Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:45.27]: I en rettsstat som den norske er rettsapparatet helt avhengig av tillit i befolkningen. Domstolene skal være garantister for rettssikkerheten, og dette stiller strenge krav til domstolenes myndighetsutøvelse, kompetanse, uavhengighet og åpenhet – krav som må innfris, skal domstolene ha den nødvendige tillit og legitimitet.
I løpet av det siste tiåret er det gjennomført flere store strukturreformer i rettsapparatet for å sikre domstolenes stilling i samfunnet. Det viktigste grepet var å skille ut en egen domstolsadministrasjon med et eget styre. I denne forbindelse vedtok Stortinget å lovfeste regler for dommernes adgang til å påta seg sidegjøremål.
Ordningen ble innføring i 2002 og går i korthet ut på at alle dommeres sidegjøremål skal registreres. Hensikten med registeret er å sikre full åpenhet, og at ingen skal behøve å være i tvil om dommernes uavhengighet. Reglene om registrering av sidegjøremål gjelder for dommere i alle instanser, inkludert dommerfullmektigene.
Begrepet «sidegjøremål» omfatter medlemskap, verv eller andre engasjementer i eller for foretak, organisasjoner, foreninger eller organ for stat, fylkeskommune eller kommune.
Det ble også vedtatt at i en del tilfeller må sidegjøremålet godkjennes før dommeren kan ta på seg oppdraget. Dette gjelder oppdrag som kan medføre at dommeren kan bli inhabil, som kan medføre at arbeidet i dommerstillingen sinkes, oppdrag i næringsvirksomhet, i private tvistesløsingsnemnder, som medlem av voldgiftsrett m.m.
Men til tross for disse begrensningene ser vi likevel en utvikling der enkelte dommere har mange sidegjøremål ved siden av dommervervet. Dagens Næringsliv presenterte før jul en statistikk som viser at fire av 19 dommere i Høyesterett deltar eller nylig har deltatt i voldgiftssaker. Også flere av dommerne i Borgarting lagmannsrett har deltatt i voldgifter, og en rask sjekk på domstolsadministrasjonens register over dommernes sidegjøremål viser at dommere også ved andre tingretter og lagmannsretter deltar i voldgifter. I tillegg kan det synes som dommere blir stadig mer ettertraktet i forskjellige granskninger. Sist så vi det i Valla-saken, der førstelagmann Nils Erik Lie deltok i granskingsutvalget.
Enkelte av sidegjøremålene er omfattende. Dette gjelder både voldgiftssaker og andre saker som granskinger eller private verv. Dagens Næringsliv har omtalt dommere som skal ha tjent mer som voldgiftsdommer enn i sitt ordinære arbeid som dommer.
Denne utviklingen reiser mange problemstillinger. Det finnes mange oppgaver som dommere er spesielt egnet til å ta på seg ut fra sin uavhengighet og trening med å se saker fra mange sider, og innenfor mange samfunnsområder vil det være behov for dommernes særegne kompetanse. Derfor er f.eks. mange dommere oppnevnt i offentlige utvalg.
Sidegjøremål kan også bidra til å gi dommerne større samfunnsinnsikt og samfunnsforståelse som vil komme dem til nytte i deres dommergjerning. Dessuten har selvfølgelig dommere den samme retten som alle andre til å delta i organisasjoner og påta seg verv.
Men det blir likevel problematisk når sidegjøremål kan bidra til at det stilles spørsmål ved habiliteten og uavhengigheten til den enkelte dommer. Dersom det skapes et inntrykk av at enkelte dommere gjennom sine sidegjøremål representerer spesielle interesser, parter eller holdninger, er det svært uheldig, fordi det kan skade tilliten til både domstolene og dommerne. Uavhengighetsprinsippet må være grunnleggende i forhold til dommergjerningen.
Jeg mener også at det kan stilles spørsmål ved dommeres uavhengighet på et mer prinsipielt plan, når en dommer kan mer enn fordoble lønnen sin ved å ta sidegjøremål som voldgift.
Det blir også problematisk når sidegjøremålene blir så mange eller omfattende at det går ut over det ordinære arbeidet som dommer, og det er reist spørsmål fra flere hold om tidsbruken til enkelte dommere og praksisen som eksisterer i forhold til dette i enkelte domstoler.
Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har både tatt opp med justiskomiteen i våre møter med Høyesterett og uttalt til flere medier at han er kritisk til praksisen rundt dommeres sidegjøremål, bl.a. fordi det kan gå ut over det daglige arbeidet. Ifølge Dagens Næringsliv er Scheis holdning at dommere må være svært restriktive med hva de påtar seg utenom jobb, og at mange har for mange og for krevende oppgaver ved siden av domstolen.
Jeg må si at jeg deler Scheis skepsis til at for mange dommere tar på seg for mange sidegjøremål. Skal vi ha balanse i straffesakskjeden, må saksbehandlingstiden ved domstolene ned, og Stortinget har derfor vedtatt krav til saksbehandlingstiden. Domstolene og Domstoladministrasjonen har gjort et stort arbeid med å få ned saksbehandlingstiden, og flere domstoler, både i første- og andreinstans, innfrir i forhold til Stortingets krav. For første gang i måleperioden er tingrettene samlet sett innenfor målet om gjennomsnittlig saksbehandlingstid for straffesakene i 2006. For de sivile sakene er det også en økende tendens til at tingrettene kommer innenfor målet.
Men situasjonen er ikke like bra i lagmannsretten. For straffesaker med lagrette var snittet i 2006 på 6,2 måneder, med meddomsrett 5,2 måneder og for andre straffesaker 4,6 måneder. Dette ligger over Stortingets krav om en saksbehandlingstid på 3 måneder. Heller ikke når det gjelder sivile saker, oppfyller alle lagmannsrettene Stortingets krav om en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på seks måneder, og det er spesielt Borgarting lagmannsrett som har lengst saksbehandlingstid og flest restanser, både når det gjelder sivile saker og straffesaker. Når det gjelder straffesaker i meddomsrett, hadde Borgarting f.eks. en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på syv måneder og 11,7 måneder når det gjaldt sivile ankesaker, altså langt over Stortingets krav på 6 måneder.
Domstoladministrasjonen har prioritert å få kontroll med saksbehandlingstiden ved Borgarting, og jeg mener derfor det er grunn til å spørre seg om en av grunnene til at Borgarting ikke klarer å oppfylle kravet, kan ligge i at mange dommere i denne lagmannsretten har mange og til dels omfattende sidegjøremål. Dette er i så fall en uheldig praksis. Balanse i straffesakskjeden kan bare oppnås fra domstolenes side gjennom å levere i forhold til saksbehandlingstid, og det er et viktig rettssikkerhetsprinsipp at en sak skal avgjøres raskt – selvsagt også på en kvalitetsmessig god måte – slik at både offer og tiltalt kan få en avklaring og komme seg videre i livet.
Jeg registrerer også at det er reist spørsmål ved om registreringen av dommernes sidegjøremål fungerer tilfredsstillende. Det er i dag anført en beløpsgrense på 200 000 norske kroner, og det er blitt hevdet at det ikke bør eksistere en grense ettersom det ikke er beløpets størrelse som avgjør hvorvidt det foreligger såkalte interessekonflikter. Den samme innvendingen er også blitt framført i forhold til at eierskap under 10 pst. ikke skal registreres, og det hevdes at dersom et slikt register skal ha en verdi, må alle mulige interessekonflikter åpent deklareres, uten unntak.
Det er fem år siden vi fikk på plass sidegjøremålsregisteret og ordningen med at enkelte sidegjøremål skal godkjennes. Dette har gjort at vi i dag har et system som sikrer større grad av åpenhet og innsyn i rettsapparatet, noe domstolen er avhengig av skal den ha tillit og legitimitet i befolkningen. Jeg mener likevel at praksisen med at dommere har mange og/eller omfattende sidegjøremål, reiser flere problemstillinger knyttet til dommernes uavhengighet og upartiskhet. Det er også grunn til å stille spørsmål om dette går ut over domstolens effektivitet og saksbehandlingstid, noe som i så fall svekker rettssikkerheten.
Jeg vil derfor spørre hva justisministeren vil gjøre for å få en klarere praksis knyttet til dommeres sidegjøremål både med hensyn til ressursbruk og sakens mer prinsipielle sider.
Statsråd Knut Storberget [14:53:29]: Dommernes adgang til å inneha sidegjøremål representerer et stadig dilemma. Interpellanten har redegjort godt for de dilemmaene vi ser. Dommernes primære oppgave i domstolene må ses i sammenheng med samfunnets behov for dommerkompetanse på andre felt og dommernes behov for å tilegne seg kunnskap om andre samfunnsområder.
Ulike hensyn står derfor mot hverandre ved vurderingen av om dommerne skal kunne inneha sidegjøremål. Sentrale hensyn som kan tale mot sidegjøremål, kan være at tilliten til domstolene og dommerne kan bli skadelidende dersom dommernes sidegjøremål gir inntrykk av at dommerne representerer spesielle interesser eller holdninger – noe også interpellanten var inne på. Uavhengighetsprinsippet taler også mot sidegjøremål. Dommere skal være upartiske og uavhengige i sin virksomhet. Enkelte sidegjøremål kan gi inntrykk av at det skapes bindinger som er uheldige. Slike bindinger kan vanskeliggjøre funksjonen som uavhengig dommer. Sidegjøremål kan også påvirke innsatsen i hovedstillingen som dommer og påvirke tempoet i saksavviklingen.
Viktige hensyn for at dommerne skal kunne ha sidegjøremål, er samfunnets behov for å nyttiggjøre seg dommernes særlige erfaring og posisjon. Der vil jeg nevne at vi f.eks. har en rekke offentlige utvalg, utredninger og granskinger hvor vi drar særs god nytte av dommere fra norske domstoler. Sidegjøremål kan også gi dommerne bredere samfunnsinnsikt som kan være av betydning for dommerarbeidet. Dommerne har også de samme borgerlige rettigheter som alle andre, bl.a. til å organisere seg og til å slutte seg til andre organisasjoner. Hensynet til ønsket om en bred og god rekruttering til dommerstillingene kan også tilsi at dommere tillates å ha ulike typer sidegjøremål.
Reguleringen av dommernes adgang til å inneha sidegjøremål er basert på en avveining av de ulike hensynene. I forbindelse med lovreguleringen ble tre ulike alternativ vurdert: en forbudsordning der dommere blir avskåret fra å inneha sidegjøremål overhodet eller nærmere bestemte sidegjøremål, en godkjenningsordning der dommere ikke kan påta seg et sidegjøremål, eventuelt bare bestemte sidegjøremål, med mindre kompetent myndighet har gitt sitt samtykke til det, og en registreringsordning der opplysningene om den enkelte dommers sidegjøremål systematisk registreres. I stedet for en forbudsordning der dommere konsekvent avskjæres fra å inneha sidegjøremål, besluttet man å innføre en registreringsordning i kombinasjon med en godkjenningsordning for bestemte typer sidegjøremål. En godkjenningsordning er fleksibel og muliggjør en konkret vurdering av det enkelte sidegjøremålet.
Den rettslige reguleringen av dommernes sidegjøremål består derfor i en registrerings- og godkjenningsordning, nærmere regulert i domstolloven og i forskrift til loven om dommeres sidegjøremål. Disse ordningene ble innført med virkning fra 1. mars 2003.
Registrering av dommeres sidegjøremål skjer i et offentlig tilgjengelig register som forvaltes av Domstoladministrasjonen. Hensikten med registeret er å sikre full åpenhet, og at ingen skal behøve å være i tvil om dommerens uavhengighet. Registeret gir også partene og deres prosessfullmektiger en reell mulighet for å foreta en vurdering av om de mener dommeren er habil til å behandle den konkrete saken, og eventuelt komme med innsigelser mot dette. Man får altså innblikk i dommeres sidegjøremål.
Reglene om registrering av sidegjøremål gjelder for dommere i alle instanser inkludert dommerfullmektigene. Både faste og midlertidige dommere er omfattet av bestemmelsene såfremt de er utnevnt eller tilsatt for lengre tid enn en måned.
I en del tilfeller må sidegjøremålet også godkjennes for at dommeren kan påta seg oppdraget. Det gjelder bl.a. for voldgiftsoppdrag. Det er Domstoladministrasjonen som behandler søknad om godkjenning, men med mulighet for å delegere myndigheten til domstolsleder. I de tilfeller Domstoladministrasjonen treffer vedtak, er det ikke klageadgang, mens Domstoladministrasjonen er klageinstans der myndigheten er delegert.
Domstoladministrasjonens styre har utarbeidet retningslinjer for godkjenning av sidegjøremål. Sidegjøremål skal ikke godkjennes dersom tilliten til domstolen og dommerens uavhengighet kan bli skadelidende. Det samme gjelder for sidegjøremål som kan gi inntrykk av uheldige bindinger fordi de sår tvil om dommerens upartiskhet. Ved avgjørelsen av om et sidegjøremål skal godkjennes, skal det også legges vekt på om sidegjøremålet kan innebære en ekstra arbeidsbelastning som kan påvirke innsatsen i hovedstillingen som dommer og påvirke tempoet i saksavviklingen – noe interpellanten var opptatt av. Ved godkjenning av voldgiftsoppdrag skal det legges særlig vekt på om voldgiftsoppdraget vil være så arbeidskrevende at det vil virke belastende for domstolen, og om dommeren mer enn leilighetsvis vil kunne bli inhabil. Voldgiftsoppdrag av lengre varighet, mer enn to–tre dager, forutsettes lagt til fritid, herunder ferie og permisjon.
Uten godkjennelse kan dommerne ikke påta seg gjøremål som ikke har direkte sammenheng med stillingen, og som vanskeliggjør utførelsen av de pliktene som er knyttet til dommerstillingen.
Dagens regler om dommeres adgang til å ha sidegjøremål er basert på en avveining av de ulike hensynene som gjør seg gjeldende, og som også er påpekt i den senere tids debatt. Reglene fikk en skjønnsmessig karakter for at regelverket skal være tilstrekkelig fleksibelt for alle de ulike tilfeller som kan oppstå, men utviklingen viser at det kan være behov for å se på dette regelverket på ny. Jeg vil imidlertid fortsatt følge utviklingen med oppmerksomhet, og jeg vil derfor be Domstoladministrasjonen vurdere om det bør foretas endringer i regelverket for bedre å regulere sidegjøremål, særlig tatt i betraktning det skjønnsmessige element som ligger i reglene, og som jeg mener nødvendiggjør den type debatt som er reist her i Stortinget i dag – det har jeg stor forståelse for – og som vil kunne bidra til at de skjønnsmessige standarder som man bruker, blir brukt med varsomhet og stramhet, slik at nettopp de hensyn som ligger bak reglene, kan ivaretas.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [15:00:33]:Jeg vil takke justisministeren for en grundig og god prinsipiell gjennomgang av problemstillingen rundt dommeres sidegjøremål. Jeg er særlig glad for at ministeren deler min bekymring for utviklingen, og at han derfor vil ta initiativ til at Domstoladministrasjonen skal vurdere om det bør foretas endringer i regelverket for bedre å regulere sidegjøremål enn i dag.
Jeg vil likevel stille justisministeren noen oppfølgingsspørsmål. I dag er det mulig for en dommer å ta voldgiftssaker av kortere varighet, mindre enn to–tre dager, i arbeidstiden sin. Når vi ser hvordan lagmannsretter – og spesielt Borgarting – sliter med restanser, vil jeg spørre ministeren om han mener at dette er en riktig praksis.
Videre har Dagens Næringsliv dokumentert at bl.a. høyesterettsdommer Skoghøy og lagdommer Melander har tjent mer på voldgiftssaker enn på sine dommerverv. Synes ministeren det er riktig at dommere skal kunne tjene mer på sidegjøremål enn på sin egen jobb?
En hovedbegrunnelse for at jeg reiste denne interpellasjonen, er at sidegjøremål først og fremst kan innvirke på samfunnets oppfatning av dommerens uavhengighet, upartiskhet og uhildethet. I den forbindelse – selv om det ligger litt utenfor temaet for denne interpellasjonen – vil jeg spørre justisministeren om hans oppfatning om at domstolene bør opplyse også om dommerens tidligere arbeidserfaring. I dag opplyses det på Domstoladministrasjonens – DAs – hjemmesider bare om siste arbeidssted før en person er blitt utnevnt til dommer. Jeg mener at det bør vurderes om ikke all tidligere arbeidserfaring bør gjøres offentlig tilgjenglig. I dag er situasjon den at f.eks. medier som prøver å få ut informasjon om dommeres tidligere ansettelsesforhold, må kontakte den enkelte dommer, og det er opp til hver enkelt om de vil respondere på en slik henvendelse.
Det er i dag større åpenhet om dommere enn om andre yrkesgrupper, og dette er viktig for å sikre tilliten til rettsapparatet. Men fokuset på og den offentlige debatten som har vært om enkelte dommeres sidegjøremål, private verv og også tidligere arbeidserfaring, viser at det er behov for å følge utviklingen. Den norske rettsstaten tåler ikke at det stilles spørsmål ved enkeltdommeres habilitet og uavhengighet.
Statsråd Knut Storberget [15:02:59]: I den videre diskusjonen som interpellanten nå reiser, og som jeg forutsetter at justiskomiteen og Stortinget deltar i, all den tid man faktisk også har kompetanse på domstolslovgivningen, som regulerer dette i bunn og grunn, og i den dialog jeg skal ha med bl.a. Domstoladministrasjonen, vil jeg bringe disse signalene videre. Det er det grunn til.
Jeg forstår godt at det reises spørsmål om de kortere voldgiftsoppdragene, slik det er formulert i dette regelverket, der det heter at de lengre voldgiftsoppdragene skal kunne utføres, men da må det forutsettes lagt til fritid, herunder ferie og permisjon. Jeg vil be Domstoladministrasjonen om å komme med en vurdering av om det er riktig at man utøver disse voldgiftsoppdragene – i hvert fall hvis det blir mange – i det som de fleste av oss vil kalle vanlig arbeidstid, sjøl om man overfor norske dommere i så måte kanskje har vanskelig for å si at man står overfor noen definert arbeidstid. Men dette er noe vi bør kunne gå inn i og se på.
Det er vanskelig for meg å kommentere enkeltsaker i den debatten som har vært om dommere og voldgiftsoppdrag. Jeg tror det er en veldig nødvendig debatt. Dommere må tåle å få satt dette lyset på seg. Det er vanskelig å si at det skal gå en grense for hvor mye dommere kan tjene på sidegjøremål. Men det må være slik at når man skal vurdere en tillatelse til å ta et sidegjøremål, må man se hen til hvor stort volum sidegjøremål man faktisk har, for dette kan til slutt ha innvirkning på hovedstillingen. Er det mye, bør det være lavere terskel for å avslå et sidegjøremål. Slik oppfatter jeg det. Men det er samtidig grunn til å reise spørsmålet overfor Domstoladministrasjonen.
Jeg mener også at det element som trekkes fram av interpellanten nå, vedrørende registrering av tidligere arbeidserfaring, er noe vi skal ta med oss i tilknytning til dette registeret, slik at vi også får en vurdering av det spørsmålet.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [15:05:37]: Jeg må få lov å takke interpellanten for å ha tatt opp en særdeles viktig og prinsipiell sak med statsråden. At vi holder et søkelys på dem som har såpass viktige verv som dommere, er helt klart avgjørende for å ivareta den totale rettssikkerheten.
Jeg er også glad for at man har berørt de kanskje viktigste temaene, som gjelder økonomi – med andre ord motivasjonen for å ta voldgiftssaker – og at man fokuserer på sidegjøremål og saksbehandlingstid. Det kan ikke være slik at de private gjøremålene rammer den gjerningen man faktisk er satt til å gjøre. I så fall er det viktig at man følger dette med argusøyne, og at man sikrer den utviklingen man ønsker seg.
Samtidig er det vel slik at vi alle er glade for at vi har gode og flinke jurister i dette landet som kan bistå med gode og fornuftige voldgiftsløsninger der det er naturlig, og der det ikke kommer i konflikt med de overordnede prinsipielle tingene. Det vil tjene dem som ber om hjelp, og det vil tjene det øvrige rettsapparatet. Men det er noen forutsetninger som må være på plass. Dommerne er lønnet med skattebetalernes penger, og de må være klar over hva som er prioritet nr. 1. Det kan ikke være slik at man lar seg motivere av andre forhold, som ekstrainntekter og annen økonomi, for å legge grunnlaget for egen velferd. Som dommer har man antageligvis en av de viktigste samfunnsoppgavene som er, nemlig å forvalte et lovmessig skjønn, og da påhviler det et særdeles viktig ansvar for å tenke ryddighet rundt egen person. Ryddighet og integritet er selvfølgelig det neste når man skal vurdere dette. Vi kan heller ikke komme i den situasjon at dommere som har tatt voldgiftsoppgaver, faktisk havner i konflikt med seg selv i en senere sak i dommergjerningen sin. For da vil vi få problemer, og det vil også ramme hele dommerstanden og derigjennom rettsstaten vår.
I tillegg er det et annet moment som interpellanten ikke tok opp, men som jeg tror også statsråden må tenke på: Kan det være sånn at man faktisk utvikler en slags rettspraksis når man bistår i voldgift, som man tar med seg inn til domstolen etterpå? Vil man da kunne utvikle en slags privat domsforståelse av hvordan man skal forholde seg til en sak uten at det måtte ligge offentlighet på den? Det er også et apropos som jeg håper statsråden tar med seg og ser på, så vi ikke privatiserer en del av domstolsutviklingen, når vi påstår at dette i størst mulig grad er offentlig. Hvis ikke kan vi altså ende opp med at det kommer til å skje ting som en del av en voldgiftsbehandling, som skaper en praksis som ikke andre er kjent med. Jeg regner med at jeg har både statsråden og andre med på at sånn kan vi ikke ha det, og sånn skal vi ikke ha det.
Min konklusjon er ganske klar: Statsråden må her være veldig tydelig på hva han aksepterer, og hva han ikke aksepterer, og samtidig holde fokus på at det er viktig at voldgiftsordningen opprettholdes, for den er et godt verktøy, men at vi gjør det i rett rekkefølge. Jeg forventer også at statsråden kommer til å ha et kritisk blikk på dagens praksis, der statsråden ser at den kan komme i konflikt med de rettssikkerhetsprinsippene som vi er stolte av, og som er så viktige for denne nasjonen.
Lena Jensen (SV) [15:09:08]: Jeg vil først takke interpellanten for den viktige debatten hun reiser.
Dommeres adgang til å ha sidegjøremål representerer et dilemma i veldig mange sammenhenger. Det er åpenbart at det er et dilemma for tilliten til den norske dommerstanden når en får en rekke saker som setter spørsmålstegn ved integriteten til dommere.
Det blir en desto viktigere debatt når en rekke dommere har en stor del av sin inntekt nettopp fra sidegjøremål. Dette får en til å stille spørsmål om habilitet og uavhengighet. Dette er en situasjon som vi i dag ikke kan leve med. Jeg er glad for at statsråden signaliserer at han ønsker å følge dette opp.
Primæroppgaven til dommere må også ses i sammenheng med at vi trenger dommere som har god kunnskap om utviklingen i samfunnet vårt, og kunnskap om hva som skjer innen ulike sektorer. Så det å forby sidegjøremål er ikke en løsning på dette dilemmaet.
Det som er viktig, er å understreke at vi trenger dommere som har tillit i befolkningen. Det er avgjørende viktig at vi har dommere som er uavhengige, og som blir sett på som uavhengige og upartiske og så nøytrale som mulig. Vår rettsstat er avhengig av dette, og dommerstanden vår er avhengig av tillit i befolkningen for å kunne utrette sitt virke på en best mulig måte.
En annen side av saken er rekruttering av gode dommere. Det er viktig at vi fokuserer på en god utdannelse av dommere med bred kompetanse fra ulike områder. Det er viktig å utvikle kompetanse og erfaring gjennom kurs, men også i enkelte tilfeller gjennom sidegjøremål – her er eksempler som også statsråden kom med – gjennom offentlige utredninger osv.
Det er en rekke saker som har kommet opp nå, hvor en kan stille spørsmålet om dette skjer på best mulig måte. Vi kan se at dommere har stilt opp i noe som kan kalles for proformadomstoler, og er med på å dømme personer og gi legitimitet til avgjørelser som blir fattet i disse fora, gjennom stillingen som dommer, hvor dommere absolutt ikke burde ha stilt opp, og hvor det gjøres vedtak på siden av domstolene våre som av mange blir oppfattet som en legitim dom, på grunn av stillingen som dommer. Dette mener jeg er alvorlig.
Vi har innført en registerordning i kombinasjon med godkjennelsesordning for bestemte sidegjøremål. Sidegjøremål skal ikke godkjennes dersom tilliten til domstolene og dommeres uavhengighet kan bli skadelidende, heter det. Man sier også at det skal være full åpenhet. Med en slik registerordning skal det ikke kunne reises tvil om inhabilitet i en sak, så alle sakene må bli registrert.
Det virker for meg som om dette ikke følges opp i stor nok grad. Jeg ber statsråden gå inn i en dialog med dommerstanden for å få dette til å fungere etter best mulig hensikt. For dette er viktig for Norge som nasjon, men også for dommerstanden. Det er viktig at bruken av sidegjøremål for dommere skjerpes inn.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [15:13:03]: Debatten viser at det er behov for å se på ordningen rundt registreringen av dommeres sidegjøremål, og at det også er mange prinsipielle sider ved denne praksisen. Jeg er veldig glad for den korte, men likevel veldig tydelige debatten som vi har hatt her, som går på disse tingene.
Det overrasker meg ikke at Fremskrittspartiet i så stor grad åpner for sidegjøremål. Men samtidig er jeg veldig glad for at partiet – og representanten Ellingsen – er så tydelig på at det er viktig å følge utviklingen nøye. Det er viktig at statsråden har fokus på dette. Og det er viktig, om det er behov for det, at det innskjerpes i forhold til gjeldende praksis. Jeg synes også at den prinsipielle problemstillingen som representanten trakk opp, om det utvikles en slags privat rettspraksis knyttet til voldgiftsdommer, også er interessant.
Jeg har tidligere sagt at jeg er veldig glad for ministerens lovnader om at han vil følge utviklingen nøye når det gjelder dommeres sidegjøremål, og se på det eksisterende regelverket. For de signalene som går på en innskjerping med hensyn til omfanget av sidegjøremålet, gjelder både effektiviteten i domstolene, det økonomiske aspektet av det, og ikke minst de prinsipielle sidene ved det.
Skal vi oppnå balanse i straffesakskjeden, som vi har sagt i Soria Moria-erklæringen er et veldig viktig mål for oss, ikke minst når det gjelder domstolene, må vi få ned saksbehandlingstiden til et helt annet nivå enn den ligger på i dag. Vi må få opp effektiviteten. Det er et viktig rettssikkerhetsprinsipp.
Når det nå jobbes så hardt, og når det gjøres et såpass godt arbeid fra mange domstolers side og fra Domstoladministrasjonens side, er det viktig at man også fokuserer på den enkelte dommerens engasjement når det gjelder dette. Ikke minst er dette viktig for å opprettholde den høye tilliten til dommerstanden.
Presidenten: Statsråden har ikkje bedt om ordet.
Debatten i sak nr. 6 er omme.