Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 50 minutter og fordeles med inntil 10 minutter til sakens ordfører, inntil 5 minutter til hver av de øvrige partienes hovedtalere og inntil 10 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Ola T. Lånke (KrF) [10:45:46]: (ordfører for saken): Den 8. november i fjor ble en norsk soldat drept og en annen hardt skadet i forbindelse med et angrep i nærheten av den norske leiren i Meymaneh i Afghanistan. Den skadede soldaten ble fraktet til leiren i Meymaneh, der en tysk kirurg kom til og fikk gitt denne soldaten livreddende behandling. Senere ble det sagt at det var en tilfeldighet at det hadde vært en kirurg til stede i leiren. Kirurgen uttalte til media at dersom den skadede ikke hadde fått rask kirurgisk hjelp, ville han ikke ha overlevd.

Denne hendelsen var som kjent foranledningen til at media for alvor rettet fokus mot sanitetsstøtten til de norske styrkene i Afghanistan. I et oppslag i VG den 13. november 2007 ble det referert til en uttalelse fra sjefen for Forsvarets sanitet, generalmajor Leif Sverre Rosén, i mai 2007, der han offentlig hadde gitt uttrykk for at han mente den medisinske hjelpen til norske soldater i Afghanistan var uforsvarlig. Det framkom også at han hadde uttalt at han i denne situasjonen ikke ville ha sendt sin egen sønn til Afghanistan, og at soldaters liv ble satt på spill på grunn av mangel på penger. I dette oppslaget kom det også fram at forsvarssjef Sverre Diesen i etterkant av disse uttalelsene innkalte Rosén til et møte. Møtet skal ha medført at generalmajor Leif Sverre Rosén måtte underskrive en avtale om studiepermisjon som senere skulle munne ut i fratredelse fra stillingen som sjef for Forsvarets sanitet. Avtalen inneholdt også en forpliktelse for Rosén til ikke å uttale seg om innholdet i avtalen, eller om andre forhold knyttet til Forsvaret.

På denne bakgrunn tok kontroll- og konstitusjonskomiteen initiativ til å sende brev til forsvarsministeren hvor det ble bedt om en kommentar til saken og begrunnelse for den valgte prosedyre. Svarbrevet fra departementet avstedkom ytterligere to brev med nye spørsmål. Samtlige brev fra komiteen med svarbrev følger komiteinnstillingen som vedlegg. Komiteen mottok i tillegg på forespørsel en rekke sentrale dokumenter, dels graderte, fra Forsvarsdepartementet.

På bakgrunn av flere runder med korrespondanse mellom kontrollkomiteen og forsvarsministeren besluttet så komiteen å reise kontrollsak og avholde åpen kontrollhøring. Denne åpne høringen fant sted den 19. desember. Følgende tok imot invitasjonen og møtte til høring: forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, forsvarssjef Sverre Diesen og generalmajor Leif Sverre Rosén.

Under den åpne kontrollhøringen ble saken ytterligere belyst fra ulike sider, og summen av den informasjon som er gitt både ved redegjørelser i Stortinget, i brev, i ulike dokumenter og i de muntlige meddelelsene i høringen, danner bakgrunnen for komiteens vurderinger og de konklusjoner komiteen har trukket.

Som saksordfører er jeg svært tilfreds med at innstillingen fra komiteen i all hovedsak er enstemmig. Når jeg sier «i all hovedsak», er det fordi Fremskrittpartiet har lagt inn en særmerknad i tillegg til fellesmerknadene vedrørende forholdet mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarsledelsen. Jeg regner med at Fremskrittspartiets talsperson vil redegjøre nærmere for innholdet i denne merknaden.

Bakgrunnen for at Norge har besluttet å sende styrker til Afghanistan, er at vi ønsker å bidra til større stabilitet og sikkerhet for folket i dette landet. Det står et bredt flertall i Stortinget bak denne beslutningen. Vi er oppmerksomme på at sikkerhetssituasjonen har forverret seg og i dag er langt mer krevende enn den var da Norge gikk til det skritt å gå inn i PRT Meymaneh i 2004. Det tilsier en kontinuerlig vurdering av nødvendige beskyttelsestiltak i lys av det til enhver tid foreliggende trusselbilde.

Det hersker ingen uenighet om at sikkerheten for soldatene skal være høyprioritert. Like klart er det at ingen heller kan gi noen absolutt garanti mot at det oppstår situasjoner som fører til skader eller tap av liv, gitt den risikofylte situasjonen i Afghanistan. Det har dessverre skjedd, og det kommer nok til å skje igjen. Men da er det også svært viktig for meg å understreke at det ikke på noen måte må få festne seg et inntrykk av at det vi i denne sammenheng er opptatt av, er å lete etter skyldige.

Utgangspunktet for Stortingets arbeid i denne sammenheng er kun å skaffe seg et beslutningsgrunnlag for å treffe tiltak som kan bedre sikkerheten for våre soldater ute i felten. Vi er vel vitende om at vi påtar oss et stort ansvar når vi sender soldatene ut i farlige operasjoner. Da må vi samtidig sikre oss at alt som kan gjøres, blir gjort for at sikkerheten ivaretas. Det skylder vi våre soldater. Det skylder vi deres pårørende. Det skylder vi landet.

Så er det slik at Stortinget må kunne sette sin lit til at regjeringen ved ansvarlig statsråd sørger for at så er tilfellet. Og jeg er glad for at den aktuelle statsråden så klart i flere redegjørelser til Stortinget har understreket at hun framfor alt er oppatt av soldatenes sikkerhet.

Når det likevel kommer for en dag gjennom oppslag i media at legedekningen er mangelfull ved de norske styrkene, er det vår plikt å reagere. Forsvarsministeren har i brev til komiteen pekt på at våre styrkers sikkerhet ikke alene knytter seg til tilgjengelighet på leger og annen spesialisert kompetanse, men også enkeltmannsferdigheter i sanitet, militære ferdigheter, situasjonsforståelse, osv. osv.

Det er i samspillet mellom de ulike faktorene man søker å gjøre sikkerheten best mulig - naturligvis er det det. Men samtidig må det fastslås at en god og tilgjengelig legedekning og sanitetskompetanse er fundamentalt avgjørende i kritiske situasjoner. Derfor må det til enhver tid være en medisinsk beredskap som sikrer rask og forsvarlig behandling når behovet inntreffer.

Gjennom denne prosessen har komiteen blitt kjent med at Forsvarets sanitet i mange år har påpekt problemene med å rekruttere tilstrekkelig antall leger og kirurger til utenlandsoppdrag. Saken har vært utredet. Allerede i 1996 framsatte en arbeidsgruppe forslag til en rekke tiltak med sikte på rekruttering av medisinsk fagpersonell med spesialkompetanse innen akuttmedisin og krigskirurgi. Men det viste seg vanskelig å få satt disse ut i livet. Det er erkjent at det av flere årsaker er svært utfordrende å rekruttere medisinsk personell til Forsvaret. Dette understreker at det er et kontinuerlig behov for aktivt å arbeide for rekruttering av spesialkompetanse både på kort og på lang sikt.

Komiteen ser derfor avtalen, som ble undertegnet med Ullevål universitetssykehus i juni 2007, som svært positiv, og vil understreke viktigheten av at tilsvarende avtaler også kommer i stand med andre helseforetak. Det er også bra at forsvarsministeren, riktignok etter at Stortinget tok opp legesituasjonen i Afghanistan, har tatt opp den vanskelige legedekningen med helseministeren og Den norske legeforening. Det er også bra at man har fått i stand en midlertidig avtale om kirurgdekning, og komiteen tar til etterretning at det nå er utarbeidet en samlet plan som sikrer kirurgisk kapasitet fram til 1. juni i år.

Så langt kan alt synes greit fra komiteens side, men det skal heller ikke underslås at komiteen også har noen kritiske merknader til Regjeringens håndtering av saken.

En samlet komite gir uttrykk for at den stiller seg undrende til at forsvarsministeren først etter at saken ble tatt opp i media og Stortinget engasjerte seg, tok fatt i saken. Ministeren har selv gitt uttrykk for at det lenge har vært et problem å skaffe nok leger til Afghanistan. Initiativet kunne ha vært tatt langt tidligere fra statsrådens side.

Et annet forhold vedrørende avtalen med Legeforeningen er at den gir svært gode betingelser for dem den gjelder, i forhold til andre grupper. Komiteen stiller derfor spørsmål ved om ikke Forsvaret selv kunne fått i stand slike avtaler tidligere om det hadde blitt åpnet for tilsvarende betingelser. Den forutsetter naturligvis at denne avtalen, så vel som framtidige avtaler, er i tråd med regelverket for avtaler på vegne av det offentlige.

Det tredje forholdet som komiteen samlet påpeker, er at forsvarsministeren i høringen uttalte at hun ikke tok noe eget initiativ i fjor da generalmajor Rosén uttalte seg om legemangelen og sa at han ikke ville ha sendt sin egen sønn til Afghanistan. Komiteen mener det ville være naturlig om en slik uttalelse fra lederen av Forsvarets sanitet hadde avstedkommet noe mer initiativ fra forsvarsministerens side.

Det siste punktet jeg vil berøre av det som komiteen påpeker, og som jeg for egen regning mener er det alvorligste, gjelder opplysningsplikten. Komiteen viser til at det forut for 22. november 2007 ikke har vært gitt noen orientering til Stortinget om legedekningen i Afghanistan og problemene med å rekruttere spesialister. Det ville vært naturlig om sanitetsdekningen, herunder legedekningen, hadde vært et tema som ble berørt på linje med andre sikkerhetstiltak, slik sikkerhetssituasjonen har utviklet seg, og tatt i betraktning det som er kommet fram i media i denne saken.

Komiteen mener statsråden burde ha informert Stortinget på et tidligere tidspunkt om disse utfordringene. Det kan etterlates et inntrykk av at andre sider ved Norges engasjement i Afghanistan har tatt fokuset bort fra utfordringene knyttet til sanitetsberedskapen. Dette blir stående som en kritikk fra et samlet storting.

Jeg skal som saksordfører nøye meg med disse påpekningene. Komiteen har vist varsomhet med å si så mye om fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Jeg viser til komiteens merknader i innstillingen, og regner dessuten med at andre av komiteens medlemmer kanskje vil kommentere denne avtalen mer inngående.

La meg likevel til slutt bemerke at den dokumentasjonen som er framlagt for komiteen, viser at Forsvarets sanitet ved en rekke anledninger fokuserte på behovet for økte bevilgninger og på rekrutteringssituasjonen, og pekte på tiltak som kunne settes i verk ved en bedre økonomi.

Svein Roald Hansen (A) [10:56:22]: Denne saken er et godt eksempel på en sak som det er fornuftig kommer inn i kontroll- og konstitusjonskomiteen for behandling. Så lenge denne type saker utspiller seg i mediedramaturgiens lys, skapes det fort en betydelig avstand mellom drama og realiteter.

I denne sakens innledende runder i media sa komiteens leder, Lodve Solholm, til Dagsavisen at Stortinget kan ha vært ført bak lyset da det godkjente å sende soldater til skarpe oppdrag i Afghanistan. Hans partifelle Per Roar Bredvold, i forsvarskomiteen, sa til samme avis han ikke så bort fra at Fremskrittspartiet vil komme med et mistillitsforslag mot forsvarsministeren dersom partiet ikke er fornøyd med redegjørelsen.

I dag ser vi at partiet synes å være godt fornøyd. Kritikken i partiets særmerknad retter seg jo mot forsvarssjefen og ikke ministeren. Slik sett er denne saken et bevis på at det er fornuftig å foreta en grundig gjennomgang av saker som er alvorlige, men komplekse, selv om det innebærer at de politiske gevinster en opposisjon kan se for seg, blåses bort av saklige realiteter.

Komiteen har, etter en grundig gjennomgang av dokumenter og høring, samlet seg om en balansert vurdering av hendelsesforløpet. Det aller viktigste var at i de relativt få ukene da den kirurgiske kapasiteten i Meymaneh var svakere enn ønskelig, ble operasjonene tilpasset dette.

Den medisinske beredskapen i Meymaneh har ikke på noe tidspunkt vært under det ambisjonsnivået som ble lagt til grunn da det ble besluttet at vi skulle gå inn i dette området i 2004.

Så har sikkerhetssituasjonen i Nord-Afghanistan forverret seg og er mer krevende. Dette krever, som også saksordføreren pekte på, økte ressurser både til sikkerhetstiltak og til medisinsk beredskap. Selv om man aldri kan gardere seg 100 pst., må soldatenes sikkerhet og muligheter for kvalifisert hjelp hvis ulykken er ute, ha høyeste prioritet. Dette har også forsvarsministeren understreket i sin redegjørelse i Stortinget og under høringen.

Realiteten er at rekrutteringen av medisinsk personell til denne typen operasjoner er vanskelig. Norge er et lite land med begrenset tilgang på spesialister. Forsøkene på å få til et samarbeid med andre land på dette feltet er en mulighet det ble arbeidet med, men som ikke førte fram i tide. Resultatet ble den midlertidige avtalen med Legeforeningen som sikret kirurgdekningen fram til 1. april i år, etter at forsvarsministeren tok et nytt initiativ sammen med helseministeren. Senere er det kommet på plass en langsiktig avtale med helseforetakene som vil sikre tilgangen på kirurger.

Som det framgår av sakens dokumenter, og som også saksordføreren grundig redegjorde for, har det vært jobbet lenge i Forsvarets sanitet med å få til en god legedekning.

Men man lyktes altså ikke i å finne en løsning som kunne sikre nok kirurger etter at vårt ansvar for feltsykehuset i Mazar-e Sharif løp ut i mars 2007. Først etter at statsråden selv tok et initiativ overfor helseministeren, lyktes det å få på plass den midlertidige løsningen.

Når det som systemet, for å bruke det uttrykket, jobbet med, ikke førte fram, vil man jo i ettertid alltid spørre seg hvorfor man ikke tok et slikt initiativ før, slik statsråden sa både i sin redegjørelse i Stortinget 22. november og i høringen 19. desember.

Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen berører også forholdet til Stortinget, og viser til at det hadde vært naturlig om statsråden på et tidligere tidspunkt hadde informert Stortinget om de utfordringer man stod overfor på sanitetssiden.

Det konstitusjonelt viktige i denne saken er imidlertid at den medisinske beredskapen ikke hadde ligget under ambisjonene da man besluttet å gå inn i Meymaneh. Stortinget er altså ikke ført bak lyset, slik representanten Lodve Solholm reiste spørsmål om i Dagsavisen.

Uttalelsene fra generalmajor Rosén i mai i fjor utløste da heller ingen alarmklokker i forsvarskomiteen. Det skyldes kanskje at fagkomiteen var rimelig godt kjent med også kompleksiteten som ligger bak utfordringene om å sikre tilfredsstillende medisinsk beredskap, særlig når det gjelder kirurgi, ved denne type utenlandsoperasjoner.

Når det gjelder forholdet mellom forsvarssjefen og generalmajor Leif Sverre Rosén, anser jeg dette for å være en ren personalsak som Stortinget i utgangspunktet ikke bør ha noen formening om. Men la meg understreke at jeg aldri har sett denne saken i det lys at det ligger noe spesielt ansvar på Forsvarets sanitet for at man ikke lyktes i å komme i havn med noe som reelt sett var vanskelig. Når likevel avtalen mellom Rosén og Forsvaret er kommet på bordet, deler jeg vurderingen av at punktet som omhandler partenes taushetsplikt, med fordel kunne ha vært formulert annerledes for å unngå de misforståelser som vi har sett har oppstått.

Forsvarsministeren har gjentatte ganger gitt uttrykk for at høy medisinsk beredskap og tiltak for å styrke sikkerheten for norske soldater i utlandet har topprioritet. Jeg er overbevist om at Regjeringen vil gjøre det den kan for å bidra til dette.

Carl I. Hagen (FrP) [11:01:38]: Også her må jeg si at jeg er glad for mange av synspunktene som en samlet komite har fremført, med, slik jeg tolker det, ganske sterk kritikk av forsvarsledelsen og Forsvarsdepartementet. Jeg synes også at innstillingen er en slags oppreisning for generalmajor Leif Sverre Rosén, som ble utsatt for ganske sterk kritikk i mange sammenhenger. Han sa selv i høringen at han følte seg presset ut av Forsvaret, fordi han hadde varslet, sagt fra, om mangelfull sanitet. Etter sin veldig sterke uttalelse om at han ikke ville sende sin sønn til Afghanistan, ble han innkalt og fikk omtrent refs og kom etter hvert i en situasjon hvor han følte at han ble presset til å undertegne en avtale, som han egentlig ikke hadde lyst til, idet han hadde hatt lyst til å fullføre sin tjeneste i Forsvaret. Der vil jeg bare vise til den skriftlige gjengivelse av høringen som er vedlagt komiteens innstilling.

Svein Roald Hansen sa at dette også er en personalsak i Forsvaret som Stortinget i utgangspunktet ikke bør mene noe om. Jeg vil også der få lov til å melde min uenighet.

Hvis, og i dette tilfellet når, det avdekkes en sterk kritikkverdig personalpolitisk håndtering på flere områder, ikke bare i Rosén-saken, men også i andre saker, som går ut over Forsvaret og forsvarsevnen og kanskje forsvarsvilligheten til mange offiserer - fordi man i stedet for å møte forståelse hos sin ledelse, møter kritikk - da er det selvsagt en oppgave for Stortinget å komme med sine synspunkter, det være seg personalpolitikken enten i Forsvaret eller andre steder. Og det er uro i enkelte deler av statsforvaltningen. I går var det et møte om uro i en bedrift. Det er klart at det også har å gjøre med Stortingets overvåking og kontroll av statsrådenes embetsutøvelse og hva statsrådene gjør overfor sjefer også i ytre etat som viser mangelfull forståelse og respekt for sine ansatte.

Her er det også, etter min oppfatning, helt klart at det var budsjettmessige hensyn, som gjorde at etter en lang rekke henvendelser fra generalmajor Leif Sverre Rosén og fra andre som hadde ansvaret i Afghanistan, om mangelfull sanitet, så var det snakk om mangel på penger. Hadde da statsråden på et langt tidligere tidspunkt sagt at det å ha en forsvarlig sanitet er en prioritert oppgave, og at vi får finne frem til flere lokkemidler for å få folk til å stille opp, vet vi at i alle sammenhenger er det mulig. Da det så til slutt ble gjort, fikk man jo på plass avtaler - dyre avtaler - som det kanskje må ses på for fremtiden. Men det har vist seg, i det øyeblikket man tok initiativ, etter at det var blitt offentlig, og etter at Stortinget begynte å engasjere seg, at statsråden burde ha gjort dette tidligere. Jeg tillater meg å si at jeg synes også at dette burde Forsvarets ledelse ha tatt tak i, stått langt mer oppreist og sagt at dette nærmer seg å være uforsvarlig. Det er en plikt også for forsvarsledelsen. Hvis de mener det er uforsvarlig å opprettholde en tjeneste som følge av enten mangelfullt utstyr eller mangelfull sanitetstjeneste, og det går ut over sikkerheten til soldatene - når alle politikere har sagt at sikkerheten skal stå i høysetet - bør man stå oppreist og si at enten må vi trekke soldatene hjem eller så må man fremskaffe de pengene som skal til for å betale for det som alle politikere har sagt er viktig, nemlig sikkerhet, og ikke la dette skusles bort. Det går an å gjøre det langt, langt bedre enn det som er vist i denne saken.

Slik vi vurderer det, og det har vi tillatt oss å si, fikk vi under høringen klare signaler på at generalmajor Leif Sverre Roséns svar synes å være meget solide og troverdige, og disse stod etter vår oppfatning i kontrast til forsvarssjefens beskrivelse av situasjonen. Vi finner videre at Forsvarsdepartementets behandling av generalmajor Leif Sverre Rosén i denne saken har vært meget kritikkverdig, og at sanitetssjefens versjon av prosessen i forbindelse med fratredelsesavtalen synes å virke troverdig.

Det var helt på grensen til at dette også ble formulert i forslag til votering i form av et daddelvedtak, men akkurat på dette punktet lot vi altså tvilen falle tiltalte, statsråden, til gode.

Per-Kristian Foss (H) [11:07:05]: La meg innledningsvis iallfall få sitere én setning fra komiteens enstemmige innstilling:

«Norske soldater har gjort en stor innsats for å skape større stabilitet og sikkerhet for det afghanske folk.»

Det er en enstemmig komite som sier dette, og det er det vel greit å bevare til senere debatter.

I debatten rundt saken som denne innstillingen gjelder, har ikke minst generalmajor Roséns forhold vært i fokus. La meg derfor understreke to ting. Det ene er at komiteen kritiserer ikke den uttalelse som generalmajor Rosén avgav, som skapte en del debatt, nemlig at han ikke ville sende sin egen sønn til området på grunn av dårlig sanitet. Derimot er det en enstemmig komite som er meget kritisk til at han som følge av dette måtte undertegne en taushetserklæring om generelle forhold. Under høringen - det vil fremgå av vedlegget til innstillingen - gikk statsråden meget langt i å si at denne erklæringen skulle man nok vært foruten. Det synes jeg var en grei og på mange måter raus erkjennelse av noe som man oftere kan gjøre, nemlig bidra til lite grann selvkritikk. Men der stanser det vel.

Komiteen sier i den enstemmige innstillingen at hvis Rosén hadde fått de samme penger som senere ble stilt til disposisjon for Forsvaret, ville han også fått det til. Dette sies i en mer innpakket formulering på side 8 i innstillingen:

«Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke Forsvaret selv kunne fått i stand slike avtaler tidligere om det hadde blitt åpnet for tilsvarende betingelser.»

Dette er en omforent formulering fra en samlet komite, inkludert regjeringspartiene, og må leses på den bakgrunn.

Det er, som saksordføreren også sa, sterk kritikk av statsråden på to viktige punkter. Det er en enstemmig komite - også inkludert regjeringspartiene - som sier at de

«stiller seg undrende til at forsvarsministeren først etter at saken ble tatt opp i media og Stortinget engasjerte seg, tok fatt i saken. Forsvarsministeren gir selv uttrykk for at det lenge har vært et problem å skaffe nok leger til Afghanistan».

Nok en gang ser vi altså et eksempel på at en sak først får fart politisk etter at media har tatt den opp. Gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen har man fått belyst saken ytterligere. Det preger innstillingen.

På et annet punkt er det også ganske sterk kritikk når komiteen sier at «statsråden på et tidligere tidspunkt burde informert Stortinget om de utfordringene en her stod overfor» - altså når det gjelder sanitetssituasjonen for våre styrker i Afghanistan. Etter min oppfatning er dette i parlamentarisk språkbruk en sterk kritikk, ikke minst fordi det gjelder et viktig område som statsrådens informasjonsplikt overfor Stortinget. Sakens ordfører - her må jeg få lov til å markere en viss uenighet, selv om det er en enstemmig innstilling - tolker det slik at den dramaturgi som på forhånd preget saken i media, altså før komiteen tok saken opp og til behandling, er noe helt annet enn det man kan lese i innstillingen. Jeg er faktisk ikke enig i den vurderingen. For en gangs skyld, vil jeg si, tror jeg nok at media hadde godt grunnlag for ganske sterke formuleringer i denne saken. Men det er klart at det er forskjell på både språkbruk og form i stortingsinnstillinger og i aviser, som i større eller mindre grad er avhengig av daglig salg. Jeg burde kanskje ikke nevne overfor en saksordfører som har pressebakgrunn, at det i form må være ganske store forskjeller. Men når en samlet komite, inkludert regjeringspartiene, retter såpass sterk kritikk for at man burde ha informert Stortinget bedre, og at man burde vært raskere ute med å ta initiativ, er det ganske sterke saker i parlamentarisk sammenheng.

Øystein Djupedal (SV) [11:11:56]: La meg først replisere til både representanten Foss og representanten Hagen at det etter min og etter posisjonens vurdering ikke framkommer noen sterk kritikk av statsråden. Hadde det gjort det, hadde vi selvfølgelig ikke vært med på innstillingen.

Innstillingen reflekterer en helt nødvendig presisering av noe som kom fram med bakgrunn i det tragiske som skjedde i Meymaneh i november i fjor da en ung norsk soldat mistet livet, og en ble hardt skadet. Dette avstedkom den diskusjonen som vi så i offentligheten, og det er helt riktig det som saksordføreren påpeker. I forhold til den dramaturgi som var i pressen, og den opphetede diskusjonen som var, har saksordfører Lånke levert en nøktern og skikkelig innstilling som en samlet komite kan stille seg bak, nettopp fordi den er balansert og skikkelig. Den har tatt tak i det som er sakens utfordringer. Det er helt riktig. I dette ligger det at vi på grunn av de episodene som skjedde i Meymaneh, og det som framkom i diskusjonen rundt Rosén og høringen om dette, har vært nødt til å presisere at noe kunne ha vært gjort annerledes. I det ligger det i hvert fall ikke sterk kritikk. I det ligger det bare en nødvendig erfaringsinnhenting.

La meg også understreke at dette er et politisk ansvar. Det er selvfølgelig forsvarsministerens og forsvarsledelsens ansvar å gjøre det man kan for å ha en beredskap som gjør at våre soldater har tilgang til en best mulig sanitetstjeneste ved operasjoner i utlandet. Man kan aldri gardere seg mot hva som kan skje i Afghanistan eller andre steder. Nettopp derfor er det så viktig at man sørger for at man har høyest mulig medisinsk og sanitetsmessig beredskap.

En samlet komite er enig i at det er viktig at sikkerheten for våre soldater alltid skal være høyest prioritert. Samtidig er vi også samstemte i at det som sagt ikke er mulig å gardere seg. At det vil skje igjen, er vi vel også innforstått med når man deltar i så risikofylt krigføring som i områder i Afghanistan.

Norske myndigheter skal legge til rette for rammevilkår som gjør at Forsvaret er i stand til å utføre medisinsk hjelp, kirurgisk hjelp og akuttmedisin på et høyt nivå. Det betyr en god og tilgjengelig legedekning og sanitetskompetanse. Det vil - det ser vi jo - være helt avgjørende i kritiske situasjoner.

Det denne saken også har vist, er at det har vært vanskelig å rekruttere medisinsk personell til Forsvaret. Det har vært en utfordring. Det framgår også av innstillingen at det har vært mange ulike årsaker til det - både at det har blitt farligere å dra til Afghanistan, at sanitetsoppdrag i Afghanistan handler om å tiltrekke seg en knapp spesialistressurs, og at oppdraget i Afghanistan i liten grad har vært meritterende og i liten grad har gitt faglig oppdatering. Derfor er det positivt at forsvarsministeren og helseministeren har inngått en avtale, som det ble opplyst om 5. februar, der man sammen med Legeforeningen har gjort en avtale som sikrer kirurgi på kort sikt. Etter hva jeg forstår, har man nå også sikret mer langsiktige avtaler med helseforetakene som gjør at den situasjonen vi i noen uker hadde, nemlig at det ikke var kirurger til stede, nå for framtiden er løst. Det er en meget tilfredsstillende situasjon, og en samlet komite er glad for at det som var utfordringen, nå synes å være løst.

Den situasjonen som oppstod, skyldes heller ikke økonomi, selv om det har vært en del av det, for det viser seg nå når man har sett igjennom saken, at det var stilt økonomiske ressurser til rådighet. Grunnen til at mye av dette var krevende, var rett og slett at det var vanskelig å rekruttere spesialkompetanse innenfor kirurgi og akuttmedisin. Det var faktisk hovedårsaken til at man ikke klarte å ha tilstrekkelig kirurgisk beredskap.

Komiteen har også kommentert fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Under høringen kom det fram ulike syn på det som har skjedd - det viser jo også denne debatten. La det ligge, men jeg er enig i det som flere har sagt - og som også forsvarsministeren har sagt - at en passus i denne avtalen nok kunne ha vært formulert på en annen måte.

Det er viktig å understreke at den generelle ytringsfriheten selvfølgelig også gjelder for Forsvarets ansatte. Det betyr at man også kan delta i en offentlig diskusjon om prioriteringer og synspunkter rundt Forsvaret - det kan man selvfølgelig. Og hvis man velger å lese avtalen sånn som enkelte har gjort, kan det forstås som en - skal vi si - inngripen i den generelle ytringsfriheten. La meg understreke at jeg antar uten videre at det ikke var meningen med avtalen, men at man burde ha formulert seg litt annerledes, det tror jeg alle ser.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:17:15]: Innstillingen fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite i denne saken behandler tre ulike områder: for det første håndteringen av legesituasjonen ved de norske styrkene i Afghanistan, for det andre bevæpningen av sanitetspersonellet i Afghanistan og for det tredje forhold knyttet til generalmajor Leif Sverre Roséns fratreden som sjef for Forsvarets sanitet.

Soldatenes sikkerhet under utenlandsoperasjoner har for meg hatt høyeste prioritet siden jeg overtok som forsvarsminister. Det ble arbeidet aktivt i Forsvarets sanitet for å få til avtaler som kunne gi tilstrekkelig og forutsigbar tilgang på kirurger til stabiliseringsenheten i Meymaneh etter at det norske feltsykehuset i Mazar-e Sharif ble avviklet. Det ble arbeidet med avtaler med andre land, men dette arbeidet førte altså ikke frem. Jeg vil i den forbindelse gjenta det jeg tidligere har sagt i Stortinget, både i plenum og i kontrollkomiteens høring, nemlig at jeg, sett i ettertid, skulle ønske at jeg hadde tatt initiativ overfor Legeforeningen og helse- og omsorgsministeren på et tidligere tidspunkt, slik kontrollkomiteen også peker på i sin innstilling. Men det ble altså arbeidet kontinuerlig med løsninger som vi hadde tro på skulle gi effekt. Jeg vil også understreke at jeg selv har hatt et sterkt engasjement i departementet for å lykkes med nettopp legedekningen gjennom mange tiltak, både infrastrukturmessige tiltak, som var nødvendig for å få legene på plass, og det å få leger til Afghanistan. Jeg har også lyst til å understreke at legedekningen aldri var under det ambisjonsnivå som lå til grunn for beslutningen om å utstasjonere styrkene i Meymaneh.

Jeg har også merket meg at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at jeg på et tidligere tidspunkt burde informert Stortinget om utfordringene knyttet til sikkerhets- og sanitetssituasjonen i Afghanistan, herunder også legedekningen. Jeg vil imidlertid presisere at når Stortinget ikke ble orientert i denne saken, var det ikke for å holde tilbake informasjon, men snarere ut fra en vurdering av at sikkerhets- og sanitetssituasjonen helhetlig sett var vurdert som forsvarlig. Hadde forsvarssjefen på noe tidspunkt ment noe annet, ville jeg selvsagt umiddelbart informert Stortinget om det.

Når en samlet komite likevel uttrykker at Stortinget burde vært informert om den aktuelle situasjonen tidligere, vil jeg selvfølgelig forholde meg til det og sørge for at Stortinget i fremtiden får den detaljeringsgrad i informasjonen om de pågående operasjoner som Stortinget ønsker, slik jeg også understreket i høringen.

Det andre hovedpunktet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling gjelder sanitetspersonellets bevæpning i Afghanistan relatert til Genèvekonvensjonenes bestemmelser. Jeg deler komiteens vurdering av behovet for grundig opplæring og et tydelig regelverk i forhold til praktisering av konvensjonene. Jeg er også helt enig med komiteen i at det er en selvfølge at norske styrker etterlever Genèvekonvensjonene.

Når det gjelder det siste temaet i komiteens innstilling, nemlig forhold knyttet til fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén, merker jeg meg at komiteen omtaler det punktet i fratredelsesavtalen som gjelder partenes taushetsplikt.

Som jeg også sa i den åpne høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, kunne formuleringen i Roséns fratredelsesavtale være egnet til å misforstås. Forsvarssjefen har imidlertid opplyst at det aldri har vært meningen å begrense Roséns generelle ytringsfrihet, men kun å legge til rette for en mest mulig ryddig ledelse av Forsvarets sanitet i Roséns permisjonsperiode. Jeg er enig med komiteen i at dette punktet i avtalen med fordel kunne vært formulert annerledes.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til kort å redegjøre for utviklingen når det gjelder legesituasjonen i Afghanistan etter at jeg, i et svar til representanten Høybråten, siste gang orienterte Stortinget om dette 5. februar i år. Den midlertidige kirurgavtalen med Legeforeningen har oppfylt de forventninger vi hadde til den ved inngåelsen, og sikret frem til 1. april full dekning av kirurger i Meymaneh. Også for øvrige legekategorier er det for tiden god dekning. Fra 1. april i år gis legene vilkår etter Særavtalen for internasjonale operasjoner, hvor Legeforeningen har inngått en tariffavtale på linje med de avtalene som er inngått for andre personellkategorier.

På litt lengre sikt arbeider vi med å ansette inntil 24 kirurger og anestesileger i et samarbeid med sivile helseforetak. Så langt er 20 stillinger ved fire sykehus utlyst med hjemmel i denne ordningen. Disse legene forplikter seg til å tjenestegjøre i utenlandsoperasjoner inntil tre måneder pr. år i en femårsperiode. I tillegg arbeider vi med en samarbeidsløsning med Makedonia, som, dersom vi lykkes, i perioder kan avlaste behovet for norsk spesialisthelsepersonell i Afghanistan. Helsetilbudet for norsk helsepersonell i Afghanistan er således nå og i tiden som kommer, på et tilfredsstillende nivå.

Når det gjelder sikkerhetssituasjonen for norsk personell i Afghanistan, vil jeg også peke på den betydelige forbedringen som skjedde i forrige uke ved at en luftmedisinsk evakueringsenhet med tre helikoptre ble operativ i Meymaneh. At det, på samme måte som i Norge, vil være dager da vær og klima gjør det umulig å fly, må ikke overskygge det faktum at vi her har fått en sterk forbedring av evakueringsmulighetene i Meymaneh.

Jeg vil også benytte anledningen til å nevne at vi for tiden jobber aktivt med å finne alternative lufttransportruter inn i og ut av Afghanistan dersom det skulle bli nødvendig å gjøre endringer i forhold til dagens opplegg.

Jeg vil til slutt understreke tre forhold: For det første er det slik at våre styrker i Afghanistan aldri i denne perioden har vært uten legedekning, selv om det i perioder har manglet visse kategorier spesialisthelsepersonell. For det andre er legesituasjonen bare ett av en rekke forhold som påvirker den helhetlige sanitets- og sikkerhetssituasjonen. Og for det tredje har våre sjefer i operasjonsområdet kontinuerlig tilpasset operasjonsmønsteret til de sanitetsressurser vi til enhver tid har hatt tilgjengelig. I sum har det derfor vært forsvarssjefens vurdering at den samlede sanitetsstøtten for norske avdelinger i perioden har vært forsvarlig.

Jeg vil igjen understreke at personellets sikkerhet har hatt det største fokus i den perioden jeg har vært forsvarsminister. Det er likevel viktig at vi som beslutningstakere erkjenner at det uansett hvor mye vi gjør, vil være en risiko forbundet med slike operasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [11:24:51]: Jeg vil gjerne stille statsråden et spørsmål om forholdet til generalmajor Leif Sverre Rosén.

I høringen kom det frem at Forsvaret mente han var fornøyd med den avtalen som ble undertegnet mellom 2. og 6. juli. På spørsmål fra meg om han var fornøyd, svarer han følgende:

«Nei, det er klart. Altså, vi er mennesker. Og jeg skal leve videre i et lokalsamfunn, jeg skal gå med rak rygg. Med et slikt papir, hvor det står at jeg har fått sparken, hvordan tror dere det er å takle det? Du føler at du må gå og se ned i bakken når du går i butikken.»

Det er altså slik generalmajoren, som har tjent Forsvaret gjennom et langt liv og gjort sitt beste for å si fra om mangelfull sanitet i Forsvaret, følte det å få den avtalen. Synes statsråden det er på sin plass med en aldri så liten unnskyldning for behandlingen av generalmajoren?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:25:57]: Når det gjelder det som har vært sagt tidligere i denne saken, har jeg lyst til å forholde meg til den avtalen som ble inngått mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Jeg oppfatter tross alt at det var en avtale mellom to parter, og forholder meg til det.

Ola T. Lånke (KrF) [11:26:38]: Jeg refererte i mitt innlegg til den kritikken som komiteen kommer med i innstillingen, og jeg føler grunn til å ta opp igjen ett av disse punktene som jeg ikke synes statsråden har gitt tilfredsstillende respons på. Det går på dette med hvorfor man ikke har gitt informasjon til Stortinget på et tidligere tidspunkt. Da sier hun noe i retning av at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ble vurdert som tilfredsstillende, men dersom forsvarssjefen hadde gitt beskjed om at det var behov for å gjøre mer, hadde hun selvfølgelig gitt orientering til Stortinget.

Men det var jo kjent, det var kunnskap om det i departementet, både på grunn av Forsvarets sanitets gjentatte rop om at her trengtes det mer innsats, her trengtes det mer personell, og på grunn av vanskeligheten med å rekruttere. Og forverringen av sikkerhetssituasjonen var jo velkjent. Så her virker det som om statsråden prøver å si at man var i god tro. Men innrømmer ikke statsråden at det er hun som egentlig har ansvaret for dette, og at hun burde ha informert om det når kunnskapen var til stede i departementet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:28:02]: Dette er også en sak som kan være lettere å vurdere i ettertid.

Jeg vil understreke at vi hele tiden har hatt lege til stede i Meymaneh. I kortere perioder, i noen enkeltuker, har det ikke vært den nødvendige spesialistlegetjeneste.

Det blir en vurdering når man skal informere om noe som oppfattes som en mangel - skal man komme til Stortinget hver gang det er en situasjon? Det som er viktig for meg, er forsvarssjefens vurdering av om den totale operasjonen vi driver, er forsvarlig eller ikke. Forsvarssjefen har jo også gjentatte ganger sagt at dette med tilstrekkelig personell selvfølgelig er en av faktorene.

Så vil jeg igjen vise til at vi har tatt mange initiativ når det gjelder det å få sanitetsstøtte, ikke minst den avtalen vi har inngått med Tyskland, som har gjort at vi har kunnet låne tyske leger dersom det har vært behov for det.

Carl I. Hagen (FrP) [11:29:18]: Jeg vil tilbake til min foregående replikk og mitt spørsmål. Statsråden viser til at her er det to parter som har inngått en avtale som hun vil ta til etterretning, eller orientering, som om det var to fremmede parter.

Hun har nettopp henvist tidligere til den integrerte strategiske felles ledelse. Som forsvarsminister har hun instruksjonsmyndighet og ansvar for hva som foregår i Forsvaret. Statsråden er lederen for den ene parten. Og når den andre parten, Rosén, uttaler seg slik han har gjort i høringen, at han føler seg sparket, og at han må gå med bøyd hode i butikken som følge av det bildet som Forsvaret tegnet av ham i det offentlige rom, og man så er kjent med den komiteinnstilling som her foreligger, synes ikke statsråden det er på sin plass med en beklagelse overfor Rosén, slik at han igjen kan gå i butikken med løftet hode, som han fortjener?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:30:28]: Jeg må igjen vise til den avtalen som ble inngått med Rosén, som var en permisjonsavtale. Det hadde også på forhånd vært en diskusjon mellom Rosén og forsvarssjefen om et ønske fra Roséns side om å ta ut en permisjon. Det hadde det vært ca. et halvt år tidligere. Det er de forholdene i denne saken som jeg mener jeg kan ta stilling til. Den avtalen anså jeg som en avtale som var inngått mellom to parter, som jeg da fikk opplyst at Rosén var svært tilfreds med, og som også gav ham en mulighet til den faglige oppdatering som han hadde spurt etter.

Ola T. Lånke (KrF) [11:31:33]: Jeg vil gå tilbake til det som var mitt spørsmål, og som gikk på orienteringen - og manglende sådan - til Stortinget om legesituasjonen. Jeg vil bare gi statsråden anledning til å fullføre sitt svar, for jeg synes ikke at statsråden svarte på mitt spørsmål om hennes ansvar i denne situasjonen. Det kunne virke som om framstillingen gikk ut på at hun var i god tro, at alt var såre vel, men at man i departementet allikevel visste at det ikke var tilfellet. Ser statsråden at det er hennes ansvar, og at hun burde ha gitt Stortinget en aktiv informasjon om dette på et tidligere tidspunkt?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:32:14]: Selvsagt er det mitt ansvar at vi har tilstrekkelig legedekning. Selvsagt er det mitt ansvar. Samtidig har utgangspunktet vært at dette var ett av flere forhold. Vi var aldri uten leger, vi var aldri under det nivået som var da vi overtok dette PRT fra britene. Vi har tvert imot hatt en bedre medisinsk beredskap. På mange områder hadde vi tatt grep for å gjøre situasjonen bedre. Vi hadde tatt mange initiativ, vi hadde fokus på dette hele tiden.

Så tror man hele tiden at man skal lykkes med å få til den nødvendige stabile legedekning. I ettertid ser vi at det ikke gikk. Jeg skulle ønske, som jeg sa, at jeg hadde tatt initiativ overfor helseministeren tidligere.

Når det gjelder informasjon til Stortinget, har det aldri vært min mening å holde tilbake informasjon. Hvis dette hadde vært en situasjon som ville stoppet oss fra totalt sett å kunne operere, ville jeg selvsagt ha informert Stortinget om det.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Roald Hansen (A) [11:33:43]: Bare noen få merknader.

Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss betegnet innstillingen som «sterk kritikk» av statsråden. Konrad Adenauer sa at vi lever alle under samme himmel, men alle har ikke den samme horisont, og vi leser åpenbart litt ulike ting ut av innstillingen. Jeg vil bare understreke, som Øystein Djupedal pekte på, at fra vår side oppfatter vi ikke de kritiske merknader som ligger der, på noen punkter, som «sterk kritikk». Det mener vi det ikke ville vært grunnlag for. Men når det oppstår en sak som får politisk oppmerksomhet, og som det har vært krevende å løse, vil man så å si alltid kunne peke på at man kunne gått formelt til Stortingets organer med informasjon tidligere.

Så sa Carl I. Hagen at han oppfattet dette som en oppreisning for Rosén. Jeg vil bare understreke at det som lå også da saken utspant seg i media, var en slags underforstått ansvarsplassering på Forsvarets sanitet fordi man ikke lyktes. Den vurderingen har jeg for min del aldri delt. Det ble i lang tid gjort forsøk på å få til ting, men man nådde ikke i mål. Og så måtte det tas nye grep. Det betyr ikke at man har pekt på Forsvarets sanitet og dens leder som en syndebukk. Saksordføreren sa også i sitt innlegg at hensikten ikke var å finne syndebukker.

Så bare noen refleksjoner omkring det Carl I. Hagen sa om at Stortinget må kunne ha sin formening eller ta opp saker hvis man i statlige virksomheter bedriver en uforsvarlig personalbehandling. Ja, det er vi enige om. Men jeg tror at man skal være veldig varsom med å gå inn i enkeltsaker og foreta en vurdering av hvem som eventuelt har rett, og hvem som eventuelt tar feil. Det tror jeg er en ganske krevende vurdering.

Når Carl I. Hagen sier at man ser så å si et mønster i Forsvaret - ikke bare i denne saken, men også i andre saker - hvor man ikke møter noen forståelse fra sine overordnede, men bare kritikk, vet ikke jeg riktig hvor Carl I. Hagen har sin erfaring med personellbehandling fra. Jeg tror alle som har vært i nærheten av å ha jobber hvor man har hatt det, vet at det er ganske krevende.

Så til slutt bare til representanten Foss, som jeg tror blandet sammen undertegnede og saksordføreren når han sa seg uenig i min betegnelse av mediedramaturgien, og mente at media hadde god dekning for det de skrev. Det jeg pekte på, var uttalelser fra to representanter fra Fremskrittspartiet som tidlig i saken antydet at her kunne det ende med mistillitsforslag. Det var et utgangspunkt fra hoppet som jeg mener var atskillig høyere enn det nedslaget som vi har fått i saken, tilsier.

Per-Kristian Foss (H) [11:37:02]: La meg innledningsvis beklage at jeg forvekslet Ola T. Lånke, som er saksordfører, og representanten Hansen. Jeg stiller meg helt og fullt bak alt som hr. Lånke har sagt i denne sak …

Presidenten: Per-Kristian Foss kan kanskje innta den andre talerstolen. Det synes jeg er mye mer kledelig!

Per-Kristian Foss (H) [11:37:22]: På den annen side var det så hyggelig å se på presidenten!

Derfor til representanten Hansen: Enten man nå har horisont eller himmel som referanseramme, vil jeg nok si at den kritikk som er rettet i denne innstillingen, oppfatter jeg som sterk, både i formuleringen og med hensyn til det faktum at en samlet komite står bak. Hva ville vært sterkere? Et mistillitsforslag ville vært sterkere. Men det ville vært nedstemt, og statsråden ville gått i forsvarsposisjon - det uttrykket kan misforstås, men statsråden ville forsvart alle sine handlinger.

Her ser vi at statsråden nå har sagt: Ja, jeg skulle gjort det annerledes. For det første: Taushetserklæringen, som hun sa, kunne med fordel vært gjort annerledes. For det andre sa hun at hun hadde ønsket at hun hadde tatt initiativ til å forsterke sanitetssituasjonen langt tidligere. For det tredje sa hun at hun burde nok informert Stortinget på et tidligere tidspunkt. Hun forsøker å forklare hvorfor hun ikke gjorde det, men hun tar til etterretning at Stortinget hadde ønsket mer informasjon og på et tidligere tidspunkt, og legger det til grunn. Her oppnår vi altså ved saksordfører, bare for å gjenta det, en klok innstilling og gode formuleringer, og så opplever vi at statsråden endrer sin praksis, og det synes jeg er viktigere for en kontrollkomite enn å få forslaget nedstemt.

Carl I. Hagen (FrP) [11:39:04]: Statsråden fastholdt i svarreplikken nylig at hun forholder seg til to parter, to parter som hun ikke har noe med, ikke har noe ansvar for. Når den ene parten er Forsvaret og Forsvarsdepartementet, stiller jeg meg meget undrende til det. Hun er i realiteten selv øverste ansvarlige i begge sammenhenger, og hun er den ene parten.

Så fastholder hun at Rosén var fornøyd med avtalen, på tross av at jeg siterte fra hans svar under høringen. Jeg kan også sitere fra et annet svar han gav, når det gjaldt om han angret litt på dette:

«Det er mulig at det er kritikkverdig, men en slik situasjon må oppleves. Det må oppleves. Og selv om jeg har hatt veldig god støtte fra mange hold, må jeg si at det er ikke - i ettertid kunne man selvsagt tenkt mer fornuftig. Men jeg er ikke mer enn et menneske, og jeg følte også, for å si det slik, at jeg hadde lite støtte, altså jeg fikk ikke noe råd, jeg gikk fra kontor til kontor, fra personaldirektøren til forsvarssjefen, og så fikk jeg også samtidig vite at man måtte være klar over at om jeg ikke gikk av da, eller søkte avskjed i nåde, var det noen som ville ta i bruk sterkere virkemidler.»

Det er denne personalpolitikken jeg stiller spørsmål om. Den er statsråden den øverste ansvarlige for. Hun er også øverste ansvarlige for det presset som admiral Reksten har omtalt offentlig, og som Arne Morten Grønningsæter har omtalt, da de ble presset til å søke permisjon, og for dette med Karlsvik, som har vært forfulgt i to og et halvt år, vunnet i to rettssaker og omsider fått et for ham meget gunstig forlik, et totalt nederlag for statsråden og departementets reelle ledelse. Vi vet også om andre saker. Vi hadde en på TV 2-nyhetene i går, om to av medarbeiderne til Karlsvik, som i to år har ventet på å få svar fra Forsvaret på hva deres stilling er. Det er en frustrasjon som vi har massevis av signaler om vokser i Forsvaret, særlig i Sjøforsvaret. Da synes jeg det er skremmende at statsråden i realiteten gir uttrykk for at hun intet har lært av alle disse sakene, men fortsetter å vise til at visstnok var Leif Sverre Rosén fornøyd, og hun snakker om to parter som om dette er to parter hun ikke har noe med. Den ene er altså Forsvaret, Forsvarsdepartementet, som nå har en integrert strategisk ledelse hvor statsråden er øverste ansvarlige. Og hvis noen skal få orden på det å ha en forsvarlig behandling av medarbeidere, er det statsrådens ansvar. Jeg synes det er leit at hun åpenbart ikke tar det ansvaret.

Øystein Djupedal (SV) [11:42:10]: Hagens innlegg skal jeg ikke kommentere, men jeg ønsker å kommentere Per-Kristian Foss’ innlegg, for det skal ikke stå som en oppsummering av denne debatten. At Per-Kristian Foss ønsker å se det slik han gjør, at dette er en sterk kritikk av statsråden, forstår jeg godt, det er opposisjonens rolle. Men samtidig ligger det i dette, og det tror jeg Per-Kristian Foss er den fremste til å forstå, at vi som posisjon jo aldri ville ha vært med på denne kritikken hvis det ble oppfattet som en sterk kritikk. For det er ikke grunnlag i saken for sterk kritikk, men det er grunnlag for forbedring av den medisinske beredskapen i Afghanistan, og det har vi bidratt til gjennom denne saken. Det betyr at vi nå har fått på plass avtaler som gjør at våre soldater i Afghanistan til enhver tid har en bra kirurgisk beredskap, noe de en kort periode ikke hadde.

Det som også framkommer av saken, er at det har hele tiden vært medisinsk beredskap, slik at når det gjelder saken som sådan, hvis en ser det ut fra det utgangspunktet som var da saken eksploderte i media, har en kommet fram til en fornuftig, balansert konklusjon. Saksordføreren, Lånke, har gjort en forbilledlig jobb i så måte med å balansere de ulike hensyn som ligger i dette. At det i en fratredelsesavtale med Rosén er brukt en uheldig formulering, som både statsråden og vi, en samlet komite, ser burde vært annerledes, ja det er en svært liten og begrenset sak når en tenker på hvor stor og omfattende denne saken var i utgangspunktet, og hvor stor oppmerksomhet den fikk på det tidspunktet den eksploderte.

Vi er veldig glade for at denne saken har avstedkommet at vi nå har en bedre medisinsk beredskap for våre soldater i Afghanistan, og jeg tror at både forsvarsledelsen og forsvarsministeren, og også Stortinget, ikke minst forsvarskomiteen, vil jeg tro, som sikkert har fulgt denne saken med interesse, nå til enhver tid vil være mer aktsom og aktpågivende med hensyn til at medisinsk beredskap og sanitetsberedskap er meget viktige komponenter når man velger å sende soldater til utlandet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.