Trine Skei Grande (V) [11:34:54]: Jeg tror jeg vil begynne med det jeg også har skrevet i interpellasjonsteksten, nemlig at jeg vet at det er veldig mange dyktige, hyggelige og pliktoppfyllende mennesker som jobber med dette feltet, og at de har en enorm arbeidsmengde. Likevel tror jeg det kanskje er noen signaler fra det politiske miljøet som ikke har nådd fram, og at det er noen kulturer som setter seg. Derfor har jeg valgt å løfte dette som en interpellasjonsdebatt og ikke som et privat forslag, og håper statsråden også vil være med på en litt mer reflekterende runde på hvordan vi kan snu trender, hvordan vi kan lage kulturer som ikke undergraver de politiske ønskene vi har.

I rettssikkerhetssystemet har vi satt en del krav til saksbehandling. Det gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler, som inneholder bl.a. habilitet, veiledningsplikt, taushetsplikt og en rekke andre ting. Så har vi en del uskrevne regler om at saksbehandlingen skal være forsvarlig. Og vi har en del uskrevne normer som handler om god forvaltningsskikk, men også om god folkeskikk.

Tillit i et demokrati bygger på at en har nærhet, at en har forståelse for motivasjonen for handlingene, at det er en rettferdighetsfølelse, og at det også er en følelse av å bli behandlet likt, og bli behandlet skikkelig.

Det som via arbeidet i mange år på dette feltet har kommet fram, er at mange føler seg veldig rettsløse under behandlingen i dette systemet. Jeg har lyst til å komme med seks hovedeksempler på ting som vi ofte møter.

Det første er at det er veldig lang saksbehandlingstid - det har vi visst lenge - men også at man får uriktig informasjon om hva som er saksbehandlingstida. La meg ta et eksempel fra et brev jeg har fått:

«Vi søkte om s.k. forlovelsesvisum 16/2 2007 i ambassaden i Ankara. Der fikk vi beskjed om at behandlingstiden er 6 mnd. Da jeg kom tilbake til Norge, sjekket jeg med UDI’s hjemmesider. Der sto det ikke 6 - men 8 måneders behandlingstid. På forsommeren/sommeren økte behandlingstiden til 9 måneder (…).

19. november - 2 dager etter at det hadde gått 9 måneder, ble behandlingstiden igjen økt - til 11 måneder, mens vi underhånden av UDI-ansatte fikk høre at den i realiteten er 12 måneder. (Jeg ser at UDI nå har satt den ned til 10 på sine hjemmesider.)»

Et annet problem er at veldig mange bruker veldig lang tid i kø i UDIs informasjonstelefon. Den var egentlig et initiativ slik at det skulle bli lettere å finne fram når det gjaldt søknader, og at det skulle bli lettere å få informasjon om søknader. Som en skriver til oss:

«UDI’s informasjonstelefon er et lite nyttig tiltak. Etter opptil en time i kø - noen ganger lengre, andre ganger kortere, fikk man ikke svar på noen verdens ting. De ante ikke hvor søknaden lå i rekkefølgen, kunne ikke si noe om behandlingstiden utover det som sto på hjemmesidene.»

En annen skriver:

«Først sitter man 40 minutter i telefonen og venter på svar. Når man til slutt kommer frem kan de ikke gi noen skikkelig forklaring på det man spør om. Hvorfor skal det være så vanskelig (…)»

Et tredje moment er alle de brevene som ikke besvares. Ifølge norsk forvaltningslov skal alle brev besvares. Det vet vi ikke skjer. Jeg siterer igjen:

«Jeg skrev da til UDI og spurte om hvorfor de hevdet at hensikten med oppholdet var usikkert når hensikten var å besøke meg. Dette mitt spørsmål fikk jeg ikke noe svar på. Dette forundret meg, da jeg trodde at både jeg og visumsøkerne hadde krav på en bedre begrunnelse.»

En annen skriver:

«Jeg gjorde i perioden to skriftlige henvendelser i brevform med konkrete spørsmål. Disse har jeg til dags dato ikke fått svar på. Av en venninne i ambassade-systemet (UD) fikk jeg høre at de svarte ikke på generelle henvendelser.»

Det fjerde punktet mitt er det som veldig mange opplever som veldig sårt, spesielt knyttet til visumsøknader, og det er mistenkeliggjøring. Her har vi veldig mange eksempler. Jeg kan sitere fra ett:

«I perioden før innvilgelsen, søkte vi to ganger om turistvisum for min kjæreste, samt at jeg gjorde en uoffisiell henvendelse til immigrasjonsansvarlig i ambassaden. Det vi opplevde der var et regelverk som mistenkeliggjorde alle søkere som potensielle kjeltringer og avhoppere som for en hver pris skulle avvises.»

En annen skriver:

«Jeg fikk av UDI opplyst at avslaget (på visum) var blitt sendt videre til Utlendingsnemnda, samtidig som de opplyste meg om at saken var blitt oversendt politiet (…). (Jeg ble «himmelfallen», og begynte å lure på om det var meg det heftet noe usikkert ved!) Jeg kontaktet da Haugesund Politikammer for å svare på spørsmål, og de gav inntrykk av at de ikke hadde noen innvendinger mot at jeg fikk motta besøk av venner i Peru. Jeg ble meget vennlig behandlet, men de gav tydelig uttrykk for misnøye med at UDI skulle belaste dem med slike «fillesaker» og sa de hadde annet å bruke tiden til. De sa de var overgitt over UDI, som de sa hadde utviklet seg til å bli en stat i staten.»

Det femte punktet gjelder uforståelige avslag/dårlige begrunnelser. Her har jeg også ganske mange eksempler. Jeg skal ikke gå i detalj med hensyn til dem akkurat nå, men folk oppfatter det slik at de får avslag som ikke er begrunnet, er begrunnet i opplysninger som ikke fins, eller er begrunnet i opplysninger som de umulig kunne vite at de skulle ha gitt.

Det sjette punktet er saksbehandlere som følger regellinja helt slavisk. Her har jeg et godt eksempel. Noen har skrevet til meg:

«Vi hadde søkt om å få au pair fra Filippinene. Kontrakten var utfylt, men vi hørte jo ingenting fra UDI. Til slutt tok vi kontakt. Etter tre kvarter i telefonkø og mye argumentering med telefonvakten (…) fikk vi endelig snakke med saksbehandleren vår. Hun fortalte at vi ikke hadde fylt ut kontrakten riktig. Etter det korrekte antall timer som er lovlig hadde vi dessverre skrevet: «mulig det blir noe ekstra arbeid hvis det oppstår en krise i hjemmet. Lønnen vil da øke». Vi hadde tenkt på plutselig sykdom eller noe sånt. Men det var ikke lov! Au pairer skal max jobbe 30 timer i uka. Basta. Okey, sa vi. - Kan du ikke bare stryke den setningen og så skriver vi som arbeidsgiver under på nytt? - Dette er jo bare til fordel for au pairen. Men nei! Kontrakten var ikke riktig utfylt og det måtte den være før hun skulle begynne å behandle søknaden. Det vil si vi måtte: Skrive ny kontrakt, faxe den til ambassaden i Manila, vår fremtidige au pair måtte reise fem timer til Manila - igjen - for å skrive under, og så skulle den faxes tilbake til UDI. Dermed kunne endelig saksbehandleren begynne å se på saken. Er det rart det går tregt i det systemet? Det hører med til historien at det tok oss et år å få tillatelse.»

Nå har jeg trukket fram seks ulike punkter, og jeg har til alle punktene veldig mange eksempler på saker. Det er problemer som borgere opplever i hverdagen, i møte med et system som antakeligvis er overarbeidet, men der det også har utviklet seg en kultur for at formålet egentlig er å forvalte en innvandringsstopp - mens det her i huset har skjedd en stor endring i holdningen til arbeidsinnvandring, i holdningen til visum, i holdningen til kjærestegjenforeninger osv.

Jeg føler at den holdningsendringa ikke har skjedd nedover i systemet. Derfor syns jeg det er viktig at vi som politikere gir signaler nedover i systemet om at det kanskje ikke er en krise om vår lektor i Haugesund får besøk av sine venner fra Peru. Det er ganske uforståelig for folk når de f.eks. slår opp på lista over visumfrie land og ser at Guatemala, Honduras, Chile, Costa Rica og Nicaragua er visumfrie, mens det samtidig er veldig viktig å stoppe en universitetssekretær fra Lima i å besøke sin venn i Haugesund. Det er veldig mange slike eksempler man har fått opp gjennom tidene, og derfor hadde jeg lyst til å samle alt dette.

Min utfordring til statsråden er om man kan gjøre noen større grep for å løse opp dette, om man kan snu kulturer - og også prøve å gi politiske signaler om at utfordringen i dag ikke nødvendigvis er å stoppe alle som vil ha venner på besøk, og at det kanskje børe være en litt annen fokusering i denne administrasjonen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:45:02]: Representanten Skei Grande tar opp et viktig tema, som det er all grunn til å ta alvorlig. Det dreier seg både om informasjon, veiledning, tilgjengelighet, om hvordan man blir møtt av ansatte i forvaltningen, og om lang saksbehandlingstid. La det ikke være tvil om at Regjeringen har som mål å ha en helhetlig, effektiv og brukerorientert utlendingsforvaltning.

Kommisjonen som gransket Utlendingsdirektoratet våren 2006, reiste kritikk mot kvaliteten på saksbehandlingen. I etterkant av granskningen har det vært gjennomført et større oppfølgingsarbeid både i departementet og i Utlendingsdirektoratet. Utlendingsdirektoratet har gjennomført en rekke tiltak for å sikre nødvendig kvalitet i saksbehandlingen. Dette innebærer at Utlendingsdirektoratet nå bruker mer ressurser pr. sak.

Arbeidet med å sette brukeren i fokus og videreutvikle servicen i utlendingsforvaltningen skjer systematisk og på flere plan. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet har nå laget en felles servicestrategi for utlendingsforvaltningen for 2008-2011. Formålet med den er å sette brukerne i fokus i alle deler av utlendingsforvaltningen. Strategien peker på noen overordnede servicemål og satsingsområder for perioden. Den enkelte virksomhet skal utforme en tiltaksplan for eget ansvarsområde, basert på de mål og utfordringer virksomheten står overfor. Det skal også gjennomføres en brukerundersøkelse i 2008.

Alle som jobber i utlendingsforvaltningen, skal kjenne til servicestrategien enten de har direkte kontakt med brukerne eller ikke. Alle skal vise respekt for brukernes behov, både i service- og informasjonsoppgaver og i rollen som kontrollør. Det innebærer bl.a. at søknader skal behandles innen rimelig tid, og at søkerne skal få god og forståelig informasjon underveis i saksbehandlingen og når de får svar på søknaden. Brukerne skal møtes med vennlighet, åpenhet og respekt, og de ansatte i utlendingsforvaltningen skal opptre slik at brukerne får tillit til at søknader blir korrekt behandlet.

Satsingsområdene for service for årene 2008-2011 er:

• effektiv, rettssikker og forutsigbar saksbehandling i alle ledd av utlendingsforvaltningen

• enhetlig, koordinert og målrettet informasjon til brukerne

• personlig service og åpenhet overfor alle som tar kontakt

Utlendingsdirektoratet har de siste årene opplevd en kraftig økning i saksmengde, spesielt innenfor arbeidsinnvandring, familieinnvandring og statsborgerskap. Dette har gitt store utfordringer, også knyttet til å yte en tilstrekkelig og god service. I 2007 behandlet Utlendingsdirektoratet 91 000 saker, 32 pst. flere saker enn i 2006. Utlendingsnemnda behandlet i 2007 12 000 klagesaker, 1 000 flere enn året før. Jeg er glad for at kapasiteten er økt, og at antall ubehandlede saker i løpet av 2007 ble redusert - i Utlendingsdirektoratet med 17 pst. og i Utlendingsnemnda med 27 pst. Etter hvert som antall ubehandlede saker går ned, går også saksbehandlingstiden ned.

For å øke kapasiteten fikk Utlendingsdirektoratet våren 2007 en ekstrabevilgning på 82,5 mill. kr, og UDI økte bemanningen med om lag 150 årsverk. Bevilgningen er videreført i 2008.

Både jeg og UDI er klar over at servicenivået i utlendingsforvaltningen kan og bør bli bedre. I 2007 er det derfor iverksatt en rekke tiltak for å bedre brukerservicen.

UDIs opplysningstjeneste har fått økt bemanning. Gjennomsnittlig ventetid på telefon er redusert fra ca. 20 minutter ved begynnelsen av 2007 til 7 minutter ved slutten av samme år. I 2007 ble 118 000 telefoner besvart. Det er en økning på 16 pst. fra året før. I tillegg ble 34 000 e-poster besvart. Videre har UDI etablert en egen arbeidsgiverservice som innebærer at arbeidsgivere kan kontakte UDIs saksbehandlere direkte på telefon eller e-post. Dette er blitt meget godt mottatt.

I oktober 2007 ble et servicesenter for utenlandske arbeidstakere åpnet på Tøyen i Oslo. Dette er et samarbeid mellom UDI, politiet, skatteetaten og Arbeidstilsynet. Servicesenteret gir bedre og raskere service til personer som søker om arbeidstillatelse, og til deres arbeidsgivere. Dette er et prøveprosjekt som etter hvert vil bli utvidet til flere steder. Den økte innsatsen i 2007 har således vært positiv og har, som allerede nevnt, gitt resultater.

Jeg vil også nevne at UDI har vedtatt en overordnet strategi for perioden 2007-2010, der satsing på service er et av hovedelementene. Det er igangsatt et prosjekt for innføring av full elektronisk saksbehandling i utlendingsforvaltningen. Her kan man forvente betydelige effektiviseringsgevinster, som også vil komme brukeren til gode. Som en del av dette prosjektet legges det også opp til å få på plass elektroniske selvbetjeningsløsninger for en rekke søknadstyper. I tillegg skal brukerne få mulighet til å sjekke status i egen sak på nettet. I revidert nasjonalbudsjett for 2007 ble det gitt en første bevilgning til dette på 15 mill. kr, og bevilgningen er fulgt opp i 2008.

Et annet viktig strategisk grep er å differensiere saksbehandlingen ytterligere. UDI skal legge til rette for lovlig og ønsket innvandring og samtidig hindre ulovlig innvandring. Strategien legger opp til å bruke mindre tid og ressurser på saker som erfaringsmessig er kurante, og konsentrere en større del av ressursene om saker der risikoen for misbruk av innvandringsbestemmelsene er stor. En slik differensiering vil innebære at kurante saker kan behandles raskere. Det arbeides nå med å utvikle systemer som skal gjøre dette lettere.

Det er også mye å hente gjennom en bedre samhandling og arbeidsfordeling mellom aktørene på utlendingsfeltet, dvs. UDI, politiet og utenrikstjenesten. Politiet og utenriksstasjonene er i dag førstelinjetjeneste for alle søknader om oppholds- og arbeidstillatelse. Politiet fatter vedtak i et betydelig antall saker. De fleste visumsaker ferdigbehandles ved utenriksstasjonene. Mange saker er dessuten innom flere instanser før vedtak fattes. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet har derfor igangsatt et eget prosjekt der man skal gjennomgå saksflyten i hele utlendingsforvaltningen for å oppnå effektiv ressursbruk, rask saksgang, tilfredsstillende kvalitet og god service.

Gjennom bedre samhandling mellom de ulike aktørene på utlendingsfeltet, økt saksbehandlingskapasitet, nye elektroniske løsninger og en mer differensiert saksbehandling forventer jeg at en stor del av brukerne i løpet av de neste årene vil oppleve et forbedret servicenivå.

Brukerne av forvaltningen skal møtes med respekt. Det er en grunnleggende forutsetning også i utlendingsforvaltningen. En brukerundersøkelse høsten 2007 viser at 89 pst. av de spurte som hadde henvendt seg til UDIs opplysningstjeneste, sa at de opplevde å bli møtt med vennlighet og respekt - dette er opp fra 80 pst. i en tilsvarende undersøkelse for 2006. Jeg vil også nevne at det halvårlig foretas undersøkelser om temaet «tiltro til norske utlendingsmyndigheter». Resultatet fra desemberundersøkelsen viser at tiltroen til utlendingsmyndighetene aldri har vært større siden undersøkelsene startet for seks år siden.

Selv om utviklingen i 2007 har vært positiv, og det er satt i gang en rekke tiltak for å bedre servicen, ser jeg likevel at servicen i utlendingsforvaltningen kan bli enda bedre. Det skjer også et systematisk arbeid for å forbedre dette området. Dette er et område jeg vil fortsette å fokusere på i tiden framover. Strategiene og rapporteringen fra etatene om resultatoppnåelse vil bli fulgt opp fra departementets side, for å sikre at utlendingsforvaltningen skal framstå som serviceinnstilt i tråd med god forvaltningsskikk, noe representanten Trine Skei Grande også er opptatt av.

Til slutt vil jeg nevne at mitt departement har igangsatt en ekstern gjennomgang av praksis i Utlendingsnemnda når det gjelder valg av avgjørelsesform. Resultatet av denne gjennomgangen vil bli brukt som grunnlag for arbeidet med forskrifter til den nye utlendingsloven.

Trine Skei Grande (V) [11:55:19]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg skjønner at det er enorme utfordringer på dette feltet. Jeg skjønner også at det skjer mange positive ting. Jeg er spesielt positiv til en differensiering av saksbehandlingen, for det oppfattes av spesielt norske borgere som ønsker venner på besøk, som ganske ubegripelig at det skal brukes så utrolig mye energi på å gjøre ellers ganske enkle saker så vanskelige som overhodet mulig - slik må man oppfatte det.

Så er jeg veldig positiv til det som sies om elektronisk saksbehandling. Jeg skulle gjerne ha visst om statsråden har noen framdriftsplan for akkurat dette.

Det er en del av forvaltningsloven som jeg føler er viktig, både når man jobber med visumsøknader, og når man jobber med tyngre saker, og det er opplysningsplikten.

Jeg har lyst til å sitere fra en e-post fra en herboende som hadde påklaget et avslag. Vedkommende fikk beskjed om, står det, at «de anførte også at de hadde merket seg at hun» - hun som søkte om visum for å komme som vedkommendes gjest til Norge - «har arbeid i hjemlandet, men at det ikke var dokumentert at hun var blitt gitt fri/permisjon av sin arbeidsgiver for å reise til Norge».

Videre står det:

«Jeg kan heller ikke begripe at dette kan være et holdbart argument. Jeg trodde faktisk at man er fri til å reise hvor man vil i sin ferie uten noen permisjon/tillatelse fra sin arbeidsgiver.»

Vedkommende hadde i alle fall selv mange ganger gjort dette, også ved besøkt i andre land.

Det står også:

«Videre skrev de at det ikke var dokumentert at hun er i besittelse av eiendom, eller at hun har andre økonomiske forpliktelser i sitt hjemland. Hvorfor i all verden må man ha slik dokumentasjon? Bør man ha gjeld for å kunne få turistvisum til Norge? Jeg spurte UNE om visumsøkeren var blitt gjort oppmerksom på at slik dokumentasjon kreves. Dette fikk jeg ikke noe svar på.»

Jeg tror at opplysningsplikten knyttet til hva som er bakgrunnen for avslaget, kanskje kan løses ved også å gjøre saksbehandlingen bedre på elektronisk måte, for da får alle beskjed om hva de faktisk skal gi beskjed om.

Men jeg har enda en utfordring til statsråden. Det er å se på om det er mulig å tenke seg Altinn også når det gjelder dette - det å gi søkere et passord og muligheten til å følge sin søknad på nettet - for det er klart at når det gjelder Servicetorget, har vi fått veldig mange klager på at man egentlig ikke får noe svar. En elektronisk saksbehandling vil gjøre det enda mye lettere å følge saken sin på nettet og slik sett også få vite hvor den er i køen, og hva det er som har skjedd med den siden sist.

Vi er også veldig positive til evalueringen av UNE. Venstre ønsker en slik evaluering. Vi mener også at det må være mulig for noen utenriksstasjoner å praktisere krav om at visumsøkere som ligger i en slags gråsone, skal melde seg til utenriksstasjonen ved hjemkomst. Dette, i kombinasjon med f.eks. en økonomisk garanti fra den som bor her, vil gjøre at utenriksstasjonene i noen tilfeller kan føre en litt mer liberal praksis når det gjelder visum.

Jeg lurer på om statsråden er villig til også å vurdere slike grep.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:58:41]: Det som vi må være klar over i denne saken, er at vi beveger oss i et grenseland mellom ønsket om en effektiv saksbehandling og behovet for kontroll.

Det er ingen tvil om at det er mange som f.eks. søker visum til Norge, som har et 100 pst. redelig motiv, og som sikkert opplever den kontrollen de blir utsatt for, som utidig, at det fører til lang saksbehandlingstid, og at de overhodet ikke har til hensikt å misbruke det visumet de eventuelt får. Men nettopp fordi vår erfaring er at andre har helt andre hensikter, blir også folk med et 100 pst. redelig motiv utsatt for den typen kontroll. Det er vanskelig når du sitter med søknaden foran deg, bare gjennom søknaden å avgjøre hvilken av de to kategoriene jeg nå var inne på, søkeren tilhører. Men så lenge vi skal ha en visumpolitikk i Norge, tror jeg vi må ta høyde for at det blir gjennomført en kontroll som fører til at det stilles en del spørsmål som noen vil oppleve som urimelige ut fra de ærlige hensiktene de har.

Det er klart at det eksempelet som representanten Trine Skei Grande nå viste til - at man bl.a. i visse sammenhenger vurderes ut fra hvorvidt man har eiendom og økonomiske forpliktelser i sitt hjemland - handler om å vurdere hvorvidt man tror at det er sterke returforutsetninger til stede. Man sjekker da selvfølgelig opp det forhold at hvis man ikke har noen forpliktelser tilbake i sitt hjemland - verken eiendom eller økonomiske forpliktelser eller jobb - vel, da er returforutsetningene svakere enn i motsatt tilfelle.

Jeg tror vi må skille mellom et eventuelt ønske om en generell liberalisering av visumpolitikken og en kritikk av saksbehandlingsregimet i UDI. Det behøver ikke nødvendigvis være to sider av samme sak.

Selv om jeg stiller spørsmål om utgangspunktet til interpellanten gjennom det jeg har sagt nå, føler jeg meg likevel ganske trygg på at som grunntone har interpellanten og jeg akkurat de samme intensjonene om at dette selvfølgelig skal kontrolleres og sjekkes - men ikke mer enn det som trengs, og på en ordentlig, vennlig og skikkelig måte. Jeg er enig med interpellanten i at elektronisk saksbehandling er et viktig instrument. Jeg er ganske rystet over at så mange i så mange år har latt UDI fungere på den måten de har - nærmest på et steinaldernivå hva angår dokumenter. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå får på plass elektronisk saksbehandling som gjør at de ambisjonene interpellanten har om at folk kan følge saken sin på nettet, vil bli en del av virkeligheten.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:02:12]: I likhet med interpellanten mener selvfølgelig også Fremskrittspartiet at det bør være en selvfølge at brukere opplever service og respektfull behandling når man er i kontakt med UDI, når man er i kontakt med UNE. Der, som i alle andre deler av norsk forvaltning, bør det være en selvfølge.

Men jeg må si at når det gjelder Venstres tilnærming til denne saken, er jeg, i likhet med statsråden, litt opptatt av å se hvor grensegangen går her mellom Venstres veldig klare ønske om en langt, langt mer liberal innvandringspolitikk og det som går direkte på det forvaltningsmessige. I den grad man skal ha noenlunde kontroll på utlendingsfeltet, er det klart at enkelte brukere vil oppleve en del av saksbehandlingen som kanskje litt vanskelig. Men det er en effekt av at man må ha kontroll på området.

Jeg setter spørsmålstegn ved hvordan situasjonen ville ha vært hvis Venstre med sin veldig, veldig liberale innvandringspolitikk hadde fått gjennomslag. Hva hadde da skjedd ikke minst med saksbehandlingstiden, som interpellanten også tok opp. Det ville selvfølgelig ha ført til langt, langt flere søkere på utlendingsområdet, som igjen ville ha ført til lengre køer og lengre saksbehandlingstid. Det er åpenbart at det er en sammenheng her mellom politikken som praktiseres på utlendingsområdet, og køer og saksbehandlingstid. Det er ikke til å komme utenom. Jeg har litt problemer med å se hvor Venstre egentlig stopper å snakke politikk og heller snakker om forvaltningen som sådan.

Det er positivt at statsråden går i retning av å ønske en mer differensiert saksbehandling mellom områder hvor man erfaringsmessig vet at det er illegale søkere og folk som utnytter systemet, og områder som egentlig kan være ganske enkle å forholde seg til saksbehandlingsmessig. Den differensieringen tror jeg er viktig fordi vi har fagområder innenfor utlendingsfeltet hvor det er mye mer misbruk av tillatelser enn det er på andre områder. Familieinnvandring er et slikt område, og ikke minst innenfor asylområdet er det absolutt tilfellet. Da er det veldig positivt at man signaliserer større grad av differensiering.

Dernest synes jeg det er litt spesielt at Trine Skei Grande på vegne av Venstre snakker om signaler og holdninger i Stortinget, og om hvorvidt det skal ha gjennomslag i forhold til forvaltningen. Det er politikkendringen som forvaltningen må forholde seg til. Det er vedtakene som fattes i Stortinget, ikke eventuelt Venstres positive og veldig liberale syn på innvandring, som skal slå ut i så måte.

Etter Fremskrittspartiets ønske skulle vi hatt langt sterkere kontroll på dette feltet. Men jeg slår fast at all den tid vi har en viss grad av kontroll på dette området, vil det være misfornøyde brukere. Jeg har selv fått slike henvendelser fra personer som føler seg urettmessig behandlet, som klager og føler at de ikke blir møtt med skikkelig god service. Men det jeg ofte ser, er folk som er misfornøyde med avslagene de har fått. Det er som regel en grunn for at folk har fått avslag. Så lenge man opererer med avslag på utlendingsfeltet, vil man aldri få 100 pst. brukertilfredshet. Jeg håper ikke at Venstre ønsker at vi skal ha hundre prosent brukertilfredshet når det gjelder vedtak fra UDI og UNE. Det er i så fall Venstres veldig, veldig liberale innvandringspolitikk. Den ønsker i alle fall ikke jeg sett gjennomført i dette landet.

Kari Lise Holmberg (H) [12:07:18]: Jeg vil starte med å si at jeg synes statsråden i sitt innlegg kom med mange positive signaler. Det er bra at vi har fått en felles servicestrategi som skal gå over flere år, med brukerundersøkelser, hvor man kan følge saken sin på nettet, og differensiert saksbehandling. Jeg synes det er veldig bra, og det ser jeg fram til blir gjennomført.

Tilliten til asylinstituttet vårt er avhengig av at vedtak blir iverksatt og utført så raskt som mulig. Raskere saksbehandling og hurtigere bosetting vil dessuten være positivt for det generelle integreringsarbeidet. Jeg er faktisk generelt bekymret for den lange saksbehandlingstiden som vi har hatt, og som vi fortsatt har hos utlendingsmyndighetene, både i de tilfellene der asylsøkere får opphold og skal bosettes, og i de tilfellene der det tar for lang tid å effektuere vedtak om avslag på asyl eller oppholdstillatelse, eller bortvisnings- og utvisningsvedtak. Det er et arbeid det må legges sterkere vekt på, uavhengig av om det ligger innunder utlendingsforvaltningen eller politiet.

Som kjent er regelverket på utlendingsfeltet lagt opp slik at det er UDI og UNE som vurderer og avgjør enkeltsaker. Som politikere skal vi derfor ikke gå inn i avgjørelser i forhold til enkeltsaker på det feltet. Men det er viktig at vi forholder oss til saksbehandling og byråkrati, og det må være så effektivt som mulig uten at det går ut over nødvendig grundighet og kvalitet. Fra Høyres side ønsker vi en streng, men rettferdig innvandringspolitikk, og den skal være forutsigbar. I hovedsak mener vi at det regelverket vi har, er godt og tilstrekkelig bare det brukes med riktig skjønn, eller det vi på godt norsk kan kalle sunt bondevett.

Jeg hører statsråden si at det har vært en positiv utvikling i 2007. Jeg synes det er bra at statsråden ser at det kan blir bedre, for det er også mitt inntrykk. Jeg er klar over at vi har grenseland, og at det ikke alltid er lett. Men jeg ser helt klart at byråkratiet vårt har stort forbedringspotensial i forhold til enkeltsaker.

Jeg må være så ærlig og si at jeg ved mange henvendelser har satt store spørsmålstegn ved forvaltningen og praksisen i forhold til lovverket vårt. Det går ikke lang tid mellom hver gang jeg som stortingsrepresentant får en henvendelse fra folk som har fått avslag, eller som føler seg dårlig behandlet i forhold til byråkratiet.

Jeg skal ta ett konkret eksempel, det kjenner statsråden til fra et tidligere spørsmål fra min side. Det var en nordmann som hadde vært i Colombia på ferie, truffet en kjæreste der, og hadde vært der mange ganger og utviklet forholdet. Etter halvannet år syntes han det var på tide at hun fikk lov til å komme til Norge. Alle papirer ble skaffet til veie og økonomisk garanti ble stilt. Alle papirer var i orden og alt var etter boka, men de fikk avslag. Først gikk det seks måneder, og så var det anke og nytt avslag. Dermed ble jeg involvert i denne saken, hvor min bekymring er at det svaret som jeg så fra UDI, var at de i denne saken hadde tolket alt i verste mening. Vi er inne i grenseland, jeg er klar over det, men jeg blir bekymret når jeg ser - med mine øyne - at man ikke har lagt tilstrekkelig vekt på en individuell behandling og et fornuftig skjønn. Hvorfor jeg sier det, er fordi brevet fra UDI inneholdt en forklaring som sier at - det står på engelsk, jeg skal prøve å oversette - etter UDIs erfaring med spesielle grupper eller nasjonaliteter, hvor de har dårlig erfaring, har de utviklet den praksisen at de i svært sjeldne tilfeller innvilger visa. Det er bare i helt spesielle tilfeller.

Jeg mener at man faktisk skulle snudd bevisbyrden. I det minste skal man i hvert fall ha en individuell behandling på et nøytralt og skjønnsomt grunnlag. På den bakgrunnen er det jeg setter store spørsmålstegn ved en del av saksbehandlingen i UDI.

Jeg skal også ta for meg litt av visumregimet, som jeg mener kan bli bedre. Jeg vet at ambassaden i Marokko har god praksis på å følge visumsøkerne og sjekke at de kommer tilbake til landet ved hjemkomst. Jeg er litt lei meg for at statsråden ikke har villet gå inn på det som et generelt bidrag i den nye utlendingsloven. Det kommer vi til å foreslå og håper at det kan bli praksis i vårt land.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:12:41]: Utlendingsdirektoratet har noen kjerneverdier: De skal vise respekt for brukerne og deres situasjon. De skal vise respekt for sine kolleger og bidra til et godt arbeidsmiljø. De ansatte skal sørge for kvalitet og effektivitet i alt de gjør. De skal være saklige og objektive, vise lojalitet mot regelverket, instrukser og virksomhetsmål. De skal se helheten i og samspillet mellom arbeidsoppgaver og ta felles ansvar for å skape gode resultater. De skal kommunisere åpent og tydelig. Det er høye mål og kjerneverdier det er lett å være enig i.

Jeg får, i likhet med Trine Skei Grande, veldig mange henvendelser fra mennesker som har vært i kontakt med UDI eller UNE. Jeg må dessverre konstatere at problemstillingen som er utgangspunktet for interpellasjonen i dag, ofte ser ut til å være reell. Jeg har stor forståelse for at utlendingsforvaltningen kan være et utfordrende felt å jobbe på, også utfordrende med tanke på å oppfylle de høye målene med hensyn til kjerneverdiene. Det krever mye av en ansatt å beholde profesjonaliteten, når en åpenbart møter på sterke skjebner. Som ansatt i UDI vil du også møte på nært hold mennesker som vil prøve å utnytte systemet. Jeg skjønner at det kan være krevende å starte med blanke ark for hver nye sak. Jeg vet ikke om det er mulig i det hele tatt, for en vil alltid bære med seg erfaringer fra tidligere saker.

Det er ikke tvil om at utlendingsforvaltningen kan være et krevende sted å henvende seg til. Det er en stor forvaltning med mange ansatte som skal ha oversikt over et krevende sett av regelverk, forskrifter og rundskriv. Den enkelte som henvender seg, er avhengig av å få riktige opplysninger og svar på sine spørsmål. Feltet er komplisert for dem som jobber med det til daglig, og da kan vi jo tenke oss hvor vanskelig det er for mannen i gata. Det blir frustrerende hvis en opplever ikke å få den hjelpen en trenger. Det kan være svar på spørsmål som egentlig burde være greie for saksbehandlerne å svare på, f.eks. spørsmål om hvilken variant av søknad en skal velge.

Jeg hørte nettopp fra en ung norsk og svært ressurssterk kvinne med amerikansk kjæreste. De to ville gjerne bo i samme land og bruke mer tid sammen for å bli bedre kjent. Han hadde et jobbtilbud på en skole i Oslo og hadde i mange år jobbet som musiker i USA. Hun tok kontakt med UDI og politiet i god tid før planlagt innreisedato for kjæresten. Hun møtte også personlig opp mange måneder før planlagt innreise fordi hun opplevde å få dårlig hjelp via telefonen. Hun ville være sikker på å gjøre alt helt riktig. Likevel, for å gjøre en lang historie kort: Hun møtte et system med saksbehandlere som gav totalt motstridende opplysninger om hvilken type oppholdstillatelse kjæresten skulle søke, om hvor hun skulle henvende seg, og hun møtte saksbehandlere som rett og slett ikke visste, men som bare satte henne over og satte henne over. Sånn kan det ikke være!

Samtidig er det en annen side av saken som det er viktig å ha med seg. Jeg tror at vi som stortingsrepresentanter får henvendelser fra folk som bruker oss som en siste utvei, med et rop om hjelp, når de opplever at alle andre muligheter er utprøvd. Vi blir ikke kontaktet av alle dem - den høye prosentandelen - som er fornøyd med de svar de har fått av utlendingsforvaltningen. Vi hører ingenting fra de tusenvis som ikke har noe å klage på.

Men i sum: Jeg er enig med interpellanten i denne saken. Det er behov for en gjennomgang av UDI og en evaluering av UNE med tanke på å undersøke om utlendingsforvaltningen er serviceinnstilt, i tråd med god forvaltningsskikk, og for å undersøke om det finnes potensial for effektivisering - ikke bare fordi det er viktig å være sikker på at de som er i direkte kontakt med denne forvaltningen, får en behandling som er i tråd med kjerneverdiene, men også fordi det er viktig for den generelle befolkningens respekt for asylinstituttet.

Så må jeg få lov til å legge til: Uavhengig av om folk får avslag eller ei på selve søknaden sin, skal de behandles med respekt. Kjerneverdiene gjelder for alle som henvender seg.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V) [12:17:06]: La oss gjøre et lite tankeeksperiment. La oss si at interpellasjonen, med eksemplene, ikke hadde handlet om dagens tema, men hadde handlet om møtet med den nye velferdsforvaltningen. Da ville Stortinget vært dypt engasjert som ombud - og jeg er helt sikker på at Fremskrittspartiet ville vært dypt engasjert som ombud, for det er de jo! Hvis denne debatten hadde handlet om hvordan planetaten f.eks. i Oslo kommune behandler en person som søker om tillatelse til å bygge garasje, er jeg helt sikker på at vi hadde hatt en engasjert kommunaldebatt hvis atferden hadde vært i nærheten av den atferden som representanten Trine Skei Grande tar opp.

For min del, og på vegne av Venstre, er jeg faktisk glad for at statsråden har vært konsekvent i de to debattene om parallelle saker hvor jeg har hatt ordet, nemlig når det gjelder møtet med ny velferdsforvaltning, ved å være åpen og klar på det at spillereglene følges i samfunnet. Man skal møte folk skikkelig. Det var den samme holdningen statsråden hadde i dag, og det er jeg glad for.

Samtidig vedkjenner Venstre seg fullt ut de dilemmaene statsråden gav uttrykk for da han snakket om avveiningen mellom kontroll og det å være ordentlig. I denne debatten har vi ikke utfordret politikken, vi har utfordret måten å opptre på. Jeg får bare ta med at Fremskrittspartiet har vondt for å tro det. Jeg er helt overbevist om at representanten Amundsen ville vært iherdig på talerstolen som ombud hvis det gjaldt ny velferdsforvaltning eller garasjeplikt og tvang i en kommune. Som liberaler får jeg bare konstatere at det er en selektiv liberalisme som praktiseres. I Fremskrittspartiet er det en selektiv ombudsrolle. Statsråden gjør ikke det, og det er jeg glad for å kunne si.

Jeg synes det representanten Skei Grande har tatt opp, ligger i det statsråden har svart på, nemlig at vi må kunne møte folk på en ordentlig måte. Det er jo et tankekors her. På den ene siden har vi i Norge i mange år vært på vakt for at ingen skal misbruke asylinstituttet, og så har vi vært åpne - i hvert fall et overveldende flertall i stortingssalen - for at vi skal ha en ærlig dør inn til Norge, altså en arbeidsinnvandring. Det har vi vært for. Vi har også vært for at når mennesker på en ordentlig måte har slått seg til i dette landet og har oppfylt den gamle ed, forpliktelse, som er sosialdemokratiet og Venstre kjær, nemlig at man skal gjøre sin plikt og kreve sin rett, så skal folk behandles skikkelig, uansett hvem de er. Det er jo nettopp det som er kjernen i denne saken.

La oss ta en sak som var i offentlighetens lys nylig, om en dame som hadde vunnet konkurransen om å bli stipendiat på NTNU, og som nå er utvist av Schengen og Norge. Hun ble altså like tøft behandlet som mulla Krekar, bortsett fra at vi ikke sender ut Krekar akkurat nå. Det skal jeg ikke kritisere, for det er det gode grunner for. Men jeg tenker følgende: Hva om vi hadde hatt en eller annen med veiledningsplikt som likner på det Oslo kommune har? Hvis man fyller ut en dårlig garasjesøknad, så ringer det en byråkrat og sier: Hallo, du har fylt ut en litt dårlig søknad. Kanskje skulle du gjort det slik i stedet. Tenk hvis noen hadde sagt til denne personen at familiegjenforening kan være tøft i ditt tilfelle, men at det faktisk er plasser når det gjelder spesialistarbeidsplasser - vi har andre kvoter. Tenk hvis noen hadde sagt: Dropp søknaden - i ditt tilfelle kunne du sikkert trygt dra hjem og sende søknaden. Da hadde vi kanskje beholdt en meget kompetent arbeidstaker i Norge, og vi hadde sluppet å utvise en fra Schengen og Norge på livstid.

Altså: Det er et eller annet med denne mangelen på veiledning. Jeg skjønner at dette er vanskelig i et system som UDI, som har så mye trykk på seg, hvor de skal forvalte kontrollen på noen områder, men så skal de respektere norske borgere som knytter kontakter på en legitim måte når det gjelder visum, og så får man overgang til arbeidsinnvandring på andre områder, som er det vi vil ha. Det jeg er glad for, er at statsråden har vært åpen om dette og gjort det på en skikkelig måte.

Jeg vil gjerne si til statsråden at han kan regne med at når vi i Venstre vil liberalisere politikken, skal vi si fra om det. Det kommer vi til å si fra om. Vi kommer til å flagge det så tydelig at det vil være helt klart. Men når det gjelder å håndtere veiledningsplikten på en vettug måte, så mener vi faktisk det samme om dette som vi mener om at en primærlege skal snakke ordentlig til en pasient, om at en sosialarbeider skal snakke ordentlig til en klient, og om at en i den nye velferdsforvaltningen skal snakke ordentlig, uten å oppgi normaliteten i at man selvfølgelig skal passe på lov, rett og plikt. Den forventningen har vi jo i alle andre deler av samfunnet, og derfor er det ganske viktig at vi også har den i utlendingsforvaltningen, i en verden hvor det er såpass mye åpenhet som det er, og hvor vi i Norge i hvert fall med stor åpenhet og vilje har villet øke arbeidsinnvandringen.

Vi hadde en debatt med statsministeren i spontanspørretimen, hvor spørsmålet var: Hvor mye arbeidskraft skulle vi egentlig hatt her i landet hvis vi skulle brukt enda mer oljepenger? Det er jo slik nå at vi i Norge vil ha disse ledige hendene, og da blir det et tankekors når vi får episoden fra NTNU, hvor NTNU sier at de føler vel i grunnen ikke at de møtte service eller hjelp på veien, men at de slet. Det er sikkert andre sider ved denne saken også, men det rent prinsipielle for å skjønne disse regimene krever god politisk ledelse.

Jeg er i hvert fall glad for at jeg nå har hørt en statsråd - siden jeg har vært i en liknende posisjon en gang - som møter dette åpent, ikke med vindelbroen trukket opp. Det lover i hvert fall godt for videreføringen.

Trine Skei Grande (V) [12:22:30]: Jeg er i hvert fall veldig glad for at opposisjonspartiene er opptatt av denne saken, sjøl om jeg syns at Fremskrittspartiet bommer litt med hensyn til hva som var tema.

Jeg må si at jeg er ombud for mine velgere, og ut fra de e-postene jeg mottok bare i morges, kan man se at det er mange som er veldig glad for å bli hørt om noe som de føler som en håpløshet som man ikke kommer gjennom. Det handler ikke bare om avslag, det handler om måten man blir behandlet på.

Jeg håper at statsråden i sin avslutning kanskje kan si noe mer om datoen for når han tror han klarer å få til elektronisk saksbehandling.

En skrev i en av henvendelsene til meg:

«Jeg mener å ha hørt i radioen at regjeringen har uttalt at den ønsker flere turister til landet, langt flere.

I en kronikk i Aftenposten 1. juni 2007 stiller utenriksminister Støre spørsmålet om Norge i tillegg til å bli oppfattet som et lite og rikt land også oppfattes som et ekkelt land. Jeg tror dessverre at de veldig mange søkere om turistvisum som er blitt utsatt for den systematiske mistenkeliggjøring som jeg har inntrykk av at UDI og UNE driver dessverre vil svare: «Ja, Norge er et ekkelt land».»

Dette handler ikke bare om konklusjonen på søknaden, men det handler om behandlingen man får underveis. Jeg syns f.eks. det er veldig sunt av en etat å lære seg å si unnskyld når man har kastet bort søknaden, og lære seg å si unnskyld når man har gjort en feil og den blir rettet opp ett år etterpå. Det er kanskje også en sunn del. Jeg tror at det er en sunn del i et mellommenneskelig forhold at en faktisk også lærer seg å si unnskyld når det gjøres feil. Mange søkere oppfatter at man har muligheten til å gjøre så mange feil som bare det uten at man skal si unnskyld på den ene siden, mens man på den andre siden faktisk blir tatt for ikke å ha lagt ved dokumenter som ingen bad om. Jeg syns at dette med opplysningsplikt er en stor utfordring for etaten som jeg tror på mange måter kan løses ved elektronisk saksbehandling, for at ting både skal gå fortere og også bli mer rett. Vi i Venstre er også opptatt av at ting skal være rett.

Jeg tror at vi er på riktig vei, men det er også viktig at vi tar opp i oss den frustrasjonen som mange føler når de møter slike systemer. Og så tror jeg faktisk at mye av dette kunne gått mye kjappere hvis man var mer opptatt av å lage ordninger som sikrer retur f.eks. på visum, som man kan gjøre ved ambassader og andre steder, enn å prøve med lys og lykte å finne alle mulige, tenkelige feil, for at man skal klare å finne en argumentasjon for et avslag. Eller så får man bare si at fra noen land får en ikke komme til Norge. Det hadde egentlig vært en like grei ordning, hvis man ikke klarer å finne en annen forvaltning av dette.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:25:51]: La meg bare aller først kommentere noen få ting av det som representanten Holmberg var inne på i sitt innlegg. Jeg vil si meg 100 pst. enig i at enhver som søker om et opphold i Norge, har krav på en individuell behandling. Hele fundamentet for utlendingsforvaltningen skal være at man skal se hver enkelt søker. Det skal være styrken, og det er også utfordringer knyttet til det. Jeg er helt enig med Holmberg i at man ikke kan ha generelle regler om at en person fra et land pr. definisjon ikke skal få visum, f.eks. Det skal være en individuell behandling. Så er det noen land vi har grunn til å kontrollere ekstra nøye, fordi erfaringene våre er veldig dårlige. Men det skal være en individuell behandling.

Jeg har forsøkt å gå til denne debatten med en veldig ydmyk holdning, fordi jeg mener det er all grunn til å fokusere på at servicenivået kan bli bedre i utlendingsforvaltningen. Jeg har ikke lyst til å polemisere i forhold til debatten, men den ydmyke holdningen kunne det kanskje også vært en idé at noen flere hadde. Det er nå under denne regjeringen vi har fått 150 nye stillinger i UDI, det var i 2007 at ventetiden på telefon gikk ned fra 20 minutter - den var enda lenger før det - til 7 minutter, og det er nå vi innfører elektronisk saksbehandling. Under den forrige regjeringen kjørte man dokumenter mellom UDI og politiet i en kassebil, daglig. Under den forrige regjeringen hadde vi ikke noe servicekontor på Tøyen. Det har vi fått nå. Det er nå vi lager en felles servicestrategi mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Det er altså nå det på område etter område gjennomføres en rekke tiltak. Jeg er ydmyk i forhold til at vi ikke er kommet i mål, men ydmykhet kler kanskje flere enn bare oss som nå sitter med ansvaret for det som pr. i dag er situasjonen. Vi har altså tatt over etter noen, og det var nok av arbeid å gå løs på da vi tok over.

Så synes jeg at det som representanten Dørum er inne på, er veldig viktig, altså opplysningsplikten, veiledningsplikten. Det er en veldig krevende sak. Den saken fra Trondheim handler om en person som søker om familiegjenforening, får innvilgelse på det grunnlaget, og siden, etter utlendingsforvaltningens vurdering, misbruker den tillatelsen hun har fått. Det er et lovbrudd som det må reageres på, det mener jeg. Der kan det ikke være noen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Men om man der kunne ha veiledet bedre i forbindelse med førstegangs behandling, er en viktig sak å diskutere videre.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.