Carl I. Hagen (FrP) [10:04:33]: (ordfører for sakene nr. 1 og 2): Det er, som stortingspresidenten nettopp sa, en historisk dag i dag. Det ligger an til at Grunnloven blir endret på viktige områder, slik at Riksretten igjen blir gjort brukelig – for å bruke uttrykket fra tidligere statsminister Kåre Willoch i et grunnlovsseminar for noen dager siden – og det blir gjort betydelige endringer i riksrettsystemet, som gjør at Riksretten igjen blir brukelig.

Parlamentarismen blir også ført inn i den skrevne grunnlov. Man har regnet at parlamentarismen har vært konstitusjonell sedvane, men den tas nå også inn i den formelle grunnlov.

Til sist blir opplysningsplikten fra Regjeringen og Regjeringens medlemmer overfor Stortinget grunnlovfestet, hvis den enstemmige innstillingen får tilslutning fra et flertall på to tredjedeler ved voteringen i dag.

Drøftelsene om riksrettsinstituttet har pågått i mange år og var vel også en av årsakene til at det ble nedsatt et bredt politisk utvalg for noen år siden, det såkalte Frøiland-utvalget, som vurderte Stortingets kontroll med forvaltningen. Et av resultatene av debatten om Innst. S. nr. 210 for 2002-2003 fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i saken etter Frøiland-utvalgets innstilling var at daværende stortingspresident Jørgen Kosmo tok et initiativ til å få opprettet et utvalg som fikk som mandat å utrede alternativer til riksrettsordningen og formulere alternative grunnlovsforslag. Det ble oppnevnt et utvalg bestående av stortingspresident Jørgen Kosmo, undertegnede samt de eksterne medlemmene Stortingets ombudsmann for forvaltningen Arne Fliflet, professor Bjørn Erik Rasch og tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith.

Kosmo-utvalget utarbeidet i henhold til mandatet et komplett nytt forslag til riksrettsordning. Det ble fremmet som grunnlovsforslag av de daværende medlemmene i presidentskapet og er behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Komiteen slår fast at det er riktig å beholde Riksretten som en særdomstol for et avgrenset konstitusjonelt ansvar og støtter de forslag som er fremsatt, både når det gjelder organisering og ansvarsgrunnlag. Riksretten vil forankres i dagens parlamentariske system, og vi er enig i vurderingen av behovet for å bygge ned de sider ved den tidligere ordning – altså dagens ordning – som knytter straffansvar til svært vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer.

Det presiseres også i forslaget til Grunnloven § 86 og i den følgende ansvarlighetslov at det konstitusjonelle ansvar avgrenses til brudd på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere. Komiteen slår derfor fast at det er en innskrenkning i det ansvar som påtales ved Riksretten, i forhold til dagens system.

Når det gjelder Riksrettens sammensetning, er det en betydelig endring. I dag er det høyesterettsdommere og lagtingsmedlemmer som utgjør Riksretten. Det er også slik at riksrettssaker føres i stortingsbygningen, i lagtingssalen, og det er Odelstinget som er påtalemyndighet. Det betyr at hvis det skulle reises en sak for Riksretten, vil mange hevde at da lammer man Stortingets ordinære virksomhet. Derfor blir det en voldsom hendelse hvis det skulle reises en sak.

I forslaget endres sammensetningen og påtalemyndigheten. Den nye riksretten vil bestå av seks stortingsoppnevnte medlemmer og fem høyesterettsdommere, med høyesterettsjustitiarius som president – til erstatning for den gamle, hvor det var Lagtingets president som var formann. For Høyesterett vil det være etter ansiennitet i Høyesterett, mens de stortingsoppnevnte medlemmene vil bli oppnevnt på ordinær måte, som når Stortinget foretar valg til komiteer, utvalg og posisjoner. Det er grunn til å anta at de seks medlemmene oppnevnt av Stortinget ofte vil kunne være tidligere stortingsrepresentanter med betydelig erfaring og sannsynligvis også en viktig politisk karriere bak seg. Det vil være opp til Stortinget og gruppene om slik oppnevning skjer.

Det blir altså en mindre riksrett, men det er fortsatt et flertall i Riksretten som kommer fra Stortinget, ved at det er seks stortingsoppnevnte medlemmer og fem høyesterettsdommere. Det vil også være vararepresentanter for de stortingsoppnevnte medlemmene, dersom noen av en eller annen grunn er inhabil i en sak, eller av en annen grunn ikke kan gjennomføre saken. I Høyesterett vil det være ansiennitetsprinsippet som følges, hvis det der skulle være inhabilitet.

Tidligere har det vært Odelstinget som vært påtalemyndighet, og som reiser sak etter at den har vært forberedt i en egen protokollkomite i henhold til Stortingets forretningsorden. Det vil nå bli endret slik at påtalemyndigheten formelt vil være Stortinget, mens det i praksis vil være en ansvarskommisjon som gjør mye av det konkrete arbeidet, og også forventes å bistå Stortinget hvis det skulle bli reist en sak.

Ansvarskommisjonen vil også være en permanent oppnevnt kommisjon som vil kunne tre i kraft og undersøke, etterforske en sak dersom det blir vedtatt av Stortinget at en slik undersøkelse skal gjennomføres. Med mindre stortingsflertallet henlegger en sak eller med en gang beslutter å reise tiltale, vil det være tilstrekkelig at en tredjedel av Stortingets medlemmer vedtar at ansvarskommisjonen skal sette i gang undersøkelser eller etterforskning av et sakskompleks som muligens kan medføre at det reises tiltale. Denne ansvarskommisjonen vil også arbeide uavhengig av Stortinget og vil ikke påføre Stortinget noen komplikasjoner, slik at Stortingets ordinære arbeid helt fra begynnelsen av kan fortsette uhindret av at man vurderer å reise spørsmålet om konstitusjonelt ansvar.

Ansvarskommisjonen skal så legge frem sin innstilling for Stortinget, og den må konkludere med at det enten bør reises sak, eller så bør det ikke reises sak. Da er det Stortinget ved vanlig flertallsvedtak som eventuelt avgjør at sak skal reises. Det er også laget et lovsystem for hvorledes dette skal gjennomføres.

Henvendelser til Stortinget om å reise riksrett kommer i dag til Presidentskapet. Av og til blir de automatisk bare henlagt fordi det er åpenbart at de ikke kan føre frem. Denne funksjonen med å ta imot disse henvendelsene vil bli flyttet til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Myndigheten der vil være den samme. Man kan henlegge fordi det er åpenbart at det som hevdes, ikke kan føre til noen tiltale. Hvis da en tredjedel av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite mener at her bør man etterforske, undersøke og vurdere, så kan en tredjedel av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomites medlemmer fremme innstilling om det til Stortinget. Her er det altså mindretallsrettigheter – i form av en tredjedel – både under komiteens forberedelsesarbeid og i stortingssalen, med mindre stortingsflertallet øyeblikkelig konkluderer med at intet skal skje, eller at det skal tas ut tiltale. Dette er en fortsettelse av de mindretallsrettigheter i Stortingets kontrollvirksomhet som ble innført for noen år siden. Bakgrunnen for mindretallsrettighetene er selvsagt at hvis det er en flertallsregjering, som vi nå har, vil et slikt flertall i Stortinget kunne blokkere en del kontrollarbeid, og det var det et samlet storting som ikke fant hensiktsmessig eller fornuftig i et demokrati. Derfor er det akkurat på kontrollvirksomheten gitt mindretallsrettigheter, noe som også en samlet komite ønsker å videreføre når det gjelder riksrettsystemet.

Det er altså en slags beskrivelse av det nye systemet til erstatning for det gamle når det gjelder Riksrettens sammensetning og hvem som skal være påtalemyndighet. Hvis dette blir vedtatt, er dette en av begrunnelsene for at man kunne gjøre noe med Odelstinget og Lagtinget. Så i realiteten er forutsetningen for å votere i sak nr. 3 at forslagene i sak nr. 1 blir vedtatt, nemlig at man for riksrettsformålet ikke lenger trenger odelsting og lagting.

Kosmo-utvalget fant i sine drøftelser ut at når man skulle gjøre omfattende endringer i Grunnloven, kunne det også være på sin plass å grunnlovfeste parlamentarismen. Det er et forslag som en samstemmig kontroll- og konstitusjonskomite slutter seg til, om å innføre i § 15 i Grunnloven en plikt for regjeringen til å søke avskjed og for Kongen en plikt til å innvilge søknaden etter et mistillitsvotum. Det er altså en innføring av det parlamentariske prinsipp inn i Grunnloven.

Det gjøres en endring når det gjelder benådning, for å få samsvar med det normale, at også en person som har mottatt en straff i Riksretten, skal kunne benådes. Slik er det ikke i dag. Her er innstillingen at Kongen kan benåde også en som er straffet for Riksretten, men det skal være med Stortingets samtykke.

Det gjøres også en endring i Grunnloven § 30, ved at man fjerner kriteriet «øiensynligen er skadelig for Riget» i Grunnloven, som bygger på et straffansvar, som er svært vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer. Det føres altså ikke videre. For det er sannsynligvis et politisk omstridt spørsmål om det er noe en statsråd gjør, som «øiensynligen er skadelig for Riget». Det kriteriet faller da bort.

Det er også forslag om en grunnlovfesting av opplysningsplikten. Opplysningsplikten er det mye litteratur om, men ikke så mange håndfaste rettsregler, selv om enkelte deler av ansvarlighetsloven vel kan sies å inneholde en del når det gjelder opplysningsplikten. Kosmo-utvalget fremmet forslag om, og det er det en samstemt kontroll- og konstitusjonskomite som slutter seg til, at den konstitusjonelle sedvaneretten også føres inn i den skriftlige grunnloven.

Jeg kan vel også nevne kort for Stortinget at det jo er et helhetlig opplegg i dag, i den forstand at det vil være et møte i Odelstinget senere som også vil behandle de nødvendige endringer i ansvarlighetsloven og riksrettergangsloven, noe de endringene som gjøres i Grunnloven, egentlig forutsetter. I neste sak vil det også være endringer i forretningsordenen. Alle disse forutsetter altså vedtagelse av grunnlovsforslagene i Innst. S. nr. 107, som jeg har den store glede og ære å anbefale Stortinget å stemme for.

Presidenten: Presidenten gjorde seg skyldig i ikke å opplyse at vi etter ønske fra komiteen behandler sakene nr. 1 og 2 under ett.

Carl I. Hagen (FrP) (fra salen): Da må jeg få si noen ord til.

Presidenten: Ja vel. Men presidenten trodde det gikk fram også av det innlegget visepresidenten holdt nå.

Carl I. Hagen (FrP) [10:19:04]:Ikke helt. Jeg var nemlig ikke sikker. Jeg lyttet til presidentens åpning – om det skulle behandles felles. Da hadde jeg tenkt å gjøre det, men jeg hørte det ikke, og da tenkte jeg at da ble det ikke det. Men da retter vi det enkelt og greit opp.

Det jeg da må gjøre, er først og fremst å foreta en rettelse i innstillingen i sak nr. 2. Der er det ved en inkurie bortfalt en setning som i vedtaket heter: «§ 14 a oppheves.» Det skal stå i spalte 2 på side 4 foran der det står «§ 14 b blir § 14 a.» Vi kan ikke lage en ny § 14 a uten å oppheve den gamle § 14 a, og det var ved en inkurie bortfalt.

Det som skjer i forretningsordenen, er at man innfører bl.a. dette med at en tredjedel av kontroll- og konstitusjonskomiteen kan reise sak. Kontroll- og konstitusjonskomiteen overtar fra Presidentskapet behandlingen av spørsmål om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende, som jeg nevnte i mitt innlegg, og det er også andre praktiske endringer som skjer.

Komiteen har valgt å gjøre en liten endring på noe som Kosmo-utvalget fremmet forslag om, nemlig å presisere at før forslag om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende overfor noen kommer til votering i stortingssalen, skal saken ha vært forberedt av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det kunne tenkes at spørsmål om å reise konstitusjonelt ansvar dukket opp i en annen komite, som så fremmet forslag direkte i salen, og det kunne også tenkes at noen fremmet et forslag direkte i forbindelse med en debatt i stortingssalen, ved innlevering før kl. 9. Her har vi fremsatt forslag til endringer i forretningsordenen som i begge disse sammenhenger medfører at dette forslaget vil bli behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen før det kommer til votering. Fremlegges det i salen, skal det sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen, som skal avgi innstilling. Hvis det er en komite som dukker opp med et forslag om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende, skal utkastet til innstillingen fra den komiteen oversendes kontroll- og konstitusjonskomiteen før endelig avgivelse. Derved er Stortinget garantert at et spørsmål om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende overfor noen ikke kommer til votering i salen før det er behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen, altså på en sikker og grundig måte, slik som vi også har hatt det til nå. Hvis det fattes vedtak i Odelstinget om lovendringer som ikke har vært komitebehandlet, skal det gjøres før det kommer til Lagtinget. Ellers viser jeg til innstillingen, som går litt nøyere inn på en del detaljer. Men dette forslaget bygger altså på at grunnlovsforslaget i sak nr. 1 blir vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:22:20]: Vi har – heldigvis – liten erfaring med riksrettsordningen. Sist gang den var i bruk, var i 1926 mot statsminister Abraham Berge. Han reddet Handelsbanken, men uten nødvendig dekning i Stortinget. Han ble imidlertid frikjent.

Selv om Riksretten ikke har vært benyttet siden 1926, ville det vært uriktig å si at den ikke har spilt noen rolle.

I forbindelse med granskningen av Gardermoutbyggingen var en av Smith-utvalgets konklusjoner at det burde vurderes hvorvidt det var grunnlag for å reise riksrettstiltale mot tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lie for brudd på opplysningsplikten. Slik gikk det som kjent ikke.

Men spørsmålet om bruk av riksrettsinstituttet har også vært reist i andre sammenhenger. Dessuten vil et slikt virkemiddel alltid ligge der som en mulighet og – får vi håpe – som en ekstra inspirasjon til aktsomhet fra dem som kan ende på tiltalebenken.

Flertallet i Frøiland-utvalget, som ble nedsatt for å vurdere riksrettsordningen, foreslo å avvikle den. Utvalget mente at alle straffbare handlinger begått av høyesterettsdommere, statsråder og stortingsrepresentanter burde behandles av de alminnelige domstoler og med grunnlag i den alminnelige straffelov, men med noen særregler knyttet til statsråders brudd på nærmere bestemte konstitusjonelle plikter.

Når man skal vurdere Riksretten, er det viktig å skille mellom behovet for å kunne straffe ministre for deres embetsforbrytelser – altså understrekningen av at det følger ansvar med makt – og en særskilt riksrettsordning for å håndheve straffansvaret. En ting er om og eventuelt på hvilke betingelser en minister skal kunne stilles strafferettslig til ansvar for sine handlinger. Noe annet er hvordan man skal organisere den prosedyre som skal sikre at straffansvaret gjøres gjeldende.

Da Frøiland-utvalgets innstilling ble behandlet, mente Arbeiderpartiets medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen at det var uriktig at den ordinære påtalemyndighet skulle gis ansvaret for etterforskning og påtale, slik utvalget foreslo. De viste til utvalgets drøfting rundt spørsmålet og det faktum at regjeringen i statsråd kan instruere påtalemyndigheten. Selv om en i lovs form tar bort instruksjonsmyndigheten i slike saker, ville det være beheftet med politisk følsomhet på grunn av tilknytningen til regjeringen.

På denne bakgrunn er vi tilfreds med at det nå er enighet om å beholde en riksrettsordning som en særdomstol og med egne prosedyreregler.

Hovedinnvendingen mot dagens ordning er at den er for politisk i sin sammensetning. Som også Frøiland-utvalget pekte på, er det lite trolig at mange vil ha spesielt stor tillit til at en slik domstol kan være tilstrekkelig uavhengig. To tredjedeler av dommerne kan faktisk ha hatt befatning med den saken det gjelder.

Det er jo også lite trolig at en riksrettssak er helt uten politiske overtoner – for å si det forsiktig – noe som det også vil være vanskelig å ha tillit til at to tredjedeler av dommerne vil evne å se helt bort fra.

Av de åtte riksrettssakene som har vært reist, var seks reist i perioden 1814–1845. Riksretten var også en mekanisme for å løse tvister mellom regjering og storting. En viktig endring i det parlamentariske system siden den gang er jo innføringen av parlamentarismen. Det har gitt Stortinget en helt annen mulighet til å løse politiske konflikter mellom parlament og regjering.

Hensikten med den endring som nå skjer, er å snevre inn vurderingstemaet for Riksretten, bygge opp de rettslige sidene og ned de politiske. Riksretten skal, som saksordføreren pekte på, være en særdomstol for et avgrenset, konstitusjonelt ansvar. Riksrettsansvaret skal snevres inn til å gjelde rettsstridige handlinger, knyttet til det særlige ansvar det følger av å inneha landets øverste verv og embeter.

Som komiteen peker på i sin innstilling, er det i dag ikke noe behov for at Stortinget skal ha et riksrettsinstitutt for å løse tvister mellom regjering og storting. Slike tvister kan og bør løses med politiske og ikke rettslige virkemidler.

Jeg vil peke på en ting når det gjelder sammensetningen av den nye riksretten. I grunnlovsforslaget heter det at et medlem av Stortinget eller regjeringen ikke kan være blant de seks medlemmer Stortinget skal oppnevne. Selv om lovteksten ikke utelukker at vararepresentanter til Stortinget oppnevnes, mener jeg at det følger av intensjonene bak lovformuleringen. Det kan ikke utelukkes at en vararepresentant blir innkalt og således kan stå i fare for å ha hatt befatning med den saken som representant som han eller hun eventuelt skal være dommer i. Jeg legger derfor til grunn at man også ser bort fra vararepresentanter når de seks medlemmene av den nye riksretten skal velges.

Jeg går ikke nærmere inn på andre sider ved den nye riksrettsordningen, idet saksordføreren gjorde det grundig, og viser ellers til innstillingen.

Men denne innstillingen omfatter mer enn endring av riksrettsordningen. Den innebærer også en modernisering av Grunnloven, idet både regjeringens opplysningsplikt, regjeringens plikt til å søke avskjed og Kongens plikt til å innvilge denne etter et mistillitsvotum her i salen skrives inn i Grunnloven. Dermed blir parlamentarismen grunnlovfestet, over 120 år etter at prinsippet ble knesatt.

Det at det har tatt så lang tid, kan jo føre til ulike refleksjoner. Det å få grunnlovskartet til å stemme med terrenget er en tidkrevende prosess. Men det er jo heldigvis også slik at et godt fundert og fungerende demokrati ikke er avhengig av Grunnlovens bokstav når tiden har løpt fra eidsvollsmennenes ramme for statsstyre og statsskikk.

Per-Kristian Foss (H) [10:28:20]: Også i forrige stortingsperiode ble det behandlet et forslag om endringer i riksrettsinstituttet. Ingen støttet det forslaget som da forelå. Forslaget som nå foreligger, er derfor vesentlig forskjellig.

Siden da har det utvalget som Presidentskapet nedsatte, gjennomført en grundig utredning av alternativer til gjeldende riksrettsordning og presentert dette for Stortinget i Dokument nr. 19 for 2003-2004. Dette arbeidet har også dannet grunnlaget for de forslag til endringer i Grunnloven som vi nå behandler.

Riksrettsordningen har i lengre tid vært moden for endringer som styrker de rettslige sidene ved ordningen. Ordningen har også fordret tungrodde prosedyrer for igangsetting av en riksrettsprosess, noe som nok har gjort Riksretten til et lite relevant og hensiktsmessig rettsinstitutt i dagens samfunn.

Høyre er derfor tilfreds med det foreliggende forslag til endringer av ordningen. Det ligger nå an til endringer som vil minske rommet for en politisk-rettslig skjønnsutøvelse, og som vil styrke rettsvernet for dem som faller inn under ordningen, og samtidig gjøre Riksretten til en mer relevant innretning – eller jeg bruker gjerne uttrykket som ble sitert fra tidligere statsminister Kåre Willoch: en mer brukelig innretning.

Rettsvernet styrkes ved at straffansvar knyttet til utpreget politiske vurderingstemaer utgår av ansvarsgrunnlaget for riksrettsordningen. Samtidig gjøres Riksretten mer relevant som rettsinstitutt gjennom endringene i sammensetningen.

Det at sittende stortingsrepresentanter ikke lenger skal være dommere, men isteden erstattes av valgte legdommere, vil – ved siden av et klarere ansvarsgrunnlag – trolig kunne senke terskelen for å gjøre ordningen gjeldende i praksis.

Dette er positivt, ikke fordi man ønsker en hyppig bruk av Riksretten, men fordi en enklere tilgjengelig og mer avpolitisert riksrettsordning sikrer rettssikkerheten, både for fellesskapet representert ved staten og for de enkelte statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere. Det kan f.eks. ikke lenger med samme rett hevdes at en statsråd «går fri» på grunn av at riksrettsprosedyrene er for krevende å sette i gang, eller at en riksrett kun vil være å anse som en del av et politisk spill.

I tillegg er denne grunnlovsendringen en naturlig og velkommen anledning til å grunnlovfeste parlamentarismen, ved at Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget og plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum grunnlovfestes. Man kan si at etter 120 år var sannelig en slik modernisering på tide, men på den annen side har parlamentarismen også fungert godt i 120 år uten Grunnlovens bokstav. Ja, man kan se seg rundt i verden, eller iallfall i Europa, og finne ut at parlamentarismen fungerer faktisk også meget godt i land som ikke har noen skreven grunnlov.

Med makt skal det selvsagt følge et konkret ansvar. Gjennom å videreføre Riksretten i en ny form – slik det ligger an til etter komiteens enstemmige innstilling – vil ansvar kunne gjøres gjeldende på en hensiktsmessig måte.

Ola T. Lånke (KrF) [10:32:09]: Siste gang riksrettsordningen var gjenstand for en gjennomgående revisjon, var i 1932. I hovedsak er imidlertid ordningen fortsatt slik som den ble fastlagt i Grunnloven i 1814.

Stortinget har flere ganger tidligere drøftet endringer, bl.a. ved behandlingen av Frøiland-utvalgets innstilling og ved grunnlovsforslag i tidligere perioder. Kristelig Folkeparti har ved disse anledninger avvist endringer i riksrettsordningen. I forrige stortingsperiode støttet vi imidlertid at det ble foretatt en nærmere utredning av alternativer til riksrettsordningen.

Utvalget, som ble ledet av tidligere stortingspresident Jørgen Kosmo, la fram forslag til et helhetlig alternativ til dagens ordning og la vekt på å utforme en modell som kunne ha mulighet til å samle bred politisk støtte. Utvalget søkte også å begrense revisjonen til det som ble ansett nødvendig for å avhjelpe de klareste svakheter ved dagens ordning. Presidentskapet i forrige stortingsperiode fremmet forslag til grunnlovsendringer som bygde på forslagene fra nevnte utvalg, og det er dette vi nå behandler.

Tiltale for Riksretten har ikke vært tatt ut siden saken mot regjeringen Berge i 1926–27, som andre har nevnt. Men riksrett har vært vurdert ved enkelte anledninger uten at det har blitt reist tiltale.

Dagens riksrettsordning er tungrodd og har rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. Den har heller ikke samme betydning i et parlamentarisk system. Den viktigste grunnen til at riksrett svært sjelden har vært benyttet, er nok likevel at det er svært sjelden at statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere gjør seg skyldig i handlinger som kvalifiserer for tiltale for riksrett.

Rettsstaten har utviklet seg siden Grunnloven ble vedtatt, og det er viktig at riksrettsordningen samsvarer med de rettsstats- og rettssikkerhetsidealer som gjelder ellers i samfunnet. Det er særlig forholdet mellom anklagende og dømmende myndighet i dagens ordning som kan bidra til å svekke Riksrettens troverdighet og legitimitet. Slik arbeidet i Stortinget er lagt opp i komiteer og partigrupper, vil fort den innledende fase med spørsmål om påtale eller ikke også kunne involvere representanter som senere skal dømme. Det kan også lett stilles spørsmål ved om partitilhørighet vil påvirke vurderingene de folkevalgte dommerne kommer fram til.

La meg imidlertid understreke at det fortsatt er behov for en riksrettsordning. Statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere skal ansvarliggjøres når de har begått rettsstridige handlinger. Dersom disse begår ulovlige handlinger som enhver annen borger kan begå, skal dette behandles på lik linje med andre i det ordinære rettsapparat. Riksrettens ansvarsområde vil begrenses til å omfatte det særlige ansvar som følger av verv og embeter.

Riksretten videreføres som en særdomstol for et avgrenset, konstitusjonelt ansvar. Det presiseres i Grunnloven § 86, riksrettsbestemmelsen, og i ansvarlighetsloven, de nærmere bestemmelsene i lovs form om straff/straffansvar for handlinger som påtales ved riksrett, at det konstitusjonelle ansvar avgrenses til brudd på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere. Politisk uenighet mellom storting og regjering må løses med politiske virkemidler, ikke rettslige.

Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget og plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum foreslås grunnlovfestet. Med dette grunnlovfestes i realiteten parlamentarismen.

Riksrettens kompetanse utvides til også å omfatte erstatningssaker, uavhengig av om det anlegges straffesak, og av om tiltalte i en konkret sak idømmes straff.

Nyordningen innebærer at det opprettes en permanent ansvarskommisjon som er i beredskap til å etterforske og utrede en sak med sikte på å avklare om det er grunnlag for å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende mot noen.

Stortinget i plenum vil erstatte Odelstinget som påtalemyndighet i riksrettssaker. Kontroll- og konstitusjonskomiteen erstatter protokollkomiteen som forberedende organ for plenumsbehandling i Stortinget.

Etter dagens ordning består Riksretten av fem dommere fra Høyesterett og ti medlemmer fra Lagtinget. Forslaget innebærer at fem høyesterettsdommere fortsatt skal inngå i Riksretten, men lagtingsmedlemmene erstattes av et riksrettsutvalg – seks legdommere som velges av Stortinget for en periode på seks år. Møtende stortingsrepresentanter skal ikke lenger kunne være medlemmer av Riksretten. Jeg synes ikke det er vanskelig å si seg enig med representanten Hansen fra Arbeiderpartiet, som påpekte at det også måtte omfatte vararepresentanter til Stortinget.

Kristelig Folkeparti har konkludert med at pro og kontra i denne saken taler for at tiden nå er kommet for å gjøre endringer i riksrettsordningen. Men vi tror også det har vært nødvendig med den modningstid som har vært. Forslaget som foreligger, vil sikre en uavhengig og upartisk rettergang. En endring av en slik dimensjon er det også viktig har bred støtte bak seg i Stortinget, og det vil nå den nye riksrettsordningen få.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:37:41]: Alt i 1841 vart følgjande sannkjent:

«at Lagthingets Delaktighed i Rigsretten, i hvilken det udgjør Majoriteten, opvækker flere Betænkeligheder. Udsprungen af samme Rod som Odelsthinget og egentlig udgjørende et sammenhængende Helt med dette, kun i visse Functioner adskilt derfra ved en vilkaarlig og uberegnelig Votering, i hvilken samtlige Medlemmer af det hele Storthing deeltage, har Lagthinget samme Interesser som Odelsthinget og paavirkes, under bevægede Omstændigheder, af de selvsamme menneskelige Svagheder.»

Dette vart altså understreka alt i 1841. No er det ein samrøystes komite som tilrår grunnlovsforslaget i Dokument nr. 12:1 for 2003-2004, eit forslag som i sin heilskap er basert på Dokument nr. 19 for 2003-2004, Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen.

Det er eit forslag som inneber følgjande endringar: Riksretten skal framleis vera ein særdomstol for medlemmer av Statsrådet, Høgsterett og Stortinget. Det blir presisert i Grunnlova og lov om straff for handlingar som blir påtalte av Riksretten, at det konstitusjonelle ansvaret blir avgrensa til brot på konstitusjonelle plikter.

Riksretten sin kompetanse blir samtidig utvida til òg å omfatta erstatningssaker. Regjeringa si opplysningsplikt overfor Stortinget og plikt til å søkja avskjed etter mistillitsvotum, hjørnesteinane i parlamentarismen, blir òg grunnlovfesta. Stortinget i plenum erstattar Odelstinget som påtalemakt i riksrettssaker. Kontroll- og konstitusjonskomiteen erstattar protokollkomiteen som førebuande organ. Stortinget kan, med tilslutning av ein tredel av representantane, vedta at eit nytt, uavhengig særorgan – kalla Stortingets ansvarskommisjon – skal innleia undersøkingar med sikte på å avklara om det er grunnlag for å gjera konstitusjonelt ansvar gjeldande mot nokon. Private søksmål om riksrett blir òg førebudde i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Riksretten skal bestå av elleve medlemmer, fem dommarar frå Høgsterett og seks medlemmer som Stortinget peikar ut for ein periode på seks år. Sjølve kjernen i saka her og no er at lagtingsmedlemmer ikkje lenger skal sitja som dommarar i Riksretten. Med andre ord er det snakk om ei mindre politisert riksrettsordning, jf. òg betenkninga av 1841. Liknande reformer i retning av ei meir upartisk riksrettsordning blei innført i Danmark i 1953 og i Sverige på 1970-talet.

Senterpartiet stiller opp for dette forslaget. Vi er ikkje medforslagsstillarar. Vi var ikkje representerte i kontroll- og konstitusjonskomiteen i førre periode. Men vi meiner det er tre kjerneargument. For det fyrste: Forslaget gjer at konstitusjonell parlamentarisk sedvane blir kodifisert i Grunnlova. Det gjeld både Regjeringa si opplysningsplikt andsynes nasjonalforsamlinga og plikta til å gå av etter eit mistillitsvotum.

For det andre: I og med dette blir òg konstitusjonelle plikter skrivne inn i Grunnlova. Det er brot på slike som kan føra til riksrett, og det må vera ein fordel at grunnlaget for riksrett blir ytterlegare presisert i nettopp konstitusjonen.

For det tredje: Ein riksrett må vera konstruert på eit vis som sikrar både uavhengigheit og upartisk rettargang, jf. spesielt Noreg sine plikter i samband med den europeiske menneskerettserklæringa. Dette gjeld, når alt kjem til alt, rettstryggleiken til statsrådane, til høgsterettsdommarar og til stortingsrepresentantar. Det er ikkje gitt at ein riksrett med eit fleirtal av dommarar frå Lagtinget tilfredsstiller dette kravet, korkje i praksis eller dersom sjølve instituttet skulle bli vurdert av Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dommar og påtalemakt kan i for stor grad avspegla kvarandre til at dette kan neglisjerast som ei utfordring. Det er tid for ei reform som presiserer ansvarsområdet og fører til ei organisering som betrar rettstryggleiken både for staten og for den enkelte av dei dette måtte gjelda.

Odd Einar Dørum (V) [10:43:13]: Det er jo en rekke saker som behandles i denne debatten, som saksordføreren har gjort rede for, og de henger jo sammen. På én måte henger selvfølgelig Riksrettens omorganisering og innskriving av parlamentarismen i Grunnloven svært sammen, fordi Riksretten i sin historiske oppgave var det middel som Stortinget hadde for å kunne utøve kontroll og bruke sin makt overfor Regjeringen.

Så kjenner vi jo hele den politiske historien, hvor ofte Riksretten er blitt brukt, og vi kjenner til at parlamentarismen de facto ble skrevet inn ved riksrettsdommen i 1884, men at den i realiteten først kom inn ved unionsoppløsningen i 1905. Ved at den nå kommer inn i Grunnloven med alle de bestemmelser som hører til dette – både om parlamentarismen som prinsipp og opplysningsplikten – har Grunnloven, etter den praksis som har vært i Norge, blitt modernisert også på dette området. Rett og slett er det som har vært politisk praksis, blitt skrevet inn i Grunnloven. Så av denne grunn alene vil jo dette måttet hatt effekt på Riksretten.

Det andre forhold som har med Riksretten å gjøre, er i de sammenhenger den skal brukes, slik som sakens ordfører har gjort rede for. Ingen er over loven, ingen er bortenfor loven. Det er etter Venstres mening rimelig at man har en ordning som da ivaretar det konstitusjonelle ansvar som påhviler de gruppene som sakens ordfører har gjort rede for. På det grunnlag støtter Venstre de endringene som er framlagt både i denne sak og i en senere sak i dag – de to sakene hvor det er navneopprop ved grunnlovsendring.

Hvis jeg skal gjøre meg noen refleksjoner rundt dette, vil det kanskje dreie seg om det som er reist i forbindelse med Grunnloven. Den er etter hvert blitt endret ganske mye. To tredjeparter av den er blitt endret siden 1814. Jeg vil nok si at det kan være andre områder hvor man bør se på Grunnloven, f.eks. i forholdet mellom individ og samfunn. Vi vet også at Regjeringen forbereder et arbeid som går på personvern. Det er et område som henger sammen med individ og samfunn, men det spørsmålet vil det være anledning til å komme tilbake til i andre sammenhenger enn i dag.

I dag skal jeg på vegne av Venstre nøye meg med å slutte meg til de vurderinger som saksordføreren gjorde i sin redegjørelse, og i den presentasjon han hadde av de ulike grunnlovsendringer som foreligger her i dag, og som vi fra Venstre vil støtte ved den senere voteringen.

Statsråd Knut Storberget [10:45:59]: De endringer som nå kommer til å bli gjort i Grunnloven, er av historisk format. Litt til det som representanten Dørum nå var inne på, om de behov som er påpekt i forbindelse med fornying av Grunnloven, må jeg nok si at til det som kan beskrives som nerven i vårt demokratiske system, og behovet for å klargjøre hva denne nerven er, har både de som opprinnelig har jobbet med dette forslaget, og de som har saksbehandlet det i Stortinget – og også saksordføreren – truffet blink i forhold til hva som virkelig bør gjøres for å klargjøre både hva som er nerven i det demokratiske systemet vårt, og å gjøre disse kontrollmekanismene, som vi i realiteten snakker om, mer brukelige.

La meg komme med noen refleksjoner rundt det, for på mange måter henger flere av disse problemstillingene veldig tydelig sammen, som også representanten Dørum var inne på – spørsmålet om riksrett og også spørsmålet om hvordan det parlamentariske systemet håndteres.

Opprinnelsen til det parlamentariske system hadde i hvert fall en nær forankring til riksrettsbehandling. Det er min oppfatning at da realiteten i parlamentarismen trådte fram, etter min mening allerede på 1880-tallet – den fikk egentlig full effekt ganske tidlig, men trådte mer og mer tydelig fram – så vi etter hvert helt klart, som vi også kan lese av historien, et behov for å forankre det tydelig i demokratiet. Det som nå gjøres i forhold til grunnlovfesting av de parlamentariske prinsipper, er i så måte nyttige ut fra to hensyn.

Det første er et demokratisk hensyn. Mange tilhengere av fornying av bestemmelsene i Grunnloven peker nettopp på at det skal være pedagogisk framstilt, at man skal ha en viss mulighet til å forstå hvordan vårt parlamentariske demokrati fungerer ved også å lese grunnlovstekster. Alt vil vi ikke kunne lese oss til ut fra Grunnlovens bestemmelser. Det vil ikke være hensiktsmessig heller. Historien har vist det. Men til å være en så sentral politisk og konstitusjonell størrelse som parlamentarismen er, er det hensiktsmessig. Jeg tror det er svært klokt det som Stortinget i dag kommer til å gjøre. Det har et demokratisk aspekt ved seg at man faktisk har mulighet til å tilegne seg forståelse av hvordan demokratiet fungerer, men etter min mening kan man heller aldri se bort fra hensynet som ligger i det å forankre det vi oppfatter som viktige konstitusjonelle verdier. Det gjelder både spørsmålet om hvordan vi skal håndtere krav om mistillit, og selvfølgelig også opplysningsplikt.

Særlig når det gjelder det siste, syns jeg at det andre hensynet bak disse endringene trer veldig tydelig fram, nemlig det å gjøre de rettsregler vi har, enten det er i ansvarlighetslov eller i grunnlov, mer brukelige. At reglene er relevante og anvendelige, er alltid viktig – uansett på hvilket nivå man befinner seg i nasjonens rettsvesen. Det at man nå foretar en avgrensning av det materielle virkeområdet som reglene skal gjelde for, tror jeg avgjort er viktig. Men også de prosessuelle endringene som gjøres, er avgjort viktige. Det tydeliggjør ansvaret, og det skal vi ikke undervurdere betydningen av. Jeg tror ikke vi kan måle denne type bestemmelsers fortreffelighet bare på hvor mange ganger reglene brukes, eller påstås ønsket brukt, men vel så ofte på hvordan slike bestemmelser faktisk leses. I så måte mener jeg at det man nå gjør i forhold til riksrettsinstitusjonen, men særlig også i forhold til opplysningsplikten og de parlamentariske prinsipper generelt, har en betydelig preventiv effekt, noe som understreker det som representanten Hansen var inne på i sitt innlegg – at det gir en ekstra inspirasjon til aktsomhet. Det følger ansvar med makt, noe som klart understrekes i den debatten vi har, og i de vedtak som kommer til å bli fattet.

Inge Lønning (H) [10:51:21]: Med et blikk frem mot det tilstøtende grunnlovsjubileum i 2014 ble det forleden spurt: Hva skal vi gjøre med Grunnloven? Svaret på det burde gi seg selv. Vi skal gjøre det vi alltid har gjort med Grunnloven, nemlig forandre den. I den kirkelige tradisjon er det en formel som heter «Ecclesia semper reformanda» – Kirken må alltid reformeres. Det samme gjelder for den norske grunnlov. Det er faktisk det Stortinget har holdt på med hele tiden. Det har jo ikke forekommet en eneste fireårsperiode i Stortingets historie hvor man ikke har tatt stilling til et større eller mindre antall forslag til forbedringer av Grunnloven. De aller færreste av disse forslagene har oppnådd det nødvendige to tredjedels flertall, men i dag er vi i en situasjon der alt tyder på at forslaget vil oppnå – kanskje til og med unison – tilslutning.

Riksrettsinstituttet har vært en del av den norske grunnlovs system fra begynnelsen av. Det har vært ført mange diskusjoner i de senere år om hva som er grunnen til at riksrettsinstituttet i praksis har falt ut av bruk, ved at det er gått 80 år uten at det har vært i bruk. Da er det jo grunn til å minne om at det ikke betyr at spørsmålet ikke har vært reist i løpet av disse 80 årene. Det har gjentatte ganger vært reist spørsmål om det skulle reises riksrettstiltale. Det har til og med forekommet i ikke svært fjern fortid at representanter i denne sal nærmest har tryglet om å bli satt under riksrettstiltale. Det betyr at man slett ikke er i den situasjon at det eksisterende institutt ikke har hatt en betydning ved sin eksistens.

Nå vil man, hvis Grunnloven i dag blir endret på dette punkt, aldri få et sikkert svar på spørsmålet om grunnen til at det ikke har vært reist riksrettstiltale, er at det ikke fantes grunnlag for det, eller om grunnen er at selve instituttet ble oppfattet som så tungvint og så krevende å trekke i gang at man av den grunn kviet seg for å gjøre det. Det vil man aldri få noe sikkert svar på. Det samme kan det også være. Vi kommer etter dagens stortingsmøte til å ha et riksrettsinstitutt som ivaretar den opprinnelige intensjon og samtidig gjør instituttet langt mer smidig og enklere å bruke enn det har vært tidligere. Det anser jeg som et stort fremskritt.

Saksordføreren gav en bred fremstilling av prosessen som har ledet frem til dagens innstilling, og bare på ett punkt kan det være grunn til å utfylle den fremstillingen. Det lå an til, da Frøiland-utvalgets innstilling ble forelagt Stortinget, at riksrettsinstituttet simpelthen kunne bli avskaffet uten å bli erstattet av noen tilsvarende ordning. Det ville i tilfelle ha innebåret et ganske radikalt brudd med Grunnlovens struktur. Det ville ha innebåret at dersom statsråder, stortingsrepresentanter eller høyesterettsdommere misligholder det ansvar de er pålagt i kraft av sine respektive verv, skulle det straffeforfølges på samme måte som hvilke som helst andre lovbrudd. Jeg er meget glad for at man snudde i tide og så at det er en meget god grunn til å opprettholde et kvalitativt skille mellom alminnelige brudd på lovgivningen i dette land, hvor alle borgere skal behandles nøyaktig likt og av de samme domstoler, og mislighold av det særlige ansvar som følger av konstitusjonen.

La meg så kommentere en enkelthet som representanten Svein Roald Hansen tok opp. Han pekte på den foreslåtte ordlyd i § 86, der det står:

«Et Medlem af Statsraadet eller Storthinget kan ikke vælges til Medlem af Rigsretten.»

Dette bør forstås slik at medlem av Stortinget i denne sammenheng også gjelder varamedlem til Stortinget. Det mener jeg saklig sett må være hevet over tvil, fordi begrunnelsen for at personer som har stortingsverv på det tidspunkt da Riksretten oppnevnes, ikke skal sitte som medlemmer, har den samme gyldighet for varamedlemmer som for medlemmer. Det er ikke påpekt i innstillingen, men i og med at det blir påpekt i debatten, vil jeg regne med at det vil være forståelsen av den nye grunnlovsparagraf på dette punkt.

Så har det skjedd en klargjøring og presisering av hvilke lovbrudd som hører hjemme under riksrettsordningen. Jeg er enig i det som er sagt i komiteens innstilling, at Grunnlovens opprinnelige ordlyd i altfor høy grad gav grunnlag for skjønnsmessige avveininger langt inn i gråsonen mellom det som har karakter av alminnelige lovbrudd, og det som har karakter av brudd på konstitusjonelt ansvar. Med den nye grunnlovstekst vil denne grenselinjen være trukket meget, meget klart. Det tror jeg også møter det argument som undertiden har vært fremført mot riksrettsordningen, nemlig at det dreiet seg om en såkalt politisk domstol. Det vil det i fremtiden bare kunne hevdes i én bestemt – og da vil jeg mene korrekt – betydning av uttrykket politisk domstol, nemlig at det dreier seg om en domstol som håndterer politiske forbrytelser i betydningen mislighold av konstitusjonelt ansvar. I den sammenheng skal Riksretten være en politisk domstol.

Det har vært hevdet i den pågående debatt om en mer generell grunnlovsrevisjon at vi i Norge lider av en overdreven grunnlovskonservatisme. Som jeg pekte på innledningsvis, tror jeg det er en ganske feilaktig diagnose. Stortinget har vært beskjeftiget med å reformere Grunnloven hele tiden. Men det har variert fra tid til tid hvor omfattende endringer som faktisk har fått det nødvendige flertall i denne sal. Det at vi i dag endrer på ganske vesentlige strukturelementer, viser jo at det ikke bare er mulig, men at det i høy grad er aktuell politikk å forandre Grunnloven. Det jeg imidlertid håper på kommer til å fortsette å være norsk tradisjon, er at man ikke forandrer Grunnloven for å forandre Grunnloven, men at formålet er å gjøre Grunnloven mer formålstjenlig i forhold til de historiske endringer.

La meg aller sist tillate meg å kommentere en tanke som stortingspresidenten selv reiste på et moderne notabelmøte på Eidsvoll sistleden fredag. Det var en sidekommentar til spørsmålet om Grunnlovens språkdrakt. Det er jo iøynefallende at de forslag vi tar stilling til i dag, er tilbakedaterte i språklig henseende, slik alle grunnlovsendringsforslag hittil har blitt formulert. Presidenten antydet den mulighet at man kanskje skulle droppe denne tradisjonelle praksis og simpelthen gå over til å forandre Grunnloven etter samme språklige prinsipper som vi forandrer lovgivningen i sin store alminnelighet, nemlig i det til enhver tid normale litterære språk. Jeg synes det er en tanke som fortjener å drøftes. Det ville nemlig ha én helt innlysende fordel, nemlig at enhver som da leser Grunnloven, vil bli minnet om at den ikke er et engangsprodukt, men at det er en historisk prosess, hvor hver ny generasjon har lagt sine bidrag til for at grunnlovsteksten til enhver tid skal være en tjenlig ramme omkring norsk politisk liv og omkring den norske statsskikk.

Jeg vil mene at en slik praksis, i hvert fall fra et pedagogisk synspunkt, ville være å foretrekke, fordi det ville gjøre det enda mye lettere for den gode historielærer å forklare sine elever at det er dette som er Grunnlovens poeng, at den så å si avspeiler det norske samfunns historiske utvikling til enhver tid, og at den representerer kontinuiteten i denne historiske utvikling.

Carl I. Hagen (FrP) [11:03:47]: Det er gledelig at det ser ut til å kunne bli enstemmig tilslutning til de foreliggende grunnlovsforslag – det vil vi først få vite ved voteringen. Men iallfall har samtlige av partigruppene gitt sin tilslutning til forslagene, og det synes jeg er gledelig og en god slutt på en debatt som har vart i veldig mange år, og som jeg er glad for at tidligere stortingspresident Jørgen Kosmo fulgte opp etter behandlingen av Frøiland-utvalgets rapport i stortingssalen.

Svein Roald Hansen og Inge Lønning berørte dette punktet om hvorvidt vararepresentanter også var omfattet av det samme forbudet som stortingsrepresentanter i Riksretten. Jeg vil gjerne gi min tilslutning til det de sier. Det er faktisk en enstemmig komite som sier det samme. Men det står i innstillingen til Odelstinget, på rette plass, nemlig i loven om rettergangsmåten i riksrettssaker, som det foretas endringer i. For ordens skyld kan jeg kanskje få informere Stortinget om hva som står i den innstillingen som skal behandles av Odelstinget senere. Der står det:

«Komiteen viser til at Riksretten etter forslaget til ny riksrettsordning skal bestå av 5 dommere fra Høyesterett og 6 medlemmer valgt av Stortinget. Komiteen understreker at det vil være opp til Stortinget – når det velger medlemmer til Riksrettsutvalget – å vurdere hvor tung politisk forankring de enkelte medlemmer skal ha. Sittende medlemmer av regjeringen eller møtende stortingsrepresentanter kan etter forslaget til ny sammensetning av Riksretten ikke velges til medlem eller stedfortreder. Selv om vararepresentanter til Stortinget ikke er utelukket fra å bli valgt – med mulig forbehold for fast møtende vararepresentanter for statsråder og statssekretærer – bør man slik komiteen ser det, unngå å velge disse.»

Det er altså en enstemmig komite som har tatt det med i sin innstilling.

Til slutt berørte lagtingspresident Inge Lønning andre spørsmål, både om språk og om Grunnloven. La meg også knytte noen få betraktninger til det. Jeg tror det vil være fornuftig å drøfte også slike spørsmål i andre sammenhenger. I foregående periode og i perioden før det, vel, tok daværende stortingspresident Jørgen Kosmo og tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl til orde for å drøfte opprettelse av en grunnlovskommisjon. Det ble også utarbeidet et mandat for en grunnlovskommisjon som i hovedtrekk gikk ut på å fremme forslag til endringer i Grunnloven slik at det ble samsvar mellom kartet og terrenget, altså at den skriftlige grunnlov ble korrekt i forhold til det som var det konstitusjonelle systemet – en viss modernisering. Jeg tror at det fortsatt kunne være en fornuftig fremgangsmåte, men ikke uten at det har en eller annen forankring i befolkningen, at det er et allment ønske om å gjøre det. Denne diskusjonen foregikk jo stort sett mellom noen få personer i dette hus. Jeg tror at det burde være en mye bredere debatt og drøftelse for å lodde stemningen hvis man eventuelt skulle gjøre det. Det vil jeg eventuelt kunne komme tilbake til i andre sammenhenger.

Det er også klart at det på enkelte områder kan være på sin plass, som representanten Dørum bl.a. nevnte, med utvalg eller kommisjoner til å se på om det er ting som burde innføres i Grunnloven, f.eks. noe mer om menneskerettigheter, noe mer om individets rettigheter – og det er andre forhold som også kan vurderes. Det hører egentlig ikke hjemme i denne debatt, synes jeg, men jeg vil i hvert fall nevne at her er det nok litt ulike innfallsvinkler på akkurat dette.

Når det gjelder språket, så er det en egen debatt. Hittil har det vel de facto vært slik at hvis man har kommet med et grunnlovsforslag på et annet språk enn det som er språkformen, så har man ikke fått lov til å levere det inn. Man har blitt stoppet av Stortingets kontor, hvis man gjorde det. Så det må i tilfelle være en slags behandling i Stortinget hvis man skal endre prinsippet med det språklige, og det vil også være interessant. Da synes jeg man også bør vurdere om man faktisk skulle endre språket i hele Grunnloven til et mer moderne norsk – så får man bli enige om hva som er det moderne norske, men også der burde man i hvert fall eventuelt kunne forberede hvorledes en grunnlovstekst ville se ut hvis man brukte dagens rettskrivning. Noen språklærde kunne kanskje få det oppdraget å lage et utkast, slik at man hadde det i skuffen, i tilfelle det for fremtiden var noen som ønsket å gjøre det. Det går jo an å forberede ulike eventualiteter uten derved å måtte ta stilling til det på det nåværende tidspunkt. Men dette er vel spørsmål som sikkert vil bli drøftet både i Presidentskapet og i andre organer, også for fremtiden.

Jeg vil gjerne takke for en god debatt, og for at alle partigrupper i Stortinget slutter seg til de forslagene som nå er til behandling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.