Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:46:59]: Jeg syns det er bra at denne interpellasjonen har fått så mye oppmerksomhet i media. Det tyder på at temaet engasjerer. Ikke minst er det flott at vi har en næringsminister som så tydelig har signalisert støtte til forslaget om etiske retningslinjer mot sexkjøp etter at debatten kom opp i media. Likevel syns jeg det er viktig at diskusjonen også tas i Stortinget, av næringspolitikere, fordi handel med kvinner og barn er et verdensomspennende menneskerettighetsproblem som øker med globaliseringa. Jeg er veldig glad for at så mange har tatt kontakt med både meg og nettstedet nulltoleranse.no og fortalt at de vil innføre retningslinjer mot sexkjøp i sine bedrifter.

Jeg vil gjerne rose LO og NHO for den offensive holdninga de viser i denne saken. LO har sjøl innført retningslinjer for sine ansatte sentralt og har sendt brev til alle sine forbund og bedt dem gjøre det samme. I LOs etiske regler står det følgende:

«Av hensyn til respekt for vertslandets befolkning og for ikke å skade den tillit og aktelse man trenger som oppdragsutøver for LO, skal du ikke kjøpe eller motta seksuelle tjenester når du reiser i utlandet eller i eget land på vegne av jobb eller oppdrag. Denne regelen gjelder både i og utenfor arbeidstiden.»

Også Transportarbeiderforbundet har innført nulltoleranseprinsippet. NHO vedtok etiske retningslinjer mot sexkjøp i 2002 og har nå en klar henstilling til sine landsforeninger på sine nettsider. «Seriøse bedrifter må ta avstand fra sexkjøp», kan vi lese. Etikkansvarlig i NHO, Erik Lundeby, sier at det er

«rødt lys for alle som reiser som representanter for norske bedrifter. (…) Når ikke alle skjønner det, er det et lederansvar å si fra så alle i bedriften oppfatter det. (…) Det er viktig at alle ansatte oppfatter budskapet, sier Lundeby. – Dette handler om organisert kriminalitet og alvorlige overgrep, noe seriøse bedrifter holder seg langt unna».

13 pst. av norske menn har kjøpt sex. Den gode nyheten er at 87 pst. ikke har gjort det. Likevel dreier det seg om et betydelig antall menn. Vi vet også at langt de fleste – hele 80 pst. – av den andelen som har kjøpt sex, har gjort dette i utlandet, ofte på forretningsreiser. På kilden.forskningsradet.no kan vi lese om intervjuundersøkelser blant nordiske menn som viser at terskelen for å kjøpe sex fra en nordisk kvinne er langt høyere enn i forhold til kvinner fra Russland, Estland, Nigeria eller Thailand. Dette er også et av funnene i den finske forskeren Anne-Maria Marttilas intervjuundersøkelse med finske menn som kjøper sex i Estland. Dette betyr at vi må ta i bruk mange virkemidler for å få bukt med problemet, og at det ikke holder med hjemlige tiltak. Selvsagt ikke.

Noen, som Trygve Hegnar, vil ha det til at forslaget om etiske retningslinjer er et uttrykk for moralisme og manglende respekt for privatlivets fred. Det forstår jeg ikke. Den analysen som FN og andre seriøse aktører har lagt til grunn, sier ingen ting om at kjøp av sex primært handler om moral, men den sier mye om menneskerettigheter, fattigdom og likestilling. Det er her vi må ha fokuset vårt, i tillegg til at vi må vise koblinga mellom sexhandel og organisert kriminalitet.

Ifølge FN er menneskehandel i ferd med å passere narkotika som den nest største illegale økonomi i verden, og profitten fra denne moderne slavehandelen utgjør milliarder av kroner årlig. Prostitusjon og menneskehandel er to sider av samme sak. Det er ikke enkelt å trekke et klart skille. Vi vet f.eks. at land som ved hjelp av legalisering har skilt mellom frivillig og ufrivillig prostitusjon, ofte ender opp som transittland for menneskehandlere. Janice G. Raymond fra nettverket Coalition Against Trafficking in Women advarte under et Oslo-besøk i 2003 mot å skille kampen mot trafficking fra kampen mot prostitusjon som sådan. Raymond mente at en forutsetning for at kvinner og barn blir solgt, er at det finnes en sosial aksept og et marked for prostitusjon. Dette er logisk. Land som Nederland, Tyskland og Australia har gått i spissen for legalisering – en oppvurdering av «yrket» prostitusjon, offentlig kontroll med bordeller og skattlegging av kvinnene. Fra delstater i Australia som har legalisert prostitusjon, rapporterer Coalition Against Trafficking in Women om forretningsmenn som arrangerer møter og lunsjer i sexklubber, om dobling av antall bordeller og om en generell alminneliggjøring av prostitusjon.

Jeg husker en seanse på Nordisk Råd hvor spørsmålet om kriminalisering av sexkjøp kom opp. Der deltok også representanter fra de baltiske landene og fra Russland. En mannlig russisk parlamentariker var forferdet over at kriminaliseringstanken i det hele tatt ble tenkt, og mente det var viktig å huske på at menn må ha det menn må ha. Han hadde antakelig aldri tenkt tanken at også kvinner har en seksualitet. Andre legger vekt på frykten for økt antall voldtekter i samfunnet dersom vi iverksetter effektive tiltak mot sexkjøp. Jeg syns dette er en trist debatt, og særlig menn bør bekymre seg for det mannssynet som kommer for en dag. At menn skal være viljeløse skapninger uten selvkontroll, tror jeg ikke noe på. Jeg har større tro på mannen enn som så. Jeg syns også det er på sin plass å spørre alle dem som mener at prostitusjon er naturlig eller nødvendig, om de syns det er greit at datteren deres, kona, kjæresten eller søsteren skal ta ansvar for å tilfredsstille alle disse viljeløse mennenes behov og samfunnets behov for å forhindre voldtekter. Det vil de selvsagt ikke. Det er alltid noen andres døtre, søstre eller koner som skal gjøre den jobben.

Et forsvinnende lite antall, om noen, prostituerte ville ha valgt dette «yrket» dersom de hadde hatt gode valgalternativer. Men jeg er likevel ikke enig med dem som gir en entydig offerbeskrivelse av kvinner og menn som prostituerer seg. Her er mange sterke og tøffe individer. Noen opplever faktisk at prostitusjonen har vært en måte å få større makt over egen kropp – eller eget liv – på. Det er et tankekors, og det sier mye om de vilkårene mange kvinner tilbys i verden i dag.

I 2002 innførte Norge forbud mot å kjøpe sex for statsansatte på reise. Virkeområdet for de etiske retningslinjene er for statstjenestemenn som er på tjenestereise eller oppdrag så vel i Norge som i utlandet. Sjøl om fokus i saken er rettet mot statstjenestemenn på tjenestereise eller oppdrag, er retningslinjene laget så generelle at de også gjelder på fritida når man er på oppdrag for statens regning. Følgende retningslinjer er vedtatt:

«Kjøp eller aksept av seksuelle tjenester innebærer som oftest utnyttelse av mennesker i en vanskelig situasjon, og kvinner og barn vil være spesielt utsatt. En slik opptreden vil også lett kunne få negative virkninger for den ansattes troverdighet, og skade virksomhetens eller Norges omdømme.

En ansatt skal ikke, uansett tidspunkt, oppføre seg på en måte som kan krenke menneskeverd eller som er egnet til å bringe virksomheten eller Norge i miskreditt.

Enhver tjenestemann som er på tjenestereise eller annet oppdag for statens regning så vel i Norge som i utlandet skal derfor avstå fra kjøp mv. av seksuelle tjenester. Dette gjelder også i tjenestemannens fritid på slike oppdrag.»

Mange organisasjoner, ikke minst bistandsorganisasjoner, og noen kommuner har slike retningslinjer. I tillegg har en del bedrifter slike regler. Mange har imidlertid nøyd seg med generelle regler som ikke nevner prostitusjon eksplisitt, og mange har regler som de ansatte ikke er klar over – fordi de ikke blir snakket om.

For kort tid siden ble eierskapsmeldinga debattert her i salen. Der ble det slått fast at flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, støttet Regjeringas forslag om at selskapene i utforminga av etiske retningslinjer for virksomhetene bl.a. skal vurdere de hensyn som ligger til grunn for Pensjonsfondets etiske retningslinjer. I den forbindelse kan jeg nevne at finansminister Kristin Halvorsen har satt i gang et arbeid for å klargjøre disse retningslinjene, og hun har uttalt at hun ønsker at forhold knyttet til prostitusjon skal tas inn i regelverket. Eierskapsmeldinga slår fast at oppmerksomhet omkring etiske retningslinjer er et ledd i den aktive eierskapspolitikken som Regjeringa fører. En samlet næringskomite forventer at samtlige selskaper som staten har eierandeler i, trakter etter høye etiske standarder i all sin virksomhet. Videre forventer komiteen at alle selskap med statlige eierposter praktiserer nulltoleranse mot korrupsjon, og har gode systemer på plass for å kontrollere dette. I den forbindelse vil jeg vise til professor ved INSEAD Business School, Ethan B. Kapstein, som sier i Morgenbladet i januar i år at det er de samme menneskene som driver med menneskehandel som bidrar til en stadig mer kriminalisert verdensøkonomi, ofte i samarbeid med korrupte tjenestemenn over hele verden. Når de ikke tar et oppgjør med slaveriet, undergraver verdens nasjoner grunnlaget for et internasjonalt system basert på økonomisk samhandling og håndhevelse av avtaler og lov og rett. Kapstein sier også i Dagbladet Magasinet at «i absolutte tall er det flere slaver i verden nå enn det ble handlet med slaver over Atlanterhavet på 17- og 1800-tallet».

På bakgrunn av dette vil jeg altså henstille til næringsministeren om å bruke sin innflytelse til å presse fram etiske regelverk i samtlige bedrifter hvor staten har eierandeler, og at han vil oppfordre alle privateide bedrifter i Norge til å gjøre det samme. I tillegg vil jeg be ham reise debatten internasjonalt og i møter med norske arbeidsgivere og arbeidstakere, slik at dette kan bli et aktivt og synlig regelverk og dermed bidra til å bevisstgjøre og oppdra norske menn og kvinner til å si nei til kjøp av sex. Jeg tror at mange ansatte vil sette pris på om nulltoleranseregler ble innført. Jeg tror at en del opplever et sosialt press for å oppføre seg som en «mann», og et klart regelverk vil kunne hjelpe dem til å sette grenser – både for seg sjøl, for kolleger og for forretningsforbindelser, ikke minst i land hvor dette er mer akseptert.

Statsråd Dag Terje Andersen [13:56:14]: Jeg kan starte med å svare et enkelt «ja» på interpellantens spørsmål. Regjeringen vil bruke statens eierskap aktivt for å hindre slavehandel og fremme menneskerettigheter. Men dette er så viktige og vanskelige forhold at de må gripes an langt bredere enn bare via statens eierskap.

Regjeringen har som målsetting å bekjempe alle former for menneskehandel både nasjonalt og internasjonalt. Vi understreket dette målet i Soria Moria-erklæringen, og vi har nå lagt fram en ny handlingsplan for å sikre et felles krafttak for å bekjempe menneskehandel.

Bruk av kvinner og barn for seksuell utnyttelse danner grunnlaget for menneskehandel og opprettholder det kriminelle sexmarkedet. Kjøp av sex kan dermed bidra til å understøtte organisert slavehandel.

Menneskehandel er en alvorlig form for kriminalitet som innebærer grove krenkelser av ofrenes menneskerettigheter. Kriminelle nettverk med forgreininger i en rekke land står gjerne bak, og det foregår ofte også annen alvorlig kriminalitet i forbindelse med den virksomheten.

Det er en samfunnsplikt gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet å forhindre at menneskehandel finner sted. Siden menneskehandel er et globalt og grenseoverskridende problem, har Norge forpliktet seg internasjonalt til å forebygge og bekjempe handel med mennesker.

Regjeringen lanserte i juni 2006 en treårig informasjonskampanje hvor målgruppene er allmennheten og sexkjøpere og potensielle kjøpere. Gjennom denne bredt anlagte informasjonskampanjen vil Regjeringen søke å bidra til økt kunnskap om hva menneskehandel innebærer for enkeltindivider og for samfunnet, og vi vil øke kunnskapen om sammenhengen mellom prostitusjon og menneskehandel.

Regjeringen la videre i desember 2006 fram Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel for perioden 2006–2009, «Stopp menneskehandelen». Handlingsplanen er utarbeidet av en rekke departementer, og Justisdepartementet har et hovedansvar for å koordinere Regjeringens innsats. Gjennom handlingsplanen legger Regjeringen til rette for en koordinert og samordnet innsats for å stoppe handel med mennesker. Handlingsplanens hovedmål er

• å forebygge menneskehandel gjennom tiltak som kan begrense rekruttering og etterspørsel

• å intensivere innsatsen for å avdekke og straffeforfølge menneskehandlere

• å ivareta ofrene ved å gi dem et helhetlig og tilpasset tilbud om bistand og beskyttelse. Barn skal vies spesiell oppmerksomhet

Staten har også et særskilt ansvar som arbeidsgiver. Derfor er det utarbeidet etiske retningslinjer i staten som innebærer forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. I de retningslinjene er det understreket at en ansatt ikke skal oppføre seg på en måte som kan krenke menneskeverd, eller som er egnet til å bringe virksomheten eller Norge i miskreditt. Det innebærer at en ansatt som er på oppdrag for statens regning i Norge eller i utlandet, skal avstå fra kjøp av seksuelle tjenester.

Da disse retningslinjene ble innført, ble de også formidlet av Nærings- og handelsdepartementet til heleide selskaper hvor departementet forvaltet statens aksjer.

Det er gledelig at næringslivet selv også har begynt å ta disse problemstillingene på alvor. NHOs utvalg for etikk og samfunnsansvar har anbefalt at norske selskaper åpent og tydelig tar avstand fra ansattes kjøp av seksuelle tjenester når bedriften og dens ansatte er involvert. Utvalget foreslår at bedriftene bør ha ansvar for å finne egnede virkemidler for å markere den holdning og de krav til atferd som dette innebærer. Det oppfatter jeg som positivt.

Regjeringens holdning til kjøp av seksuelle tjenester og menneskehandel er altså krystallklar, og Regjeringen har allerede satt i verk en rekke tiltak for å komme dette ondet til livs. Statens eierskap gir én påvirkningsmulighet som vi også vil benytte. Og dette har vi allerede begynt på.

I eierskapsmeldingen sier Regjeringen tydelig at den forventer at alle selskaper med statlig eierandel utformer et sett med etiske retningslinjer. Vi sier også at disse retningslinjene bør, som Pensjonsfondets retningslinjer, være i tråd med FNs Global Compact og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper.

FNs Global Compacts prinsipper oppfordrer selskapene til å utvikle en høy bevissthet knyttet til menneskerettigheter og til å arbeide for å fremme disse, ut fra den grunnleggende holdning at vi alle har et ansvar. Det forventer vi derfor at selskaper med statlig eierandel skal arbeide med. Gjennom de forventninger Regjeringen har tilkjennegitt, både gjennom Regjeringens handlingsplan og gjennom de krav som nå stilles i eierskapsmeldingen, har Regjeringen altså allerede begynt å bruke det virke-midlet som ligger i det statlige eierskapet. Noen av statens selskaper har alt innført bestemmelser om nulltoleranse for ansattes sexkjøp, det gjelder bl.a. Statoil og Innovasjon Norge – de viser vei og demonstrerer at dette kan gjøres.

Selvsagt må statens aktive eierskapsutøvelse skje innenfor de rammer som settes av norsk selskapslovgivning. Det innebærer at det er styrene som er ansvarlige for å vurdere og beslutte de konkrete tiltak som skal gjennomføres i selskapene. Men det er ikke til hinder for at staten, som dominerende eier i mange av disse selskapene, med all tydelighet kan formidle til styrene hva som forventes av dem når det gjelder slike forhold.

Jeg har all grunn til å tro at de selskapene det her er snakk om, tar disse spørsmålene på alvor, og at det arbeides med å utvikle både interne retningslinjer, god praksis og gode holdninger. Men for å forsikre meg om at alt som med rimelighet bør gjøres, blir gjort, vil jeg i tilknytning til en oppfølging av eierskapsmeldingen gjøre en henvendelse til alle berørte selskaper om disse problemstillingene. Der vil jeg gjøre det klart at også i de vurderinger vi gjør som eier, vil staten legge vekt på selskapenes evne og vilje til å ivareta slike grunnleggende etiske forhold som det vi her snakker om.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:03:15]: Jeg trenger ikke å bruke så veldig mye tid. Men jeg har lyst til å gi ros en gang til til næringsministeren for at han har tatt den ballen så raskt, og at han viser en så offensiv holdning som han her gjør. Jeg tror det er viktig at flere statsråder og også flere politikere her enn de som vanligvis tar denne diskusjonen, kan involveres, for dette handler om et bredt spekter av virkemidler og er et problem som berører hele samfunnet, ikke minst det området som går på handel og på globalisering. Amerikanske myndigheter utgir jo også årlig en rapport om trafficking av mennesker, og de hevder at de regimene som er dårligst når det gjelder å forsøke å begrense menneskehandel, er Belize, Burma, Cuba, Iran, Laos, Nord-Korea, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Usbekistan, Venezuela og Zimbabwe. En del av de landene har jo vi mye samkvem med, så det er viktig at dette tas opp også i handelssammenheng, og at vi linker kampen mot korrupsjon sammen med kampen mot menneskehandel.

Det er jo også sånn at både Arbeiderpartiets og SVs landsmøter har vært veldig tydelige på at det trengs et bredt spekter av virkemidler mot dette, og at retningslinjer er noe av det man kan bruke, men som også næringsministeren sa: Det holder ikke å bare ha retningslinjer. De må også følges opp, og det må gjøres et arbeid for å bevisstgjøre bedriftene om at de fins, og hva det betyr at de fins. Jeg syns det er veldig bra at næringsministeren også vil ta på seg en rolle i forbindelse med det.

Så vil jeg til slutt si at det er startet en ny kampanje knyttet til nettstedet nulltoleranse.no, som heter Oslo-initiativet mot trafficking – eller på engelsk: The Oslo Initiativ Against Human Trafficking, for de skal også rette seg mot bedrifter utenlands – hvor de vil lage en oversikt over bedrifter som innfører nulltoleranseregler, og i tillegg tilbyr seg å komme på besøk og holde foredrag om dette temaet. Jeg syns at de skal ha ros for at de har vært pådrivere for å få dette opp på dagsordenen.

Presidenten: Presidenten registrerer at statsråden ikkje ønskjer ordet til kommentar.

Marit Nybakk (A) [14:06:19]: Først takk til interpellanten for en offensiv interpellasjon. Og tusen takk til næringsministeren for klart svar, som jeg satte veldig stor pris på.

Bare for å ha sagt det: Det er ikke akseptabelt at ansatte i norske bedrifter i utlandet kjøper sex. Det er heller ikke akseptabelt at norske bedrifter tilrettelegger for bruk av prostituerte i Norge når de har utenlandske kunder på besøk. Det er to sider av samme sak.

Norske bedrifter skal ikke bidra til at menn gjør kvinner til salgsvare. Det er like uakseptabelt som at stadig flere gutter fra videregående skoler i Oslo debuterer seksuelt med prostituerte, eller, som sjokkerte lærere forteller, når de er på klassetur i Oslo sentrum, diskuterer guttene hvor mye akkurat den jenta der koster. Hva er det som er i ferd med å skje i samfunnet? I Nederland debuterer nå halvparten av alle unge menn seksuelt med prostituerte. For en utenrikspolitiker er dette dessverre de negative konsekvensene av den kalde krigens slutt. De fleste konsekvensene er heldigvis positive. Titusenvis, for ikke å si hundretusenvis, av sexslaver sluses nå inn i Europa. Menneskehandel er nå internasjonal mafias nest høyeste inntektskilde og er, som interpellanten sa, i ferd med å gå forbi narkotika, som har førsteplassen.

Hva gjør dette med menneskesynet, med kvinnesynet? Europa blir satt flere år tilbake i tid når det gjelder holdninger til seksuell likestilling. Kvinner – særlig slaviske og mørkhudede, legg merke til det – er blitt salgsvare. Dette er altså vår tids slavehandel.

Det er like ille i andre verdensdeler. Utenrikskomiteen var i fjor høst i Kina. I Sør-Kina sluses vietnamesiske sexslaver inn for å «serve» vestlige forretningsmenn fra Hongkong. Siden det der er mange norske bedrifter, vil min oppfordring både til næringsministeren og for så vidt til NHO være at her må man være veldig bevisst på at de ansatte eller lokale representanter for disse bedriftene har nulltoleranse for sexkjøp. Alle er enige om at vi må få til internasjonale tiltak mot trafficking, men vi må sette fokus på markedet, på kundene. Vi må bevisstgjøre norske bedrifter om hva dette dreier seg om.

Jeg vil vise til innslaget i Dagsnytt på NRK radio for ikke så mange morgener siden om den moldovske ungjenta – hun var småjente, tror jeg – som ble skåret opp for å gjøres ferdig og klar til å være prostituert i Tyrkia. Jeg tror faktisk det er greit å sette ord på det som er i ferd med å skje, og som skjer, her.

La meg legge til, som jeg også oppfattet at næringsministeren sa, at nulltoleranse for sexkjøp må gjelde alle norske bedrifter, ikke bare der hvor det er statlig eierskap. Derfor må også forbud mot sexkjøp ses som en integrert del av arbeidet med nasjonale retningslinjer for bedrifters samfunnsansvar. Forum for Utvikling og Miljø har sendt over til utenrikskomiteen krav om retningslinjer der målet er at alle norske selskaper og finansinstitusjoner, uansett hvor de opererer, gjennom egen virksomhet og i leverandørkjeden skal etterleve og fremme menneskerettighetene, herunder faglige rettigheter, kvinners rettigheter og barns rettigheter, slik det kommer til uttrykk i egne konvensjoner.

Internasjonalt er det i dag bare OECD som har skikkelige retningslinjer for bedrifters samfunnsansvar. I tillegg har man FNs Global Compact, som også statsråden var inne på. FNs generalsekretær har utpekt en spesialrepresentant for å videreføre arbeidet med FNs normer for næringslivets menneskerettighetsansvar. Dette arbeidet finansieres bl.a. av Norge.

Jeg vet at NHO har aktivisert seg for å bevisstgjøre medlemmenes samfunnsansvar, og jeg vil utfordre NHO på og be næringsministeren om å inkludere nulltoleranse for sexkjøp som en del av slike retningslinjer.

Som interpellanten også sa, har staten nulltoleranse for sexkjøp når det gjelder egne ansatte. Dette må naturligvis også inkludere utenlandstjeneste og utenlandsoperasjoner. Jeg tror det er viktig å sette fokus både på bistandsarbeid og på internasjonale operasjoner, fordi vi rett og slett har erfaringer med at det her skjer ting som ikke bør skje. Det betyr også at vi må jobbe både i NATO, inn mot EU og i FN for å få klare retningslinjer.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:11:44]: Jeg skal starte mitt innlegg med å sitere litt fra en resolusjon som ble vedtatt på Fremskrittspartiets landsmøte i går:

«Menneskehandel og hallikvirksomhet har den tredje største omsetningen innen internasjonal organisert kriminalitet, etter våpen- og narkotikahandel. Derfor bør bekjempelse av dette ondet gis høy prioritet.»

Det er mye mer i den resolusjonen, men det viser at også Fremskrittspartiet tar dette på høyeste alvor, og fokuserer på det – slik at det ikke skal være tvil om det. At tvangsprostitusjon og menneskehandel skal bekjempes, tror jeg samtlige partier er enige om.

Så står man nå overfor noen problemstillinger. I interpellasjonen blir det koblet opp mot at nulltoleranse for sexkjøp også bør gjelde for ansatte i bedrifter hvor staten er eier eller deleier.

Det er ikke lenge siden vi behandlet eierskapsmeldingen. Da hadde det vært full anledning til å fremme en rekke forslag i så måte for interpellanten og hennes parti, dersom man virkelig hadde ønsket å fokusere på det. Men jeg så i innstillingen til saken, da vi behandlet den, at man ikke hadde fremmet noen forslag.

Man har fått en del innspill til interpellasjonen i dag. En av de telefonene jeg har fått, er fra ansatte i statlige selskap som synes det er litt uheldig at de blir skjøvet foran i en så viktig sak, og nærmest blir mistenkeliggjort for at det er en ukultur som pågår i statlige bedrifter. Det er det ikke. Det er bare å lese årsberetningen til statlige bedrifter der staten eier enten hele eller deler av bedriften.

Det har vært gjort et betydelig arbeid i de aller, aller fleste bedriftene jeg kjenner til, nettopp når det gjelder denne type utfordringer – for det er en utfordring i så måte at mange av disse bedriftene er store internasjonalt, og også må forholde seg til et lovverk som er ulikt det vi kjenner til. I eksempelvis Tyskland, som Trygve Hegnar trekker fram i Finansavisen, er kjøp av seksuelle tjenester lovlig. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er riktig, men det bare synliggjør at det er et stort og omfattende problem man står overfor.

De etiske retningslinjene er blitt gjennomført i de aller, aller fleste selskapene jeg kjenner til. Hvis interpellanten kjenner til noe annet, hadde det i så måte vært ganske flott å få opplyst det her i dag, slik at næringsministeren kan ta det med seg videre.

Det er også et faktum at det medfører betydelige utfordringer hvordan en skal kontrollere dette. Betyr det at man skal kontrollere de ansatte på fritiden, i deres ferie? Næringsministeren bør kunne redegjøre litt i sitt sluttinnlegg for hvordan dette skal håndteres, for jeg ser betydelige utfordringer i så måte.

Den beste måten å bekjempe tvangsprostitusjon og menneskehandel på er ved å tilføre rettsapparatet ressurser og virkemidler for å straffeforfølge de bakmennene som står for dette. Det er forslag som Fremskrittspartiet har kjempet for i en rekke år, men dessverre har vi stått rimelig alene i så måte.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:16:09]: Representanten Inga Marte Thorkildsen inviterer til en debatt om flere tiltak for å motvirke prostitusjon og menneskehandel – denne gangen gjennom tiltak mot etterspørselen etter sexkjøp i vårt eget land.

Jeg vil gi representanten Thorkildsen honnør for utålmodighet når det gjelder tiltak mot menneskehandel. Etterspørselen etter sexkjøp og betalingsviljen, som dessverre er til stede for slike tjenester i vårt eget land, er avgjørende drivkrefter for menneskehandel. Sammen med kamp mot internasjonal fattigdom og sosiale tiltak i vårt eget land for ofrene må tiltak for å motvirke etterspørselen etter sexkjøp være en del av strategien mot menneskehandel og trafficking.

Da Kristelig Folkeparti i fjor fremmet en tiltaksplan mot menneskehandel og prostitusjon, inneholdt denne planen fem konkrete tiltak for å begrense tallet på kunder som kjøper sex, altså begrense etterspørselen i markedet. Noen av disse tiltakene kjente vi igjen i tiltaksplanen som Regjeringen fremmet i fjor. Det er altså et bredt politisk flertall for å gjøre noe aktivt og offensivt med dette.

Et av de tiltakene som var i handlingsplanen for å begrense etterspørselen, som Kristelig Folkeparti har jobbet lenge for, er et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester i Norge. Nå er det et flertall i Stortinget for dette forbudet. I den sammenheng vil jeg få lov å uttrykke glede over at både Arbeiderpartiets landsmøte og SVs landsmøte gjorde klare vedtak om dette. Kristelig Folkeparti forventer et lovforslag til Stortinget nokså raskt.

Så vil jeg også si at Kristelig Folkeparti gjerne vil samarbeide med SV og andre partier i fortsettelsen, sammen med politiet, frivillige organisasjoner og andre i samfunnet når det gjelder andre tiltak som må gjøres samtidig med lovforbudet. De tiltakene som Kristelig Folkeparti har foreslått i Stortinget, og de som ligger i Regjeringens handlingsplan, og som det er gjort greie for der, må gis prioritet og aktiv politisk støtte. Vi må også ha nye tiltak, som jeg tror vil virke.

Som flere allerede har vært inne på her, har staten som arbeidsgiver etablert retningslinjer som sier klart fra om at kjøp av seksuelle tjenester av egne tilsatte på tjenestereiser ikke aksepteres. Det er bra. Jeg regner med at både Kristelig Folkepartis, SVs og andre partiers lokale representanter i kommuner og fylkesting er opptatt av å ha lignende nulltoleranse etablert i kommunenes etiske retningslinjer.

Når det gjelder de bedriftene som staten eier selv eller sammen med andre, har eierskapsmeldingen slått fast at det er styrene som har ansvaret for driften av selskapene, inklusiv innholdet i de etiske retningslinjene. Statsråden gir ikke detaljerte direktiver til selskapene på områder som styrene har ansvar for, men det er et klart og selvsagt krav fra eierne at styrene har et aktivt forhold til etikk og miljø og de forventninger selskapene møter fra samfunnet på disse områdene.

Det er en god grunn til å legge til at vi som representanter på Stortinget gjerne bør gi en anbefaling til selskapenes styrer om å følge opp dette med aktiv politikk og klare holdninger. Det er god samfunnsetikk, og det kan umulig være negativt for bedriftenes finansielle resultater. Men jeg vil understreke at de forventningene som vi som representanter har til styret i selskaper med statlig eierskap, gjelder til fulle også i private selskaper. Om potensielle sexkjøpere er tilsatte i et selskap med statlig eierskap eller ikke, er mindre viktig enn hva slags holdning næringslivet samlet har i dette spørsmålet.

Kampen mot prostitusjon og menneskehandel må kjempes på flere fronter. Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi må få et forbud mot kjøp av sex på plass raskt. Det må følges opp av en rekke sosiale tiltak for å hjelpe ofrene for menneskehandel. Dette blir det viktigste arbeidet framover for å bekjempe slavehandelen i vårt eget land. Vi hilser også velkommen initiativet om å gi en anbefaling om nulltoleranse for sexkjøp til ansatte i bedrifter der staten er eier eller medeier.

Kristelig Folkeparti tror på holdningskampanjer. Et lovforbud mot kjøp av sex vil bidra til at omfanget av prostitusjon og menneskehandel går ned, slik som det har gjort i Sverige. Det er bra at alle samfunnsaktører, både i næringslivet og i fagorganisasjoner, pålegger nulltoleranse for kjøp av sex. En holdningskampanje må komme i tillegg til et lovforbud, ikke istedenfor.

Anette Trettebergstuen (A) [14:21:24]:Det er en nær sammenheng mellom lokal prostitusjon og internasjonal handel med kvinner. På den måten er nordmenn som kjøper sex i utlandet og her hjemme, med på å bygge opp under et av vår tids største brudd på menneskerettighetene.

Globaliseringen fører til at flere reiser, vi reiser lenger, og vi reiser oftere. Stadig flere nordmenn reiser til utlandet i forbindelse med jobb og ferie. Noen kjøper sex på disse reisene. Undersøkelsene viser at en betydelig andel av de menn som kjøper seksuelle tjenester, utelukkende har kjøpt sex i utlandet.

Alle har hørt gamle historier om sjømenn som kjøpte sex da de var til sjøs. Historiene fortalte om en mannskultur hvor det var mer vanlig enn uvanlig å kjøpe seksuelle tjenester, og der gruppepresset var stort. Ofte ble unge førstereisgutter påspandert tur på bordell av mer erfarne kollegaer, og sexkjøpet ble en slags bekreftelse på det mannlige fellesskapet.

De samme mekanismene lever dessverre i dag. Unge menn som har erfaring med kjøp av sex, forteller om kameratturer til utlandet hvor hele gjengen går på bordell, og at gruppetilhørigheten nettopp er et viktig element i det at de kjøper sex.

Sexturismen har økt. Noen reisebyråer i Norge har heldigvis tatt konsekvensene av dette, spesielt av den verste sexturismen, nemlig barnesexturismen, og truer med boikott av reisemål hvor barn utnyttes uten at lokale myndigheter griper inn.

Når vi ser at internasjonal prostitusjon og handel med kvinner og barn er et økende problem, er vi nødt til å ta tak i at det er etterspørselen etter seksuelle tjenester som legger grunnlaget for en slik menneskehandel og en slik industri. Staten har selvfølgelig et ansvar for å forebygge at mennesker krenkes som ofre for menneskehandel.

Etiske retningslinjer mot kjøp og aksept av seksuelle tjenester i bedrifter og organisasjoner er et klart og nødvendig signal om hvilke etiske og moralske forventninger vi stiller.

Jeg er spesielt opptatt av bistandssektoren i denne sammenheng. Bistandsarbeidere skal på den ene siden bidra til en positiv utvikling i landet der de opererer, men bistandsarbeidere har samtidig begått overgrep ved å kjøpe sex. Overgrep innenfor bistandssektoren er etter min mening blant de groveste eksemplene på hvordan ting går galt.

At bistandsindustrien kan være med på å legge grunnlaget for og øke prostitusjonen, er et kjempeparadoks. Derfor er det bra at alle de store norske organisasjonene på dette feltet har sterke og klare retningslinjer for sine medarbeidere, og at dette også er noe som debatteres åpent. Jeg er veldig glad for at noe av det første den politiske ledelse i Utenriksdepartementet gjorde i sitt møte med NATO etter regjeringsskiftet, nettopp var å ta opp det med at soldater i utenlandstjeneste kjøper sex, og dermed skaper og opprettholder et marked for utnytting av kvinner.

Utviklingsminister Solheim har også tatt opp temaet med bistandsmiljøene her hjemme. Han har rett i at temaet menn som kjøper sex, er et veldig tabubelagt område. Det er noe som oppleves som privat, og det snakkes ikke spesielt mye om det i full offentlighet. Derfor trenger vi denne typen interpellasjoner. Vi trenger politikere som slår ned på at menn kjøper sex. Vi trenger lover og regler imot, og vi trenger andre tiltak for å forhindre at jenter blir ofre for prostitusjon.

Skal menn slutte å kjøpe sex, trenger vi mer enn et skriv i Statens personalhåndbok.

Jeg tror ikke at problemet er at vi ikke har godt nok formulerte retningslinjer, men jeg tror at sanksjonsmulighetene ved brudd på disse retningslinjene ofte ikke er klare, og at terskelen for å varsle kanskje er for høy. Etiske retningslinjer som det ikke får konsekvenser å bryte, er lite verdt. Om terskelen blant kollegaer for å varsle er for høy, kan folk i realiteten gjøre som de vil, og kjøpe sex i trygg visshet om at de aldri kommer til å blir rapportert – og attpåtil vifte med de etiske retningslinjene som et forsvar, hvis samtaleemnet skulle komme opp.

Retningslinjer må aldri bli en sovepute for å lete etter enda flere tiltak for å gjøre mer for å unngå at barn og kvinner blir kjøpt, og at menn kjøper sex. Men vi må heller aldri abdisere og la være å si at det er totalt uakseptabelt å kjøpe sex fordi det nettopp er vanskelig å kontrollere om retningslinjene blir fulgt, slik jeg oppfatter at representanten for Fremskrittspartiet gjør.

Steinar Gullvåg (A) [14:26:14]: Når en fattig jente fra Nigeria blir bortført og tvunget til å selge kroppen sin på et gatehjørne i Oslo, når en tiårig romanigutt blir satt til å stjele lommebøker i et forretningssenter i Horten, når lykkesøkende østeuropeere med håp om en bedre framtid i Vesten betaler store summer til menneskesmuglere for å komme til Norge, når barn frarøves barndommen og blir satt til å knytte tepper i Afghanistan, når utenlandske arbeidere avspises med luselønn under oppdrag i Norge, er alt dette etter mine begreper en del av det moderne slaveri som kalles menneskehandel, der barn, kvinner og arbeidstakere utnyttes på det groveste, og der bakmennene stikker av med de store fortjenestene.

En faglig tillitsvalgt fortalte meg her om dagen at et polsk postkassefirma håver inn over 200 000 kr i uka ved å leie ut 50 underbetalte polske arbeidstakere til norske arbeidsgivere. Vi kaller det gjerne sosial dumping, men også formidling av arbeidskraft organiseres og drives nå i økende grad av internasjonal mafia, med slavekontrakter som det nesten er umulig å komme ut av, og med straffemetoder som rammer barn/familie om noen bryter lenkene. Derfor er det viktig at interpellanten nå reiser en debatt om vår tids slavehandel, og i denne omgang fokuserer på sexhandel.

Jeg hører ikke med til dem som først og fremst på et moralsk grunnlag lar seg forarge over at menn kjøper sex. Det har menn gjort til alle tider, og det kommer trolig menn til å fortsette med i framtida. Likevel: Moral og holdning har stor betydning for vår felles atferd. Når jeg imidlertid støtter kriminalisering av horekunder i Norge, er det av andre grunner. Jeg tror nemlig det kan bidra til å begrense et sterkt voksende marked. Kort sagt: Hvis færre kjøper sex på gata i Oslo, blir det også færre gateprostituerte.

Norske forretningsreisendes atferd i utlandet er neppe bedre eller verre enn andre forretningsreisendes. Jeg tror heller ikke det vil ha spesielt stor virkning på det internasjonale sexmarkedet om nordmenn på reise avstår. Når jeg synes at norske selskaper i likhet med staten, kommunene og de store organisasjonene bør ha nulltoleranse for sexkjøp som en del av sin etiske kodeks, er det rett og slett fordi det bør være vår holdning. De selskapene som staten selv eier, delvis eller helt, må gå foran. Og det gode eksempel skal aldri undervurderes.

Ofrene for menneskehandel er blitt mer synlige de siste årene, debatten om hva vi skal gjøre for å bekjempe og forhindre dette, likeså. Men synligheten har fått flere til å reagere. Og det er bra.

Vi har et felles ansvar for å bekjempe menneskehandel, både i vårt eget land og internasjonalt. Allerede i 1949 vedtok FN en konvensjon for avskaffelse av menneskehandel og prostitusjon, men det har gått smått siden. Et voksende og betalingsdyktig marked med skyhøye fortjenester for bakmennene gjør at vi sannsynligvis er lenger fra målet nå enn da. Det betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp. Kampen må intensiveres. Vi må gjøre mer for å bekjempe og slå ned på menneskehandel. Vi må gå nye veier. Jeg synes Regjeringens tiltaksplan for menneskehandel er et vesentlig bidrag til dette.

Staten har altså innført regler mot kjøp og aksept av seksuelle tjenester for sine ansatte. Det betyr mye, fordi staten er en av landets største arbeidsgivere. LO oppfordrer i dag alle medlemsforbundene og de øvrige partene i arbeidslivet til å innføre regler mot kjøp av seksuelle tjenester. NHO mener det samme. Det er viktig og gledelig at arbeidslivets organisasjoner tar tak i dette, også fordi sexhandel har vært brukt og stadig er en del av smørekulturen i internasjonalt næringsliv.

I mitt tidligere liv har jeg arbeidet med informasjon og kommunikasjon som middel til å endre holdninger og til å påvirke atferd. Dypest sett er det vel egentlig det vi driver med, alle vi som driver politisk virksomhet – skjønt noen er mer upåvirkelige enn andre. Holdninger dannes ikke på kort sikt. De skapes bare over tid. Regjeringen satte i fjor i gang en treårig informasjonskampanje mot menneskehandel. Det er prisverdig, selv om tre år er et relativt kort perspektiv for holdninger som skal skapes. Men kampanjer kan, som kjent, forlenges. Hovedsaken er at vi i vårt samfunn og næringsliv kontinuerlig har et våkent øye på menneskehandel. Til å hjelpe oss med det har vi bl.a., og heldigvis, Inga Marte Thorkildsen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:31:41]: Først vil jeg takke Steinar Gullvåg for de gode ordene. Jeg vil også takke for at det har vært et så klart og tydelig engasjement fra tross alt såpass mange som har vært til stede her i salen, med unntak av én, fra Fremskrittspartiet. Det forundrer meg, jeg vil si litt om det etterpå. Men først har jeg lyst til å si at dette området kommer vi til å følge med på videre, og vi er mange som kommer til å følge med på det videre.

Jeg syns vi har fått en bra handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Det er morsomt at den tegningen som er på forsida av handlingsplanen, er laget av ei jente i Albania som tidligere statssekretær Anne Rygg Pedersen fra Arbeiderpartiet og jeg møtte da vi var på en antitraffickingkampanje i Tirana og Shkodra i fjor.

Jeg syns i hvert fall det er viktig å understreke at uansett hva slags virkemidler vi setter inn her, må vi aldri la noen av dem bli en sovepute. Vi trenger mange konkrete tiltak, vi trenger å etterspørre dem og følge dem opp. Jeg tror også det er en risiko for at et lovforbud – som jeg har vært veldig skeptisk til – kan ende opp som en sovepute, hvis vi ikke sørger for at det er et spekter av andre tiltak på plass. Vi må også alltid være i dialog med prostituerte selv om hvordan de oppfatter både tiltakene som utarbeides, og hvordan de fungerer, og de holdningene som de føler at de møter fra samfunnets side. Det er jeg veldig opptatt av.

Jeg er opptatt av at de retningslinjene som skal lages i bedriftene, ikke må være helt generelle. Det må settes ord på problemet, slik Marit Nybakk illustrerte det ved sitt innlegg – hun satte ord på noe som det egentlig er for fælt å klare å forholde seg ordentlig til. Vi må få diskutert, som også Anette Trettebergstuen var inne på, hvilke sanksjonsmuligheter vi skal ta i bruk. Det må i hvert fall opprettes en personalsak når det blir oppdaget at man bryter retningslinjene.

Til Kristelig Folkeparti vil jeg si: Ja, vi samarbeider gjerne – veldig gjerne. Dette er et område som vi ikke på noe som helst vis skal la det gå partipolitisk prestisje i – her skal vi prøve å få effektive virkemidler.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, er jeg veldig overrasket over den tilbakelente holdningen som de har. Fokuset er rettet mot dem som måtte føle seg mistenkeliggjort. Jeg ser at Fremskrittspartiet ikke er til stede her nå, men jeg skulle gjerne fått vite om de egentlig er for eller imot dette tiltaket. Det var helt umulig å forstå ut fra det som Øyvind Korsberg sa. En fokusering med en inndeling i tvangsprostitusjon på den ene sida og frivillig prostitusjon på den andre er å gå rett i grøfta. Det er en fokusering som er helt feil. Jeg syns at en politikk som ikke er offensiv verken mot fattigdom og forskjeller i verden, mot diskriminering av kvinner eller mot etterspørselsida når det gjelder kjøp av sex, viser at de rett og slett er tafatte i dette spørsmålet.

Statsråd Dag Terje Andersen [14:34:57]: Jeg hadde også tenkt å starte mitt siste innlegg med et kort svar til representanten Korsberg, som jeg registrerte kom, pratet og gikk. Men allikevel – en kort kommentar: Når representanten Korsberg kritiserer interpellanten og andre stortingsrepresentanter for ikke å understreke dette temaet knyttet til eierskapsmeldingen, er jeg helt uenig med representanten Korsberg. For min del er det slik at når Stortinget har gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag om at vi skal forvente etiske retninger fra de selskapene staten er deleier i, er det en bekreftelse på at vi ønsker å mene noe også om spørsmålet om kjøp av seksuelle tjenester – selv om en slik melding selvfølgelig ikke inneholder en konkret innholdsfortegnelse over hva som skal stå i de etiske retningslinjene. Jeg har oppfattet stortingets vedtak i forbindelse med eierskapsmeldingen som en tilslutning, og ikke – som representanten Korsberg – som en mangel i spørsmålet om å ha dette som en del av de etiske retningslinjene.

Jeg synes heller ikke at representanten Korsbergs referanse til at det f.eks. i Tyskland er lovlig med prostitusjon, og at dette derfor blir vanskelig, er noe argument for ikke å gjøre noe. Når det er vanskelig, er det vel mer behov for å gjøre mer, og ikke for å sette seg ned med hendene i fanget og si at dette er plundrete.

Jeg vil si at f.eks. har Innovasjon Norge, istedenfor å ha dette som en del av sine etiske retningslinjer, faktisk tatt det inn i arbeidsreglementet. For meg er det en god løsning. Poenget er at det er tydelig at selskapet har en holdning mot kjøp av seksuelle tjenester for sine ansatte når de representerer selskapet, også i den fritid de har når de representerer selskapet i utlandet.

Jeg er glad for Kristelig Folkepartis støtte til det som har blitt diskutert her i dag – jeg er selvfølgelig ikke forundret over det – representert ved representanten Tørresdal. Men la meg likevel si at hvis Arbeiderpartiets landsmøte bare hadde fattet vedtak om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, hadde det vært et fattig vedtak. Men vi har fattet vedtak om mange tiltak i tillegg til det, for vi må heller ikke tro at dette først og fremst løses som et juridisk spørsmål. Vi må ha alle de sosiale tiltakene som bør følge vedtaket om juridiske endringer, hvis det skal være en helhet i de tiltak vi setter inn mot prostitusjon og kjøp av seksuelle tjenester.

Så er jeg glad for at det private næringsliv, representert ved NHO og LO, er tydelig på den samme linjen som jeg og interpellanten og andre her har gitt uttrykk for. Jeg tror vi kommer til å ha mange med oss i at alle selskaper bør ha som holdning at deres representanter på utenlandsreiser avholder seg fra kjøp av seksuelle tjenester. Eierskapsmeldingen mener jeg er et godt utgangspunkt for det, både i den løpende oppfølgingen jeg kommer til å ha overfor selskapene, og i de temaene jeg kommer til å ta opp når vi skal ha eierskapskonferanse med alle selskaper der staten er deleier.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 6 over.

Carl I. Hagen gjeninntok her presidentplassen.