Se også behandlingen av sak nr. 2 på formiddagsmøtet.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:01:39]: Samme dag som evalueringen av allmennlærerutdanningene ble lagt fram i 2006, deltok jeg og flere andre i en debatt med daværende statsråd Øystein Djupedal på NRK. Da varslet den daværende statsråden en såkalt nasjonal dugnad for å få allmennlærerutdanningene på rett spor. Siden har det vært stille. Vi har ikke hørt så mye mer verken til den nasjonale dugnaden eller til hva Regjeringa konkret planlegger å gjøre for å rette på innholdet og oppfølgingen av allmennlærerutdanningene.

NOKUT hadde mange ankepunkter mot utdanningene. Noe handlet om hvordan de utøves, altså innholdet i dem, men først og fremst hadde NOKUT mange negative bemerkninger å komme med når det gjaldt ledelse og styring ved institusjonene. Det var tydelig - og er det fortsatt - at institusjonene har dårlig oversikt over frafallsproblematikken. Det er mye som tyder på at det må satses mer på ledelse av institusjonene. Det er liten grad av åpenhet og innsyn, og mange mener at dette gjør at allmennlærerutdanningene står overfor langt større utfordringer enn bare spørsmålet om fireårig eller femårig utdanning.

Spørsmålet som er nyttig å stille i denne interpellasjonsdebatten, er selvfølgelig hva Regjeringa gjør for å følge opp det som ble påpekt i NOKUTs evaluering. Det viser seg også at forutsetningene for å drive god lærerutdanning, varierer veldig fra institusjon til institusjon. Årsaken til det er selvfølgelig enkel. Det er varierende styring av institusjonene, og det er også varierende størrelse på institusjonene. Mange mener at det er lettere å drive i et større faglig fellesskap enn det er å drive i et lite faglig fellesskap.

Så fikk vi i 2004 en ny allmennlærerutdanning. Den ble til på bakgrunn av tidligere evalueringer, der det ble klart at det særlig var behov for to ting: Det ene var større faglig fordypning, og det andre var mer spesialisering. Så viser det seg når vi får NOKUT-rapporten i 2006, at utdanningsinstitusjonene i stor grad har latt være å ta til følge den utdanningen som kom. Man har altså fortsatt som før og «latt som» den nye utdanningen ikke kom. Det er også mye av årsaken til at man ikke kan se så veldig mye mer spesialisering og faglig fordypning blant studentene i 2006-evalueringen enn det man kunne gjøre i 2002-evalueringen.

En av de mest alvorlige tingene som rapporten gir tilbakemelding om, er det store frafallet i allmennlærerutdanningene. Det er stor variasjon. Det varierer mellom 11 pst. og 51 pst. ved enkelte allmennlærerinstitusjoner. 51 pst. frafall! Det vil altså si at mer enn halvparten av studentene faller fra. De aller fleste faller fra tidlig i studiet, gjerne i løpet av det første året, og spesielt faller mange fra etter det første møtet med praksis. Det er også noe av det som evalueringen peker på, at praksissjokket er stort. Det vil altså si at det er en vanskelig overgang mellom teori og praksis, og at tilknytningen til praksisfeltet er for svak.

Det som er alarmerende, i tillegg til at frafallet er stort, er jo at institusjonene i veldig liten grad har kontroll med årsakene til frafallet, hvem som faller fra, og hva man skal gjøre for å få studentene tilbake i utdanning igjen. Og hvorfor er det alvorlig? Jo, det er alvorlig av flere årsaker. Institusjonene har liten eller ingen oversikt over om det er de beste eller de dårligste studentene som faller fra, de mest eller de minst motiverte, for det er jo mange årsaker til at man faller fra i et studium. Man vet lite om hvorfor de faller fra. Man vet også lite om hva som skal gjøres for å bringe dem tilbake til studiet igjen. Er det enkle tilrettelegginger som trengs? Eller er det et større opplegg som må til for å få dem tilbake?

Når det er så stort frafall, forteller også det en historie om at vi kommer til å ha et økt problem med rekruttering av nye lærere i åra framover. Ikke bare har vi i utgangspunktet et behov for rekruttering - og kanskje også litt problemer med å rekruttere alle dem vi vil - men når vi i tillegg vet at de vi får inn på allmennlærerinstitusjonene, i stor grad også faller fra underveis, har vi en dobbel utfordring. Det er høyst betimelig av interpellanten å stille spørsmål om hva Regjeringa gjør for å følge opp ledelses- og styringsutfordringene ved institusjonene, og hva som gjøres for at man skal følge opp de tingene som NOKUT-evalueringen peker på. Vi kan ikke vente i to år til og vente på en ny lærerutdanning før vi gjør noe med styringsutfordringene.

Lena Jensen (SV) [18:07:07]: Jeg vil starte med å takke representanten Gunnar Gundersen for at han tar opp et meget viktig tema i sin interpellasjon i dag: lærerutdanningen og tiltak for å kunne styrke dagens lærerutdanning.

Vi vet at lærerutdanningen nok er en av de aller viktigste utdanningene vi har i Norge i dag. Læreren er den viktigste ressursen vi har i skolen. Lærerens kompetanse sammen med den kompetansen som skoleledelsen har, er avgjørende for kvaliteten i den norske skolen.

Vi vet også at den norske skolen i dag ikke i stor nok grad makter å utligne de sosiale forskjellene. Vi har en skole som på mange måter er med på å forsterke disse. Vi vet også at land som vi liker å sammenlikne oss med, f.eks. Finland, er gode på å bruke skolesystemet til å utjevne sosiale forskjeller. Vi vet også at altfor mange barn går ut av skolen i dag uten å ha lært å lese og skrive skikkelig, eller uten å ha en god nok tallforståelse, og dette er alvorlig. Vi vet også at lærerne, gjennom sin utdanning, lærer bort det som de lærer at de skal lære bort.

Det er viktig at vi har en utdanning som er relevant for praksis, og som binder teori og praksis sammen på en god måte. Det er viktig at vi bygger opp under ledelsen på de ulike institusjonene.

Det er nødvendig å tenke på lærerutdanningen langs to baner - den kortsiktige og den langsiktige. Først til den kortsiktige: Vi er avhengig av at lærere som er ferdig utdannet denne våren og neste vår, er gode, og har hatt en utdanning som er relevant med hensyn til det livet som de skal ut til i skolen.

Vi har, som andre har vært inne på, en NOKUT-evaluering som på mange måter viser at vi har store utfordringer innen norsk lærerutdanning, men vi vet også at nåværende statsråd og tidligere statsråd har grepet fatt i disse problemstillingene, og de lokale lærerstedene har tatt opp problemstillingene og videreutviklet lærerutdanningen under tett oppfølging av departementet - noe som Tora Aasland har redegjort for tidligere.

Jeg kan f.eks. vise til Tromsø, hvor det er startet en forskerskole. Alle lærerstudentene skal gjennom denne forskerskolen. Det er også satt i gang et internt evalueringsprosjekt når det gjelder lærerutdanningen, og et eksternt prosjekt sammen med Universitetet i Tromsø for å ha en gjennomgang av hvordan man kan bedre lærerutdanningen på kort og lang sikt.

Jeg er veldig glad for at statsråden følger opp de ulike læringsinstitusjonene på den måten hun gjør, og det er viktig at tiltakene i planene blir gjennomført på en god og konstruktiv måte.

NOKUT-evalueringen viser at vi har mange utfordringer innen norsk lærerutdanning. En av dem er at man får et godt og tydelig ledelsesnivå. Frafallet innenfor lærerutdanningen er altfor høyt, gjennomsnittlig frafall er vel på om lag 40 pst. Vi er nødt til å få et veldig tydelig faglig trykk på lærerutdanningen. Når det gjelder lærerutdanningen, er det viktig at det er et tett samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og den lokale skolen, og at det er en god oppfølging av studentene etter endt utdanning.

Som jeg innledningsvis var inne på, er det viktig å følge to spor i denne debatten. Det ene er det umiddelbare, som er satt godt i gang av nåværende statsråd og av tidligere statsråd Øystein Djupedal.

For noen dager siden hadde komiteen et seminar om lærerutdanning, hvor bl.a. Astrid Søgnen, som representant fra Oslo kommune, sa at det var viktig å holde pusten og ta seg tid til å se på hvordan man kunne få en god lærerutdanning på lang sikt. Det gjør denne regjeringen med en stortingsmelding som er ventet rundt årsskiftet. Det er helt nødvendig at vi i framtiden får en lærerutdanning som står seg så godt at man rekrutterer de aller dyktigste blant oss til denne utdanningen.

Vi hadde sist endring i lærerutdanningen for om lag seks år siden, men slik kan vi ikke fortsette. Det kan ikke være slik at vi får en lærerutdanning som skal endres av hver nye regjering. Kristin Clemet la fram planer om en lærerutdanning som vi beklageligvis nå er nødt til å gå inn og endre på. Slikt skaper ikke stabilitet, og lærerutdanningen fortsetter å være gjenstand for diskusjon blant politikere og blant folk ellers. Det er nødvendig at vi nå, med den stortingsmeldingen som kommer, får en bred og helhetlig diskusjon om hvordan vi aller best kan skape en lærerutdanning som står seg i framtiden.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:12:26]: Jeg vil også takke interpellanten for at han tar opp et viktig tema og en viktig debatt.

Det er god grunn til utålmodighet i denne saken. Den tidligere statsråden - som vi har hørt referert til tidligere - rykket raskt ut da evalueringen var lagt fram, og lovte handling. Den har vi sett lite til. Det har ikke manglet på muligheter til å ta grep. Opposisjonen har i budsjettarbeid og i representantforslag gang på gang fremmet mange gode forslag til tiltak som kan settes i verk, men alle er dessverre blitt stemt ned.

NOKUTs evaluering av lærerutdanningen har vist oss at vi ikke har en så god lærerutdanning som vi burde ha. Dette er svært alvorlig både for norsk skole og for de nyutdannede lærerne. Læreren er den viktigste suksessfaktoren i skolen.

Flere partier har gått inn for å utvide lærerutdannelsen til fem år. Et forslag fra Venstre om dette ligger for tiden til behandling i komiteen, og her har Kristelig Folkeparti ikke konkludert endelig. Vi vil imidlertid advare mot å tro at bare en legger til et ekstra år, vil en ha funnet den endelige løsningen på hvordan vi kan få den lærerutdannelsen vi ønsker. Altfor ofte har løsningen i skolen vært å pøse på med flere timer, i den tro at det er en lettvint måte å forbedre skolen på. Senest i dette års budsjett har Regjeringen lagt inn fem timer ekstra til de aller minste elevene. Vi mener det viktigste for å forbedre skolen vil være å konsentrere seg om de timene vi allerede har, og skaffe nok lærere til disse.

På samme måte mener vi i utgangspunktet at vi først og fremst må se på innholdet i den fireårige lærerutdannelsen vi har i dag. Skal det fylles på med et ekstra år, må en ha en klar formening om hva det året skal fylles med, og hva det skal brukes til. Et femte år må innebære en forsterkning av de grep vi velger å ta for de fire allerede eksisterende årene. Først når vi har det utgangspunktet, vil det kunne være fruktbart å diskutere det femte studieåret.

Et av evalueringens viktigste punkter var påpekningen av at teori og praksis må knyttes bedre sammen. Vi vet at mange nyutdannede føler seg utrygge i klasseromssituasjonen. En snakker om det store praksissjokket når nyutdannede lærere møter klasserommet for første gang på egen hånd. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti har foreslått at det bør innføres en mentorordning for nyutdannede lærere. Det er ikke umulig å tenke seg modeller for hvordan dette kan bli elementer i en femårig utdanning.

Å få tilbakemeldinger og innspill på hvordan en opptrer, og gjennomfører klasseromssituasjonen, mener Kristelig Folkeparti vil kunne gjøre det enklere og raskere for den nyutdannede å bli trygg på seg selv. Konkret vil dette gå ut på at alle nyutdannede lærere skal knyttes opp mot en erfaren lærer det første arbeidsåret. Sammen med denne mentoren vil de også kunne drøfte ulike problemstillinger, og mentoren vil kunne bistå direkte i undervisningen. På den måten sikrer vi at vi tar vare på og viderefører all den gode kunnskapen som erfarne lærere sitter med, samtidig som vi gjør overgangen fra studenttilværelsen til klasserommet enklere for den nyutdannede læreren.

Tiden framover vil gi oss mange muligheter for å diskutere lærerutdanningen. Jeg ser fram til debatten som vil komme når Regjeringen en gang legger fram sin varslede stortingsmelding om denne saken. Vi må snart klare å få til en konstruktiv debatt som fører til resultater.

Det ble referert til seminaret som komiteen hadde, og hvordan Astrid Søgnen bad oss puste, med hensyn til hvordan den framtidige lærerutdanningen ble seende ut. Men jeg husker også at den samme damen bad oss sette hurtig i gang med endringer i den inneværende lærerutdanningen, fordi skolen trenger gode lærere, neste år og i år, som er utdannet. Det betyr at vi ikke bare kan vente på en framtidig lærerutdanning. Vi er også nødt til å sette inn kortsiktige tiltak for å gjøre noe med den lærerutdanningen vi har i dag.

En debatt der opposisjonen og posisjonen sammen kan klare å finne gode løsninger for å forbedre lærerutdanningen, er det vi trenger. Debattene som vi hittil har hatt, hvor opposisjonen foreslår og posisjonen henviser til noe langt der framme, fører bare til at vi ikke kommer noen vei. Det er ikke lærerne tjent med, det er ikke lærerinstitusjonene tjent med, og det er heller ikke skolen - eller Stortinget - tjent med.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V) [18:17:31]: Denne debatten foregår i en litt nedblåst tone, i den forstand at det står ikke så greit til, men alle er enige om at det skal bli bedre. De lærerne jeg møtte gjennom min skolegang, var ikke nedblåste. De visste hvor de kom fra, og de visste hva de ville. Det som nok er problemet, er at vi har som et betydelig felles ansvar å bygge status for norske lærere - jeg snakker både om de som er faglærere, og om de som er allmennlærere. Jeg vil gå rett på allmennlærerne, som jeg oppfatter er hovedpoenget her.

For det første skal vi ha en debatt senere om lengden på utdanningen, og jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på én ting fra Venstres side: Venstre har ingen planer om bare å legge opp til et år til av et eller annet som ligner på det vi har nå. Venstres resonnement rundt fem år, når vi kommer så langt, er en totalambisjon på vegne av det lærere trenger for å kunne henge med i den tiden som kommer. Jeg har fått høre av Utdanningsforbundet i Norge at utdanningsforbundene i hele Europa nå mener at en kommer ingen vei i årene som kommer, hvis en skal være god nok, uten de fem årene som ligger i en mastergrad. Jeg skal ikke gå i detalj om det, men både fordypning i fag og pedagogikk og, ikke minst, det å øve seg tar tid. Men jeg skal la det ligge, for det kommer vi tilbake til.

Jeg skal isteden heller gjøre Astrid Søgnens ord på det seminaret som komiteen hadde sist fredag, til mine. Da tiltok hun seg retten til å tale på vegne av skoleeierne, og hun er jo skoleeier, som etatssjef for den store etaten vi har i Oslo. Hun sa følgende, og det blir min utfordring til statsråden nå: Hva vil statsråden gjøre for ganske umiddelbart å sørge for å gjennomgå rammeplanen for allmennlærerutdanningen, og at den henger sammen med Kunnskapsløftet? Dette var et av de temaene som har vært berørt av tidligere talere, men jeg vil si det helt eksplisitt: Det er å sette i gang et raskt arbeid, for å være helt sikker på at det er sammenheng mellom rammeplanen, Kunnskapsløftets forutsetninger og Kunnskapsløftets beskrivelser av ferdigheter og mål. Og Kunnskapsløftet handler ikke bare om å ha ferdighetene, men om å være god nok til å sørge for at man kan følge opp elever på en slik måte at man vet at de har ferdighetene. Det var i den sammenhengen, som har vært nevnt tidligere, at Oslo kommune laget et 50 timers kurs, for å være sikker på at alle som kommer ut, har alle de prakktiske ferdighetene med seg. Utfordring nr. 1: Hva er nå gjort for å sørge for at man sjekker ut at rammeplanen samsvarer i praksis med Kunnskapsløftet når det gjelder kravene som norske elever skal møte?

For det andre sa Astrid Søgnen at det er nødvendig å gå helt systematisk inn og tenke seg studentkarrierer. Det betyr oversatt til en annen type språk at en må ha en type veiledning som gjør at folk ganske effektivt kommer gjennom det. Det er tidligere satt som et tema i statusrapporten for Kvalitetsreformen, første fase, at det er en del problemer med de korte profesjonsutdanningene. En del av disse problemene er at vi ikke er gode nok på veiledning. Vi har vært opptatt av veiledning i videregående skole. Det er selvfølgelig like viktig med god veiledning for studenter, enten de driver med fag eller de driver med profesjonsutdanning. Det er helt nødvendig for at man får progresjon i det man skal holde på med.

Så sa Søgnen som det tredje, og jeg skal gjøre hennes ord til mine egne på dette punktet også: Gå nå gjennom alle studiespesialiseringene, for å være sikker på at de er så gode som vi nå forutsetter at de skal være. Det, sa hun, er det som man umiddelbart må gjøre hvis man skal ha ambisjoner som oppfyller det skoleeierne forventer når de skal ta imot lærere som skal stå i det løpet som heter Kunnskapsløftet. Det løpet handler om helt klare mål for ferdigheter som elever skal mestre. Da må vi vite at lærerne også er i stand til å mestre de samme ferdighetene, og ikke minst hvordan elever skal lære seg å mestre dem. Det er faktisk det mest brennende som vi kan gjøre.

Så kan man si: Ja, det er en dugnad som man kan sette i gang fra et departement. Det er også en sak som retter et stort trykk på det interpellanten tok opp, nemlig hvordan man leder på lærerinstitusjonene, gjennom styrer og ledelse, for å følge opp dette. Men det er dette som er testen: Er det slik nå at rammeplanen faktisk forholder seg til Kunnskapsløftet?

Det vil fort bli veldig mye prat rundt dette hvis man ikke har trykk på så praktiske ting. Skoleeiere må kunne forvente, når samfunnet satser så mye som det gjør på Kunnskapsløftet, og når vi har disse forventningene, at denne kvalitetssikringen blir satt i gang. Denne kvalitetssikringen er ikke debatten om morgendagens lærerutdanning, det er debatten om dagens lærerutdanning. Det er en debatt som ikke skjærer inn istedenfor en debatt om hvilke fagkrav en skal ha ved opptak, eller hva slags krav en skal ha til hvor god en skal være, men det er en debatt som går på hva man faktisk tilbyr i den undervisningen man har.

Jeg har stilt tre konkrete spørsmål til statsråden, og jeg håper disse spørsmålene kan kvitteres ut, enten ved at det er gjort, eller ved at det vil bli iverksatt med stort trykk og klem, og med stort engasjement. Det var mine utfordringer til statsråden i debatten her i dag.

Det ble bygd opp litt trykk under debatten om Veterinærhøgskolen, og nå kanaliserer jeg det konstruktivt også her.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:22:54]: En forutsetning for å kunne lære er at du er trygg - at ikke hodet ditt er fylt av frykt, f.eks.

Den 20. november i fjor arrangerte Stortingets barnerettsnettverk Barnas spørretime i lagtingssalen. En av jentene som fikk stille spørsmål, sa følgende:

«Mange ungdommer og barn som går på skolen hver dag har en hemmelighet som de ikke har noen som de kan fortelle det til. Kanskje de tør å si det til læreren, men læreren møter de ikke og vet ikke hvordan de skal reagere. Derfor må det komme inn i lærerutdannelsen, hvordan man skal håndtere det, både når det gjelder seksuelle overgrep og når det er andre former for mishandling.»

Som medlem av Stortingets barnerettsgruppe, et nettverk av politikere fra alle partier her på huset, er jeg spesielt opptatt av barns rettigheter. I en viktig debatt om lærerutdanningas innhold og kvalitet vil jeg løfte fram behovet for å diskutere hvordan både førskolelærerutdanninga og lærerutdanninga kan fremme kunnskap om Barnekonvensjonen generelt og om vold og seksuelle overgrep mot barn spesielt.

I Kunnskapsløftet blir basiskompetanse som sosial og kulturell kompetanse vektlagt, i tillegg til motivasjon for læring og læringsstrategier. Men for at målet skal bli innfridd om at «alle elever skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse for å kunne ta aktivt del i kunnskapssamfunnet», kan vi kanskje i vår iver etter å fylle hodene til de unge med fagkunnskap glemme å ivareta dem som har hodet fylt med andre ting.

I fjor kom det to viktige rapporter som jeg vil si litt om: NOVA-rapport 20/07, «Vold og overgrep mot barn og unge», og rapporten «Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle», utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Begge rapportene bør leses av berørte departementer, ikke minst av Kunnskapsdepartementet.

Omfangsundersøkelsen fra NOVA er - utrolig nok - den første norske undersøkelsen av omfanget av familievold og seksuelle overgrep mot barn i Norge. Undersøkelsen er utført av Svein Mossige og Kari Stefansen, på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet - etter et opprinnelig forslag fra SV. Over 7 000 avgangselever ved 67 videregående skoler har svart. Rapporten fant, heldigvis, at de færreste ungdommer har vært utsatt for det, sjøl om mange - altfor mange - har vært det. Rapporten synliggjør at levekår og kjønn er risikofaktorer, og at erfaringer med seksuelle overgrep gir økt risiko for en rekke alvorlige konsekvenser: sjølmordsforsøk, sjølskading og spiseforstyrrelser, utagerende atferd, problemer knyttet til seksualitet i form av tidlig seksuell debut, å ha sex mot betaling, flere samleiepartnere, å tvinge andre til å ha sex samt psykiske problemer i form av dårlig selvbilde, angst, depresjon og dissosiasjon. Jeg rekker ikke å referere tallene i undersøkelsen, men syns det er viktig å markere et poeng i den forbindelse: Undersøkelsen er foretatt blant avgangselever i videregående skole. Det virker rimelig åpenbart at den heller burde vært foretatt blant elever på ungdomstrinnet for å få et mer dekkende bilde. Tross alt: Vi vet jo at drop-out-andelen blant ungdom som har det vanskelig, er langt høyere enn blant annen ungdom.

NKVTS-rapporten «Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle», initiert og delfinansiert av Redd Barna, kom i fjor. Den fikk ikke så stor oppmerksomhet som den hadde fortjent. Rapporten dokumenterer at lærere, førskolelærere og barnevernspedagoger ikke får tilstrekkelig kunnskap om barns rettigheter, vold og seksuelle overgrep - og samtalemetodikk. Dette kan føre til at de utsatte barna ikke blir sett og dermed ikke får den hjelpen de trenger. Rapporten viser at flertallet av de nyutdannede pedagogene ikke føler seg kompetente for en del av de oppgavene de kommer til å bli stilt overfor, og at de ikke føler seg kvalifisert til å samtale med barn. Forfatterne skriver:

«Lærere og førskolelærere er i den særegne situasjonen at de ser barn daglig og over tid. Det gir dem anledning til å observere barnas trivsel, endringer i atferd, tegn på skader og andre signaler som kan tyde på om barna lever i en vanskelig situasjon. Dersom lærere, førskolelærere og andre som arbeider med barn ikke er i stand til å tolke barns ulike signaler, finnes det en risiko for at de vil vurdere barnas vansker ut fra individuelle forklaringer, som at barnet har lære- eller konsentrasjonsvansker, snarere enn å se etter årsaker i barnets livssituasjon. Svært få bekymringsmeldinger til barnevernet om barn utsatt for vold og seksuelle overgrep, kommer fra skoler og barnehager.»

NKVTS-rapporten inneholder flere konkrete forslag: Ifølge lov om universiteter og høyskoler kan Kunnskapsdepartementet pålegge enkelte institusjoner et særlig ansvar for bestemte fagområder. KD kan også fastsette at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad. Forfatterne mener at KD bør vurdere å gripe inn overfor utdanningsinstitusjonene med bakgrunn i ovennevnte bestemmelse. Videre foreslår de å implementere FNs barnekonvensjon i undervisninga. Forfatterne foreslår også at et eget emne om barn utsatt for vold og overgrep innføres i rammeplanene for allmennlærerutdanninga og førskolelærerutdanninga. Når det gjelder samtlige utdanninger, mener de at det bør avsettes et visst antall studiepoeng for å sikre at emnet får tilstrekkelig oppmerksomhet, og de foreslår implementering av praksis og ferdighetstrening i undervisninga, og at studiet må gi studentene tilstrekkelig innføring i hvordan de kan samarbeide, og hvem de kan samarbeide med når de møter utsatte barn.

Jeg vil be komiteen og statsråden om også å ta hensyn til disse innspillene.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:28:16]: Et av de mest presserende problemene når det gjelder lærerutdanningen, er rekruttering til høyskolene som driver denne profesjonsutdanningen. Situasjonen ved institusjonene er nemlig slik at høyskolelektorer i nær framtid vil nå pensjonsalderen. Det gjør at arbeidet med å finne de beste og dyktigste til å bli lærerutdannere er svært viktig de kommende tiår. Dyktige lærerutdannere er avgjørende for å få dyktige lærere og en enda bedre skole. Da må vi hente de dyktigste lektorene med interesse for feltet fra grunn- og videregående skole.

Det paradoksale er at for å bli høyskolelektor kreves det en høyere kompetanse enn for å være lektor i grunn- og videregående skole, men lønnen er lavere. En lektor med ti års ansiennitet må regne med å gå ned i lønn med noe som tilsvarer ca. 25 000-40 000 kr pr. år. Det gjør at det er svært vanskelig å rekruttere høyskolelektorer blant lektorene i grunn- og videregående skole.

En lektor som går over til å jobbe som høyskolelektor ved en av lærerutdanningene, må altså regne med å gå ned i lønn, ikke opp. Kan statsråden sitte og se på at det er så lite attraktivt å bli høyskolelektor?

Jeg er selvfølgelig helt klar over at rammene for hvilken lønnsplassering de enkelte stillingene har, blir fastsatt mellom partene i arbeidslivet etter forhandlinger. Men det er viktig å sikre rekrutteringen av undervisnings- og forskningspersonale til universiteter og høyskoler. Vi må ha de beste til å lære opp dem som skal undervise barna våre. Det kan ikke bare være opp til lønnsforhandlinger eller til at institusjonene vurderer hvilke lønns- og arbeidsvilkår som er mest konkurransedyktige. Dette er en alvorlig sak som vil få store konsekvenser.

Så til bredden i lærerutdanningen. Allmennlærerutdanningsinstitusjonene har et ansvar for å utdanne lærere i alle obligatoriske fag. Nå ser det ut til at Universitetet i Stavanger vil legge ned musikkopplæringen i allmennlærerutdanningen. En kan stille spørsmål både ved lovligheten og ved klokskapen bak et slikt vedtak. Kan utdanningen kalles allmennlærerutdanning? Og hva vil skje med faget når en tar vekk utdanningen i faget? Lærerne i grunnskolen er utrolig sentrale når det gjelder å bygge kultur på grunnplanet. Musikk og sang har lange røtter i grunnskolen og har alltid vært et eget fag. UNESCO har gjort en undersøkelse i 60 land når det gjelder kunstfaglig opplæring. Den viser at musikk, drama og kunst i skolen gjør elevene bedre i matematikk og språk. Videre blir ungene mer kreative, mer aktive og får større selvtillit.

Jeg håper at statsråden tar denne utfordringen på alvor. Allmennlærerutdanningen må ha fagtilbud i alle grunnskolens obligatoriske fag. Over tid tror jeg det vil få dramatiske konsekvenser for lærerkompetansen i regionen om lærerutdanningen mangler tilbud i et fag.

Til slutt: Jeg vil innstendig be statsråden om å ta med budskapet om at lærerutdanning betyr tilbud i alle obligatoriske fag når hun nå skal forbedre allmennlærerutdanningen.

Eirin Faldet (A) [18:32:13]: Først vil jeg gi litt ros til interpellanten, som har satt søkelyset på kvalitet i lærerutdanningen. Det har nå vært en evaluering, og i den forbindelse tar jeg ordet i saken.

Barn er framtiden, heter det i hvert fall. Derfor er det viktig å sikre at det finnes god kvalitet i hele opplæringskjeden i et barns liv. Det er dessverre et faktum at altfor mange overgrep skjer innenfor hjemmets fire vegger.

Arbeidet med barn innebærer et stort ansvar. Barnehagen blir ofte det stedet der barna kan gi uttrykk for sin redsel, og ved flere anledninger er det nettopp de ansatte i barnehagene som ser barnet, og kan melde fra når noe er galt. Derfor er det viktig å snakke om kompetanse og utdanning i en bredere sammenheng.

Jeg har behov for å gi honnør til alle dem som jobber i barnehager og skoler for den fantastiske jobben de gjør. Vi har mange flotte pedagoger i den norske skolen. Når det diskuteres å bedre lærerutdanningen, må det ikke forstås dit hen at lærerne er for dårlige, men at det er et ønske om at kompetansen skal bli enda bedre. Jeg er glad for at statsråden har bekreftet at Regjeringen tar dette på største alvor, og er godt i gang med arbeidet.

I den stortingsmeldingen som kommer, vil jeg be om at det fokuseres sterkere på barns rettigheter. Jeg vil også be om at førskolelærerutdanningen blir vurdert. Ansatte i barnehage og skole bør ha kunnskap om FNs barnekonvensjon, om barns rettigheter til å si fra når noe skjer i hjem og skole. Det er ikke nok for en lærer å være faglig dyktig - bare. Lærere jeg har snakket med, forteller at de må bruke mye tid av f.eks. matematikktimen til å roe ned elevene før de i det hele tatt er i stand til å ta imot kunnskap i faget. Det trengs dyktige førskolelærere i barnehagene som kan barns rettigheter, og det trengs dyktige pedagoger i norsk skole som ser hele mennesket. Barns rettigheter bør inn som et fag i lærerutdanningen, og for ikke å snakke om barns bruk av Internett, som er et stort område der det kreves større kompetanse. Barns hverdag er fylt med mange inntrykk, og det er viktig at det er trygge og dyktige voksne til stede i barns og unges hverdag.

Som representanten Thorkildsen nevnte, har Stortinget begynt å feie for egen dør. Vi kan ikke stille krav til lærerne dersom ikke Stortinget selv tar barns rettigheter på alvor. Derfor er jeg veldig glad for at Stortinget har en barnerettsgruppe i arbeid. Der skal vi sørge for at vi i tiden framover setter søkelyset på barns hverdag og barns rettigheter.

Gunnar Gundersen (H) [18:35:52]: Når stortingsmeldingen om lærerutdanningen kommer, blir det sikkert mye debatt i Stortinget. Vi ser i hvert fall at det er et ganske bredt engasjement.

Men det som var mitt poeng, var hvorfor man skal gjøre det så vanskelig. Det var faktisk den daglige og jevnlige oppfølgingen av de resultatene vi har, og den informasjonen man har i sektoren, jeg var ute etter om man fulgte opp. Alle spørsmålene om lengden på utdanningen osv. tar vi sikkert når den tiden kommer, men her var det spørsmål om å fylle de fire årene som man nå faktisk disponerer over, med innhold og mening, og der peker NOKUT-rapporten på at det er noen betydelige utfordringer.

Jeg har notert meg at i den verden vi nå er, i den politiske verden, er man veldig opptatt av å diskutere budsjetter, intensjoner og slike ting, men når resultatene kommer, er man ikke veldig opptatt av det. Det er på mange måter stikk i strid med den verden jeg kommer fra, hvor det er resultatene som teller. Det er slik, som Dørum sa, at debatten foregår - jeg tror han kalte det - «i en litt nedblåst tone», for det er veldig mye her som vi er nødt til å ta tak i. Og skal vi ha verdens beste skole, er jeg ganske overbevist om at vi også må ha verdens beste lærere, og dermed må vi også ha verdens beste lærerutdanning. Det er ganske krevende.

Statsråden var inne på en god del prosjekter og forsøk som er satt i gang. Det er vel og bra, og det vil framskaffe mye god kunnskap, men igjen gjaldt ikke det de resultatene en faktisk ser med frafallsproblematikken, med strykproblematikken og gjennomføringsproblematikken, slik som NOKUT-rapporten er inne på. Der er man helt nede på det konkrete om hvordan institusjonene ledes og drives. Det tror jeg nok jeg langt fra føler meg trygg på at man fra departementets side har nok ressurser rettet mot, selv om man innkaller til noen konferanser og møter innimellom. Dette gjelder å sikre informasjonsutveksling mellom institusjonene, og det gjelder at den informasjonen som ligger der, faktisk brukes. Jeg ser også at mange høyskoler kanskje er mer opptatt av å bli universitet enn de er av - slik NOKUT-rapporten tydeligvis dokumenterer - å analysere de dataene og de studiene de allerede rår over.

Det er nevnt også at målstrukturen er ganske komplisert, og i et slikt system blir finansieringssystemet veldig drivende. Jeg vil be statstråden om at hun retter mye oppmerksomhet mot dette. Det er gjennom de enkle tiltak, tror jeg, at man også forbedrer lærerutdanningen ganske betraktelig. Der dokumenterer NOKUT-rapporten ganske klart at det er mye å vinne.

Statsråd Tora Aasland [18:39:12]: Det hørtes ikke ut som om jeg hadde klart å overbevise representanten Gundersen helt, men i hvert fall delvis. Jeg kan igjen forsikre om at dette er et arbeid som har meget stort trøkk i departementet. Det gjelder både det vi gjør løpende i oppfølgingen av institusjonene, og det gjelder det vi nå er midt oppe i med denne meldingen om lærerutdanningen, som det faktisk ikke er så veldig lenge siden vi bestemte oss for å legge fram. Vi så det som det eneste riktige å ta den nasjonale dimensjonen av dette alvorlig.

Jeg skal kort kommentere noen av innleggene i debatten, som for øvrig har vært meget nyttige også for meg i mitt arbeid med disse spørsmålene. Det som ble lovt av min forgjenger Øystein Djupedal når det gjaldt den nasjonale dugnaden, var først og fremst rettet mot institusjonene selv, i og med at det var deres hovedansvar å følge opp det som er rammene og regelverket rundt dette. Det er, som sagt, blitt gjort ganske ettertrykkelig. Det har vært ganske mange både konferanser og møter med ledelse og styrer ved de ulike institusjonene hvor dette har vært meget viktige temaer på dagsordenen. - Så jeg mener at her har man tatt grep.

Når det gjelder Ine Marie Eriksen Søreides påpekning av det store frafallet, er jeg veldig enig med henne i det. Det er meget bekymringsfullt, og det er også meget bekymringsfullt at vi faktisk ikke vet hvem det er vi mister. Det er vel kanskje ikke så problematisk å miste dem som ikke egner seg, men det er veldig problematisk å miste dem vi gjerne skulle hatt med videre. Dette har både med situasjonen med veiledning og oppfølging å gjøre, og det har med ganske mange andre forhold å gjøre. Universitetet i Stavanger har nå satt i gang et forsøk hvor de gjennom intervjuingen av nye studenter forsøker å gå i dybden på dette. Vi håper på å få litt hjelp når det gjelder å belyse både mulige årsaker og det å kunne følge opp på en bedre måte. Jeg er enig i at sannsynligvis er det her bare enda mer kunnskap som er nødvendig, samtidig som man må gjøre hva man kan for å forbedre hele utdanningen, slik at motivasjonen og oppfølgingen blir best mulig. Jeg kan love representanten Eriksen Søreide at man skal slippe å vente i to år til. Jeg er temmelig overbevist om at vi skal klare å få til et helhetlig grep før det, selv om jeg også forstår sektoren selv og ikke minst lærerne, som synes at det har vært mange reformer, og kanskje heller ønsker at man tar noen grep for å rette inn det som helt åpenbart er nødvendig.

Jeg takker igjen for mange gode innspill. Jeg vil også vise til innleggene fra både Inga Marte Thorkildsen og Eirin Faldet om barns rettigheter, som er utrolig viktig. Den viktigste balansen vi har som en av utfordringene i hva vi legger inn i lærerutdanningen kvalitetsmessig, er behovet for på den ene siden å være god på de enkelte fagområdene og å kunne undervise i de enkelte fagområdene, og på den andre siden å kunne se hele mennesket, altså hele barnet, som Eirin Faldet var inne på, med alt det innebærer av sosial kompetanse.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 2 avsluttet.