Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 5 minutt til kvart parti og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. – Det er vedteke.

Elisabeth Aspaker (H) [11:00:59]: Vi behandler i dag et forslag knyttet til spørsmålet om foreldelse i den såkalte nordsjødykkersaken.

Aller først ønsker jeg å understreke at dette er en sak som alle partier et opptatt av skal få en verdig og korrekt behandling i rettsvesenet. Det dreier seg om mennesker som har lagt ned en stor innsats som hele det norske samfunnet har kunnet høste fruktene av siden oppstarten i Nordsjøen for mer enn tre tiår siden. Derfor har også nordsjødykkersaken tidligere vært gjenstand for en bred behandling i Stortinget.

En samlet justiskomite har tidligere i liknende saker lagt til grunn at staten skal være varsom med å påberope seg foreldelse der hvor det reises krav om bl.a. erstatning som en følge av feil eller forsømmelser begått av det offentlige. Det er mange gode grunner til at det fortsatt skal være slik. De som blir offer for slike feil og forsømmelser fra statens side, er ofte i en utsatt posisjon, og det kan ta mye tid og krefter å kjempe mot et helt system som i utgangspunktet naturlig nok mener at det er blitt foretatt forsvarlige avgjørelser og vurderinger. Det er derfor mye som taler for at man i slike saker utviser varsomhet med å påberope foreldelse dersom det er gode grunner for at det har tatt tid, og det er gode sjanser for at kravet ellers vil føre fram.

Justisministeren har under den brede vurderingen som nå og tidligere har blitt foretatt av saken, understreket at denne forsiktighetslinjen fortsatt ligger fast, og viser til at det med grunnlag i det etter departementets syn ikke er aktuelt for staten å påberope seg foreldelse i nordsjødykkersaken så lenge det gjenstår prinsipielle spørsmål som ikke har fått sin avklaring.

Med bakgrunn i dette finner komiteens flertall at det ikke er et begrunnet behov for å foreta ytterligere justeringer i foreldelsesloven § 6, som for øvrig fungerer på en tilfredsstillende måte.

Det er i denne sammenheng også relevant å vise til den naturlige arbeidsfordelingen som er mellom lovgiver og domstolene, hvor det i det fleste tilfeller fører til gode resultater dersom det er rom for å tilpasse løsningen i saken til de hensynene som gjør seg gjeldende.

En generell lovendring vil ikke nødvendigvis passe like godt for andre saker – det kan føre til mindre gode resultater der og et mer komplisert regelverk generelt, samtidig som det i noen saker vil være relevant å påberope foreldelse hvis det ellers er klart at kravet ikke vil føre fram ut fra f.eks. løsninger i liknende saker.

Justiskomiteens flertall er tilfreds med at departementet har varslet at de vil legge til grunn en forsiktighetslinje i de foreliggende behandlingene, og rår Stortinget til at forslaget vedlegges protokollen.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [11:03:52]: Representantforslaget reiser to spørsmål. Det første spørsmålet er om Regjeringen skal si fra seg muligheten til å påberope seg foreldelse i den konkrete saken om nordsjødykkerne og deres eventuelle erstatningskrav mot staten.

Reglene vi har for foreldelse, åpner for at den som påstås å være ansvarlig, kan unnlate å påberope seg foreldelsesreglene. I svaret fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet vises det til St.meld. nr. 47 for 2002-2003, der departementet sier at staten ikke ønsker å påberope seg foreldelse dersom det gjenstår prinsipielle spørsmål som ikke har fått sin rettslige avklaring. Jeg mener derfor at punkt 1 i forslaget er i varetatt.

Det andre spørsmålet som reises, er om vi trenger en lovhjemmel for å hindre at staten påberoper seg foreldelse i saker der statlige myndigheter selv kan mistenkes for å ha forsøkt å skjule sine handlinger.

Når det gjelder å reise sak om erstatning, er det to hensyn å ta – hensynet til at bevis skal sikres, og at det derfor bør komme et erstatningskrav innen rimelig tid etter at skaden er inntrådt. Videre er det hensynet til forutsigbarheten for skadevolder – vil det skje noe i denne saken, eller kan jeg legge den bak meg og gå videre i livet?

Når det gjelder saker hvor staten er skadevolder, er det i praksis lagt opp til en forsiktighetslinje som tilsier at staten ikke påberoper seg foreldelse der skadelidte vil lide et uforskyldt tap. Hver sak og hvert sakskompleks må imidlertid vurderes konkret.

Fristene etter foreldelsesloven er rommelige, noe som bør gi den skadelidte god tid til å vurdere om erstatningssøksmål bør anlegges, samtidig som reglene ivaretar skadevolders interesse for å få avklart saken innen rimelig tid. Jeg støtter derfor flertallet i komiteen, og ser ikke behovet for å endre reglene i foreldelsesloven § 9 for å oppnå det forslagsstillerne ønsker med sitt punkt 2 i forslaget.

Thore A. Nistad (FrP) [11:06:22]: Det er synd at flertallet i komiteen ikke ser nødvendigheten av en lovendring på dette feltet. Det synes jeg er en passiv holdning.

Det er Stortinget som vedtar lover, og det er således Stortinget som avgjør om det er grunnlag for å vedta lovendringer. Men Fremskrittspartiet registrerer at flertallet mener at de forhold som påpekes i forslaget fra Fremskrittspartiet, er ivaretatt gjennom forsiktighetslinjen når det gjelder å påberope seg foreldelse i slike saker. Dette er en meget snever sirkulasjonsargumentasjon. All den tid staten ut fra en rekke hensyn kan hemmeligholde dokumenter, vil det være vanskelig å avgjøre om man faktisk har fulgt denne linjen. All erfaring viser at fakta vil komme fram før eller siden. Det ville være tragisk om det blir for sent for den som kanskje hadde hatt krav på erstatning. Således påhviler det den til enhver tid sittende regjering et stort ansvar for hvorvidt historien vil vise om dette vil bli stående som en skamplett i rettsstaten Norge eller ikke. Det er ikke tvil om at staten hadde den nødvendige kunnskap om faren ved dypdykking, og nå nekter altså Regjeringen å vedkjenne seg det juridiske ansvar.

Noe av det viktigste er hvor mange dykkere som virkelig er omkommet. Dette er blitt unndratt offentligheten i 80 år. Om staten her påberoper seg foreldelse, vil det oppleves som grovt støtende for folks alminnelige rettsfølelse.

Så vil jeg ta opp det forslaget som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Thore A. Nistad har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Knut Storberget [11:08:20]: Jeg registrerer at komiteens flertall ikke støtter forslagene.

Når det gjelder forslagets punkt 1, om at Regjeringen i forbindelse med nordsjødykkersaken skal avstå fra å påberope seg foreldelse, hører det konkrete sakskomplekset inn under arbeids- og inkluderingsministeren. Jeg har derfor innhentet synspunkter fra ham.

På bakgrunn av dette vil jeg innledningsvis understreke at Regjeringen har utlevert store mengder dokumenter til dykkerne og deres representanter. Ingen dokumenter er hemmeligstemplet for 60 eller 80 år. Innsynsbegjæringer er blitt behandlet etter reglene i offentlighets- og forvaltningsloven, og de få dokumenter som er holdt tilbake, er taushetsbelagt og inneholder hovedsakelig opplysninger om enkeltpersoners psykiske eller fysiske helse.

Staten signaliserte i St.meld. nr. 47 for 2002-2003, Gransking av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen, at man ikke kunne se bort fra at enkelte dykkere kunne vinne fram med erstatningssøksmål mot staten. Spørsmålet om foreldelse ble berørt i samme melding. Det sies i denne forbindelse at departementet antar at det ved et eventuelt erstatningssøksmål fra dykkerne ikke vil være aktuelt for staten å påberope seg foreldelse. Komiteen har gjentatt det samme i Innst. S. nr. 137 for 2003-2004.

Det er derfor ikke aktuelt for staten å påberope seg foreldelse dersom det gjenstår prinsipielle spørsmål som ikke har fått sin rettslige avklaring. Det samme vil gjelde for saksøkere som på grunnlag av juridiske og faktiske anførsler har en mulighet til å nå fram med sin sak. Det er imidlertid ikke ønskelig å frafalle muligheten til å gjøre foreldelse gjeldende mot krav som åpenbart ikke vil føre fram. Av hensyn til slike søksmål anses det iallfall på det nåværende tidspunkt som hensiktsmessig at staten beholder muligheten til å gjøre foreldelse gjeldende.

Når det gjelder forslagets punkt 2, om en endring av foreldelsesloven § 9, er jeg glad for at komiteens flertall mener at det ikke er grunnlag for noen slik endring. Jeg vil først si kort noe om hvorfor vi har foreldelsesregler. Forslagsstillerne synes å mene at formålet med foreldelsesloven er å hindre at «pengekrav eksisterer i urimelig lang tid». Det synes jeg blir for enkelt. Et viktig hensyn bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er jo nettopp at den som er blitt skadet, bør oppfordres til å fremme sitt krav innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Det er særlig to grunner til det, som faktisk også tjener den som er berettiget kravet. Det første er jo bevishensynet. Å finne ut hva som har skjedd, kan bli vanskeligere etter som årene går. Det rammer også den som har krav på erstatning. Bevis vil etter hvert bli svekket eller gå tapt, f.eks. fordi dokumenter er blitt borte, eller fordi personer ikke lenger er i live. Det andre hensynet er innrettelseshensynet. Den som påstås å være ansvarlig, vil etter hvert innrette seg på at det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar, bl.a. hvis det mulige kravet ikke er kjent, eller hvis det kunne framstå som tvilsomt om det kunne foreligge et krav. Disse hensynene gjør seg gjeldende også for erstatningskrav mot det offentlige, selvfølgelig.

Jeg mener at dagens foreldelsesregler for erstatningskrav er rimelige, og har vanskelig for å se at det er behov for andre regler. De hensyn som forslagsstillerne synes å være opptatt av, er etter mitt syn allerede godt ivaretatt gjennom reglene i foreldelsesloven, bl.a. § 9. Jeg viser her til det jeg har sagt i brev av 16. februar 2007 til komiteen, som er tatt inn som vedlegg i innstillingen.

Eventuelle uheldige utslag av foreldelsesreglene i konkrete enkeltsaker kan avbøtes på andre måter enn ved lovendring. Billighetserstatning og frafallelse av foreldelsesinnsigelsen er to instrumenter som absolutt er aktuelle i de sakene som jeg er gjort kjent med, bl.a. gjennom denne debatten.

Så til det konkrete forslaget. Dette er etter mitt syn uklart og uhensiktsmessig, og jeg viser her til det jeg har sagt i brevet til komiteen om dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Fredrik Vogt (FrP) [11:12:38]: Det kan nok en gang være grunnlag for å stille spørsmål om hvordan vi ute i samfunnet skal vite at man følger en forsiktighetslinje, så lenge man ikke ser om den linjen i ettertid har vært fulgt. Jeg tror nordsjødykkerne oppfattet situasjonen som om man har spilt en slags poker med staten, hvor den ene parten spiller med åpne kort og den andre parten holder kortene tett til seg.

Vi har vært inne på det med bevishensyn, at det bl.a. er derfor man har foreldelsesloven. Jeg synes man her legger mye ansvar på den som er offer. Jeg mener at når staten er den eventuelle parten som skal yte erstatning, kan ikke de samme hensyn gjøre seg gjeldende for erstatningsbeløp i forhold til foreldelse og forutsigbarhet, som når f.eks. to bedrifter, eller to privatpersoner, har en tvist om et beløp – spesielt ikke når staten har særrettigheter.

Så jeg lurer på om statsråden ser nyansene her, når staten er skadevolder med spesielle rettigheter i forhold til når andre er skadevoldere.

Statsråd Knut Storberget [11:13:37]: Ja. Det ser jeg. Det er ikke det samme når staten er motpart i disse sakene, i erstatningssaker hvor det er begått skade, som når f.eks. to bedrifter står mot hverandre. Selv om jeg nok skulle mene at det private næringsliv og institusjoner som tjener mye penger i kommersiell interesse, også har et betydelig ansvar for å bøte på skade påført arbeidstakere – kanskje vel så mye som staten har.

Men poenget er jo at staten nettopp har lagt til rette for at man tar det ansvaret på alvor, bl.a. gjennom den forsiktighetslinjen man har ved å påberope seg foreldelse, og, som jeg sa i mitt innlegg, ved alle de andre virkemidlene man har overfor dem som lider skade, bl.a. spørsmålet om billighetserstatningsinstrumentet, som har vært veldig aktuelt overfor store grupper mennesker. Både den nåværende regjering og den forrige regjering har jobbet mye med det.

Når det gjelder pokerspill i nordsjødykkersaken, er det etter den siste tids hendelser noe usikkert for meg hvem som egentlig spiller poker.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Fleire har heller ikkje bedt om ordet i sak nr. 4.