Dagrun Eriksen (KrF) [18:44:01]: Studietiden er på veldig mange måter en spennende og verdifull tid. En har en viss grad av frihet, tid til venner, mulighet for å få nye venner og mulighet til å studere fag som man endelig er interessert i, og som en kanskje ikke har fått tatt tidligere. Samtidig setter også studietiden store krav til den enkelte. Mange har dårlig økonomi og må jobbe ved siden av for å få endene til å møtes. Det kan være et stort prestasjonspress, hvor resultatet av det en leverer, vil kunne få konsekvenser for mulighetene en får senere i livet. Derfor er også studietiden en tid med stor grad av usikkerhet.
Norsk Studentunion har den siste tiden satt søkelyset på studenters psykiske helsetilbud. Bakgrunnen for det er at vi de senere årene har fått flere urovekkende undersøkelser. De viser at forekomstene av psykiske lidelser er større blant studenter enn i befolkningen ellers.
Helse- og trivselsundersøkelsen fra Studentsamskipnaden i Trondheim gir et hovedinntrykk av at de aller fleste studentene er aktive og ressurssterke. Det finnes likevel en god del som sliter, særlig i forbindelse med studiesituasjonen. De fleste trivselsmessige problemer i studiesituasjonen kan relateres til usikkerhet, bekymring, mangel på struktur i hverdagen, uklare framtidsplaner og dårlig selvtillit. En betydelig andel av studentene har symptomer på mulige angstlidelser. Hele en av fem trondheimsstudenter er i høyrisikoen for å utvikle angstlidelser. Dessuten er mange - og en økende andel - av studentene i en økonomisk sårbar situasjon, og de bekymrer seg over dette. Undersøkelsen viser at det forsterker stressopplevelsen i studiesituasjonen for mange. Jeg har lyst til å understreke at det er fordi vi har undersøkelsen fra Trondheim at vi bruker denne som eksempel. Det er ingen ting som tilsier at det vil være annerledes andre steder.
En annen undersøkelse, nemlig Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for studenter 2005, viser også at studenter har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. En av fire studenter i Norge kjenner seg deprimert over egen situasjon. 13 pst. av studentene har dårlig psykisk helse sammenliknet med 8 pst. av befolkningen. Hvis man i tillegg ser spesifikt på kjønn, er det en høyere andel kvinner med nedsatt psykisk helse både blant studenter og i befolkningen for øvrig. Mens 16 pst. av de kvinnelige studentene har nedsatt psykisk helse, gjelder dette 10 pst. av kvinnene i befolkningen. Tilsvarende forskjeller for menn er 12 pst. og 7 pst.
Studenttiden faller for de aller fleste sammen med overgangen fra ungdom til voksen. Dette er også tiden for en høy risiko for utvikling av psykiske lidelser. Muligheten for rehabilitering for enkeltindivider er størst dersom de fanges opp tidligst mulig. Samfunnsøkonomisk er også dette helt klart det mest lønnsomme.
Selv om undersøkelsen peker på enkelte elementer, er det vanskelig å finne en entydig årsak til hvorfor forekomstene av psykiske lidelser er større blant studenter enn i befolkningen ellers. Men det er det. Jeg tror imidlertid at enkelte av fellestrekkene ved studenttilværelsen, som manglende sosiale rettigheter, prestasjonspress og dårlig økonomi, kan ligge bak.
Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse peker på at en skjev tilgang på økonomiske ressurser kan forklare mye av forskjellene i psykisk helse mellom personer fra ulike sosiale lag. Selv om årsaksretningen er uklar, kan man likevel anta at lav inntekt kan gi dårligere psykisk helse. De fleste finner det svært ubehagelig å mangle nødvendige økonomiske ressurser til å betale regninger og kjøpe nødvendige ting som mat og klær. I den tradisjonelle fattigdomsforskningen er studentene tatt ut av analysen, fordi det antas at de befinner seg i en midlertidig lavinntektssituasjon. Selv om dette er riktig for de fleste av studentene, kan vi anta at den midlertidige livssituasjonen med dårlig økonomi kan gi utslag i dårlig psykisk helse. La meg ta et eksempel: En mannlig student på 20 år vil etter SIFOs tall ha forbruksartikler i størrelsesorden 6 830 kr. Med litt enkel hoderegning da, er det kun 1 730 kr igjen til husleie. Og hvis man har prøvd å studere i nærheten av store byer og andre steder, vet man at det går ikke opp i måneden.
Et annet moment er at studiestøtten er lagt opp slik at den belønner dem som klarer studiene på normert tid ved at en større del av lånet gjøres om til stipend. Det har til hensikt å få en bedre studentgjennomstrømning. Kristelig Folkeparti var for den innføringen da den ble innført. En kan ikke utelukke at et slikt incentiv som i stor grad er ment som en gulrot for den enkelte, kan bli et åk, slik at det blir en betydelig større stressfaktor for noen.
Årsakene til psykiske lidelser vil selvsagt variere fra person til person. Det er også interessant å se på ulike studentgrupper og om det finnes likhetstrekk innenfor gruppen. I Sverige har Sveriges Förenade Studentkårer sett litt på dette. De peker bl.a. på at studenter med barn er en gruppe som opplever en stor grad av stress. De har lite tid å spille på og må i stor grad planlegge barnepass, barnehage, skole og barnas fritidsaktiviteter for å få det til å henge sammen med studiene og eventuelt ekstraarbeid.
Selv om det i all hovedsak er de samme lidelsene man finner blant studentene som i den øvrige befolkningen, har studentsamskipnadene mer enn noen andre kompetanse på hvordan studentlivets utfordringer kan arte seg. Det gjør deres tilbud spesielt viktige for studentene. Derfor er det alvorlig når mange av samskipnadene ser seg nødt til å øke semesteravgiften eller øke andelen til psykososial seksjon eller begge deler for å kunne opprettholde et tilfredsstillende tilbud til studenter uten for stor grad av egenbetaling. I de tre største byene, Oslo, Bergen og Trondheim, tilbyr studentsamskipnadene i dag studentene samtaler med psykososialt personell. Tilbudet klassifiseres som primærhelsetjeneste og knytter seg til kartlegging, rådgivning og behandling av lettere lidelser. Tjenesten kan sies å være rådgivende på den måten at studenter med behov for lengre behandling og undersøkelser, blir sendt videre i helsesystemet. Samskipnadene har derfor en svært viktig førstelinjefunksjon. Et annet viktig moment er at samskipnadenes tilbud i stor grad nyter tillit hos studentene. Jeg tror det anses som et tilbud med lav terskel, hvor det er lett å ta kontakt. Dessuten er nærheten til studentene på det enkelte studiested viktig.
Samskipnadene mottar i dag midler gjennom statlige overføringer via helseregionene, modererte trygderefusjoner og fra semesteravgiften. Tall fra samskipnadene selv viser at det i for stor grad er forskjell mellom samskipnadene på hvor stor del de får i statstilskudd, og hvor stor del studentene selv må betale gjennom semesteravgift. Jeg mener det er behov for å se nærmere på modellene for tildeling av midler til psykososialt arbeid. Det bør utarbeides en mer rettferdig modell for tildeling av midler til psykososialt arbeid ved studentsamskipnadene. Målet må være å sikre studentsamskipnadene gode, langsiktige og forutsigbare driftsvilkår for å sikre drift av f.eks. psykososial seksjon.
Et annet moment er at studentsamskipnadene i dag mottar langt mindre i refusjon fra det offentlige enn andre private og offentlige aktører, samtidig som de ivaretar en svært viktig samfunnsoppgave.
Det er skremmende når undersøkelser fra Studentsamskipnaden i Oslo viser at så mange som tusen studenter ikke får konsultasjon ved første kontakt med helsetjenesten. Vi kan ikke sette menneskers psykiske helse på vent. Rask behandling og samtale med psykososialt personell er avgjørende for å fange opp studenter som befinner seg i en risikosituasjon. Samskipnadene må ha gode og trygge økonomiske rammer til å kunne gi alle den hjelp de trenger, helst ved første konsultasjon.
Det er viktig at studenters psykiske helse tas på alvor. Jeg har derfor tatt initiativ til denne interpellasjonen i Stortinget. I interpellasjonsteksten ber jeg om svar på om statsråden vil se nærmere på studentenes situasjon og deres psykiske helse, og om nettopp modellene for tildeling av midler til psykososialt arbeid blant studenter er gode nok.
Statsråd Tora Aasland [18:53:57]: All honnør til representanten Dagrun Eriksen for hennes engasjement i forhold til studenters velferd og psykiske helse spesielt. Det er et meget viktig tema. Jeg er svært glad for at hun som politiker engasjerer seg i det. Dette er i hovedsak et spørsmål for helsestatsråden, men det er klart at studenters situasjon er mitt ansvar.
Jeg vil svare på denne måten: De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon. Det står bl.a. i lov om spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende skal kommunene sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, jf. lov om helsetjenesten i kommunene. Dette er de bærende prinsipper i organisasjonen av helsetjenester i Norge, og gjelder for studenter som for alle andre.
Ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim er det bygd opp særskilte studenthelsetjenester i regi av studentsamskipnadene, i tillegg til tilbudene fra de regionale helseforetakene. Disse finansieres ved øremerkede midler som er lagt inn i basistilskuddet til de regionale helseforetakene, samt ved takster. Fordelingen av tilskuddet til studentsamskipnadene gjenspeiler prioriteringene av tjenesten hos den enkelte samskipnad da tilbudet ble bygd opp.
Tilskuddene til de tre studentsamskipnadene er en ordning som delfinansierer en velfungerende tjeneste, med spesialkompetanse på studenter og deres psykiske helse. På denne bakgrunn har derfor Helse- og omsorgsdepartementet i oppdragsdokumentet sitt til Helse Vest stilt krav om at tilskuddet til Studentsamskipnaden i Bergen økes med 1 mill. kr i 2008. Dette er bare ment som et eksempel på hvordan det skjer.
I årets statsbudsjett for Helse- og omsorgsdepartementet foreslås det at det etableres en gruppe med representanter fra de regionale helseforetakene, studentsamskipnadene, studentorganisasjonene, Kommunenes Sentralforbund, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Gruppen skal vurdere hvordan man kan samarbeide bedre om å gi et godt tilbud til studentpopulasjonen når det gjelder både psykisk helsearbeid og psykisk helsevern, som er en del av spesialisthelsetjenesten. Regionale helseforetak skal sørge for ansvar, og kommunenes ansvar for primærhelsetjenesten legges til grunn. Arbeidet er forankret i Helse- og omsorgsdepartementet. Gruppen er allerede i gang med sitt arbeid, og arbeidet vil ferdigstilles innen 1. juni 2008, altså i år.
Det er også andre tiltak for unge og studenter med psykiske lidelser og problemer. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998-2008 er det utarbeidet en Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse 2007-2012. Et av tiltakene i strategien er prosjektet «Studier med støtte», som er startet opp i Bergen. «Studier med støtte» er et tilbud til studenter og andre med studiekompetanse som har psykiske lidelser eller problemer. Det er et samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, altså NAV, Senter for arbeidslivsforberedelse og Studentsamskipnaden i Bergen. Studieprogrammet består av et forberedelsesprogram som skal klargjøre studentene til å gjennomføre høyere utdanning og til å gjøre riktige studievalg, og et støtteprogram som skal følge opp den enkelte student ut fra dennes behov. Det gis også tilbud om bistand i overgangen mellom studier og arbeid. «Studier med støtte» fokuserer ikke på behandling, men på studentenes ressurser. Prosjektet finansieres med midler fra Opptrappingsplanen for psykisk helse og skal utvides til å gjelde alle de store studiestedene i Norge.
Når det gjelder spørsmålet om jeg vil se nærmere på studentenes psykiske helse og modellen for tildeling av midler til psykososialt arbeid blant studenter, legger jeg til grunn at representanten Dagrun Eriksen her mener fordelingen av tilskudd til studentvelferd som går fra mitt departement.
I den nye loven om studentsamskipnader, som trer i kraft 1. august 2008, som Stortinget nylig har behandlet, har man videreført studentsamskipnadens autonome rolle. Til grunn for fordelingen av midlene ligger det samme prinsippet om at det er studentdemokratiet på det enkelte studiestedet som ved å være representert i styret til studentsamskipnaden skal være med på å bestemme hvilke velferdstilbud man ønsker på hvert studiested. Midler gitt til studentvelferd er ikke øremerket spesielle tilbud i dag. Disse midlene skal legge grunnlaget for generell studentvelferd. De skal supplere det generelle velferdstilbudet ellers i samfunnet og være en integrert del av det helhetlige læringsmiljøet ved utdanningsinstitusjonen. Studentsamskipnadene kan rent teoretisk, hvis de ønsker det, bruke hele tilskuddet til tiltak for psykisk helse. Derfor mener jeg at det er viktig at argumenter om dette kommer opp, slik at bevisstheten om at dette er et problem, er til stede.
Når det gjelder disponering av midler fra semesteravgiften, vil jeg igjen referere til studentsamskipnadens selvbestemmelsesrett. Det er lagt til studentene å bestemme hva de trenger. Det er Kunnskapsdepartementet som godkjenner økningen av semesteravgiften. I søknadene til departementet har det ikke kommet klart fram at man har ønsket å øke semesteravgiften i den senere tid fordi man ville bruke mer på tiltak rettet mot psykisk helse. Slike signaler har vi ikke fått direkte.
Rammevilkårene for å studere, både på det strukturelle, organisatoriske og individuelle nivå, er viktige faktorer for å få til et godt læringsmiljø. Jeg er enig i at det er et viktig tema som er tatt opp her.
I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse over studenters levekår 2005 kom det fram at studenter hadde en dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig. Samtidig kom man også fram til at for å kunne si noe sikkert om hvorfor studenter oftere enn andre har nedsatt psykisk helse, ville det være nødvendig med en mer omfattende analyse enn det som ble utført i rapporten.
I lys av det øvrige arbeidet på området vil jeg vurdere om det er behov for en ny undersøkelse når det gjelder studenters psykiske helse. Man ser jo her at det har kommet mange interessante og nyttige innspill til en slik vurdering.
Dagrun Eriksen (KrF) [19:00:37]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for å høre at det er satt i gang tiltak på dette området. Etter at jeg bestemte meg for å levere inn en interpellasjon om nettopp dette temaet, har jeg fått ganske mange henvendelser fra både studentorganisasjonene og studentmedier som har vært meget opptatt av at denne saken settes på dagsordenen. Derfor er jeg glad for at også statsråden har dette på sitt bord og har ting på gang. Jeg er glad for å høre at det er satt ned en gruppe som koordinerer helselinjetjenestene. Det trenger vi på andre sektorer. Det trenger vi også for denne gruppen. Jeg er også glad for strategiplanen som er laget, med tiltak i forhold til studieprogresjon for studenter med psykiske helseproblemer.
Når det gjelder dette med fordeling av midler, er det riktig forstått at det er den potten som statsråden disponerer. Jeg har bare lyst til å klargjøre en del ting som i hvert fall studentorganisasjonene framholdt for Kristelig Folkeparti da vi jobbet med budsjettet. Når staten kutter i sine tilskudd til studentbarnehager, og samskipnadene ikke ønsker å legge ned sine barnehager fordi de ser at disse tilbyr noe annet enn det andre barnehager gjør, vil det måtte gå ut over en del arbeid. Da blir det psykososiale arbeidet spesielt skadelidende. Man kan ikke legge ned barnehager for å få dette til.
Jeg har også lyst til å belyse litt dette med Kvalitetsreformen, for det er klart at obligatorisk oppmøte og en tettere oppfølging av hver student vil være viktig for denne gruppen. Samtidig er det sånn at hvis det tar litt tid før du får hjelp til din psykiske helse, kan du ha en god del udokumentert fravær som gjør at det obligatoriske studiet ditt kan ryke.
Det kan godt være at denne strategiplanen og dette studieprogrammet for studenter med nedsatt psykisk helse er noe som ivaretar dette, men jeg har også lyst til å be statsråden ta det med i det videre arbeidet med dette temaet. Det jeg tror kan være den største utfordringen på dette feltet, er at mange mener at dette er viktig, men at det er utfordrende å finne de gode tiltakene for å hjelpe denne gruppen. Derfor ser jeg fram til den debatten vi skal ha videre nå, og til at vi i salen i dag sammen kan være med og gi de gode tiltakene for å løfte studenter med nedsatt psykisk helse.
Statsråd Tora Aasland [19:03:50]: Jeg nevnte at det var gjort en del ting, bl.a. satt ned en arbeidsgruppe ledet av Helse- og omsorgsdepartementet. På det første møtet i denne arbeidsgruppen som skal se på framtidige løsninger for psykiske helsetjenester til studenter, kom det fram at studentsamskipnadene i Bergen, Trondheim, Oslo og Akershus, Stavanger og Agder mente at en i dag bruker en større andel av midlene til psykiske helsetiltak enn før. Det var bare Studentskipnaden i Oslo som kunne si at de brukte en større andel av semesteravgiften på denne type tiltak nå i forhold til for noen år siden. Så det er åpenbart en bevegelse her, og jeg tror den rette måten å gå fram på, er å bevisstgjøre studentene selv, slik at de gjennom representasjon i samskipnadene kan være med på å bestemme at flere av pengene som går til samskipnaden gjennom bl.a. semesteravgiften, går til slike tiltak.
Jeg kan også kommentere litt av bakgrunnsmaterialet for undersøkelser som har vært, bl.a. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse, om studenters levekår. Et interessant og viktig funn i denne undersøkelsen er at når man ser spesifikt på kjønn, er det en høyere andel kvinner med nedsatt psykisk helse både blant studenter og i befolkningen for øvrig, og relativt størst blant studentene. 16 pst. av de kvinnelige studentene har nedsatt psykisk helse, og 10 pst. av kvinnene i befolkningen ellers har det samme. Tilsvarende tall for menn er 12 pst. og 7 pst. I denne undersøkelsen antar man at det kan være dårlig økonomi som gir seg utslag i dårlig psykisk helse. Vi har tidligere her i denne sal diskutert studenter som er i en vanskelig sykdomssituasjon eller i en situasjon hvor de har syke barn, eller det er sykdom i nære relasjoner.
Vi skal følge godt med på dette fra departementets side. Jeg vil som sagt vurdere en undersøkelse for å gå dypere inn i dette, men jeg tror det er veldig viktig å ha en tett kontakt med studentorganisasjonene, slik at bevisstheten om disse utfordringene, som vi må ta ganske alvorlig, også kommer til styrene hvor beslutningene tas i samskipnadene.
Anna Ljunggren (A) [19:06:44]: Jeg vil gi honnør til representanten Dagrun Eriksen for å ta opp et viktig tema i denne salen i de sene ettermiddagstimene.
Når mange unge sliter med dårlig psykisk helse, er det grunn til bekymring. Bekymringen er i dette tilfellet spesielt rettet mot studenter. I fjor var det registrert 208 000 studenter ved utdanningsinstitusjonene i Norge, og det sier seg selv at dette er en mangfoldig gruppe med ulike og sammensatte problemer. Levekårsundersøkelsen fra 2005 viser at studenter generelt har dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. 13 pst. av studentene oppgir å ha dårlig psykisk helse, sammenlignet med 8 pst. av befolkningen generelt.
Blant studentene med dårlig psykisk helse sier 11 pst. at studiesituasjonen er årsaken, det være seg eksamensstress eller følelsen av håpløshet med tanke på framtiden. Hele 18 pst. av de kvinnelige studentene føler seg nedtrykte og tungsindige i forhold til situasjonen.
Når studiesituasjonen er årsaken til de psykiske lidelsene, vil dette ikke nødvendigvis være et vedvarende problem.
Vi vet lite om årsaken til at nettopp studenter har dårlig psykisk helse. Det spenner fra kjønn, alder, om man har barn og til partner.
I samfunnet generelt er årsakene til psykiske lidelser enklere å forstå. Lidelsene er relatert til inntekt, forhold på arbeidsmarkedet, utdanningsnivå og familieoppløsning. Gjennomgående, som også statsråden nevnte, har kvinner dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. Det samme gjelder enslige og enslige forsørgere.
I levekårsundersøkelsen vurderer 87 pst. av studentene sin helse som god. Sykdom henger jo ofte sammen med den sosiale posisjonen i samfunnet, og gjelder de samme gruppene som nevnt tidligere. Utdannelse, inntekt og arbeidsforhold kan også relateres til sykdom og plager.
Når man ser på årsakene til psykiske plager i samfunnet generelt, og hos enkelte grupper spesielt, er det ikke overraskende at studenter kommer spesielt dårlig ut. Man er i et stadium i livet der framtiden er planlagt, men veien dit kan føles lang og kronglete. Det er knyttet usikkerhet opp mot et framtidig yrke og en fast og trygg arbeidsplass.
Utfordringen vår er å kunne gi dem som sliter, et godt tilbud om hjelp, uavhengig av om de er studenter eller ikke.
Jeg mener at studentsamskipnadene bør kunne gi tilbud om hjelp til studenter som sliter psykisk. Hvorvidt selve behandlingen skal gis av studentsamskipnadene, er jeg i større tvil om, men det bør være mulig å søke hjelp og bli henvist videre uten at egenbetalingen er skyhøy.
Det er viktig å sette i gang forskningsprosjekter som i større grad viser om psykiske problemer går over etter endt studietid, hvilken type psykiske lidelser studentene sliter med, om følelsen av håpløshet øker nær eksamen, og om engstelsen gradvis gir seg jo nærmere man kommer endt studium og målet om en grad er nådd.
I tillegg til statsråden ønsker jeg å presisere viktigheten av prosjektet «Studier med støtte», som ble opprettet i Bergen høsten 2006. Målgruppen er unge mennesker som på tross av sin studiekompetanse ikke kan delta i studietilværelsen på grunn av en alvorlig psykisk lidelse. Prosjektet fikk støtte gjennom storbysatsingen i Opptrappingsplanen for psykisk helse og får nå støtte gjennom Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse, som varer fram til 2012. Satsingen skal resultere i bedre og flere tilbud for mennesker med psykiske lidelser. Prosjektet har vist at det er små tiltak som skal til for at unge mennesker med psykiske lidelser kan studere og fullføre en høyere utdannelse.
Unge studenter gis et spesielt tilbud gjennom ventetidsgarantien i spesialisthelsetjenesten for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser. Denne garantien ble innført av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad og gir tilbud om maks 90 dagers ventetid for å få hjelp.
Det å ta høyere utdanning gir både økonomisk og sosial status og er en kilde til økt livskvalitet. Å være student er en midlertidig status hvor målet er en sikker jobb og økt inntekt. Lik rett til utdanning er det viktigste målet med norsk høyere utdanning og betyr også at de som sliter med psykiske lidelser, bør gis et tilbud om hjelp og oppfølging, uansett om problemet inntrådte før eller etter studiestart.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:11:54]: Jeg vil først få takke interpellanten for å ta opp en aktuell problemstilling. Lettere psykiske lidelser, angst og depresjon er den diagnosegruppen som øker mest i dag. Halvparten av alt langtidsfravær blant mennesker under 40 år faller inn under denne gruppen, og Verdens helseorganisasjon har varslet at depresjon i 2020 vil være på andreplass over de sykdommer som koster verdenssamfunnet mest.
Jeg vil på det sterkeste advare mot å generalisere begrepet «psykiske lidelser». Det er store ulikheter innen psykiske lidelser, og ulikt lidelsestrykk tilsier også ulike behov for tiltak. På dette området som på andre områder som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet, er det regelen om tidlig innsats som kan være avgjørende. Mennesker som går med ubehandlede psykiske lidelser, vil ha stor risiko for å utvikle kroniske tilstander, mens tidlig intervensjon og behandling gir god effekt.
Det finnes en gruppe unge mennesker som på tross av sin studiekompetanse ikke har kunnet delta i studietilværelsen på grunn av en alvorlig psykisk lidelse, og disse studentene må selvsagt følges opp på en særskilt måte. I Bergen har en, som det er nevnt, som følge av Opptrappingsplanen for psykisk helse særlig hatt fokus på denne gruppen gjennom prosjektet «Studier med støtte». Dette arbeidet blir nå videreført fram mot 2012 gjennom Nasjonal strategiplan. Målsettingen er å støtte den enkelte ved å kompensere for eller eliminere funksjonssvikt, slik at mennesket opplever mest mulig selvbestemmelse og tilpasning i lokalmiljøet. Bergen var den første byen i Norge med dette tilbudet.
Lik rett til utdanning er i Norge et viktig prinsipp. Gode studieordninger har bidratt til at det i utgangspunktet er mulig for mennesker fra alle sosiale lag å ta en høyere utdanning. Tiltaket i Bergen for studenter med moderate til alvorlige psykiske lidelser er i så måte viktig og nyskapende for å gjennomføre dette prinsippet.
Mennesker med psykiske lidelser blir ofte møtt med mange fordommer. Det å ta en høyere utdannelse, eller bare det å ha den muligheten, er et viktig bidrag til å fjerne disse fordommene. På Helse- og omsorgsdepartementets egne hjemmesider står det at psykiske lidelser av typen depresjoner og angst av alle grader og typer i livstidsperspektiv rammer ca. 40 pst. av befolkningen. Tall fra NAV i 2006 viser at over 60 pst. av personene i aldersgruppen 18-29 år som mottar uføretrygd, har en psykisk lidelse, samt at andelen av denne aldersgruppen øker.
Ifølge Statistisk sentralbyrås rapport «Studenters levekår 2005» har studenter gjennomgående dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. 13 pst. av studentene oppgir å ha dårlig psykisk helse, sammenlignet med 8 pst. av befolkningen generelt.
Men er dette unikt for studenter? Nei, det er ikke det. Undersøkelser viser at mellom 10 og 20 pst. av ungdom mellom 15 og 19 år sliter med angst, spiseforstyrrelser og depresjoner. Ungdom er utsatt for et betydelig press fra flere kanter. Stort press og sårbarhet kan gi psykiske problemer.
Det er vel og bra å se på studentenes situasjon, men jeg tror vi må inn på et langt tidligere stadium. Fra barna er små, legger vi vekt på ros og forsterkende atferd. Samtidig opplever mange en tomhetsfølelse og depresjon. Mange ber om hjelp fordi de opplever at de ikke har noen verdi selv om de ytre sett er vellykket. Vi ser at det er en økning i antall barn som har relasjonsskader. Det er viktig å skille mellom selvtillit og selvfølelse. Og det er viktig å jobbe med barns selvfølelse. Som Jesper Juul sier det i Aftenposten:
«Han fikk masse ros under oppveksten. Som voksen sliter han med trangen til alltid å være flinkest og snillest.»
Det er viktig å erkjenne at ethvert individ er unikt, og at individet blir anerkjent som den det er. Derfor er enhetsskole og likhetstanken elementer jeg mener går i feil retning og bidrar til å forsterke problemene.
Mange unge er strenge med seg selv. De har klare oppfatninger om hvordan man bør være, og hvordan man bør se ut. Ved å tenke gjennom og bli bevisst på at vi alle er forskjellige, kan hver og en få mer plass til å være seg selv. Jeg tror det er viktig at lærere, skoleledere og ikke minst foreldre i langt større grad blir klar over problemstillingen. Det er viktig at psykiske lidelser avmystifiseres og alminneliggjøres. Og det skal Kjell Magne Bondevik ha: Det at han stod fram med sin sykdom, var et meget positivt bidrag i så måte.
Det er viktig at alle aktører som har med barn, unge og studenter å gjøre, blir klar over at man må ta tak i de psykiske problemstillingene før de får tid til å utvikle seg til fastgrodde atferdsmønstre. Det er mange unge som sliter med noe som gnager, og som de ikke tør å sette ord på. Vårt bidrag må være å stimulere til større åpenhet og gjøre det lettere å akseptere annerledeshet.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:17:02]: Det er et viktig tema som tas opp av interpellanten. Psykisk helse er et vanskelig tema, først og fremst fordi problemstillingene er komplekse og ofte veldig omfattende.
I 2007 var det ca. 208 000 studenter registrert ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Det er et høyt tall, og det sier seg selvfølgelig sjøl at dette utgjør en veldig kompleks og sammensatt gruppe. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2005 viser at studenters psykiske helse er dårligere enn hos befolkningen ellers, og at det ofte er studiesituasjonen som gjør den dårligere. Eldre studenter ser lysere på framtida enn yngre studenter, kvinner er mer bekymret enn menn, mens det å ha en livsledsager og det å ha barn er faktorer som virker i positiv retning. Forskjellene tyder på at studenter befinner seg i en situasjon som i veldig stor grad påvirkes av deres psykiske helse. Men det er ikke sånn at det nødvendigvis er et vedvarende problem.
Nettopp i studiefasen er livet i tillegg preget av oppbrudd, et behov for mestringsfølelse, man flytter på seg, man er i en brytningstid i de aller fleste former, man sliter kanskje med å finne identiteten sin, og man er i ferd med å etablere seg som et selvstendig individ. Det skjer mye på en gang, og heldigvis er det sånn at de aller fleste studenter har det bra.
Samtidig er det viktig å understreke at ikke alle former for psykiske plager som studenter har i løpet av studietida, kan avskrives med at dette er eksamensnerver. Ofte stikker det dypere enn som så.
Det er mange som mener at dårlig psykisk helse er et økende problem i dagens samfunn. Det tror jeg til dels det er. Men jeg tror samtidig at grunnen til at vi ser flere tilfeller nå, også er at vi har fått større åpenhet rundt temaet. Det er mindre tabubelagt å stå fram i dag og si at man har psykiske problemer, enn det var for bare noen få år siden. Den åpenheten har også gjort at det er mye mer akseptert som en vanlig sykdom å ha psykiske lidelser.
For at studentene skal få et godt og helhetlig velferdstilbud, er det viktig at alle instanser er med på å sikre et godt forebyggende tilbud, og ikke minst at tilbudet er til stede idet problemene oppstår.
Prosjektet «Studier med støtte», som Studentsamskipnaden i Bergen har gjennomført, har vært nevnt av flere. Det viser at det ofte ikke er så store tiltak som skal til for å bedre situasjonen. Det viser at relativt små ting ofte er det som skal til for å få studentene til å fortsette studiene og til å fullføre en høyere utdanning. Prosjektet retter seg inn mot mennesker med moderate til alvorlige psykiske lidelser, og de som står bak prosjektet, understreker at det viktige er at studentene blir møtt med en forståelse for sin situasjon, der fokuset er på det de kan mestre, i stedet for det de ikke kan mestre på grunn av sin lidelse.
Regionale helseforetaks sørge-for-ansvar for alle innbyggerne er det bærende prinsippet i organiseringen av spesialisthelsetjenesten i Norge, også for studenter. Ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim er det, som det er nevnt, bygd opp særskilte studenthelsetjenester i regi av studentsamskipnadene, finansiert av de tre tilhørende helseforetakene, som kommer i tillegg til det ordinære tilbudet i alle helseforetak.
Finansieringen av dette tilbudet ble overført fra det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet til Helsedepartementet i 2004. Det var ca. 4 mill. kr det var snakk om som ble overført, og forutsetningen var at man skulle gi samskipnadene «ordinære drifts- og avtalevilkår», som det het, for å drive tilbudet de hadde, videre. Det som er viktig å understreke, og som gjør at det tilbudet er spesielt, er at veldig mange av dem som jobber med studenthelsetjenesten, erfarer at det å ha en lav terskel for å komme inn, det at man har en kombinasjon av et allmennlegetilbud og et psykososialt tilbud, er det som gjør at mange får hjelp, rett og slett fordi det ofte er den første kontakten med legen som er det avgjørende. Man kommer dit kanskje for å få hodepinetabletter eller noe annet, og så viser det seg at det er noe annet som plager en. Men da er det noen der som kan fange det opp, istedenfor at man først må gå til fastlegen sin og så må innom et annet tilbud etterpå. Det er et viktig poeng.
Jeg syns det er betimelig at interpellanten spør om hvordan statsråden i samarbeid med Helsedepartementet kan sørge for at nettopp denne bredden i helsetilbudet til studenter kan ivaretas. For jeg er redd for at vi ser en utvikling som går i motsatt retning, nettopp at vi demonterer mange av de spesielle tilbudene vi har laget, som er designet spesielt for å rette seg inn mot studenter, og henviser studenter, som alle andre, til et fastlegetilbud og en spesialisthelsetjeneste i andre omgang. Grunnen til at disse tilbudene fungerer godt, er nettopp at de fanger opp hele studenten og hele mennesket.
Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Lena Jensen (SV) [19:22:33]: Jeg vil aller først berømme representanten Dagrun Eriksen for å ta opp et utrolig viktig tema. Det å rette fokuset mot studentenes psykiske helse er utrolig viktig. Vi vet alle at studietilværelsen er spennende, lærerik, men også veldig krevende. Tidsfristene står for døren, det er eksamener og innleveringer hele tiden.
Vi vet at det er utrolig viktig at vi har et godt utbygd velferdssystem, og det er våre politikeres ansvar å sørge for at dette er godt nok. Det er også viktig at vi har gode lavterskeltilbud, der studentene tidlig og fort kan bli møtt.
Stortinget behandlet i 2007 Regjeringens forslag til ny lov om studentsamskipnader. Regjeringens forslag var basert på en rapport fra et utvalg som ble satt ned sommeren 2005. Det ble fra studenthold den gang gitt uttrykk for stor usikkerhet om hva som var formålet med å nedsette dette utvalget, og studentene gav uttrykk for bekymring for hva en endring i lovverket ville kunne medføre for studentsamskipnadenes rett, mulighet og evne til å skape velferdstjenester for studentene.
Da Odelstinget behandlet ny lov om studentsamskipnader 29. november 2007, var denne usikkerheten ryddet av veien. Regjeringen hadde lagt fram et forslag som videreførte samskipnadenes rolle som tilbyder av velferdstjenester for studentene. Stortinget fastslo sågar å endre lovens § 4 andre ledd, noe som sikret at alle institusjoner skal være tilknyttet en studentsamskipnad, slik at alle studenter kan få glede av de tilbud en studentsamskipnad gir, som bolig, kantinedrift, treningssenter, helsetilbud m.m. Sistnevnte er særdeles viktig i forbindelse med dagens interpellasjon.
Flere studentsamskipnader har opprettet egne psykososiale helsetjenester. Dette er gjort i både Oslo, Bergen og Trondheim. Ordningene er delvis finansiert gjennom statsstøtte, men også med bidrag fra semesteravgiften. Siden disse tilbudene er organisert gjennom samskipnadene og med et behandlingstilbud som retter seg nesten utelukkende mot studenter, har de ansatte kunnet spesialisere seg mot de problemene og utfordringene som studentene oftest møter i sin hverdag. I tillegg til å drive ren behandling har også flere av disse tjenestene kurs for studenter i forbindelse med f.eks. eksamensstress, å ta ordet i forsamlinger og veiledning av rådgivere som er i kontakt med studentene. Det er derfor liten tvil om at studentsamskipnadene utfyller det offentlige psykososiale helsetilbudet på en viktig måte. Dette er gode eksempler på hvordan man kan drive en effektiv og god psykososial tjeneste for studentene.
Utdanningsinstitusjonene har det overordnede ansvaret for studentenes læringsmiljø og skal i samarbeid med studentsamskipnadene legge til rette for et godt studiemiljø og et godt helhetlig læringsmiljø. Samarbeidet mellom institusjoner og samskipnader innbefatter gunstige fristasjonsordninger og annen tilrettelegging for effektiv og god drift av samskipnadene.
Institusjonene er gjennom lov forpliktet til å ta vare på studentenes helhetlige læringsmiljø. Universitets- og høyskoleloven § 4-3 fastslår dette. Det er styrene som har det overordnede ansvaret for dette. Samme lov fastslår for øvrig at studentene har krav på minst to medlemmer, eller 20 pst. representasjon, i institusjonsstyrene.
Institusjonene er pålagt å ha et læringsmiljøutvalg, men er ofte organisert med lokale læringsmiljøutvalg på fakultets- og instituttnivå. Disse utvalgene deltar i planleggingen av tiltak vedrørende læringsmiljø og følger utviklingen i spørsmål som angår studentenes sikkerhet og velferd. Dette er viktige organer for å ivareta gode og helhetlige læringsmiljø for studentene, og dette vil bidra til en gradvis forbedring av studentenes læringsmiljø, fysisk som psykisk.
Regjeringen har i denne perioden gradvis forbedret studentenes velferdstilbud. Dette var interpellanten, Dagrun Eriksen, mye inne på. Det bygges flere studentboliger nå enn før, og studiestøtten har blitt kostnadsjustert. I denne sammenheng har det imidlertid vært svært viktig, kanskje avgjørende, at studentsamskipnadene er sikret en god lov som sikrer de nødvendige forutsetningene for å jobbe videre med å forbedre studentenes psykososiale kår, i samarbeid med institusjonene og læringsmiljøutvalgene. I forlengelsen av dette er det betryggende og positivt at statsråd Aasland vil vurdere om det er nødvendig med nye undersøkelser rundt studentenes psykiske helse. Jeg tror at svaret på dette er ja.
Dagrun Eriksen (KrF) [19:27:33]: Jeg takker for den debatten vi nå har hatt. Jeg tror, for å kommentere noe, absolutt at man bør vurdere mer forskning på hvorfor det er slik at det er en høyere andel av psykiske lidelser hos studenter enn i befolkningen ellers. Så har jeg også lyst til å si at det at vi kan ha en sånn type debatt i dag uten at det virker stigmatiserende på en hel gruppe, uten at alle tenker at studenter sliter med psykisk helse hele gjengen, det sier meg at vi har kommet utrolig mye lenger i forhold til åpenhet om at studenters situasjon er mangfoldig, og at psykisk helse er helt legitimt å diskutere i forhold til alle grupper. Det var ikke en selvfølge bare for få år siden.
I mitt innlegg gjorde jeg litt rede for den forskjellen som finnes imellom samskipnadene med hensyn til hvor mye de får i statlige overføringer fra helseforetakene for å kunne gi et tilbud i psykososial seksjon. Jeg har lyst til å utfordre statsråden på om hun kunne tenke seg å ta kontakt med helse- og omsorgsministeren, som gjennom sin styringsmulighet overfor helseforetakene kan ta inn over seg at vi har fått nye universiteter både i Agder og i Stavanger som trenger en utfordring på dette, og også se til at man får en finansiering som gjør at dette tilbudet er mulig å gjennomføre. Som flere har vært inne på i sine innlegg, bl.a. Eriksen Søreide fra Høyre, er dette tilbudet ved studiestedene avgjørende, fordi det har en lav terskel og gjør det mulig å få hjelp tidlig. Det er jeg helt enig i, og derfor vil tildelingen av midler fra helseforetakene være av avgjørende betydning også inn i en slik sammenheng.
Det er en del som har kommentert hvor viktig det er med åpenhet, og også med forbilder på dette området, for at vi skal kunne komme lenger. Jeg synes at vi har kommet noen skritt lenger. Jeg skulle ønske at vi hadde enda flere konkrete tiltak. Jeg skulle gjerne også ha utfordret statsråden på om det er mulig i samarbeid med samskipnadene å vurdere spesielle prosjekter rettet mot noen av institusjonene for å se om en kan komme enda lenger. Dette er selvfølgelig ting som bør gjøres sammen med helse- og omsorgsministeren, men jeg har registrert at statsråden ønsker å være studentenes statsråd, og da er nettopp dette noe hun kunne utfordres på.
Statsråd Tora Aasland [19:30:47]: Det er kommet veldig mange interessante innspill i debatten. La meg bare gi noen korte kommentarer.
I forbindelse med de undersøkelser som har vært gjort, og at det er mulig at dårlig økonomi og vanskelige forhold i den sammenheng kan påvirke sannsynligheten for dårligere psykisk helse, vil jeg si at innsatsen fra Kunnskapsdepartementets side vel så mye er å forebygge som sammen med Helse- og omsorgsdepartementet å reparere skadene. Begge deler er viktig.
Jeg har lyst til å nevne at vi i vår satsing på studentboligbygging har vært med på - forhåpentligvis - noe slik forebygging. Her er det en lavere husleie enn det er på det private markedet, og det generelle velferdsarbeidet som skjer gjennom studentsamskipnadene, og som gir noen billigere tjenester, er forhåpentligvis også med på å forebygge dersom det er dårlig økonomi som er et utgangspunkt. Men jeg tar gjerne utfordringen om å fortsette kontakten med helse- og omsorgsministeren. Alle læresteder er viktige her, enten de er små eller store, og det er viktig å følge opp i en helhetlig sammenheng fra storsamfunnets side. Det skal ikke bare være et sektoransvar, men også et helhetlig ansvar. Jeg tar også med meg Dagrun Eriksens forslag om eventuelt spesielle prosjekter, uten at jeg kan love noe spesielt om det, men det er en interessant tanke som jeg godt kunne tenke meg å drøfte med helse- og omsorgsministeren.
En liten kommentar til slutt om hvor viktig det er å begynne tidlig. Jeg ble inspirert til det av representanten Gåsvatn som snakket om å begynne tidlig med oppfølging i skolen. Jeg tror han kanskje har misforstått litt, muligens med vilje, når det gjelder hva enhetsskolen egentlig er. Etter min mening er enhetsskolen ikke at alle skal bli helt like, men at alle skal ha like muligheter. Jeg kan ikke nok understreke også det han var inne på, at oppfølging så tidlig som mulig i skolen er usedvanlig viktig. Da tenker jeg på muligheten både til særskilt oppfølging av den enkelte elev i grunnskole, og for så vidt også i barnehage og videregående skole, og også i studentsammenheng, som vi forhåpentligvis har fått til noe bedre gjennom Kvalitetsreformen. Det å bli sett og det å bli fulgt opp så tidlig som mulig - vi kaller det tidlig innsats, og mener at det er viktig - er forhåpentligvis også en viktig del av forebyggingen når det gjelder psykisk helse. Men jeg tar med meg interessante innspill og vurderinger i den videre dialogen jeg har både med studentsamskipnadene, studentorganisasjonene og med helse- og omsorgsministeren.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.