Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 65 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Dette anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:05:06]: (ordfører for saken): Innstillingen fra finanskomiteen gjelder et forslag fra representanter fra Fremskrittspartiet om å innføre nulltoll på import fra Swaziland. Jeg tror jeg kan si at hele komiteen i utgangspunktet stiller seg positiv til intensjonen i forslaget. Det føyer seg for så vidt inn i rekken av gode intensjoner som vi alle har hatt for å få større handel med utviklingsland.

I den forbindelse viser jeg til at alle de såkalt minst utviklede landene, og fra og med 1. januar 2008 også alle lavinntektsland i henhold til den rangeringen som OECD har over ulike land, er innvilget nulltoll ved import av varer til Norge. Unntaket fra dette er de fire store lavinntektslandene India, Vietnam, Pakistan og Nigeria. Så i utgangspunktet viser dette en vilje til mer handel med de landene som kanskje trenger det mest, ikke minst i en situasjon hvor det er behov for å utvikle økonomien i hjemlandet.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi vise til at vi tidligere har foreslått at også de fire større landene Vietnam, India, Pakistan og Nigeria skulle innvilges nulltoll, og vi fremmer forslag om det også i denne saken, med virkning fra 1. januar 2009, og hermed er forslaget tatt opp.

Når det gjelder de konkrete forslagene fra Fremskrittspartiet, regner jeg med at de vil redegjøre nærmere for dem. Jeg mener - og jeg tror jeg også snakker på vegne av Høyre og Venstre i hvert fall - også at andre land på om lag samme størrelse og med tilsvarende befolkning som Swaziland bør vurderes i den sammenheng som er naturlig når man skal gå inn og vurdere toll på importvarer. Vi forutsetter at Regjeringen fortsetter det arbeidet som for så vidt har pågått med å vurdere hvordan vi best kan bidra til økt handel ved å senke tollsatsene, eventuelt fjerne dem helt, og at det gjøres fortløpende, og jeg får vel si at vi imøteser også signaler fra flertallet i så måte. Jeg tror også landets befolkning vil være enig i at vi, så langt det er mulig, hindrer handelsbarrierer mellom de land som er minst utviklet, eller lavere utviklet enn det vi er, nettopp for å kunne løfte dem. Det er og bør være en god tradisjon i Norge at vi stiller sterkt når det gjelder bistand, men at vi også bidrar når det gjelder den ordinære handel, og letter mulighetene for det.

Så med dette tar jeg opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torgeir Micaelsen (A) [10:08:59]: Swaziland er det minste landet i det sørlige Afrika, og selv om det i henhold til OECDs såkalte DAC-liste kan klassifiseres som et lavere mellominntektsland, er det liten tvil om at landet har store utfordringer. UNICEF f.eks. fastslår i sin rapport fra 2008, «The State of the World’s Children», at Swaziland - og det er 2006-tall de bruker - ligger på 16. plass på oversikten over landene med den høyeste barnedødeligheten under fem år. Barnedødeligheten har også økt fra 1990 og fram til i dag.

Et annet eksempel er at et barn som ble født i 2006, hadde en forventet levealder på 40 år. I tillegg anslås det av UNICEF at antall hiv-smittede kan ligge på 33,4 pst. av befolkningen, men at denne statistikken er usikker, og at tallet trolig er langt høyere.

Avstanden fra den norske virkeligheten, hvor vi bl.a. diskuterer hvor mye lenger hver og en av oss her i Norge må jobbe for å opprettholde pensjonssystemet vårt på grunn av økende levealder, er derfor enorm. Det er med dette utviklingspolitiske bakteppet jeg oppfatter at det er et nærmest unisont flertall på Stortinget for å bedre Swazilands markedsadgang på det norske markedet. Saken har også sitt utspring i budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen for inneværende år, selv om innretningen av GSP-ordningen også ble diskutert i utenrikskomiteen våren 2007, i Innst. S. nr. 209 for 2006-2007, etter et representantforslag fra Kristelig Folkeparti.

Det kan også legges til at det med virkning fra 1. januar 2008 ble gjennomført flere endringer i den norske GSP-ordningen. I budsjettinnstillingen for inneværende år peker en samlet utenrikskomite på at det bør vurderes å trekke flere land inn i ordningen med nulltoll i GSP-ordningen for å sikre en likere behandling av små økonomier i det sørlige Afrika. Fra Arbeiderpartiets side støtter vi en slik utvikling, men jeg vil understreke allerede nå at det er for tidlig å konkludere når det gjelder hvilken måte vi skal gjøre dette på.

Slik jeg og Arbeiderpartiet ser det, er det tre ulike muligheter for å sikre Swaziland og andre små økonomier i det sørlige Afrika større markedsadgang. Den ene måten er å gjøre endringer i landbruksavtalen mellom Norge og SACU-landene. Denne avtalen er også en del av EFTA-SACU-avtalen. Det vil åpenbart forbedre Swazilands preferanser. Hovedproblemet er imidlertid at endringer i denne avtalen vil kreve at alle fire EFTA-landene og alle fem SACU-landene må involveres, og det sier seg selv at dette vil ta en del tid å få gjennomført. Men systemmessig vil dette trolig være det aller beste alternativet.

Den andre muligheten er en nulltollordning innenfor GSP. Det er, så vidt jeg forstår, i tråd med det forslagsstillerne i representantforslaget ønsker seg. Slik jeg forstår argumentasjonen til forslagsstillerne, mener man at MUL-kriteriene og kriteriet BNI pr. innbygger ikke er tilfredsstillende for å differensiere mellom ulike utviklingsland. Forslagsstillerne vil legge større vekt på rangering innenfor UNDPs Human Development Index, altså den såkalte HDI. Regjeringen og jeg mener det er et kritisk punkt at vi klarer å komme opp med objektive kriterier når land skal differensieres. BNI pr. innbygger er tross alt et slikt kriterium. Vi må huske på at HDI-indeksen kun er et av fire kriterier når FN vurderer MUL-status. Jeg må likevel innrømme at det uansett er slik at Swaziland har store utfordringer, ikke minst knyttet til fattigdom, hiv og aids.

En tredje mulig løsning er å innlemme Swaziland i spesialordningen vi har for Botswana og Namibia i GSP. Særbehandlingen av Botswana og Namibia i GSP-ordningen kan ses på som helt klart urimelig i forhold til Swaziland, sett i lys av at disse landene ligger i samme region, og at Norge i EFTA har en handelsavtale med SACU som ikke retter opp forskjellsbehandlingen mellom dem. Dette er tilfellet til tross for at Swaziland har vesentlig lavere BNI pr. innbygger enn Botswana og Namibia. Det kan derfor argumenteres med at når den norske GSP-ordningen først har en særordning for de to nevnte land, kan denne utvides til også å gjelde Swaziland, for å oppnå en større likebehandling av små økonomier i det sørlige Afrika. Det var slik utenrikskomiteen for ca. et år siden, tror jeg, formulerte det. Hovedproblemet med den løsningen er at en slik særordning ikke følger OECDs DAC-liste, og den kan være i strid med WTOs regelverk.

Det er med andre ord flere framgangsmåter for å få satt ut i livet intensjonene til et flertall på Stortinget om å bedre preferansene for Swaziland. Slik det er i dag, er det ikke vanskelig å si at det framstår som urimelig at Swaziland har dårligere handelsvilkår enn sine naboland Botswana og Namibia. Samtidig har Norge alltid vært en forkjemper for et regelbasert, internasjonalt system som skal fremme rettferdig handel i verden. Med en slik tilnærming som utgangspunkt skal vi ha gode grunner for å etablere egne regler på siden av det etablerte handelsregelverket i verden. Når det er sagt, mener jeg allikevel det er åpenbart at Swaziland må få bedret sine vilkår overfor Norge, og jeg er trygg på at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig med en løsning på saken. Jeg vil understreke at mange i denne sal er utålmodige etter å finne en løsning, men jeg aksepterer likevel at vi må bruke noe mer tid på å finne den beste måten Swaziland kan få forbedret sine markedspreferanser på.

Jørund Rytman (FrP) [10:14:59]: Som de fleste i denne sal sikkert vet, er Fremskrittspartiet prinsipielt og ideologisk sett motstander av toll, og på sikt håper jeg at vi faktisk får fjernet all toll, slik at vi får en verdensfrihandel uten tollbarrierer, noe andre land har lyktes med uten problemer.

Den største fordelen med frihandel, slik jeg ser det, er at hvert individ har rett til selv å velge om man vil kjøpe eller selge en vare, uten å bli forsøkt hindret av en stat som ved restriksjoner, statlige direktiver, lover, avgifter og/eller monopol blander seg inn i markedet og prøver å forhindre dette. En frivillig handel mellom to parter skjer jo bare hvis begge parter ser seg tjent med handelen. Det er nettopp det dette handler om. Derfor er det viktig at handel kan foregå uten at politikere blander seg inn. I dette tilfellet går det ut over de fattige gründerne i det fattige landet Swaziland, som håper å få solgt sine produkter til en god pris uten handelshindringer.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi et foretak, eller flere, i det landet det gjelder, da kan konsentrere seg om å produsere de varer som de er flinke til å produsere og har gode forutsetninger for å konkurrere med. Så kan de bruke inntektene på å kjøpe det de er mindre flinke til å produsere, eller som av naturlige årsaker ikke fins i landet, og som de er nødt til å importere. På den måten kan man øke produksjonen enda mer, og landet kan oppnå velstand. Det skaper reell konkurranse, som gjør at man hele tiden må være opptatt av å produsere varer som er bra, og til en pris som forbrukerne er villige til å betale. For jeg tror ikke noen, selv ikke de på den sosialistiske siden her i salen, fortsatt vil hevde at frihandel ikke har ført til at fattige land har blitt rikere.

Så litt om det landet vi i dag debatterer. Swaziland er et bittelite land med en befolkning på bare litt over 1 mill. mennesker. Langt over 70 pst. av befolkningen får sin hovedinntekt fra landbruket. Videre viser tall fra 2004 at jordbrukssektoren bidro til 12 pst. av landets bruttonasjonalprodukt, mens det tilsvarende tallet for Botswana, som har frihandelsavtale med Norge, var på kun 2 pst. Det sier litt om hvor avhengig det fattige landet Swaziland er av eksport av landbruksprodukter.

Mer tragikomisk blir det når det offentlige her i Norge, via Norad, bevilger penger til bistandsprosjekter, som f.eks. kompetanse og kvalitetsheving i slakteribransjen i Swaziland, med den ene hånden og på den måten oppmuntrer Swaziland til å bygge opp en eksportrettet slakteribransje, og bidrar til det, mens de med den andre hånden stjeler penger fra de samme aktørene ved hjelp av høye tollmurer, som - enda verre - medfører at de ikke får solgt noe til Norge. Er det noe statslederne i u-landene ber om, så er det tilgang til våre markeder, og at de ikke blir møtt med høye tollmurer.

Jeg registrerer at det rød-grønne flertallet i finanskomiteen i flertallsmerknadene innrømmer at de er enige. Jeg tolker det i alle fall dit hen. Jeg siterer:

«Flertallet ser likevel at det er gode grunner for at Swaziland gis økt markedsadgang og legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette».

Hvorfor er det da så vanskelig å stemme for forslaget, hvis sosialistpartiene er enig i det? Eller er man ikke enig?

Jeg vil samtidig minne om en ordveksling mellom meg og SVs finanspolitiske talsmann da vi diskuterte stats- og nasjonalbudsjettet for 2008 i denne sal 27. november 2007. Der påpekte jeg akkurat det samme, at SV prøver å framstå som et parti som ivaretar u-landenes ve og vel, men at man ikke kommer unna det faktum at SV ikke fjerner de høye tollmurene for alle u-landene. Jeg følte ikke at jeg fikk et tilfredsstillende svar da, og vil derfor be om å få et konkret svar i dag, i denne debatten: Hvorfor skal det være forskjell på Botswana og Swaziland? Hvorfor vil man ikke inkludere enda flere fattige land, som f.eks. lavinntektslandene India og Pakistan, som saksordføreren påpekte? Jeg husker fra forrige stortingsvalgkamp at flere representanter fra regjeringspartiene faktisk drev valgkamp i hvert fall i Pakistan. Jeg lurer på om det var for å fortelle at en stemme til SV og Arbeiderpartiet var en stemme for opprettholdelse av de høye tollmurene rundt Norge, for å hindre at varer fra Pakistan og India ble solgt i Norge.

Jeg vil avslutningsvis ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp det forslaget han refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:19:54]: Jeg viser til saksordførerens gode fremleggelse av saken og vil benytte anledningen til å knytte noen kommentarer til merknadene fra mindretallet.

Aller først: Høyre mener sterkt at frihandel og handel virker. Frihandel bringer mennesker ut av fattigdom, det skaper arbeidsplasser, det fører til en generell velstandsutvikling, det fører til større valgfrihet, og det skaper også billigere varer. Men det er frihandel kombinert med målrettet bistand som virker best for å få mennesker ut av fattigdom.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bistand. Samtidig skjuler vi oss bak all verdens regulativer når det gjelder handel, kvoter og toll. Det var også grunnen til at Høyre i sitt alternative budsjett for 2007 ønsket å utvide ordningen med toll og kvotefrihet for lavinntektslandene til å gjelde nesten ytterligere 50 land. Det ville ha vært et betydelig bidrag til å øke handelen inn til Norge. Høyre fulgte også opp dette i sitt alternative budsjett for 2008. Der foreslo vi å inkludere lavinntektslandene med mer enn 75 mill. innbyggere.

Høyre gir også i denne saken klart uttrykk for at vi mener lavere mellominntektsland som er sammenlignbare med Botswana og Namibia når det gjelder inntektsnivå, bør ha vilkår som i større grad er lik dem som landene innenfor den norske GSP-ordningen har.

Høyre mener at et høyt bistandsnivå fra de rike landene er nødvendig for å nå FNs tusenårsmål. Samtidig foreslår Høyre å fjerne toll for u-landene som eksporterer varer til Norge, sånn at de får et bedre grunnlag for å utvikle sin økonomi. Å bedre utviklingslandenes mulighet til å delta i den globale økonomien er en forutsetning for å bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis.

Heikki Holmås (SV) [10:22:38]: Først vil jeg bare si at det var helt greit at dette forslaget ble fremmet, for det har ledet fram til den debatten som vi har nå, til at vi kan ha en debatt og få en meningsbrytning rundt det. Det er ganske klart, slik også flere andre representanter, bl.a. fra Arbeiderpartiet, har påpekt, at flertallet har konkludert med at vi ser at det er gode grunner for at Swaziland gis økt markedsadgang, og legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette.

Nå stilte riktignok Jørund Rytman fra Fremskrittspartiet spørsmålet: Ja, men hvorfor stemmer dere ikke bare for dette med én gang? Da kan han ikke ha fulgt med på det som tidligere er sagt, nemlig det som Torgeir Micaelsen nevnte. Han var veldig klar på at her finnes det forskjellige modeller det går an å velge, og det gjør at vi vil ha en runde i Regjeringen før vi legger fram en sak om dette.

Men jeg vil bare si et par ting som jeg synes ofte forsvinner i debatten, og som jeg synes det er viktig å påpeke. Det ene er at halvparten av all maten som spises i Norge, er produsert i utlandet. Det gjør at skremselspropagandaen om at Norge er et land som ikke har markedsadgang for noen andre, er veldig, veldig feil. Poenget fra vår side - altså fra regjeringspartienes side og spesielt, hvis jeg skal snakke på vegne av mitt eget parti, SV - er å prøve å legge til rette for en ordning som gjør at det nettopp er de minst utviklede landene som står nederst, og som er de fattigste landene, som har den beste markedsadgangen. Det er ikke noen tvil om at det er stor forskjell hvis man sammenligner de landene som står nederst på den listen, med de landene som står øverst på den listen. Finanskomiteen var jo nettopp på besøk i Brasil og Argentina, og jeg tror at folk vil være enig i at det er ganske stor forskjell mellom jordbruksvilkårene i Argentina og Brasil og jordbruksvilkårene i en del av de aller fattigste landene. Hvis man gjør sånn som Fremskrittspartiet sier, og åpner for at alle u-landene får markedsadgang, vil det helt klart være land som Argentina og Brasil som vil gruse alle de andre u-landene og komme med alle sine landbruksprodukter. En del av de landene som vi snakker om, og som vi nettopp ønsker å hjelpe ut av fattigdommen, vil komme til å tape. Det tror jeg ikke det kan være noen tvil om - kanskje med et lite unntak av Argentina, som for tiden har forbud mot eksport av storfekjøtt. Men bortsett fra det tror jeg at enhver som skjønner økonomi, også vil forstå fordelene med å ha den type industrialisert landbruk i forhold til konkurranse internasjonalt.

Det ønsker ikke vi i SV. Vi ønsker å hjelpe de landene som har de dårligste vilkårene, og derfor ønsker vi å reservere de tollfrie adgangene nettopp til de landene. Men så er det noen unntak, der vi prøver å se en større helhet, på historie, utvikling og på de avtaler vi tidligere har hatt, og der vi sier at her gjør vi noen unntak fordi vi mener det er viktig.

Bare for å nevne én siste ting i forhold til det spørsmålet som hele tiden fremmes fra høyresiden, nemlig at frihandel for enhver pris er det eneste saliggjørende. Jeg merker meg jo at ikke engang Fremskrittspartiet akkurat nå her i salen sier at frihandel bidrar til goder for alle, for det må jo være bakgrunnen for at Fremskrittspartiet foreslår tollfrihet bare for u-landene og ikke for alle de andre landene. Det er klart at hvis land med jordbrukssubsidier og store land som USA, f.eks., skulle komme innenfor et frihandelssystem, ville de også utkonkurrere alle de fattigste landene. Det er ingen tvil om, hvis man ser på den utviklingen som har vært etter de WTO-rundene vi har hatt, at det ikke er slik at alle land i verden har nytt godt av frihandel. Vi i Norge har nytt veldig godt på en god del områder av frihandel, for vi har hatt økonomi, vi har hatt konkurransedyktig næringsliv som har stått sterkt rustet, godt rustet, til å møte konkurranse fra andre steder, mens andre land ikke vil være i den situasjonen og vil ha behov for å bygge opp sitt eget næringsliv, sin egen industri, før de får møte de andre landene i en fri konkurranse. Derfor har vi jo nettopp inngått asymmetriske tollavtaler med bl.a. de landene som vi her snakker om i det sydlige Afrika.

Et siste poeng - igjen i forhold til det som går på frihandel. Veldig mange av de landene som har utviklet seg, og som senere har kunnet delta i en frihandelskonkurranse, har nettopp sett at det å bygge opp sitt eget næringsliv har gitt dem en ekstra mulighet til å komme ut. Hvis man åpner for full frihandel fra dag en, betyr det at man fortsatt vil ha den ulempen for de landene som ikke står klare til å møte den situasjonen. Derfor sier vi: Prioriter de fattigste landene nå, gi dem markedsadgang, og så får det være det som vi gjør i en gradvis utvikling.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:28:17]: Realiteten i saken er økte storfekjøttkvoter til lavere toll fra Swaziland til Norge. I Soria Moria-erklæringa heter det at Regjeringa vil

«øke importkvotene for fattige land, også ikke-MUL-land. Regjeringen vil målrette bistand mot å sette MUL-land i stand til å utnytte sine handelspreferanser».

Senterpartiet går inn for økte storfekjøttkvoter fra Swaziland til Norge. Sammenhengen mellom utviklingsbistand og handelspolitikk kan best utnyttes dersom en målretter støtten til produksjonsfremmende tiltak og gir markedsadgang. Til Swaziland har Norge bidratt økonomisk. Dermed kan en altså bygge opp en infrastruktur på produksjon av kjøtt som også over tid kan komme de gårdbrukere, de selskaper som arbeider med den matvaresektoren, til gode ved at en da kan levere varer til omkringliggende land og til andre markeder - kvalitetsvarer. Altså: Det vi står overfor her, er en kobling mellom utviklingsbistand og handelspolitikk.

Som representanten Heikki Holmås var inne på, er det noe som Norge skulle ha utviklet langt mer, og det gjelder flere områder, ikke minst på de områder hvor vi må importere til Norge, eksempelvis på landbrukssektoren når det gjelder sukker, krydder, kaffe og te. Det er et mulighetsområde her, et potensial som er enormt. Det er en rekke land som skriker etter en slik kobling. Norge har mulighet til det, og derigjennom kan en bygge opp noe som er varig, noe som står på egne økonomiske bein.

Det som er dilemmaet i denne saken, er jo at det vi gjør i forhold til ett land, kan få konsekvenser for andre land. Vi må da imøtekomme bekymringen fra de fattigste land etter FNs definisjoner, de såkalte MUL-land, over såkalt preferanseerosjon, altså at jo mer vi gir samme preferanse til rikere og større land som til MUL-land, jo dårligere stilles MUL-landa i konkurransen. Det er også hele poenget i GSP-ordningen - Generalized System of Preferences, altså tollpreferanser for utviklingslands markedsadgang til industrialiserte land. Det er jo veldig sentralt i FN at de FN-kriterier som legges til grunn for at et land skal karakteriseres innafor MUL-status, eller andre status, blir fulgt opp. Det er MUL-landene også veldig opptatt av, slik at det altså gis relative fortrinn for de land som FN definerer som de mest trengende og de viktigste å gjøre noe med.

Hvordan skal en så løse utfordringene for Swaziland i det tilfellet som vi her står oppe i? Det er to løsninger. Det ene er innafor en handelsavtale mellom EFTA-land og SACU-land. Det andre er en løsning innafor GSP-avtalen. Senterpartiet ser det - som Regjeringa - som naturlig at en finner en løsning innafor EFTA-SACU-avtalen, altså Southern African Customs Union, men at en da har respekt for de regionale prosesser innafor SACU-området.

Den europeiske unionen har blitt sterkt kritisert for å splitte de politiske konstellasjonene i Afrika gjennom sine forhandlinger om regionale handelsavtaler under Cotonou-avtalen - Economic Partnership Agreements, EPAs. Vi ser det som viktig at Norge ivaretar de regionale integreringsprosesser i Afrika og legger dermed stor vekt på å få til samarbeidsløsninger som heller tar den tiden som samarbeid og demokrati krever, enn å tvinge fram løsninger som kan virke splittende. Vi mener at til tross for vår utålmodighet etter å få til en løsning i saken er det gode grunner til å vise både fleksibilitet og fasthet når det gjelder å understøtte vår respekt for SACU som regional enhet i det sørlige Afrika. Dersom det er mulig å finne en midlertidig ordning med klar forpliktelse om at ordninga skal inn under EFTA-SACU-avtalen, mener vi at det gir en mulighet for å kombinere fleksibilitet med ryddighet. Dermed vil saken løses til det beste ikke bare for Swaziland, men også under hensyntagen til de andre fattige land som indirekte vil bli berørt.

Marit Nybakk (A) [10:32:54]: Ordningen Aid for Trade var det kapitlet i bistandsbudsjettet for inneværende år som økte mest, ved siden av miljø og klima. Den går ut på at vi skal bruke bistand for å investere i infrastruktur i u-land for å skape et grunnlag for eksport og handel for de samme landene.

Bistand kan aldri skape utvikling alene. Vi trenger en omfordeling og en sterkere styring av den globale handelen. Vi trenger et globalt samarbeid for å løse felles utfordringer og en handelspolitikk som også kommer u-landa til gode. Men for at u-landa skal kunne ta del i den internasjonale økonomien, må de utvikle jordbruk, industri, infrastruktur osv. - infrastruktur som bl.a. meierier, mattilsyn, slakterier, hygiene og distribusjon, bare for å nevne noe som er knyttet til landbruk.

Vi må bruke mikrokreditter til å utvikle småindustri og håndverk og formalisere den uformelle sektoren, i tillegg til å utvikle institusjoner og kompetanse og etablere gunstige og forutsigbare regler og rammevilkår for næringsutvikling. Vi må altså øke u-landas handelskompetanse.

Swaziland er et lutfattig land som grenser til Sør-Afrika. 48 pst. av landets befolkning lever på under én dollar pr. dag. Over 70 pst. har landbruk som hovedinntektskilde.

Og akkurat i Swaziland har norske bistandsmidler gått inn med Aid for Trade-støtte. Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund har med støtte fra NORAD bidratt til å bygge opp en eksportrettet produksjonskapasitet nettopp i Swaziland.

Swaziland er nå det eneste land i det sørlige Afrika utenfor GSP-ordningen.

I utenrikskomiteens budsjettinnstilling for inneværende år sier en enstemmig komite at

«det er positivt at 14 nye land er tatt inn som null-toll land i GSP-ordningen, Generalized System of Preferences. Komiteen mener det kan vurderes å trekke flere land inn i ordningen, og ber om at Regjeringen ser på muligheten for å sikre likere behandling mellom små økonomier i det sørlige Afrika».

I juni i fjor behandlet Stortinget Innst. S. nr. 209 for 2006-2007, basert på et Dokument nr. 8-forslag fra Kristelig Folkeparti. En enstemmig utenrikskomite understreket at GSP-systemet bør utvikles til å omfatte flere land som ikke defineres som MUL-land, og at vi gjennom Aid for Trade bidrar til å sikre infrastruktur og skape produksjon.

Jeg vil slutte meg til det som Senterpartiets Alf Ivar Samuelsen sa i den debatten, at det i liten grad er konflikt mellom de minst utviklede land og de andre svakere utviklingsland når det gjelder produksjon, eksportinteresser og -muligheter og norske behov for importvern.

Jeg vil for øvrig - som andre har gjort tidligere - vise til at Soria Moria-erklæringen stadfester at Regjeringen vil øke «importkvotene for fattige land, også ikke-MUL land».

I høringsrunden til Dokument nr. 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti i fjor sa også Bondelaget seg positivt til økt import fra land som ikke er MUL-land, som altså ligger i skjæringspunktet over MUL-land, og også bruken av GSP i denne forbindelse.

Jeg synes det er viktig at Swaziland så snart som mulig tas inn i GSP-ordningen på linje med Botswana og Namibia. Så kan man se på hvordan dette skal utvikles i SACU-sammenheng og i det regionale samarbeidet i det sørlige Afrika. Det er viktig at Swaziland nå kommer inn på samme måte som de 14 øvrige land som ble tatt inn i GSP-ordningen nå sist. Swaziland må ha lik markedsadgang som de to andre landene.

Jeg mener at vi svikter totalt i vår utviklingspolitikk hvis vi ikke tar Swaziland inn i GSP-ordningen. Jeg forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om dette på en egnet måte så rask som mulig.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:37:46]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt arbeid med denne saken, og for hans engasjement for de fattige i verden.

Det er nettopp det denne saken dreier seg om. Den dreier seg om å gi en håndsrekning til de fattigste av de fattigste. Derfor blir jeg som medforslagsstiller til dette representantforslaget ganske pinlig berørt når jeg hører på den debatten som har vært i Stortinget - i verdens rikeste land, med verdens mest privilegerte bønder - her i dag.

Det har vært en debatt med bortforklaringer. Vi har hørt representanter fra samtlige regjeringspartier, til og med representanten Per Olaf Lundteigen, som har vært oppe og argumentert positivt for å innlemme Swaziland i en nulltollordning. Men så kommer alle bortforklaringene. Måten dette skal gjøres på, er vrien å få til.

Dette kunne regjeringspartiene på en enkel måte ha avklart seg imellom i arbeidet med innstillingen til denne saken. Derfor vil jeg hevde at det må være noe annet som ligger bak. Det må være noen som har banket på døren til regjeringspartiene, i hvert fall til ett regjeringsparti, og sagt: Hør her, dette finner vi oss ikke i.

Representanten Torgeir Micaelsen, som er saksordfører i denne saken, sa seg helt enig i forslaget. Det synes jeg er veldig positivt. Han pekte på en del løsninger som denne saken kunne løses ved. Jeg synes at man bør kunne stille det krav til en saksordfører at han kunne ha kommet med en konkret løsning i saken.

Det har under behandlingen av denne saken vært en del spekulasjoner i pressen rundt denne saken. Representanten Sigrun Eng, fra Arbeiderpartiet, har vært på reise i Swaziland og sett kjøttproduksjonen og tilstanden i landet med egne øyne, og har uttalt seg veldig positivt til at Swaziland skal innlemmes i en nulltollordning. Jeg synes det er trist at Sigrun Eng ikke har fått gjennomslag for sitt syn i Arbeiderpartiet så langt. Jeg håper jo at de som har vært positive i Arbeiderpartiet, bidrar til at det fortsatt blir et betydelig trykk i denne saken, slik at Regjeringen kommer tilbake.

Det var også det representanten Heikki Holmås fra SV sa. Han sa at Regjeringen vil komme tilbake med en løsning for Swaziland. Da synes jeg, når vi først har statsråd Halvorsen til stede her i salen, at hun bør gi uttrykk for når Stortinget kan forvente at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak som løser opp denne floken. Dette bør være en svært enkel sak å løse. Vi er også i en situasjon hvor vi ikke greier å produsere nok storfekjøtt på egen kjøl her hjemme, og det er en situasjon som vil fortsette.

Så jeg synes at Stortinget bør kunne få et klart svar fra regjeringspartiene og Regjeringen om når vi kan forvente å få en løsning i denne saken. Når kommer Regjeringen tilbake til Stortinget med en sak som løser denne floken?

Sigrun Eng (A) [10:42:23]: Eg vil innleiingsvis starte med å fortelje representanten Asmyhr at ordføraren for saka heiter Syversen.

Så til innlegget mitt: Den 15. november i fjor hadde vi ein debatt i denne salen om utviklingspolitiske spørsmål. Hovudinntrykket var den gongen engasjementet for Swaziland, og at Noreg måtte gi dei eksportmoglegheiter for storfekjøt på linje med det dei andre landa i SACU har.

Så har tida gått. Regjeringane både her og der har teke tak i dei uløyste problema, og vi nærmar oss ei løysing. Eit av dei fattigaste landa i Afrika vil få moglegheit for eksport av storfekjøt - som fleire har vore inne på - noko vi ikkje er sjølvforsynte med.

Swaziland ligg på 146. plass på indeksen for menneskeleg velferd. Til samanlikning kjem MUL-land som Lesotho på 149. plass, Botswana på 131. plass og Namibia på 125. plass. Altså: Swaziland er dårlegare stilt enn dei fleste andre, men er ikkje på lista over land vi har MUL-import frå. Swaziland er det nest fattigaste landet på statistikken frå 2003 i frihandelsområdet SACU, som desse parametrane er bygde på. Alle pilar peiker i feil retning, og det blir ikkje betre.

Det er mange årsaker til det. Både tørke, kraftfôrprisar og anna gjer at folk heller held liv i magert kveg enn å selje. Men den største utfordringa dette landet har, som fleire har vore inne på, er hiv/aids-problematikken, som har eksplodert. Helseministeren opplyste at 42 pst. av befolkninga på vel 1 million var smitta. Ut frå uoffisielle tal var 67 pst. smitta, og ein var einig om at toppen ikkje var nådd. Levealderen var for 20 år sidan 60 år. I dag er han 31 år. Der det fanst bestemødrer, hadde dei ansvar for barnebarna. Foreldra var anten døyande eller borte. 100 000 barn, om lag 10 pst., er foreldrelause, og dei måtte prioritere andre ting framfor å ta skulegang. Det er eit lite land kva gjeld areal og befolkning, men det har utfordringar som vi knapt kan forstå. Men dei bad ikkje fyrst og fremst om ordinær bistand. Dei bad om å få handle med Noreg med sine landbruksprodukt. Dei ville klare seg sjølve, og fyrst og fremst handle med storfekjøt, som vi i dag må importere for å dekkje etterspørselen vi har. Det fine var at det var ingen multinasjonale selskap inne i biletet som skulle «skumme fløyten». Inntekta går til dei mange små produsentane, og gir sårt tiltrengde pengar til bestemødrer som f.eks. ynskjer å kjøpe skuleplass til barnebarna sine og gi dei moglegheit til eit betre liv, om dei veks opp.

Noreg har gitt pengar til eit slakteri som tilfredsstiller våre strenge krav, men så langt har alt stoppa der. No står vi nesten ved målstreken for å kunne tilby dei Aid for Trade.

Når representantar frå Framstegspartiet, som er forslagsstillarar, viser til Ellen Stensrud sitt engasjement, kan eg opplyse at Halle Jørn Hanssen i Norsk Folkehjelp, og for den saks skuld òg Desmond Tutu, har engasjert seg og sendt brev om det same.

Slik sett var dette forslaget nesten å betrakte som unødvendig. Men likevel: Eg er glad for at ein held trykket oppe. For etter å ha vore der og med sjølvsyn sett korleis livet deira var, og kva moglegheiter dei kan ha, er eg blant dei utolmodige.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:47:00]: Representanten Heikki Holmås sa fra denne talerstolen at halvparten av den maten vi spiser i Norge, er importert. Ja, hva sier da egentlig dette? Jo, det sier at utenlandske landbruksprodusenter produserer billigere enn norsk subsidiert landbruk, til tross for høye tollmurer. Det er en del av det.

Så sier representanten Holmås videre at det å fjerne toll vil først og fremst gjøre det enklere for land som Brasil, Argentina og andre å importere. Ja, det er riktig, det vil det. Det er slik markedsøkonomien fungerer. På sikt vil det til slutt også hjelpe de mindre utviklede landene, de som er mindre utviklet enn Brasil og Argentina. Det er det representanten Heikki Holmås forhåpentligvis har lest på BI, det som heter «trickle down»-effekt av økonomien - nemlig at det vil spre seg etter hvert. Det er å håpe at også Regjeringen tar inn over seg at det nytter ikke å gå på de svakeste hele tiden for å tro at de skal konkurrere ut de andre. Det er en markedsøkonomi. Den har en dynamikk, og det er slik den fungerer.

Så er det selvfølgelig i denne salen mye større sympati for bistand, for det er en slags avlat en kan betale fordi man ikke er villig til å la andre markeder få adgang til Norge. Og selvfølgelig: De som gir mest til bistand, er de som ser ut til å være de mest barmhjertige, og de andre er da de som ikke vil hjelpe. Men det er markedet som kan hjelpe disse på sikt. Det er det de ber om. De ønsker å konkurrere på lik linje.

Til representanten Nybakk, som sier at det ikke er der vi må sette inn støtet: Vi må sette inn støtet på det hun kalte «handelskompetanse». Ja vel, det er altså der vi skal sette inn støtet. Vi skal altså øke disse landenes handelskompetanse for det de mangler, men det er ikke det de ber om. De ber om markedsadgang, og så vil handelskompetansen komme etter hvert. Det er en nedlatende holdning å ha til andre land å si at først skal vi gi litt kunnskap om hvordan dere skal drive med handel, og så skal dere kanskje få adgang til markedet vårt. Det er altså ikke sånn det bør fungere, og det er ikke sånn vi bør debattere i Stortinget. Vi bør gi alle land adgang på sikt til vårt marked.

Jeg synes faktisk at de som står og debatterer her med at de ønsker å gjøre noe, men har så vanskelig for å gjøre det, bør innrømme at det som er hovedårsaken til at de ikke ønsker det, er at de ønsker å beskytte norsk landbruk. Det vet alle. Det vet alle journalister, og alle avisene skriver det hele tiden. Det vet også alle som sitter i denne salen, og da burde man stå oppreist og si at hovedårsaken til at vi ikke ønsker markedsadgang for alle, på lik linje, er å beskytte norsk landbruk - det subsidierte landbruket vi har i dag. Ikke minst bør regjeringsrepresentanten Lundteigen innrømme dette.

Anette Trettebergstuen (A) [10:50:03]: Det er for meg helt uforståelig at et lite og svært fattig land som Swaziland skal møte uoverkommelige tollsatser fra Norge.

Representanten Eng hadde reist og sett på industrien i Swaziland. Jeg reiste gjennom Swaziland som «backpakker» i 2005. Jeg så ikke mye på kjøttindustrien, men jeg så en del på hvordan livsvilkårene for folk er i Swaziland. Jeg må si det var en opplevelse å reise fra Sør-Afrika inn i Swaziland og så videre til Mosambik og Malawi. Fattigdommen og nøden i Swaziland er enormt mye større enn den man kan se i Malawi og Mosambik. Det å reise fra Sør-Afrika og inn i Swaziland var som å komme til en helt annen verden. Den sosiale og økonomiske situasjonen i Swaziland er svært bekymringsfull. Swaziland er ett av verdens aller fattigste land, et land uten kystressurser, et land hvor 70 pst. av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Man opererer med flere tall når det gjelder hiv/aids-raten, men man kan være sikker på at over 50 pst. av befolkningen faktisk er hivsmittet.

At Swaziland ikke kvalifiserer som MUL-land, er også uforståelig. Det pågår det en debatt om også i FN-kretser. Vi vet at landet er fattigere enn mange av de definerte MUL-landene. Det er nok lite vi kan gjøre her og nå med akkurat det. Men det vi kan gjøre, er å ta inn over oss Swazilands situasjon. Vi kan bruke vårt politiske handlingsrom. Vi kan senke de skyhøye tollsatsene vi har satt opp mot landet, et land hvor 80 pst. av befolkningen faktisk er sysselsatt i jordbruks- og kvegproduksjon.

De aller fleste afrikanske land har i dag ingen reell mulighet til å tjene penger på eksport av landbruksvarer som kjøtt. Det handler om mange ting. Men så har vi også noen land som har de mulighetene, som kan tjene penger på slik eksport, som Botswana og Namibia, som har vært nevnt tidligere i dag, som allerede er inne i det strengt regulerte kjøttmarkedet her i landet. Så har vi Swaziland, som også har mulighetene, som har en stor kvegproduksjon, og hvor norsk kjøttindustri og NORAD har medvirket gjennom investeringer og rådgivning til at landet i forhold til nivået på industri nå ligger på samme nivå som Botswana og Namibia. Derfor er det riktig at vi får Swaziland inn i GSP-ordningen så raskt som mulig. Swaziland representerer ingen trussel mot norsk kjøttproduksjon. Om vi mener noe med den støtten som Norad og kjøttbransjen har gitt nettopp for at Swaziland skulle bli kvalifisert som kjøtteksportør på det internasjonale markedet, innlemmer vi landet i GSP-ordningen og gir det nulltoll så raskt som mulig. Noe annet mener jeg ville være politisk smålig, all den tid vi vet at Swaziland trenger dette.

Swaziland er klart til å gjøre det, og vi er alle enige om at næringsutvikling og handel er helt sentrale virkemidler for å oppnå fattigdomsreduksjon.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:53:20]: Først hadde jeg tenkt å takke representanten Asmyhr for komplimenten om at saksordføreren kjempet for de fattige i verden. Det falmet jo litt for meg, i og med at i Asmyhrs hode var det Torgeir Micaelsen som var saksordfører - ikke jeg. Men jeg er veldig glad for at også Torgeir Micaelsen kjemper for de fattige i verden. Så er det utkvittert.

Så til det saken gjelder: Jeg synes det er interessant at det er fire talere fra Arbeiderpartiet som har holdt innlegg som jeg kan slutte meg helt og fullt til, og som i sum skulle bety at Stortinget så raskt som mulig vil få seg forelagt et forslag til en løsning på Swazilands mulighet til å kunne eksportere sine varer til Norge.

Vi må bare registrere at statsråden ikke har tatt ordet. Torgeir Micaelsen sa at man i denne sal var utålmodig etter å få til en løsning. Representanten Holmås sa at man måtte gå en runde i Regjeringen. Så er spørsmålene: Hvor lang skal den runden bli? Hvilken løsning vil man lande på?

Dessverre har ikke denne debatten gitt noen nærmere avklaring på dette. Men jeg går ut fra - hvis ingen motsier meg på det - at med det engasjementet som regjeringspartienes talspersoner har vist, må vi kunne forvente at man legger fram en løsning i forbindelse med budsjettet for 2009. Hvis det ikke skjer, tror jeg at jeg på vegne av opposisjonen kan love at da vil vi igjen fremme et forslag.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:55:23]: Jeg beklager forvirringen i mitt hode i dag. Rosen var selvfølgelig ment for representanten Syversen, og risen var ment for representanten Micaelsen, bare for å oppklare det.

Jeg synes at mye av denne debatten har vært positiv, selv om jeg fortsatt vil hevde at regjeringspartiene kunne ha ordnet opp i denne saken i forbindelse med innstillingen til dette representantforslaget. Det er da bare å forvente at de regjeringspartirepresentantene som har vært oppe her og talt positivt for å innlemme Swaziland i denne ordningen, legger et betydelig press på Regjeringen, slik at vi får en snarlig løsning. Hvis det kan la seg gjøre at det kommer en sak enten i forbindelse med revidert budsjett eller i forbindelse med budsjettet til høsten, kan vi få på plass en løsning allerede fra 1. januar 2009, som har vært intensjonen.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:56:45]: Bare et par ord om hvilket tidsløp man kan se for seg for å kunne følge opp det som jeg nå oppfatter at hele Stortinget er enige om, at Swaziland har kommet i en skvis, og at mange forhold tilsier at landet skal ha bedre handelsordninger med Norge:

Det er her et bredt engasjement, som jeg selvfølgelig skal følge opp. Det er for tidlig å klare å få orden på dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett nå i vår - det må jeg bare si med en gang, hvis det er slike forventninger i salen - men vi jobber i retning av å se om det lar seg gjøre innen 2009. Jeg lover i hvert fall at vi skal fokusere sterkt på det engasjementet som nå er i Stortinget, og som er bakgrunnen for at saken er blitt tatt opp, og at det er stor enighet om dette.

Flere talere, bl.a. saksordføreren, har vært inne på at her er det spørsmål om hvilken vei man skal velge, og hvilke avveiinger man skal gjøre i den sammenheng. Her har Regjeringen behov for å foreta noen vurderinger og så komme tilbake til Stortinget med saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.