barnehagene, har vært ganske vellykket. Når man besøker barnehager som har gutter, ser man at det ofte er ganske enkle ting som gjør at de forblir i barnehagen. Guttene har hatt en tendens til å være der en kort tid, og så forsvinner de. Litt spøkefullt sagt: Guttene har ikke hatt noen å prate med. Det betyr noe så enkelt som at hvis man har to mannlige ansatte, og har begge på samme avdeling og ikke én gutt på hver avdeling, gjør det at de blir lenger. Da har de noen å diskutere fotballkamper eller lotto- eller tippekuponger med. Det er så enkle sosiale mekanismer som skal til for å lykkes med at guttene blir lenger i barnehagen. Dette bevisstgjøringsarbeidet har de vært flinke, f.eks. ved Dronning Mauds Minde i Trondheim, som er den største institusjonen som utdanner førskolelærere. Vi ser at rekrutteringa har blitt bedre. Det er bare ett eksempel på hva man kan gjøre med kunnskap.
Interpellanten har helt rett i at vi ikke skal prøve finne opp kruttet på nytt. Det finnes veldig mye erfaring og kunnskap. Over år er det innhentet mye på dette området. Derfor bygger vi videre på det i den nye strategien vi skal lansere.
La meg understreke de to andre tiltakene vi er i gang med.
Nasjonalt forum for realfag er etablert i samarbeid med arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Vi har hatt vårt første møte, og vi skal ha et nytt møte nå i starten av februar. Å få kvinner til realfag er et veldig viktig tema her. Jeg er veldig glad for at partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene også ser hvor viktig dette er. Dette vil være et tema jeg vil ta opp for å få en egen strategi for hvordan få kvinner til å velge de yrkene som knyttes til realfag.
Det andre er den komiteen – Kvinner i forskning – som har vært ledet av Kari Melby fra NTNU, og som nå avslutter sitt treårige arbeid. Den skal overlevere en evalueringsrapport til meg om kort tid. Vi har allerede besluttet å videreføre dette, for vi ser at kvinner har gjort et stort inntog innenfor akademia. Det er et flertall av kvinnelige studenter, og mange stillinger på lavere nivå besettes av kvinner. Men vi ser også en veldig skjev rekruttering til de høyeste vitenskapelige stillingene, særlig innenfor teknologi og naturvitenskap. Det er en veldig viktig utfordring for oss i akademia å få et mer likestilt arbeidsliv også i de øverste ledende stillingene ved universitetene og forskningsinstitusjonene våre. Vi går glipp av så mye talent og så mye dyktighet simpelthen fordi kvinner ikke tar de lengste utdanningene innenfor disse fagene. På denne måten gjør vi Norge som nasjon fattigere. Så dette har også et nasjonalt perspektiv, ikke bare et kjønnsperspektiv.
Arne L. Haugen (A) [10:30:35]: Først og fremst vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp denne viktige saken, og jeg vil takke statsråden for et interessant svar.
Jeg tilhører vel et kjønn og en generasjon som kanskje må sies å ha bidratt lite, i hvert fall praktisk, i likestillingsarbeidet, så mine erfaringer og min kompetanse er kanskje lite å bidra med. For mange år siden var det en venn av meg som hadde en framtredende posisjon i norsk næringsliv som uttalte:
«Norske selskapers styrerom er overbefolket av nervøse menn i dress og slips. Innslag av en, eller flere, kvinner i dette miljøet vil uansett løfte styrets samlede kompetanse.»
Dette var nok en spissformulering, men uttalelsen virket i hvert fall inspirerende på meg i det arbeid jeg har gjort for å få jenter og gutter til å velge utradisjonelt, og for å få til en bedre balanse mellom kjønnene i samfunns- og arbeidslivet. Så derfor har jeg dristet meg til å tegne meg til denne debatten, for jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg ønsker å gi til beste i dette korte innlegget.
Det at ungdom velger tradisjonelt, er den store utfordringen i likestillingsarbeidet, og disse tradisjonelle mønstrene må vi få gjort noe med. Full likestilling i arbeidslivet tror jeg for øvrig ikke blir en naturlig tilstand før det er reell og full likestilling i heimen. Det tror jeg er helt fundamentalt. Jeg slutter fullt ut opp om de strategiene for likestilling som statsråden har gjort rede for her i dag. Det er viktige tiltak. Jeg oppfatter at dette er de overordnede, langsiktige strategiske grepene som må gjøres. Men mye kan etter mitt syn også gjøres lokalt og regionalt, og fortløpende, og vi må være utålmodige.
Da må vi som eiere av utdanningsinstitusjonene ta dette ansvaret inn over oss. Det er en rekke eksempler på at når det kjøres gode informasjonskampanjer, gjerne i samarbeid mellom næringsliv og skole, skaper det resultater.
Trondheim kommune har lyktes godt i å rekruttere menn inn i barnehagene, og da er man et stykke på vei. Det er i heimen og i barnehagen dette arbeidet starter.
Jeg tror næringslivet må være mye mer aktivt med i grunnskolen enn det det er i dag, det må være næringslivets representanter som beskriver mulighetene for å velge utradisjonelt i yrkeslivet. Det er i første rekke de, sammen med ungdom som har valgt utradisjonelt, som er troverdige informatører og forbilder. Min erfaring er at næringslivet er meget motivert og villig til å delta i dette arbeidet, men det kan nok stilles spørsmål ved hvor aktive og motiverte pådrivere skoleledere og skoleeiere er villige til å være. Jeg tror det er viktig at statsråden oppmuntrer og stimulerer til slike prosjekter. Det kan minne om ad hoc-arbeid, men jeg tror slike prosesser må kjøres kontinuerlig og være ett av flere tiltak som bringer oss framover.
Jeg tror for øvrig interpellanten pekte på et sentralt tema da hun tok fram rådgivningsfunksjonen i grunnskolen. Jeg tror det er helt nødvendig å oppgradere denne funksjonen, kanskje organisere arbeidet på en annen måte, og gjøre mer aktiv bruk av næringsliv og samfunnsliv også i denne funksjonen på en mer integrert måte. Etter mitt syn er det noe som fylkeskommunen som skoleeier, men framfor alt også kommunen som eier av barnehage og grunnskole, må prioritere høyt. Og det må ikke bare prioriteres og vektlegges i planverket, det må til en ekstra innsats og et stort engasjement.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:35:23]: Representanten Eldegard tek opp eit viktig tema her i dag. Likestillingslova § 1 pålegg offentlege myndigheiter å arbeide aktivt, målretta og planmessig for å fremje likestilling. Likestillings- og diskrimineringsombodet si rolle som pådrivar og handhevingsmyndigheit er i denne samanhengen viktig. Ombodet si pådrivarrolle må styrkjast.
Dersom vi skal nå målet om eit likestilt samfunn, er det viktig å motivere ungdom til utradisjonelle yrkesval, som fleire har vore inne på.
NTNU har teke denne utfordringa på alvor. I likestillingsplanen sin beskriv dei bakgrunnen for at dei tek likestilling på alvor:
-
At begge kjønn får ta del i forsking, undervisning og leiing, vil bidra til større mangfald og dermed til å heve kvaliteten på heile verksemda.
-
NTNU skal profilere seg som eit attraktivt universitet, der begge kjønn har like moglegheiter.
-
Ein aktiv likestillingspolitikk kan bli eit komparativt fortrinn for NTNU i konkurranse om dei beste studentane, lærarane og forskarane, og deira kandidatar vil gjere ein betre jobb, tilpassa samfunnet.
For å oppnå tilnærma lik kjønnsfordeling ved alle studium har dei sett som mål å fortsetje arbeidet for å rekruttere fleire kvinnelege studentar til teknologiske og naturvitskapelege fag samt arbeide for å auke kvinnedelen ved andre mannsdominerte studium. Det er òg eit mål for dei å sikre mannleg rekruttering til kvinnedominerte fag.
NTNU har sett i verk mange tiltak for å nå sine mål. Mange av dei tiltaka som dei har sett i gang, kan nok vurderast positivt av andre utdanningsinstitusjonar, t.d. å motivere jenter til å ta realfag i vidaregåande skule og å bruke kvinnelege teknologi- og realfagstudentar og kvinnelege teknologar målbevisst i rekrutteringsarbeid som er retta mot ungdomsskulen og den vidaregåande skulen. Det gir også moglegheit til å kvotere jenter ved opptak til studium med spesielt låg jentedel. Eit anna eksempel er at dei har sett i gang pilotprosjekt med fokus på både fagleg innhald, formidling og studiemiljø innan enkeltfag med særleg låg eller fallande kvinnedel.
Hovudgrunnen til at norske kvinner tener mindre enn menn, er at kvinner og kvinnegrupper, særleg dei med høg utdanning, blir verdsette lågare enn menn og mannsdominerte grupper med tilsvarande utdanning. Det er dette som blir kalla verdsetjingsdiskriminering. Kvinner tener mindre enn menn trass i at dei har tilsvarande utdanning, ansvar og kompetanse. Dette skjer fordi kvinnene jobbar i tradisjonelle kvinneyrke. Vi må arbeide for å motverke slik verdsettingsdiskriminering!
Det å fordele fråværet frå arbeidsmarknaden meir likt mellom mor og far vil også kunne verke likelønsfremjande på sikt. Planleggingsdagar i barnehagen og fråvere på grunn av sjuke barn er ikkje øyremerkt mødrene. Her må både arbeidsgivarane og fedrane bli bevisstgjorde.
Det er viktig at partane i arbeidslivet arbeider for auka likestilling. NHO, f.eks., har fokusert på dette gjennom sitt Female Future-prosjekt. Men det er behov for auka innsats for å sikre at kvinnene blir rekrutterte til posisjonar som tradisjonelt har vore dominerte av menn.
Samtidig er det viktig at menn blir oppfordra til å velje yrke som tradisjonelt er kvinnedominerte. Eit eksempel er prosjektet «Menn i barnehagen». Det viser seg at når ein først har tilsett ein mann, er det veldig mykje lettare å rekruttere fleire. I tillegg har enkelte barnehagar valt å setje opp løna for å betre rekrutteringa.
Bondevik II-regjeringa foreslo og fekk vedteke at deltidstilsette skal ha fortrinnsrett til utvida stilling, framfor at arbeidsgivar føretek ny tilsetjing i verksemda. Dette er ein viktig regel for kvinner og menn som ufrivillig jobbar deltid, og kjem mange ufrivillig deltidsarbeidande i helsesektoren til gode.
Samtidig må vi tore å sjå at lønsforskjellane på arbeidsmarknaden også har innverknad på arbeidsdelinga i heimen. Derfor er det viktig å stimulere fedrar til å ta meir ansvar for barneomsorg og husarbeid. I så måte er auka pappapermisjon eit viktig grep. Pappaperm gir ein langtidseffekt på arbeidsdelinga i heimen, også etter at foreldrepermisjonen er over. Eg vil utfordre Regjeringa til å fortsetje den opptrappinga regjeringa Bondevik starta. No er pappapermen på seks veker. Målet er ti veker innan utgangen av stortingsperioden. I tillegg er det viktig at alle fedrar får rett til pappaperm, uavhengig av inntekta og arbeidet til mora før fødselen.
Lik rett og lik moglegheit er viktig, men valfridomen for den enkelte er også avgjerande ved val av utdanning og yrke. Utfordringa er likevel at forventningane i nærmiljøet og strukturane i samfunnet ikkje gjer valfridomen i forhold til eige liv reell. Vi er bundne av tradisjonar og vanar. Her har vi alle ei utfordring!
Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:40:54]: Interpellanten har helt rett: En nøkkel til et bedre og mer likestilt arbeidsliv består i å få flere jenter til å velge utradisjonelle yrker, sier Eldegard i sin interpellasjon. Det er åpenbart et paradoks at mens kvinner gjør seg sterkere gjeldende i høyere utdanning enn gutter, og vi står foran en situasjon hvor vi får flere kvinner enn menn i akademiske yrker, har vi ikke klart å svekke det kjønnsdelte arbeidslivet. Kvinner blir leger, lektorer og psykologer. Menn blir ingeniører, direktører og næringslivsledere. Kvinnene dominerer offentlig sektor, mens menn tar toppjobbene i privat sektor.
Jeg vil benytte denne debatten til å rette søkelyset på behovet for å støtte kvinner som vurderer å satse i egen virksomhet. I Soria Moria-erklæringen heter det at Regjeringen vil sikre gründere og etablerere gode sosiale ordninger, bl.a. ved å se på vilkårene for selvstendig næringsdrivende til å kombinere yrkeskarriere med barneomsorg. Det er tydeligvis slik, selv om det ikke burde vært slik, at kvinner i større grad enn menn vektlegger mulighetene for å balansere hensynet mellom familie og omsorgsansvar for barn med hensynet til sin yrkeskarriere. Det skulle ikke vært slik, men slik er det.
Kunnskapsministeren viste i sitt svar til flere tiltak som vil virke positivt, og det er bra. Men skal vi lykkes med å sikre oss et likestilt arbeidsliv, må flere – ja alle – departementer på banen. I debatten om et representantforslag om bedre trygderettigheter for selvstendig næringsdrivende for kort tid tilbake gav barne- og familieministeren klare signaler om at også hennes departement er på banen i arbeidet med å sikre et mer likestilt arbeidsliv.
I representantforslaget vises det til at det i 2005 var to ganger så mange menn som kvinner som startet enkeltper-sonsforetak, og tre ganger så mange menn som kvinner som startet opp ansvarlig selskap med delt ansvar. Skal vi få flere kvinner til å satse på en karriere som selvstendig næringsdrivende, er jeg sikker på at det er nødvendig å få ordninger som er mer likestilte med de ordningene yrkestakere har når det gjelder dekning av viktige velferdsordninger som svangerskaps-, fødsels- og adopsjonspenger. Det koster, ja vel, men de vel 120 mill. kr dette er beregnet til å koste, vil opplagt være et viktig incitament for unge kvinner til å våge å satse.
Vi politikere kan i hvert fall ikke begrense oss til å sukke oppgitt over unge kvinner som ikke våger å sette gode ideer ut i handling gjennom etablering av egen virksomhet. Vi kan ikke, og skal ikke, fjerne risikoen ved å satse på gründervirksomhet, men vi kan bidra til å fjerne noen av byrdene ved satsingen. Fra Senterpartiets side blir det sterkt prioritert å bedre trygderettighetene for selvstendig næringsdrivende kvinner, og i første omgang mener vi at likestilling i forhold til yrkestakere når det gjelder fødsels- og adopsjonspenger, må på plass.
Odd Einar Dørum (V) [10:44:30]: Siden det var en mann med et vitnesbyrd her før i dag, vil jeg si at jeg tilhører den generasjonen som stemte igjennom kvotering i Venstres vedtekter. Det berget partiet. Jeg var med på å velge Norges første kvinnelige partileder, og jeg opplevde kvinnekuppet i 1971. Det sjokkerte partiene.
Så har jeg på mine vandringer gjennom verden oppdaget det som med rette her er kalt for det delte landskapet. Men jeg velger til å begynne med å holde meg til det som er fakta i dag, nemlig at interpellanten har stilt spørsmålet til kunnskapsministeren og ikke til likestillingsministeren. Da skal jeg starte der.
Da kan vi jo starte med en rektor på en barneskole i Oslo, en matematiker, som fikk det råd av sin rådgiver for noen gode år siden at hun burde velge engelsklinje – som det het den gangen – selv om hun hadde åpenbare talenter på sitt område og ikke la skjul på det.
Jeg er uten videre enig i at noe som er helt avgjørende i skolens mulighet til å påvirke, er to ting. Det er for det første hva man tydelig sier om verdien av fag – jeg skal komme tilbake til det – og det er rådgiving. I Utdannings-Norge er det å satse på en rådgivingstjeneste som er ultrakompetent når det gjelder yrkesveiledning, basert på tung innsikt, og som samtidig kan være klok rådgiver for sine kolleger og andre i det vi kan kalle læringsstrategier og undervisnings- og studieteknikker, viktig. Fra Venstres side ligger det inne i en reform om allmennlærerutdanning og god etterutdanning for dem som er der nå, så jeg er enig med interpellanten i at det er svært viktige tiltak.
Rollemodellene er det andre. Da vil jeg starte med Camilla Schreiner, som har doktorgrad i meteorologi, og som holdt et foredrag på NHOs årskonferanse den 4. januar. Hun sa at hun hadde undersøkt hvordan man kjønnsmessig velger realfag. Hun sa at unge kvinner, ofte kategorisert i gruppene idealister, kreative kvinner, velger ikke tunge realfag, fordi de ikke ser nytten eller verdien av det. Nytte her oppfatter jeg ikke som nytten i betydningen pengenytte, men som moralsk, etisk og samfunnsmessig nytte. Da må det jo være mulig ganske tidlig i livet å fortelle at det er et gripende poeng at bygninger ikke raser i hodet på folk. Det må være godt å fortelle folk at tunneler skal bygges slik at de heller ikke raser sammen. Det må kunne gå an å beskrive dette på en ordentlig måte, og i en tid med betydelige og kjempestore klimautfordringer må man kunne fortelle at det er svært viktig at man går inn i tunge realfag nettopp fordi det har noe med både nåværende og kommende generasjoners skjebne og liv å gjøre. Men da må man snakke slik, da må språket være slik, og da må rollemodellene være slik. Camilla Schreiner, med doktorgrad i meteorologi, er et eksempel på en rollemodell, og hun gir jo råd til oss. Hun sier: Gå ut og snakk ordentlig.
Selv er jeg også et eksempel på det. En myndig kvinne som het Lillian Bye, som var rektor på sosialskolen i Trondheim, sa: Dørum, du skal bli stipendiat! Hun sa ikke «Uncle Sam wants you», men hun pekte på meg. Det var jo en kvinnedominert posisjon, men damen hadde et kall, og jeg lystret, for jeg var overbevist. Hun hadde en betydelig agitatorisk kraft, så det går an å snakke slik. Da må jeg stille spørsmålet: Hvor mange skoleledere og skolerådgivere snakker slik i dag? For få! Derfor er det et kjempepoeng.
Så er det selvfølgelig et poeng å gjøre med det som flere rektorer har lært meg i Oslo-skolen, hvor man vandrer rundt i disse kvinnekollektivene som er norsk grunnskole, hvor det ropes etter mannlige rollebilder. Så kom jeg til to skoler – en skole i indre øst og en på vestkanten, hvor jeg traff to meget erfarne kvinnelige skoleledere, rektorer – hvor mannsandelen var oppe i 30 pst., normalt mye lavere. Jeg spurte: Hvordan får dere til det? De bare så på meg og sa: Ved rekruttering, selvfølgelig! De har skjønt poenget, og de har skjønt at det nytter å snakke med folk, slik som åpenbart Lillian Bye snakket til meg da jeg skulle bli lektor i sosialt arbeid. Det er fullt mulig, men man må gi folk, som også interpellanten var inne på, rollebildene og eksemplene, gjerne katalogen over det. Jeg synes personlig at det er helt utmerket.
Jeg er også enig i at statsråden har gjort veldig kloke og fornuftige grep både i forumet for realfag og i satsing på kvinner i forskning. Et eksempel her: Unge stipendiater – kvinner, men også menn – har jo ofte behov for en forskrift omkring stipendiatlivet som medfører at det kan hende at de får lov til å fortsette som stipendiat selv om de må være borte på grunn av et sykt barn. Det er en del slike justeringer i hverdagslivets organisering som man kan ta med seg, og som jeg er sikker på at statsråden lytter til.
Det siste poenget for meg er at Venstre, til liks med representanten Sundsbø, mener at vi kan få flere kvinner, men også menn av den nye generasjonen, inn i det private næringsliv ved å se på trygderettigheter for arbeidsskapere, rett og slett skaffe oss ordet arbeidsskaper i tillegg til arbeidstaker og gjøre det ærefullt.
Selv har jeg møtt mange av disse rollemodellene. Det er bare å vandre til Akerselva Innovasjon i Oslo, så finner man nettopp mange av disse meget kompetente kvinnelige gründerne, som er stolt av det, som har en god bakgrunn, og som det skinner av.
Det å få tak i disse eksemplene, som jeg oppfattet var interpellantens andre hovedpoeng, støtter jeg. Jeg støtter også poenget om en gnistrende god og kompetent, innsiktsfull skolerådgiving, basert på livets gode og dårlige erfaringer. Men vi skal dyrke de gode!
Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.
Knut Gravråk (A) [10:50:00]: Problemstillingen rundt et kjønnsdelt arbeidsliv er et veldig viktig tema, og jeg vil gjerne begynne med å takke interpellanten for at hun gir oss muligheten til å diskutere dette temaet her i dag. Jeg vil også takke statsråden for et veldig godt svar.
Personlig kommer jeg fra et hjem der kjønnsrollene var veldig stereotype. Faren min jobbet som lastebilsjåfør, og moren min var hjemmeværende husmor og etter hvert deltidsarbeidende hjelpepleier. Selv om jeg ikke har rukket å bli så forferdelig gammel ennå, har det heldigvis skjedd veldig mye siden jeg først så dagens lys.
Det har blitt mer og mer vanlig for jenter å ta høyere utdanning, og på noen områder leder de faktisk suverent over guttene. Dette er flotte tall. Men på ett område er det fremdeles et enormt kjønnsskille, og dette finner man når det gjelder yrkesfagene. Det er slik at det er svært få gutter som velger helse- og sosialfag, og det er enda færre jenter som velger f.eks. mekaniske fag.
Da jeg skulle velge yrke, endte jeg opp med å følge i min fars fotspor – som det heter på fint. Han hadde også fulgt i sin fars fotspor – så på den måten kan jeg jo nesten si som Arne L. Haugen, at jeg personlig ikke akkurat har gjort den helt store innsatsen for å få til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv. Men det gjør at jeg har en del relevante opplevelser som jeg har lyst til å dele med dere.
I min yrkeshverdag merker jeg godt de holdningene som finnes. For eksempel er det en helt vanlig oppfatning på min arbeidsplass at lastebilkjøring ikke er noe for kvinnfolk. De har ingenting bak et lastebilratt å gjøre. Dette irriterer meg, det irriterer meg voldsomt. På den annen side ser man at gutter som velger et yrke i omsorgssektoren, også får skråblikk. Det er jo ikke noe særlig maskulint å ta vare på eldre, syke og barn. Er det det, da?
Denne gammeldagse holdningen gjør at ungdom knapt føler at de har muligheten til å velge det faget de vil – om de ønsker det en gang.
For å rette opp i dette tror jeg det vil være veldig, veldig viktig å gjøre noe med rådgivertjenesten. For, uten å beskylde noen, jeg har en sterk mistanke om at det finnes en god del rådgivere rundt omkring på ungdomsskolene våre med holdninger som har gått ut på dato for lenge siden. Jeg mener at jenter og gutter som har valgt et utradisjonelt yrke, ikke bare skal bakkes opp, men de skal oppmuntres til det i utgangspunktet.
Lastebilnæringen er jo en av de mest mannsdominerte bransjene, og der har de et stort underskudd på arbeidskraft. Dette bør få næringen til å begynne å bli langt flinkere til å skaffe jenter, for som statsråden og flere andre har nevnt før meg, går man glipp av enormt mye kompetanse ved på en måte bare å velge av halve befolkningen. Faktisk har det, meg bekjent, blitt tatt til orde for aktivt å rekruttere jenter i Norges Lastebileier-Forbund. Hvis dette stemmer, er det kjempeflott og et eksempel til etterfølgelse. Det er jo nettopp slik at hvis man skal begynne å rydde opp i skjevhetene, vil man se at det er flere jenter som f.eks. har lyst til å begynne å kjøre lastebil hvis de får følelsen av å være en ettertraktet mangelvare. På samme måte vil det være mye lettere for gutter å ta seg en jobb i omsorgssektoren hvis de får beskjed om at de er en sårt tiltrengt ressurs.
Når alt er sagt i denne debatten her i dag, tror jeg at dette fremdeles er et problem som ikke kan løses over natten. Men som det har blitt nevnt før meg, tror jeg det er et veldig, veldig langt steg i riktig retning å få til et godt samarbeid mellom næringslivet og skolene med økt fokusering på likestilling.
Torfinn Opheim (A) [10:54:43]:Jeg har lyttet til diskusjonen i denne saken og funnet den veldig interessant. Jeg tror vi skal lytte veldig til interpellantens innspill og forslag, fordi hun setter fingeren på viktige områder som kan få store konsekvenser på lang sikt dersom vi setter inn riktige grep. I tillegg skal vi lytte til statsrådens svar og erkjenne at flere tiltak allerede settes inn og er varslet satt inn i nærmeste framtid. Slik sett er vi på rett vei, men det er fortsatt langt fram før målsettingen som er gitt, bl.a. i Soria Moria-erklæringen, er nådd.
Likevel vil jeg trekke fram noen synspunkter som jeg synes vi kan ta med oss i debatten, og ikke minst i behandlingen av saker i framtiden som vil ha betydning for likestillingsarbeidet.
Det er ikke vanskelig å få bekreftet at vi fortsatt lever i et mannsdominert samfunn, der kvinnene må bevise at de er dobbelt så tøffe og dobbelt så sterke som menn før de godtas som likestilte. Jeg må si at det byr meg sterkt imot at vi, gang etter gang, år etter år, ser at det er betydelige lønnsforskjeller mellom kjønnene til tross for lik utdanning og likt arbeid. Samtidig byr det meg imot å registrere det som statsråden sa, og som han bekreftet med statistikk, at det fortsatt henger kjønnsdelte holdninger igjen i arbeidslivet.
Senere i vår skal Stortinget behandle en melding som heter «… og ingen sto igjen», St.meld. nr. 16 for 2006-2007, om tidlig innsats for livslang læring. Her utfordres Stortinget til å mene noe om bl.a. rådgivningstjenesten. I dag stilles det ingen krav til kompetanse hos rådgiveren, og når vi vet at rådgivning kan bety svært mye for elevens yrkesvalg og studievalg, må det i framtiden stilles større krav til kompetanse hos rådgiveren.
I forrige uke var utdanningskomiteen på besøk ved Universitetet i Tromsø, hvor vi bl.a. fikk nærmere kjenneskap til nettstedet Utdanning.no. Dette er et av flere redskap som må gjøres mer tilgjengelig for studentene. Gjennom en slik portal blir både rådgivningstjeneste, student og elev bedre i stand til å se hvilke krav som settes, og utfordringer som stilles til hver enkelt. Dette er som sagt noe Stortinget vil komme tilbake til ved behandlingen av denne meldingen, men det er viktig å ha med seg dette i denne debatten i så måte. For det må ikke herske tvil om at det å kjenne til og vite hvordan hjelpemidler, som nettportalen, skal brukes og innholdet forstås, samtidig som rådgiveren må kjenne og forstå både det lokale næringslivet og næringslivet generelt, er svært viktig. Det er slutt på den tiden da vi bare kan lese oss til en virkelighetsforståelse. Å ta virkemidlene i bruk er å ta virkeligheten i bruk.
Videre er det spennende å se hva slags betydning det har for eleven å komme ut i næringslivet og å få prøve seg, eller bli gjort bedre kjent med hva næringslivet har å tilby. Her bør det bli et tettere og bedre samarbeid mellom skole og næringsliv. Her må vi legge forholdene bedre til rette. Men her ligger også et betydelig ansvar på bedriftene selv. For det er jo en kjensgjerning at bedriftene vil profittere på å være tidlig ute med å markedsføre seg overfor framtidige medarbeidere, og det er vel heller ingen tvil lenger om at bedriftene vil profittere på at vi får en bedre likestilling på lang sikt. Totalt sett snakker vi her om holdninger. Jo tidligere vi setter inn tiltak og skaper bedre holdninger når det gjelder likestilling mellom kjønnene, jo bedre er det. Her er det at barnehagene spiller en stor rolle. Det er svært positivt at utdanningsministeren fokuserer på å få flere menn til å velge utdanning som førskolelærere. Selvsagt er det i denne sammenheng positivt med den massive satsingen som er på å få full barnehagedekning i Norge.
Som vi har hørt tidligere, kan det virke som om vi ikke helt kjenner til alle sammenhenger og årsaker til at kjønnene velger forskjellig, og at kjønnene kommer forskjellig ut når utgangspunktet ellers er likt. Derfor kan det sikkert være både lurt og hensiktsmessig at det forskes mer på dette, slik at vi kan sette inn mer målrettede tiltak til beste for alle.
Jeg er glad for at interpellanten reiser dette spørsmålet, slik at vi ikke hviler når det gjelder fortsatt arbeid for likestilling mellom kjønnene.
Gunvor Eldegard (A) [10:59:39]: Eg må først takka for ein fin debatt. Eg er veldig einig med alle som har hatt ordet her i dag. Det har kome mange gode innspel, og det verkar som om alle som alle har vore i salen, ønskjer å dra i same retning, både når det gjeld å få kvinner og menn til å velja utradisjonelt, og når det gjeld å få kvinner til å starta eigne bedrifter. I det heile har alle eit mål om full likestilling. Det set eg stor pris på. Men eg må seia at eg er litt opprørd over at Framstegspartiet og Høgre ikkje eingong gadd å ta ordet i ein så viktig debatt om samfunnet vårt. Det synest eg folk bør merka seg.
Statsråden snakka om prosjekt for å få gutar som har valt barnehage, til å verta lenger i barnehagen. Det er eg glad for at han seier. For noko av det me òg har snakka om når me har jobba med jenter i utradisjonelle fag, er at først må me ha eit rekrutteringsprogram, og deretter må me sørgja for å ta vare på dei, for det kan vera at dei som går føre og tek utradisjonelle fag, kan verta einsame og trenga eit nettverk rundt seg. Det er svært viktig at me tek vare på desse.
Eg er glad for at representanten Haugen seier at me må vera utolmodige. Det er kjempebra.
Kristeleg Folkeparti har òg mange gode innspel. Eg er einig med representanten Molvær Grimstad i det ho sa om at lønsforskjellane også legg føringar på likestillinga i heimen, og eg er einig i dei andre utsegnene ho kom med.
Representantar frå både Senterpartiet og Venstre snakka om gründerskap. På sida av det arbeidet eg gjer her, har eg også jobba ein god del for å få fleire kvinnelege gründarar. Der må me også setja inn ein del tiltak, slik Senterpartiet sin representant sa, som å fjerna byrdene ved å starta for seg sjølv og gjera kvardagen enklare for dei som tør. Det er viktige tiltak.
Rollemodellar, seier Dørum. Det er kanskje det som er så vanskeleg, for det finst få rollemodellar. Derfor tenkjer eg at me på ein måte må starta med å leggja ein nasjonal strategi, der ein kan slusa saman alle dei erfaringane og dei rollemodellane me har, slik at det vert mogleg å få fleire.
I «sin fars fotspor», seier Gravråk. Det er jo gjerne slik at me vel det me har vorte opplærde til, og det me ser rundt oss. Derfor er rådgiving så viktig. Derfor er moglegheita for å koma ut og sjå på arbeidslivet så kjempeviktig.
Så har eg berre lyst til å lesa ei kort setning frå Dagbladet, frå eit avsnitt som dei kalla «Fortsett kvinnejakta»:
«Kjønnsbalanse er og blir et demokratispørsmål.»
Eg trur nøkkelen til meir likestilling er å få slutt på den kjønnsdelte arbeidsmarknaden.
Statsråd Øystein Djupedal [11:03:16]: La meg først få takke interpellanten igjen, og ikke minst også takke Stortinget for en veldig god debatt. Jeg synes at det Dørum kalte vitnesbyrd, gjorde at denne debatten på mange måter ble mer personlig, for slike vitnesbyrd er det vel mange av oss som har observert i eget liv eller i andres liv, og det er en veldig viktig bit for å komme videre i det viktige arbeidet som vi er i gang med.
Jeg skal avgrense meg til det som går på utdanningsområdet, som jo er mitt hovedansvarsområde. Her har det også i debatten kommet fram mange gode erfaringer og forslag som vi skal ta med oss.
Vi skal, som sagt, legge fram en egen strategi om kort tid, og der vil det være viktig at man tar med seg disse erfaringene. Jeg kan respondere til representanten Opheim at vi også der vil se på forskning som går på jenter og realfag. Vi vil be forskningsmiljøet se spesielt på den kunnskapen vi har, og ikke minst sørge for å supplere det med jenters identitetsdannelse, kultur, holdning og det å utdanne seg i realfag og få mer kunnskap om hvordan vi skal komme videre. Dette vil vi også bringe inn i Nasjonalt forum for realfag som er etablert, og som vil være en viktig arena for å diskutere sammen med arbeidslivet. Det er veldig viktig, som svært mange har sagt, at arbeidslivet er en nøkkelfaktor for å komme videre i dette. Hvis arbeidslivet ikke selv erkjenner at dette er en utfordring og et problem, hjelper det nesten ikke hva vi gjør i utdanningssektoren, for da vil det stoppe opp i arbeidslivet.
Men det å gjøre gutter til vinnere i skolen, er en viktig bit av dette. Det er dessverre slik at gutter er taperne i skolene. Jenter skårer gjennomgående bedre i alle fag, bortsett fra i kroppsøving. Mange av guttene føler seg utilpass, og vi ser også at svært mange gutter faller fra i videregående skole. Det kan skyldes at skolen har blitt en feminin arena i for stor grad. Det betyr ikke at vi ikke har mange fantastisk flinke kvinner i utdannings- og barnehagesektoren, men balansen mellom kjønnene har over tid blitt forrykket. Det betyr at det å rekruttere gutter til disse viktige yrkene også er en helt sentral utfordring. Interpellanten la i sin innledning selvfølgelig vekt på at det dreier seg ikke bare om det å få jenter til mannsyrker. Det dreier seg i like stor grad om å få gutter til å velge utradisjonelle yrker.
Vi vil videre i denne strategien ta opp mange av de utfordringene som er reist i debatten. Vi håper at den strategien vi legger, vil bidra til at vi over tid klarer å få til en bedre utvikling knyttet til de utfordringene vi har når det gjelder valg. Men jeg er også glad for at Stortinget nå om kort tid skal diskutere stortingsmeldingen «…og ingen sto igjen», hvor dette med rådgivningstjenesten er en sentral bit. Flere i debatten tok jo opp hvor viktig det er å ha en rådgivningstjeneste som er kompetent, og som kan gi råd. Det betyr at vi nå vil dele rådgivningstjenesten. Det betyr at rådgivning og karriereveiledning vil være en sentral bit, og spesielt er det veldig viktig å få inn kjønnsperspektiv og kjønnselement i dette, og å gi gutter og jenter råd som kanskje er litt forskjellig fra det mamma og pappa tradisjonelt ville ha gitt råd om. For det er nå engang slik at vi som foreldre gir råd innenfor den interessesfæren og den yrkesverdenen som vi kjenner, og det er lett å se at da blir barns valg veldig parallelt til foreldrenes valg, noe som også kom fram i debatten. Derfor tror jeg at dette er et viktig virkemiddel for å komme videre på dette området.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.