Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:16:56]: La meg først klargjøre utgangspunktet for denne interpellasjonen. Den er ikke ment som noen kamp mot arbeidet med utvikling av en CO₂-verdikjede, ei heller CO₂-håndtering generelt. Jeg vil understreke at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2007 faktisk foreslo å bevilge midler til å få prosjektene i gang både på Tjeldbergodden og på Mongstad. Vi registrerer at ingen andre partier la inn penger til dette, til tross for at Mongstad skal være månelandingen til Regjeringen. Fremskrittspartiet har også foreslått i Dokument nr. 8-forslag at staten skal ha ansvaret for CO₂-verdikjeden. Også det stemte de rød-grønne partiene ned på Stortinget. Fremskrittspartiet ser positivt på muligheten til å bruke CO₂ til økt oljeutvinning. Hermed er premissene fra Fremskrittspartiet lagt på plass.

Grunnen til at vi ønsket en debatt om CO₂-renseprosjektet på Kårstø, er at prosjektet, slik Regjeringen har lagt det opp, ikke gir særlig nytte i forhold til de gigantiske kostnadene. Kårstø lar seg ikke forsvare ut fra argumenter om teknologiutvikling, CO₂-reduksjoner eller kostnadseffektivitet. Jeg registrerer at mange fra forskningsmiljøene og energibransjen har uttalt offentlig at Kårstø er et blindspor i dette arbeidet.

La oss se litt på realitetene først. Er Kårstø et betydelig klimatiltak, slik enkelte framstiller det? I beste fall vil Kårstø-rensingen redusere CO₂-utslippene med 1 million tonn, gitt at gasskraftverket går døgnet rundt i ett år, og at rensingen er noenlunde effektiv. Nå har Institutt for energiteknikk sagt at selv med effektiv rensing vil det være utslipp på ca. 200 000 tonn. Sett i forhold til at det globalt slippes ut 31 milliarder tonn CO₂ årlig, er utslippene fra Kårstø ubetydelige i den globale sammenhengen. I tillegg vil rensing med den teknologien Regjeringen har lagt opp til, produsere rundt 3 000 tonn problemavfall i form av aminoforbindelser. Så det er altså ikke noe klimatiltak av betydning. Det er i alle fall ikke noe som vil innfri noe som helst i forhold til Kyoto-avtalen.

Er det da et teknologiutviklingsprosjekt? Hvis Kårstø faktisk var gjennombruddet, ville jo ikke Mongstad blitt omtalt som månelandingen. Ergo: Regjeringen har selv innsett at Kårstø ikke er noe gjennombrudd.

Energiminister Enoksen uttalte i spørretimen 18. oktober i fjor at

«på Kårstø tar Regjeringen det fulle og hele ansvaret basert på dagens teknologi, som er kostbar, og som er en teknologi som kun vil være anvendbar i svært få tilfelle.»

Ergo: Regjeringen innrømmer selv at prosjektet ikke vil være egnet til å kopieres særlig mange steder.

Direktøren ved Institutt for energiteknikk uttalte til Regjeringen i forbindelse med dette samrådet at fullskala rensing med dagens teknologi «vil ikke gi noen signifikant innovasjonsgevinst».

Teknologien en legger opp til på Kårstø, har ikke vært utprøvd i denne skalaen og må oppskaleres minst ti ganger i forhold til de største anleggene i dag. En normal framgangsmåte vil da være en stegvis tilnærming, med pilotanlegg for demonstrasjon og verifisering av teknologi – og så oppskalering. De to første skrittene hopper Regjeringen over i det opplegget de har lagt fram.

Det er også en erkjennelse at norske leverandører ikke klarer å levere til noen fullrensing på Kårstø i forhold til de planene Regjeringen har. Det er tvilsomt om de vil være i stand til å levere noe i det hele tatt før Mongstad i 2014. Det vises til Aker Kværners tilbud om pilotprosjekt.

Det er altså ikke norsk tilgjengelig kompetanse for å dekke CO₂-prosjektet på Kårstø, heller ikke om en kjører det på alle steder som er planlagt – Tjeldbergodden, Mongstad og Kårstø. Dermed vil Regjeringens politikk være en ren subsidie til utenlandske leverandører av CO₂-renseteknologi, f.eks. Fluor og Mitsubishi, som heller ikke har bygd noe fullskala anlegg noe sted i verden. Etter det jeg har blitt fortalt, har Mitsubishi en del anlegg som er på rundt 30 MWh, og det er ganske langt opp til et anlegg på 420 MWh, som er planlagt på Kårstø. Teknologiutvikling vil altså ikke i noen særlig grad være på plass på Kårstø, slik Regjeringen legger opp til.

Er det da et kostnadseffektivt klimatiltak? Ja, med et prosjekt på 5 milliarder kr pluss/minus 40 pst., med driftskostnader på 370 mill. kr i året, får man en tiltakskostnad pr. tonn CO₂ renset på ca. 700 kr pr. tonn, gitt at anlegget er i drift 100 pst. av året. Hvis man derimot reduserer driftstiden ned til 5 000 timer i året, er man oppe i 1 000 kr pr. tonn. Om man går ned til 25 pst. driftstid i året, som er veldig sannsynlig, avhengig av gasspriser, snakker man om et klimatiltak med en pris på 2 200 kr pr. tonn. Med utgangspunkt i 700 kr pr. tonn, for å være på den optimistiske siden, er det likevel minst ti ganger dyrere enn alternative CO₂-reduserende tiltak. I tillegg bruker CO₂-rensingen ca. 20 pst. av energiproduksjonen. Man får altså en reduksjon av effekt fra 420 til 350 MWh. Det er et energitap som tilsvarer produksjonen på Smøla vindpark årlig.

Point Carbon, ett av selskapene som driver med kvotehandelen, kan garantere at man kan kjøpe kvalitetssikrede klimakvoter til en tiendedel av prisen i forhold til det man planlegger på Kårstø. Prisen på Kårstø er altså ca. 15 ganger dagens kvotepris.

Skal man kunne gjøre seg nytte av Kårstø-teknologien, som en inntektskilde ved at man selger den til andre land, må man forvente at de andre landene sier at dette skal være en kostnadseffektiv teknologi. Jeg tror det er veldig få land, i alle fall pr. i dag, som har sagt at de er villige til å gjennomføre klimatiltak for enhver pris. Det ser vi på hvor effektive og omfattende kvotekjøpene er i en del EU-land. Det er ingen grunn til å tro at slike land som Kina vil bekymre seg over å rense sine CO₂-utslipp før de i alle fall har begynt å rense luften i sine storbyer. En tur i Shanghai tror jeg illustrerer problemet. Jeg tror det er veldig få kinesere som vil akseptere at man renser CO₂ før man renser svovelutslipp. Da er det ingen grunn til å tro at Kina og andre land som ville hatt behov for det, ville brukt penger på å kjøpe en eneste kopi av Kårstø-anlegget.

Petoro utredet i 2006 tolv aktuelle CO₂-verdikjeder. Kjell Pedersen i Petoro sier til Stavanger Aftenblad 10. august 2006:

«Oppsamling av CO₂ (…) på Kårstø innan 2009, må ikkje bli eit viktigare mål enn å få etablert den første heile verdikjeda for CO₂».

Dette støttes av Brian Bjordal i Gassco.

Hydro-sjef Eivind Reiten uttalte seg sterkt kritisk til fokuseringen på tidsfristen i den norske CO₂-debatten. Han sier til Teknisk Ukeblad nr. 36/06:

«Perspektivet må være hva Norge kan bidra med, i stedet for å slåss om årstall for når rensing kan være på plass.»

Og til Aftenposten 11. september sier Reiten:

«Vi må ikke male oss inn i et hjørne hvor vi tvinges til løsninger som å investere i ikke bærekraftige renseanlegg, i stedet for å satse grundig på det store teknologispranget jeg tror vi skal få til.»

I Finansavisen den 9. oktober 2006 uttaler Svein Sundsbø fra Norsk Industri seg om at Kårstø-rensing bør bli lagt på is, og at midlene heller må bli brukt på gasskraftprosjekt i Midt-Norge, der man kan bruke CO₂ som trykkstøtte på Draugen-feltet og i tillegg få løst kraftkrisen.

Prosjektet er med andre ord ikke overbevisende bra. I andre saker hvor det er milliardinvesteringer, bruker Stortinget lang tid på å sette seg inn i alle fakta for å få vite hva som er nytten, hva som er kostnadene, og hva som er risikomomentene. På Stortinget har vi altså i løpet av et par timer, og med to siders omtale i stortingsproposisjonen fra Olje- og energidepartementet om budsjettet, bevilget i utgangspunktet 720 mill. kr til CO₂-rensing på Kårstø. Så kom NVE litt senere og sa at prislappen ble 5 milliarder kr. Da vi behandlet budsjettet stilte Fremskrittspartiet en rekke spørsmål til olje- og energiministeren: Hvor mye vil dette koste? Hva er driftskostnadene? Hva slags teknologi skal man bruke? Hvor mye CO₂ regner man med å få renset? Man fikk ingen klare svar på det. Likevel gikk Stortinget hen og bevilget så mye penger, uten å ha peiling på hva prislappen vil bli til slutt.

Dette er dårlig håndverk fra Regjeringen, og det er dårlig håndverk fra Stortinget, som vedtar et så stort prosjekt, basert på så lite kunnskap. Det er ikke minst uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger. Et prosjekt må kunne forsvares ut fra kost–nytte-betraktninger, forskning og utvikling e.l. Det er ikke noe selvstendig argument at det står skrevet i Soria Moria-erklæringen. Politiske kompromissformuleringer i Soria Moria-erklæringen bringer ikke teknologiske løsninger på plass.

Regjeringen skal uansett ha ros for at de nå endelig har sett utfordringene, og har sagt at de vil utsette rensing fra 2009 til 2011. Selv om SVs Hallgeir Langeland og andre ikke innser dette, og sier at CO₂-rensing fortsatt skal skje i 2009, er det bevegelse på gang, og det er bra. Men fortsatt mangler linken mellom de ulike CO₂-prosjektene. Gjennomføres Kårstø, frykter mange i forskningsmiljøene at man bare kan glemme å få til noe som involverer norsk kompetanse, på Mongstad. Det er da jeg håper å få en debatt der Regjeringen viser at de faktisk ser helheten, at de er villige til å utsette Kårstø for ikke å sette Tjeldbergodden og Mongstad i risiko, at de ser på andre mulige prosjekt, slik at folk som kommer med kull- og gasskraftprosjekt de neste årene, vet hvilke rammebetingelser de har å forholde seg til, at slike som IFE, som jobber med å binde opp CO₂-gass med f.eks. olivin eller titanholdige produkter, også kommer inn i den store forskningspotten, og at man ikke skal gjennomføre Kårstø for enhver pris.

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:27:26]: Regjeringens klimapolitikk inneholder flere elementer og virkemidler, og er ikke kun bygd på CO₂-fangst. Uavhengig av oppstart av et fullskala renseanlegg for CO₂ på Kårstø, vil Regjeringen sørge for at Norge oppfyller sine Kyoto-forpliktelser.

Norge har som en betydelig energinasjon en unik mulighet og et ansvar for å sørge for renest mulig energiproduksjon og å bidra til å redusere de globale klimagassutslippene. Dette er en viktig bakgrunn for Regjeringens målsettinger knyttet til CO₂-håndtering. Gjennom å satse på teknologiutvikling og å konsentrere oss om å få ned kostnadene for karbonfangst, vil fangst og lagring av CO₂ kunne bli et klimatiltak med bred internasjonal anvendelse. IEA anslår at fangst og lagring av CO₂ kan utgjøre mellom 20 og 28 pst. av totale CO₂-reduksjoner globalt innen 2050.

EU har i sin energipakke, som ble lagt fram 10. januar i år, som mål å ha på plass fullskala fangst av CO₂ fra 2020. EU legger opp til en økt satsing på forskning og bygging av ti–tolv demonstrasjonsanlegg for fangst av CO₂ fra kull- og gasskraftanlegg før 2015. Med Mongstad steg 1 ligger Norge således flere år foran EU.

Regjeringens beslutning om å samarbeide med Statoil for å gjennomføre fangst og lagring av CO₂ på Mongstad i to steg, er en milepæl. Staten og et kommersielt selskap har aldri tidligere inngått et slikt gjensidig forpliktende samarbeid. I forbindelse med steg 1 vil det bli opprettet et teknologiselskap som skal eie og drive testanlegg for kvalifisering og utvikling av teknologi og løsninger for fangst av CO₂. Formålet er å utvikle løsninger som kan redusere kostnader og teknisk og økonomisk risiko knyttet til fullskala CO₂-fangst. Dette gir oss mulighet til å bidra til at kostnadene reduseres tilstrekkelig til at fangst og lagring blir et attraktivt klimavirkemiddel globalt. Oppnår vi dette, vil Norge ha gitt et betydelig bidrag i kampen mot globale klimaendringer.

Det har vært en betydelig utvikling med hensyn til CO₂-håndtering siden Soria Moria-erklæringen ble skrevet. Statoil og Shell har lansert «Halten CO₂-prosjekt». Gassco, Gassnova og Petoro har lagt fram en rapport som viser at det er vanskelig å identifisere kjeder for CO₂ med positiv nåverdi, Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, har kommet med en rapport om CO₂-håndtering på Kårstø, og som nevnt har Regjeringen inngått et samarbeid med Statoil om fullskala fangst av CO₂ i to steg på Mongstad.

Som en oppfølging av målsettingen i Soria Moria-erklæringen gav jeg i 2006 NVE i oppdrag å starte forprosjekteringen av et CO₂-håndteringsanlegg på Kårstø. NVEs rapport fra forprosjekteringen ble overlevert i desember 2006. Denne rapporten viste bl.a. – som allerede sagt – at oppstart i 2009 ikke er realistisk, selv om man forutsetter svært høy risikovilje og sjenerøse økonomiske rammer.

Oppstart av anlegget kan tidligst være mulig ved årsskiftet 2011/2012. Kostnadene ved et fullskala fangstanlegg, transport og lagring inkludert, vil være i størrelsesordenen 5 milliarder kr i investeringer og 370 mill. kr i årlige driftskostnader. Tiltakskostnadene avhenger av – og varierer selvsagt sterkt med – driftstiden for kraftverket og fangstanlegget.

Beslutningene på Soria Moria var basert på den informasjonen man hadde på daværende tidspunkt, og gir uttrykk for Regjeringens målsettinger. Målet var 2009. NVEs grundige forprosjektering viser dessverre at dette er mulig tidligst ved årsskiftet 2011/2012.

På bakgrunn av NVEs rapport inviterte Regjeringen til et samråd, som ble holdt 26. januar 2007. Jeg tar med meg innspillene fra samrådet i det videre arbeidet med etableringen av et fangstanlegg på Kårstø. Samtlige innspill fra dette samrådet er tilgjengelig på Olje- og energidepartementets nettsider.

Regjeringen står fast på at CO₂-utslippene fra gasskraftverket på Kårstø skal renses, men vi må ha en viss ydmykhet for at et fullskala fangstanlegg ikke har vært bygd tidligere. Det er stor risiko og store utgifter knyttet til å være først. God prosjektstyring og gode prosesser er derfor essensielt for å lykkes. Regjeringen arbeider nå med å få dette på plass.

Olje- og energidepartementet er i ferd med å inngå en kontrakt med en prosjektleder for etableringen av fangstanlegget. Prosjektlederen vil følge opp NVEs arbeid med forprosjektering av et fangstanlegg på Kårstø.

Regjeringen vil senere på egnet måte melde tilbake til Stortinget om videre planer og framdrift for CO₂-håndtering på Kårstø. Et oppdatert budsjettanslag for inneværende år vil bli lagt fram i revidert nasjonalbudsjett.

Olje- og energidepartementet gav i 2006 Gassco, Gassnova, NVE og Oljedirektoratet i oppdrag å vurdere mulige transport- og disponeringsløsninger hvor CO₂ fra Kårstø og fra Mongstad ses i sammenheng. Prosjektet vil løpe til 1. mars 2008 og skal danne grunnlag for myndighetenes beslutning om valg av transport- og disponeringsløsning. Timeplaner og kostnadsestimater vil i henhold til framdriftsplanen legges fram i juni 2007. Det er satt av 30 mill. kr til dette arbeidet i 2007. Kårstø og Mongstad ses altså i sammenheng.

Planlegging av arbeidet er gjort ut fra den foreløpige forutsetning at det vil være behov for håndtering av 100 000 tonn CO₂ fra Mongstad i oktober 2010, og at CO₂-volumet fra Kårstø vil kunne transporteres fra årsskiftet 2011/2012.

Regjeringen vil på egnet måte også melde tilbake til Stortinget om videre planer og framdrift for arbeidet med transport og disponering av CO₂.

I Norge planlegges det for tiden tre CO₂-håndteringsprosjekter: Mongstad steg 1 og 2, Halten CO₂ og Kårstø. Jeg viser til St.prp. nr. 49 for 2006-2007, som ble lagt fram forrige fredag. Regjeringen legger opp til å etablere et statsforetak som skal ivareta statens interesser i CO₂-håndteringsprosjekter. Statsforetaket vil ivareta teknologiutviklingen på Mongstad, et fullskalaanlegg på Kårstø og transport og disponering av CO₂ fra både Mongstad og Kårstø.

Det er et klart ønske om at den norske satsingen på CO₂-håndtering skal bidra til at norsk industri bygger opp nødvendig kompetanse og blir konkurransedyktig med hensyn til lavkarbonteknologier. I dag er det for få leverandører av CO₂-håndteringsanlegg til at det er reell konkurranse i markedet. Et viktig virkemiddel for å redusere fangstkostnader er å få reell konkurranse. Klarer norsk industri å hevde seg i denne konkurransen, vil det åpne seg store markedsmuligheter også internasjonalt.

Det er ytterligere et spørsmål som må håndteres – spørsmålet knyttet til statsstøtte til Mongstad og til Kårstø. Olje- og energidepartementet er i dialog med ESA og ulike direktorater i EU om dette.

Avslutningsvis: Det å være først ute koster. Det å være først ute med fullskalarensing innebærer risiko økonomisk i form av overskridelser. Men det er ikke slik at fullskalarensing på Kårstø ikke har en læringseffekt når det gjelder framtidige prosjekter. Det er slått fast i NVEs rapport. Det ble utvetydig slått fast også i samrådet at anlegget på Kårstø vil ha en læringseffekt. Det har aldri vært etablert anlegg i denne størrelsesorden tidligere. Det er helt opplagt at etablering av et fullskala renseanlegg på Kårstø vil gi en læringseffekt som vi også vil kunne ha med oss i det teknologiutviklingsarbeidet som gjøres på Mongstad.

Regjeringen ser de to prosjektene i sammenheng når det gjelder transport og deponering av CO₂, og også med hensyn til den teknologiutvikling som skal finne sted – og som skal kunne redusere kostnadene. Vi skal utvikle en konkurransedyktig teknologi som skal kunne anvendes langt bredere enn på noen få gasskraftprosjekter i Norge.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:36:01]:Jeg er imponert over hvor galant energiministeren klarer å omtale 2011/2012 som målsetting for Kårstø – til tross for det som står i Soria Moria-erklæringen. Kamelspising er tydeligvis blitt vanlig i regjeringskvartalet.

Det er en grei historisk gjennomgang statsråden gir. Det er mange målsettinger som nevnes som på ingen måte er blitt forsøkt bestridt av undertegnede – heller ikke av andre.

Spørsmålet som jeg prøvde å reise, er om Regjeringens forslag til gjennomføring er fornuftig. Statsråden nevner veldig mye som gjelder Mongstad, men spørsmålet er: Vil en fortsatt legge opp til at et fullskalaanlegg til 5 milliarder kr, pluss/minus – med driftskostnader på 370 mill. kr i året – skal komme på plass, uavhengig av om Kårstø blir et grunnlastanlegg eller ikke? Jeg håper statsråden kan bekrefte det veldig tydelig, slik at også Hallgeir Langeland forstår svaret.

Energiministeren viser til at mye har skjedd med hensyn til CO₂ siden Soria Moria-erklæringen ble skrevet. Det er det ingen tvil om. Og det er flott hvis energiministeren justerer kursen deretter – og får hele regjeringen med på det.

Spørsmålet som gjelder Kårstø, er: Vil en gjennomføre fullskalaanlegg i 2011/2012 – dersom det var det statsråden egentlig sa – selv om det betyr at ingen norske selskaper vil kunne levere et fullskalaanlegg? Ergo, skal en drive med subsidiering av utenlandske leverandører? Det vil bety en konkurrent til Mongstad-teknologien hvis den blir realisert i 2014 – en konkurrent som altså har vært minst to år på verdensmarkedet før Mongstad kommer på plass.

Og hvordan vil andre gass- og kullprosjekter bli behandlet? Vil de få de samme rammebetingelsene som Mongstad, og den samme støtten fra staten? Eller har Regjeringen lagt opp til at Kårstø og Mongstad skal realiseres nærmest for enhver pris, mens alle andre som kommer med prosjekt, vil få krav om CO₂-rensing fra dag én, men ikke én krone i støtte?

Statsråden sa at det utvetydig på Regjeringens samråd ble slått fast at Kårstø vil ha en læringseffekt. For guds skyld – jeg håper at en lærer litt når en bruker 5 milliarder kr på et anlegg. Men Kjell Bendiksen i Institutt for energiteknikk slår tydelig fast at et fullskala renseanlegg på Kårstø basert på dagens teknologi ikke vil gi noen signifikant innovasjonsgevinst, at teknologien er meget energikrevende og medfører en betydelig reduksjon av kraftverkets virkningsgrad. Det var hans innspill ifølge et notat han delte ut. Da er det ikke utvetydig, som statsråden sa.

Når man snakker om en helhet her, er det ikke bare for å se Mongstad og Kårstø i sammenheng, og også Tjeldbergodden, men det er for å vise alle de andre gode CO₂-prosjektene som fins. Jeg nevnte IFEs satsing på olivin og ilmenitt, men jeg vil også nevne EnPro, som jobber med å gjøre sjøvann om til landbruksvann. Oljeselskapet Shell var nylig ute i media og sa at de forsket på å få CO₂-gass inn i murstein. Slike ting kan være minst like interessante som CO₂-rensing på Kårstø til 5 milliarder kr.

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:39:27]:Den første og viktigste forutsetningen for å kunne ha industriell anvendelse av CO₂, som vi har fått flere eksempler på, er at man faktisk har tilgjengelig CO₂. Det å rense CO₂ fra gasskraftverk vil innebære industrielle muligheter som vi selvsagt vil se på og forhåpentligvis kunne ta i bruk. Det er for tidlig å si hva slags anvendelsesmuligheter som der fins. Prosjektet til f.eks. Industrikraft Møre i tilknytning til Hustad Marmor er nettopp et slikt industrielt prosjekt hvor man tar sikte på å anvende CO₂ til industrielle formål. Men det er altså ikke mulig uten at man først er villig til å ta kostnadene ved å utvikle CO₂-håndteringsanlegg, og så få tak i CO₂, som i neste omgang kan anvendes til slike formål.

Kårstø vil ikke bli en konkurrent til Mongstad. Som jeg har sagt, i Regjeringens arbeid legges det opp til at disse to anleggene skal supplere hverandre, ha overføringsverdi, og hvor transport/deponering skal kunne ses i sammenheng. Vi inkluderer også dette i samme organisasjon for å kunne få spin-off så langt som det overhodet er mulig, og for å kunne få kostnadsreduserende tiltak begge steder så langt som det lar seg gjøre.

Vi vurderer fra Regjeringens side hvordan vi best kan bidra til å få utviklet norsk teknologi. Det er leverandører som i mange år har bygd renseanlegg for CO₂, i en langt mindre skala enn det er snakk om på Kårstø, på Mongstad og på Tjeldbergodden. Men norske selskaper har ikke kvalifisert teknologi. Aker Kværner er kommet ganske langt i sitt Just Catch-prosjekt. Det er selvsagt en målsetting for Regjeringen å bidra til at norsk teknologi skal være konkurransedyktig, skal kunne ha en plass internasjonalt i framtidige renseprosjekter.

Så spurte Ketil Solvik-Olsen om hvordan Regjeringen vil håndtere andre prosjekter som måtte komme opp, både når det gjelder gasskraft og kullkraft. Svaret på det ligger først og fremst i Soria Moria-erklæringen. Det vi har sagt i Soria Moria-erklæringen, er at for de konsesjoner som allerede er gitt, vil vi ikke endre forutsetningen. Det gjelder faktisk også Skogn, i motsetning til det man forsøkte å gi inntrykk av i forrige debatt. Konsesjonen på Skogn står fast. Vi vil bidra til CO₂-håndtering også der. Når det gjelder nye konsesjoner, skal de basere seg på CO₂-håndtering. Hvilken økonomisk støtte som eventuelt vil bli gitt til nye prosjekter, får vi ta fra prosjekt til prosjekt, og så får vi se hva som kan være mulig innenfor et statsstøtteregelverk. Det får vi komme tilbake til når de konkrete prosjektene dukker opp.

Tore Nordtun (A) [13:42:44]:Norge er i en alvorlig situasjon når det gjelder klimautslippene. Det er det ingen tvil om. Det tar denne regjeringen inn over seg. Vi legger til grunn at vi vil slippe ut ca. 60 mill. tonn CO₂ i 2010. Hvis vi ser på Kyoto-avtalen, som alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, har sluttet seg til, vil utslippene overstige 1990-nivået pluss 1 pst., som er utgangspunktet vårt, dvs. 50,3 mill. tonn. Det er nesten 10 mill. tonn mer enn det som det er lagt opp til der.

Naturkrafts anlegg på Kårstø vil slippe ut ca. 1,25 mill. tonn CO₂ med 8 000 timers drift. Det er klart at vi har en formidabel oppgave foran oss når vi ser dette i sammenheng med andre utslipp på sokkelen. Dette må vi ta alvorlig, dette må vi ta inn over oss. Vi kan ikke gjøre som Fremskrittspartiet, og se bort fra at vi har store utfordringer her. I våre vurderinger legger vi vekt på ulike eksperters råd i denne sammenheng, ikke bare råd fra en ensidig ekspertgruppe.

Vi tar også inn over oss det som FNs klimapanel ettertrykkelig har slått fast, nemlig de utfordringer som står foran oss. Vi støtter fullt ut opp om de globale, internasjonale avtaler, og Kyoto-avtalen er nettopp en slik avtale. Verden trenger flere avtaler, ikke færre, for å møte de store utfordringene. Vi må ha internasjonale kjøreregler. Vi kan ikke ensidig kjøpe oss fri ved kvotekjøp ute. Vi er nødt til å ta en betydelig del innenlands, og dette forplikter. Jeg sier dette innledningsvis i forbindelse med interpellasjonen fra Ketil Solvik-Olsen, som angår rensing på Kårstø, fordi jeg, når jeg nå hører denne representanten for det største opposisjonspartiet, blir til de grader forvirret – og jeg tror ikke det skyldes bare meg selv. Men jeg får ikke tak i det. Hvor vil Fremskrittspartiet? Ketil Solvik-Olsen argumenterer ensidig for en økonomisk sak på Kårstø. Så sier han videre at de ikke har til hensikt å gå til kamp mot CO₂-kjeden. Nei vel. Videre sier han at Kårstø er et blindspor. Ja vel. De er tilhengere av Kyoto-avtalen. Ja vel. Hva gjorde landsstyret i Fremskrittspartiet? Hvor vil Fremskrittspartiet? Derfor blir dette på mange måter en økonomisk beregning som Ketil Solvik-Olsen gjør av Kårstø-prosjektet. Ja, det skal vi ha med oss. Men Regjeringen har lagt inn nesten 1 milliard kr dette året for å gripe muligheten til å skape en verdikjede, noe som er helt nytt i Norge og i verden. Da må vi som nasjon også stille opp med offentlige midler for å få dette til å gå i hop og for å møte den store utfordringen, nemlig forurensningsproblematikken for kommende generasjoner. Men jeg legger merke til at det største opposisjonspartiet ikke har noen politikk på dette området, for én dag sier de én ting, neste dag sier de noe annet.

Jeg må også referere til den utmerkede interpellanten, som sier følgende:

«Kyoto-avtalen regulerer utslipp av klimagasser i avtaleperioden 2008–2012. Norge vil trolig ikke innfri sine forpliktelser uten betydelige kvotekjøp fra utlandet.»

Når sluttet Fremskrittspartiet seg til Kyoto-avtalen, til at den skulle være retningsgivende for Norge?

Det er et industripolitisk stort løft som vi nå tar. Det skal også ses i sammenheng med Mongstad, med Tjeldbergodden osv. Det har et industrielt potensial i seg som er formidabelt, ikke bare for nasjonen, men også internasjonalt. Deponisystemene skal ses i en sammenheng. Da vil også Kårstø være med. Vi tar skrittet her, vi gjør en jobb på vegne av nasjonen for egentlig å møte de store utfordringene. Det må stat og utbygger gjøre i samhandling.

Ivar Kristiansen (H) [13:48:22]: Det er ingen tvil om at også denne saken handler om hvordan vi skal kunne oppfylle våre Kyoto-forpliktelser fremover, hvordan vi kan legge til rette for å møte kanskje vår tids største utfordring, ikke minst fordi de globale klimaendringene kommer til å treffe oss – kanskje først, og mest brutalt og mest intenst.

Interpellanten, Ketil Solvik-Olsen, sier at tiltakskostnaden blir minimum 700 kr pr. tonn CO₂, at det er opptil ti ganger høyere enn prisnivået på internasjonale klimatiltak som Kyoto-avtalen tillater, og at Kårstø-midlene «vil gi langt større nytte om brukt på miljøtiltak i utlandet eller teknologiutvikling i Norge». Jeg forstår resonnementet, men jeg er svært uenig i konklusjonene. Samtidig har jeg bare lyst til å si, når interpellanten viser til ekspertuttalelser, at det jo er, slik jeg har oppfattet det, litt selektivt når Fremskrittspartiet velger å lytte til eksperter. Det er klart at dette vil komme til å bli dyrt, og det er vel ingen her i denne sal som er gitt fullmakt til å utstede blankosjekker – heller ikke på dette området.

La meg også bare si at jeg forstår interpellanten på ett område, og det er at hvis den best mulige løsning kommer i konflikt med den raskest mulige løsning for fullskala CO₂-fangst, må vi velge den best mulige løsning.

Men Norge som nasjon har tjent seg søkkrik. Uten sammenligning med noe annet land i verden har vi tjent oss søkkrike på olje- og gassproduksjon. Vi er blitt en stormakt på eksport. Vi er en av de største oljeeksportørene og også blant de største gasseksportørene i verden. Hvem andre er det som er bedre teknologisk? Og i alle fall: Hvem er det som er bedre i stand til økonomisk å utvikle teknologi på dette området enn nettopp Norge? Jeg tror det er en kardinalforsømmelse hvis vi svikter på dette området. Vel vitende om at det finnes verre og grovere eksempler ute i verden – i Kina, f.eks., hvor man åpner et kullkraftverk hver uke – har vi en forpliktelse hengende over oss som vi ikke må vike blikket fra. Og jeg synes vi gjør en feil i forhold til det renommé vi skal ha som miljønasjon, som teknologinasjon osv., hvis vi viker blikket for å stille oss spørsmålet: Hva kan bitte lille Norge bidra med i denne sammenheng? Jo, hvis vi ruster oss til å være i stand til å utvikle en pilot på dette området, har vi gjort det vi kanskje er best i stand til teknologisk og økonomisk. Jeg tror vi i framtiden vil klandre oss selv brutalt hvis vi viker blikket bort fra dette området. Vi har råd til dette. Vi er blitt søkkrike på grunn av vår olje- og gasseksport, og vi har sannsynligvis også teknologi nasjonalt til å kunne utvikle det som skal til for å ta hånd om og være i front med hensyn til å forestå fullskala fangstanlegg for naturgassproduksjon. Derfor er dette en viktig sak.

Jeg vil ikke i denne sammenhengen først og fremst være med på å kritisere Regjeringen for at man setter seg mål. Men hvis det ender slik at det står i motsetning til hverandre, å nå en best mulig løsning kontra en raskest mulig løsning, vil jeg tro at Regjeringen er i stand til å navigere i retning av en best mulig løsning. Månelandingen ble brukt som eksempel, men jeg er ikke sikker på at USA satte seg et tidsmål. Og om man var i nærheten av et tidsmål, valgte man ikke bort en Apollo-løsning for å kjøpe en Sputnik-løsning som kunne spare tid. Her må vi være i front. Vi må utvikle norsk teknologi, men vi må også påta oss den internasjonale forpliktelsen som vi i hvert fall økonomisk er best rustet og robust nok til å påta oss.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:53:49]: La meg først med glede konstatere at Fremskrittspartiet er det eneste partiet i opposisjon som har dette standpunktet. Vi gleder oss til å se hvordan opposisjonen skal kunne klare å stå sammen som et alternativ til denne regjeringen når de ikke er enige på et så viktig felt som klima og miljø er.

2. februar 2007 presenterte FNs klimapanel sin fjerde hovedrapport. Den fjerner enhver tvil om at klimatrusselen er menneskeskapt. Norges store inntekter basert på utvinning av olje og gass gir oss et spesielt ansvar for å gå foran og gjennomføre tiltak som reduserer klimautslippene. Skal vi løse klimaproblemene, må vi gjennomføre tiltak innenfor alle sektorer i samfunnet, både det offentlige, industrien og vi som privatpersoner må bidra. Norge må ta et ansvar for å bidra til å redusere utslipp i fattige land, og vi må gjennomføre tiltak nasjonalt.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet fortsatt ikke vil støtte opp om Kyoto-avtalen, den eneste internasjonale avtalen som regulerer globale utslipp av klimagasser. Jeg forundrer meg derfor ikke over at det samme partiet nå foreslår å skrinlegge rensing av gasskraftverket på Kårstø. I Soria Moria-erklæringen står det følgende om renseanlegg på Kårstø:

«Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala anlegg for CO₂-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. Målet er at fjerning av CO₂ skal skje innen 2009».

NVE har nå lagt fram en grundig rapport som dessverre viser at det ikke er mulig å gjennomføre rensing før innen 2011/2012. Regjeringen hadde et eget samråd hvor denne rapporten ble lagt fram 26. januar 2007. NVE-direktøren som presenterte rapporten under samrådet, understreket at bygging av et fullskala renseanlegg på Kårstø ville gi et betydelig bidrag til utvikling av ny teknologi for CO₂-rensing, og at dette prosjektet godt kunne gjennomføres parallelt med pilot-anlegget for rensing på Mongstad.

SV mener videreutvikling av renseteknologi for CO₂ er et av de viktigste bidragene Norge kan gi til kutt i klimagasser, både i Norge og internasjonalt. Oppskalering av eksisterende renseteknologi til den størrelsen det planlegges for på Kårstø, vil være av stor betydning i denne sammenheng. Det blir i denne sammenheng helt feil å sammenlikne kostnadene knyttet til teknologiutvikling med dagens kvotepriser. Regjeringen har allerede satt av 200 mill. kr til kjøp av CO₂-kvoter, og Norge vil delta videre i denne internasjonale handelen med kvoter.

Det er samtidig viktig at vi bruker penger på utvikling av ny teknologi som på sikt vil kunne bidra til store klimareduksjoner. Klimatrusselen er vår tids største utfordring. Det er den rike delen av verden som har skapt klimaproblemene. Vi må godta at den største veksten i utslipp heretter vil komme i utviklingsland. Dersom vi skal forvente at disse landene skal påta seg reduksjonsforpliktelser, må land som Norge gå foran og vise at det er mulig å gjennomføre omfattende tiltak.

Mitt viktigste argument for reduksjon i klimautslippene pleier å være følgende:

Å redusere CO₂-utslippene og rense og deponere kan være vår tids største solidaritets- og fredsprosjekt globalt, et prosjekt hvor vi tenker globalt og handler lokalt. Våre handlinger lokalt vil først og fremst gagne oss selv, lokalt hjemme, men de vil samtidig bidra til at konsekvensene av klimautslippene, som tørke, flom, ødeleggelser av avlinger, sult, mangel på vann og kriger på grunn av dette, flyktningestrømmer mv. blir mindre. Å redusere klimagasser hjemme kan bli et kinderegg – vi øker vår egen livskvalitet, vi viser solidaritet med den tredje verden i praksis, og vi letter presset på våre egne grenser. Rensing av gasskraftverket på Kårstø er et viktig klimatiltak i denne sammenhengen. Jeg anmoder statsråden om umiddelbart å opprette et prosjektteam slik at arbeidet kan intensiveres.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:59:11]: Denne interpellasjonen oppleves for meg som en repetisjon av budsjettbehandlingen før jul. Fremskrittspartiet framførte da de synspunktene som representanten Solvik-Olsen bruker i dag. Slik fortsetter Fremskrittspartiet sin repetisjonspraksis her i Stortinget – de gjentar egne nedstemte forslag så fort blekket har tørket i referatet. Det kan vel neppe kalles politisk nybrottsarbeid.

Men det er et nytt og viktig moment som har kommet siden sist. Rapporten fra NVE har endret tidsskjemaet til Regjeringen. Rapporten sier at Soria Moria-erklæringen er urealistisk på dette punktet. Det innebærer at regjeringspartiene må bryte erklæringen på det punktet som var omtalt som en av de viktigste miljøseirene.

Hva vil konsekvensen være hvis Regjeringen utsetter CO₂-rensingen på Kårstø? Jo, konsekvensen vil være at en fortsetter nye år med store CO₂-utslipp fra et nytt forurensende gasskraftverk. Kårstø-anlegget vil, som kjent, slippe ut ca. 1,3 millioner tonn CO₂ i året, eller utslipp tilsvarende over 400 000 Subaru-biler i året. Dermed får Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gjennomslag for sin gasskraftpolitikk fra forrige stortingsperiode.

For Kristelig Folkeparti har det hele tiden vært viktig å få fram teknologi for CO₂-håndtering. Det var så viktig at Kristelig Folkeparti sa nei til fortsatt regjeringsansvar da stortingsflertallet ikke bekreftet at forurensningsloven fortsatt skulle gjelde for gasskraftverk. Nå har ikke denne loven blitt endret, men arbeiderpartiregjeringen gav konsesjon til gasskraftverk uten CO₂-håndtering, og Kårstø var ett av dem.

Nå bygger Naturkraft sitt gasskraftverk, og i oktober i år kan det starte opp. Før jul støttet Kristelig Folkeparti forslaget fra Regjeringen om å bevilge 700 mill. kr til CO₂-håndteringsløsninger på Kårstø. Det gjorde vi fordi vi mente det hastet å få til CO₂-håndtering. Regjeringen har hatt nesten halvannet år på seg i dette arbeidet, noe som har resultert i et forslag om utsettelse.

Fremskrittspartiet bruker argumentet om at CO₂-håndtering på Kårstø er dårlig bruk av pengene. Kjøp kvoter i utlandet og vent på Mongstad og Tjeldbergodden! Mongstad skal vi få anledning til å drøfte senere, men Kristelig Folkeparti aksepterer ikke at dette teknologiutviklingsprosjektet er en måneferd som ingen har gjort før oss. Teknologien er hyllevare, og løsningene brukes andre steder. Men jeg vil ikke undervurdere utfordringen om å tilpasse det til spesifikke oljefelt. Kristelig Folkeparti tror det er en fordel for alle planene at man velger ulike løsninger. Bare på denne måten kan vi prøve ut forskjellige løsninger og drive teknologiutvikling i større målestokk. Erfaringene fra Kårstø kan også brukes på Mongstad og andre steder, og dette har jo statsråden i dag bekreftet. Kostbart? Ja, det koster å skape nye løsninger som tar hensyn til miljøet. Men alternativene er så mye verre: CO₂-utslippene øker, klimaendringene skyter fart, og Norge blir ikke noe foregangsland verken miljøpolitisk eller teknologisk. Er det noe den norske gasskraftdebatten har lært meg, så er det at kraftnæringen og industrien trenger et politisk press for å komme opp med mer miljøvennlige løsninger.

Staten bør være en aktiv part i teknologiutviklingen. Kristelig Folkeparti mener vi har råd til det. Derfor støttet vi bevilgningsforslaget for 2007, og vi er beredt til å fortsette med statlige bevilgninger for å få fram miljøvennlig teknologi for CO₂-håndtering av gasskraftverkene. Vi trenger også slike løsninger for å kunne få ned CO₂-utslippene fra oljesektoren, og vi er positive til et samarbeid med sektoren for å få dette til. Det vil alltid være en dragkamp om hvor mye penger staten skal bruke på dette, men Kristelig Folkeparti mener også industrien selv må være med og ta sin andel.

Det er mulig å redusere de norske CO₂-utslippene. Det sier Lavutslippsutvalget nokså tydelig. For noen uker siden stilte jeg spørsmål til statsråd Enoksen om en eventuell utsettelse av Kårstø ville føre til lavere klimautslipp. Det er nokså merkelig at det ikke er mulig å svare entydig på et slikt enkelt spørsmål, som Odd Roger Enoksen skriver til meg i sitt svar. Klarer vi ikke å rense og blir det utslipp, ja, så går klimautslippene opp. Det tilsier all logikk.

Gunnar Kvassheim (V) [14:04:36]: Interpellanten ber statsråden medvirke til at arbeidet med rensing av gasskraftverket på Kårstø stopper opp. Han har langt på vei fått ønsket sitt innfridd – om ikke helt, så i alle fall et stykke på vei. Om ikke renseprosjektet er lagt på is, så er det i alle fall skutt ut i det blå.

Soria Moria-erklæringen slo entydig fast at gasskraftverket på Kårstø skulle renses innen 2009. De fleste trodde det betydde før 2009. Så fikk vi forklart at innen betyr i løpet av, og et år senere får vi forklart at det senest mulige tidspunkt dette løftet kan innfris, er 2011–2012.

Om Regjeringen kommer til å gå for den raskest mulige løsningen, gjenstår å se. Det har kommet høyst ulike signaler fra representanter fra regjeringspartiene. Noen vil vente enda lenger, for da får vi en smartere og norskere løsning.

Jeg registrerte at mens debatten gikk på det hardeste, ble det sendt ut en pressemelding hvor Senterpartiets leder og olje- og energiministeren forsikret at Senterpartiet ønsker rensing i 2011 og 2012. Det kunne vært interessant om statsråden i dag kunne bekrefte at han også på vegne av Regjeringen kan opplyse at en går for 2011–2012, som nå framstår som det snarest mulige tidspunktet å få rensing.

Vi ser at også på dette punktet var løftene i Soria Moria-erklæringen svært dårlig kvalitetssikret. Dette var ingen ubetydelig sak under forhandlingene om Soria Moria-erklæringen. Det var angivelig den mest kompliserte å finne en løsning på, og hvor en hentet inn ekstern hjelp for å få kvalitetssikret den beslutningen en kom fram til. I dag sier olje- og energiministeren at med et slikt unikt prosjekt må en vise en viss ydmykhet.

Da seieren for SV ble feiret på Soria Moria, sa Kristin Halvorsen at det som stod i Soria Moria-erklæringen, innebar at gasskraftstriden nå var over i Norge. Nå ville det bli rensing på Kårstø innen 2009, og alle nye gasskraftverk skulle få rensing fra dag én. Nå vet vi at det ikke blir slik.

Venstre var imot at det skulle bygges gasskraftverk på Kårstø uten at en samtidig la opp til rensing. Og vi deltok i en regjering som gikk av fordi vi ble nedstemt av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, som i denne typen spørsmål historisk sett og i nyere tid har arbeidet godt sammen. Det var Stoltenberg-doktrinen som vant fram. Den baserer seg på: Vi bygger nå, og så renser vi når det blir teknologisk mulig. Venstres innvending mot den doktrinen er bl.a. at det alltid vil være en diskusjon om hva som er mulig og hva som er den beste teknologiske løsningen. Det ser vi nå i forhold til Kårstø, og det vil vi helt åpenbart se i forhold til Mongstad. Jeg tror at når man i 2012 skal ta en beslutning med hensyn til Mongstad, vil noen argumentere for ytterligere utsettelse for å få en bedre løsning. Etter Venstres mening må vi nå gå i gang med å få til rensing på Kårstø så raskt som mulig, fordi det er nødvendig om vi skal nå de målene som er satt i Kyoto-avtalen, og som Norge er forpliktet på.

Interpellanten sa at Kårstø-utslippene er «ubetydelige». For Norge er de betydelige i vårt arbeid for å nå Kyoto-forpliktelsene. Og så er det viktig at noen viser vei og går i gang med å foreta rensing av de utslippskildene man har. For Norge som har ambisjon om å være en ledende nasjon i internasjonalt klimaarbeid, er det helt avgjørende for vår troverdighet at vi gjør jobben hjemme, og det gjør vi bare hvis vi sørger for å rense utslippene fra våre gasskraftverk.

Stoltenbergs svulstige nyttårstale om månelandingsprosjektet på Mongstad var i realiteten en tildekking av at Regjeringen åpner for utsettelse av rensing på et prosjekt en hadde forpliktet seg tydelig på. Det ble snakket om at Regjeringen hadde en visjon om CO₂-rensing innen sju år. Nå vet en at Mongstad-prosjektet ikke er unikt. Det har ikke minst en artikkelserie i Bergens Tidende dokumentert. Jeg registrerer at det i St.prp. nr. 49 for 2006-2007 er en helt annen språkbruk enn den statsministeren hadde. Der snakker en om ett av flere prosjekt osv., og det er en mye riktigere tilnærming.

Jeg håper at vi i løpet av debatten i dag kan få en bekreftelse fra statsråden på at Kårstø-anlegget vil bli renset så raskt som mulig. Det ville være en god nyhet i tilfelle.

Terje Aasland (A) [14:09:53]: Jeg velger å starte med å si at jeg synes interpellanten reiser et interessant spørsmål. Det er utvilsomt slik at Regjeringen gjennom sin CO₂-ambisjon nå har fokusert på og konkretiserer viktige prosjekter knyttet til CO₂-rensing. Det gjelder både Kårstø, Mongstad, Tjeldbergodden, Hustad Marmor, som er nevnt allerede. Det er utslippsreduksjonene og forbedringene i vårt eget klimaregnskap som er det viktige. Men hele prosjektet har en tilleggsdimensjon som ikke er uten betydning, for vi har sagt og står ved at den norske satsingen skal bidra til teknologiutvikling og industrielle muligheter i Norge. Det er ingen tvil om at det skjer mye på det feltet, og at det nå er blitt iverksatt en rekke spennende prosjekter for å få til CO₂-rensing. Det er viktig, og det er bra. Det er nødvendig at alle krefter settes inn for å løse klimautfordringene. Det har vært omtalt mange ganger tidligere i dag. Mye er på gang. Mongstad-prosjektet kan gjøre at Norge går helt i front når det gjelder å få på plass teknologi som kan gjøre rensing lønnsomt på et anlegg i stor skala. Det er ambisjonen. Det er først når det blir billigere å rense CO₂-utslipp enn å kjøpe kvoter at vi vil få det gjennombruddet som trengs for å få ned utslippene av klimagasser globalt. Det er her utfordringen faktisk ligger.

Regjeringen har en visjon om at Mongstad-anlegget skal være et viktig bidrag for nettopp å nå slike mål og for å få til et gjennombrudd. Planen om CO₂-håndtering ved norske gasskraftverk er blant de mest ambisiøse prosjektene i verden. I tidsperspektiv ligger vi godt an, og vi har en god mulighet for å vinne også teknologikappløpet som går parallelt med miljøkappløpet.

Avtalen mellom staten og Statoil om CO₂-håndtering på Mongstad danner grunnlag for en målrettet organisert utvikling av teknologiske og kommersielle løsninger for håndtering av CO₂. Det tror jeg vi kan slå fast. Men skal vi ligge i front, er det helt nødvendig at vi lykkes også med teknologiutvikling. Nå er det kommet en sak til Stortinget om Mongstad, og Mongstad vil utvilsomt bli det store teknologiløpet. Å se teknologiløpet i et utvidet perspektiv fra Mongstads side i sammenheng med Kårstø, synes jeg er relevant, men det er under den soleklare forutsetning at klimaregnskapet blir ivaretatt på en positiv og god måte, og at vi samlet sett får et bedre løp for norsk teknologiutvikling, hvor vi kan se for oss konturene av at vi faktisk løser både teknologispørsmålet og kostnadsspørsmålet på en slik måte at det kan bli lønnsomt å innfase CO₂-rensing også i et globalt perspektiv. Det er ikke sikkert at et slikt løp vil bidra negativt i vårt eget klimaregnskap. Til det er det for tidlig å konkludere. Jeg synes det er viktig å vurdere det videre i et helhetlig perspektiv. Mulighetene for bedring både når det gjelder klimaregnskapet og miljøregnskapet, bør settes i fokus. Jeg føler at det er det statsråden og Regjeringen underbygger gjennom denne interpellasjonsdebatten og gjennom den håndteringen de har lagt opp til tidligere.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:13:48]: Det er nesten slik at jeg ønsker at Terje Aasland skal bli energiminister i den neste fremskrittspartiregjeringen – et meget godt innlegg. Han er den eneste som foreløpig har forstått poenget med denne interpellasjonen, etter min oppfatning.

Det er jo ingen uenighet om at CO₂-renseanlegg må utvikles før en bygger det, og alle er enige om at dette koster penger. Det er ikke det debatten har gått på, i hvert fall ikke fra min side. Det vil koste fryktelig mye penger. Fremskrittspartiets poeng er at man ikke må sløse vekk pengene i denne prosessen ved at man bygger teknologiske dinosaurer som er utdatert allerede før de står ferdig, fordi man på død og liv skal klare å innfri målsettingen om et fullskalaanlegg innen en viss dato, som er basert på et politisk kompromiss og ikke en gjennomgang sammen med teknologer og industrien. På Mongstad, som Fremskrittspartiet støtter fullt ut, har man lagt opp til dette løpet. På Kårstø gjorde man det ikke. Der var det et resultat av et politisk kompromiss, der informasjonen åpenbart var for dårlig. Dessverre viser debatten her i dag hvordan symbolpolitikken er blitt styrende i klimapolitikken, og det er ubegripelig trist.

Så klarer jeg ikke å la være å bli litt overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre sitter og gråter sine modige tårer fordi et krav som de selv ikke fikk gjennom i sin regjering, ikke blir innfridd av den sittende regjeringen.

Tore Nordtun var inne på masse klimatull, vil jeg rett og slett kalle det. Det er åpenbart at vi må ta en lengre samtale, så jeg skal ikke gå inn på det nå.

La meg bare likevel slå fast et par fakta. Rensing på Kårstø vil ikke ha noen betydning for norske forpliktelser i denne Kyoto-perioden, slik som Regjeringen har lagt opp sin politikk. I St.prp. nr. 1 understreker Regjeringen selv at Kårstø ikke vil være en del av en verdikjede. Flere tegner sin egen virkelighet og later som om Fremskrittspartiet er imot alt som heter CO₂-rensing. Det er ikke poenget. Poenget vårt er at Kårstø-prosjektet ikke er godt. Et annet poeng som jeg gjorde veldig tydelig, er at teknologiutvikling ikke var det sentrale elementet for Regjeringen i utgangspunktet. Det bekreftet også energiministeren i spørretimen 18. oktober i fjor. Når SV snakker om at Kårstø skal være et teknologiutviklingsprosjekt, har de misforstått hva Regjeringen selv har sagt. Hvis denne debatten understreker og påpeker at Regjeringen nå har snudd, at de sier at ok, vi skyver på datoer for å få et best mulig prosjekt og ser det i sammenheng med Mongstad, og hva som realiseres først, er ett fett, så lenge det blir godt og billig, så billig at andre ønsker å kjøpe det, ja da er mitt poeng med interpellasjonen oppnådd. Det som er det vesentlige her, er: Hva kan vi få til for framtiden?

La oss ta et kjapt regnestykke: Hvis en utsetter Kårstø f.eks. i sju år og regner at kvoteprisen i den tiden er 100 kr pr. tonn, og en skal rense 1 mill. tonn, vil det bety at hvis en utsetter det, koster det 700 mill. kr i kvotekjøp. Hvis en skal rense dette til 700 kr pr. tonn, bruker en 4,9 milliarder kr i den samme tiden. Hvis en da sier at ok, vi utsetter det, det blir for dyrt, har en altså 4,2 milliarder kr til å drive forskning og utvikling for. Og hvis en f.eks. kjøper dobbelt så mye kvoter som det en egentlig er forpliktet til, har en fortsatt 3,5 milliarder kr mer til å drive teknologiutvikling for, og en har akkurat det samme globale CO₂-regnskapet. Dette har ikke noe med å redusere i Norge eller ikke, men det har med å få god bruk av pengene.

Statsråd Odd Roger Enoksen [14:17:17]:I 1985 kjøpte jeg min første PC. Den var treg, den var lite energieffektiv og den bråkte noe grusomt. Den hadde dårlig skjerm, og den hadde nesten ikke lagringsplass. Skulle jeg ha ventet på å få den perfekte PC, hadde jeg fremdeles i dag ikke vært PC-bruker. Og hadde alle andre gjort det samme, ventet på den perfekte PC, hadde verden fremdeles måttet klart seg med skrivemaskin.

Det er faktisk slik at noen må tørre å ta det første skrittet. Det koster, det innebærer risiko, men noen må faktisk gjøre det. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet står alene i denne saken. Jeg har faktisk lyst til å takke Høyre for et særdeles konstruktivt innlegg. Derimot må jeg si at jeg slutter aldri å forundre meg over Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken. Begge disse partiene hadde alle muligheter til å gjøre noe i fire år i regjering. Ja, det er riktig at det var regjeringen Stoltenberg som gav konsesjon til Kårstø, Kollsnes og Skogn, men det var altså regjeringen Bondevik II som fire år etterpå hadde mulighet til å sette i gang et arbeid for å identifisere verdikjeden for å få til rensing på disse anleggene. Det var den samme regjeringen som hadde mulighet til å stille krav til CO₂-håndtering på Melkøya da man innvilget gasskraftkonsesjon i forbindelse med Snøhvit. Ingenting ble gjort. Og når disse to partiene oppfører seg slik de gjør i dag, må jeg si at jeg aldri slutter å la meg forundre over holdningene til disse to partiene.

Det er definitivt ikke slik at Kårstø er skutt ut i det blå. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er vi for det første i ferd med å inngå kontrakt med prosjektleder for etablering av fangstanlegget. Det innebærer at arbeidet skal gå. Planleggingen av arbeidet for transport er altså gjort ut fra følgende, som jeg sa: Det skal kunne håndteres 100 000 tonn CO₂ fra Mongstad i oktober 2010, og CO₂-volum fra Kårstø skal kunne transporteres fra årsskiftet 2011/2012. Planleggingen går altså ut fra det som ligger til grunn i NVE-rapporten på alle disse områdene.

Line Henriette Holten Hjemdal sa at renseanlegg av dette format er hyllevare rundt omkring i verden. Det er definitivt ikke tilfellet. Det er aldri bygd renseanlegg av den størrelse vi her snakker om. Det er bygd renseanlegg som har en tiendedel av denne størrelsen, men det er altså det som skal til for å kvalifisere et prosjekt som det vi her snakker om.

Så ble jeg også spurt om hvorvidt en utsettelse fra 2009 til 2011/2012 – som ikke er gjort ut fra at Regjeringen ønsker å utsette dette, men fordi det ikke er mulig å få det tidligere – vil føre til høyere utslipp. Nei, Regjeringen har til hensikt å kjøpe kvoter for et tilsvarende utslipp som gasskraftverket har i denne perioden. Det vil ikke føre til økte utslipp, nettopp fordi vi også har til hensikt å bruke Kyoto-mekanismene for å holde utslippene på et lavt nivå og innfri de løfter vi har gitt.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 4 over.