Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:21:38]:(ordfører for saken): Representantforslaget fra representantene Harald T. Nesvik, Bård Hoksrud, Vigdis Giltun og Jan-Henrik Fredriksen handler om å opprette en egen ombudsordning for psykisk utviklingshemmede, og at ombudsordningen skal ha reell innflytelse og nødvendige sanksjonsmuligheter overfor tjenesteyteren. Det er altså et todelt forslag: å opprette et ombud, og at dette ombudet skal ha en myndighet utover det andre ombud har i dag. Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall – flertallet består av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mens mindretallet består av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

En samlet komite understreker at det er uakseptabelt dersom mennesker med psykisk utviklingshemning ikke får et kommunalt tjenestetilbud som ivaretar den enkeltes behov på en god og tilfredsstillende måte.

Ansvarsreformen fra 1991, for mennesker med psykisk utviklingshemning, gav kommunene det hele og fulle ansvaret for tjenester til mennesker med utviklingshemning, i samsvar med gjeldende oppgavefordeling mellom kommune, fylkeskommune og stat, og en nødvendig kvalitetsheving for denne gruppe mennesker startet. Det var en helt nødvendig kvalitetsheving på tjenestene.

Flertallet går imot at det skal opprettes et eget ombud for psykisk utviklingshemmede. Vi understreker at tjenestene som gis etter enkeltvedtak, gjøres ut fra bistandsbehov og ikke etter spesielle diagnoser. Derfor mener vi at Regjeringens forslag i St.meld. nr. 25 for 2005-2006 om å utvide pasientombudsordningen til også å gjelde brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester, vil sikre at mennesker med psykisk utvikingshemning vil få en talsperson som kan ivareta den enkeltes interesser.

Samtidig ber vi departementet i arbeidet med utvidelse av pasientombudsordningen til også å gjelde brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester, om å ha oppmerksomheten særlig rettet mot grupper av mennesker som ikke er i stand til å gi uttrykk for sine egne tjenestebehov. Samtidig ber vi Regjeringen evaluere ordningen etter tre år.

Samtidig går flertallet imot at en ombudsordning skal ha sanksjonsmuligheter, for det mener vi ligger utenfor ombudstanken, nemlig det å være en talsperson, en som kan føre en sak for en annen.

Flertallet foreslår at tilrådingen vedlegges protokollen.

Dag Ole Teigen (A) [14:26:13]: En samlet komite er enig om at det er uakseptabelt dersom mennesker med psykisk utviklingshemning ikke får et tjenestetilbud i kommunene som ivaretar individuelle behov på en god måte.

I 1991 startet en nødvendig kvalitetsheving ved reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, der særomsorgen ble avviklet og kommunene fikk det fulle ansvaret for tjenester til mennesker med utviklingshemning. Det handlet om å se hele mennesket. Som alle andre skal også utviklingshemmede få hjelpen der de er og der de bor – i sin egen kommune.

Alle har rett til levekår som legger til rette for utvikling, selvstendiggjøring og deltagelse under så normaliserte betingelser som mulig ut fra hver enkelts forutsetninger.

Det er flere virkemidler som kan bidra til at mennesker med psykisk utviklingshemning vil kunne få et godt tjenestetilbud, bl.a. individuell plan og ansvarsgrupper rundt den enkelte. Kompetanseutvikling, samarbeid på tvers av de forskjellige instansene, gode internkontroll-, dokumentasjons- og rapporteringsrutiner samt tilsyn med kommunene vil kunne sikre både omfang og kvalitet på tjenestene for den enkelte tjenestemottaker.

Flertallet i komiteen, deriblant regjeringspartiene, understreker – som saksordfører redegjorde for – at tjenestene som gis etter enkeltvedtak, gjøres ut fra bistandsbehov og ikke etter diagnose. Derfor går vi ikke inn for at det skal opprettes et eget ombud for en spesiell diagnosegruppe.

I omsorgsmeldingen foreslår Regjeringen å utvide pasientombudsordningen til også å gjelde brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Flertallet i komiteen mener dette vil sikre at også mennesker med psykisk utviklingshemning vil få en talsperson som kan ivareta den enkeltes interesser når en opplever at det kommunale tjenestetilbudet ikke er godt nok.

De nye ombudene må bistå alle med å ivareta sine interesser i helse- og omsorgstjenesten, uavhengig av årsaken til hjelpebehovet. Men det er viktig at ombudene arbeider aktivt for å bistå dem som ikke selv har ressurser til å kontakte ombudet, herunder enkelte mennesker med psykisk utviklingshemning og deres familier.

Psykisk utviklingshemmede skal behandles som likeverdige borgere og gis de rettigheter som følger av norsk lov og politiske vedtak, herunder klageadgang til bl.a. fylkesmannen og Sivilombudsmannen.

Fylkesmannen og Helsetilsynet i fylket har i kraft av å være tilsynsorgan myndighet til å pålegge kommunene å rette opp forhold som er brudd på lovgivningen, og omgjøre enkeltvedtak.

Jeg har forståelse for at begrepet «pasientombudsordningen» kan virke ekskluderende. Slik bør det ikke være, og kanskje må et navneskifte vurderes etter utvidelsen av ordningen. Samtidig er pasientombudet et innarbeidet navn som mange kjenner til.

Til slutt vil jeg understreke at flertallet i komiteen ber departementet i arbeidet med utvidelse av pasientombudsordningen om å ha oppmerksomheten særlig rettet mot grupper av mennesker som ikke er i stand ti å gi uttrykk for egne tjenestebehov, og vi ber Regjeringen evaluere ordningen etter tre år og melde tilbake til Stortinget på egnet måte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:29:39]:(komiteens leder): Sjelden har jeg vært så skuffet over ikke å få gjennomslag for et forslag i denne salen som det jeg er i dag, rett og slett fordi vi her hadde kunnet gripe fatt i en problemstilling som er viktig. Mange personer med psykisk utviklingshemning og pårørende møter daglig problemer i sitt møte med det offentlige. Det gjelder på boligfronten, i skolehverdagen, i forbindelse med fritidssysler og andre ting som man ønsker og må ha et tilrettelagt tilbud for.

Dette er ikke en tenkt situasjon. Dette er hverdagen for veldig mange der ute, og det er hverdagen for en gruppe mennesker som i utgangspunktet har det vanskelig. Det siste vi da trenger, er å klassifisere disse personene som pasienter, men det er det man faktisk gjør i debatten her i dag. Pasienter blir også disse personene idet de får en sykdom som gjør at de skal ha hjelp fra helsevesenet. Det er da man blir pasient.

Jeg hadde forhåpninger om at man nå kunne ta ett steg videre for å kunne hjelpe denne gruppen mennesker, for jeg synes man nå tilstrekkelig lenge har møtt motbør. Ja, det er faktisk blitt slik at dersom man har ressurssterke pårørende, kan man kjempe og kjempe for kanskje til slutt å få på plass et skikkelig opplegg. Men hva gjør vi med alle dem som ikke har ressurssterke pårørende? Jo, de kan selvfølgelig klage på enkeltvedtakene, klage de vedtakene som er gjort i kommunen, inn til fylkesmannen. Veldig ofte overprøver fylkesmannen kommunens vedtak for nettopp å prøve å imøtekomme de behovene som er der. Men fylkesmannen har ingen sanksjonsmyndighet overfor kommunen, så hvis kommunen ikke vil rette opp vedtaket, er det nettopp de psykisk utviklingshemmede og deres tilbud som blir rammet.

Videre påpeker flertallet at man skal utvide dagens pasientombudsordning til også å gjelde kommunale tjenester. Ja, det er bra det. Men dessverre kommer vi nok en gang til å se at nettopp denne gruppen kommer til å bli taperne i systemet igjen, for dette er ikke en av de store pasientgruppene som har sine store organisasjoner til å kjempe sin sak. Dette er en gruppe som har slitt i en rekke år, og som har behov for en ny og spesiell ordning, og da en egen ombudsordning som kan gripe inn der det helt åpenbart er brudd på retten til de hjelpetiltakene som denne gruppen skal ha. Da holder det ikke å ta til orde for at man skal innlemmes i det store systemet som nå skal utvikles. Jeg tror ikke det er mange i denne sal som tror at når vi skal utvide ordningen, kommer det til å være en masse nye personer i det systemet som skal jobbe med disse sakene, og som da kan gå inn i enkeltsakene, i sakene til hver enkelt som blir rammet. Nei, det kommer dessverre til å bli et ansvarsområde som alle de som jobber med de sakene i dag, med en viss utvidelse, selvfølgelig, kommer til å jobbe med. Men det kommer veldig ofte – i hvert fall frykter jeg det – til å bli slik at de som har de store, tunge organisasjonene i ryggen, er de som kommer til å bli vinnerne nok en gang.

Det er fortsatt en mulighet for denne sal til å snu. Det er fortsatt mulig å stemme for dette forslaget, som vil kunne hjelpe veldig mange til å få en bedre hverdag, til å kunne få sikret botilbudet sitt, skoletilbudet sitt, kulturtilbudet sitt og det øvrige fritidstilbudet.

Jeg tar herved opp det forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som er tatt inn i innstillingen. Så håper jeg inderlig at denne salen kan snu og stemme for det, slik at det blir flertall.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:35:09]: Det er ingen tvil om at mange utviklingshemmede og deres nærmeste opplever brudd på lovbestemte rettigheter i helse- og sosiallovgivningen. Helsetilsynet påpekte senest i går at det foregår ulovlig bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede i mange kommuner. Dette er noe av det mest integritetskrenkende et menneske kan oppleve, og det er forstemmende at dette rammer noen av de mest sårbare menneskene i vårt samfunn. Høyre gikk i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2006-2007 inn for at det må gjennomføres særskilte kompetansetiltak i omsorgstjenesten for å begrense bruk av tvang og makt. Når vi nå går inn for dette på nytt i forbindelse med omsorgsmeldingen, regner jeg med en enstemmig og uforbeholden tilslutning til dette tiltaket fra komiteen.

Brudd på lovbestemte rettigheter er et gjennomgående problem for mange som har behov for helse- og omsorgstjenester. Men spørsmålet er ikke om man ønsker en bedre rettssikkerhet for mennesker med utviklingshemning og andre, men hvorvidt man mener særombud er den riktige veien å gå for å oppnå dette.

Mange mennesker har et særlig behov for bistand til å hevde sine interesser. Mange vil med rette hevde at både rusmiddelavhengige, psykisk syke, funksjonshemmede og andre trenger egne ombud for å ivareta nettopp deres interesser. Det er imidlertid ikke sikkert at en slik oppsplitting i ulike særombud gir et bedre tilbud. Det kan også være betenkelig å opprette egne ombud basert på diagnose, fordi det bidrar til å sette mennesker i en bås basert på en antagelse om at de er like.

Fremskrittspartiet framholder i sitt forslag at det er nedverdigende å henvise utviklingshemmede til pasientombudene. Men all den tid forslaget tar utgangspunkt i behovet for å bedre rettssikkerheten i forhold til helse- og sosialtjenesten, er det naturlig å henvise til pasientombudene som har denne rollen i forhold til alle andre som trenger slike tjenester, uavhengig av diagnose og funksjonsnivå. Jeg konstaterer at Landsforbundet for Utviklingshemmede mener at utviklingshemmede bør omfattes av de samme rettigheter som andre, og at de således ikke stiller seg bak forslaget om et eget ombud for den gruppen de representerer.

Slik Høyre ser det, er det svært positivt at pasientombudenes rolle utvides til også å omfatte kommunale helse- og omsorgstjenester. I Oslo kommune har man lenge hatt et eget sosialombud, som har gjort et viktig arbeid med å bistå mennesker som er avhengige av den kommunale helse- og sosialtjenesten. Vi mener at en styrket ordning med pasientombud vil bidra til at også utviklingshemmede og deres pårørende får bedre bistand til å ivareta sine interesser overfor offentlige myndigheter. Samtidig vil vi gå inn for at ordningen bør evalueres etter tre år, og jeg vil her utfordre statsråden til å kommentere nettopp dette.

Det er allerede slik at tilsynsmyndighetene kan pålegge kommunene å rette opp brudd på lovgivningen, både i enkeltsaker og gjennom systemtilsyn. Dessuten er det et grunnleggende prinsipp at folkevalgte i kommunen står til ansvar for tjenestetilbudet gjennom valg. Det er derfor grunnleggende udemokratisk, slik vi ser det, at et ombud som verken kan innsettes eller avsettes av folket, skal kunne overprøve de folkevalgtes beslutninger. Fra Høyres side kan vi ikke være enig med Fremskrittspartiet i at f.eks. Oslos pasientombud, Peter Hjort, som er et utmerket ombud, skulle kunne pålegge Oslos valgte sosialbyråd, Sylvi Listhaug, å gjennomføre et politisk vedtak. Ombudets rolle må være å bistå mennesker i enkeltsaker og rette søkelyset mot generelle problemer ved systemet. De folkevalgte har og må ta ansvaret for tjenestetilbudet.

Vi bør alle oppfordre våre partifeller rundt om i alle kommuner til å sette søkelyset nettopp på rettssikkerheten for mennesker som trenger det offentliges bistand i hverdagen. Målet må være at ombudene sammen med tilsynsmyndighetene og folkevalgte i kommunene, sørger for at alle får nødvendig bistand, nødvendig støtte og avlastning til å klare seg i hverdagen og leve et meningsfylt liv i fellesskap med andre.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:39:48]: Jeg har lyst til å starte med å gi forslagsstillerne ros fordi de bidrar til å sette søkelyset på en gruppe mennesker som er både sårbare og utsatte. FO, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, sier i en ny kongressuttalelse at det nå, 15 år etter ansvarsreformen, er grunn til å være bekymret for kvaliteten på tjenestene til denne gruppa. De er særlig opptatt av at mange utviklingshemmede lever i passivitet og ensomhet, og de hevder at mange har mistet eller fått endret sitt dagtilbud på grunn av innsparinger i kommunene.

Under forrige regjering var kommunene de store taperne. Dette har vi snudd. Men det betyr ikke automatisk at akkurat denne gruppa vil få det tilbudet de skal ha. Derfor må vi gjøre en jobb fra Stortingets side, og statsråden må gjøre hva hun kan for å belyse forholdene for utviklingshemmede.

Som en samlet komite påpeker, er det flere virkemidler som kan bidra til at mennesker med psykisk utviklingshemning vil kunne få et godt tjenestetilbud, bl.a. individuell plan og ansvarsgrupper.

Kompetanseutvikling, samarbeid på tvers av de forskjellige instansene, gode internkontroll-, dokumentasjons- og rapporteringsrutiner og tilsyn med kommunene vil kunne sikre både omfang og kvalitet på velferden.

Når det gjelder det konkrete forslaget om å opprette et eget ombud for psykisk utviklingshemmede, har vi vurdert det slik at det er mer fornuftig å legge dette ansvaret under den utvidede pasientombudsordninga, som Regjeringa kommer til å foreslå i nærmeste framtid.

Vi vil be departementet i arbeidet med denne utvidelsen om særlig å ha oppmerksomhet rettet mot grupper av mennesker som ikke er i stand til å gi uttrykk for sine egne tjenestebehov. Vi vil også at Regjeringa skal evaluere den utvidede pasientombudsordninga etter tre år og melde tilbake til Stortinget. Men vi støtter ikke et forslag der ombudsordninga får sanksjonsmuligheter, og vi ønsker ikke egne ombud basert på diagnose eller tilstand. De nye ombudene må bistå alle med å ivareta sine interesser i helse- og omsorgstjenesten, uavhengig av årsakene til hjelpebehovet. Det er likevel viktig at ombudene arbeider aktivt for å bistå dem som ikke sjøl har ressurser til å kontakte ombudet, bl.a. enkelte mennesker med psykisk utviklingshemning og deres familier.

Så har fylkesmannen og Helsetilsynet i fylket, i kraft av å være tilsynsorgan, mulighet til å pålegge kommunene å rette opp forhold som er brudd på lovgivninga, og omgjøre enkeltvedtak.

Vi har et ansvar framover alle sammen, alle partiene, for å få de nye ombudene til å fungere bra også for denne gruppa. Jeg tror at komiteen kommer til å være aktiv med å belyse forholdene for mennesker med psykisk utviklingshemning, som trenger dette spesielt.

Laila Dåvøy (KrF) [14:42:57]: Hvert år velger Statens helsetilsyn noen spesielle områder som det særlig skal drive tilsyn med, fordi det er av stor betydning for enkeltmenneskers rettssikkerhet, der sannsynligheten for svikt er stor, der konsekvensene for svikt for brukerne og pasienter er alvorlige, eller der brukere ikke selv kan forventes å ivareta egne interesser.

Både i 2005 og 2006 fokuserte Statens helsetilsyn spesielt på bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Rapporter fra disse tilsynene viser at tjenester til mennesker med psykisk utviklingshemning ikke er gode nok. Det skjer omsorgssvikt og lovbrudd.

I 2006, som vi fikk høre i går, var det flere kommuner som ikke gav tjenester på et forsvarlig nivå. Tilsynet var særlig rettet mot kommuner som ikke hadde fattet vedtak og/eller sendt meldinger om bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede. Det kom fram bruk av tvang og makt overfor flere brukere uten at kommunen hadde fattet vedtak om bruk av tvang og makt. Det var i enkelte saker ikke utprøvd alternative tiltak før en benyttet tiltak som innebar nettopp bruk av tvang og makt.

Videre kom det fram at til tross for vedtak om støttekontakt var ikke vedtaket satt i verk. Dersom en bruker fikk økt sitt tilbud, fikk andre redusert sitt tilbud uten at det var vurdert at vedkommende hadde mindre behov for hjelp. Det var ikke sikret tilstrekkelig opplæring av alle som skulle jobbe med mennesker med psykisk utviklingshemning. Blant annet manglet flere kunnskap om når det er lov å bruke tvang, og de manglet veiledning i hvordan den enkelte bruker skulle få hjelp.

Videre vet vi, og det har vi hørt før, at pårørende klager til fylkesmannen, og at fylkesmannen pålegger kommunene å rydde opp uten at noe skjer, fordi, som representanten Nesvik var inne på, fylkesmannen ikke har noen sanksjonsmuligheter.

Femten år etter at institusjonene for psykisk utviklingshemmede ble lagt ned, er det behov for å sette søkelyset på rettssikkerheten og levekårene. Det trengs en bred og grundig gjennomgang av alle sider ved livet til utviklingshemmede. Hvilken kvalitet er det på de tjenester som gis, når vi vet at halvparten av dem som jobber med psykisk utviklingshemmede, faktisk er ufaglærte?

Kristelig Folkeparti ønsker å få økt kvaliteten på tjenestene med flere faglærte, og vi ønsker at det må bli større tverrfaglighet i kommunene, bl.a. med flere vernepleiere. Vi har vært i tvil om hvor vi skulle havne i forhold til dette forslaget fra Fremskrittspartiet, men er kommet til at vi ønsker å støtte forslaget.

Rapportene fra Statens helsetilsyn viser at til tross for tilsyn i flere år har det ikke blitt gjort nok for å sikre forsvarlige tjenester. Det er òg årsaken til at vi støtter forslaget om å opprette ombud.

Før vi skulle tatt stilling til dette, ville Kristelig Folkeparti og jeg primært ha ønsket en kartlegging av rettssikkerheten og levekårene for psykisk utviklingshemmede for å finne ut hvilken ombudsordning som burde opprettes for mennesker med psykisk utviklingshemning, for vi har jo flere ombud i dag. Noen har faktisk sanksjonsmuligheter og andre ikke. Det er altså varierende hvilke sanksjonsmuligheter man har, og når vi har en situasjon der heller ikke fylkesmannen har muligheten til dette, er jeg dypt bekymret. Vi får ikke en slik kartlegging, som òg representanten Inga Marte Thorkildsen sier hun ville ønske. Hun sier at vi er nødt til å belyse situasjonen sterkere. Det sa statsråden nei til. Derfor, når dette ikke kommer, føler jeg sterkt at det eneste riktige nå er umiddelbart å sikre denne gruppen forsvarlige tjenester gjennom et eget ombud. Det er viktig at det finnes et organ som særlig fokuserer på at deres rettigheter blir ivaretatt.

Vi vet at mange pårørende er svært slitne etter å ha kjempet for at deres barn skal ha det trygt og godt. Også for dem vil det akkurat nå være en ekstra trygghet med et eget ombud som kjemper for verdige tjenester. Jeg vil gjerne vise til den rykende ferske tilsynsrapporten fra Statens helsetilsyn.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:47:48]: Venstre vil på prinsipielt grunnlag peike på at det ikkje må gå inflasjon i oppretting av statlege ombod. Ivaretaking av ulike samfunnsinteresser og einskildpersonar sine interesser er grunnleggjande eit politisk spørsmål og ikkje minst eit politisk ansvar. Vi meiner at politikarane skal vere folket og individa sine ombod, og dei må ta dette ansvaret, spesielt for menneske som treng fellesskapet sine årvakne auge meir enn dei fleste, og forvaltninga skal ha ansvar og plikt til å følgje opp vedteken politikk.

Vi i Venstre meiner at det ikkje nødvendigvis er ein fordel å byråkratisere eller statleggjere ombodsrolla. Det kan snarare bidra til å forkludre så vel politisk som forvaltningsmessig ansvar for alle menneske samt rollefordelinga mellom det offentlege og det sivile samfunnet.

Psykisk utviklingshemma er heller inga einsarta gruppe, og det er ikkje sikkert at alle vil vere tente med at deira interesser blir plasserte hos ein statstilsett talsperson. Statlege ombod kan eller skal ikkje erstatte politikken. Utan ei prinsipiell og restriktiv haldning kan ein risikere å få eit uavgrensa tal ombod som kiler seg inn mellom det sivile samfunnet og staten på ein uryddig og etter vår meining uheldig måte. Vi kan rett og slett risikere at omboda blir ei sovepute for politikarane, og at vi – politikarane – får høve til å skyve ansvaret over på andre, altså frå oss sjølve som absolutt skal ha ansvaret.

Venstre er oppteke av at psykisk utviklingshemma skal få ei styrkt og meir verdig stilling i samfunnet. Vi trur likevel ikkje at eit eige ombod er rette vegen å gå.

Eg vil til slutt vise til fråsegna frå Norsk Forbund for Utviklingshemmede av 7. desember 2006, og eg seier meg heilt einig i at psykisk utviklingshemma skal behandlast som likeverdige borgarar og gjevast rettane som følgjer av norsk lov og politiske vedtak, og sjølvsagt her medrekna høve til å klage til fylkesmannen, Sivilombodsmannen med fleire.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [14:50:36]: Jeg vil så tydelig jeg kan, understreke at det er helt uakseptabelt når tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning svikter, og når rettssikkerheten ikke blir ivaretatt. Ombudsordninger kan være et av flere viktige tiltak for å motvirke slik svikt. Jeg er derfor glad for at Stortinget er opptatt av spørsmålet om ombud.

Som kjent vedtok Stortinget i 1987 å avvikle det særskilte Helsevern for psykisk utviklingshemmede. Vi vet alle sammen at den avviklinga innebar at tjenester til mennesker med psykisk utviklingshemning heretter skulle gis av det ordinære hjelpeapparatet, og at tjenester og tiltak skulle gis i tilknytning til lokalmiljøet. Lokal tilknytning ble sett på som en viktig forutsetning for at mennesker med utviklingshemning skulle bli oppfattet som fullverdige medlemmer av samfunnet, og for at de sjøl skulle oppfatte seg som fullverdige samfunnsmedlemmer, hvilket de selvfølgelig er.

Disse prinsippene står vi fast ved. Komiteens flertall er opptatt av at utviklingshemmede skal få en styrket og verdig stilling i samfunnet, men tror ikke at et eget ombud er veien å gå. Det er jeg enig i.

Jeg mener imidlertid at det er særdeles viktig å få på plass ombudsordninger som omfatter helse- og omsorgstjenestene i kommunene, slik flere talere har vært inne på. I omsorgsmeldinga som ble lagt fram i høst, har Regjeringa varslet, som kjent, at vårt arbeid med å utvide pasientombudsordninga, som i dag bare gjelder innenfor spesialisthelsetjenesten, snart skal bli satt i verk. Vi skal sørge for at ombudsordninga også skal omfatte brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Jeg har tidligere også gjort rede for dette i et brev til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. En utvidet pasientombudsordning vil også ha ansvar for mennesker med utviklingshemning. Det skal gjelde både helsetjenester og praktisk bistand i kommunene.

Den utvidede pasientombudsordninga skal favne bredt. Den skal omfatte helsetjenester der utviklingshemmede så vel som andre innbyggere i kommunen er inkludert i egenskap av å være pasienter, men ombudsordninga skal også omfatte brukere av sosiale tjenester som f.eks. avlastning, hjemmehjelp, brukerstyrt personlig assistanse og omsorgslønn. I den sammenheng vet vi alle sammen at vi ikke prater om pasienter. Hvis Stortinget slutter seg til dette forslaget, vil jeg med det første sende ut et høringsnotat med tilråding om å utvide pasientombudsordninga til å gjelde den kommunale helsetjenesten og tjenestedelen av sosialtjenesteloven. Jeg vil i så fall legge vekt på at ombudene i særlig grad skal ha oppmerksomhet mot grupper som ikke er i stand til å uttrykke egne tjenestebehov. Det gjelder f.eks. en del mennesker med utviklingshemning.

Jeg vil også understreke at det ikke er nok i seg sjøl å utvide ombudsordninga. Det beste er selvfølgelig at brukere og pasienter ikke har behov for å gå til ombudet med en sak. Med det mener jeg at vi skal legge stor vekt på – og det er faktisk det viktigste – å utvikle både omfanget av og kvaliteten på tjenestene i kommunene. Det har vi også beskrevet i omsorgsmeldinga. I Nasjonal helseplan har vi lagt rammer for det videre arbeidet med å utvikle en god tjeneste.

Sosial- og helsedirektoratet kommer snart med en rapport der de oppsummerer kunnskap om tjenestetilbudet, om rettssikkerheten og om levekårene for personer med utviklingshemning. Jeg ser fram til å få denne rapporten. Jeg regner med at den blir nyttig for Regjeringas arbeid på en rekke områder. Vi vil gjerne bruke resultater fra rapporten i den videre prosessen med å utvide pasientombudsordninga. Vi vil selvfølgelig også bruke den i Regjeringas oppfølging av utredninga om vergemål, som kom i 2004. Det er et arbeid som ledes av justisministeren. Til høsten vil Statens råd for funksjonshemmede arrangere et høringsmøte der vi skal drøfte rapporten fra Sosial- og helsedirektoratet. Jeg vil også legge vekt på å følge opp den tilsynsrapporten som nylig har kommet fra Statens helsetilsyn.

Jeg opplever det slik at vi alle har et felles mål om at mennesker med psykisk utviklingshemning skal sikres gode og trygge helse- og omsorgstjenester, og at de skal få en styrket stilling i samfunnet vårt. Jeg mener at det viktigste er å styrke det tilbudet vi gir, men at den beste løsning når det gjelder en ombudsordning, er å utvide pasientombudsordninga. Da får vi i så fall en ombudsordning som omfatter helse- og omsorgstjenestene i kommunene, og som omfatter alle innbyggerne. Jeg vil, som sagt, legge vekt på at den nye ombudsordninga i særlig grad har oppmerksomhet mot grupper som sjøl kanskje ikke alltid greier å uttrykke de behov de har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:55:49]:Jeg tviler ikke på statsrådens intensjon og ønske om å gjøre hverdagen best mulig. Det er ikke det denne saken dreier seg om, for jeg er overbevist om at statsråden tenker på dette hver eneste dag. Saken dreier seg om hvordan vi best mulig skal klare å få til at nettopp også denne gruppen får den hjelpen den har behov for.

Flertallet er inne på at denne gruppen skal omfattes av utvidelsen av nåværende pasientombudsordning. Da er spørsmålene mine til statsråden: Hvor bredt har man da tenkt at ordningen skal favne? Hvor stort har man tenkt å bygge ut ordningen i forhold til ressurser og antall årsverk? Hvor mange kommuner skal dette gjelde? Skal det være en ordning i hver kommune? Skal det være et samarbeid mellom flere kommuner? Hvilket nivå snakker vi om? Her forsvarer man seg med at man skal utvide nåværende pasientombudsordning til også å gjelde helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Da må vi få vite i hvor stort omfang dette vil være, og når vi kan forvente at ordningen er på plass.

Statsråd Sylvia Brustad [14:56:57]: Dersom Stortinget slutter seg til forslaget, legger Regjeringa opp til at ordninga skal omfatte alle brukere i den kommunale helse- og sosialtjenesten – både pasienter og, som jeg sa, denne gruppa og en del andre grupper når det også gjelder spørsmålet om praktisk bistand. Hvordan dette skal organiseres i kommunene, om det skal være en ordning i hver kommune, eller om noen av de minste kommunene skal ha en felles, skal jeg ikke være helt bastant på, men Regjeringas ønske er at vi skal greie å sikre at den favner breiere enn i dag.

Hvis Stortinget slutter seg til dette gjennom behandlinga av omsorgsmeldinga, som jeg vet Stortinget er i sluttfasen av, har Regjeringa til hensikt å sende dette på høring så fort som mulig for å høre hva folk mener om dette før vi fremmer et endelig forslag. Men vi skal ikke forsinke den prosessen.

Laila Dåvøy (KrF) [14:57:58]: Jeg vil igjen vise til den ferske tilsynsrapporten som vi hørte om i media i går. Jeg mener at den viser en veldig negativ utvikling, og at vi virkelig burde ha tatt et krafttak umiddelbart. Igjen er jeg veldig lei meg for at Regjeringen ikke vil foreta en kartlegging, der man virkelig hadde sett på rettssikkerheten bl.a. for psykisk utviklingshemmede.

Mitt spørsmål til statsråden går på sanksjoner. Vi vet at mange kommuner fatter vedtak som kanskje er ufullstendige. Vi hører om at mange kommuner ikke fatter vedtak i det hele tatt. Mange psykisk utviklingshemmede har faktisk fått medhold i klagene sine via fylkesmannen. Når vi nå går i retning av å få et ombud for alle, er mitt spørsmål: Kan statsråden tenke seg å vurdere en sanksjonsmulighet for det nye ombudet når det gjelder en del tiltak for psykisk utviklingshemmede, eventuelt at fylkesmannen i enkelte tilfeller får utvidet sine sanksjonsmuligheter til også å gjelde denne gruppen?

Statsråd Sylvia Brustad [14:59:07]: Jeg tar rapporten fra Helsetilsynet på meget stort alvor. Det betyr at jeg er helt enig både med representanten Dåvøy og andre som har påpekt at vi kan lese om en del uakseptable ting i den rapporten. Det er det ingen tvil om. Det akter jeg å forsøke å gjøre noe med. Når vi nå får rapporten, kommer vi til å gå gjennom den på en skikkelig måte og foreslå hvordan vi skal følge den opp, for å prøve å hindre at slikt skjer i så stor grad i tida framover.

Jeg vil også orientere Stortinget om at i år vil tvangsbestemmelsen overfor psykisk utviklingshemmede etter sosialtjenesteloven bli evaluert. Det er ett svar på det som også tilsynsrapporten avdekker. Det at vi også er åpne for å evaluere ombudsordninga etter en tid, er et annet svar. Jeg vil ikke over bordet her i salen svare konkret på det representanten tar opp når det gjelder sanksjoner, men jeg er innstilt på at vi må gjøre det vi kan for å bedre situasjonen. Vi sender nå forslaget vårt om å utvide pasientombudsordninga ut på høring, og så får vi høre hvilke innspill som kommer, før Regjeringa endelig konkluderer. Men jeg hører jo hva som blir sagt.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:00:24]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, er vi positive til at pasientombudenes rolle utvides til også å omfatte kommunale helse- og omsorgstjenester.

Jeg hadde et lite spørsmål om evaluering i mitt innlegg. Når denne ordningen kommer på plass, tror jeg det er veldig viktig for oss som har vært i tvil om hvilken ordning man skal legge seg på, at det blir en grundig evaluering av den nye ordningen. Jeg vil be statsråden kommentere det.

Statsråd Sylvia Brustad [15:00:58]: Jeg kan bekrefte at jeg har ingenting imot å evaluere denne ordninga. Snarere tvert imot: Jeg tror det er meget riktig å gjøre det etter ei viss tid – gjerne tre år, hvis det er ønske om det fra Stortinget. For vi må jo hele tida passe på at de ting vi setter i verk, faktisk fungerer i virkeligheten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunn Olsen (A) [15:01:37]: Det er ikke ofte Stortinget får anledning til å diskutere forholdene for psykisk utviklingshemmede. I likhet med representanten Thorkildsen synes jeg det er veldig bra at vi får det på den politiske dagsordenen innimellom, og sånn sett kan det være relevant å diskutere ombud. Jeg håper vi får flere anledninger til å diskutere omsorg for psykisk utviklingshemmede i tida framover.

Jeg synes det er grunn til å minne hverandre om at psykisk utviklingshemmede ikke er en ensartet gruppe, men en svært sammensatt gruppe med barn, med unge, med voksne og med noen gamle – med sammensatte behov og ulike lidelser, som oss uten psykisk utviklingshemning.

Selvfølgelig er det helt uakseptabelt med brudd på lovbestemmelser i lov om sosiale tjenester, også overfor psykisk utviklingshemmede. Men jeg har ingen tro på at det er et ombud som avgjør om den psykisk utviklingshemmede skal få et godt og verdig tilbud. Det handler i veldig stor grad om respekt og om vilje til å følge opp de gode intensjonene som en gang ble lagt i omsorgsreformen, den gangen særomsorgen ble avviklet.

Da er det, som flere har vært inne på, svært viktig og kanskje ganske avgjørende at vi har en god kommuneøkonomi, for å gi psykisk utviklingshemmede det gode liv ute i den kommunen de bor. Det er det ikke alle som har. Det er ganske store ulikheter ute i kommunene, og det handler også i stor grad om politiske prioriteringer. Jeg er redd for stigmatisering, jeg er redd for synliggjøring mer enn inkludering. Det var ikke det som lå i reformen at vi skulle gjøre, det var ikke det som var Stortingets intensjoner den gangen reformen ble vedtatt. Derfor er iallfall jeg veldig opptatt av at psykisk utviklingshemmede må henvises til pasientombudet, som andre pasienter, fordi, som også flere har vært inne på, de er rammet av de samme somatiske lidelsene som oss andre. Jeg føler meg veldig trygg på at statsråden nå vil følge den utviklingen nøye, og jeg er ganske tilfreds med det statsråden har gitt uttrykk for i denne saken.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [15:04:30]:Jeg tror vi må ta med oss litt historie i forhold til hvorfor vi faktisk diskuterer denne saken i Stortinget i dag. Hele grunnen til at vi har en debatt om det, er nettopp at vi har hatt et tjenestetilbud som helt klart sviktet. Hvorfor diskuterer vi i dag en ombudsordning? Jo, det er nettopp på grunn av et tjenestetilbud som ikke har holdt mål, og det har vært et opprop blant pårørende til psykisk utviklingshemmede, som har forlangt å få en bedre hverdag. Det er tross alt de svakeste vi snakker om i denne saken.

Selvfølgelig er det ikke slik at en ombudsordning alene vil ordne opp i alle problemer relatert til psykisk utviklingshemmede. Alle vet at det ikke er tilfellet, men vi vet også at dette ville kunne ha hjulpet et skritt eller to på veien.

Jeg synes det blir litt meningsløst at man bruker individuell plan som en unnskyldning for dagens system, når man vet at i de årene som individuell plan har vært vedtatt som lov, har dette omtrent ikke fungert i en eneste kommune. Når man velger en kurs videre der ingen skal ha sanksjonsmuligheter når det helt klart blir begått brudd på tjenestetilbudet, sitter man med et verktøy som man ikke kan bruke. Når det er snakk om at en ombudsordning kan bli en sovepute for politikerne, så vil jeg heller velge å ordlegge meg motsatt: Det er dagens system som er blitt en sovepute, for dagens system fungerer ikke. Hadde dagens system fungert, hadde vi ikke hatt denne diskusjonen.

Vigdis Giltun (FrP) [15:07:10]: Dette forslaget kommer opp med bakgrunn i sterk bekymring og et ønske fra pårørende til psykisk utviklingshemmede. Det er pårørende som hver dag ser hvordan tjenestene svikter. De er bekymret. De er bekymret på vegne av sine barn. Mange av disse barna har sterke pårørende som har fulgt dem gjennom hele livet, og som ønsker å følge dem også til livets slutt. Men det er ikke alle pårørende som vil klare det på grunn av egen helse. De er spesielt bekymret, de er bekymret for hvem som skal ivareta disse barna den dagen de selv ikke klarer det lenger.

Dagens system fungerer ikke. Det fins ombud i kommunene, ombud som hvert år legger fram for kommunestyrene rapporter med massevis av bekymringsmeldinger, med enkeltsaker som det ikke blir tatt tak i. Året etter kommer en ny årsmelding, og mange av de samme tingene går igjen. Det er ikke skjedd noen ting. Kommunestyret har sett på det, tatt det til orientering, og ferdig med det!

Slik blir det også med en ombudsordning som ikke har sanksjonsmuligheter; det blir et ombud som får en masse å gjøre, men som ikke har noen muligheter til å rette opp feilene. Når man snakker om politikk og folkevalgtes beslutninger, at det skal telle sterkt i en sånn sak, ja, da blir jeg helt matt, rett og slett. Det blir sagt at man kan velge noen andre om fire år. Hva slags holdning er det til sånne alvorlige problemer?

Vi må ta på alvor at vi har hatt en reform som fører til at mange nå bor i egne hjem og ikke får det de trenger i det daglige – det er stell, det er hjelp til å leve et ålreit liv og ikke bare eksistere, og det er å bli ivaretatt som et menneske. De trenger hjelp, og de trenger at noen ser når de ikke får den hjelpen de trenger. Vi må ha et ombud som kan være mer oppsøkende, et ombud som kan se når noe er galt, et ombud som kan ta tak i det og pålegge kommunene å gjøre noe med det. Det hjelper ikke å få en masse bekymringsmeldinger når det ikke skjer noe. Dette er folk som lider fra dag til dag, og som ikke klarer å ivareta elementære behov som vi andre ivaretar for oss selv. Jeg er veldig skuffet i dag over at man nå ikke kan gå inn for å gi en gruppe dette ombudet som det tydeligvis er behov for. Det er ikke uten grunn at pårørende sterkt ønsker å beskytte barna sine, så de kan få et godt liv videre.

Jeg tror ikke det er siste gang vi har denne saken oppe. Vi kommer i hvert fall til å følge veldig godt med på hva som skjer. Vi får jo håpe vi tar feil, men vi frykter at det ikke vil bli særlig bedre forhold for dem vi snakker om i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.