Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torbjørn Hansen (H) [14:52:18]: (ordfører for saken): Stortinget skal omsider behandle St.prp. nr. 88 for 2006-2007 om statens kjøp av aksjer i Aker Holding AS.

Aker Holding har som eneste formål å eie 40,1 pst. av aksjene i Aker Kværner, som er børsnotert og den største norske aktøren innen leverandørindustrien på olje- og gassområdet.

Aker Holding skal eies 60 pst. av Aker, hvor Kjell Inge Røkke er hovedaksjonær, 30 pst. av staten og 10 pst. av svenske SAAB AB og Investor AB. Staten eier dermed 30 pst. i et selskap som eier 40,1 pst. i Aker Kværner, altså et indirekte eierskap på 12,03 pst. Med en binding på ti år så er dette med andre ord en passiv, finansiell investering og ikke en aktiv, strategisk investering som flertallet gir uttrykk for i innstillingen.

Kjøpsavtalen har forbehold om Stortingets samtykke.

Næringskomiteen slår fast at Aker Kværner er en viktig kompetansebedrift, med 23 000 ansatte og 50 milliarder kr i omsetning i 30 land. Selskapet er en av Norges største private arbeidsgivere og har mange virksomheter som er viktige for sine lokalsamfunn.

Komiteen slår imidlertid også fast at næringslivet består av mange bedrifter som hver for seg er viktige i sine lokalsamfunn og for dem som jobber i disse bedriftene, men gir derimot ikke uttrykk for at staten bør kjøpe seg inn i disse bedriftene.

Staten har fra før av intet direkte eierskap i Aker Kværner eller i Aker. Dette er det første kjøpet på mange år hvor staten går direkte inn i et nytt selskap og en ny industri på Oslo Børs. Dette er derfor en prinsipielt interessant sak i næringspolitikken.

Komiteen er delt i innstillingen. Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter kjøpet, mens Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre går imot. Flertallet vil antakeligvis argumentere for sitt syn.

Mindretallet, hvor Fremskrittspartiet er med litt her og der, gir uttrykk for tunge motforestillinger.

For det første krever dette kjøpet en prinsipiell diskusjon av om staten skal kjøpe seg opp i norske bedrifter i denne type situasjoner. Det er ikke et unikt enkelttilfelle at en norsk eier vil redusere sin aksjebeholdning. Aker Yards ble solgt ut like før, uten at staten ble informert. Burde f.eks. staten ha kjøpt Aker Yards? Det er et relevant spørsmål å stille her. Det vil komme nye tilsvarende situasjoner. Bør staten kjøpe seg opp i Norske Skog, hvis eierskapet der blir truet? Hva med Orkla dersom nåværende hovedeier vil selge og gir uttrykk for at utenlandske friere står på trappen?

Her bør staten ha en klar og forutsigbar holdning. Næringslivet vil og skal drive omstilling. Det må også gjelde for eierskapet i næringslivet. Døren til Pensjonsfondet bør ikke åpnes hver gang en fagforening blir engstelig eller en milliardær med gode kontakter tar en telefon. Staten eier en tredjedel av børsen. Det er etter min mening mer enn nok.

Verken regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet angir en prinsipiell avklaring i forhold til denne type kjøp som næringspolitisk virkemiddel. Dette fraværet av prinsipiell vurdering skaper et inntrykk av at dette kjøpet skjer på impuls, eller kan det være i panikk, etter Aker Yards-salget, uten en næringspolitisk analyse.

Det står i merknadene fra regjeringspartiene at sentrale norske kompetansemiljøer skal forankres og videreutvikles i Norge, og at kjøpet bidrar til dette. Da kunne det ha vært interessant også for aksjemarkedet å høre hvilke andre bedrifter disse representantene mener har sentral kompetanse. Det kan jo ikke bare være Aker Kværner som har en sentral kompetanse i norsk næringsliv?

Kjøpsprosessen og kjøpsbetingelsene er meget spesielle. Staten kjøper 30 pst. av et unotert aksjeselskap og inngår forpliktende aksjonæravtaler både om styringen av selskapet og muligheten for kjøp og salg av aksjer. Likevel er prisen full børskurs, som om staten hadde kjøpt 12,03 pst. av aksjene direkte i Aker Kværner uten noen bindinger.

De svenske kjøperne blir brukt som et politisk alibi. Men SAAB og Investor går inn på helt andre betingelser, med salgsopsjon og salgsforpliktelse på hele kjøpet. Handelen på nesten 5 milliarder kr gjøres uten finansielle rådgivere og uten en faglig begrunnelse for prisen i proposisjonen. Dette virker uforsvarlig.

Det er all grunn til å frykte at de ekspertene som har pekt på at staten kan ha betalt for mye, faktisk har rett.

Flertallet påstår i merknadene at mindretallet gir uttrykk for at staten burde ha gått inn på de samme vilkår som de svenske kjøperne. Dette er etter min mening en uforståelig påstand sett i lys av de merknader vi har i innstillingen.

Høyre er en varm tilhenger av norsk eierskap, også i Aker Kværner, men vi mener at dette i større grad må være basert på private miljøer. Når Regjeringen begrunner kjøpet med svake eiermiljøer, er det ikke konsistent med at Regjeringen samtidig øker formuesskatten. Jeg ser heller ikke bort fra at norske eiermiljøer kunne lagt 5 milliarder kr på bordet hvis dette var et godt kjøp.

Regjeringens eierskapspolitikk har vært preget av små og store feilgrep. Staten framstår som en uforutsigbar og upålitelig eier og børsen advarer mot statsrabatt. Dette i seg selv er en god nok grunn til å stemme imot dette forslaget.

Gorm Kjernli (A) [14:57:46]: Denne saken dreier seg om statens erverv av 30 pst. av aksjene i Aker Holding AS. Aker Holding har som eneste formål å eie aksjer i Aker Kværner ASA. Aker Holding består foruten staten av Aker ASA og de svenske eiermiljøene SAAB AB og Investor AB. Til sammen kontrollerer Aker Holding 40,1 pst. av aksjene i Aker Kværner, og dette gir staten en negativ kontroll over selskapet.

For regjeringspartiene er statlig eierskap viktig for å sikre nasjonal forankring og langsiktig utvikling av nøkkelbedrifter i Norge. Aker Kværner er en av de største private arbeidsgiverne i landet med over 11 000 fast ansatte, og er en svært viktig kompetansebedrift innen design, bygging, drift og vedlikehold av små og store industrianlegg. Å sikre en langsiktig industriell utvikling, forutsigbarhet og et strategisk eierskap i Aker Kværner er et eksempel på at Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk. Dette er en konkret oppfølging av de målene og strategiene som ble vedtatt da vi tidligere i år behandlet stortingsmeldingen om eierskap – og igjen en oppfølging av Soria Moria-erklæringen.

Det er en samlet komite som står bak merknadene om nasjonalt eierskap og å sikre hovedkontorfunksjoner i Norge. Det er få eiermiljøer i Norge utenfor staten som er store nok til å bidra til dette i så store selskaper som Aker Kværner. Det er viktig at man skaper forutsigbarhet og har et langsiktig perspektiv. Nettopp derfor er det bra at avtalen sikrer at Aker Kværner utvikles og ledes fra Norge i minst ti år framover. Det er aktiv og forutsigbar næringspolitikk.

Så er det slik at gjennom den avtalen som foreligger, har man også fått med et stort privat svensk eiermiljø. De svenske investorene representerer miljøer med lang industriell erfaring og kompetanse. Dette bidrar til et blandet og balansert eierskap. Det vil kunne representere et fortrinn for utviklingen av Aker Kværner som kompetansebedrift, og kanskje være med på å styrke det svensk-norske næringssamarbeidet.

Opposisjonen er kritisk til at det ikke er benyttet eksterne finansielle rådgivere i denne prosessen. Når det gjelder aksjekjøp, er det ikke definert som et investeringsprosjekt av den typen som krever ekstern finansiell rådgivning. Selv om det ikke er noen som sitter med fasiten til hva som er riktig pris, er ikke jeg bekymret for at staten har betalt for mye for sine aksjer.

At opposisjonen her velger å lytte til hva enkeltaktører i den offentlige debatten har uttalt, får stå for deres regning. Jeg har tiltro til den kvalitetssikringen som har vært forut for avtalen, bl.a. ved hjelp av juridiske rådgivere.

Denne saken viser tydelig at det er store politiske og ideologiske forskjeller mellom de nåværende regjeringspartiene og de tidligere regjeringspartiene. Der vi ser verdien av og nytten i et aktivt eierskap, oser det mistro til alt statlig eierskap i opposisjonens merknader. Det tydeliggjør imidlertid forskjellene og viser at partiene har forskjellig kurs i eierskapspolitikken. Det er greit at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er skeptiske til statlig eierskap. De om det. Når det er sagt: Litt redelighet bør det likevel være lov å forvente. Den argumentasjonen som representanten Hansen brukte i slutten av sitt innlegg, har jeg spesielt vanskelig for å si at jeg kjenner meg igjen i. Staten er en viktig og profesjonell eier, med mange av de samme målene og forventningene som andre aktører. Forskjellen er at statlig eierskap sikrer forankring, langsiktighet og forutsigbarhet. Jeg trodde også at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti var enig i at disse tre parametrene var viktige for næringslivet.

Jeg kommer ikke utenom å kommentere Fremskrittspartiets holdning i denne saken. De overrasker stadig – denne gangen positivt. Fremskrittspartiet stiller seg bak forslaget om å kjøpe aksjer i Aker Holding. Det er bra. Så får det være så med at de i samme slengen ber Regjeringen sørge for et tilsvarende nedsalg i andre selskaper staten er eier i. Noe annet ville vært enda mer overraskende. I tillegg til Fremskrittspartiets noe overraskende syn i denne saken, er det en annen erfaring vi kan trekke: Denne saken er enda et eksempel på uenigheten på borgerlig side og den politiske avstanden som er mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Denne avtalen bidrar til en god industriell løsning for Aker Kværner de nærmeste ti årene. Kombinasjonen av kapital og kompetanse sikrer at selskapet også for framtiden vil utvikle seg videre som en ledende bedrift med norsk forankring – til glede og nytte for både samfunnet og selskapet.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:02:46]: For Fremskrittspartiet er det viktig å ivareta norske arbeidsplasser og spesielt de selskapene som har høy kompetanse. Vi synes det er viktig at Aker Kværner forblir på norske hender. Det er et godt grunnlag for å videreutvikle selskapet, og det er også viktig for petroleumssektoren. For oss har det vært avgjørende at det ikke er noen direkte aksjerelasjon mellom staten og Aker Kværner. Vi har sett når staten har vært eier i andre selskap, at denne regjeringen ikke har taklet det på noen god måte.

Når noen er forundret over Fremskrittspartiet i denne saken, kan jeg ikke helt skjønne det. Jeg vil da ganske enkelt vise til partiprogrammet vårt, der det står utførlig hva vi vil med eierskap i norsk næringsliv. Det vi gjør her, er helt i tråd med det som står i partiprogrammet, og også helt i tråd med det vi gjorde ved behandlingen av eierskapsmeldingen. Da foreslo vi bl.a. et nedsalg av statlige selskap på om lag 288 milliarder kr. At noen ikke har fått med seg Fremskrittspartiets politikk på dette området, får jeg bare akseptere og kanskje ikke være så forundret over. Men det kan være interessant å lese partiprogrammet vårt og se at dette i så måte er helt i tråd med det.

Det vi er opptatt av, er at staten ikke blir en for stor eier på Oslo Børs, verken direkte eller indirekte. Det er også derfor vi fremmer det forslaget som vi gjør i denne saken. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp det forslag han refererte til.

Inge Ryan (SV) [15:04:49]: SV er svært godt fornøyd med Regjeringa i denne saka. Vi er et parti som ønsker et sterkest mulig statlig eierskap. Derfor er vi glad for at man nå har en regjering som faktisk vurderer å øke det statlige eierskapet, framfor det man så tidligere, da man skulle kvitte seg med det statlige eierskapet – slik vi hadde det i forrige periode.

Jeg er litt lei av alle dem som prøver å framstille staten som en dårlig eier. Staten er i mange sammenhenger en glimrende eier. Hvis man ser på en del av de private selskapene og hvordan de går, er det ikke noe som tilsier at staten er en dårligere eier enn de private. Staten har vært hovedeier i Statoil og Hydro i mange år. Vi kan ikke si at det har vært noen katastrofe for landet. Staten har eid Statkraft. Staten har også vært en meget viktig eier i et selskap som f.eks. Kongsberg Gruppen, som på en høring i forrige periode uttrykte at staten har vært en nødvendig og svært god eier, og at de uten staten ikke hadde klart den helt nødvendige omstillinga på Kongsberg. Så når opposisjonen prøver å framstille det som problematisk at staten er eier, er det et syn jeg stiller meg helt uforstående til.

Hvorfor er det viktig at staten er eier? Jo, staten skal være eier av en del viktige selskap, fordi de enten er av strategisk betydning – vi ser at det oppkjøpet vi har gjort nå, har strategisk betydning fordi selskapet forvalter store naturressurser – eller fordi de forvalter infrastruktur. Det er så fundamentale biter i det norske samfunnet at der skal staten være eier, for det krever nemlig en dualistisk tilnærming. En dualistisk tilnærming betyr at man har to tanker i hodet samtidig. Den ene er at man skal gjøre en god jobb for bedriften, slik at den tjener penger. Den andre er at man samtidig skal tenke på samfunnet man lever i, som man er nødt til å utvikle, der det er en rekke hensyn som skal ivaretas. På de områdene er det viktig at man har en statlig eier, som faktisk har både muskler til og ambisjoner om å ivareta begge disse to hensynene.

Så vi er svært godt fornøyd med at Regjeringa nå øker det statlige eierskapet og kjøper seg opp i Aker Holding.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:07:19]: Under valkampen i 2005 gjekk noverande regjeringsparti høgt på banen og lova kursendring i eigarskapspolitikken. Då Regjeringa etter mykje om og men til slutt presenterte politikken for Stortinget i eigarskapsmeldinga, var kursendringa vanskeleg å få auga på. Styra skulle framleis ta av-gjersler i enkeltsaker. Ansvaret for etikk og samfunnsansvar, likestilling og integrering vart lyfta fram, og omsynet til nasjonal kontroll over naturressursar og hovudkontorfunksjonar var viktig, altså lite nytt.

Handsaminga av eigarskapsmeldinga hadde sterkt fokus på å skilja staten si rolle som eigar og staten si rolle som myndigheitsutøvar. Men det vart etter kvart klart at alt likevel ikkje var som før. Særleg enkeltpersonar frå regjeringspartia var svært opptekne av at staten, ut frå ideologiske grunnar, skulle kjøpa endå fleire aksjar i norske selskap. Dessutan vart eigarskapspolitikken meir upårekneleg og ustabil i enkeltsaker.

Regjeringa føreslår at staten skal kjøpa 30 pst. av Aker Holding AS. Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti er i innstillinga samstemde i kritikken av fleire forhold ved Regjeringa sitt framlegg og si handtering.

For det første kan kjøpet skapa ein uheldig presedens. Det må ikkje verte slik at kvar gong ein norsk eigar ønskjer å selja seg ned i eit selskap, kan han truga med å selja til utlandet og dermed forventa at Regjeringa vil nytta petroleumsformuen til å sikra norsk eigarskap.

For det andre kan ein stilla spørsmål ved kva vilkår staten har gått inn i Aker Holding AS på. Staten har betalt det same som SAAB og Investor har betalt isolert sett, men SAAB og Investor kan – i motsetnad til staten – selja seg ut før det har gått ti år, med garantert avkastning.

Eg kan ikkje sjå at Regjeringa har gjeve ei god fagleg grunngjeving for prisen på aksjane, eller at det er vorte gjort tilfredsstillande arbeid med å verifisera denne prisen. Det vart heller ikkje nytta eksterne finansielle rådgjevarar i samband med kjøpet. Ifølgje professor Thore Johnsen ved Noregs Handelshøgskule er det grunn til å tru at prisen burde ha vore 15–20 pst. lågare enn det Regjeringa legg opp til å betala. Det vil seia at Regjeringa vil betala mellom 600 og 800 mill. kr for mykje.

For det tredje: Sidan staten berre har 30 pst. av aksjane i Aker Holding AS, mens Aker ASA har 60 pst., vil det vera Aker ASA som har den industrielle kontrollen i Aker Holding AS.

For det fjerde er det, ut frå ei generell risikovurdering, uheldig at Regjeringa aukar si eksponering mot petroleumssektoren ytterlegare. Ei for sterk eksponering mot enkeltsektorar gjer fellesverdiane som Regjeringa forvaltar på vegner av framtidige generasjonar, sårbare mot konjunktursvingingar.

For det femte er staten frå før ein dominerande aktør på norsk sokkel gjennom eigarskapen i StatoilHydro. Dessutan er staten reguleringsmyndigheit. Når staten går inn som direkte eigar i det største leverandørselskapet på sokkelen, vil dette kunna føra til uheldige bindingar som svekkjer staten si viktige rolle som regulator.

Det er òg verd å merka seg at generalsekretær Jan Borgen i Transparency International og korrupsjonsekspert Erling Grimstad i Aftenposten 25. juni i år har uttala seg sterkt kritisk til Regjeringa si framferd.

Kristeleg Folkeparti strekar i innstillinga under at dersom Regjeringa får fleirtal for å gjennomføra kjøpet, er det viktig at staten ikkje vert ein sovande partnar i holdingselskapet. Det er viktig for næringslivet at staten opptrer ryddig i aksjemarknaden, og at det ikkje blir skapt eit inntrykk av at næringslivet er underlagt politisk styring. Det er alvorleg når òg børsdirektøren i lys av Regjeringa sin eigarskapspolitikk går ut og åtvarar mot lågare verdi på aksjane i selskap der staten er ein stor eigar, såkalla statsrabatt.

Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa si utøving av eigarskapspolitikken dei siste to åra ikkje er eit argument for å auka staten sin dominans på Oslo Børs, og går imot Regjeringa sitt framlegg.

Leif Helge Kongshaug (V) [15:11:41]: Dagen i dag vil bli stående som en merkedag for en helt spesiell form for økonomisk samrøre, der staten betaler en av Norges rikeste menn nesten 5 milliarder kr for å kunne sitte på alle sider av bordet i ti år, uten å gjøre noe nevneverdig fra eller til. Det kan i og for seg bli et ganske så interessant skue for oss som sitter på utsiden, men for norsk næringsliv og norsk økonomi er det alt annet enn bra.

De vedtak som gjøres i dag, sender ut feil signaler på en rekke viktige områder:

Statens rolle som lovgiver og overvåker av lik konkurranse mellom økonomiske aktører blir i realiteten umulig ved at Aker Kværners viktigste kunde er en annen statsdominert gigant, StatoilHydro.

I realiteten lar staten seg, gjennom den sittende regjering og heiet fram av LO, presse til å gå inn på eiersiden på bakgrunn av trusler om utflagging. Det åpner en dør som inviterer norske private eiere til å bruke sine ressurser på storstilt lobbyvirksomhet, og vi får en utvikling der enda flere viktige beslutninger blir fattet på bakrommene og ikke i en åpen og demokratisk prosess.

Dagens vedtak bryter også med sentrale økonomiske prinsipper. I de siste årene har vi gjennomført betydelige reformer. Felles for alle er at det er noen fastsatte størrelser som er viktigere enn kortsiktig politisk tenkning, som inflasjonsmål for pengepolitikken og handlingsregelen for finanspolitikken.

Her har vi en regjering som uten ekstern profesjonell hjelp bruker nesten 5 milliarder kr på en minoritetspost i et veldrevet selskap, noe flere økonomieksperter mener er flere hundre millioner for mye.

Professor Guttorm Schjelderup har en meget god og nyansert artikkel i Dagens Næringsliv 4. juli i år om denne saken. Blant annet peker han på at hensynet til en balansert portefølje burde tilsi at staten reduserte sin eksponering i olje og gass snarere enn å øke den ved å kjøpe aksjer i Aker. Og så stiller han noen meget relevante spørsmål:

Hvorfor var disse aksjene mer attraktive enn andre aksjer? Og ivaretar ikke pensjonsfondet investeringsrollen i norsk næringsliv? Hva slags analyse og erfaring er det som tilsier at staten er bedre i stand til å utøve langsiktig eierskap enn private investorer? Hvorfor er det viktig med langsiktighet generelt, og spesielt i Aker? Er det for å sikre arbeidsplasser, og i så fall hvorfor akkurat disse? Ingen av disse spørsmålene er besvart i den innstilling vi behandler i dag.

Logikken til Regjeringen og regjeringspartiene er at langsiktig eierskap er det aller viktigste, og at det kun er staten som kan garantere en slik langsiktighet. Med en slik tankegang nærmer vi oss regimer som jeg faktisk trodde at selv regjeringspartiene nå tok avstand fra.

Regjeringens eneste reelle begrunnelse er å trygge arbeidsplassene. Det gjøres etter mitt og Venstres syn mye bedre ved å bruke 5 milliarder kr til forskning og utdanning, forutsigbare rammebetingelser, et skattesystem som stimulerer til investering i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og nedbygging av unødvendig byråkrati og skjemavelde heller enn en gavepakke til Kjell Inge Røkke.

Ved sin investering i Aker Holding har staten fortsatt nesten ingen råderett over viktige beslutninger i Aker Kværner. Kjell Inge Røkke kan fortsatt selge deler av virksomheten til dem Kjell Bjørndalen var så redd for: noen ukjente enten norske eller utenlandske investorer.

Så kommer alle de sakene som regjeringspartienes representanter, ikke minst i næringskomiteen, har vært så opptatt av de siste to årene: den såkalte aktive næringspolitikken ved å blande seg opp i styresammensetning, utbyttestørrelse og lederlønninger i selskaper der staten er en betydelig eier. Ingen av disse forholdene har staten i realiteten noen som helst innvirkning over gjennom eierskapet i Aker Holding.

Som jeg sa i tidligere i dag, er jeg alvorlig bekymret for helheten i Regjeringens politikk når det gjelder eierskap i norsk næringsliv. Det spredte private eierskapet erstattes med en betydelig maktkonsentrasjon på statens hånd, uten at det har vært en prinsipiell debatt rundt det i det hele tatt. Dette bekymrer meg og Venstre. Derfor stemmer vi mot forslaget om erverv av 30 pst. av aksjene i Aker Holding.

Statsråd Dag Terje Andersen [15:17:05]: I Soria Moria-erklæringen sa vi at Regjeringen vil «sikre nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet». Gjennom avtalen som sikrer Aker Kværner ASA langsiktighet på eiersiden og bidrar til nasjonal forankring av det sterke norske miljøet, viser vi at Regjeringen følger opp Soria Moria-erklæringen.

Den petroleumsrelaterte leverandørindustrien er en viktig næring i Norge. Det finnes leverandørbedrifter i alle landets fylker. Mer enn 80 000 mennesker er ansatt i petroleumsnæringen i Norge. Aker Kværner forvalter en viktig framtidsrettet kunnskap og er en sentral del av denne næringen. Selskapet er den klart største norskeide aktøren innenfor leverandørindustrien. Aker Kværner hadde i 2006 en omsetning på 50 milliarder kr og hadde 11 000 ansatte i Norge.

Det er, slik Regjeringen ser det, avgjørende at vi klarer å opprettholde et norskkontrollerende eierskap i Aker Kværner, for å beholde både arbeidsplasser og kunnskap der Norge er i lederposisjon.

Da vi forhandlet om en løsning, var det viktig for staten at Aker fortsatt var det førende selskapet og tok den største finansielle risikoen i samarbeidet. At Aker ASA har bundet seg til å eie Aker Holding AS i ti år sammen med staten, er historisk. Det er første gang en privat aktør har bundet opp så mye kapital i et langsiktig eierskap sammen med staten.

Regjeringen har videre, i fellesskap med Aker ASA, sett nytten av å få inn andre industrielle miljøer på eiersiden. Jeg er derfor glad for at vi fikk med oss Investor og SAAB. Dette er selskaper som sitter på verdifull industriell kompetanse og som, i likhet med staten og Aker, ser positivt på Aker Kværners framtidige utvikling. Avtalen er en anerkjennelse av selskapets ansatte, teknologier og kunnskap.

Som det står i proposisjonen, vil selskapene sammen med staten gjennom Aker Holding ha negativ kontroll og i praksis kontrollere den videre utviklingen av Aker Kværner. Vi har avtalefestet at Aker Kværner skal videreutvikles som en internasjonalt konkurransedyktig og betydelig leverandør av teknologi, produkter, systemer og tjenester med hovedvekt på sektorene energi, olje og gass.

Statens eierskap i Aker Holding er motivert ut fra ønsket om en forretningsmessig verdiutvikling og forankring av hovedkontoret i Aker Kværner ASA i Norge. Jeg forventer i tillegg at Aker Kværner gir en forretningsmessig avkastning på den investerte kapitalen. Selskapet har gitt aksjonærene sine en god avkastning de siste årene, og vi regner med at det er en god investering.

Regjeringen har hele tiden lagt til grunn at staten skal være en aktiv, langsiktig og forutsigbar eier i viktige norske selskaper, noe som jeg også uttalte i eierskapsmeldingen.

Selv om deler av opposisjonen støtter opp om hovedlinjene i proposisjonen, ser vi også at klassiske ideologiske skillelinjer i politikken kommer klart til syne. Fremskrittspartiet vil selge aksjer for tilsvarende beløp som staten investerer, mens Høyre, som ønsker et redusert statlig eierskap, er kritisk til kjøpet. Jeg konstaterer at mindretallets forslag i dag ikke vil få flertall.

Flertallet og denne regjeringen vil tvert imot beholde et sterkt statlig eierskap og sikre en norsk forankring av denne viktige bedriften. Som komiteflertallet understreker, er det få eiermiljøer i Norge, utenfor staten, som er store nok til å ta et slikt eierskap. Staten har sett det som sitt ansvar å legge til rette for en langsiktig avklaring av eierforholdene i Aker Kværner.

Så er det mange som har stilt spørsmålet om prisen som blir betalt, er riktig. Jeg registrerer at de referansene som her blir gitt fra talerstolen, refererer seg til de første dager etter at statens planlagte kjøp i Aker Holding ble lagt fram. Det er åpenbart at det er deler av informasjonen knyttet til kjøpet som på det tidspunktet ikke kan ha vært kjent. Jeg kan ikke forklare de fortolkningene som har blitt gitt, på annen måte.

For det første til ti års bindingstid. Det er staten som har ønsket at vi skal binde eierskapet mellom de tre partnerne i så lang tid som mulig. I forhandlinger er det vanligvis slik at når man får gjennomslag for et krav, er det vanskelig å kreve kompensasjon og prisreduksjon fordi en har fått gjennomslag for kravet – etterpå.

Det andre, som i altfor liten grad er kommet fram, er at vi gjennom, som representanten Hansen sa, et eierskap som tilsvarer ca. 12,1 pst. av aksjene i Aker Holding, allikevel har klart å få en negativ kontroll gjennom en aksjonæravtale mellom aksjonærene i Aker Holding. Det betyr at vi har oppnådd mer enn om vi skulle kjøpt til markedspris. Prisfastsettelsen er vurdert av veldig mange eksperter daglig, løpende i en likvid aksje i markedet, men vi har oppnådd ting i tillegg til det en kunne fått ved å kjøpe 12 pst. av aksjene i Aker Kværner direkte på børsen, og altså fått mer igjen for pengene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:22:41]: Regjeringen og Fremskrittspartiet er enige om at det er viktig med et nasjonalt eierskap i viktige hjørnesteinsbedrifter i landet vårt. Fremskrittspartiet mener også at vi kan investere noen oljemilliarder like gjerne i norsk næringsliv som å sende dem til næringslivet i utlandet. Men der tror jeg også Regjeringens og Fremskrittspartiets veier på mange måter skilles, for det virker som om det er viktig for denne regjeringen å legge mest mulig eierskap under statlige vinger.

Vil statsråden trekke et likhetstegn mellom nasjonalt eierskap og statlig eierskap?

Statsråd Dag Terje Andersen [15:23:33]: Nei, og jeg vil heller ikke si at nasjonalt eierskap nødvendigvis bestandig er det eneste rette. Det er mange utenlandske eiermiljøer som også kan bidra med kompetanse til norske eiermiljøer. Vi har eksempler i denne bransjen som danner grunnlaget for denne debatten, på utenlandseide selskaper som faktisk gjør en veldig god jobb innenfor leverandørindustrien.

Jeg har også tro på blandingsøkonomi. Når det gjelder det forslaget som Fremskrittspartiet har lagt fram i forbindelse med eierskapsmeldingen om å selge ut aksjene for 225 milliarder kr, som jeg tror det var på det tidspunktet – beløpet ville vært mye større i dag, ikke sant – så finnes det ikke norske kompetansemiljøer som kan ta over de aksjene. Da risikerer vi å komme i en situasjon der viktige hovedkontorfunksjoner, forskningsmiljøer og kompetansemiljøer knyttet til næringen blir flyttet ut av landet, og det er det vi ønsker å motvirke.

Vi kan ikke gi noen garanti, og har ikke gitt inntrykk av det, for hver enkelt arbeidsplass, men vi gir altså bedriften langsiktig eierskap, stabilitet og mulighet til å utvikle seg positivt med utgangspunkt i norske kompetansemiljøer.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:24:36]: Dette er feil, president!

Torbjørn Hansen (H) [15:24:48]: Jeg etterlyste både i mitt innlegg og i de merknader som Høyre er med på, en prinsipiell diskusjon rundt hva dette kjøpet egentlig betyr. Dessverre holdt næringsministeren et svært ullent innlegg i så henseende, kanskje mer ullent enn det som står i merknadene i innstillingen.

Statsråden oppgav nasjonal forankring av nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet som kriterium for å plukke ut Aker Kværner-kjøpet. Det kriteriet gjelder veldig mange norske bedrifter, og det som er interessant, er jo hva staten vil gjøre i tilsvarende situasjoner i tiden framover. Denne typen oppkjøp i nye bransjer i nye bedrifter er ikke omtalt i eierskapsmeldingen, og her er det potensielt snakk om oppkjøp i milliardklassen i mange bedrifter, hvis man skal tro at dette er noe som næringsministeren har tenkt å drive med i tiden framover.

Hva med Aker Yards? Burde staten gått inn der? Hva med Orkla, hvis de kommer i bevegelse? Bør staten gå inn der? Er dette en enestående enkeltsak basert på innfallsmetoden, eller er dette en ny arbeidsmetode som næringsministeren vil bruke i næringspolitikken?

Statsråd Dag Terje Andersen [15:25:59]: Det sier mye om representantens saklighetsnivå når han karakteriserer forslaget som «basert på innfallsmetoden». Representanten har i løpet av diskusjonen om Aker Kværner sagt de utroligste ting til media, og han har før saken ble lagt fram, ment ting om kvaliteten på f.eks. prisfastsetting uten i det hele tatt å sette seg inn i saken.

Jeg ønsker å behandle norsk næringsliv på en mye mer seriøs måte enn som så. Derfor har vi hatt en grundig prosess i Næringsdepartementet før vi valgte å gå inn på denne løsningen. Det er etter hvert blitt kjent at prosessen med de to andre eierne til Aker Holding faktisk foregikk over to måneder. Den foregikk i et samarbeid mellom kompetansemiljøer. Markedspris var tydelig definert av mange aktører i markedet, fordi vi snakker om en likvid aksje, men vi har i tillegg til de ekspertene vi har i departementet, brukt mange andre eksperter til å vurdere det forslaget som nå ligger her. Så, nei, dette forslaget – vi snakker om å videreføre et sterkt industri- og kompetansemiljø på norske hender – er godt forberedt, godt gjennomarbeidet, og jeg er skuffet over Høyres tilnærming til saken.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:27:16]: 30 pst. er ein litt spesiell eigardel, like under blokkerande mindretal, altså ein dyr del å kjøpe, men utan reell styringsinnverknad. Svenske interesser har 10 pst. eigardel og med forkjøpsrett av desse til Aker ASA. På bakgrunn av dette har eg to spørsmål til statsråden.

For det første: Var det i forhandlingane eit tema å gå høgare med statleg eigardel, altså over grensa for blokkerande mindretal? For det andre: Var det eit tema i forhandlingane at staten skulle ha forkjøpsrett til dei 10 pst. som kjem på svenske hender?

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Dag Terje Andersen [15:28:02]: Uten at jeg skal gå inn i alle detaljer i forhandlingssituasjonen, kan jeg svare klart på det første spørsmålet om å gå høyere i forhold til Aker. Jeg oppfattet det slik at det var det spørsmålet gjaldt. For oss var det tvert imot et poeng at det industri- og kompetansemiljøet som Aker representerer, fortsatt skal sitte i industriell føring i det selskapet gjennom et indirekte eierskap.

Så er det riktig, som representanten sier, at vi har 30 pst. og dermed formelt sett ikke blokkerende mindretall. Realiteten er jo at vi har en avtale mellom aksjonærene som gjør at vi ikke bare kan stoppe eventuelle vedtektsendringer i Aker Holding, men at vi faktisk har fått igjennom i aksjonæravtalen at Aker Holding, som har blokkerende mindretall, ikke kan gjøre vedtektsendringer uten at vi, til tross for den lave prosenten vi har i juridisk forstand, allikevel har muligheter til å blokkere vedtektsendringer i hovedselskapet Aker Kværner. Det er derfor vi også har fått mye mer ut av den investeringen vi har gjort, enn kronebeløpet skulle tilsi.

Leif Helge Kongshaug (V) [15:29:21]: Dagens debatt har ikke gjort det noe klarere for meg hva som egentlig er poenget med det statlige oppkjøpet i Aker Holding. Muligens er det et skulderklapp fra LO til statsråden og symbolpolitikk om såkalt aktivt eierskap. Min påstand er at en rekke spørsmål fortsatt står ubesvart – det være seg hvilken innflytelse staten faktisk har over de eventuelle disposisjonene majoritetseierne i selskapet vil måtte ønske å gjøre i framtiden, men òg hva det egentlig er som ligger bak det statlige oppkjøpet. Jeg ber derfor statsråden svare på hvorfor det var viktigere å bruke nesten 5 milliarder kr på en minoritetspost i Aker enn på andre selskaper, og om ikke statsråden mener at Statens pensjonsfond ivaretar investeringsrollen i norsk næringsliv godt nok, siden staten må gå inn med en ekstraordinær eierpost i en stor privateid bedrift.

Statsråd Dag Terje Andersen [15:30:30]: Til det første spørsmålet om hvorfor vi har brukt nesten 5 milliarder kr: Ja, her ligger mye av forvirringen. Den samme representanten sa i sitt hovedinnlegg at vi kunne ha brukt pengene til andre driftsutgifter på statsbudsjettet. Der ligger en grunnleggende misforståelse. Disse pengene er ikke brukt. Disse pengene er investert. Det betyr at det er en investering som vi forventer å få avkastning av framover. Det er noe helt annet enn å bruke opp pengene.

Så er det spørsmål om hvordan vi kan bruke penger i forhold til private selskaper. Representanten sa noe i sitt hovedinnlegg som er grunnleggende feil. Vi har ikke utbetalt én krone til Kjell Inge Røkke. Kanskje kunne man ha vært noe mer ryddig i argumentasjonen. Det er altså Aker-selskapet, som består av mange bedrifter i Norge, som har fått denne kapitalen. Derved styrkes deres muskler til å drive andre deler av Aker-konsernet kraftfullt videre. Men denne regjeringen har altså tru på at vi i en situasjon der staten har kapitalrikdom, sammen med private, gode, industrielle kapitalister kan være med på å bidra til at vi får til en industriell utvikling som kan bære velferdssamfunnet framover etter at olje- og gassproduksjonen går ned. Det er viktig for oss. Derfor mener vi at høyresiden må se til å komme seg ut av det ideologiske klisteret.

Torbjørn Hansen (H) [15:31:49]: Jeg synes statsråden har en veldig merkelig atferd i denne debatten. Han fikk nettopp et spørsmål om hvorvidt dette kjøpet er et engangstilfelle basert på innfallsmetoden, eller om kjøpet er en ny arbeidsmetode i næringspolitikken der statsråden vil kunne kjøpe seg inn i selskaper som han oppfatter som nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet. Det er mange selskaper i Norge som er nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet. Spørsmålet er om statsråden nå etablerer oljefondet som en ny næringspolitisk mekanisme, som gjør at han kan gå inn i et hvilket som helst selskap som kan defineres som en nøkkelbedrift i kunnskapssamfunnet.

Til svaret på replikken fra representanten Kongshaug vil jeg si at det er et faktum at Røkke kontrollerer ca. 60 pst. av Aker-systemet. Så vidt jeg forstår, var det dette systemet som fikk de 5 milliarder kr som statsråden betalte ut i denne sammenheng. Det var ikke et irrelevant spørsmål.

Det som er det prinsipielle her, er om dette er en ny arbeidsmetode i næringspolitikken, eller om det er en engangssak basert på innfallsmetoden.

Statsråd Dag Terje Andersen [15:32:51]: Det var den siste kommentaren i det forrige spørsmålet fra Torbjørn Hansen som var grunnlaget for at jeg svarte som jeg gjorde.

Det er ikke snakk om noen innfallsmetode. Dette er grundig gjennomarbeidet både når det gjelder økonomiske verdier og strategi. Men så er det slik at jeg – jeg kan avsløre det – ikke sitter med noen handleliste for at staten skal kjøpe seg opp i store selskaper. Vi har ingen konkrete planer om det. Her var det én eierpost som var til salgs. Vi så en industriell mulighet – ikke bare til å binde Aker, som har drevet Aker Kværner veldig godt – til en framtidig industriell utvikling og samtidig å få til et samarbeid med et stort svensk industrimiljø, med de mulighetene som ligger der for å få til en industriell utvikling sammen med Sverige. Derfor er det mange eksperter som har uttrykt det stikk motsatte av det de ekspertene som representanten Hansen velger å legge vekt på, har uttrykt.

Det jeg håper på, er at vi kan få en aktiv næringspolitisk debatt framover, og at Høyre snart kan komme seg ut av sitt ideologiske klister og mantraet om at staten ikke kan eie, og se hvordan vi i fellesskap kan bygge morgendagens næringsliv i et godt samarbeid mellom private norske kapitalister – for den saks skyld utenlandske kapitalister – og statlig kapital, som vi f.eks. foreslår i det nye næringsfondet, som også blir avvist av Høyre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Flåtten (H) [15:34:33]: «Ideologisk klister» er et interessant uttrykk, særlig når det kommer fra noen som må forventes å være fagfolk på området!

Aktiv næringspolitikk opptrer stadig i nye forkledninger, denne gangen med oppkjøp av en minoritetspost i en stor norsk bedrift. Jeg synes statsråden svarer merkelig når representanten Torbjørn Hansen ved et par anledninger i replikkvekslingen prøver å ta opp det prinsipielle i at man nå kjøper opp poster i denne typen selskaper for fellesskapets midler. Jeg synes kanskje at statsråden burde beflitte seg på en annen type svar enn bare å henvise til vårt dårlige saklighetsnivå.

Kursutviklingen de siste dagene i StatoilHydro har jo vist at investeringer i enkeltsektorer er sårbare. Fellesverdiene våre er sårbare mot konjunktursvingninger og mot enkelthendelser. Det kjøpet som nå gjennomføres, øker denne sårbarheten. Det er faktisk betenkelig at det gjennomføres uten noen prinsipielle avklaringer om hvordan man skal forholde seg i fremtiden.

Jeg er enig med representanten Lundteigen, som tidligere i dag sa at vi bare vil ha denne typen virksomhet, altså olje- og gassvirksomheten, i en kort periode i norsk økonomi. Hvor kort, er vanskelig å si, men det er helt opplagt at man må være klar over risikoen her. Jeg må jo også si dette til dem som i hele dag, og også i denne saken, hyller kjøpet som nok et eksempel på aktiv næringspolitikk.

For vel en uke siden ble det i denne sal vedtatt et budsjett som gav en betydelig skatteøkning for titusenvis av eiere i store og små norske bedrifter. Det samme har rituelt gjentatt seg ved hvert eneste budsjett under de rød-grønne. Jeg tror at for alle disse eiere av tusenvis av bedrifter, må det være helt uforståelig at aktiv næringspolitikk består i at de må betale en økende skatt for å eie bedriften sin, uansett avkastning, hvert eneste år, mens Regjeringen bruker nær 5 milliarder kr for å kjøpe aksjer av en enkelt av landets bedriftseiere, i en risikoutsatt bransje, bundet opp i ti år som en passiv investering.

Jeg tror at representanten Hansen dessverre har rett i sin uttalelse om at aktiv næringspolitikk i denne sammenheng er næringspolitikk etter innfallsmetoden.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:37:48]: Jeg skal oppklare en åpenbar feil som statsråden kom med i sitt svar på min replikk i stad. Statsråden sa at Fremskrittspartiets forslag til nedsalg i forbindelse med eierskapsmeldingen ville føre til at disse bedriftene ville flytte hovedkontor, forskning osv. ut av landet. Da må jeg si at statsråden følger dårlig med, for Fremskrittspartiet har aldri foreslått at vi skulle selge oss helt ut av disse bedriftene, men vi mener at staten bør kunne ha en lavere eierandel i disse bedriftene, selv om man da også vil ha en kontrollerende eierandel. Det viktige må være at staten har en eierandel som gjør at vi kan si fra når det er behov for det, ikke at staten skal eie mest mulig.

Hvis statsråden er redd for at det ikke finnes private eiermiljøer i Norge som kan kjøpe større aksjeposter, bør statsråden og Regjeringen gjøre mye mer for å sikre at vi får den typen eiermiljøer privat i Norge. Det går på formuesskatt, vi har rederinæringen – som er en kapitalsterk næring, men hvor Regjeringen nå inndrar store deler av egenkapitalen – og det er også miljøer som kunne ha kjøpt større aksjeposter i andre næringer og bedrifter.

Jeg regner med at fra nå av kommer ikke statsråden med den typen retorikk mot Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har ikke tenkt å bidra til at disse store bedriftene flagger ut av Norge.

Statsråd Dag Terje Andersen [15:39:49]: Jeg tror vel kanskje ikke denne delen av debatten er den mest sentrale, men allikevel for ordens skyld: Hvis vi går inn i eierskapsmeldingen og kikker, ser vi at det ikke er riktig som representanten Asmyhr sier, at en ikke vil sitte igjen med eierposter. I Baneservice, Bane Tele, Entra Eiendom, Enova, Flytoget, Kompetansesentret for IT i Helse, Mesta, NRK, NSB, Statskonsult, Statskog, UNINETT, Cermac og SAS går Fremskrittspartiet inn for å redusere eierskapsandelen nettopp til null. – Det er fakta, slik som det står i eierskapsmeldingen.

Vi har nå diskutert Aker Holding. Tidligere i dag har vi diskutert et nytt statlig fond på 2,2 milliarder kr, som skal være en del av et mulig eierskap for framtidige nyvoksende, nyutviklede bedrifter. Det fondet er et veldig godt eksempel, for der har vi satt som grense at fondet ikke kan eie mer enn 49 pst. av de selskapene en går inn i. Det er en måte å tenke strategisk på utvikling av næringslivet framover på, for det forutsetter faktisk privat kapital ved siden av den statlige kapitalen.

Edmund Burke laget i sin tid en politisk ideologisk plattform for høyresidens politikk. Det ligger noe tilbake i tid. Det samme gjelder Adam Smiths økonomiske modeller. Ingen av dem tar utgangspunkt i det faktum at vi lever i en stat som er rik på kapital. Jeg prøver å invitere Høyre ut av det ideologiske klisteret, til å være med og diskutere om vi kan bruke den kapitalrikdommen, sammen med privat kapital og sammen med utenlandsk kapital, til å bidra til å få til den veksten og utviklingen i et næringsliv som skal være grunnlaget for velferdssamfunnet framover, delvis i Aker Kværner, ved et kompetansemiljø som er bygd opp på grunn av at politikerne før oss gjorde noen kloke valg på 1970-tallet som gjorde at vi fikk en nasjonal utvikling rundt oljeteknologien. Burde vi ikke ta ansvar og si som så at der har vi opparbeidet kunnskap som nå er etterspurt ute i verden, f.eks. på Subsea-sida, og så gå inn på eierskapssiden i et sånt selskap?

Jeg inviterer altså til en diskusjon om hvorvidt vi ikke kan gjøre som dem som valgte å industrialisere Norge lang tid tilbake, som brukte helt andre virkemidler, eller som dem som tok de politisk riktige valgene på 1970-tallet, som gjør at vi har den velstanden vi har i dag. Skylder vi ikke dem nå å diskutere hvordan vi kan bruke vårt handlingsrom til å sørge for at vi også har et verdiskapende sterkt næringsliv i framtiden – gjerne i samarbeid mellom privat og statlig kapital – og ikke bare med utgangspunkt i gamle dogmer si: Nei, nei, nei!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2