Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin S. Woldseth (FrP) [21:43:00]: (ordfører for saken): Det har vært en hektisk, men svært lærerik oppgave å få være saksordfører for Veiviseren – For det norske filmløftet. Jeg vil takke komiteen for et svært konstruktivt samarbeid for å greie å få denne stortingsmeldingen i havn før sommeren.

Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk, ikke bare fordi vi her kan møte alt fra musikk, levende bilder, dans og ikke minst litteratur, formidlet ut til et bredt publikum over hele landet, men fordi film når ut til begge kjønn i alle aldre, enten gjennom kinolerretet eller gjennom tv-ruten. Filmen engasjerer, involverer og får oss til både å le og gråte. Derfor er norsk filmpolitikk svært viktig, og det fundamentet som legges i dag, får betydning for svært mange mennesker.

Komiteen slutter seg i hovedsak til de mål Regjeringen har satt seg, og ser nødvendigheten av en opprydding og effektivisering gjennom samling av flere enheter til det som etter hvert skal bli det nye filminstituttet.

Det er store mål i filmmeldingen. Man ønsker seg minst 25 langfilmer i året, økt talentutvikling, sterke produksjonsmiljøer og en økonomisk solid bransje. Man ønsker seg 25 pst. markedsandel for norske filmer, og eksport av norsk film og tv-drama skal dobles. Man ønsker seg kultur og mangfold og en filmkultur for alle.

Dette er ikke småtteri, men det er ikke vanskelig å slutte seg til det. Vi ønsker alle at filmbransjen skal fortsette å vokse og være en berikelse for oss alle. Men det er allikevel slik at opposisjonen og regjeringspartiene går i hver sin retning når det gjelder enkelte av forslagene som er kommet.

Jeg har kort tid, og i stedet for å bruke tiden på det vi er skjønt enige om, synes jeg det er viktig å få fram uenighetene.

Det er ikke vanskelig å se av merknadene at det kommer fram en blokkdeling, der regjeringspartiene – eller flertallet i komiteen – står på den ene siden og opposisjonen på den andre. Dette er i grunnen litt overraskende, særlig med tanke på hvordan dette artet seg i forrige periode, da de nåværende regjeringspartiene og Fremskrittspartiet med flertall fikk gjennom ulike elementer av den filmpolitikken som faktisk er i dag. Men det ser ut som om det skjer noe med en når en havner i regjeringskvartalet. Forslag man tidligere fremmet, går man fra, og selv om jeg er sikker på at Regjeringen har gode intensjoner med alle sine forslag, har man åpenbart glemt å lytte både til bransje og til brukere. Derfor vil jeg bruke resten av tiden jeg har, til å fokusere på de temaene hvor vi, enten sammen med resten av opposisjonen eller alene, er uenige med Regjeringen i deres nye politikk.

For det første er vi svært skeptiske til at svært mye makt nå skal samles i ett rike – det nye filminstituttet – med mindre man har tenkt å opprette råd og utvalg hvor både bransje og brukere er delaktige i den prosessen som nå vil finne sted.

Men det som gjør meg svært betenkt, er at man nå politisk skal styre virkemidlene innenfor filmbransjen. Hvor ble det av et fritt kulturliv, som jeg synes vi har hørt fra alle regjeringspartiene i tidligere debatter?

Hvis ikke det nye instituttet kan greie å fordele tilskuddene til de ulike sjangrene, som jo sitter på en masse kompetanse, da blir jeg bekymret. Hvis statsråden tror han vil greie det bedre, ja da har statsråden langt bedre innsikt i dette enn jeg først var klar over.

Det kommer mer, for, som om ikke det nye instituttet er stort nok, så vil man også innlemme Den norske filmkommisjonen, som er den eneste nasjonale filminstitusjonen utenfor Oslo, i instituttet. Dette sender ikke bare underlige signaler utover i landet, men også til det nettverket som Den norske filmkommisjonen skal nå, nemlig utenlandske produsenter, som man ønsker skal komme til Norge. Svært mange av de utenlandske produsentene vil nok være litt skeptiske til at staten i så stor grad legger føringer for den frie kunst. Den norske filmkommisjonen bør være en selvstendig enhet og på en måte frikoblet fra det statlige instituttet. Det er greit med sentralisering, men ikke alt trenger å ligge i Oslo. Faktisk er det vel neppe et bedre sted å selge locations til utlandet fra enn Bergen. Derfor har vi fremmet forslag om at Den norske filmkommisjonen blir der den er, og at den bør bli fristilt instituttet.

Så til den regionale satsingen. I filmmeldingen står det veldig fint, som vi alle er enig i, at hele landet skal tas i bruk. Når Regjeringen like fullt finner det nødvendig å sette begrensninger på filmfondene, slik at de ikke kan investere i langfilm støttet av staten og ikke kan bruke investeringsmidlene slik de vil, bidrar dette til å begrense bevegelsesfriheten og investeringsfriheten til de regionale filmfondene. Også her skal staten ha en finger med i spillet. Alle støtter selvsagt at vi skal ta hele landet i bruk, og at vi skal bygge opp kompetanse rundt omkring i regionene, som kan være et springbrett for f.eks. nye talenter, men investorer vil like mye som fondene selv også ha avkastning av sine investeringer, og det er vel neppe noen tvil om at det i all hovedsak er langfilmer som gir avkastning. Det kan sås tvil om filmfondene noen gang vil virke etter intensjonene som lå til grunn, og det kan nok dukke opp spørsmål om de som har lagt penger inn i fondene, ser for seg at dette er noe de vil fortsette å være med på. Mange vil stille seg spørsmålet om dette gradvis og litt skjult er en måte å la makten forbli i Oslo på – noe som etter Fremskrittspartiets syn er svært leit. Derfor fremmer vi forslag om at Regjeringen ikke må legge slike begrensninger på de regionale filmfondene, men la dem få leve fritt og bruke sine midler slik de selv ønsker. Og la meg presisere: Det er svært kompetente personer som forvalter disse fondene.

Det tredje mindretallsforslaget som ligger i innstillingen, er forslaget om at Regjeringen før den tar noen avgjørelse om hvor arkiv og restaurering av film skal finne sted, faktisk utreder hvorvidt det lar seg gjennomføre. Som det går fram av brevet fra statsråden datert 29. mai 2007, er han av den oppfatning at restaurering og arkivering skal samles i Nasjonalbiblioteket. Det som forundrer meg, er at statsråden ikke tar inn over seg at mye av det filmarkivet som finnes i dag, faktisk er donert. Hva med disse donasjonene? De vil ikke lenger være etter forutsetningen til dem som donerte, og kanskje vil med dette verdifullt materiale gå tapt. En donasjon kan vel trekkes tilbake, antar jeg.

Et annet problem er at det er en vesensforskjell på den type film Nasjonalbiblioteket arkiverer, og spillefilm. De sistnevnte krever både avansert utstyr, lagring og ikke minst kompetanse. Derfor fremmer vi forslag om at man må komme tilbake til Stortinget med en nasjonal forvaltningsplan for filmarkivet, slik at vi kan være sikre på at verdifullt materiale ikke går tapt.

Dette er tre forslag som opposisjonen står mer eller mindre samlet bak. Til slutt vil jeg fokusere på et par punkter som Fremskrittspartiet står alene om.

Det første jeg vil ta opp, gjelder eksport og profilering av norsk film i utlandet. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at i den grad staten skal bidra til kulturell profilering av norsk film i utlandet, må det være gjennom annet enn at man faktisk betaler f.eks. utenlandske distributører for å vise dem. Det må være mer hensiktsmessig, i den grad man ønsker å bruke norsk film for å markedsføre Norge, å faktisk bruke Innovasjon Norges eller UDs kompetanse her. Fremskrittspartiet venter på den varslede handlingsplanen for kultur og næring, hvor dette helt klart burde være en faktor.

Så til innkjøpsordningene for norsk film. Fremskrittspartiet kan ikke forstå at det ikke virker konkurransevridende hvis folkebibliotekene får en innkjøpsordning for norsk film på lik linje med litteratur og musikk. Det finnes allerede en bransje som står for både salg og utleie av film, som helt klart vil få problemer hvis man innfører en innkjøpsordning for film.

Fremskrittspartiet har sett at Regjeringen har en ambisjon om at innen 2010 skal andelen kvinner i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon være minst 40 pst., og at særlige virkemidler skal tas i bruk for at dette skal oppnås. Dette kan ikke Fremskrittspartiet støtte, dels fordi det bare er tre år igjen til 2010, og det betyr at man vil få det veldig travelt. I tillegg kan man lese i meldingen at man skal bruke sanksjonsmidler i tildelingen av f.eks. pakketilskudd, hvis dette målet ikke nås. Vi har ikke tro på at å svinge pisken over en fri og uavhengig filmbransje vil være en gunstig løsning, eller at man oppnår det målet man har satt seg, ved straffetiltak.

Jeg vil avslutningsvis oppsummere på denne måten: Det er mye bra og mange gode intensjoner, både for barn og unge, og for oss som kinogjengere og for bransjen som sådan. Men jeg er bekymret for maktkonsentrasjonen og hierarkiet. Jeg er bekymret for at man trekker all kompetanse til Oslo, at talentene ikke får muligheten til å prøve seg regionalt, slik at vi mister en del av dem ut av Norge, og at dette vil gå ut over en bransje som er i vekst, og som blomstrer.

Som Marc Chagall sa: «Det er veivisernes skjebne at de ikke kan følge fremskrittet». Vi får håpe at enkelte deler av denne veiviseren lider samme skjebne som den Chagall skisserte for oss.

Jeg tar hermed opp de tre forslagene som vi har fremmet.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:54:18]: Stortingsmelding nr. 22, Veiviseren, bærer bud om en ny offensiv for norsk film. Det er en melding som synliggjør og viderefører den styrkinga av filmfeltet som denne regjeringa har stått for fra første dag. Meldinga peker framover mot ei ytterligere styrking gjennom å definere viktige filmpolitiske mål, bl.a. disse:

• produksjon av minst 25 langfilmer i året

• et sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle ledd

• en økonomisk solid bransje gjennom målrettede tilskuddsordninger, økte private investeringer og økte markedsinntekter

• et mangfold i uttrykksform, produksjonskostnad og målgrupper, basert på sterke filmmiljøer i alle deler av landet

• minst 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner innen 2010

• sikre den norske filmarven og gjøre den tilgjengelig på alle plattformer

• sikre et bredt filmtilbud i fjernsyn, biblioteker og digitale kinoer over hele landet

• styrke filmens posisjon blant barn og unge som filmpublikum og filmskapere

Hovedprinsippene for en oppgavefordeling mellom staten og bransjen føres videre og klargjøres ytterligere i den framlagte filmmeldinga. Gjennom noen viktige grep ivaretas den overordnede filmpolitikken av regjering og storting, mens det kunstneriske innholdet i filmproduksjonen defineres ut fra et filmfaglig skjønn.

Et viktig redskap for en god nasjonal filmpolitikk er det nye filminstituttet som foreslås opprettet, og som skal ivareta de nåværende oppgavene til Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk Filmutvikling. En slik samlet virksomhet ble også foreslått i Einarsson-utvalgets rapport, og de høringsinstansene som har uttalt seg, har vært positive til forslaget. Målet med en slik organisering må være at de ulike oppgavene på filmområdet kan ses i sammenheng, samtidig som de enkelte enhetene i instituttet har klart definerte ansvarsområder.

Det er likevel ikke til å underslå at mange har uttrykt bekymring for at et slikt stort filminstitutt kan bety en for stor maktkonsentrasjon innen norsk film. Det er ei bekymring jeg forstår. Derfor er det bra at både filmmeldinga, høringsuttalelser og en samlet komite har fokus på nettopp denne problemstillinga. Det kan i så måte være relevant å vise til rapporten «Rekruttering til norsk filmproduksjon» som på initiativ fra bl.a. Norsk filmfond ble utarbeidet av ACNielsen i august 2006. Denne rapporten konkluderte med at filmbransjen slik den er i dag, ikke er åpen og inkluderende nok for nye talenter, og at maktforholdene innen bransjen kan synes uklare. Både filmmeldinga og flere høringsinstanser foreslår i den forbindelse ulike tiltak for det nye filminstituttet for å bøte på dette – noe komiteens flertall har sluttet seg til:

• klare grenseflater mellom de ulike enhetene i instituttet, slik at de kan operere ut fra definerte virkeområder

• en tydelig politisk styring med fordelinga av midler til de ulike enhetene

• et bredt sammensatt styre, som for øvrig bør ha god regional representasjon

• bransjeråd med bred representasjon

• sterke filmregioner

Vi tror at dette kan balansere ønsket om desentralisering og demokratisering av filmfeltet med nødvendigheten av strukturer som både ivaretar en rasjonell, samordnet drift og filmfeltets autonomi på det kunstneriske plan.

Jeg er hjertens enig i det som står i filmmeldinga, at det nå trengs en helhetlig strategi for de regionale filmmiljøene. Meldinga understreker at filmskaping og filmutvikling i regionene må ses på som en viktig og naturlig del av den nasjonale filmsatsinga. Kunnskapen om det audiovisuelle feltet, og evnen til å uttrykke seg gjennom billedmediet, er i vår tid blitt tilgjengelig for stadig flere mennesker, uansett bosted. Det er ikke sånn lenger at filmkompetanse innehas kun av en liten elite. Barn og unge i dag behersker teknologien og det kunstneriske uttrykket som audiovisuelle medier gir rom for. Det blir stadig flere profesjonelle filmarbeidere, og de kommer fra hele landet. Og mange ønsker å bo og arbeide der de kommer fra.

Derfor er det gledelig at filmmeldinga beskriver en sterkere satsing på de regionale filmmiljøene. Filmsentrene får ansvar for større deler av verdikjeden med kompetanseutvikling for flere grupper og tilskuddsordninger for kort- og dokumentarfilm. Det er også flott at meldinga tar til orde for at staten vil søke å gå inn med midler i de regionale fondene, forutsatt at fondene selv klarer å skaffe til veie minst samme beløp. Samtidig har man tatt vekk regelen som gjaldt under forrige regjering, at de statlige midlene ikke kunne brukes til spillefilm. Fra nå av kan de regionale fondene gå inn i alle formater – både med statlige og regionale midler.

Jeg har merket meg at enkelte har uttrykt bekymring for at de statlige midlene i de regionale fondene har en avgrensing mot Norsk filmfond, dvs. at de regionale fondene ikke kan benytte sine statlige midler til å toppfinansiere filmprosjekter som har fått finansiering fra det sentrale fondet. Jeg er overbevist om at den bekymringa er ubegrunnet. Jeg tror vi vil kunne få gode synergier mellom statlige midler i regionale fond og Norsk filmfond, bl.a. ved at de regionale fondene kan bruke sine statsmidler til å utvikle gode regionale prosjekter, som da ved et seinere høve kan søke produksjonsstøtte fra Norsk filmfond. Dessuten er disse midlene, sammen med regionalt anskaffet kapital, viktige for å tiltrekke seg internasjonale filmproduksjoner – ja, her har faktisk regionene et stort fortrinn.

Det er viktig å internasjonalisere norsk film. Ved samarbeid på tvers av nasjonsgrenser kan man både bygge kompetanse og utveksle kunnskap. Og god hjelp vil man ha av den nyoppretta incentivordninga for film, som gir utenlandske produsenter 15 pst. rabatt på det beløp produksjonen legger igjen på norsk location. Og så er det sånn at med statlige midler i regionale fond har man mulighet til å få fram andre historier, få andre livsskjebner framstilt på film enn det Norsk filmfonds konsulenter velger ut. Jeg har på alle måter tru på konsulentenes faglige bakgrunn og skjønn, men jeg er overbevist om at det er klokt å slippe til flere blikk på hva slags fortellinger som kan formidles på film. Det kan gi oss større mangfold og bedre filmer. Det kan vi få til nå med både statlige og regionale midler i de regionale fondene, midler som altså nå kan rettes inn på alle formater, også langfilm.

Så vil jeg særlig nevne betydninga av de regionalt anskaffa midlene i fondene, som jo ikke minst vil kunne spille sammen med f.eks. det nasjonale filmfondet og bidra til den dynamikken filmfeltet trenger. Det er jo dette som er investeringskapital. Da blir det viktig å se til at vi får inn i disse fondene en type offentlig og privat risikokapital, næringskapital, som så kan investeres i filmprosjektene. Jeg vil i så måte nevne Regjeringas handlingsplan for kultur og næring som kommer. Uten å forskuttere hva den planen vil inneholde, så er det ikke usannsynlig at man her vi holde fram film som en svært viktig kulturnæring.

Jeg har i den forbindelse en strålende historie fra nord som jeg har fortalt mange ganger før, men jeg gjentar den gjerne på en dag som denne. I 2006 omsatte FilmCamp Målselv i Troms – som både har fond og infrastruktur for film – for totalt 126 mill. kr gjennom innspilling av norske og utenlandske filmer på campen og i regionen for øvrig. FilmCamp investerte 9 mill. regionale kroner i disse produksjonene, og den målbare avkastninga av aktiviteten i regionen var på over 36 mill. kr. Da har man ikke tatt med alle de unge filmskaperne som fikk jobb i forbindelse med produksjonen, og som på den måten fikk lønna arbeid og kunne videreutvikle sin filmkompetanse gjennom samarbeid med høgt profesjonelle og erfarne nasjonale og internasjonale filmskapere. Jeg er overbevist om at både campen, andre regionale fond og andre regioner har store muligheter til fullt ut å delta i realiseringa av det store filmløftet som er beskrevet i St.meld. nr. 22.

En viktig ordning for utenlandssamarbeid på filmfeltet er Norsk filmkommisjon, som har som hovedoppgave å legge til rette for utenlandske filmproduksjoner i Norge og formidle kontakt med relevante nasjonale aktører. Filmkommisjonen arbeider i skjæringspunktet mellom kultur og næring og har brei kontakt med både reiseliv og næringsliv for øvrig. Filmkommisjonen er i dag lokalisert i Bergen som egen stiftelse, men er nå foreslått organisert under det nye filminstituttet. Internasjonalt er det sånn at de enkelte lands filmkommisjoner har ulik organisering. Noen er frittstående, mens flertallet er underlagt ulike statlige etater eller bransjeorganisasjoner. Jeg trur det er viktig å slå fast at filmkommisjonens arbeid også med den foreslåtte organiseringa kan ha samme virkeområde og samme arbeidsmessige armslag som før. Så tenker jeg også at det kan være sånn at filmkommisjonen fortsatt skal kunne være lokalisert i Bergen, sjøl om den nå administrativt blir underlagt det nye filminstituttet.

Så vil jeg til slutt holde fram den offensive likestillingspolitikken som filmmeldinga legger opp til. Meldinga tar til orde for mange gode tiltak for å få flere kvinner på alle nivåer innen film, og det er en god ambisjon at innen 2010 skal det være minst 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner i norsk film. Både stipender, mentorordninger, talentutviklingsmidler og ulike deler av tilskuddsordningene blir nå innrettet på å nå likestillingsmålene. Liknende mål er nedfelt i andre lands filmpolitikk, bl.a. i Sverige, hvor målsettinga er 40 pst. kjønnsfordeling innen 2009. Det er komiteflertallets mening at kulturlivet generelt bør ha god kjønnsbalanse, slik at både kvinners og menns liv og historier blir reflektert og fortalt gjennom ulike kunstuttrykk.

St.meld. nr. 22 foreskriver et løft for filmen og for Norge som filmland. Den legger til rette for at det skal være gode filmmiljøer over hele landet. Den peiker på at film er en internasjonal kunstform, og den tar klare grep for å bringe norsk film ut i verden og filmverdenen hit til Norge.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [22:04:46]: Høyre støtter i alle hovedtrekk de målsettingene meldingen staker ut i forhold til filmpolitikken.

Som utredning betraktet er meldingen et godt grunnlag, ikke minst sett i sammenheng med Einarsson-rapporten, i forhold til det videre filmpolitiske arbeidet vi skal inn i.

Imidlertid er Høyre skeptisk til den politiske hovedkursen vi ser profilen av. I våre øyne handler dette om å nå målene gjennom sterkere statlig styring og et fastere offentlig grep om utviklingen i bransjen. Høyre vil her stake ut en annen vei der maktfordeling og mangfold er nøkkelord.

Filmmiljøet i Norge er ikke stort som bransje betraktet. Dette, sammen med det faktum at statlige tilskudd over tid vil være den viktigste inntektskilden, gjør at det er ekstra viktig at man minimaliserer den sentraliserende virkning de statlige midlene representerer. Makter man ikke det, vil man få et mindre dynamisk og skapekraftig filmmiljø i vårt land. Privat finansiering er selvsagt her en del av bildet. Høyre vil være opptatt av å legge til rette for økt privat finansieringsandel. Men det er langt frem til at dette kan bli så omfattende at det vil være noen reell motkraft til de offentlige midlene.

Når Regjeringen nå legger opp til å samle de største aktørene i Filmens Hus inn i det nye filminstituttet, følger de en lang linje i filmpolitikken der målsettingen har vært mer effektiv bruk av ressursene. Høyre støtter dette målet, men finner grunn til å rope et varsku når konsentrasjonen av kunnskap og penger etter hvert blir så stor at den nye institusjonen totalt vil dominere det norske filmlandskapet. Effektivisering er bra, men vi skal også huske på at det er rammebetingelsene for et kunstfag vi snakker om. Da må vi også sørge for at miljøet har den nødvendige indre dynamikk, at motsetninger finnes, og at alternativer har et rom å søke i.

Meldingens drøftelse av dette er etter Høyres oppfatning ikke problematiserende nok, og Regjeringens resept for hvordan maktkonsentrasjonen skal håndteres, ikke særlig lovende. Sterkere politisk styring, styrerepresentasjon og tette skott mellom avdelinger i det nye instituttet rokker ikke ved det forhold at lojalitetsbåndene vil gå til den samme institusjonen, og at aktørene rekrutteres fra miljøer som alle er rettet inn mot den samme pengebingen. Sterkere politisk styring er i tillegg et skritt i feil retning i forhold til det faglige fundamentet og ønsket om avstand.

Litt motvillig kan imidlertid Høyre være med på en sterkere samordning av virksomhetene i Filmens Hus. Dette fordrer imidlertid at man bevisst søker å bidra til sterke miljøer utenfor Oslo som kan bidra til det nasjonale mangfoldet en vital bransje trenger. Her er det det svikter. Tross mange fagre ord om sterke regionalt baserte miljøer tas det grep som reelt sett vil virke motsatt.

Det viktigste forholdet her er de begrensninger som legges på de regionale filmfondenes bruk av statlige midler på spillefilm. Dette vil true filmfondene og svekke den sentrale rollen disse er tiltenkt som produksjonsmessig ankerpunkt i de enkelte regionene.

Fylkeskommunenes deltakelse i disse fondene har i stor grad vært motivert ut fra en forretningsidé om at filmproduksjon i et samfunnsregnskap bringer med seg mer enn de investeringene og tilskuddene som kommer lokalt fra. Dette dreier seg om økonomiske bidrag gjennom kjøp av varer og tjenester. I tillegg dreier det seg også om markedsføring av stedene der kjente filmer spilles inn, altså et reiselivsperspektiv. Begge disse effektene er nært knyttet opp til spillefilm. Begrensningen her vil således sterkt utfordre de fylkeskommunale bidragene.

Ettersom deltakelse i norske filmer blir sterkt marginalisert, betyr det at fondene må legge om til nisjeproduksjon innenfor reklame og tv der dette ikke kombineres med spillefilm, eller til utenlandske produksjoner. Her finnes sikkert muligheter. Spørsmålet er bare om de fondene vi har, er robuste nok til å klare en slik omstilling. De er alle nystartede, har begrensede ressurser og i betydelig grad en kompetanse som er relatert nettopp til spillefilm.

Høyre mener man i meldingen her burde ha gått dypere inn i alternativer og redegjort for hvordan man kunne ha løst utfordringene med hensyn til begrensninger av den statlige andelen av en films totalkostnader.

Når det gjelder å satse på utenlandsk film, er de regionale fondene trolig for små til at de ut fra økonomiske forhold vil trekke til seg slike produksjoner i et særlig omfang. Her er den foreslåtte incentivordningen et positivt bidrag, men trolig for liten til at det vil ha nevneverdig effekt. Høyre hadde her foretrukket en avgiftsbasert refusjonsordning.

Viktig for det å få utenlandske produksjoner til Norge er også virksomheten til Norsk filmkommisjon i Bergen. Denne foreslås nå integrert i den nye virksomheten i Filmens Hus.

Jeg merker meg med interesse at representanten Knutsen tenker seg at filmkommisjonen fortsatt kan være i Bergen. Det er i så fall en interessant utvikling i den saken, men det rokker jo ikke ved at filmkommisjonen fortsatt vil være underlagt det store statlige organet.

Høyre merker seg at man her bryter med den linjen som normalt følges for filmkommisjonene rundt i verden, nemlig at disse skal drive med størst mulig integritet i forhold til den nasjonale filmindustrien. Utenlandske produsenter skal vite at kommisjonen opptrer på deres vegne, og at den ikke arbeider ut fra vikarierende motiver av noen art. Høyre mener derfor at den norske filmkommisjonen må fortsette som egen virksomhet og med fordel være lokalisert i Bergen. Flytting fra Bergen sammenholdt med de begrensninger som legges på FUZZ, fremstår som et anslag mot det miljøet i Norge som burde ha de beste forutsetninger for å bli en motsats til miljøet i Oslo. Det er synd at man her ikke trekker i riktig retning for miljøet i Bergen.

Ikke minst i lys av at man nå praktisk sett henviser de regionale fondene til å øke produksjonen for tv, burde man også sterkere signalisere at NRK bør sette ut en større del av sin produksjon. Høyre har ved flere anledninger pekt på viktigheten av at NRK styrker sin rolle som nasjonal oppdragsgiver og lokomotiv i utviklingen av norsk film- og tv-industri. Høyre ønsker derfor også på et generelt grunnlag at NRK setter ut flere oppgaver. Dette er tema vi får anledning til å komme tilbake til, når vi til høsten skal behandle den fremlagte saken om NRK.

Høyre noterer også at Regjeringen, ikke overraskende, ønsker et fortsatt statlig engasjement i Filmparken, Norsk Filmstudio, på Jar. Meldingen beskriver her at deler av studiovirksomheten ikke er mulig å få lønnsom, mens en del av de øvrige aktiviteter har en inntjening som kan gjøre det mulig å drive det hele samlet, uten statlige tilskudd. Høyre mener en bør være varsom med en slik sammenblanding. For det første er det lite tilfredsstillende for virksomheten at man må drive videre med «lik i lasten». Hva som finansierer hva, vil lett bli en spire til konflikt og et ubehagelig element ved ethvert årsoppgjør. I tillegg til dette skaper det uklare rammer for prising og avtalefesting av oppdrag som meget fort kan bli konkurransevridende for andre leverandører i bransjen. Dette vet vi allerede er en problemstilling på Jar. Høyre mener det hadde vært bedre å kalle en spade for en spade – skille ut de delene som ikke lønner seg, og drive dem med statlige penger, hvoretter det øvrige kan selges til private aktører.

Høyre støtter det grepet som er tatt når det gjelder digitalisering av kinoene. Vi har store forventninger til at dette vil styrke kinoene og det filmkulturelle miljøet landet over.

Høyre tror at arbeidet for barn og unge godt kan drives videre som i dag, med to aktører på området. Særlig gjelder dette for dem som driver filmkulturelt arbeid, som festivaler, filmproduksjon for barn osv. Med to institusjoner har aktørene flere steder å henvende seg, kanskje med litt ulik profil. Når nå flertallet antakelig vinner frem med å legge alt inn i én fold, håper jeg i det minste man finner ordninger som ikke distanserer arbeidet for barn og unge fra det filminstituttet som nå vil dominere det norske filmmiljøet, og overlegent sitte på de største ressursene.

Ved forrige korsvei, da Norsk film ble lagt ned, la man stor vekt på nødvendigheten av å styrke produsentmiljøene. Dette er fortsatt en viktig oppgave og bør være underliggende når man kommer til de konkrete utformingene av politikken på de forskjellige områdene. På dette punktet er det mye bra i meldingen.

Høyre ønsker altså en annen kurs i filmpolitikken. Vår kurs vil være motivert av maktspredning og mangfold. Det betyr en sterkere regional satsing, flere institusjoner og større virksomheter ut av Oslo, flere oppgaver ut fra tv-stasjonene, ganske særlig fra NRK, og sterkere satsing på filmkulturelle tiltak landet over.

May Hansen (SV) [22:14:27]: Norsk film har over lengre tid hatt en svært positiv utvikling. Det produseres mange norske filmer årlig, og besøkstallene på norske filmer på kino har hatt en sterk vekst. Publikums holdning til norsk film er langt mer positiv, særlig blant ungdom.

Regjeringa fortsetter å støtte opp om og viderefører den norske filmsuksessen gjennom St.meld. nr. 22 for 2006-2007, Veiviseren, og tar et helhetlige grep som omfatter og identifiserer hele verdikjeden på filmfeltet, hvor de ulike sentrale og regionale ordningene/institusjonene er tenkt inn i en samordnet, komplementær modell. Dette representerer en organisatorisk nytenkning og en styrking av filmmiljøene over hele landet, i tråd med uttalte mål for feltet gjennom Kulturløftet, Soria Moria-erklæringen og en målbevisst, offensiv politisk satsing på filmfeltet.

Regjeringa ønsker en opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en gjennomgang av de statlige virkemidlene som skal sikre at tilskuddene brukes effektivt og målrettet.

I St.prp. nr. 1 for 2000-2001 ble det fastslått at det skulle foretas en ny evaluering av tilskuddsordningene innen fem år. På bakgrunn av flere rapporter som i hovedsak omhandlet de statlige tilskuddsordningene og andre økonomiske virkemidler, ønsket Kultur- og kirkedepartementet i tillegg en gjennomgang av organiseringen av virkemiddelapparatet på filmsektoren. Høsten 2006 ble det derfor satt ned et utvalg under ledelse av Kristenn Einarsson som skulle foreslå organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet.

Hovedprinsippene for en oppgavedeling mellom staten og bransjen føres videre og klargjøres ytterligere i den framlagte meldinga. På den måten ivaretas den overordnede filmpolitikken av regjering og storting, mens det kunstneriske innholdet i filmproduksjonen defineres ut fra et filmfaglig skjønn.

Forutsetningen for en samordning av virkemiddelapparatet er at den ikke må bidra til å samle for mye makt på for få hender. Det er svært viktig, som veldig mange har vært inne på her tidligere, å følge opp tiltakene som igangsettes for å motvirke maktkonsentrasjon. Jeg vil også understreke fra SVs side at det er helt klart at Norsk filmkommisjon fortsatt kan ligge i Bergen.

Bygdekinoene må bevares, da de er viktige kulturarenaer rundt omkring i landet. Det er viktig at barn og unge skal prioriteres i filmpolitikken. Filmmeldinga definerer klart barn og unge som målgruppe, og Film&Kino er tiltenkt et overordnet ansvar for dette, bl.a. på grunn av sitt store nettverk av visningsarenaer over hele landet.Det samme gjelder opprettelsen av en festivalstøtte, som også skal finansieres via Film&Kino.

Det er viktig at det nå legges til rette for filmproduksjon over hele landet. De regionale filmsentra og de regionale filmfond vil, sammen med de sentrale ordninger, ivareta hele verdikjeden innenfor filmfeltet.

En av SVs og spesielt mine store kjepphester innenfor kulturpolitikken er at kulturlivet generelt bør ha en god kjønnsbalanse, slik at både kvinners og menns kunst- og kulturuttrykk blir reflektert og fortalt.Det foreslås nå konkrete tiltak med hensyn til likestillingsperspektivet i meldinga.Det er foreslått flere tiltakfor å få flere kvinner inn på alle nivåer i norsk film. Det er en god ambisjon at det innen 2010 skal være minst 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner i norsk film. På filmområdet er det i dag en klar overvekt av menn i viktige posisjoner, noe som er meget spesielt, fordi det i dag utdannes mange kvinner innen film.

SV mener også at det er svært viktig å gjøre norsk film tilgjengelig for hørselshemmede. Dette vil lett la seg gjennomføre med ny teknologi og digitalisering.

SV er glad for at målet er at det skal produseres minst 20 langfilmer hvert år, og at 25 pst. av kinobesøket skal være på norske filmer. Vi ser framtida for filmfeltet i Norge lyst i møte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [22:19:39]: Det er ei offentleg oppgåve å sikre at det i eit lite land som Noreg er eit tilbod av film og andre audiovisuelle produksjonar som reflekterer vår historie, vår kultur og vårt språk. For å få dette til er det nødvendig med omfattande støtte til norsk film.

Kristeleg Folkeparti sluttar seg til hovudmålet i meldinga som er å sikre eit godt og mangfaldig audiovisuelt tilbod basert på norsk kultur, norsk språk og norske samfunnsforhold. Kristeleg Folkeparti sluttar seg også til forslaget om ei samordning av verkemiddelapparatet for å nå dette målet, med unntak av framlegget om Norsk filmkommisjon. Vi fremmar forslag saman med dei andre opposisjonspartia, der vi ber Regjeringa sørgje for at Norsk filmkommisjon òg i framtida blir ei sjølvstendig eining med hovudsete i Bergen.

Å halde ved lag ein levande nasjonal film- og tv-produksjon er ein viktig del av bevaringa av den norske kulturen, men det er også ei næring. I løpet av dei siste 20–25 åra har det vore ei aukande internasjonal fokusering på samanhengen mellom kultur, næring og økonomisk utvikling. Stortingsmeldinga om kultur og næring frå Bondevik II-regjeringa synleggjer den verdiskapinga som skjer innanfor kultursektoren.

Vi opplever ein vekst i kulturbasert næringsutvikling. Det er gledeleg å konstatere at mange, ikkje minst lokalt, no er svært opptekne av ei tettare tilnærming mellom kultur og næring. Eg vil i den samanhengen få etterlyse den sektorovergripande handlingsplanen for kultur og næring som Kristeleg Folkeparti og eit fleirtal i Stortinget fremma forslag om då stortingsmeldinga om kultur og næring blei handsama.

Det er viktig å ha ein levande filmproduksjon ute i distrikta. Dei regionale filmsentra er viktige institusjonar som sikrar filmproduksjonar som reflekterer menneske og miljø i det mangfaldige landet vi bur i. Eg meiner at dette er tiltak som kan ha ein positiv kultur- og næringspolitisk effekt, men berre dersom regionane sjølve investerer i ulike filmaktivitetar, slik at kapitaltilgangen til filmbransjen blir større. Satsing på film og andre audiovisuelle produksjonar i regionane er avgjerande for å vidareutvikle lokale filmmiljø med høg kompetanse, noko som òg vil styrkje og vidareutvikle norsk filmbransje.

Kristeleg Folkeparti meiner at den regionale filmsatsinga er ein viktig del av den samla nasjonale filmpolitikken. Formålet med det statlege tilskotet er å utløyse fleire lokale midlar. Kristeleg Folkeparti er derfor samd med Regjeringa i at dei statlege midlane og dei matchande regionale midlane ikkje skal brukast til finansiering av filmar som får produksjonstilskot frå Norsk filmfond.

For å sikre lokal forankring må det òg etter Kristeleg Folkeparti sitt syn vere ein føresetnad at statlege midlar ikkje utgjer meir enn maksimalt 50 pst. av totalkostnadene ved prosjekta. Dette vil sikre at dei samla midlane til filmtiltak aukar. I tillegg vil ei slik ordning gi synergieffektar for næringsliv og sysselsetjing i regionane.

Kristeleg Folkeparti er òg samd med Regjeringa i at for å samle kompetanse om restaurering og bevaring av film bør det samla ansvaret bli lagt til Nasjonalbiblioteket, framfor eit delt ansvar, som i dag, mellom Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt. Dei faglege prioriteringane av kva for filmar som skal bli restaurerte, må gjerast i nært samarbeid med Norsk filminstitutt.

Kringkastingslova vernar barn mot reklame i norske tv- og radiostasjonar som har sine sendingar frå Noreg. Kristeleg Folkeparti meiner det bør vere reklamefrie soner spesielt for dei yngste barna. Kino er dessutan eit sterkare medium enn fjernsyn, og sidan barn og unge dagleg blir utsette for eit stadig aukande kommersielt press, meiner Kristeleg Folkeparti at det bør vere nokre reklamefrie soner. Derfor ønskjer vi å innføre eit forbod mot vising av reklame i samband med filmar for barn frå sju år og nedover.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av at alle, uavhengig av funksjonsevne, skal ha tilgang til og glede av film på kino. Av den grunn meiner vi det bør vere eit krav om at også norske filmar på kino er teksta. Kristeleg Folkeparti vil vidareføre ordninga med tilskot til teksting av norske filmar på kino, og meiner det er viktig at dette arbeidet blir følgt opp vidare, slik at alle som har utfordringar med å forstå det som blir sagt, får ei teksting som er mykje betre enn den som er i dag.

Erling Sande (Sp) [22:24:51]: Innleiinga i den delen av merknadene som heile komiteen står bak, startar med følgjande: «Komiteen, (…) er av den oppfatning at film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk.» Eg trur dette er ei vurdering som komiteen deler med mange andre, og det seier litt om kor viktig den delen av kulturlivet som står på dagsordenen vår i dag, er.

Senterpartiet er oppteke av at vi har ein framtidsretta politikk for filmområdet, og meiner at den meldinga vi i dag handsamar, markerer ein endå meir offensiv kurs for det viktige filmområdet. Regjeringa har med denne meldinga sett djerve mål for filmpolitikken og vist konkrete tiltak for å nå måla. Auka produksjon av norske filmar, styrkt kompetanse og økonomi i bransjen, publikumsauke, kvalitetsfokus, likestilling og tilgang for alle er nokre av dei målsetjingane som Regjeringa har sett, og som meldinga beskriv vegen fram mot.

Regjeringa signaliserer ei samordning av ressursane på filmområdet slik at ein sikrar ein meir målretta innsats. Senterpartiet vil, til liks med dei andre partia, understreke at dette ikkje må bidra til å samle for mykje makt på for få hender. Det nye filminstituttet skal ha eit heilskapleg ansvar som tek opp i seg oppgåvene til Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling. Det har vore ei frykt for at den nye organiseringa, der Norsk filmkommisjon blir lagd under det nye filminstituttet, skal føre til at kommisjonen blir flytta frå Bergen til Oslo. Det er slett ingen automatikk i ei slik utvikling, og Senterpartiet legg til grunn at så ikkje skjer. Vi meiner den nye organiseringa er ei fornuftig samordning og styrking av den kompetansen vi har når det gjeld å trekkje utanlandsk filmproduksjon til Noreg i dag.

Vidare er det lagt opp til at Nasjonalbiblioteket får arkivering og restaureringsansvaret for film, og at FILM & KINO får auka ansvar for born og unge og festivalstøtte. Særleg viktig har det vore for Senterpartiet å sikre at alle kinoar blir med i digitaliseringslyftet, og at ein på den måten sikrar eit kinotilbod med god kvalitet over heile landet òg for framtida. Det er viktig for Senterpartiet at born og unge over heile landet får tilgang på film av god kvalitet. Her passar det å nemne eit anna viktig tiltak frå Regjeringa si side, nemlig innkjøpsordninga for norsk film til folkebiblioteka. Eg nemnde tidlegare at film er eit av dei viktigaste kulturuttrykka i vår tid, og då seier det seg sjølv at tilgangen på norsk film også spelar ei viktig rolle for identitet og språk. Senterpartiet deler vidare målet om at støtteordningane for filmproduksjon skal samordnast, og at det skal skiljast mellom tilskotsordningar baserte på kompetanseheving/utvikling, kunstnarisk baserte støtteordningar og tilskot til marknadsføring/lansering.

Senterpartiet er oppteke av at den aktiviteten som skjer i filmmiljøa rundt om i landet, skal gje ringverknader. Det er viktig at staten viser vilje til å støtte arbeidet i regionane og dermed til kompetanseutvikling og produksjon ved dei regionale filmsentra. Vi er samde i den funksjonsfordelinga mellom regionale senter og regionale fond som blir skissert i meldinga. Vi meiner likevel at det òg må kunne tenkjast eit mogleg samarbeid og synergiar mellom dei regionale sentra og andre aktørar, som f.eks. dei regionale fonda.

Senterpartiet meiner vidare at det er riktig at dei statlege midlane i det spleiselaget dei regionale fonda representerer, ikkje skal nyttast til langfilm dersom dei langfilmprosjekta er støtta av Norsk filmfond. Dei regionale midlane skal det likevel ikkje leggjast denne typen føringar på, og det er vi nøgde med.

Lat meg til slutt få gje ros til statsråden for å lyfte likestillingsarbeidet i norsk film, ved å setje heilt konkrete mål for dette feltet i stortingsmeldinga.

Trine Skei Grande (V) [22:29:22]: Det er sagt mye bra fra alle om de tingene som det er bred enighet om i Stortinget, og som vi alle støtter opp om. Filmen som viktig kunstuttrykk og meningsformidler i samfunnet i dag er det bred enighet om. Det som er interessant, er at vi kan se at filmen utvikler seg i forhold til kvaliteten og graden av kunst- og kulturformidling, men også i forhold til at det er lettere for flere å bruke den som kunstformidling og bruke den som meningsformidler. Dette betyr at også ungdom i dag – det ser de av oss som er innom YouTube med jevne mellomrom – bruker filmmediet som formidler av både kunst, kultur og meningsytringer på en helt annen måte enn det som var mulig da jeg gikk på skolen.

Det er mye bra i meldinga, og det er også mye det er enighet om, men i mine minutter velger jeg selvfølgelig ikke å gå inn i det.

Det som bekymrer meg – på lik linje med andre – med grepene i meldinga, er en veldig stor maktkonsentrasjon, en opprydding som jeg tror kommer til å gå ut over mangfoldet, og gå ut over at det også finnes motmakt i et miljø. Dette er ikke snakk om kampen for at det skal bli for mye i Oslo, det vil jeg sjelden være med på, eller kampen for å beholde noe i Bergen. Dette er ikke snakk om geografisk plassering, det er snakk om maktstrukturen innenfor et kunstuttrykk, hvor jeg begynner å bli alvorlig bekymret for at vi rasjonaliserer oss bort fra mangfoldet og rasjonaliserer oss bort fra motmakten. De regionale fondene var jo der nettopp for å være den regionale makten og motmakten. Det å begrense deres makt innenfor filmverdenen tror jeg er en ganske skummel vei å gå.

Vi etterlyser en nasjonal forvaltningsplan i forhold til de grepene som gjøres med Filmarkivet. Venstres holdning er ikke at vi er imot Nasjonalbibliotekets rolle, men det er en manglende forståelse – slik jeg ser det – for Filmarkivets rolle og måten de har jobbet på. Ikke bare er dette bygd på donasjoner, det er også bygd på veldig mye spleis, dugnad og samarbeid mellom produsenter og arkivet, mellom kompetansen som er der, og ønsket om f.eks. å gi ut noe på nytt igjen. Dette er ikke bare snakk om en oppbevaring, det er faktisk snakk om å ha kontakten med produsenter og markedet, og det er den kompetansen som jeg tror Filmarkivet har i dag. Man kan gjerne fysisk plassere noe akkurat hvor man vil, men det å ha makten og kompetansen ett sted er viktig, uten at man skal koble det opp mot de andre maktstrukturene innenfor arkivsiden.

Filmkommisjonen er det mange som har snakket om. Jeg synes ikke poenget er hvorvidt den skal ligge i Bergen;det er maktfordelinga som er poenget. Da går det an at noen har fått lov til å si at den fortsatt skal ligge i Bergen i dag, men det er ikke det som er hovedpoenget bak Venstres støtte til forslaget.

Vi er også skeptiske til samlinga av makt i forhold til Den kulturelle skolesekken. Det å kunne ha to aktører som fokuserer både på konsumenten og på produsenten i forhold til barn og unge, synes jeg er viktig.

Så en liten kommentar om likestilling. Venstre synes veldig mange av tiltakene, og spesielt ambisjonene innenfor disse, er veldig bra, men jeg er veldig skeptisk til bruk av kvotering – som jeg vil påstå at det var mitt parti som fant på – innenfor kunst- og kulturverdenen. Jeg synes at det er underlig at man er veldig opptatt av å samle all makten ett sted, for så å bruke kvotering som virkemiddel når makten slår feil. Jeg tror jo at man får fram likestilling ved å spre makt, ved å kunne spre muligheter til å danne motmakt, som faktisk gjør det mulig for mange av de damene som trenger et push, å komme fram videre. Det får de ikke ved å høre at de er kvotert inn. Det får de ved å høre at vi har noen motmakter i systemet.

Ellers er Venstre også veldig for alt som er sagt om det som gjøres med teksting. Vi er veldig skeptiske til reklamepresset, spesielt mot barn, og har på det punktet støttet Kristelig Folkeparti, som vi har stått sammen med også i flere andre saker.

Statsråd Trond Giske [22:34:28]: Film er en av de kunstformene som skaper bredest interesse, og som når flest. Film kan være stor kunst, den kan gripe oss følelsesmessig, åpne nye horisonter, utfordre og engasjere oss.

Derfor er det et viktig kulturpolitisk mål at vi har mulighet til å se gode filmer på vårt eget språk, fra vår egen virkelighet og med våre egne historier. Derfor trenger vi en sterk og god norsk filmbransje.

Det går godt i norsk film for tiden. Publikum strømmer til norske filmer, allerede har mer enn én million kjøpt billett til norske filmer på kino i år, nye talenter kommer til og norske filmer vinner priser i utlandet. Men vi skal nå enda høyere. Filmmeldingen setter ambisiøse mål på vegne av norsk film og filmpolitikk.

Vi skal nå flere med norsk film. Ambisjonen er at hver fjerde billett på kinoene er til norske filmer. Det betyr omtrent tre millioner besøkende. Vi skal lage flere filmer, vi skal eksportere mer film, og vi skal ha høyere kvalitet i norsk film – fantastiske, konkrete målsettinger. Det er jo betegnende at når vi har en debatt om dette, er det bred enighet, det er den største og mest ambisiøse satsingen på film noensinne foretatt i Norge.

Jeg er også glad for at en samlet komite slutter seg til å slå sammen de statlige virksomhetene Norsk filminstitutt, Norsk filmfond og Norsk filmutvikling til et nytt norsk filminstitutt. Her er jeg litt usikker på hva man snakker om når det gjelder maktkonsentrasjon, for slik jeg leser innstillingen, støtter jo et bredt flertall denne sammenslåingen til én filminstitusjon. Ved å slå kreftene sammen unngår vi overlappende ansvarsområder, det blir én institusjon å forholde seg til for brukerne, og vi kan koordinere innsatsen mye bedre. I et lite filmland som Norge tross alt er, er vi nødt til å bruke de statlige og offentlige midlene på en god måte, ubyråkratisk og enkelt.

Så sies det at det blir sterkere politisk styring, fordi det står i meldingen at vi ønsker å beholde et system hvor det er vi som politikere og bevilgende myndigheter som bestemmer hovedpottene av penger til filmproduksjon, til Filminstituttets aktiviteter, og til filmutviklingen. Men det er jo nøyaktig slik det er i dag det. I de samme pottene bestemmes det jo i dag hvor mye Filmfondet skal ha, hvor mye Filminstituttet skal ha, og hvor mye filmutviklingen skal ha. Men istedenfor at vi gjør det i tre forskjellige institusjoner, gjør vi det innenfor én institusjon. Så det blir ikke noe mer maktkonsentrasjon enn i dag, eller mer politisk styring. Og vi skal selvsagt ikke legge oss opp i hvilken sjanger film som lages. Bortsett fra i forhold til barn, unge og dokumentarer, er filmkonsulentene de faglig ansvarlige, akkurat som i dag. Så her tror jeg det må være en eller annen slags misforståelse.

Det er selvsagt pengene som er avgjørende for om vi får til en satsing på film. Vi har økt filmbudsjettene siden vi overtok med 60 mill. kr – 60 mill. kr. Det er da grunn til å minne om at fra 2001 til 2005 ble filmbudsjettene kuttet med 17 mill. kr, så her er det ikke bare snakk om et mye raskere tempo, men om en helt annen retning.

Nå skal vi ha hele landet med. Det er stor interesse rundt i Norge for å bidra til filmproduksjon. Det er positivt. Derfor har vi bare i 2007 økt støtten til de regionale filmfondene med 5 mill. kr. Det er mulig at det tidligere ikke var noen begrensninger på de statlige midlene, for det var jo stort sett ikke noen statlige midler å ha begrensninger på. Men det vi sier, er at disse pengene i de regionale filmfondene kan brukes helt fritt til langfilm, i motsetning til slik det var før. Da Olemic Thommessens parti satt i regjering, var det forbudt å bruke pengene til langfilm overhodet. Man skulle bruke dem til kortfilm og dokumentarfilm. Nå kan man bruke pengene til langfilm, slik man vil, med ett unntak: ikke til de filmene som allerede får statlige penger. De lokale pengene kan man selvsagt bruke fritt, også til de filmene som får støtte fra Norsk filmfond. Grunnen til at vi gjør det slik, er at vi ikke trenger mer byråkrati for å fordele statlige midler til de samme filmene. Det er egentlig overraskende at Høyre og Fremskrittspartiet er imot å ha en ubyråkratisk og fornuftig bruk av statlige midler. For øvrig viser jeg til innlegget fra Tove Karoline Knutsen, som på en glimrende måte beskrev regionenes rolle.

Så til slutt om Norsk filmkommisjon: Det er vel kanskje betegnende at opposisjonen når det gjelder historiens største filmsatsing, begrenser seg til å bruke hovedtiden sin på en institusjon som har to stillinger. To stillinger i Bergen er det som sentraliseringen står og faller på – ikke fordi de skal flyttes fra Bergen til Oslo, men fordi de skal være en del av den institusjonen som skal være den store slagkraften. Hvis det er det som er det store ankepunktet mot filmmeldingen, tror jeg ikke vi har bommet så fryktelig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [22:39:33]: Det er ikke bare det som er ankepunktet.

Det kan jo høres ut som statsråden faktisk tror at det er lokaliseringen av Norsk filmkommisjon som er det sentrale punktet. Det sentrale punktet ble belyst av både meg og representanten Thommessen, med at Norsk filmkommisjon skulle være fristilt fra det nye instituttet.

Jeg kunne tenke meg å høre om statsråden mener at Norsk filmkommisjon skal slås sammen med instituttet – at det nå tyder på at det blir liggende i Bergen, men altså innunder det nye instituttet.

Statsråd Trond Giske [22:40:20]: Alt dette er usedvanlig merkelig.

For det første mener jeg, som det står i meldingen, og som komiteen har sluttet seg til, at filmkommisjonen skal bli en del av den nye institusjonen. Men om de stillingene skal ligge i Bergen, eller om de skal ligge i Oslo, eller om de skal ligge i Tromsø, blir det opp til den nye institusjonen å bestemme. Vi kan ikke både sitte her i Stortinget og politisk styre og sentraldirigere og samtidig instruere om at to stillinger skal ligge det ene eller det andre stedet. Det får den nye institusjonen bestemme. Jeg har ingenting mot at den ligger i Bergen. Men nå vil jeg legge til at den personen som blir ansvarlig for filmproduksjonen, sannsynligvis er den personen som bør være minst i den byen hvor institusjonen ligger, for vedkommende skal reise hele verden rundt og tiltrekke internasjonale filmproduksjoner til Norge.

Det å satse på Bergen som filmby, som er en viktig satsing, handler om veldig mange ting. Det handler om å få statlige penger til de regionale fondene, det handler om Bergen internasjonale filmfestival, det handler om Bergen kino, det handler selvsagt om filmfondet FUZZ, det handler om Vestnorsk filmsenter, det handler om TV 2, det handler om uavhengige produksjonsselskap som trenger styrket satsing på film. Den satsingen gjennomfører vi nå.

Olemic Thommessen (H) [22:41:41]: Når det gjelder hvilke føringer som har ligget på de regionale fondene tidligere, tror jeg at statsråden bør lete litt i hukommelsen når det gjelder den beskrivelsen han nettopp gav.

Det er riktig at det har vært en diskusjon om hvorvidt det skal være føringer for de statlige midlene. De regionale midlene har det jo aldri vært føringer for. Fylkeskommunene bruker pengene sine på hva de vil, og det vil de gjøre i fremtiden også. Sånn sett er ikke det noen frigjøring i forhold til det statsråden legger opp til. Men det har vært en diskusjon hele tiden. Stortinget har drevet frem et ønske om å få regionale filmfond som kan drive etter Trollhättan-modellen – litt sånn pluss/minus. Der har regjeringspartiene vært med på komitemerknader hele tiden. Blant annet i Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2004-2005 sa man:

«Komiteen er også kjent med at departementet med denne begrunnelse» – det gikk på at statlige midler skulle brukes til infrastruktur – « har lagt noen føringer i forhold til Film 3. Komiteen mener det fortløpende må arbeides for å finne frem til ordninger som kan fungere tilfredsstillende ut fra de målsettinger komiteen gir uttrykk for.»

Så fortsetter det. Jeg er sikker på at statsråden husker historien rundt både disse merknadene og andre.

Det er jo noe helt annet enn det man har kommet frem til nå. Nå har man gitt opp å finne frem til de gode løsningene som vi etterspurte i fire år.

Statsråd Trond Giske [22:43:07]: Høyre satt i regjering i fire år. I alle de fire årene – i den grad det ble gitt støtte til Film 3, som jo kom inn etter hvert, og som er kraftig opptrappet etter regjeringsskiftet, og som vil bli økt framover – var det altså overhodet ikke anledning til å bruke pengene til spillefilm. Nå blir det anledning til å bruke pengene på så mange spillefilmer man vil, også de statlige midlene, bortsett fra til de filmene som allerede får statlige midler gjennom Norsk filmfond. Det må jo være en fantastisk forbedring, slik representanten Tove Karoline Knutsen beskrev.

Når det gjelder å innføre en refusjonsordning, var Høyre, så vidt jeg husker, imot det da de satt i regjering. Nå sier de at man skal ha en avgiftsordning isteden. Det var man også imot den gangen. Der ønsker jeg velkommen etter.

Og så må jeg si at det er et paradoks at man kritiserer Regjeringen for å drive med sentralisering når ikke en eneste ting flyttes til Oslo. Men samtidig går opposisjonen mot den eneste virkelig store desentraliseringen, nemlig at Filmarkivet flyttes til Mo i Rana. Man kan ikke både kritisere Regjeringen for å være for sentralisering, og så stemme mot desentralisering selv.

Karin S. Woldseth (FrP) [22:44:20]: Jeg tror statsråden må ha misforstått litt, for i forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber vi altså «Regjeringen om å sørge for at Norsk filmkommisjon fortsatt blir en selvstendig enhet med sitt hovedsete i Bergen». Da har vi ikke på noen måte akseptert at det slås inn under og administreres av Norsk filminstitutt.

Men jeg har et annet spørsmål til statsråden. Jeg har hatt noen henvendelser fra de regionale filmfondene. De forteller meg at de har hatt møte med statsråden, hvor de er blitt forespeilet at man skal finne en løsning slik at de regionale filmfondene faktisk kan bruke ressurser til spillefilm – også den statlige delen. Da lurer jeg på om statsråden kan bekrefte overfor meg at det har vært slike møter, og at de regionale filmfondene er blitt forespeilet at man skal finne en løsning på sikt.

Statsråd Trond Giske [22:45:21]:La meg først si at jeg erkjenner at opposisjonen har et annet syn på om filmkommisjonen skal slås sammen med det nye filminstituttet. Det er greit, der er vi uenige. Men mitt poeng er bare at dette dreier seg om en institusjon med to årsverk, slik at det er på en måte ikke norsk filmbransjes fall om det går opp eller ned med sentralisering.

Så om de regionale filmfondene. Vel, vi har funnet en løsning. Kravet i filmmeldingen var jo at det skulle være matchende midler i tillegg til de statlige som skulle være bundet til ikke å brukes til de filmene som allerede får statlig støtte. Det har komiteen endret på og sagt at vel, det er bare de statlige midler man trenger, ikke matchingsmidlene. Det er en kraftig forbedring fra i dag. Man kan da altså bruke alle de lokale midlene til alle typer spillefilmer, og man kan bruke statlige midler til alle, bortsett fra til dem som allerede får penger fra Norsk Filmfond.

At Fremskrittspartiet av alle skal være med på å bygge opp mange institusjoner i Norge som skal lage 25 spillefilmer i året, og som skal fordele de samme statlige pengene, synes jeg er rart.

Jeg synes det er kjempefint hvis vi får en konkurranse mellom regionene for å tiltrekke seg filmproduksjoner, men da bør det skje ved å generere stadig flere lokale midler for å trekke disse produksjonene dit, ikke ved at vi sprer statlige midler gjennom mye mer byråkrati. Det skulle jeg faktisk tro at Fremskrittspartiet var enig i.

Olemic Thommessen (H) [22:46:49]:Den beskrivelsen statsråden har i forhold til hvordan de regionale fondene ble, nær sagt, styrt fra departementet, er i beste fall upresis. Det ble laget en film, f.eks. «Pitbullterje», der Film 3 gjorde en suksess, vi jeg si, i forhold til å investere i en film som kastet av seg. Det var en film finansiert i hovedsak av Norsk Filmfond, og det ble løst.

Det var uklart hvordan dette skulle håndteres, og fortsatt synes jeg det fremstår som uklart. Det kunne vært in-teressant å høre hva som er statsrådens begrunnelse for hvorfor man ikke skal kunne bruke disse statlige midlene. Er det, som han var inne på, dette med oppklatting – jeg tror jeg har sett et sitat fra statsråden tidligere hvor han snakker om oppklatting av midler – eller er det andre, mer formelle årsaker som ligger bak?

Så sier representanten Knutsen at statlige midler kan brukes til utvikling av prosjekter. Betyr det f.eks. at det at et manus er utviklet av statlige midler, ikke vil være i veien for at man skal kunne få midler fra Norsk Filmfond?

Statsråd Trond Giske [22:48:09]:Staten har et verktøy for å fordele de statlige midlene til spillefilm, og det er Norsk Filmfond – det blir det nye filminstituttet. Her er det enten en 50–50-ordning eller en konsulentordning som gir penger til inntil 25 filmer i året.

Så er det veldig viktig å få enda mer penger til norsk film. Det er de regionale filmfondene en viktig bidragsyter til gjennom fylkeskommunale og kommunale midler, i tillegg til at de stimulerer til private investeringer. Så sier vi at vi til og med der skal støtte med statlige penger. De kan fritt bruke alle sine lokale midler, og de statlige midlene, med den ene begrensningen at de statlige ikke kan brukes på de filmene som vi allerede gir penger til fra Norsk Filmfond, eller det nye filminstituttet. Det er altså en mye bedre situasjon enn i dag. Man kan ha coproduksjoner med utlandet, man kan investere i langfilmer som ikke får støtte fra Norsk Filmfond, og man kan bruke de lokale midlene til å investere også i de filmene som får støtte fra Norsk Filmfond. Jeg skjønner ikke at dette skal være uklart. Dette er en kraftig forbedring. Til sjuende og sist er det jo de pengene vi bruker på regionale filmfond, som blir avgjørende.

Det å se for seg at disse regionale filmfondenes hovedoppgave skal være å bruke statlige midler for å lokke de ulike filmene fra Norsk Filmfonds støtteordning ut i distriktene, er bortkastede ressurser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Espen Johnsen (A) [22:49:47]:Film-Noreg er inne i ei god tid. Med den meldinga Regjeringa har lagt fram, og som vi no behandlar, blir den tida enda betre.

Etter at vi tok over regjeringsmakta, har satsinga på norsk film teke seg kraftig opp. Vi har auka budsjettet betydeleg etter at det var kutt i førre periode. No får vi ei melding som bekreftar den kursen Regjeringa har valt, ei melding som trekkjer opp store og ambisiøse mål på vegner av filmbransjen i heile landet og på vegner av oss som er kinopublikum.

Regjeringa legg opp til at det er fleire barn og unge som får uttrykkje seg gjennom å oppleve film no enn tidlegare. Det er stadig fleire produsentar, regissørar, manusforfattarar og andre som syter for fleire og betre norske filmar enn nokon gong tidlegare. Det er høg kvalitet på dei som tek utdanninga si på Lillehammer og kjem inn i bransjen. Og ikkje minst er det eit mål at det er endå fleire som skal få oppleve endå meir god norsk film på kino.

Det vi synest er det gledelege med filmmeldinga, i tillegg til mykje anna, er at ein her tek eit heilskapleg grep for å sikre at film, både som kulturuttrykk og som næringsgrein, blir tilgjengeleg for heile landet. Det gjer at det er fleire som får uttrykkje seg, elles skjulte talent blir oppdaga. Det betyr at vi får fortalt historier frå alle delar av landet på film, mangfaldet blir større. Og det betyr at viljen og evna til å satse på film som næringsutvikling blir teken i bruk. Det gjeld anten det er på Lillehammer og i innlandet, det er i Bergen eller Stavanger, i Midt-Noreg, eller i Målselv og Nord-Noreg – alt saman er ein styrke for norsk film.

I førre periode måtte vi som no er regjeringspartia, presse på og jobbe fram vilje til å satse på film i regionane. Det er det vi no følgjer opp i denne meldinga og denne innstillinga.

Eg meiner alt no ligg til rette for at dei regionane i landet som er villige og gode nok, kan oppnå store resultat som vil glede filmmiljø og filmpublikum. Der den førre regjeringa var handlingslamma og motvillig, tek vi no grep.

Det har lenge vore eit ønske frå dei regionale filmfonda at dei også skal kunne investere i spelefilm. Det får dei no lov til. For eksempel har Film 3 på Lillehammer fram til i dag berre hatt moglegheit til å nytte dei statlege midlane til produksjon av kortfilm og dokumentarfilm og infrastrukturtiltak. No kan dei regionale fonda med denne innstillinga og den politikken som Regjeringa fører, investere i alle format, anten det er kortfilm eller dokumentarfilm, tv-drama, samproduksjonar med utlandet eller spelefilmproduksjonar. Den einaste avgrensinga er at ein ikkje først skal bruke statlege pengar frå det nye filminstituttet og deretter kome med meir statlege pengar frå regionane. Elles er det inga avgrensing, og filmar som ikkje er støtta frå filmfondet, kan fritt støttast akkurat som ein sjølv vil. Regionane har derfor fått ei moglegheit dei ikkje hadde med den førre regjeringa, og i tillegg har dei fått ei meir sjølvstendig rolle og moglegheit til å ta eigne, sjølvstendige kulturpolitiske og kunstnarleg val. Det er òg ein styrke for den regionale satsinga.

Det er også slik at vi no får på plass ei incentivordning for utanlandske produksjonar som kjem til Noreg. Noreg er eit høgkostland, og heldigvis for det. Men det gjer at vi, for å kunne konkurrere, er avhengige av ei og anna gulrot, eit og anna lokkemiddel. Med vår natur og vår kultur er vi ein attraktiv location for mange, og ikkje minst vil det gjelde mange stader i Distrikts-Noreg.

Den førre regjeringa fekk aldri på plass ei slik ordning. No gjer vi det. Det kjem til å bety fleire investerte kroner i Noreg, ikkje minst i dei områda der ein produksjon føregår – det er viktig næringsutvikling. Men det betyr også god marknadsføring av Noreg i utlandet, og det betyr ikkje minst ei ytterlegare styrking av filmmiljøet i Noreg. Incentivordninga har mange positive effektar som vi skal ta med oss.

Vi får også på plass støtte til regionale filmsenter, slik at det kan utviklast endå fleire talent, meir kompetanse, større fokus på barn og unge og eit endå betre grunnlag for norsk film.

Det er stor vilje til å satse på film regionalt og lokalt. Det er bra. Derfor er det rett at det blir innført ei ordning der dei statlege midlane skal matchast med minst like mykje lokale og regionale midlar. Då ser ein kven som verkeleg vil satse, og ein bidreg til meir midlar til film totalt. Det er vi alle interesserte i. Filmbransjen, særleg lokalt, har vore oppteken av det. No blir det også gjennomført.

Med den filmmeldinga som vi no behandlar, har Regjeringa lagt opp til den mest ambisiøse filmpolitikken nokon gong, ikkje minst gjeld det den regionale satsinga på film i Noreg.

Målsetjingane er dei mest ambisiøse, og eg trur vi vil sjå at resultata vil bli dei aller beste for norsk film når denne politikken blir sett ut i livet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

May Hansen (SV) [22:54:49]: Kristelig Folkeparti og Venstre skriver i innstillinga her at de er opptatt av et reklameforbud på kino for barn under sju år. Et slikt forslag fremmet vi i forbindelse med behandlinga av Ot.prp. nr. 72 for 2005-2006. SV fremmet dette forslaget, ved undertegnede, for fire år siden, var det vel. Det lå over til denne regjeringa til behandling, fordi den forrige kulturministeren fra Kristelig Folkeparti ikke ville behandle det. Vi ser nå i sak etter sak at Kristelig Folkeparti fremmer de samme forslagene som SV fremmet i forrige periode. Det er vi selvfølgelig fornøyd med.

Vi henviser også i innstillinga til regjeringspartienes behandling av Ot.prp. nr. 72, Innst.O. nr. 15 for 2006-2007.

Det heter der:

«Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre, legg til grunn at eit forbod mot reklame før framsyning av barnefilm på kino kan bidra til å redusere det kommersielle presset mot barn. Kino er et sterkt medium som kan ha stor påverknad på barn.

Eit anna fleirtall, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser til at kulturministeren i svar til komiteen (vedlegg) seier Regjeringa fortløpande vil følgje med på utviklinga når det gjeld reklame på barneframsyningar. Vidare skal det gjerast undersøkingar på dei økonomiske konsekvensene for kinoane ved eit eventuelt framtidig forbod.

Fleirtalet er oppmerksame på at digitaliseringa av kinoane vil innverke på denne problematikken. Dette fleirtalet ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget i egna form.»

Jeg mener at merknaden fra Venstre og Kristelig Folkeparti i dagens innstilling er godt ivaretatt ved den behandlinga vi hadde av Ot.prp. nr. 72. Jeg antar at Regjeringa følger opp dette, og at statsråden kommer tilbake til Stortinget.

Så vil jeg også si at jeg er veldig glad for at vi nå får en støtteordning for filmfestivaler. Jeg vil da peke på Animasjonsfestivalen i Fredrikstad, som denne komiteen enstemmig i forrige periode og i denne perioden har sagt bør få støtte. Så jeg er veldig, veldig glad for at vi nå får den type støtteordning, og forventer da at Animasjonsfestivalen blir tilgodesett.

Olemic Thommessen (H) [22:57:42]: Jeg merket meg at statsråden mente at flyttingen av filmarkivet til Mo i Rana liksom var det store grepet for desentralisering. Fra vår side er vel i og for seg ikke poenget at man legger opp til et felles lagringssystem i Mo i Rana, det synes vi er greit, men hele poenget med vår innsigelse på det punktet går jo på hvilken faglig forankring man har i forhold til å ivareta film. Der synes jeg man har kommet frem til en ganske god idé, som jeg håper statsråden vil plukke opp, nemlig at vi bør ha en samlet strategi for restaurering av film i Norge, også det som allerede ligger i Mo i Rana, for det er betydelige mengder, og det er lite gjort med det.

Ellers må jeg si at jeg nok en gang forundrer meg over Senterpartiets forhold til sentralisering med hensyn til å ta vare på regioner. Det er en tilbakevendende øvelse. Her er representanten Sande panegyrisk i forhold til en melding som altså dreier seg om en dramatisk maktkonsentrasjon i Oslo, som får alle piler til å peke til Oslo, som slår bena under kanskje de viktigste delene av det som skal være vekstfaktoren i regionene, som henviser den regionale satsingen til å bli et spørsmål om statlige bevilgninger i fremtiden, istedenfor å skape miljøer som kan stå på egne ben og representere egen programtenkning. Det er det partiet som lovet at man skulle flytte aktivitet ut fra byen, og at man skulle styrke regionene.

Vi ser det i sak etter sak: Man svikter regionene. Man legger seg flat for en sentraliseringslinje, og det er påfallende. Her hadde man hatt en mulighet til iallfall å gjøre seg gjeldende på noen punkter, til å ivareta vekst og gi vekstmulighet – for det er ikke bare spørsmål om penger, det er også et spørsmål om struktur. Viktigheten av de regionale fondene, ved siden av alle de tiltakene som statsråden ramset opp her tidligere, i form av sentre og lokale filmkulturelle tiltak, ligger nettopp i at det er i fondene man har kimen til det å få en egen programtenkning, et eget finansieringsgrunnlag – kort og godt egne lokalt baserte prosesser som ikke nødvendigvis følger pisken etter de trendene som Oslo-miljøet representerer.

Tove Karoline Knutsen (A) [23:00:43]: Jeg må innrømme at det er en gåte for meg hva representanten Thommessen mener når han sier at den regionale satsinga som ligger i filmmeldinga, er dårlig. Det er bare å slå fast én gang for alle: Det kommer mer penger i de regionale fondene. De regionale fondene kan både med statlige og regionale midler med denne filmpolitikken operere i alle formater, også langfilm, og man har muligheten gjennom det å fortelle egne regionale historier. Det ligger fast. Det står svart på hvitt i filmmeldinga og i flertallets merknad.

Jeg har lyst til å si litt om Nasjonalbiblioteket. Filmmeldinga tar til orde for å overføre innsamlings- og bevaringsfunksjonene av filmarven fra Norsk filminstitutt til Nasjonalbiblioteket. Det trur komiteens flertall, regjeringspartiene, er riktig – også Kristelig Folkeparti. Det er behov for en klargjøring av ansvarsfordelinga mellom disse virksomhetene. Det er det nye filminstituttet som vil få ansvaret for formidlinga framover, mens Nasjonalbiblioteket vil ha kompetanse på digitalisering, restaurering og bevaring, og dermed få ansvaret for innsamling og bevaring av film og videogram. De har jo allerede et sånt ansvar for alle allment tilgjengelige dokumenter.

Nasjonalbiblioteket har også veldig gode fysiske forhold for å arbeide med film, bl.a. to gode magasiner for lagring, ett for nitratfilm og ett sikringsmagasin i fjell for acetatfilm, magnetbånd og polyester.

Nasjonalbiblioteket har også landets eneste restaureringslaboratorium for film, et laboratorium som bl.a. Norsk filminstitutt bruker. Det er ti personer som har spesialkompetanse for magasinering og laboratoriearbeid som er ansatt i Nasjonalbiblioteket, og både Filminstituttet og biblioteket bruker internasjonale fagfolk når man trenger det. Det er også sånn at både Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt er godkjent for medlemskap i den internasjonale federasjonen for filmarkiv, og fyller dermed de faglige internasjonale kravene til sånt arbeid. Vi trur at de to institusjonene vil kunne ha et godt og fruktbart samarbeid også framover. Vi er fornøyd med beslutninga om at f.eks. rekkefølgen for utvalgte filmer som skal restaureres, vil bli tatt i nært samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og det nye filminstituttet, med utgangspunkt i noen kriterier og prioriteringer som er skissert i den verneplanen for levende bilder i Norge som kom i 2001.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [23:03:45]: Det var representanten Espen Johnsen som fekk meg til å teikne meg til eit treminuttsinnlegg. Eg trur dei fleste kunne tenkje seg å bruke sommarnatta til andre ting enn å sitje her og diskutere dette, men når representanten Johnsen kjem med den påstanden at den førre regjeringa var handlingslamma når det gjaldt filmpolitikk, blir eg ganske oppgitt, fordi den førre regjeringa var absolutt oppteken av filmpolitikk og såg betydninga av det.

Det som denne regjeringa har lagt fram, har Kristeleg Folkeparti gitt ros for i dag. Vi er ikkje einig i alt, men vi synest det er veldig mykje bra i det som denne regjeringa har gjort når det gjeld film. Men så er det også ting som regjeringspartia og Arbeidarpartiet lova då dei var i opposisjon, som dei ikkje har innfridd. Vi har ikkje drege fram det i dag, for vi veit at når ein sit i regjering, kan det vere krevjande å få innfridd alt ein har ønske om. Men representanten Johnsen tok fram dette med utanlandske produksjonar; det er eit skritt i riktig retning, det som skjer.

Det var ikkje slik at Bondevik II-regjeringa ikkje ønskte å gi noko på det feltet. Men det som historia viser – med dei innstillingane som var – var at opposisjonen påla den førre regjeringa å fremje ei stortingsmelding, med tre månaders frist. I desember, ved budsjettbehandlinga, sa dei at 1. mars skulle ein ha ei stortingsmelding. Trond Giske har ikkje produsert ei einaste stortingsmelding på tre månader etter at dei kom til makta. Det seier seg sjølv at ting tar tid. Og det viser seg også at når ein får ein så kort tidsfrist på seg, får ein ikkje utgreidd sakene så godt som ein ønskjer.

Ein liten replikk til statsråden i samband med ein debatt som har vore tidlegare: Kulturkomiteen har behandla omtrent alle saker som Regjeringa har fremja. Men det er ei sak som kom 15. mai til komiteen, ei ganske omfattande sak, som vi ikkje har fått behandla før sommaren, fordi ho kom veldig seint. Elles er det ikkje riktig at komiteen har hatt så stort arbeidspress at vi ikkje har fått behandla dei sakene som vi har.

Denne komiteen har teke jobben sin på alvor, behandla sakene grundig og ordentleg. Men når statsråden kjem ekstremt seint med tjukke, omfattande saker, reknar vi med at statsråden vil ha ei forsvarleg og ordentleg behandling og ikkje ei hastebehandling – når vi ser at det tek lang tid å få sakene fram til komiteen.

Karin S. Woldseth (FrP) [23:06:44]: Komiteen kjenner meg sikkert som en svært tålmodig og rolig person. Men da representanten Espen Johnsen holdt sitt innlegg, var det ikke fritt for at jeg nærmest hoppet i stolen, og til å være så sent ble jeg også forferdelig provosert. Det representanten Johnsen nemlig sa, det jeg fikk med meg i hvert fall, var at det var vi – og da var det selvsagt Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet han refererte til – som kjempet fram de regionale filmfondene. Da tror jeg, med all respekt for Espen Johnsen, at han faktisk må lese historien. Han bør nok også lese i forrige periodes budsjetter. Der ligger det merknader om de regionale filmfondene fra andre enn Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Han bør også lese de filmsakene vi hadde i forrige periode, hvor han vil se at det var et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet som faktisk fattet vedtak som vi sendte til Regjeringen. Det hadde aldri gått hvis ikke vi hadde hatt et godt samarbeid og stod sammen om film. Det var ikke noen røde faner og flagg som kjempet fram noen regionale filmfond, det var helt andre som kjempet fram dem.

Tove Karoline Knutsen sier at regionale filmfond nå kan brukes i alle sjangere. Da er det noe jeg ikke har forstått. Det står i meldingen at de regionale filmfondene kan gå inn i langfilm, det er riktig, men ikke hvis disse langfilmene får tilskudd fra staten. De statlige pengene som de regionale fondene får, kan ikke gå inn i langfilmer som får tilskudd fra staten. Hvis det er noe jeg har misforstått her nå, håper jeg at statsråden eller eventuelt Tove Karoline Knutsen avklarer den misforståelsen. Det er dette som også blir misforstått ute i de regionale filmfondene. – Så det hadde jeg satt stor pris på.

Erling Sande (Sp) [23:10:05]: Det er nesten freistande å samanlikne representanten Thommessen sitt innlegg med eit nedlagt meieri på den måten at det inneheldt rør og tomme tankar.

Det er slik at ein klagar Senterpartiet for ei enorm maktflytting frå regionane til Oslo. Kva består denne maktflyttinga av? Då må Thommessen kome opp og vere konkret. I innstillinga står det jo tydeleg at Thommessen støttar den samordninga som skjer i det nye filminstituttet, så det kan ikkje vere det representanten siktar til.

Det er ikkje slik at Regjeringa svekkjer dei regionale miljøa. Nei, ho styrkjer dei. Kva er Høgre sitt svar? Jau, det er faktisk å leggje ned ein av dei institusjonane som i den nye filmpolitikken er tiltenkt ei aktiv rolle som bidragsytar til dei regionale filmfonda, nemleg fylkeskommunen. Det hadde vore interessant å høyre frå representanten Thommessen kven som skal ta den rolla når det regionale nivået er vekk, og syte for at dei regionale filmfonda også får ein regional medverknad økonomisk.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å sammenligne medrepresentanter med nedlagte meierier neppe er god parlamentarisk tale.

Statsråd Trond Giske [23:11:42]: La meg først begynne med å ta sterkt avstand fra det representanten Espen Johnsen sa i sitt innlegg her i stad. Den forrige regjeringen var slett ikke handlingslammet i sin filmpolitikk. Man klarte ganske effektivt å få kuttet filmbudsjettene i Norge med 17 mill. kr fra 2001 til 2005, så handlingslammelse kan det overhodet ikke kalles.

Jeg tror egentlig ikke det var vond vilje fra kulturministeren den gangen, selv om jeg ikke tror det var film som lå henne nærmest, men det var en brutal virkelighet, med en finansminister som ikke var villig til å satse på kulturen, med det resultatet at man måtte skjære der man fant det for godt.

Så litt om hva som gjør at en del av disse debattene om kultur i Stortinget blir ganske opphisset. Det tror jeg rett og slett skyldes at opposisjonen til en viss grad har lagt seg på en linje hvor man går på talerstolen og påstår nærmest hva som helst, uten dokumentasjon.

Når Olemic Thommessen går opp her og sier at dette er en dramatisk sentralisering av makt til Oslo-regionen, må han underbygge hva denne dramatiske sentraliseringen består i. Ikke kan det være sammenslåingen av Filmfondet, Filminstituttet og Filmutviklingen, for det er jo Høyre for. Det er ikke det som ligger i den dramatiske maktkonsentrasjonen.

Der vi holder igjen litt på maktkonsentrasjon, er der vi skal ha politisk styring over pengepottene til henholdsvis filmproduksjon, filmkultur og filmutvikling, slik vi har i dag. Men der er faktisk Høyre uenig. Der mener de at makten skal sentraliseres enda sterkere, for det skal Filminstituttet selv få styre over.

Ikke kan det være det vi har gjort med Filmarkivet, for her står Høyre for en linje hvor det fortsatt skal ligge i Oslo, og ikke flyttes til Mo i Rana. Så det kan ikke være det det er snakk om som den dramatiske sentraliseringen.

Ikke kan det være de regionale fondene, for det blir ikke mer sentralisering, det blir mindre sentralisering. 10 mill. kr mer har fondene fått siden vi overtok, de skal få enda mer. De får større handlingsrom til å investere i spillefilm. Det legges kun én begrensning. Den begrensningen som har vært tidligere om at man ikke kunne bruke statlige penger på spillefilm, fjernes. Den eneste begrensningen ligger i at man ikke kan bruke de pengene til filmer som allerede har fått penger fra Oslo. Så det kan heller ikke være den sentraliseringen, for det er en desentralisering. Da gjenstår det sannsynligvis at det er det faktum at den ene filmstillingen i Norsk filmkommisjon og de to årsverkene i Norsk filmkommisjon skal legges inn under samme paraplyen som Filminstituttet – det er den dramatiske filmsentraliseringen. Jeg mener det må være et slags nivå på å dokumentere hva man står og påstår. Når man sier at det er en dramatisk sentralisering, må man komme opp her og si hva denne sentraliseringen består i. Ellers er det umulig å føre diskusjoner.

Jeg har sett at Filmkommisjonens leder, Truls Kontny, skriver tåredryppende innlegg om sin egen stilling i avisene, og at det er dramatisk for norsk filmverden at han skal være under Norsk filminstitutt. Jeg tror norsk filmbransje kommer til å leve veldig godt med det.

Presidenten: Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Tove Karoline Knutsen (A) [23:15:13]: Jeg har bare lyst til å støtte statsråden i det han sa nå. Sjøl om et sånt stort institutt med en leder og et styre kan virke som en tung maktkonsentrasjon, er jeg faktisk ganske sikker på at det nye filminstituttet kommer til å bli en mye ryddigere organisering av filmfeltet enn det vi har i dag, hvor det ligger mange litt ulike og til dels motstridende oppgaver i en og samme enhet. Jeg tipper at det nye instituttet vil få en mye ryddigere og mer oversiktlig organisering.

Så til representanten Karin S. Woldseth: Ja, både statlige og regionale midler i de regionale fondene kan brukes til alle formater, også langfilm. Den ene begrensningen ligger i at de statlige midlene ikke skal gå til å toppfinansiere dem som har fått støtte fra Norsk filmfond fra før. Men det er fullt mulig for regionale aktører å bruke de statlige midlene man har i fondene, til å fortelle egne historier, de regionale historiene. Det er det som er det spennende, som er det nye, og som er det fantastiske med det som de regionale fondene fra nå av kommer til å representere.

Presidenten: Olemic Thommessen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Olemic Thommessen (H) [23:16:42]: Sentraliseringen ligger selvsagt i at all makt samles i det nye filmfondet. Vi har gjort det helt klart at det er under sterk tvil vi går inn for den samlingen. Det som har vært en viktig forutsetning fra Høyres side, er at vi greier, når dette skjer i Oslo, å bygge opp miljøer utover i landet, som kan være en reell motkraft til dette. Jeg har i denne debatten forsøkt å påpeke en rekke forhold som handler om akkurat det, nemlig hva som skal til for å bygge opp de miljøene.

Denne debatten har tydeligere enn noen gang vist, nettopp som jeg sa, at alle piler peker til Oslo. Det er i Oslo pengene blir liggende, det er i Oslo makten over programmeringen blir liggende, det er i Oslo hele – hva skal jeg si – tyngdepunktet av både penger og kompetanse blir liggende. Det er klart at det dreier seg om en sterk sentralisering, og de signalene som Regjeringen selv har pekt på, fordi Regjeringen selv har vært oppmerksom på dette, er etter min oppfatning ikke tilfredsstillende.

Statsråd Trond Giske [23:18:05]: Representanten Thommessen har brukt opp taletiden sin, så jeg skal ikke plage ham med nye runder med dette. Men jeg vil bare kort si at hvis Thommessen virkelig mente det han sa, burde han for det første støttet Regjeringen og stortingsflertallet i at vi bør ha politisk debatt om de ulike pottene innenfor dette nye instituttet, slik at ikke all makt konsentreres der, men at vi også får en åpen diskusjon om prioriteringene. Jeg mener at her går Høyre selv inn for en sentralisering.

Så kan det jo ikke være å gi de regionale filmfondene en alternativ makt å si at jo, dere skal få lov til å bruke hovedpotten av pengene som dere har fått av staten, på de filmene som Norsk filmfond har bestemt skal lages. Det er jo bare en annen kanalisering, det forandrer ingenting av Norsk filmfonds prioriteringer. Det er bare å få litt ekstra penger fra de regionale – man bruker egentlig opp de regionale filmfondenes muskelkraft til bare å putte penger inn i de prioriteringene som Filmfondet gjør, så det er å styrke sentraliseringen, ikke å svekke den. Så jeg forstår det ikke. Men, vel, vi får fortsette diskusjonen i andre sammenhenger. Det er i hvert fall en kraftig styrking av de regionale filmfondene, som skjer både gjennom meldingen og ikke minst, selvsagt, gjennom de pengene vi bruker på de regionale filmfondene.

Til slutt vil jeg si at nå har vi diskutert årsverk – jeg vet ikke hvor mange årsverk, noen få – for Filminstituttet, som driver med arkiv, og to årsverk i Bergen, hvor man driver med filmkommisjon, og vi har diskutert om filmfondene regionalt skal kunne gi penger til de filmene som Norsk filmfond har bestemt skal lages, eller ikke.

Det er jo detaljer, så vi må kanskje i denne debatten også få fram at dette faktisk er en historisk dag for norsk film, fordi et samlet storting slutter seg til alle de fire ganger tre, altså tolv, hovedmålene for en ambisiøs filmpolitikk, slutter seg til hovedlinjene i strukturendringene, og slutter seg til at vi nå skal gjennomføre tidenes satsing på film. Det er en styrke for norsk filmbransje at vi er samlet om det, og at komiteen faktisk i de store linjene er samstemt. Det betyr at vi i denne salen er villige til å forplikte oss også med hensyn til budsjettene framover og si at norsk film skal løftes i Norge og internasjonalt. Vi skal rett og slett bli en filmnasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.

(Votering, se side 3550)