André Oktay Dahl (H) [10:02:13]: I etterkant av det første oppstyret som naturlig nok oppstod etter den vel kjente voldsepisoden på trikken i Oslo for kort tid siden, kom det frem en rekke forhold som burde ha gjort at alarmklokkene ringte. Det ringte i alle fall for mannen med somalisk bakgrunn som gikk til fastlegen med øreklokker etter råd fra legen sin. Stemmer som truet ham, overtok etter hvert kontrollen over livet hans, og samtidig var han veldig nedkjørt etter et sterkt misbruk av kat. Selv uttalte han følgende i retten:
«Jeg var frustrert fordi jeg ikke hadde et sted å bo, og derfor fortsatte jeg å ruse meg. Jeg brukte ca. ett kilo kat i døgnet, og jeg brukte det både om dagen og om natten. Jeg følte det veldig sterkt, og at jeg nærmest ble gal.»
Denne mannen er ikke alene og er en del av baksiden av medaljen i integreringspolitikken.
Et steinkast fra politihuset på Grønland i Oslo selges det i perioder ett tonn av den forbudte narkotiske planten kat på mindre enn en uke. Flertallet av brukerne er fra Somalia, og anslagsvis 50–70 pst. av somaliske menn tygger de rusfremkallende bladene regelmessig. Men det gjelder også andre grupper med innvandrerbakgrunn.
Det har med ujevne mellomrom blitt satt søkelys på dette samfunnsproblemet, men det er ikke blitt tatt på alvor av verken politiske myndigheter, politi og påtalemakt eller helsevesenet. I hele forfjor beslagla politi og tollvesen ikke mer enn 2,7 tonn kat. Det er promiller av den ukentlige omsetningen midt i Oslo i perioder. Hver dag passerer 11 418 personer tollslusene på landets hovedflyplass. Fem av disse blir tatt og ilagt forenklede forelegg, ifølge tall fra VG.
I januar i år mente Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann Jan Bøhler at nok var nok. Det er uakseptabelt at politiet ikke griper inn, mente Bøhler i et stort intervju i Aftenposten. I svar til meg datert 17. oktober svarer justisministeren på sin side at kat er noe kraftigere i effekt enn kaffe/koffein, og at kat skal ha omtrent samme funksjon for en somalier som alkohol har for en nordmann. Som de fleste ser, er det en viss forskjell mellom Jan Bøhlers tilnærming og Regjeringens tilnærming, men det er liten tvil om at Bøhlers tilnærming bør inspirere, for å si det forsiktig. Høyre har som eneste parti tatt klart standpunkt om nulltoleranse mot narkotika for å skape trygge lokalsamfunn.
Menn som bruker kat, blir irritable og kan fort også bli voldelige hjemme, og de klarer ikke komme seg inn i eller beholde en jobb. Innledningsvis er det også grunn til å si at flere og flere kvinner nå begynner å bruke kat rett og slett for å prøve å holde mennene hjemme. Det fører til en negativ spiral for begge: søvnproblemer, psykiske problemer, og de blir definitivt ikke effektive arbeidstakere – i den grad de har en jobb. I likhet med andre misbrukere må kattyggere bruke store summer på å skaffe seg rusmiddelet. En bunt av stoffet koster rundt 200 kr, og en person bruker fra en til fire bunter hver gang han bruker stoffet. Det ødelegger mange familier både sosialt og økonomisk. Og katmisbruket bidrar på alle måter til å hindre integrering av en hel befolkningsgruppe i det norske samfunnet. Barn og ungdom som vokser opp i dette, er mer enn potensielle rekrutter til gjenger og organisert kriminalitet, i manko på andre voksne forbilder.
Alt dette kunne vært sagt om alkohol og annen dop også, men mens myndighetene i de aller fleste sammenhenger har utviklet strategier for å redusere det misbruket, er det her så godt som tomt – utover at vi alle blir oppbrakt når en psykisk ustabil somalier som tygger kilovis med kat, går amok på trikken, og katmisbruket er en del av totalproblemet til denne. Ved å akseptere den omfattende kattyggingen, aksepterer norske myndigheter at en stor andel av de ca. 18 000 somalierne som befinner seg i landet, faller utenfor på grunn av rusmiddelmisbruk. Vi lukker ikke øynene på samme måte overfor tilsvarende problem i et såkalt rent etnisk norsk miljø. Det mener jeg er diskriminerende. Å sammenlikne kat med kaffe er i en slik sammenheng et veldig dårlig signal og ikke et bidrag til å forklare spesielt unge hvor farlig kat faktisk er, for å gjøre dem bedre i stand til å motstå press fra miljøet.
Statsråden varsler i sitt svar fra oktober at forebyggende tiltak krever et bredt samarbeid mellom offentlige myndigheter, herunder integreringsmyndigheter, helsevesen, sosialvesen, tollvesen og politi samt det somaliske miljøet selv, og at Regjeringen skal sørge for at politiet tar del i et slikt samarbeid. Det er en positiv intensjon som Høyre og jeg slutter oss fullt og helt til. Jeg vil derfor i dag be statsråden konkretisere hva dette samarbeidet består i, eller skal bestå i.
Har statsråden og Regjeringen f.eks. tenkt å bidra til at det etableres pilotprosjekter med fokus på behandling av dem som er hardest rammet, avrusing og hjelp til å få struktur på livet, og at dette gjøres i samarbeid med eksisterende helsetilbud?
Deler Regjeringen vurderingen at det må foretas en kartlegging av kompetanse hos den enkelte og veiledning kombinert med kompetansebygging rettet mot behovene i arbeidslivet? Eksempler på noe som kan fungere, er tilrettelagt fagopplæring på norsk og opplæring til førerkort, sjåføropplæring, som også gir status i deler av det somaliske miljøet, eller tilpassede opplæringsopplegg i hvordan man starter egen virksomhet i Norge, innføring i lover og regler og ulike veiledningstilbud.
Det er viktig å følge opp ungdom slik at de kommer videre i arbeid og utdanning, og ikke trekkes inn i katmiljøet av mangel på andre ting å ta seg til. De har kanskje ikke foreldre – flere av dem er enslige mindreårige – eller har, som sagt, foreldre som selv misbruker kat, og ingen andre rollemodeller. Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn trenger som kjent hjelp til begrepsforståelse i videregående utdanning og lavere profesjonsutdanninger, som f.eks. hjelpepleie, hvor det er et stort behov for faglært arbeidskraft, for de har ikke en dyp forståelse som gjør at de mestrer fagene og står til eksamen.
Jeg velger å tenke såpass mye høyt, da det, som jeg sa innledningsvis, ikke er etablert skikkelige strategier eller rutiner for å bekjempe katproblematikken som sådan. Men jeg skal også være såpass ærlig og redelig at jeg erkjenner både at statsrådens konstitusjonelle ansvar begrenser seg noe i forhold til ytterpunktene av de temaene jeg tok opp nå, og at det ikke er noen fiks ferdige løsninger som kan iverksettes i morgen. Introduksjonsprogrammet f.eks. har mange styrker, men mange av katmisbrukerne omfattes jo ikke av det, og de eventuelle lokale tilbudene har ikke den positive blandingen av pisk og gulrot som er nødvendig for å få dem ut av misbruket.
Til slutt: Noe som derimot er innenfor statsrådens konstitusjonelle ansvar, og som jeg ikke minst ber statsråden kommentere, er hvilken signaleffekt det har at en av politihusets nærmeste naboer er et narkoreir. Det skaper utrygge familier, det skaper utrygge lokalsamfunn. Det kreves en strategi for nulltoleranse også når det gjelder misbruk av kat.
Statsråd Knut Storberget [10:09:49]: Kat er å anse som narkotika. Det står på narkotikalisten. Det ble inntatt i den listen i perioden 1989–1990. Det er således ingen tvil om at omsetning og bruk av kat er straffbart i Norge. Det samme gjelder også for de andre nordiske land.
I så måte deler jeg interpellantens bekymring for de somaliske familiene som blir berørt av familiemedlemmers misbruk og – enkelt og greit – bruk av kat. Imidlertid finner jeg ikke holdepunkter for å si, som interpellanten med referanse til mitt svar på spørsmål 43 for 2006-2007 til Stortinget hevder, at behovet for tiltak blir «bagatellisert». Når vi diskuterer hvordan man best skal kunne forebygge bruk av kat samt hvordan strafferettslige virkemidler skal brukes, er det nødvendig med kunnskap om stoffets skadevirkninger. Kat er ifølge Kripos et lavprosentlig, amfetaminliknende materiale, noe kraftigere i effekt enn koffein, men mindre enn f.eks. amfetaminholdige stoffblandinger. Dette var også innholdet i mitt svar til representanten Oktay Dahl, som han refererer til, og som han trekker dit hen at vi sammenlikner katbruk med kaffedrikking.
Jeg har problemer med å forstå hvordan man kan tolke et slikt svar på en sådan måte. Jeg tror at det er avgjort viktig når vi skal bekjempe alle typer rusmidler, at vi også tør gå inn i den mer farmakologiske effekt av stoffene. Det er forskjeller, og det er det vi har prøvd å beskrive. Jeg tror det er viktig å ha det med seg, også for å forstå effekten av det.
Så vil jeg samtidig bruke anledningen til å invitere representanten Oktay Dahl og Høyres representanter til å delta nå i neste interpellasjonsdebatt, for skal man virkelig gå inn i rusmiddelbruken i dette samfunnet, er det også på tide å engasjere seg i det temaet som reises i den debatten.
Dette er altså måten som Kripos klassifiserer kats styrke på. Det er ikke en bagatellisering av katbruk, ei heller en framleggelse av at kat har et skadepotensial på linje med kaffedrikking. Kat er et narkotisk stoff og blir behandlet deretter.
Bruk av kat er i hovedsak et problem som er isolert til enkelte innvandrermiljøer, kanskje særlig det somaliske. Det er først og fremst menn som bruker kat, og vi vet at det kan medføre store økonomiske og sosiale konsekvenser for brukerens nærmeste – kvinner og barn. Katproblematikken er altså ikke bare et spørsmål om bruk av et illegalt rusmiddel, men i høyeste grad et spørsmål om velferd og inkludering av innvandrermiljøer der kat er utbredt. Kat stiller i så måte i samme kategori som mange av de andre rusmidlene vi omgir oss med, både de lovlige og de ulovlige.
Forebygging og avdekking av narkotikakriminalitet er en av politiets primære roller, og det er derfor politiet som til enhver tid må vurdere på hvilken måte man best kan iverksette de politimessige tiltak. Dette gjelder også misbruk av kat. Politiets innsats mot kat må derfor ses i sammenheng med andre former for narkotikakriminalitet og rusmiddelbruk, spesielt når det gjelder de mest risikofylte rusmidlene, som heroin, amfetamin, kokain, hasjisj – og alkoholbruk.
Oslo politidistrikt har gjennomført aksjoner mot steder der kat brukes og omsettes. Det er således ikke bagatellisert, verken under den forrige regjering eller under den nåværende regjering. Imidlertid viser erfaring at når politiet har stengt et samlingssted, forflyttes miljøet umiddelbart til et annet sted. Politiaksjoner alene er derfor ikke nok for å stoppe bruken av kat.
Ellers i Europa er kat kun unntaksvis ansett som et narkotisk stoff. Det utgjør jo en utfordring for oss, fordi vi ikke får det samme trykket i det internasjonale samarbeidet når andre land aksepterer dette stoffet og har gjort det til et lovlig stoff. Dermed er det en politimessig utfordring å bekjempe både innførsel, omsetning og bruk av stoffet, når andre land i Europa generelt ikke prioriterer dette. Det gjør et politimessig samarbeid på tvers av landegrensene vanskelig. Slikt samarbeid har en ellers veldig god erfaring med når det gjelder bekjempelse av andre narkotiske stoffer.
Fra norsk side må man delvis konsentrere arbeidet om å stanse innførsel til landet, og delvis pågripe og straffe den enkelte bruker. Innførsel av kat til Norge skjer i hovedsak fra England og Nederland med fly. De største og fleste beslagene gjøres av Tollvesenet i forbindelse med innreisekontroll på flyplassene. Politiets beslag av kat gjøres i det alt vesentlige i Oslo, Romerike og Østfold politidistrikter.
Både antall beslag og antall kilo beslaglagt kat har sunket fra 2003 til 2004 og fra 2004 til 2005. I 2005 var den beslaglagte mengde kat noe i overkant av 2 700 kilo, som interpellanten var inne på, fordelt på i alt 211 beslag. For å forebygge innførsel, salg og bruk av kat er det nødvendig med et bredt samarbeid mellom offentlige myndigheter, som interpellanten også var inne på. Integreringsmyndigheter, helsevesen, sosialvesen, tollvesen og politi samt det somaliske miljøet sjøl må gå sammen om forebyggende tiltak. I samarbeid mellom berørte departementer vil hensiktsmessige tiltak for å redusere de negative konsekvensene av katbruk vurderes. Tiltakene må ses i et helhetlig velferdspolitisk perspektiv, der utdanning, arbeid og inkludering er viktige elementer. I tillegg må forebygging av katbruk ses i sammenheng med forebygging av andre rusmiddelproblemer. Jeg vil understreke denne problemstillingen.
Det er med alle typer narkotiske stoffer slik at vi ser en nær sammenheng mellom bruk av de illegale stoffene og bruk av legale stoffer, slik at en farbar vei for å kunne forebygge alle typer bruk av narkotiske stoffer faktisk er å føre en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk i dette landet. Jeg vil invitere Høyre med på et aktivt samarbeid i så måte. Arbeidet skal være forsknings- og kunnskapsbasert, og Regjeringa skal spille på lag med aktuelle innvandrerorganisasjoner.
Regjeringa vil komme nærmere tilbake til konkrete tiltak i forbindelse med gjennomføring av den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet – et arbeid helse- og omsorgsministeren har hovedansvaret for – og vi skal ta med oss de signaler som nå kommer fra Stortinget.
André Oktay Dahl (H) [10:17:09]: Jeg takker statsråden for svaret og den utstrakte hånd med hensyn til et samarbeid om å videreføre en kamp som ikke egentlig har begynt. Den tar Høyre imot, og vi kommer til å bidra.
Dette er først og fremst et spørsmål om integreringspolitikk og hvordan man skaper en ny sjanse for folk som har falt utenfor gjennom mange år. Det er altså en del av det arbeidet som ble tatt opp under spørretimen i går overfor statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Han er selvfølgelig ikke her i dag, men antageligvis en av de viktigste jobbene han må gjøre, sammen med resten av Regjeringen, er å sørge for at disse somalierne, for det er stort sett dem det gjelder, får en mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet – sammen med de ca. 800 000 som er i arbeidsfør alder – og ikke bare blir et kriminalitetsproblem og en utfordring i forholdet til offentlige budsjetter, ikke minst med tanke på de menneskeskjebnene de kan bli en del av.
Når det gjelder å bagatellisere eller ikke i svaret fra oktober, er det sånn at min interpellasjon og reaksjon baserer seg på reaksjonene og holdningene i de miljøene det er snakk om. Flere av dem oppfatter det svaret som et slag i ansiktet når de prøver å få frem at dette må tas på alvor. Av alle mulige signaler som kan gis overfor ungdom, var ikke det det beste. Jeg registrerer nå at statsråden har en klar holdning her i dag. Det tar vi til etterretning, og det antar jeg at også de som følger debatten, får med seg.
Hovedpoenget må jo være – når man snakker om den neste debatten i dag – å inkludere arbeidet mot kat i det totale rusarbeidet, for det er ikke blitt gjort til nå. Arbeidet mot kat er ikke inkludert i arbeidet på bedriftene eller hos offentlige myndigheter, helsemyndighetene osv. Det er rett og slett taushet om det. Og så roper vi opp når det er en mann som går amok på trikken. Da roper vi på mer politi. Det trenger vi, men vi trenger også en politikk hvor dette ses på som en del av totalproblemet i den gruppen det gjelder.
Høyre har forståelse for at politiet i Oslo ikke kan prioritere absolutt alt. Det er ikke så veldig rart, med tanke på totalbudsjettene for hele landet, der vi nå ser det nærmer seg et reelt kutt på 80 mill. kr i de ressursene politiet har til rådighet. Politiet i Oslo mangler etterforskningskompetanse, og de mangler ressurser. Men jeg har lyst til å utfordre statsråden litt på de kulturelle holdningene i Oslo-politiet. Tror statsråden at å bekjempe denne type kriminalitet, ikke minst med de menneskene det gjelder, er en sak som prioriteres på høygir i Oslo-politiet? Og har man gode nok varslingsrutiner overfor f.eks. barnevern når man ser at ungdom faller utenfor på grunn av foreldrenes misbruk?
Når det gjelder trykk internasjonalt, og at det er vanskelig å få til: Ja, det er helt klart, men det er på samme måte som når det gjelder f.eks. overgrep mot barn. Da må vi begynne her hjemme, sånn at vi i hvert fall har noe troverdighet når vi kommer ut i verden. Men at det er utfordringer, skal jeg være den første til å innrømme.
Statsråd Knut Storberget [10:20:29]: Det er jo slik at interpellanten og interpellantens parti ofte benytter anledningen både i det offentlige ordskiftet, også her i Stortinget, til å beskylde Regjeringa for at vi nå skal prioritere alt av politiets oppgaver. Jeg har bare lyst til å si, som et hjertesukk, at det er en utfordring for enhver regjering at man ønsker å ta tak i mye av den kriminaliteten som er ute, enten det er trafficking, det er organisert kriminalitet, eller det er hverdagskriminalitet – som noen kaller vinningskriminalitet, og som er dominerende i mange byer – osv. Men jeg må nok med all respekt å melde si at når det gjelder spørsmålet om kat, er det viktig at vi også har med oss hva slags sosial setting dette pågår i – kanskje særlig her i Oslo – for å kunne peke på noen alternative strategier når vi tenker forebygging, som også interpellanten prisverdig er inne på.
Noen oppgaver er kanskje ikke de fremste når man ser på hva politiet skal sette høyt trykk på. Det er i den debatten jeg mener det er viktig at vi også har med oss hvordan dette stoffet faktisk fungerer. Vi vet at det er en type stoff som på mange måter er veldig omfattende i volum og ganske trælete å håndtere, og som, så vidt jeg erfarer, bare har effekt i mer eller mindre fersk tilstand. Med all respekt å melde mener jeg at da er det samtidig viktig, når vi skal bekjempe misbruk av narkotika, at vi har en mulighet til å gå inn på den farmakologiske effekten av de forskjellige stoffene. Det er her jeg mener det er avgjørende viktig, når vi skal se på hva slags type tiltak vi setter inn mot bl.a. kat, å vite hva slags stoff det er, og hva slags effekt det faktisk har. Jeg antar i hvert fall at når Høyre ønsker at vi skal prioritere mer i spørsmålet om hvordan vi bruker politiets ressurser, så må vi ha med oss hvor sterkt stoffet er, hvor skadelig det er for den enkelte, og at det faktisk er viktig at vi får bremset bruken av de aller, aller sterkeste narkotiske stoffene. Og når vi ser på bruken av narkotiske stoffer under et hele, må vi se på de stoffene som faktisk rekrutterer brukere til de sterke stoffene. Og der er kat også med. Det gjør det viktig at vi fokuserer på det. Men vi skal ikke bli så unyanserte i denne viktige kampen at vi ikke har med oss hvordan de forskjellige stoffene virker.
Jeg tror at Oslo-politiet har et veldig bevisst forhold til spørsmålet om de mer kulturelle aspektene ved dette. Vi ser også at det skaper særegne utfordringer i kampen. Men jeg er viss på at med de strategier Oslo-politiet har, vil kat fortsatt være et område der man ønsker å gripe inn.
Thomas Breen (A) [10:23:51]: Jeg synes interpellanten går for langt når han kritiserer Regjeringen for manglende vilje i denne saken. Katproblemet har vært kjent i lang tid og ble kriminalisert for 20 år siden. Jeg kan ikke se at Høyre gjorde noe som helst for å redusere dette problemet da de satt i regjering sist. Vi gjør noe med det. Det var denne regjeringen som tok initiativ til å finne ut hvilket omfang dette misbruket har, og hvilke virkemidler som bør settes inn.
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, også kalt NOVA, fikk i fjor i oppdrag fra Helse- og sosialdepartementet å kartlegge bruken av kat i Norge. Denne forskningen ble gjort i fjor, og resultatet er nå kjent. Forsker Tore Gundersen baserte denne forskningen på intervju av katbrukere, politi, sosialkontor, Aetat og rusmiddeletaten. Han slår klart fast at dette stoffet i stor grad brukes av somaliere, for det aller meste voksne menn. Hovedmiljøet for dette er i Oslo, med to mindre miljøer i Bergen og Skien. Det somaliske miljøet er sterkt polarisert i spørsmålet om bruken av kat, og de fleste av Oslos 9 000 somaliere er veldig mot katbruk. Miljøet i Oslo er knyttet til en bestemt kafé. Det er ca. 350 faste i miljøet, og 200 av disse er storforbrukere av kat.
Man kjenner til skadeomfanget av bruken, basert på forskning i England. En storforbruker av kat risikerer søvnproblemer. Stoffet kan utløse tristhet og depresjoner. Og har man sammensatte problemer fra før, som arbeidsledighet, økonomiske problemer eller boligproblemer, kan stoffet fort utløse psykoser med hallusinasjoner og sterke paranoide trekk. Man vet fra før at en del menn i det somaliske miljøet har tidligere krigserfaring, og at mange er arbeidsledige. Derfor ligger de i faresonen for å få utløst alvorlige psykoser ved bruk av kat. Forskningen til NOVA påpeker også at en del gjør bruk av dette stoffet som en ren selvmedisinering.
Det er altså åpenbart at man må gjøre noe med dette problemet, men vi tror ikke at Høyres løsning ville være særlig vellykket. Høyres løsning går som kjent ut på å jage prostituerte, narkomane og tiggere bort fra områder hvor vanlige folk ferdes. Ute av øye, ute av sinn, er visst tankegangen. Det hadde vært interessant å få et skikkelig svar fra Høyre på hvor de har tenkt å jage dem de mener ikke passer inn i bybildet.
Konklusjonen i rapporten fra NOVA er at man ikke bør etablere en egen katomsorg, men at de relevante offentlige kontorer og instanser må ta katperspektivet inn i sitt arbeid. Det betyr at man bør jobbe målrettet med sysselsetting, utdanning og fritidsaktiviteter i dette miljøet, og man må ha et psykisk helsetilbud som er tilgjengelig og ikke minst kjent for denne gruppen. Det betyr at det totale virkemiddelapparatet, fra stat til kommune, må samhandle om dette problemet. Det arbeidet har startet, men må intensiveres.
Solveig Horne (FrP) [10:26:59]: Det er en viktig sak denne interpellasjonen handler om – også den interpellasjonen vi skal ha etterpå.
Vi vet at kat er et forbudt narkotisk stoff, men vi har en stor utfordring når det gjelder det somaliske miljøet og dem som bruker kat. Det er et stoff som kanskje er lovlig og helt vanlig å bruke i det landet de kommer fra, og de bruker det i stedet for alkohol, som et nytelsesmiddel. Vi vet at alle narkotiske stoffer er skadelige, og at misbruk av et stoff kan føre til mange problemer og tragiske handlinger.
Det som det er viktig å fokusere på i denne saken når det gjelder forebygging, er opplysning til de miljøene som bruker dette. Ikke minst er det viktig at Tollvesenet har de nødvendige ressurser, slik at de kan gjøre beslag på grensene våre. Det vi må fokusere på, slik Fremskrittspartiet ser det, er å få stoppet all innførsel av ulovlige narkotiske stoffer, og drive med opplysning og forebygging i de miljøene som er aktuelle her.
Akhtar Chaudhry (SV) [10:28:29]: Det er prisverdig at denne debatten reises i landets parlament. Saken har dessverre ikke fått den oppmerksomhet som den fortjener, og burde fått for lang tid tilbake. Det er veldig prisverdig at politikerne engasjerer seg i saken, også politikere fra Høyre. Det er imidlertid en tendens i politikken at vi glemmer historien – enten glemmer vi, eller velger vi, å ikke ta det med oss.
Miljøene har lenge bedt om et engasjement i denne saken. Det tidligste dokumentet jeg har klart å oppspore, er et spørsmål som ble stilt i Oslo bystyre fra SV, hvor vi bad daværende helse- og sosialbyråd, Erling Lae fra Høyre, om å se på saken og underrette bystyret om hva problemet var, og hvordan det kunne løses. Spørsmålet ble stilt i 2000. I mai 2002 oppfordret jeg daværende justisminister, Odd Einar Dørum, om å gripe inn og rydde opp i saken. Jeg bad ham om å gripe inn fordi politiet rett ut sa: Dette er en sak vi ikke prioriterer. Det sa de gang på gang. Til slutt ble det så mye at jeg oppfordret – og utfordret – justisministeren til å gripe inn. Det var på et tidspunkt da omsetning og bruk foregikk ca. 200 meter fra Oslo politidistrikts hovedkontor. At vi drøfter saken i dag igjen i landets parlament, betyr at saken, som jeg sa, ikke har fått den oppmerksomhet som den fortjener. Innimellom har jo Høyre vært i regjering i hele fire år. At vi igjen drøfter, og at vi er omtrent der vi var i 2000, viser at Høyre dessverre ikke har gjort den jobben som de i dag ber om at vi skal gjøre. Denne regjering skal gjøre denne jobben, men det er viktig å ta med seg historien, ellers blir det – kan vi si – litt løst.
Vi er glad for at det nå søkes, og bes om, engasjement. Fravær av innsats i løpet av disse fem, seks, syv årene har gjort at miljøene gang på gang har bedt om hjelp, og sågar framsatt påstanden om at politiet og andre myndigheter ikke gjør noe fordi dette dreier seg kun om svart ungdom og svarte menn. Påstanden er at hadde det vært hvit ungdom, hadde det politiske Norge satt inn andre typer innsats. Jeg skal ikke gå god for den påstanden, men det politiske Norge og det flerkulturelle Norge har ikke råd til å ha mange slike påstander med seg på veien. Vi er nødt til å rydde opp i dette, og det fortest mulig.
Jeg trenger ikke gjenta alle de problemstillingene som er knyttet opp til misbruket, men jeg vil nevne kvinnenes situasjon. Når menn misbruker dette – for det er menn som bruker dette – setter de seg selv ut av familien, og da blir økonomien, barnas oppdragelse, leksehjelp og oppfølgingen av barna og familien overlatt til kvinnene. Mange av disse kvinnene har dessverre ikke utdannelse med seg fra før, og da får de enda større og tyngre oppgaver å løse. Det gjør at disse kvinnene har en meget vanskelig tilværelse. Miljøene har, som jeg har sagt, omtrent bedt på sine knær om hjelp. Senest for ett år tilbake gikk Somalisk Velferdsforening ut og bad om hjelp. Det betyr at det er samarbeidsmiljøer fra minoritetenes side. Det gjelder nå at myndighetene gjør sin jobb. Forholdene ligger til rette for at vi klarer å bekjempe dette ondet.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:33:52]: For å begynne der siste taler avsluttet: Vi vet at det er mange kvinner, ikke minst med somalisk bakgrunn, som sitter hjemme med sine barn og venter forgjeves på at familiefaren skal komme hjem, fordi han dessverre ofte ruser seg på det narkotiske middelet kat – og han gjør det daglig. Han er uten jobb, og hoveddelen av familiens knappe inntekt brukes på kat.
Mange somaliske kvinner ser mørkt på framtiden, fordi det finnes få, som også interpellanten var inne på, incentiver fra samfunnets side som kan medvirke til at rusfrihet oppnås. Ja, kanskje det tenkes rundt omkring at hadde ektemannen vært hvit og ruset seg på hasj eller amfetamin, hadde det kanskje vært et visst håp.
Fra Kristelig Folkepartis side ser vi, i likhet med interpellanten – og jeg oppfattet også justisministeren dit hen – med bekymring på de mange problemer bruken av kat medfører. Det gjelder særlig for den somaliske befolkningen i Norge. Bruk av kat er derfor også et stort sosialt problem for familiene som rammes. Og det er en stor integreringsmessig utfordring, som gjelder både voksne og barn, i tilknytning til dette. Like fullt er det også et kriminalpolitisk problem, fordi det er et forbudt narkotikum vi her snakker om, som omsettes og brukes i relativt stor grad.
Somaliske talspersoner har uttalt at kat er i ferd med å sette en hel etnisk gruppe tilbake, både økonomisk og sosialt. Denne uttalelsen underbygges av data om bl.a. lav yrkesdeltakelse blant den somaliske befolkningen. Det er grunn til å bekymre seg særlig for barn som vokser opp i familier hvor misbruk av kat er et faktum. Barn trenger foreldre som stiller opp for dem, som kan bistå med å fortolke samfunnets mange fasetter, og som kan være rådgivere for dem. Det er dessverre ofte ikke tilfellet i de familiesituasjoner vi her snakker om.
Utfordringene for enkelte minoritetsungdommer er også store. Dette kan for enkelte ha sitt grunnlag i nettopp vanskelige familieforhold som følge av misbruk av kat. Også av denne grunn er det viktig at en arbeider for å bekjempe bruken av dette narkotiske stoffet, også fra politihold. Så her har vi en ugjort jobb å gjøre. Derfor er det viktig at denne interpellasjonen har kommet.
Jeg registrerte at justisministeren sa at i tilknytning til opptrappingsplanen for rusfeltet vil også Regjeringen fremme sine forslag, slik at vi kan møte den uheldige utviklingen som er påpekt i interpellasjonen. Dem imøteser vi.
Odd Einar Dørum (V) [10:37:26]: Når det gjelder min og Venstres tilnærming til saken, skal jeg forholde meg til den saklige grunntonen som var felles i hoveddelen av interpellantens innlegg og statsrådens svar. For i den grunntonen lå det to elementer, for det første at vi står overfor en betydelig integrasjonspolitisk sak, og for det andre kriminalpolitikk.
Så må jeg reservere meg mot enhver beskrivelse som går ut på at det somaliske miljøet er noe man ikke har prøvd å forholde seg til i Norge. Det har man faktisk gjort, men det har vært ganske krevende og utfordrende. Men jeg tror nok at beskrivelsen som i dag gis av kat, treffer. Og når jeg tenker meg om, er det nesten som å lese en historisk skildring ved opprettelsen av Oslo Indremisjon i 1860-årenes Christiania, da flatfylla red byen så sterkt at en kunne lure på hvem som etter hvert gikk oppreist og klarte å leve et normalt liv. Det er helt åpenbart at kat på mange måter slår like destruktivt inn i store deler av det somaliske miljøet.
Jeg har selv vært med politiet – for politiet prøver, og har i lang tid prøvd nettopp å berge ungdom, få ungdom ut og gi dem en ny sjanse. Jeg er helt overbevist om at skal man nærme seg dette, må man tenke så bredt som både interpellanten og statsråden gjorde, når det gjelder integrasjonspolitikk. Det handler om hvordan man blir mottatt når man kommer hit til landet. Det var også interpellanten og statsråden inne på. Det handler om et samarbeid mellom NAV, skolemyndigheter og alle gode krefter, og ikke minst om det oppsøkende arbeidet som politiet har, når det gjelder kunnskap om enkeltindivider. Det vi da antakelig leter etter, er noen skinnende eksempler som gjør at man kan vise en vei bort og vekk. Og jeg har betydelig sans, gjennom min hovedstadserfaring, for at mange fra Somalia elsker å kjøre bil – og de er innmari gode til det også. En del av de mest glitrende drosjesjåførene jeg er utsatt for, og som vet hvor de skal finne fram, har en slik bakgrunn. Det er åpenbart at det å finne fram til det som tenner folk på en måte som gjør at det er bra, er strategien, men det krever et samspill mellom mange – statlige organer, men også kommunale organer i Oslo.
Når det gjelder kriminalpolitikken i saken, koker den i en by som Oslo i praksis ned til hvordan statusen, posisjonen og ressurstildelingen er i det vi kaller for politiets ordenstjeneste. Enhver som har fulgt med i politiet gjennom noen år – det har jeg gjort siden tidlig på 1990-tallet – vet at ordenstjenesten i politiet alltid er salderingspost på budsjett. Når alt annet skal løses, er det den man tar fra. Det betyr at mange av de hverdagsfolkene som da egentlig skal følge med, holde oppsyn, sørge for at det er kontakter, drive godt kontaktarbeid – som også er forebyggende – lever rent arbeidsmessig ofte i den situasjonen at en dag er de så mange, en annen dag er de så få. Det er klart at det skaper ganske betydelige utfordringer. Det er et spørsmål som bekymrer meg, og som jeg gjerne skal komme tilbake til en annen gang. Men jeg vil nå nøye meg med å understreke hvor viktig det er at man også i forbindelse med Oslo-politiets situasjon – jeg vil be statsråden se på det – forvisser seg, ikke i detalj, ikke om prioriteringer, men om hva situasjonen er for ordenstjenesten. De er politiets gatearbeidere. Det er de som skal oppfylle de forventninger som borgerne i denne byen har, og som politikere vil uttrykke på forskjellig måte. Hvis den innsatsgruppen er liten, blir de hardt presset mellom alle typer forventninger, enten det er kamp mot hverdagskriminalitet, kamp mot vold i gata, eller kamp på det temaet vi snakker om nå.
Det å reise dette temaet betyr ikke at jeg forsøker å dra oppmerksomheten bort fra det som jeg synes har vært hovedsynspunktet til både interpellanten og statsråden, nemlig at flere må dra på lag her, og de må få til et godt samspill. Og på det beste, når vi lykkes, får vi i Norge ofte skapt de situasjonene. Men jeg må innrømme at gjennom alle de årene jeg har drevet med politikk, har det alt i alt vært mennesker som kommer fra Somalia som representerer en av de største utfordringene vi har på integrering i det hele tatt. De kommer fra et samfunn som bokstavelig talt ikke er en stat, de kommer fra et samfunn som bokstavelig talt ikke har noen skriftlig forvaltning, og de kommer da til Norge med den kulturen som også er skildret her i dag. Vi skal ta imot folk på en ordentlig måte. Det er ingen tvil om at det stiller norske helsearbeidere, sosialarbeidere, skolefolk og politifolk overfor enorme utfordringer. Derfor skal vi ha den ydmykhet overfor det når vi nå tar det opp, at vi erkjenner at det er komplekst. Men så skal vi også være enig i det som jeg synes har vært grunntonen både fra interpellanten og i svaret fra statsråden, at da får vi rette ryggen og ruste oss og begynne å gå de skrittene, slik at vi bryter den onde sirkelen. For det er ikke noen tvil om at skal dette fortsette, blir det en verkebyll som er uakseptabel i denne byen. Men da er det integreringspolitikk og kriminalpolitikk, og det må møtes på en ålreit måte. Jeg synes både interpellanten og statsråden la opp til gode innspill og gode videreføringer i så måte.
Jan Bøhler (A) [10:42:51]: Det er riktig som interpellanten sa, at jeg hadde et utspill etter at det var et intervju med meg om denne saken i Aftenposten i midten av desember. Jeg leverte også et spørsmål til justisministeren da, men det ble trukket til fordel for at vi her fikk anledning til å ha en bredere debatt.
Jeg tror det er viktig å ha som et utgangspunkt at diskusjonen om hvor sterk ruseffekt kat har, egentlig ikke er det vesentlige her. Det vesentlige er at dette rusmiddelet rammer et helt miljø på en helt spesiell måte. Alle de somaliske organisasjonene jeg kjenner, og har snakket med, sier ganske enstemmig at opptil 70 pst. av somaliske menn tygger dette stoffet, og at 40 pst. av dem misbruker det i sterk grad. De sier at hvis man tar det ned til dem som er ute å kjøre, som er i en situasjon hvor de sover lite, spiser lite, kan være bostedsløse, osv., anslås det at det er ca. 20 pst. av somaliske menn. Så det er ikke noen tvil om at dette har et omfang og en dramatikk i utbredelsen og i hvordan det slår ut for den enkelte som er helt spesielt. Det fører jo til, som bl.a. Thomas Breen nevnte, helseproblemer som psykiske lidelser, det fører til helseproblemer som tap av tenner – det er sikkert mange som har merket seg den gule tannfargen man får av å tygge dette stoffet til stadighet. Det slår ut i at ungdommene i disse familiene totalt mangler forbilder. Vi har også sett faretruende tall når det gjelder hvor mange somaliske ungdommer som fullfører videregående skole. For guttene i det somaliske miljøet har det vært opptil 60–70 pst. frafall – noe lavere, rundt 50 pst., for jentene. Så vi må være klar over at dette rusmiddelet skaper et alvorlig sosialt problem. Det er det som er hovedsaken her, ikke analysen av hvor mye det rammer, hvor stor ruseffekt det gir.
Vi har også sett at en del av de somaliske ungdommer har gått videre i rusmiddelbruk – fra kat – slik at de frekventerer det miljøet nede ved Akerselva som bruker ulike alvorligere rusmidler. Så det er ikke noen tvil om alvoret og det spesielle i denne problematikken.
Det rammer også nærmiljøer, bomiljøer, i Oslo, på den måten at når de som har vært inne i byen og misbrukt dette stoffet, utover natten kommer ut i nærmiljøene, hvor det oppstår familievold, familieoppløsning, utrygghet, går det selvsagt ut over familiene som rammes direkte, men også ut over hele oppgangen og hele blokken – og skaper en uro. Det er et betydelig samfunnsproblem.
Jeg mener at det er riktig å si at samfunnet har neglisjert dette problemet for lenge. Det har ikke vært tatt alvorlig nok. For eksempel har beboere i strøket nede på Grønland stadig tatt opp med meg at det er åpenlyst salg, åpenlys omsetning, i siktlinje opp til politihuset på Grønland. De blir selvsagt provosert av det.
Jeg har spurt meg for i Helse Øst og i Rusmiddeletaten i Oslo kommune om hva slags behandlingsopplegg man har, og om hvordan man jobber overfor denne gruppen. Jeg synes ikke jeg har fått overbevisende svar. Det har da ofte vært vist til det samme, at det ikke er en lang avvenningstid, og det gjelder å få dem i arbeid. Men mennesker som ikke har sovet på lenge, som i liten grad har spist, og som er i en dårlig fysisk/psykisk tilstand, har vanskeligheter med å kunne bli formidlet ut på et arbeidsmarked – derav også den høye ledigheten og det høye antallet sosialklienter i den gruppen. Så jeg synes heller ikke svarene fra behandlersiden har vært overbevisende.
Jeg mener at det trengs en kartlegging. Det trengs utvikling av mer særegne behandlingsspor og behandlingsopplegg. Jeg vil for min del, som helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet her på Stortinget, overfor departementet ta initiativ til et arbeid med kartlegging, til et arbeid med en mer systematisk behandlingsinnsats. Jeg mener at Oslo kommune ved Rusmiddeletaten, Helse Øst, NAV, politiet og somaliske organisasjoner burde gå sammen om en kartlegging, en prosess, hvor man lager en plan for hvordan man skal jobbe overfor dette somaliske miljøet. Det er 18 000 somaliere i Norge nå. Antallet er økende. Det er viktig at vi ikke utvikler forskjeller på den måten at altfor mange her faller utenfor på grunn av denne spesielle rusmiddelbruken.
Elisabeth Aspaker (H) [10:48:17]:Jeg tror at både denne diskusjonen i salen her nå og det som etter hvert har kommet fram angående katmisbruk i Norge, viser at dette på sett og vis har vært et undervurdert problem. Jan Bøhler gav jo prosenttallet på det, nemlig at 70 pst. av voksne somaliske menn faktisk er til dels tunge misbrukere av kat. Når man da også tenker på hva slags rollemodeller disse mennene er for nye generasjoner, skjønner vi at problemet egentlig er enda mye større, og ikke er isolert til de 70 pst. som faktisk er misbrukere.
Før jul møtte bl.a. jeg flere somaliske kvinner som bad om hjelp. De bad om moralsk støtte, men de bad også om hjelp til arbeidsmarkedstiltak og til bedre helsemessig oppfølging. Og ikke minst var de opptatt av hvordan somaliske menns katmisbruk ødela og splittet familien og gjorde at den ikke var den trygge rammen rundt oppveksten til deres barn.
Flere her har vært inne på at misbruket fører til nedsatt arbeidsevne. Arbeidsledighet fører igjen til økt misbruk. Det er i det hele tatt en svært negativ sirkel som det er av aller største betydning at vi greier å møte nå, slik at vi kan snu denne utviklingen.
I det samme møtet som vi hadde med disse somaliske kvinnene, var de også opptatt av at det i Somalia nå faktisk er mye som tyder på at det er en holdningsendring når det gjelder bruken av kat, og at aksepten der for bruken av dette stoffet er på full fart ned. De var opptatt av at det norske samfunnet også må nærme seg dette på en slik måte at det ikke hersker noen tvil om at dette er et stoff som ikke skal brukes – av mange gode grunner, det er det redegjort for her – og at konsekvensene av bruken av det er så betydelige som de er.
Som flere har vært inne på, er dette et kriminalpolitisk problem, men det er i aller høyeste grad et integreringsproblem. Jeg tror vi har en stor og felles interesse av å møte dette på en enda mer offensiv måte. Det er nok gjort ting, men vi må bare konstatere at vi på langt nær er i mål. Da er det viktig at vi satser på bred front, at vi gir støtte og «backing» til disse damene, som ønsker å engasjere seg, og at vi også prøver å finne en måte å engasjere dem på i dette arbeidet, slik at de får den støtten de trenger til å være en støtte for sine menn. Det kan være en viktig ressurs i kampen mot katmisbruket i Norge.
André Oktay Dahl (H) [10:51:34]: Representanten Bøhler sa det helt riktig, at vi ikke kan diskutere et laboratorium som tester hvor sterkt, eventuelt hvor svakt dette stoffet er. Vi må se på de menneskene det gjelder, og på hva effekten av kat er. Snakker man med de menneskene det gjelder, og er i det miljøet det handler om, er det ikke noen særlig tvil om hva effekten er. Tilsvarende debatt har vi f.eks. om doping. Man ser at folk blir store og sterke, men etter hvert ganske svake, rett og slett fordi de har psykiske problemer, høyst sannsynlig – kanskje ikke juridisk sannsynlig – på grunn av dopingmisbruk.
Ellers var justisministerens våpendrager, representanten Breen, inne på noe sentralt, nemlig spørsmålet om arbeid og inkludering, som jeg også utfordret på i åpningsinnlegget mitt. Det er om Regjeringen vil gi signaler om at man skal stille seg mer positiv til å gi midler til pilotprosjekter som f.eks. MiA, Mangfold i Arbeidslivet, har søkt om. Jan Bøhler var inne på at han ikke hadde inntrykk av at Rusmiddeletaten og andre var helt åpne for en del av de initiativene som kom, og dette er et godt eksempel på det. Jeg håper at representanten Jan Bøhler, som egentlig svarte positivt på alle spørsmålene jeg hadde til statsråden, også på et vis svarte på vegne av Regjeringen. Det gjenstår å se, men jeg har et godt håp om at Jan Bøhler når fram også i flertallsregjeringen.
Så til SV og Høyre og hva vi har gjort og ikke har gjort. Jeg tror at når det gjelder dette spørsmålet, i likhet med veldig mange andre spørsmål som handler om minoriteter og mennesker som er i mindretall, er det en tendens til å være slik at partipolitikk ikke alltid er godt egnet. Jeg tror de som er genuint opptatt av de problemstillingene det handler om, bør samarbeide så godt de kan. Jeg oppfatter det også slik at denne debatten har vist at det er et tverrpolitisk engasjement i denne tematikken som jeg mener vi skal videreføre, og f.eks. bruke de ulike fagkomiteene som sitter her på Stortinget. Det bør vi gjøre mer av. Det er veldig mye partitaktikk ute og går. Dette er et av de spørsmålene hvor vi ikke bør drive partitaktikk.
Helt til slutt: Påstanden om at Høyre kjeppjager prostituerte og tiggere, har ingen ting i denne debatten å gjøre i det hele tatt. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å kommentere det, utover at Høyre har foreslått langt mer midler til både rehabilitering og psykisk helse, og også har en fattigdomspakke, som er 125 mill. kr høyere enn Regjeringens ramme. Jeg føler på en måte at man ønsker å dra i gang en debatt som ikke har noe med katproblematikken å gjøre.
Jeg synes det har vært en positiv debatt. Statsråden har vært åpen. Det har de fleste vært. Nå håper jeg at vi i fellesskap kan få til et krafttak for de gruppene dette gjelder, for, som SV påpekte her, dette har vært tatt opp av enkeltrepresentanter fra ulike partier gjentatte ganger. Spørsmålet nå er om alle partiene i samarbeid faktisk greier å fokusere på det og få det integrert i det totale rusarbeidet på den måten det fortjener.
Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1 avsluttet.