Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:16:37]: (ordfører for saken): Saken gjelder forslag fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, May-Helen Molvær Grimstad, Dagfinn Høybråten og Ingebrigt S. Sørfonn om å øke sparebankenes adgang til å disponere overskudd til gaver til allmennyttige formål.

En samlet komite viser til at

«forslagsstillerne ber om at «Regjeringen skal fremme et forslag om endring av sparebankloven § 28 som øker sparebankenes adgang til å disponere overskudd til gaver til allmennyttige formål med ikrafttredelse senest 31. desember 2007.» Forslagsstillerne mener bl.a. økt adgang til å dele ut gaver vil motvirke den såkalte «utvanningseffekten».»

En samlet komite presiserer at sparebanker er sjølstendige institusjoner, og at egenkapitalen til grunnfondsbevisbanker er sammensatt av den sjøleide kapitalen – grunnfondet – og innskutt kapital gjennom utstedelse av grunnfondsbevis.

Komiteen ønsker å gjøre det klart at den såkalte utvanningseffekten er et resultat av at grunnfondsbeviseiernes kapital reduseres relativt i forhold til den sjøleide kapitalen ved at grunnfondsbeviseierne tar ut utbytte, mens den sjøleide kapitalen blir avkastningen som ikke utdeles som gaver.

Flertallet, regjeringspartienes representanter, finner det derfor på sin plass å påpeke at slik regelverket er utformet i dag, vil hver ny emisjon i en situasjon der sparebanken betaler ut relativt like mye i utbytte som i årlige gaver til allmennyttige formål, føre til en varig svekkelse av den sjøleide kapitalen – grunnfondet – til sparebanken. Flertallet ønsker ikke en slik utvikling.

Flertallet viser videre til at Regjeringa legger stor vekt på å sikre sparebankenes egenart samt å legge til rette for konkurransedyktige sparebanker som skal ha en reell mulighet til å bevare sin posisjon i det norske markedet.

Flertallet viser til svarbrevet fra finansministeren der det står:

«Departementet ønsker å finne en kombinasjon av tiltak som adresserer problemet med utvanningseffekten på en helhetlig måte, jf. at sparebankloven også skal sikre at sparebankenes egenart, og rettighetene til den eierløse kapitalen, blir ivaretatt. I den sammenheng tar en for eksempel også sikte på å vurdere Rammevilkårutvalgets forslag om å gi adgang til å opprette et reservefond uten krav på avkastning.»

Flertallet støtter denne vurderingen og understreker viktigheten av å opprettholde et sterkt vern av den sjøleide kapitalen til sparebankene, slik at rettighetene til denne ivaretas i framtida. Flertallet bifaller på denne bakgrunn ikke forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslaget om å øke gaveadgangen for grunnfondsbankene har to sjølstendige begrunnelser:

• 1. å styrke frivillige lag og organisasjoner i lokalsamfunnene over hele landet

• 2. å forsterke grunnfondsbevisene som finansieringskilde i markedet i konkurranse med aksjer og på den måten styrke mulighetene for sparebankene til å beholde grunnfondsbevis som egenkapitalinstrument.

Disse medlemmene legger til grunn at økt gaveadgang vil inngå som ett av de konkrete forslag for å motvirke utvanningseffekten som departementet vil sende på høring i desember, jf. vedlagte brev fra finansministeren datert 8. november 2007.

Disse medlemmene legger videre til grunn at departementet etter en høringsrunde fremmer forslag om nødvendig endring av sparebankloven, slik at det kan behandles i vårsesjonen i Stortinget.

Representantene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår at forslaget vedlegges protokollen.

For Senterpartiet er det viktig at rammevilkårene for sparebanker skal gi frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturell tilpasning, samtidig som sparebankenes egenart skal bevares, herunder at rettighetene til den sjøleide kapitalen blir ivaretatt på en god måte.

Det viktigste ved sparebankenes egenart er eierformen. En sparebank er en sjøleiende institusjon, og den kan ikke og skal derfor ikke kunne kjøpes opp. Kombinasjon av dyktig ledelse, konkurrerende rammevilkår i forhold til forretningsbanker og eierformen er årsak til at sparebankene hevder seg godt som gagnlige redskaper på finansområdet. Lovregulering og tilhørende forskrifter og praksis for sparebankene er et nasjonalt anliggende. Det er en allmenn politisk erkjennelse at land rundt oss ikke presser oss for å endre sparebankenes egenart. Lovregulering av sparebankene er altså en nasjonal debatt i Norge, slik det også er innenfor Den europeiske union. Sparebankene skal fylle en annen rolle enn forretningsbankene. Bankvesenet er en nødvendig og viktig infrastruktur for privatpersoner og næringsliv. Privatkunder og SMB-bedrifter – små og mellomstore bedrifter – dekkes på en god måte av de mange sjølstendige sparebankene. Dette medvirker til en sunn konkurranse i de aller fleste delene av landet.

Det er enighet i finanskomiteen om at eventuelle endringer i lovverket må innebære at ingen sparebankmodell må bli diskriminert. Det må derfor tilrettelegges for at sparebanker uten grunnfondsbevis får rammebetingelser slik at de, som i dag, kan være konkurransedyktige i markedet. Derved blir endringer i sparebankstrukturen et resultat av egen dyktighet i ledelse og drift samt egne strategiske valg.

Peter Skovholt Gitmark (H) [16:22:23]: Sparebankene spiller en svært viktig rolle i mange lokalsamfunn, både som gode givere til frivillige lag og organisasjoner og også ved å styrke det arbeidet som finner sted på frivillig basis i kommunene.

Jeg viser egentlig bare til de merknader som er skrevet. Utover det å ta opp det forslag som foreligger fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har jeg ikke behov for annet enn å si at jeg synes det er merkelig at man fra regjeringspartienes side ikke finner det ønskelig – eller mener at det blir for plasskrevende – å nevne dette momentet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [16:23:23]:Av og til dukkar det opp saker der ein med eitt og same verkemiddel faktisk kan få til ei betre måloppnåing på fleire mål – på same tida. Saka i dag er eit eksempel på dette.

Sparebankane er viktige aktørar i lokalsamfunna. Dei er finansieringskjelder for lokalt næringsliv og har ein stor personkundekrins. Banda mellom lokalsamfunn og sparebank er sterkare enn det som er vanleg mellom lokalsamfunn og ulike finansinstitusjonar. Det gjeld i like stor grad alle typar sparebankar, anten dei er store eller små – og same kva gruppering dei måtte høyra til i.

Sparebankane si rolle som bidragsytarar til frivillig arbeid er ei viktig årsak til desse sterke banda. Over 0,5 milliardar kr i reine gåver til eit breitt mangfald av ulike frivillige aktivitetar i 2006 viser at sparebankane er svært viktige samarbeidspartnarar for det frivillige Noreg.

Den særeigne eigarstrukturen i sparebankane gjer denne verksemda mogleg. Men det er eit paradoks at det er det offentlege regelverket og ikkje balansen, soliditeten eller lønsemda til bankane som avgrensar gåveverksemda. Kristeleg Folkeparti kan ikkje sjå at det finst gode argument for å avgrensa bankane sitt høve til å styrkja frivillig sektor lokalt, så lenge det ligg fornuftige finansielle vurderingar bak avgjerda om kor stor del av overskotet som kan avsetjast til frivillige organisasjonar. Det faktum at fleire sparebankar i dag ligg på ein gåveutdelingsprosent nær opp til maksimalgrensa, viser at det er gjeldande grense og ikkje fornuftige finansielle vurderingar som er det effektive hinderet for å utvida pengegåvene til frivillig sektor.

Auka høve for sparebankane til å gje gåver er eit vilkårslaust gode for det frivillige Noreg. Sparebankane sjølve ønskjer det, både som ein del av strategien for samfunnsansvar og for å styrkja grunnfondsbevisordninga gjennom å redusera den såkalla utvatningseffekten. Eg registrerer at regjeringspartia er mest bekymra for ein motsett utvatningseffekt, nemleg at grunnfondet sin del av den samla balansen til bankane vert utvatna gjennom nye emisjonar. Eg legg til grunn at sparebankane sjølve er best eigna til å vurdera kva som er det reelle problemet for desse institusjonane.

Det er liten grunn til å tvila på at regjeringspartia ser på frivillig sektor som like verdifull som det Kristeleg Folkeparti og dei andre opposisjonspartia gjer. Men av og til synest det som om regjeringspartia vil ha meir kontroll over frivillig sektor enn det me i Kristeleg Folkeparti ønskjer. Difor er det stopp i gåvefrådragsordninga, på grunn av at det er dei føremåla som gjevarane støttar, som vert styrkte – og det er ikkje nødvendigvis dei same føremåla som dei raud-grøne ønskjer å støtta. Eg undrast litt om ikkje det er litt av den same kontrollysta som ligg bak den motstanden som regjeringspartia i innstillinga demonstrerer mot eit så godt forslag som det å auka sparebankanes høve til å gje gåver.

Men det er von i hangande snøre. Når Finansdepartementet er ferdig med si prioriterte vurdering av ei avgrensa sak – som dei har halde på med sidan mars i år – endar det kanskje likevel med eit forslag om auka høve til å gje gåver. Då håpar eg at prosessen kan gå så greitt at Regjeringa kjem tilbake i vårsesjonen med eit forslag om nødvendig lovendring. Det fortener rett og slett det frivillige Noreg, og det fortener sparebankane.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.