Ivar Kristiansen (H) [15:00:33]: Et av de groveste løftebruddene vi var vitne til i forbindelse med siste valgkamp, hadde vi på området industrikraft, hvor norsk kraftkrevende industri ble lovet av de daværende opposisjonspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, at dersom disse bare vant valget, kunne norsk prosessindustri, og norske industrisamfunn i særdeleshet, se fremtiden tryggere i møte. Fra industristed til industristed sanket de rød-grønne partiene haugevis av stemmer på løftet om å opprette et såkalt industrikraftregime som skulle gi billig kraft til hjørnesteinsbedriften i lokalsamfunnet.

En ny sosialistisk regjering vil tilby industrien elkraft til under markedspris. En toprisordning på kraft med en spesialpris til industrien og en markedspris til vanlige husholdninger er mulig å etablere i Norge med godkjenning fra de europeiske kontrollorganene ESA og EØS, sa daværende opposisjonsleder Jens Stoltenberg i august 2005.

Dagens olje- og energiminister Åslaug Haga var ikke så mye snauere. På vegne av sitt eget parti tok hun til orde for et nytt industrikraftregime. På spørsmål om dette innebar billigere strøm til kraftkrevende industri enn til forbrukere flest, var svaret: Ja, nettopp!

Dermed slutter ikke historien, for i oppkjøret til dette ble selvfølgelig de daværende posisjonspartiene, den daværende posisjonen, beskrevet som kraftløse og handlingslammede, og overstyrt av EUs konkurranseregelverk. Dette ble så sterkt betont at de daværende opposisjonspartiene hevdet at her må Stortinget gripe inn. Sånn kunne det ha gått, men det som ble situasjonen, var at vi fikk et regjeringsskifte. To og et halvt år etter regjeringsskiftet fikk vi på mange måter se resultatet av det vi advarte så kraftig imot, nemlig å forlede norsk industri, å forlede norske industriarbeidere slik man gjorde. Jeg synes den nåværende regjeringen beskriver dette nokså klart i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2007, hvor man slår fast:

«Regjeringen erkjenner at det innenfor rammen av EØS-avtalen i dag er svært vanskelig å innføre særordninger som gir den kraftintensive industrien fordeler av betydning.»

Da må det naturlige spørsmål være, når vi ser hvordan dagens regjeringspartier opptrådte i opposisjon foran stortingsvalget i 2005: Visste de ikke bedre? Jo, dessverre visste de bedre. Det kan begrunnes relativt enkelt. Både Bondevik I-regjeringen og den forrige Stoltenberg-regjeringen sendte proposisjoner til Stortinget hvor de klart konkluderer og gir råd til Stortinget om at det ikke er mulig innenfor EØS-avtalen å tilby industrien kraft til under markedspris. Og det var på bakgrunn av denne erkjennelsen at Stoltenberg I-regjeringen i juni 2000 fremmet en stortingsproposisjon og fikk Stortinget med på å fase ut tiden med myndighetsbestemte kraftpriser. Da har vi havnet i den situasjon at man har klart å innbille norsk industri og norske industrisamfunn at de, istedenfor å inngå nye kommersielle kraftkontrakter etter regjeringsskiftet, bare skulle vente på at den nye rød-grønne regjeringen skulle levere på dette området. Og den norske industrien har sannelig ventet. Vi er nå inne i regjeringsår nr. tre av fire, og man venter ennå på resultat.

Ingen har grunn til å være spesielt overrasket over at det ikke er mulig å levere mer på dette området enn det som er levert - og det er ikke det min kritikk går på heller, at man ikke gjør nok overfor Europas konkurransemyndigheter. Faktum er at den politiske manøver som fant sted, har bidratt til at det er norsk industri som er blitt taperen. De som skulle bli vinneren, de som feiret valgseieren sist, er altså de som nå på mange måter fremstår som taperen, for det inngås ikke lenger industrielle kommersielle kontrakter i Norge. Norsk industri har kommet i en situasjon hvor de kan lene seg tilbake og vente og se, fordi de fikk valggarantier om at her skal Jens og Åslaug fikse opp i situasjonen. Jeg minner om at under den forrige regjeringen, med klar beskjed om hvor komplisert EUs konkurranseregelverk var, ble det inngått industrikraftavtaler på et nivå som tilsvarer rundt 15 TWh, altså nær under det maksimale nivået for de såkalte myndighetsbestemte kraftkontraktene. Det fant sted i forrige regjeringsperiode, fordi norsk industri hadde en politikk å forholde seg til som innebar realisme, som ikke gikk ut på hule valgløfter som det dessverre i ettertid har vist seg at det ikke var mulig å gjennomføre.

Hvorfor inngås det ikke kommersielle industrikraftavtaler i dag? Det spørsmålet forventer jeg svar på i dag. Jeg registrerer at det inngås kommersielle avtaler utenfor landets grenser. Jeg ser at statens eget store, viktige instrument, som mer eller mindre er gitt monopolsituasjon på hjemmebane, opererer kraftig på bortebane - les: utlandet - og jeg registrerer at man er i stand til å inngå kommersielle avtaler i utlandet, herunder Sverige, mens hjemme er vi sannsynligvis satt i en situasjon hvor man har fått beskjed om bare å avvente nærmere beskjed. Dette er dessverre en situasjon hvor jeg er redd for at vi taper investeringer i Norge. Norsk industri blir med denne typen politikk på lang sikt taperen. Det er etter min oppfatning veldig, veldig synd.

En tilleggseffekt av dette er at vi faktisk i miljø- og klimasammenheng når det gjelder prosessindustrien, sannsynligvis har de mest miljøvennlige og beste selskapene innenfor landets grenser. I Rogaland ser vi eksempelvis at Hydro Karmøy er i en situasjon hvor de i 2009 må fase ut ca. halvparten av sin produksjon rundt den gamle Søderberg-teknologien, og de er i en situasjon hvor de er nødt til å fatte beslutning ganske snart om de skal investere på nytt eller ikke.

Jeg håper at statsråden kan gi et svar på om statens eget instrument, Statkraft, er i en slags dialog med Hydro for å se om det er en mulighet for å få på plass en kommersiell avtale. Man har attpåtil sørget for at det for tiden nesten ikke finnes aktører innenfor det norske markedet på landjorda som deltar og kan tilby industrien langsiktige avtaler.

Til slutt: I denne sammenhengen er det også et paradoks at det som skulle bli den store slageren, vinnermelodien i oppfølgingen av denne periodes industripolitikk, får en ny fasett når vi ser hvordan hjemfallsinstituttet også risikerer å bli en del av denne debatten, og hvor de to store blant flere store industrilokomotiv i Norge, Hydro og Elkem, som nå har hånd om egen kraft til industriell produksjon, på lang sikt, på 2020-tallet, risikerer å miste hånden om dette. Dette er kraft som i dag går til norsk industri, men man har ingen garanti for hvor den går hvis denne type kraft konfiskeres - eller les heller: hvis dette kommer under såkalt politisk kontroll. Derfor har norsk industri nå behov for en opprydding og et klarere språk. Nå har jeg sett at statsråden i dag har levert åtte nye punkter. Det oppfatter jeg ikke som noe annet enn åtte punkter med selvfølgeligheter, som jeg tror alle hadde forventet at Regjeringen jobbet fortløpende med overfor Europa og andre.

Statsråd Åslaug Haga [15:11:04]: Regjeringa er svært opptatt av vilkårene for kraftforedlende industri i Norge. Kraftforedlende bedrifter er hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn og står for viktige arbeidsplasser i distriktene. Regjeringa har stor oppmerksomhet på at denne industrien skal ha rammevilkår i Norge som er minst på høyde med de vilkår industrien har på kontinentet.

Vi har derfor utført et grundig utredningsarbeid om kraftforedlende industri de siste to åra. Deler av dette arbeidet ble omtalt i revidert nasjonalbudsjett 2007. Gjennomgangen viser at det står forholdsvis bra til med store deler av kraftforedlende industri. Imidlertid er det enkelte deler av industrien som har en vanskeligere konkurransesituasjon.

Konkurransedyktig tilgang til kraft er et svært viktig konkurranseparameter i denne industrien. Store deler av industrien har sikret seg forutsigbar og langsiktig tilgang på kraft gjennom kommersielle avtaler og egenproduksjon. Dette betyr at sjøl om de myndighetsbestemte kraftavtalene i hovedsak løper ut i perioden fram til 2011, vil det meste av industrien ha god langsiktig kraftdekning. Bedriftene innen primæraluminium, ferrolegeringer og treforedling har dekket omtrent 80 pst. av det totale forbruket gjennom slik tilgang til 2020. Imidlertid er det enkelte kraftforedlende bedrifter som ikke har tilstrekkelig langsiktige avtaler. Eventuelle nyinvesteringer mangler naturlig nok også kraftdekning gjennom langsiktige avtaler.

Også på andre områder har kraftforedlende industri gode vilkår i dag. Kraftforedlende bedrifter tilknyttet sentralnettet betaler i gjennomsnitt om lag 1 øre/kWh i nettleie, til sammenlikning med alminnelig forbruk som betaler rundt 24 øre/kWh i gjennomsnitt. Industrien er også i stor grad fritatt for elavgift som er på over 10 øre/kWh. Videre har industrien god mulighet til å få betalt for sin fleksibilitet. Generelt kan fleksible forbrukere tjene på å bruke mer strøm når strømprisen er lav. De kan også delta i spesielle ordninger Statnett har for å sikre forsyningssikkerheten, energiopsjonsordninger og effektopsjonsordninger.

Regjeringa følger utviklingen rundt kraftforedlende industri i aktuelle EU-land og i EU sentralt. Blant annet har spørsmålene vært tatt opp med EUs energikommisær Piebalgs. EØS-avtalens statsstøtteregler setter strenge begrensninger for tiltak overfor den kraftforedlende industrien. Fra flere hold har det vært påstått at EU har gitt medlemsstatene et utvidet handlingsrom til å utforme ordninger som innebærer nye subsidier. Videre har det vært hevdet at det på EU-nivå er satt i verk egne tiltak for denne industrien. Regjeringa har imidlertid ikke funnet holdepunkter for dette.

Jeg og min forgjenger har hatt en aktiv prosess med ESA for å avklare muligheten for egne norske ordninger for krafttilgang til denne industrien. Disse møtene har bekreftet at EØS-avtalen ikke gir rom for myndighetsbestemte kraftkontrakter.

Sjøl om tida har gått ut for myndighetsbestemte kraftkontrakter med priser under markedsnivå, har Regjeringa stor oppmerksomhet på vilkårene for den kraftforedlende industrien. Vi er opptatt av at vi fortsatt skal ha en betydelig kraftforedlende industri i Norge. Regjeringa ønsker å legge til rette for at de kraftforedlende bedriftene har gode vilkår i Norge også i framtida.

For å nå målet om fortsatt å ha en sterk kraftforedlende industri i Norge er det tre forhold som er viktige: kraftpriser, gode, generelle rammevilkår og langsiktige rammevilkår.

Det er avgjørende at den totale kraftbalansen og leveringssikkerheten er så god som mulig. Vårt mål er at Norge skal bedre kraftbalansen betydelig, og dette er absolutt viktigst for å sikre levedyktig kraftindustri i Norge. Den varslede satsinga på mer og gjerne fornybar energiproduksjon er det viktigste grepet for å sikre industrien i Norge.

Regjeringa ser svært positivt på at det er inngått et stort omfang av kommersielle kraftavtaler. De fleste avtalene er inngått med Statkraft SF, men det er også inngått avtaler med andre selskaper, som f.eks. svenske Vattenfall. Regjeringa gir klart uttrykk for en ambisjon om at denne utviklinga fortsetter, noe bl.a. eierskapsmeldinga, St.meld. nr. 13 for 2006-2007, sier:

«Statkraft skal innenfor EØS-regelverket arbeide for å møte industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning. Nærings- og handelsdepartementet forutsetter at Statkraft blant annet utviser en høy grad av fleksibilitet ved å sette sammen bilaterale avtaler bestående av flere elementer som produktpris, valuta, indekser, fleksibilitet med hensyn til uttak og energipris» (…) «Slike markedsmessige sammensatte kontrakter kan gi en risikoavlastning både for industribedriftene og Statkraft.»

Kommersielle avtaler gir gode muligheter for individuelle tilpasninger. Et eksempel på slike tilpasninger er kontrakter der prisen svinger avhengig av produktpriser. Industribedriftene har i dag store muligheter til å skaffe seg kraft til gunstige vilkår i form av langsiktige, kommersielle avtaler med individuelle tilpasninger. Jeg understreker at det inngås mange kontrakter i disse dager. Det er stor aktivitet på dette området. Representanten Kristiansen gir derfor et feilaktig inntrykk når han antyder at dette ikke finner sted.

Sjøl om det i dag ikke ser ut som EU vil åpne for egne kraftordninger for denne industrien, vil vi følge utviklinga nøye. Vi vil også søke å påvirke eventuelle prosesser i EU, slik at det kan skapes handlingsrom for nye tiltak for kraftkrevende industri generelt i EU. Det blir fra næringspolitisk hold i EU framsatt krav om bedre vilkår for kraftkrevende industri, men det syns som om disse i dag må vike for konkurranse- og miljølovgivning.

Jeg kan ikke forskuttere Regjeringas forslag til statsbudsjett for 2009. Regjeringa vil i budsjettarbeidet vurdere flere elementer som kan inngå i en industrikraftløsning. I en slik løsning kan det inngå å videreutvikle de eksisterende energieffektiviseringsprogrammene rettet inn mot kraftforedlende industri. Målet med dette er å stimulere til miljøinvesteringer, som går lenger enn de krav som i dag stilles etter miljølovgivningen. Støtteordningene skal bidra til å realisere prosjekter som ellers ikke ville blitt utløst, og som gir mest mulig utbytte i produsert eller spart energi pr. investert støttekrone - m.a.o. Enova-modellen.

Det kan i dag gis støtte til bedrifter på 200 000 euro over tre år uten at det kommer i strid med EØS-regelverket. Regjeringa vil derfor se på mulighetene for en ordning med målrettet støtte til små og mellomstore bedrifter innenfor kraftintensiv industri innenfor disse rammene.

Særlig for nyinvesteringer er avskrivningssatser viktig. Prinsippet for fastsettelse av avskrivningssatsene er at avskrivningene skal gjenspeile det reelle verdifallet på kapitalen. Dette prinsippet er viktig for å bidra til økonomisk fornuftige investeringer og unngå skatteplanlegging. Innenfor dette prinsippet vil Regjeringa vurdere om ny informasjon tilsier at avskrivningssatsene og inndelinga av saldogrupper bør gås gjennom.

Kraftforedlende industri har lav nettleie fordi den ofte tar ut kraft fra sentralnettet eller regionalnettet, og ofte er gunstig lokalisert i nærheten av kraftproduksjonen. Med bakgrunn i dette er det mye som tilsier at nettleien for den kraftkrevende industrien bør kunne reduseres ytterligere.

Til sist vil jeg komme med en oppfordring til industrien. Industrien i Finland og Frankrike samarbeider om industrielle løsninger på kraftsida. Olje- og energidepartementet vil med det første reise med en delegasjon fra bl.a. LO og NHO for å se nærmere på de samarbeidsløsningene finsk, fransk og også belgisk industri har valgt. Industrien i Norge kan dra lærdom av industrien i disse landene og samarbeide om å bygge ut eller kjøpe inn kraft dersom de mener at dette er hensiktsmessig. Hvis industrien kommer opp med konkrete forslag, vil sjølsagt Regjeringa vurdere om staten skal gå inn som partner, forutsatt at industrien sjøl mener at dette er ønskelig.

Ivar Kristiansen (H) [15:20:50]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg velger å oppfatte som en erkjennelse av at man gikk altfor langt i sine løfter i valgkampen i år 2005. Det var også fra statsrådens side en beskrivelse av at man ikke har vært i stand til å levere på dette området. Man slår fast at norsk industri går bra - ja heldigvis for det. Det gjør man på konkurranseutsatt sektor på dette området i de fleste land - enn så lenge i alle fall i Europa.

Det som er viktig, er nemlig at også den norske industrien skal ha langsiktighet over seg. Det er selskaper som i dag sitter og vurderer om man skal investere milliardbeløp her hjemme, eller om man skal prøve å finne en annen arena for å investere for fremtiden. Jeg er selvfølgelig helt enig i at mer energi, mer kraft i markedet vil være til stor hjelp også for norsk industri.

Derimot kan man ikke slå fast at å anvende lav nettleie eller redusert elavgift er en spesiell, norsk særstøtte. Det er ikke det vi snakker om i denne forbindelse. Jeg velger å oppfatte dagens svar som en avliving av løftet om at dagens rød-grønne regjering er i stand til å skaffe norsk, kraftkrevende industri såkalt billig kraft, til under markedspris.

Så slår statsråden fast at det inngås mange kontrakter i dag, og at jeg gir et feilaktig bilde. Da synes jeg statsråden må referere til hvem som nå inngår kommersielle industrikraftavtaler, for det er ikke jeg kjent med. Jeg er bare kjent med at det har vært en total mangel på inngåelse av denne type kontrakter i landet de siste to og et halvt årene. Under henvisning til situasjonen for Hydros aluminiumsproduksjon i Rogaland med utfasing av Søderberg-delen av anlegget på Karmøy kunne det være interessant om statsråden kunne si noe om det er en dialog på gang mellom selskapet og statens eget instrument.

Helt til slutt tilbake til dagens åtte punkter: Vil statsråden kunne gå god for at disse åtte punktene skal resultere i at det blir slik som det står i overskriften: «Slik skal Haga skaffe industrien billig strøm»?

Statsråd Åslaug Haga [15:24:13]: I valgkampen i 2005 understreket de rød-grønne partiene hvor opptatt de var - og det er de fortsatt - av å ivareta kraftkrevende industri. Regjeringa jobber systematisk med å legge til rette for at vi kan ha en sterk og solid kraftkrevende industri i Norge også i åra framover.

Det er et faktum at Høyre og andre partier som har samarbeidet med Høyre i de seinere åra, ikke har hatt de samme ambisjonene. Det er klart uttrykt i dokumenter i Stortinget, hvor man kun viser til de generelle rammevilkårene for industrien.

Den rød-grønne regjeringa legger opp til et system med en serie tiltak som til sammen vil gi gode vilkår for industrien. Alle tiltak vil ligge innenfor rammen av EØS-avtalen, sjølsagt. Man kunne jo beskylde meg for å legge til rette for tiltak utenfor EØS-avtalen, men så vil ikke skje. Alle tiltak som antydes fra vår side, ligger innenfor EØS-avtalen.

Et viktig fundament for denne totalløsningen er de langsiktige, kommersielle kraftavtalene med individuell tilpasning som bedriftene vil måtte inngå med Statkraft. Statkraft bekrefter overfor oss at de nå har samtaler med en rekke bedrifter, og uten at jeg går utover mitt mandat, tror jeg at jeg kan bekrefte at det inkluderer også en dialog med Hydro. I tillegg til disse kommersielle, langsiktige, gode kraftkontraktene som er individuelt tilpasset, vil vi bruke alt det handlingsrommet som finnes innenfor rammen av EØS-avtalen, for å gi denne industrien gode vilkår. Da må vi se på hvilke handlingsrom som ligger innenfor miljøregelverket. Da må vi se hvordan vi kan bruke såkalt bagatellmessig støtte til de små og mellomstore bedriftene. Da må vi se på om det er noe mer som kan gjøres i forhold til nettleie. Da må vi se på om det er noe som bør gjøres med avskrivningssatsene. Regjeringa har ambisjoner om å bidra til at den kraftkrevende industrien får gode vilkår i Norge. Det jobber vi systematisk med. Vår offensive tilnærming er en helt annen enn den vi har sett fra Høyre, som stort sett har brukt tida til å si at ingen ting er mulig.

Tore Nordtun (A) [15:27:52]: Ivar Kristiansen fra Høyre som i dag har interpellasjonen, nærmest insinuerer i sin interpellasjon at Regjeringen har gitt opp arbeidet med å prøve å få til langsiktige og gode avtaler med industrien - konkurransedyktige kraftløsninger. Det er ikke riktig.

Noen av oss har vært noen perioder i Stortinget, og vi husker veldig godt de forutgående regjeringene og spesielt den siste statsråden, som til og med kom fra Høyre, og som stod her oppe og sa helt klart fra at her akter man ikke å gjøre noe som helst - her er boken nærmest lukket.

Vi fra de rød-grønne regjeringspartiene syntes ikke det var godt nok. Det er ingen grunn til å gi opp. Vi skylder å legge forholdene til rette for den industrien som har vært med på å bygge Norge fra det forrige århundrets begynnelse, slik at den vil ha levevilkår i tiden framover. Jeg må også spørre: Hva var alternativet til interpellanten i dagens interpellasjon? Det var liksom å hovere over at man ikke gjør noe som helst. Det gjør man! Han sier at man ikke har inngått avtaler i det hele tatt, men etter de opplysninger jeg har, er 80 pst. av kraftforbruket til primæraluminiums, ferrolegerings- og treforedlingsindustrien i dag dekket av kommersielle kraftavtaler eller egen kraftproduksjon. For de resterende 20 pst. blir det svært viktig å få på plass langsiktige, stabile og gode kraftavtaler, som sikrer industriens levevilkår i Norge. Med andre ord: Over 80 pst. er dekket opp, men det er 20 pst. som det nå er svært viktig å ha blikket på. Det jobber vi med. Vi har fått på plass kraftløsninger. Det er viktig. Men det er like viktig for oss nå å få opp produksjonen, slik at det blir nok tilgang på energi i Norge. Det skal vi holde.

Jeg er også glad for det klimaforliket som Ivar Kristiansen har vært med på, som skal gi ytterligere ny fornybar energi til å forsyne norsk industri, og vi skal få til løsninger innenfor EØS-regelverket.

I eierskapsmeldingen har man gått langt. Der sier man at Statkraft skal møte industriens behov for kraft. Det er et meget sterkt signal fra staten som hovedeier om å bruke Statkraft til å gi langsiktige kontrakter og priser som industrien kan leve med, og mer fleksibilitet med hensyn til uttak og energipris, men selvfølgelig innenfor kommersielle avtaler som gir gode muligheter for alle parter.

Når jeg nå var inne på Statkraft, har jeg lyst til å minne Ivar Kristiansen og Høyre om - de foreslo det riktignok ikke i Stortinget - at da vi drøftet eierskapsmeldingen og Statkrafts videre skjebne, gikk det lenge forlydender om at man så for seg et utsalg og nærmest en delprivatisering av Statkraft. Heldigvis kom ikke det opp i denne salen. Jeg går ut fra at det var Kristelig Folkeparti som den gangen holdt dem i ørene - og takk for det! Jeg kan også nevne andre eksempler som det har vært diskusjon om, men da Høyre så utviklingen her, var de selvfølgelig enige.

Det er tatt solide grep om utbyggingen av gasskraft i Norge, jf. det som skjer på Kårstø og Mongstad. Det har ikke kommet av seg selv. Staten er solid inne både i denne energiproduksjonen og for å få på plass en utvikling som tar hånd om CO₂. Hvor var Høyre f.eks. under drøftelsene av gassrør til Grenland, som det var viktig å få på plass? Det betød en massiv utvikling av industrien og fornybar energi. Det var også viktige grep.

Regjeringen og de rød-grønne sitter ikke med nevene i fanget. Statsråden var i sitt innlegg i dag inne på både avskrivningssatser og målrettede støttetiltak osv. for industrien. Punkt etter punkt skal vi levere. Det gjenstår en del, men vi har ikke gitt opp, slik den forrige regjeringen gjorde.

Torbjørn Andersen (FrP) [15:33:11]: Vi husker alle meget godt valgkampen i 2005 da rød-grønne politikere valfartet land og strand rundt og lovet at bare man stemte på de rød-grønne, skulle de sikre fortsatt billige kraftkontrakter til kraftkrevende industri i Norge.

Nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, uttalte til og med den gangen at en ny sosialistregjering vil tilby industrien elkraft til under markedspris. En toprisordning på kraft med en spesialpris til industrien og en markedspris til vanlige husholdninger var mulig å etablere i Norge med godkjenning fra de europeiske kontrollorganene i EØS og ESA.

Flere andre rød-grønne politikere gikk nærmest helt av sitt industripolitiske skaft og proklamerte at det var fullt mulig å etablere et industrikraftregime i Norge som ville bli godtatt av ESA-domstolen. Med fagre løfter om å gi norsk industri subsidiert strøm fra staten skaffet de rød-grønne seg de nødvendige ekstrastemmene de trengte for å oppnå flertall på Stortinget, og dermed la man grunnlaget for å ta over regjeringsmakten høsten 2005.

Rett etter valget ble det plutselig sørgelig stille fra Regjeringens side. Det kraftregimet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV så til de grader entydig hadde lovet, viste seg å være en gedigen bløff og råttent valgflesk, for bare ett år etter valget hadde statsminister Stoltenberg allerede bråsnudd. Han uttalte at han ikke lenger kunne love den kraftkrevende industrien i Norge den billige kraften han selv med stor bravur hadde lovet industrien i valgkampen året før. Både daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen fra Senterpartiet og daværende næringsminister Odd Eriksen fra Arbeiderpartiet fortsatte sitt spill for galleriet til siste krampetrekning og lovet gjentatte ganger at man snart skulle få på plass et nytt kraftregime, og at industriarbeiderne f.eks. i Årdal kunne føle seg trygge i framtiden. Men de mislyktes til slutt fullstendig, og begge statsrådene valgte da etter hvert å ta sine statsrådshatter og gå.

De rød-grønnes løfter kunne i realiteten aldri innfris. Dette burde de rød-grønne selv ha forstått på et langt tidligere tidspunkt. En statssubsidiering av billigere kraft til norsk kraftkrevende industri er verken forenlig med eller i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser på dette felt. Nå må Regjeringen nærmest krype ydmyket til korset og famler over stokk og stein. Ifølge Dagsavisen i dag ramser de opp åtte ulike tiltak som Regjeringen mener skal være en god erstatning for det trylleformularet av et kraftregime som de lovet i valgkampen. De fleste av disse åtte punktene som vi ser i dag, ligner til forveksling mer eller mindre på de flyktige løftene vi tidligere har hørt fra den kanten. Konkurransedyktige kraftpriser til markedsvilkår må i betydelig grad ses i lys av det kraftunderskudd vi har hatt i Norge, selv i et normalår.

Fremskrittspartiet har i en årrekke tatt sterkt til orde for å bygge ut betydelig mer ny kraftproduksjon i Norge, både mer vannkraft og mer gasskraft og annen alternativ kraft. Hadde andre partier opp igjennom årene støttet Fremskrittspartiets forslag om å bygge ut betydelig mer kraftproduksjon i Norge, ville vi hatt en mye bedre nasjonal og nordisk kraftbalanse i dag - noe som ville gitt billigere kraftpriser og et bedre markedsgrunnlag for norsk kraftkrevende industri til å skaffe seg gunstige kommersielle kraftavtaler.

Fremskrittspartiet ønsker å beholde norsk konkurranseutsatt kraftkrevende industri i Norge. Men det får vi altså ikke til dersom alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, går imot ethvert nytt vannkraftprosjekt og gasskraftprosjekt - eller noe annet - i Norge. Det viktigste er å erkjenne at vi trenger mer kraftproduksjon i Norge så fort som mulig. Bare gjennom å øke kraftproduksjonen i Norge og Norden vesentlig kan vi best bidra til å sikre norsk industri gode energipolitiske rammevilkår i framtiden.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:38:28]: Det er ikke mange år siden vi så nærmest samtlige av Regjeringens kraftsosialister ute blant folk hvor man prediket frelse til nærmest hvilken som helst kraftarbeider eller industriarbeider som ønsket å høre. Det var et vemmelig kor av bedrevitende politikere som visste at dette ikke under noen omstendigheter ville bli godtatt av EU og gjennom EØS-avtalen. Det var et gigantisk løftebrudd man raskt var vitne til ved dagens statsråd, og ikke minst hennes forgjengere. Når også landets statsminister, mens han ennå var opposisjonsleder, gikk ut så tydelig og lovte nettopp industrien kraft til under markedspris, var det i beste fall mot bedre vitende.

Det vi nå er vitne til, er løftebruddets endelige avsløring: Ifølge den som i dag er regjeringsrepresentant, stod det mens de ennå var i opposisjon, kun på politisk vilje for å få gjennomslag for et nytt kraftindustriregime. Det viser seg også å være en noe fordekt sannhet. Som statsråden tar opp i sitt innlegg, må ambisjonene være at det vi nå får på plass, er langsiktig og innenfor EØS-avtalen - og ikke slik som man prediket i forkant, da man lurte velgerne og fikk dem til å tro at det var enkle løsninger som skulle til.

At statsråden i det minste slår fast at tiden har gått ut for myndighetsbestemte kraftkontrakter, vitner om at denne statsråden i hvert fall nå har innsett at toget har gått. Jeg er faktisk helt enig med statsråden i hennes tre punkter, nemlig at det som må ligge til grunn, er langsiktighet, kraftpriser og generelle rammevilkår for å beholde den resterende industrien i Norge. Men da er det et paradoks at dagens regjering går i stikk motsatt retning på alle tre punktene.

Innenfor langsiktighet ser vi enda mer usikkerhet.

Innenfor kraftpriser er det kun dagens særdeles regntunge vær, og da tenker jeg i et litt lengre perspektiv enn kun i dag, som skal til - for forbruket går opp, og kraftproduksjonen er stabil.

Når det gjelder generelle rammevilkår, er skattene på vei opp. Man kan ikke løpe fra at det er ikke å bidra til bedre generelle rammevilkår - tvert imot. Renten har gått opp 13 ganger for Norges Bank etter regjeringsskiftet, og valutakursen har styrket seg betydelig gjennom perioden. Vi reddes kun av internasjonale høye råvarekurser og, frem til nylig, en internasjonal høykonjunktur.

Jeg er fristet til å ta en kort gjennomgang av statsrådens åtte punkter i Dagsavisen. Dette skulle være de åtte saliggjørende punktene, slik at norsk kraftkrevende industri skulle gå en lysende fremtid i møte.

Man skal samarbeide tett med EU. At en nei-statsråd samarbeider tett med EU, er vel og bra, det, men det er intet nytt.

At Statkraft kan tilby fleksible løsninger med stabile og langsiktige kraftleveranser, er jo heller intet nytt. Problemet er jo bare at det svenske Vattenfall er en langt mer attraktiv leverandør av strøm og langsiktige kontrakter i Norge enn Statkraft har vært så langt. Så et politisk signal hadde kanskje vært i orden.

At man skal få bedre støtteordninger og holde på med energisparing, er også aldeles strålende, men det er opposisjonen, gjennom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, som har framprovosert dette nok en gang gjennom klimaforliket, for Regjeringen skrotet jo som kjent energisamarbeidet med svenskene gjennom grønne sertifikater.

At Regjeringen vil vurdere å redusere nettleien, er intet mindre enn politisk tomprat.

Det samme gjelder at man igjen skal vurdere andre tiltak. Ønsker man å gjøre noe, får man utrede det og gjøre det. Ønsker man å vurdere det, så er det bare nok et løfte.

At man i tillegg ønsker økt kraftproduksjon, er nettopp det som skal til for å holde kraftprisen stabil - i hvert fall at vi ikke vil se en økning fra dagens nivå. Men vi er himmelvidt langt unna det å få ny kraft inn i markedet. De seneste årene har vi vært på stedet hvil.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:43:46]: Denne saken angår 25 000-30 000 arbeidsplasser og en rekke lokalsamfunn, i stor grad i distriktene: fra Lista i sør til Finnsnes i Nord, fra Bremanger på Nordvestlandet til Halden i øst. Dette er viktige arbeidsplasser for Norge. Derfor jobber Regjeringa for å få til langsiktige kraftløsninger. Og derfor er SV opptatt av å få til framtidsretta ordninger. Samtidig vil jeg understreke at for oss handler dette også om miljø og klima og om å posisjonere seg i kampen om de framtidsretta arbeidsplassene. En framtidsretta industripolitikk er nødt til å ta opp i seg klima- og miljøperspektivet. Klimatrusselen er vår tids største utfordring, og det er innenfor dette perspektivet at EØS-landet Norge etter vår mening har mulighet til å få stabile og langsiktige løsninger til det beste for både industri og miljø.

SV er opptatt av å utvikle grønn prosessindustri - med bedrifter som ligger i tet i verden når det gjelder ny miljøteknologi og løsninger som reduserer klimautslipp, og som satser på enøk og gjenvinning av energi.

Prosessindustrien er en viktig eksportnæring for landet. Den er også en viktig kompetansenæring. Den har stått for viktige gjennombrudd for nye miljøteknologier. Aluminiumsindustrien har f.eks. redusert klimautslippene med 40 pst., samtidig som produksjonen har økt. Det norske solcelleeventyret med REC, Elkem Solar og Norsun hadde ikke vært mulig uten en norsk - kraftkrevende - silisiumindustri. Flere steder har bedriftene også satsa mye på enøktiltak og energigjenvinning. I byer som Kristiansand og Mo i Rana fyrer de med varme fra spillvarme. Her fins det et stort potensial.

Regjeringa driver ikke med «tomprat» om industrikraft, slik representanten Ivar Kristiansen hevder i avisene. Faktum er at Regjeringa vil få til en løsning. Den forrige regjeringa, Ivar Kristiansens egen, ville ikke ha en løsning. Den sa rett ut at EØS-avtalen stod i veien for alt. Og det høyrestyrte Olje- og energidepartementet skrev dessuten så seint som i 2005, i Innst. S. nr. 213 for 2004-2005:

«I tillegg til EØS-avtalens bestemmelser, legger Regjeringen vekt på at ordninger basert på langsiktige kraftkontrakter er lite fleksible og lite målrettede.»

At det er Høyre som har reist denne interpellasjonen, er derfor på grensa til en fornærmelse.

Bedrifter som skal investere milliarder i ny teknologi, behøver en langsiktig horisont. De behøver langsiktige kontrakter som holder mål internasjonalt. Det er ikke slik at situasjonen er akutt for de fleste bransjene. Det er svært gode priser på de internasjonale markedene, spesielt for metaller. I tillegg har spotprisen for kraft vært på et forholdsvis lavt nivå i 2007, men er på vei opp nå. 2008 må derfor bli et gjennombruddsår, og det tror jeg det blir. Løsningene må bygge på en nær dialog mellom Regjeringa, fagbevegelsen og norsk industri. Jeg vil i tillegg framheve miljøbevegelsen som viktig i dette arbeidet.

Statsråden har i dag presentert et sett med virkemidler. Jeg vil også derfor framheve vår regjerings syn på et aktivt eierskap, som står i klar motsetning til Fremskrittspartiets og den forrige regjeringas syn på dette. Vi er også opptatt av at Norge må la seg inspirere av de løsningene som utvikles i Finland, Belgia og Frankrike knytta til et partnerskap mellom industribedrifter og et partnerskap med myndighetene. Spania er også i ferd med å utvikle et nytt regime for å finne fram til langsiktige kontrakter for sin industri. Dette må vi lære av.

SV vil også trekke fram finansiering/investeringsstøtte til grønn kraft basert på store mengder spillvarme og enøkpotensial i industrien. Et slikt opplegg vil spesielt treffe ferrolegeringsindustri og treforedling som har store mengder høytemperatur spillvarme som kan utnyttes. I 2003 ble potensialet kartlagt til 5-6 TWh. Det er trolig en del høyere i dag. Gjennom spillvarmekraftverk kan opptil 20-30 pst. av energien i et smelteverk gjenvinnes og omdannes til kraft for nettet. Støtte til grønn energiutvinning vil være en balansert gjenytelse, der samfunnet får tilgang til store volum gjenvunnet energi og industrien sikres en langsiktig investeringshorisont.

Det er viktig å få godkjent spillvarmeutnyttelse som grønn kraft for å gå klar av statsstøtteregelverket. En grønn kraftordning for industrien kan muligens kombineres med bidrag til forsyningssikkerhet, etablering av kraftkonsortium og langsiktige avtaler som følger prisene i industrivaremarkedene.

SV har aldri sagt at dette er en enkel jobb. SV skrev følgende i et vedtak før valget i 2005:

«Et nytt industrikraftregime handler ikke om å videreføre politisk bestemte kraftpriser, men om å etablere rammevilkår som gjør at Norge kan utvikle den mest miljøvennlige og framtidsretta prosessindustrien i verden. Da må bedriftene ha tilgang til langsiktige kraftavtaler som holder mål internasjonalt. EØS-avtalen gjør et nytt industrikraftregime til en krevende, men ikke umulig utfordring.»

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:48:50]: Dei fleste politikarar opplever før eller seinare å møta seg sjølv i døra i saker der dei tidlegare har markert seg sterkt og gått høgt på banen.

Det er lite hyggjeleg å vera vitne til at krystallklåre valløfte smuldrar bort til ingenting når den som har gjeve løftet, kjem i ansvarleg posisjon. Dei raud-grøne sine mange og sterke løfte om å etablera ein eigen industrikraftmarknad er eit trist eksempel på dette.

I mai 2005 behandla Stortinget ei sak om kraftkontraktar for kraftkrevjande industri. Regjeringa Bondevik II var opne på at dette var vanskeleg. Dette er for øvrig den same konklusjonen som to tidlegare regjeringar inklusiv Stoltenberg I hadde kome fram til. Samtidig vart det jobba intenst med ulike modellar som kunne gjennomførast innanfor EØS-regelverket. Ulike modellar vart vurderte og testa ut, og ikkje alle vart forkasta.

Men under komitebehandlinga av saka i Stortinget meinte Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, SV og Senterpartiet at

«Regjeringen ikke har utredet mulighetene som ligger innenfor de gjeldende internasjonale rammebetingelser, som for eksempel EØS-regelverket eller muligheter som ligger ved siden av EØS-avtalens virkeområde,»

og at

«ved å etablere ordninger som ikke er ulovlig statsstøtte, eller benytte unntakene til statsstøttereglene, finnes det et stort juridisk og politisk handlingsrom».

I valkampen før stortingsvalet i 2005 var industrikraft eit ynda debattema, og raud-grøne løfte om eit nytt industrikraftregime var mange og svært sterke. Åslaug Haga uttalte følgjande i eit intervju med Dagbladet 27. august 2005:

«Vi skal bygge ut Europas råeste infrastruktur.»

Og ho held fram litt lenger ute i intervjuet:

«Vi må ha på plass et industrikraft-regime som sikrer konkurransedyktige vilkår for industrien.»

Lenger ute i intervjuet sa ho:

«Får vi ikke tilstrekkelig gjennomslag for våre viktigste saker, ja, så er det ikke aktuelt for oss å sitte i regjering.»

Det er klårt at slike sterke utsegner skapar forventningar hos industrien.

Det var merkeleg å lesa Dagsavisen i dag. Her kunne me lesa at statsråd Haga skulle løysa kraftkrisa og sikra eit nytt industrikraftregime gjennom åtte tiltak. Problemet var berre at opplegget såg meir ut som ein studieplan enn som ein handlingsplan. På viktige punkt som avskrivingsreglar for kraftkrevjande industri og nettleige seier Regjeringa berre at ho vil vurdera å gjera noko. Det at Regjeringa vil samarbeida med EU for å betra vilkåra for kraftintensiv industri og auka kraftproduksjonen for å sikra nok kraft, skulle berre mangla. Og å oppmoda industrien til å samarbeida om felles kraftproduksjon kan vel knapt kallast eit nytt og revolusjonerande tiltak.

Regjeringa kjem med andre ord med fleire ord og ingen konkrete nye tiltak som kan gje industrien rimelegare straum, slik regjeringspartia og statsråden lovde i 2005.

Folk reagerer. Leiaren i LO-forbundet Industri Energi seier i dag rett ut:

«Dette er ikke godt nok i forhold til det regjeringen har lovet. Her gjenstår det mye.»

Dette gjeld rammevilkåra for viktige hjørnesteinsbedrifter og for titusentals arbeidsplassar i landet vårt. Dei har no venta lenge, og dei har vore tolmodige - dei har vore veldig tolmodige. Industrien fortener faktisk å verta teken på alvor på ein heilt annan måte enn det me ser no. For å seia det slik: «Sannhetens øyeblikk» er inne.

Så får statsråden seg til å seia at andre parti ikkje har hatt same ambisjonar for kraftkrevjande industri som det den raud-grøne regjeringa har. Eg vert mållaus, og det er ikkje nødvendig å kommentera dette utover at det fell på si eiga urimelegheit.

Det alvorlege er at dessverre ser det ut til at interpellanten sitt spørsmål vert ståande utan svar: Kva tid vil Regjeringa innfri sitt valløfte om å gje industrien kraft til under marknadspris?

Erling Sande (Sp) [15:53:50]: Senterpartiet har som ein viktig stolpe i vår politikk at folk skal ha ein reell valfridom med tanke på kvar i landet dei ynskjer å busetje seg. Eit godt velferdstilbod og arbeidsplassar er grunnleggjande føresetnader for busetnad. Difor har det alltid vore viktig for Senterpartiet å støtte opp om næringsutvikling i alle delar av landet.

Ein aktiv næringspolitikk er ein næringspolitikk som, i motsetnad til næringsnøytralitet, byggjer opp under dei næringane der landet vårt har naturlege fordelar. Næringsnøytralitet var elles den medisinen som interpellanten sitt parti, Høgre, svor til i dei åra dei styrte landet.

Den rike tilgangen på vasskraft har mange stader i landet gjeve høve til å byggje opp kraftkrevjande industriproduksjon. Dette har skapt viktig sysselsetjing i mange lokalsamfunn og i mange distrikt. Samtidig har ein nytta lokalprodusert kraft til lokal produksjon. Det har vore ein bevisst og ynskt politikk frå norske styresmakter si side, og ein fornuftig politikk, som trass eit høgare lønsnivå har gjort at Noreg er konkurransedyktig innan produksjon av m.a. aluminium og silisiummetall.

Det har vist seg klart at regelverket som Noreg er pålagt gjennom EØS-avtalen, hindrar oss i å sikre kraftforedlande industri billig kraft gjennom styresmaktsstyrte kraftavtalar. Nasjonale målsetnader for verdiskaping, busetnad og sysselsetjing blir difor vanskeleggjorde på grunn av eit konkurranseregelverk som fremjar nettopp næringsnøytralitet der denne typen lokale fordelar ikkje skal kunne nyttast til å skape næring, sjølv om det er med og byggjer opp under noko av den reinaste produksjon av denne typen som vi har i verda, og med minimale tap av energi i nettet.

Senterpartiet sin motstand mot EØS-avtalen tør vere kjend. Eg synest likevel det er rett å nemne det når vi drøftar ei slik sak som industrikraft, fordi ulempene ved avtalen kjem så tydeleg til syne når det er tydeleg at Noreg blir pålagt å velje andre politiske løysingar enn dei vi hadde valt dersom vi ikkje hadde vore pålagde EU sitt konkurranseregelverk gjennom EØS.

Senterpartiet tek til etterretning at eit fleirtal i denne sal støttar norsk tilknyting til EU gjennom EØS-avtalen, og er difor oppteke av å sjå kva som kan gjerast for best mogleg å leggje til rette for norsk kraftkrevjande industri innanfor rammene av EØS-avtalen. Arbeidet kan skje langsmed fleire linjer. For Senterpartiet blir det viktig at Regjeringa si linje med ein aktiv europapolitikk blir følgd opp, slik at eit langsiktig arbeid med å betre rammevilkåra for denne industrien held fram. Det er viktig å understreke at EØS-avtalen sjølvsagt ikkje hindrar norsk industri i å inngå langsiktige kommersielle avtalar med energiprodusentane.

Statsråden skisserer fleire moglege vegar å gå innanfor EØS-regimet som kan vere aktuelle å sjå nærare på, eksempelvis samarbeid om energieffektivisering ved hjelp av Enova-systemet, målretta støtte innanfor EØS-regelverket, vurdering av nettleige og verkemiddel i skatte- og avgiftspolitikken som t.d. avskrivingsreglar. Senterpartiet er glad for at Regjeringa vurderer eit spekter av tiltak for å sikre ein industri som er viktig for landet, og som er hjørnesteinen i mange lokalsamfunn.

Til slutt: I likskap med fleire andre må eg få etterlyse dei løysingane som interpellanten kjem med i forhold til kraftkrevjande industri. Eg følgde godt med under representanten Kristiansen sitt innlegg, men fekk ikkje med meg eitt ord om kva løysingar Høgre har for å sikre den kraftforedlande industrien, som er så viktig for landet vårt.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagens møte er straks omme, og presidenten vil foreslå at Stortinget no tar ein pause fram til kl. 18.00. - Det blir sett på som vedteke.

Behandlingen av sak nr. 8 fortsatte på kveldsmøtet.