Anna Ljunggren (A) [10:03:42]: Jeg tenkte lenge på om jeg skulle fremme denne interpellasjonen og dermed ta opp dette vanskelige temaet i Stortinget. Men etter samtaler med Seksjon for selvmordsforskning ble jeg overbevist om at det var det rette. Mange av oss har en historie eller en erfaring på dette området. Målet med denne interpellasjonen er å få belyst et vanskelig tema og å være med på å sette dagsordenen. Som politiker mener jeg at man også skal våge å ta de tøffe debattene, og ta det ansvaret vi har.
I ukene etter jul har LEVE – Landsforeningen for etterlatte – hatt en informasjonskampanje som vekker oppsikt. En falsk dødsannonse over en hel avisside har fått mange av oss til å føle at budskapet er direkte, og det treffer noe i oss. Foreningens mål med kampanjen er å bli synlig og å skape økt forståelse for den situasjonen etterlatte ved selvmord befinner seg i.
Hvert år opplever 30 000 nordmenn at noen de kjenner, begår selvmord. Unge etterlatte sliter i lang tid med frustrasjon, angst, depressive tanker og følelser, konsentrasjonsproblemer, søvnvansker og økt forekomst av fysiske sykdommer. De opplever ofte en uro og minner om hendelsen. Rundt 70 pst. mener at de har behov for hjelp fra fagfolk.
I 2004 tok 529 personer i Norge sitt eget liv, 93 av disse var menn mellom 15 og 29 år. I Europa er det anslått at 135 000 mennesker årlig tar sitt eget liv. Tallet er umulig å fastsette helt korrekt, for det finnes tilfeller der selvmord ikke blir rapportert. Unge gutter er, i tillegg til menn i 50-årene, den mest utsatte gruppen. Flere dør i selvmord enn i trafikken.
Norge ligger i det midtre sjiktet når det gjelder selvmordsraten i befolkningen under ett. Men når det gjelder selvmord blant ungdom, ligger vi høyt i internasjonal sammenheng – høyere enn England og flere andre europeiske land. Selv om det har vært noe nedgang siden 1980-tallet, kan det på ingen måte underslås at selvmord fortsatt utgjør et helseproblem i Norge.
Årsakene er mange og sammensatte, og det finnes ingen fasit. En av årsakene kan være at man i denne perioden i livet står utenfor arbeidsmarkedet. Unge gutter er på vei inn, mens eldre menn er på vei ut. Å ha en jobb å gå til og kunne forsørge seg selv og sine nærmeste er for de fleste det viktigste. I dag stiller samfunnet enorme krav til rett type kompetanse, en personlighet som lett glir inn i miljøer, og at man er tilpasningsdyktig. Mange menn har kun arbeidsplassen sin som det sosiale utenfor hjemmets fire vegger. Det koster samfunnet dyrt at arbeidsplasser legges ned, og at mange førtidspensjoneres.
Andre årsaker til at tallene er spesielt høye blant unge gutter, er at det i større grad er tabu å prate med kompisene dine hvis du har det tøft. Det kan for mange gutter være vanskelig å oppsøke hjelp, som helsesøster og psykolog. Det er også flere menn som lykkes med sine forsøk.
Det er ingen tvil om at psykiske lidelser og selvmord henger sammen. Studier fra flere land tyder på at 90 pst. av dem som tar sitt eget liv, har en psykisk lidelse på tidspunktet for selvmordet. Risikoen for selvmord er stor ved lidelser som depresjon, bipolar lidelse, schizofreni, ustabil personlighetsforstyrrelse og rusavhengighet. Kombinasjoner av disse lidelsene øker risikoen ytterligere. I tall kan vi anslå at risikoen for selvmord ligger på 5–10 pst. ved disse tilstandene enkeltvis, noe som er ca. ti ganger økt risiko i forhold til dem som ikke har slike lidelser.
Man regner med at 15–20 pst. av befolkningen har psykiske lidelser i mildere eller alvorligere grad. Dette innebærer at i Norge har om lag 800 000 mennesker en psykisk lidelse, ifølge St.meld. nr. 39 for 2001-2002, Oppvekst- og levekår for ungdom i Norge. Ulike undersøkelser som stortingsmeldingen tar for seg, viser en utbredelse av psykiske lidelser hos barn og unge på ca. 20 pst.
Videre slår stortingsmeldingen fast:
«For hvert selvmord finner vi flere forsøk på selvmord. Statens institutt for folkehelse har beregnet at forekomsten av selvmordsforsøk i aldersgruppene under 20 år er nesten dobbelt så høy blant jenter som blant gutter. I en undersøkelse av elever i en videregående skole i Oslo, ble det funnet at fem prosent hadde gjort selvmordsforsøk, mens hele 32 prosent rapporterte at de hadde hatt tanker om å ta sitt eget liv eller skade seg selv.»
Senest i går kunne vi lese i Dagsavisen at antall selvmordsforsøk blant unge jenter har økt drastisk de siste årene. Andelen jenter som har forsøkt å ta sitt eget liv, har økt med nesten 30 pst. fra 1992 til 2002. Dette viser en undersøkelse som nylig er publisert av NOVA. Mange ønsker ikke å ta sitt eget liv, men driver med selvskading. Motivet er å takle vanskelige følelser, ikke å ta sitt eget liv. Dette er en betydelig utfordring for helsevesenet og for samfunnet som helhet.
I en annen rapport fra forskningsinstituttet NOVA om homofiles og lesbiskes levekår ble det avdekket urovekkende tall når det gjaldt denne gruppens psykiske helse. Den høye forekomsten av selvmordsforsøk blant unge homofile og lesbiske er spesielt bekymringsfull. NOVA-rapporten viser at 27 pst. av mennene og 25 pst. av kvinnene i aldersgruppen 16–24 år i dette utvalget har prøvd å ta sitt eget liv en eller flere ganger.
Media fokuserer ofte på selvmord, der enkeltskjebners historie blir skildret, der de etterlatte etterlyser bedre oppfølging, og der foreldre forteller at deres barn ikke ble hørt og ikke fikk hjelp.
Skolen og kontaktlæreren, som ofte er den eneste voksne utenom familien som har kontakt med ungdom, spiller en viktig rolle. Når foreldrene ikke når sine barn, kan lærerne nå dem. Mange lærere våger ikke å ta opp temaet fordi de er redde for å trå feil. Jeg vil foreslå at helseministeren i samarbeid med frivillige organisasjoner lanserer en kampanje på ungdoms- og videregående skole om selvmord og selvskading. Målet her er ikke å overlate det hele og fulle ansvaret til skolen, men at samarbeidet på dette området forbedres. Både når det gjelder forebygging, og når det gjelder unge etterlatte, må skolen være en ressurs. Miljøterapeuter og ansatte i idrettsorganisasjoner, idrettsklubber – og andre fritidstilbud for unge – omgås unge mennesker i den vanskeligste tiden. Disse bør få skolering innenfor psykisk helse og selvmord.
I oppsummeringen av fylkeslegenes felles tilsyn med skolehelsetjenesten i 2000 konkluderte Statens helsetilsyn bl.a. med at i videregående opplæring mangler tilbud om skolehelsetjeneste helt, eller at tilbudet er svært redusert. Det er store forskjeller fra kommune til kommune.
Mange enkeltskjebner har lidd hardt ved at kommuner i perioder har stengt barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP. SINTEF har gjort en undersøkelse om behandlingstilbudet i BUP basert på behandlers og brukers erfaringer. Rapporten fra 2005 slår fast at behandlingstilbudet også her varierer drastisk fra kommune til kommune, og at ventetiden er veldig lang.
Anne Berit Sætermo i LEVE Nordland, som jeg har vært i kontakt med, og som fortalte meg sin historie, sier at ungdom er en utsatt og svak gruppe som ikke skriker opp hvis de ikke får hjelp – det må være noen andre som tar ansvar for at barn og unge får hjelp når de trenger det. Med kunnskap kan vi redde liv, sier hun.
Vi som er unge i dag, får ofte høre hvor heldige vi er, og at verden ligger foran føttene våre. Vi har foreldre som vokste opp i etterkrigstiden, med akkurat nok mat til å brødfø alle sultne munner i familien. De strikket lestene selv, og ble det hull i dem, så ble de stoppet. Foreldrene våre har ønsket å gi oss alt det de ikke fikk – mat i overflod og den siste nye, kule jeansen. Mange av oss studerer, og vi trer senere inn i de voksnes rekker. Men samtidig stilles det enorme krav til at vi skal gjøre oss fortjent til gratis utdannelse, gode jobber – og for ikke å snakke om den siste jeansen.
Mange sier at vi lever i et kaldere samfunn nå enn før – nabokona er en utdøende rase. Vi må begynne å bry oss mer om hverandre. Alle er ikke vellykket i alt. Ja, vi har det godt, og de fleste vokser opp i en enorm velstand. Men vi stilles overfor store krav om vellykkethet, kroppsideal, det å finne den store kjærligheten, økonomi og jobb, og det å prestere. Ofte kan en av disse tingene være dråpen som får begeret til å flyte over.
Statsråd Sylvia Brustad [10:13:12]: Jeg vil først takke Anna Ljunggren for å ha tatt opp et vanskelig tema, som det er viktig å prate høyt om, og viktig også å gjøre noe med.
Problematikken rundt selvmord berører jo alle livets arenaer, som også interpellanten var inne på. Og årsakene til at noen velger å forsøker å begå selvmord – og noen lykkes – kan være mange og sammensatt. Det kan f.eks. være – for å gå helt tilbake til oppvekstvilkårene – familiesituasjonen, forhold i barnehagen, på skolen, i en studiesituasjon, på arbeidsplassen og krisesituasjoner. Alt dette kan være bakteppet for at noen velger å begå selvmord. For mange pårørende vet vi at det er vanskelig å se hva årsaken kan være, og at det framstår som meningsløst og uforklarlig. Det er derfor også ganske utfordrende å utvikle konkrete selvmordsforebyggende tiltak fordi det er så mange ulike grunner til at sånt kan skje. Likevel får vi heldigvis mer kunnskap om hva vi kan gjøre, bl.a. fordi det har vært jobbet veldig aktivt med det helt tilbake til i hvert fall 1994.
Jeg er helt enig med interpellanten i at selvmordsforebyggende arbeid er med på å redde liv, og det kan spare mange pårørende og etterlatte for stor sorg. Det er, som interpellanten peker på, spesielt mange unge som begår selvmord, og det bidrar selvfølgelig sterkt til dårligere levekår i befolkningen. Og ikke minst blir de pårørende hardt rammet når en som står dem nær, har valgt å ta sitt eget liv. Det vi også ser, er at både venner og familie ofte får psykiske problemer etter en slik hendelse, og at denne gruppen også dessverre har en forhøyet selvmordsrisiko. Derfor er jeg enig med Anna Ljunggren i at det å forebygge selvmord er et veldig viktig mål.
I mange tilfeller er psykiske lidelser eller rusavhengighet med i bildet når slikt skjer – men slett ikke alltid. Unge personer har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse, men de kan ha vært sårbare helt fra barndommen av – og er ikke robuste nok til å tåle belastninger de kan møte senere i livet. Det sier også noe om hvor bredt et slikt forebyggende arbeid må favne.
Uansett: Det å styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser og personer med rusavhengighet er et viktig tiltak i seg selv. Jeg er helt enig med representanten Ljunggren i at det er uakseptabelt å ha en situasjon der om lag 3 500 barn og unge i gjennomsnitt venter i tre måneder for å få hjelp av spesialisthelsetjenesten, særlig fordi vi vet at mange har ventet i måneder og år før de kommer dit. Regjeringa vil derfor i løpet av våren foreslå en særskilt ventetidsgaranti for å sikre at barn og unge ikke må vente så lenge som tilfellet er i dag.
Tilbudet ved helsestasjonene i kommunene må rustes opp – og, ikke minst, skolehelsetjenesten. Vi vet alle om mange eksempler fra skoler der det knapt finnes en helsesøster – i hvert fall langt fra det som er behovet. Og vi vet at mange barn og ungdommer i faser av livet kan ha problemer med å prate både med venner og med foreldrene. Da er det viktig, som Anna Ljunggren også sier, at det finnes andre personer der. Jeg tror det er innmari viktig at vi for å få gjort noe mer med dette, styrker skolehelsetjenesten. PP-tjenesten, barnevernet, fastlegen, sosialkontoret, spesialisthelsetjenesten og særlig de distriktspsykiatriske sentrene må styrkes. Fra Regjeringas side prioriterer vi dette arbeidet høyt i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse. Både det å få hjelp når en trenger det, det at en blir fanget opp så tidlig som mulig, og at det er god kvalitet på det tilbudet som gis, er avgjørende viktig.
Det er ingen tvil om at vi har særskilte utfordringer knyttet til barn og unge. Vi vet at tilbudet har blitt styrket gjennom opptrappingsplanen innenfor psykiatrien, men vi har dessverre ikke kommet så langt som vi ønsker. Til tross for at vi aldri har behandlet så mange barn og unge innenfor psykiatrien, ser vi at ventelistene øker. Ett svar på det kan være at folk oppdager at det er et tilbud – og derfor oppsøker hjelp. Det er bra. Men vi ser at flere har mer sammensatte lidelser enn det som var tilfellet før.
Jeg mener at noe av det viktigste en kan gjøre på dette området, er å arbeide forebyggende – i vid forstand og på alle arenaer. For eksempel er det å redusere mobbing i skolen en veldig viktig sak. Det å ha personer en kan prate med – vaktmesteren på skolen, for den saks skyld – når en trenger det, er viktig for å forebygge. I tillegg til å styrke skolehelsetjenesten i form av helsesøstre eller annet voksenpersonell mener jeg at det også er viktig å utstyre skolene med mer psykososial kompetanse.
Vi vet at nøktern og konkret informasjon i ungdomsmiljøer om selvmord og psykisk helse er viktig for å forebygge selvmord og for å hindre at det utvikler seg en idealisering av ungdom som har begått selvmord. Dette er en type arbeid vi skal gå videre med – sammen med Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.
Det har vært, og er fremdeles, en utfordring å ha nok kunnskap om forekomst, årsaksforhold og gode forebyggingsmetoder – og om hvilke behandlingsmetoder som fungerer. Dette vil selvfølgelig variere fra person til person. Samtidig er det ingen tvil om, tror jeg, at hjelpeapparatet er nødt til å ruste opp kompetansen både når det gjelder selvmordsforebygging, behandlingstilbud og oppfølging av etterlatte etter selvmord. Vi er på vei, men det er ingen tvil om at vi ikke er i mål.
Jeg vil bare nevne noen av de viktigste tiltakene som allerede er satt i gang. Det er f.eks. Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging, som ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1996. I løpet av 2006 og det året vi nå er inne i, vil det bli opprettet fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Disse sentrene skal etableres for å sikre kompetansemiljøet i hver helseregion. De skal bidra til å gi folk som jobber med dette, mer kompetanse og veiledning. Det gjelder i alle deler av hjelpeapparatet.
Det er opprettet flere utdanningstilbud innenfor selvmordsforebygging. Det er etablert en egen toårig videregående utdanning i selvmordsforebyggende arbeid. Og fra Nasjonalt folkehelseinstitutts side arbeides det for å få bedre statistikk og mer pålitelige data, slik at vi forhåpentligvis kan få vite noe mer om årsaker til og forekomst av selvmord.
Av andre målrettede tiltak som er igangsatt, vil jeg nevne støtte til Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, som gjør en uvurderlig jobb. Igangsetting av forskningsprosjekter for å få fram egnede metoder for behandling av ungdom med selvmordsatferd er viktig, for disse ungdommene er i en risikogruppe når det gjelder det å begå selvmord. Dagens behandlingsmetoder har dessverre vist seg ikke å være gode nok.
Det er også igangsatt et spesielt forskningsprosjekt. Vi er nå i gang med å utvikle retningslinjer for selvmordsforebyggende arbeid i psykisk helsevern. De vil bli satt ut i livet senest i 2008. Det er påbegynt et arbeid med å lage en veileder for hjelpeapparatet og – ikke minst – også for dem som sitter igjen etter et selvmord. Vi har videre igangsatt en ny studie både i kommunene og ved sjukehusene for å evaluere hele behandlingskjeden ved selvmordsforsøk – for å lære om hva en kan gjøre bedre.
For øvrig vil jeg si at jeg synes Anna Ljunggren har mange gode ideer som jeg vil ta med meg videre i det viktige arbeidet vi må gjøre. For eksempel synes jeg ideen om å lage en kampanje i skolen er spennende og interessant. Vi vet at vi på den måten vil nå mange unge, og at nøktern informasjon er viktig for å kunne forebygge noe mer. Jeg vil sørge for at vi fortsetter med å jobbe på tvers av departementer og sektorer for å bli enda bedre på dette området. Jeg er glad for at Anna Ljunggren har tatt opp dette spørsmålet, og jeg skal ta med meg ideene og følge dem opp videre.
Anna Ljunggren (A) [10:23:01]:Jeg vil takke helseministeren for et godt svar. Det er betryggende å se at denne regjeringen virkelig tar tak i psykisk helse blant unge.
I forbindelse med denne debatten bad jeg min gamle samfunnsfaglærer på Frydenlund videregående skole i Narvik, Idar Notøy, om å ta en samtale med en av sine klasser om temaet selvmord. De diskuterte i tre timer, og fire av elevene i klassen hadde opplevd selvmord på nært hold og i sin nære krets. Debatten dreide seg mye om et internettspill som heter World of Warcraft – spill og avhengighet mente elevene var et område det var viktig å ta tak i. I spillverdenen blir man godtatt, særlig de som er mislykkede på andre områder. Man flykter fra en presset hverdag. Man blir avhengig av den typen man skaper seg selv som. Man spiller en rolle som man trives i og føler seg komfortabel i. Dermed er det vanskelig å komme seg ut av den. Man avtaler å møtes og forplikter seg til andre spillere hele verden rundt.
Elevene mente at det finnes altfor mange overfladiske og egoistiske foreldre og voksne som ikke tar ungdoms problemer skikkelig på alvor. Man kan ikke profesjonalisere alt som har med så vanskelige og dype menneskelige forhold å gjøre.
Jeg mener ikke at vi skal fortsette denne debatten rundt dette spillet og spilleavhengighet, men jeg syns min gamle lærer ved å ta denne samtalen i klassen virkelig skjønner at det er et problem. Ved at man får en slik samtale i klasserommet, gjør man selvmord til noe det er lov å snakke om. Jeg vedder på at samtalen også fortsatte etter at skoledagen var ferdig.
Nå i helgen hørte jeg en historie om en ung gutt som hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Han ble fraktet til sykehuset og spent fast i sengen. Problemet var at det var så fullt på sykehuset at han ble plassert i gangen. Legen framstilte dette som at det ikke var noe problem, og at gutten og familien bare brukte tiden hans.
Vi har helt klart store utfordringer når det gjelder barn og unge og psykiske lidelser. Vi har så få unge i dette landet at vi må ta godt vare på alle dem vi har.
Eirin Faldet hadde her inntatt presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad [10:25:24]:Jeg er helt enig i alt det representanten Anna Ljunggren sa, og særlig det siste om at vi trenger å ta vare på alle de ungdommene vi har.
Det er ingen tvil om at selvmord er et stort folkehelseproblem. Det er 550 mennesker som hvert år begår selvmord i Norge – og det er mange! Vi vet, som Anna Ljunggren sa, at det er mange flere menn enn kvinner som gjør det. Det tar Regjeringa også på største alvor.
Den historien som representanten viste til her, hvor en ung gutt skal ha blitt lagt på gangen, synes jeg høres helt forferdelig ut. Det skal jeg sjekke opp, for slik skal vi ikke ha det. Vi må bestrebe oss på at det tilbudet vi gir, er verdig og skikkelig. Det å bli liggende i en korridor, uansett hvilken lidelse en har, er grunnleggende uverdig. Det er særlig uverdig i slike situasjoner som representanten Ljunggren her viste til.
Jeg opplever at vi er veldig enige om hva som er virkeligheten, hva som er målet, og om mange tiltak som må iverksettes på vegen for å bli enda bedre.
Sigrun Eng (A) [10:27:07]:Interpellanten sa ho hadde tenkt lenge på å setje sjølvmordsproblematikken på dagsordenen. Eg kan innrømme at tanken har vore der hos fleire andre òg. Derfor gir eg honnør til representanten Ljunggren, som tok steget fullt ut.
Dette er eit vanskeleg område – eit område der det ikkje finst eit fasitsvar, men der medmenneskelege relasjonar kan ha ein stor verdi. Gro Harlem Brundtland etterlyste nabokjerringa for ein del år sidan, og folk drog på smilebandet. Men nabokjerringa skal ein ikkje kimse av. Ho var der, og ho er der, både i sorg og i glede. Ho bryr seg om deg, men ikkje med deg – ho bryr seg ikkje om kva du gjer.
Nabokjerringa er ein utdøyande rase. Vi har fått det så travelt. Vi har nok med oss sjølve. Vi traktar etter status og fine titlar og lever ofte i eit skal omkransa av spisse olbogar. Vi har mindre tid til kvarandre, iallfall er det det vi seier. Vi lever gjennomorganisert frå time til time mest heile døgnet. Det blir lite tid til samtaler der ein kan observere signal om at ikkje alt er som det skal vere.
Eg har heller inga løysing på korleis ein skal få ned desse høge sjølvmordstala – pluss mørketala. Psykiatritilbod kan nok hjelpe mange. Når unge gutar synest livet ikkje er verdt å leve dersom kjærasten slår opp – og ein berre er 20 år – da er det vanskeleg å forstå at døden er den einaste utvegen.
Psykiatritilbodet er heller ikkje godt nok i mange kommunar, som statsråden òg var inne på. Nokre timar i ungdomsskulen med informasjon og dialog med elevane, som representanten Ljunggren var inne på, kunne verke førebyggjande. Kanskje det kunne gi tankar og bidra til vidare diskusjonar elevane imellom om eit emne som så langt nær sagt har vore tabu. Kanskje kan ein få nokon som sjølve har opplevd sjølvmord i nær familie, nokon som er flinke til å setje ord på sorg, men aller mest på skuld og usvara spørsmål som ein skal slåst med i årevis, til å vere med i slike grupper. Alle må vi bli flinkare til å snakke om det. Vi må vere med og dele sorga og børa. Ho er ufatteleg tung.
Interpellanten var inne på at den andre gruppa som klart skil seg ut i statistikken, er godt vaksne. Da blir spørsmåla: Er karrierejaget for tøft for somme? Er det å føle at ein ikkje strekk til, medverkande? Om så er: Bør medarbeidarsamtale vere obligatorisk?
Ein eg kjende som gav beskjed til ein overordna, er ikkje blant oss lenger. Ein skal faktisk vere sterk om ein skal ta opp psykiske problem med sambygdingar, med kollegaer, på ein stad der alle kjenner alle. Og kor går ein vidare med informasjonen som ein har fått som arbeidsgivar? Er helsevesenet den rette staden i denne fasen, eller bør ein, iallfall i små lokalsamfunn, i fyrste omgang spele på nabokjerringa, på turkameraten, på barndomsvenen, på nokon som «berre» har eit stort hjarte utan å vere fagfolk? Eg etterlyser lågterskeltilbodet. Eg må seie at eg har tru på det siste, men her er kanskje personvernet ein hemsko.
Vi må akte oss vel for å bli så gjennomregulerte at vi gløymer å vere medmenneske, gløymer å leve for kvarandre litt utafor husets fire vegger. Einsemda er på tur til å bli den nye folkesjukdommen i det landet som er kåra til eitt av dei beste å bu i – materielt sett. Nabokjerringa bør få den heiderlege omtala ho fortener. Ho er god å ha, og vi treng ho kanskje vel så mykje i dag som i tidlegare tider. Frivilligheitsarbeid har mange gode i seg som ikkje kan kjøpast for pengar.
Vigdis Giltun (FrP) [10:32:09]: Dette er en alvorlig debatt, og det er alvorlig og trist når et menneske velger å avslutte sitt eget liv.
Hvert år velger en million mennesker på verdensbasis å begå selvmord. I tillegg er det nok store mørketall. Dette er mer enn det antallet som dør i krig.
Når et menneske velger å ta sitt eget liv, er det klart at da ser en ingen annen utvei. Det er mange unge mennesker som velger det, og det er to og en halv gang så mange gutter som jenter som avslutter livet sitt på en slik måte. Det er ikke dermed sagt at jenter har mindre problemer, men gutter velger en mer dramatisk måte. De velger å skyte seg, de velger hengning, de velger drukning – og resultatet er endelig. Mange jenter blir reddet fra selvmordsforsøk og klarer å komme igjennom det og leve et godt liv videre.
Det har vært forsøkt veldig mye. Statsråden nevnte jo også veldig mange tiltak. Men det viser seg at det er nesten umulig å finne ut hva man egentlig skal gjøre. Det finnes ingen fasit. Det har vært forsøkt med tett oppfølging, med grønt kort – jeg har forsøkt å lese for å finne fram til hva man egentlig kan foreslå som en god løsning. Det eneste jeg kan se, er at man på Island hadde en kampanje som rettet seg spesielt mot unge menn. Der fikk de en reduksjon. De hadde en grundig opplæring av helsepersonell, bedre tilgang på krisehjelp – for høyrisikogruppene spesielt – og en bevisstgjøringskampanje.
Kanskje det er det med bevisstgjøring, det med nabokona, som det var snakk om her – rett og slett samfunnsengasjementet rundt dette – som må til. Det er ikke lett for unge gutter å vise seg som svake, og mange oppfatter det slik at når man har problemer, når man ikke takler sitt eget liv, og når man tyr til hjelp, er man svak. Kanskje mye av apparatet rundt, det være seg både familie, venner og helseapparat, er rettet litt mot jenter – jenter som kan tillate seg å være svake, og som har lettere for å prate om problemene sine. Kanskje må man være litt mer oppmerksom på at gutter og menn også kan ha store problemer. De forventningene man hadde til menn før, var at de skulle vokse opp og bli familieforsørgere. I dag kan det være ganske forvirrende for mange unge menn hva som forventes av dem, hvilken rolle de skal ha, og om de klarer å fylle den rollen.
Vi så et tragisk eksempel – det var vel i forrige uke – der en familiefar tok livet av både familien sin og seg selv. Det var ikke bare selvmord; han tok livet av hele familien. Det var forventningspress, det var skuffelse over ikke å strekke til. Livet ble rett og slett for vanskelig. Det er en tragedie som er helt ubeskrivelig.
Enkelte velger å avslutte livet sitt på grunn av at de føler at de ikke strekker til i forhold til seg selv og i forhold til forventningene på utsiden. Det å prøve å finne tiltak som kan treffe, og som kan være på plass når de trenger det, er viktig. Da går det ikke med tre måneders ventetid for å komme til psykolog, det nytter ikke å måtte ta mange telefonrunder for å kunne få svar når det gjelder voksne. Vi må i hvert fall stille opp med et tilbud som er der når noen tar det skrittet og ber om hjelp. Det er det minste vi kan bidra med. Så må samfunnet og hver enkelt av oss tenke litt over: Er det noen som har det vanskelig rundt oss? Kan vi stille opp? Det er en bevisstgjøringskampanje som kanskje kan vekke litt av det med nabokona, det med at vi er der for hverandre – ikke for å bry oss med, men for å bry oss om.
Vi kan aldri, tror jeg, komme dit hen at ingen tar sitt eget liv, men vi kan forsøke å være der så færrest mulig gjør det, slik at de i hvert fall får den hjelpen de kan få. Når det gjelder de pårørende, er det også viktig. Ofte ser vi at det stilles opp med kriseteam når det skjer store ulykker, mens de som mister sine nærmeste på en annen måte, faktisk ikke har noen å ty til, og ikke får noen hjelp.
Dette er viktig, og jeg synes statsråden kom med veldig mange gode ting som det jobbes med. Så får hver enkelt av oss tenke over hvordan vi er, og hvordan vi kan hjelpe dem rundt oss, og være med og bidra til at de som søker hjelp, får det når de trenger det.
Sona Irene Sjøli (H) [10:37:04]: Interpellanten har reist en viktig og alvorlig debatt. Jeg vil gi honnør til representanten Ljunggren for å ta opp dette spørsmålet.
Når mer enn 500 mennesker, mange av dem svært unge, velger å avslutte livet sitt, er dette et dramatisk varsel om at vår ytre velstand står i skarp kontrast til den indre smerte mange føler. Historien til enkeltmenneskene bak tallene er det som gjør sterkest inntrykk. Disse historiene kan også lære oss noe om hva vi fra myndighetenes side kan gjøre annerledes. Temaet for Verdensdagen for selvmordsforebygging i 2006 var «Forståelse gir nytt håp». Jeg synes dette er et godt utgangspunkt for vårt politiske arbeid med å forebygge selvmord.
Sammenhengen mellom psykiske lidelser og selvmord er velkjent. Studier fra flere land tyder på at ca. 90 pst. av dem som tar sitt liv, har en psykisk lidelse ved tidspunktet for selvmordet.
Opptrappingsplanen for psykisk helse har gitt mange viktige resultater i forhold til å styrke det psykiske helsevernet. I 2005 fikk 43 426 barn og unge behandling i det psykiske helsevernet. Dette er en økning på 110 pst. i forhold til nivået i 1998. Det har blitt utført 391 000 polikliniske samtaler med voksne som har psykiske lidelser, dvs. en økning på 82 pst. i forhold til 1998-nivået. Det er bygget 75 nye distriktspsykiatriske sentre som legger til rette for at pasientene kan få bedre hjelp i sitt nærmiljø.
Samarbeidsregjeringen satte Opptrappingsplanen for psykisk helse på sporet. Høyres helse- og omsorgsminister, Ansgar Gabrielsen, var den første som instruerte helseforetakene i at veksten i psykisk helsevern skulle være sterkere enn i somatikken. Det er veldig gledelig at statsråd Brustad viderefører dette i sitt styringsbrev til de regionale helseforetakene for inneværende år.
Det er allikevel åpenbart at mange av de kvantitative resultatene som er oppnådd, i mange tilfeller står i sterk kontrast til hvordan psykisk syke og deres nærmeste opplever tilbudet. En undersøkelse foretatt av NOVA, som ble omtalt i Dagsavisen i går, viser at den psykiske helsen for ungdom har forverret seg i løpet av en tiårsperiode. I lys av dette er det særlig alarmerende at ventetiden for barn og unge som har påbegynt behandling i psykisk helsevern, økte fra 86 dager i 2. tertial 2005 til 96 dager i 2. tertial 2006.
Statsråden redegjorde for flere tiltak som kan bidra til et bedre psykisk helsevern og forebygging av selvmord. Nasjonalt kunnskapssenter har nylig publisert en kunnskapsoppsummering om forebyggende tiltak mot selvmord i rapport nr. 4 – 2007. Jeg forventer at statsråden sørger for at denne kunnskapen omsettes i et bedre tilbud for pasientene som er i risikosonen for selvmord.
Jeg tviler ikke på statsrådens gode intensjoner. Noe av det gav hun klart uttrykk for i sitt innlegg. Det er jeg glad for, men Høyre er utålmodig på de psykisk sykes vegne.
Jeg må si jeg ble skuffet over at Regjeringen foreslo en mindre vekst i bevilgningene til psykisk helsevern for i år i forhold til de to foregående årene. Det ble også kritisert av flere høringsinstanser under helse- og omsorgskomiteens budsjetthøringer før jul. Jeg vil utfordre statsråden til å garantere at hun vil foreslå bevilgninger som sikrer at vi i det minste oppfyller de økonomiske målene i Opptrappingsplanen for psykisk helse neste år.
Fra Høyres side er vi heller ikke fornøyd med at helse- og omsorgsministeren har sendt ut et høringsforslag om at psykisk syke barn og unge skal være garantert hjelp innen tre måneder. Jeg er enig med statsråden når hun i Aftenposten 10. januar 2006 uttaler at tre måneder er uakseptabelt lang ventetid for disse barna, noe hun også gjentok i sitt innlegg her i dag. Slik Høyre ser det, må barn og unge få hjelp innen en medisinsk forsvarlig frist, som er satt etter en individuell vurdering, slik pasientrettighetsloven krever. Dersom disse bestemmelsene ikke fungerer etter hensikten, må statsråden følge opp dette overfor helseforetakene.
En annen utfordring er knyttet til manglende utnyttelse av kapasiteten hos private avtalespesialister. Den 22. november i fjor stilte jeg spørsmål til statsråden om det var ledig kapasitet hos private psykologer og psykiatere som kunne utnyttes for å gi psykisk syke raskere hjelp. Statsråden svarte da at hun manglet oversikt over dette, men at hun ville arbeide for å kartlegge det. I forrige uke meldte NRK Nyheter at private aktører har ledig kapasitet, men får ikke avtaler med helseforetakene. Fra Høyres side vil vi forutsette at statsråden sørger for at helseforetakene umiddelbart utnytter denne ledige kapasiteten, slik at psykisk syke barn, ungdom og voksne kan få raskere hjelp.
Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:42:28]: Først må jeg bare si tusen takk til interpellanten, som tar opp et alvorlig tema. Det er modig gjort. Jeg er overrasket over at denne typen debatter kommer opp i denne salen. Vi snakker altfor lite om det alvorlige i denne salen. Vi står og krangler om tall og om hvem som har gjort hva når. Den gode diskusjonen om de viktige temaene har jeg delvis savnet, så dette er en fantastisk anledning.
Det er nesten ikke til å tro at det er så mange som ser selvmord som den eneste utgangen i en situasjon. At unge som har, som interpellanten selv sier, alle muligheter – dessertgenerasjonen, eller hva vi skal kalle det for, som har denne veldige tilretteleggingen – ikke kan se at det er noen annen måte å fortsette på, er bekymringsfullt. Hva handler det egentlig om?
Vi har unge med rollemodeller som rusher rundt og skal nå absolutt alt, vi skal lykkes med absolutt alt. Vi voksne – jeg er selv mor til tre unge mennesker – har et stort ansvar for å være de gode modellene som er til stede og byr på oss selv.
Der jeg bor, i Melhus kommune, er det et ektepar som har viet livet sitt til unge mennesker som enten er uten foreldre eller har foreldre som har så store problemer at de ikke har omsorgsevne verken for seg selv eller for barna sine. De har et motto for livet sitt og for gjerningen sin: Sett, hørt og elsket. Og det er sånn at ikke alle spørsmål har et politisk svar. Jeg tror at tre måneders ventetid er lenge hvis man har et problem. Tre timer er lenge hvis man har et alvorlig problem. For kort tid siden hørte vi om en ung mann som valgte å ta sitt liv om bord i en båt én time etter at han var satt i arrest. Én time var altså for lenge.
Denne familien som jeg nevnte, som jobber veldig godt og grundig med unge mennesker, sier at alle som kommer inn døren hos dem, skal føle at de er sett, hørt og elsket. Det er det dette handler om. Foreldre, alle nabokjerringer og nabokaller, lærere og voksne har egentlig én jobb, og det er at uavhengig av hvordan de ser ut, uavhengig av hvor de kommer fra, uavhengig av seksuell orientering eller hva som helst annet, må alle barn og unge – uten unntak – få en opplevelse av å bli sett, hørt og elsket. Jeg tror ikke at vi kan bevilge oss bort fra alle selvmord. Men som det har vært sagt her: Jeg tror vi kan få gjort mye ved å ha et apparat som er der når de trenger det – et lavterskeltilbud. Det betyr at vi må tørre å snakke om disse tingene også utenfor denne salen. Det var fabelaktig at interpellanten har fått læreren til å sette i gang en diskusjon i klasserommet. Vi må sørge for at det er helt vanlig, også hvis man er kjempekul, 18 år og nettopp har fått førerkort, å si fra hvis man er lei seg, fortelle hva man strever med – ikke være 100 pst. vellykket hele tiden.
Jeg mener faktisk at det er sånn at hvert eneste menneske er 50 pst. all right og 50 pst. helt forferdelig. Det er en balansegang. Vi er oppe, og vi er nede. Men det som gjør at dette skal tippe riktig vei, er at vi hver dag opplever å bli sett, hørt og elsket.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:47:15]: Auka press på barn og unge kan gi seg utslag i depresjon og i verste fall sjølvmord. Psykisk helse er eit av dei områda som er ein slags gradestokk på det samfunnet vi lever i, bl.a. fordi årsakene er så samansette. Eg vil rette honnør til representanten Ljunggren, som reiser denne viktige debatten, særleg for å fokusere på barn og unge si psykiske helse.
Som vi har høyrt, viser tal frå NOVA at talet på sjølvmord aukar blant unge jenter – 30 pst. fleire frå 1992 til 2002. Fleire unge er deprimerte. Blant årsakene til at fleire jenter har forsøkt å ta sitt eige liv, peikar ein på bl.a. tre forhold: auka rusbruk – særleg alkohol – konfliktar i påverka tilstand og alvorleg krangel med foreldra. Blant årsakene til at fleire er deprimerte, viser ein til vektproblem og misnøye med utsjånaden. Det er mindre akseptert å vere annleis, og dermed er det lettare å falle utafor. Ideala er ekstreme, og mange har problem med å leve opp til desse. Barn og unge sitt oppvekstmiljø er prega av auka kommersialisering, og dei er i større grad enn tidlegare blitt målgruppe for kommersielle bodskap og kjøpepress. Barn og unge har liten innflytelse på det samfunnet dei er ein del av.
For Kristeleg Folkeparti er det viktig å satse på førebygging. Blant årsakene til at sjølvmord aukar blant unge jenter, trekkjer ein fram rusmiddelbruk og då særleg alkohol. Kvart femte barn i alderen 12–14 år har drukke alkohol. Heile 8 000 barn i denne aldersgruppa drikk regelmessig, viser tal frå MMI. Inkluderer ein 15-åringane, veks talet på unge alkoholbrukarar til heile 28 000. Dette er skremmande når vi veit at dei som startar tidleg med alkohol, også har eit høgt alkoholforbruk seinare i ungdomstida. Blant årsakene til det høge forbruket peikar ungdomane sjølve på at det er eit stort drikkepress.
Her må ein satse breitt, bl.a. gjennom rusfrie fritidstilbod for ungdom, holdningskampanjar som «Rolig, nå» og ein aktiv alkoholpolitikk. Ungdom må sikrast lågterskeltilbod. Skulehelsetenesta må bli betre og meir tilgjengeleg for elevane, og ein bør trekkje inn fleire yrkesgrupper, som psykologar, rådgivarar, prestar og barnevernspedagogar. Helsestasjonen for ungdom skal vere eit ope tilbod med profesjonelle rettleiarar, der ungdom kan søkje helsehjelp, råd og rettleiing.
VIP, den nasjonale satsinga Psykisk helse i skulen, er eit godt tiltak for å betre kunnskapen om psykisk helse. Kva treng ungdom med psykiske lidingar? Og korleis skal vi bry oss når vi ser at nokon slit? Svara på desse spørsmåla er viktige.
Manglande samhandling mellom nivåa i helsetenestene og mellom etatane gjer seg gjeldande også innan psykiatrien og i møtet med barn og unge som slit. Samhandlinga mellom helsetenestene i kommunane og sjukehusa må bli betre. Dette er særleg viktig i overgangen mellom barne- og ungdomspsykiatrien og vaksenpsykiatrien. Unge som får behandling i barne- og ungdomspsykiatrien, må mange gonger vente på å få behandling etter at dei fyller 18 år. Dette kan resultere i akuttinnlegging, noko som kunne ha vore unngått dersom overgangen hadde vore planlagd. Ansvarsgrupper og individuell plan er verkty som kunne sikre ei betre oppfølging, men som dessverre ikkje alltid blir nytta slik dei er tenkte. Slik systemsvikt må ein unngå.
Ein annan overgang ein må fokusere på, er når unge flyttar heimafrå i samband med oppstart av studium eller overgang til arbeidslivet. Mange kan ha problem med å etablere nettverk på ny bustad. Eigen identitet som vaksen blir utvikla, og nokon å snakke med er avgjerande. Studenthelsetenesta må styrkjast, særleg med tanke på tilbod til psykisk sjuke. Det har vore stor pågang dei seinare åra. Ein må også fokusere på betre samhandling mellom barnevernet og psykiatrien.
Opptrappingsplanen for psykisk helse må følgjast opp, med særleg styrking av barne- og ungdomspsykiatrien. Kristeleg Folkeparti har som mål at det ikkje skal vere ventelister for barn og unge med psykiske lidingar innan 2009. Barn og unge med psykiske lidingar må sikrast behandlingsplassar på eigne institusjonar eller avdelingar – for å sikre eit trygt og verdig tilbod – der dei kan omgåast personar på sin eigen alder og med like sjukdomstrekk.
Undersøkinga frå NOVA når det gjeld sjølvmordsforsøk og depresjonar blant ungdom, viser at årsakene til psykiske problem blant unge er samansette. Visse faktorar kan verke førebyggjande, andre faktorar kan verke utløysande. Det fordrar at tilnærminga til å finne løysingar på desse utfordringane må vere brei. Primært må det vere gode helsetenester som sikrar at dei som treng hjelp, får det. Sekundært handlar det om å skape eit samfunn som gir den enkelte rom til å vere seg sjølv, og at familien, skulen, arbeidsplassen etc. blir lagd til rette, slik at menneske som har ulike utfordringar, blir fanga opp.
Gunvald Ludvigsen (V) [10:53:14]:Temaet vi drøfter i dag, nemleg sjølvmord, er framleis eit tabuområde. Det er derfor viktig, som andre har sagt før i dag, at slike interpellasjonar som representanten Ljunggren reiser, også blir tema i denne salen.
Sjølvmordsraten i Noreg er heldigvis lågare enn i våre naboland, men at liv, ikkje minst unge liv, går tapt som følgje av sjølvmord, er både trist og tragisk, ikkje minst for dei pårørande.
Eg er heilt einig med interpellanten i at hjelpetilbodet til dei etterlatne er viktig. I prinsippet skal alle ha tilgang på fastlege og kommunal psykiatriteneste etter at ein nærståande har teke livet sitt. Eg trur likevel det er klokt å organisere andre tilbod i tillegg. Eg veit at somme kommunar, spesielt i tettbygde strøk, organiserer spesifikke tilbod. I spreittbygde strøk, f.eks. i Sogn og Fjordane, der eg sjølv bur, veit eg at organisasjonar som LEVE, som har vore nemnd før, organiserer gruppesamtalar for etterlatne etter sjølvmord i heile fylket. Dei som har brukt slike tilbod, har, etter det eg kjenner til, stort sett vore ganske fornøgde med at det finst eit slikt tilbod.
Men det store spørsmålet her er kva også helsevesenet kan gjere. Vi har hørt mykje om kva nabokjerringa og nabokallen skal gjere, men vi må også ha nokre systematiske løysingar. Spørsmålet er: Kva kan helsevesenet gjere for å redusere sjølvmordsfrekvensen? Eg trur hovudsaka må vere at ein for det første følgjer opp intensjonane i opptrappingsplanen om å satse spesielt på barn og unge, for det andre held fram med utbygginga av det psykiske helsestellet på lokalsjukehusnivå, DPS, for å kunne tilby langvarige og koordinerte tenester til utsette individ, for det tredje satsar meir på helsestasjonar for å gi ungdom lågterskeltilbod med særleg vekt på livsstil og psykisk helse, og for det fjerde at ein satsar på betre tenester for rusmiddelavhengige.
Til slutt vil eg berre slå fast at generell politikk – både nasjonal politikk og ikkje minst aktiv distriktspolitikk – har innverknad på temaet vi drøfter i dag. Eg bur som nemnt i Sogn og Fjordane, og det er eit gledeleg faktum at i dette fylket er det mykje mindre sjølvmord enn i andre fylke. Samstundes veit vi at det er relativt låg frekvens av psykiske lidingar i Sogn og Fjordane. Oslo ligg f.eks. 40–50 pst. over Sogn og Fjordane når det gjeld førekomst av psykiske lidingar, og det er dessutan vanlegare i Oslo med mange psykiske lidingar samstundes. Det er ikkje unaturleg å sjå frekvens av psykiske lidingar og sjølvmordshyppigheit i samanheng, som vi alle sikkert er einige om, men den store forskjellen i sjølvmordsfrekvens som eg refererer til, burde vere interessant å sjå nærare på. Eg er ikkje kjend med at det ligg føre forskingsresultat som har teke føre seg nemnde samanhengar over ein lengre periode. Derfor vil eg til slutt spørje statsråden om desse samanhengane som eg peiker på, er kjende i departementet, og i så fall, korleis det blir arbeidd vidare med denne problemstillinga.
Dag Ole Teigen (A) [10:57:19]:Først av alt vil jeg si at ingenting er mer tragisk enn når mennesker kommer i en livssituasjon der de ikke ser andre utveier enn å velge å avslutte sitt eget liv. Derfor vil også jeg takke representanten Ljunggren for at hun nå tar opp temaet selvmord blant unge, slik at vi kan sette temaet i fokus og se hva vi i felleskap skal gjøre for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk.
Det er sjelden én enkelt grunn til selvmord. I de fleste tilfeller er selvmord og selvmordsforsøk resultatet av flere uheldige faktorer, der psykisk lidelse er en vesentlig, men ikke tilstrekkelig forklaring. I dag er selvmord den hyppigste dødsårsaken blant unge menn i Norge. I går kunne vi lese på framsiden av Dagsavisen at andelen unge jenter som har forsøkt å ta sitt eget liv, har økt med nesten 30 pst. fra 1992 til 2002, som Anna Ljunggren også var inne på. Også tallet på ungdom med depressive symptomer har økt kraftig, særlig blant gutter. Økt rusmiddelbruk – særlig alkohol – konflikter i påvirket tilstand og alvorlige krangler med foreldre blir trukket fram som årsaker. Prestisje på skolen og blant venner tærer også på unges psyke.
«Du skal ha de rette klærne, masse venner og få toppkarakterer. Du skal bli noe», sier Heidi-Wibeke Bakkland, som er styremedlem i Mental Helse Ungdom. Jeg er enig med henne – unge mennesker opplever å være under stadig større press fra stadig flere kanter.
Fordi årsaksforholdene er så sammensatte, tror jeg vi trenger både konkrete tiltak og brede strategier mot større deler av befolkningen for å forebygge selvmord og selvmordsforsøk. Forebygging er en oppgave for helsevesenet, men på langt nær for helsevesenet alene. I alle miljøer kan mekanismer som utstøting, avvisning, fattigdom, mobbing, overgrep, arbeidsledighet, krenkelser osv. føre til selvmordstanker. Forebyggende arbeid må derfor skje på mange arenaer utenom helsevesenet: på skolen, på studiesteder, i arbeidslivet, i forskningsinstitusjoner, i politiet, hos sosialetaten, i det politiske arbeidet, i eldreomsorgen, i boligplanleggingen osv. Forebygging handler også om å fange opp ungdom og gi dem et tilbud, spesielt dem som står utenfor idretten.
Mer konkret kan forebygging handle om skolehelsetjenesten, der tilbudet varierer sterkt mellom ulike kommuner og mellom forskjellige bydeler. De fleste steder trengs det flere årsverk i skolehelsetjenesten. Det skjer mye bra arbeid innen folkehelse, men det er viktig at psykisk helse likestilles med fysisk helse også innen dette arbeidet. Helsesøster bør være tilgjengelig for barn og unge, både for dem som allerede har det vanskelig, og for å forebygge.
Barne- og ungdomspsykiatrien har ansvaret for å gi behandlingstilbud til barn og unge under 18 år. I 2005 var det registrert 1 490 pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien med suicidalfare som viktigste henvisningsgrunn. Mange strever også med selvmordstanker og -impulser som kan komme fram underveis i behandlingskontaktene uten at det er registrert som henvisningsgrunn. Selv om det heldigvis er få av disse unge som står i akutt fare for å ta livet sitt, er vurdering og oppfølging av unge mennesker med slike tanker et viktig område i barne- og ungdomspsykiatrien. Men risikofaktorer kan bare gi en pekepinn. Det finnes heller ikke pålitelige instrumenter for vurdering av selvmordsfare. En må spørre. En må ha en inngående samtale.
I hjelpetelefoner erfarer man at det hjelper å lytte, å ville forstå, å bruke tid og å være engasjerte medmennesker som viser muligheten til å komme videre. Det er bra at vi har slike telefoner, og så må alle vi andre huske på at vi også har et ansvar for å være mer engasjerte medmennesker, et ansvar for å ta den praten og bruke den tiden på dem vi ser trenger det.
Effektive tiltak mot alkohol- og stoffmisbruk, depresjon, seksuelt misbruk av barn, sosial isolasjon, ensomhet samt psykiske lidelser generelt kan også virke forebyggende. Forebygging skjer også ved å gjøre selvmordsmidler mindre tilgjengelige, og ved å redusere antall sensasjonspregete presseoppslag om selvmord.
Det er også verdt å merke seg at mange selvmordsforsøk skjer spontant. Ut fra undersøkelser som tar for seg effekten av endret tilgjengelighet til vanlig brukte selvmordsmetoder, kan en anta at montering av hindringer fører til en nedgang i de totale selvmordsratene. Det ville være interessant å se på om dette er noe en burde satset mer på.
Til slutt vil jeg si at det snakkes altfor ofte om alle dem – de som ikke får de beste karakterene, de som har en annen hudfarge, de som er arbeidsledige, de som ikke er slik som oss. Vi må skape et samfunn der det er snakk om oss – ikke om oss og dem. Det handler også om forebygging i aller bredeste forstand.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:02:19]: Aller først en takk til interpellanten for det temaet som blir tatt opp.
Jeg har ikke lyst til å bruke tiden på å gjenta det veldig mange andre har sagt, for det er sagt mange kloke ord her i dag. Jeg har derimot lyst til å forsøke å kaste lys på ting det ikke er blitt fokusert så kraftig på. Aller først til det at alkohol og rus er et problem. Ja, visst er det det. Men man må kanskje grave enda litt dypere for å forstå problematikken, og spørre seg selv: Hvorfor er det slik at noen ramler på utsiden og søker trøst med likesinnede bl.a. gjennom alkohol og rus? Hvorfor er det slik at noen ramler på utsiden? Det er der spørsmålet ligger. Så får man finne trøst i det ene eller det andre, men det er altså årsaken til at man havner på utsiden, som er den reelle utfordringen.
Norge har lengst ventetid i Norden når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. Tall fra Norsk Folkehelseinstitutt viser at psykiske helseproblemer i Norge koster oss nærmere 100 milliarder kr i året. Det er videre helt klart at vi i altfor liten grad klarer å fange opp tidsnok dem som har psykiske helseproblemer. Der ligger det en kjempeutfordring. For det er slik for mennesker som har den type problemer, at har man først én gang gått dypt nok inn i en depresjon, blir risikoen for at dette vil gjenta seg, større og større for hver gang det skjer. Og hvordan skal vi fange opp dem som har denne type problemer? Jeg mener helt klart at vi skal styrke skolehelsetilbudet, men må vi ikke finne andre og mer strukturerte former for å fange opp dem som har et psykososialt problem? Hvordan skal vi få inn i barnehager og skolevesen en kompetanse som fanger opp dette problemet tidsnok? Der ligger den store utfordringen, slik jeg ser det.
Det er mye fint å si om nabokjerringa. Hun er en viktig del av samfunnet, men jeg tror ikke at nabokjerringa er i stand til å fange opp denne type problematikk der det gjelder, for vi må fange den opp så tidlig. Hvis ikke kommer vi i en situasjon hvor vi vil få se en gjentakelse hos mennesker som har et kjempeproblem.
Dette er også interessant å se relatert til mobbing i skolen, for, som mange sier, det er mye som henger sammen. Men når man ser foreldre, pårørende, som tar opp en mobbesituasjon på skolen i dag, er det faktisk slik at et stort flertall av dem som tar opp mobbeproblematikken, blir mobbeoffer selv. Da er det helt klart at her må vi gå aktivt inn og gjøre noe. Vi kan ikke ha det slik!
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:06:58]: Flere har gitt ros til interpellanten Anna Ljunggren, og det er det all mulig grunn til å gjøre, både fordi det er et viktig tema, og fordi det er vanskelig. Det er ofte vanskelig å peke på årsakene til at personer begår selvmord, ikke minst gjelder det unge mennesker.
Jeg spisset ørene da Anna Ljunggren nevnte at hun hadde kontaktet læreren sin og bedt ham om å ta en samtale med en klasse omkring temaet – det gjorde jeg fordi jeg selv har opplevd akkurat den situasjonen. Som lege opplevde jeg at en ung person tok sitt eget liv på grunn av kjærlighetssorg, på grunn av at kjæresten hadde slått opp samme dag, og da bad læreren nettopp om at helsevesenet var til stede, og at man hadde en samtale i klassen etterpå. Jeg synes det var uhyre lærerikt å høre en hel klasse med innpå 30 elever komme fram med sine innerste tanker om hvordan de selv opplevde et selvmord hos en som var 16 år. Kjæresten slo opp, og så begikk man selvmord med kullos samme ettermiddag.
Det det eksemplet også synliggjør, er at det å tenke seg at psykiatere og psykologer skulle kunne hjelpe dette individet, er ikke realistisk. Der har Anna Ljunggren helt rett når hun bruker bildet med nabokjerringa. Det er jo nærheten til situasjonen, og det at ungdom er gitt muligheten til å være robust i situasjonen, som gjør at de vil kunne overleve. Det de elevene da sier, er: Vi er sinte på Thomas. Så spør jeg: Hvorfor er dere sinte på ham? Jo, for nå har han gitt kjæresten sin skyldfølelse for resten av livet. Og det har de helt rett i. Man kan si at den samtalen i en slik klassesituasjon gjør at mange av disse elevene, hvis de havner i en tilsvarende situasjon, vil tenke at dette må jeg ikke gjøre, for det rammer ikke bare meg selv, det rammer også dem som blir igjen.
Det finnes mange gode lærere i Norge som fint klarer å gjennomføre slike samtaler. Derfor er det viktig at vi ikke institusjonaliserer alle tiltak knyttet til dette. Det koster heller ingenting, man får ikke én krone i ekstra utgifter ved at læreren i en klassesituasjon tar opp dette temaet overfor sine elever, forutsatt at vedkommende er trygg på det. Jeg tror man i den typen samtaler kan bruke det lokale helsevesenet i mye større grad enn man gjør i dag. De fleste – det kan være helsesøster, det kan være fastlege, og det kan være annet helsepersonell – har vært i disse situasjonene og har erfaringer. Det man heller ikke skal glemme, er at presten ofte har erfaringer. Presten har hatt samtale med pårørende etterpå og kan formidle ut fra sitt inntrykk. Hvis man i de ulike lokalsamfunnene bruker folk som har stått i situasjonen, og som har kunnskap nettopp i et forebyggingsperspektiv, vil man ofte komme langt.
Mitt inntrykk av psykiatere og psykologer, som det jo i praksis er tre måneders ventetid for å komme inn til, er at de blir altfor eksklusive. Vi har nylig hatt en diskusjon der man konfronterer privatpraktiserende psykologer med at de ikke tar inn særlig mange nye pasienter, og at ventelistene er lange. De sier at det er et kapasitetsproblem. Det er en type eksklusivitet som kommunehelsetjenesten overhodet ikke kan tillate seg, for i det øyeblikket du får den type henvendelse, må du takle det samme dag. Men det gjør også at man får erfaring i slike situasjoner, noe som mange psykiatere kanskje ikke får, fordi pasientene må vente i mange måneder.
Jeg registrerer at dette med tragedier i familier ble nevnt. Man brukte nettopp begrepet «familietragedie» knyttet opp mot en familie der tre personer ble drept, hvorpå familiefaren tok sitt liv til slutt. Jeg så at Dagbladet hadde en leder om dette, en type betraktning jeg i hvert fall er helt enig i, der man sier at vi må slutte å bruke begrepet «familietragedie» om sånt. Det at man tar livet av tre personer før man tar livet av seg selv, bør vi ikke blande inn i en debatt som handler om selvmord, der man i utgangspunktet skader seg selv, men ikke truer andre. Det skaper et slags inntrykk av en legitimitet som er farlig i det offentlige rom, for noen kunne få den forkvaklede, misforståtte holdningen at det er en slags sosial aksept for at man skader andre. Når man diskuterer selvmord, håper jeg man er opptatt av at det er noe helt annet enn de mekanismene som gjør at man faktisk tar livet av andre.
Men igjen: Takk til interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema, som det er viktig å følge opp videre, også med jordnære tiltak.
Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.
Sonja Mandt-Bartholsen (A) [11:12:12]: Jeg vil slutte meg til dem som roser interpellanten for å ha tatt opp temaet selvmord. Temaet er vanskelig å ta opp, fordi det forbindes med sorg, skam, skyld, og det er kjempevanskelig for dem som sitter igjen, å forstå hvorfor akkurat deres nærmeste tar sitt eget liv. Vi snakker også i dag om en gruppe som skulle hatt livet foran seg, men som synes det blir så vanskelig å leve at døden er det eneste svaret. Det at barn helt ned til 10–12 års alder velger denne utveien, er noe vi må ta spesielt alvorlig.
Som statsråden sier, er saken vanskelig å ta fatt i, fordi det berører så mange felt – skole, oppvekst, miljø, rus og mange andre ting i samfunnet. Forutsigbarhet når det gjelder hvem som velger å ta livet sitt, er heller ikke til stede, da tilsynelatende normalt fungerende, lykkelig ungdom velger denne utveien av en eller annen grunn. Derfor tror jeg det er veldig vanskelig å fange opp alle. Årsakene og begrunnelsene er, som vi har hørt fra denne talerstolen, også veldig ulike fra person til person.
Som statsråden nevner, er flere tiltak mulige. Men jeg har lyst til å trekke fram helsestasjonene, som også flere har vært inne på, og kanskje spesielt Helsestasjon for unge. Helsestasjon for unge er at lavterskeltilbud. Det er gratis, og det er der for de unge på deres premisser.
Jeg har lyst til å dra fram et eksempel fra Skien. Der har jeg hørt at de har et veldig godt tilbud der de klarer å fange opp flere tilfeller av truende selvmord. Der er det psykolog til stede, og der kan de ta de vanskelige samtalene. Det som er lett for oss voksne, er kanskje ikke så lett for de unge, og de trenger hjelp til å komme videre. Tilbud som det de har i Skien, og sikkert mange andre steder, kan forhindre, forebygge og avdekke hva ungdom sliter med. Ved det kan tiltak settes inn mye tidligere. Men utfordringen er å få guttene dit. Det er veldig ofte jenter som tar imot slike tilbud, for de har lettere for å prate.
Skolehelsetjenesten er et annet tilbud som er rettet mot unge, men som i dag dessverre ikke alle steder er like godt utbygd eller har god nok bemanning. Ungdom trenger slike steder der de møter tillit og der man har tid, også tid for den gode samtalen. Derfor er det viktig at kommunene satser på å bygge opp og tilby de gode arenaene i skolehelsetjenesten.
Som interpellanten viste til, er det en sammenheng mellom psykisk helse – og også livssituasjonen den enkelte lever i – og selvmord. Men det er nok helt utopisk å tro at vi kan klare å forhindre alle selvmord, selv om vi setter inn lavterskeltilbud som helsestasjonen og skolehelsetjenesten og alle de tiltakene som statsråden nevnte. Et godt utbygd barne- og ungdomspsykiatrisk tilbud er nødvendig. Tid for samtaler, å bli tatt på alvor, og det å finne ut hva som sliter, er en lang prosess. Men først må en være villig til å ta imot hjelp eller se at dette problemet skal det gjøres noe med. Vi må også være klar over at mange sliter alene.
Jeg vil også nevne de mange etterlatte som sliter med skyldfølelse og spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes. Det LEVE gjør i sin kampanje, er å gjøre dette mindre vanskelig. Det som kan prates om og diskuteres og gjøres mer allment, kan hjelpe dem som sitter igjen. De etterlatte trenger også hjelp, og de må være med i et godt opplegg når selvmord først har skjedd.
Skole, arbeid, familie og venner – jeg tror alle kan bidra med sitt ut fra det ansvaret man har. Det å gi ungdom egenverd, det å snakke om det, slik representanten Ballo sier, å tørre å ta opp vanskelige temaer, kan være med på å gjøre dette mer allment.
I vårt samfunn, der det å være vellykket er et mål, og der utseende, jobb og karriere er det som måles, bør vi som politikere være varsomme med hva vi signaliserer. Vi må gi muligheter for ulikheter og annerledeshet og ikke skape skyldfølelse hos de unge for at de ikke når de målene vi setter.
Igjen – dette er et viktig tema å drøfte. Vi som politikere kan gjøre vårt. Vi kan legge til rette, vi kan avdekke, vi kan forebygge og reparere – der har i hvert fall statsråden vist at man er villig til å ta i et tak og prøve å gjøre noe. Men til syvende og sist kommer det an på om den enkelte ønsker å søke hjelp.
Eirin Faldet (A) [11:17:10]: Dette har vært en utrolig viktig og flott debatt. Takk til interpellanten! Aud Herbjørg Kvalvik sa det så riktig: Det er sjelden en har en så alvorlig og flott debatt i Stortinget om et så viktig tema. Vi står ofte fra denne talerstolen og skal være verdensmestere i prosentregning og milliarder. Denne debatten dreier seg om så mye, mye mer.
Livet er veldig vanskelig for mange. Det stilles store krav til oss alle, men vanskeligst er det for dem som står på terskelen til det voksne liv. Du skal se flott ut, veie akkurat passe, helst være uten kviser også. Du skal ha riktige klær, det siste sportsutstyret og være godt likt, med de rette vennene. Og ikke minst skal du kunne fungere godt på skolen, ja være sånn passe flink. Ikke henge etter, for all del, men heller ikke skille deg ut ved å være duksen i klassen.
Flere talere her har pekt på nabokona, og hun er viktig, vel å merke hvis hun er hjemme og har overskudd til å bry seg. Hvis hun tør da, for vi er jo så redde for å bli innblandet i noe ubehagelig. Men vi må bry oss, vi må være der.
I en artikkel i Dagsavisen 3. februar skriver Ole Rikard Haavet bl.a.:
«Den 15 år gamle gutten foran meg som ikke føler noe håp for sitt liv, og hans far, som sammen har oppsøkt meg fordi jeg er guttens fastlege, er ikke de første i denne situasjonen som uttrykker sin maktesløshet. Det er mange lignende historier. Guttens problemer er spilt tilbake til ham selv og ellers feid under teppet.»
Vi kan vel bare ane hvordan den unge gutten eller jenta har hatt det i forkant av at han eller hun velger å gjøre slutt på livet – et liv som ennå ikke har begynt. Vi må aldri glemme de pårørende, de nære som sitter igjen med tusenvis av spørsmål som de aldri får et svar på.
Vi som er foreldre og besteforeldre, må være til stede, bry oss om, oppmuntre barnebarn og barn til å snakke om ting. Og vi må gi mye ros, gi de unge selvtillit, si oftere at du er ålreit, du kan det, du er flink.
Jeg er glad for at statsråden tar dette problemet alvorlig og kommer med flere forslag til løsninger. Vi har hørt om barne- og ungdomspsykiatrien som trenger ressurser. Ja, men jeg synes ærlig talt det blir litt smått i en så alvorlig debatt å prøve seg på å score partipolitiske poenger. I spørsmålet om å forebygge selvmord må vi stå sammen, være medmennesker – ikke partipolitikere i en sådan stund. De partipolitiske kjepphestene må faktisk settes på båsen. Vi må være til stede, vi må være der for hverandre. Det er det dette handler om.
Inge Lønning (H) [11:21:47]: Det er et samfunnsmessig faresignal når et betydelig antall unge mennesker i den fasen av livet da man normalt vil tenke at man er mest opptatt av forventninger til fremtiden og har mest appetitt på livet, blir grepet av en så grunnleggende fortvilelse at de ikke finner noen annen utvei enn utgangsdøren.
Det bør bekymre oss alle. Det tilsier også at det er viktig å intensivere forskning på dette området for å forsøke å finne ut av hvilke faktorer det er som driver unge mennesker inn i slike situasjoner. Man sier jo veldig ofte at barn og unge aldri har hatt det så godt før, og det er alltid et tegn på at den som sier det, nærmer seg støvets år. Det man glemmer å føye til, er at det gjelder så menn også alle andre generasjoner i dagens samfunn at vi aldri har hatt det så godt før – nemlig når det gjelder de goder som kan telles og måles og veies og takseres i kroner og øre. Samtidig er vel sannheten at det aldri har vært vanskeligere å bli voksen enn det er i dagens samfunn, fordi man bruker så vanvittig mye lengre tid på det enn man gjorde før. I det gamle samfunn var overgangen mellom barndom og voksen alder veldig enkel, klar og oversiktlig. For å sette det litt på spissen: Det tok nøyaktig én time, fra man gikk inn til konfirmasjonsgudstjenesten og til man kom ut. Når man gikk inn, var man definert som barn, når man kom ut, var man voksen. Og begge rollene var klart definert sosialt. De forventningene som ble stilt fra omgivelsenes side, var like klart definert når man var barn, som de var klart definert når man var voksen. I dag bruker man 15 år på å tilbakelegge den strekningen, og i den perioden av livet er man verken barn eller voksen, men av omgivelsene blir man i det ene øyeblikk behandlet som barn og i det neste øyeblikk som voksen. Det skaper en ganske usikker identitet. Samtidig investerer vi mer i barn og unge enn vi noensinne har gjort, men det er hele tiden i deres tenkte fremtid vi investerer. Vi holder dem i utdanningssystemet mye lenger enn noensinne før, og vi gjør det i god mening, i den tro at det skal gi dem en bedre voksentilværelse. Men ingen kan ha sin identitet plassert i en tenkt fremtid hvis man ikke har en identitet her og nå – like lite som man som pensjonist kan ha sin identitet plassert i fortiden og være forhenværende.
Som mennesker er vi konstruert for å leve i vår egen nåtid hele veien. Poenget med barn og unge mennesker er jo ikke primært at de er potensielle voksne. Det er de også, men poenget er at de er barn, og at barndommen har sin egen verdi helt uavhengig av hva vedkommende måtte bli til senere i livet. Vi som er foreldre og besteforeldre, trenger å investere veldig mye mer i å tenke gjennom på hvilken måte vi sender feil signaler, og hvordan vi kan bidra til å sende de riktige signalene som gir barn og unge en opplevelse av å være betydningsfulle her og nå og ikke bare en gang i fremtiden.
Mennesker som har et selvbilde preget av respekt, vil også ha respekt for andre mennesker, for det er to sider av samme sak. Trygghet i forhold til andre mennesker forutsetter at man er trygg på seg selv, og at man har et selvbilde som man kan leve med daglig. Det representerer i vår type samfunn en kolossal utfordring. Derfor håper jeg at statsråden vil fortsette å arbeide videre langs de linjene hun pekte på i sitt svar. Men jeg tror også det er riktig til sist å understreke at vi må få til et bedre tilbud til de barn og unge som havner i kritiske helsemessige situasjoner mentalt. Vi er nødt til å investere i å lage et system hvor folk ikke risikerer å bli stående månedsvis på en venteliste for i det hele tatt å slippe inn til den sakkyndige hjelp.
Anna Ljunggren (A) [11:27:29]: Jeg vil takke alle som har bidratt her i salen i dag til en veldig god, konkret, tankevekkende og reflektert samfunnsdebatt. Jeg er veldig glad for at dette har blitt en bred debatt om stoffmisbruk, alkoholmisbruk, samfunnskunnskap på skolene, trygge og gode lærere, nabokoner, skolehelsetjenesten, borteboere, og også en debatt om at de som står utenfor de organiserte fritidstilbudene i kommunene, også trenger hjelp.
Nettopp fordi det finnes så mange årsaker til selvmord, finnes det også veldig mange svar, og det omfatter mange aspekter. Samfunnet vårt har forandret seg drastisk de siste 50–60 årene. På mange måter er samfunnet blitt bedre, og på noen måter er det blitt verre. Det er vanskeligere å være ensom. Jeg tror ikke vi i dag her i salen får forandret samfunnet på alle de områdene der det er blitt verre, men vi har kommet langt på vei med tiltak som så å si er gratis: det å bry seg, det å være en god nabokone, og det å være en trygg og god lærer. Jeg tror ikke at vi klarer å fjerne selvmord helt, men så lenge flere som ber om hjelp, får det, og flere som er langt nede, blir plukket opp, er jeg fornøyd.
Gjennom debatten har vi også fått belyst at vi som politikere kan gjøre noe. Vi kan følge opptrappingsplaner, og vi kan bevilge mer penger til skolehelsetjenesten. Det er jeg trygg på at helseministeren vår vil følge opp.
Jeg har lyst til å gjenta det som representanten Dag Ole Teigen sa: La det bli oss, ikke dem!
Statsråd Sylvia Brustad [11:29:32]: Jeg vil slutte meg til den oppsummeringen representanten Ljunggren nå kom med.
Jeg synes også at det har vært en veldig god debatt. Bare det å få en debatt der vi tør prate høyt om dette, mener også jeg er et bidrag i forhold til å prøve å få gjort noe med det. Jeg synes også det har kommet fram mange gode idéer i denne debatten som vi vil ta med oss videre. Det som vel også alle har synliggjort, er at det ikke er noen enkle svar, for det er så mange grunner til at dette skjer. Det er som regel også helt uforståelig når det skjer.
Representanten Eng og flere med henne har i denne debatten vært inne på de medmenneskelige relasjoner. Det er klart at det må man minne hverandre om hele tida. Vi løser ikke alt, som representanten Ballo var inne på, innenfor psykiatri eller den type ting, men det vi må huske på, er at vi alle har et ansvar. Vi må bry oss. Jeg tror at det å ha ulike lavterskeltilbud for ungdom, f.eks. å ha tilbud som er åpne utover kveldstid, i tillegg til å styrke det som skjer bl.a. i skolen, er usedvanlig viktig. Det å ha samtalegrupper, ikke minst for etterlatte som åpenbart også er i en risikosone i forhold til dette, er et veldig viktig innspill. De frivillige gjør også en stor innsats på dette viktige området.
Så synes jeg det som Ljunggren tok opp, og som Ballo også fulgte opp – hvilken rolle skolen kan spille, og samspillet mellom helsepersonell lokalt, prest og lærere – er en veldig god idé å jobbe videre med. Det synes jeg i hvert fall er en av mange konkrete ting i denne debatten som vi bør følge opp og se om vi greier å få organisert, ikke ved å vedta det her, men ved å prøve å oppfordre til at flere snakker ordentlig og nøkternt omkring så vanskelige ting, for vi vet noe om at det kan ha betydning.
Så var representanten Lønning og mange flere inne på at vi ikke vet nok. Vi må forske mer. Det er helt åpenbart. Vi har fått noe mer kunnskap. Det må vi bruke positivt. Vi vet at for mange er det slik at det kan henge sammen med psykiske problemer av ulik art. Jeg har lyst til å si til det representanten Sjøli tok opp spesielt: Regjeringa er opptatt av å kunne utnytte alt bra personell innenfor psykiatrien til å hjelpe både barn, unge og voksne. Det er også grunnen til at vi nå går gjennom avtalespesialistenes rolle. Vi ønsker dem mer inn i spesialisthelsetjenesten, slik at alle skal være med på å ta et ansvar, ikke bare for de mer enkle ting, men også for det som er mer komplisert. Det er jo ofte det vi her snakker om.
Så vil jeg også på vegne av Regjeringa si at denne regjeringa kommer til å følge opp opptrappingsplanen og gi det beløpet som vi har lovet skal gis også i denne perioden. Det må det ikke være noen tvil om.
Så er det viktig for meg å understreke at hvis ungdommer trenger akutt hjelp, skal de få det. Da skal de ikke stå på tremånederslista. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Regjeringa kommer i løpet av nær framtid tilbake med en særskilt ventetidsgaranti, for å kutte ventetida. Da får vi rikelig anledning også til å diskutere det. Men jeg synes dette har vært en god debatt.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed ferdig.