Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Torfinn Opheim (A) [10:03:12]: (ordfører for saken): Forslaget som er oppe til behandling i dag, lyder:

«Stortinget ber Regjeringen gjenoppta offentliggjøringen av resultater fra de nasjonale prøvene for den enkelte skole.»

På vesentlige punkter er komiteen samlet. Dette gjelder at de nasjonale prøvene er en del av det nasjonale kvalitetssikringssystemet, der en altså skal finne ut om elevenes grunnleggende ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen for Kunnskapsløftet. Implisitt i dette ligger det selvsagt at målet er kvalitet i utdanningen.

I innstillingen går det fram at det faktisk har vært en periode der det ikke har vært nasjonale prøver, nærmere bestemt nesten to år. Ser vi tilbake på de forrige prøvene, ser en at det var en god del diskusjon og til dels frustrasjon rundt disse prøvene. De viktige aktørene, elever og lærere kom med sterke utfall mot prøvene. Også fagmiljøer som f.eks. Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling mente at prøvene ikke fungerte tilfredsstillende. Med bakgrunn i dette ble de nasjonale prøvene stoppet.

Da har vi kommet fram til det andre punktet der komiteen er helt enig, nemlig at det er helt avgjørende at det samles bred støtte til nasjonale prøver, og at dette gjøres best i dialog med bl.a. foreldrene og lærer- og elevorganisasjonene. I den perioden da det ikke var nasjonale prøver, jobbet en aktivt med å skape en god dialog for å lage bedre prøver.

Både den forrige regjering og den nåværende mener det er viktig at de nasjonale prøvene ikke legger til rette for rangering av skolene. Akkurat på dette punktet skiller Fremskrittspartiet seg ut, ved at de ikke stiller seg bak dette i komitebehandlingen.

Resultatene av de nasjonale prøvene legges i dag ut på skoleporten.no. For å få resultater fra enkeltskoler må en inn på en pålogget del som er tilgjengelig for den enkelte skole, lærer, elev og skoleeier - altså de som har mest bruk for resultatene i sitt kvalitetsarbeid.

Selv om det har vært masse diskusjon i kjølvannet av de nasjonale prøvene som ble holdt sist høst, har denne diskusjonen i større grad vært knyttet til resultatene enn til om prøvene skulle gjennomføres som sådanne.

Da er vi kommet dit vi vil, nemlig at de nasjonale prøvene skal være ett instrument, som sammen med annen informasjon skal gi nok informasjon om hvor eleven er kunnskapsmessig, slik at en eventuelt kan sette inn tiltak. I denne forbindelse er det viktig å minne om at jo tidligere en setter inn tiltak, jo bedre er det for eleven.

Vi har mye kunnskap om skolen nå etter hvert. Jeg nevner: TIMMS, PISA, evaluering av Reform 97, CIVIC-undersøkelsen, PIRLS, nasjonal og internasjonal forskning, Lærlinginspektørene og Elevinspektørene. Lokalt har vi også mye kunnskap etter hvert: arbeidsmiljøundersøkelser, undersøkelser om elevmiljø, eksamensresultater og nasjonale prøver.

Lar vi så den informasjonen som er oppe i dagen, skli unna, eller stiller vi krav om forbedringer? Det er i denne sammenheng vi må se nasjonale prøver. Hvis noen prøver avdekker problemer på en skole, må skoleeier og foreldre være åpne om det og gå sammen om forbedringer.

Etter min mening er en av kommunepolitikernes viktigste oppgaver å bidra til at skolen bl.a. inviterer foreldrene til samarbeid. Og nettopp det har skjedd i mange kommuner. La meg få lov til å sitere fra Utdanningsdirektoratets internettsider, der det står:

«I avisene kan vi lese om skoleeiere som iverksetter tiltak for å styrke elevenes ferdigheter i lesing, regning og lesing på engelsk. Dette er en utvikling som er i tråd med formålet med de nasjonale prøvene, nemlig at prøvene skal gi økt kunnskap og være grunnlag for forbedrings- og utviklingsarbeid lokalt og sentralt.»

Og la det være helt klart, som det har vært for vår del i mange, mange år: Vi vil ha en kvalitativt god grunnleggende opplæring. Dette er da ikke noe nytt.

«Vi vil komme til kort dersom ikke kunnskapskravet settes i fokus, og elevenes arbeidsvaner må stimuleres med sikte på konkret kunnskapstilegnelse» - dette er ikke mine ord, men Arbeiderpartiets politikk fra 1987. Og det var ikke uten grunn at Stoltenberg I-regjeringen nedsatte Kvalitetsutvalget. Grunnen var enkel: mer kvalitet.

Da kan min konklusjon være at med bakgrunn i at vi ønsker kvalitet og ro rundt de nasjonale prøvene, tror vi ikke at forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre bidrar til dette.

Anders Anundsen (FrP) [10:07:59]: Denne saken har vært et tilbakevendende tema i denne stortingssalen ved mange anledninger. Årsaken er selvfølgelig at skolens viktigste oppgave, hvis en skal foreta en rangering av disse, er å gi elevene kunnskap og bygge faglig innsikt. Det fremstår som om det er en viss enighet om at man nå skal kunne måle denne suksessen, men man skal ikke kunne sammenligne ulike skolers grad av suksess.

Det har riktignok vært slik at det i flere omganger har vært tvil om hvorvidt resultatet fra de nasjonale prøvene skal offentliggjøres i det hele tatt. Utgangspunktet var at statsråd Djupedal sa at man ikke skulle offentliggjøre resultatet av disse prøvene. Så har det vært en prosess underveis. I muntlig spørretime for en tid siden kom statsministeren vaklende til at disse nasjonale prøvene var jo ikke unntatt offentlighet, og derved var det for så vidt offentlig, hvilket også statsråd Solhjell i ettertid sluttet seg til. Statsministeren sa her fra Stortingets talerstol:

«Det er altså slik at det også i dag er mulig å ringe, bruke offentlighetsloven, og få tilgang til dataene, men vi har ikke lagt til rette for rangering, nettopp for å unngå den striden og de problemene vi hadde sist gang vi hadde nasjonale prøver.»

Nå legger ikke dette forslaget opp til at det skal legges til rette for rangering i større grad enn det Regjeringen har gitt uttrykk for. Men så driver regjeringspartiene en form for dobbeltkommunikasjon her. De sier på den ene side, i spørretimen, at de skal være åpne for offentliggjøring. Det står også i komiteinnstillingen at komiteen «viser til at resultatene fra nasjonale prøver er offentlige». Men så skal man bare bla en side bakover, til flertallsmerknaden fra regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. Der står det altså at flertallet «understreker at det er vanskelig å unngå rangering på noen annen måte enn ved å være tilbakeholden med å publisere enkeltresultater». Er man da i realiteten for offentliggjøring av enkeltresultater, eller er man det ikke? Den form for dobbeltkommunikasjon gjør at det er nødvendig å behandle dette forslaget i dag, og det er nødvendig å klargjøre helt tydelig at de nasjonale prøvene skal være offentlige.

Så avviker Fremskrittspartiet fra de øvrige opposisjonspartiene på ett punkt. Det er at vi ikke avviser at rangering av skoler kan være en positiv ting. Det blir lagt frem som om det kan være demotiverende, og at skoler som blir rangert dårlig, får dårlig rykte på seg, osv. Det er ikke noen hemmelighet i dag at det i lokalsamfunnet er ganske god kjennskap til hvilke skoler som anses for å være gode, og hvilke som anses for å være mindre gode. De nasjonale prøvene kan bidra til å gi oss innsikt som lokale beslutningstakere i hva som gjør forskjellen. Hva gjør at enkelte skoler er bedre enn andre? Den form for sammenligning ønsker ikke regjeringspartiene - for så vidt ingen andre partier - å legge til rette for. Hva gjør man da? Jo, det man i realiteten legger til rette for, når man på den ene side offentliggjør opplysningene, men på den annen side ikke legger til rette for at det offentlige på noen måte skal foreta en form for rangering, er at andre skal foreta den rangeringen. Da er det underlig at det skal være bedre å rangere på Nettavisens sider, som f.eks. Nettavisen gjorde 4. februar i år. Da kunne en lese rangeringen av de ulike skolene - hvilke skoler som var best, hvilke skoler som var dårligst. Men det var ikke noen kvalitetssikring utover at det var Nettavisen som hadde gjort det.

Det er underlig at en fra alle andre partier, særlig fra regjeringspartiene, frykter denne rangeringsbiten så mye at de synes det er bedre at noen utenfor de organisatoriske systemene til det offentlige kvalitetssikringssystemet skal foreta denne rangeringen. Det fremstår som merkverdig, og det er også årsaken til at Fremskrittspartiet sier at åpenhet er viktig. Vi mener åpenhet og for så vidt en form for rangering kan bidra til å «pushe» skolene fremover. Målet er at norsk skole skal bli bedre. Norske elever skal få det best mulige utdanningstilbudet. Da må vi ha innsikt, vi må ha kunnskap, og vi må kunne se skoler i forhold til hverandre.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:12:58]: (komiteens leder): I Norge har vi tradisjonelt vært mest opptatt av å sikre skolene økonomisk gode vilkår og lage planer for innholdet i skolen og hvordan opplæringen skal skje. Vi har i ganske liten grad sjekket om dette stemmer med realitetene. For eksempel har vi hatt som mål å sikre alle elever tilpasset opplæring. Men evalueringa av Reform 97 viste at nettopp mangel på tilpasset opplæring var det som gjorde at det ble store forskjeller i elevenes læringsutbytte. Vi har også regnet med at norsk skole, i større grad enn skolen i mange andre land, bidrog til å utjevne forskjellene mellom elevene som følge av ulik sosial bakgrunn. Men så viser internasjonale og nasjonale undersøkelser at det ikke er tilfellet. Den harde dommen over Arbeiderpartiets enhetsskole forteller at den ikke bare viderefører sosiale forskjeller, men utdyper og forsterker dem.

Hvis vi skal klare å gjøre noe med problemene vi har, i praksis, er det helt avgjørende at vi får systematisk kunnskap om alle sider ved skolen, og at denne er offentlig tilgjengelig.

Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. For få år siden var Norge et av de få landene i Vest-Europa som ikke hadde et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. Den forrige regjeringa sørget for at det ble innført som en del av et omfattende arbeid for å skaffe mest mulig kunnskap om skolen. For regjeringspartiene er det viktig og positivt å måle og offentliggjøre skolens luftkvalitet, læringsmiljø, elevenes trivsel, mobbing, antall pc-er, gjennomføringsgrad, lærertetthet, ressursbruk og mye mer. Dette er mål som alle i stortingssalen deler. De mener altså at det er viktig at alle som ønsker tilgang til denne typen opplysninger, får det, men de mener ikke at det er tilsvarende viktig at de som ønsker opplysninger om hva skolen lærer barna, har samme krav på offentlighet.

Det er et spesielt paradoks å legge merke til at et av partiene i regjering, Sosialistisk Venstreparti, er varm tilhenger av full åpenhet om skattelistene, helt ned på individnivå. Da er det ingen problemer, verken med personvern eller med rangering. Men så fort vi begynner å diskutere hva skolen lærer elevene, og skolens innhold, blir det plutselig veldig problematisk. For Høyre har det alltid vært nokså underlig å se på at informasjon om læring er kontroversielt, mens informasjon om alle andre sider ved skolen ikke er kontroversielt.

Regjeringa Stoltenberg II har startet en nokså uheldig praksis når det gjelder spørsmålet om offentliggjøring av de nasjonale prøvene. Tidligere var det full åpenhet om prøveresultatene på skolenivå. Nå er det bare åpenhet om gjennomsnittsresultatene på nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Men informasjon på skolenivå er altså offentlig informasjon etter offentlighetsloven. Regjeringa har valgt som strategi å prøve å hemmeligholde det som er offentlig informasjon. Det synes Høyre og andre partier i Stortinget er en merkelig praksis.

Praksisen har medført at rådmenn i kommuner har blitt nektet innsyn i skoleresultatene i hele kommunen. De har måttet kontakte Utdanningsdirektoratet for å få informasjonen fra Utdanningsdirektoratet. Det har også ført til at mange kommunestyremøter har blitt lukket fordi man ikke skal ha en åpen debatt om læring i kommunens skoler.

Fordi en forbedring av skolen er avhengig av kunnskap, dialog og lokalt engasjement, og at det er viktig å sette skoleeierne lokalt i stand til å utøve den oppgaven, er det meningsløst at kommunestyrets diskusjoner skal være hemmelige og lukkede. Diskusjoner om kretsgrenser og skolebygg er åpne for alle, men diskusjoner om innhold og kvalitet skal lukkes for andre enn de folkevalgte. Det virker nesten som det er et større problem for Regjeringen at offentligheten får kjennskap til at skolen burde vært bedre, enn at man faktisk har et stort problem med kvaliteten i enkelte skoler.

Oslo kommune skiller seg positivt ut i forhold til resultatene i de nasjonale prøvene. Oslo kommune har 37 pst. minoritetsspråklige elever, og på papiret kunne man kanskje si at den kommunen har større utfordringer enn mange andre kommuner. Men hva er det så som er suksessoppskriften i Oslo? Jo, det understrekes både fra byrådets og fra fagetatens side at systematisk testing, åpenhet om resultatene ved den enkelte skole og grundig oppfølging er de viktigste faktorene for gode resultater.

Høyre mener at åpenhet om flest mulige sider ved skolens virksomhet er viktig og riktig, fordi kunnskap og åpen dialog er en viktig forutsetning for forbedring.

I Norge er dette spesielt viktig, nettopp fordi vi har overlatt ansvaret for skolen til kommuner og fylkeskommuner, og da må kommuner og fylkeskommuner ha mest mulig kunnskap om skolen i sitt eget nærområde. Men åpenhet og dialog er også veldig viktig i et demokratisk samfunn. Det har en demokratisk egenverdi. Derfor er det spesielt viktig at skolen, som er en samfunnsarena der alle møtes en eller annen gang i livet, er åpen for innsyn og dialog.

Det ville etter vår oppfatning være en klar fordel om Regjeringen kunne legge til rette for at den informasjonen som kommer ut om de nasjonale prøvene, er mest mulig korrekt. Derfor er det også viktig å bidra til at den informasjonen som er, offentliggjøres.

Jeg vil ta opp det forslag som Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre står bak.

Presidenten: Representanten Ine Marie Eriksen Søreide har tatt opp det forslag hun refererte til.

Lena Jensen (SV) [10:19:03]: Høyre legger i dag fram et forslag i Stortinget som viser at de fortsetter med sitt ideologiske prosjekt som kun fører til bråk, støy og uro i skolen.

Høyre ønsker å fortsette med sine prøver, som vi ikke ønsker i Skole-Norge, og som på ingen måte fremmer læring og kvalitet eller gir en god nasjonal oversikt over kvaliteten i skolen.

Det er nødvendig at de nasjonale prøvene skal være et godt verktøy for lærerne, slik at de kan få støtte i sitt læringsarbeid. Evaluering av årets prøver viser at de gir dem det. De vurderingssystemene vi legger inn i skolen, må hjelpe elevene og være støttende for dem, gi læring og gi mestring for elevene, slik at elevene får god informasjon om hva de kan, og hva de er nødt til å øve mer på. Det gjør de nasjonale prøvene som denne regjeringen har gjennomført. Foreldrene får også den informasjonen som de trenger, og kommunene bruker dette aktivt i sitt arbeid for å styrke kvaliteten i skolen.

Det nasjonale overblikket som de nasjonale prøvene som vi nå har gjennomført, gir, har ført til god og konkret handling fra denne regjeringens side. Fra høsten av blir det fem flere skoletimer fra 1. til 4. klassetrinn, som nettopp skal brukes til å bedre lese- og skrivekompetansen og få en bedre tallforståelse hos de yngste av elevene våre. Stortingsmeldingen som kommer til våren, kommer til å vurdere hvordan man kan få til et helhetlig kvalitetssystem, der de nasjonale prøvene vil være ett av verktøyene for å styrke evalueringskompetansen og evalueringssystemet vårt i skolen. Men også bedre og mer systematisk lese- og skriveopplæring kommer til å være viktig i denne stortingsmeldingen.

Det er alvorlig når mange av barna våre ikke lærer å lese og skrive godt nok, og det har statsråd Solhjell tatt meget alvorlig. Nasjonale prøver er innført på 5. og 8. klassetrinn. Det er ikke tilfeldig. Det er her det er lett å måle, og det er her kompetansemålene er meget konkrete. Kvaliteten på prøvene er avgjørende viktig, og vi må hele tiden jobbe for å få enda bedre kvalitet på disse prøvene.

I 2005 stoppet statsråd Djupedal de prøvene som Høyre-regjeringen hadde satt i gang. Dette var fordi fagmiljøer, forskere, lærere og elever gav tilbakemelding om at de prøvene som var satt i gang, var altfor dårlige og ikke gav resultater. Det eneste man kunne bruke de prøvene til, var store avisoppslag om hvilke skoler, lærere og elever som kunne stemples som mislykkede og dårlige. De prøvene var et ideologisk prosjekt som ingen, foruten ledelsen i Høyre, ønsket.

Det var tester som var laget for testenes skyld. Det var prøver lærerne mente ikke var gode, og foreldre fikk ikke informasjon om elevenes kompetanse. Offentliggjøringen førte til boikotter. Lærerne tok ut elever som ikke mestret bra. Det ble ikke fokus på læring, men på resultater, fordi det som var viktig i dette, var hva slags avisoppslag som ville komme. For alle visste jo at det som ble målt, var avisenes store oppslag. Det var ikke et hovedmål å styrke kvaliteten og kompetansen i skolen.

De nasjonale prøvene som nå er laget, egner seg ikke for rangering i media. De er ikke laget for rangering, og når slik rangering forekommer, sier de overhodet ingen ting.

På mange måter skal jeg ikke være overrasket over at Høyre ønsker å videreføre sitt ideologiske prosjekt. Vi ser av dette forslaget at kampen for kvalitet i skolen ikke er over, og at det blir viktig for den rød-grønne regjeringen å beholde regjeringsmakten etter neste stortingsvalg for å kunne sikre god kvalitet i skolen og få en skole som vil styrke kvaliteten, hvor elevene våre vil lære mer og ikke mindre.

Det har aldri vært så mye bråk og uro i skolen som da Høyre med sine ideologiske prosjekt satte i gang med sine nasjonale prøver.

SV vil på det sterkeste anbefale alle partiene å ikke støtte Høyres forslag i Stortinget i dag.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:23:52]: Den primære hensikten med nasjonale prøver er at skolen bedre skal kunne tilpasse opplæringen til den enkelte elevs behov. Prøvene skal bidra til at lærerne får grunnlag for å finne ut om deres elever når de læringsmålene som er satt.

Evalueringen av Reform 97 viste oss at vi ikke har kommet langt nok med hensyn til tilpasset opplæring i Norge. Også senere undersøkelser har vist at det er store forskjeller i læringsutbytte hos elevene.

Daværende utdanningsminister Jon Lilletun la i stortingsmeldingen «Mot rikare mål» fram en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og den videregående opplæringen. Et av de sentrale premissene var nettopp:

«Det overordna målet med vurderingsarbeidet i skole og lærebedrift er å gjere opplæringa betre for elevane og lærlingane og vidareutvikle institusjonane som lærande organisasjonar.»

For å iverksette tiltak trenger de som har ansvaret for skolen, informasjon om hvordan tilstanden er. Det er akkurat som i orienteringsløypa: For å nå det målet du har satt deg, må du til enhver tid vite hvor du er.

Det har hele tiden vært stor strid rundt de nasjonale prøvene. Mye av årsaken har nok vært at det har vært liten tradisjon for og kunnskap om slike prøver her i landet. Men også den omfattende rangeringen av skolene i media ble av mange lærere, foreldre og elever opplevd som svært negativt og urettferdig. En slik uro er man ikke tjent med i skolen i dag. Målsettingen med prøvene er så viktig at vi er tjent med mest mulig ro, slik at de kan gjennomføres på en best mulig måte.

Det er nødvendig med en kontinuerlig evaluering av de nasjonale prøvene, slik at de kan utvikles og forbedres. I slike prosesser må både elev-, lærer- og foreldreorganisasjonene være involvert.

Det har hele tiden vært klart at en ikke ønsker å legge til rette for rangering av elevene. Vi mener dagens system gir tilstrekkelig informasjon om prøveresultatene, samtidig som det heller ikke nå legges aktivt til rette for rangering. Ifølge lederen av PISA-studien ligger ikke Norges hovedutfordring i store variasjoner fra skole til skole, men i store variasjoner mellom elever i en og samme skole eller i samme klasserom.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at en offentliggjøring av resultatene ikke skal legge til rette for rangering. Vi mener det er vanskelig å unngå rangering på en bedre måte enn ved å være tilbakeholdne med å publisere enkeltresultater. Vi vil derfor ikke støtte dette forslaget i dag.

Spørsmålet er jo hvem som trenger kunnskapen for å bedre resultatene. Skoleeier, skoleleder, lærere, foreldre og elever trenger den kunnskapen. Olga på Lund trenger ikke den kunnskapen på samme måte for å være med og gjøre Lund skole til en bedre skole. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er for de førstnevnte vi er forpliktet til å tilrettelegge for innsyn.

De grunnleggende ferdighetene står ikke i motsetning til og skal heller ikke gå på bekostning av allmenndannelsen. Skolen skal utvikle hele mennesket gjennom arbeid med verdier, etikk og kultur. Når vi vurderer kvalitet i skolen, har vi et bredt teppe av verdier og mål å ta hensyn til. De nasjonale prøvene forteller derfor ikke den hele og fulle sannheten om tilstanden i skolen. Ikke alt som teller, kan telles. Det kan også være samfunnsutfordringer rundt den enkelte skole som er med og spiller inn på resultatet, og da vil en ren offentliggjøring være med på å stigmatisere, istedenfor å løse problemer og gi bedre resultater.

Inger S. Enger (Sp) [10:28:18]: Når jeg hører de ulike innleggene i dag: Man sier at forhistorien er kjent. Samtidig nevnes det ikke noe om normerte prøver. Vi som har jobbet i skolen i en årrekke før vi begynte i politikken, veit at normerte prøver er noe som er brukt - jeg vil si med hell - i mange sammenhenger i mange år.

Nå er vi da på dette som heter de nasjonale prøvene, og det er en del av det nasjonale kvalitetssikringssystemet. Nasjonale prøver skal gi informasjon om hvorvidt elevenes grunnleggende ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen for Kunnskapsløftet. De nasjonale prøvene skal primært gi informasjon om gruppe og trinn til lærer, skoleleder, kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også for foreldre og elever skal prøvene gi verdifull informasjon om resultatene i skolen. I tillegg har, rimeligvis, de nasjonale prøvene pedagogisk verdi.

Det er viktig å samle breiest mulig tilslutning til opplegget om nasjonale prøver. Dette må gjøres i nær dialog med foreldre og lærer- og elevorganisasjoner. Det er som kjent foretatt endringer og justeringer før gjennomføringen av de nasjonale prøvene i 2007. Et nytt rammeverk for de nasjonale prøvene ble utarbeidet gjennom en omfattende prosess hvor relevante fagmiljøer og organisasjoner har medvirket.

Rangering av skoler i media blir opplevd som negativt og urettferdig av mange og kan bidra til demotivering. Dette veit jeg at det er ulike politiske meninger om, men jeg må si at jeg støtter dette synet. Det er derfor viktig at prøvene offentliggjøres på en slik måte at det kan danne grunnlag for en god lokal og nasjonal oppfølging, og at det tas hensyn til at en skal forhindre urimelige utslag av bruk av enkeltresultater. Det er vanskelig å unngå rangering på noen annen måte enn ved å være tilbakeholden med å publisere enkeltresultater. Vi kan f.eks. tenke oss at små skoler, som det er veldig mange av i vårt land, vil være spesielt sårbare.

Samtidig er det helt nødvendig at skoleeierne engasjerer seg. Skoleeierne - altså kommunene og fylkeskommunene - må være seg sitt ansvar bevisst, det være seg rådmann eller det politiske lederskapet. Det kreves fra kommunalt nivå oppfølging for hver enkelt skole. Eksempelet som Eriksen Søreide nevnte, at rådmannen sitter på resultatene og holder dem hemmelige, er - slik jeg ser det - overhodet ikke akseptabelt. Rådmannen hører med i skoleeierrollen og må ta det ansvaret som dette krever, og gå og snakke med rektorene om hva som kan gjøres på dette feltet.

Flere undersøkelser viser at det er en sterk sammenheng mellom skoleprestasjoner og familiebakgrunn. Det er etter hvert velkjent på flere områder. Så seint som i går kveld - dette er en digresjon - kunne vi se på fjernsynet at barn av velutdannede foreldre lettere kom til spesialister hvis de var sjuke, enn barn av uutdannede foreldre. Så dette gjelder på alle felt. Men tilbake til skoleprestasjoner: Barn med høyt utdannede foreldre lykkes generelt bedre enn barn av foreldre med lavere utdanning. Denne sammenhengen synes å ha økt fra begynnelsen av 1990-tallet, og den er langt mer betydningsfull for norske elever enn for elever i de andre nordiske landene. Dette betyr at sjøl om alle har samme tilgang til utdanning og de samme formelle rettighetene, så har en ikke de samme mulighetene, reelt sett.

Det er leit å si det, men det norske samfunnet reproduserer i stor grad sosiale forskjeller. Dette må vi gjøre noe med. Og skal vi klare å gjøre noe med disse problemene i praksis, trenger vi systematisk kunnskap om sterke og svake sider i skolen. For at kommuner og fylkeskommuner skal kunne være aktive skoleeiere, er det viktig at de får et best mulig grunnlag å diskutere ut fra.

Fra skolehold har jeg hørt at det også må være et forbedringspotensial i oppgavetypene som brukes i nasjonale prøver. Flere elektroniske prøver etterspørres. Dessuten etterspørres andre oppgavetyper som er kjappere å forholde seg til, altså raskere å rette. Det er viktig at læreren ikke bruker all tid på å rette. Lærerens tid må brukes på oppfølging av eleven, ut fra resultatet av prøven. Det er på denne måten nasjonale prøver kan gi mening, oppmuntring og framgang for den enkelte elev.

Odd Einar Dørum (V) [10:33:36]: For en som er vokst opp med en sjuårig folkeskole, i et samfunn hvor stoltheten over kunnskap satt i veggene, og hvor alle var opptatt av det, er dagens debatt nesten forunderlig. Jeg lurer på om det er en atterljom fra flere tiår da man nærmest fulgte det ideal at i skolen skulle man ta vare på det sosiale, men kunnskapen kunne man slappe av med. Hvis det er rett, er det iallfall ikke noe grunnlag for å forfølge det, fordi parti etter parti - inkludert mitt eget i løpet av de siste ti årene - har tatt selvkritikk på den type tilnærming til skolen og sagt at skolen må gi solid og grundig kunnskap, både praktisk og teoretisk.

Hvis man skal ta utgangspunkt i den byen som jeg er i, og som vi har møte i Stortinget i, Oslo, er det ikke mange år siden man på prøver her lå veldig dårlig an. Jeg har hatt partifeller som var byråder i Oslo på det tidspunktet da det var veldig dårlig. En av forutsetningene for å endre det var at sannheten kom på bordet. Og da sannheten kom på bordet, satte man seg mål med læringstrykk. Man målte resultatet av læringen og fikk endring.

Jeg besøker skoler i denne byen regelmessig. Sist uke var jeg på en skole hvor for noen år siden 86 pst. av elevene på sjuende trinn var under kritisk grense i norsk. Lærerne tok det på alvor, og nå er det 40 pst. Jeg vil gjerne si fra denne talerstolen at det er en kjempeinnsats. Og jeg traff ikke nedblåste lærere som ikke visste hva de holdt på med. Det som var deres bekymring og deres utfordringer, var ikke disse læringsoppgavene, men mange av de andre oppgavene som skolen kan ha. Man kan ha voldsepisoder, og man kan ha andre situasjoner i skolen. Men jeg møtte en vanvittig sterk faglig stolthet over at man skulle løse det, og at man løste det.

En av mine partifeller, Kjell Veivåg, hadde det ansvaret som byråd i Oslo å legge mange av de bedrøvelige ting som da var i Oslo-skolen, på bordet. Ble de en innledning til depresjon? Nei, de ble en innledning til å styrke innsatsen i skolen innholdsmessig, styrke lærerne, styrke skoleledelsen - styrke alt som har med et godt skolemiljø å gjøre. Ble de en innledning til å ta elever som ikke får det til? For det er jo riktig som flere har vært inne på - bl.a. representanten Eriksen - at det er store variasjoner internt i skolene. Nei, det ble inngangen til å se den enkelte og løfte det faglig.

Derfor er det ganske forunderlig at vi altså skal forholde oss til de nasjonale prøvene som om det var et slags frimureri vi snakker om - det er jo ikke det. Alle er enige om at man kan få tak i det. Flertallet mener jo at hvis man leter lenge nok i dertil egnede kanaler, så får man tak i det.

Så sier representanten Ine Marie Eriksen Søreide at av og til har man i ytterste fall hatt lukkede kommunestyremøter. Nei, man skal ha det slik i norske kommuner at det blir vanlig å diskutere innholdet i skolen, like vanlig som å diskutere ventilasjonsanleggets beskaffenhet og hvor mange skolebygg man skal ha. Man må kunne diskutere innholdet og være opptatt av det.

Jeg tror selvfølgelig at man blir nedblåst hvis politikere ikke viser skolen respekt, ikke viser læreren respekt. Men tar man tak i noe som skal forbedres, og sier at denne jobben skal vi gjøre sammen, ja, så får man den stoltheten i et lærerkorps som har snudd 86 pst. til 40 pst. når det gjaldt å ikke klare den kritiske grensen i norsk. Og de kommer til å klare bedre, rett og slett fordi de er innstilt på det.

Jeg har vært på mange slike skoler. Jeg har vært på en skole i indre øst i Oslo, Hersleb, som ofte har slitt med omdømmet. Den har en vanvittig flott lærerstab. Da Oslos politikere skjønte at de stod overfor bl.a. fattigdomsproblemet, hva gjorde man da? Jo, da sa man at denne skolen skulle i tillegg få et kompetansesenter slik at man taklet utfordringer som er spesielle for deler av indre øst i Oslo.

Man trenger ikke å nærme seg debatten nærmest som om man skulle være skyggeredd. Man må nærme seg den åpent og ærlig for å få - for å si det med min avdøde svigermor - apb: alt på bordet. Og man tar det ikke på bordet for at man skal gjøre noe galt med det, men for at man skal ha det opp og skal håndtere det på en slik måte at man er stolt.

Det er et svensk sosialistisk slagord - og jeg gjentar det veldig ofte - som heter: «Var stolt, men inte nöjd». Utgangspunktet i det slagordet er at en vedkjenner seg hva en kan, og deretter skikkelig og ordentlig sier hva en skal gjøre bedre.

Jeg er oppdratt i dette samfunnet som var et resultat av Venstre-staten og det sosialdemokratiske partiets prosjekt som het «Kunnskap er makt». Derfor ble jeg veldig forundret over at vi skal ha denne skyggeboksingen rundt de nasjonale prøvene. Åpenhet og ærlighet er forutsetninger for å sette ærlige ambisjoner for alle elever, for å sette i gang et mestrings- og læringstrykk som gjør at man har en sjanse til å klare seg, henge med, på de helt grunnleggende områdene. Derfor vil Venstre, ut fra sine erfaringer både nasjonalt og ikke minst i Oslo når det gjelder det vi har sett har kunnet bli snudd i denne byen ved stor innsats - en by med 38 pst. språklige minoriteter og mange andre utfordringer - naturligvis og selvfølgelig stemme for det forslaget som vi i dag har sammen med Fremskrittspartiet og Høyre i denne salen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:38:54]: I september 2007 gjennomførte alle elevane på 5. og 8. årssteg nasjonale prøver i lesing, rekning og lesing på engelsk, etter ein pause frå nasjonale prøver på nesten to år. Når ein høyrer på store delar av opposisjonen her i dag, kan ein få inntrykk av at det må ha vore ein fiasko. Sanninga er at gjennomføringa gjekk godt, og oppslutninga om prøvene frå skulane var god. Årsaka til at det har gått så bra, er at det har vore gjort eit grundig fagleg arbeid. I tillegg har det vore ein god dialog med organisasjonane, og det har vore stor semje om ikkje å publisere resultata frå prøvene på skulenivå.

På oppdrag frå Utdanningsdirektoratet har Synnovate MMI gjennomført ei spørjeundersøking om gjennomføringa av dei nasjonale prøvene. Det er innhenta svar frå skuleleiar, lærarar, elevar og foreldre/føresette ved eit representativt utval av 500 grunnskular. Undersøkinga vart offentleggjord 1. mars 2008 og viser at informasjonen vedrørande dei nasjonale prøvene har nådd fram til alle brukargruppene. Eit stort fleirtal av skoleleiarane og lærarane meiner at informasjonsmaterialet held ein god kvalitet. Det er ei betydeleg forbetring samanlikna med sist ein gjennomførte nasjonale prøver, i 2005.

Tre av fire elevar hadde fått tilbakemelding om eigne resultat på prøvene på det tidspunktet undersøkinga vart gjennomført. Det er bra, men det skal verte endå betre i framtida. Dei fleste foreldre/føresette opplyser om at dei har fått tilbakemelding om resultata for sitt barn. I 2005 fekk ein stor del av elevane inga tilbakemelding om eigne resultat på dei nasjonale prøvene.

Fleire lærarar enn skuleleiarar meiner at prøvene berre i nokon grad gir informasjon om elevane som dei ikkje visste på førehand. Samtidig svarar berre eit lite mindretal, 2 pst., av skuleleiarane at dei ikkje planlegg å følgje opp resultata. Det er fleire skuleleiarar og lærarar i 2007 enn i 2005 som meiner at nasjonale prøver gir informasjon om korleis opplæringa for den einskilde eleven og elevgruppa kan styrkjast. Eg er godt nøgd med desse resultata. Samtidig skal vi jobbe for endå betre resultat framover.

Prøvene følgjer offentlegheitslova. Regjeringa held fast ved at vi ikkje vil leggje til rette for rangering av skular, sjølv om det skjer i media. Det er først og fremst skulane og kommunane som skal bruke resultata frå prøvene på skulenivå som utgangspunkt for ein diskusjon om kvaliteten på opplæringa og om kva som må gjerast for å betre resultata til elevane. Undersøkinga viser at det vert gjort.

Den største utfordringa for Noreg er dei store forskjellane vi har innanfor kvar skule. Det er ei utfordring både skular, kommunar og nasjonale styresmakter må ta alvorleg. Då må vi ikkje berre vere opptekne av skilnader mellom skulane. Det påpeika Andreas Schleicher, som leiar PISA-prosjektet i OECD, då han var i Oslo i desember 2007.

Eg seier ikkje dette for å underkommunisere at det er viktige skilnader mellom skulane i Noreg - det er viktig at skular som slit, kan lære av dei som er gode - men tvert imot for å understreke at i alle skular i Noreg er det elevar som kan følgjast opp betre, som ikkje får ut sitt potensial, det er meir å gå på for skuleleiinga og lærarane, og det er altfor store skilnader mellom elevane i skulen.

Finland er det landet som oppnår best resultat i PISA-undersøkingane. Landet har ikkje eit omfattande system med obligatoriske nasjonale testar, og dei offentleggjer ikkje resultata frå prøvene. Dei er dyktige til å vurdere og følgje opp den enkelte elev, slik at ekstra innsats kan setjast inn tidleg i opplæringa. I Danmark har den høgreleia regjeringa vedteke at resultata frå nasjonale prøver ikkje kan offentleggjerast.

Resultata frå prøvane skal vere lett tilgjengelege for dei som treng dei. Skulane skal få tilgang til sine eigne resultat med ein gong. Elevar og foreldre/føresette skal få tilbakemelding om resultata til den einskilde eleven frå skolen. Resultata på kommunenivå er tilgjengelege.

Bondevik-regjeringa publiserte resultata frå nasjonale prøver på skulenivå. Dette var ei medverkande årsak til strid om prøvene og boikott frå mange elevar i vidaregåande opplæring. Mange lærarar var òg skeptiske og oppfatta prøvene meir som ein kontrollmekanisme enn som ein reiskap for kvalitetsutvikling for den enkelte skulen.

No har vi ro om dei nasjonale prøvene, og gjennomføringa har vore vellukka. Det har vore brei semje om at dei nasjonale prøvene er nyttige reiskapar for skular og kommunar, og at det er nødvendig med betre kjennskap til det utbyttet elevane har av opplæringa. Dette gir oss eit godt utgangspunkt for å arbeide vidare med å utvikle det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det vil vi kome attende til i fleire rundar seinare.

Eg understrekar at målet er at vi skal skaffe oss eit godt nasjonalt kvalitetsutviklingssystem, ikkje eit rangeringssystem. Det må gjerast på ein måte som sikrar at det faktisk vert brukt i skulen. Det er det som er den store forskjellen mellom gjennomføringa av prøvene no og under den førre regjeringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [10:44:09]: Som jeg nevnte i mitt innlegg, har det vært en viss uenighet om hvorvidt enkeltresultatene er offentlige eller ikke. Nå har både statsråden og statsministeren sagt at resultatene fra de nasjonale prøvene er offentlige. Det er også stadfestet i komiteinnstillingen. På side 1, helt på slutten i spalte to, står det at komiteen «viser til at resultatene fra nasjonale prøver er offentlige». På side 2 står det imidlertid noe litt annet, for der står det at flertallet - det er regjeringspartiene pluss Kristelig Folkeparti - understreker at

«det er vanskelig å unngå rangering på noen annen måte enn ved å være tilbakeholden med å publisere enkeltresultater».

Man skal altså være tilbakeholden med å publisere offentlig tilgjengelig informasjon. Hvordan skal statsråden i praksis klare å gjennomføre dette?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:45:00]: Eg ser at i komiteinnstillinga er det eit mindretal som hevdar at det har vært ueinigheit mellom kunnskapsministeren og statsministeren. Representanten Anundsen gjentek den påstanden, sjølv om han no påstår at den ueinigheita ikkje er der. Eg har ikkje på noko tidspunkt sett noka form for dokumentasjon eller noko som liknar på det. Tvert imot har det vore full einigheit i Regjeringa om det heile vegen. Vi har sagt nøyaktig det same, nemleg at resultata er offentlege, men at vi ikkje legg til rette for rangering, slik det òg står i Soria Moria-erklæringa. Vi gjer nettopp det som eit fleirtal skriv i komiteinnstillinga. Prøvene er ikkje unnatekne offentlegheit, dei er offentlege. Men vi legg ikkje til rette for rangering ved aktivt sjølve å publisere resultata på skulenivå. Det har vore Regjeringas politikk heile vegen, og det er det vi gjennomfører no.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:46:06]: Det er mange som har hevdet at en av de viktigste årsakene til å legge til rette for en publisering på skolenivå er å sørge for å få ut mest mulig korrekt informasjon som gir et bilde av hva elevene har lært. Vi er jo alle klar over at de nasjonale prøvene ikke forteller alt om hva elevene kan, men de gir i alle fall et bilde som man ikke kan overse. Derfor hadde vært fornuftig om Regjeringa hadde lagt til rette for at man fikk en publisering som var så korrekt som mulig, og som tok hensyn til de faktorene som påvirker barns læring - i tillegg til skolen.

Men statsråden sier i sitt innlegg at resultatene på skolenivå skal være lett tilgjengelige for dem som trenger det. I Trondheim kommune er det altså slik at en av kommunaldirektørene fikk nei fra rådmannen på å få utlevert resultatene fra de enkelte trondheimsskolene. Vedkommende måtte da gå veien om Utdanningsdirektoratet for å få tilgang til dataene og fikk da tilgang til alle data for hele Skole-Norge - absolutt alle skoler i hele Norge som hadde gjennomført de nasjonale prøvene. Mener statsråden at det er å ha resultatene lett tilgjengelige for dem som trenger det?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:47:16]: Den enkeltepisoden kjenner eg ikkje til. Derimot har eg nettopp frå talarstolen gått gjennom og dokumentert det generelle biletet når det gjeld å få tilgang til resultata gruppe for gruppe, og har samanlikna med det den regjeringa som representanten Eriksen Søreide støtta i førre perioden, gjorde. Det er faktisk slik at fleire føresette og foreldre får tilgang til resultata, at fleire elevar gjer det, og at lærarar og skuleleiarar får betre tilgang til resultata. Men ikkje minst - og aller viktigast - seier eg òg at resultata gir meir meining, vert meir brukte, og at dei faktisk vil verte følgde opp. Så faktum er at resultata vert brukte til kvalitetsforbetring, og at informasjonen er langt betre enn i den førre perioden. Det er det som er målet med prøvene. Det har vi oppnådd, og det synest eg faktisk ein skulle begynne å anerkjenne, i staden for å føre den litt ørkeslause debatten om rangering.

Odd Einar Dørum (V) [10:48:27]: Episoden fra trondheimsskolen kjenner jeg. Den har vært lokalt debattert og grundig sett på.

Ser ikke statsråden at det at man gjør det vanskeligst mulig å få tak i noe som er offentlig tilgjengelig, i seg selv mystifiserer noe som man faktisk kan få til, og at man istedenfor å gjøre noe som jeg oppfatter at statsråden har lagt vekt på i dag, nemlig at vi skal lære, bruke kunnskapen, bygge opp læringstrykk, ha ambisjoner på vegne av alle elever, med denne mystifiseringen nærmest gjør det til litt pikant å få tak i det?

Det er klart at eksemplet fra Trondheim, hvor en framtredende person i administrasjonen må lete for å få tak i noe, og til slutt får det via Utdanningsdirektoratet, forteller at man er på et sidespor. Da har man ikke læringstrykket i fokus. Ser ikke statsråden at dette ikke - skal vi si - avmystifiserer resultatene? Når vi er enige om ikke å rangere, ser han ikke at det kan ta oppmerksomheten bort fra det som vi alle er enige om, nemlig læringstrykket, mestringsmålet, på vegne av alle elever?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:49:29]: Eg må gjenta at eg faktisk ikkje kjenner til den enkeltepisoden som det her vert referert til. Men elles vil eg seie meg einig i at sjølv om vi er godt fornøgde med at langt fleire har fått informasjonen - og det viser seg òg at prøvene og resultata derfrå i større grad enn tidligare vert brukte som reiskap for å vurdere og utvikle kvalitet - så har vi ein del å gå på. Eksemplet kan for det første vere at vi ser at vi har strenge krav til personvern i samband med prøvene. Det har vore ei utfordring, særleg i ein del mindre kommunar med små skular og små grupper. Det er vi i framtida nøydde til å finne ei betre løysing på som òg sikrar at administrasjonen og politikarane i alle kommunar får ei god moglegheit til å bruke det som ein kvalitetsutviklingsreiskap.

Når det gjeld debatten om rangering her, er nok mi oppfatning at Regjeringa har funne ein god måte å gjennomføre det på som faktisk vert brukt, mens det er opposisjonen som framleis ønskjer å fokusere på akkurat den delen av debatten.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:50:43]: Kommuner og fylkeskommuner har som ambisjon å ha høy kvalitet og effektivitet i produksjonen. Synsing og magefølelse er ikke nok for å kunne oppnå dette. Derfor legges det mer og mer vekt på å bruke målbare indikatorer for å bedre virksomhetene.

Ståstedsanalysen er et verktøy som brukes for å omgjøre Kunnskapsløftet - fra ord til handling, og denne analysen tar utgangspunkt i resultater fra elevundersøkelsen og fra nasjonale prøver, samtidig som de ansatte skal vurdere dette opp mot det som kalles beste praksis.

Hvordan mener statsråden at skolens ansatte skal ha en formening om beste praksis for læringsutbytte, når de i begrenset grad får sammenlignet sine resultater med andre skolers?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:51:26]: Det stemmer ikkje at dei har det, for skulane og kommunane får resultata frå dei nasjonale prøvene. Det betyr at leiinga i den enkelte kommunen har god moglegheit til å samanlikne skular. Det er òg slik at resultat på kommunenivå vert offentleggjorde og lagde ut aktivt, slik at ein har god moglegheit til det.

Så er det sjølvsagt slik at Kunnskapslyftet - frå ord til handling og bruken av ståstadsanalysar og andre verkemiddel for å støtte opp om den enkelte skulen har vist seg som eit veldig nyttig verktøy mange stader rundt omkring i landet. Ein av grunnane er at ein etter kvart har eit rimeleg godt datagrunnlag, både ut frå elevanes resultat og gjennom f.eks. elevundersøkingar og andre ting.

Odd Einar Dørum (V) [10:52:25]: Jeg tenkte jeg skulle fortsette dialogen med statsråden. Etter et veldig bra svar, etter min mening, hvor statsråden sier at vi må vite nok, vi skal ha ambisjoner, og det er mye mer å gjøre - og det er vi enige om - sier statsråden til slutt, i siste setning, at det er opposisjonen som prøver å finne på noe annet.

Ja vel. La oss ta eksempelet Oslo. Jeg er helt overbevist om at i denne byen, som jeg kjenner svært godt, med 38 pst. språklige minoriteter, var det helt avgjørende å gå gjennom den pinefulle manøveren det var å få alt på bordet, for deretter systematisk å jobbe skole for skole og i kommunen som helhet.

Når man i dag får gode resultater i Oslo, sier man at det skyldes at det er så mange ressurssterke foreldre. For ti år siden sa man at de dårlige resultatene skyldtes at man har så mange minoriteter. Sannheten er at det har vært et vanvittig trykk for å mobilisere foreldre, lærere og skoleledelse, fordi man fikk sannheten på bordet. Dette har ikke vært en virkelighet der man har prøvd å puffe noen ut, det har vært en virkelighet der man ville mobilisere. Jeg kjenner meg ikke igjen i statsrådens beskrivelse av hvordan man jobber med progressiv skolepolitikk.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:53:30]: Det eg meinte i mitt innlegg, var slett ikkje å seie noko gale verken om Oslo eller andre kommunar. Det er ganske mange kommunar i Noreg, Oslo er ein av dei, som gjer eit godt og systematisk arbeid med å utvikle skulen i kommunen. Det er mange ulike årsaker til at dei kommunane gjer det bra. Men ei årsak til det er at dei mange stader er opptekne av å sjå på korleis det går med elevane, og kva dei faktisk lærer, at dei har dyktige folk som er flinke til å følgje dette opp, og at dei stiller krav til rektorar og til den einskilde læraren om å gjere noko med resultata og faktisk bruke dei til forbetring og til å sjå den einskilde elev.

Men eg er nok av den oppfatninga at den veldig einsidige fokuseringa i debatten om det nasjonale kvalitetsutviklingssystemet på om vi aktivt skal rangere på skulenivå, som opposisjonen har vore oppteken av, ikkje er den mest fruktbare debatten, tvert imot bør vi vere opptekne av om det vert brukt, om det vert forstått i skulen, om informasjonen når dit han skal. Der har vi sett ein klår framgang dei to siste åra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders Anundsen (FrP) [10:54:51]: Jeg er litt bekymret over det siste utsagnet til statsråden i replikkordskiftet her, fordi han sier at det ikke er sikkert det er så fruktbart å snakke om offentlighet eller om offentlig tilgjengelige resultater. Det er veldig viktig, ikke bare i forhold til kvalitetssystemet i skolen, men i en generell diskusjon om hvordan det offentlige unntar offentlige opplysninger fra offentligheten.

Jeg synes det var interessant å være vitne til representanten Jensens gripende beskrivelse av de nasjonale prøvenes offentliggjøring i forrige regjeringsperiode: De var bare egnet til én ting, og det var til store avisoppslag. Ja vel, og på hvilken måte er det blitt bedre nå? I fjor var det svære oppslag i Verdens Gang, i år var det svære oppslag i Nettavisen. Den modellen Regjeringen har lagt seg på, hindrer ikke rangering av skoler. Det er ingenting i den modellen som skisseres, verken fra representanten Jensen eller fra statsråden, som skulle tilsi at man får mindre mediefokus på dette i fremtiden. Det er bare én måte å gjøre det på, det er å si at vi ikke skal offentliggjøre resultatene av de nasjonale prøvene. Vi skal holde det hemmelig, holde det for oss selv. Da vil man oppnå at det ikke blir rangering. Men det er det ingen som har sagt at de ønsker, de har i alle fall ikke tort å si det direkte.

Det har vært sagt fra denne talerstol i dag at det er politikere som skal vurdere hvem som egentlig har behov for denne kunnskapen. Man har sagt at Olga på Lund ikke trenger kunnskap om nivået på Lund skole. Nei vel, så det er politikerne som skal bestemme dette. Men Olga på Lund kan være bestemor til Ole i fjerde i og til Line i andre klasse på Lund skole. Og så skal vi sitte her inne og si at Olga på Lund ikke har behov for de opplysningene! Hun er da like interessert i hvordan skolen til hennes barnebarn rangeres, hvordan det ligger an med det faglige nivået, som f.eks. foreldrene til barna er.

Det sies at rangering kan oppleves urettferdig. Ja, det er mye som kan oppleves urettferdig. For å unngå urettferdighet, er det én ting som er helt avgjørende. Det er at vi er åpne, at vi er ærlige, at vi har like vilkår. Det vil offentliggjøring på skolenivå sikre.

Statsråden sier også noe interessant når det gjelder merknaden til komiteflertallet: Når man snakker om at man skal hindre publisering, er det den egne publiseringen de skal hindre - altså skal de ikke publisere rangeringen selv. Det er greit, da er alt så mye bedre når det gjøres av Verdens Gang og Nettavisen.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:57:53]: Først: Jeg tror statsråden er i ferd med å lage en skinndebatt det ikke er grunnlag for. Det er ingen i denne salen som er uenig i at det er bra at de nasjonale prøvene utvikles. Det skulle bare mangle. Selvfølgelig var de ikke perfekte den gangen de ble innført. Det var det heller ingen som hadde illusjoner om at de var. Selvfølgelig utvikles de etter hvert som man vinner kunnskap om hvordan de fungerer, hva som kan forbedres, hva som må til for å få dem til å bli et enda bedre verktøy for læring og tilpasset opplæring. Det er ingen som er uenig i det, og statsråden må heller ikke prøve å framstille det slik.

Jeg tror også han prøver å lage en skinndebatt som går på at opposisjonen er veldig opptatt av rangering av skoler. Som han sa i et av sine svar:

«(…) om vi aktivt skal rangere på skulenivå, som opposisjonen har vore oppteken av (…)»

Opposisjonen har vært opptatt av én ting: at man skal videreføre den ordningen man hadde under den forrige Regjeringa, da man offentliggjorde resultater på skolenivå, men selvfølgelig ikke aktivt la til rette for rangering.

Da syns jeg det er litt interessant å merke seg hva statsministeren sa i spørretimen 30. januar i år. Etter å ha sagt at det er slik at det også i dag er mulig å ringe, bruke offentlighetsloven og få tilgang til dataene, sa statsministeren videre:

«Kommuner, lærere, skoleeiere får tilgang til data, og aviser som ønsker, kan ringe og får tilgang - rangeringer av skoler har stått i flere aviser jeg har lest.»

Betyr det da at det fortsatt er Regjeringas politikk at vi skal legge om den praksis som er, med at skoleresultater er offentlig informasjon? Hvordan skal de ellers forhindre at det kan stå på trykk i avisen at den ene skolen er bedre enn den andre?

Representanten Lena Jensen var veldig opptatt av å fortelle at Høyre skulle videreføre sitt ideologiske prosjekt. Det er med respekt å melde en besynderlig beskrivelse. Er det ett parti som har vinglet fram og tilbake i forhold til hva de mener om nasjonale prøver og åpenhet, er det nettopp SV. I 2003 var SV for åpenhet om resultater på skolenivå, så var SV plutselig imot nasjonale prøver, så var de for, og nå kunne vi lese i Dagens Næringsliv like etter nyttår at skolestatsråd Solhjell var for flere tester enn det vi har i dag. Er det ett parti på Stortinget som har vært usikre i forhold til hva de mener om nasjonale prøver, er det jo nettopp SV.

Helt til slutt: Vahl skole i Oslo fikk seg en skikkelig knekk i 2003 fordi de hadde veldig dårlige leseresultater for elevene sine. De har 97 pst. minoritetsspråklige elever, og mentaliteten ble brått endret da det ble offentlighet rundt det faktum at veldig mange elever på Vahl skole slet med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Så tok de tak, den ble nasjonal demonstrasjonsskole i 2005 og har i dag svært gode leseresultater, også for de elevene som ikke hadde gode leseresultater sist. Ingen må fortelle meg eller andre at ikke det har å gjøre med en offentlig og åpen debatt rundt hva som ikke fungerte på Vahl skole, og hva som måtte skje for at de skulle bli bedre.

Gunnar Gundersen (H) [11:01:13]: Jeg må si jeg ble nokså forundret da jeg hørte representanten Jensens tirade. Det ser ut som om man tar ordboken og finner alle de verste ordene man kan tenke seg rundt politikk, og så rører man det sammen og sier at det er Høyres skolepolitikk.

Det samme gjelder når Solhjell beskriver at det har forekommet en «aktiv rangering». Det har aldri vært spørsmålet. Da kunne man heller gå tilbake og se hvor vi hadde vært med den vinglingen vi nå ser fra SV, som går slik representanten Eriksen sa: fram og tilbake. Hvor hadde skolen vært da? Man hadde ikke visst i hvilken retning man skulle gå.

Det jeg tror man skal ha veldig stor respekt for i forhold til forrige periode, er at det å innføre de nasjonale prøvene faktisk var et systemskifte. Det er åpenbart at det må bli litt uro og litt bråk rundt det i et samfunn som har fått lov til å leve uten vesentlig innsikt fra utenomverdenen i ganske mange år. Det Solhjell da beskriver, er jo bare en læringsprosess. Alle vedkjenner seg at de nasjonale prøvene ikke var gode nok som førsteutkast. Men det er kun en læringsprosess i systemet Solhjell beskriver, og han flyter på at andre faktisk tok kampen. Vi er nødt til å ha kunnskap om skolen for å vite hva vi skal gjøre med skolen.

Det leder jo til det neste, som representanten Dørum har vært inne på, nemlig at det at man har fått åpenhet rundt dette, har ført til et fantastisk engasjement rundt skolen ute. Nå er det ikke slik at alle lokalpolitikere faktisk vet hva man skal forholde seg til, det er ikke alle som er like tøffe som dem i Trondheim, som tør å gå til Utdanningsdirektoratet og kreve å få resultatene. Her er det mye tvil ute om hva som gjelder og råder, og det er ingen tvil om at åpenhet rundt resultatene har ført til mye god debatt rundt skolen.

Vi har lokalt skoleeierskap i skolene. I sin ytterste konsekvens er det velgeren som er skoleeier i Norge, gjennom at han setter sammen det kommunestyret som faktisk skal forvalte skolen. Hvis ikke velgeren tilføres de riktige analysene av skolen, er det hemmelighold, som representanten Anundsen var inne på, som virkelig driver fram at man begynner å spekulere om innholdet i skolen. Det er det som gjør det forferdelig interessant å begynne å rote i: Hvorfor er det ikke åpenhet rundt dette? Det eneste formålet med forslaget er at vi skal ha god informasjon om skolen ut til velgeren på den måten man er tjent med.

Jeg noterte meg tidligere at Dørum var opptatt av at man skulle diskutere dette like åpent som ventilasjonsanlegg. Man diskuterer faktisk heller ikke ventilasjonsanlegg særlig åpent, det viser jo debatten rundt inneklimaet i skolen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:04:37]: Eg har det grunnsynet at både ventilasjonsanlegg, resultat og andre forhold både i skulen og på andre område bør diskuterast ope.

Vi skal prøve å samle trådane litt her no. Kvalitetsutvalet foreslo i si tid å innføre eit nasjonalt kvalitetsutviklingssystem der nasjonale prøver var ein stor bestanddel. Der var altså, så vidt eg veit, alle parti i denne sal representerte. Det har sidan vore brei einigheit om at vi treng velfungerande gode nasjonale prøver, men det har vore betydeleg debatt om korleis dei prøvene skal organiserast og setjast opp, slik at dei vert brukte til forbetringar. Det er ikkje rart det har vore så stor debatt om det, for om vi ser oss rundt i verda og ser på land det er naturleg å samanlikne seg med - for å bruke eit slikt omgrep - er det veldig stor forskjell på korleis ein gjer det. Våre tre naboland - Finland, Sverige og Danmark - gjer det t.d. på svært forskjellige måtar, i svært ulikt omfang og har svært ulik grad av nasjonal styring versus lokal styring. Andre land i OECD-området gjer det òg på veldig ulike måtar. Det er svært ulike erfaringar, så det er ikkje rart at vi har ein slik debatt.

Det som eg derimot meiner er eit kjernepoeng, og eg er glad for at representanten Eriksen Søreide understrekar det, er at vi openbert er einige om at vi har hatt ei klar forbetring med omsyn til korleis vi har gjennomført nasjonale prøver frå 2005 og fram til 2007. Den undersøkinga som er gjord, dokumenterer det veldig klart, både når det gjeld tilgjengelegheit av informasjon og kven som får han, og ikkje minst når det gjeld å bruke resultata.

Då er vi einige om det, men så er spørsmålet: Det at ein publiserte resultata frå skulane i 2005 og ikkje gjer det no, har det absolutt ingenting med forbetringa å gjere? Eller har det kanskje det? Mi oppfatning er veldig klart at det var ein del av det som skapte stor motstand, liten vilje til å bruke resultata, mykje skepsis, bidrog til boikottaksjonar og mindre forståing for prøvene i 2005. Det var andre vesentlege grunnar, m.a. faglege svakheiter, til at prøvene ikkje vart så gode då som dei burde, men det var ein del av biletet.

Vi har store utfordringar med omsyn til dei nasjonale prøvene framover, det er det ingen tvil om. Vi bør få endå betre bruk av dei. Det må òg vere slik at ein har ressursar og handlingsrom lokalt til å gjere noko med dei svakheitene som vert avdekte. Vi må utvikle sjølve prøvene endå betre, sjå på korleis systema kan verte betre - digitalisering vart nemnt som eit viktig punkt der. Eg oppfordrar alle saman til å ta tak i dei utfordringane framover, i staden for å føre den debatten vi no har ført i så stor grad.

Lena Jensen (SV) [11:07:55]: SV har alltid vært opptatt av kvalitet i skolen. Vi har vært opptatt av å ha et nasjonalt system som sikrer denne kvaliteten i skolen. Når vi var imot de nasjonale prøvene som høyreregjeringen innførte i forrige periode, var det fordi vi så at dette ikke førte til mer kvalitet og mer læring for skoleelevene.

De nasjonale prøvene som denne regjeringen har innført, er veldig ulike i forhold til de forrige, fordi vi ser nå at disse blir brukt som et lokalt hjelpemiddel for lærere, for foreldre, for elever og ikke minst for kommunene. Den måten den forrige regjeringen organiserte prøvene på, skapte bråk og uro i skolen. Det var et ideologisk prosjekt, der hovedpoenget med disse prøvene var å rangere skolene, et ideologisk prosjekt der man hadde tro på at konkurranse skal fremme læring. Men det som skjedde, var bl.a. at elever boikottet prøvene og lærere bad elevene om å bli hjemme - altså det samme som skjedde i andre nasjoner, der man har hatt offentliggjøring.

Jeg vil oppfordre Høyre til å følge den linjen som den borgerlige danske regjeringen har gjort. De har faktisk gått til det skritt at de har forbudt offentliggjøring av de nasjonale prøvene. Dette er SV opptatt av. De nasjonale prøvene har nå blitt brukt for å la elevene få vite hvor de står, hvor de skal, og hvilken måte de kan utvikle seg videre på. Det er viktig for SV å ha et helhetlig nasjonalt kvalitetssystem. Jeg er veldig glad for at statsråden har varslet at dette vil komme i den stortingsmeldingen som kommer denne våren.

Presidenten: Ine Marie Eriksen Søreide har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:10:19]: Når vi sitter i Stortinget og diskuterer en sak som jeg oppfatter at alle partiene syns er viktig, hver på sin måte, hadde jeg forventet at man også hadde et minstemål av etterrettelighet i det man sier og gjør.

Det er helt uholdbart at SV skal stå og hevde at hovedmålet med de nasjonale prøvene som ble innført under den forrige regjeringa, var «et ideologisk prosjekt» som hadde som målsetting å rangere skoler. Representanten Lena Jensen og alle andre i denne sal vet meget godt at hovedpoenget med de nasjonale prøvene da de ble innført, var å skape bedre læring for elevene, mer tilpasset opplæring. Det var jo i bunn og grunn en måte å prøve å få skolepolitikken på sporet igjen, etter at vi i så mange år hadde lidd under at ingen skulle vite hva som skjedde, ingen skulle vite hva som var galt, og ingen skulle vite hva man kunne lære av hverandre, fordi man ikke hadde noen mekanismer for å drive kvalitetskontroll, man hadde ingen mekanismer for å sjekke at det vi gjorde, faktisk fungerte. Derfor var det så viktig, både for Norge og for andre land, å innføre kvalitetsvurderingssystemer. Det var bakgrunnen, ikke at man skulle drive et ideologisk prosjekt for rangering av skoler.

Odd Einar Dørum (V) [11:11:51]: Jeg vet veldig godt hva som skjedde i Bondevik II-regjeringen. Jeg var som regjeringsmedlem med på Kunnskapsløftet. Jeg vet hvorfor vi fikk et kunnskapsløft. Vi hadde rikelig med kunnskap gjennom evaluering og skoleforskning i Norge til å vite at utrolig mange ikke kunne lese og skrive. Vi måtte ta en dugnad. Vi måtte sette kunnskapsmessige og praktiske læringsmål og oppnå dem. Kunnskapsløftet er senere adoptert av den regjeringen som sitter nå, og det er bra. Det har dannet en ny linje. I løpet av denne perioden har Arbeiderpartiet, ved Anniken Huitfeldt før hun ble statsråd, tatt en grundig selvkritikk på at man har hatt et slapt forhold til skole, ikke tatt kunnskap på alvor. Det skal bli andre forhold. Det er bra, så kan vi komme tilbake til hva som skjer i praksis - men det er bra.

I samme periode har f.eks. skolehistorikeren Alfred Oftedal Telhaug hatt et bitende oppgjør i Klassekampen med SVs klassiske skolepolitikk og det programmet som statsråd Solhjell er valgt på, og som går ut på at man nærmest ikke har tatt på alvor det grunnleggende i skolen, nemlig kunnskap, teoretisk og praktisk - ta elevene på alvor og ha læringsplikt. Dette var det grunnleggende prosjektet. At det prosjektet i sine rammer er blitt et felleseie, er bra. Da gjenstår selvfølgelig kampen, som også kommer i den neste sak. Da er det ikke nok bare å ha ordene, da må man også ha handlingene.

Nå var en del av det prosjektet at for å kunne ha et læringstrykk måtte man kjenne til tingenes tilstand. Når man så visste det, skulle man bruke det for å styrke lærerne, støtte lærerne i deres jobb, gi elevene ambisjoner, rett og slett vende tilbake til den skoletradisjonen jeg selv er vokst opp i for 50 år siden, der det het: Kunnskap er makt - vi ser alle, vi tar vare på dem, vi løfter dem. Vi var rett og slett stolte av det vi holdt på med!

Det er denne tradisjonen som nå blir fornyet og benyttet igjen. Og hvis det er noe ideologisk prosjekt i det som en SV-representant bør ta med seg, er det den gamle Venstre-statens prosjekt, om at kunnskap er makt. Uten å ha kunnskap som er solid, har man ingen sjanse, verken som borger i et samfunn eller som et praktisk medlem av samfunnet når man skal finne jobb, næring og kunne klare det. Så denne virkelighetsbeskrivelsen blir veldig rar. Virkemidlene har man for å sørge for å få et godt resultat. Målet var å sette kunnskapen tilbake igjen. Målet var å gi elevene ambisjoner. Målet var å lage tilpasset opplæring. Da må man tore å få sannheten på bordet. Da måtte man tore å sette læringstrykk. Så den historieskrivingen som representanten Lena Jensen kom med, er fullstendig bortenfor alt! Spesielt er den oppsiktsvekkende i en periode hvor SV ved starten av denne stortingsperioden ble filleristet i offentlig debatt, fordi de hadde satt til side noe så grunnleggende og viktig i skolen som å sette kunnskap og ambisjoner hos elevene først. Prosjektet var å få skolen på denne kursen igjen. Kunnskap er viktig. Kunnskapstrykk er viktig. Vi må ha respekt i en skolesituasjon, slik at lærere og elever sammen kan skape arbeidsro og disiplin. Det var prosjektet, og etter hvert er det blitt et felles prosjekt. Det er Venstre glad for.

Presidenten: Anders Anundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anders Anundsen (FrP) [11:15:04]: Hvis man skal gjøre dette til en diskusjon om ideologiske prosjekter, som representanten Jensen forsøker å gjøre, bør man kanskje minne om at SVs «ideologiske prosjekt» var at man skulle fjerne de nasjonale prøvene. Nå fremstår jo SV som en av de varmeste forsvarerne av de nasjonale prøvene, så ideologiske prosjekter i SV har tydeligvis ganske kort varighet.

Men det var i grunnen ikke det jeg i hovedsak ville si. Statsråden sier her at han er enig i og opptatt av at dette skal diskuteres åpent. Det er vel og bra. Det som er bekymringsfullt, er at de som skal diskutere dette åpent, ikke får tilgang til de opplysningene de må ha. Det hjelper ikke å ville ha en åpen diskusjon om noe bare noen få vet noe om.

Hele poenget med dette forslaget er å gi alle lik mulighet og tilgang til opplysninger for å delta i en diskusjon om hvordan vi kvalitetsmessig skal utvikle og utbedre den norske skolen. Det hjelper ikke å ha diskusjoner hvis vi ikke vet hva vi diskuterer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 2694)