Ola T. Lånke (KrF) [14:47:49] (ordfører for saken): Det er nå mer enn 50 år siden de første små bevilgningene ble gitt i utviklingshjelp. Men før den tid har nordmenn lange tradisjoner for å gi frivillig økonomisk hjelp til nødlidende i fattige land gjennom ulike organisasjoner og misjon. Mye av dette var også utviklingshjelp, ved satsing på utdanning og bedre helse.

FN-målsettingene som ble fastsatt ved tusenårsskiftet, er en milepæl i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Verdenslederne har i fellesskap forpliktet seg til å arbeide for å realisere de åtte målene for å fremme utvikling og bekjempe fattigdom. Et av målene i erklæringen er å fremme likestilling og styrke kvinners stilling. For å nå dette målet er det særlig satt fokus på likestilling i utdanningssammenheng og andel kvinner i politiske beslutningsprosesser.

Flertallet av verdens fattigste er kvinner og deres barn. Kvinner og likestilling er en integrert del også av de øvrige tusenårsmålene.

I foreliggende sak har Riksrevisjonen vurdert i hvilken grad Utenriksdepartementet og NORAD har integrert likestilling i bistanden til Uganda og Nicaragua. 20 ulike prosjekter i de to landene er gjennomgått, 13 i Nicaragua og syv i Uganda. Undersøkelsen ser på i hvilken grad tiltakene er planlagt, gjennomført og avsluttet i samsvar med strategier og planlagte mål for likestilling i den norske bistanden.

Riksrevisjonens undersøkelse påviser svakheter når det gjelder hvordan likestilling integreres i planleggingsfasen, mangel på dokumentasjon av integreringen i alle faser, og i flere tilfeller mangel på omtale i avslutningsdokumentasjonen. Samtidig er det positivt å ta med seg at man for alle de 13 tiltakene som er avsluttet, kan vise til at det er oppnådd resultater når det gjelder kvinner og likestilling.

Det fremgår av dokumentet at Utenriksdepartementet er klar over at det er rom for forbedringer.

Noe av det viktigste med den typen gjennomgang Riksrevisjonen har gjort, er læringseffekten og oppfølgingen av rapporten i den sammenheng. Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementet ville bruke rapporten som innspill i utarbeidelsen av den nye handlingsplanen for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid.

Komiteen har under arbeidet med denne saken besøkt noen av de prosjektene som har vært undersøkt i Uganda. Det gjelder institusjonsutvikling ved Makerere-universitetet, mikrofinanstiltak gjennom PRIDE og budsjettstøtte. Komiteen hadde også møte med Riksrevisjonen i Uganda. Besøket gav et positivt inntrykk av prosjektene. Det gav et innblikk i hvor viktig det er å satse på kvinners utvikling for at det skal skje utvikling i landet som helhet.

Besøket gav samtidig grunn til enkelte refleksjoner som kan være nyttige å ha med seg videre. For å oppnå målene er det f.eks. ikke bare norske myndigheter og den enkelte bistandsarbeiders innsats som er avgjørende. Den generelle utviklingen i mottakslandet og dette landets myndigheters interesse for arbeidet med kvinne- og likestillingsspørsmål vil også være av stor betydning. Myndighetene i det enkelte land må selv ville noe, de må selv ville satse på kvinner og likestilling. De må gi kvinnene mulighet til utdanning og utvikling og til deltakelse i de styrende organer. Godt styresett, demokratiutvikling, respekt for menneskerettighetene og kamp mot korrupsjon er også viktig i denne sammenheng.

Komiteen besøkte bl.a. en bedrift som hadde fått mikrokredittstøtte gjennom PRIDE, som hadde gitt levebrød til den kvinnelige gründeren og flere andre. Positivt ja, men samtidig var det en bedrift hvor de pustet inn melstøvet uten noen beskyttelse, og hvor råvarene lå i hauger sammen med sykkelhjul og annet. Sett med norske øyne var det en bedrift som ville fått problemer med godkjenning. Men antakelig er den et eksempel på at vi ikke med én gang kan stille norske krav til alle virksomheter, hvis fattige land skal få sin utvikling. Hos oss har jo også dette tatt årtier.

Samtidig er det viktig at en i utviklingsarbeidet legger vekt på å utvikle kunnskap om grunnleggende krav til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet i virksomhetene som skapes, særlig der det tas sikte på eksportrettet, robust og bærekraftig næringsutvikling.

Økt satsing på kvinner i bistandsarbeidet er viktig for å nå målsettingene om å bekjempe fattigdommen. Utdanning er en hovedsak i denne sammenheng. Fra Kristelig Folkepartis side er vi bekymret over at Regjeringen ikke lenger har utdanning som et av de prioriterte satsingsområdene innen bistanden. Vi håper dette blir rettet opp, og at Regjeringen i årene framover vil øke satsingen på utdanning, som er en nøkkel til utvikling og likestilling.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.