Saera Khan (A) [13:14:21]: Kjært barn har mange navn. Norge har fått en helt ny generasjon med unger. Noen kaller dem tokulturelle. Andre kaller dem fremmedkulturelle. Eller nei, var det kanskje fjernkulturelle? Annengenerasjonsinnvandrere? Innvandrerbarn? Barn med minoritetsbakgrunn? I barnetoget på 17. mai i landets hovedstad er det ikke lenger bare bunader, men norske flagg bæres og nasjonalsangen synges av alle mulige internasjonale ansikter. Det skal vi være stolte av og begeistret over. Det gjør byen til et spennende sted å være.
Bare på Tøyen skole i Oslo har over 90 pst. av elevene en annen etnisk bakgrunn. Der feires det ramadan – ikke jul. For et par år siden var Mohammed på andreplass av de mest brukte fornavn på nyfødte guttebarn i Oslo. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det over 125 språk i Oslo-skolene.
Skolen er den arenaen i samfunnet hvor mulighetene for inkludering kan være størst. Her møter direktørens datter arbeiderens sønn. Kristne, muslimer, ateister og humanetiske unger leker side om side. I den moderne fellesskolen har vi lært om muslimske ramadan-feiringer, tradisjonelle norske juletrær og jødiske hanukka-middager. Det er bra.
I en tid hvor vi snakker mye om integrering, krav, press og obligatoriske norskopplæringskurs – gulrot og pisk – er det godt at vi har steder der inkluderingen kan skje gjennom læring på en naturlig og ledig måte. Det må vi ha flere arenaer for, og her er skolen viktig. Samtidig møter vi krevende utfordringer.
Det er et faktum at barn med minoritetsbakgrunn kommer fra hjem med dårligere oppvekstvilkår enn gjennomsnittet i majoritetssamfunnet. Mange av minoritetsbarna møter til skolestart som seksåringer uten eller med dårlige norskkunnskaper. Leksehjelpsbehovet blir ofte stort siden foreldre ikke har ressurser og kompetanse til å bistå. Vi vet også at mange av foreldrene er analfabeter. Moderne forskning viser også at barn som er verbalt svakere enn andre barn, tyr lettere til vold enn andre. Summen av dette gjør at mange innvandrerbarn i større grad er i faresonen til å utvikle tendenser til å starte kriminelle karrierer i ung alder. Vi vet at en stor prosentandel av «drop-out»-ene på videregående skole er unge gutter med innvandrerbakgrunn. Hvilke andre steder går det an å ta grep om disse utfordringene enn å starte i selve skolen, på grunnskoleplan?
Vi har også hørt om skolebarn som ikke kommer tilbake etter sommerferie i foreldrenes hjemland. Vi vet at mange minoritetsforeldre er sterkt fraværende i sine egne ungers skolehverdag. Det er dessverre en vond sannhet at mange ikke møter opp på foreldremøter og konferansetimer.
Svømmeundervisning, leirskole og gymtimer er dessverre nødvendigheter mange innvandrerjenter blir ekskludert fra i dag. Barnevernet, som ofte samarbeider med skolen, blir av mange foreldre med minoritetsbakgrunn sett på som en institusjon som er fremmed, og blir oppfattet som den store, stygge ulven som skal ta fra dem ungene.
Å leve i spenningsfeltet mellom mange innvandrerforeldres forventninger om konservativ tradisjonalisme og majoritetssamfunnets krav om moderne integrasjon krever sterke ryggrader. Hvilke talsmenn har disse barna i dag? Vi som er ansvarlige politikere, har et ansvar for at disse ungene blir prioritert og ikke faller ut. Vi må tørre å ta noen valg for dem som opplever omsorgssvikt. Vi må stille oss spørsmålet: Hvor går grensene til foreldrenes autoritet sett i forhold til barns rettigheter? Og hva gjør vi når et sterkt mindretall av norske barn ikke får rom i vårt velferdssamfunn og faller ut i de ordinære offentlige tjenestene vi har i dag? Én ting er sikkert: Disse barna har mer enn noen andre barn behov for voksne, gode rollemodeller.
Skolens lærerstab i dag bør gjenspeile den sammensatte elevmassen. Lærere med minoritetsbakgrunn, tror jeg, vil gjøre skolen mer inkluderende, styrke det berømte skole–hjem-samarbeidet, som den sosialdemokratiske regjeringen er veldig opptatt av, redusere mistenksomheten, skepsisen og ufarliggjøre det forebyggende arbeidet barnevernet, politiet og andre instanser gjør i dag, for slike instanser blir faktisk møtt med skepsis blant mange foreldre med minoritetsbakgrunn.
Vi vet at mangel på språkkunnskaper er en barriere for skole og barnevern. Det vil minske hvis vi har flere lærere med minoritetsbakgrunn. Vi vet at vi har mange somaliske mødre som er alenemødre, og som har en ungeflokk på 6–8 stykker. Vi vet at mange av dem vil trenge en farsfigur. Vi vet at førskolelærer eller lærer er den viktigste voksenpersonen for veldig mange barn – utenom mor og far.
Den norske skolen i dag har altfor få tokulturelle lærere. En av hovedårsakene til det er at veldig mange minoritetsungdommer i studiealder dessverre ikke søker seg til lærerhøyskolene. Det er ganske interessant. Det holder ikke at de ikke finner det attraktivt nok. Generelt sett vet vi at minoritetsungdom dessverre velger bort sosialfaglige linjer som barnevernsstudiet, Politihøgskolen og lærer- og førskoleutdannelse til fordel for ingeniørhøyskoler, jusstudiet og medisinstudiet. Realfag er spesielt populært å studere blant minoritetsungdom. Det begynner å bli et problem. Dette kan ha kulturelle årsaker. Mange foreldre med minoritetsbakgrunn har vokst opp i en kultur der institusjoner som barnevern, sosialkontor og barnehjem ikke eksisterer. Andre har hørt historier om korrupte politimenn som ikke beskytter ofrene. Og læreryrket er dessverre ikke knyttet til autoritet og status. Men derimot å være lege, ingeniør eller advokat blir knyttet til høyere sosial klasse, god lønn og status. Vi vet at de institusjonene jeg har nevnt, er fremmede i veldig mange av disse landene. Det er en uheldig kultur vi må gjøre noe med – spesielt når det vokser opp en hel generasjon i Norge som trenger en flerkulturell barnevernstjeneste, som trenger en flerkulturell skole, og som trenger en flerkulturell skolehelsetjeneste og en flerkulturell politistab.
Hva vil statsråden gjøre for å motivere minoritetsungdom i Norge til å velge lærer- og førskoleutdannelse, Politihøgskolen og andre sosialfaglige linjer?
Statsråd Øystein Djupedal [13:21:54]:Man skal være ytterst varsom med å korrigere presidenten, men det var OL i Sapporo i 1972. Jeg mener helt bestemt å huske at Pål Tyldum gikk inn til gull på femmila. Det var i hvert fall namdalingen Tyldum som berget den norske skiæren i 1972. «OL» var selvfølgelig en «slip of the tongue», men det er gledelig at Norge tar gull i Sapporo nok en gang.
Utdanning er avgjørende for å lykkes i arbeidslivet. Det er derfor gledelig at Statistisk sentralbyrå i sin omtale av minoritetsspråklig ungdom i norsk utdanning stiller seg spørsmålet: Ser vi en framtidig suksesshistorie?
Høsten 2005 viser SSBs statistikk at det var registrert mer enn 13 000 studenter med ikke-vestlig bakgrunn ved norske universiteter og høyskoler. Det utgjør 6 pst. av studentene. Ser man på all ungdom mellom 19 og 24 år, tar om lag 30 pst. høyere utdanning. Tilsvarende tall for ikke-vestlige etterkommere er 33 pst. Kvinner er særlig godt representert. For ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere er tallene dessverre langt lavere, bare 18 pst.
Som representanten Khan peker på, er det noen studietilbud som minoritetsspråklige i større utstrekning velger. SSBs tall viser at de mest populære fagretningene som sagt er naturvitenskaplige og tekniske fag, helse- og sosialfag og økonomiske og administrative fag. Et klart mindretall av ikke-vestlige studenter velger å ta lærerutdanning og politiutdanning. Særlig blant menn er lærerutdanningen lite populær. Imidlertid har det skjedd en bedring i rekrutteringen til førskolelærerutdanningen de siste årene.
Tallene fra SSB viser at vi må arbeide aktivt for å styrke rekrutteringen til lærerutdanningen blant minoritetsspråklige. Slike lærere er positive rollemodeller for barn og elever. I tillegg vil de gjennom sin kulturelle bakgrunn og flerspråklighet kunne gjøre opplæringen og utdanningen rikere.
Departementet lanserte den 12. februar strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Siktemålet med planen er bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning. Rekruttering av minoritetsspråklige studenter til høyere utdanning, og særlig til læreryrket, er viktige spørsmål i denne. Jeg er derfor meget glad for denne anledningen til å drøfte dette temaet i Stortinget, og at denne debatten også tas opp her, som representanten Khan skal ha stor ære og honnør for.
Det trengs mange og sammensatte tiltak for å gjøre udanningene mer attraktive. I det videre vil jeg peke på mer generelt rekrutteringsarbeid i høyere utdanning rettet mot minoritetsspråklige, rekruttering spesielt til lærerutdanningen og til slutt noen tiltak i grunnopplæringen.
Det er viktig å fortsette å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn til et bredt spekter av høyere utdanninger. Det krever større innsats i veiledning og informasjon i form av samarbeid med videregående skoler. Også gjennom samarbeid med NAV vil voksne innvandrere kunne få kunnskap om både studiemuligheter, opptak på grunnlag av realkompetanse og ikke minst studiefinansiering.
Flere universiteter og høyskoler driver målrettet informasjonsarbeid og motivasjonsarbeid for at minoritetsspråklige studenter skal lykkes.
Arbeidet med erfaringsspredning, som f.eks. Høgskolen i Oslo har hatt et særlig ansvar for, inngår nå i Nasjonalt senter for flerkulturell opplærings arbeidsområde. Arbeidet med rekruttering og forebygging av frafall av minoritetsspråklige studenter skal videreføres. Erfaringer med gode modeller skal fortsatt spres til andre høyskoler og universiteter. Dette er ett av tiltakene i planen for likeverdig opplæring i praksis.
Universitetet i Oslo startet for fire år siden prosjektet Minoriteter i Fokus i Akademia. Her jobbes det for å øke antallet studenter med minoritetsbakgrunn, å legge til rette for et flerkulturelt studiemiljø, å opprette et studietilbud med fokus på flerkulturelle forhold i Norge og å få flere minoritetsspråklige studenter ut i arbeidslivet. Prosjektet har i 2006 samarbeid med fem videregående skoler og et voksenopplæringssenter for å drive motivasjons- og rekrutteringsaktivitet.
Høgskolen i Oslo har mer enn 1 300 studenter med innvandrerbakgrunn. De har omfattende erfaring i rekrutteringsarbeid, bl.a. samarbeid med minoritetsmiljøer, gjennom nettverk og kontakt med innvandrerorganisasjoner og studentforeninger. Studentambassadører med innvandrerbakgrunn inngår nå i det ordinære studentkorpset ved høyskolen, som drar på skolebesøk og står på stands på utdanningsmesser osv.
Rådgivingstjenesten spiller også en viktig rolle ved studievalg. Dette er grundig omtalt i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, som nå ligger til behandling her i Stortinget. Det er selvsagt viktig at rådgiverne har kunnskap og kompetanse om den gruppen de skal veilede. I denne sammenhengen bør rekruttering til læreryrket, og andre yrker der minoritetsspråklige er underrepresenterte, være spesielt aktuelt å arbeide med. I Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen for 2005–2008 er rådgivere pekt ut som en prioritert gruppe i forhold til etter- og videreutdanning. Utdanningsdirektoratet har gitt ut veiledningshefter om videregående opplæring og utdannings- og yrkesvalg for unge innvandrere og foreldrene deres. Heftene er enkle og informative, og de finnes på 13 språk i tillegg til norsk.
Når det gjelder konkrete tiltak rettet mot lærerutdanningen, er det innført en stipendordning for minoritetsspråklige lærere som arbeider i skolen uten formalkompetanse, eller som har utenlandsk lærerutdanning og trenger supplerende udanning. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Hittil har ca. 200 fått stipend.
Ni høyskoler samarbeider også om å tilby en treårig utdanning for morsmålslærere og tospråklige assistenter som har behov for å komplettere utdanningen sin for å kunne få undervisningskompetanse. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Studiet er bygd opp slik at studentene med et års supplerende studium kan få allmennlærerkompetanse. I 2005 var det ca. 350 som hadde påbegynt ulike deler av dette studietilbudet.
Også i barnehager arbeider mange personer med innvandrerbakgrunn som assistenter eller morsmålstrenere. Det er et mål at flere med innvandrerbakgrunn blir styrere og pedagogiske ledere i barnehagene. Det arbeides med planer for en fleksibel førskolelærerutdanning for minoritetsspråklige.
Et eksempel på en høyskole som har arbeidet med rekruttering av minoritetsspråklige, er Dronning Mauds Minne i Trondheim. En lav studiegjennomføring blant førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn fikk høyskolen til å starte et veiledningsrettet studium. Tiltaket har bidratt til en klar økning av antall førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn. Den viktigste tilretteleggingen har vært å tilby studiet på deltid, da mange av disse studentene ønsker å jobbe ved siden av studiene. I tillegg har studentene fått tilbud om spesielt tilrettelagt eksamensform i alle fag. De har også fått tilbud om veiledning og ekstra oppfølging direkte i etterkant av ordinær undervisning.
I tillegg til å styrke rekrutteringsarbeidet i høyere utdanning og lærerutdanningen spesielt er det viktig å arbeide langsiktig i barnehagen og i grunnskoleopplæringen. God språkopplæring er nemlig nøkkelen for senere å lykkes i høyere utdanning og i arbeidslivet. Derfor er svært mange av tiltakene i strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! rettet nettopp mot å bedre språkferdigheter og skoleprestasjoner. Strategiplanen inneholder 38 konkrete tiltak. Språkopplæringen står som sagt meget sentralt. Tidlig innsats er viktig, slik Regjeringen også har framhevet i St.meld. nr. 16. Vi har derfor tiltak for barn i barnehage, for barn som ikke går i barnehage, og for barn i grunnskolen.
I strategien lanseres flere tiltak for å bedre norskopplæringen i skolen. Norskundervisningen for minoritetsspråklige elever har ikke vært god nok, og læreplanen Norsk som andrespråk har ikke fungert etter intensjonen. Det er mange eksempler på at elever på feil grunnlag har blitt plassert i denne norskundervisningen, og at deres norskferdigheter har vært undervurdert. Undersøkelser viser at mange elever har fulgt læreplanen gjennom hele skolegangen og aldri kommet over i ordinær undervisning. Departementet vil derfor ved skolestart høsten 2007 innføre en helt ny læreplan i norsk for minoritetsspråklige elever som heter Grunnleggende norsk. Den nye læreplanen skal være nivåbasert. Dette betyr at eleven vil få undervisning ut fra sitt norsknivå, ikke ut fra alder, slik det er i dag. Det er et mål at disse elevene skal komme raskt over i ordinær norskundervisning. Departementet utvikler derfor et standardisert kartleggingsmateriell som skal gjøre det enkelt å avgjøre når den enkelte elev er klar for å delta i ordinær norskundervisning. Vi vil også utarbeide informasjon i form av veiledningsmateriell og etterutdanningstilbud for lærere som skal undervise i Grunnleggende norsk.
Strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! skal virke ut 2009. Jeg har store forventninger til at den kan bidra til at vi på en bedre måte kan ivareta ressursene til minoritetsspråklige barn og unge. I strategien er temaet som representanten Khan tar opp omkring rekruttering av minoritetsspråklige studenter, særlig til læreryrket, et av flere viktige temaer som tas opp. De tiltakene vi skisserer i strategien, krever et bredt samarbeid mellom helsestasjon, barnehager, skoler, hjem, høyere utdanningsinstitusjoner og ikke minst beslutningstakere på alle nivå. Jeg håper vi alle kan samarbeide godt i det videre arbeidet og dele erfaringer og gode ideer, for på den måten å nå de mål som representanten tar opp i sin interpellasjon.
Saera Khan (A) [13:32:20]: Tusen takk for et veldig opplysende og informativt svar.
Jeg har jo registrert at statsråden er veldig opptatt av at den norske skolen er altfor feminin. Det går altså an å gjøre den mer fargerik – bare så det er sagt.
Jeg er veldig fornøyd med det statsråden kom med. Jeg synes det er kjempelovende at man jobber med stipendordninger, og at man har strategiplaner for å motivere flere med minoritetsbakgrunn til å velge alternative studieretninger enn det de tradisjonelt sett velger i dag.
Så har jeg lyst til å utfordre statsråden på en tanke og spørre om statsråden har gjort seg noen refleksjoner rundt én ting. En ting er jo at vi burde få flere med minoritetsbakgrunn til å gjøre andre ting enn bare å kjøre buss, trikk og taxi og å være leger eller medisinstudenter. Et av målene med denne interpellasjonen er å markere at det er viktig at vi har folk med minoritetsbakgrunn jevnt over i alle samfunnslag i Norge. Det er en prinsippsak, en viktig sak i seg selv. Men så har jeg et spørsmål, og det er: Tror statsråden at f.eks. en tamilsk-norsk lærer vil gi en god signaleffekt til tante Gunda fra Frogner, som trenger å vite at hennes nevø, som nesten aldri har vært borti noen minoriteter, blir godt ivaretatt av en dyktig voksen, uavhengig av hvor denne voksenpersonen kommer fra? Det er vel kanskje ikke så dumt at storbyene i Norge får politimenn og -kvinner i alle farger, som sørger for sivil trygghet, når nesten det eneste vi hører om minoritetsungdommer i avisene, er at de er gjengkriminelle og barneranere. Jeg drømmer jo om at vi i Oslo får gater som i London, hvor vi har muslimske kvinner som bærer hijab, som er politikvinner, for det er en realitet i London i dag. Vi vet at veldig mange eldre etnisk norske kvinner blir redde og tar et ekstra tak rundt vesken sin når de ser unge gutter med minoritetsbakgrunn. Det å ha slike tiltak vil bety mye mer enn alle de antirasistiske kampanjene og demonstrasjonene som holdes årlig, og de informasjonskampanjene som vi politikere vedtar her på Stortinget.
Så vil jeg nevne Gran skole og Bjølsen skole som to gode eksempler, som har tospråklige lærere, som har ført til at flere jenter deltar på svømmeundervisning, flere innvandrerbarn kommer seg på leirskole, og hvor man driver oppsøkende virksomhet i hjemmene for at foreldre skal delta på foreldremøter. Det er to skoler som andre skoler i Norge burde lære mer av.
Statsråd Øystein Djupedal [13:35:37]: Jeg er enig i alt representanten Khan tar opp.
Da vi lanserte denne strategien vår i forrige uke, var vi på Åsen skole i Lørenskog – en blant mange norske skoler som har et stort innslag av fremmedspråklige. Det er en skole som har gjort en fantastisk jobb over år. Representanten nevner to andre skoler som har gjort en fantastisk jobb, men heldigvis er det slik at vi etter hvert har veldig mange gode eksempler på skoler som helt målbevisst jobber med det som egentlig er nøkkelen for å lykkes, nemlig språket. Språket er selve nøkkelen for å lykkes i samfunns- og arbeidsliv og i skolen, ikke minst. Det gjelder minoritetsspråklige barn som det gjelder etnisk norske barn. Etnisk norske barn som heller ikke kan norsk godt nok, vil også mislykkes i skolen. Det er også en erfaring å ta med seg, hvor uendelig viktig språk er som verktøy for å mestre livet, mestre de utfordringene som liv og skole gir.
Jeg tror, akkurat som representanten Khan, at det hadde vært en berikelse for tante Gunda på Frogner og hennes nevø å ha minoritetsspråklige lærere i skolen. For å si det rett ut: Norge har ikke vært flerkulturelt veldig lenge. Ikke lenger tilbake enn til min barndom var det knapt noen andre enn norske og svenske å se i Norge og en og annen turist som kom fra England. Så bare i løpet av mitt relativt korte liv har jo Norge gjennomgått en metamorfose av utvikling, i positiv forstand, ved at vi har blitt et fargerikt land, slik representanten Khan også beskriver det. Slik ønsker vi det. Det betyr jo at vårt mål gjennom det arbeidet vi gjør i mitt departement og gjennom strategiplanen, er selvfølgelig at vi skal ha minoritetsspråklige lærere i skolen, minoritetsspråklige førskolelærere, minoritetsspråklige i alle de yrkene jeg har ansvaret for, men også i mange, mange andre yrker, for rollemodeller her er helt avgjørende.
Derfor er det som representanten tar opp, så uendelig viktig, nemlig at en i de viktige utdanningene som leder fram til dette – både førskolelærerutdanningen, lærerutdanningen og også andre viktige utdanninger innenfor dette – er i stand til å rekruttere bredt, og også minoritetsspråklige. Heldigvis ser vi at det er noen tegn til bedring.
Jeg tror også det er veldig viktig, som representanten er opptatt av, at vi har en årvåkenhet og en aktsomhet når det gjelder dette. Ikke minst det at landets nasjonalforsamling diskuterer denne typen spørsmål i plenum, er i seg selv et veldig viktig signal om at vi som samfunn ønsker en slik utvikling. Vi ønsker velkommen at flere tar lærerutdanning. Vi skal fra mitt departements side gjøre det vi kan for å legge til rette for økonomiske eller andre virkemidler, slik at tante Gunda i større grad ser at det finnes minoritetsspråklige lærere som underviser hennes nevøer akkurat like godt som en etnisk norsk lærer ville ha gjort det.
Utgangspunktet er selvfølgelig at vi ikke må sløse med de talentene vi har. Norge er fullt av talenter som ikke får utøvd sitt talent, simpelthen fordi det finnes noen koder som gjør at det ikke blir lagt til rette for dem, f.eks. det å få muligheten til å ta allmennlærerutdanning eller førskolelærerutdanning. Vi har bruk for alle. Denne interpellasjonen er et viktig ledd i en strategi for dette.
Anna Ljunggren (A) [13:39:06]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema – all honnør.
Skolen skal være en møteplass – en plass for inkludering, utveksling av felles erfaringer og en plass for tilegnelse av kunnskap. Skolen skal være for alle, uansett religion, seksuell legning, familieforhold, hudfarge og økonomi. Men da må også alle føle seg velkomne. Den enkeltes behov må ivaretas på best mulig måte. Skolen skal gjøre elevene klare for det livet som venter, klare for å møte samfunnet og bli en aktiv samfunnsborger.
En av skolens største utfordringer i dag er å utjevne sosiale forskjeller. Jeg er glad for at Regjeringen har satt dette på dagsordenen, og før jul la fram St.meld. nr. 16, … og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring. I meldingen ser man helt klart et skille mellom minoritetsspråklige og majoritetsspråklige. Det gjelder hvorvidt man velger høyere utdanning. Det gjelder karakterer, om man får læreplass, trivsel og hvordan man ser på skolen.
På de fire første områdene er det klart at minoritetsspråklige i mindre grad velger høyere utdanning, og har gjennomsnittlig dårligere karakterer. Minoritetsspråklige gutter er den gruppen som kommer dårligst ut sammenliknet med andre når det gjelder læreplass. Minoritetsspråklige elever trives noe dårligere enn andre elever, men når det gjelder hvordan man ser på skolen, har minoritetsspråklige elever og deres foreldre et mer positivt syn på skole og skolegang enn majoritetsspråklige har. Minoritetsspråklige elever har på tross av lavt utdannede foreldre høye utdanningsambisjoner.
I forhold til hva man kan gjøre for å rekruttere flere minoritetsspråklige til lærerutdanningen, tror jeg rådgivningstjenesten er essensiell. Vi har i dag en for dårlig rådgivningstjeneste. De valgene man tar når man er 18 år, avgjør yrkesvei. Derfor trenger vi rådgivere med kompetanse til å lede unge folk på den rette veien ut fra egenskaper og interesser.
Lærere med minoritetsbakgrunn i skolen er viktig av mange årsaker. Morsmålskompetanse vil være mer og mer betydningsfullt i den globaliserte verden vi lever i, der språkkunnskaper blir mer og mer viktig, men også fordi det å kunne opprinnelsesspråket sitt vil være viktig for følelsen av tilhørighet. Lærere med minoritetsbakgrunn vil kunne hjelpe innvandrerbarn til bedre norskkunnskaper.
Bekjempelse av rasisme er en av samfunnets viktigste oppgaver – i samarbeid med skolene. Ulike lærere med forskjellig bakgrunn vil være et viktig mellomledd i denne store oppgaven. Men i spørsmålet interpellanten tar opp, tror jeg vi må se på integrering i et bredere perspektiv.
Kulturforståelse og kulturkompetanse er viktig for lærere. Flere minoritetsspråklige i skolen vil gjøre forståelsen lettere. Lederen i FUG, Foreldreutvalget i grunnskolen, Loveleen Brenna, fortalte en historie om en lærer på en barneskole og lærerens opplevelse med minoritetsspråklige. Læreren hadde reagert kraftig på at foreldrene til en indisk jente kalte henne «ei ku». Men i India er kua hellig. «Ku» er et kjælenavn, på lik linje med «lam» og «pusekatt» i Norge. Dette er et eksempel på hvor viktig kulturforståelse er, og at minoritetsspråklige lærere kan være nøkkelen ved denne type misforståelser.
Som interpellanten nevnte i innlegget, og også statsråden, er et nært skole–hjem-samarbeid viktig både for minoritetsspråklige elever og for majoritetsspråklige. Her skaper man mer forståelse hos foreldrene for hva skole er, og hva skolens oppgave er. Ettermiddagsskole for foreldre er prøvd ut på Storhamar skole. Skolen arrangerer ettermiddagsskole for foreldrene tre ganger ved skolestart. Her får foreldrene innblikk i lærerplaner og i hva skolen krever av dem som foreldre. Vahl skole her i Oslo har flere minoritetsspråklige ansatte, noen med en godkjent faglærerutdanning og andre som går på høyskolen for å få godkjent utdanning i Norge. Høgskolen i Oslo gir tilbud til morsmålslærere, altså tospråklige lærere som ønsker å ta utdanning ved siden av jobben. Dette er et flott tilbud, som det absolutt bør satses på videre.
En økende gruppe voksne mangler rett til videregående opplæring. Det gjelder de som er født etter 1978, og som ikke har tatt videregående opplæring, eller som har falt fra underveis. Spesielt gjelder dette innvandrere som er født etter 1972, men som kom for sent til Norge til å kunne benytte seg av ungdomsretten.
I stortingsmeldingen tas denne problemstillingen opp. Jeg håper og tror at en innføring av rett til videregående opplæring for voksne over 25 år vil føre til at flere innvandrere uten videregående opplæring begynner på opplæring og videre tar høyere utdanning – noe som det skal jobbes videre med fra Regjeringens side og også på Stortinget.
Åsa Elvik (SV) [13:44:25]: Eg vil på vegner av SV gi honnør til interpellanten for å ta opp ei veldig viktig problemstilling. Problemstillinga er på ein måte viktig uansett kvar ein ser ho frå. Ho er viktig frå ståstaden til skolen, frå ståstaden til elevane og frå ståstaden til minoritetsspråklege, som er ei veldig variert, men likevel – i statistikken iallfall – ei sosial gruppe. Det er ei problemstilling som er viktig for heile samfunnet. Det er ei utfordring å få fleire minoritetsspråklege inn i dei yrka som interpellanten peika på.
Eg vil takke statsråden for eit veldig godt svar, som viser at Regjeringa har merksemd på problemstillinga og jobbar aktivt med det.
No sit vi i utdanningskomiteen og jobbar med St.meld. nr. 16 for 2006-2007 om tidleg innsats for livslang læring, … og ingen sto igjen, som ho heiter. Denne meldinga peikar på det faktumet at utdanningssystemet, trass i at det lenge har vore eit politisk mål, ikkje klarer å vere med og bidra til å jamne ut sosiale forskjellar. Tvert imot blir sosiale forskjellar reproduserte. Vi klarer ikkje i stor nok grad å bruke utdanningssystemet som eit verkemiddel mot det, trass i at ein klarer det i mange andre land som vi elles likar å samanlikne oss med.
Meldinga viser f.eks. at det er ein ganske sterk samanheng mellom den utdanningsbakgrunnen foreldra dine har, og di eiga tilbøyelegheit til å velje høgare utdanning. Det er slik at dersom foreldra dine har høgare utdanning, er det større sjanse for at du sjølv vel det. Det er òg slik at dersom foreldra dine har høgare utdanning, er det større sjanse for at du vel universitetsutdanning framfor høgskuleutdanning. Dei som altså har foreldre utan høgare utdanning, men som likevel vel høgare utdanning, vel fortrinnsvis høgskuleutdanning framfor universitetsutdanning.
Så er det interessant, som interpellanten peika på, at minoritetsungdom – dersom eg kan få lov til å kalle dei det, kjært barn har mange namn – eller ungdom med minoritetsspråkleg bakgrunn viser eigne tendensar i forhold til ungdomsgruppa generelt sett. Det er altså slik at minoritetsungdom i større grad vel matematisk-naturvitskaplege fag dersom dei vel høgare utdanning. Det er eit veldig interessant trekk. På mange måtar trur eg at storsamfunnet skal ta inn over seg kva slags signal dette er.
Eg meiner at dette inneber tre utfordringar. Vi har ei utfordring med omsyn til å prøve å jamne ut utgangspunktet i forhold til kven som vel høgare utdanning, og kven som ikkje gjer det. Eg meiner ikkje at alle skal få høgare utdanning, og ikkje at det er slik at alle skal lære like mykje, men slik at ein i større grad jamnar ut forskjellar mellom sosiale grupper i forhold til kven som vel kva. Det er veldig mange tiltak i stortingsmeldinga, og det skal vi komme tilbake til ved ei seinare anledning.
Så har vi ei utfordring som samfunn med omsyn til å jamne ut tilbøyelegheita til at ein får seg høgare utdanning eller ikkje ut frå kva slags utdanningsnivå dei enkelte foreldra har. Eg trur at rådgivingstenesta er eit av dei aller viktigaste tiltaka her. Det peika statsråden på i sitt innlegg, og det peika interpellanten på i sitt innlegg. Eg trur at vi har eit effektivt og godt verkemiddel dersom vi evnar å styrkje rådgivingstenesta i større grad.
Så er det dette litle paradokset at minoritetsungdom i større grad vel matematisk-naturvitskaplege fag. Det er jo ikkje eit problem. Det er kjempefint at dei gjer det. Vi treng den kompetansen veldig. Men problemstillinga er at det ikkje er mange nok som vel dei yrka som interpellanten peika på, og sett frå min ståstad akkurat no med omsyn til allmennlærar- og førskolelærarutdanninga er det for få med minoritetsspråkleg bakgrunn som vel denne typen utdanning.
Eg er glad for at Regjeringa har utarbeidd ein strategiplan, og eg er glad for at ein leitar etter ulike former for positive stimulansar som kan gjere dette meir attraktivt for denne ungdommen. Men eg trur òg at ein vesentleg del av dette er ei statusheving av desse typane yrke. Eg trur eigentleg at den beskjeden vi får frå minoritetsungdommen, er: Desse yrka har ikkje høg nok status, vi søkjer oss heller dit kor vi har dei beste framtidsutsiktene. Det er jo ikkje eit unaturleg val, men eg trur det er det signalet vi får ut frå dei statistiske forskjellane som vi ser.
Vi har alle saman ein jobb å gjere når det gjeld å bidra til å heve statusen til desse ufatteleg viktige yrka i ein veldig stor integreringssamanheng. Då er ein interpellasjon og ein debatt om dette i Stortinget eit lite steg på vegen. Det vil eg gjerne takke interpellanten for at ho har bidrege til.
Dagrun Eriksen (KrF) [13:49:35]: Jeg er enig med interpellanten i at det er behov for å få flere lærere med innvandrerbakgrunn inn i skolen. Disse er viktige ikke bare som positive rollemodeller for elevene, men også, tror jeg, for å dra nytte av den kulturbakgrunnen, den språkkompetansen og ikke minst det globale perspektivet minoritetsspråklige kan bidra med i norsk skole.
Interpellasjonen er en oppfølging av Regjeringens «Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen» om mål for inkludering, som kom i budsjettet for 2007, og av strategiplanen. Ett av målene her er å få opp andelen ansatte med minoritetsbakgrunn i grunnskolen og videregående opplæring.
For å løse den problemstillingen som interpellanten tar opp, tror jeg vi også må ta noen skritt tilbake for å se på noen årsaker og noen sammenhenger. I interpellasjonen står det:
«Flere minoritetsbarn kommer fra hjem med dårligere oppvekstvilkår enn gjennomsnittet i majoritetssamfunnet. Fravær av innvandrerforeldres deltakelse i deres egne barns skolehverdag, lave norskkunnskaper, store leksehjelpsbehov og tendenser til oppstart til kriminell karriere er utfordringer dagens flerkulturelle skole møter. Disse barna trenger gode voksne rollemodeller. Lærerstaben bør gjenspeile den sammensatte elevmassen.»
Kanskje er spørsmålet vi skal stille: Hva er det som skal til for at barn av minoriteter skal velge annerledes enn sine foreldre, med sine forventninger og drømmer, for å få bedre oppvekstvilkår i egne hjem? Hva med foreldrenes og hjemmets rolle for barnets valg? Gjør vi rett når svaret på dårlige oppvekstvilkår, fravær av innvandrerforeldres deltakelse i deres egne barns skolehverdag er at vi må komme med nye tiltak i skolen? Jeg synes man på en altfor lett måte kategoriserer foreldrene som ressurssvake, og så gir vi dem litt opp. Bør vi ikke i stedet komme med tiltak overfor foreldrene? Er det slik at de såkalte ressurssvake foreldrene er håpløse tilfeller som det ikke går an å gjøre noe med?
Jeg tror vi må begynne å fokusere helt annerledes. Utgangspunktet bør være et godt hjem–skole-samarbeid som kan kompensere for ulikhetene i elevenes hjemmebakgrunn. Forskning viser at alle foreldre, uansett bakgrunn og utdanning, kan bidra positivt til barnas motivasjon og læringsutbytte. Alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring.
Foreldrenes interesse for barnets opplæring har mye større betydning enn at foreldrene forstår hva barnet lærer. Det må vi formidle. Du er en ressurs for dine barn, uansett eget læringsnivå. Med det som utgangspunkt slipper vi ikke foreldrenes ansvar på bakgrunn av en kategorisering, men vi fokuserer i stedet på hvordan vi kan klare å utvikle et godt hjem–skole-samarbeid for å kompensere for ulikhetene som er der i utgangspunktet.
Vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem–skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn.
Dersom all styrking av de svakeste elevene legges til skoletiden, skolen og dennes ansvar, garanterer ikke dette sosial utjevning – kanskje tvert imot har de siste årene vist. De foreldre som er bevisste på barnas utdanning, vil fortsatt stimulere sine barn, mens de som selv har liten utdannelse og ikke ser verdien av skolegang, vil lettere overlate lekser og skolearbeid til skolen og dens arena, og dermed bidra til, viser forskningen, å bremse barnets læring.
En bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning. Et av tiltakene kan være å styrke kompetansen i et reelt og meningsfullt hjem–skole-samarbeid i lærerutdanningen og i lærernes etterutdanning. Jeg mener at minoritetsmodeller i skolen fungerer best hvis de er i et samspill med barnets hjem. Foreldrene er de viktigste rollemodellene. Dermed vil foreldrenes holdning til skolen også være avgjørende for om en elev vil starte på en lærerutdannelse.
Odd Einar Dørum (V) [13:54:58]: Det man i praksis diskuterer her, er skolen i Oslo. Det er det stedet i Norge som har det største skolesystemet, det stedet i Norge hvor 35 pst. av elevene har en språklig minoritetsbakgrunn. Går jeg inn i den skolen, vil jeg uten å gå i statistikken, men bare basert på mine vandringer, finne elever med minoritetsbakgrunn som på den ene siden er blant de aller, aller beste, og på den andre siden veldig mange av dem som representanten Saera Khan har beskrevet i sitt innlegg. Da er det i grunnen to problemstillinger. Den ene er, som vi har fått høre av statsråden, at det blant de aller, aller beste er en meget høy andel som tar høyere utdanning. Det er noe høyere enn snittet i den norske befolkningen. Da burde vi sette oss ned og stille spørsmålet: Hva er det som skal til for at noen flere av disse faktisk velger de yrkene som representanten er opptatt av? Jeg skal konsentrere meg spesielt om læreryrket.
Noe har jeg lært. Jeg har vært på Pakistansk Studentersamfunns motivasjonsseminar år etter år og har sett hvordan man presenterer rollemodeller. Det er helt åpenbart når en sitter der, at folk veies på status. Det er helt logisk, der som alle andre steder i livet. Jeg tror man har med seg en kulturell ballast. Man kommer med en ballast fra et land som er fattig, og der trenger en ikke forklare folk hvorfor realfag er viktig. I et veldig rikt Norge må en forklare f.eks. unge jenter som er begavet, hvorfor realfag er viktig. Men vi har fått lære gjennom Camilla Schreiners forskning at hvis vi klarer å si til disse unge jentene at realfagene gir mening, vil vi kunne rekruttere dem på områder hvor vi ikke klarer det i dag.
Jeg vil oppfordre statsråden til å undersøke mer blant dem som velger høyere utdanning, om hva som skal til for å motivere flere av dem til f.eks. å gå inn i læreryrket. Jeg vil konsentrere meg om det, for det er spesielt viktig. En del av det kan være å ta de utmerkete eksemplene som statsråden viste til, fra Høgskolen i Oslo eller andre steder, og bestemme seg for å gå etter helt klare og konkrete rekrutteringsløp. Jeg tillater meg å bruke meg selv som et eksempel. En myndig kvinne som het Lillian Bye, rektor på sosialskolen i Trondheim, så på meg for noen tiår siden og sa: Du, Odd Einar, du skal bli høyskolelektor. Det var den norske utgaven av «Uncle Sam wants you». Den var veldig klar og tydelig. Damen gav en kontant begrunnelse, jeg stolte på den og har aldri angret på det.
Jeg har truffet rektorer på skoler i Oslo som har mange av disse som tilhører de aller beste. Jeg har spurt: Har du noen gang sagt til noen av dine gode elever at vi gjerne skulle ha deg tilbake i lærergruppen? Jeg får svaret at nei, det har de i grunnen ikke gjort. Jeg tror at ved å sette seg ned og helt konkret diskutere rekruttering, hvordan vi gjennom forskning og i samarbeid med dem som har motivasjonsseminarene, kan få flere til å gå inn i læreryrket, vil man få svar – i kombinasjon med de utmerkete tiltakene som statsråden skisserte, bl.a. basert på den kompetansen som spesielt Høgskolen i Oslo har bygd opp, men som også Universitetet i Oslo har.
Jeg tror også at man i en dialog med Oslo-skolen vil få eksempler. Det er ingen tvil om at dette skolesystemet leverer ultramange gode resultater. Noe av det jeg erfarer, er dramatiske forbedringer i skole–hjem-samarbeidet i mange av bydelene som har minoritetsandeler. Fra å være nesten ikke til stede har noen plutselig begynt å satse. Der man har satset over tid, skjer det noe. Det skjer noe i bevisstheten hos foreldre. De oppfatter seg ikke som utenfor. Det skjer noe i bevisstheten mellom skole, foreldre og barn. Å ta de beste eksemplene tror jeg er et kjempegodt poeng.
Det er nok slik at de som sliter, sliter fordi de ikke får språkferdighetene med seg tidlig. Da er vi i den andre enden av dette, nemlig hvordan vi tidlig, i fire-femårsalderen gjennom helsestasjonskontroll, barnehage og på andre kommunale praktiske måter kan teste språkferdighetene og gi en ballast i livet. Da gir vi dette med, slik at flere kan klare seg.
Jeg vil også gjerne vandre opp i Groruddalen, jeg vil dra til Rommen skole. Rommen skole har særlig mange elever med tamilsk bakgrunn. De har en rektor som systematisk rekrutterer fagfolk med en slik bakgrunn. Jeg har stått i et klasserom en gang og sett en fagmann fra India som hadde toppkompetanse i spesialpedagogikk, stå med et IKT-system for å hjelpe en multifunksjonshemmet unge med minoritetsbakgrunn å lære matematikk. Det var en usedvanlig vellykket kopling av en god person og rett sted. Jeg har også på samme skole sett en utradisjonell rektor finne en sosionom med norsk-pakistansk bakgrunn i en mottaksklasse. Som han sa, damen er så gnistrende bra at jeg må skaffe henne pedagogisk utdanning. Da har vi en lærer i tillegg.
Jeg tror at ved å bore og se etter de praktiske eksemplene vil man få bidrag til den rekrutteringen som representanten Saera Khan tar opp. Jeg er helt enig med henne i at i et mangfoldig samfunn trenger vi flere rollebilder, og vi trenger utradisjonelle rollebilder i forhold til hva vi er vant til. Det er svært positivt at debatten er reist. Men jeg vil nok anbefale alle her å gå inn og se på Oslo-skolen, der det er veldig mange gode eksempler som vi kan trekke på, og så er det også mange utfordringer som vi er nødt til å ta på alvor, og som representanten beskrev på en utmerket måte i sitt innlegg.
Kari Lise Holmberg (H) [14:00:12]: Fra denne talerstolen har jeg mang en gang stått og snakket om innvandringssaker. Det er ikke så ofte vi har stått her og snakket om et flerkulturelt samfunn, om inkludering og mangfold. Jeg synes det er kjempebra at representanten Saera Khan har reist denne debatten, og den fortjener oppmerksomhet.
Det er ikke tilfeldig at interpellanten har valgt skolen som utgangspunkt, for det er riktig, som interpellanten sier, at skolen er den arena i samfunnet hvor muligheten for inkludering er størst. Til skolen kommer barna når de er små. Noen kommer også senere, når vi snakker om minoritetsgrupper. Men uansett er det der de tilbringer dagen sin, det er der de skal hente kunnskapene, det er der de skal få kunnskapene, og det er der de skal kunne klare å ta imot kunnskapene. Det er de kunnskapene som skal være grunnlaget for at vi lykkes i forhold til integrering.
Det er mange grunner til å bekymre seg, og til å si at vi så langt ikke kommer veldig heldig ut av alt det vi har gjort fram til nå når det gjelder dette feltet. PISA-undersøkelsen fra 2000 viste at minoritetsbarn gjorde det vesentlig dårligere enn majoritetselevene. Nylig kom jeg over en OECD-artikkel som også sa at minoritetsungdom i mye større grad enn etnisk norske faller ut av skolen. Altså: Det er stor grunn til bekymring.
Jeg hørte statsrådens svar og de forslagene han hadde til tiltak. Når det gjelder det å være i en utdanningssituasjon, kan mye gjøres bedre. NAV ble nevnt, fortsatt rekruttering, målrettet infoarbeid, og det ble snakket mye om høyskolen og plan for likeverdig opplæring. Rådgivningstjenesten og studievalg er også kjempeviktig. Det er et tankekors at det er veldig mange som ikke kommer så langt, og som faller ut lenge før.
Vi har forskjellige innvandrergrupper, og de skal ha forskjellige tilbud. Noen kommer fra kulturer hvor ambisjonene er store, hvor forutsetningene er gode, og hvor det er helt naturlig å komme ut i høyere utdanning og lykkes med det. Så har vi også innvandrergrupper som kommer fra land hvor det er stor grad av analfabetisme, hvor forutsetningene er mye mindre, og – det er riktig som representanten Saera Khan beskriver i sin interpellasjon – hvor barna hjemme ikke får den støtte og oppfølging de skulle hatt. Her må vi jobbe på forskjellige felt. Høyere utdanning og rekruttering, ja, og ikke minst etterutdanning blant de lærerne som allerede er i skolen, er et kjempeviktig område. Men jeg tror det er viktig at vi framover prøver å oppnå at flere blir rollemodeller, og at flere går ut i viktige yrker hvor de i dag er underrepresenterte, og da vil vi lykkes bedre i den norske skolen med minoritetsbarna.
Vi vet alle, og vi har sagt det mang en gang, at det viktigste grunnlaget for god integrering er norskopplæring. Det er å gi barna et tilbud etter evner og forutsetninger. Her tror jeg faktisk at den enkelte skole og den enkelte lærer fortsatt har utfordringer. Jeg kommer fra Skien kommune, og man har der tatt imot innvandrere i veldig mange år. En av skolene, Stigeråsen skole, har innpå 30 pst. innvandrere, så det er ikke bare i Oslo at dette er nokså dominerende. De har jobbet kjempebra på mange områder, men andre skoler, hvor det kanskje er færre innvandrerbarn, har ikke de ressursene å sette inn og har heller ikke den store faglige kompetansen som store skoler i store miljøer har. Her må det jobbes på veldig mange plan. Godt skole–hjem-samarbeid er jo utrolig viktig. Da er vi også inne på tolketjenesten, og noe så enkelt som at tolketjenesten må styrkes fordi kommunikasjonen mellom skole og hjem skal bli bedre.
I en god skole skal vi kreve noe av elevene, og vi skal kunne stimulere elevene. Kunnskapsløftet gir forutsetninger for det. Jeg tror fokuseringen på barneskolen må være veldig sterk i forhold til hvordan vi skal klare å få minoritetsbarna til å bli like gode som de etnisk norske barna, og til ikke å droppe ut oftere fra videregående skole eller fra ungdomsskolen enn de etnisk norske barna. Klarer vi å løfte fram barna og få alle opp på et jevnere nivå, tror jeg faktisk vi løser en del i forhold til rollemodeller, og det vil bli mer naturlig å få større representasjon i de forskjellige yrkene.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Bjørg Tørresdal (KrF) [14:05:40]: Interpellanten peker på en rekke utfordringer vi står overfor når det gjelder innvandrerbarn, eller barn med minoritetsbakgrunn, i grunnskolen. Hun pekte på foreldre med dårlige eller manglende norskkunnskaper, og behovet for leksehjelp og oppfølging. Hun pekte på jenters deltakelse i aktiviteter som kroppsøving og leirskoleopphold, og hun pekte på generelt vanskelig eller fraværende samarbeid mellom skole og hjem. Dette er viktige utfordringer å ta på alvor. Mange skoler gjør en god jobb, ikke minst de skolene som satser spesielt på skole–hjem-samarbeid for fremmedspråklige elever.
Interpellanten er opptatt av at lærere med minoritetsbakgrunn vil gjøre skolen mer inkluderende og rustet til å takle disse utfordringene. Det har hun helt sikkert rett i. Lærere er viktige rollemodeller, og lærere med minoritetsbakgrunn vil kunne tilføre skolen mye positivt, men det løser neppe alle utfordringer.
Som representanten Dagrun Eriksen sa i sitt innlegg, må vi se på tiltak som kan styrke foreldrenes rolle og bedre skole–hjem-samarbeidet, spesielt må det fokuseres på mødrene til barna. Et bedre og styrket skole–hjem-samarbeid vil gi gevinst både på kort sikt, for å bedre den enkelte elevs skolegang, og også på lang sikt, for å påvirke den enkelte elevs videre valg i forhold til høyere utdanning. Får foreldrene et positivt og nært forhold til skolen, vil dette påvirke elevene og deres valg på lang sikt, både i forhold til at innvandrerungdom velger å ta høyere utdanning, uansett hva de velger, og i forhold til hva slags utdanning de velger å ta.
Vi kan ikke løse alle utfordringer i skolen ved å sette inn innvandrerlærere. Gran skole har satset mye på foreldrene og på skole–hjem-samarbeid og har gjort veldig gode erfaringer med det. Det bør alle skoler i Norge gjøre. Jeg er uenig i at det bare er et osloproblem. Det er mest et osloproblem, men som rektor ved en skole i Sandnes i Rogaland kan jeg fortelle at det var 27 nasjonaliteter blant mine 400 elever.
Så til årsaken til at innvandrerungdom ikke velger lærerutdanning eller andre yrker som barnevernsarbeider, førskolelærer, politi osv. Jeg er enig med den representanten som sa at det er flott at de velger høyere utdanning, og det er forståelig at det velges yrker innen medisin, naturvitenskap osv., fordi det er internasjonale yrker, som har stor referanse til yrker i andre land. Det kan òg være at det handler om lønn og status. Det kan òg være erfaring fra egen skolegang med bare etniske nordmenn som lærere og mangel på rollemodeller. Det kan absolutt òg være en grunn.
Men så er det òg slik at mange yrker går i arv. I noen familier er det mange som blir lærere, i andre familier er det mange som blir jurister. Når det gjelder den utfordringen, er det klart at en styrket rådgivningstjeneste vil være til god hjelp og bryte en sirkel der foreldrene absolutt ikke har høyere utdanning, og der barn med minoritetsbakgrunn velger blant alle yrker.
Vi trenger mennesker med minoritetsbakgrunn i alle yrker i samfunnet, både for å avskaffe fremmedfrykt og for å fremme toleranse og inkludering, for det handler om bred deltakelse og inkludering. Det er kanskje den viktigste årsaken til at en bør få flere lærere med minoritetsbakgrunn. Jeg vil gjenta det vi på kort sikt må gjøre: Skal vi løse bedre de utfordringene som grunnskolen har i dag, må vi satse på foreldrene, og vi må satse på skole–hjem-samarbeid i første omgang.
Så har jeg lyst til å legge til en liten utfordring til statsråden. Det satses veldig mye på barnehager, på mødrene til barn i barnehagen og i småskolen. Det er bra. Men hvor mye satser en på de barna som kommer til underveis i skoleløpet? Det er veldig mange barn som kommer til Norge når de er 11, 12 og 13 år. Er det laget noen målrettede tiltak for akkurat den gruppen som ikke går via barnehage, men som går rett inn i skolen, og som har foreldre som gjerne mangler språkkunnskaper?
Saera Khan (A) [14:10:23]: Jeg er kjempeglad for at så mange har deltatt i denne debatten. Det gir grunn til optimisme. Jeg håper virkelig at man bruker rådgivningstjenesten og har kampanjer, strategiplaner og stipendordninger så man kan jobbe målrettet for å øke rekrutteringen av minoritetsungdom til sosialfaglige linjer, Politihøgskolen og lærerskolen spesielt.
Jeg lurer på om statsråden kunne tenke seg å hente erfaringer fra utlandet på dette. Vi vet at mange andre europeiske land som har erfaring med inkludering og integrering gjennom flere generasjoner, har tatt tak i dette og gjort noe med det. Tyskland og England kan nevnes som gode eksempler på det. Og vil statsråden inkludere minoritetsorganisasjonene og minoritetsmiljøene for å få flere av deres ungdommer til å velge denne type yrker?
I det hele tatt tror jeg denne debatten handler om én ting, og det er å gjenreise autoriteten til lærerne, gjenreise autoriteten til politimannen og gjenreise autoriteten til barnevernsarbeideren, rett og slett gi anerkjennelse og honnør til dem som gjør en utrolig viktig jobb med tanke på den oppdragende effekt de har på våre framtidige generasjoner i det flerkulturelle Norge.
Takk til alle som har deltatt i debatten!
Statsråd Øystein Djupedal [14:12:06]: La meg også takke for en god debatt om et veldig viktig tema. Og la meg ta representanten Khan på ordet. Ja, jeg synes det var en veldig god idé. Jeg skal sørge for å invitere minoritetsspråklige organisasjoner til departementet, slik at vi kan gå gjennom hvordan vi sammen kan lage flere rollemodeller for disse viktige yrkene, som representanten har tatt opp. Den utfordringen tar jeg på strak arm. Det skal vi sørge for.
Språk åpner dører i sin alminnelighet. Det å beherske språk, det å beherske norsk er selve nøkkelen også til dette. Det betyr at mange ting må gjøres når ungdommene kommer lenger ut i aldersløpet, selvfølgelig. Men blant dem som har vært her mer enn to generasjoner, velger nå flere med ikke-vestlig bakgrunn høyere utdanning enn det vanlige norske ungdommer gjør. Det viser jo at det er all mulig grunn til å være optimistisk for framtiden. Det er mange ting som vi har gjort, og som andre har gjort, som har gitt resultat, så vi må også se at det finnes positive trekk i dette.
Den satsingen vi nå gjør gjennom stortingsmeldingen, ikke minst når det gjelder språk, er veldig avgjørende for at vi skal lykkes i framtiden. Det er klart at når flere ungdommer behersker norsk, vil det også være mange andre veier til utdanning som ligger åpne. Ikke minst vil jeg tro at læreryrket kan framstå som mer naturlig å velge for flere.
I stortingsmeldingen, som har vært omtalt av mange, og i strategiplanen har vi mange ulike tiltak som egentlig dreier seg om akkurat dette: hvordan ungdommene skal beherske det norske samfunn gjennom språk for at de skal ha alle disse valgmulighetene som ligger åpne.
Jeg tror at denne debatten i så måte har vært et godt bidrag. Mange ideer er luftet, mange tanker er luftet, der vi har en felles horisont for at flere barn skal mestre og lykkes både i skolen og i livet. Ikke minst må vi ha flere rollemodeller i de yrkene der vi i dag ikke har så mange med minoritetsspråklig bakgrunn som vi gjerne skulle ønske. Her er nevnt politi, førskolelærer og lærer, men det kan også være andre – ta et yrke som journalist, et yrke som nyhetsoppleser på tv, et yrke som skuespiller, et hvilket som helst yrke som kan være et ansikt mot ungdom, ikke bare et ansikt mot minoritetsspråklig ungdom, men et ansikt mot norsk ungdom. Veldig mye av dette dreier seg dypest sett om en avmystifisering av noe som ligger litt i oss. Det viser bare at alle ungdommer er vanlige ungdommer, som kan bli hva som helst hvis mulighetene legges til rette for det. Det blir en vekselvirkning mellom oss som myndighet og de mange der ute, som må være en viktig bit av dette. Derfor synes jeg at Saera Khans forslag om et møte med minoritetsspråklige organisasjoner for å gå gjennom dette og utdanning til yrker som lærer, førskolelærer, politi osv. kan være en vei å gå. Hvis vi fra departementet kan bidra til at flere ser de mulighetene som ligger i lærerutdanningen, er det et lite og godt bidrag i riktig retning.
Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.