Finn Martin Vallersnes (H) [10:06:03]:Den 6. mars deltok jeg på et seminar i regi av Den norske Atlanterhavskomité med Geir Westgaard, som er leder av Utenriksdepartementets nordområdeprosjekt. Temaet var «Energi, klima og Russland. Internasjonale drivkrefter bak regjeringens nordområdepolitikk».

Vi er vel alle nå fortrolige med at dette dreier seg om

• bærekraftig forvaltning av naturressursene

• god miljøpolitikk

• utvikling av gode levevilkår og livskvalitet for dem som bor i nord

• oppfølging av vårt ansvar for å ivareta urfolkenes rettigheter

• og – ikke minst – energi

På et spørsmål fra salen om hvorfor sikkerhetspolitikken ikke er en integrert del av strategien, var svaret at det hadde politiske årsaker. Det fikk meg til å undres. Hva sikter en til da? Er det forholdet til Russland, eller dreier det seg om forholdet mellom de rød-grønne regjeringspartnerne? Partienes ulike holdninger til NATO og de allierte er jo kjent stoff.

Forholdet til Russland er viktig, og jeg hører avgjort til dem som ser betydningen av å videreutvikle et godt samarbeid tuftet på tillitsfullt naboforhold, ikke minst som grunnlag for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord. Samtidig skal en være realist. Både i og utenfor regjeringsapparatet har det i den senere tid kommet uttalelser som minner oss om dette.

Forsvarsministeren sa i Oslo Militære Samfund den 8. januar:

«Dagens Russland fremstår på en helt annen måte enn landet gjorde i det første tiåret etter den kalde krigens slutt. Dagens Russland er en selvsikker energistormakt, – som har betalt ned sin utenlandsgjeld, – hvor staten igjen spiller en dominerende rolle i samfunns- og næringsliv – og hvor forsvaret styrkes, i takt med den sterke økonomiske veksten. For eksempel er Russland i ferd med å modernisere en rekke av sine våpensystemer.»

– Så langt forsvarsministeren.

Den 13. februar hadde Sveinung Berg Bentzrød en artikkel i Aftenposten, hvor han bl.a. siterer statssekretær Espen Barth Eide:

«Samtidig er det viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Det er ikke snakk om en tilbakevending til en ny kald krig. Derimot er det snakk om at stormakten Russland – etter å ha ligget nede i mange år – nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid og fasthet. Det er viktigere enn noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt.»

Dette sier Barth Eide. Det er vurderinger som jeg deler. Hvordan en i praktisk politikk gir innhold til kombinasjonen av samarbeid og fasthet, er det som opptar meg i dagens sammenheng.

Ambassadør Øyvind Nordsletten besøkte Oslo Militære Samfund den 26. mars. I et for øvrig interessant foredrag kom han også inn på dette temaet. Nordsletten sa da bl.a.:

«Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.»

At saker kan være kontroversielle, fremgår også av utenriksministerens egen tale for kort tid siden i Bodø, hvor han bl.a. sa at

«vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettsstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene».

Jeg kan bare si meg enig når ministeren slår fast at slike spørsmål også hører med i den brede dialogen med Russland. Vi får tro at det også betyr noe for russerne hva naboene i vest mener om dem. President Putins artikkel i Le Monde den 28. mars i år kan en bl.a. tolke slik.

Energi er et hovedtema i nordområdestrategien. Energi identifiseres også i økende grad som en viktig faktor i sikkerhetspolitisk sammenheng. Et uttrykk for dette er at NATO-toppmøtet i Riga åpnet for at energisikkerhet inkluderes i organisasjonens mandat. Blant andre stortingspresidenten har kommentert dette og ment at det er høyst betenkelig å gi en militær organisasjon oppgaver på energiområdet, idet energi bør betraktes som et økonomisk anliggende, og ikke politiseres eller militariseres.

I en artikkel i Dagbladet den 12. februar i år kommenteres dette av Jakub M. Godzimirski fra NUPI. Han stiller spørsmålet om hvor realistisk det f.eks. er at Norge skal ha et tett, men upolitisert og markedsbasert energisamarbeid i nordområdene på samme tid som Russland aktivt bruker energi som et viktig maktpolitisk instrument overfor tidligere sovjetrepublikker. Både Godzimirski og andre kommentatorer peker på den ubalansen det synes å foreligge mellom innholdet i vektleggingen av nordområdene og den globale betydningen av energi og energisikkerhet for internasjonal sikkerhetspolitikk.

Om en tar med dette perspektivet i tillegg til erkjennelsen av Russlands naturlige gjenreising som stormakt og det positive i utbyggingen av vårt naboskapsforhold, er det ved fordypingen i engasjementslinjen desto viktigere å være bevisst på hva en legger i begrep som fasthet, påregnelighet og forutsigbarhet fra norsk side.

Jeg vil tro at utenriksministeren er enig med meg i at NATO-medlemskapet er grunnleggende for vår sikkerhetspolitiske forankring. Jeg slutter meg til forsvarsministerens ord til landsmøtet i Folk og Forsvar 22. februar i år, der hun bl.a. sa:

«(…) vi ser at Nordområdene fortsatt vil være av stor strategisk betydning. Dette understreker NATOs fortsatte betydning for stabiliteten i nord.»

Spørsmålet er derfor om vår forankring i NATO er like gjensidig tillitsfull som før, for det vil være avgjørende for hvordan vår fasthet og påregnelighet oppfattes av tredje part. Både innenfor og utenfor alliansen er en selvsagt klar over at den rød-grønne regjeringen bl.a. består av et parti som ble stiftet i 1961 som en reaksjon på den utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet og alle de andre partiene stod for. I programmet sitt for 2005–2009 vil SV ha en dramatisk omdefinering av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, hvor det mest radikale punktet er å trekke Norge ut av NATO. Forankret i Soria Moria-erklæringen har det så langt ikke funnet sted noen kursendring. Likevel peker noen beslutninger Regjeringen har fattet, i retning av en kursendring som på sikt kan være alvorlig. Regjeringens vegring mot å sende spesialsoldater til Sør-Afghanistan er ett eksempel. Et bidrag til uthuling av alliansesolidariteten i NATO er alvorlig for et land som på bakgrunn av manglende EU-medlemskap er desto mer avhengig av alliansen enn mange andre europeiske land, ikke minst sett i sammenheng med nordområdepolitikken.

For å summere opp:

• 1. Sikkerhetspolitisk stabilitet og langsiktig, tillitvekkende forankring er en forutsetning for den påregneligheten og fastheten vi ønsker å legge i bunnen for videre utvikling av den positive engasjementslinjen med Russland i nord.

• 2. Energidimensjonen i nord aktualiserer ytterligere klarhet i våre sikkerhetspolitiske forhold.

• 3. Regjeringspartienes heterogene forhold til NATO gjør det desto mer påkrevet med sikkerhetspolitisk stabilitet for å bevare vår troverdighet utad.

Det er bakgrunnen for interpellasjonens spørsmål til utenriksministeren: Hvorfor er forsvars- og sikkerhetspolitikken så svakt til stede i Regjeringens nordområdestrategi?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:14:28]:Jeg takker representanten Vallersnes for at han tar opp temaet forsvars- og sikkerhetspolitikk i nordområdene. Etter mitt syn er forsvars- og sikkerhetspolitikk bredt omtalt i nordområdestrategien. Jeg godtar ikke premisset i hans spørsmål. Det er helt naturlig med denne brede omtalen. Det er mitt ene hovedpoeng i dette innlegget.

Nordområdestrategien har et helhetlig, langsiktig fokus på norsk politikk i nordområdene. Strategien handler om å se spørsmål som ressursforvaltning, næringsutvikling, miljø, klima og mer tradisjonelle utenrikspolitiske emner i sammenheng. Vår nasjonale sikkerhet er en ledetråd i denne tenkningen.

For sikkerhetspolitikk anno 2007 er mye mer. Den inneholder langt flere – og andre – dimensjoner enn utelukkende forsvarsbudsjetter, militære kapasiteter og vinterøvelser i nord. Det er mitt andre hovedpoeng.

Forrige måned besøkte jeg Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan ved Bodø og fikk en grundig briefing om utfordringene framover. Der snakket offiserene om skipsfarten, ulovlig fiske, miljø og klima, beredskap og regningsoperasjoner samt en rekke lignende utfordringer, i tillegg til de tradisjonelle forsvarsvurderinger som hører med i en slik orientering.

Admiralen snakket om at ingen av utfordringene i nord er «eiet» av Forsvaret alene. De krever et engasjement fra flere sektorer og utfordrer Forsvarets evne til å inngå i et slikt samarbeid.

Jeg vil berømme landsdelskommandoen for deres våkenhet og evne til å lese en ny tid, uten å neglisjere historiske erfaringer.

Den aller viktigste forsikring mot at konflikter utvikles, er videre oppbygging av gjensidig tillit, bånd og felles interesser gjennom et tett samarbeid over landegrensene. Norge gjør dette gjennom et aktivt bilateralt diplomati med Russland og gjennom vår forankring i NATO og våre nære bånd til EU. Det er dette som engasjementspolitikk. Ingen ønsker en ny kald krig, med eskalerende retorikk om våpenkappløp og ideologiske fronter.

For vi er i en annen tid. Årlig reiser om lag 100 000 nordmenn og russere over grensen, 3 000 under den kalde krigen. Det inngås samarbeid og partnerskap innen næringsliv, kulturliv, reiseliv, forskning og utdanning – ja, det inngås vennskap og ekteskap. Kort sagt: Forholdet mellom Norge og Russland utdypes på alle områder.

I dette perspektivet må vi utvikle vårt perspektiv fra den tiden hvor frontene var klare og grensen lukket. Vår tilnærming til sikkerhet – nasjonal sikkerhet, regionens sikkerhet, ja menneskelig sikkerhet – må være tilpasset en ny tid.

I strategien er samarbeidet med Russland et bærende element. Men det innebærer på ingen måte at vi forholder oss ukritiske og passive til bekymringsfulle utviklingstrekk i dagens Russland. Det er sider som uroer oss, og det har jeg omtalt i denne sal tidligere. Den seneste brutale framferden av sikkerhetsstyrker mot fredelige demonstranter bygger opp under bildet av et styre som bruker mer autoritære metoder. Det styrker ikke det russiske demokratiets omdømme.

Vår linje er at vi gjennom kritisk, konstruktiv dialog og tett kontakt videreutvikler naboforholdet til Russland. Dette er kanskje det viktigste bidrag vi kan gi til en demokratisk utvikling i vårt naboland – ikke bare gjennom synspunkter, holdninger og ord, men også gjennom konkrete prosjekter sammen med bl.a. det sivile samfunn.

Dette er egentlig ikke nytt tankegods. Et av motivene da Thorvald Stoltenberg drog i gang Barentssamarbeidet i 1993, var nettopp sikkerhetspolitikk i et bredere perspektiv – ja nettopp engasjementspolitikk. Det passer jo i dag å si at dette fant sted under president Jeltsins styre i Russland, og er ting vi også skal huske ham for.

Med nordområdestrategien lagt fram i Tromsø den 1. desember i fjor har vi også en strategi for hvordan det norsk-russiske samarbeidet bør utvikles. Dette har jeg utdypet i utenrikspolitisk redegjørelse i februar.

Et viktig mål for strategien er å gjøre samarbeidet over grensene i nord lettere og enklere. Vi skal i nær framtid undertegne en avtale om forenkling av visumprosedyrene. Dette og andre tiltak vil forenkle grensepasseringene, noe som var tema for interpellasjonen den 6. mars i år, og jeg går derfor ikke nærmere inn på detaljene i dette. Jeg vil bare framheve at reduksjon av hindrene for samhandelen mellom Norge og Russland også er god sikkerhetspolitikk.

Tiltakene betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, begge land er enige om at ordnede forhold på grensen fortsatt er av største betydning. Garnisonen i Sør-Varanger og grensekommissæren vil fortsatt være garantien for at ting er som de skal være på norsk side. Etter at Norge fikk ansvar for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkingen. Det er den nye tids felles utfordringer, som menneskehandel og illegal migrasjon, som tilsier dette.

God kontakt med Russland gjør at vi også kan samarbeide om dagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. De gode forbindelsene er konfliktforebyggende og dermed sikkerhetspolitisk relevante. Engasjementslinjen – og la meg legge til: med klarhet i sikkerhetspolitikken – er derfor det riktige spor. Denne linjen følger vi også multilateralt. Et isolert Russland kan på sikt skape usikkerhet. Det er vårt ansvar å bidra til at så ikke skjer.

Interpellanten tar opp Russlands styrkede økonomiske evne. La oss ikke bruke noen av de gamle refleksene og se på det som noe negativt. Dette er en ressurs, en mulighet, både for næringslivet og for stabilitet i Europa.

Jeg er enig i at denne veksten, slik interpellanten påpeker, har gitt tendenser til økt russisk selvbevissthet og krav om innflytelse på den internasjonale arena. Det må vi forholde oss til, våkent og med kunnskap, ikke minst lengst mot nord. Russland kjenner vår konsekvente linje som kyststat, og den kan de med trygghet legge til grunn at vi vil fortsette.

At Russland har gått fra minus til pluss, gir landet store muligheter, men også økte forpliktelser. Vi må kunne forvente en ny dialog om bedrifters samfunnsansvar, og dette står på dagsordenen i vår kontakt med russerne.

Økt russisk selvbevissthet kan være en utfordring på mange plan. Vi kunne ønske at de tendenser til økt mangfold i Russland som vokste fram på 1990-tallet, fikk leve videre på en friere og mer styrket måte enn det vi nå ser. Men det ville være uansvarlig å ønske seg tilbake til 1990-tallets Russland og de tilstandene som da hersket i russisk politikk og økonomi. Vi må tenke framover når det gjelder vårt naboskap med Russland.

Det russiske forsvar gjennomgår en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker har økt i takt med landets sterkt forbedrede økonomi. Denne utviklingen har, sammen med en tiltakende kritisk russisk linje til det de kaller «vestlig arroganse», fått enkelte til å spørre om vi aner konturene av en ny type konfrontasjonslinje fra russisk side.

Til dette vil jeg gjenta: Vi følger utviklingen i Russland med et våkent blikk, med våre kunnskaper og resonnementer. Økningen i utgiftene til de væpnede styrker er stort sett sammenfallende med veksten i landets BNP; forsvarsbudsjettets andel av BNP er stabil. Og la oss huske: Det er et stort behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret – som andre statlige sektorer – ble gitt begrensede ressurser. Samtidig må vi si fra og advare mot alle tegn på økt vektlegging av militære virkemidler framfor politiske og mot tegn til opprustning, uansett hvor det kommer fra.

I nordområdestrategien er Regjeringen opptatt av å tilpasse vårt eget forsvar til dagens utfordringer. La meg derfor komme enda litt nærmere inn på Forsvarets rolle, som for øvrig er godt omtalt i strategien.

Forsvaret skal ha en synlig tilstedeværelse i nord. Tilstedeværelsen er viktig for å hevde norsk suverenitet og for å ivareta norske interesser. Forsvarets rolle bidrar til forutsigbarhet og stabilitet og er avgjørende for vår evne til krisehåndtering. En synlig, relevant militær tilstedeværelse er en del av normaltilstanden i nord.

En av Forsvarets primæroppgaver er å sikre et godt, nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom overvåking og etterretning. Utfordringene i nord viser at norske myndigheter har et oppdatert situasjonsbilde av våre nærområder. Det gjelder ressurs- og miljøproblematikk, det gjelder sivil og militær utvikling. Både maritime patruljefly, jagerfly i beredskap, kystradarkjeden og fartøyer til havs spiller viktige roller i arbeidet med å oppdatere situasjonsbildet.

Innenfor kontroll av fiskeriene i de nordlige havområder spiller Kystvakten og andre deler av Forsvaret en sentral rolle. Samarbeidet mellom vår kystvakt og den russiske regionale kystvakten er nå under videreutvikling. Målet er å sikre best mulig koordinert håndtering av kontrollen med fiskeriene. Når vi avdekker ulovlig fiske, skal dette følges konsekvent opp.

Store deler av Hærens virksomhet er lagt til Nord-Norge, og i hovedsak foregår nå all utdanning av vernepliktige mannskaper i nord. Indre Troms er et av Hærens to tyngdepunkter. I tillegg er Garnisonen i Sør-Varanger en av Hærens høyest prioriterte avdelinger.

Effektivt sivilt-militært samarbeid er avgjørende ved håndtering av episoder. Forsvaret og sivile etater som Kystverket, politiet og hovedredningssentralene har utviklet et godt samarbeid om overvåking og beredskap langs kysten.

I mange år har det vært et nært samarbeid med allierte land om militære aktiviteter i nord, gjennom øvelser og trening. Dette ønsker vi. Regjeringen satser på å øke den allierte deltakelsen i militære øvelser og trening i nord, og arbeider for at interessen fra allierte land og partnere opprettholdes. NATO forblir den fremste garantist for vår sikkerhet. Norge er avhengig av alliert støtte om det skulle oppstå sikkerhetsmessige utfordringer også i nord. Det er verdt å minne om dette nå i forkant av NATOs utenriksministermøte i Oslo.

Det forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland styrker både den gjensidige tilliten og evnen til å løse felles problemer og til å møte utfordringer begge land står overfor. Betydningen av gode relasjoner mellom lokale og regionale myndigheter – også regionale militære myndigheter – er viktig ved kriselignende episoder, som «Kursk»- og «Elektron»-sakene er eksempler på. Regjeringens mål er å styrke det bilaterale samarbeidet om beredskap og redningsoperasjoner.

Vi arbeider også for å intensivere den forsvarsrelaterte dialogen med Russland. For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Dette omfatter tiltak som besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge og norske fartøysbesøk dit. Kystvaktens driftsbudsjett økte i 2006 og 2007. Også de øvrige deler av Sjøforsvaret, andre forsvarsgrener og Etterretningstjenestens operative aktivitet i nord er bitt styrket i budsjettsammenheng.

Dette kommer vi også inn på når Forsvarspolitisk utvalg vil legge fram sine tilrådinger til høsten, og Regjeringen vil legge vekt på dette i en ny langtidsproposisjon for Forsvaret våren 2008. Her vil utfordringene i nord få en sentral plass. Samtidig vil sikkerhets- og forsvarspolitikk alltid være en politikk for hele landet, nært knyttet til vårt samarbeid med allierte land innenfor rammen av NATO og FN og med våre nordiske og europeiske kontakter.

Denne gjennomgangen viser at en moderne, tilpasset og forutsigbar forsvars- og sikkerhetspolitikk er helt sentral i vår nordområdesatsing. Samarbeids- og engasjementslinjen med Russland vil fortsette; det skjer innenfor mange områder, ikke minst innenfor Forsvaret.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:25:04]: Jeg takker utenriksministeren for hans innledende innlegg. Jeg tror det er stor enighet mellom ham og meg og mellom de fleste av partiene om viktigheten av engasjement og kontakt og utvikling av naboskapsforhold, også som del av det man kan kalle en nyere og bredere sikkerhetspolitikk. Ut fra begge innleggene er det vel åpenbart at det er mye felles der.

Men jeg merket meg at utenriksministeren ikke kom inn på to av de sakene jeg nevnte i mitt første innlegg. Det ene er betydningen av energi og energisikkerhet som en faktor i sikkerhetspolitisk vurdering. Der vil det kunne være ulike vurderinger. Jeg nevnte at det hadde vært en debatt, og jeg tillot meg også å henvise til at det var uttalelser fra stortingspresidenten. Men jeg merket meg også at forsvarspolitisk talsmann i SV Bjørn Jacobsen hadde en kommentar til NATO-toppmøtet i Riga og energisikkerheten inn i mandatet i organisasjonen. Han fryktet at andre NATO-medlemmer kunne komme til å presse Norge til å produsere mer olje og gass enn landet egentlig ønsket ut fra miljøhensyn, og at det dermed vil kunne bli en del av det fremtidige trusselbildet for Norge. Den type vurderinger gjør seg også gjeldende.

Jeg har også merket meg uttalelsen fra SVs nyvalgte nestleder Bård Vegar Solhjell den 21. februar i Dagbladet, der han sier:

«Det er nettopp i utenrikspolitikken vi har lettest for å bevise SVs innflytelse. Vi fikk Norge ut av USAs «Enduring Freedom», økte bistanden til Afghanistan, påvirket hele strategien til Nato og utelukket stasjonering av norske styrker i sør.»

En må vel gi Solhjell rett. Uten SV i regjeringen hadde Norge trolig gått inn for å kunne sende norske spesialstyrker til Afghanistans sydlige provinser, der sikkerhetssituasjonen er vanskeligst.

Denne spenningen vedrørende vår forankring og sikkerhetspolitiske stabilitet mellom regjeringspartiene kommenterte utenriksministeren ikke. Jeg la merke til lederen i Klassekampen i morges i anledning av NATO-toppmøtet i Oslo, hvor en i avslutningen sier at «et splittet NATO er langt å foretrekke framfor et militært opprustet og enig Nato». Det er uttalelser på lederplass som gjør inntrykk meg, men jeg kjenner også til hvor nært dette presseorganet står det ene regjeringspartiet. Jeg hadde håpet at vi også kunne ha fått en klarere uttalelse om enigheten om den politiske stabiliteten i sikkerhetspolitikken fra utenriksministeren.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:28:00]: Jeg skjønner nå hvor representanten Vallersnes vil. Han vil inn i norsk innenrikspolitikk og holde på med partiene der. Det synes jeg er en interessant og spennende debatt, men jeg svarte faktisk på spørsmålet som interpellanten stilte, som var viktig, det handlet om forholdene i nord, det handlet om engasjementspolitikk, og det handlet om forankring i sikkerhetspolitikken. Det mente jeg var min oppgave.

De to spørsmålene som nå kom, er av to ulike kategorier. Det første er et sentralt spørsmål, betydningen av energi i sikkerhetspolitikken og hvordan dette spiller inn i forholdet til NATO. Der er det Regjeringens syn at det er relevant for landenes sikkerhet f.eks. hvordan man trygger energiinstallasjoner, hvordan man tenker trygghet rundt energitransport. Men jeg vil si meg enig i stortingspresidentens syn at vi som en stor energiprodusent og -selger/-eksportør skal vokte oss vel for tanker i retning av militarisering og politisering av salgsfunksjonen. Jeg mener vi har stått oss godt på gjennom mange år at vi forholder oss dertil med klare prinsipper for hvordan vi selger og omsetter energi. Men for installasjonssiden er det klart at dette er et viktig tema.

Den andre delen av spørsmålet er tilbake igjen til det som ikke var spørsmålet i interpellasjonen, men som nå kommer fram som Høyres ledende linje her, nemlig synspunktene til ett parti i Regjeringen. Man kan vektlegge dette på ulikt vis. Jeg vil si at det er historisk at vi i dag har en situasjon hvor alle partier i dette stortinget står bak en plattform som vektlegger NATO som det bærende element i sikkerhetspolitikken. Det står klart i Soria Moria, det står klart i regjeringserklæringen, det har stått klart i alle mine utenrikspolitiske redegjørelser, som er godt forankret i Regjeringen. Høyre vet også at det å sitte i regjering betyr at man går inn med primærstandpunkter som så må måles mot andre partiers holdinger. Jeg mener at denne Regjeringen gjennom 18 måneder har vist en konsekvent linje som en alliert som har stilt opp langt utover hva vårt folketall skulle tilsi, i de mest krevende operasjoner. Og det er blitt lagt merke til. At Klassekampens leder vekker uro hos representanten Vallersnes, er heller ikke overraskende, men man får begrense det til det tema det er. Å trekke det inn i spørsmålet om stabilitet i sikkerhetspolitikken i nord og engasjementslinjen med Russland, synes jeg blir litt på utsiden av de realitetene vi forholder oss til – selv om jeg også leser den lederen, men ennå ikke har rukket å gjøre det i dagens avis.

Marit Nybakk (A) [10:30:49]: Jeg skal også holde meg til det framlagte tema.

Vår sikkerhetspolitikk vil alltid være knyttet til det aktuelle trusselbildet, som igjen påvirkes av utviklingstrekk både i våre nærområder og globalt.

Sikkerhetspolitikken preges av uforutsigbare hendelser som på kort sikt kan endre både internasjonale maktforhold og den hjemlige forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk, for ikke å si nærområdepolitikk. Men også langsiktige utviklingstrekk vil være retningsgivende for vår sikkerhetspolitikk. Derfor inneholder norsk sikkerhetspolitikk i 2007 mye mer og har langt flere dimensjoner enn forsvarsbudsjetter, militære kapasiteter og vinterøvelser, selv om det også er viktig.

Murens fall i 1989, massakrene i Srebrenica i 1995 og terroranslaget mot World Trade Center i 2001 er eksempler på uforutsigbare hendelser. De store klimaforandringene hører derimot til de langsiktige endringene, sammen med de store fattigdomsutfordringene. Truslene i dag er internasjonal kriminalitet, herunder trafficking, terrorisme, spredning av atomavfall og global oppvarming, som igjen fører til flomkatastrofer og tørke.

Utviklingstrekkene de siste 15 år får selvfølgelig også konsekvenser for vår nordområdepolitikk. Vi har ikke lenger kald krig. Vi har ikke lenger en mur gjennom Europa.

Da Stortinget behandlet nordområdemeldingen i juni 2004, sa en enstemmig utenrikskomite – i komiteen satt også Vallersnes – i sin innstilling:

«Norge må legge opp til en mest mulig helhetlig politikk i forhold til Russland. Samarbeidet med Nordvest-Russland er en del av det mer omfattende samarbeidet med Russland.»

Og komiteen legger til, fortsatt enstemmig:

«Samarbeidet må ta hensyn til at de to landene på noen områder har motstridende syn, og på andre til dels konkurrerende interesser. Samtidig har landene også grunnleggende, felles interesser i forhold til ressurs- og miljøforvaltning og økonomisk samarbeid, blant annet fordi begge er store energiprodusenter.»

Nettopp derfor, og på bakgrunn av denne innstillingen, er samarbeidet med Russland et bærende element i Regjeringens nordområdestrategi. Vår politikk overfor Russland må være pragmatisk og samarbeidsorientert – og resultatorientert. Et viktig tyngdepunkt ligger i det regionale samarbeidet, bl.a. om energispørsmål og ressurs- og miljøforvaltning i Barentshavet. Ikke minst må det ulovlige fisket prioriteres.

Vi må bruke formannskapsperioden i Arktisk Råd til å få økt fokusering på klimaendringer, miljøproblemer, næringsutvikling og forskning. Vi skal være aktive både i Barentsrådet og i Østersjørådet, hvor vi også møter Russland.

Og så må vi naturligvis se hvordan vi kan bruke NATO-Russlandrådet, samtidig som vi bevisstgjør våre allierte om behovet for beredskap, overvåking og samfunnssikkerhet nettopp i nordområdene. Vi har et ansvar for å overbevise NATO om hvor sårbare nordområdene er i en økologisk og biologisk sammenheng, men også om at NATO fortsatt må spille en viktig rolle i lys av nordområdenes strategiske beliggenhet.

Forsvaret har og skal ha en synlig tilstedeværelse i nord. Omstillingene i Forsvaret har på mange måter styrket det militære nærværet, fordi det er mye mer konsentrert. Særlig Kystvakten og det øvrige sjøforsvaret må sikre overvåking og etterretning, naturligvis i tillegg til det arbeidet som gjøres ved Landsdelskommando Nord-Norge. I likhet med utenriksministeren har jeg også kunnet se hvor dyktig Landsdelskommandoen er i nettopp den overvåkingen, og hvor god teknologi de har.

La meg også understreke betydningen av de allierte øvelsene i Nord-Norge, også når det gjelder å overbevise våre allierte om den strategiske betydningen av dette området. Hit kommer briter, polakker og nederlendere. Ja, noen allierte land trener faktisk vinterkrig i landsdelen over lengre perioder.

Helt til slutt: La meg også understreke at et effektivt sivilt-militært samarbeid får økt betydning med de nye og utvidede sikkerhetspolitiske utfordringene vi ser i nordområdene.

Morten Høglund (FrP) [10:36:00]: Jeg vil gi honnør til interpellanten, som i dag løfter inn i stortingssalen et svært viktig tema som fortjener oppmerksomhet og debatt.

Nå er det sikkert, som utenriksministeren sier, at forsvars- og sikkerhetspolitikken ikke er glemt i nordområdepolitikken. Jeg tror ham på det. Problemet, slik vi ser det, er at Forsvaret i dag totalt sett er underdimensjonert for de oppgaver nasjonen Norge står overfor. Jeg vil bruke dette innlegget til noe så grunnleggende som et forsvar for det norske forsvar, ikke minst sett i lys av nordområdesatsingen.

Norge er en konservativ aktør. Vi har ikke aggressive mål, verken for vår utenrikspolitikk eller for vår sikkerhetspolitikk. De norske væpnede styrker skal skape stabilitet på bakgrunn av en internasjonal legalitet. Stormaktskriser forekommer imidlertid. Vår betydning kan bringe konflikter hit som har sitt opphav helt andre steder på kloden. Vi kan heller ikke utelukke at stormaktskriser kan oppstå i vårt nærområde, av f.eks. energimessige årsaker. Norges alliansepolitikk skal demme opp for at stormaktskonflikter andre steder forplanter seg hit, eller at kriser oppstår her på grunn av rivalisering om vårt territorium og norske råvarer og ressurser.

Alliansediplomati spiller på den ene side en sentral rolle i norsk sikkerhetspolitikk. På den annen side er lite mer komplisert enn å få andre forpliktet til å dele ulykke og lidelse de ikke selv er rammet av. Dertil må en liten stat regne med at de alliertes egeninteresser helt konkret raskt kan oppveie forpliktelsene overfor Norge. Den forsvarskapasitet som demonstreres hver dag, er vårt diplomatis og vår sikkerhetspolitikks fundament. Det norske forsvars dimensjonering og innretning er ideelt sett gitt av vår strategiske betydning og av våre nære som våre fjerne, men svært relevante omgivelsers dynamikk og instabilitet. Ønsket vi fred, velstand og fremgang ikke bare for oss selv, men for alle mennesker på jord, satte vi oss ned og tegnet et nøyaktig kart over våre nærområder, med deres nåværende og fremtidige bruk, andre aktørers geopolitiske profil, demografi, økonomi, sannsynlige militære evne og fremtidig kapasitet, deres politiske kultur og sannsynlige utviklingsveier. Ut fra alt dette ville vi finne en median som norm for den fortløpende dimensjonering og utvikling av det norske forsvar. Slik planlegges det f.eks. i Finland.

I Norge har vi svake tradisjoner for dette, hvilket gjør oss til en tvetydig størrelse. Få snakker så mye om fred og bryr seg reelt så lite om den. Det er en umiddelbar forsvars- og fredspolitisk utfordring å gjøre oss bedre i stand til å utvikle en robust og fornuftig forsvarspolitikk ut fra de maktpolitiske og strategiske realiteter det norske samfunn vil utvikle seg innenfor, og den norske stat skal forholde seg til i de kommende 10-20 år. Skal vi lykkes, må forsvarspolitikken sikres en bredest mulig politisk og samfunnsmessig forankring. Det kan best skje ved at vi begynner å la den virkelighet omgivelsene gir, mer farge vår politiske retorikk enn de visjoner vår kultur gjerne nærer, eller de personlige ambisjoner politikk og embetsverk ofte fylles av.

Forsvaret er et apparat som skal sikre stabilitet på et enormt område av stor strategisk betydning, og det skal sikre oss effektive militære stormaktsallianser mot en annen stormakt. Med andre ord vil våre egne målsettinger stille krav om et relativt omfattende forsvar. Gitt omgivelser, fredsambisjoner og stabilitetsbehov vil den norske stat måtte ta ut mer vernekraft fra det norske samfunn enn vanlig for europeiske småstater. Vi må ha et balansert forsvar. Gitt aktivitetene på norsk kontinentalsokkel, trafikken gjennom norsk økonomisk sone og installasjoner på havbunnen bør den norske marine være til stede over hele det norske havdomenet, og luftrommet bør jevnlig overflys. Norsk luft- og sjømakt, fregatter, undervannsbåter og fly, må i en krise danne et avskrekkingsinstrument man besinner seg på å utfordre.

Nord-Norge er den delen av landet som er mest eksponert for stormaktsrivalisering. Vi registrerer dessverre at dagens hær er altfor liten for de oppgaver som norsk landmakt står overfor.

Avslutningsvis: I Norge lever vi av å eksportere ting som bare kan lages her, rent geografisk. Med andre ord er våre inntekter, mer enn andre lands, avhengig av den til enhver tid rådende politikk, folkerett, handelspolitiske regimer osv. Våre inntekter og vår velstand er avhengig av de globale maktforhold. Ikke minst derfor blir det norske forsvar en investering, en utgift til inntekts erverv og slett ingen belastning for verdiskapingen i det norske samfunn.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:41:24]: Heilt frå salig kong Ottar si tid, framover også ved det samiske folk, har det vore drive handel og vandel på Nordkalotten: korn og trelast bytt med fisk. Slik var det i mange hundre år. Så kom dansketida, som la ein svær dempar på dette langt utover. Oppblomstring var det også. Så kom sjølvsagt den kalde krigen.

Det vi held på med i dag, er å byggje dette opp på nytt, dette som folk der oppe gjennom oppfinnsemd og pågangsmot fekk til. No driv vi og prøver, utan å få sentraldirigerte løysingar, som kan bli dårlege. No driv vi og prøver å lytte etter kva det er som går føre seg i nord. Kva kan det vere av initiativ som kjem frå nord som vi kan støtte opp under?

Dette gjer denne regjeringa på ein utruleg god måte. Vi har lært av dei feila vi gjorde før. Vi skal ikkje leggje noka byrde på folk. Vi skal lytte, og vi skal sjå kva vi kan få til som verkar.

Grunnen til at eg legg litt vekt på dette, er at det samvirket over dei fire landegrensene – også inn i Sápmi – som må til, jo er det som kjem til å gjere det verkeleg gode når det gjeld nærvær på eige territorium. Det er også ein viktig del av det utvida sikkerheitsomgrepet som vi bruker veldig ofte i utviklingspolitikken, men som også kan brukast hos oss sjølve.

Vi er ikkje komne i mål med dette arbeidet. Eg trur ikkje det er her i Stortinget eller i Regjeringa at vi kjem til å finne opp dette krutet. Lang tid med skyld og uforskyld knebling av lokale initiativ må no over på lytting og støtte til dei gode lokale initiativa som kjem.

Vi veit at Noreg sikkerheitspolitisk har stått seg godt på å ha sjølvpålagde avgrensingar. Vi har lært av finnane. Vi har også vore tydelege når det trongst overfor russarane. Dei har aldri vore i tvil om kva vi har meint. Derfor veit Russland at vi er føreseielege, sjølv om dei i den seinare tida på ulike måtar har prøvd å utfordre oss på om vi verkeleg meinte det vi hadde sett oss føre. Det har denne regjeringa vore tydeleg på. Vi har stått på dei lange linjers politikk. Russarane føler seg rimeleg trygge på det.

Så ser eg at det kjem signal om at vi bør slutte å hjelpe russarane på miljøområdet. Vi bør slutte med ditt, vi bør slutte med datt, for no er Russland blitt så sterkt. Dette er sjølvsagt heilt feil. Vi skal støtte opp om russarane. Vi skal bidra til at Russland kan byggje eit demokrati. Vi skal ikkje gløyme at det største hellet vi har hatt i vår historie, er at vi fann demokratiet før vi fann olja. Det er ikkje tilfellet overalt. Derfor slit dei. Det er vår plikt å støtte opp om alle demokratiske, gode utviklingstrekk i Russland. Det skal vi halde fram med. Det liker russarane, og det kjem dei til å like i framtida.

Det kan verke som om interpellanten trur at den kalde krigen ikkje er over. Det er han. NATO-milliardane er borte, COB-flyplassane er borte. Kor ligg NATO, bruker eg å spørje når eg reiser rundt i landet og diskuterer. Er det ein plass NATO ligg, er det sjølvsagt på Island. North Atlantic, bye-bye! Danskane var først. Vi kjem no til å signere ein god avtale med Island. Vi ordnar opp i Norden. Eg trur vi kjem til å sjå sikkerheitspolitiske bilete framover der dei ulike nordiske landa – anten dei er med i eller er utanfor NATO – vil grunnfeste eit endå betre samarbeid i Norden, også sikkerheitspolitisk. Vi kjem til å få fleire med oss. Vi må passe på at vi dreg med oss endå fleire som er interesserte i nordområda. For danskane er vegen til Island via Færøyane ein god tur oppover mot Grønland. Vi treng endå fleire som er engasjerte i nordområdepolitikken.

Når det gjeld energi, som det har vore snakk om her, så har ikkje eg sagt at vi skal militarisere energipolitikken, men eg har sagt at vi skal vere klar over kva som skjer. Hillary Clinton seier det rett ut: «We have to stop US dependence on foreign oil.» Trekkjer ein det endå vidare, som andre kommentatorar har gjort, seier ein at vi må slutte med dyre krigar for å berge olja. Det er ingen tvil om at når ein i NATO prøver å få til ein artikkel 5 på dette området, er det nettopp for å sikre at oljeprodusentane/energiprodusentane skal vere føreseielege. Vi har alltid signalisert at vi skal vere føreseielege leverandørar til Europa. Det kjem vi til å fortsetje med, men vi skal også ha det i mente at nokre kanskje prøver å bruke nokre instrument som vi ikkje heilt liker, og kanskje prøver å presse oss til å produsere meir olje og gass enn vi vil like, ut frå miljømessige omsyn.

Så ser eg at tida er ute.

Jan Sahl (KrF) [10:46:38]: Sikkerhetspolitikk i nord er et svært viktig tema. Det står mange fine ord i Soria Moria-erklæringen om at den rød-grønne regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Vi har merket oss at forsvarsministeren har lovet at Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge skal holdes på et høyt nivå, og at beredskap langs kysten skal prioriteres høyt. Ved framleggelse av Regjeringens nordområdestrategi i Tromsø ble dette gjentatt.

Men, som interpellanten har understreket, er det blitt bemerkelsesverdig stille rundt dette temaet fra regjeringshold. Det ble skapt store forventninger. Men hvor er de konkrete resultatene blitt av? Vi har i den senere tid opplevd eksempler på at Regjeringen har løpt fra helt konkrete løfter i nordområdestrategien, og i Kristelig Folkeparti er vi redde for at militær tilstedeværelse skal lide samme skjebne.

Norge står overfor en rekke faktiske og potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer i de store norske havområdene i nord. Både Norges målsetting om en bærekraftig forvaltning av levende ressurser og vår petroleumsvirksomhet kan medføre utfordringer som kan få sikkerhetspolitisk karakter. Manglende internasjonal aksept for norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen, den uavklarte delelinjen med Russland og det faktum at nordområdene fremdeles har stor militærstrategisk betydning for Russland, er faktorer i så henseende. En stabil utvikling i nord basert på en konsekvent og forutsigbar norsk politikk i området samt et konstruktivt samarbeid både med Russland og med våre allierte partnerland er av denne grunn sentrale mål for landet. Forsvaret er gjennom sin evne til overvåking, suverenitetsutøvelse og myndighetsutøvelse et av Norges viktigste redskap for å oppnå dette målet.

I 2005 møtte statsminister Bondevik president Putin i Moskva. Her var nordområdene et viktig tema, og samarbeid om olje og gass i nord kom høyt på dagsordenen. Det ble avtalt et strategisk partnerskap hvor bl.a. norsk deltakelse på russisk sokkel var et hovedtema.

Utenriksminister Gahr Støre gav utrykk for stor optimisme om løsning på delelinjeproblematikken tidlig i den nye regjeringsperioden. Så kan man spørre: Hvordan har det gått? Vi kan konstatere at det for tiden er slik at den rød-grønne regjeringen sliter med forholdet til Russland. Optimismen er byttet ut med pessimisme både når det gjelder norsk deltakelse på russisk sokkel, og når det gjelder delelinjeforhandlingene. Vi har med en stormakt å gjøre som definerer sin egen dagsorden, og for Norges vedkommende blir det svært viktig å være tålmodig. Vi må fortsette arbeidet med å utvikle gjensidig tillit og samarbeid med Russland, vise fasthet i fortsatte forhandlinger, utøve en troverdig, konsekvent og forutsigbar myndighet i nord og søke støtte hos våre samarbeidspartnere.

Norges posisjon som en stor og troverdig energieksportør gir Norge og våre nærområder økt internasjonal betydning. Det er derfor avgjørende at vi har en langsiktig politikk som sikrer stabile energileveranser og trygge transportruter. Forsvaret må derfor i større grad enn i dag innrettes mot å håndheve suverenitet og sikre stabilitet i våre havområder.

Om Norge mener alvor med satsingen i nord, må det signaliseres gjennom et synlig militært nærvær. I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av at Forsvarets tilstedeværelse i nord skal være tydelig og forutsigbar. Det skal ikke herske noen tvil om at Norge vil hevde sine interesser, og derfor må Forsvaret være en del av det daglige bildet i nord. Permanent tilstedeværelse er viktig for å kunne håndtere situasjoner raskt og effektivt og for å unngå forflytting av styrker. Forflytting kan resultere i en utilsiktet opptrapping av en situasjon.

For å kunne håndtere kritiske situasjoner i nord raskt og effektivt må en ha en nødvendig kommandostruktur i landsdelen. Krisestyringskommandoen for nordområdene på Reitan spiller en sentral rolle i denne sammenhengen, og Landsdelskommando Nord-Norge har kompetanse til å kunne ta på seg flere oppgaver. Hvis nordområdestrategien skal ha et reelt innhold, er tilstedeværelse av en kommando i nord med nødvendige fullmakter og kapasiteter en forutsetning.

Vi venter i spenning på Forsvarsstudien 07 fra forsvarssjefen og konklusjonene fra det tverrpolitiske forsvarsutvalget. I mellomtiden skal det ikke herske tvil om at Kristelig Folkeparti vil ha en tydelig og forutsigbar militær tilstedeværelse i Nord-Norge.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:52:07]:Senterpartiet mener at vår sikkerhet trygges best gjennom et godt internasjonalt samarbeid – som utenriksministeren videreutviklet gjennom sitt innlegg i dag til engasjementspolitikk – og gjennom en god samhandling med våre naboland. Nordområdestatsingen som Regjeringen har satt på dagsordenen, er et godt eksempel på det.

Forsvarsbudsjettet har en markert omprioritering for å styrke operativ aktivitet i nordområdene samt å styrke innsatsen i FN-operasjoner og NATOs Afghanistan-engasjement.

Senterpartiet ønsker et moderne forsvar tilpasset nye sikkerhetsutfordringer. Nye og mer sammensatte trusler øker behovet for et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver. Beredskap langs kysten skal prioriteres høyere enn i dag, og Forsvarets rolle i miljøovervåking og maritimt redningsarbeid skal styrkes. Forsvaret skal i større grad enn i dag innrettes mot å håndtere suverenitet og sikre stabilitet i våre områder, særlig i nord.

Som nevnt i debatten ser Regjeringen på nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Det er derfor viktig og riktig at Forsvarets tilstedeværelse skal holdes på et høyt nivå i Nord-Norge, beredskapen langs kysten skal prioriteres høyere enn i dag, og Forsvarets rolle i forhold til miljøovervåking, ressurskontroll, beredskap og maritimt redningsarbeid skal styrkes.

Til sammen er det på statsbudsjettet for i år satt av om lag 270 mill. kr til konkrete nordområdetiltak. Tiltakene gjelder bl.a. oppfølgingen av forvaltningsplanen for Barentshavet, økt tilstedeværelse for Kystvakten og ulike samarbeidstiltak med vår nabo i øst, Russland. Vi øker Kystvaktens seilingsdøgn, vi får mer operativitet i nord gjennom en kraftig økning av Hærens budsjetter, og nye vinger på Orion-flyene vil gjøre dem mer robuste, slik at de kan gjøre den viktige overvåkingsoppgaven som de har i nordområdene, enda bedre. Dette viser at Regjeringen har et budsjett som gjør at vi mener alvor med vår nordområdesatsing.

Det er viktig at nordisk samarbeid om sikkerhets-, beredskaps- og redningsspørsmål styrkes. Samarbeid og bedre koordinering mellom de nordiske landene på disse områdene vil gi oss bedre tjenester, i tillegg til at vi også kan spare på budsjettene.

Interpellanten tar opp forholdet til Russland. Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under annen verdenskrig. Russiske kommentatorer har vist til at det skjer en styrking av Forsvaret i Nord-Norge. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kolahalvøya og ser den militære kapasitet av ulikt slag – av betydelig omfang, men vi må innrømme at den er vesentlig redusert de siste årene – burde man på russisk hold være bekymret når det gjelder våre styrkers nærvær i nord. Vi er opptatt av vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking.

Når det gjelder øvelsesvirksomhet, kan vi heller ikke se at den skulle være problematisk. Tvert imot er det vårt ønske at vi skal kunne legge til rette for mulig russisk deltakelse. Til den nylig avholdte «Cold Response»-øvelsen var også russiske observatører invitert.

La meg avslutningsvis prøve å oppsummere. Vi står overfor en begynnende satsing i nordområdene. Vi inviterer til utstrakt samarbeid og dialog, sammenholdt med en nøktern satsing på Forsvaret. Det indikerer at vi er klart til stede i vår nordområdesatsing.

Vera Lysklætt (V) [10:57:44]:Et nytt geopolitisk landskap er i ferd med å tre fram i nordområdene. Å forstå endringer i kjølvannet av dette vil være avgjørende for om vi skal kunne nyttegjøre oss mulighetene og mestre utfordringene vi står overfor i disse områdene.

Under den kalde krigen var fokuset på supermaktrivalisering og den ene, eksistensielle trusselen. I dag står vi overfor et betydelig mer sammensatt bilde. Sentrale stikkord er omstridte marine områder, en sårbar fiskeriforvaltning, press på ressursene på kontinentalsokkelen, energisikkerhet og akselererende klimaendringer. Disse forårsaker issmelting som avdekker nye havområder. Dette kan åpne nye muligheter knyttet til maritim transport, ressursutnyttelse og militært bruk. Ikke bare muligheter, men også nye sikkerhetspolitiske utfordringer kan følge av dette.

Jeg vil spesielt peke på vårt naboskap med Den russiske føderasjon, et svært viktig bilateralt forhold i nordområdene.

Russland synes å arbeide målrettet for å gjenvinne gammel status som stormakt også på det militære området. De er her godt hjulpet av store inntekter av gasseksport. Det er samtidig viktig å huske at den russiske opprustningen begynner fra et lavt nivå, da russiske stridskrefter var i sterkt forfall etter oppløsningen av Sovjetunionen. Opprustningen som finner sted på russisk side, kan derfor oppfattes som naturlig ut fra den posisjonen Russland er i ferd med å gjeninnta som stormakt. Det kan ikke utelukkes at opprustningen også kan få regionale sideeffekter, bl.a. i nordområdene.

Venstre mener at Norges forhold til Russland bør bygge på samarbeid, fasthet og tydelighet. Vi bør i utgangspunktet betrakte Russland som en samarbeidspartner som det er knyttet store muligheter til, og være forsiktig med å trekke fram gamle fiendebilder. Samtidig bør vi utvise den nødvendige fasthet. Et militært nærvær og vår alliansetilhørighet er her viktige elementer.

Videre bør vi la russerne forstå at hvis de ønsker å opptre som en stormakt i nordområdene, medfører dette også et ansvar. De bør bidra til ordnede forhold basert på felles kjøreregler, gjensidighet og forutsigbarhet. Dette vil være i vår felles interesse.

Venstre mener at Norge bør satse på et styrket militært nærvær i nordområdene. Dette skal signalisere at norsk suverenitetshevdelse og overvåking av havressursene i nord vil bli fulgt opp på en effektiv måte. Dette fordrer at Kystvakten får de nødvendige ressurser, og at overvåking fra luften blir tilstrekkelig effektiv. Også på landjorda bør det militære nærværet styrkes. Omfanget av vårt militære nærvær bør tilpasses for å kunne utvise den nødvendige fasthet overfor Russland.

Det overordnede målet bør imidlertid være å bevare nordområdene som et lavspenningsområde. Venstre deler her Regjeringens visjon om å gjøre Barentshavet til et samarbeidets hav.

Til slutt vil jeg understreke at Venstre ser det som avgjørende at vi har flest mulig samarbeidspartnere i nordområdene. Jo flere land som er vevd inn i ulike samarbeidsmønstre, jo større er muligheten for å bevare lavspenningen i regionen. Mer konkret mener jeg at vi i større grad bør forankre nordområdepolitikken i Arktisk Råd, hvor USA, Canada, Russland og de nordiske landene er med. Dessuten bør vi videreføre satsingen på Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet, nordisk samarbeid og EUs nordlige dimensjon.

Signe Øye (A) [11:02:05]: I sin interpellasjon til utenriksministeren antyder representanten Vallersnes at Regjeringens nordområdestrategi kan utvikle seg til å bli en farlig seilas i urent farvann, og at forsvars- og sikkerhetspolitikken er uklar og svakt til stede i nord. Hva som er bakgrunnen for en slik påstand, er vanskelig å forstå.

Men det er grunn til å tro at det mer ligger et ønske om politisk spill bak enn en reell bekymring for de sikkerhets- og forsvarsutfordringene vi står overfor i nordområdene. Det fikk vi også bekreftet etter representantens siste innlegg.

Soria Moria-erklæringen fastslår at hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk ligger fast, herunder medlemskapet i NATO. Nordområdene er et av Regjeringens viktigste strategiske satsingsområder. Nordområdene har gått fra å være et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til å bli et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer. Norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt.

Vi skal styrke Forsvarets tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord, inkludert Forsvarets støtte til sivil beredskap og ressurskontroll. Dette har også Regjeringen fulgt opp i praksis gjennom

• styrking av Kystvaktens driftsbudsjett både i 2006 og 2007

• økte flytimer for Orion patruljefly

• styrking av E-tjenesten

• vektlegging av at Sjøforsvaret i større grad skal ha seilingsdøgn i nord

• økning av antallet soldater i Hæren, der den vesentligste delen tilfaller indre Troms

• alliert tilstedeværelse

osv.

Det har vært bred politisk enighet om den forsvarsmessige nordområdesatsingen og de prioriteringene vi har gjort i budsjettsammenheng i forsvarskomiteen, noe også Høyre har vært enig i.

Under den kalde krigen var nordområdene et mulig oppmarsjområde for en eventuell supermaktskonflikt og viktig i klassisk militærstrategisk betydning. Den gode nyheten er at det ikke lenger er slik. Regionen framstår i dag som stabil og fredelig, der samarbeid på det folkelige, næringsmessige og politiske plan preger dagsordenen. Men vi skal heller ikke forholde oss ukritisk til alle utviklingstrekkene i dagens Russland.

Vi ser nå et Russland som framstår på en helt annen måte enn landet gjorde i det første tiåret etter den kalde krigens slutt. Russland har fått en ny økonomisk handlefrihet, og vi ser også en fornyet vekt på forsvaret og særlig modernisering av de strategiske styrkene. Utviklingen vi ser i Russland, er ingen direkte trussel, men vi ser at nordområdene fortsatt vil være av stor strategisk betydning for Russland.

Dette understreker NATOs fortsatte betydning for stabiliteten i nord. Dette understreker også betydningen av at Norge fortsetter å samarbeide med Russland på forsvarssiden, både i NATO-Russlandsrådet og bilateralt.

Regjeringen vil styrke det militære nærværet i nord, ikke fordi det pr. dags dato foreligger en økt trussel mot Norge, ikke for å bidra til økt militarisering av regionen, men fordi vi som stat ønsker å sende et viktig politisk signal om at vi vil ivareta våre langsiktige nasjonale interesser og våre internasjonale forpliktelser. Det er således ikke grunnlag for å hevde at forsvars- og sikkerhetspolitikken er svakt til stede i Regjeringens nordområdepolitikk.

Per Ove Width (FrP) [11:06:51]: I Soria Moria-erklæringen viser Regjeringen til at nordområdene vil være Regjeringens satsingsområde, også når det gjelder militær tilstedeværelse.

I praksis har det så langt vist seg at det motsatte har skjedd, bl.a. har det vist seg at fra 2004 til 2006 ble antall helikopterflytimer i Kystvakten redusert med 50 pst. Kystvaktens operativitet er helt avgjørende for å opprettholde bl.a. vår suverenitet nettopp i nordområdene. Samtidig som dette skjer, ble patruljedøgn med fartøy redusert med nesten 20 pst. Dette kommer i tillegg til at Sjøforsvarets båter generelt patruljerer mindre i nordområdene. Dette minner ikke mye om satsing på tilstedeværelse i nordområdene. Det er derimot en kraftig reduksjon i vår suverenitetshevdelse og et klart tegn på en lite fast og langsiktig sikkerhets- og utenrikspolitikk. En så svak holdning når det gjelder suverenitetshevdelse, gjør også Forsvarets oppgaver vanskeligere. Det gjør det problematisk både for soldater og befolkning å tolke hva Regjeringens syn på norsk suverenitetshevdelse og tilstedeværelse faktisk er. Russland har derimot kommet med gjentatte forsikringer om at de er en maktfaktor man må ta med i sine vurderinger når det gjelder ressursfordeling og delelinjer i nordområdene.

Norske sikkerhetsinteresser berøres direkte av den potensielle forurensningsfaren knyttet til nåværende og tidligere militær aktivitet i Nordvest-Russland. Dette gjelder også de russiske kjernekraftverkene. Økt olje- og gassutvinning i Barentsregionen samt omfattende transport av olje langs kysten gir økt risiko for forurensning. I tillegg er det enorme miljøproblemer på russisk side.

Totalforsvarets behov og beredskapssituasjon tilsier en sterk tilstedeværelse i Finnmark. For å skape utholdenhet i oljevernberedskapen og stå imot mulige aksjoner rettet mot oljeinstallasjoner mener Fremskrittspartiet det vil være naturlig å legge en totalforsvarsbase i Finnmark. Ved en krise eller katastrofe kan det ha avgjørende betydning. Det kan nevnes at ved en oljekatastrofe i Spania hvor et fartøy på 77 000 tonn sank, ble det mobilisert 16 000 soldater fra det spanske forsvaret og også folk fra sivile organisasjoner. Dette sier mye om behovet, særlig når vi vet at fartøyene som går langs norskekysten, er mye større. Men med den størrelsen og kapasiteten vi har på Forsvaret i dag, spesielt i Finnmark, og med den beredskapen vi har, vil en ulykke, en katastrofe, et anslag eller et angrep kunne få katastrofale følger. Skal Forsvaret være i stand til hurtig å kunne stille ressurser til rådighet for å bidra til å løse slike oppgaver, må Forsvarets tilstedeværelse i Finnmark være der, noe den absolutt ikke er i dag.

Regjeringens nordområdestrategi har etter Fremskrittspartiets mening latt vente på seg. Det er et politisk krav og en målsetting om en mer økonomisk rasjonell drift i Forsvaret. Behovet for større geografisk konsentrasjon av Forsvarets aktiviteter til et begrenset antall hovedområder fordelt på landsdeler og regioner forsterkes derfor også for Finnmarks del.

Til slutt vil jeg spørre statsråden om hvorfor Regjeringen følger så dårlig opp sin egen erklæring om satsing på nordområdene med hensyn til militær tilstedeværelse, særlig i Finnmark. Og hvordan kan statsråden og Regjeringen sikre en bedre koordinering av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk for at dette skal kunne påvirke Forsvarets tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene?

Jan Petersen (H) [11:11:12]: Jeg tillater meg bare noen ganske få randbemerkninger.

Jeg la merke til at representanten Sahl sa at det nok var i ferd med å bre seg en viss skuffelse når det gjelder Regjeringens nordområdesatsing. Det har han vel sannsynligvis rett i, i hvert fall er det mitt inntrykk når vi ser noen av presseoppslagene. Men samtidig har jeg lyst til å si at jeg på mange måter synes det er litt urettferdig, tatt i betraktning de utfordringer vi står foran. Jeg tror mange av dem på mange måter har fått et brukbart svar. Grunnen til at det er blitt slik, er vel kanskje at Regjeringen da den skulle fremlegge sin nordområdemelding, tok vel hardt i, tok vel av, når det gjaldt å selge den inn. Problemet deres var at de gjerne ville fremstille det slik at nordområdesatsningen var noe man hadde funnet på på Soria Moria. Det vet jo alle at det ikke er. Vi vet også alle sammen at det er en rimelig god sammenheng mellom hva denne regjering gjør og hva den forrige gjorde. Jeg tror på mange måter at mye av skuffelsesproblemet vil komme godt på plass hvis Regjeringen slutter med å oppfatte det slik at Soria Moria var utgangspunktet.

Når det gjelder Forsvaret, har jeg ikke så mye å si bortsett fra å observere én ting, og det er at det er i ferd med å danne seg en viss uenighet om Forsvarets omfang. Uenigheten er ikke stor foreløpig. Forskjellen mellom Høyre og Regjeringen var knappe 400 mill. kr for inneværende år. Men jeg vil bare minne om at man ikke kan varsle stadig nye tiltak i nord, samtidig som forsvarsbudsjettet totalt dras ned. Det kan gå en liten stund, men ikke i lengden. Derfor ser det faktisk ut som om Regjerningen nå er i ferd med å bygge seg en viss fallhøyde på dette området, og ingenting er så fascinerende som å se politikere bygge fallhøyde.

Når det gjelder alliansepolitikken, synes jeg derimot at utenriksministeren kunne adressert dette betydelig mer enn det han gjorde, for her ligger det et hovedproblem som gjør at vi må utover de vanlige formuleringer, som han jo betjente seg av. Problemstillingen er den: Er våre allierte tilstrekkelig interessert i nordområdeproblemstillingene, og er de tilstrekkelig om bord i nordområdeproblemstillingene? Jeg vil ikke gjøre all verdens ut av det faktum at enkelte av våre allierte holdt møter om Svalbard-politikken uten at vi som nær alliert var invitert. Men det er jo en beskjed om at det å få hektet våre allierte nærmere inn i våre problemstillinger, er en hovedutfordring. Den ble altså ikke adressert i utenriksministerens svar, og dette var jo et av Vallersnes’ hovedpoenger. Det er slett ikke slik at dette er et spørsmål som er reist av innenrikspolitiske årsaker, som det ble antydet. Tvert imot ble det reist fordi det her ligger en problemstilling som vi er nødt til å adressere. En av de mest spennende problemstillinger som ligger her, er faktisk hvilken plass et EU-spørsmål vil ha i vår nordområdepolitikk. Her ligger på mange måter den fundamentale forankringsproblemstillingen. Jeg er klar over at vi nå har det samme problemet som vi hadde under den forrige regjeringen, nemlig at det ikke er mulig å flytte selve medlemskapsspørsmålet. Men jeg tror det er viktig at vi fortsatt er åpne ved at vi er villige til å drøfte de utfordringer og muligheter som et EU-medlemskap vil kunne gi, selv om vi ikke kan ta den operative konsekvensen av det. Vi gjorde det i den forrige regjering, og jeg vil håpe at den sittende regjering vil følge den samme linjen.

Så til Russland. Jeg skal holde meg til én ting. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det er viktig å være tydelig i forhold til Russland. Jeg er også enig i at jeg tror det vil være svært galt om vi nå oppfatter det slik at vi er tilbake til tidene slik de var før. Mye bra har skjedd, men det er grunn til å være oppmerksom. Men å tale tydelig er viktig også av hensyn til alliansepolitikken. Vi har nå en begynnende debatt om det såkalte missilskjoldet, hvor det kan være mange motforestillinger mot at det utvikles, men én av de motforestillingene som ikke holder, er den russiske motforestillingen, og den er i ferd med å festne seg. Jeg hadde håpet og trodd at Regjeringen ville vært tydelig i det spørsmålet, sagt kraftig fra at nå er russerne på ville veier i sin argumentasjon, men det ble jammen ikke sagt mye. Dette kunne kanskje være et aldri så lite bidrag også til alliansebygging, for noen av våre allierte ville satt pris på om dette ble sagt.

Eva M. Nielsen (A) [11:16:37]: Jeg er en av de representantene som i 2004 var aktivt med og diskuterte Bondevik-regjeringas stortingsmelding om nordområdene. Det ble fra denne talerstol den gang sagt at det var et puslete dokument. Det skal jeg ikke utdype ytterligere, men det er klart det lå forventninger i luften da regjeringa Stoltenberg i desember 2006 la fram sin helhetlige strategi for nordområdene. Vi som vokste opp i skyggen av atomsprengningene på Novaja Semlja og retorikken fra den kalde krigen, er inderlig takknemlig for at vi har en situasjon i dag hvor vi nå snakker om samarbeid, om samhandling og om ny utvikling i nord.

Regjeringa har sagt at vi skal fremme en ny politikk for nordområdene, definert innenfor Nord-Norge og de store havområdene, inklusiv Svalbard. På den måten kobler Stoltenberg-regjeringa innenrikspolitikken med utenrikspolitikken. Desember 2006 betraktes som et starttidspunkt for en systematisk og langsiktig prosess, en invitasjon fra myndighetene til en omfattende dugnad på nasjonalt og regionalt nivå, som sammen med utdannings- og forskningsmiljøene og næringslivet blir utøvere og aktører i nordområdesatsingen.

For å se hele bildet av det som nå skjer i nord, må vi ta med det sett av tiltak som Russland sjøl setter i verk i sine nordområder. Dette er nokså parallelt til de norske satsingene, særlig på de samfunnsmessige og næringsmessige områdene.

Russland er en nabo som vi aldri har vært i krig med. Russland er i dag en samarbeidspartner, en samforvalter av Barentshavet, en samforvalter i det store havområdet, og en politisk stormakt som det er en glede å forholde seg til. Det er i alle fall en helt annen situasjon enn det det var på 1960-tallet.

Den positive omstillingen vi har sett eksempelvis i Sør-Varanger, kan på mange områder tilskrives åpningen av den norskrussiske grensen. Det har utviklet seg fra en transittøkonomi til mer robust samhandling. Det er nylig kartlagt nærmere 80 norske bedriftsetableringer i Nordvest-Russland med ca. 1 000 sysselsatte. I Kirkenes representerer bare den havnerelaterte virksomheten mot Russland nær 300 årsverk og 1 milliard kr i omsetning. Det er en virkelighet så fjern fra det vi opplevde, vi som, som jeg sa, levde i skyggen av atomsprengningene på Novaja Semlja og den kalde krigens retorikk.

Utviklingen i nord skaper en ny arena for norsk utenrikspolitikk. Det er klart at Arbeiderpartiet ønsker å bruke den til å fremme det norske syn og norske prioriteringer, men også til å skape relasjoner mellom landene i nord. Gjennom tydelig tilstedeværelse, sivilt og militært, vil Norge bidra til å hevde vår suverenitet. Gjennom aktivitet skal vi synliggjøre vårt engasjement og ivareta våre interesser i nordområdet. Gjennom samhandling vil vi finne løsninger på omstridte områder.

Det er feil når interpellanten påstår at forsvars- og sikkerhetspolitikken er svakt til stede i Regjeringas nordområdetenkning. Norsk sikkerhetspolitikk i Barentshavet er med på å sikre at internasjonal lov og internasjonale konvensjoner håndheves, slik at ingen nasjoner tar seg til rette. Norge skal i sin håndhevelse være konsekvent og forutsigbar. For å oppnå dette kreves det overvåking, og, som det er sagt så mange ganger i dag, det kreves tilstedeværelse.

Vår posisjon i nord skal ikke sikres ved militær makt, men gjennom å styrke det politiske, diplomatiske arbeidet, gjennom samarbeid og samhandling med en stor nabo som gjennom skiftende regimer og med militær oppbygging på Kola har bevart evnen til dialog og samhandling med Norge. Våre lange tradisjoner med felles fiskeriforvaltning, som går så langt tilbake som til 1970-tallet, er bl.a. et bevis på det. Den veien Norge skal gå, må være bygd på nasjonalt og regionalt samarbeid med Russland for å utnytte ressursene i nord på en effektiv, økonomisk og bærekraftig måte.

Steinar Gullvåg (A) [11:21:47]: Stortingets næringskomite har nylig besøkt Moskva, der vi møtte representanter for norsk næringsliv og russiske myndigheter i drøftinger om nordområdepolitikken. Et ikke helt planlagt møte skulle vise oss at ledende russiske politikere faktisk også har oppmerksomheten rettet mot nord, selv om deres nærings- og energipolitiske interesser nok også drives i andre retninger. Russisk nordområdepolitikk dreier seg nemlig først og fremst – kanskje overraskende for noen – om fisk og fiskeressurser.

På vei ut fra møtet i Dumaen dukket det opp en person som vi faktisk drog kjensel på, nemlig den russiske ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij, som leder det liberaldemokratiske partiet i Russland, altså en av de fire store partigruppene i Dumaen.

Da Sjirinovskij fikk greie på at det befant seg en gruppe norske parlamentarikere i umiddelbar nærhet, stupte han rett inn i en diskusjon om kontrollen med fiskeressursene i Barentshavet. Sjirinovskij var overraskende godt orientert. Og hva mer: Han roste det norske kontrollregimet. Det gjorde han derimot ikke i oktober i fjor, da den russiske tråleren «Elektron» ble forsøk oppbrakt av den norske Kystvakten og stakk av gårde med to norske inspektører om bord. Da var den samme Sjirinovskij blant dem som stod utenfor den norske ambassaden i Moskva og protesterte mot krenkelser av russisk suverenitet.

Når jeg nevner denne historien, er det selvsagt fordi fordelingen av og kontrollen med fiskeressursene i Barentshavet er en vesentlig del av norsk nordområdepolitikk og dermed også sikkerhetspolitikk – og fordi det kan være nyttig av og til å forsøke å se seg selv fra motsatt utsiktspunkt. Samtidig med næringskomiteens besøk i Moskva satt representanter for norske fiskerimyndigheter i et møte med sine russiske samarbeidspartnere for å drøfte størrelsen på svartfisket i Barentshavet og metodene for slike beregninger.

Skritt for skritt utvides vårt fiskerisamarbeid med russerne – et samarbeid som på dette og på alle andre områder må bygge på tillit, gjensidig respekt og forståelse.

Representanten Vallersnes har sikkert spesielle hensikter med sin interpellasjon. Jeg er imidlertid overbevist om at den beste forsvars- og sikkerhetspolitiske innsatsen vi kan gjøre i nord, og som betyr langt mer enn noe militært nærvær, er å styrke våre økonomiske forbindelser med Russland og det folkelige samarbeidet over grensen i nord.

I et bredt anlagt foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars i år belyste ambassadør Øyvind Norsletten i Moskva den nye utviklingen i forholdet mellom Russland og Norge.

Der viste han også til økningen i de russiske forsvarsutgiftene, som for øvrig henger sammen med økonomiske oppgangstider og sterkt forbedret statsøkonomi i Russland. Norsletten var ikke spesielt bekymret over dette og viste til at forsvarsbudsjettets andel av BNP er og har vært stabil over tid.

Men Norsletten sa en annen ting som vi bør merke oss. Han sa:

«(…) det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas.»

Jeg deler Norslettens observasjoner – også når han i fortsettelsen siterer utenriksminister Lavrov, som sa:

«Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning».

I vår forståelse av dagens Russland er dette viktig. På samme måte som oss ønsker Russland å bli tatt alvorlig også av oss – enten det gjelder norsk fiskeeksport, forskningssamarbeid eller energispørsmål. Når vi av og til registrerer at russiske myndigheter responderer negativt på norske henvendelser, kan det ha sammenheng med akkurat dette.

I en uttalelse fra Arbeiderpartiets nylig avholdte landsmøte vises det til at det regionale samarbeidet mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland er tyngdepunktet i vår nordområdepolitikk og at folk til folk-samarbeidet bidrar til å utvikle en åpen grenseregion. Derfor bør vi

• gjøre det lettere å krysse grensen i Storskog

• utvide kapasiteten ved generalkonsulatet i Murmansk

• etablere eget UDI-kontor i Kirkenes for å lette inngangen til Norge

Finn Martin Vallersnes (H) [11:27:12]: Det har vært interessant å følge debatten, og jeg skal komme med noen kommentarer.

Bjørn Jacobsen fra SV gav uttrykk for at det virket som om interpellanten ennå ikke var kommet helt ut av den kalde krigen. Det synes jeg er en klisjéaktig måte å beskrive det på, ettersom jeg la vekt på nettopp engasjementspolitikken, naboforholdet og samarbeidet som viktige elementer i en ny sikkerhetspolitikk. Jeg beflittet meg faktisk på å hente formuleringer fra så vel ambassadør Norsletten som forsvarsministeren for å gjøre dem til mine. Så her tror jeg det er stor enighet.

Men i erkjennelsen av det som utenriksministeren sier, at i dag er sikkerhetspolitikken i nord mer enn militære styrker og forsvar, forsøkte jeg å trekke frem nye elementer av betydning for sikkerhetspolitikken, nettopp i nord. Utenriksministeren virket kanskje noe overrasket over min fokusering på energien, men jeg mener altså fortsatt at det er urealistisk at Norge skal ha et tett, men upolitisert og markedsbasert energisamarbeid i nordområdene, på samme tid som både Russland og andre aktivt bruker energi som et viktig maktpolitisk instrument. Nå viste utenriksministeren til at det kunne være riktig for de tekniske installasjonenes del. Jeg vil videre minne om at salg dreier seg om leveranser, og leveranser har å gjøre med leveringssikkerhet, og da har vi stikkordet.

Så vel utenriksministeren som Marit Nybakk gjorde et poeng av at mine betraktninger om regjeringspartienes ulike holdninger til NATO ikke var en del av interpellasjonens tema. Det forundrer meg, for i interpellasjonen står det da faktisk:

«Bred enighet og klar forankring i vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk gir trygghet og tyngde i håndteringen av mellomstatlige forhold. NATO står da sentralt.»

Jeg synes derfor det er en lettvint unngåelse av et vanskelig tema, selvfølgelig, for partene i regjeringskoalisjonen.

Som Jan Petersen peker på, er det et tankekors at alliansen mangler interesse for nordområdene. Jeg vil avslutningsvis advare mot at vi ikke ter oss slik at alliansepartnernes interesse og vilje til å engasjere seg i nord blir et speilbilde av deres oppfatning av vår alliansesolidaritet. Da vil vi kunne oppleve at allierte arrangerer nye møter uten å invitere oss.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:30:04]: Det har vært en god og interessant debatt, og jeg tror også, som interpellanten, at det er mange viktige fellestrekk og punkter å bygge på.

Representanten Petersen var opptatt av at Soria Moria-erklæringen ikke var utgangspunktet for nordområdesatsingen. Det er jeg helt enig i. Jeg har voktet meg vel for noen gang å sette den ene satsingen opp mot den andre og vektlegge konsensusen rundt den forrige meldingen. Men på ett punkt er jeg ganske uenig, og det er at jeg hører hos representanten Petersen en advarsel mot det å bygge fallhøyde. Det er interessant å se på. Jeg er for å bygge fallhøyde. Det vitner noe om ambisjoner i politikken. Men jeg er ikke veldig bekymret for å falle. Jeg tror at det å ikke sette seg ambisjoner når man skal utvikle satsingen i nord, er feil strategi. Jeg mener at vi i vår nordområdesatsing nå har bredde i aktivitetene, som omfatter forskning, utdanning, høyskolesamarbeid og studentutveksling, i tillegg til de feltene vi har knyttet til energi, fisk og samarbeid med Russland. Det er en så stor bredde og så mange aktiviteter at jeg er veldig trygg på at vi nå kan vise til aktivitet på dette området. Vi får reise rundt i landet og spørre om folk oppfatter at det nå er en utvikling i aktivitetene i nordområdene, eller om de ikke gjør det. Jeg oppfatter at det er svaret.

Det er et generasjonsperspektiv rundt satsingen. Det kommer økte midler. Ikke alle prosjektene er gode og kan gjennomføres. Vi bestemmer ikke om norske selskaper skal komme med på Sjtokman-feltet. Jeg er helt enig med representanten Sahl i at vi skal følge opp invitasjonen fra Putin om et energistrategisk samarbeid. Men en norsk regjering bestemmer ikke hvordan russerne skal utvikle sine ressurser i sin sektor, men vi er åpne for å samarbeide.

Når det gjelder nordområdedialogen og våre allierte, er de allierte om bord. Vi arbeider med det. Det er en beslutning som ble tatt i den forrige stortingsperioden. Vi har gjennomført en dialog med alle allierte. Det er interesse for nordområdene, noe vi ikke har sett før. Allierte utenriksministre, våre partnere, besøker nordområdene i økende grad, men det opphever jo ikke deres interesse. Vi vet at det er en lang linje rundt ressursspørsmål og enkelte spørsmål knyttet til Svalbard som vi ikke kan knipse vekk gjennom dialoger. Vi arbeider altså på bred front med å håndtere dette i Norges interesse.

Ellers må jeg si at jeg mener at Fremskrittspartiet her taler et ganske militaristisk språk, om økt forsvarsnærvær i Finnmark, om en utregning av våre forsvarsbehov nærmest etter en median, en nesten vitenskapelig utregning, som representanten Høglund sa. Han nevnte ikke den nye virkeligheten i nord, de nye virkemidlene og hvordan vi er nødt til å arbeide i noe av sitt innlegg.

Til representanten Width må jeg si at når man omtaler seilingsmønsteret fra 2004 til 2006, hadde vi ansvar for to måneder av den perioden. Vi kan vise til økte bevilgninger både til Orion-fly og til Kystvakten, og det kommer mer når vi skal ha debatter om Forsvarets innretning i de nærmeste årene.

Jeg har ikke gitt uttrykk for stor optimisme rundt delelinjeforhandlingene. Det jeg har registrert, er at forhandlingene nå er i gang igjen. De kom i gang i slutten av 2005. Vi gjør framskritt, og vi kommer til å arbeide tett med dette videre framover.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandla.