Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:04:00]: (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere statsråd Tora Aasland med ny jobb og ønske henne velkommen tilbake til Stortinget, om enn i en litt annen rolle enn sist.

Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om at studenter som tar flere studiepoeng enn normert, kan få omgjort en større del av studielånet til utdanningsstipend.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning ble iverksatt i 2003. Ett av kvalitetsreformens mål er at flere studenter skal gjennomføre studiene på normert tid, bl.a. gjennom tettere oppfølging av studentene. Samtidig ble det i studiestøttesystemet lagt inn et økonomisk incentiv hvor størrelsen på stipendets andel av studiestøtten gjøres avhengig av studieprogresjon.

En av årsakene til at Kvalitetsreformen ble utarbeidet, var sviktende studiekvalitet og lav gjennomstrømming. Norske studenter avla bare omtrent halvparten av de vekttall, som det het den gangen, som var normert. De studerte altså i prinsippet i halv fart. I forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen har det kommet fram at det har vært en viss økning i produksjonen av studiepoeng, den nye betegnelsen på vekttall, etter innføring av Kvalitetsreformen. Forslagsstillerne ønsker i den forbindelse at det skal etableres ytterligere økonomisk incitament for å gjennomføre studiene enda raskere enn det normert progresjon tilsier, ved at en enda større andel av lånet kan bli omgjort til utdanningsstipend.

Norge er et rikt land med de beste forutsetninger for å skape høyere utdanning i verdensklasse. Det er derfor viktig at vi legger forholdene til rette for at det kan skje. Men ikke minst når det gjelder å finne gode ordninger for det å være heltidsstudent, har vi nok en lang vei å gå, og det er viktig at arbeidet med å finne gode tiltak for å øke andelen studenter som tar studiet på normert tid, fortsatt er høy. Vi er ikke i mål med det selv om evalueringen av Kvalitetsreformen kan tyde på at vi beveger oss i riktig retning. Selv om grepet med å belønne god progresjon gjennom studiet økonomisk er et viktig virkemiddel, er det også åpenbart at grunnene til at norske studenter samlet sett studerer i lavere fart enn normert, er veldig sammensatte. Men en kanskje enda viktigere jobb enn å sørge for at de ca. 10 pst. av studentene som studerer raskere enn normert, får en ekstra belønning, er faktisk å sørge for at andelen studenter som studerer på normert tid, kommer opp.

Å studere handler om å tilegne seg faglige kunnskaper og kvalifikasjoner. Men det handler også om å oppøve evnen til kritisk refleksjon, til perspektivrik refleksjon, til etisk orientering, til å analysere og bruke metode og til å vise selvstendighet i forhold til stoffet man tilegner seg. Dette er evner som ofte går under betegnelsen «dannelse», og forteller noe om at utdanning også handler om modning. I debatten om studieprogresjon og gjennomstrømming er det viktig ikke å miste av syne dette dannelsesperspektivet. Sjøl om svært mange faglige og samfunnsmessige hensyn tilsier at den normerte progresjonen for de ulike studiene både er gjennomførbar og bør tilstrebes, bør enhver debatt om progresjon også inneholde en erkjennelse av at studier handler om modning. Jeg er glad for at en samlet komite legger vekt på at dannelsesperspektivet må ivaretas i debatten om gjennomstrømming. Progresjon er viktig, men progresjon er ikke alt.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at det etter Høyres oppfatning ikke er noen motsetning mellom arbeidet med å sikre at flere studenter følger normal studieprogresjon, og et system som kan sikre at de som følger en ekstra høy progresjon, får en ekstra belønning. Selv om slike tiltak vil gjelde et lite mindretall av studentene, rundt 10 pst. i dag, er det viktig å skape muligheter innenfor støttesystemet også for disse studentene. Det vil selvfølgelig være en forutsetning at det utformes og finansieres på en slik måte at det ikke går på bekostning av det øvrige studiefinansieringssystemet.

Komiteens flertall, alle bortsett fra Fremskrittspartiet, ønsker å se dette forslaget i sammenheng med stortingsmeldingen om evaluering av Kvalitetsreformen. Høyre fikk i fjor alle partiene med på et forslag om at evalueringen skulle legges fram for Stortinget, og den er varslet nå i høst. Det er fornuftig å kunne se flere mulige tiltak og flere sider av utdanningsstøttesystemet samlet i forbindelse med stortingsmeldingen, så det blir en helhetlig debatt. Det er fort gjort å diskutere enkeltstående tiltak som kanskje er besnærende eller enkle å gjennomføre, uten at vi da får sett helheten i systemet. Derfor imøteser jeg også det som kommer fra Regjeringa i stortingsmeldingen, og forventer at studiestøttesystemet også blir gitt en bred omtale der.

Anniken Huitfeldt (A) [10:09:27]: Jeg vil også benytte anledningen til å ønske statsråd Aasland velkommen tilbake til stortingssalen! Vi ser fram til et tett samarbeid i den perioden som kommer.

Forslaget fra Fremskrittspartiet om å gi mer penger til de studentene som gjennomfører sine studier fortere enn det som er normert, vil etter Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartienes mening ikke fremme kvalitet i utdanningen. Dette vil bli et forslag som kommer til å fremme middelmådighet. Det kommer til å fremme en kultur hvor det er om å gjøre å ta flest mulig fag på kortest mulig tid, og hvor målet ikke er å oppnå gode karakterer. Så dannelseselementet tilsier at den studenten som har gode forutsetninger, bør bruke tiden sin på å fordype seg ytterligere i faget sitt. Å valse over enda et fag på kortest mulig tid, vil etter vår mening ikke styrke dannelseselementet, ikke styrke kvaliteten og ikke styrke kunnskapen. Derfor har vi gått mot dette forslaget.

I Kvalitetsreformen var det viktig at vi skulle øke progresjonen til studentene. Vi har ikke nådd langt nok. Derfor imøteser vi kvalitetsreformmeldingen, som skal gjennomgå om vi har nådd de målene vi hadde. Her er det også økonomiske incentiver som gjør det fordelaktig å gjennomføre på normert tid. Det er tverrpolitisk enighet om at dette har vært et riktig mål. Dette forslaget vil etter vår menig ikke fremme kvalitet. Det vil etter vår mening fremme middelmådighet, derfor er vi imot det.

Anders Anundsen (FrP) [10:11:24]: Et av utgangspunktene for gjennomføringen av Kvalitetsreformen for høyere utdanning var at en ville ha raskere studieprogresjon. Basert på de siste tilgjengelige tallene kan det se ut som det målet er i god rute.

Saksordføreren, Ine Marie Eriksen Søreide, nevnte i sitt innlegg at noe av bakgrunnen for Kvalitetsreformen var at studentene jobbet i halv fart. Jeg har lyst til å si at det kan nesten virke som om også Stortinget jobber i halv fart med å bedre vilkårene for de gode studentene. En viktig forutsetning for økt gjennomføringshastighet har vært incentivet både til studentene og til institusjonene. Fremskrittspartiet er sikre på at en ikke ville ha oppnådd tilsvarende progresjon og resultater hvis en ikke hadde brukt disse incentivene.

Fremskrittspartiet mener det er generelt viktig å legge forholdene til rette for at studenter med litt ekstra kapasitet skal bli belønnet for å utnytte den kapasiteten til å gjennomføre flere studiepoeng enn normert. I dag er det ingen incentiver for slik progresjon. Det er ingen ordninger som gjør at en får en ekstra klapp på skulderen fordi en gjør en ekstra innsats, til tross for at det i høyeste grad er samfunnsøkonomisk lønnsomt å redusere studietiden.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det ca. 10 pst. av studentene som i 2004–2005 gjennomførte flere studiepoeng enn normert. Ved de vitenskapelige høyskolene var tallet nærmere 18 pst. Det viser at det i gjennomsnitt er relativt få som gjennomfører flere studiepoeng enn normert, men likevel er det noen. De gjør det til tross for at de ikke får noe mer igjen for det enn de ekstra studiepoengene.

Det er naturligvis viktig at en ikke bare tenker på kvantitet, men fokuserer sterkt på kvalitet. Men det er ikke tilgjengelig tallmateriale, selv om representanten Huitfeldt antydet noe annet fra talerstolen for litt siden, som viser at de som har oppnådd flere studiepoeng enn normert, har et lavere karaktergjennomsnitt enn studentene for øvrig. Det er heller ingenting som tyder på at studenter som gjennomfører flere studiepoeng, har fått mindre ut av dannelsesperspektivet i høyere utdanning. Det er like sannsynlig at det er motsatt, fordi disse studentene kanskje har større arbeidskapasitet og oversikt enn gjennomsnittsstudenten.

Det er gjennomgående i Fremskrittspartiets politikk at en skal belønne kvalitet, fremdrift og måloppnåelse. På denne måten skiller vi oss nok litt fra regjeringspartiene, som er mer opptatt av at studenter flest skal være likest mulig – bekreftet av representanten Huitfeldt på talerstolen i dag. De skal studere det samme, de skal studere like lenge og få like gode eller dårlige faglige resultater. Bare når det gjelder studiefinansiering vil de øvrige partiene forskjellsbehandle, men det kommer vi tilbake til i neste sak.

Fremskrittspartiet vil stimulere alle til å bli bedre. Utjevning kan bare oppnås ved at noen ikke løftes på andres bekostning. Det er forunderlig at Regjeringen fokuserer voldsomt på å utjevne forskjeller fremfor å bedre kvaliteten og stimulere også de flinke studentene. Det var vellykket å stimulere studieprogresjonen gjennom stipendsystemet. Hvorfor er det da ikke smart å bruke det samme virkemiddelet for å stimulere studentene til enda større innsats?

Jeg vil også benytte anledningen til å ønske statsråd Aasland velkommen til oss! Det er grunn til å håpe på et taktskifte i Regjeringens fokusering på høyere utdanning etter statsrådsskiftet, men jeg tror det ikke før jeg får se det. Jeg tror nemlig ikke det var tidligere statsråd Øystein Djupedal som var Kunnskaps-Norges eller Kunnskapsdepartementets problem, men den totale nedprioritering av kunnskap fra Regjeringens side. Med de rammevilkårene tidligere statsråd Djupedal hadde, var det ikke lett å fungere overfor studenter, universiteter, høyskoler eller forskningsmiljøer. Det kunne således være interessant å få den nye statsråden til å si noe konkret om hvordan hun vil bidra til å øke kvaliteten og gjennomføringshastigheten for studenter når man så bryskt stemmer ned Fremskrittspartiets forslag om å stimulere studentene til raskere gjennomføring med mulighet til å få større stipend.

Er svaret, som tidligere statsråd Djupedal så ofte måtte bruke, overtatt av hans etterfølger?

Presidenten: Jeg antar at representanten Anders Anundsen vil ta opp et forslag?

Anders Anundsen (FrP) [10:15:34]: Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag fra innstillingen.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Åsa Elvik (SV) [10:15:59]: Det er ei stor glede for meg på vegner av SV å få gratulere statsråden med den nye jobben. Vi ser fram til eit tett samarbeid, og vi er glade for at ho har høve til å debutere som statsråd på Stortingets talarstol i dag allereie.

Det er sagt mykje fornuftig i forhold til forslaget frå Framstegspartiet både frå saksordføraren og frå representanten Huitfeldt, så eg skal berre knytte nokre kommentarar til saka.

Studentenes Landsforbund har gitt oss eit notat med si vurdering av dette forslaget. Dei seier m.a. at incentivet for å gjennomføre studia raskare enn det som er normert, er godt nok ved at ein med raskare progresjon får mindre lån. Det er altså feil det som førre talar sa, at ein ikkje har noko incitament eller incentiv til å gjennomføre eit studium på raskare tid enn det som systemet i dag legg opp til.

Så seier StL at eit anna viktig poeng er at mange studium er det ikkje mogleg å gjennomføre raskare enn det som er normert tid, og dei synest det er mykje viktigare å bruke pengane på betre studiefinansiering enn på forslaget frå Framstegspartiet. Frå SV si side er vi einige i alle desse tre merknadene.

Det som er StL sitt viktigaste poeng, som det også var for saksordføraren og for representanten Huitfeldt, er at vi må ha eit system som legg vekt på kvalitet og ikkje på kvantitet. Det er klart at det er det viktigaste hovudargumentet mot forslaget frå Framstegspartiet, som heldigvis ikkje får tilslutning frå Stortinget i dag.

StL seier at dei trur at dette forslaget vil føre til at studentane vil bruke mindre tid på det enkelte faget og på den måten vil få ei dårlegare forståing for faget. Det kan jo vere eit paradoks at i ein og same debatt er dei orda som går oftast igjen, «incentiv» og «dannelse». Men sånn kan det no av og til bli i politikken.

Eg synest òg det er interessant at Framstegspartiet brukar energien sin på dette framfor t.d. å bruke energien sin på noko av det som evalueringa av Kvalitetsreforma har stilt spørsmål ved, og det er at eit studium for nokre studentar, t.d. funksjonshemma, kan framstå som vanskelegare etter reforma enn før. For SV er det ei veldig mykje større utfordring enn det som Framstegspartiet er opptatt av, nemleg at ein etter deira meining ikkje har moglegheit til å få studia raskare unna. Men det seier kanskje noko om det politiske fokuset til partiet, og det er for så vidt greitt nok.

Eg vil òg vise til svarbrevet frå statsråden til komiteen datert 21. august, der statsråd Djupedal vurderte forslaget frå Framstegspartiet, og der han gjer greie for at det også i dag innanfor dagens regelverk er monaleg fleksibilitet i reglane til Lånekassa i forhold til den tida som ein skal gjennomføre studia på. Ergo synest eg at forslaget frå Framstegspartiet er fullstendig unødvendig.

Frå SV si side gler vi oss til at Regjeringa skal leggje fram den varsla meldinga om evalueringa av Kvalitetsreforma. Det gir oss eit høve til å diskutere dette og andre spørsmål i ein betre kontekst enn det som framstår som eit noko underleg politisk motiv frå Framstegspartiet.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:19:35]: La også meg på vegne av Kristelig Folkeparti få ønske statsråd Aasland velkommen. Vi gleder oss til konstruktivt samarbeid i tiden framover.

Målene for Kvalitetsreformen i høyere utdanning er ambisiøse. Kvaliteten på utdanning og forskning skal bli bedre, intensiteten på utdanningen skal økes, og internasjonaliseringen skal også økes. Sentralt i reformen står gradsstruktur, tettere oppfølging av studentene, nye eksamens- og evalueringsreformer, nye studiestøtteordninger og økt internasjonalisering. Kvalitetsreformen i høyere utdanning er ment å skulle være et svar på hvordan vi får bedre gjennomstrømming og flere fullførte studieløp.

Den kommende evalueringen av Kvalitetsreformen blir interessant. Jeg ser fram til en bred drøfting, hvor vi ser om resultatene av de målene vi satte oss, har vært vellykket, og hvor gjennomstrømmingen også vil være et viktig tema.

Jeg mener det er viktig at flest mulig studenter fullfører studiene på normert tid. Det må være vårt felles høyeste mål. Derfor er Kristelig Folkeparti også positive til tiltak som kan føre til at dette i sterkere grad gjøres mulig. Men jeg vil understreke «normert tid». Det skal vi premiere, og det har vi allerede systemer for å gjøre i dag.

Som representanter før meg har sagt, vil noen studier være umulig å forsere. Om man er aldri så kjapp i mottak av kunnskap, vil det ikke være et alternativ. Det har heller ingen verdi etter Kristelig Folkepartis mening å legge opp til et mesterskap i hvem som klarer flest studiepoeng, eller hvem som er kjappest til å komme seg gjennom f.eks. legestudiet. Det ønsker vi ikke i Kristelig Folkeparti. Vi deler også bekymringen til representanten fra SV, om at det kanskje heller er noen som trenger incentiver til å komme raskere gjennom og fullføre på normert tid. Dette kommer vi også i evalueringen til å ha ekstra oppmerksomhet på fra Kristelig Folkepartis side.

Kristelig Folkeparti ønsker nyutdannede som i sine studier har lært seg å trekke inn flere kilder, som kritisk forholder seg til den kunnskapen som finnes, og som er nysgjerrige på å tilegne seg ny og annerledes kunnskap enn det som menyen fra studiestedet serverer. Vi ønsker studium som gir tid til refleksjon og ikke minst modning hos den enkelte, og vi støtter derfor ikke Fremskrittspartiets forslag.

Inger S. Enger (Sp) [10:22:34]: Det er også for meg en glede å få lov til å ønske en ny statsråd velkommen. Det er gledelig å se Tora Aasland i salen. Vi ser fram til et godt og hyggelig samarbeid.

I dette dokumentet som vi behandler nå, er det stort sett enighet. Det er Fremskrittspartiet mot røkla – for å bruke et kanskje litt uparlamentarisk uttrykk. De ønsker altså at man skal øke stipendandelen for studenter som tar flere studiepoeng enn normert.

Det er klart at effektive studenter er viktige for studieplassene, for studentene og for samfunnet. Likevel kan man sette noen spørsmålstegn ved dette. Før Kvalitetsreformen avla som kjent norske studenter i gjennomsnitt drøyt halvparten av de vekttall som var normert hvert år. Det er nå indikasjoner som tyder på at dette har blitt noe bedre etter at Kvalitetsreformen og endra modell for studiefinansiering er gjennomført. Men det er mange studenter som avlegger færre studiepoeng enn forventa. At dette følges opp, er viktig for studentene sjøl, men ikke minst sett i en samfunnsøkonomisk sammenheng.

Senterpartiet mener i likhet med andre her at det er viktig at studiefinansieringssystemet stimulerer til avleggelse av studiepoeng, men samtidig må dette være på en god måte. Det må være avstemt mot kvalitet. Kvantitet holder ikke her. Dette vil innebære at incitamentene ikke må være så sterke at omgåelser, tilpasning og sjølve studiepoengene kommer i fokus i stedet for det aller viktigste, nemlig innholdet i utdanninga, som er kunnskap. Kunnskap må fordøyes – hvis jeg kan bruke det uttrykket. Vi trenger tid på det.

En samla komite har understreket at man ikke må miste av syne dannelsesperspektivet i utdanninga. Det er viktig. Tanken om at modning også er en viktig faktor ved studiet, må ikke glemmes. Det kan ikke bare være tidsperspektivet som skyves foran.

Jeg vil også henvise til evaluering av Kvalitetsreformen. Meldinga vil bl.a. drøfte studiefinansieringsordninga i høgere utdanning. Men det er nødvendig å se på helheten i systemet. Vi ser fram til stortingsmeldinga om Kvalitetsreformen og er villig til å se på dette med nye øyne.

Odd Einar Dørum (V) [10:25:33]: Venstre hilser statsråden på to måter. For det første er vi glad for at Norge har fått en minister for forskning og høyere utdanning. For Venstres del er dette den raskeste oppfyllelse av noe programkrav fra vår side i forhold til den sittende regjering. Det noterer jeg bare fra Stortingets talerstol. Dernest ønsker jeg selvfølgelig statsråden velkommen til debatt, konflikt og dannet konversasjon med Stortinget.

Så til saken: Det aner meg at Fremskrittspartiet kan tenkes å være noe bekymret for at studenter ikke har nok å gjøre. Da har Venstre, på grunn av de forventninger vi har til det vi skal legge inn i høyere utdanning og ut fra tanken om allmenndanning, det syn at vi kanskje skal forsterke kravene til pensum. Det er mulig at når man har 1 000 sider i pensum, er det 2 000 sider for lite – når man først er opptatt av det som Kvalitetsreformen fører med seg, at man både skal oppfylle et fag, en studieprogresjon, og at man skal få med seg en allmenndanning. Hvis det viser seg at man i de reformene vi nå har gjort, både med ex.phil. med bachelorgraden, med mastergraden og doktorløpet, rett og slett har mistet noe, vil Venstre forbeholde seg retten til å komme tilbake til dette, i form av det som er nødvendig for å styrke allmenndanningens vilkår.

Det er jo slik at når man f.eks. leser New York Times, vil man se at Harvard nå for første gang i sin historie har fått en kvinnelig rektor. Harvards kvinnelige rektor gir en programerklæring som sier rett ut, med Harvard som bakgrunn – det er nesten som en omskrivning av Humboldt i vår tid – at man må kunne det man kan, og man må gjøre det på en skikkelig måte. Det må man ha med seg. Går man videre i New York Times, ser man at Harvard nå har et kjernepensum som de definerer som en nødvendighet for alle de utdanningsretninger de har. Med andre ord: De har styrket kravene til utdanningen i en allmenndannende retning.

Jeg legger igjen disse merknadene fordi det har noe å gjøre med hvordan Venstre senere vil nærme seg debatten som følger etter det dokumentet vi får til Stortinget om evalueringen av Kvalitetsreformen for høyere utdanning, hvor vi ikke bare vil se på studieprogresjon og på måten man kommer gjennom, men også på fagene og allmenndanningens vilkår i en slik sammenheng.

På allmøter som departementet har hatt for alle som driver med høyere utdanning, inkludert oss som sitter i fagkomiteen, på Bristol, har man to år på rad presentert utenfravurdering av det norske utdanningssystemet. Det første året sa man at diversitet er bra, hold fast på det. Det andre året uttrykte representanten for OECD – mot normalt kom han ikke med krav om studiepenger – et veldig sterkt ønske om å effektivisere og blankpusse karriereveiledningen. Bakgrunnen for å si det er selvfølgelig noe som også ligger under dagens debatt, at man er sikker på at de som begynner på et studieløp, får en så bra veiledning som overhodet mulig, slik at det på den måten blir effektiv tidsbruk. Det er selvfølgelig alle tjent med.

Når det så gjelder forslaget i dag, er vi rett og slett uenig. Vi mener at den normeringen vi har, er satt. Man skal gjennom et studieløp på en viss tid. Vi vil for vår del heller vurdere om kravene er tilstrekkelige, om vi er gode nok i de kvalitetskravene vi stiller fra utdanningsinstitusjonenes side. Vi mener at i skjæringspunktet mellom effektivitet og allmenndannelse er den normeringen man har laget, alvorlig ment. Den gir jo også en belønning i den forstand at hvis man ikke klarer det, får man en straff, og hvis man klarer det, beholder man sine stipendpoeng.

Så er det slik at denne debatten om høyere utdanning selvfølgelig også knytter seg til et tema som ikke er tema her i dag, men jeg synes det er rett å nevne det. Det er at det vil bli krevende å drive god og kvalitetsmessig høyere utdanning etter idealene i Kvalitetsreformen og samtidig sikre god forskning, hvis institusjoner som driver med høyere utdanning og forskning, er underfinansiert. Det er et tema som denne salen vil få rikelig anledning til å komme tilbake til. Men det er også en avgjørende forutsetning for at man både skal kunne ha en studieprogresjon med effektivitet og ha med seg et allmenndanningsperspektiv.

Vi er en del av komiteens flertall, og vi avventer også med spenning stortingsmeldingen som kommer om evalueringen av Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Jeg synes det har vært riktig i dette innlegget å gi noen signaler fra vår side. Jeg vil gjerne anbefale mine medrepresentanter å lese den nyslåtte rektor på Harvard sine innvielsesord om sin rolle. Det er det schwung i. Det svinger seg i en linje fra Humboldt via Mjøs og langt inn i framtiden, og det skinner av det. Det er ikke et isolert elfenbenstårn, men det er kritisk kunnskap som kan brukes både for å bygge demokrati og å sikre både levende og ufødt næringsliv.

Statsråd Tora Aasland [10:30:44]: Et viktig siktemål med Kvalitetsreformen var å fremme studieprogresjon, få studentene til å studere på normert tid. Samtidig ønsket man å styrke kvalitets- og dannelsesaspektet.

Endringer i studiefinansieringen, med bl.a. økning av basisstøtten fra Lånekassen og innføring av konverteringsordningen, var ett av virkemidlene i Kvalitetsreformen. Konverteringsordningen betyr at lån blir gjort om til stipend på grunnlag av gjennomført utdanning. Formålet var å legge til rette for heltidsstudier, og gjennom dette øke andelen studenter som gjennomfører studiene på normert tid.

Jeg er enig med komiteen i at det både ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv og ut fra den enkelte students perspektiv er viktig at studiene blir gjennomført på normert tid. Men kvalitet må fortsatt være et overordnet mål for all høyere utdanning. Jeg merker meg at komiteen deler dette synet. Det har også i innlegg her vært understreket av flere. Virkemidlene, som f.eks. studiefinansieringen, må avstemmes, slik at de stimulerer til både gjennomføring og kvalitet. Og det kan være en vanskelig balanse. Men en ordning med belønning for studenter som avlegger flere studiepoeng enn normert, vil, slik jeg ser det, lett kunne føre til mer oppmerksomhet om kvantitet enn om kvalitet.

I dagens ordning er det en betydelig grad av fleksibilitet for studentene. Er studenten forsinket, blir lån gjort om til stipend for de eksamener man faktisk består. Dersom forsinkelsen tas igjen senere, ved at man avlegger flere studiepoeng enn normert, blir det gitt full omgjøring fra lån til stipend for semesteret studenten tidligere ikke har fått omgjøring for. Tar man ekstra fag, registrerer Lånekassen de studiepoeng som tas, og dette kan kompensere for manglende resultater senere. Ved forsinkelser har studenten mulighet til å få konvertert lån til stipend inntil åtte år etter at lånet ble tatt opp.

Som flere har vært inne på: Regjeringen vil legge opp til en mer helhetlig debatt, også om studiefinansieringsordningene, i forbindelse med at vi om relativt kort tid vil legge fram stortingsmeldingen om evaluering av Kvalitetsreformen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:33:45]: Intensjonen med Kvalitetsreformen var å få flere studenter til å ta flere studiepoeng pr. studieår, og foranledningen var et ønske om større studieprogresjon og dermed en raskere gjennomstrømming innenfor høyere utdanning. På denne bakgrunn ble det innført økonomiske incentiver for å kunne nå et slikt mål.

I sin kommentar til komiteen i forbindelse med forslaget fra Fremskrittspartiet om ytterligere å belønne studenter som har større studieprogresjon enn normert, uttaler statsråden at det vil kunne bidra til økt fokusering på kvantitet framfor kvalitet – et syn som regjeringspartiene også forfekter.

Så mitt spørsmål blir da: Hvor mener statsråden grensen går? Hvor mange studiepoeng kan en student egentlig ta pr. år før det etter statsrådens mening går ut over kvaliteten på studiene?

Statsråd Tora Aasland [10:34:33]: Det er helt umulig å gi noe eksakt svar på det spørsmålet.

Det som er viktig for Regjeringen når det gjelder de ordningene som er i Lånekassen i dag, og som vi mener er ganske fleksible, er kanskje først og fremst å hjelpe de studentene som ikke klarer det på normert tid. Hvis mye krefter skal gå med til å gi ekstra stimulans til dem som virkelig skal klare det raskt, mener vi, som jeg sa fra talerstolen, at det kan gå ut over kvaliteten. Men det er helt umulig å trekke en grense for forholdet mellom kvalitet og kvantitet – det er ikke målbart.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:35:19]: Statsråden har også bakgrunn fra Mjøs-utvalget, som la opp til den kvalitetsreformen i høyere utdanning som nå er innført.

Jeg la merke til at statsråden i sin innledning sa at kvalitet er et overordnet mål. Da har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på en litt annen side av dette med progresjon og gjennomføring, nemlig at evalueringen av Kvalitetsreformen viser at studenter i veldig liten grad har anledning til å gjøre faglige dypdykk utenfor det som er oppsatt som pensum. Mange studenter sier at det skyldes at det er for liten tid og anledning til de fordypningene som de egentlig ønsker. Som statsråden også sier: Det er viktig å avstemme balansen mellom gjennomstrømming og kvalitet. Jeg vil gjerne at statsråden utdyper litt hvordan man kan klare å ivareta perspektivet med større faglig fordypning samtidig som man klarer å opprettholde en progresjon og kanskje endog gjennomføre raskere enn det som er normert.

Statsråd Tora Aasland [10:36:19]: Jeg ser fram til å diskutere dette med både komiteens leder og komiteen for øvrig, og ikke minst universitetene og studentene selv, fordi jeg ser det som en veldig viktig utfordring at man nettopp klarer å stimulere til en ekstra faglig fordypning samtidig som man ikke mister av syne sin egen studieprogresjon. Det er heller ikke noe fasitsvar på dette, men spørsmålet er viktig, og jeg vil ta den spørsmålsstillingen og problemstillingen med meg i det videre arbeid med både evaluering og oppfølging av Kvalitetsreformen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:37:01]: Statsråden nevnte konverteringsordningen og gikk ganske nøye gjennom den i sitt innlegg. Det er jo sånn i dag at vi på en måte belønner dem som står til eksamen.

Representanten Elvik gav i sitt innlegg uttrykk for bekymring også for dem som ikke står, og om det er noen som nå faller igjennom. Den bekymringen deler også Kristelig Folkeparti.

Mitt spørsmål er egentlig om statsråden og Regjeringen også vil ta denne gruppen inn i evalueringen av Kvalitetsreformen og se på hva det er som er årsaken til at man ikke står. Finnes det også psykososiale årsaker? Er man småbarnsforeldre? Hvordan fungerer alt dette? Hva er det som gjør at man straffes i den sammenhengen?

Vil dette bli en del av den evalueringen som Regjeringen kommer med til Stortinget?

Statsråd Tora Aasland [10:37:54]: Det er også et viktig spørsmål. Som jeg sa i mitt innlegg, er dagens ordning først og fremst etablert for å hjelpe dem som i dag ikke klarer å holde seg innenfor den normerte studietiden. Men det vil bli rikelig anledning, i forhold til de evalueringsrapportene som vi har som grunnlag for stortingsmeldingen, til å komme inn på nettopp hensynet til dem som kanskje trenger litt ekstra hjelp, støtte og veiledning for å få det til på normert tid. Så jeg skal love representanten at dette vil det være mulig å komme tilbake til.

Odd Einar Dørum (V) [10:38:29]: Fagfolk ved Universitetet i Oslo sier til meg at studenter gjerne tåler mer av krav enn det som ligger i pensum, men de sier også til meg at da må vi stille opp overfor studentene. Dette er bakgrunnen for at jeg nå stiller det spørsmålet jeg gjør.

Jeg viser til det jeg sa i innlegget mitt, hvor jeg tok inn synspunktene fra OECD. Med det utdanningssystemet vi har i Norge, hvor vi velger å ikke ha skolepenger – noe mange andre land velger å ha, men vi har en tradisjon hvor vi ikke skal ha det – har OECD gitt oss rådet at for å sikre gjennomstrømming, effektivitet, bør man gjøre karriereveiledningen skinnende bra, for å si det på den måten. Har statsråden gjort seg noen tanker om hvordan en slik karriereveiledning på en egnet måte både kan løftes og styrkes i forhold til det vi nå diskuterer, nemlig høyere utdanning gjennom høyskoler og universitet?

Statsråd Tora Aasland [10:39:25]: Mitt mål for oppfølging av kvalitetsreformen er at vi også skal skape rom til å kunne veilede studentene på en god måte. Jeg vet at en del av det vitenskapelige personalet føler seg noe skviset ved at det stilles sterke krav. Jeg mener det skal stilles krav – ikke minst for å få gjennomført studiene – men jeg er veldig opptatt av å få en god debatt og en god diskusjon om hvordan man på best mulig måte kan kombinere studentveiledning og eventuelt forskning.

Anders Anundsen (FrP) [10:39:57]: Statsråden gav uttrykk for at det var umulig å gi et eksakt tall for hvor mange studiepoeng en kunne gjennomføre før det gikk på bekostning av kvaliteten. Likevel kan en vel si at det nå er satt et tall, som ligger på 30 studiepoeng hvert semester. Statsråden gjorde selv rede for ordningen hvor studenter som ikke gjennomfører på normert tid, kan gjennomføre flere studiepoeng påfølgende semester og senere og få konvertert lånene da. Hvorfor vil ikke statsråden da stimulere til at studenter som likevel klarer dette til normert tid, skal få den samme muligheten? Og et spørsmål til: Statsråden har hevdet at det er slik at en ved å gjennomføre flere studiepoeng reduserer kvaliteten i høyere utdanning. Hvilken dokumentasjon har statsråden for en slik påstand?

Statsråd Tora Aasland [10:40:57]: Jeg vil igjen bare henvise til de vurderingene som jeg har gjort i forhold til svar på forslaget fra representantene. Stimuleringen til økt studieprogresjon vil denne regjering først og fremst utøve overfor dem som ikke i dag klarer den normerte studietid. Og vi mener at den ordningen som er etablert, med den fleksibilitet som ligger i den, er tilstrekkelig god til å gi den stimulans som trengs. Så mitt svar er at jeg er foreløpig tilfreds med dagens ordning, men jeg ser selvfølgelig fram til å kunne diskutere eventuelle dokumenterte svakheter som måtte vise seg. Foreløpig er det ikke noe som tyder på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse M. Schmidt (FrP) [10:41:50]: Jeg har fulgt debatten, og jeg føler at en av og til tror at norske studenter er litt annerledes enn andre europeiske studenter. Det må kunne gå an å ha flere tanker i hodet på en gang – både kvalitet, dannelse og økt progresjon. Og det må være mulig å ha høye mål å strekke seg etter.

Komiteen var på Kastellet skole i forgårs. De fleste vil huske at rektor påpekte nettopp dette at en av de viktigste grunnene til at de hadde lyktes på skolen, var at de satte målene høyere enn de egentlig kunne forvente seg. Og i andre land – hva gjør de så der? I Tyskland, f.eks., er det sånn at studenter som klarer å fullføre på kortere enn normert tid, får konvertert lån til stipend. Hvis de i tillegg klarer å utføre eksamenen sin med utmerkelse, konverterer de også penger fra lån til stipend. De har ekstra ordninger, som f.eks. at hvis studentene tar fag som en kanskje ønsker at flere studenter skulle ta, gjelder det samme – de kan altså oppnå høyere stipendandel. Dermed kan en styre utdanningen i den retningen og i de faggruppene som en ønsker seg, både for framtidige forskere og andre som tar de fagene. Det er også sånn at når man er ferdig med studiene sine, overtas lånet når man har fått jobb. Dermed vil staten igjen konvertere penger fra lån til stipend.

Jeg tror det er veldig viktig at vi ser på hva en gjør i andre land. Norge kan ikke sitte på sin egen lille øy og tro at alt dreier seg om dette. Norske studenter skal tilpasse seg et internasjonalt marked når de skal ut og konkurrere. Det å sette krav og det å sette høye mål er noen av de viktigste tingene vi kan gjøre.

Til sist: Jeg vil ikke tro at f.eks. tyske studenter har mindre dannelse enn norske selv om de har en høyere studieprogresjon.

Anders Anundsen (FrP) [10:44:00]: Jeg vil først takke statsråden for at hun bekreftet at det ikke er empirisk materiell som skulle dokumentere påstander som er kommet fra flere representanter fra denne talerstol i dag, nemlig at økt studieprogresjon automatisk medfører redusert kvalitet i studiene. Det er altså ingen dokumentasjon for at det er tilfellet. Det er ren synsing, og det er basert på mangelfull tillit til studentene. Representanten Huitfeldt dro det ganske langt, synes jeg, da hun sa at økt studieprogresjon fremmer middelmådighet. Med det indikerer hun altså at de ti prosentene ved universitetene som i dag avlegger flere studiepoeng enn normert, og de 18 prosentene ved de vitenskapelige høyskolene som gjør det, er middelmådige studenter. Det synes jeg er en ganske drastisk påstand fra representanten Huitfeldt.

Så registrerer jeg også at Huitfeldt er kategorisk: Dette er et dårlig forslag. Jeg registrerer at representanten Enger er åpen for – og det er også statsråden, og det er jeg glad for – å se på dette med nye øyne under evalueringen av Kvalitetsreformen. Jeg håper det er statsråden og representanten Enger som vinner frem, og ikke representanten Huitfeldt.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg ble litt overrasket over representanten Elviks innlegg fra denne talerstol. Hun klarte å si at hun var overrasket over at Fremskrittspartiet brukte energi på denne saken og ikke på at funksjonshemmede opplever at de har vanskeligere studieforhold nå enn før Kvalitetsreformen. Jeg vet ikke hvordan det er i SV, men i Fremskrittspartiet klarer vi å ha et bredere utdanningspolitisk fokus enn på bare én sak. Derfor er Fremskrittspartiets engasjement når det gjelder studiepolitikk, svært bredt og viktig. Vi vil selvfølgelig støtte et initiativ fra SV når det måtte komme, om å bedre situasjonen og forholdene for funksjonshemmede studenter ved universiteter og høyskoler. Jeg venter på et initiativ fra Sosialistisk Venstreparti på dette, så skal vi være med. Jeg frykter at vi må vente lenge.

Representanten Dagrun Eriksen var inne på noe flere har vært inne på, nemlig at det viktigste er å hjelpe dem som ikke klarer studieprogresjonen, til å komme igjennom studiet. Fremskrittspartiet er også enig i det. Men det er ikke sånn at det er en motsetning mellom det å hjelpe studenter som ikke klarer å følge ordinær studieprogresjon, og å stimulere dem som klarer å følge en raskere studieprogresjon. Her er det også snakk om å ha to tanker i hodet på en gang. Det er Fremskrittspartiet ganske gode til.

Anniken Huitfeldt (A) [10:46:56]: Representanten Anundsens mest markante debatt-triks er å fortegne det motstanderen har sagt fra Stortingets talerstol. Jeg har overhodet ikke kommet med karakteristikker av studenter som går raskere fram og avlegger flere studiepoeng enn det som er krevd. Det som er vårt poeng, er at med den ordningen som Fremskrittspartiet foreslår, vil man få mer penger dersom man avlegger to eksamener med den dårligste ståkarakteren framfor én eksamen med toppkarakter. Det er mange fag på universiteter og høyskoler som har overlappende pensum. Dersom det skal bli slik at om man tar to fag med overlappende pensum og får dårligste karakter, skal man få mye mer penger enn dersom man tar ett fag med høy kvalitet og fordypning med beste karakter, fremmer det etter min vurdering middelmådighet. Det fremmer ikke de beste, det fremmer ikke faglig fordypning. Derfor går vi mot Fremskrittspartiets forslag, som belønner kvantitet og ikke kvalitet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.