Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 30 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare føreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Dag Ole Teigen (A) [13:09:01]: (ordfører for saken): Gjennom denne stortingsproposisjonen om endringer i statsbudsjettet for 2007 under Helse- og omsorgsdepartementet tar Regjeringen en rekke grep for å forbedre pasientbehandlingen, både gjennom å styrke sykehusøkonomien og ved å sikre en bedre organisering.

De viktigste grepene er at Regjeringen har besluttet å slå sammen Helse Sør og Helse Øst til Helse Sør-Øst samt at det foreslås en tilleggsbevilgning på 800 mill. kr til sykehusene.

For meg som saksordfører har det vært av betydning å sikre saken en rask framdrift for å bidra til at helseforetakene kan benytte tilleggsbevilgningen på en mest mulig hensiktsmessig måte i 2007. Jeg ønsker å takke komiteens medlemmer for å ha bidratt på en konstruktiv måte for å få til en så tidlig behandling som praktisk mulig.

Jeg er også tilfreds med at både Regjeringens beslutning om å opprette Helse Sør-Øst og forslaget om tilleggsbevilgning til sykehusene samler brede politiske flertall i komiteen. Samtidig inneholder innstillingen en rekke særmerknader fra de respektive grupperingene. Jeg vil derfor primært gjøre rede for regjeringspartienes syn i denne saken.

Helt siden sykehusreformens begynnelse har vi vært kjent med at det har eksistert utfordringer når det gjelder samarbeidet mellom sykehusene i Oslo-området. Grensen mellom de to store regionene har gått tvers gjennom hovedstaden. Nærliggende sykehus tilhører dermed to forskjellige helseregioner. Vi får da store muligheter for å samordne bedre på tvers i hele hovedstadsområdet.

Det er nødvendig med bedre samspill for å sikre bedre behandling, bedre ressursbruk og bedre faglig kvalitet, f.eks. mellom Ullevål og Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Fordi disse sykehusene styres av hver sin helseregion, har det vist seg vanskelig å gjennomføre nødvendig faglig samarbeid og felles styrking av kompetanse og kapasitet, f.eks. når det gjelder kreftbehandling.

For å sikre best mulig pasientbehandling i framtiden er det behov for bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, og vi må få til bedre utnyttelse av bl.a. personell, arealer og IKT. Vi vet at i dag må pasientjournaler kjøres i drosje mellom sykehus som ligger nært geografisk i Oslo, fordi datasystemene ikke kommuniserer med hverandre. Å ta i bruk mulighetene IKT gir er et framtidsrettet grep for å bedre pasientbehandlingen, og det er helt essensielt å sikre at det er teknisk mulig å utveksle nødvendig informasjon mellom ulike datasystemer.

Behovet for bedre samordning og ressursutnyttelse mellom Helse Sør og Helse Øst, i Oslo-området spesielt, ble debattert under Stortingets budsjettbehandling i fjor høst. Nå har Regjeringen besluttet å slå sammen Helse Sør og Helse Øst og å etablere et nytt regionalt helseforetak med navnet Helse Sør-Øst RHF, senest innen 1. juli 2007. Sammenslåingen bygger på likeverdighet mellom Helse Sør og Helse Øst. Vi skal etablere noe nytt, bygd på det beste fra begge de to regionene. Omfanget av arbeidsplasser i Hamar og Skien vil bli opprettholdt.

Komiteens flertall, medlemmene fra regjeringspartiene samt Fremskrittspartiet og Høyre, støtter Regjeringens beslutning om å opprette Helse Sør-Øst. Sykehusene må organiseres slik at pasientbehandlingen blir best mulig, og en sammenslåing vil kunne frigjøre ressurser som i dag må benyttes til andre formål enn pasientbehandling, slik at nettopp pasientbehandlingen kan styrkes.

Det samme flertallet støtter Regjeringens forutsetning om at gevinster Helse Sør-Øst RHF oppnår gjennom arbeid for å forbedre koordinering og ressursutnyttelse, må beholdes i regionen og komme pasientbehandlingen i hele den nye regionen til gode.

En annen viktig forutsetning er at en sammenslåing, i tillegg til å komme hovedstadsområdet til gode, også vil komme pasienttilbudet i hele den nye regionen og de andre regionene til gode, fordi parallell oppbygging av tilsvarende kapasitet flere steder i Oslo-området trekker spesialistressurser ut fra distriktet og fra de andre regionene. Bedre koordinering i hovedstadsområdet kan derfor gi bedre muligheter for rekruttering av helsepersonell og spesialister andre steder i landet, både i og utenfor den nye regionen. En sammenslåing vil også gi grunnlag for å styrke forskningen. Samlet sett vil dermed en samlet administrativ overbygning og felles styre gi et mer robust grunnlag for helhetlig styring, til pasientenes beste.

Helse Sør-Øst blir en stor region, både når det gjelder ansatte, og når det gjelder økonomi. Men det er viktig å presisere at dette handler om å etablere en ny felles regional overbygning. Det betyr ikke dramatikk for de enkelte lokale sykehusene og helseforetakene.

Å få rettet opp sykehusøkonomien er den aller viktigste budsjettsaken i helsepolitikken. I proposisjonen fremmer Regjeringen forslag om å styrke sykehusene med 800 mill. kr i tillegg til ca. 75 milliarder kr som Stortinget bevilget i budsjettet for 2007. Av de 800 millionene er 50 mill. kr avsatt til samhandlingsprosjekter mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og 50 mill. kr avsatt til å styrke rusarbeidet. De resterende 700 millionene fordeles mellom helseregionene, slik at Helse Midt-Norge får 275 mill. kr, Helse Nord 225 mill. kr, Helse Vest 100 mill. kr og nye Helse Sør-Øst 100 mill. kr.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er enig med Regjeringen i at den økonomiske situasjonen i helseforetakene er svært krevende i flere regioner og meget alvorlig i de to nordligste regionene, Helse Midt-Norge og Helse Nord. Vi støtter derfor forslaget om en tilleggsbevilgning for å styrke økonomien til de regionale helseforetakene på en slik måte at vi fortsatt kan gi gode og likeverdige helsetjenester til hele befolkningen. Dette vil også bidra til å styrke økonomien i distriktene i den nye regionen. Samtidig ser vi at Helse Midt-Norge og Helse Nord nå får en større andel av midlene enn det en fordeling etter det ordinære inntektssystemet skulle tilsi. Vi har forståelse for dette ut fra den meget alvorlige økonomiske situasjonen disse to regionale helseforetakene nå står overfor. Videre viser vi til at departementet har opprettet et utvalg som skal vurdere nåværende inntektsfordeling mellom de regionale helseforetakene, og vi imøteser resultatet av denne vurderingen.

Det er viktig å understreke at selv om vi fortsatt står overfor betydelige utfordringer i forhold til sykehusøkonomi, har vi også fått til svært mye. Regjeringen har ryddet opp i de økte pensjonskostnadene, investeringsmidlene trappes opp med 1 milliard kr innen 2010, det er bevilget ekstra midler til å rette opp skjevdeling, og basismidlene har økt. Tilleggsbevilgningen Stortinget nå er invitert til å vedta, utgjør sammen med den allerede vedtatte økningen i statsbudsjettet et betydelig løft for sykehusene.

Nye opplysninger fra Norsk pasientregister viser at i 2006 var det 58 000 flere opphold i norske sykehus enn det var året før – en økning på 4,3 pst. Det gjelder innleggelser, dagkirurgi og dagbehandling. I fjor ble det registrert over 1,4 mill. opphold på offentlige og private somatiske sykehus. I tillegg var det over 3,5 mill. polikliniske konsultasjoner i 2006 – en økning fra 2005 på 2,7 pst.

Jeg vil understreke at Regjeringen varsler flere andre tiltak for å sikre bedre pasientbehandling og ressursutnyttelse, herunder å skjerpe krav til rapportering og styring, å bedre utnyttelsen av IKT og å styrke medarbeidermedvirkningen i omstillingsprosesser. Systemet med aktivitetsbasert finansiering skal gjennomgås, med sikte på at ISF-refusjonen knyttes til pasientforløp heller enn til enkeltinnleggelser. Vi må sørge for at det er de pasientene som trenger det mest, som blir prioritert først, og vi må sørge for at finansieringssystemet ikke gir incentiver til at pasienter blir skrevet ut for tidlig.

En slik omlegging av ISF-refusjonen vil kunne bidra både til å unngå uheldige vridninger i forhold til hvem som blir prioritert, og til å sikre bedre pasientforløp. I tillegg vil en omlegging kunne legge til rette for bedre utgiftskontroll.

Av tilleggsbevilgningen på 800 mill. kr avsettes 50 mill. til særskilte samhandlingsprosjekter mellom spesialisthelsetjenesten og kommuner, som en oppfølging av arbeidet knyttet til lokalsykehus. Dette gjelder i Helse Nord, i Vestfold og i Helse Fonna i Helse Vest.

I en helsetjeneste der mennesket skal stå i sentrum, har god samhandling mellom forvaltningsnivåer avgjørende betydning for det helhetlige behandlingstilbudet, og derfor er det viktig med noen pilotprosjekter for å utvikle slik samhandling videre.

Det avsettes også 50 mill. kr av tilleggsbevilgningen til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk i regi av spesialisthelsetjenesten. Samlet er dermed bevilgningene til ulike former for rusbehandling økt med rundt 210 mill. kr siden denne regjeringen tiltrådte.

Ventetid til vurdering og behandling er i mange tilfeller for lang. Det er derfor behov for en ekstraordinær satsing for å styrke rusfeltet, få flere behandlet og sikre nyhenviste behandling etter gjeldende regler og fastsatte frister.

Regjeringen har videre varslet en behandlingsgaranti for unge under 23 år samt en opptrappingsplan for rusfeltet.

Statsråd Sylvia Brustad [13:18:52]: Vi har ambisiøse mål for helsepolitikken. Tjenestene skal ha høy kvalitet. De skal være tilgjengelige innenfor en akseptabel ventetid og avstand, og tilbudene skal nå ut til alle, uavhengig av økonomi, sosial status, alder, kjønn og etnisk bakgrunn. Den norske helsetjenesten er blant de beste i verden, og det er det god grunn til å være stolt av. Aldri før har så mange pasienter fått behandling, det har aldri før vært så mange ansatte i norske sjukehus, og vi har aldri bevilget så mye penger som vi gjør i dag.

I 2006 ble det registrert over 1,4 mill. opphold på offentlige og private somatiske sjukehus. Det er en økning på 58 000 i forhold til 2005. I tillegg var det altså over 3,5 mill. polikliniske konsultasjoner i 2006 – 390 000 flere enn det var i 2002.

Det har vært en vekst i opphold i Helse Øst på om lag 27 000, i Helse Sør på om lag 22 000, i Helse Vest på 8 000, i Helse Midt-Norge på 5 000 og i Helse Nord på 6 000. De private kommersielle sjukehusene hadde 10 000 færre opphold i 2006 enn i 2005, altså en nedgang på om lag 20 pst. i forhold til 2005. Denne nedgangen er mange ganger oppveid av økninga ved våre offentlige og private ideelle sjukehus. Dette er i tråd med Regjeringas politikk. Private kommersielle sjukehus er et viktig supplement til det offentlige, men sentrale velferdsoppgaver skal primært løses gjennom god utnyttelse av det offentlige tilbudet og av offentlige ressurser. Ledig kapasitet i offentlige sjukehus skal utnyttes på best mulig måte, og tallene fra i fjor viser at det var mye å gå på i det offentlige.

I 2005 var det om lag 1 200 flere leger og om lag 2 400 flere sjukepleiere i spesialisthelsetjenesten enn det var i 2002. Samtidig får vi mer helsetjenester igjen pr. årsverk som følge av økt effektivitet.

Til tross for sterk vekst i etterspørselen etter sjukehustjenester de senere åra, er ventetidene innenfor somatikk redusert og har stabilisert seg på rundt 70 dager i gjennomsnitt.

I perioden 2002–2007 er driftsbevilgningene til sjukehusene økt med reelt om lag 8 milliarder kr.

Mye fungerer godt ved våre sjukehus. Vi får hjelp for svært mange helseproblemer, og vi venter ikke særlig lenge på hjelpa. Sjukehusene holder gjennomgående høy aktivitet og god kvalitet landet rundt.

Vi står imidlertid overfor medisinsk-teknologiske endringer som gir dokumentert bedret overlevelse og behandlingsresultat. Denne utviklinga bidrar f.eks. til at flere eldre kan tilbys behandling, fordi behandlinga i dag er mer skånsom. Det bidrar til å øke livskvaliteten for en stadig større del av befolkninga, og jeg vil nevne to eksempler.

Forekomsten av hjerteinfarkt og hjertekrampe blant menn i alderen 40 til 74 år er f.eks. redusert med 70 pst. de siste 35 åra. Årsakene til denne positive utviklinga er selvfølgelig mer effektive forebyggingstiltak, slik som endringer i livsstil, men også forbedringer av metoder og hvordan man skal behandle dette. Ny og mer pasientvennlig teknologi har f.eks. gjort det mulig å gjenopprette blodstrømmen i årer som er tette, og gjennomføre helbredende inngrep før hjerteinfarktet har rukket å utvikle seg. Det har vært en fordobling av antallet pasienter som har fått denne behandlinga, fra om lag 5 000 pasienter i 2000 til nesten 12 000 i 2005. Mens alder tidligere ble vektlagt, er metodene nå så skånsomme at livsforlengende behandling kan tilbys uten åpen kirurgi, slik at det i praksis ikke lenger en noen aldersgrense for behandling av hjertesjukdommer.

Et annet eksempel er forekomsten av overvekt og fedme i Norge. Det øker blant barn, unge og voksne. Vi vet at dette er risikofaktorer for en rekke sjukdommer og plager. De vanligste sjukdommene er diabetes 2, høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, leddplager mv. Tidligere fantes det få eller ingen behandlingsmuligheter for denne gruppen. For få år tilbake opererte vi f.eks. 20 pasienter i året, i dag behandler vi 1 000. Dette viser at det har vært en relativt omfattende vekst i behandlingstilbudet til denne pasientgruppa.

Den stadig økende etterspørselen etter helsetjenester og muligheten til å kunne behandle flere på en bedre og mer skånsom måte, gir oss også noen utfordringer. Det blir stadig viktigere å prioritere riktig og legge organisatorisk til rette for at faglige og økonomiske ressurser kan unyttes på best mulig måte.

Jeg har nylig opprettet et nytt Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten. Det er fordi vi trenger et felles kunnskaps- og verdigrunnlag for prioriteringsarbeidet.

13 kvinner og 13 menn har fått ansvar for å gjøre oss tryggere på at det gjøres kloke valg når ny behandling skal introduseres.

Pasienters kunnskaper om egen sjukdom og livssituasjon er vesentlige bidrag til helsevesenets samlede kompetanse. Derfor har jeg valgt å gi dette rådet sterk brukerrepresentasjon. Det er et tydelig signal om at Regjeringa legger vekt på å ivareta brukerperspektivet i alt det arbeidet vi gjør.

Rådets mandat dekker helehelsetjenesten: barn, unge, vokse, eldre, både primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, psykisk helse, rusbehandling og somatikk. Det betyr også at rådet har fått et helt spesielt ansvar for å synliggjøre grupper som ellers ikke har så høy status i vår helsetjeneste.

Et av rådets viktigste oppgaver vil være å gi anbefalinger om hvordan pasienter skal få et likeverdig tilbud. Det betyr – og jeg vil si det helt klart – at når man blir enig om å innføre nye behandlingsmetoder og f.eks. nye, dyre kreftmedisiner, skal mennesker i hele landet få tilgang til det. Det skal ikke være avhengig av hvilken helseregion en bor i.

En annen viktig oppgave for rådet er samhandlinga mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Vi vet mye om at beslutninger på et nivå får konsekvenser på et annet nivå. Når f.eks. eldre mennesker skrives ut fra sjukehus, og i noen tilfeller kanskje tidlig nok, vet vi at det har konsekvenser for hva primærhelsetjenesten må stille opp med i form av tilbud, rehabilitering eller andre ting.

Opprettelse av dette rådet betyr at jeg ønsker at denne typen saker skal inn i ordinære prioriteringsprosesser. Rådet skal bidra til at vi får et bedre grunnlag for å nå målet om likeverdige, kvalitetsmessig gode og moderne tjenester for alle, uavhengig av bakgrunn, økonomi, geografi, alder og kjønn.

Sammenslåinga av Helse Sør og Helse Øst er en sak som Regjeringa har jobbet med over lengre tid. Som kjent mottok vi også oversendelsesforslag fra to av opposisjonspartiene her i Stortinget om samme sak. Som Stortinget er vel kjent med, har det over lang tid vært knyttet store utfordringer til spesialisthelsetjenesten, spesielt i hovedstadsområdet. Det er behov for bedre koordinering og samordning mellom Helse Sør og Helse Øst, for å få et enda bedre pasienttilbud og langt bedre utnyttelse av ressursene.

Jeg er glad for at det er brei støtte til denne sammenslåinga, og for at det er den beste måten å møte disse utfordringene på. Vi står nå midt oppe i forberedelsene til etablering av Helse Sør-Øst RHF og arbeider med å avvikle dagens to regionale helseforetak. Blant annet har jeg som kjent nylig utpekt det kommende styret. Etableringa av Helse Sør-Øst skjer innenfor foretaksmodellen, og alt dette er viktige steg framover for norsk spesialisthelsetjeneste, og først og fremst for pasientene. Regjeringa legger til grunn at alt skal være på plass senest innen 1. juli, men det ligger i det at vi forsøker å få det til raskere.

Når så Regjeringa i februar fremmet forslag om tilleggsbevilgninger til våre sjukehus, var det fordi vi mente at det var nødvendig – det er opplagt. Årsaken til at forslaget ble fremmet da, var at budsjettprosessene i de regionale helseforetakene for 2007 avdekket mer krevende utfordringer enn det Regjeringa var klar over da vi la fram vårt statsbudsjett i oktober i fjor.

I to av regionene, Helse Midt-Norge og Helse Nord, er de økonomiske utfordringene blitt så store at de to styrene mot slutten av 2006 meldte til meg at de ikke kunne nå Stortingets resultatkrav for 2007 uten at det ville få store negative konsekvenser for pasienttilbudet. På dette grunnlaget var det at Regjeringa valgte å fremme forslag om tilleggsbevilgning. Jeg vil understreke at dette på langt nær er noen ønsket situasjon. Jeg mener at bevilgninger, så langt som overhodet mulig, skal gis én gang i året, og det er i den ordinære behandlinga av statsbudsjettet for kommende år. Jeg mener det skal være meget sterke grunner for å avvike fra dette i framtida.

Det er heller ingen ønsket situasjon at vi har foreslått en annen fordeling av tilleggsbevilgninga enn det fordelinga etter det ordinære inntektssystemet skulle tilsi. Det kommer heller ikke til å bli noen vane. Fordelinga var imidlertid helt nødvendig for å kunne opprettholde et desentralisert og godt faglig tilbud for pasientene i de to nordligste regionene, som har de største økonomiske utfordringene.

Som varslet i proposisjonen tar jeg nå ytterligere grep for å forbedre oppfølginga av og kontrollen med de regionale helseforetakene. Departementet har allerede hatt den første fulle gjennomgangen av den økonomiske utviklinga hittil i 2007 for alle de fem regionale helseforetakene. Mitt hovedinntrykk er at det nå er tatt mange viktige grep for å få et bedre system for kontroll og rapportering mellom det regionale nivået og de enkelte helseforetakene lokalt. Jeg forventer også at dette vil gi seg utslag i de resultater som helseforetakene oppnår. De første prognosene for 2007, basert på de to første månedene av dette året, viser imidlertid at helseforetakene fortsatt står overfor meget krevende oppgaver.

Tilleggsbevilgninga som er foreslått, er mye penger ved starten av et år. Vi må likevel være forberedt på at det må gjennomføres omstillingstiltak i mange helseforetak for at Stortingets resultatkrav skal nås.

Etter rusreformen har vi fått en betydelig økning i henvisninger til rusbehandling i spesialisthelsetjenesten. Ventetid til vurdering og behandling mener jeg i mange tilfeller er for lang. Det er en av grunnene til at vi foreslår at det bevilges 50 mill. kr ekstra i år til en innsats for å redusere antall ventende rusmiddelavhengige og sikre at flere får behandling. Arbeidet med rusfeltet er høyt prioritert av denne regjeringa. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse om evalueringa av rusreformen så snart det lar seg gjøre, og jeg vil også om kort tid legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet, hvor jeg kommer til å fremme ytterligere tiltak.

Til sist: Lokalsjukehusene er en svært viktig del av norsk helsetjeneste. Dette bekreftes også av den arbeidsgruppa som vi satte ned i høst for å utrede lokalsjukehusenes akuttfunksjoner. Arbeidsgruppa påpekte at 50 til 70 pst. av pasientene som innlegges akutt, også kan ferdigbehandles ved lokalsjukehusene. Det er bred enighet om at lokalsjukehusene representerer en trygghet i lokalsamfunnene, og at deres fortrinn er breddekompetanse, nærhet og lokalkunnskap. Lokalsjukehus skal også levere tjenester av høy kvalitet, og det skal stilles samme kvalitetskrav til små som til store sjukehus. Som kjent anbefaler arbeidsgruppa noen generelle prinsipper, standarder og tiltak for fortsatt å sikre høy kvalitet i akuttfunksjoner, akuttmedisinske behandlingskjeder og i lokalsjukehusfunksjonen for øvrig.

Jeg legger nå trykk på arbeidet for å få en positiv utvikling i lokalsjukehusene. Ved at vi foreslår 50 mill. kr ekstra for å følge opp forslag fra arbeidsgruppa, vil vi prøve ut nye modeller og nye prosjekter for hvordan vi skal kunne forbedre lokalsjukehusene ytterligere. Dette vil være stimuleringsmidler som skal gå til tiltak landet rundt. Jeg vil også på egnet måte og så snart som mulig komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om hvordan jeg ser for meg at forslagene fra arbeidsgruppa om lokalsjukehus skal følges opp.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:34:11]: (komiteens leder): Jeg ønsker å stille et spørsmål til statsråden, ut fra den redegjørelsen som hun har holdt, men rent innledningsvis må jeg si at jeg er litt forundret over den måten helseforetakene har agert på i denne saken. For en og en halv måned siden vedtok Helse Midt-Norge å fordele disse pengene. Det vil si at en og en halv måned før Stortinget som bevilgende myndighet nå i dag bevilger disse pengene, har man altså fattet vedtak i styret. Jeg synes det er en særdeles underlig måte å ha respekt for Stortinget og Stortingets arbeid som bevilgende myndighet på, og det kunne ha vært fristende å spørre om statsråden vil se litt på den saken, og på hvordan man faktisk agerer.

Så til mitt spørsmål til statsråden. Nå begynner snart regnskapene å gjøres opp i de regionale helseforetakene. I den situasjonen ber jeg om at statsråden redegjør litt for den faktiske situasjonen knyttet til fjoråret. Er situasjonen slik som man forventer, eller kan det, slik som meldinger kan tyde på, være at situasjonen er verre regnskapsmessig enn det vi kunne vente oss?

Statsråd Sylvia Brustad [13:35:17]: For det første: Når det gjelder vedtak i Helse Midt-Norge, er det, meg bekjent, ikke slik at midlene er fordelt. Det er ikke vedtatt hvordan de skal brukes internt i regionen. Det er selvsagt slik at en må vente på pengene til Stortinget har vedtatt dette. Det mener jeg er helt klart.

Når det så gjelder situasjonen pr. nå, kan jeg prøve å gi en litt mer detaljert oversikt over det. Ved utgangen av februar i år viser sjukehusenes resultater et negativt avvik mot budsjett på 179 mill. kr. Så hovedbildet er at Helse Nord fortsatt har ganske krevende utfordringer. I Helse Midt-Norge ser vi en betydelig forbedring. Ikke minst er det gledelig nå at det for første gang på mange år ser ut til å være lys i tunnelen også ved St. Olavs Hospital, som har vært den store hodepinen i Helse Midt-Norge gjennom mange år. Helse Vest ser ut til å gå meget bra. Ikke minst ser Helse Bergen ut til å gå i balanse. Når det gjelder Helse Øst, melder de om at de har krevende omstillingstiltak, men de legger opp til å gå i balanse i inneværende år. Det er hovedbildet, veldig kort fortalt.

Inge Lønning (H) [13:36:36]: 18. januar i år, dvs. for godt og vel to måneder siden, skrev fraksjonslederne for de fire opposisjonspartiene brev til statsråden og bad om at statsråden skulle komme til Stortinget for å redegjøre for situasjonen i helseforetakene. Jeg er usikker på om dette er å forstå som redegjørelsen, men vi har i hvert fall ikke mottatt noe skriftlig svar, så jeg vil gjerne vite når vi kan regne med å få et slikt svar.

Det andre spørsmålet knytter seg til den nye måten å føre statistikk på, når man skjelner mellom det som kalles private ideelle og private kommersielle sykehus. Jeg er litt interessert i hvorledes den grenselinjen trekkes, etter hvilke kriterier, om det er organisasjonsformen for sykehusene. For å konkretisere det: Hva er f.eks. Feiringklinikken? Er den ideell, eller er den kommersiell, i statsrådens statistikk?

Statsråd Sylvia Brustad [13:37:34]: For det første skal det være slik at Stortinget har fått et skriftlig svar på det spørsmålet som opposisjonspartiene hadde. Vi meldte tilbake i den proposisjonen hvor vi la fram forslag om disse 800 mill. kr, hvor vi også meldte at Regjeringa skulle slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Jeg mener at begge de to grepene er tiltak for å gjøre situasjonen i helsevesenet vårt i denne delen av landet, i de to regioner som nå blir én, og i landet for øvrig betydelig bedre enn det som var utgangspunktet.

Så er det slik at jeg ikke fører noen statistikk over hvilke sjukehus som er hva, men til det konkrete spørsmålet føler jeg behov for å si to ting: Det ene er at den økninga som har vært i de offentlige sjukehus, har vært betydelig større enn det som har vært nedgangen i private og kommersielle. Når det gjelder Feiringklinikken spesielt, er det et av de sjukehusene som vi mener kommer inn under betegnelsen «private ideelle sjukehus».

Gunvald Ludvigsen (V) [13:38:48]: Eg er glad for å høyre statsrådens beskriving av lokalsjukehusa, og at ho seier at lokalsjukehusa er viktige. Det er eg svært einig i, men eit faktum er at vi har noko som blir kalla kritisk masse, og at dersom ein institusjon, eit lokalsjukehus spesielt, blir så liten at han kjem under den kritiske massen, vil han ramle saman. Det er jo eit faktum at mange av desse lokalsjukehusa allereie i dag er så små at dei truleg kanskje er under den kritiske massen.

Så seier statsråden at ho vil kome igjen og følgje opp denne lokalsjukehusrapporten ganske fort. Men tida går, og her er inga tid å miste, trur eg, så mitt spørsmål er følgjande: Vil statsråden sende ut ei klar melding til helseføretaka om at alle kutt når det gjeld lokalsjukehusa, no må liggje inntil oppfølginga av lokalsjukehusrapporten blir lagd på bordet?

Statsråd Sylvia Brustad [13:39:51]: Det er igjen viktig for meg å understreke at alle lokalsjukehus skal bestå. I den grad det fortsatt er noen debatt ute om det, og det skjer jo fra tid til annen, er det bortkastet energi.

Jeg er helt enig med representanten Ludvigsen i at det er viktig at disse sjukehusene både har nok å gjøre og fornuftige ting å gjøre. Da er mitt resonnement at det er nød nok til alle. Det gjelder bare at vi fordeler arbeidsoppgavene på en slik måte at folk er trygge på at de får den hjelpa de trenger, f.eks. at det ikke er for lange avstander i forbindelse med akuttfunksjoner, heller ikke når det gjelder fødetilbud, som veldig mange kvinner naturlig nok er opptatt av. Derfor er det også så viktig med de 50 mill. kr som vi nå har fremmet forslag om, og som det ser ut til at vi får tilslutning til fra Stortinget, slik at vi får prøvd ut ulike modeller for å organisere dette på en bedre måte. Så må de endringene som skjer ved sjukehusene, gå sin gang, men jeg kan forsikre representanten om at Regjeringa har til hensikt å komme tilbake til Stortinget med hvordan vi vil foreslå at vi skal følge opp arbeidsgruppas rapport på en rask og egnet måte.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:41:04]: Jeg har lyst til å følge litt opp de foregående replikker, for de gikk nettopp på lokalsykehusene.

Én ting er at vi sier at lokalsykehusene skal bestå. Det står veldig fint i Soria Moria-erklæringen, og jeg tror de aller fleste av oss faktisk ønsker at lokalsykehusene skal bestå. Problemstillingen er knyttet til innholdet i sykehusene, og det er nettopp rapporten om hva disse lokalsykehusene skal inneholde, vi venter på. Vi ser at det er en prosess ute i de regionale helseforetakene: De snakker om sommerstengte fødeavdelinger, og de snakker om problemer knyttet til rekruttering som følge av at de faktisk ikke vet hva lokalsykehusene skal inneholde i framtiden, hva de skal drive på med. Det gjør at vi kan frykte at rekrutteringsproblemene kommer til å bli enda større hvis vi ikke kommer på banen ganske raskt og definerer hva de skal inneholde.

Jeg vil utfordre statsråden: Når kan vi vente å få den saken hit? Nettopp for å stoppe alle debattene og usikkerheten med hensyn til både rekruttering og andre ting i sykehusene, må vi få dette på plass, slik at vi får trygghet for lokalsykehusene, som er så viktige for lokalbefolkningen.

Statsråd Sylvia Brustad [13:42:09]: Jeg legger opp til å komme med noen forslag til oppfølging allerede i revidert nasjonalbudsjett – det er ikke langt unna. Det vi ikke greier å få til til da, kommer jeg tilbake til i statsbudsjettet.

Jeg er helt enig med representanten Nesvik i at det er viktig å avklare noen rammer for hva lokalsjukehusene skal inneholde, sjøl om det vil være forskjeller rundt om i landet. Det går jeg ut fra at vi er helt enige om.

Når det gjelder rekruttering, som er et betydelig problem enkelt steder i landet, mener jeg at en del leger i framtida må være mer åpne for å reise dit ut pasientene er: fra store sjukehus til små sjukehus, mer ambulerende virksomhet til sjukestuer, osv. Jeg er også innstilt på at vi må ha en gjennomgang av turnusforskriften for leger, for nettopp å se på om vi kan gjøre noe der for å sikre flere legeårsverk, f.eks. ved en del av våre minste lokalsjukehus.

Regjeringa skal ikke bruke mer tid enn det som er absolutt nødvendig, for å komme tilbake til hva vi mener skal være oppfølginga av dette for å sikre den tryggheten vi er enige om må til.

Inge Lønning (H) [13:43:26]: Jeg takker statsråden for svaret på mitt første spørsmål når det gjelder grenselinjen definisjonsmessig innenfor kategorien private sykehus, men vil vel fremdeles be om at hvis man i fremtiden akter å servere tall som er basert på en skarp inndeling hvor de offentlige sykehus slås sammen med noen private sykehus, til forskjell fra andre private sykehus, bør man gjøre veldig klart rede for hva som er kriteriene for denne inndelingen. Det finnes f.eks. en hel rekke ideelle, private sykehus om er organisert som heleide aksjeselskaper.

Så til det prioriteringsrådet som statsråden har opprettet, og som hun kommenterte som en meget interessant nyskapning. Det tok ti år fra vi foreslo et permanent råd i den andre prioritetsutredningen, til statsråden nå har opprettet det, og det er godt at det har kommet på plass. Men statsråden sa at dette primært skulle sikre et likt tilbud over hele landet. Nå sitter de administrative lederne for alle de fem regionale helseforetakene som medlemmer av rådet, men i mandatet for rådet har man presisert at dette ikke forplikter de regionale helseforetakene til å følge rådets anbefalinger. Hvordan henger dette sammen?

Statsråd Sylvia Brustad [13:44:43]: Som representanten Lønning er kjent med, har ikke jeg vært statsråd i ti år. Derimot har Høyre i mange av de årene hatt helseministeren og hatt mulighet til å oppnevne dette nye nasjonale rådet som denne regjeringa nå oppnevner veldig kort tid etter at vi overtok.

En av grunnene til at jeg har satt inn folk som har ansvar i tjenesten, er at de etterpå skal ut og gjøre jobben. Jeg har gjort det helt klart overfor de regionale helseforetakene: De skal legge et beslutningsgrunnlag for at vi som politikere skal kunne fatte beslutning om det vi skal fatte beslutninger om, og for at de skal fatte beslutninger om det faglige, og så skal de reise hjem og gjøre denne jobben. Det er en av de viktigste forskjellene på dette rådet kontra det forrige rådet, som også bestod av utmerkede mennesker, men som ikke hadde noe ansvar i tjenesten. Det tror jeg også var en av grunnene til at vi ikke fikk det til i praksis.

Så skjønner jeg at det plager representanten Lønning litt at vi har fått en økning på totalt 58 000 opphold i våre offentlige sjukehus i 2006 i forhold til 2005. Det er en formidabel økning der i forhold til den lille nedgangen som det tross alt er på private, kommersielle sjukehus. Jeg vil understreke at private kommersielle sjukehus også er et nyttig supplement, men dette viser at det var mye å gå på i det offentlige helsetilbudet, som ikke var utnyttet godt nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:46:28]: Først av alt skal jeg faktisk gjøre noe som sikkert er litt uvant, og det er at jeg skal skryte av statsråden, for at hun har fremmet dette forslaget om tilleggsbevilgning, særlig sett i lys av den debatten vi hadde her i fjor høst. Jeg husker den debatten svært godt, fordi Fremskrittspartiet foreslo en økning på 1,5 milliarder kr til sykehusene på bakgrunn av de innrapporteringene vi fikk om den økonomiske situasjonen, det vi så knyttet til de innstrammingsforslag og innsparingsforslag som da forelå, og som ville medført et redusert pasienttilbud, satt enkelte avdelinger i fare og medført fare for oppsigelser ved en rekke av landets sykehus. Jeg husker også svært godt en av debattene i fjor høst der statsråden gav uttrykk for følgende: Denne regjeringen bevilger penger til sykehusene bare én gang i året. Det gjør vi i budsjettet. Så gikk det i overkant av én måned, og så kom et forslag om en tilleggsbevilgning på 800 mill. kr.

La oss legge det som har vært bak oss, og nå begynne å se framover. Hvordan kan vi da være med og bidra til nettopp at pasientene får den hjelpen de har behov for når de har behov for den?

Jeg skal bruke et eksempel på hvordan ting ikke alltid fungerer: Fredag fikk jeg en telefon fra en hjertepasient i Midt-Norge som først hadde fått beskjed om at det ville ta flere år før han kunne få hjelp med å få korrigert hjerterytmen. Han tilskrev Haukeland Sykehus og fikk beskjed fra Haukeland om at det frie sykehusvalget gjaldt ikke i denne situasjonen, fordi de hadde nok å gjøre i sin egen helseregion, så de kunne ikke ta imot ham. Vedkommende søkte på nytt på sitt nærmeste sykehus, som er St. Olavs Hospital, og har nå fått svar: 18 måneders ventetid! Dette er en person som er svært usikker på sin egen framtid, fordi hjerterytmen går opp og ned.

Dette viser at vi har en vei å gå. Dette viser også at sykehusene har store utfordringer. Det skal vi ta inn over oss, for det er vår jobb som stortingspolitikere nettopp å gjøre det.

Fremskrittspartiet foreslår i denne innstillingen 700 mill. kr utover det Regjeringen foreslår i sin proposisjon. Vi mener at det faktisk også kan være å ta litt lite i, med tanke på den tilbakemeldingen statsråden nå kom med, at det kanskje ser enda verre ut for fjoråret enn det man visste om. Heldigvis går det bedre i noen av helseforetakene.

Det er helt åpenbart at mange står overfor store utfordringer, bl.a. fordi man for å dekke løpende utgifter må ta opp kassakredittlån. Det vet vi er svært dyrt. Vi har også fått en avklaring knyttet til avskrivingsregimet, slik at vi nå får kartlagt at man får 80 pst. av gjenanskaffelsesverdi, ikke 100 pst., og vi vet at det er store planlagte utbygginger i spesialisthelsetjenesten. Derfor fremmer vi det forslaget om en tilleggsbevilgning på 700 mill. kr utover det som er foreslått. Den er fordelt ut fra de normale fordelingskriteriene.

Det nasjonale rådet som statsråden nå har oppnevnt, knyttet til kunnskap og prioritering, er et viktig råd. Men det er viktig at vi lar det rådet få fungere på en best mulig måte, slik at det også kan gjøres alvor av de anbefalingene det kommer med. Som statsråden sa i sitt innlegg, skal det rådet gi anbefalinger, og så skal man følge de vanlige prosessene for å få disse rådene implementert eventuelt i den politiske gangen. Da er det viktig at vi ikke skaper større forventninger enn det som faktisk ligger i dette rådets mandat, slik at man vet at dette må gå gjennom de prosessene som skal til for at man kan få til den likebehandlingen. I dagens situasjon er det i en del tilfeller ens bostedsadresse som er utslagsgivende for hva slags hjelp en får, eller dessverre ikke får. Slik kan det faktisk ikke være.

Når det gjelder sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst, har jeg tidligere gitt statsråden skryt for handlekraft. Det vil jeg gjenta fra denne talerstol. Vi så tidlig i den prosessen at regjeringskollegaene var skeptiske. Det kan man være, fordi man har forskjellige innfallsvinkler til denne reformen og den måten det gjøres på, så det er ikke noen kritikk av dem. Men det er veldig bra at vi tar de grepene som skal til når det gjelder organiseringen, og griper fatt i det for å få mest mulig ut av de ressursene som til enhver tid blir tildelt helsesektoren og spesialisthelsetjenesten. Jeg tror det er veldig mye positivt å hente gjennom den sammenslåingen som her foretas.

Det er også viktig at vi tar inn over oss at når vi snakker om den synergien vi skal få på plass, kan dette ta tid. Jeg tror ikke vi skal ha de store forventningene til at vi får noen voldsom positiv synergi det først året, kanskje ikke det andre året heller, men dette vil utvikle seg over tid. Da er det nettopp viktig at denne store helseregionen får beholde ressursene, slik at den kan utvikle seg i takt med det Stortinget har sagt den skal få utvikle seg som. Det er helt klart at det som vi så innenfor Helse Øst og Helse Sør når det gjelder delelinjen – som man kan kalle det populært – i hovedstaden, skapte store problemer og en uholdbar situasjon, i og med at vi faktisk er et land med ikke mer enn 4,6 millioner innbyggere.

Jeg har uttalt at i Fremskrittspartiet ser vi dette som det første steg på veien. Jeg vet at statsråden er dypt uenig med meg i hvorvidt dette skal være første eller siste steg på veien, men vi får nå se hva framtiden bringer. Det eneste vi vet om framtiden, er at vi ikke vet hvordan den kommer til å bli, og at vi sikkert kommer til å ta feil noen og hver av oss. Men vi får nå se, da!

Videre tror jeg det er viktig at man, som statsråden også sier, går inn med mer styring, nettopp for å ha kontroll med hva som skjer der ute – særlig innenfor en del av det som Stortinget også har sagt at man må gripe fatt i. Jeg nevner geriatri, og bl.a. spesialistutdannelse nettopp innenfor geriatrien. Hva gjør vi nå for å møte denne utfordringen? Vi har i dette hus nå vedtatt en omsorgsmelding med masse gode tiltak, men så er spørsmålet: Hva gjør vi videre for å følge opp nettopp disse tiltakene? Geriatrien kommer til å bli en av de virkelig store utfordringene, der sykehusene må få på plass avdelinger med godt utdannede folk.

Videre ser vi at vi fortsatt har et stort problem når det gjelder korridorpasienter. Etter min mening er det en helt uholdbar situasjon at personer i verdens beste land å bo i, som man sier, må ligge i korridorene på sykehusene. Det er helt uakseptabelt. Vi vet også at vi vil få en utvikling der antallet eldre over 80 år vil øke betydelig i årene som kommer, og at et av de stedene som vil komme til å merke dette, nettopp er medisinsk avdeling på sykehusene. Da er det viktig at vi har planene klare, og at sykehusene er forberedt på dette, slik at vi sikrer at denne gruppen får det som skal til.

Når det gjelder psykiatrien, ser vi dessverre nå også at man foreslår lagt ned enkelte avdelinger. Man sier at man skal ta vare på dette internt i sykehusene istedenfor å ha avdelinger ute i befolkningen. Noen eksempler har vi på dette, og det gjør meg litt urolig, fordi Stortinget har sagt at vi skal ha en betydelig vekst innenfor psykiatrien. Der skal vi ikke ha noen tilbakegang, vi skal ha en vekst. Den veksten må være tydelig, og den veksten må være stor. Da er det viktig at vi får på plass planer for samarbeidsarenaene. Særlig ser vi nå at man mangler betydelig samhandling innenfor psykiatrien nettopp for å kunne få tatt imot de pasientene ute i kommunene som kan skrives ut fra institusjoner.

Det samme gjelder jo innenfor rusomsorg. For å si det rett ut så er det jo meningsløst at hvis man først skal avruse en person, skal samme person få beskjed om at det skal gå to måneder før han eller hun kan komme til behandling. Si det til en heroinmisbruker, så skal jeg garantere at denne personen har gjenopptatt misbruket sitt rimelig raskt. Det må med andre ord være en sammenheng mellom forventningene som vi skaper, og det tilbudet som faktisk gis der ute. Det er det dette hus som har ansvaret for, og det er statsråden som har ansvaret for det i det daglige. Jeg håper at disse tingene faller på plass, men jeg frykter dessverre at vi fortsatt vil se mange forslag knyttet til innsparinger, at enkelte må si opp folk og gå til nedleggelse av avdelinger og sommerstengte avdelinger, fordi de midlene som vi gir, ikke er tilstrekkelige.

Når det gjelder det som har med antall behandlede pasienter å gjøre, skal det blott mangle at det er en økning, for aldri har noen regjering hatt mer penger tilgjengelig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bruke dem, og hvordan skal vi bruke dem mest effektivt? Man leser det også av det forslaget Fremskrittspartiet hermed fremmer, og som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han viste til.

Inge Lønning (H) [13:57:06]: La meg også begynne med å rose statsråden for den måten hun håndterte spørsmålet om fusjonen mellom helseregionene Øst og Sør på, på grunnlag av det oversendelsesvedtaket som ble vedtatt i Stortinget like før jul. Det skjedde meget resolutt. Slike saker må gjennomføres resolutt, og det er det grunn til å gi anerkjennelse for.

La meg samtidig ytre en aldri så liten bekymring for den videre oppfølging av saken, fordi all erfaring viser at hvis man skal lykkes med den type prosesser, kreves det at dynamikken og tempoet opprettholdes, slik at det ikke inntreffer situasjoner i de berørte organisasjonene som skaper usikkerhet om gjennomføringen, eller som i verste fall fører til at folk søker seg bort. Jeg har en viss uro når det gjelder implementeringen, men håper at statsråden har rett når hun sier i sitt innlegg at alt skal være på plass innen 1. juli.

Så en liten kommentar til den lille replikkvekslingen med statsråden om opprettelsen av det nye prioriteringsrådet. Jeg mente ikke å kritisere at det har gått lang tid. Det er nå engang slik i det norske systemet at det vanligvis tar ti år fra en tanke blir lansert til den blir gjennomført. Nøyaktig det samme skjedde da det gjaldt opprettelsen av hospiceavdelinger ved offentlige sykehus. Det tok også ti år. Så det er kanskje en slags lovmessighet i det norske systemet. Men det jeg spurte om, var egentlig det jeg ser som et tilløp til en selvmotsigelse i den måten rådets mandat er definert på, fordi mandatet etter mitt skjønn er en underlig blanding av noe som kan se ut som et beslutningsorgan for å sikre nasjonal samordning på den ene siden, og noe som er et rent rådgivende faglig organ på den andre siden. Det var derfor jeg spurte statsråden konkret om det som etter mitt skjønn er det mest bemerkelsesverdige punktet i mandatet, nemlig at man har funnet det nødvendig å presisere i mandatet at det forholdet at toppledelsen i alle de regionale helseforetakene sitter inne i rådet, ikke medfører at rådets tilrådinger binder de regionale helseforetakene, dvs. at helseforetakene fremdeles vil kunne fatte helt forskjellige beslutninger når det gjelder hvorledes man skal prioritere. Jeg synes statsråden skulle gjøre et forsøk på å forklare hva som er tankegangen bak denne måten å formulere mandatet på.

Så til det som er hovedsaken i det vi behandler her, nemlig forslaget om tilleggsbevilgning. I merknadene fra regjeringspartiene i innstillingen brukes det veldig sterke ord, og saksordføreren gjentok disse ordene i sitt innlegg. Det sies at «den økonomiske situasjonen i helseforetakene er svært krevende i flere regioner og meget alvorlig i de to nordligste regionene». Dette er ganske kraftig språkbruk.

Det som ikke fremgår av merknaden fra regjeringspartiene, er hvorvidt denne beskrivelsen gjelder før tilførsel av tilleggsmidler eller også etter tilførsel av tilleggsmidler. Er det slik å forstå at man med den foreslåtte tilleggsbevilgning mener å ha gitt et adekvat svar på den drastiske beskrivelsen, slik at det fra nå av ikke lenger er noen alvorlig situasjon, hverken i de to nordligste eller i de andre helseforetakene? Det ville det være nyttig å få presisert.

Når det gjelder hoveddelen av statsrådens innlegg, som var en utbretting av nær sagt produksjonstallene for 2006, som man nå har fått, er det også et lite tankekors, fordi når statsråden skryter så vidt uhemmet av disse tallene, reiser det seg et spørsmål om ikke en vesentlig del av forklaringen på disse tallene nettopp er at de regionale helseforetakene har overtrukket kontoen og har brukt penger de ikke skulle ha brukt, og som statsråden kritiserer dem for at de har brukt. Statsråden sa jo uttrykkelig at det er langt fra ønskelig med en situasjon der Regjeringen må komme tilbake til Stortinget mindre enn to måneder etter at Stortinget har saldert budsjettet. Jeg minner om at jeg så sent som siste dag før Stortinget gikk fra hverandre før jul, uttrykkelig interpellerte finansministeren, som da representerte Regjeringen i salen, for å få bekreftet at de forutsetningene som lå til grunn for helsebudsjettet, virkelig holdt, og at det grunnlaget Stortinget var invitert til å vedta budsjettet på, nemlig at balansekrav ville bli innfridd, stod ved lag. Det ble bekreftet fra Regjeringens side at det stod ved lag. Så kom man altså i februar og konstaterte en gedigen sprekk, som viste at Stortingets budsjettforslag i desember ble fattet på helt sviktende grunnlag. Jeg deler statsrådens oppfatning av at det er svært lite ønskelig at en slik prosess blir et gjentakelsesfenomen. På det tidspunktet Stortinget vedtar budsjettet i desember, bør Stortinget ha tilstrekkelig kunnskap – og den skal komme fra Regjeringen – til å fatte et realistisk budsjettvedtak for kommende år.

Når det gjelder helseforetakenes økonomiske situasjon, må man konstatere at økningen i bevilgningene til helseforetakene i Norge gjennom de siste fem årene, har vært ganske formidabel. I den forrige regjeringens periode, altså de fire årene 2001–2005, var det en økning på 4,5 milliarder kr, dvs. en realøkning på over 10 pst. i bevilgningene til helseforetakene. Økningen har fortsatt også under denne regjeringen, men fremdeles har vi vel alle sammen en ganske urolig følelse av at vi ikke har sikker grunn under bena når det gjelder hvorvidt de midlene som bevilges til de regionale helseforetakene, virkelig er adekvate, dvs. virkelig er slik at de møter det reelle behov. Testen på tilstanden er ikke primært hvor mange polikliniske konsultasjoner eller hvor mange sykehusinnleggelser som har vært gjennomført i løpet av et år. Den reelle testen på tilstanden er jo ventetidene. Det hjelper lite om produksjonen øker dersom etterspørselen øker enda mer. Det Stortinget har behov for å vite, er om det er en rimelig grad av samsvar mellom brukernes behov og det helseforetakene settes i stand til å levere. Det er så langt ikke fremkommet noen tall som tyder på at ventetidene generelt beveger seg i riktig retning. På en del konkrete områder har vi kunnskap som viser at de beveger seg i feil retning, dvs. at ventetidene øker.

La meg så peke på det spesielle punktet som gjelder bevilgninger til rusbehandling. Det er gledelig at Regjeringen nå foreslår å bevilge 50 mill. kr ekstra til dette. Det er nøyaktig det beløp Høyre foreslo i sitt forslag til statsbudsjett for 2007. Vi er glad for at vi nå får en slik økning. Men det fremgår ikke av proposisjonen og heller ikke av komiteinnstillingen når Stortinget kan forvente at den opptrappingsplanen for rusfeltet som er annonsert, skal foreligge. Den skulle ha foreligget innen utløpet av 2006. Derfor har flertallet i komiteen, alle partiene unntatt de tre regjeringspartiene, satt fingeren på dette i innstillingen, og sier:

«Komiteens flertall (…) påpeker at opptrappingsplanen var varslet fremlagt høsten 2006, og at det er et prekært behov for å styrke behandlingstilbudet i lys av økte henvisninger og ventetider for slik behandling. Flertallet forutsetter at Regjeringen prioriterer dette arbeidet høyere fremover.»

Jeg vil gjerne høre statsrådens kommentar til hvorvidt komiteflertallet kan regne med at Regjeringen i fortsettelsen vil prioritere arbeidet med opptrappingsplanen for rusfeltet høyere.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:07:22]:Det er ingen hemmelighet at SV ikke ønsket en løsning med sammenslåing av Helse Øst og Helse Sør, og jeg har ikke tenkt å late som noe annet. Men når det er sagt, er vi veldig fornøyd med at sammenslåinga inngår i en totalpakke med økt styring og styrking av sykehusenes økonomi, særskilt styrking av rusomsorgen og lokalsykehusene, gjennomgang av finansieringsordningen for sykehusene med sikte på å se hele pasientforløpet i sammenheng, oppretting av rådsorganer på regionalt nivå og forsøk som skal bedre medarbeidernes innflytelse og samhandlinga mellom første- og andrelinjetjenesten. Framover vil det være viktig for SV å bidra til at den nye regionen kan fungere best mulig, og at vi unngår de farene som mange har advart mot. Det er i den forbindelse viktig å understreke at vi da må være klar over problemer og ulemper som kan oppstå, og at vi må være lydhøre overfor pasienter, pårørende og ansatte slik at vi sammen kan bidra til at den nye regionen blir en suksess. Derfor vil jeg med en gang trekke fram noen av de problemene som kan oppstå, og som vi må være oppmerksom på.

For det første kan det bli stor avstand, både faktisk og opplevd, mellom beslutningstakerne og administrasjonen på den ene siden og innbyggerne, pasientene, de pårørende og de ansatte på den andre. Pasient- og arbeidstakerorganisasjoner har advart mot dette. Vi må derfor lytte ekstra godt til deres råd til oss om hvordan vi kan unngå at dette skjer. Jeg vil sterkt ta til orde for reell brukerinnflytelse, åpenhet, gode prosesser, medarbeiderinnflytelse og medarbeiderinitiert omstilling. Andre farer vi bør være klar over, er risikoen for økt sentralisering – internt i regionen og mellom regioner. Vi kan oppleve omstillingstretthet hos de ansatte og økt misnøye eller passivitet fra de andre regionene, fordi ubalansen i størrelse kan oppleves som for stor. Økt byråkratisering har vært nevnt av noen. Som vestfolding er jeg også opptatt av hva som vil skje med psykiatrien, som jo er direkte underlagt regionalt nivå og derfor bedre beskyttet mot at somatikken «tar» av deres budsjetter.

Jeg tror det er viktig å erkjenne disse mulige ulempene og farene, slik at vi skal kunne møte dem aktivt med mottiltak.

Bakgrunnen for at vi har denne saken til behandling nå, er de store og økende problemene i hovedstadsområdet når det gjelder samordning av utbyggingsprosjekter og investeringer. Dette har lenge vært et stort problem, og jeg håper vi får grep om dette nå. Det er vårt håp at en sammenslåing av Helse Sør og Helse Øst vil kunne sikre bedre pasientbehandling gjennom bl.a. bedre ressursutnyttelse og i tillegg gi grunnlag for bedre rekruttering av helsepersonell og spesialister til andre steder i landet, både i og utenfor den nye regionen. Vi håper også at en sammenslåing vil kunne gi grunnlag for å styrke forskningen. Det er en forutsetning at gevinster Helse Sør-Øst RHF oppnår gjennom arbeid for å forbedre koordinering og ressursutnyttelse, beholdes i regionen og kommer pasientbehandlingen i hele den nye regionen til gode.

Jeg har lyst til å si litt mer om finansieringssystemet. SV er veldig godt fornøyd med at systemet med aktivitetsbasert finansiering skal gjennomgås med sikte på at ISF-refusjonen heller knyttes til pasientforløp enn til enkeltinnleggelser. En slik omlegging vil kunne bedre utgiftskontrollen, bidra til å unngå uheldige vridninger og sikre bedre pasientforløp. Riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt svakheter ved dagens modell, og mange helseforetak er misfornøyd med hvordan modellen fungerer. Jeg tror at et system hvor ISF-refusjonen knyttes til pasientforløp vil bedre problemene mange kronikere opplever i dagens system og kunne legge til rette for bedre samarbeid mellom nivåene. Derfor er SV særlig fornøyd med at dette er et av punktene i den totale pakken som nå er lagt på bordet som en følge av sammenslåingen mellom Helse Sør og Helse Øst.

Vi ser fram til resultatene av de samhandlingsprosjektene som skal prøves ut i Vestfold, i Helse Vest og i Helse Nord. I den forbindelse vil jeg gjerne trekke fram Rana kommunes samhandlingsprosjekt, den såkalte Helseparken, som jeg fikk en orientering om da jeg besøkte Rana kommune tidligere i år. Helgelandssykehuset Mo i Rana og Rana kommune står bak planene for dette prosjektet. Gjennom et forprosjekt til Helseparken har man sett på hvordan samhandling og helhetstenking kan bidra til et best mulig pasienttilbud. Som mange andre steder i landet, opplever også Rana at ferdigbehandlede pasienter blir liggende på sykehuset fordi kommunen ikke kan gi dem et tilfredsstillende tilbud. For kommunens del betyr dette bl.a. at den må betale døgnmulkt til sykehuset, og for sykehuset betyr det at kapasiteten når det gjelder å ta inn nye pasienter som trenger behandling, blir dårligere – altså en dårlig deal. For pasientene er dette selvsagt uholdbart og belastende. Sykehuset og sykehjemmet ligger vegg i vegg, og i sykehjemmets tredje etasje, som har direkte forbindelse til sykehuset, er tanken bl.a. å etablere rehabiliteringsplasser, plasser for utskrivningsklare pasienter, opptreningsplasser for planlagt kirurgi og korttidsplasser. Også SINTEF Helse har tro på prosjektet. Jeg håper at departementet vil se positivt på videreutviklinga av dette. Jeg vet at departementet har fått en foreløpig orientering og forespørsel.

Andre samhandlingsproblemer vi står overfor, gjelder f.eks. psykiatrien – situasjonen i Bergen har vært omtalt i dagens VG. Dette var vel også Nesvik inne på, så vidt jeg husker, og også problemer som oppstår innenfor rusomsorgen, var han var inne på. Jeg deler hans beskrivelse 100 pst. Det er denne regjeringens klare ambisjon å få gjort noe med de problemene som oppstår ved at pasienter som kommer inn til akutt avrusning, ikke har et behandlingstilbud stående klart. Det er jo fullstendig meningsløst og bortkastet på alle måter, og det skaper mye unødig lidelse, at ruspasienter, som jo tilhører den pasientgruppen med høyest sykelighet og høyest dødelighet, etter en avrusning blir sluppet ut på gata igjen uten å ha et tilbud. Tilbudet kan også bestå i motivasjonsklinikker, som man med hell har prøvd ut bl.a. her i Oslo. Men at man må ha en god og tett oppfølging, det bør det ikke være noen tvil om. Jeg tror også det er viktig å huske på at for pårørende til denne gruppen pasienter er det en ekstrem belastning når deres kjære endelig får et tilbud om akutt avrusning og så blir sendt ut på gata igjen – de blir sittende der og vet ikke om de ramler rett ut i rusmiljøet igjen. Mange opplever da også at det ender med overdose.

Jeg vil også trekke fram et annet felt som jeg mener vil være viktig når det gjelder opptrappingsplanen, og det dreier seg om fengslene. 60 pst. av innsatte i norske fengsler har omfattende rusproblemer. Her ser vi også manglende samhandling mellom fengselsvesenet på den ene siden og rusbehandlingstilbudet og kommunene på den andre siden. Når folk etter kanskje endelig å ha vært rusfri en stund, blir sluppet rett ut på gata uten å ha et tilbud stående, betyr det at veldig mange havner i ny kriminalitet. Det er meningsløst, og det skaper også veldig mye unødig lidelse både for folk som blir utsatt for kriminalitet, for pårørende og for den som kanskje endelig er blitt motivert. Jeg vil særlig trekke fram Stifinner’n i Oslo fengsel som et veldig godt eksempel på et godt samhandlingstilbud, hvor rusomsorgen og kriminalomsorgen går sammen for å sikre et tilbud – ingen blir sendt på gata, men får tvert imot foreskrevet et videre behandlingsforløp etter endt soning.

Jeg vil også trekke fram et annet eksempel på god samhandling. Jeg var i statsrådens eget hjemfylke på torsdag og fredag, og på torsdag besøkte jeg Hernes Institutt, som er et tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. Jeg er litt bekymret for akkurat disse institusjonenes framtid nå, og vil be om at statsråden ser på dette, og at Helse- og omsorgsdepartementet også tar et ansvar i samarbeid med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, sånn at de ikke ramler mellom to stoler. Det er i samfunnets klare interesse at pasienter som tilhører den store gruppa med muskel-/skjelettlidelser, får et raskt tilbud, sånn at ikke mange av dem havner i langtidssykemeldinger og kanskje uførhet. Det er også formulert som et klart mål både fra Regjeringas side og fra arbeidslivets parter.

Det jeg vil advare mot, er at man tenker for mye i form av tiltakskjeder – pasientene lever ikke sitt liv i tiltakskjeder – men at vi derimot tenker samtidighet og integrert handling. Det som er så bra med disse rehabiliteringsinstitusjonene, er at de får mulighet til å utrede pasientene ved at det er døgntilbud, at pasientene kan få tid til å finne ut av om det er en annen type løp de skal legge seg på framover, og at de får en type agent inn i NAV-systemet som følger dem og sørger for at ikke de blir kasteballer videre.

Helt til slutt vil jeg advare mot Fremskrittspartiets og Høyres ønske om et sykehusdirektorat. I SV syns vi det er merkelig at disse to partiene ønsker seg et mer topptungt og byråkratisert system, der viktige beslutninger flyttes lenger unna dem de angår. Noe av kritikken mot helseforetakene har vært at veien er blitt lang fra pasientene til beslutningstakerne, men dette vil bli verre hvis et sykehusdirektorat skal styre hele landet. Faren for sentralisering vil også øke med en slik modell, og det vil bli vanskeligere for folk flest å vite hvem som er ansvarlig for beslutningene som tas.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:17:35]: I mars i år kom evalueringa av sjukehusreforma. Evalueringa gjekk ut på å sjå om måla for omorganiseringa av sjukehusa var vellykka. Måla var bl.a. auka tilgjengelegheit, betre prioritering og auka effektivitet. Det blei òg sett mål om brukarmedverknad, betre arbeidsmiljø og tilsette sin medverknad i organisatoriske prosessar.

Auka aktivitet og dermed fleire behandla pasientar har ikkje vore ei målsetjing for politikarane. Likevel har det skjedd, og det har ifølgje evalueringa komme som ei følgje av endra rammevilkår.

Når det gjeld om ein er blitt flinkare til å prioritere, viser det seg at lågare prioriterte grupper har fått relativt størst reduksjon i ventetida. Det kan tolkast som ei forverring av prioriteringspraksisen.

Evalueringa av sjukehusreforma viser at pleie- og omsorgstilboda i kommunane har innverknad på kor lenge pasientane blir liggjande på sjukehus. Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa har satsa på prosjekt for å auke samhandlinga mellom nivåa i helsetenestene, bl.a. gjennom pilotprosjekt i Vestfold, Helse Vest og Helse Nord.

Kristeleg Folkeparti har teke til orde for ein forpliktande eldreplan gjennom arbeidet med omsorgsmeldinga i Stortinget, bl.a. for å styrkje helse- og omsorgstilbodet i kommunane, slik at dei i større grad er i stand til å ta vare på utskrivingsklare pasientar frå sjukehusa.

Evalueringa av sjukehusreforma viser at svært mange tilsette i helseføretaka opplever liten grad av medbestemming. Dei opplever òg at dei i liten grad blir involverte i omstillingsprosessar. Fleire av dei tilsette sine organisasjonar uttrykte misnøye med samanslåinga av Helse Sør og Helse Aust. Dei opplevde ikkje at helsefusjonen hadde blitt drøfta med dei.

Samanslåinga av Helse Sør og Helse Aust inneber ei sterk sentralisering av Helse-Noreg. Det nye helseføretaket får 56 000 tilsette, og over halvparten av befolkninga vil tilhøre dette kjempeføretaket. Kva konsekvensar vil dette få for folk flest? Kristeleg Folkeparti fryktar at det vil ramme pasientane, særleg kronikarane og langtidssjuke. Blant anna uttrykte Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon – FFO – sterk skepsis til samanslåinga og viste til at den enkelte pasienten kan føle seg svært liten i eit veldig stort helseføretak. Kristeleg Folkeparti er òg overraska over at Senterpartiet og SV har gått med på denne samanslåinga og ein slik konsentrasjon av både pengar og makt. Etter det eg har fått med meg, er jo både Senterpartiet og SV motstandarar av helsereforma og vil ha sjukehusa over til regionane. Nok ein gong viser det seg at Arbeidarpartiet har overkjørt dei andre partia i Regjeringa.

Å styrkje rusfeltet for å få fleire behandla og dermed sikre verdige forhold for rusmiddelavhengige er for Kristeleg Folkeparti ei svært viktig sak, og ei løyving på til saman 50 millionar kr er bra. Det er likevel nødvendig å peike på at opptrappingsplanen for rusfeltet frå Regjeringa har vore venta i eit halvt år. Det er først og fremst av omsyn til dei rusmiddelavhengige at det er skuffande at Regjeringa enno ikkje har presentert ein opptrappingsplan. Kristeleg Folkeparti ventar tålmodig, men eg la òg merke til det positive signalet frå statsråden i dag om at planen no snart vil bli lagd fram.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:21:24]: Først til representanten Hareide, som er overrasket over at Senterpartiet blir med på dette. Det som overrasker meg, er at Kristelig Folkeparti, som satt med helseministeren i forrige periode, ikke gjorde noe for å møte den problematikken som er i Oslo-området.

Ellers vet jo representanten Hareide at Senterpartiet mente det var andre måter å løse dette på enn nødvendigvis å slå sammen disse to foretakene. Men vi aksepterer at det blir sånn, fordi vi er med i en regjering der vi får mye godt gjort, også på dette feltet.

Men denne stortingsproposisjonen viser at det er store utfordringer knyttet til spesialisthelsetjenesten. Det gjelder bl.a. økonomistyring, samhandling mellom tjenestenivåene og utfordringene knyttet til den effektiviseringstakt eller det effektiviseringsnivå som de årlige budsjettene faktisk forutsetter. Det kan noen ganger høres ut som om spesialisthelsetjenesten er under konstant nedskjæring, mens det motsatte jo faktisk er tilfellet. Mer enn 2,2 milliarder kr i økning i 2007 i forhold til 2006, pluss denne bevilgningen som vi i dag behandler, forteller at Regjeringen satser på spesialisthelsetjenesten og får gode tilbud for alle. Når underskuddet i 2006 ifølge proposisjonen ble større enn antatt, skyldes ikke det at penger er skuslet bort. Det skyldes først og fremst en økning i sykehusopphold på så mye som 4,3 pst. i forhold til fjoråret, og en økning innenfor poliklinisk virksomhet – det behandles altså flere, noe som betyr at kapasiteten utnyttes bedre, men at det også er en vekst som det i utgangspunktet ikke er lagt opp til i budsjettet.

Det er sterke krefter som ønsker å sentralisere spesialisthelsetjenesten og mener gode helsetjenester bare kan sikres ved de store sykehusene. Det er derfor oppløftende å lese sluttrapporten fra Lokalsykehusutvalget, som konkluderer med at dersom

«det tilrettelegges slik at lokalsykehusene utnytter sine fortrinn, leverer de tjenester av høy kvalitet. Lokalsykehusene er derfor, slik arbeidsgruppa ser det, foretrukne tjenesteleverandører av et flertall av spesialisthelsetjenester, herunder akuttjenester».

Derfor var det i vinter forstemmende å registrere forslag fra lokale og regionale helseforetak om kutt som nettopp rammet lokalsykehusene. Nå ble heldigvis mange av disse ikke gjennomført, og det er positivt å se at Regjeringens vilje til å satse på lokalsykehusene også synes å nå inn til dem som skal administrere denne tjenesten. Jeg gjentar noe som jeg har sagt mange ganger før, at når det gjelder effektivisering, er det først og fremst ved de store sykehusene at en eventuell gevinst er å hente.

Så når det gjelder samhandling mellom lokalsykehusene og kommunehelsetjenesten: Her skal Stortinget bevilge 50 mill. kr til samhandlingsprosjekter, et område som har et stort potensial for forbedring. Det er flere gode eksempler på god samhandling mellom sykehus og kommuner, men senest i dag viser Statens helsetilsyn til at når det gjelder funksjonshemmede barn f.eks., er samhandlingen dårlig mange steder, med uklare ansvarslinjer. Det er derfor en svært påkrevd oppgave å få til en god samhandling med klare ansvarslinjer.

Regjeringen foreslår en tilleggsbevilgning på 40 mill. kr til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk og 10 mill. kr til legemiddelassistert rehabilitering. Henvisningene øker, og det er nødvendig å øke kapasiteten. Når det gjelder de 700 mill. kr som er fordelt ikke etter de vanlige kriteriene, men hvor Helse Nord og Helse Midt-Norge får en større andel enn Helse Vest og Helse Sør-Øst, forklares det rett og slett med at den økonomiske situasjonen i disse to nordligste regionale helseforetakene er mer anstrengt og vanskeligere enn i de andre helseforetakene. Dette skal ikke ha noe å si i forhold til dette med skjevdeling. Jeg vil bare minne om at det er satt ned et utvalg i statsråd som ser på hele finansieringen av spesialisthelsetjenesten, og skjevdeling er et av de punktene som også skal tas med i den vurderingen.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:27:09]: Eg vil konsentrere innlegget mitt om samanslåinga av Helse Sør og Helse Aust.

Venstre er ikkje ein del av den breie semja om samanslåinga som statsråden nemnde i innlegget sitt. Tvert imot meiner vi at sjukehusa bør under direkte eigarskap og styring av det nye fylket. Som vi høyrde frå representanten Hareide og Kristeleg Folkeparti, er dei heller ikkje med i denne breie semja. Og det er jo interessant når representanten Thorkildsen frå denne talarstolen slår fast at heller ikkje SV eigentleg er med i den breie semja, og eg har oppfatta – iallfall har eg no lese, svart på kvitt, heldt eg på å seie – at heller ikkje Senterpartiet eigentleg er for denne samanslåinga. Då må eg jo seie at den breie semja etter mitt syn er ganske smal.

Helse Sør-Aust vil få om lag 56 000 tilsette. Til samanlikning vil det fusjonerte StatoilHydro få 31 000 medarbeidarar, altså vil Helse Sør-Aust bli nesten dobbelt så stort som storgiganten StatoilHydro. Dei eksisterande fem helseføretaka har vist seg vanskelege å styre, og ein slik helsegigant som vi no får, vil iallfall etter Venstre si oppfatning bli ein svært uhandterleg, ja eg vil nesten seie ustyrleg gigant.

Noko alle veit som har drive med organisasjonsbygging og nær sagt både fusjonar og fisjonar, er at skal ein gjere slike ting – ikkje minst ei slik samanslåing som vi her snakkar om, til eit gigantføretak – vil ein stå overfor store omstillingar, og omstillingar krev medverknad frå dei tilsette for å bli vellykka. Eg vil seie at eit 100 pst. krav for at det skal kunne bli vellykka, er at dei tilsette føler at dei er med, og at dei de facto får vere med i omstillingsprosessane.

For ei tid tilbake var det ei undersøking som blei gjord av Arbeidstilsynet som gjekk under namnet «God vakt!» Av den gjekk det fram at åtte av ti medarbeidarar meinte at dei hadde små moglegheiter til medverknad i omstillingsprosessane som har vore så langt innan helseføretaka. Resultatet vil sjølvsagt bli at det ikkje blir betre i eit stort gigantføretak å få til medverknad. Eg trur snarare tvert imot at det blir vanskelegare.

Eg har lyst til å nemne eit anna moment i denne samanhengen når det gjeld helseføretaksreforma. Ho har etter mitt syn hatt mange sjukdomsteikn. Eit sjukdomsteikn ved denne reforma er bokstaveleg talt det skyhøge sjukefråværet som også er aukande. Eg er ganske overraska over at statsråden ikkje nemner dette viktige arbeidsmiljømomentet i sitt innlegg i dag. Det er eit faktum at friske og motiverte medarbeidarar, ikkje minst innanfor helsevesenet, er heilt avgjerande for at vi skal få til ei god og ikkje minst effektiv teneste.

Rosemåling, slik som statsråden ofte driv når ho skal omtale helseføretaksreforma, kan glanse tilværet litt, men etter mi oppfatning er det eit dårleg middel til å få ei betre helseteneste.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Per Egil Evensen (FrP) [14:31:40]: Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst RHF er tidligere nevnt i dag fra Fremskrittspartiet som et meget godt tiltak – dette ikke bare grunnet innsparingspotensialet på sikt, men også grunnet en mulig videreføring, slik at helseforetakene i Norge totalt sett erstattes av et statlig sykehusdirektorat.

Helsevesenet i Norge i dag fungerer ikke godt nok. Det er for mye byråkrati, og en mengde lover, regler og forskrifter gjør situasjonen for mange pasienter uholdbar – også på grunn av venting. Helsevesenet skal være et friskvesen, og sykehusene skal være friskhus, men det kan dessverre se annerledes ut i dag. Ventelistegarantien er dessverre på hell. Garantien er borte eller fungerer dårlig. Det er da listene igjen. Hva med listene? De fungerer heller ikke. Hva er da igjen av ventelistegarantien? Jo, det er ventingen. Pasientene venter.

Regjeringen har imidlertid innsett at det er for få midler avsatt til helseforetakene. Men allikevel opplever vi en skjevfordeling i budsjettet. Fremskrittspartiet er bekymret over den uforutsigbarheten Regjeringen skaper knyttet til finansieringen av spesialisthelsetjenesten i Norge. Vi har bak oss en tid preget av debatter, nedleggelser og omlegginger av denne delen av helsevesenet, rett og slett grunnet uforutsigbarhet og mangelfull finansiering. Det er sterkt nødvendig å styrke de statlige overføringene på dette området, noe som Fremskrittspartiet også har foreslått.

Regjeringen står fast på at den innsatsstyrte finansieringen, ISF, fortsatt skal holdes på 40 pst. til tross for de positive resultatene vi hadde i de årene den lå på 60 pst.

Til ministerens redegjørelse i dag om økte tall med tanke på behandlede pasienter og flere ansatte i helsevesenet: Norge har heller aldri hatt så mange innbyggere, så det hadde vært en fordel om vi fikk disse tallene i relativt forhold. Det samme gjelder de økte bevilgningene. Vi har heller aldri hatt så mye penger å rutte med som i dag, når vi også vet at det er overskridelser. En relativ fremstilling av dette hadde vært en fordel.

Fremskrittspartiet har i en årrekke påpekt vanskelighetene med å få helseforetakene til å fungere etter hensikten. Vi håper nå at i forbindelse med sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst kan vi se en tilnærming til å etablere et statlig sykehusdirektorat, slik at helsevesenet blir et friskvesen, og sykehusene kan bli friskhus.

Jan Bøhler (A) [14:35:16]: De to spørsmål som behandles i St.prp. nr. 44, er begge viktige – den økonomiske situasjonen og den nye helseregionen. Nå er jeg sikker på at statsråden vil komme tilbake til noen av de problemstillingene som er tatt opp i debatten angående den aktuelle økonomiske situasjonen, så jeg vil velge å konsentrere innlegget mitt om det grunnleggende grepet som ligger i diskusjonen i dag og i forslaget fra Regjeringen, nemlig den nye helseregionen Sør-Øst.

Jeg tror det som representanten Nesvik sier om at synergi tar tid, er viktig, men jeg tror samtidig at det som representanten Lønning sa om at det gjelder å sikre gjennomføring, er viktig når man skal nærme seg dette. Vi må når det gjelder å gjennomføre denne nye helseregionen, bruke det som i organisasjonsspråket kalles «momentum». Vi må bruke det momentum som ligger i denne prosessen, til å få fart i de samordningstiltakene som lenge har vært etterlyst i denne regionen. Hvis man ikke greier å gjøre disse tingene samtidig, er det fare for at strukturer sementeres – som har ligget i forskjellen mellom Helse Sør og Helse Øst – og at man bringer det med seg inn i den nye regionen.

I forholdet mellom Ullevål sykehus og Rikshospitalet er det satt i gang, før selve regionen Sør-Øst ble brakt på beina, 21 prosjekter for samordning, som man har hatt problemer med å få gjennomført på grunn av to styrer, to økonomier og manglende felles vedtaksmyndighet. Det gjelder kreftbehandling. Det gjelder nevrokirurgi. Det gjelder hjerte- og lungesykdommer, yrkesmedisin, hudsykdommer, plastisk kirurgi, revmatologi, øyesykdommer, øre-, nese- og halssykdommer osv. På alle disse områdene finnes det spissfunksjoner som man har behov for å jobbe med sammen, og fagmiljøene er opptatt av å bringe dette fram. Det er slik også på store sykehus at man innenfor spesialiteter kan få fagmiljøer som har for lite omfang – for lite antall pasienter – til at man blir god nok. Man kan også ha problemer med å finansiere det kostbare utstyret man trenger.

Det er klart at forskerne som er koblet opp mot de kliniske miljøene, har interesse av større enheter hvor man kan få flere impulser og samarbeide bredere. Så jeg tror det er viktig å fastslå flest mulig av de samordningsprosessene som det er mulig å sette i gang nå, parallelt med at man gjør den strukturelle prosessen ferdig. Jeg tror en samordning vil gi bedre tilbud og mindre køer og gjøre at vi får mulighet til å unngå overkapasitet framover.

Når det gjelder det siste, overkapasitet, tror jeg at man ikke bare må se på situasjonen – den såkalte Berlinmuren – i Oslo, men man må se på overkapasitet i hele den nye regionen Sør-Øst. Man må altså ikke unngå å ta opp de samme problemstillinger i hele regionen med tanke på hva man bygger opp av spesialiteter i de ulike miljøene. Jeg tror også at man i denne prosessen – og jeg vet man er i gang med det – må jobbe med IKT-utviklingen og få den på plass samtidig, fordi det, som Stortinget har diskutert tidligere i en interpellasjonsdebatt, er store muligheter til å oppnå bedre samarbeid, bedre ressursbruk og samordning gjennom et felles IKT-system. Det er klart at å få den pasientinformasjonen som man har behov for, raskt på plass i de ulike delene i den nye helseregionen, er en akuttsak – man må løse det som ligger av problemer når det gjelder IKT-systemene – mellom de store sykehusene og mellom disse to store helseregionene.

Også laboratorietjenestene kan man tjene mye på å samordne. Det henger jo sammen med telemedisin, med IKT-utviklingen, at man kan gjennomføre analyser av røntgenbilder osv. på færre steder og dermed få en stor ressursgevinst.

Jeg er også glad for at statsråden har sagt at hun vil se på opptaksområdene nå, sette i gang et arbeid med opptaksområdene samtidig som man gjennomfører den nye helseregionen, fordi det har vært åpenbart at f.eks. opptaksområdet til Rikshospitalet–Radiumhospitalet har vært tilfeldig sammensatt og ikke godt nok gjennomarbeidet med hensyn til hvordan det nå bør plasseres i den nye regionen. Det samme gjelder sykehus som f.eks. Aker sykehus.

Det er mange store spørsmål som jeg er glad for at vi har anledning til å komme inn på her i Stortinget i dag i forbindelse med dette grunnleggende grepet for 55 pst. av befolkningen i Norge, og som jeg håper at vi nå kan løse, samtidig som vi gjør den store omorganiseringen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:40:53]:Det var representanten Ludvigsen som fikk meg til å ta ordet igjen. Jeg tror Venstre og Ludvigsen er fullt klar over Senterpartiets standpunkt i forhold til spesialisthelsetjenesten, hva som er vårt primære standpunkt.

Vi er med i en regjering. Vi har laget en regjeringserklæring – Soria Moria-erklæringen. Den slår tydelig fast at vi regjerer sykehusene under den foretaksreformen som er nå – bare så det er slått helt fast. Men det er jo ingen hemmelighet, og man trenger ikke lage noe nummer av det, heller, at Senterpartiet har et annet syn. Det samme har jo SV.

Men denne regjeringen har jo faktisk fått til noe på dette området. Vi har økt bevilgningene til helseforetakene ganske betraktelig, langt mer enn i forrige periode. Regjeringen har, som nevnt tidligere, nedsatt et lokalsykehusutvalg som har avgitt en flott rapport – som en skal få noen svar på i revidert budsjett, slik statsråden har varslet. Vi har fått lokale og regionale politikere inn i foretaksstyrene, som vi faktisk mener er et viktig grep i forhold til dette. Det er nedsatt et utvalg som skal se på hele finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten, og ikke minst er det satt i verk viktige tiltak knyttet til dette med samhandling – i proposisjonen i dag har man en bevilgning på 50 mill. kr til det. Så denne regjeringen gjør jo virkelig noe i forhold til å få til god samhandling og i forhold til å få en spesialisthelsetjeneste som en uansett hvor i landet en bor, kan dra nytte av, og som kan være en god tjenesteleverandør og skape sikkerhet for folk rundt omkring i vårt vidstrakte land.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:43:16]: Debatten i dag viser jo nettopp at sykehusreformen faktisk har fungert. Vi har ikke hørt én eneste gang i denne debatten at dette er det andre som har ansvaret for. Stortinget tar faktisk det ansvaret som Stortinget har. Statsråden tar det ansvaret som statsråden har. Sykehusreformen har virket. Noe av det viktigste ved sykehusreformen var at det var en ansvarsreform. Det viser debatten faktisk i dag.

Så kan selvfølgelig representanten Skjælaaen – med et innlegg her som oser av dårlig samvittighet for hva man kanskje ikke har fått til – prøve å vise hva man har fått til. Det er en ærlig sak, det skal man faktisk ta inn over seg. Det samme partiet var også imot sykehusreformen, så det er klart at man prøver å finne andre ting som man kan se det positive i.

Det som gjør at jeg tar ordet, er i første rekke knyttet til bl.a. representanten Inga Marte Thorkildsens innlegg om hvorvidt man gjennom å etablere et sykehusdirektorat flytter beslutningene enda mer bort fra befolkningen. Da har ikke representanten tatt inn over seg at hele vitsen med direktoratet og måten å organisere det om på er at bestillerenheten skal flyttes ut i kommunen. Den skal ikke ligge i direktoratet; den kommer faktisk nærmere pasienten. Man får et fysisk skille i forhold til i dag, når de regionale helseforetakene blander bestiller- og utførerenheten fordi de sitter som både eier og bestiller og man dermed får den skjevfordelingen.

Jeg tror dessverre ikke at den summen som vi gir i dag, kommer til å stoppe mange av de nedskjæringene som vil finne sted som følge av dårlig økonomi. Jeg tror dessverre heller ikke at det vil bli stopp i en del forslag knyttet til funksjonsfordelinger, omorganiseringer og også oppsigelser, for til det er summen for liten.

Videre er det all grunn til å tro – og frykte – at ventetidene kommer til å øke ytterligere. Tredje tertialtall for 2006 viste en økning i ventetidene og ingen nedgang, så vi ser dessverre tegn til at det kan gå den veien. Men det vet vi ikke ennå, vi får vente og se og ha litt tålmodighet. Men Fremskrittspartiet mener at summen som bevilges i dag, er for liten, og jeg tror nok at statsråden må komme tilbake til Stortinget ved senere anledninger. Det skal bli spennende å se hva som kommer i revidert nasjonalbudsjett, nettopp fordi jeg tror de ikke klarer å løse problemene.

Videre, når man viser til den store økningen i pasientbehandlingen: Ja, det har vært en økning, heldigvis. Det skulle blott mangle når vi ser hvilke midler man har hatt til rådighet. Jeg tror det var representanten Lønning som var inne på problemstillingen med store underskudd, og at de underskuddene blir opparbeidet som følge av at vi behandler flere pasienter. Når man så skal få kontroll over dette, og de pengene skal spares inn, da er det store spørsmålet: Hva skjer da?

Inge Lønning (H) [14:46:31]: Jeg kan ta opp tråden der forrige taler slapp den. Jeg stilte i mitt hovedinnlegg et spørsmål om den karakteristikken regjeringspartiene har gitt i komiteinnstillingen om den økonomiske situasjonen for helseforetakene, om man mener at den karakteristikken, altså «svært krevende i flere regioner og meget alvorlig i de to nordligste regionene», vil være fortid når Stortinget har fattet sitt bevilgningsvedtak i dag, eller om man fremdeles vil ha disse betydelige utfordringene. Jeg håper at statsråden vil kommentere den problemstillingen når hun får ordet om et øyeblikk. Jeg håper også at statsråden da vil kommentere det spørsmålet jeg stilte henne når det gjelder forståelsen av oppgavene for det nye, permanente, nasjonale prioriteringsrådet.

Jeg bad egentlig om ordet også for å kommentere et par innslag i representanten Thorkildsens innlegg som jeg finner bemerkelsesverdige. For det første er det ikke riktig at Høyre på noe tidspunkt har foreslått å opprette noe nytt sykehusdirektorat. Det må jeg be om at representanten viser til kilder for. Det er meg helt ukjent at vi har fremmet noe slikt forslag. Derimot har vi helt fra Stortinget behandlet sykehusreformen i sin tid, holdt fast ved at det ville være et godt prinsipp å skille ad bestillerfunksjonen og utførerfunksjonen, og jeg synes alt det som har skjedd etterpå, bekrefter at det var et riktig og fornuftig standpunkt. Men til det som var aller mest interessant i representanten Thorkildsens innlegg: Hun rettet en sterk appell til statsråden om at statsråden måtte ta ansvar for en privat rehabiliteringsinstitusjon – en av de mange private rehabiliteringsinstitusjonene i dette land. Jeg synes det er uhyre gledelig at en representant for regjeringspartiene nå begynner å oppdage det som vi andre har oppdaget for lenge siden, nemlig at virkeligheten der ute er slik at hvis man på kort sikt skal møte det økende behovet for habiliterings- og rehabiliteringstjenester, må det fornuftigste av alt være å utnytte den kompetansen og kapasiteten som er bygget opp i regi av mange private organisasjoner. Hvis man gjør det, vil man kunne sette i omløp de 600 mill. kr som kom ut av sykelønnsstriden i fjor, og som skulle ha vært i omløp for lengst. Det kan man faktisk få full uttelling for umiddelbart, dersom man er villig til å bruke dem der, istedenfor å la det gå den tungvinte, byråkratiske vei.

Statsråd Sylvia Brustad [14:49:49]: Til spørsmålet om å fremme budsjett én gang om året: Det mener jeg er riktig. Men da jeg fikk oversikten fra de ulike regionale helseforetakene rundt juletider, altså nesten ved årsskiftet, så jeg at situasjonen var så dramatisk, særlig i Helse Nord og i Helse Midt-Norge, at det ville gå ut over pasienttilbudet i så stor grad at jeg tror nesten ingen kunne forsvare det. Det var i alle fall min vurdering, og det var Regjeringas vurdering. Da mente vi det var viktigere å prøve å ordne opp i det. Derfor fremmet vi denne tilleggsbevilgningen, derfor tok vi de grep vi gjorde i forhold til Helse Sør-Øst, og andre ting som flere talere har vært inne på. Men for framtida, det vil jeg bare si, vil denne regjeringa ha som regel at vi fremmer vårt budsjett én gang i året. Det er ingen grunn for noen regionale helseforetak å prøve å planlegge for noe annet. Da skal det være krise et eller annet sted for at en skal avvike fra det.

Så vil jeg også si at selv om det er utrolig mye positivt – og mest positivt, i motsetning til hva som skrives i aviser og vi hører om i radio og på tv – er det selvfølgelig slik at det fortsatt er utfordringer. Representanten Nesvik nevnte ett eksempel som jeg ikke kjenner i detalj, men det er klart det finnes sånne eksempler. Det tar vi på største alvor, og det må vi selvfølgelig forsøke å gjøre noe med.

Når det så gjelder spørsmålet omkring den videre oppfølgingen av Helse Sør-Øst – representantene Bøhler, Skjælaaen og andre har vært inne på hvorfor vi mener dette er et helt riktig grep – er jeg helt sikker på at vi kommer til å få bedre pasientbehandling og bedre utnytting av ressursene, både faglig og økonomisk. Det vil komme pasienter til gode, ikke bare i denne delen av landet, men i hele landet. Jeg mener rett og slett at sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst grunnleggende sett er en desentraliseringsmodell, for det er på den måten vi også kan være med og styrke lokalsjukehusene, at vi gjør noen grep der det faktisk smerter minst, men hvor vi ser det er helt opplagt nødvendig. Jeg tror alle har sett det, egentlig fra dag én, da «Berlinmuren» kom midt gjennom Oslo.

Så kan jeg bare forsikre om at vi kommer til å ha et høyt tempo i denne saken – ikke bare kommer til, vi har det – og Stortinget vil se at vi også skal levere meget raskt i den videre prosessen, slik at det senest 1. juli er oppe og står, fordi det er avgjørende viktig. Jeg har også lyst til å si til representanter som har sagt noe i forhold til arbeidstakerorganisasjonene – jeg tror det var representanten Hareide som var inne på det: De var informert på forhånd. De var tatt med på råd. At noen av dem har en annen oppfatning enn det Regjeringa står for i denne saka, er riktig. Men det betyr altså ikke at de ikke har vært med i de prosesser som faktisk har vært.

Jeg ser at tida er i ferd med å renne ut, men når det gjelder spørsmålet omkring situasjonen i sjukehussektoren, mener jeg at gjennom den bevilgning jeg antar at Stortinget vil slutte seg til i løpet av dagen, har vi tatt av for de mest dramatiske kuttene som det lå an til hvis vi ikke hadde gjort det. Det er også helt riktig at det likevel må skje en del endringer i løpet av dette året, men det er endringer som vi mener er håndterbare innenfor det systemet vi har.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:53:14]: Representanten Skjælaaen synest det er unødvendig å gjere noko stort poeng av at Senterpartiet er ueinig i samanslåinga av Helse Sør og Helse Aust. Mitt poeng – det var ikkje noko stort poeng – var berre å peike på kva som er Senterpartiet sitt syn.

Elles synest eg det er veldig ærleg gjort av Sosialistisk Venstreparti å gi uttrykk for sitt syn frå denne talarstolen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:54:09]: Først vil jeg starte med en beklagelse overfor representanten Inge Lønning, som påpekte at Høyre ikke var med på det nevnte forslaget. Jeg beklager. Jeg har fått feil informasjon. Til gjengjeld vil jeg gjerne be om en beklagelse fra representanten Lønning for at han stadig vekk uttrykker en enorm overraskelse over at SV skiller mellom kommersielle og ideelle aktører på helseområdet, også nå. Det har vi faktisk alltid gjort. Vår innstilling er at de ideelle nonprofit-organisasjonene som driver som et supplement til det offentlige, fortsatt skal ha et godt og stort spillerom – fordi vi mener at de utgjør et viktig supplement, også et korrektiv, er ubyråkratiske og har lang erfaring og fartstid innenfor helsevesenet. Det gjelder innen rusomsorgen, og det gjelder innen somatikken også. Når det gjelder rehabilitering, er dette institusjoner og organisasjoner som i mange år har gitt veldig gode tilbud, og som vi nå er bekymret for ikke skal få et så godt og stort spillerom som vi mener de bør ha. Det er det jeg har tatt til orde for. Jeg syns at representanten Lønning skal merke seg det en gang for alle, og slutte å spre usikkerhet om hvorvidt SV ønsker en sånn utvikling. For det gjør vi faktisk.

Til representanten Harald Tom Nesvik vil jeg si at faren med bestiller–utfører-modellen slik vi har sett den utvikle seg en del steder, er at det fører til behov for økt byråkrati og administrasjon på bekostning av direkte brukerrettet og pasientrettet arbeid. Det har mange steder blitt mer stivbeint. Det har blitt mindre fleksibilitet, og det har igjen ført til økt behov for samordning. Og jeg mener at det ikke er til pasientenes beste.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [14:56:43]: To ting: Jeg håper fortsatt at statsråden vil komme tilbake med et svar på mitt spørsmål når det gjelder prioriteringsrådet og forståelsen av mandatet.

Så til representanten Thorkildsen: Jeg vet ikke om det er så lett å beklage at man blir overrasket, men den institusjonen som Thorkildsen selv brukte som eksempel, er en reinspikka kommersiell institusjon – faktisk – som ikke drives av noen ideell organisasjon, meg bekjent. Men det illustrerer bare det som var mitt poeng i replikkvekslingen med statsråden, nemlig at dette skillet mellom såkalt ideelle og såkalt kommersielle er et rent fiktivt, ideologisk basert skille, som det ikke er mulig å gjennomføre i terrenget. Da må det være tillatt å uttrykke glede over at Sosialistisk Venstreparti når det gjelder virkeligheten, er opptatt av brukerne, selv om de i ideologiens verden fremdeles tviholder på et fiktivt skille.

Statsråd Sylvia Brustad [14:57:59]: Til spørsmål fra Lønning om det nye nasjonale rådet: Jeg mener at en svært viktig forutsetning for å få dette til å fungere i praksis ute i sjukehusene nettopp er at toppledelsen i de regionale helseforetakene sitter i dette rådet. Derfor har jeg også så stor tro på at vi denne gangen kan lykkes, for øvrig sammen med fagfolk og representanter for brukerorganisasjonene. De skal gi råd til meg – til oss – men rådet kan f.eks. også bestemme om det bør utarbeides nye faglige retningslinjer ved innføring av en ny behandlingsmetode. Sosial- og helsedirektoratet vil i så fall bli gitt en rolle i utarbeidelsen av den type faglige retningslinjer, som fagfolk selvfølgelig i høyeste grad må mene noe om.

Så har jeg også lyst til å kommentere opptrappingsplanen for rusfeltet, som flere har vært inne på. Jeg kan bare forsikre Stortinget om at den er rett rundt hjørnet. Det er ikke veldig lenge til den kommer. Jeg er like utålmodig som flere av talerne her har vært i forhold til at vi må gjøre enda mer for noen av de svakeste blant oss. Regjeringa skal i tillegg til å bruke de pengene som forhåpentligvis nå blir bevilget, på en fornuftig måte, komme med flere konkrete tiltak, for det er uverdig når mennesker som åpenbart har store rusproblemer, ikke får den hjelp de trenger, ikke får den avrusning de trenger, og ikke får den behandling eller det ettervern som mange også har behov for.

Når det gjelder ventetider, som flere også har vært inne på i debatten, er de nå stabilisert på rundt 70 dager. Det varierer noe mellom helseregionene – det må vi ta på det største alvor – men ventetidene har altså blitt mer like innad i de ulike helseregionene. Så det går framover. Og betydelig flere får nå behandling enn for veldig kort tid siden.

Jeg mener også, i forbindelse med spørsmålet fra representanten Hareide, at sjukehusreformen i all hovedsak har vært meget vellykket, selv om det selvfølgelig er ting som bør forbedres ytterligere. Ventetida har gått ned, og kvaliteten har økt ved at vi har sentralisert, ikke i den betydning at alt gjøres i Oslo, men at færre sjukehus nå utfører f.eks. kreftoperasjoner. Det gjør at flere lever lenger, overlevelsesmulighetene har økt, og livskvaliteten har økt. Så vi har langt på vei lyktes, og vi skal forsøke å bli enda bedre på de områder hvor vi ikke er helt i mål.

Presidenten: Representanten Rune J. Skjælaaen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:00:50]:Inge Lønning snakket om selskapsform osv. da han snakket om kommersielle/ikke-kommersielle institusjoner. Det er jo helt feil. Man kan faktisk ha et AS drevet av ideelle, der man ikke henter ut utbytte, men pløyer et eventuelt overskudd inn i virksomheten – uten å ta det som utbytte. Dette er jo noe som de regionale helseforetakene må sikre seg når de inngår avtaler med andre enn offentlige sykehus. Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen eies av Bergen Diakonissehjem. Det er et ideelt sykehus. Sykehuset er organisert som et AS, men de tar altså ikke ut utbytte – det ligger i statuttene at en ikke skal gjøre det. Men Bergen Kirurgiske Sykehus på Nesttun, som det regionale helseforetaket også har inngått avtaler med, er ikke organisert slik. Det er et AS der man kan ta ut utbytte. Det er mange eksempler, f.eks. søvnklinikken til Tvinnereim, der en har hentet ut millioner av offentlige helsekroner i utbytte. Jeg håper Inge Lønning forstår dette.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 2697)

Thorbjørn Jagland gjeninntok her presidentplassen.