Odd Einar Dørum (V) [10:03:16]:Det skal etter sigende være følgende utsagn fra vår historie: «Nå gjelder det å holde kjeft.» Dette skal statsminister Michelsen ha sagt til Bjørnson i 1905. Han mente at det var det lureste å gjøre rent taktisk.

Mye tyder på at det faktisk kan være lurest å holde kjeft også i 2007, i hvert fall for arbeidstakere. Oppdager man noe kritikkverdig allmennheten burde vite, kan det få større konsekvenser å si fra enn ikke å gjøre det. Det gjelder både i privat og i offentlig virksomhet. Jeg sier det ikke på denne måten fordi jeg vil at det skal være slik, jeg sier det på denne måten for å spisse til en problemstilling som er kommet fram etter at vi har fått skjerpet lovverket på en bra og riktig måte. Men så har vi da i det offentlige rom fått varsleres historie. Vi har folk som faktisk har sagt fra på en fortjenstfull måte og fått medhold, fått rett, og noen som sier at hadde jeg visst alt sammen, hadde jeg kanskje ikke gjort det.

Problemstillingen er klar og bredt akseptert: at vi skal sørge for at kritikkverdige forhold på arbeidsplasser blir avslørt, og motvirke lukkede bedriftskulturer der arbeidstakere ikke våger å si fra. Virkemiddelet har vi i lovbestemmelser. Men det som jeg reiser i dag med min interpellasjon, er hvordan varslere også kan sikres større støtte, større beskyttelse, i ettertid. Det kan ikke være slik at mulige varslere frykter de sosiale reaksjonene mer enn de rettslige konsekvensene. Utfordringen er jo i det sosiale rom at mange ser på varsling som illojalitet, og at mange varslere får et stempel som illojale og vanskelige. I Norge har vi, og det synes jeg vi skal være stolte av, en kultur hvor lojalitet settes høyt. Men i denne problemstillingen settes lojaliteten så høyt at den går ut over ytringsfrihet, ytringsrett og det høyverdige som jeg vil tro alle i denne sal er enige om, nemlig at man skal si fra om noe som er kritikkverdig.

Veldig tidlig i mitt liv som sosialarbeider lærte jeg å kjenne det som i sosiologien heter korpsånd. Det betyr at du vet at noe er galt, men fordi alle sammen vet at noe er galt, har man en uuttalt, og av og til uttalt, felles interesse av ikke å si noe om det, for det blir så brysomt å si noe om det. Selv møtte jeg en slik sak for nesten 30 år siden i forbindelse med det som het Klæbu pleiehjem – Halsetheimen – i Sør-Trøndelag, altså daværende omsorgsinstitusjon for psykisk syke. Vi hadde mange historier om det. Vi hadde mange historier om det som i dag er Brøset i Trondheim, det som da het Reitgjerde – veldig mange historier. I alle disse historiene er det til slutt noen som kommer fram, og så snakker de om det. I veldig mange av disse historiene, når det først skjer noe, er det en eller annen som blir trukket til ansvar som i grunnen er i utkanten av alt sammen. Jeg tar det med meg.

I vår situasjon har vi nå fått en bredere kultur. På det generelle plan har vi fått Eva Jolys bevisste oppdrag på vegne av norske myndigheter, både den forrige regjering og den sittende regjering, om å si fra og skape en kultur for å si fra, og vi har fått debatter i denne sal om viktige lovbestemmelser.

Vi som er her i dag, vet jo at vi fikk slike bestemmelser 1. desember 2006, som trådte i kraft 1. januar 2007. Den gangen denne saken var oppe, mente mitt parti, Venstre, at det skulle være rett å varsle anonymt, og vi ønsket å innføre en lovbestemmelse om at arbeidsgiver i utgangspunktet ikke kan sette i gang tiltak for å bringe på det rene hvem som står bak en varsling. Nå ble ikke det vedtatt, og hovedpoenget mitt er heller ikke å være i nærheten av å si: Hva sier en? Det er ikke det som er poenget mitt. Poenget mitt er rett og slett å prøve å ta hele stortinget, stortingssalen og statsråden med på en runde for å se hva vi kan gjøre bedre.

Når det så gjelder praksis, har Venstre som parti blitt kontaktet av flere som har varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Det disse varslerne kan fortelle, er at livet ble vanskeligere, eller vanskelig, etter at de sa fra om det de mente var galt på arbeidsplassen.

I 2005 publiserte Fafo en undersøkelse om arbeidstakere som har varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Undersøkelsen viste at de aller fleste opplevde sanksjoner i etterkant. Blant 17 ansatte i pleie- og omsorgssektoren hadde 15 varslet internt og eksternt om kritikkverdige forhold. Alle 15 opplevde sanksjoner i ettertid, som sosial eksklusjon, bortfall av arbeidsoppgaver og degradering. Samtidig hadde varslingen positive effekter for arbeidsplassen.

I en annen undersøkelse gjort ved Universitetet i Bergen viste det seg at svært mange som hadde opplevd mobbing på arbeidsplassen, oppgav at den kom etter at arbeidstakeren hadde sagt fra om kritikkverdige forhold.

I en undersøkelse fra instituttet Opinion svarte bare 6 pst. av kommuneansatte at de ville vurdere å gå til pressen hvis de oppdaget kritikkverdige forhold.

La meg nevne noen eksempler: Jeg er blitt kontaktet av Olav Hellum, som har valgt å stå fram offentlig. Han varslet om ulovlig tvangsbruk og graverende omstendigheter i helsesektoren i 1990 og i 1991. I 1992 ble han omplassert i en helt annen stilling. Hellum så på omplasseringen som en gjengjeldelse, og gikk til slutt til sak for å få beholde jobben. Hellum tapte i retten. Hellum skrev så – ikke bare som en varsler, men som et tidsvitne – en artikkel om sin historie i Samtiden i 2006.

Det var på bakgrunn av hans historie at jeg bad utredningsseksjonen her på Stortinget om å redegjøre for om varsleres rettsstilling når det gjaldt gjengjeldelse, var blitt bedre etter at de nye varslerparagrafene trådte i kraft. Nå sier utredningsseksjonen at de i utgangspunktet ikke kommenterer enkeltsaker, men at de har sett på saken ved å gi en beskrivelse av det generelle regelverket. Utredningsseksjonen på Stortinget påpeker at det fortsatt må være en årsakssammenheng mellom ytringen og gjengjeldelsen for at handlingen skal være ulovlig etter arbeidsmiljøloven. Dersom arbeidsgiveren argumenterer med at handlingen ikke har noe med selve varslingen å gjøre, men f.eks. et uholdbart arbeidsmiljø, vil varsleren stå svakt, selv om bevisreglene nå er snudd. Så sier utredningsseksjonen at det ville vært fint å ha gjort noe med dette juridisk, men det er krevende jus. Det er der jeg ikke har lyst til å slippe saken, for enten må vi teste hvor langt krevende jus kan strekkes, eller så må vi teste hva vi kan gjøre med andre virkemidler som supplerer jusen. Og det er på en rekke områder i samfunnet at vi tenker på slike virkemidler.

En annen som har stått fram offentlig, er Per Inge Monsen, som varslet om økonomiske uregelmessigheter i Siemens, og ble sagt opp. Han vant i etterkant en knusende seier over Siemens i tingretten. Retten fant det sannsynliggjort at Siemens systematisk tok seg for godt betalt av Forsvaret. Retten slo fast at oppsigelsen av Per Inge Monsen var usaklig, og at han hadde reagert på det han hadde oppdaget, på en rimelig måte.

Historien til Kari Breirem er også kjent. Hun fortalte om hvordan varslingen om uregelmessigheter i advokatselskapet BA-HR resulterte i mobbing, trakassering og anklager om faglig utilstrekkelighet før hun til sist ble oppsagt. Hun understreker at det lovbestemte varslervernet ikke er godt nok.

Jeg har også en sak, som jeg bruker anonymt, fra en person som har varslet om systematiske overgrep, menneskerettighetsbrudd og tjenesteforsømmelse i helsesektoren – jeg har fått lov til å bruke hennes sak. Denne personen har opplevd å møte motgang i alle ledd etter at hun varslet om overgrep på arbeidsplassen. Hun har fortalt meg at hun føler seg rettsløs.

Jeg velger å bruke disse eksemplene for så å gå opp og si: Hva kan vi gjøre? Først vil jeg som norsk borger og stortingsrepresentant si at jeg innrømmer at jeg skammer meg litt når jeg leser disse sakene. Det skal ikke være slik at varslere skal føle seg rettsløse, og jeg frykter at manglende vern fører til at folk ikke orker å ta belastningen med å varsle om ulovlige eller uetiske forhold i en virksomhet. Hele poenget med varslerregler er jo at vi ønsker flere varslere. Det blir det ikke hvis de som varsler, føler seg rettsløse. Nå er det også slik at varslersaker er problematiske, og vi kan nok ikke utelukke at noen av dem som varsler, faktisk er «vanskelige» arbeidstakere. Men når meldingen er så unison fra så mange varslere, velger jeg å tro at det er noe svært grunnleggende og viktig i det disse personene sier. Det er uheldig når de som velger ikke å varsle, kommer heldigere ut enn de som faktisk våger å si fra om noe som er ubehagelig. I noen land har man laget regler hvor varsleren blir belønnet med en prosentandel av den boten som arbeidsgiveren eventuelt blir dømt til å betale. Jeg tar ikke opp et slikt forslag – jeg bare viser til at man velger forskjellige tilnærminger.

Jeg har tidligere i dette innlegget sagt at jeg ikke er sikker på om regelverket kan løse dette, men jeg har den tenkning at politikk handler om å tore å ta fatt på ting som er vanskelige. Jeg skulle håpe at vi kunne finsikte jusen for å se om det var noe som i hvert fall kunne motvirke sanksjoner i etterkant, selv om vi fortsatt vil ha et skjønnsområde. Det å gå inn i dette ville i hvert fall være å gi et signal til dem som utsetter seg for noe, om at samfunnet strekker seg så langt som det overhodet er mulig.

Jeg søker også gjennom denne interpellasjonen å reise en bevisst offentlig debatt, fordi det offentlige ordskiftet til syvende og sist er noe som kan gi dekning og beskyttelse for mennesker, selv om det aldri er slik at noen annen kan ta fra deg den ubotelige ensomheten du må ha når du står i en veldig utsatt situasjon. Det kan ingen gjøre, men du kan i hvert fall føle noe varme fra samfunnet rundt deg ved at du gjør det, fra samfunnet generelt og fra alle med lovreglene.

Jeg stiller interpellasjonen åpen fordi jeg føler at dette er vanskelig, men jeg føler også at det som nå skjer, er uverdig og galt. Jeg har valgt å bruke disse ordene og si på vegne av meg selv som norsk borger og stortingsrepresentant: Jeg skammer meg når jeg ser at vi har en situasjon hvor folk som gjør noe som er riktig, kommer ut i så vanskelige situasjoner som det jeg har tatt opp i denne interpellasjonen.

Jeg velger å gjøre dette, som jeg ofte har gjort i denne salen som representant, i den åpne form, for det er noen øyeblikk i norsk politikk hvor vi ikke strides om hvem som var best i går – eller i dag – men faktisk prøver å gjøre noe som er bedre for alle mennesker som prøver å ta vare på grunnleggende samfunnsverdier. Det er i denne ånd jeg inviterer til og håper på at vi får en god debatt i dag.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:13:52]: La meg starte med å si at jeg er enig i at dette er en veldig viktig interpellasjon, og at det er en veldig viktig debatt. Jeg setter pris på å ha fått denne interpellasjonen, for jeg er helt enig med representanten Dørum i at varsleres situasjon er noe som skal oppta oss. Når vi tar dette på alvor og diskuterer det i denne sal, får vi oppmerksomhet rundt temaet «varslernes situasjon». Vi får ut informasjon om hvordan vi betrakter dette, og hvordan lovverket betrakter det. Jeg synes også det er uttrykk for en utålmodighet – vi vil ikke finne oss i at varslere opplever at det å gå fram med varslingen ikke er til å leve med i ettertid.

Så er utfordringen at representanten Dørum flere ganger i sitt innlegg henviste til konkrete eksempler, men virkeligheten er, så vidt jeg vet, at ingen nye saker er prøvd etter loven som nå har trådt i kraft. Alle eksemplene som Dørum viste til, var inspirasjonsgrunnlaget vi hadde da vi vedtok den nye loven. Så vi har ennå ikke fått prøvd hvorvidt de endringene vi vedtok og gjennomførte fra 1. januar, faktisk gir varslere som opplever eventuell gjengjeldelse, et bedre vern.

Jeg setter pris på utålmodigheten, samtidig som jeg også vil benytte denne anledningen til å understreke at noe av det viktigste vi gjorde da vi vedtok de nye lovbestemmelsene, var å sørge for et forbud mot gjengjeldelse. Det betyr at arbeidsgiveren ikke har anledning til å straffe varsleren, eller den som gir til kjenne at retten til å varsle vil bli brukt, ved f.eks. å frata varsleren arbeidsoppgaver, fryse ut vedkommende eller komme med andre typer negative reaksjoner. Det er ikke tvil om at også omplassering dekkes av gjengjeldelsesforbudet.

Interpellanten omtaler omplassering av arbeidstaker som en disposisjon arbeidsgiver kan gjøre innenfor styringsretten selv om arbeidstakeren er en varsler. Her vil jeg påpeke at når Stortinget gir lover som begrenser arbeidsgivers handlingsrom, vil arbeidsgivers styringsrett begrenses tilsvarende. I denne sammenheng vil det si at dersom en omplassering kommer som en følge av at en arbeidstaker har benyttet varslingsretten, vil omplasseringen pr. definisjon ikke være innenfor styringsretten, fordi disposisjonen nettopp er i strid med forbudet mot gjengjeldelse i arbeidsmiljøloven § 2-5. En handling som er i strid med loven, vil aldri være innenfor styringsretten. Det finnes derfor ingen situasjoner der arbeidsgiver foretar handlinger som samtidig er ulovlig gjengjeldelse og innenfor styringsretten.

I praksis vil naturligvis arbeidsgiver kunne hevde at omplasseringen ikke har noe med varslingen å gjøre, men bare er en disposisjon arbeidsgiver foretar seg i kraft av egen styringsrett. Her har varslingsbestemmelsens spesielle regler om bevisbyrde stor betydning. Bevisbyrdereglene innebærer at dersom arbeidstaker legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at en handling er en lovstridig gjengjeldelse, går bevisbyrden over på arbeidsgiver. I lovproposisjonen er det presisert at det ikke skal stilles strenge krav til arbeidstaker i denne forbindelse, f.eks. skal det normalt være nok at det vises til at det faktisk er varslet, og at en negativ handling har kommet tett innpå varslingen i tid. For å gå fri må arbeidsgiver i tilfelle sannsynliggjøre at gjengjeldelse faktisk ikke har funnet sted. Det innebærer at arbeidsgiver må føre bevis for at f.eks. en omplassering av en varsler ikke har noe med den forutgående varslingen å gjøre. Man må altså spørre seg: Ville omplasseringen skjedd dersom arbeidstakeren ikke hadde varslet? Jeg tror at svaret ofte vil framstå som forholdsvis åpenbart. Et relevant tema i denne sammenheng vil typisk være om det er flere som har blitt omplassert på samme tidspunkt, f.eks. som følge av en omorganisering, eller om det kun er den ene personen som har blitt gjenstand for endringer i arbeidsforholdet.

Slik jeg ser det, vil det ikke være aktuelt å fjerne kravet til årsakssammenheng mellom varsling og gjengjeldelse. Dersom det ikke har vært noen varslingssituasjon, vil naturlig nok heller ikke gjengjeldelsesforbudet i § 2-5 slå inn. I hvilken utstrekning en arbeidsgiver har rett til å omplassere arbeidstakere som ikke er varslere, reguleres ikke av varslingsbestemmelsene, men av det arbeidsrettslige regelverket for øvrig.

Interpellanten nevner også sosial utstøting som en gjengjeldelse som kan forekomme etter varsling. Dersom en arbeidstaker fryses ut fordi han/hun har varslet, vil dette anses som en gjengjeldelse i arbeidsmiljølovens forstand og således være beskyttet av varslervernet. Her er det for øvrig grunn til å framheve at arbeidsmiljøloven i alle tilfelle opererer med forbud mot trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Dette omfatter alle former for mobbing og trakassering enten det dreier seg om utfrysing eller mer ondskapsfull plaging, uansett om det er arbeidsgiver eller for den del andre arbeidstakere som står bak. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at mobbing og trakassering av arbeidstakere ikke finner sted, og det gjelder uansett om vedkommende er en varsler eller ikke. Mobbing og trakassering i arbeidslivet er aldri greit og aldri lovlig, uansett situasjon. Heller ikke dersom en varsler har gått fram på uforsvarlig vis, vil mobbing og trakassering være akseptabelt eller lovlig.

Arbeidstakere som opplever denne type skadelig og ulovlig arbeidsmiljøpåvirkning, kan ta kontakt med Arbeidstilsynet for eventuell bistand. Arbeidstilsynet håndhever arbeidsmiljølovens bestemmelser om psykososialt arbeidsmiljø og vil kunne gripe inn i saken.

Jeg vil også nevne at Arbeidstilsynet sammen med departementet har laget en veiledning for publikum om de nye varslingsbestemmelsene, som beskriver reglene og hvordan disse skal tolkes og anvendes. Dersom det skulle vise seg å være en utbredt misoppfatning at styringsretten kan sette lovens varslervern til side, vil det kunne være aktuelt å beskrive denne problemstillingen enda tydeligere i veiledningen.

På bakgrunn av det jeg har sagt, kan jeg iallfall ikke nå se at det er behov for å endre de nye lovbestemmelsene for å beskytte varslere mot forflytning, sosial utstøting eller andre typer represalier. Jeg mener vi har fått på plass et godt regelverk til beskyttelse av varslere, hvor særlig forbudet mot gjengjeldelse og delt bevisbyrde i betydelig grad har styrket varslernes situasjon. Lovbestemmelsene om varsling trådte altså i kraft så sent som 1. januar i år. Jeg mener det er grunn til å la regelverket virke en tid før vi foretar en vurdering av om bestemmelsene virker slik vi ønsker, eller om loven eventuelt bør endres.

La meg tilføye at vi aldri vil lykkes på dette feltet uten at loven bidrar til å etablere en åpenhetskultur, loven bidrar til at norske ledere forstår at åpenhet og varsling er et gode for virksomheten. Det er det å bygge opp den kulturen som vil være veldig krevende, og jeg er enig med interpellanten i at det her virker som vi går to skritt fram og ett tilbake. Så må vi selvfølgelig som lovgivende forsamling være opptatt av at dersom ledere allikevel ikke skjønner at åpenhet er til det gode, må de som varsler, vernes.

Jeg mener at det lovverket vi nå har, gir varslere et godt vern mot gjengjeldelse. Så kan det godt hende at vi ser at noen ledere der ute allikevel forsøker seg på gjengjeldelse. I så måte må vi få prøvd de sakene for retten eller for en tvisteløsningsinstans. Jeg føler meg veldig trygg på at dersom denne type reaksjonsform, som f.eks. omplassering som en gjengjeldelse for en varsling, kommer opp for en rettsinstans, vil varsleren med dagens lovverk ha en veldig sterk stilling.

Odd Einar Dørum (V) [10:23:53]: Jeg takker statsråden for et grundig svar.

Det eksemplet jeg brukte, som er et tidsvitne i samtiden, ble prøvd etter gammelt lovverk. Men jeg har – uten at jeg har gått inn på personen – også spurt juridisk kompetanse her på Stortinget om gjengjeldelsesbeskyttelsen er bedre etter ny lovgivning enn den var for ham som tapte. Da får jeg altså det svar at det fortsatt må være en årsakssammenheng mellom ytringen og gjengjeldelsen for at den skal være ulovlig. Dersom arbeidsgiveren argumenterer med at handlingen ikke har noe med selve varslingen å gjøre, men at det f.eks. er blitt et uholdbart arbeidsmiljø som et resultat av at du faktisk har sagt fra – det jeg altså beskrev som en utfordring mot korpsånd – vil varsleren stå svakt selv om bevisregelen er snudd.

Når jeg har tatt det opp på denne måten, er det ikke for å være stridbar, men det er bare for å si at i et kompetent miljø har noen vurdert den type logikk som ligger i saken – en sak der man ikke vant fram etter gammelt system – opp mot det nye regelverket. Så er statsråden og jeg enige om at vi har laget et bedre regelverk. Vi er enige om det grunnleggende i det. Når jeg tar dette opp, er det bare for fra Stortingets talerstol å varsle om at verden kan være vanskeligere enn det vi trodde da vi laget en lovregel. Det er bakgrunnen for at jeg gjør det jeg gjør.

Så kan vi si at her står vi overfor forskjellige former for juridiske vurderinger. Stortinget har altså en ekspertise som jeg som representant er glad for at jeg kan bruke i år 2007. Jeg hadde ikke tilgang til det i 1980 – sist jeg prøvde – da syntes man det var en fremmed tanke. Men nå har man altså den type kompetanse, som gjør at jeg som folkevalgt kan stå opp med noe.

Vi vet at jurister kan vurdere ting ulikt. Og det er ikke noe annet poeng i det enn at selv om vi har gjort noe som noen kan mene er bra, ligger det alltid igjen noe ubesvart. Så det jeg egentlig vil be statsråden om å gjøre, er å ta dette for seg og se om det er noe staten kan gjøre. Denne konkrete varslersaken skjedde i psykiatrien, i et helseforetak. Er det noe staten som stor arbeidsgiver kan gjøre for å sørge for at de retningslinjene som statsråden gikk igjennom, blir såpass bra at det i seg selv setter en god tone? Jeg mener ikke at staten skal oppheve juridiske regler, men at man skal gjøre noe med selve den kulturen som statsråden nettopp snakket så klart og tydelig om, for nettopp som statsråd, konstitusjonelt ansvarlig, men også som statsråd og leder for store virksomheter, kan man kanskje gjennom veilederjobbing sørge for det. Jeg vil i hvert fall oppfordre statsråden til å sette det på dagsordenen, som jeg sier: ikke for at loven ikke skal gjelde, men for at loven skal bli etterlevd, og at kulturen – og tenkningen som vi har i hodet – viser respekt for disse dilemmaene. Jeg tar i hvert fall det med som en utfordring til statsråden. Så vil jeg nok på min måte velge å forfølge disse temaene, fordi jeg synes at det politiske liv handler om at brysomme ting ikke skal la oss få lov til å hvile så lenge det er noe som gjør det brysomt for mennesker som er i en annen situasjon enn vi som har denne talerstolen til rådighet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:27:31]: Vi skal ikke gå inn i noen juridisk spissfindige diskusjoner fra talerstolen. Jeg vil bare si at jeg jo synes at loven er forholdsvis klar. Jeg synes at stortingskomiteen gjorde en god jobb da den skrev innstillingen til loven, og det var en god debatt her i salen. Det er disse tre forholdene som skal danne grunnlaget for hvordan loven skal forstås. Jeg vil advare sterkt mot at vi prøver å etablere en rettspraksis andre steder enn der rettspraksis skal etableres, nemlig i domstolen, og faktum er at så langt er ingen sak prøvd.

Jeg vil bare understreke det jeg forsøkte å si med mange flere ord i mitt hovedinnlegg. Dersom en person har varslet og i ettertid blir utsatt for en omplassering, og arbeidsgiver hevder at det har ingenting med varslingen å gjøre, men er en del av et arbeidsmiljøproblem, vil i så fall, etter denne loven, bevisbyrden for det havne hos arbeidsgiver. Da må arbeidsgiver kunne føre bevis for at den omplasseringen som finner sted, ikke har noe med varslingen å gjøre, men har å gjøre med helt andre forhold. Jeg har litt vanskelig for å se for meg hva innholdet i loven ellers skulle vært enn nettopp det at vi sørger for at varsleren vernes på en sånn måte at arbeidsgiver dersom det iverksettes tiltak overfor vedkommende i ettertid, må føre bevis for skillet mellom varslingen og det som skjer. Jeg synes også det ville vært krevende å vedta en lov som hadde sagt at dersom du én gang har varslet, skal du fra da av og til evig tid jobbe med akkurat det du har jobbet med før du varslet, og på akkurat samme sted som du jobbet før du varslet. Det ville også vært en litt krevende lov å vedta.

Jeg mener at det lovverket vi har vedtatt, gir varsleren en styrket rettssituasjon. Jeg tror også vi eventuelt skal la det være opp til rettssystemet og ikke til Stortingets utredningsseksjon å vurdere hvorvidt den er styrket eller ikke.

Helt til slutt: Jeg tror at representanten Dørum er inne på et veldig godt spor. Jeg deler synspunktene hans når han sier at nå må vi som arbeidsgivere rundt omkring synliggjøre at dette handler om å bygge åpenhetskulturer, få arbeidsgivere til å forstå at det er lojalt å ha medarbeidere som sier fra om kritikkverdige forhold, og skape kulturer for intern varsling. Den nye loven skal føre til at vi faktisk får færre varslere der ute fordi vi får gode systemer og gode rutiner for å håndtere kritikk og varsling internt i bedrifter.

Per Rune Henriksen (A) [10:31:04]: Jeg synes det er veldig prisverdig at representanten Dørum tar opp denne saken i en interpellasjon, og at vi får denne debatten.

Jeg føler at loven, slik vi har fattet vedtak om, og slik den gjelder pr. i dag, er god. Vi har ingen rettspraksis som kan avsløre svakhetene ved den, men når det gjelder gjengjeldelse mot varslere, har vi tverrpolitisk vært klare og tydelige på hva som er vår intensjon med loven. Og det er klart at om det skulle vise seg at rettspraksis utvikler seg i en retning som ikke er i tråd med det vi som lovgivere har ønsket, mener jeg vi skal gå inn og se på saken.

Vi kan si det slik at vi lager lover ut fra to hensyn. Det ene er å uttrykke at noe er forbudt og uønsket – noe vi ikke vil skal skje. Dernest skal lovene sørge for håndteringen, hva samfunnet skal gjøre, hvis det uønskede skjer. Jeg synes at statsråden var inne på noe som er veldig vesentlig hvis vi tenker på hva vi gjør for å hindre at tingene skjer. Vi har også i denne loven sagt at det skal legges til rette for varsling i bedriftene. Vi skal bryte med den korpsånden som representanten Dørum refererer til, og som jeg tror er kjernepunktet når det gjelder sosial utstøting, og kanskje det viktigste vi gjør av strukturendringer i arbeidslivet, er at vi krever at bedriftene skal lage gode rutiner for varsling.

Jeg vil framheve Helse Bergens bidrag i denne sammenheng. De har opprettet et eget varslerombud i bedriften. Det er en stor og mangslungen bedrift, en bedrift som også har vært plaget med interne konflikter og mye oppstyr etter varsling. Her har man åpenbart tatt både lovgivers signaler og lærdom av hva som har skjedd, og så har man opprettet et varslerombud. Jeg tror det vil være en løsning som kan brukes mange andre steder. I mindre bedrifter vil dette være vanskelig.

Det er for så vidt et problem for en med min bakgrunn, som i veldig mange tilfeller peker på at verneombudenes funksjon er utrolig viktig. Vi ønsker også å styrke verneombudenes stilling i arbeidslivet gjennom arbeidsmiljøloven. Men det er rett og slett ikke til å legge skjul på at også i en del saker som kan gå som betente varslingssaker, er faktisk verneombudet òg en del av establishmentet som varsleren vil være redd for skal gi represalier. Da er det viktig at man i bedriften har gode rutiner for å håndtere varsling og sørge for at varslerens varsel kommer fram.

Mobbing er aldri greit. Jeg synes statstråden var krystallklar på det og viste til de lovregler vi har mot mobbing. Jeg tror at vi må ta inn over oss at det alltid vil være en belastning å varsle om negative forhold i en bedrift. På et eller annet nivå vil det være en belastning for dem som velger å ta skrittet, gjøre det. Slik er det med de aller fleste ting i samfunnet. Men det som er så viktig, er at vi får denne debatten og etablerer den holdning i samfunnet at det er viktig å legge til rette for varsling, og at det er viktig å ta vare på varslerne. Vi skal ha klart for oss at det å undertrykke varslingen også er en særdeles kostbar øvelse for vårt arbeidsliv – hvis vi skulle gjøre det.

Så jeg vil igjen si at jeg hilser denne debatten velkommen. Jeg tror, som representanten Dørum, at dette er noe vi kontinuerlig bør diskutere. Og, som sagt, jeg mener at hvis det mot formodning skulle vise seg at man i rettssaker etablerer en rettspraksis som ikke er i tråd med det vi har et tverrpolitisk ønske om å etablere som rettspraksis, bør vi se på loven igjen.

Robert Eriksson (FrP) [10:36:24]: La meg aller først få si at jeg synes det er prisverdig at representanten Dørum tar opp dette spørsmålet. Det er også et spørsmål som til stadighet blir diskutert i bedrifter, og også i media.

Det er også interessant å legge merke til at de store korrupsjonsskandalene som oftest blir avslørt gjennom varsling i bedriftene. Det betyr at det er noen som tør å stå fram, som tør å ta belastningen, som igjen gjør at man får fram store, viktige saker og får avslørt kritikkverdige forhold i enkelte bedrifter og virksomheter, også i det offentlige.

Det er fortsatt en situasjon som mange føler er en stor belastning – det får ofte et kraftig etterspill når de går ut og varsler. Det er nok usikkerhet og redsel for å tørre å ta steget og gå og varsle som preger veldig mange.

Da loven ble behandlet i november 2006, hadde vi en grundig debatt i Stortinget om hvordan dette burde gjøres. Når statsråden fra denne talerstolen sier at han har vanskelig for å se for seg hvordan loven kunne ha blitt utformet annerledes, må han jo ha oversett fullstendig den argumentasjon og de forslag som kom fra en samlet opposisjon da vi behandlet Ot.prp. nr 84 fra 2005-2006 den 16. november 2006. Der viste vi bl.a. til de bemerkningene som professor Jakhelln kom med, og som jeg synes det fortsatt er viktig å ha med seg i lovfortolkningen av hvordan man skal utforme og forstå loven.

Jeg registrerer også at regjeringspartiene i 2005 hadde en mer liberal innfallsvinkel, holdning, til hvordan man skulle få loven til å fungere og til hvordan den skulle være, enn hva man hadde da man kom i maktposisjon og overtok regjeringskontorene og la fram saken selv. Det synes jeg er skuffende. Jeg synes at regjeringspartiene burde ha stått for det man sa i opposisjon. I så tilfelle tror jeg vi kunne ha fått et samlet storting bak loven da vi behandlet den i 2006.

Det som er det aller viktigste, og som jeg tror vi alle er enige om, er at ingen varslere skal føle det ubekvemt å varsle. Det er viktig, som også representanten Henriksen var inne på, at alle skal føle trygghet når man varsler om kritikkverdige forhold. Det kan ikke være sånn, verken i det offentlige eller i det private, at man skal føle redsel og dermed unnlate å si ifra om kritikkverdige forhold.

Jeg håper at vi med jevne mellomrom fortsatt kan ha den typen debatter som vi har i dag. Så er det helt riktig som statsråden sier, at den nye loven ennå ikke er blitt prøvd for noen domstol, men det vil vel før eller senere oppstå en situasjon der også den loven blir prøvd for domstolen. Og viser det seg da at den ikke er god nok når det gjelder å ivareta varslernes vern, håper jeg iallfall at vi vil få saken ganske fort tilbake til Stortinget, slik at vi får tatt opp og sett på lovendringen på nytt, og da får muligheten til kanskje å endre loven, slik som også opposisjonen viste til da vi behandlet saken i november 2006. Jeg er fortsatt av den bestemte mening at loven ikke er tilstrekkelig for å ivareta varslernes vern. Jeg tror at den loven vi har i dag, vil føre til at en del vil unnlate å varsle – jeg håper at jeg tar feil. Jeg tror det fortsatt er enkelte som vil gjøre det, og jeg håper at vi for framtiden kan få en lov som er mer tilpasset det å ivareta vernet for varslerne.

Martin Engeset (H) [10:41:36]: Først av alt vil jeg gi honnør til representanten Dørum for å ha reist denne interpellasjonen. Det er en viktig interpellasjon, som tar opp et særdeles viktig tema. Jeg tror det har en egenverdi at landets nasjonalforsamling diskuterer dette spørsmålet i det åpne rom. Vi vet at det er et vanskelig tema lovmessig. Vi har relativt nylig – for et år siden – vært igjennom en lovbehandling, og vi skal selvfølgelig ikke la en interpellasjonsdebatt bli en omkamp om den lovbehandlingen. Når statsråden i sitt innlegg sier at han synes vi hadde en god debatt for et år siden, i november 2006, er jeg enig i det. Det var en god debatt, en prinsipiell debatt og en spennende debatt om dette vanskelige temaet, både politisk og juridisk. Men det må være tillatt å nevne at på det tidspunktet var det en samlet opposisjon, med partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som mente helt bestemt at Regjeringens lovforslag ikke gikk langt nok og ikke var godt nok. Jeg synes det bør være en grei bakgrunnsopplysning. Den gangen sa Regjeringen selv i odelstingsproposisjonen som lå til grunn for behandlingen, at det Regjeringen gjorde, var å fremme et forslag som skulle være en videreføring av gjeldende regler og kodifisering av gjeldende rett om f.eks. den ulovfestede lojalitetsplikten. Det var et hovedpunkt for opposisjonen i denne saken. Vi mente bestemt på bakgrunn av dette at det forslaget til Regjeringen ikke var godt nok. Men det er altså det vedtaket vi nå har.

Statsråden har helt rett i at ingen saker er prøvd for retten etter det nye lovverket. Det var et skritt i riktig retning på enkelte punkter, ja, men skrittene var ikke mange nok og heller ikke lange nok. Derfor skal det bli spennende å se om, og når, det kommer saker for retten som tar opp dette, hvor vi har mulighet til å vurdere om lovbeskyttelsen for varslere er god nok. I den forbindelse setter jeg pris på det signalet som representanten Per Rune Henriksen gav, og som jeg forstod av statsrådens innlegg, at hvis så ikke er tilfellet, kan vi regne med at vi får et nytt lovforslag fra Regjeringen. Jeg håper statsråden kan bekrefte det i den etterfølgende debatt.

Det er slik at noen virksomheter og kommuner har håndtert dette på en meget god måte lenge før vi fikk de nye reglene. Jeg har lyst til å trekke frem Oslo kommune som et eksempel til etterfølgelse for mange. Der har de opprettet en egen varslingsenhet og slått fast på en veldig tydelig måte at varsling er positivt, at de ansatte har rett og plikt til å varsle, og at man skal kunne varsle anonymt og i fortrolighet. Dette er prinsipper som jeg synes enhver arbeidsgiver og enhver virksomhet bør slå fast og henge opp på en stor og tydelig plakat, enten vi snakker om kommuner, statlige etater, bedrifter eller det private næringsliv. Bare gjennom å skape trygghet for den enkelte varsler ved at ledelsen i den enkelte virksomhet sier veldig tydelig fra om at varsling er positivt, og at man har rett og plikt til å varsle, tror jeg at man kan skape den nødvendige trygghet og kultur for at varsling vil finne sted. At det ikke varsles om kritikkverdige forhold, kan faktisk i sin ytterste konsekvens bidra til at en bedrift f.eks. går over ende, går konkurs, og at arbeidsplasser går tapt.

Vi har nok en lang vei å gå her – jeg tror også lovmessig – men selvfølgelig er det holdning og kultur som til syvende og sist avgjør. Vi vet i dag at vi skal gi honnør til dem som kjenner til kritikkverdige forhold, og som tør å stå frem, og tør varsle. Det er nok veldig mange som teller på knappene og veier for og imot om de skal tørre å ta sjansen, men som ut fra en helhetlig vurdering kommer til at dette tør jeg ikke, dette kan jeg ikke, dette blir for ubehagelig.

Karin Andersen (SV) [10:46:57]: Bestemmelser for å beskytte varslere og varsling er et meget viktig samfunnsanliggende. Det kommer til å styre om vi – for å si det slik – får sannheten fram, om kriminalitet skal bekjempes, om kunder og brukere i virksomheter, både offentlige og private, skal kunne få en riktig oppfatning av hva som er rett, og hva som er galt. Det betyr svært mye, og jeg tror også at det betyr svært mye for den enkelte, at det faktisk er mulig å si sannheten, og at det blir satt pris på.

Jeg er i dag litt forundret over noen av innleggene fra opposisjonen til en interpellasjon som jeg opplever er veldig viktig. Tydeligvis har ingen i opposisjonen fått med seg at representanter fra både Regjeringen og regjeringspartiene, da vi diskuterte loven sist, konkluderte med at de lovbestemmelsene vi vedtok, faktisk ivaretok varslerne bedre enn det opposisjonens forslag gjorde, men vi var også klare på at dersom praksis utviklet seg slik at varslerne ikke fikk tilstrekkelig vern, var vi opptatt av å se på loven. Det ble sagt den gangen, og vi gjentar det nå.

Jeg tror at det har blitt lagt litt for lite vekt på en viktig bestemmelse som ble innført, nemlig at det skal etableres rutiner for varsling, at forholdene skal legges til rette for varsling av kritikkverdige forhold. Jeg tror at det er noe av det som kan endre en praksis som gjør at en varsler i ettertid kommer i en uholdbar mellommenneskelig og sosial situasjon. Å etablere rutiner for varsling er et ledelsesansvar. Derfor må ledelsen i en bedrift eller i et foretak, enten det er i privat eller i offentlig virksomhet, ha dette temaet høyt på dagsordenen. Det dreier seg om å etablere etiske retningslinjer i bedriften som sier at ærlighet er en viktig etisk standard. Et kjernepunkt da vi diskuterte loven sist, var begrepet «forsvarlighet» opp mot f.eks. begrepet «forretningsmessige hemmeligheter». Her er vi inne i vanskelige fortolkningsspørsmål. Flertallet oppfattet da at forsvarlighetsbegrepet var viktigere.

I tillegg ser vi at media spiller en veldig viktig rolle i disse sakene. Det tror jeg ikke vi skal undervurdere. Den kraften som saker som kommer ut i media, får, er stor. Det problematiske er kanskje at løsningen på den enkelte arbeidsplass kan bli enda tøffere, men det gjør jo også at risikoen ved ikke å etablere gode rutiner for varsling og sørge for at varslingen faktisk fungerer i praktisk hverdag på arbeidsplassen, blir mye større.

Når man henvender seg til en myndighet for å få rådgivning om hvordan man skal forholde seg i en situasjon der man føler behov for å varsle og der man ser et problem, er det utrolig viktig at veiledningen som varslerne får fra Arbeidstilsynet, helsemyndigheter, Kredittilsynet – eller hvem det måtte være – er god.

Statsråden la veldig vekt på omvendt bevisbyrde og redegjorde for hvordan den skal forstås. Jeg trenger ikke si så mye om det. Men jeg har lyst til å si litt om et tema som flere varslere har tatt opp med meg, og det er at det i mange av disse sakene har blitt inngått forlik. I ettertid har varsleren angret på det – ikke fordi varsleren ikke fikk sagt fra eller kom seg ut av en vanskelig situasjon der og da, men fordi forliket ikke medførte at arbeidsplassen, ledelsen, organisasjonen, måtte forandre kultur eller væremåte. Et tema som jeg tror vi må se på framover, er hvordan forliksinstituttet virker i forhold til å kunne få til nødvendig praksisendring på arbeidsplasser der dette er et problem. Jeg håper at bestemmelsene om at man nå skal ha rutiner for varsling på arbeidsplassen, kan bidra til det. Men det er ikke sikkert at det er tilstrekkelig. Derfor er det grunn til å se på hvordan det går med praksis på arbeidsplasser der man har inngått forlik, om praksis rundt varsling faktisk endres.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:52:22]: Ønsket om å gi varslerne et reelt vern mot formelle og uformelle represalier når de sier fra om kritikkverdige forhold, er tverrpolitisk. Vi har i flere runder hatt diskusjoner om hvordan dette best kan sikres i lovverket. Da vi sist diskuterte dette, ønsket opposisjonspartiene samlet en annerledes løsning, hvor selve begrepet «forsvarlig varsling» ble unngått.

Men jeg tror på statsråden og regjeringspartienes talspersoner, at ønsket om å sikre retten til å varsle kritikkverdige forhold var – og fortsatt er – det overordnede hensynet for de lovparagrafene som flertallet stemte for.

Interpellanten spør statsråden om det kan være behov for klarere regler og retningslinjer for å beskytte varslere mot forflytning og sosial utstøting på arbeidsplassen. Jeg regner med at statsråden har et åpent sinn i forhold til lovgivernes intensjon med de vedtatte paragrafer om varsling i arbeidsmiljøloven, at dette blir ivaretatt i praksis i arbeidslivet, og om det kan være behov for forandringer eller presiseringer. Det er nok andre områder i arbeidsmiljøloven hvor den rød-grønne prestisjen er investert sterkere enn akkurat på dette feltet.

Samtidig stiller jeg meg ganske tvilende til om de faktiske utfordringene som flere saker har vist oss er til stede når det gjelder forholdene for varslerne, best kan løses gjennom mer regelverk. Det er holdninger og kultur som er hovedproblemet, ikke nødvendigvis lovutformingen. Regelverket alene kan ikke forhindre sosial utstøting og mobbing på arbeidsplassen. Gjengjeldelse fra arbeidsgiver når det gjelder varsling, er eksplisitt forbudt. Likevel forekommer det – uten at sakene nødvendigvis prøves i arbeidsretten.

For å få til en rask endring tror jeg at det som det haster mest med for å få lagt forholdene bedre til rette for varslere, er at myndighetene følger opp arbeidsgivernes nye ansvar for å legge til rette for varsling. Det bør også vurderes grundigere om en ombudsordning i offentlig regi kan sikre bedre anonymitet og større reelt vern for varslere.

Tiltak for å bedre kulturen for varsling må være et ansvar for partene i arbeidslivet. Det bør særlig være en utfordring for arbeidsgiversiden at mens en på sentralt nivå i organisasjonene vil legge til rette for varsling, mener mange arbeidstakere at det bare er negativt for dem å stikke hodet fram og påpeke kritikkverdige forhold. Selvsagt er det slik at arbeidsgiver bør ha en mulighet til å rette opp forhold internt i bedriften før det blir en offentlig sak. Selvsagt vil det virke ødeleggende for arbeidsmiljøet hvis enhver kritikk mot ledelsen – stor eller liten – blir framført eksternt. Men det tror jeg faktisk ikke er noe utstrakt problem i arbeidslivet.

Hovedproblemet er at terskelen for å si fra om klart kritikkverdige forhold er for høy, fordi de personlige omkostningene oppleves som for store. Og den frykten kan dessverre være reell – det har flere saker vist oss. En slik kultur er ikke arbeidslivet tjent med. Mobbing kan være en del av en slik kultur. Statsråden har en unik mulighet til å sette agenda for partene i arbeidslivet. Så min oppfordring er: Ta dette opp med partene. Spør dem om hvilke tiltak som kan iverksettes fra organisasjonene – rettet mot de enkelte både private og offentlige foretak – for å skape en kultur hvor arbeidsmiljølovens pålegg om å legge til rette for varsling faktisk blir fulgt opp i praksis. Det håper jeg kan bli en konklusjon som både posisjon og opposisjon kan enes om i denne debatten.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:56:53]: I interpellasjonen viser representanten Dørum til de stygge eksemplene vi har sett på at varslere blir sosialt utstøtt fra arbeidsplassen. Det vises også til at Stortingets utredningsseksjon mener at en arbeidsgiver i kraft av sin styringsrett fortsatt har relativt vid adgang til å overføre varsleren til annen stilling – mot arbeidstakers ønske. Det er altså gjengjeldelsen som er temaet i denne interpellasjonen.

Da Stortinget for et år siden behandlet de endringene i arbeidsmiljøloven som omhandler varsling, understreket vi betydningen av et strengt vern mot gjengjeldelse ved varsling. Det er i gjengjeldelsesparagrafen, § 2-5 i arbeidsmiljøloven også lagt inn krav om delt bevisbyrde, som ikke ble støttet av arbeidsgiverorganisasjonene. Dette innebærer at hvis arbeidstaker legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at handlingen er en lovstridig gjengjeldelse, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at lovstridig gjengjeldelse ikke har funnet sted. Kombinasjonen av delt bevisbyrde og arbeidstakers rett til oppreisning og erstatning mente man kunne få urimelige konsekvenser for arbeidsgiverne og virksomheten. Det var temaet da.

Her må jeg stoppe opp litt, for jeg er virkelig overrasket over den argumentasjon som representantene fra opposisjonen har brukt så langt når de sier at statsråden ikke står helt til troende når han viser til at Stortinget hadde et entydig ønske om et sterkere varslervern – for det de foreslo svekket, men ikke nådde fram med, var nettopp dette som gikk på mulighetene for gjengjeldelse. De støttet opp under arbeidsgiverorganisasjonenes reservasjoner mot det sterke lovvernet mot gjengjeldelse ved å foreslå å innføre et nytt fjerde ledd i § 2-4.

Jeg skal sitere fra innstillingen. I § 2-4 tredje ledd står det:

«Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med den bestemmelsen.»

Veldig konkret og sterkt. Så ville de svekke det ved å innføre et nytt fjerde ledd:

«Arbeidsgiver kan ikke iverksette undersøkelser eller andre tiltak for å bringe på det rene hvem som står bak en varsling, med mindre arbeidsgiver kan godtgjøre (…)»

Dette ble det advart mot, og det står i innstillingen klart uttrykt at flertallet mener at dette kan svekke vernet mot gjengjeldelser.

Så sier man her at det store spørsmålet er om vi skal bruke «forsvarlig» eller «skadehensikt» osv. Det er overhodet ikke tema i denne interpellasjonen. Her er det snakk om hvordan vi på en best mulig måte verner arbeidstakere mot gjengjeldelse, og her var det vi, flertallet, som hadde sterkere formuleringer, et sterkere ønske om å sikre dette enn opposisjonen hadde.

Så mener jeg vi skal legge vekt på Dørums resonnement, som er knyttet til at én ting er hva vi sier i arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser, en annen ting er hvordan de arbeidsrettslige bestemmelsene eller forståelsen av arbeidsgivers styringsrett blir behandlet. Jeg er glad for at statsråden fulgte opp det på en så konkret måte ved å si at dersom det er slik at styringsretten fortsatt blir oppfattet som å gå foran varslerparagrafene, ja, så vil statsråden gripe inn. Det burde jo opposisjonen virkelig slutte seg til.

Men jeg forstår – i hvert fall var det slik for et år siden – at dere var nervøse for at gjengjeldelsesparagrafene skulle bli for sterke, og ville svekke dem. Jeg synes dere har behov for å gi en forklaring på hvordan dere mener at deres ledd fire i § 2-4 kunne være et sterkere vern mot gjengjeldelse enn det som flertallet gikk inn for. Dere forsøker å omskrive en historie som det ikke finnes grunnlag for å omskrive i forhold til det som faktisk står i arbeids- og sosialkomiteens innstilling og i det lovverk som nå er vedtatt.

Presidenten: Presidenten finner grunn til å minne om den ordningen vi har i stortingssalen – nemlig at man henvender seg til representanten gjennom presidenten, ikke direkte til «dere», slik det ble gjort flere ganger her.

Vera Lysklætt (V) [11:01:33]: Jeg vil takke representanten Dørum for et viktig initiativ. Varsling på arbeidsplassen er et ømtålig tema, men det trenger oppmerksomhet og offentlig debatt. Det er faktisk å se på som ett av tiltakene for å gjøre både varslere, kollegaer og arbeidsgivere i stand til å håndtere varsling. For det viser seg at potensielle varslere frykter de sosiale reaksjonene mer enn de rettslige konsekvensene.

Vi som lovgivende organ har et særlig ansvar for lovformulering og utforming av rettspraksis, men som politikere har vi også en viktig rolle i å sette saker på dagsordenen i det offentlige rom, ikke minst sensitive temaer som kanskje kan virke som de angår et lite antall. Like fullt kan nettopp disse være svært prinsipielle og viktige.

Vi har nylig vedtatt nye paragrafer om varsling i arbeidsmiljøloven. En viktig del av et slikt vedtak er å sette det ut i praksis. Her har staten et særlig ansvar i å informere og til og med eksemplifisere. Både arbeidsgivere og ansatte har både behov for og krav på dette. Jeg vil derfor peke spesielt på vår informasjonsplikt og den kommunikasjonsoppgaven vi har tatt på oss på vegne av potensielle varslere spesielt, men også på vegne av arbeidsgivere og kollegaer.

Vi må utvikle større åpenhet og høyere toleranse for varsling på norske arbeidsplasser. Det er ikke en oppgave for de få potensielle varslerne. Ansvaret hviler like tungt på dem som ikke blir varslere. Jeg håper derfor Regjeringen og statsråden har en bevissthet rundt sin rolle som informasjonsorgan, like mye som jeg håper politikere fra alle partier tar på alvor vår oppgave som deltakere i den offentlige debatten om varsling og sosiale reaksjonsmønstre i kjølvannet av at det varsles om kritikkverdige forhold på arbeidsplasser. Vi er folkets ombud, og alle skal ha tillit til at vi både engasjerer oss, lytter og tør å involvere oss på begge parters side i ømtålige situasjoner.

Så er det ikke til å komme fra at det pr. i dag later til å være varslerne som kommer dårligst ut av sin handling. Derfor er det veldig viktig å stå opp for den som har tort, og for dem som vurderer om de skal tørre. En videre debatt om regler og retningslinjer for å beskytte varslere, spesielt mot sosial utstøting, er derfor helt nødvendig.

Odd Einar Dørum (V) [11:04:29]: Jeg har vært politisk aktiv i 44 år og har ganske bred erfaring med at rettsregler ikke alltid er lik sosial virkelighet. Jeg er høyskolelektor i sosialt arbeid og er vel kjent med gode intensjoner i norsk sosiallovgivning. Jeg vet at gode intensjoner ikke alltid er virkelighet.

Jeg startet med vilje varslerhistorien omkring 1980, med tunge saker i Sør-Trøndelag den gangen jeg var stortingsrepresentant for fylket. Jeg dro det fram, for det som har gjort inntrykk på meg, er det forhold at vi har varslere som står fram med fullt navn og forteller sin historie, og at det de har gjennomgått, er såpass tungt at hadde de visst det de vet i dag, er det ikke sikkert de hadde gjort det om igjen. Det synes jeg bør gjøre oss alle, uansett partitilhørighet, ganske ydmyke.

Så har jeg oppfattet og er glad for statsrådens meget klare presisering av at styringsretten ikke skal avskjære varslerretten. Selvfølgelig er jeg glad for det. Jeg er også glad for de signalene som ble gitt fra andre representanter for regjeringspartiene om det.

Det var også slik i den debatten som var i sin tid, at opposisjonen hadde støtte av eksperter som Henning Jakhelln, Transparency og andre, men jeg vil ikke gå inn i den debatten, for jeg oppfatter at hensikten var at man skulle gjøre dette bra. Derfor vil jeg understreke, slik som jeg har hørt i debatten, at det er et ledelsesansvar – det sa representanten Karin Andersen, og jeg er veldig enig i det – at det etableres rutiner som gjør at det er sosialt og kulturelt troverdig at varslere blir respektert. Det var også derfor jeg i et tidligere innlegg presiserte at i hvert fall staten som arbeidsgiver – og staten er en stor arbeidsgiver – uten å bryte den fornuftige arbeidsledelse, som statsråd Bjarne Håkon Hanssen selvfølgelig kjenner behovet for, har et spesielt ansvar for å sørge for at det skrives rutiner og settes kultur.

Når noe var vanskelig i den tid jeg hadde tillitsverv på vegne av det norske folk i Justisdepartementet, laget vi konferanser som vi kalte etos-konferanser. Vi samlet dyktige folk for å snakke sant om vanskelige ting, for å sette kultur og å la den tonen som ble satt, prøve å skape et bedre klima for det som skulle skje. Jeg vil understreke til slutt at det er viktig.

Så har jeg ikke behov for å puffe Stortingets utredningsseksjon foran meg. Jeg hadde bare behov for å si at det var veldig hyggelig 30 år etterpå å faktisk ha en alternativ ekspertise å støtte seg til. Det gjorde at jeg som folkevalgt i denne salen kan bruke den. Og så er det ikke slik at den ene ekspertisen er bedre enn den andre. For statsråden har helt rett i at rettspraksis etableres i domstolen. Men mitt innlegg handlet om – og det handler fortsatt om – den sosiale virkelighet. Jeg er glad for og legger til grunn at statsråden og regjeringsapparatet bidrar til å etablere de rutinene vi trenger, og bidrar til å skape kulturen. Hvis staten kan gjøre det på en god måte, er jeg sikker på at tunge, private aktører også vil bli inspirert av det.

Jeg takker for en viktig debatt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:08:12]: Bare noen få merknader fra min side også helt til slutt i en god debatt. Jeg tror heller ikke at jeg går noe særlig inn på hvem som stemte for hva da vi behandlet loven.

Jeg har bare lyst til å si at det er to sider ved denne debatten som er viktige. Den ene er det som handler om muligheten til anonym varsling, som jo var en viktig del av debatten sist, og det at man skal ha veier som gjør at folk som ikke ønsker å stå fram som varslere, allikevel skal kunne varsle. Jeg mener at de veiene finnes i dag, både inn mot Arbeidstilsynet og mot andre offentlige tilsyn. Og vi vet at pressen vil være veldig opptatt av å skjerme sine kilder i så måte. Men det kan alltids diskuteres om muligheten til anonym varsling er god nok eller ikke. Jeg er veldig opptatt av, selv om en har muligheten til anonym varsling, at ikke – og jeg føler heller ikke at interpellanten er inne på det sporet – løsningen på utfordringene våre er å forsterke muligheten. Vi må gjøre det legalt å være varsler og å stå fram og si at hør her, nå har jeg behov for å fortelle om det og det i den bedriften jeg jobber i. Derfor er den debatten vi har i dag, viktig, fordi den nettopp handler om både å argumentere for at det er legalt å være varsler, og – i den grad noen skulle oppleve at det fører til gjengjeldelse – at man skal ha en ordentlig, skikkelig og solid lovbeskyttelse som varsler. Det synes jeg vi har fått understreket, og jeg mener som sagt at vi har tatt høyde for det i det nye lovverket – der står vi godt. Så gjenstår det å se når dette eventuelt skal prøves i en rettssal.

Ellers er jeg også glad for at mange i sine innlegg har understreket at dette er et ledelsesansvar, det skal etableres rutiner, det skal etableres kultur for at det er viktig at man går foran med gode eksempler og understreker at varsling er ønsket. Det å ha gode kulturer for at folk kan si fra, er et fortrinn for bedrifter, ikke en ulempe for bedrifter.

Presidenten: Debatten om sak nr. 6 er avsluttet.