Lodve Solholm (FrP) [12:18:41] (ordførar for saka): Vi har fått til handsaming eit forslag om å gi 16-åringar stemmerett ved stortingsval. Fleirtalet i komiteen meiner at det ikkje er ein veg å gå no. Hovudgrunngivinga er at vi meiner at stemmerettsalderen må vere i tråd med myndigalderen og også i tråd med valbarheitsalderen.

Noreg har på mange måtar vore eit føregangsland med å innføre stemmerett. Vi var av dei første i verda til å innføre allmenn stemmerett. Vi var av dei første – ikkje dei første, men av dei første – til å innføre stemmerett for kvinner. Vi var også av dei første til å senke stemmerettsalderen heilt ned til 18 år, som han er i dag. Vi har ein myndigalder og ein valbarheitsalder som er 18 år. Det vil seie at ein kan bli vald inn i Stortinget, kommunestyre og fylkesting som 18-åring, fordi ein er myndig og har stemmerett når ein er 18 år.

Det å vere folkevald inneber ein del ansvar som ein elles må knyte opp mot det faktisk å vere myndig. Dersom ein skulle få stemmerett og valbarheit ved 16 år, ville ein 16-åring kunne kome inn i Stortinget. Men han ville ikkje vere myndig. Det ville føre til visse konsekvensar i politisk åtferd. Dersom ein 16-åring f.eks. skulle vere valbar til å sitje i kommunestyret, kunne han pr. definisjon i teorien bli ordførar i kommunen. Då skulle han også skrive under på store lånetransaksjonar på vegner av kommunen. Då måtte han ha med seg foreldra sine for å kunne skrive under, fordi han ikkje var myndig. Skal ein endre på stemmerettsalderen, bør ein også endre på valbarheitsalderen og eventuelt på myndigalderen. Fleirtalet meiner at vi har kome til eit fornuftig alderstrinn i Noreg når vi har ein myndigalder og ein stemmerettsalder på 18 år.

Eit lite paradoks, som eg kanskje ikkje skulle trekkje inn i denne debatten, er jo at ein som 18-åring, som ordførar i ein kommune, kan skrive under på lånetransaksjonar på millionar av kroner, men ein har ikkje lov å gå på polet og kjøpe ei flaske akevitt til juleribba. Det er éi side av dette med myndigalderen. Kor langt ein skal strekkje det, er eit sidesprang, men slik er det.

På denne bakgrunnen er fleirtalstilrådinga at forslaget ikkje blir vedteke.

Ivar Skulstad (A) [12:22:18]: Jeg kan i stor grad slutte meg til saksordførerens gjennomgang av forslaget, men vil kanskje påpeke at det er atskillig lettere å få tak i akevitt for en 16-åring enn å skrive under på lån.

Det kunne være fristende å videreføre en god Hedmark-tradisjon gjennom å støtte et grunnlovsforslag om å sette ned stemmerettsalderen. Odvar Nordli var en av forslagsstillerne som fikk vedtatt å senke stemmerettsalderen fra 21 til 20 år. I november 1978 vedtok Stortinget 18 års stemmerettsalder, der Sigbjørn Johnsen var en av forslagsstillerne. Men selv om fristelsen er der, må jeg nok velge en annen tilnærming i denne saken.

Grunnen til at Arbeiderpartiet ikke kan støtte et slikt forslag, er at vi er imot at ikke stemmerettsalderen skal følge myndighetsalderen. En slik holdning har for øvrig fått bred tilslutning i Stortinget, ved behandlingen av valgloven i 2002.

Det er prisverdig at forslagsstillerne ønsker seg økt politisk engasjement og økt valgdeltagelse blant ungdom. Etter forslagsstillernes mening bør også flest mulig ha stemmerett i et samfunn som ønsker å ha et demokratisk styresett. Men det kan være verdt å nevne i denne sammenheng at lav stemmerettsalder ikke gir noen entydig garanti for at demokratiske prosesser og politisk engasjement gir spillerom og livskraft. I Iran er f.eks. stemmerettsalderen 15 år, og på Cuba er den 16 år, uten at man helt kan trekke dette til inntekt for demokratiets levekår og styresett i disse landene.

Jeg anser det som helt nødvendig å sidestille valgbarhets-, myndighets- og stemmerettsalder. Det er klare betenkeligheter ved å gi 16-åringer stemmerett, av den grunn. Ungdom i Norge i 16- og 17-årsalderen er fortsatt i en utdanningssituasjon. Et skille mellom stemmerett og valgbarhet slik forslaget legger opp til, ville derfor ikke være en spesielt troverdig måte å håndtere stemmerettsalderen på. Det ville ha medført at det ville oppstå særlige problemer knyttet til funksjonsdyktigheten til ikke myndige stortingsrepresentanter.

Ved å senke stemmerettsalderen ved stortingsvalg ville man også kunne få stortingsrepresentanter som er 16 år gamle, som saksordføreren også la vekt på. Etter gjeldende lov er en 16-åring ikke myndig, og jeg anser det som særdeles naturlig at stemmerettsalderen følger myndighetsalderen.

På denne bakgrunn støtter vi ikke forslaget.

Heikki Holmås (SV) [12:25:39]: Jeg vil endre perspektivet litt på denne debatten. For jeg synes vi skal begynne med å ta utgangspunkt i at stemmerett er selve det grunnleggende fundamentet i ethvert demokrati. Utgangspunktet vårt må derfor være at vi er nødt for å stille oss spørsmålet hvorfor mennesker ikke skal ha stemmerett, og ha særlige begrunnelser for det, istedenfor, som bl.a. representanten Lodve Solholm tok utgangspunkt i, hvorfor i all verden vi skal senke dette lavere, og ramse opp mange gode argumenter for hvorfor man ikke skal senke stemmerettsalderen til 16 år.

Mitt utgangspunkt er det motsatte. I og med at stemmeretten er det grunnleggende fundamentet i demokratiet, blir spørsmålet: Hvem er det som skal avskjæres fra denne grunnleggende retten? I dag avskjæres alle som er under 18 år, fra muligheten til å være med på å velge hvem det er som skal sitte i denne salen og bestemme. Vi fra SVs side – og jeg som en av forslagsstillerne til dette forslaget – mener at vi burde senket den alderen til 16 år.

Jeg vil gjerne vise til den debatten som var i 1978, da man sist senket stemmerettsalderen. Jeg sal referere fra innstillingen, der komiteen sier:

«Innsikt i samfunnsspørsmål og politisk interesse blant ungdom har økt, utdanningssystemet er sterkt utbygget, og en nedsettelse av stemmerettsalderen vil kunne bidra til en videre utvikling i positiv retning når det gjelder interesse for samfunnsspørsmål.»

Dette er et godt utgangspunkt og gode argumenter også i dag. Vi har et stadig bedre utdanningssystem, barna begynner tidligere på skolen, folk i dag har mer kunnskap om samfunnet enn det de har hatt tidligere, og flere gjennomfører større og lengre utdanningsløp. Det er en av de tingene som gjør at jeg synes det er gode grunner for å si at stemmeretten skal senkes til 16 år. Det fins altså få som kan si at en 16-åring i dag ikke er moden, ikke har innsikt i samfunnsspørsmål eller ikke er i stand til å ta viktige valg i sitt eget liv.

Jeg vil trekke opp en annen grense, siden representanten Lodve Solholm synes spritgrensen er en viktig aldersgrense å trekke fram i denne sammenhengen. Straffegrensen – grensen for når man kan dømmes som ansvarlig for sine forbrytelser – er 15 år. Det er altså slik at mennesker kan dømmes for forbrytelser, men de har ingen mulighet til å være med på å påvirke hva slags regler de skal dømmes etter. De har ikke muligheten til å stemme. Det er en annen innfallsvinkel. Man kan selvfølgelig si at det må være en nødvendig sammenheng mellom myndighetsalder og stemmerettsalder. Men i den anledning vil jeg bare si at i Sverige har man også hatt diskusjoner om alder på forskjellige nivåer, der har det ikke alltid vært sammenheng mellom myndighetsalder og stemmerettsalder. Så jeg vil bare si at det er ikke sånn at det må være en sammenheng, selv om det fins argumenter for at en sånn sammenheng er grei å ha, som forrige taler understreket.

Men når vi da kommer til argumentene for, så er det flere argumenter jeg teller med, og som jeg synes er viktig å ta med i debatten. Det ene argumentet er at det er ingen tvil om at unge menneskers saker i større grad ville bli vektlagt i samfunnsdebatten hvis vi hadde hatt en stemmerettsalder på 16 år. I Tyskland har man i enkelte delstater gjennomført den type stemmerettsalder, nemlig 16 år, og effekten av å innføre dette var at partiene ble mer opptatt av å trekke fram ungdommens saker. I tillegg til dette var det et større engasjement blant dem som var 16 år, i å sette seg inn i politiske saker. Og jeg kjenner det igjen fra min egen familie, for det var da mine søsken skulle begynne å bruke stemmeretten, at de begynte å sette seg inn i hva de forskjellige partiene stod for. Og det er ikke ulogisk.

Har man en borgerrett, er det logisk at man setter seg inn i hvem man skal stemme på. Jeg tror det politiske engasjementet – og engasjementet for et parti – ville ha blitt vekket tidligere hvis vi hadde senket stemmerettsalderen.

En annen ting: Demokrati må læres. Det handler om valgoppslutning. Ikke overraskende er det velgergruppen over 60 år som har den høyeste valgdeltakelsen ved stortingsvalg. Ved siste stortingsvalg, i 2005, stemte 83 pst. av dem over 60 år, mens antallet 18–21 åringer som stemte, var helt nede på 55,3 pst.

Poenget er at oppslutningen ved valg er stigende desto eldre man blir. Med andre ord: Valg læres. Det å stemme, det å bruke sin borgerrett, er noe man lærer. Man må øve seg. Hvis vi hadde senket stemmerettsalderen til 16 år, ville etter all sannsynlighet flere av 18-åringene, flere av 20-åringene og flere av 22-åringene ha stemt – fordi de ville hatt et valg. De ville hatt to forskjellige valg der de kunne sette seg inn i saken.

Dette er viktige argumenter for at jeg tror at det å gå inn for stemmerett for 16-åringer ville ha bidratt til å utvide demokratiet. Jeg mener man bør begrunne særlig hvorfor 16-åringer ikke anses som like modne som 18-åringer, 20-åringer, 40-åringer, 60-åringer eller 80-åringer, når man skal slå fast at de ikke skal få denne borgerretten.

Presidenten: Presidenten regner med at representanten vil fremme et forslag.

Heikki Holmås (SV) [12:31:51]: Ja. Jeg tar opp Sosialistisk Venstrepartis forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP) [12:32:07]: Representanten Holmås sa ikkje noko om valførleiken – om det å kunne bli vald. Det kunne vere interessant å utfordre han når det gjeld det, når han no vil senke stemmerettsalderen.

Dei aller fleste vil gå ut frå at dersom ein senkar stemmerettsalderen, bør det òg vere naturleg at alderen for å kunne bli vald blir senka. Det kunne vere interessant å få høyre korleis representanten frå SV vil gjennomføre dette i praksis, når ein 16-åring kan bli vald til Stortinget og må flytte frå «den ytterste nøgne ø», t.d., og til Oslo. Han/ho må som 16-åring bu på hybel for å utføre vervet sitt – utan å vere myndig.

Spørsmålet mitt må vere: Kvifor har ikkje SV – dersom dei verkeleg meiner alvor med dette forslaget og det ikkje er eit utspel i samband med valet – fremja eit forslag om at både myndigalderen, stemmerettsalderen og alderen for å kunne bli vald blir sette til 16 år? Då vil det ikkje vere nokon som kan stemme, men ikkje kan få nokon innverknad eller bli vald.

Heikki Holmås (SV) [12:33:07]: Som jeg nevnte i innlegget mitt tidligere, mener jeg ikke at det er en absolutt sammenheng mellom myndighetsalder, stemmerettsalder og valgbarhetsalder. Det er også forskjellig praksis fra land til land når det gjelder dette. Derfor synes vi dette ikke er avgjørende.

Hvis det er slik at representanten Lodve Solholm ville ha støttet forslaget vårt dersom vi hadde endret det noe, er jeg sikker på at vi ville ha vært villige til å gjøre det i neste omgang.

Så til det praktiske: Stemmerettsalderen her i landet er 18 år, myndighetsalderen er 18 år, og for å kunne bli valgt til Stortinget må man være 18 år. Men det er ikke veldig mange 18-åringer på Stortinget – for å si det forsiktig. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng her. At Stortinget ikke lenger ville være befolket av menn på over 50 år, men av «en haug» med 18-åringer eller 16-åringer, er ikke spesielt sannsynlig. Det tror jeg også representanten er enig i.

I tillegg: Det er en rekke mennesker i dag som bor på hybel. De har flyttet hjemmefra fordi de skal gå på skole i en annen del av landet. Ikke i Oslo, men i store deler av Distrikts-Norge er det et helt vanlig fenomen. Så jeg tror ikke det vil være det som velter denne saken – verken i den ene eller i den andre retningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:34:35]: I 1814 var stemmeretten avgrensa til å gjelda eit lite utval menn. Stemmerettsalderen var sett til 25 år. Seinare har samfunnsutviklinga gått i ei retning, og Grunnlova har vorte endra i ei lei: Fleire har fått stemmerett – fyrst kvinner, så stadig yngre kvinner og yngre menn. I 1923 vart stemmerettsalderen senka til 23 år. Så gjekk han ned – til 21 år i 1946, til 20 år i 1967 og så til 18 år så seint som i 1978.

No er det ei oppfatning som er gjengs og utbreidd: ein person, ei stemme. Det er òg relativt nytt. På 1800-talet hadde t.d. folk i Sverige – i alle fall ved lokale val – stemmerett avhengig av skattbar inntekt. Di meir ein betalte i skatt, di fleire stemmerettar. Òg bedrifter hadde stemmerett, i samsvar med omfanget av innbetalt skatt. Dette gjorde at t.d. Kiruna – den raude gruvebyen i Norrland – lenge var styrt av konservative politikarar. Sjølv om folk flest var radikale, jamvel kommunistar, hadde gruveselskapet fleire stemmer og stemte på Högern. I Storbritannia heilt fram til 1940-talet hadde fleire stemmerett i meir enn ein valkrins, delvis basert på eigedomsrett, men òg på grunn av utdaning: Personar med utdaning frå University of Oxford kunne stemma også i Oxford, sjølv om dei etter studietida hadde busett seg andre stader, og hadde stemmerett der.

Dette viser at folkestyret har vore, og er, i utvikling – ikkje minst når det gjeld grunnlaget for, synet på og definisjonen av kven som skal kunna stemma.

I den vestlege verda har utgangspunktet for den demokratiske utviklinga vore forskjellig, jf. ulike system, ulike reglar og ulike oppfatningar i t.d. Noreg, Sverige og Storbritannia. Så har ulikskapen jamna seg ut over tid – demokratia har vorte meir like.

I ein debatt som denne vil det òg vera interessant å nemna nokre internasjonale aspekt. Enkelte land har gått vidare – iallfall når det gjeld stemmerettsalder. Iran er truleg det mest radikale landet i så måte. Der har jamvel 15-åringar stemmerett. I Brasil, på Cuba og i Nicaragua er stemmerettsalderen 16 år, medan Indonesia, Sør-Korea og Sudan har vedteke og innført stemmerettsalder frå og med 17 år. På sett og vis er dette litt spesielt. Ifølgje FNs barnekonvensjon er alle under 18 år å rekna for og som barn, dvs. at dei nemnde landa har utvida folkestyret frå å gjelda for vaksne og til barn. Barn får rett til å ta ansvar på høgt nivå. I Brasil har dei både rett og plikt, for der er valdeltaking obligatorisk.

Det er rett det som SV er inne på i sitt forslag, at vi finn liknande tendensar òg i Tyskland. Sidan 1996 har fem tyske delstatar senka stemmerettsalderen til 16 år ved kommuneval. Det er Hessen, Mecklenburg-Vorpommern, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen-Anhalt og Schleswig-Holstein. Det har vore forska litt på konsekvensane av desse endringane. Eitt funn er at aldersgruppa 16–18 år har ei høgare valdeltaking enn andre aldersgrupper heilt opp til 45 år. Med andre ord: Senka stemmerettsalder kan medverka til både demokratisk mobilisering og læring. Det er likevel for tidleg å seia noko handfast om dei langsiktige konsekvensane av desse reformene.

Forslaget om å senka stemmerettsalderen ytterlegare også i Noreg kan sjåast på som eit naturleg framhald av den utvidinga av folkestyret som har gått føre seg sidan 1814. Forslagsstillarane fører til torgs gode argument. Det er uråd å seia – kategorisk – at dagens 18-årsgrense alltid skal markera den nedre yttergrensa for kven som skal ha lov til å stemma ved val. Senterpartiet har derimot programfesta at 18-årsgrensa framleis skal gjelda. Vi kjem difor til å stemma imot forslaget. Eit argument for oss er den norske praksisen med å sidestilla stemmerettsalderen med alderen når ein vert både myndig og gamal nok til å aksla folkevalde verv. Ei anna innvending er denne: Det bør ta tid å verta vaksen. Det er viktig å hegna om barndom og ungdomstid – alt til si tid. Ikkje alle, kanskje særskilt ikkje dei minste og yngste, bør verta kalla til innsats, ansvar og folkestyre før dei har mogna, funne si form, så å seia har vorte det Aristoteles kalla «zoon politikon» – politisk menneske. Senterpartiet held altså på dagens grense.

Lat meg til slutt leggja til: Representanten Heikki Holmås gav som ei grunngjeving for framlegget at det er viktig å stimulera til innsats og til engasjement i samfunnsspørsmål. Vi er veldig einige i at det er ei viktig utfordring. Men det er ikkje avhengig av stemmerettsalder. Det er faktisk avhengig av at ein både i utdaningsinstitusjonar og i samfunnslivet elles tek den utfordringa meir på alvor, ikkje minst må dei av oss som høyrer til eit politisk parti, bidra til det.

Trine Skei Grande (V) [12:41:53]: Noen dager er det artigere å være venstrerepresentant i denne salen enn andre dager, ut fra den tradisjon vi faktisk forvalter. Jeg syns det er veldig artig i dag.

Jeg syns nesten det er litt morsomt å høre på argumentene mot dette forslaget. Jeg tror nok at det er mange venstremenn og venstrekvinner opp gjennom tidene som har stått her og argumentert for en utvidelse av stemmeretten – helt fra man kjempet for å senke stemmerettsalderen, stemmerett for kvinner og for at også folk uten eiendom skulle få stemmerett. Argumentene i dag er forbløffende like. Argumenter som «alt til sin tid» og om man er «moden nok» for dette finner vi helt tilbake til den tiden Frederikke Marie Qvam kjempet for dette, og alle de andre gangene dette har vært debattert.

Det vi diskuterer her, er faktisk Grunnloven. Hvis vi endrer Grunnloven, må vi endre en del andre lover for å få det til å henge sammen, men Grunnloven er basisen. Det å få et flertall for å endre Grunnloven er basisen også for å revidere de andre lovene.

Jeg syns det er litt underlig at man har én formalitetsgrunn for å gå mot dette forslaget, og det er koblingen mellom myndighetsalder og stemmerettsalder, for den koblingen opphørte faktisk allerede ved den lovendringen som ble foretatt i 1980. Jeg har stått på liste som 17-åring. Jeg har stemt som 17-åring fordi jeg er født sent på året. Koblingen mellom myndighetsalder og stemmerettsalder ble allerede brutt ved den siste lovendringen. Det er faktisk ingen konsekvens av det. Man kan faktisk stå på liste som 17-åring så lenge man fyller 18 år i løpet av året. Den koblingen har faktisk allerede opphørt.

Så er det slik at vi har aldersgrenser på mange ulike ting. Det som er interessant å diskutere, er hvilke aldersgrenser som bør henge sammen med stemmerettsalderen. I forslaget er det nevnt tre ting:

• Man må stå til ansvar for egne handlinger, man kan bli fengslet for kriminelle handlinger.

• Man kan velge det trossamfunn som man ønsker å være tilknyttet. Man kan melde seg ut av statskirken og inn i et annet trossamfunn.

• Så er det den seksuelle lavalder, men det syns kanskje ikke jeg er så viktig som forslagsstillerne syns.

Én ting som jeg syns er viktig, men som forslagsstillerne ikke har nevnt, er faktisk plikten til å betale skatt. Hvis man som 16-åring eller 17-åring har inntekt, må man betale skatt, man må levere ligning – man må altså betale en del til fellesskapet – men man har ikke noen som helst myndighet til å mene noen ting om hvorledes fellesskapet skal forvalte de pengene man bidrar med til fellesskapet.

Så til dette med kunnskapsnivå. Jeg har lyst til å komme med følgende sammenligning: Både jeg og representanten Inge Ryan er født og oppvokst i Namdalen, som er et distrikt med daler. I 1950–1960, ca., var det 20 elever i hvert kull som kom inn på Namdal gymnas – 20 elever i hvert kull i det daldistriktet. Det skulle være de 20 flinkeste i hvert kull som kom inn. Det var de dyktigste, de mest kunnskapsrike ungdommene i det kullet. I Namdalen går det i dag 1 116 elever på videregående skole. Hvis vi tar de 20 flinkeste på hvert kull av de 1 116 elevene, snakker vi om en dramatisk økning i kunnskapsnivå, en dramatisk økning i kunnskap om samfunnet rundt en, et dramatisk kunnskapsløft som hele nasjonen har vært med på i løpet av noen tiår.

Ofte blir det pekt på at ungdom ikke er nok politisk aktive. Det mener jeg er oss politikeres, politiske ungdomspartiers og skolens problem. For det første er vi preget av at forskerne og de som skriver om dette, tilhører en generasjon vi kaller 68-ere, som har en illusjon om at de var den politisk aktive ungdomsgenerasjonen, noe som – i all ærbødighet – er feil. 68-erne tilhører eliten av de få 20 som kom inn på videregående, og det er klart at hvis en tar så få som de hadde på sine universitetskull, og trekker ut de som er politisk aktive i dag, er nok ungdom i dag dramatisk mye mer politisk aktive, politisk engasjerte og politisk oppegående enn 68-erne – eller andre bilder en måtte ha på akkurat dette – var.

I en stor undersøkelse i Akershus for noen år siden om politisk aktivitet blant ungdom ble ungdommen spurt om hvorfor de ikke var medlem av et politisk ungdomsparti. Det vanligste svaret , det svaret de fleste gav i den spørreundersøkelse, var: Ingen har spurt meg. De fleste ungdommene i Akershus oppgav som hovedgrunn til ikke å være medlem av et politisk ungdomsparti at ingen hadde spurt dem. Det er et stort varsku til alle ungdomspolitiske partier.

Poenget mitt her er at kunnskapsnivået blant dagens ungdom er veldig mye høyere. Aktivitetsnivået deres er mye høyere. De er også tvunget til å ta veldig mange store valg mye tidligere i forhold til sitt eget liv enn hva ungdom har vært nødt til tidligere, der det gang på gang har vært mulighet for omvalg.

Så må jeg bare få kommentere to ting som er sagt i debatten. For det første framføres det som et argument at man ikke kan senke stemmerettsalderen til 16 år fordi vi da kanskje kan velge noen som er i en utdanningssituasjon. Til de stortingsrepresentantene som sa det, må jeg bare opplyse om at det er det veldig mange 18-åringer som også er. De aller fleste 18-åringer er i en utdanningssituasjon. Hver gang vi har valg, velger vi faktisk inn folk på Stortinget som er i en utdanningssituasjon, og en finner faktisk flere eksempler på folk som fortsetter å være i en utdanningssituasjon når de er på Stortinget. Det kan umulig være noe argument.

Så til det som jeg kanskje syns er det mest underlige argumentet. Det å bli valgt inn på Stortinget er ingen kunnskapstest. Det skal man være glad for. Det er ingen som foretar noen test av hvor mye stortingsrepresentantene kan før de kommer inn. Stortingsrepresentantene blir valgt på grunn av tillit – tillit hos velgerne, tillit i eget parti. Hvis du får den tilliten når du er såpass ung, fortjener du den virkelig. En skal ikke ha noen slik test for å bli valgt inn på Stortinget. Det er kun velgerne som velger hvem som skal bli valgt inn på Stortinget, ut fra om de har tillit til om folk er i stand til å gjøre en jobb for å representere de sakene de er opptatt av. Derfor er det ganske underlig å framføre som et argument at et stortingsvalg er en type kunnskapstest eller kunnskapskontroll, syns jeg.

Venstre var det første partiet som foreslo å senke stemmerettsalderen. Vi var ikke forslagsstiller her; det var litt begrenset hvor mange forslag vi fikk lagt inn i forrige periode – før vi ble litt større. Men vi vil gjerne være med på å støtte det grunnlovsforslaget som er fremmet av SV, slik Venstre alltid har vært med og støttet slike forslag de gangene det har vært viktig å utvide stemmeretten for å styrke demokratiet.

Inge Lønning (H) [12:50:11]: Det ligger i sakens natur at aldersgrenser aldri kan være prinsipielt begrunnet. Derfor kan de heller aldri være urokkelige. Enhver aldersgrense, uansett i hvilken retning den går, nedad eller oppad, vil være beheftet med et større eller mindre mål av tilfeldighet – selvsagt. Det dreier seg om: Tenk på et tall!

Når jeg for min del kommer til å stemme imot forslaget, er det fordi jeg synes begrunnelsen fra deres side som har fremsatt forslaget, er usedvanlig mangelfull.

Man viser som argument til at den kriminelle lavalder taler for å senke stemmerettsalderen. Det har jeg store problemer med å skjønne logikken i. Det er nok vesentlig lettere å skjønne logikken bak den grense som vi har i dag, nemlig at myndighetsalderen, som har en hel rekke med rettsvirkninger på mange områder, i Norge nå engang er 18 år. Valgbarhetsalderen er det også, og vil fortsette å være det – også om dette forslaget blir vedtatt. Der ville det ligge en åpenbar inkonsistens.

Men la meg minne om at det er ytterligere en reform som Stortinget vedtok for en del år tilbake, som taler imot valget 16 år. Det er at foreldre og foresatte etter norsk lov i dag mottar barnetrygd for sine barn inntil fylte 18 år. Det er selvfølgelig i seg selv ikke noe forferdelig tungt argument, men det er i hvert fall for meg svært umusikalsk hvis den lovgivende forsamling på den ene siden så demonstrativt definerer folk som barn frem til fylte 18 år, og i neste øyeblikk begynner å flytte stemmerettsalderen ned til 16 år.

Representanten Meltveit Kleppa hadde en sammenligning med andre land. Den sammenligningen viste et meget interessant forhold, nemlig at de landene som har strukket seg lengst i retning av å legge stemmerettsalderen lavt, er de land som vi i andre sammenhenger nødigst ønsker å sammenligne oss med når det gjelder politisk system. Jo nærmere vi kommer vår egen kulturtradisjon, den europeiske, desto vanskeligere er det å finne eksempler på at noen har funnet det naturlig å senke stemmerettsalderen et stykke ned i det som lovgivningen ellers definerer som grensen mellom barndom og voksen alder.

Når det gjelder definisjonen av begrepet «barn» og begrepet «voksen», finnes det selvfølgelig heller ikke veldig sterke prinsipielle begrunnelser. Man kan diskutere om det over tid har skjedd vesentlige endringer i samfunnets syn på hvor langstrakt barndommen skal være. Realiteten er vel at i den alminnelige oppfatning eksisterer det en diffus tredje kategori mellom barn og voksen, nemlig ungdom, men det er ikke pr. i dag nedfelt noe sted i norsk lovgivning. Jeg stusser veldig sterkt ved den argumentasjonen som føres i marken for å senke stemmerettsalderen til 16 år – at det skulle være et så glimrende pedagogisk virkemiddel, at det så å si skulle være en del av utdanningspolitikken å senke stemmerettsalderen. For det første vil argumentasjonen fort lede i retning av langt mer radikale standpunkter enn å stanse ved 16 år. Hvis det var poenget, kunne man begynne på et vesentlig tidligere tidspunkt med oppøvingen.

Men etter mitt skjønn må det for alle parter i denne sal være en langt viktigere problemstilling å spørre seg hvorfor bildet er slik som representanten Holmås viste til – at jo lenger ned i årsklassene man kommer med dagens stemmerettsalder, desto lavere er valgdeltagelsen. Det er ingen sannsynlighet som taler for at det ville forandre seg vesentlig om man flyttet den to år lenger ned. Før man doserer medisinen, må man ha stilt diagnosen. Hva er det som gjør at velgere under 30 år i dagens Norge bruker stemmeretten sin i langt mindre utstrekning enn velgere over 60 år?

Representanten Holmås gjorde ikke noe forsøk på å besvare det spørsmålet, og ingen av oss vet med sikkerhet hva svaret er. Men jeg har i hvert fall et forslag som jeg tror har sannsynligheten for seg. Det skyldes at de som i dag er fra 60 eller kanskje 50 år og oppover, er vokst opp i et samfunn hvor rettigheter ble forbundet med plikter, og hvor man var opplært til å tenke at den grunnleggende demokratiske rettighet vel ikke er en juridisk forpliktelse – vi ønsker ikke i Norge å innføre en juridisk plikt til å avgi stemme – men det innebærer en solid moralsk forpliktelse til å bruke retten. Barn og unge som vokser opp i dagens Norge, blir på en måte påført en atmosfære som lærer dem noe helt annet – nemlig at rettigheter har du gratis, og du kan selv velge og vrake blant dem, hvilke du finner det for godt å bruke, og hvilke du ikke finner det interessant å bruke. Hvis det er der problemet ligger, vil kanskje den pedagogiske utfordringen måtte møtes på en helt annen måte enn ved å begynne å manipulere med stemmerettsalderen, for da dreier det seg om en vesentlig større utfordring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV) [12:57:03]: Jeg vil bare få korrigere representanten Lønning: Jeg gjorde faktisk et forsøk på å forklare hva som er årsaken til at antallet som stemmer, er jevnt stigende. Dette er en trend vi har sett i valg etter valg. Det er få som stemmer i begynnelsen, dvs. rundt halvparten, og så stiger antallet gradvis framover. Jeg tror at det rett og slett handler om at man lærer å bruke stemmeretten. Det var ikke et pedagogisk virkemiddel, slik som representanten Lønning oppfattet det som, men en helt naturlig ting – nemlig at første gang man stemmer, vil mange være usikre. Man må kunne noe om det, man må lære noe om det, og etter hvert stiger antallet.

Jeg gjorde også et forsøk på å være prinsipiell og snu problemstillingen på hodet. Representanten Lønning gjorde ikke noe forsøk på å begrunne hvorfor han mener det han gjør. Han sa man må ha gode grunner for å senke stemmerettsalderen. Jeg sa det motsatte.

Til Inge Lønning er spørsmålet: Hvorfor mener Inge Lønning at mennesker her i landet som er 17 år, bør utelukkes fra det privilegium det er å få lov til å stemme? I samme slengen gjør jeg oppmerksom på at en av grunnlovsfedrene faktisk var 17 år da han deltok i forsamlingen på Eidsvoll.

Inge Lønning (H) [12:58:23]: Hvis jeg erindrer rett, var vedkommende grunnlovsfader fra Bergen – det stiller jo saken i et litt annet lys!

Til representanten Holmås: Det er mulig at han gjorde et forsøk, og at jeg bare bedømte forsøket som så dårlig at jeg ikke oppfattet det som et forsøk. Representanten Holmås overser nemlig i sitt resonnement et helt avgjørende poeng, nemlig at de som i dag er fra 60 år og oppover, er vokst opp under helt andre omstendigheter og i en helt annen kultursituasjon. De har ikke lært dette fra barnsben av gjennom en gradvis tilvenningsprosess. Hadde det vært de samme menneskene, dvs. hadde tiden stått stille, hadde representanten Holmås’ resonnement vært riktig. Men tiden står ikke stille, så jeg tror resonnementet er håpløst.

Når det gjelder forsøket på å snu problemstillingen, rammer det representanten Holmås’ eget resonnement midtskips. For hvorfor i all videste verden starter han ved 16 år? Hvorfor i all videste verden mener han ikke at 15-åringer også er modne nok? Det finnes eksempler på det også. Hvorfor ikke starte ved 14 år eller 13 år eller 12 år? Resonnementet vil bli nøyaktig det samme hele veien.

Heikki Holmås (SV) [12:59:41]: Jeg må korrigere representanten Lønning, for han sier at alle som er over 60 år har vokst opp i en helt annen tid, som gjør dem mer egnet til å forstå betydningen av rettigheter og plikter. Jeg vil bare si at læringskurven er ganske bratt: Blant dem som er 18–21 år, er det 55 pst. som stemmer ved stortingsvalg, blant dem som er 22–25 år, er det 63 pst., blant dem som er 26–29 år, er det 68 pst., og blant dem som er 30–39 år, er vi oppe i 76 pst. Man behøver altså ikke være 60 år for å være en del av denne kurven. Dette er en jevn kurve, noe som gjør at jeg tror at jeg har mer rett enn representanten Lønning når det gjelder det spørsmålet.

Jeg kan godt være med på å diskutere hvor langt ned vi skal flytte stemmerettsalderen. Jeg tror vi kan være enige om at 12-åringer ikke har en modenhet som gjør dem egnet til å stemme og å sette seg inn i norsk politikk, men jeg mener at 16-åringer har det. Jeg synes at Inge Lønning skylder 16-åringene å fortelle dem hvorfor han mener de ikke er modne nok til å stemme.

Presidenten: Presidenten minner om at en replikk skal være et spørsmål og ikke et innlegg.

Inge Lønning (H) [13:00:54]: Jeg ser ikke at den skyldighet som representanten Holmås påfører meg, eksisterer. Den er en fiktiv skyldighet basert på et vilkårlig valgt tall – 16 – som er nøyaktig like vilkårlig som et hvilket som helst annet tall i denne sammenheng. Det blir rett og slett å snu, som representanten Holmås selv sa, problemstillingen på hodet. I sin alminnelighet mener jeg at det er de som foreslår å endre Grunnloven, som har bevisbyrden, og ikke de som forsvarer den eksisterende lov. Det jeg påpekte i mitt innlegg, var at jeg ikke synes forslagsstillerne er i nærheten av å innfri den bevisbyrden på en overbevisende måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV) [13:01:57]: I likhet med andre grunnlovsforslag ser det ikke ut som at dette får flertall. Det må man akseptere, men samtidig er det sunt med en god debatt. Jeg syns både representanten Heikki Holmås og representanten Trine Skei Grande har argumentert veldig godt for hvorfor dette er et godt forslag. Sjøl om det ikke får flertall, tror jeg det er med på å modne hele saken. Jeg håper at man har kommet et steg i riktig retning til neste gang det fremmes.

Jeg har lest litt historie, jeg også, på langt nær så mye som representanten Lønning, men jeg har i hvert fall fått med meg at Høyre stort sett har gått imot de fleste endringene i samfunnet. Det ligger vel kanskje i et konservativt partis natur at man var mot uføretrygd da den ble innført, og alderstrygd da den ble innført, osv., men det er greit at man har noen motkrefter å bryne seg på når man skal argumentere for hvorfor man skal få igjennom sitt syn. Heldigvis finnes det også andre partier enn Høyre som vi kan alliere oss med i Stortinget i denne saken.

Det aller viktigste for meg er hva vi skal gjøre med at færre og færre bruker stemmeretten. Altså: Det er et demokratisk problem, og hva skal vi gjøre med det? Det er mye man kan gjøre med det, men det er ingen tvil om at én av de tingene er å få ungdommen tidligere ansvarliggjort og bevisstgjort i forhold til at de får lov til å gå og stemme. Det er ett viktig grep, for at vi skal ta vare på demokratiet vårt gjennom at folk går til urnene og stemmer når det er stortingsvalg og kommunevalg.

Når det gjelder kunnskapsnivået, har jeg hatt gleden av å jobbe med aldersgruppen rundt 16 år og er veldig enig i at kunnskapsnivået blant dem er høyt. Jeg har også, som ordfører og ellers som politiker, hatt gleden av å besøke mange sykehjem der man har stemmerett. Hvis man sammenlikner kunnskapsnivået hos pasientene på et sykehjem med kunnskapsnivået hos 16-åringer, er det ikke alltid at 16-åringene taper i forhold til det. Hvis vi skal diskutere kunnskapsnivå, tror jeg at vi er på en litt farlig vei hvis det går ut på å definere det kun ut ifra alder. Vi har ikke kunnskapstester for hvem som kan stemme ved valg, og jeg tror at 16-åringer i all hovedsak er modne for det, men de er kanskje ikke så motiverte, så her er det en jobb vi må gjøre, vi som er opptatt av at denne gruppen skal bruke stemmeretten.

I dag har de aller fleste i denne gruppen plass i videregående skole. Jeg tror at det vil være positivt for demokratiet at man får inn som en del av undervisningen at man skal bruke stemmeretten sin, at man benytter seg av den mens man går der.

Trine Skei Grande (V) [13:05:03]: Det er to ting jeg har lyst til å kommentere. Jeg kunne sagt veldig mye om det å bruke stemmeretten sin. Jeg tror det er veldig mye som kan gjøres, og jeg tror at når folk føler at ting rundt dem som er viktige for dem, blir truet, bruker de stemmeretten sin.

Det var representanten Inge Lønnings argument at man ikke kunne senke stemmeretten, for da fikk man barnetrygd. Da blir jeg litt forundret. Da lurer jeg på om det er ordet «trygd» eller ordet «barn», som fører til at Lønning mener at det ikke går an. Er det slik at man har gått tilbake til noen gamle Høyre-standpunkt om at hvis man får støtte fra det offentlige, kan man ikke ha stemmerett? Det er ganske mange som har stemmerett, og som får forskjellig støtte fra det offentlige.

I forhold til begrepet «barn», vil jeg nok si at det er en levning som har blitt med i en utvidelse av en ordning som begynte med barn. Disse begrepene blir nok av og til brukt politisk, men det jeg er mest forundret over her er at man i en grunnlovsdebatt, som skal være en prinsipiell debatt om Grunnloven, drar inn andre lover, som jeg mener logisk må endres som følge av en grunnlovsendring. Men at man drar inn at begrepet «barnetrygd», som har blitt hengende ved som navn på en støtteordning som har blitt utvidet til også å gjelde ungdom, syns jeg kanskje var et veldig dårlig argument.

Så må jeg også komme med en liten kommentar til det som ble framført om rettigheter og plikter. Det er nettopp et av mine hovedpoeng at de viktige store pliktene man har i samfunnet, blir man faktisk tildelt som 16- og 17-åring. Man blir tildelt plikten å betale skatt og levere inn sjølmelding, man kan bli straffet for sine gjerninger, ja, man er så ansvarlig for sine gjerninger at man kan settes i fengsel for dem, og man har også rett til å velge hvilket trossamfunn man vil tilhøre. Men hvilken partiliste man skal legge i urnen, det er noe som er mye vanskeligere. Man må kunne og vite mye mer før man kan gjøre det, enn før man bestemmer seg for hvilket trossamfunn man skal tilhøre, og som for meg personlig faktisk var en mye vanskeligere og mer dyptgripende avgjørelse enn om hvilket parti jeg skulle betale medlemskontingent til. Der mener jeg at det er en glipp mellom rettigheter og plikter. Den glippen er der faktisk i dag. Man kan vise til inkonsistens med tanke på det som representanten Solholm drog fram tidligere, om at man faktisk skal kunne sitte og bestemme hvem som skal ha skjenkebevilling for en drikk som man sjøl ikke har mulighet til å bli skjenket. Det har man allerede, så slike usammenhenger når det gjelder rettigheter og plikter, finner man også i dag med hensyn til det å være folkevalgt og ha makt over ting.

Vi blir tydeligvis nedstemt i dag, men jeg som har historie og statsvitenskap i bunnen, syns at det er veldig mange argumenter her som ligner utrolig mye på argumenter i veldig mange andre saker som Venstre har vært med og kjempet for i dette huset. De siste tilførslene på dette området har ikke akkurat svekket det inntrykket.

Inge Lønning (H) [13:08:59]: Jeg skal motstå fristelsen til å ta opp en debatt med representanten Ryan om nyere norsk politisk historie og Høyres politiske historie, både i sin alminnelighet og i særdeleshet. Jeg vil nøye meg med å konstatere at det bekreftet det representanten selv sa, nemlig at han har et betydelig forbedringspotensial når det gjelder historisk kunnskap.

Til representanten Skei Grande: Hun hørte feil. Jeg viste ikke til at man mottar barnetrygd frem til 18 år. Jeg viste til at de foresatte, altså de som sitter med forsørgelsesansvaret etter norsk lov, mottar barnetrygd for sine barn frem til fylte 18 år. Det har selvfølgelig ikke noe med terminologiske spørsmål å gjøre. Man kommer ingen vei med å innføre kategorien ungdom som en udefinert kategori mellom det loven definerer som barn, og det loven definerer som voksen.

Vi må vel alle sammen forholde oss til det faktum at all norsk lovgivning frem til denne dag baserer seg på et skille mellom barn og voksne, og så kan man føre diskusjoner om hvor det skillet bør gå. Den diskusjonen er jeg fullt villig til å delta i, men jeg må jo få lov til å minne representanten Skei Grande om at det er forslagsstillerne som har ført denne argumentasjonen med henvisning til andre lovbestemmelser, i dette tilfellet den kriminelle lavalder, og de bruker det, så vidt jeg kan se, som det mest substansielle argument for forslaget om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Da må det jo være tillatt for dem som er skeptiske til forslaget og begrunnelsen, å vise til at det finnes andre og mer nærliggende lovbestemmelser, mer beslektet med stemmerettsalderen, f.eks. valgbarhetsalderen, som det er langt mer relevant å tillegge vekt når man skal foreta en eventuell grunnlovsendring, enn akkurat henvisningen til straffbarhet og kriminalitetslovgivningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.