Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Det foreslås i tillegg at statsråden får en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Børge Brende (H) [12:46:05]:(ordfører for saken): Jeg tror temperaturen i denne saken er litt lavere. Det skyldes også at vi har fått et, etter min mening, godt dokument på bordet knyttet til en offensiv og internasjonalt rettet kjemikaliepolitikk.

Det er ikke noen tvil om at de tre virkelig store miljøutfordringene vi står overfor, er knyttet til klima, dramatisk tap i artsmangfold, og det er slik at den mengden av miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier vi omgir oss med, er av en slik både karakter og mengde at det føyer seg inn sammen med de to andre utfordringene.

Miljøgiftene kjenner ingen landegrenser og utgjør faktisk et ikke ubetydelig globalt problem. Norge og nordområdene er spesielt utsatt for miljøgifter som kommer med hav- og luftstrømmer fra andre land og verdensdeler. Igjen hjelper det lite med strenge forbud her hjemme, så lenge vårt sårbare Arktis fungerer som verdens utslagsvask for giftstoffer. Dette er med andre ord også en viktig global utfordring.

Mange av de miljøproblemene vi sliter med i dag, skyldes tidligere tiders uvitenhet. PCB, DDT og kvikksølv ble lenge brukt uten at noen kjente skadevirkningene. Slike gamle miljøsynder finner vi i dag i forurenset grunn og i forurensede sedimenter i fjordene. Det er faktisk slik at det er kostholdsrestriksjoner i 27 av våre fjorder, hvor det ikke er anbefalt å spise skalldyr og lignende.

Det er også slik at når vi i dag diskuterer opprydding i forurenset grunn og i tidligere miljøsynder, var det på 1950- og 1960-tallet ikke noen stor diskusjon rundt bruken av PCB og DDT. Det som da er viktig i denne meldingen, er at vi nå også ser for oss hva som blir de fremtidige miljøgiftene, der faktisk noen om 20 år kan si: Hvorfor sa dere ikke nei til dette i 2007? Vi må være mer forutseende, og det er rammeverket rundt et slikt regelverk vi i dag er bedt om å ta stilling til.

Miljøgiftene hoper seg opp i næringskjeden og skaper problemer for dyr og mennesker. Det er faktisk slik at i måseegg i Nord-Norge er det målt så høye PCB-verdier at det ikke er anbefalt å spise mer enn ett måseegg i året, og dette er et av de områdene som vi tror er renest i verden. Barn og kvinner i fruktbar alder rådes til helt å unngå måseegg. Forskere har også mistanke om at tvekjønnethet hos isbjørner på Svalbard kan skyldes høye PCB-nivå. Hvorfor lever f.eks. isbjørner på Svalbard så mye kortere enn de tilsvarende isbjørnene som man har i den nordlige delen av Canada? Det kan være noe med luftstrømmene som er annerledes. Mer av miljøgiftene havner på grunn av de spesielle luftstrømmene oppe i våre arktiske områder.

Vi må, som jeg sa, unngå at vi skaper tilsvarende problemer for senere generasjoner ved å bruke kjemikalier som kan vise seg å bli fremtidens miljøgifter. Et slikt eksempel kan være bromerte flammehemmere. De siste 20 årene er det registrert en kraftig økning av disse stoffene i morsmelk. Erfaringene med PCB viser at når miljøgiftene først slipper ut i naturen, er det svært vanskelig og dyrt å rydde opp etterpå. Dette er altså et område der føre var-prinsippet både økologisk og økonomisk er å foretrekke.

Samtidig kan vi vanskelig se for oss et moderne samfunn uten utstrakt bruk av kjemikalier i produkter og arbeidsprosesser. Bare på det europeiske markedet er det i dag 50 000 kjemikalier i bruk. Det er i første rekke de farligste kjemikaliene, miljøgiftene, som vi ønsker å skjerme oss helt imot. Disse kan forårsake, som jeg nevnte i sted, stor skade på sikt. Blant de aller mest kjente giftstoffene finner vi bly, kvikksølv, PCB, kadmium og bromerte flammehemmere. De farligste miljøgiftene er ikke bare farlige ved direkte kontakt. De har i tillegg den egenskapen at de klatrer oppover i næringskjeden. Det hjelper lite å forby et stoff her hjemme når vi importerer varer fra andre land som er mindre strenge enn oss. Det hjelper lite å stille strenge krav til produksjonen av nye produkter hvis vi ikke samtidig har et godt grep om sortering av farlig avfall her hjemme.

Komiteen har jobbet grundig med denne saken og har faktisk også vært enig i at det er et viktig arbeid vi nå står foran med å etablere et giftfritt miljø og en tryggere fremtid. Komiteen understreker at

«kjemikaliepolitikken må være konsistent og forutsigbar, og ha et langsiktig perspektiv. Kjemikaliepolitikken må heller ikke bidra til at viktige industriarbeidsplasser forsvinner ut fra Norge, og at selskapene etablerer seg i land med lavere miljøstandard. Det taper både Norge og miljøet på».

I tillegg er det nå slik at man innenfor EU har fått etablert et nytt kjemikalieregelverk. EU er også på dette området den store globale miljøaktøren som er mest på offensiven. Det er jo interessant å merke seg at i klimaforhandlingene nå er det EU som er ute og setter ambisiøse målsettinger. Vi kommer etter i Norge.

Når det gjelder biologisk mangfold, er EU den førende drivkraft globalt, og Norge ville f.eks. ved et EU-medlemskap måttet skjerpe en god del av sin naturforvaltningspolitikk på grunn av et strengere regelverk der. Innenfor kjemikaliepolitikken har også EU tatt et stort ansvar. Det er derfor interessant at det er en samlet komite som sier:

«Med sine omfattende krav til tester, informasjon om bruk og eksponering oppover og nedover i forsyningskjedene, er REACH i en global sammenheng svært ambisiøst. Komiteen imøteser implementeringen av REACH-forordningen i norsk lovgivning så snart som mulig.»

Jeg vil også utfordre statsråden til i sitt innlegg å si noe nærmere om når statsråden ser for seg at REACH-direktivet kan tas inn i det norske lovverket. Jeg forstår at det nå er en høring på gang, og at det er komplisert å si et eksakt tidspunkt. Men det en samlet komite sier, og også med SVs utmerkede representant om bord, er at vi bør få en avklaring raskt, og at vi også bør ta inn REACH-direktivet raskt. Jeg synes at statsråden i et svarbrev til komiteen understreker både hvilke konsekvenser det vil få for norske arbeidsplasser, og faren for at en del av industrien da flytter ut av Norge til områder med lavere miljøstandarder, hvis vi ikke er raskt ute med å ta inn REACH-direktivet i norsk lovgivning. Statsråden sier i sitt svar, som er referert på side 12 i innstillingen:

«REACH har stor betydning for norsk næringsliv og da særlig norske leverandører av kjemiske produkter. Så lenge REACH ikke er del av EØS-avtalen vil norske leverandører kunne anses som eksportører fra tredjeland, og kundene i EU får da status som importører med de omfattende plikter dette medfører (…) Dette vil dermed kunne medføre at kunder i EU foretrekker leverandører innen EU.»

Vi må for all del unngå at på grunn av sen implementering av REACH i Norge får vi en situasjon hvor viktige norske arbeidsplasser forsvinner ut, f.eks. den store malingsprodusenten Jotun o.l. Dette er avgjørende, for det ligger ingen miljøgevinst i at disse eventuelt skulle forsvinne.

Det som nå også er vesentlig, og der jeg vil etterlyse et større engasjement og mer konkrete initiativ fra Regjeringen, er når det gjelder opprydding i sedimentene. Jeg nevnte de 27 fjordene som har så mye miljøgifter i sedimentene at man har innført kostholdsrestriksjoner. Man har begynt et viktig arbeid – man har gjennomført det i Sandefjord, man er på gang i Oslo, og man har gjort det i Trondheimsfjorden – for å rydde opp i disse gamle miljøsyndene. Her etterlyser jeg faktisk et mer konkret handlingsprogram fra Regjeringens side, og iallfall som opposisjonsparti beklager vi at Regjeringen i år reduserte bevilgningene til opprydding i fjordene med 6 mill. kr. Det var riktignok etter en økt innsats i budsjettet for 2006. Men på et område som er så utrolig viktig, var det dumt med kutt for inneværende år. Der er det også interessant å høre hvilke tanker statsråden og departementet har. Var det et arbeidsuhell at man kuttet med, jeg tror det var 6 mill. kr eller 7 mill. kr for inneværende år? Behovene er jo kjempestore. Behovet er ikke bare et titalls millioner. SFT har i en tidligere rapport slått fast at det er snakk om milliarder. Men dette er investeringer for å rydde opp i gamle miljøsynder. Hold gjerne dem ansvarlige som er ansvarlige, men mange av dem er ikke søkegode. Det gjelder altså forurensning fra så mange år tilbake i tid at staten må gå inn og ta et ansvar.

Gjennom denne stortingsmeldingen tror jeg Norge nå etablerer en offensiv kjemikaliepolitikk. Vi har internasjonalt og nasjonalt også hatt det i mange år. Vi har hatt noen av de strengeste kravene. Men ved å ta REACH-direktivet inn i norsk lovverk på toppen av dette får vi et enda bedre og mer effektivt regelverk. Så får vi håpe at vi får internasjonalt gjennomslag for at også mye av dette regelverket kan bli et globalt regelverk, for det hjelper lite hvis vi har strenge regler, og Kina ikke har det, og mye av dette ender i Arktis.

Asmund Kristoffersen (A) [12:56:37]: Vern av miljøet er nå for alvor kommet på den politiske dagsordenen, og denne regjeringen har i større grad enn noen annen regjering tatt initiativ til at vi i den praktiske politikken skal gjøre Norge til et av de land som handler der andre hittil bare har pratet. Vi skal ta opp kampen mot en rekke av forurensningene. Det gjelder kraftig reduksjon av utslipp til luft og vann, reduksjon av stoffer som bryter ned ozonlaget, reduksjon av stoffer som tilfører hav og vassdrag altfor store mengder av næringsstoffer, og det gjelder reduksjon av utslipp av klimagasser m.m. I dette bildet hører selvsagt bruken og utslippene av miljøgiftene hjemme.

Vi ønsker en tryggere framtid. Derfor trenger vi nå å sette oss mål for en politikk som ikke fører til helseskader, som ikke fører til skader på økosystemene, og som ikke fører til skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Ambisjonen til den rød-grønne regjeringen er å få konsentrasjonene av farlige kjemikalier ned på det nivået som samsvarer med bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer. Det innebærer et nivå tilnærmet null for menneskeskapte miljøgifter. Ett av flere initiativ og svar kommer gjennom den stortingsmeldingen vi behandler nå om et giftfritt miljø.

Behovet for å få til nødvendige reguleringer og eventuelt forbud mot bruk av mange kjemikalier er påtrengende. Dette kom tydelig fram i arbeidet i EU med et nytt kjemikalieregelverk, REACH, som Børge Brende omtalte ganske bredt.

Jeg har delvis fulgt dette arbeidet i EU nært siden EU-kommisjonen la fram sitt forslag høsten 2003. I dette arbeidet kom det fram at vi for det første har et enormt antall kjemikalier i bruk, og for det andre ikke kjenner til om disse er skadelige, eller hvor skadelige disse er. Det er altså snakk om flere titusener kjemikalier. Vi vet ikke nok i forhold til helse og miljø. Dette er meget alvorlig. I framtiden må det være slik at de kjemikaliene vi omgir oss med, er trygge.

Det er viktig at miljøgifter tas ut av gjenvinningskjedene.

Kjemikalieregelverket må også være tydelig, og tilsynsorganene må ha kunnskap og passe på at regelverket etterleves.

Jeg har tidligere arbeidet mye med helsespørsmål og helsepolitikk, og jeg må bare innrømme at det til tider har vært frustrerende å se økning av forekomsten av mange sykdommer, uten at noen har kunnet peke på klare årsaksfaktorer. Mange kreftformer har økt med fra 100 pst. til 300 pst. på ca. 40 år. Det skulle ikke være særlig spekulativt å anta at helse- og miljøfarlige kjemikalier har sin rikelige andel i denne sørgelige statistikken. Sterk økning i forekomsten av allergi og redusert fruktbarhet trenger også forklaringer. Dessverre er det slik at det på verdensbasis er benyttet miljøgifter bl.a. i landbruket lenge etter at det var klart at bruken kunne eller ville medføre stor skade.

Dette utvalg av eksempler kan danne bakteppe for at vi må foreta kraftige forbedringer etter hvert som mangelen på kunnskap om kjemikaliene blir mindre og mindre. Dessuten er, slik det er omtalt i meldingen, føre var-prinsippet viktig når vitenskapen ikke kan gi oss sikre råd og svar. Forurenser betaler-prinsippet får også mange til å tenke seg om. Hvis det koster å forurense, kommer også forbedringene raskere på bordet.

Men mye er allerede oppnådd om en ser på resultatene av reduksjoner i utslipp på listen over prioriterte områder, med f.eks. 95 pst. reduksjon fra 1985 til i dag av de farligste stoffene på listen. Men mye gjenstår ennå når det gjelder både PCB, bromerte flammehemmere og diverse tungmetaller, som f.eks. bly, kadmium og kvikksølv.

Når det gjelder f.eks. tungmetaller, gjenstår det ennå å få til globale avtaler, noe Norge må bidra sterkt til, slik Regjeringen har varslet også i denne meldingen. Det er viktig at FNs vedtatte klassifiseringssystem, med klassifiseringsregler for hvilke fysiske, kjemiske og helse- og miljøegenskaper som kan være farlige, nå kan bli akseptert og implementert på verdensbasis.

Dessuten er det viktig å oppnå forståelse, både i Norge og globalt, for at vesentlige deler av produksjon og framtidig verdiskaping bygger på en ren og giftfri natur. Ja, i mange sammenhenger er dette et avgjørende konkurransefortrinn. Jeg kunne bare nevne en av de mest voksende næringene ute og hjemme, nemlig reiseliv og turisme.

Matvaretrygghet knyttes mer og mer til giftfrie og miljøvennlige produksjonsmetoder og til et giftfritt miljø.

Vi stiller nå meget strenge krav til bruken av kjemikalier i vår største næring, det vil si olje- og gassektoren. Det har ikke alltid vært gjort i tilstrekkelig grad tidligere. Kravene bør være harde og konsekvente. Havet er langt mer sårbart enn mange har villet ta inn over seg hittil.

Regjeringen varsler og gir i meldingen eksempler på sterk satsing på opprydding av forurenset sjøbunn og opprydding av forurensede sedimenter. Det redegjøres i meldingen tydelig for en handlingsplan på dette området. Det er utmerket. Derfor tror ikke jeg det var helt nødvendig med et separat forslag fra opposisjonen om det, for dette er allerede på gang. Det er noe som heter å slå opp åpne dører, det gjør en helst ikke. Det er ikke noe galt med forslaget, det er bare det at Regjeringen allerede har tatt høyde for dette.

Jeg er også meget tilfreds med at det legges fram en handlingsplan for opprydding av forurenset jord i barnehager og på lekeplasser. Trygghet for våre og andres unger må være viktig.

Jeg nevnte REACH tidligere i mitt innlegg. Det er nå viktig at REACH-forordningen – for det er en forordning – tas inn i EØS-avtalen, slik formalitetene krever. Hvis ikke dette skjer, vil norske bedrifter ha en nesten uoverkommelig konkurranseulempe – i alle fall gjelder det for en del bransjer.

Jeg har merket meg hva miljøministeren skrev til komiteen, som også er sitert tidligere, men la meg, for å være fullstendig, ta det inn i mitt innlegg her:

«Så lenge REACH ikke er en del av EØS-avtalen vil norske leverandører kunne anses som eksportører fra tredjeland, og kundene i EU får da status som importører med de omfattende plikter dette medfører under forordningen. Dette vil dermed kunne medføre at kunder i EU foretrekker leverandører innen EU.»

Det haster altså med å få en avklaring, slik at ikke kunder som norske bedrifter har i EU, nå skifter til leverandører innenfor EU. Det sies at noen allerede har begynt å ta strategiske valg, så dette kan vi ikke vente særlig lenge med.

Jeg vil også si at det kan være en risikosport å prøve å få til omfattende unntak fra deler av REACH-regelverket. Det er vel meget lite sannsynlig at vi får unntak fra REACH-forordningene som ingen andre land har fått. Vi får heller arbeide for – det er min visitt til Regjeringen, og det er jeg sikker på den gjør også – at regelverket for alle justeres i tråd med ny kunnskap og god miljøpolitikk.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Tord Lien (FrP) [13:06:40]: La meg begynne med å berømme Regjeringen for den jobben den har gjort med denne meldingen.

Jeg har lyst til å si noen ord om isbjørnen. Klimaet endrer seg. Isen trekker seg tilbake. Det har den gjort tidligere også, men dette skaper visse problemer for isbjørnen. I tillegg kommer at man måler stadig høyere verdier av kjemikalier i isbjørnen i nordområdene. Disse giftige kjemikaliene kommer opp gjennom næringskjeden, via fisk til sel og til isbjørn i hovedsak. Dette gjør at isbjørnen får to utfordringer å forholde seg til, hvorav minst den ene er menneskeskapt. Det høye kjemikalienivået fører til at isbjørnen får problemer med formeringsdyktigheten. Men selv om isbjørnen opptrer i områder som vi regner som norske, kommer mesteparten av kjemikaliene fra andre deler av verden. Det viser at det er viktig å ha et betydelig engasjement i internasjonale forhandlinger, for denne utfordringen kan man ikke løse bare i Norge.

Det man kan løse i Norge, er problemene som sjøfuglene i Trondheimsfjorden står overfor. På grunn av mange års høye verdier av kjemikalier og giftstoffer i vannet i Trondheimsfjorden har mange sjøfugler som hekker i området, fått sterkt redusert hekkesuksess. Årsaken til det er at sjøfugleggenes skall ikke tar opp nok kalk. Da reduseres hekkesuksessen, på bakgrunn av at eggene ikke er sterke nok. Disse giftstoffene kommer ikke fra USA. Her tror jeg at jeg vil arrestere noe av det Regjeringen peker på i meldingen. Giftstoffene kommer i dag i all hovedsak ut gjennom kloakken i Trondheim, og det er det grunn til å advare mot. Det viser at nasjonale tiltak også er viktig, i tillegg til internasjonale tiltak.

Jeg konstaterer at Regjeringen i meldingen legger forurenser betaler-prinsippet til grunn. Da er jeg stolt av å kunne si at Fremskrittspartiet var det første partiet i Norge som programfestet nettopp forurenser betaler-prinsippet.

Noe av det andre jeg også har lyst til å framheve fra meldingen, er behovet for informasjon til forbrukeren.

Så skal jeg bare kort nevne områder der vi ikke er helt enig med flertallet.

Fremskrittspartiet peker i innstillingen på at kobber, som er et mikronæringsstoff, ikke bør sammenlignes med alvorlige giftstoffer som PAH, TBT, kvikksølv osv. Konsekvensen av et rigid og strengt regelverk for bruk av kobber i Norge kan f.eks. være at skipsfartsnæringen flytter sine vedlikeholdsoppdrag fra Norge til andre land. Så håper jeg at REACH-direktivet kan korrigere eventuelle endringer. Skulle kobber få samme behandling i REACH-direktivet, er ikke dette noe stort problem. Men å legge avgift på et stoff som kobber når dets bruk er basert på best tilgjengelig teknologi, finner vi noe merkelig.

Sedimenter i sjø har begge de to foregående talere vært inne på. Problemet der er at man i hovedsak ikke kan si at forurenser skal betale, for forurenser er ofte ikke kjent. Forurensningen har pågått over mange tiår. Det er dessverre slik at staten må ta den regningen. Jeg ser fram til at Regjeringen kommer tilbake med en mer ambisiøs satsing på nettopp dette arbeidet.

Så er det slik at det også er en del alvorlig forurensning på land. Statsråden og jeg hadde en debatt for et og et halvt år siden om Nygården i Malvik. Vi har nå fått en avklaring for Nygården i Malvik om at det blir ryddet opp. Det må vi bare sette stor pris på.

Jeg skal avslutte med å peke på dette med kvikksølv. Jeg finner to store paradokser når det gjelder Regjeringens arbeid med dette. Hvert år slipper norsk industri ut ca. 200 kg kvikksølv. Det er lite i forhold til mengden aluminium og kalk som produseres i disse prosessene. På Fedje ligger det 46 tonn – 46 000 kg – kvikksølv. Jeg mener at skal Regjeringen ha troverdighet i arbeidet med å beskytte Norge, norsk natur, norske forbrukere, norsk fiskerinæring og norsk landbruksnæring mot kvikksølv, må Regjeringen også fjerne kvikksølvet på Fedje. Et annet paradoks er at Regjeringen i samme sesjon som man legger fram denne meldingen, mest sannsynlig også kommer til å legge fram et påbud om bruk av engangspærer. Vanlige lyspærer inneholder ikke kvikksølv, mens engangspærer inneholder kvikksølv. Det fører til økt forbruk av kjemikalier ved bruk av produktet. Jeg trodde at intensjonen med denne meldingen var at man skulle få ned forbruket av slike produkter.

Jeg tar opp forslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A) [13:13:34]: Representanten Lien må gjøre rett for daglønnen sin i dag!

Det var et paradoks i representantens innlegg som fikk meg til å ta denne replikken.

Svært mange av de miljøforbedringene som vi har sett, er knyttet til at storting og regjering har stilt krav både til offentlige instanser og til bedrifter om å redusere utslippene fra produksjon eller tjenester. Representanten Lien nevnte forurenser betaler-prinsippet. Det er et veldig viktig og riktig prinsipp. Da er det kanskje uheldig, men kanskje ikke overraskende, at Fremskrittspartiet ikke ville være med på en merknad som vi har i innstillingen, der vi nettopp understreker behovet for et utvidet produsentansvar for å redusere bruken av miljøgifter. Med de holdninger som representanten viste i innlegget sitt, lurer jeg på om han kan leve med en slik merknad.

Tord Lien (FrP) [13:14:48]: Absolutt. Vi går ut fra at man for alle farlige miljøgifter skal legge «the best available technology» – den best mulige tilgjengelige teknologi – til grunn. Forurenser betaler-prinsippet er klart. Fremskrittspartiet har sluttet seg til alle de poengene Regjeringen legger fram i sin innstilling.

Når vi ikke har sluttet oss til den merknaden som representanten viser til, er det av frykt for konsekvenser det vil ha for norsk industri.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Heidi Sørensen (SV) [13:15:39]: Arbeidet mot farlige kjemikalier og miljøgifter er et globalt problem, som saksordføreren har beskrevet. Kjemikaliene kjenner ingen landegrenser, og vi er avhengig av et internasjonalt samarbeid for å ha et rent miljø her vi bor.

Også representanten fra Fremskrittspartiet var innom hvordan miljøgiftene hoper seg opp i våre arktiske nærområder og utgjør et problem for isbjørn og sjøfugl.

Hvis man tenker tilbake til 1950- og 1960-tallet, da de første forskerne begynte å antyde dette, må det ha framstått som litt av noen eventyrfortellinger at industriutslipp, utslipp fra kloakk og til og med utslipp fra produkter skulle kunne følge med havstrømmer og vindstrømmer helt til Nordpolen, for der å bli et problem for formeringsevnen til isbjørn og for eggeskallet til sjøfugl. Det var mange av de forskerne som ble latterliggjort. Det var mange av de forskerne som ropte et varsku da som ingen hørte på. Den mest kjente av dem var Rachel Carson, som skrev «Silent Spring», om virkningene av DDT, som bl.a. gjorde noe med nettopp formeringsevnen til fugl. Historien om miljøgiftene og om de skadene de nå gjør på naturen, er egentlig historien om hvorfor vi har føre var-prinsippet i miljøpolitikken: Hvis vi er i tvil, skal vi la tvilen komme naturen til gode. Jeg kan ikke annet enn å tenke klimaendringer når jeg hører innleggene i salen i dag. Det belegget vi har i dag for klimaendringer på grunn av miljøgifter, overstiger langt det man den gangen burde ha tatt på alvor. De forskerne som ropte et varsku på 1960- og 1970-tallet, hadde spart oss for enorme utgifter til opprydding hvis de hadde blitt lyttet til den gangen.

Norge har historie for å være et av de landene som har prøvd å gå foran når det gjelder kjemikaliepolitikk. Vi var blant de første landene i verden som – gjennom vår strenge arbeidsmiljølov – tok fatt i asbestproblemet. Andre land – og EU – kom langt etter i det spørsmålet. Vi er fremdeles et av de land i verden som har den strengeste politikken når det gjelder hvilke sprøytemidler vi tillater brukt i landbruket. Dessverre klarte ikke EU i denne runden å la landbrukskjemikalier bli en del av REACH-direktivet, og sånn sett fikk man ikke tatt hardt tak i det problemet der heller.

Vi skal selvfølgelig implementere REACH, fordi det er det rammeverket som vi kan være med og forbedre og utvikle, og som vi er nødt til å arbeide innunder. Det vil på noen områder styrke norsk miljøpolitikk, og vi må gjøre det vi kan for å implementere det på en måte som ikke svekker norske standarder.

De store utfordringene på miljøområdet er ikke lenger den giften som kommer ut av fabrikkpipene eller fabrikkrørene, det er den giften som kommer ut gjennom porten. De fleste miljøgiftene i framtiden vil være miljøgifter som finnes i produkter. Vi begynner å få bukt med de gamle miljøgiftene som PCB – polyklorert bifenyl. I en statistikk som kanskje ikke er hyggelig å lese, ser vi at mengden PCB i morsmelk går ned. Men samtidig ser vi at vi begynner å finne økende mengder av de nye forbrukerkjemikaliene, f.eks. de bromerte flammehemmere, i morsmelk. Når man selv ammer, er det selvfølgelig et paradoks å tenke på. Det er også et paradoks å tenke på at hvis jeg hadde testet meg før jeg fikk mitt barn, ville innholdet av miljøgifter i min kropp vært høyere enn hvis jeg hadde testet meg nå, for det er bare to måter menneskekroppen kan kvitte seg med miljøgifter på – enten gjennom morsmelk eller gjennom å føde et barn.

Vi vet ennå veldig lite om hva de ørsmå mengdene av disse farlige stoffene betyr for kroppen vår og for helsen vår, men det er viktig å være oppmerksom på det og prøve å unngå å ha dem der. Derfor er jeg glad for de grepene Regjeringen nå tar for å få mer informasjon ut, sånn at folk kan velge bort miljøgifter.

Kort om opprydning av sedimenter. For oss er det klart at innsatsen der skal styrkes. Norske fjorder skal være et matfat og ikke noe avfallslager. Jeg er også glad for at det er en nesten samlet komite som har støttet Miljøverndepartementet og miljøvernministeren i det iherdige arbeidet som nå pågår med å få renset opp i Oslofjorden.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:21:05]: Regjeringen har med denne meldingen lagt fram en viktig melding for vårt livsmiljø. Tittelen – Sammen for et giftfritt miljø – er også dekkende for behandlingen her i salen.

Komiteens innstilling viser stor grad av politisk enighet om utfordringer, målsettinger og prinsipper for et giftfritt miljø. Det er gledelig.

Denne politiske enigheten kan dermed brukes, ærede statsråd, til å oppnå konkrete resultater overfor industrien og handelsnæringen som omsetter og bruker kjemikalier. Det gir styrke til i internasjonale forhandlinger å være en pådriver for en strengere regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Det gir også mulighet til å løfte fram forbrukerens interesser: trygghet, retten til å vite og hensynet til å være føre var. Kristelig Folkeparti vil at vi skal være en pådriver i internasjonale forhandlinger. Vi vil at Norge skal være et foregangsland for å hindre kjemikalier i å skade helse og miljø. Regjeringen har dermed vår støtte hvis den vil iverksette en politikk med disse ambisjonene som utgangspunkt.

Miljøgifter kan være svært skadelig for miljø og liv. Dette er helse- og miljøfarlige kjemikalier som er lite nedbrytbare i naturen og lett akkumuleres i økosystemet og menneskekroppen. Når disse miljøgiftene hoper seg opp i næringskjeden, kan selv små utslipp medføre en uakseptabel risiko for helse og miljø.

Forskningen kan dokumentere store verdier i f.eks. isbjørn, og det er berettiget mistanke om at dette påvirker isbjørnens forplantningsevne. Vi vet allerede at 10 pst. av isbjørnbestanden er tvekjønnet. Miljøgiftene påvirker naturen og vårt livsgrunnlag, og denne kunnskapen må få politiske konsekvenser i form av at vi krever dokumentasjon fra næringslivet om at brukte kjemikalier er trygge for helse og miljø, og at vi legger større vekt på hensynet til føre var.

Tidligere ble miljøgifter spredt med utslipp fra industriproduksjonen. De siste tiårene er det en klar nedgang i utslippene fra industrien. Men miljøgiftene finner i dag nye veier. I dag er selve produktene en viktig kilde til spredning av miljøgifter. Dette krever økt fokusering på næringslivets eget ansvar, dokumentasjon og forbrukerens rett til å vite. Det er viktig for forbrukeren å ha lett tilgjengelig kunnskap, for kunnskap kan være med og hindre frykt og redsel.

Men ønsket om et giftfritt miljø innebærer også opprydding av miljøgifter. Kristelig Folkeparti mener det nå er viktig å prioritere opprydding. Vi er enig med Regjeringen som setter barnas lekemiljø i fokus. Vi må sikre at lekemiljøet er giftfritt, enten det er produkter eller forurenset jordsmonn på lekeplasser og i barnehager. Det handler om kunnskap blant de voksne, men det handler også om økonomiske midler til å skifte ut forurenset jordsmonn. En handlingsplan uten økonomiske midler er lite verdt.

Også behandling av forurenset sjøbunn er en utfordring. I Kristelig Folkeparti er vi spesielt bekymret for at miljøgifter nå spres i Indre Oslofjord med giftdumpingen utenfor Malmøykalven. Vi er overrasket over at en miljøvernminister fra SV overser flertallet i folkeavstemningen i SV-styrte Nesodden, og lytter mer til et byråd fra Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg kan ikke si meg fornøyd med de svar statsråden og miljøforvaltningen gir til en urolig befolkning rundt Indre Oslofjord. Ut fra målingene bør en stanse deponeringen, vurdere metodene på nytt og sikre kontroll med situasjonen.

Jeg understreket at det er bred enighet i innstillingen. Men jeg har likevel lyst til å si at det er rart at Regjeringen ikke kan være med på en forpliktende opptrappingsplan for opprydding i forurensede sedimenter. Det er også viktig at Regjeringen foretar en avklaring omkring REACH-direktivet, og at det raskt blir en implementering av dette.

Ola Borten Moe (Sp) [13:26:28]: Det er godt å se at det er stor grad av enighet rundt den meldingen som i dag legges fram, og i de merknadene som foreligger fra komiteen. Det er bra med tanke på mulighetene for å få gjennomført en effektiv oppfølging av denne stortingsmeldingen, og det er det utvilsomt behov for.

Vi har i Norge tradisjon for å være et foregangsland på dette området, der man har klart å kombinere hensynene til økt produksjon og velferdsvekst med en offensiv og framtidsrettet miljø- og kjemikaliepolitikk. Det er flere av talerne her som har vært inne på skjæringspunktet mellom næring og miljø, og trukket fram det på en måte som får det til å framstå som at det her er et motsetningsforhold. Min oppfatning er vel snarere tvert imot: Dette er to hensyn som bør gå hånd i hånd, og som bør ha god mulighet til å utfylle hverandre.

Og det er nettopp det man ser i Norge. Representanten Lien sa at totalt slipper vi ut i underkant av 200 kg kvikksølv i året. Vi har en aluminiumsindustri som sannsynligvis er blant verdens reneste. Allikevel har man klart å lage rammevilkår rundt denne industrien som gjør at det har vært interessant med utvikling, nyinvestering og nye arbeidsplasser i Norge, nå sist på Sunndalsøra. Det er en politikk som absolutt må fortsette. For det er nettopp denne dynamikken der staten går foran både med pisk og med gulrot, som sørger for innovasjon, utvikling og framtidsrettet aktivitet i vårt næringsliv.

Så er det forholdet til REACH-direktivet. Også Senterpartiet er av den oppfatning at REACH-direktivet er et betydelig framskritt. Vi er likevel opptatt av at dette ikke må få utslag i form av at det er minimumsstandarder som vi pålegger oss selv å følge. Vi er innstilt på å implementere det, men det er med den klare forutsetningen at dette ikke betyr en reduksjon av norske miljøstandarder. Det vil også være veldig viktig at vi fortsetter arbeidet med å forbedre direktivet, eller forordningen, så man kan få strammet opp på de områdene der det er nødvendig innenfor hele den europeiske økonomiske sonen.

I meldingen varsler Regjeringen allerede at man kommer til å arbeide for et totalforbud for deler av de bromerte flammehemmerne. Det er vi veldig glad for, og det er klart at dette forbudet vil få en betydelig større virkning hvis man får innført det over hele Europa.

I fjor var komiteen på studietur til Svalbard. Der fikk vi innblikk i hvilke påvirkninger langtransporterte kjemikalier har på det polare miljøet. Representanten Tord Lien sa i sted at det var en utfordring for isbjørnen at polisen forsvant. Det må vel være dagens understatement! Men den har jo i tillegg andre utfordringer knyttet til påvirkningen av kjemikalier, i likhet med en lang rekke andre polare dyrearter. Dette viser for det første hvor sårbart det er, og hvor viktig det er at vi får kjemikalier ut av verdikjedene, slik at vi unngår disse problemene i framtiden. I tillegg gir det Norge en spesiell mulighet og et spesielt ansvar gjennom målrettet forskning og kunnskapsinnhenting for å være med og stramme opp det internasjonale regelverket. Vi har muligheten til å være en kunnskapsbase som gjør at vi legger andre premisser til grunn for den videre debatten.

Så har jeg lyst til å understreke betydningen av at vi har et effektivt ettersyn, og at man har en effektiv produktinformasjon, slik at folk får en fullstendig informasjon om hva produktene deres inneholder. Forbrukerbevissthet er svært viktig.

Så skal jeg avslutte med å si at oppryddingen av gammel forurenset grunn må være et prioritert område. Vi ser fram både til handlingsplanen og til økte økonomiske midler i fortsettelsen.

Gunnar Kvassheim (V) [13:31:52]: (komiteens leder): Flere av de foregående talerne har på en god måte beskrevet de utfordringene vi står overfor på dette området. Det er også gitt en god beskrivelse av mye av det positive arbeidet som er gjort, og som har bidratt til at deler av problemet er redusert. Det har også vært en god påpekning av de utfordringene vi står overfor, og som det er bred enighet om at vi nå må ta fatt på med styrket kraft.

For Venstre er det helt naturlig at vi har som ambisjon at Norge skal være et foregangsland når det gjelder å hindre kjemikalier i å gjøre skade på helse og miljø. Det bør være en ambisjon for Norge å være en pådriver for strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Venstre støtter fullt og helt de foreslåtte tiltak i meldingen og en innsats på de områdene hvor Regjeringen bebuder at en vil komme tilbake med en mer offensiv politikk.

Vi støtter også de prinsippene som skisseres, og som skal ligge til grunn for arbeidet for et giftfritt miljø. Regjeringen sier i sitt dokument til Stortinget at en er opptatt av at forskningsaktiviteten skal styrkes når det gjelder helse- og miljøfarlige kjemikalier. Det er en helt naturlig ambisjon, for en del av problemet er det en ikke vet, og de sammenhengene en ikke kjenner til. Denne ambisjonen om å styrke forskningsinnsatsen har for øvrig Regjeringen beskrevet på en rekke områder, og det framstår som stadig mer uforståelig at en på en rekke områder ønsker å styrke forskningsinnsatsen, men samtidig reduserer ambisjonene gjennom budsjettene og sier at en ønsker nå å ha et hvileskjær i forskningspolitikken. Det er det viktig at en avløser med ny offensiv satsing.

Det som er oppløftende på dette området, er å se at politikken har virket på noen områder. Men det er fortsatt mye som er ugjort, og vi har det travelt. Et av de områdene som det er viktig å få ryddet opp i, er gamle miljøsynder som forurenser grunnen både på land og på sjøbunnen. Selv om Regjeringen altså understreker at en skal rydde opp, ble ikke dette, som enkelte foregående talere var inne på, fulgt opp med bevilgninger i budsjettet for 2007. Det er et problem på en del områder i miljøpolitikken at den ambisjonen som en sier en har, og det en faktisk leverer av bevilgninger og virkemidler, ikke henger sammen. Det illustreres godt med et budsjett hvor en sier en har ambisjoner om å rydde opp, men kutter bevilgningene med 6 mill. kr.

Forurenser betaler-prinsippet er viktig for Venstre, og det er viktig at det også inkluderer at der staten eller statlige selskaper har drevet virksomhet, har en et særlig ansvar for å gjennomføre opprydding, bl.a. fordi staten skal vise vei ved å ta ansvar og ved å utføre en offensiv politikk på dette området.

Regjeringen har sagt at den vil gjennomføre handlingsplaner for opprydding av sjøbunnen og for opprydding i forurenset jord – barnehager og lekeplasser er i den forbindelse spesielt nevnt. Jeg håper at en vil komme tilbake med en forpliktende plan for hvordan en vil trappe opp bevilgningene på dette området, og det ville vært positivt om regjeringspartiene hadde sluttet seg til forslaget som foreligger i innstillingen, om å fremme en slik forpliktende plan for Stortinget i løpet av høsten. Det ville være en god måte å komme opposisjonen i møte på, og det ville være en viktig offensiv på et område hvor det definitivt trengs.

Statsråd Helen Bjørnøy [13:36:10]:«Sammen for et giftfritt miljø» er den første stortingsmeldingen som behandler helse- og miljøfarlige kjemikalier i sin fulle bredde. Meldingen kommer fordi dette er et område som Regjeringen prioriterer høyt.

Innstillingen og innleggene så langt i dag viser at et samlet storting er enig i at det trengs en ambisiøs og helhetlig politikk mot helse- og miljøfarlige kjemikalier. Kjemikaliepolitikken skal sikre et høyt beskyttelsesnivå for både forbrukere, arbeidstakere og miljøet. En forsterket innsats i dag og en aktiv bruk av føre var-prinsippet vil også bidra til at kommende generasjoner ikke må bruke store ressurser på å rydde opp etter vår tids forurensninger.

Mye er gjort for å redusere risikoen. Skal vi oppnå en trygg og giftfri framtid, må likevel bruk og utslipp reduseres mer. Regjeringen foreslår derfor i meldingen en rekke nye grep som skal bidra til at utslippene og bruken av helse- og miljøfarlige kjemikalier reduseres.

Miljøgifter kjenner ingen landegrenser. De fraktes over lange avstander gjennom luft og havstrømmer og gjennom handel med produkter. Særlig er våre nordområder, slik som representanten Børge Brende sa det, en slags «utslagsvask» for miljøgifter. Derfor er det helt nødvendig med internasjonale løsninger i tillegg til nasjonale tiltak, og Norge skal være en aktiv pådriver. Mange stoffer som vi har forbudt eller regulert strengt, er fortsatt i bruk i utviklingsland, hvor kontrollen og muligheten for å beskytte seg mot skader er veldig svak. Jeg er glad for at energi- og miljøkomiteen også anser at innsatsen mot miljøgifter må være en viktig del av bistandsarbeidet.

Fortsatt gjenstår det utfordringer for norsk industri. Regjeringen vil derfor ikke tillate miljøgiftutslipp fra ny produksjon etter 2008 med mindre det foreligger tungtveiende grunner. Strenge miljøkrav vil kunne bidra til at ny og renere teknologi utvikles. I tråd med generasjonsmålet skal utslippene være stanset så langt som mulig innen 2020. Næringslivet skal derfor innen 2010 utarbeide planer som viser hvordan dette skal sikres. Regjeringen vil også stille strenge krav til annen verdiskapende virksomhet, som jordbruk, skogbruk, akvakultur og transportsektoren.

Regjeringen vil at produktene vi omgir oss med, skal være trygge. Det er de ikke når de inneholder miljøgifter. Regjeringen vil så langt som mulig stanse bruken av miljøgifter i forbrukerprodukter. I tillegg arbeider vi for å forby eller innføre andre virkemidler for andre miljøgifter, slik som flere bromerte flammehemmere, kvikksølv og kobber. Nylig har vi forbudt miljøgiften PFOS. Regjeringen vil også styrke informasjonen om helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter, slik at vi alle kan foreta informerte valg.

Så noen ord om REACH. Det nye kjemikalieregelverket REACH er altså nylig vedtatt i EU. REACH innebærer at næringslivet får ansvar for å dokumentere at deres kjemikalier er trygge for helse og miljø. REACH-regelverket vil alt i alt gi bedre beskyttelse av helse og miljø. Mer informasjon om kjemikalier vil gjøre det mulig å velge bort de farlige kjemikaliene. REACH vil også sikre at de aller farligste stoffene forbys eller reguleres strengt. Jeg merker meg at komiteen ønsker en rask gjennomføring av REACH i Norge. Jeg kan forsikre at arbeidet har høy prioritet i Regjeringen.

I tillegg til våre egne vurderinger har vi satt i gang en prosess som involverer de andre EFTA-landene for å få fortgang i prosessen.

Økt kunnskap om kjemikalier er høyt prioritert. Vi må ha forsknings- og overvåkingsresultater som kan brukes som grunnlag for ny politikk. Regjeringen vil bl.a. utvikle et helhetlig kartleggings- og overvåkingsprogram innen 2009, hvor vi særlig vil legge vekt på data fra de arktiske områdene.

Et hovedfokus i meldingen er hvordan vi kan forebygge at det senere blir behov for å rydde opp i forurenset grunn og sedimenter. Flere av våre fjorder og havner er i dag sterkt forurenset som følge av tidligere tiders utslipp og bruk av miljøgifter. Å rydde opp langs norskekysten og i fjordene våre er høyt prioritert av Regjeringen. Meldingen inneholder en egen handlingsplan for forurenset sjøbunn, med utgangspunkt i de 17 mest forurensede områder i Norge.

Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for å beskytte barn, og meldingen inneholder en handlingsplan for opprydding av jord i barnehager og på lekeplasser.

Regjeringen ønsker også å øke innsatsen for å redusere mengden farlig avfall. Vi vil også styrke arbeidet med å stanse utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier til og fra avløpsrørene.

Et av hovedmålene i kjemikaliepolitikken er å stanse utslipp av miljøgifter innen 2020. Dette er et ambisiøst mål og et mål miljøvernmyndighetene ikke kan nå alene. Regjeringen vil derfor invitere relevante organisasjoner og ulike sektorer med i et bredt sammensatt utvalg som skal gi råd om hvordan det må arbeides videre for at målet skal nås.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:43:43]: Regjeringen vil stanse utslippene av miljøgifter innen 2020. Det synes jeg er en flott ambisjon.

Men så er det de utslippene som delvis har kommet for mange, mange år siden. Staten er, som sagt, forurenser på mange av områdene. Vi har industristeder rundt omkring i Norges land der både staten selv har vært aktør og industribedrifter eid av staten har vært aktør. De ligger der og er sterkt forurenset. Likeens er det med fjordene, som tidligere nevnt.

Opposisjonen fremmer i dag et forslag som nok kommer til å falle. Vi har hørt fra representanten Kristoffersen at det er et unødvendig forslag, fordi dette jobber Regjeringen med. Hvis statsråden trenger påminning, er forslaget at Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en forpliktende opptrappingsplan for opprydding i forurensende sedimenter – jeg skulle til å si – til lands og til vanns. Når det er unødvendig av mindretallet å be om denne planen, lurer jeg på om statsråden kan fortelle meg hvor dette arbeidet står.

Statsråd Helen Bjørnøy [13:44:56]: Mange av disse områdene er veldig store, de har mange sammensatte forurensningsproblemer og det er også flere ansvarlige, noe som selvfølgelig gjør at vi har behov for fleksibilitet når vi skal gå konkret inn i de ulike områdene. Vi ser, på mange av disse områdene, at vi må vurdere både kostnadene og hvem som konkret er ansvarlig. Når det gjelder budsjettene, vil det komme til uttrykk på hvert enkelt, i de årlige budsjettrundene. Men det er helt klart at vi er nødt til å foreta konkrete analyser på hvert enkelt område, fordi det er både komplekst og sammensatt.

Børge Brende (H) [13:45:59]: Som jeg også refererte i mitt innlegg, sier en samlet komite at REACH i en global sammenheng er svært ambisiøst. Når Regjeringen nå jobber med spørsmålet om implementering av REACH-forordningen i norsk regelverk, ser statsråden da noen områder innenfor REACH hvor EU går for kort i forhold til det som er norske standarder i dag?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:46:37]: Vi holder akkurat på med vurderingene av de ulike delene av REACH. Det jeg tror det er stor enighet om, er at REACH er et omfattende regelverk, og at det alt i alt er bra for helse og miljø. Men det er helt nødvendig at vi går grundig til verks, nettopp for å avdekke de problemstillingene som bl.a. representanten Brende nevner, for å sikre oss et så godt regelverk som mulig. Men Regjeringen ønsker å innlemme REACH så snart som mulig, og vi jobber altså, som jeg også sa i mitt innlegg, sammen med de andre EFTA-landene for å få fortgang i prosessen.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:47:42]: Jeg registrerer at statsråden ikke var inne på giftdumpingen i Indre Oslofjord i sitt innlegg. Det synes jeg er litt merkelig, når en representant fra regjeringsfraksjonen sier at denne regjeringen handler der andre bare prater. Her hadde man hatt mulighet til å gå fra ord til bærekraftig handling. Jeg synes også det er rart i forhold til den oppmerksomhet denne saken får i de berørte kommuner. Det er mange i Nesodden, i Oppegård og i Oslo som er redde. Man frykter hva denne giftdumpingen fører med seg.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden ta denne frykten, denne folkelige reaksjonen i disse kommunene, på alvor? Hvilke tiltak gjør statsråden for å spille på lag, for å informere og for å gjøre de riktige grepene i oppryddingen, slik at befolkningen som bor i dette området, kan være trygg?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:48:50]: Oppryddingen i Oslofjorden er et stort miljøtiltak. Det er i tillatelsene til oppryddingen og deponeringen satt en rekke krav til overvåking. På grunn av den uroen som har vært den siste perioden, bad jeg i mars Statens forurensningstilsyn om å sørge for ytterligere overvåking, nettopp for å møte den uroen og for å sikre at prosessen går slik som tillatelsene innebærer. SFT er altså i disse dager i ferd med å iverksette den økte overvåkingen.

Gunnar Kvassheim (V) [13:49:43]: Statsråden har helt rett når hun i sitt innlegg understreker behovet for ny kunnskap og forskning. Det var derfor jeg påpekte i mitt innlegg at det ikke henger sammen med at en ikke følger opp med bevilgninger til forskningssatsing i budsjettene. Statsråden var også inne på behovet for god datatilgang i de arktiske områdene. Jeg viser i den forbindelse til Venstres forslag om støtte til Zeppelin-stasjonen i Ny Ålesund, som er et viktig instrument, men som sliter med knappe budsjetter.

Jeg har registrert at Regjeringen har forpliktende planer når det gjelder barnehagedekning, barnehagepris osv., men når det gjelder opprydding i grunnen i barnehagene og i norske fjorder, er man mye vagere. Man sier at man har ambisjoner, men kutter i budsjettene. Er det statsrådens ambisjon at det i høstens budsjett skal satses mer penger enn tidligere på dette området, som en del av en planmessig opptrapping av bevilgningene?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:50:43]: Nå skal ikke jeg avsløre noe knyttet til budsjettet for 2008, men det er helt klart at opprydding av miljøgifter og opprydding både på sjøbunn, i barnehager og på lekeplasser er et høyt prioritert område. Meldingen som vi har lagt fram her, går nettopp på et av de områdene som Regjeringen prioriterer høyt. Miljøgifter, sammen med klima og biologisk mangfold, er de høyest prioriterte områdene innenfor miljø.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:51:33]: I stortingsmeldingen sier Regjeringen at de vil vurdere innføring av en avgift eller et forbud mot bruk av kobber i treimpregnering. I dag finnes det ikke fullgode alternativ til denne kobberbruken, noe som utstrakt forskning i både Norge og Europa tilsier, og som SFT har bekreftet. En avgift vil da kun medføre at man får økte produksjonskostnader, uten at man får noen særlig miljøeffekt, for man har ikke noe alternativ til kobberet.

Energi- og miljøkomiteen sier i sin innstilling at man vil åpne for at Regjeringen vurderer andre virkemidler enn forbud og avgift. Hvilke virkemidler ser statsråden for seg som mulige i denne sammenheng?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:52:16]: Vi har jo et nasjonalt mål om å redusere utslipp av kobber vesentlig innen 2010. For å nå målet om vesentlig reduksjon av kobber, er det behov for ytterligere virkemidler. Vi foretar den vurderingen av hvilke virkemidler som må iverksettes. Da er både forbud og avgifter, eller kombinasjon av forbud og avgifter, relevant. Men det er også viktig at det må forskes mer på miljøgiftfrie alternativer, og her er det også en jobb som må gjøres framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) [13:53:11]: I likhet med mange andre er jeg glad for at et samlet storting er enig i de hovedprinsippene som er lagt fram i denne meldingen. Skal vi oppnå et giftfritt miljø, tror jeg det er en viktig forutsetning.

Men det betyr også at meldingen representerer et godt stykke arbeid, hvor viktige mål og utfordringer er trukket opp og presentert. Dette er før i dag omtalt av mange, så jeg skal ikke gjenta akkurat det.

Jeg vil starte med å si at det er gjort mye bra arbeid med å begrense utslipp og konsekvensen av kjemiske stoffer i Norge allerede. Reduksjonen av farlige og giftige stoffer har historisk kommet fram mange steder, tror jeg, i kombinasjon mellom strengere regulering fra myndighetene, en engasjert miljøbevegelse og et næringsliv som er blitt mer og mer opptatt av sitt eget omdømme. Det tror jeg er viktig. Ikke minst ser jeg dette i min egen region, som jeg synes er et godt eksempel på akkurat det. Jeg husker godt miljøbevegelsens aksjoner, og jeg husker godt myndighetenes innsats og krav om reguleringer. Nå ser vi altså konsekvensene av industriens og det samlede samfunnets innsats. Det er bra, og det er et bevis på at vi sammen kan gjøre svært mye, og at det nytter. Jeg tror at historiens kunnskap viser oss, til tross for dagens og morgendagens utfordringer, at vi kan oppnå mye, og at vi kan, dersom vi velger å samle oss, legge et grunnlag for en framtid med et giftfritt miljø.

Så er det mange utfordringer. En av dem er pekt på, nemlig å rydde opp i en sjøbunn som er forurenset gjennom mange år. I meldingen slås det klart og ettertrykkelig fast at man skal gjennomføre de tiltaksplanene som er definert. Det er et utrolig viktig arbeid som skal gjøres, og det er et ganske stort arbeid som skal gjøres. Jeg har den største tiltro til at både Regjeringen og Stortinget vil følge opp det arbeidet i framtiden.

En annen utfordring er å gi tilstrekkelig informasjon om farlige stoffer, og kjemiske stoffer. Jeg tror også det å gjøre informasjonen mer allment tilgjengelig vil være av betydning. Det vil øke bevisstheten, og det vil gjøre at folk flest blir mer opptatt av konsekvensene ved bruken av de kjemiske stoffene. Ikke minst er det viktig for en føre var-diskusjon og -holdning. Det å bedre allmennhetens tilgang til informasjon tror jeg er et viktig arbeid – som ikke er omtalt i meldingen, men som må gjøres for å bedre forholdene.

Et annet punkt, som også er nevnt av flere, er forholdet til REACH. Det sies i meldingen at Norge vil vurdere eventuelle behov for unntak gjennom tilpasninger i EØS-avtalen. Miljøvernministeren har allerede vært inne på det. Jeg har bare lyst til å understreke det som representanten Asmund Kristoffersen sa tidligere i dag, at et eventuelt løp for å få enkelte unntak fra REACH kan være en risikosport, spesielt med tanke på at det haster med å få implementert det.

Det er nå gått fem måneder siden meldingen ble lagt fram, og det er en halv måned igjen før REACH-forordningen trer i kraft direkte overfor bedrifter og myndigheter i EU, altså fra 1. juni 2007. I Norge får REACH-forordningen altså ikke direkte virkning, men må først formelt tas inn i EØS-avtalen, og det er dette som haster.

Regelverket knyttet til REACH er meget komplisert og komplekst. De største byrdene er knyttet til å registrere stoffene. Registreringsansvaret ligger på bedrifter i EU som produserer kjemiske stoffer innenfor metaller, mineraler og andre naturstoffer, eller som importerer i ren form eller stoffblandinger inn til EU. Brukere av kjemiske produkter har ikke registreringsansvar. Men så lenge REACH ikke er en del av EØS, vil norske eksportbedrifters kunder innenfor EU være importør av stoffene. Dermed vil de få den formelle plikten til å registrere alle stoffene som inngår i de importerte produktene. Dette kan de unngå ved å skifte til en leverandør innenfor EU, men vi håper at det ikke skal bli slik.

Det er derfor viktig for konkurransesituasjonen til norske eksportbedrifter at vi blir en del av REACH-systemet, og at vi blir det raskt. Det haster med en avklaring. Jeg er beroliget av det miljøvernministeren nå har sagt, når hun har sagt at dette er en prioritert oppgave for Regjeringen. Det er en viktig sak for norske eksportbedrifter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.