Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:01:20]: Jeg er glad for å få anledning til å redegjøre for legedekningen for de norske styrkene i den NATO-ledede stabiliseringsoperasjonen i Afghanistan. For å sikre at Stortinget får et mest mulig helhetlig bilde av status og utvikling i denne saken, ønsker jeg å gi en bred redegjørelse.

ISAF-operasjonen er i dag NATOs og Norges viktigste utenlandsoperasjon, og jeg følger derfor situasjonen i Afghanistan tett. Siden jeg tiltrådte som forsvarsminister, har jeg selv besøkt de norske ISAF-styrkene seks ganger. Jeg var senest i Afghanistan i oktober i år, og jeg besøkte også da de norske styrkene i Meymaneh. Disse besøkene er viktige nettopp for å gi meg førstehåndskunnskap og mulighet til å se med egne øyne hvilke forhold de norske soldatene opererer under. De norske soldatene gjør en god jobb med å skape stabilitet og sikkerhet for det afghanske folk og bidrar derigjennom til trygghet her hjemme.

I Faryab leder Norge en stabiliseringsenhet, et såkalt PRT, med base i Meymaneh. PRT-konseptet innebærer at en rekke mobile observasjonsteam, kalt MOT-team, opererer ut fra basen. MOT-ene patruljerer over hele Faryab-provinsen og kan være to–tre dagsreiser unna leiren i Meymaneh. På disse turene oppsøker MOT-ene lokale myndigheter som distriktsguvernører, politisjefer, eldreråd i landsbyene o.l. På denne måten understøtter de den afghanske regjeringens autoritet, skaffer situasjonsoversikt og demonstrerer ISAFs evne og vilje til nærvær over hele landet.

Når situasjonen på bakken utvikler seg, må karakteren av vårt nærvær også tilpasses dette. Sikkerheten til de norske styrkene blir derfor vurdert kontinuerlig. Det samme gjelder behov for nødvendige styrkebeskyttelsestiltak. I løpet av det siste halvåret har sikkerhetssituasjonen for deler av Nord-Afghanistan, og spesielt grenseområdene mellom provinsene Badghis og Faryab, forverret seg. Den nylig gjennomførte operasjonen i dette området, hvor norske styrker deltok, viser hvor utfordrende denne situasjonen er.

Jeg er svært opptatt av den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme og ute. Det har hele tiden vært – og er fortsatt – en prioritert oppgave for meg at norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner, får en rask og forsvarlig medisinsk behandling. Et forsvarlig medisinsk tilbud er også viktig for å gi dem som deltar i operasjonene ute, og familiene deres nødvendig trygghet til å gjøre tjeneste utenlands.

Våre styrkers sikkerhet knytter seg naturligvis ikke alene til tilgjengeligheten på leger og annen spesialisert kompetanse, men også enkeltmannsferdigheter i sanitet, militære ferdigheter, situasjonsforståelse, god etterretning, egnede evakueringsressurser og ikke minst til samarbeidet med allierte og partnere. Det er i samspillet mellom disse faktorene vi søker å gjøre sikkerheten for våre styrker så god som mulig.

Jeg har samtidig, i hele min tid som forsvarsminister, vært svært opptatt av å understreke at det alltid vil være risiko forbundet med utenlandsoperasjoner. Det er jo nettopp fordi et område er ustabilt og usikkert, ikke minst for lokalbefolkningen, at vi sender styrker dit. Bistandsarbeidere, ansatte i humanitære organisasjoner, diplomater og militære som arbeider i slike områder, er alle klar over at denne risikoen aldri blir borte, uansett hvilke mottiltak man treffer.

I henhold til gjeldende NATO-retningslinjer for medisinsk støtte i operasjoner har nasjonene det endelige ansvaret for sanitetsstøtte til egne styrker. Imidlertid vil kommandoen som leder operasjoner, koordinere sanitetsstøtten for styrkene i operasjonsområdet – også på tvers av nasjonene som deltar. Dette gjelder også for NATOs styrker i Afghanistan.

Sanitetstjenesten i militære operasjoner er organisert slik at de som blir skadet, kan evakueres til hensiktsmessig behandling innen gitte tidsnormer. Normene for når en som er skadet, bør kunne være under behandling på et gitt medisinsk nivå, er angitt i NATOs retningslinjer. Disse normene gjelder også for ISAF. For ISAF-styrkene er organisering av sanitetstjenesten i tillegg bestemt gjennom operasjonsplanene som er godkjent av NATOs råd. Forsvarssjefen har fulgt opp dette gjennom fastsettelsen av operative krav for sanitetstjenesten ved våre avdelinger i Afghanistan.

Normene for stabiliseringsenhetene forutsetter en sanitetstjeneste på rolle 1-nivå som kan gi livreddende behandling til sårede. Innenfor rolle 1 i stabiliseringsenhetene tilfredsstiller man normen ved alltid å ha en lege til stede. Jeg vil understreke at vi hele tiden har hatt legedekning i Meymaneh. På grunn av de store avstandene i Nordvest-Afghanistan skal den norske rolle 1-kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk team. Dette har det inntil nylig dessverre ikke vært mulig å innfri fullt ut til enhver tid.

NATOs retningslinjer angir at videre behandling av pasienter bør finne sted ved overflytting til en behandlingsinstitusjon med ressurser til å utføre livreddende og skadebegrensende kirurgi innen to timer. Denne rolle 2-kapasiteten skal ivaretas i kombinasjon av det tyske sykehuset i Mazar-e-Sharif og det kirurgiske teamet i stabiliseringsenheten i Meymaneh. Sykehuset i Mazar-e-Sharif ivaretar også rolle 2-behovet for den norske utrykningsstyrken QRF, som er lokalisert på samme sted.

Når det gjelder medisinsk helikopterevakuering, er det et ansvar Tyskland, som ledernasjon for den regionale kommandoen i Nord-Afghanistan, har påtatt seg. I mai 2006 ble det inngått en avtale mellom Tyskland, Sverige og Norge. Denne avtalen forplikter Tyskland til å stille evakueringshelikoptre for syke og sårede i hele nordregionen innenfor helikoptrenes tekniske og operative begrensninger. Tidligere denne måneden ble disse tyske evakueringshelikoptrene flyttet fra Termez i Uzbekistan til Mazar-e-Sharif, og dette har dermed gitt kortere evakueringstid for våre styrker. De tyske evakueringshelikoptrene har meget avansert akuttmedisinsk utrustning og bemannes med akuttmedisinsk personell, inklusive leger.

Da Norge overtok ansvaret for stabiliseringsenheten i Meymaneh fra Storbritannia 1. september 2005, videreførte vi sanitetstjenesten på tilsvarende nivå. I perioden mars 2006 til mars 2007 hadde Norge ansvaret for et feltsykehus i Mazar-e-Sharif med en utvidet rolle 2-kapasitet. De kirurgiske teamene ved dette feltsykehuset ble også benyttet i Meymaneh. I denne perioden rullerte vi personell fra de kirurgiske teamene mellom Mazar-e-Sharif og Meymaneh. Rasjonale for å holde et fremskutt kirurgisk team i Meymaneh er å forestå livreddende stabiliserende kirurgi for å sette pasienten i stand til å tåle evakuering til et sykehus med alle nødvendige kapasiteter. Tyskland overtok ansvaret for feltsykehuset i Mazar-e-Sharif etter Norge.

Volumet og spredningen på det norske styrkebidraget i Afghanistan har økt i perioden fra 2005 og frem til i dag. Dette har medført at vi har behov for å rekruttere et større antall leger til våre styrker i Afghanistan. Forsvaret rekrutterer derfor i dag langt flere leger enn vi gjorde tilbake i 2005, men dessverre ikke i et tilstrekkelig antall til å fylle opp alle avdelingers behov. I noen perioder har det kirurgiske teamet manglet kirurg eller anestesilege. Konkret for Afghanistan var behovet for leger i 2005 tre stillinger, mens det i perioden frem til i dag på det meste har vært behov for å bemanne elleve legestillinger. I dag har de norske styrkene i Afghanistan et operativt behov for å bemanne syv legestillinger. Disse legestillingene fordeler seg på de norske avdelingene i Mazar-e-Sharif og Meymaneh. I Mazar-e-Sharif ligger utfordringen i å rekruttere allmennpraktikere til avdelingene der. Dette er en spesielt krevende gruppe å rekruttere fordi det i tillegg til medisinsk kompetanse også kreves særskilte feltmessige ferdigheter.

Etter at feltsykehuset avsluttet sitt oppdrag, har legetilgangen for de norske styrkene i Afghanistan blitt mindre forutsigbar. Spesielt utfordrende har det vært å rekruttere kirurger for å stå på beredskap i Meymaneh.

Sanitetstjenesten må vurderes løpende i forhold til de operative oppdrag. I perioder der evakueringskapasiteter og tilgang på tilstrekkelige behandlingsmuligheter for personellet har vært begrenset, har de operative sjefene vært nødt til å ta hensyn til og tilpasse sitt operasjonsmønster etter dette. Her ligger det en forpliktelse hos den operative sjef til å vurdere om gitte oppdrag i det hele tatt kan gjennomføres.

Som nevnt har sikkerhetssituasjonen i Nord-Afghanistan forverret seg. Det er derfor et behov for å forbedre sanitetskapasiteten ved stabiliseringsenheten i Meymaneh. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at hoveddelen av det norske styrkebidraget over tid har forflyttet seg geografisk, først fra Kabul, deretter til Mazar-e-Sharif, og fra sommeren neste år til Meymaneh. Kombinasjonen av et økt norsk styrkenærvær i Meymaneh sammen med en forverret sikkerhetssituasjon og et mer krevende trusselbilde tilsier altså at det nå er et økende behov for bedre sanitetskapasitet.

Det viktigste tiltaket i denne sammenheng vil være tilførselen av tre norske helikoptre til basen i Meymaneh tidlig neste år. Dette vil i betydelig grad forbedre evakueringsberedskapen og redusere transporttiden tilbake til sykehuset i Mazar-e-Sharif. I tillegg har jeg tatt et initiativ overfor Helsedepartementet og Legeforeningen for å sikre en mer stabil tilgang på kirurger og anestesileger til det kirurgiske teamet i Meymaneh i månedene som kommer.

Rekrutteringen av kirurger til den norske ISAF-styrken har vært krevende. Det har dessverre, til tross for den innsatsen som er lagt ned, inntil nylig ikke latt seg gjøre å sikre en kontinuerlig bemanning av medisinske spesialister. Det er selvsagt ikke godt nok at vi har hatt perioder uten fullstendig bemanning, og dette finner jeg uheldig. Jeg vil likevel påpeke at vi i 63 av 73 uker som har gått siden materiellet til det kirurgiske teamet kom på plass i Meymaneh, har hatt enten anestesilege eller kirurg til stede i leiren, i tillegg til allmennlege og spesialsykepleiere. Jeg erkjenner at dette ikke har vært en fullt ut tilfredsstillende løsning gjennom hele perioden, men det har likevel gitt oss en viss akuttmedisinsk beredskap til stede. Jeg har samtidig stor tro på at de tiltak det har blitt arbeidet med siste året, og som har blitt ytterligere forsterket den siste tiden, vil gi gode resultater. Vi har nå både anestesilege og kirurg på plass i Meymaneh, og vi har således et komplett kirurgisk team i området. Vi har nå en sikker tilgang på kirurger ved stabiliseringsenheten i Meymaneh frem til 1. april og regner deretter med å få effekt av de langsiktige tiltakene. Det er selvsagt en prioritert oppgave for meg å opprettholde dette beredskapsnivået.

Norske styrker er kommandomessig underlagt sjef ISAF og den regionale sjefen for ISAF i Nord-Afghanistan. I tråd med NATOs operasjonsplan vil den norske sjefen i stabiliseringsenheten i Meymaneh motta oppdrag fra denne regionkommandoen.

Det er den operative sjefen, i dette tilfellet sjefen for stabiliseringsenheten i Meymaneh, som forut for ethvert oppdrag vil måtte vurdere om sanitetsdekningen er tilfredsstillende i forhold til risikoen. Hvis sanitetsdekningen ikke er tilfredsstillende for oppdraget, vil den norske sjefen for stabiliseringsenheten i Meymaneh heller ikke utføre oppdraget. Oppdraget vil da bli kansellert, i forståelse med sjefen for den nordlige regionkommandoen. Hvis denne samforståelsen ikke skulle være til stede, vil kontingentsjefen med ansvar for samtlige norske styrker i Afghanistan, etter råd fra den norske sjefen for stabiliseringsenheten i Meymaneh, kunne stoppe norsk deltakelse.

I tråd med disse kommando- og kontrollmekanismene skal de norske styrkene tilpasse seg begrensninger i forhold til hva slags operasjoner de påtar seg. Dette har bl.a. vært tilfellet ved utrykningsstyrken i Mazar-e-Sharif, som i perioder har måttet ha støtte av tyske leger når den skulle ut på operasjoner. Det har også vært tilfeller av at man har måttet kansellere oppdrag, fordi lege ikke har vært tilgjengelig.

De norske styrkene skal ikke benyttes til mer krevende operasjoner enn det de kapasitetsmessig er forutsatt å skulle gjøre, og man skal ved mer omfattende operasjoner tilføres felles ressurser og kapasiteter styrt av den nordlige regionkommandoen. Sanitetsstøtten tilpasses de operative utfordringer, slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling.

Da norske styrker ble satt inn under operasjonen i Faryab- og Badghis-provinsene i Nordvest-Afghanistan tidligere i høst, var operasjonsområdet forsterket med tyske sanitetsressurser i tråd med dette prinsippet. Det var også etablert et midlertidig tysk feltsykehus i Meymaneh. Dette var en integrert del av operasjonsplanen til sjefen for den regionale NATO-kommandoen i Nord-Afghanistan.

Sikkerheten til norske styrker er også avhengig av en rekke andre forhold. I den sammenheng vil jeg spesielt trekke frem byggingen av ny leir utenfor Meymaneh by, som gir et høyere beskyttelsesnivå, mulighet til å operere helikoptre i tilknytning til leiren og bedre helsemessig infrastruktur.

Som sagt vurderer vi fra norsk side kontinuerlig sikkerhetsutfordringene for våre styrker. Det kan resultere i ulike styrkebeskyttelsestiltak som f.eks. operative begrensninger, tilførsel av materiell eller styrket vakthold. Det er viktig å være oppmerksom på at utviklingen i Afghanistan er i stadig endring, og sikkerheten i Nord-Afghanistan har tilspisset seg den siste tiden. Dette er årsaken til at Regjeringen vil forsterke den norske tilstedeværelsen i Meymaneh med en infanteristyrke på om lag 100 norske soldater og tre helikoptre med opp til 70 soldater som skal understøtte disse. Helikoptrene vil være på plass så snart det er teknisk mulig å understøtte dem i Meymaneh, og dette vil bli en meget viktig forsterkning av evakueringskapasiteten og dermed av sanitetstjenesten for norske enheter.

Våre spesialstyrker, som i mars igjen vil være på plass i Kabul-området, har sin egen sanitetsstøtte tilpasset avdelingens oppdrag og behov. Jeg vil derfor i fortsettelsen konsentrere meg om situasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan.

Avstandene og operasjonsmønsteret til de norske styrkene i Faryab-provinsen innebærer at de mobile observasjonsteamene selv må ha sanitetskompetanse til å håndtere skadde i en tidlig fase. De skadde må også kunne transporteres tilbake til nærmeste sanitetsinstallasjon. Våre styrker har god kompetanse på dette området. Som del av forberedelsene for MOT-teamet får de en utvidet sanitetsutdanning. Ett av lagsmedlemmene i MOT-teamet har også sanitet som sin hovedoppgave, og stillingen fylles normalt av sykepleier med spesialkompetanse. Mye av tiden opererer de langt fra leiren i Meymaneh. Det kan dreie seg om mange timers kjøretur i krevende terreng. Det er av denne grunn viktig å ha tilgang på god medisinsk evakueringskapasitet, i første rekke gjennom tilgang på helikoptertransport. Medisinsk sett er kirurgisk behandling på et rolle 2-feltsykehus klart å foretrekke fremfor behandling ved det enkelte PRT. Har man derfor først helikopter tilgjengelig, og pasientens tilstand tillater det, vil man normalt fly pasienten direkte til sykehuset i Mazar-e-Sharif.

Forbedret legedekning innebærer høyere medisinsk beredskap for norske styrker ved at livreddende og skadebegrensende kirurgi kan gjennomføres i Meymaneh. Tilførsel av norske helikoptre reduserer evakueringstiden, og dette er spesielt viktig for styrkene som opererer langt fra hjemmebasen. Kombinasjonen av sikker tilførsel av kirurger i Meymaneh og norske helikoptre vil følgelig styrke sanitetstjenesten for de norske styrkene vesentlig.

Jeg har aldri lagt skjul på at oppdraget de norske soldatene og styrkene gjennomfører i Afghanistan, innebærer risiko, og trusselbildet kan endre seg også i tiden fremover. Uansett hvor god sanitetsberedskapen er, er oppdraget i Afghanistan risikofylt. Vi gjør det vi kan for å ivareta sikkerheten for våre soldater, men samtidig vil det alltid være en risiko knyttet til det å delta i utenlandsoperasjoner.

Jeg har informert Stortinget løpende om de norske styrkebidragene til Afghanistan. I den sammenheng har jeg også redegjort for sikkerhetssituasjonen og de utfordringene våre soldater står overfor. I den utvidede utenrikskomiteen 4. oktober sa jeg også at legesituasjonen i Afghanistan til tider er ganske prekær, og at vi på det tidspunktet ikke klarte å oppfylle den sanitetskapasiteten som vi ønsker i Meymaneh. Jeg viste også til at det var satt i gang et samarbeid med sykehus for å forbedre rekrutteringen, men at det ville ta noe tid før den ordningen ville komme på plass. Det er denne rekrutteringen som nå følges opp.

Vi har, som jeg har vært inne på, satt i gang tiltak for å bedre rekrutteringen av kirurger til operasjoner i utlandet. Disse tiltakene er også omtalt i mitt skriftlige svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen tidligere denne uken, men jeg vil trekke frem de mest sentrale momentene.

Sammen med helse- og omsorgsministeren har jeg etablert en ordning for effektiv rekruttering av kirurger på kort sikt. Gjennom avtalen med Den norske legeforening, har vi sikret kirurger til Meymaneh i perioden frem til 1. april 2008. En viktig del av denne avtalen er fleksible vilkår som ivaretar både Forsvarets og den enkelte leges behov. Jeg har også gitt Forsvaret utvidede fullmakter, slik at de mer effektivt kan rekruttere leger. Disse tiltakene har som sagt gitt umiddelbar effekt.

Det er tidligere i år inngått en avtale mellom Forsvaret og Ullevål universitetssykehus om tilsetting av spesialister ved sykehuset som kan og skal tjenestegjøre i operasjoner i utlandet. Dette er for å gi Forsvaret en forutsigbar tilgang på kvalifisert personell til denne type tjeneste. Tilsettingsprosessen er i gang. I tillegg er avtaleverket rundt en tilsvarende ordning med Universitetssykehuset Nord-Norge under utarbeidelse. Sammen med helse- og omsorgsministeren har jeg tatt initiativ til å gjøre en felles innsats for at denne typen avtaler på sikt kan utvides til flere større sykehus i landet. Disse tiltakene vil styrke Forsvarets tilgjengelige sanitetskapasiteter.

Det er også innledet dialog med Den norske legeforening og andre foreninger som organiserer akademikere i Forsvaret, om ordningen med vernepliktige akademisk befal. Det er enighet om å inngå et samarbeid for å gjøre denne tjenesten mer attraktiv, særlig for leger, for derved å rekruttere flere leger til videre tjeneste i Forsvaret og til operasjoner utenfor Norge.

Forsvarsdepartementet og Forsvaret har arbeidet med å få på plass en avtale med Serbia. Landet har partnerskapsstatus med NATO og holder et høyt faglig nivå innenfor sanitetskompetanse. Det er sertifisert et antall kirurger og anestesileger for tjeneste sammen med norske styrker. Samarbeidet fremstod som meget lovende og det var derfor knyttet store forventninger til at dette kunne bidra til å løse utfordringene rundt legedekning i Afghanistan. Arbeidet var kommet så langt at serbiske leger var klare til å reise til operasjonsområdet, men manglende formell politisk godkjennelse fra serbisk side stanset dette samarbeidet foreløpig. Forsvarsdepartementet har innledet en tilsvarende dialog med flere andre land.

I løpet av høsten 2007 er det også truffet tiltak for å bedre arbeidsvilkårene, og ikke minst mer gunstige rotasjonsordninger for leger som tjenestegjør i Forsvaret.

Jeg omtalte også i mitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen den avtalen som ble inngått mellom Den norske legeforening og Forsvarsdepartementet 18. november, om strakstiltak for rekruttering av kirurger til Meymaneh i perioden frem til 1. april 2008. Det er viktig å understreke at denne avtalen er mer enn en ordinær tariffavtale med Legeforeningen. Den sikrer en leveranse av kirurgiske tjenester på et høyt kompetansenivå og på en helt annen måte enn vi ville kunne oppnå ved en ordinær tariffavtale. De deltagende legene i ordningen, som alle innehar kompetanse og erfaring som traumeteamledere ved akuttmottak, koordinerer og administrerer ordningen i tett dialog med Forsvarets sanitet. De forplikter seg til å tjenestegjøre etter fastsatt plan og å dekke opp for eventuelt fravær slik at tjenesten er tilgjengelig i Meymaneh i hele avtaleperioden.

Dette er et kortsiktig tiltak. Jeg er svært fornøyd med at Forsvarsdepartementet og Legeforeningen er enige om en intensjon om at vi innen 1. april neste år skal få på plass en rammeavtale om lønns- og arbeidsvilkår for både kirurger og andre kategorier leger.

Jeg legger også vekt på at Legeforeningen, i den avtalen som er inngått 18. november, har forpliktet seg til å arbeide for at tjeneste i militære operasjoner i utlandet gjøres meritterende.

Jeg har med dette gjort rede for status når det gjelder den medisinske støtten for våre styrker i Afghanistan. Vi har i dag en tilfredsstillende legedekning i Meymaneh, ved at det kirurgiske teamet nå er fullt ut bemannet. I Mazar-e-Sharif har vi det tyske sykehuset, som sikrer en rolle 2-kapasitet. Vi har imidlertid fortsatt en utfordring i forhold til rekruttering av avdelingsleger til hurtigreaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif. Den avtalen som er inngått med Legeforeningen innebærer at vi vil gå i videre dialog for å finne tilfredsstillende løsninger også for denne gruppen, noe som vil kreve til dels andre typer incentiver og løsninger enn for kirurgene. Vi vil ha høyt fokus på denne saken i tiden fremover. Jeg vil imidlertid igjen presisere at en eventuell mangel på leger i denne styrken får konsekvenser for hva slags oppdrag som kan løses, eller utløse behov for støtte fra leger fra andre nasjoner.

Jeg vil også igjen understreke hvor viktig det er for den overordnede sanitetsberedskapen at vi nå får på plass egne norske helikoptre i Meymaneh fra mars neste år.

Som forsvarsminister finner jeg det selvsagt ikke tilfredsstillende at vi i perioder tidligere ikke har klart fullt ut å bemanne de ønskede legestillingene i Afghanistan. Det er også bakgrunnen for de strakstiltak, i tillegg til de langsiktige tiltak, som vi har satt i verk. Strakstiltakene har allerede gitt oss en bedre legedekning, og jeg har tro på at vår innsats også på lang sikt vil sikre oss den nødvendige medisinske og evakueringsmessige kapasiteten for våre styrker. Operasjoner vil alltid måtte ta hensyn til den tilgjengelige sanitetskapasiteten.

Det å sende norske soldater og offiserer i utenlandsoperasjoner er en av de vanskeligste og viktigste beslutninger vi står overfor. Som forsvarminister har jeg et særlig ansvar for å påse at våre styrker er godt forberedt, godt utstyrt, godt ledet, og at de får god oppfølging i etterkant. Dette er et ansvar jeg tar svært alvorlig, og jeg kan forsikre Stortinget om at jeg har et kontinuerlig fokus på dette arbeidet.

Presidenten: Under henvisning til forretningsordenens § 34a annet ledd vil presidenten nå foreslå at det åpnes for en kommentarrunde, slik at en representant fra hver partigruppe kan få ordet én gang i inntil 5 minutter, og statsråden et avsluttende innlegg på inntil 5 minutter.

Ingen innvendinger er kommet mot denne fremgangsmåte – og den anses vedtatt.

Signe Øye (A) [10:29:47]: Jeg vil takke forsvarsministeren for en grundig og god redegjørelse om legedekningen hos og sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene i Afghanistan. Jeg håper også at denne redegjørelsen er tilfredsstillende for Stortinget, og at vi unngår politisk spill rundt et slikt alvorlig tema.

Per i dag har Norge 500 soldater i ISAF, og det er et samlet storting som står bak vårt engasjement i Afghanistan. Det er bra, for er det noe som er viktig for soldatene som sendes ut, er det å vite at vi støtter dem.

Å sende norske militære styrker til utlandet er en alvorlig beslutning, kanskje den mest alvorlige beslutningen vi som nasjonalforsamling er involvert i. Å gå inn i krigs- og konfliktområder er farlig, vanskelig og tidkrevende. Vi har ingen liv å miste, men det er en reell risiko for tap av liv. Hittil i år har vi mistet to soldater i Afghanistan.

Norske soldater som sendes ut for å bidra til konfliktløsning og fred, samt deres pårørende, skal vite at sikkerhet for soldatene er prioritet nr. 1. Soldatene skal ha tilgang til moderne materiell og utstyr samt ha en forsvarlig helsemessig beredskap. Dette er noe vi alle er enige om. Jeg vet i hvert fall at vår forsvarsminister er genuint opptatt av våre soldaters ve og vel.

Forsvarsministeren har redegjort for at det er en prioritert oppgave å gi norske soldater som tjenestegjør i utlandet, en rask og forsvarlig behandling hvis det blir behov for medisinsk hjelp. Oppbyggingen av sanitetstjenesten i NATO-operasjoner er både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Vårt PRT i Meymaneh skal være forsterket med et kirurgisk team for å kunne utgjøre en såkalt forsterket evakueringsakse. Etter at Norge trakk ut sitt feltsykehus fra Mazar-e Sharif i mars 2007, har legesituasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan blitt mer anstrengt. Men som vi har blitt orientert om, har man nå inngått en avtale som fram til april neste år sikrer at det er kirurger i Meymaneh. Behovet for kirurger er således i ferd med å bli dekket. Det er bra!

Samtidig gjenstår det altså en utfordring med hensyn til å rekruttere allmennleger til Mazar-e Sharif. Jeg vil imidlertid understreke at utfordringen med hensyn til å rekruttere medisinske spesialister på ingen måte har vært en ny problemstilling for oss som sitter i forsvarskomiteen. Disse utfordringene, som kan ha ført til operative restriksjoner, har vi i komiteen lenge vært klar over, bl.a. etter besøk hos Forsvarets sanitet i januar i år og vårt relativt nylige besøk i Afghanistan.

Så til et mer alvorlig spørsmål, som vi som storting også må ta inn over oss: Vil en bedret legedekning løse alle våre utfordringer i Afghanistan? Svaret på det er nei. Som vi har hørt i redegjørelsen, vil deltakelse i internasjonale operasjoner alltid innebære et element av risiko. Det kan vi ikke unngå. Vi må derfor dessverre innse at leger alene ikke er løsningen på alt.

Forsøker man å se nøkternt og objektivt på våre behov for sanitet og medisinsk kompetanse, er det først og fremst soldatene ute i felt som må ha den nødvendige kompetanse til raskt å stabilisere og håndtere skadede. Dernest er det behov for en raskest mulig evakuering til nærmeste sanitetsinstallasjon, fortrinnsvis et feltsykehus, hvor det nettopp er et tilstrekkelig antall medisinsk personell med spesialistkompetanse til å takle ulike typer skader. Av den grunn er den enkelte soldats sanitetskompetanse og tilgang på god medisinsk evakueringskapasitet vel så viktig, og antakelig viktigere enn ren nasjonal, norsk, lege/kirurgdekning hos våre styrker i Afghanistan.

Som forsvarsministeren har redegjort for, har våre styrker god sanitetskompetanse. Det er også besluttet å deployere tre helikoptre i Meymaneh fra våren 2008. Dette er antakelig det viktigste bidraget vi kan gi for å styrke våre soldaters sikkerhet, og det er noe jeg er godt fornøyd med.

Siv Jensen (FrP) [10:35:06]:Den viktigste grunnen til at Fremskrittspartiet ønsket denne redegjørelsen fra forsvarsministeren, var å skape klarhet i hva som vil skje nå og fremover med de norske bidragene i Afghanistan. Det har vært skapt mye usikkerhet om dette, ikke minst som følge av mye av den ordvekslingen som har vært i det offentlige rom.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har selvsagt en betydelig jobb når det gjelder å vurdere historien og fortiden, men vi anså det som helt avgjørende å skape klarhet i sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene i Afghanistan. Jeg vil takke forsvarsministeren for at hun gav en redegjørelse på så kort varsel.

Vår oppfatning er at det virker som om situasjonen er rimelig under kontroll, i hvert fall på kort sikt. Jeg vil allikevel be forsvarsministeren om å avklare ytterligere hva som kommer til å skje etter 1. april, for ut fra alt det forsvarsministeren nå sa, står 1. april 2008 som vendepunktet, og som det store, nye og usikre tidspunktet når det gjelder de norske styrkene i Afghanistan. Dette vil jeg gjerne at forsvarsministeren tydeliggjør.

Gjennom denne brede redegjørelsen oppstod det også flere nye spørsmål, som jeg kanskje ikke skal reise nå, men som jeg i hvert fall vil be kontroll- og konstitusjonskomiteen om å se nærmere på. Ett er når helikoptrene som man nå har varslet skal komme til Afghanistan, faktisk dukker opp. Jeg hører forsvarsministeren opererer med begrepet «etter nyttår». Det er et flytende begrep, og det kunne være greit å få vite når.

Dernest henviser hun til at man i betydelig grad har støttet seg på Tyskland. Et spørsmål som jeg også mener det er naturlig å reise, er: Har Tyskland gjennom sitt ansvar hatt tilfredsstillende legedekning i denne situasjonen?

Det er selvsagt helt avgjørende at vi stiller opp med nødvendige ressurser for å gjøre situasjonen best mulig, særlig når vi alle erkjenner at dette er et veldig risikabelt og krevende oppdrag. Jeg vil bare understreke på Fremskrittspartiets vegne at vi stiller oss bak det norske engasjementet. Vi er opptatt av å skape størst mulig grad av sikkerhet og trygghet for våre styrker som er til stede i Afghanistan, men også for de pårørende her hjemme, som selvsagt ønsker den aller største sikkerhet og trygghet for sine. Det er også grunnen til at vi har denne runden i dag.

Jeg la merke til at forsvarsministeren understreket at i situasjoner hvor legedekningen ikke er tilfredsstillende, har man lagt betydelige begrensninger på soldatenes aktiviteter. Det er selvsagt bra av hensyn til sikkerheten, men det reiser også spørsmål i forhold til hvilke konsekvenser det får for de norske styrkenes oppdrag i Afghanistan, og i hvilken grad det vil gå ut over våre andre allierte som opererer i området. Uansett reiser denne situasjonen en rekke spørsmål.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg opplevde redegjørelsen som tilfredsstillende når det gjelder legedekning og sanitet på kort sikt, men jeg undrer meg litt over at man først nå nylig har klart å komme på ideen om å samarbeide med helse- og omsorgsministeren og Legeforeningen om å få på plass en tilfredsstillende ordning som angivelig skal gjelde frem til april. Det er påfallende at man ikke har klart å gjøre dette tidligere, og at man av den grunn har hatt en ustabil og vanskelig situasjon for norske styrker i Afghanistan gjennom mange måneder, men det får vi komme tilbake til ved en annen anledning. Vi har allikevel tenkt å konkludere med, i hvert fall for øyeblikket, at på kort sikt virker dette tilfredsstillende. Jeg vil imidlertid understreke at forsvarsministeren bør klargjøre hva som etter hennes oppfatning vil skje etter 1. april 2008.

Erna Solberg (H) [10:40:17]:Jeg har lyst til å begynne der forsvarsministeren sluttet.

Det å sende ungdom ut for å bidra i militære operasjoner på vegne av vårt land, er en alvorlig sak for alle oss som er med på beslutningene om å gjøre det. Derfor er det nødvendig at vi sørger for at de er godt utstyrt, at de har god trening, og at de er i stand til å fylle oppgavene, men det er også nødvendig at de har et best mulig støtteapparat rundt seg når de sendes ut i den typen operasjoner. Det er vår forpliktelse som beslutningstaker å sørge for det. Derfor er det et tankekors at det åpenbart til tider har vært slik at det medisinske oppfølgingssystemet ikke har vært godt nok til at man fullt ut har kunnet løse de oppdragene man har vært sendt ut for å gjøre, tidligere. At det har hatt som konsekvens at man har sagt nei til enkelte oppdrag, synes jeg har vært en klok og nødvendig beslutning, men det er et tankekors at vi ikke har klart å fylle de oppgaver vi er bedt om av øvrige NATO-land eller andre organer, fordi vi har hatt mangler knyttet til oppfølging med legedekning og medisinsk personell.

Denne saken har flere sider, og noen av dem kommer til å bli tatt opp i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg synes at den redegjørelsen vi har fått nå, har gitt grunnlag for å si at pr. dags dato har forsvarsministeren sagt at situasjonen er tilfredsstillende og god nok. Vi vet ikke hva som kommer til å skje etter 1. april, men det er en optimistisk tone, og man har tro på at ting da skal være på plass. Jeg vil gjerne at statsråden kommer tilbake til akkurat hvor mye og hva man tror vil være på plass til 1. april.

Uansett er det slik at når vi er deltakere i en NATO-operasjon, er vi deltakere i et nett hvor det er naturlig å lene seg på andre NATO-land – få støtte og hjelp fra dem. Vi vil ikke stille som krav at alt skal være operert av nordmenn der det er tilstedeværelse av nordmenn, men at våre norske soldater skal ha den medisinske oppfølgingen innenfor en NATO-struktur som er nødvendig, slik at ikke mangler gjør at man enten får begrensninger på operasjonsmønsteret, eller at man på den andre siden får større ulykker eller mindre oppfølging hvis noe skulle skje, fordi vi ikke har god nok dekning.

Dette er et alvorlig spørsmål, som Stortinget blir nødt til å følge nøye med på fremover, ikke minst med hensyn til hva vi får på plass etter 1. april, men kanskje også med hensyn til hvordan vi strukturerer og tenker om samarbeidet mellom Forsvaret og helsemyndigheter i årene som kommer. For det å hindre oss i å delta og å ta på oss oppdrag fordi vi ikke har god nok sanitet og oppfølging, er altså også et problem når vi er til stede for å utføre oppdrag. Andres sikkerhet blir mindre i den sammenhengen.

Min konklusjon er at det synes som om strakstiltakene er på plass, men ikke som om vi har fått til strukturer som gjør at dette ikke blir et gjentakende problem over tid. Den utfordringen ligger fortsatt hos statsråden, å få til de strukturene som gjør at vi ikke får gjentakelser av den situasjonen vi nå har hatt i iallfall minst ti uker, nemlig at vi ikke har hatt god nok legedekning til at vi fullt ut har kunnet utføre de oppdragene som vi har fått.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:44:22]:Eg vil takke forsvarsministeren for ei god utgreiing. Ho har forklart at vi har rimeleg kontroll med situasjonen i dag og også fram til 1. april neste år. På ein god måte har ho òg stilt oss i utsikt at vi kan rekne med meir langsiktige løysingar. Dette arbeidet har ho starta på, og eg går ut frå at ho vil komme tilbake til Stortinget for å informere meir om det når arbeidet er sluttført. Det ser ut som om vi har dette under god kontroll.

Det er også slik at det har vore ein disputt mellom forsvarssjefen og sanitetssjefen, som vil bli teken opp i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi her på Stortinget, som i fjor løyvde 50 mill. kr ekstra, innsåg at det var nødvendig med meir ressursar. Men det er klart: Vi frå Stortinget eller Regjeringa kan ikkje ringje rundt til norske sjukehus. Det føreset vi – og det forventar vi – at Forsvarets faglege leiing ordnar opp i. Eg skal derfor ikkje leggje meg opp i den disputten. Han vil bli teken opp i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Så er det slik at forsvarskomiteen lenge har visst om at vi har slite her. Derfor løyvde vi meir pengar, derfor besøkte vi også sjefen for Forsvarets sanitet på Sessvollmoen i januar i år, og vi var sjølvsagt også i Afghanistan og snakka med dei det gjaldt der, i leiren i Meymaneh.

Eg meiner at det er ikkje berre å få tak i legar. Og det er eingong slik at sikkerheita for soldatane byggjer på veldig mange ting. Soldatanes ve og vel byggjer på at det er godt rekrutterte folk, at dei har fått god opplæring, og at tryggleiken er på plass der han skal vere. Og kanskje det aller viktigaste for deira ve og vel er den oppfølginga dei får når dei kjem heim, for vi veit at ein del slit med seinskadar. Dei treng å få kontakt med Forsvaret for å få utgreidd kva dei har vore med på.

Det er også slik at det er viktig å legitimere dei oppdraga vi er ute på, best mogleg. Det viser seg å lønne seg på sikt. Det gjer at ein sikrar ei god rekruttering, ikkje berre frå Forsvarets eigne, men òg frå helsetenesta. Vi veit at andre organisasjonar, som Raude Krossen, Legar Utan Grenser, Palestinafronten osv., ikkje har store problem med å rekruttere folk frå helsetenesta. Dei reiser ut for ei heilt anna løn også, men dei stiller opp. I samband med kirurgi er det litt vanskeleg, for det å vere kirurg ute på oppdrag med våre soldatar betyr at dei ikkje får utøvd yrket sitt. Det skal vi sjølvsagt vere glade for, at det er sjeldan dei får lov til å praktisere det dei kan. Det er for så vidt eit ibuande problem. Det er lettare dersom ein reiser ut med f.eks. Legar Utan Grenser. Der vil ein stå og operere nærmast til ein sovnar.

Kontakten som er etablert med dei norske sjukehusmiljøa, ser ut til å kunne gje resultat. Det skal vi vere veldig glade for.

Det er veldig bra at forsvarsministeren kjem hit til Stortinget, for vi har i dag fått meir innsikt i kva våre soldatar eigentleg held på med. Vi ser at dei såkalla MOT-teama, altså dei mobile operasjonsteama, reiser mykje rundt. Dei observerer, dei rekognoserer, og sjølvsagt tek dei kontakt med ulike delar av lokalbefolkninga, først og fremst i Faryab-provinsen.

Så har vi fått høyre at det burde ha vore fleire pansra kjøretøy. Det kan i visse tilfelle gjere sikkerheita dårlegare – litt i forhold til det reint tekniske, dersom ein skulle kjøre på noko – men dersom ein kjører for pansra, vil ein ikkje kunne drive god nok etterretning eller kunne byggje eit godt nok nettverk for dermed å førebyggje eventuelle angrep. Så her er det eit tvieggja sverd med omsyn til at ein kan pansrast så godt at ein dermed skaper usikre situasjonar, fordi ein dermed ikkje har oversikt over kva som skjer der ein er.

No er det også eingong slik at lege/kirurg ikkje er alt. Det såg vi ikkje minst under den siste tragiske hendinga, der det kom tydeleg og klart fram at dei som kom i bilen bak, hadde hatt ei veldig god og grundig opplæring i førstehjelp. Dei fekk stabilisert den såra og fekk sjølvsagt også teke kontakt, slik at vidare hjelp kunne komme. Så dette at sanitet er opplæring nr. 1 for dei fleste av soldatane, er også ein grunnleggjande del av arbeidet.

Tryggleiken for soldatane kjem vi sjølvsagt tilbake til fleire gonger. Eg er fornøgd med at statsråden også kjem til å komme hit og informere om dei meir langsiktige løysingane som må komme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:49:38]: La meg først understreke at når Norge er med i Afghanistan, forankret i FN, er dette en meget krevende og viktig oppgave. Vi er der for å bidra til å sikre stabilitet og forhindre at Afghanistan blir en base for internasjonal terrorisme. Det er viktig for det første for å bidra til en økonomisk og sosial utvikling i landet, for det andre for å medvirke til den politiske nasjons- og statsbygging, og for det tredje: For at det i det hele tatt skal være mulig å få til de to førstnevnte prosessene, er det nødvendig med militær innsats for å sikre tilstrekkelig stabilitet. Derfor står vi bak Norges engasjement i Afghanistan.

For Kristelig Folkeparti er det en grunnleggende forventning at Forsvarets ledelse har en kontinuerlig og sterk fokusering på sikkerheten for våre soldater som deltar i dette oppdraget. Herunder er det en klar forventning at det til enhver tid er en medisinsk beredskap som sikrer rask og forsvarlig behandling når det er nødvendig.

Den siste tidens alvorlige hendelser har dessverre etterlatt tvil om hvorvidt dette er tilfellet. Det er en usikkerhet som vi ikke kan leve med. En forsvarlig helsemessig beredskap er avgjørende for liv og død for våre soldater. Det er bakgrunnen for at Stortinget har bedt om en rask redegjørelse fra statsråden her i salen. Det har vi fått, og jeg takker statsråden for det.

Jeg har registrert at den siste tidens press fra storting og media har resultert i en økt aktivitet fra statsrådens side. Det er bra at det etter dialog med Legeforeningen er blitt enighet om strakstiltak for rekruttering av kirurger. Det er bra at en anestesilege og en kirurg i disse dager har reist ned. Det er bra at det er inngått avtale med universitetssykehusene om å sikre spesialister. Jeg forutsetter at man om nødvendig også vurderer bruk av utenlandske legespesialister. Og det er bra at tre norske helikoptre kom på plass tidlig neste år, slik statsråden opplyste om.

Samtidig er jeg nødt til å si at jeg synes det er påfallende hvordan utfordringer Forsvaret har slitt med over måneder og år, nå er løst nærmest i løpet av en langhelg. Det er påfallende hvordan de betydelige utfordringene for rekruttering av helsepersonell som forsvarsministeren har vist til, nå er håndtert i løpet av kort tid. Ja, det virker i det hele tatt som om det har vært en treghet, en mangel på proaktiv handling, for å sikre en forsvarlig medisinsk behandling for norske styrker, styrker som jevnlig er på skarpe oppdrag. Hvis det er tilfellet, er det alvorlig. Jeg må si at redegjørelsen etterlater et spørsmål om ikke mer kunne vært gjort før fra statsrådens side.

Det må understrekes at statsråden har ansvar for at våre soldater har en forsvarlig medisinsk beredskap, og den varierer ikke, verken med mediedekning eller med parlamentarisk oppmerksomhet. Den er et kontinuerlig ansvar, som er grunnleggende for å gi soldatene og deres familier den nødvendige trygghet. En slik vurdering må bygge på faglige vurderinger. Det er en medisinskfaglig vurdering hva som er forsvarlig medisinsk beredskap, og det er selvfølgelig en militærfaglig vurdering hva det er forsvarlig å gå inn i av oppdrag for våre styrker. Fortsatt gjenstår enkelte spørsmål knyttet til Forsvarets avtale med sjefen for Forsvarets sanitet, prosedyrene som ble valgt i saken, oppfølging av varslere i Forsvaret osv. Jeg er glad for at disse spørsmålene nå skal behandles videre i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og at vi forhåpentligvis gjennom denne redegjørelsen her i dag har fått skilt ut det helt nødvendige, aktuelle spørsmålet om forsvarsministeren og forsvarsledelsen har en tilstrekkelig kontroll på den medisinske beredskap og legedekning fra nå av og framover. Det har vært avgjørende å få avklart at de ansvarlige myndighetene er i stand til å sikre en forsvarlig beredskap framover for soldatene våre, både på kort og på lang sikt.

Jeg mener at forsvarsministerens redegjørelse sannsynliggjør at man nå tar de nødvendige grep, og at man vil følge opp situasjonen. Jeg har den forventning at Stortinget blir holdt orientert om hvordan dette går. Jeg har ikke minst den forventning at både forsvarsminister og forsvarsledelse for øvrig har en meget proaktiv holdning når det gjelder å løse de problemene som vi her har behandlet.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:54:32]: Jeg vil takke forsvarsministeren for en grundig og god redegjørelse om legedekningen og sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene i Afghanistan.

Vår stabiliseringsenhet, PRT i Meymaneh, gjør en viktig jobb både for ISAF og for sivilbefolkningen i Nord-Afghanistan. PRT-konseptet innebærer at en rekke mobile observasjonsteam, MOT-team, opererer ut fra basen. MOT-ene har hele Faryab-provinsen som operasjonsområde og kan være flere dagsreiser unna leiren i Meymaneh. Deres oppgave er å holde kontakt med lokale myndigheter, som distriktsguvernører, politisjefer, eldreråd i landsbyene o.l. Dette gir et godt grunnlag for den nødvendige afghaniseringen som vi også jobber med. Denne måten å arbeide på understøtter den afghanske regjeringens autoritet, skaffer situasjonsoversikt og muliggjør ISAFs nærvær over hele landet. Samtidig utgjør disse et viktig kontaktpunkt opp mot den sivile befolkningen, noe som igjen muliggjør større satsing på å bygge opp det sivile samfunn i det området der vi er lokalisert.

Norske soldater som sendes ut for å bidra til konfliktløsning og fred, samt deres pårørende, må være trygge på at sikkerheten for personellet er prioritet nr. 1. Dette gjør vi bl.a. ved å ha tilgang til best mulig moderne materiell og utstyr samt ved å ha en forsvarlig akuttmedisinsk beredskap. Vi kjenner også til at det i Norge er diskusjoner om hva som er en forsvarlig akuttmedisinsk beredskap. Vi vet at etter at Norge trakk ut sitt feltsykehus fra Mazar-e-Sharif i mars 2007, har Tyskland overtatt ansvaret for feltsykehuset, og dermed har legesituasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan blitt noe mer anstrengt. Men i en akuttsituasjon har Tyskland påtatt seg oppgaven med å bidra med nødvendig sanitetshjelp. Tidligere ble de kirurgiske teamene ved dette feltsykehuset også benyttet i Meymaneh. I denne perioden rullerte vi personell fra de kirurgiske teamene mellom Mazar-e-Sharif og Meymaneh.

Jeg tror det er naturlig å vurdere å bygge opp igjen en bedre sanitetstjeneste i Meymaneh, noe som vil bedre akuttberedskapen i området og samtidig kunne gi et tilbud om helsetjenester til lokalbefolkningen. Jo bedre forhold man har til sivilbefolkningen, jo bedre vil også den generelle sikkerhetssituasjonen være for våre soldater i området.

Jeg har merket meg at Forsvaret fokuserer på den enkelte soldats sanitetskompetanse i tillegg til tilgang på god medisinsk evakueringskapasitet. Senterpartiet er derfor tilfreds med at det er besluttet å deployere tre helikoptre i Meymaneh fra våren 2008. Det er antakelig det viktigste bidraget vi kan gi for å styrke våre soldaters sikkerhet, noe vi er godt fornøyd med.

Det å sende norske soldater og offiserer til utenlandsoperasjoner er en av de viktigste, men samtidig en av de vanskeligste beslutningene vi står overfor. Det er viktig at våre styrker er godt forberedt, godt utstyrt, godt ledet, og at de får god oppfølging i etterkant. Jeg forstår forsvarsministeren slik at hun tar dette ansvaret meget alvorlig, og det er vi tilfreds med.

Trine Skei Grande (V) [10:59:45]: Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen og takke Presidentskapet som fikk dette så fort på dagsordenen.

Det å sende soldater i krig er den mest alvorlige, den viktigste og den vanskeligste avgjørelsen man tar i en folkevalgt forsamling og i et parlament. Derfor må vi som folkevalgte gjøre alt som står i vår makt for å sikre at soldatene kan gjøre den jobben de er sendt av oss for å gjøre, på en best mulig måte, med et størst mulig sikkerhetsnett rundt seg.

Venstre syns det er tilfredsstillende at statsråden sier at de tiltakene man har satt i gang i det siste, har fått umiddelbar effekt. Det er et annet organ her i Stortinget som skal jobbe videre med hvorfor disse tiltakene ikke har vært satt i gang før. Men Venstres bekymring, i likhet med flere andres her, er hva som skjer etter 1. april. Statsråden må forsikre oss om at trykket blir holdt, og at oppgavene blir løst også etter 1. april.

Venstre syns det er positivt at man har lagt seg på en profil med samarbeid med andre land for å løse disse oppgavene. Det er både fornuftige og gode løsninger, også det at man kansellerer oppdrag hvis man ikke har god nok sikkerhet bakover. Det som bekymrer Venstre, er at man ikke alltid ser at den største utfordringen de siste ukene ikke nødvendigvis har vært knyttet til operasjoner. Man lever hele tida i en krigssituasjon, og trusselen kan også være der når man er på vei til skytetrening, ikke bare når man er på vei til det som kan bli skarpe trefninger.

Venstre vil også bemerke at det er viktig at man har riktig materiell, ikke bare riktige folk, rundt seg. Det har også blitt reist spørsmål om vi har de riktige helikoptrene og flyene for å få gjort denne jobben – ikke bare om vi har dem, men om vi har de riktige typene. Så jeg vil også be statsråden om en vurdering av om helikoptermateriellet er det som er det riktige og det nyttige for dem vi har sendt ut for å gjøre en jobb.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:02:40]: Jeg vil takke for den støtten som Stortinget bredt gir til de norske soldatenes oppdrag i Afghanistan. Det betyr mye for dem som er ute.

Jeg skal kommentere noen av de innleggene som er kommet.

Det er mange som sier at de er tilfreds med de tiltakene som er gjort på kort sikt. På lengre sikt vil jeg spesielt vise til den avtalen som tidligere er inngått mellom Forsvaret og Ullevål universitetssykehus, og som nå også skal utvides til å gjelde flere andre sykehus, i første omgang Universitetssykehuset Nord-Norge. Forhåpentligvis skal vi få de samme kontraktene med andre sykehus rundt i landet. Vi er godt i gang med det arbeidet, og jeg har tro på at det skal gi effekt.

Så til dialogen med Den norske legeforening og andre foreninger som organiserer akademisk befal, om ordningen for vernepliktig akademisk befal. Her er det også inngått samarbeid for å gjøre denne tjenesten mer attraktiv, for derved å kunne rekruttere flere leger til videre tjeneste i Forsvaret.

Når det gjelder det internasjonale sporet, som flere har vært inne på, har vi et veldig godt samarbeid med Serbia – vil jeg si – og vi hadde i lang tid veldig stor tro på at det skulle gi oss effekt. Men det ble stoppet av formelle grunner – ikke i Norge, men i Serbia.

Det har vært spørsmål om helikoptrene, og når de kommer på plass. Helikoptrene vil komme på plass i mars/april. De helikoptrene Norge har, er noe annerledes enn helikoptrene som Tyskland har. Tyskland har store helikoptre, som nærmest er flygende hospital for evakuering. Tyskland har også et veldig godt sykehus i Mazar-e-Sharif, som støtter våre styrker og har det som oppgave. Det er svært viktig for oss. Dette hospitalet var det jo tidligere Norge som hadde ansvaret for. Nå er det Tyskland som har det.

Vi sier veldig klart at dersom vi ikke har medisinsk kapasitet tilgjengelig før en operasjon, vil vi begrense den operative aktiviteten. Det er det den lokale sjef som avgjør. Den begrensningen i aktivitet har ikke hatt noen konsekvenser for våre allierte, for spesielt i Faryab-provinsen er det slik at det bare er Norge som opererer, gjennom denne stabiliseringsstyrken og MOT-teamene som opererer i provinsen. Når det gjelder Mazar-e-Sharif, har det vært begrensninger også der på om man overhodet kunne operere, men der har man hatt større tilgang på leger, spesielt fra Tyskland.

Jeg er blitt spurt: Hvorfor har ikke dette skjedd før? Jeg må si at jeg forstår spørsmålet. Jeg skulle egentlig ønsket at dette hadde løst seg tidligere, for det har blitt iverksatt en rekke tiltak, som jeg nå har prøvd å understreke. Dessverre har de av ulike grunner ikke gitt de resultatene som vi hadde håpet på. Det var derfor helt nødvendig for meg å gripe saken an på en annen måte.

Representanten Trine Skei Grande ber meg forsikre at trykket blir holdt oppe. Det skal det bli. Når det gjelder de riktige flyene, eller helikoptrene, er det klart at vi har de helikoptrene Norge har, i Forsvaret – det er ikke andre slike kapasiteter tilgjengelig. Men de helikoptrene som vi vil bruke i Afghanistan, har også en ambulansekapasitet, selv om den er noe mer begrenset enn det Tyskland har. Likevel ser vi dette som en forbedring med hensyn til tid.

For øvrig skal jeg forsikre om at jeg skal holde trykket høyt på denne saken.

Presidenten: Debatten om saken på tilleggsdagsordenen er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at forsvarsministerens redegjørelse om legedekning for norske styrker i Afghanistan vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Vi går så til den ordinære dagsordenen, nr. 19.