Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [12:26:45]:(ordfører for saken): Gjennom Dokument nr. 8:21 for 2006-2007 tar forslagsstillerne opp et høyst relevant spørsmål om tydeliggjøring av forsyningssikkerheten og det å gi staten rett og plikt til ny kraftproduksjon.

Jeg er glad for at dette spørsmålet reises, og at forslagsstillerne faktisk gjennom begrunnelsen for forslaget tilkjennegir at markedet alene ikke ivaretar forsyningssikkerheten. At denne holdningen nå får en tilslutning fra en samlet komite, er jeg også positiv til og glad og overrasket over. Jeg synes det underbygger en ny politisk og samstemt erkjennelse av at ikke alt fungerer slik intensjonen bak energiloven og -markedet var.

De fleste funksjoner og oppgaver i dagens samfunn er knyttet til forbruket av elektrisitet i et eller annet omfang. Forbruksmønsteret og avhengighetsgraden gjør det naturlig og svært viktig med sterk fokusering på forsyningssikkerheten. Dette er et sentralt og svært viktig tema som Regjeringen allerede arbeider mye med.

Norsk energiforsyning er sårbar. Nær 100 pst. av elektrisitetsproduksjonen baseres i dag på vannkraft. For å øke forsyningssikkerheten må framtidens elektrisitetsproduksjon inkludere flere energikilder som vind, bioenergi og gass. Et av tiltakene som Regjeringen har gjort, er å gi konsesjon til kraftvarmeverket på Mongstad.

Vi ser at ved dagens system vil vi i et ekstremt tørrår kunne anta at vi har en underdekning som tilsvarer 25 pst. av årsforbruket. Dette gir en illustrasjon på sårbarheten og er ikke noe nytt fenomen som har oppstått de siste årene, men svingninger mellom produksjon og forbruk som har vært der siden midten av 1990-tallet.

Som sagt er ikke dette en situasjon som nylig har oppstått. I perioden 1996–1998 importerte vi 16,7 milliarder kWh. Tar vi perioden fra 1990 og fram til 2005, produserte vi nær 120 milliarder kWh hvert år, mens forbruket lå på nær 117 milliarder kWh. Vi eksporterte nær 3 milliarder kWh hvert år i perioden 1990–2005. Til tross for den medieomtalen og den dramatiske vinklingen som forsyningssikkerheten fikk, bl.a. med bidrag fra personer i denne sal, gikk vi omtrent i balanse for 2006.

At vi i dag har relativt gode systemer for kraftutveksling med utlandet, er en god ressursutnyttelse og er i dag også helt nødvendig for å opprettholde forsyningssikkerheten.

Hovedspørsmålet som ligger der, blir om det krav vi i dagens samfunn definerer forsyningssikkerhet til, kan ivaretas gjennom et markedsbasert system alene. Erfaringene etter at markedssystemet ble innført gjennom energiloven fra 1991, tilsier, etter vårt skjønn, at hensynet til forsyningssikkerheten ikke blir godt nok ivaretatt gjennom markedet alene.

Derimot tror jeg at det er et visst grunnlag for å si at energiloven har ført til bedre ressursutnyttelse, sett ut fra de investeringer som er nedlagt, men den har altså ikke i stor nok grad ivaretatt hensynet til ny elektrisitetsproduksjon, som igjen underbygger den forsyningssikkerheten dagens samfunn krever, og som forslagsstillerne på en måte prøver å trekke fram.

Det er grunn til å anta at et av svarene ligger i betydelige endringer i investeringsmønsteret til ny elektrisitetsproduksjon etter at markedet ble innført. I tiden fram til begynnelsen av 1990 ble det samlet investert godt over 10 milliarder kr årlig. I ny kraftproduksjon ble det altså før 1990 investert i snitt i overkant av 4 milliarder kr. Fra 1990 og fram til i dag er dette redusert til 2 milliarder kr årlig. Når det gjelder installert effekt, har denne tilnærmet ligget stabil fra 1990 og fram til i dag. Det er opplagt at dette forholdet må vurderes nærmere. Vi er derfor opptatt av at dette spørsmålet får en betydelig fokusering i forbindelse med evalueringen av energiloven.

I en pressemelding datert 20. desember 2006 varslet Regjeringen og olje- og energiministeren rammene for den evalueringen som skal gjøres av energiloven. Sentrale temaer vil være:

• vilkår for ny kraftproduksjon

• disponering av vannmagasinene

• vilkår for utvikling av varmesektoren

• energieffektivisering på forbrukssiden

Dette er områder som understøtter og forsterker fokuseringen på forsyningssikkerheten.

Når forslaget framhever statens ansvar for og plikt til å opprettholde forsyningssikkerheten, er jeg glad for at vi nå har en samstemt komite som sier at dette må vurderes i forbindelse med energiloven.

Jeg er også glad for at et samlet storting nå ser den positive betydningen av at det evalueringsarbeid som Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen om energiloven, som nå skal startes opp, får tilslutning. Dette gir forhåpentligvis et bredt grunnlag for å gjøre nødvendige endringer i en viktig lov, som også regulerer forsyningssikkerheten.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:32:09]: La meg innledningsvis få si at energi har i dag blitt verdens viktigste handelsvare. Prognosene for verdens energiforbruk framover viser at vi står overfor en formidabel økning i det globale energiforbruket.

Økningen i energiforbruket globalt vil først og fremst komme fra fossile energikilder – kull, olje og gass, som i dag altså utgjør rundt 80 pst. av verdens samlede energikonsum. Fram mot år 2030 er altså verdens energiforbruk, ifølge beregninger fra IEA, anslått til å øke med ca. 50 pst. i forhold til dagens forbruk. Kampen om energiressursene vil bli stadig mer tilspisset mellom nasjonene, energiprisene forventes å holde seg på et høyt nivå, og alle land vil fokusere stadig sterkere på sikkerhet og tilstrekkelig og rimelig energiforsyning.

Norge er i en særklasse blant verdens og Europas nasjoner når det gjelder tilgang til energiressurser i eget land. Norge er i dag verdens nest største nettoeksportør av gass. Norge har i mange år vært verdens tredje største nettoeksportør av olje, og Norge er fortsatt verdens sjette største produsent av vannkraft, bare slått av verdens største land som Kina, USA, Canada, Brasil og Russland. Norge eksporterer i dag rundt 90 pst. av de energiressurser landet produserer. Vår energieksport er i all hovedsak relatert til olje og gass. I tillegg har altså Norge Europas største vindkraftpotensial. Norge har også store uutnyttede bioenergiressurser. I tillegg har vi verdens fjerde største forekomst av framtidens kjerneenergi, thorium.

Midt i denne enormt gunstige energisituasjonen balanserer likevel Norge årlig på randen av en nasjonal kraftkrise. Siden mellom 98 pst.–99 pst. av all den elektriske energien vi produserer i Norge, er vannkraftbasert, og kraftbalansen er blitt stadig mer anstrengt de siste 10–15 årene, er Norges forsyningssikkerhet i dag i avgjørende grad prisgitt værgudenes nåde. Det å være prisgitt gudenes nåde, eller gudenes vrede, er en situasjon selv vi gudfryktige nordmenn bør være litt forsiktige med å overlate forsyningssikkerheten til, i lengden.

Det er altså i dag trøbbel i det norske energiparadiset, noe som egentlig burde være helt umulig, og som for utenforstående må fortone seg som fullstendig paradoksalt og absurd. Forsyningssikkerhet og robust kraftbalanse burde være en selvsagthet i energinasjonen Norge, som eksporterer 90 pst. av landets totale energiproduksjon, og der bare rundt 10 pst. altså går til innenlands forbruk.

Norge svømmer bokstavelig talt i energiressurser, men balanserer likevel hvert år på randen av en strømkrise, noe som skaper ustabilitet i strømprisene og gir store forsyningssikkerhetsmessige utfordringer, som vi absolutt kunne vært foruten.

I den svekkede stilling som kraftforsyningssituasjonen i landet er kommet i, støtter selvsagt Fremskrittspartiet forslaget fra Kristelig Folkeparti om at staten må gis rett og plikt til å sikre ny kraftproduksjon. Men egentlig er forslaget en slags nødløsning, som på sett og vis dekker over politisk udugelighet i den norske kraftpolitikken, når vi vet at politikerne stadig har grepet inn og stoppet ny kraftutbygging i Norge de siste 10–15 årene. Vi ser derfor et presserende behov for å støtte dette forslaget.

Jeg vil takke Kristelig Folkeparti for et relevant forslag og forventer selvsagt at Kristelig Folkeparti i framtiden lever opp til dette forslaget når det kommer til konkrete saker om kraftutbygging som kan sikre forsyningssikkerheten i Norge og Norden.

Avslutningsvis synes jeg det er verdt å nevne at det kanskje er noe underlig at dette forslaget kommer fra nettopp Kristelig Folkeparti, for slik Fremskrittspartiet tolker det, må dette legge grunnlaget for at vi må kunne foreta nye, store kraftutbygginger når det gjelder vannkraft i Norge. Det må også kunne forventes at vi bygger flere gasskraftverk i Norge, at forsyningssikkerhet blir satt i høysetet, og at det prioriteres kanskje foran både naturvernhensyn og miljøhensyn.

Ivar Kristiansen (H) [12:37:29]: Saksordføreren har på en grundig måte gått inn i saken, og hele komiteen konkluderer med at ved den tilsagte gjennomgang og evaluering av energiloven vil spørsmålet om forsyningssikkerhet også bli berørt.

Gjennom EØS-avtalen har vi forpliktet oss til å ha systemer som sikrer tilstrekkelig forsyningssikkerhet for det norske folk. Jeg er ikke så veldig sikker på om det er mangel på tydelighet når det gjelder ansvar, som er vårt hovedproblem i disse spørsmålene. Når vi har hatt situasjoner som har vært i grenseland til kriser, skyldes det nok flere forhold. Men ett forhold som vi i hvert fall ikke kan hoppe bukk over, er at vi innenlands fra 1990 og fram til i dag har hatt fire ganger så stor økning i konsum som i tilfang av ny produksjon – og sånn kan vi ikke fortsette. Det er et uomtvistelig faktum at markedet i for liten grad har stimulert til produksjon av ny fornybar energi. Vi har rett og slett hatt et system hvor vi har hatt en fri etterspørsel etter energi, men vi har ikke hatt et fritt tilbud i dette landet, og da har vi fått en såkalt mismatch. Ansvarsforholdet er definert. Vi har i nesten hundre prosent av tilfellene offentlig eierskap. Likevel har vi sett at vi er kommet i en sårbar situasjon ved enkelttilfeller.

Den siste tids snøfall på Sørlandet, som ikke oppstod for første gang i historien, og Steigen kommune, som i seks døgn var uten strømforsyning og som også i tillegg mistet telekontakt, er eksempler på hvor sårbart et samfunn kan bli.

I gjennomgangen som Regjeringen skal foreta, tror jeg det er nødvendig å ha et klarere skille mellom produksjon og distribusjon. Jeg tror det er nødvendig å se på om vi ikke har hatt en situasjon hvor vi har underinvestert i opprusting av energiverk, samtidig som vi også finner eksempler som kan tyde på at vi har hatt en underfinansiering av trasé- og linjevalg.

Til slutt har jeg lyst til å utfordre statsråden, siden begrepet «forsyningssikkerhet» står på dagsordenen i dag. Vi har tre havkommuner i landet som regelmessig har vært i en situasjon hvor man kan si at forsyningssikkerhet i hvert fall ikke er det som kjennetegner den daglige drift. Det er Røst, Værøy og Træna, hvor vi har sett at etterspørselen etter energi og mangel på sikkerhet og mangel på kapasitet har gjort at disse kommunene i enkelttilfeller har vært svært så sårbare. Disse kommunene har et sterkt behov for å få rustet opp infrastruktur og linjenett, men samtidig har vi sett at de som har det definerte ansvaret for forsyning, ikke har maktet jobben med å levere i tilstrekkelig grad, med det resultat at disse havkommuners næringsliv tidvis ikke har kunnet utvikle seg i pakt med de utfordringene de har påtatt seg, og dermed også er blitt veldig sårbare. Mitt spørsmål er, hvis det passer for statsråden å komme inn på dette, om han er villig til å ta initiativ til å delta i et slags spleiselag som kan sikre disse tre nevnte kommunene en fremtidig stabil forsyningssikkerhet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:42:35]: Energilovens hovedprinsipper fra 1990 er et mer effektivt og markedsbasert omsetningssystem av kraft og et effektivt kraftmarked med mer fleksibel bruk av kraft. Endringen i 1990 skulle også sikre en mer samfunnsøkonomisk riktig tilpasning i produksjon og forbruk.

Det er allment kjent at energiloven har fungert bra i forhold til flere av de sentrale målene for loven. Vi har hatt en effektiv utnyttelse av kraftressursene og et mer fleksibelt system. Forbrukerne har også nytt godt av lave strømpriser over lange perioder.

Utviklingen de senere årene har vist at kraftmarkedet fungerer etter hensikten når det gjelder håndtering av uventede svingninger i tilsiget, men bare til en viss grad når det gjelder incentiver til nye investeringer i ny produksjonskapasitet. I områder med lite produksjon og høyt forbruk av kraft avsløres systemproblemene. Diskusjonene rundt krafttilgangen i Midt-Norge har synliggjort dette.

Slik Kristelig Folkeparti ser det, har ikke markedet klart å generere ny kraft i takt med behovene. En erkjennelse fra erfaringene i denne regionen er at markedsregimet har reagert for sent i forhold til behovet for mer kraft. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er grunn til å hevde at en ren markedsstyring her ikke ivaretar forsyningssikkerheten på en god nok måte.

Å få utløst ny produksjon av kraft for å bedre forsyningssikkerheten er derfor en utfordring i dagens situasjon. Det tar tid å få opp ny kraftproduksjon. Det er lange planleggingsperioder, omfattende godkjenningsprosesser, og markedsutsiktene er vanskelig å vurdere eksakt. Dette skaper en viss usikkerhet rundt hvor raskt nye investeringer kan komme og få effekt i markedet.

Det er blitt hevdet at det er strenge miljøkrav fra politisk hold som er årsak til for liten utbygging av ny kraft. Det politiske systemet skal balansere ulike hensyn og er forpliktet, slik Kristelig Folkeparti ser det, til å stille miljøkrav som tar vare på avgjørende forutsetninger for livsgrunnlaget til kommende generasjoner, som artsmangfold og et stabilt klima.

Hele infrastrukturen vår er avhengig av energi. En sikker energitilgang tar vi som en selvfølge i hverdagen vår. Når da markedet ikke tar sitt fulle og hele ansvar, bør myndighetene ha redskap til å påvirke kraftproduksjon og sikre forsyning til forbrukerne.

Myndighetenes rolle er først og fremst knyttet til etablering av hensiktsmessige rammebetingelser og nødvendige institusjoner for markedstilsyn og monopolkontroll. Men med mange aktører i kraftmarkedet, som alle skal ivareta sine interesser, mener Kristelig Folkeparti at lovgivningen ikke er eksplisitt nok på hvem som har ansvaret, og hvor det overordnede ansvaret for kraftforsyningen er plassert. Derfor er jeg glad for at en samlet komite mener at en i det pågående evalueringsarbeidet med energiloven skal se på balansepunktet mellom markedet og den politiske styringen når markedet ikke tar sitt ansvar.

Kristelig Folkeparti mener at staten bør ha en rett og en plikt til å sikre at ny produksjon kommer i gang, og vi ser derfor fram til evalueringsrapporten, der dette skal behandles.

Jeg må en liten tur innom representanten Torbjørn Andersens utfordring til Kristelig Folkeparti og hans tolkning av vårt forslag. Denne tolkningen ligger langt fra slik Kristelig Folkeparti ser det. Dette forslaget åpner ikke opp for de store vannkraftutbyggingene. Det åpner opp, som dagens lovgivning, for gasskraftverk, men da med CO₂ -håndtering. Og for Kristelig Folkeparti, og jeg tror egentlig for et samlet storting, så skal fortsatt miljøhensyn og kulturhensyn tillegges stor vekt.

Gunnar Kvassheim (V)[12:47:21]:(komiteens leder): Etter Venstres mening har energiloven i det store og hele fungert bra. Den har gitt en god ressursutnyttelse, og et av resultatene av det er at en har hatt vedvarende lave priser – så lave priser over tid at det ikke har resultert i synderlig ny utbygging, ny produksjon, og det har heller ikke vært lønnsomt nok å spare.

Venstre er enig i at det er viktig å få ny energiproduksjon. Det er i hovedsak to muligheter for å utløse det. Den ene er å bruke prismekanismen, avgiftspolitikken. Det har det ikke vært noe stort trykk for i denne forsamlingen. Den andre muligheten er støtteordninger som kan utløse fornybar energiproduksjon. Der er det sagt mye fint, men vi sitter igjen med et forslag fra Regjeringen som parkerer flere fornybarprosjekter enn det setter ut i livet. På dette området er det ikke behov for å utrede noe i forhold til energiloven, det er bare å få på plass et støtteregime som gjør det attraktivt å bygge ut fornybar energi.

Venstre er enig i at i et normalår bør Norge være eksportør av energi, ikke importør.

Det er også en annen faktor som jeg er opptatt av å vektlegge i forbindelse med en diskusjon om forsyningssikkerhet, og det er det store potensialet for sparing som foreligger. I EU har en nå satt seg ambisiøse mål for sparing med hensyn til energibruk. Det burde f.eks. ikke være noe stort problem i Norge, hvis en ville det nok, å låse forbruket på dagens nivå i fem år framover. Det, kombinert med økt ny produksjon av fornybar energi, ville gitt et mye større handlingsrom enn det en har i dag. Her er det som sagt ikke noen vanskelig løsning som er utredet i forbindelse med energiloven. Det er å legge til rette for et støtteregime, et politisk opplegg, som gjør det mer attraktivt å spare, mer attraktivt å utløse ny fornybar energiproduksjon.

De problemstillingene knyttet til forsyningssikkerhet som forslagsstillerne er opptatt av, kan det være grunnlag for å se på i forbindelse med gjennomgangen av energiloven. Jeg forventer ingen store endringer ut fra den gjennomgangen som Regjeringen nå har på gang, selv om mange peker på problemstillinger og synes å skape en forventning om at de skal bli imøtekommet i forbindelse med denne gjennomgangen. Men på en del områder kan det være vel verdt å reflektere nærmere over om det kan være behov for justeringer. Ett av disse områdene kan være det en så i forbindelse med strømbruddet i Steigen kommune, en problemstilling som også Ivar Kristiansen var inne på, hvor de var uten strøm i mange døgn. Det kan være grunnlag for å gå igjennom erfaringene etter episoder som disse for å se om det er behov for å gjøre endringer som sikrer driften, og som sikrer vedlikehold og stabilitet i nettet. For det er en stor utfordring at det er behov for stor utskifting av forsyningsnettet til norske nettselskap de kommende årene.

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:50:58]: Jeg er fornøyd med at det er en enstemmig komite som stiller seg bak Regjeringens syn om å avvente vurderingen av de spørsmål som er behandlet her, til vi får evalueringen av energiloven, en evaluering som for øvrig kommer til å favne ganske mye bredere enn bare å dreie seg om en evaluering av energiloven, men vil gå inn på en rekke andre faktorer også. Jeg skal ta med meg komiteens anmodning i det videre arbeidet.

Hensynet til å sikre ny produksjon er ett av de temaene som vil komme til å stå sentralt i det arbeidet som nå er i gang – ny produksjon og forsyningssikkerhet. For jeg er opptatt av at vi skal redusere sårbarheten i den norske kraftforsyningen. Det innebærer at vi må gjøre oss mindre avhengige av værgudene, som Torbjørn Andersen var inne på, ved å diversifisere energiforsyningen og ikke satse så ensidig på vannkraft som vi har gjort.

Vi må øke produksjonen av fornybar energi og av gasskraft med CO₂-håndtering. Derfor satser Regjeringen betydelige beløp både på å utvikle teknologi for CO₂-håndtering, som vi skal diskutere i neste sak, og på produksjon av fornybar energi.

I tillegg er energiomlegging og å ta i bruk varme et viktig satsingsområde, og ikke minst det Gunnar Kvassheim var inne på, nemlig energisparing og energieffektivisering, som er et av de områdene hvor det er et stort potensial, noe vi ikke minst har fått dokumentert gjennom det arbeidet som Enova gjør, hvor man med relativt beskjedne tilskudd får utløst stor energieffektivisering, spesielt i industrien. Det er også nødvendig å legge til rette for god utvekslingskapasitet overfor naboland, slik at vi også gjennom det reduserer sårbarheten i nedbørsfattige år.

Så har flere vært inne på situasjonen rundt nett. Det er også et av de temaene som opptar meg. Vi har gjennom endringer i nettarifferingsregimet lagt til rette for at det skal gis stimulans til investering i vedlikehold og reinvestering i nett. Det er helt nødvendig ikke bare å tenke kostnader og konkurranse i nett, men også å legge til rette for at vi skal ha en sikrest mulig energiforsyning og et sikrest mulig overføringsnett. I tillegg er det et mål for Regjeringen å unngå at kraftprisene blir uakseptabelt høye.

Flere har vært inne på både situasjonen i Steigen og den situasjonen vi hadde på Sørlandet. Selvsagt er det sterkt å beklage at man får situasjoner hvor man blir så lenge uten strøm som Værøy og Røst ble i fjor, og som Steigen ble i år. Men jeg tror vi må erkjenne at vi bor i et værhardt land med lange strekninger og lange overføringsforbindelser, hvor vi aldri kan gardere oss 100 pst. mot at den type ting skjer. Det er viktig å ha en beredskap som tilsier at vi kan redusere strømbruddene så mye som det overhodet lar seg gjøre, men å komme helt bort fra det klarer vi ikke.

Et av de grepene Regjeringen har gjort, er å endre regelverket for nettariffering, som skal sikre reinvestering, sikre vedlikehold og sikre beredskap på en så god måte som det lar seg gjøre. Vi vil også få en rapport om det som skjedde i Steigen, og vil – som det også er spurt om her – gå grundig inn i den situasjonen som oppstod der.

Ivar Kristiansen nevnte i tillegg situasjonen på Røst, Værøy og Træna. Der er det ikke først og fremst forsyningssikkerhet det er snakk om. Det er økt forbruk som har gjort at man har behov for økt tilførsel av kraft til disse øysamfunnene. I utgangspunktet er det leverandørens ansvar å sørge for at et samfunn får tilgang på den kraft som man etterspør, og i dette tilfellet de lokale og regionale e-verk. Så har vi sett – og dette er en sak som også ble presentert for den forrige regjering, og som vi vet, er situasjonen den samme i dag som den var under den forrige regjering – at i enkelte tilfeller vil kostnadene med å få dette fram være så store at det kan være uhåndterlig for de småsamfunn som det gjelder. Derfor har vi altså til vurdering hvordan vi kan etablere ordninger som skal ivareta nettopp den typen situasjoner som vi her er oppe i, og hvordan man fra statens side kan bidra til å løse denne typen situasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:56:16]: Jeg tror jeg skal henlede oppmerksomheten på at i syv av de elleve siste årene har Norge vært helt avhengig av å ha en netto kraftimport fra først og fremst det nordiske kraftmarkedet, som vi har vært prisgitt. Norge er altså ikke på noen måte lenger selvforsynt med elektrisk energi, selv i det vi kaller et «normalår» for nedbør. Jeg vil gjerne at statsråden skal være klar på at strategien og målsettingen for norsk forsyningssikkerhet og kraftbalanse ikke skal være å legge tykkere kabler til Europa og til resten av det nordiske systemet, men det skal være basert på at vi skal ha en tilstrekkelig dimensjonert kraftproduksjon nasjonalt i Norge som gjør oss i stand til å takle f.eks. tørrår og år med veldig kaldt klima som krever stor energiforsyning i Norge.

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:57:22]: Regjeringens politikk er basert på at vi skal være selvforsynt med elektrisk kraft i et normalår. Derfor er det et mål å øke produksjonen, redusere forbruket og få til energiomlegging. Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, er en viktig del av strategien å diversifisere energiforsyningen, slik at vi blir mindre avhengig av nedbør enn det vi har vært, ved å ta i bruk også andre energikilder, som bioenergi til varmesatsing og gasskraft med CO₂-håndtering til bunnlast, og på den måten sikre at energiforsyningen blir mindre sårbar enn det den har vært.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:58:23]: Energipolitikk engasjerer. Når sola og tørken setter inn, når kulden biter seg fast, når vannmagasinene tørker ut, når kraftledningen til utlandet svikter, når atomkraftanleggene i utlandet stenges ned, da spekuleres det i for lite strøm, og prisene fyker i været. Da får vi som politikere telefoner fra bekymrede folk som er redd for strømkrise og høye strømregninger. Og vi møter kravet: Nå må dere gjøre strømmen billigere, eller nå må dere produsere mer. Jeg oppdager at jeg må gi de samme svarene som energiministeren nå, og vi begge framstår kanskje som litt handlingslammet og litt rådville. For Stortinget kan ikke med det systemet vi har i dag, øke strømproduksjonen eller styre strømprisene. Og det siste – for å gjøre det helt klart – mener jeg heller ikke at vi skal gjøre.

Men mine velgere krever at jeg som stortingsrepresentant må ha en løsning. I Norge er vi vant til å ha nok billig elektrisk strøm. Vi bruker strøm til oppvarming i husene. Det er et felles og et personlig ansvar ikke å bruke unødvendig energi, men mange har ikke andre muligheter til oppvarming. De sitter i strømfella. Jeg mener at det også er et politisk ansvar, at det er et fellesskapsansvar å sikre forsyningen og tilstrekkelig produksjon av strøm.

I offentlig debatt er det så mange enkle løsninger, og det brukes en retorikk som ikke alltid holder. Det viktigste verktøyet vi kan ha, er en god energilov. På mange måter fungerer energiloven bra. Men i Kristelig Folkeparti har vi kommet fram til at dagens energilov passiviserer statsmakten fra å gripe inn tidlig nok for å unngå tvil rundt forsyningssikkerhet. Loven plasserer ikke i dag ansvaret tydelig nok på Regjeringen for å sørge for ny kraftproduksjon. Dagens energilov har ikke god nok balanse mellom politisk styring og markedsbaserte løsninger for å møte de behovene vårt samfunn i dag stiller til kraftsystemet.

Det er denne erkjennelse som ligger bak forslaget fra Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti vil tydeliggjøre ansvaret for forsyningssikkerheten og gi staten rett og plikt til å sikre at ny kraftproduksjon kommer i stand i tilfeller der markedet ikke skaper tilstrekkelig kraftproduksjon. Jeg er glad for at en samlet komite anmoder Regjeringen om å vurdere dette forslaget i forbindelse med evalueringen av energiloven. Forhåpentligvis vil denne evalueringen gi oss politikere noen bedre svar når våre velgere etterspør vår handlekraft.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:01:45]: Dette har vært en debatt som egentlig har brakt lite nytt inn i verden, og således har det vel egentlig bare vært bortkastet tid, fordi de fleste uttaler seg som om de er enige om det som skjer.

Jeg vil gripe litt fatt i det som Terje Aasland kommenterte i sitt innlegg. Han skaper jo fiender der fiender ikke finnes, nettopp for å framstille seg selv som bedre og de andre som dårlige. Men det er jo ikke noe parti på Stortinget som noen gang har argumentert for at en skal ha et anarkisystem innenfor kraftmarkedet. Det er jo ikke slik at alle andre partier enn Arbeiderpartiet eller de rød-grønne mener at kraftmarkedet skal være fullstendig uten lover og regler å forholde seg til. Da blir det litt dumt å holde et innlegg der en nærmest later som at endelig har de andre partiene sett lyset.

Jeg minner Terje Aasland om at i forrige periode fremmet Fremskrittspartiet flere forslag for å tydeliggjøre at staten har ansvar for forsyningssikkerheten. Dette er altså ikke et nytt tema som Kristelig Folkeparti bringer fram, selv om det er veldig viktig at vi fortsatt diskuterer det. Men da stemte Arbeiderpartiet faktisk imot.

Arbeiderpartiet har vært en premisslegger for norsk energipolitikk, både når de sitter i regjering og når de ikke sitter i regjering. Blant annet har Jens Stoltenbergs ord om at tiden for de store vannkraftutbygginger er forbi, vært sett på som en premiss for den energipolitikken som seinere regjeringer har fulgt, inkludert denne. Vi ser også at den skrinlegging de rød-grønne partiene gjorde av grønne sertifikater, vil virke som en premiss for fornybar satsing i lang tid framover.

Problemet i norsk energiforsyning har ikke vært manglende prosjekter, men manglende politisk tillatelse til å bygge ut prosjektene. 4 TWh med ny vannkraft er skrinlagt. Det første den rød-grønne regjeringen gjorde, var å skrinlegge 1,5 TWh med kraft fra Vefsna. Når dette prosjektet får nei, kan en lure på hvor alle som hyller Dokument nr. 8-forslaget om at staten skal kunne pålegge kraftutbygging, da skal finne kraftprosjektene, for vi finner knapt bedre kraftprosjekt enn akkurat Vefsna.

Så snakkes det også veldig mye om hvor flott det skal bli med en evaluering av energiloven, og alle gleder seg til den kommer. Ja, når kommer den? Det har blitt brukt som argument i halvannet år nå fra de rød-grønne at nå skal vi evaluere energiloven og få orden på kraftsystemet. Kommer den evalueringen i denne perioden? Det er det ingen som sier noe om. Når kan vi forvente at det skjer noe? Regjeringen fungerer nå som en ren administrasjon uten vilje eller evne til å framskynde noe som helst av løsninger, og det er ganske tragisk.

Det er litt interessant når en snakker om en evaluering av energiloven, at representanten Ola Borten Moe i Klassekampen i fjor sågar sa at endelig skal det bli en evaluering av energiloven, den har jo eksistert i 15 år nå. Har han allerede glemt at Bondevik II-regjeringen evaluerte energiloven og la evalueringen fram i revidert budsjett i mai 2005, altså rett før valget? Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde ikke en eneste merknad til den evalueringen. Hvor forventer en at de nye, store revolusjonene skal komme nå? Det hadde vært veldig fint om det kom noen kommentarer til dette fra de rød-grønne.

Terje Aasland (A) [13:05:06]: Aller først må jeg si at min hensikt ikke var å skape fiender der fiender ikke finnes. Tvert om var min hensikt å understreke at i denne salen er det nå et samstemt stortingsflertall som faktisk ser viktigheten av den evalueringen som skal gjøres av energiloven, nettopp med sikte på å prøve å få den analysert og eventuelt gjøre korrigeringer i forbindelse med at en har hatt mangel på utløst investeringsvilje fra 1990 og fram til i dag. Den erkjennelsen ligger i denne sal, og det er egentlig en ny erkjennelse, slik jeg registrerer det. Det synes jeg er et godt signal til det videre arbeidet og til de videre vurderingene som skal gjøres. Den evalueringen som statsråden har varslet om, skal gjennomføres, og endringer skal eventuelt skje i løpet av denne perioden. Så får vi komme tilbake til hva som må gjøres. Det er ingen tvil om at vi har noen utfordringer. Det meste fungerer bra, men vi har noen utfordringer på dette området.

Jeg synes debatten her har vært bra, men jeg synes det faktisk er litt beklagelig at Fremskrittspartiet prøver å skape en konfrontasjon i denne debatten. Jeg erkjenner at Fremskrittspartiet bruker sterke ord i debatten her. De framstiller det – som vanlig – som at vi årlig balanserer på randen av en energikrise. Faktum er at i 2005 eksporterte vi 12 TWh, og i 2006 balanserte vi med 0,7 TWh. Hvis dét pr. definisjon er en energikrise, tror jeg den energikrisen faktisk eksisterer i sterkere monn i Fremskrittspartiet enn i det norske samfunnet. Men så blir det skapt det bildet, og vi er åpenbart sårbare, og dette må vi gjøre noe med. Det er det debatten har dreid seg om, og der tror jeg evalueringen vil være et godt redskap.

Det er faktisk slik at det ikke er noen politisk udugelighet i denne sal. Det er fremmet mange, og gitt mange, konsesjoner, både til vannkraftutbygginger og til nye gasskraftverk. Problemet er bare at investeringsviljen ikke har vært til stede. En har ikke hatt et prisnivå som har gjort at en har utløst investeringer. Det er hovedproblemet knyttet til den situasjonen vi står oppe i. Å kalle det for politisk udugelighet må jo være i en erkjennelse av at politisk dugelighet faktisk framstår ved å sette alle krav til miljø, naturinngrep, lagringsproblematikk osv. til side. Det er etter Fremskrittspartiets definisjon og vurderinger nå politisk dugelighet når det gjelder energispørsmål. Den holdningen beklager jeg, og den trodde jeg faktisk ikke var til stede heller.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Torbjørn Andersen (FrP) [13:08:07]: Det ble litt patetisk å høre representanten fra Arbeiderpartiet, Terje Aasland, stå her og framstille det som om ikke landet balanserer på kanten av en kraftkrise. Det er faktisk det som har vært realiteten både før denne vinteren og en del år tidligere. I syv av de elleve siste årene tilsier kraftimport/eksportregnskapet at Norge har vært en netto importør av elektrisk energi fra våre naboland.

Etter mitt syn har energiloven virket noenlunde positivt og riktig. Når det gjelder denne evalueringen, har jeg litt problemer med å se hvilke store endringer som måtte komme ut av den. For det som skyldes at energiloven ikke har fått virke etter intensjonene, slik man trodde og håpet da den ble vedtatt i 1990 og innført i 1991, er jo at en ikke har klart å framskaffe tilstrekkelig med nye prosjekter. Så vi kan si at den markedsmessige etterspørselssiden har fungert, men når det gjelder tilbudssiden, har politikerne – bl.a. i denne sal – skylden for at energiloven av 1990 ikke har fått fungere etter intensjonene.

Det har vært vist til vannkraftprosjekter på innpå 4 TWh som er blitt stoppet eller redusert av storting og regjering. Når det gjelder politisk inngripen i energiloven, vil i alle fall vi fra Fremskrittspartiets side legge hoveddelen av skylden for at energiloven ikke har fungert etter hensikten, nettopp på at stortingsflertall og regjeringer ikke har fulgt opp intensjonene med energiloven. Jeg synes det er beklagelig.

Jeg er også litt forundret over disse hatske eller harde utfallene mot Fremskrittspartiets energipolitikk. Jeg kan for min del si at i alle fall i de to årene jeg har vært med i energi- og miljøkomiteen, har Fremskrittspartiet fremmet en rekke forslag – som vi ikke har fått støtte for fra Arbeiderpartiet – nettopp for å bedre kraftbalansen i Norge og styrke forsyningssikkerheten for elektrisk energi i Norge. Det er bare å beklage at Fremskrittspartiet ikke har fått støtte for alle disse gode forslagene. På denne bakgrunn finner jeg det meget underlig at vi til de grader angripes av Arbeiderpartiet, som nettopp har vært med på å stemme ned en rekke forslag. Vi husker supplerende verneplan for et par år siden, der 7,5 TWh faktisk ble vernet – og det var Arbeiderpartiet med på – mot Fremskrittspartiets stemmer. Vi kan vise til mange vannkraftprosjekter som Arbeiderpartiet har vært imot, men som Fremskrittspartiet har vært for. Derfor er det underlig dette som nå kommer fra representanten Aasland.

Tord Lien (FrP) [13:11:33]: Jeg er veldig glad for å høre fra Terje Aasland at vi ikke har noe forsyningsproblem i Norge, at kraftkrisen er avlyst, at dette går så det suser, og at Regjeringen har full kontroll. Jeg er glad for å høre dette. Jeg håper at Terje Aasland også sender den meldingen opp til arbeiderpartistyrte Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Fylkespolitikerne til Aasland er ikke like trygge som han er, så de trenger å få beskjeden. Industrien i de samme fylkene trenger også å få beskjed om at kraftkrisen er avlyst, og at forsyningssituasjonen er helt grei.

Terje Aasland viser også til en rekke forbehold som gjør at man ikke har bygd gasskraftverk. Disse forbeholdene viste ikke Stoltenberg til da han i sin 1. mai-tale i Nord-Trøndelag fortalte innbyggerne der at nå var det bare å stikken spaden i jorda, nå skulle man begynne å bygge gasskraftverk. Det hadde kunnet gjort noe med forsyningssikkerheten i Midt-Norge. Men i dag er det mange forbehold fra Aasland. Jeg regner med at han vil forklare hvorfor han har så mange forbehold, forbehold som Stoltenberg ikke tok 1. mai sist år.

Regjeringens eneste handling i denne saken foreløpig er altså å tvinge en liten kommune i Hordaland, Austevoll kommune, til å akseptere utbygging av en vindmøllepark. Det er det Regjeringen gjør for å løse kraftsituasjonen og avhjelpe kraftunderskuddet i Midt-Norge og på Vestlandet, og det er ikke en politikk Fremskrittspartiet stiller seg bak.

Terje Aasland (A) [13:13:25]: Jeg har ikke avblåst noen energikrise. Jeg har bare prøvd å fokusere på det faktiske forhold at i 2005 eksporterte vi 12 TWh, i 2006 gikk vi omtrent i balanse, og at kanskje energikrisen skapes mer fra denne talerstolen enn ute i det virkelige livet. Men jeg har også understreket at vi har en anstrengt energisituasjon, og at vi må se på mulighetene.

Vi har også gjort en del ting. Det er bl.a. gitt en del gasskraftverkkonsesjoner som ikke har utløst investeringer, med unntak av på Kårstø. Så er man i gang nå på Mongstad, takket være denne regjeringen. Det er også, som nevnt, gitt andre konsesjoner som ikke er fulgt opp med investeringstiltak. Det har først og fremst med prisnivået å gjøre.

Så synes jeg det er en drøy påstand å si at flertallet ikke har fulgt opp intensjonene med energiloven. Det er jo faktisk det vi har gjort. Hovedintensjonen med energiloven var at man skulle ha et marked som fungerte, og at man skulle utnytte de investeringene som allerede lå der. Det var hovedintensjonen. Hovedintensjonen med energiloven er ikke det som Fremskrittspartiet og Torbjørn Andersen står og sier fra denne talerstolen. Motivet for energiloven var jo ikke å sette til side enhver form for regulering når det gjelder vern eller miljøhensyn e.l. Nei, det var tvert om et system som i utgangspunktet skulle utnytte allerede foretatte investeringer, og sørge for at markedet skulle utløse nye investeringer. Så viser det seg nå at det ikke fungerer på noen tilfredsstillende måte med tanke på forsyningssikkerheten. Og da er jeg glad for at vi er samstemte om veien som skal gås videre, og om at det er ting som eventuelt bør gjøres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.