Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til fem minutter til hvert parti og fem minutter til statsråden.

Videre foreslår presidenten at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:52:54]: (ordfører for saken): En samlet komite mener at mennesker som rammes av sykdom og skade, må møtes med et helhetlig behandlingstilbud. Komiteen oppfatter det slik at forslagsstillernes intensjon med dette representantforslaget om lovfesting av rehabilitering er nettopp å sikre et slikt helhetlig tilbud.

Komiteen viser til pasientrettighetsloven som definerer rehabilitering som helsehjelp på lik linje med handlinger som er forebyggende, diagnostiske, behandlende og helsebevarende. Siden rehabilitering er omfattet av helsehjelpbegrepet, følger det at pasienter har rett til nødvendig rehabilitering etter pasientrettighetsloven § 2-1. Komiteen samlet mener på denne bakgrunn at retten til rehabilitering faktisk er ivaretatt i lovverket.

Komiteens flertall, som består av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, foreslår at dokumentet vedlegges protokollen, mens representantene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet foreslår at dokumentet ikke bifalles.

Dette flertallet som ønsker at dokumentet skal vedlegges protokollen, viser til at det er store forskjeller rundt omkring på hvordan rehabiliteringstilbudet er. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti modifiserer på et vis det opprinnelige forslaget ved å fremme følgende forslag :

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å lage en egen rehabiliteringslov, der retten til rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten sikres, eventuelt at endringer i lover og forskrifter gjøres med tanke på å sikre rehabilitering i vid og helhetlig forstand.»

En samlet komite understreker i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2006-2007 at rehabilitering skal være et prioritert område, og er opptatt av at en rehabiliteringsstrategi, som Regjeringen har varslet, må sikre et helhetlig perspektiv på rehabilitering og omfatte både institusjonsbasert rehabilitering, annen rehabilitering innenfor spesialisthelsetjenesten og rehabilitering innenfor kommunehelsetjenesten.

Rehabilitering har som sagt som formål å gi mennesker som er rammet av sykdom eller skade, en ny mulighet til å mestre hverdagen. Det er etter Senterpartiets syn, og jeg forstår etter alle partiers syn, behov for å bedre rehabiliteringstilbudet både innenfor spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Rehabilitering har fått stor oppmerksomhet i Stortinget det siste året. Det fikk svært mye oppmerksomhet særlig fra de institusjonene som driver med rehabilitering, i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2006. Årsaken til det var det nye regimet som den forrige regjeringen satte i verk, nemlig anbudsprinsippet, noe som skapte svært mye turbulens.

Et annet område som Regjeringen arbeider med, og som Senterpartiet er veldig glad for at Regjeringen har grepet fatt i, er at rehabilitering er en del av det arbeidet et utvalg nedsatt i statsråd skal jobbe med for å se på finansieringen og skjevdelingen mellom helseregionene. Rehabilitering blir en viktig del av dette utvalgets arbeid.

Senterpartiet deler også utålmodigheten til de andre partiene om at rehabiliteringsfeltet må styrkes. Det er også et håp at en skal få et likere rehabiliteringstilbud i alle de foreløpig fem, men senere fire helseregionene i landet vårt.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten antar at representanten Skjælaaen vil ta opp forslag.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Ja – jeg tar opp forslag nr. 1.

Presidenten: Da har representanten Rune J. Skjælaaen tatt opp det forslaget han viste til.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:58:20]: (komiteens leder): Jeg skal ikke bruke så veldig lang tid, for innledningsvis forklarte saksordfører godt komiteens standpunkt før han rotet seg litt ut på de store vidder og snakket om anbudsprinsippet og snøen som falt i fjor. Det er viktig at vi fokuserer på det denne saken dreier seg om, retten til rehabilitering og forslaget som opprinnelig dreide seg om den lovfestede rettigheten.

Det som er viktig i forbindelse med dette forslaget – én ting er at man har en lovfestet rett, hele komiteen skriver også at man har det – er i hvilken grad man følger opp den rettigheten man faktisk har i henhold til pasientrettighetsloven. Det vi ser, er stadige endringer av både innholdet i rehabiliteringen, lengden på rehabiliteringsopphold, en skjevfordeling mellom regioner og manglende samhandling. Her er sikkert en rekke forskjellige problemstillinger. Selv om vi har en lovfestet rettighet i henhold til pasientrettighetsloven, følges den dessverre på mange måter ikke opp. Det ser vi også på de lange køene av folk innenfor enkelte sykdomsgrupper som venter på rehabilitering. For hjerte- og lungerehabilitering bl.a. er det lange køer i store deler av landet.

Jeg skal bare helt enkelt bruke et eksempel knyttet til en annen rett som også er lovfestet, og som viser problemstillingen med at ikke nødvendigvis alt som er lovfestet, følges opp. Man har også rett til en individuell plan. Både statsråden og jeg har vel vært rimelig fortvilt over at mange kommuner ikke har fulgt opp akkurat den biten. Situasjonen viser at vi ikke alltid kan hvile på at vi har gitt en lovfestet rettighet. Vi er også nødt til å følge den opp på et eller annet vis, slik at det også er innhold i loven. Slik jeg i hvert fall forstod Kristelig Folkepartis forslag, var hensikten nettopp å følge opp dette. Der støtter vi Kristelig Folkeparti.

Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere å lage en egen rehabiliteringslov for å se disse tingene i sammenheng. Vi ber om en vurdering. Så håper vi at statsråden foretar den vurderingen, selv om det ikke ligger an til å få flertall for det her i dag, for da kan man i hvert fall se i sammenheng hva som følges opp lovmessig, om vi er tjent med å ha dette i en egen lov, eller om vi trenger en særlov som går foran en generell lov. Når man ikke har konkludert, er det dette man ønsker å få vurdert, slik at det er særdeles viktig at man møter dette med et åpent sinn.

Jeg skal ikke trette salen med en lengre debatt om dette temaet, men bare fremme det forslaget Fremskrittspartiet har i innstillingen sammen med andre.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [15:01:30]: Rehabilitering kan for mange mennesker være avgjørende for fortsatt å kunne klare seg selv i hverdagen eller for å komme tilbake i jobb. Det handler om å ta utgangspunkt i respekten for menneskets rett til å bestemme over eget liv.

I Nasjonal helseplan for 2007–2010 uttales det at rehabilitering ikke har hatt tilstrekkelig prioritet, verken i kommunene eller på sykehusene.

Det er riktig det som hele komiteen sier i innstillingen, at forslagsstillernes intensjon med å fremme forslaget om lovfesting av rehabilitering er å sikre et slikt helhetlig behandlingstilbud. Dessverre viser det seg at det ofte er tilfeldig om en pasient får et tilbud om rehabilitering eller ikke i dagens helsevesen. Den senere tid har jeg ukentlig fått henvendelser eller lest i media om rehabiliteringstilbud som reduseres eller avvikles. Dette er uforståelig og samfunnsmessig uøkonomisk når vi vet at mangel på rehabilitering fører til et lengre og kanskje permanent sykeleie, større progresjon i sykdomsutvikling, ja mange kan verken kaste krykkene eller komme seg opp av rullestolen – for ikke å snakke om det store antallet slagpasienter med taleproblemer, afasi, som aldri får hjelp av logoped til å øve opp taleevnen. De forblir hjelpeløse og hjelpetrengende i årevis, og blir i hverdagen avhengige av hjelp både fra helse- og omsorgspersonell og fra familien.

Hva hjelper det så at pasientrettighetsloven definerer rehabilitering som helsehjelp på like linje med forebyggende, diagnostiske, behandlende og helsebevarende tiltak, når en rekke pasienter faktisk ikke får tilbud om rehabilitering, verken fra førstelinje- eller andrelinjetjenesten? Da er det grunn til å spørre om retten til rehabilitering i det hele tatt er reell. I alle fall kan både pasientorganisasjoner og enkeltpasienter dokumentere at det ikke hjelper å vise til loven for å få rehabilitering.

Regjeringen mener at rehabilitering har en sterk stilling i lovverket, og at det ikke er noen grunn til å se nærmere verken på lover eller forskrifter. Dette er helt uforståelig for meg. Poenget med lover og forskrifter er jo ikke at de er skrevet og vedtatt. Det må jo være et poeng at de også virker etter hensikten. For eksempel har statsråden på henvendelse ikke kunnet svare godt nok på hvordan retten til rehabilitering fra kommunehelsetjenesten er å forstå. Slik jeg oppfatter det, er det Forskrift om habilitering og rehabilitering som utdyper og forklarer loven. Men forskriften nevner overhodet ikke noe om retten til rehabilitering, kun at rehabilitering er noe kommunene skal sikre eller sørge for. Når kommunene ikke gir en pasient logopedhjelp eller fysioterapi, hva da?

Det er ikke bare Kristelig Folkeparti som er bekymret for denne situasjonen. Flere pasientorganisasjoner har med stigende styrke påpekt mangelen på rehabilitering, ja til og med Sosial- og helsedirektoratet uttalte så sent som i 2005 følgende i forbindelse med arbeidet med Nasjonal plan for rehabilitering at

«arbeidsgruppen som har gitt innspill til denne planen, har stilt spørsmål om rett til nødvendig habilitering og rehabilitering er tilstrekkelig ivaretatt i dagens lovverk».

Direktoratet ender opp med å foreslå at endring i lover og forskrifter bør være et tiltaksområde, og at en egen rehabiliteringslov bør vurderes.

Forslagsstillerne er altså på trygg grunn, også faglig, når vi foreslår å be Regjeringen nettopp om å vurdere en egen lov for rehabilitering, eller alternativt endre lover og forskrifter, med tanke på å sikre rehabilitering i vid og helhetlig forstand.

Jeg er glad for at også Fremskrittspartiet har sluttet seg til dette forslaget, og vet at mange der ute ville ønsket at Stortinget i dag hadde tatt dette viktige skrittet.

Statsråd Sylvia Brustad [15:05:45]: La meg først slå fast at et helhetlig behandlingstilbud er et overordnet mål for denne regjeringa. Det er ikke alltid bra nok å tilby behandling, pleie og omsorg hvis pasienten også trenger oppfølging og rehabilitering for å fungere i hverdagen, eller for å komme tilbake til arbeidslivet for å fungere etter en periode med sjukdom. Da må både behandling og rehabilitering tilbys som et helhetlig og samordnet tilbud, tilpasset hver enkelt. Jeg oppfatter at forslagsstillerne, komiteen og jeg på vegne av Regjeringa er enige om dette overordnede målet.

Jeg registrerer, slik det også har kommet fram i debatten, at vi ikke er helt på linje når det gjelder virkemidlene vi skal ta i bruk. I mange sammenhenger vil det være et riktig virkemiddel å fastsette en rettighet som gir pasientene et lovmessig krav overfor helsetjenestene. Men som jeg har presisert ved flere anledninger, har pasientene allerede en lovfestet rett til rehabilitering. Siden rehabilitering er helsehjelp på linje med annen behandling, har lovgiver tidligere, i 1999, besluttet at pasienter skal ha rett til nødvendig rehabilitering. Denne rettigheten gjelder både overfor spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Som komiteen sjøl viser til, følger dette allerede av pasientrettighetslovens bestemmelser.

Samtidig vil jeg si at jeg mener det er helt nødvendig å fortsette arbeidet med å forbedre og forsterke innsatsen når det gjelder rehabilitering. I komiteens innstilling er det også nevnt flere eksempler som tilsier at tilbudet ikke alltid er tilstrekkelig alle steder. Det er et mål at alle pasienter som har behov for det, skal få relevante rehabiliteringstiltak i et tilstrekkelig omfang. Det må gjelde alle aldersgrupper og alle diagnosegrupper. Derfor har jeg bl.a. pålagt de regionale helseforetakene å sørge for å følge opp en rekke konkrete tiltak på dette området. Jeg kan f.eks. nevne styrking av kapasiteten når det gjelder plasser i sjukehus og andre institusjoner som yter tjenester innen spesialisert rehabilitering. Det er behandlings- og rehabiliteringstilbud for dem som er rammet av tinnitus, altså øresus. Det er tiltak for pasienter med alvorlige hodeskader. Det er tiltak for synshemmede, herunder informasjon og tilrettelagt opplæring. Og det er økning av antallet cochlea-implantatoperasjoner, for å nevne noe.

Forbedrings- og oppfølgingsarbeidet må ses i sammenheng med det pågående arbeidet med en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering som Regjeringa nå jobber med. Det er klart at ulike pasienter vil ha ulike behov for tiltak i en rehabiliteringsprosess. Det kan dreie seg om opptrening, opplæring, teknisk utstyr, hjelpemidler, tilrettelegging i hjemmet osv. Mange av de aktuelle tiltakene brukes også i mange andre sammenhenger, ikke bare som rehabilitering. Derfor er mange av tiltakene som pasienter kan ha behov for, ikke engang definert som rehabiliteringstiltak. Ansvaret er lagt på mange offentlige sektorer og flere tjenestenivåer, ikke bare på helsesektoren. Regulering av tiltakene er også som kjent spredt på mange steder i lovverket, det kan være opplæringsloven, folketrygdloven, bygningsloven og selvfølgelig også helseloven. Fordi rehabiliteringstiltak er regulert mange steder i lovverket, tror jeg at det ikke vil være hensiktsmessig å samle denne reguleringa i en særskilt lov om rehabilitering. Jeg kan heller ikke se at det er behov for det. Som sagt har pasientene rett til rehabilitering både fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og det er allerede regulert i pasientrettighetsloven.

I lov om kommunehelsetjenesten er kommunene pålagt å ha en helsetjeneste som omfatter medisinsk rehabilitering. Dessuten framgår det uttrykkelig av § 2-1 i denne loven at pasienter har rett til helsehjelp, som også omfatter rehabilitering, fra den kommunen der pasienten oppholder seg. Jeg er glad for at det er bred oppslutning om å styrke innsatsen på området rehabilitering, men jeg mener altså at det er andre tiltak enn en egen rehabiliteringslov som er det beste virkemiddelet for å få det til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Dåvøy (KrF) [15:10:29]: Jeg har lyst til å påpeke at statsråden er veldig definitiv når det gjelder at det ikke skal være en egen lov for rehabiliteringsområdet. Jeg må jo bare respektere det. Samtidig sier statsråden at hun mener at man kanskje bør «forsterke» og «forbedre» rehabiliteringsområdet – det er begrepene hun bruker. I tråd med at direktoratet har sagt at man bør endre lover og forskrifter, at det bør være et tiltaksområde, er mitt spørsmål til statsråden: Hvorfor kan ikke denne forbedringen og forsterkingen som også statsråden ønsker, bli vurdert i en sammenheng der man faktisk strammer inn forskriftene noe mer enn i dag? Hva er det som gjør at det er helt utenkelig å gå gjennom forskrifter og lover vi har?

Statsråd Sylvia Brustad [15:11:24]: Det er ingenting som er helt utenkelig. Men jeg vil bare gi uttrykk for hva jeg mener – og på dette punktet er jeg i så fall litt uenig med Sosial- og helsedirektoratet i at det er lovene og forskriftene vi nå trenger mest å justere. Loven er helt klar på området, men en annen ting er at den dessverre ikke alltid følges opp. Det har vi sett i spesialisthelsetjenesten, men kanskje ikke minst i kommunehelsetjenesten. Derfor mener Regjeringa at det er mye viktigere nå å sørge for at vi faktisk har tilstrekkelig antall rehabiliteringsplasser, både i sjukehus, hvor det nå er en økning, og der de langt fleste får rehabilitering, i opptreningsinstitusjoner og også i kommunene. Jeg mener at det er viktigere enn å regulere en lov som etter min mening er veldig klar på hva pasientene egentlig har rett til.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:12:24]: Venstre er sjølvsagt for rehabilitering, og god rehabilitering gir betre funksjonsnivå og ikkje minst betre livskvalitet for svært mange menneske.

Men denne saka har gjort noko positivt same kva ein måtte meine. Vi har fått rehabilitering meir i fokus. Det er jo viktig.

Så veit vi at vi har spesialisert rehabilitering, og vi har rehabilitering på kommunehelsenivå. Statsråden var i sitt innlegg inne på at det kanskje er verkemiddel vi må sjå på. Vi snakkar veldig mykje om samhandling, ikkje minst mellom desse to nivåa. Det har vi snakka om, eg veit ikkje i kor mange år, i alle år, trur eg, og vi får det liksom ikkje til. Eg berre undrar meg på om vi ikkje kunne gjort noko på det viktige området. Her trur eg det trengst noko smørjing for å få dette i gang. Kva meiner statsråden om å ha ekstra smørjemiddel på dette området?

Statsråd Sylvia Brustad [15:13:27]: Nå er jeg litt usikker på hva representanten Ludvigsen mener med smøremiddel. Regjeringa har jo for inneværende år øremerket 1 milliard kr til rehabilitering og opptreningsinstitusjoner. I tillegg til det bruker vi betydelig med penger i sjukehusene, og det er der ca. 55 000 i året får sin rehabilitering. Så er det nok riktig at det også på dette området er behov for bedre samhandling. Derfor jobber vi sammen med Kommunenes Sentralforbund med å få til nasjonale avtaler for bedre samhandling, men vi skal også få det til i forholdet mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner. Det er viktig, som representanten Nesvik var inne på her, at retten til individuell plan blir fulgt opp. Og det er der vi ser at det svikter i mange sammenhenger. For hvis den følges, er det jo sånn at enten du nå trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten eller opptreningsinstitusjoner, har helsevesenet plikt til å tilrettelegge et tilbud tilpasset hver enkelt. Vi er ikke alltid i mål på det området, og det er det vi er nødt til å jobbe videre med.

Laila Dåvøy (KrF) [15:14:40]: Jeg er faktisk dypt bekymret for en rekke pasienter som i disse dager skrives ut fra sykehus, som er slagrammet, som har hatt hjerteinfarkt, og som helt åpenbart burde, slik statsråden definerer det, ha rett til rehabilitering umiddelbart. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilket råd vil statsråden gi til pasienter som kommer hjem fra sykehus med mistet taleevne, som rett og slett ikke med loven i hånd på noen måte kan klare å få dette til i kommunen?

Og det er akkurat i kommunehelsetjenesten jeg synes at det svikter mest. I spesialisthelsetjenesten har man prioriteringsforskriften, og den er langt klarere på alle disse områdene enn det man vil finne i den forskriften som jeg tolker gjelder for kommunehelsetjenesten.

Statsråd Sylvia Brustad [15:15:35]:Jeg er ikke noe glad for de eksempler vi har på pasienter som skrives ut fra sjukehus og blir sittende i hjemmet sitt uten å få nødvendig oppfølging eller rehabilitering. Der er jo også loven og regelverket egentlig veldig klart: Hvis det er kommunen som er rett instans, og ikke en opptreningsinstitusjon eller et sjukehus, har kommunen en plikt til å følge opp.

Så har jo Regjeringa som kjent nå gitt både sjukehusa og kommunene mer penger, slik at de også er satt bedre i stand til å kunne gjøre det de faktisk er pålagt å gjøre. Men vi vil fra Regjeringa følge dette veldig nøye, både overfor sjukehusa, som allerede har fått klare krav, også for inneværende år, og overfor kommunene. Og når vi nå snart skal ferdigstille saken om en egen rehabiliteringsstrategi, vil dette også være helt sentralt. Jeg er enig med representanten Dåvøy, jeg tror det er akkurat i kommunehelsetjenesten vi har de største utfordringene når det gjelder rehabilitering.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [15:16:42]: Som en av forslagsstillerne til representantforslaget har jeg lest innstillingen med stor interesse og ikke minst brevet fra statsråden. Jeg hadde håpet hun hadde vært mer presis i å beskrive hvordan retten til rehabilitering fra kommunehelsetjenesten er å forstå. Mange pasienter opplever at de får lite hjelp til å få tilbake funksjonstap etter en effektiv sykehusinnleggelse. For Kristelig Folkeparti og for meg er det viktig at pasienten blir møtt med et helhetlig tilbud. Rehabilitering slutter ikke idet en forlater sykehuset. Det er snarere omvendt.

Alle må ikke veien om sykehuset. Pasienter med muskel- og skjelettlidelser kan ved god behandling og rehabilitering greie å stå i en arbeidssituasjon lenger enn uten et slikt tilbud. Dette er en vinn-vinn-situasjon for samfunnet. I dag er det slik at to tredjedeler av alt sykefravær skyldes muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Samfunnet taper på at denne gruppen blir sykmeldt. Disse diagnosene kan positivt endres gjennom en god rehabiliteringsprosess. Mange rehabiliteringsinstitusjoner har lang erfaring med å hjelpe personer med nedsatt funksjonsevne helt eller delvis tilbake i arbeid. Derfor er det så viktig at alle som trenger det, får en slik mulighet.

Regjeringen har ofte sagt at den vil legge til rette for at alle, ut fra sine forutsetninger, får like muligheter til deltakelse og gode livsvilkår. Kristelig Folkeparti deler den visjonen. Derfor har vi fremmet det forslaget som er til behandling i dag.

Det er urettferdig at det i dag er så store geografiske forskjeller innenfor tilbudet om rehabilitering. En som bor i Finnmark, bør ha samme mulighet til å få et slikt tilbud som en person som bor på Østlandet. I Risør, mitt eget hjemfylke, stikkes spaden i jorda for en ny rehabiliteringsinstitusjon så fort det gis klarsignal. Behovet for flere plasser er stort.

Det er også urimelig at rehabiliteringsinstitusjonene har så lite forutsigbare rammer å forholde seg til. Anbudssystemet skaper stor usikkerhet både for eiere og ansatte, som legger ned et stort arbeid for å gi topp kvalitet på behandlingstilbudet. Det blir feil når f.eks. Borger bad må legge ned sin institusjon etter 40 år, med bare en kort tids oppsigelse. Dette står i sterk kontrast til vårt felles ønske om å redusere sykefraværet og at færre skal bli uføre.

Jeg håper helseministeren tar fatt i disse utfordringene. Vi trenger flere, ikke færre, rehabiliteringsinstitusjoner for å lykkes med å forebygge at sykefraværet fortsetter å øke.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at en trenger mer forskning på dette feltet. Det er i stor grad kvinner som rammes, så kanskje en kvinnelig helseminister kan sette dette i fokus med større trykk enn tidligere.

Så håper jeg at flere i dag vil støtte forslag nr. 2, slik at en kan få en egen rehabiliteringslov. Det trengs mer enn noensinne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.