Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgsministeren vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 65 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Første taler er Kirsti Saxi, som får ordet på vegne av sakens ordfører, Olav Gunnar Ballo.

Kirsti Saxi (SV) [10:02:39]: Vår helsetjeneste er blant verdens beste. Norge er et av de land i verden som bruker mest penger på helsetjenester, og er et av de land i verden som har den høyeste gjennomsnittsalderen. Mye er veldig bra, men vi står også overfor en del utfordringer.

Sykdom og alderssammensetning blant den norske befolkningen er i endring. Det har vært en kraftig økning i utbredelsen av kreft i etterkrigstiden, og utviklingen av bedre behandlingsmetoder har bidratt til økt overlevelse og betydelig bedre livskvalitet for kreftpasientene. Ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye medikamenter er under kontinuerlig utvikling og bidrar til at levealderen øker, og at flere kan leve lenger med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger. Det er bra.

Men folk er bare midlertidig innskrevet i spesialisthelsetjenesten. Tall viser at det i gjennomsnitt går ti år mellom hver gang man blir lagt inn på sykehus med behov for øyeblikkelig hjelp. Derfor må vi i sterkere grad fokusere på å gi folk gode og forsvarlige helsetjenester der de bor, sterkere primærhelsetjeneste og desentraliserte spesialisthelsetjenester.

Helse- og omsorgstjenesten i kommunene er grunnmuren i våre helsetjenester, men den har vært altfor lite vektlagt. Vi må derfor se både på hvordan vi organiserer og på hvilke funksjoner innen helsetilbudet som bør ligge på de ulike nivåene.

På en del områder er medisinen så spesialisert at det er nødvendig å sentralisere behandlingstilbudet til få enheter for å sikre den medisinske kvaliteten på tilbudet. Kreftkirurgi, nevrokirurgi og hjerte- og karkirurgi er eksempler på dette. Men på en rekke områder vil det også være hensiktsmessig å desentralisere spesialisttjenester til lokalsykehus og til primærhelsetjenesten.

Den teknologiske utviklingen har også i stor grad bidratt til muligheten for at en rekke funksjoner kan desentraliseres til lokalsykehus og primærhelsetjenesten, f.eks. gjennom telemedisin. Eksempel på en tjeneste som kan desentraliseres, er dialysebehandling ved nyresvikt, som kan foretas av spesialopplært personell i pasientens hjemkommune.

Det er viktig at oppgavefordelingen mellom sykehusene gjennomføres samtidig, slik at de mindre sykehusenhetene sikres tilførsel av nye oppgaver i forkant eller samtidig med at andre oppgaver forsvinner. På den måten sikrer man fortsatt faglig rekruttering og forhindrer at det oppstår utrygghet i befolkningen når det gjelder spørsmålet om spesialisttjenestetilbudet skal forsvinne.

SV vektlegger i likhet med alle høringsinstansene som har kommet med innspill til komiteen etter helseministerens redegjørelse, bedre samhandling som et viktig virkemiddel for å styrke behandlingstilbudet til den enkelte pasient. For å styrke tilbudet innen habilitering og rehabilitering er det viktig at lokalsykehusene i større grad kan ivareta disse oppgavene i samhandling med pasientenes kommuner. Vi er glad for at Regjeringen ser på finansieringssystemet for å få til en bedre samhandling for å følge hele pasientforløpet.

I perioden 2002-2006 var veksten i legeårsverk innenfor spesialisthelsetjenesten på 13,6 pst., mens den for primærhelsetjenesten var på 3,1 pst. Dette synliggjør et problem når det gjelder ressursfordeling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Derfor må det foretas en ressursvridning fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten om flere pasienter skal kunne få behandling lokalt.

Så til representantforslaget fra Fremskrittspartiet. Representantforslaget kom som en reaksjon på Magnussen-utvalgets enstemmige konklusjon om at det er en skjevfordeling på 781 mill. kr til fordel for Helse Sør-Øst.

Dette tar vi svært alvorlig, og vi skjønner svært godt det lokale og det regionale engasjementet i denne saken. Vi skjønner også at folk er utålmodige i saken, og SV ser fram til en grundig diskusjon om hvordan vi skal fordele ressursene mellom de regionale helseforetakene. Vi er opptatt av at man skal ha likeverdige helsetjenester i hele landet, og at man har en rettferdig fordeling av ressursene. Regjeringen har nå en gjennomgang av høringsuttalelsene, og saken vil bli behandlet i Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2009.

Flertallet i komiteen vil på denne bakgrunn ikke komme representantenes forslag i møte.

Jan Bøhler (A) [10:07:59]: I år er det tatt nye skritt i retning av forutsigbarhet og bedre styring av sykehus- og helseforetaksøkonomien. Jeg vil nevne fire avgjørende punkter her.

Gjennom mange år har det vært et problem med midler til vedlikehold og investeringer, og stabilitet i økonomien. I år er det som kalles avskrivninger, som nettopp sikrer midler til dette, økt fra tidligere 60 pst. til 80 pst. Det vil si at det ligger 5,6 milliarder kr inne i budsjettet til disse formålene.

Vi har også gjennom revidert budsjett gått inn og tatt et grep for å rydde opp i pensjonskostnadene. Etter nye regnskapsprinsipper osv. har det vært behov for å få tilført nye midler, og det er, som kjent, lagt inn 3,5 milliarder kr til det i revidert budsjett. Samtidig har man gitt helseforetakene, også de private og ideelle sykehusene som har samarbeidsavtaler med helseforetakene og med det offentlige, en forutsigbarhet i forhold til dette framover. Jeg er klar over at det ligger igjen en problemstilling der i forhold til de private og ideelle sykehusene når det gjelder 2007, men hovedsaken, som også de melder, er at de nå ser lyset i tunnelen og ser en løsning på problemet med pensjonskostnadene, som de har rullet foran seg. Her må jeg skyte inn at i forbindelse med høringen vi hadde om ministerens redegjørelse, var det litt pussig at flere av de store organisasjonene så som det avgjørende punktet om man fulgte regnskapsloven innenfor helseforetakene eller ikke. Jeg synes det blir en merkelig tilnærming, fordi noe av det mest avgjørende for disse organisasjonene og deres ansatte nettopp er forutsigbarhet, sikring av pensjonene. Et annet punkt som de har vært avgjørende opptatt av i mange år, er midler til vedlikehold og investeringer for at de skal unngå forfall i arbeidsmiljø og i byggene de jobber i.

Jeg tror det er sunne grep som er tatt når det gjelder avskrivning av pensjonskostnader, som tidligere har ført til disse regnskapsmessige underskuddsopphopningene vi har sett i helseforetakene.

Jeg mener også at det grepet som ministeren snakket om i sin redegjørelse, og som er fulgt opp i innstillingen, når det gjelder å samle høyspesialisert helseteknologisk behandling i landet på færre steder, er viktig. Vi ser at det nå gjennomføres med stor kraft gjennom hovedstadsprosessen i Helse Sør-Øst og i Oslo-området, og som statsråden annonserte, er den samme tankegangen og det samme arbeidet også på gang landet rundt. Det vil gi større mulighet for å ha den beste teknologien der vi skal ha de vanskeligste behandlingene. Det gir oss mulighet til å ha den beste kompetansen og råd til de beste behandlingsformene, og dermed også tryggere og bedre behandling for pasientene som er i en vanskelig situasjon med alvorlige sykdommer.

Det fjerde grepet jeg vil nevne, som vil gi en bedre samhandling, sterkere kraft i styringen av helseforetakene og samarbeid på tvers i hele helsevesenet på alle nivåer, er gjennomføringen av IKT i helsevesenet, å ta ut potensialet i det. Vi er flinke. Det er skapt mange løsninger i Norge, men man har ikke fått til å samhandle på en god måte. Gjennom den planen som nå er lagt fram, Samspill 2.0, der ministeren varsler en sterkere eierstyring, en sterkere nasjonal styring av gjennomføringen av IKT i helsevesenet, håper jeg vi får se stor framgang på det feltet når det gjelder å ta ut potensialet.

Det er gledelig at det varsles at man til høsten vil fremme en lovendring slik at man skal få til å bruke pasientinformasjon, IKT, på tvers av helseforetakene og alle nivåer i helsevesenet på en annen måte enn det som skjer i dag. Man skriver nemlig i denne samspillplanen, som kom for kort tid siden, at det skal foreslås nødvendige lovendringer som gjør at informasjon kan gjøres tilgjengelig for behandlende personell i og mellom helseforetak, i og mellom private sykehus, mellom private sykehus og helseforetak, i og mellom kommuner, i og mellom kommuner og helseforetak og private sykehus og fastlege. Gjennom en slik lovendring vil man dekke mange av de problemene som er påpekt gang på gang når jeg og andre besøker helseforetak og andre helseinstitusjoner landet rundt, at man ikke får brukt IKT-verktøyet til ordentlig samhandling, og at to tredjedeler av det man kan formidle via IKT, likevel også formidles i dublering gjennom papir, noe som skaper et svært ekstraarbeid, store utgifter og mye ressursbruk.

Den nye IKT-samhandlingen vil også sikre et bedre personvern, fordi det er langt bedre muligheter til å sikre et sterkt personvern gjennom tilgangskontroll osv. i et standardisert IKT-system enn det er gjennom disse papirutgavene som flyter rundt i taxier og på vaktrom.

Det er interessant å lese innstillingen i forbindelse med ministerens redegjørelse og representantforslaget som er fremmet. Jeg synes alle partier, utenom Fremskrittspartiet, har svært interessante merknader når det gjelder hvilken vei man vil gå for å rydde opp i helseøkonomien. Vi har skrevet disse merknadene hver for oss, som vi var enige om i komiteen, og jeg vil si at det er mye av det som står både i Kristelig Folkepartis, Venstres og Høyres merknader som jeg synes er skrevet på en utmerket måte. For eksempel påpeker Høyre at vi ligger i verdenstoppen når et gjelder ressursbruk i offentlig helsevesen, men av OECD Health Consumer Powerhouse rangeres vi til å ligge på 16. plass når det gjelder kvalitet og ressursbruk. I sine merknader bruker Høyre dette til å peke på at det ikke er spørsmål om nivået på bevilgningene som er det avgjørende i norsk helsevesen, men hvordan ressursene brukes. Både Høyre og de andre partiene, også regjeringspartiene, går - slik også saksordfører var tungt inne på - inn på hvordan samspillet mellom primærhelsetjeneste og helseforetakene bør forebygge og hindre den altfor store pasientflommen vi har til sykehusene våre i dag. Legeforeningen har i en rapport sagt at de anslår at rundt 30-40 pst. av dem som sendes til sykehus i dag, ikke burde ha vært sendt dit, og at det ville kunne finnes bedre løsninger hvis man hadde bedre samarbeidsmodeller ute i førstelinjetjenesten. Alle andre partier enn Fremskrittspartiet vil først og fremst velge den veien å gå, framfor å foreslå store tilleggsbevilgninger i budsjettåret nå. Denne snuoperasjonen vil kunne ha mange ledd, og jeg vil nevne et par ting.

For det første er det viktig å se på finansieringssystemet av hele pasientforløpet for å kunne plassere midler der man bør ha dem for å hindre flommen inn mot sykehusene. Dette kan gjøres ved at man, som ministeren har vært inne på i flere sammenhenger, kan bruke DRG-poeng i forhold til spesialisthelsetjenestevirksomhet i samarbeid med førstelinjen, f.eks. på sykehjem og i rehabiliteringstiltak.

Det er også viktig å se på øremerkede tilskudd for å kunne iverksette f.eks. alle de bra tiltakene som ligger i Regjeringens diabetesplan, KOLS-plan, plan for astmatikere osv. Det er tiltaksplaner når det gjelder fysisk aktivitet og kosthold, altså tiltak som vil kunne forebygge gjennom forbedrede opplegg lokalt for store kroniker- og livsstilsgrupper, som da vil kunne unngå å komme inn i akutte sitasjoner hvor de må sendes til sykehus. En stor del av de opp mot 70 pst. som kommer til norske sykehus under kategorien «øyeblikkelig hjelp-pasienter», er ikke de som kommer med hjerteinfarkt eller hjerneslag, men pasienter som kommer med akutte tilstander av forskjellige typer livsstilssykdommer. Her kan vi foreta en snuoperasjon. Vi har redskapen for det til dels i handlingsplanene som er lagt fram, og til dels i det sterke trykket som nå er fra Stortinget om å velge den strategien.

Det er mange andre redskaper som er omtalt bl.a. i tilleggsinnstillingen som ligger sammen med revidert budsjett nå. Departementet omtaler satsingen på lokalmedisinske sentra eller distriktsmedisinske sentra - som også representanten Saxi var inne på - som et av tiltakene for å kunne gjennomføre god pasientbehandling på riktig nivå og unngå denne flommen inn mot sykehusene.

Det er mye som kan sies om hvordan vi skal få til samspill i hele behandlingsforløpet. Jeg mener bl.a. at man bør få egne satser for å drive rehabilitering i grupper, ikke bare av enkeltpersoner, slik at man får en bedre finansiering av rehabilitering i eget foretak fra første dag. Vi har fra Arbeiderpartiets side satt oss inn i en del av svakhetene ved finansieringen av rehabilitering, som vi i dag mener fører til skadelige virkninger for det Stortinget har bedt om, nemlig et løft for rehabilitering i de kommende årene, noe som også er avgjørende for at ikke altfor mange skal komme tilbake på sykehus.

Vi håper og vil at helseforetakene skal prioritere denne veien de kommende årene og ikke legge ned tilbudene i førstelinjen når økonomien er stram.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:18:55]: Helse- og omsorgsministeren holdt sin redegjørelse om sykehusøkonomien i Stortinget 26. februar i år. I denne redegjørelsen la statsråden svært stor vekt på å fortelle hvordan situasjonen i det totale norske helsevesenet ser ut fra statsråden - og muligens også for en del av embetsverket i departementet - sin side. En fikk den vanlige oppramsingen om at det aldri har blitt bevilget mer penger til sykehusene enn det denne regjeringen har gjort for inneværende periode, at man har inngått samarbeidsavtale med KS vedrørende bedre samordning mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, at det har vært en betydelig økning i antallet ansatte i sykehusene, osv. Med andre ord framkom det svært lite nytt i denne redegjørelsen.

Stortinget er kjent med størrelsen på bevilgningene til sykehusene. Det er faktisk Stortinget som bevilger pengene, ikke Regjeringen. Stortinget er også kjent med pensjonsutfordringene. Statsråden sa i redegjørelsen at man i forbindelse med revidert ville framlegge en langsiktig løsning for disse. Dette er faktisk ikke gjort, all den tid det som er gjort i revidert nasjonalbudsjett, bare dekker deler av ekstrautgiftene, og man ikke sier noe som helst om hvordan disse utfordringene skal løses på sikt. Det vil man måtte komme tilbake til i budsjettet for 2009.

Stortinget er også gjort kjent med situasjonen som er knyttet til økonomistyringen i Helse Sør-Øst. Det er ikke mange årene siden denne regionen ble tatt fram som det store eksempelet på hvordan man faktisk kunne ha kontroll på økonomien, hvordan man kunne gå i balanse. Nå framstår denne regionen som den med de aller største utfordringene knyttet til nettopp det å komme i balanse. Det er jo grunn til å stille seg spørsmålet: Når var det egentlig det smalt i denne regionen, hva var det som var bakgrunnen for det, og hva skyldes den manglende styringen i denne regionen?

Det er utrolig mye bra som skjer i norsk helsevesen. De aller fleste får god hjelp og behandling innen rimelig tid. Det ytes mange og svært gode tjenester til den norske befolkning, og de ansatte innenfor helsevesenet gjør sitt aller ytterste for at de som har behov for hjelp, får det. Jeg tror også at et enstemmig storting kan slutte seg til det aller meste statsråden sa i sin redegjørelse. Det er det som statsråden ikke sa, det hun ikke kom inn på - eller rettere sagt bare så vidt berørte - i sin redegjørelse, som faktisk er problemet. Hvordan skal en klare å få snudd utviklingen med økonomien og økningen i ventetider, slik at ventetiden igjen begynner å gå ned? Hvordan skal vi klare å skape enda bedre og sikrere arbeidsplasser med et betydelig lavere sykefravær, der en ikke hele tiden - mesteparten av tiden i hvert fall - må forholde seg til stadige innsparinger og forslag om nedskjæringer?

Så sent som i den siste uken har vi sett svært alvorlige tilfeller på hvordan innparinger og endringer nå slår ut. Vi har sett oppslag som forteller om en kvinne som fødte i korridoren på St. Olav, vi har sett oppslag om at en person med ankelbrudd - det var vel i Bergen - måtte vente flere dager før han ble operert, og vi har selvfølgelig alle fått med oss den generalstreiken som har vært på Rjukan. Dette er bare noen få eksempler fra siste uke. Er så dette unike eksempler? Nei, dessverre!

Dagbladet kunne den 8. mars inneværende år frambringe en liste over kuttforslag for at man skulle kunne oppnå kravet om en effektivisering på 1,5 milliarder kr. Det var selvfølgelig en rekke forslag, og på langt nær alle er vedtatt gjennomført, men mange er vedtatt. Denne listen er det vel verdt å se på. Der står Ullevål universitetssykehus, Rikshospitalet, Haukeland Universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og Universitetssykehuset Nord-Norge - en rekke forskjellige innsparingstiltak. I tillegg har vi sett oppslag som «Ikke råd til Molde sykehus» - i langtidsbudsjettet - og oppslag om at St. Olav ikke tåler flere kutt.

Hva så med psykiatrien? Er psykiatrien i alle fall skjermet? Nei, man kan dessverre se at selv i en tid da vi har en opptrappingsplan for psykiatrien, framkommer det en rekke forslag om å skjære ned også innenfor det feltet.

Representanten Bøhler var i sitt innlegg inne på å øremerke en del midler knyttet til bl.a. diabetesplanen. Jeg håper virkelig at Regjeringen følger opp det representanten Bøhler sa om øremerkede midler. Når det gjelder nettopp diabetes, vedtok Stortinget for ett års tid siden en diabetesplan. Men da Regjeringen kom med sitt første budsjett etter at den planen var vedtatt, fremmet ikke Regjeringen noe forslag om midler for å følge opp den planen. Heldigvis grep Stortinget inn og fikk bevilget noen penger, men Regjeringen hadde ikke valgt å følge dette opp.

Jeg er også nødt til å komme inn på det som har å gjøre med skjevfordeling av midler i helsevesenet. Det bærende element i norsk helsevesen er at enhver borger, uansett hvor man bor, sosial status etc., skal være like mye verd og ha tilnærmet like rettigheter knyttet til å få behandling. Derfor er det også viktig at man følger opp når det gjelder det bevilgningsmessige. Vi har nå hatt to utvalg som har sett på situasjonen knyttet til bevilgninger innenfor spesialisthelsetjenesten. Begge har konkludert med at hvis man ser på den struktur som er, har Helse Sør-Øst fått mer midler i forhold til de andre. Det vil ikke være forsvarlig å rette opp denne skjevfordelingen ved å redusere bevilgningene til Helse Sør-Øst. Utfordringene i denne regionen er nå så store at hvis de i tillegg skulle bli pålagt å redusere ytterligere, vil det være direkte uforsvarlig. Skjevfordelingen må derfor rettes opp ved å tilføre friske midler til de øvrige helseregionene.

Statsråden har tidligere varslet, og fungerende saksordfører, Saxi, var også inne på det, at dette vil man komme tilbake til i statsbudsjettet for 2009. Med respekt å melde burde man allerede nå i revidert vært i stand til å rette opp en del av den skjevfordelingen som har skjedd. Det burde vært mulig i et land som Norge, med den økonomien som landet har, å sørge for at man i alle fall hadde fått en mer rettferdig fordeling av helsekronene, sørge for at en person i Finnmark eller på Vestlandet er like mye verd som en person på Sørøstlandet når det gjelder helsekroner. Vi ser selvfølgelig fram til at vi får den saken på bordet i forbindelse med budsjettet for 2009, men jeg er skuffet over at man ikke allerede nå har fått disse midlene på plass - i hvert fall en del av midlene.

Vi har mange utfordringer, men veldig mye er selvfølgelig også bra. Vi har flotte ansatte som jobber og sliter hver eneste dag for å hjelpe våre pasienter. Men vi har også utfordringer knyttet til rus. Vi har sett at flere private rusinstitusjoner her på Østlandet ikke har fått fornyet sine avtaler. Jeg kan nevne Fossanåsen, som ikke har fått tilbud om avtale, stiftelsen ValdresKlinikken etc. På rehabiliteringssiden har vi sett at man faktisk ikke følger opp, til tross for at alle partier har sagt at rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. Vi har gang på gang tatt opp at disse private avtalespesialistene i hvert fall må komme innenfor systemet med fritt sykehusvalg, men Regjeringen har ennå ikke gjort noe med det.

Fremskrittspartiet har varslet at man i forbindelse med revidert, der man har lagt inn bevilgningene, vil gjøre noe både når det gjelder rehabilitering og psykiatri, og ikke minst skjevfordeling og ekstramidler til sykehusene.

Statsråden og denne regjeringen har nå til høsten regjert i tre år. Det vil si at statsråden har vært øverste myndighet for sykehusene i tre år. Dessverre har man ikke klart å komme i mål. Problemene i sektoren er betydelige.

Inge Lønning (H) [10:29:25]: En av de hyppigst hørte setninger på norsk i dag er setningen: Norge er verdens rikeste land. Hvis man er litt mer beskjeden, sier man: Norge er ett av verdens rikeste land.

Problemet er at Norge blir et tydeligere og tydeligere eksempel på en allmenn lovmessighet, nemlig at jo større velstanden blir i et samfunn, desto større problemer får man med å styre velstanden på en vettug måte. Vi har en ressursbruk i helsevesenet som er på verdenstoppen. Hvis man ser bort fra USA, som har en helt annen organisering og en helt annen måte å finansiere helsetjenestene på, er Norge det landet som suverent bruker mest penger i forhold til befolkningsstørrelsen på formålet helse. Men de resultatene vi får tilbake, står ikke i noe rimelig forhold til pengebruken. Internasjonale sammenlikninger - her viser jeg til to brennferske undersøkelser som vurderer sammenhengen mellom ressursbruk og målbare helseeffekter - viser at Norge havner på henholdsvis 16. og 18. plass, og at vi er på vei nedover på denne type sammenlikninger.

Hovedproblemet er ikke at helseforetakene mangler 1 milliard, 2 milliarder eller et eller annet tilfeldig valgt tall, men at de ikke makter å forvalte de 85 milliarder kr de har, på en måte som gir resultater som står i forhold til ressursinnsatsen.

Høyre støtter statsrådens strategi når det gjelder å få til en bedre og klarere funksjonsfordeling innenfor spesialisthelsetjenesten når det gjelder å få på plass en bedre samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og når det gjelder å utvikle lokalsykehusene på en måte som gjør at de ivaretar de riktige funksjonene med en rimelig ressursbruk. Høyre mener i tillegg at vi må styrke primærhelsetjenesten ganske kraftig. Vi må også organisere pleie- og omsorgsdelen på en bedre måte enn i dag, for å sikre at brukerne får et bedre tilbud på et lavere spesialiseringsnivå enn det som er tilfellet i dag.

Det er dobbelt så mange eldre med lungebetennelse som legges inn på sykehus i Oslo, hvis man sammenlikner med Stockholm. Vi har flere sykehussenger i forhold til befolkningsstørrelse i Norge enn gjennomsnittet i Europa. Allikevel har vi i deler av det norske sykehusvesen et permanent korridorpasientproblem. En av de viktigste årsakene til det er at svært mange pasienter sluses fra primærhelsetjenesten inn i spesialisthelsetjenesten, uten at de har noe der å gjøre - eller annerledes uttrykt: uten at spesialisthelsetjenesten har et adekvat tilbud til dem. Dermed får vi også en uforsvarlig ressursbruk når det gjelder transport av pasienter frem og tilbake mellom f.eks. sykehjem og sykehus - ikke til glede for pasientene, og heller ikke til glede for andre.

Vi er nødt til å bedre pasientforløpene i våre sykehus. Sykehusene er organisert i vertikale enheter, mens pasientene beveger seg på tvers av disse inndelingene. Undersøkelser indikerer at sykepleiere ved norske sykehus bruker opptil en tredjedel av sin arbeidstid til å lete etter informasjon, lete etter utstyr og lete etter medikamenter. En altfor liten andel av helsepersonellets arbeidstid går til pasientbehandling, en altfor stor andel går med til å ivareta andre funksjoner.

Vi trenger å gi private aktører et langt større spillerom når det gjelder å utfordre og supplere den offentlige helsetjenesten. Redusert bruk av private under denne regjering har gitt økte ventetider og økte køer - 20 000 flere pr. år i snitt i helsekø i denne perioden.

Vi trenger større åpenhet om kvaliteten i tjenestene. Offentlige rapporter som sammenlikner kvalitet på tvers av sykehus og avdelinger, er vilkåret for at prinsippet om fritt sykehusvalg kan komme fra papiret og ut i virkeligheten. Vi trenger å skille bestillerrollen og utførerrollene i dagens regionale helseforetak. Ett av de største problemene er at vi aldri har klart å skille mellom disse to rollene. Vi bør vurdere å nedlegge de regionale helseforetakene i sin nåværende form, for det er mer og mer som tyder på at de er uhensiktsmessige og ute av stand til å løse de oppgavene de er pålagt.

Vi bør gjennomgå og endre ISF-finansieringen for å sikre langt bedre pasientforløp enn det vi har i dag, sikre en riktigere prioritering enn vi har i dag, og gjøre det på en slik måte at det realiserer det såkalte LEON-prinsippet, dvs. at alle skal få behandling på det lavest effektive behandlingsnivået, i stedet for å bli sparket oppover i spesialiseringssystemet uten at det er nødvendig.

Så har jeg noen utfordringer av aktuell art til statsråden.

Samarbeidsregjeringen startet på bakgrunn av NOU 2003: 1, Behovsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten, arbeidet med å rette opp skjevfordelingen av bevilgninger til de regionale helseforetakene. En ny gjennomgang, av Magnussen-utvalget, viser at Helse Vest, Helse Nord og Helse Midt-Norge fortsatt får en for lav andel av de totale bevilgningene til spesialisthelsetjenesten.

I gårsdagens aviser kan man lese at Senterpartiets talsmann, Rune J. Skjælaaen, nærmest stiller kabinettsspørsmål til sin egen regjering og vil at den skal strupe bevilgningene til Helse Sør-Øst. Senterpartiets tilnærming er altså ikke å sikre at de øvrige helseforetakene får det de trenger, men å sørge for at Helse Sør-Øst får mindre enn det de har. Det er en pussig tilnærming, og det er litt viktig å få avklart hva som er Regjeringens politikk. Er det dette som er Regjeringens politikk, så må vi få beskjed om det.

Høyre foreslår helt konkret i revidert nasjonalbudsjett å dekke inn de 781 mill. kr som Magnussen-utvalget sier mangler for at det skal være en rettferdig tildeling til de tre andre regionale helseforetakene. Jeg registrerer at mange rød-grønne politikere i dag har meget høy sigarføring, men uten å trekke noen konsekvenser i form av å handle. Hvis man vedtar Høyres forslag, vil det viktigste være rettet opp i inneværende års budsjett - i 2008.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden at dette vil være et godt bidrag i retning av å løse skjevdelingsproblematikken, og i så tilfelle, bør ikke Regjeringen si fra om det? Eller mener hun at det viktigste er å vente til neste år og sørge for at Helse Sør-Øst får minst mulig?

Den andre utfordringen gjelder de økte køene og den økte ventetiden. Innenfor rusbehandling har ventetiden økt med 20 dager det siste halvannet året. Helse Sør-Øst kutter ut 69 behandlingsplasser i private rusinstitusjoner. Hva er årsaken, etter statsrådens vurdering, til at køene og ventetiden øker, i en tid da statsråden skryter av at bevilgningene er historisk høye?

Og så til sist til den samme episoden som representanten Nesvik var inne på, ved fødeavdelingen ved St. Olavs hospital. Det fremgår av Adresseavisen den 2. juni at en kvinne opplevde å føde sitt premature barn under transport internt i hospitalet til en fødestue. Kvinnen hadde vært i aktiv fødsel i en periode på flere timer uten at hun kunne tilbys en ledig fødestue. Dårlig bemanning førte til mangelfull oppfølging av pasienten. Ifølge klinikksjefen ved fødeavdelingen skyldes hendelsen nedbemanning og stenging av en fødeavdeling ved sykehuset. Etter at endringen ble gjennomført, er det registrert 107 avviksmeldinger om uheldige hendelser bare ved dette ene sykehuset. Mener statsråden at en slik form for innsparingspolitikk er forsvarlig? Kan man drive innsparingspolitikk på en måte som rett og slett medfører risiko for liv og helse til fødende kvinner og de barna de skal sette til verden?

Knut Arild Hareide (KrF) [10:39:52]: Me kan høre musikk utanfor her no, men dessverre er det nok ikkje for sjukehusreforma ein spelar opp.

Tida er inne for å ta grunnleggjande grep i høve til sjukehusreforma. Kristeleg Folkeparti meiner ein treng langt sterkare styring med innhaldet i helsepolitikken, både frå Stortinget og frå Regjeringa si side. Det må jo vere urovekkjande for Regjeringa å sjå at dagens system ikkje skaper den nødvendige tilliten i befolkninga.

Sjukehusa lir ikkje berre under rekordhøge økonomiske underskot. Dei lir òg under underskot på politisk leiing. Eg opplever meir og meir at helseministeren nærast har abdisert under standardsvaret: Eg har tillit til helseføretaka. Sjukehusa har kutta milliardsummar i budsjetta, og lokalsjukehus er lagde ned. Mandal sjukehus er eit eksempel på det. Ein fjernar lokalsjukehusfunksjonar og sengepostar. På Florø sjukehus er sengeposten nedlagd. Dette er stikk i strid med Regjeringa sine løfte. Men helseministeren har framleis tillit. Spørsmålet er kor lenge folk vil ha tillit til ein slik politikk. Dagens meiningsmålingar burde vere eit godt nok svar og ein tankekross for Regjeringa.

Men hovudproblemet i sjukehusa er likevel ein pengegalopp som har teke heilt av under eit stykkprissystem som set kroner og øre føre faglege prioriteringar. Det handlar nesten berre om pengar og om kva som løner seg. Kristeleg Folkeparti meiner det er blitt einsidig lagt vekt på inntektsstyring framfor kostnadsstyring. Derfor må sjukehusfinansieringa leggjast om.

Rapportar viser at dei med minst behov har fått kutta ventetida meir enn dei med størst behov. Me hører historier om at nyfødde born blir flytta mellom sjukehus - ikkje ut frå kva som er best for borna eller familien, men ut frå kva sjukehuset tener pengar på. Me les i avisene at såkalla lønsame operasjonar blir prioriterte. Heilt ned på avdelingsnivå kan Helsedirektoratet rapportere om at økonomi framfor kvalitet er styrande for kva slags prioriteringar som blir gjorde.

Det må bli slutt på at ein prioriterer lønsame operasjonar framfor å prioritere dei sjukaste pasientane. Slik kan me ikkje ha det lenger. Me treng eit finansieringssystem som heng betre saman på tvers av nivåa i helsetenesta. Me treng mindre stykkpris og mindre pengefokus, og større fokus på pasienten, på kvalitet og stabilitet i tenestene. Slik det er i dag, opplever mange pasientar seg som kasteballar mellom ulike nivå i systemet. Regjeringa bør utforme eit nytt og betre finansieringssystem for den samla helsetenesta. Me treng ei meir samanhengande helseteneste frå førebygging og primærhelseteneste til spesialisttilbod og rehabilitering.

Som fleire, både representanten Harald T. Nesvik og Inge Lønning, har vore inne på, er det òg ei økonomisk slagside mellom helseføretaka. Eg sluttar meg til at det hastar med å finne ei løysing på dette, og eg undrar meg over at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett ikkje med eit einaste ord fortel om kva prosess, tidshorisont eller planar ein har for å følgje opp Magnussen-utvalet.

Sjukehusreforma har fått ei slagside. Det er for mykje butikk og for lite politikk. Reforma må rehabiliterast. Kristeleg Folkeparti vil gi sjukehusreforma eit skikkeleg rehabiliteringstilbod. Me må ikkje la marknaden sin logikk kvele dei grunnverdiane og det menneskesynet som heile sjukehusvesenet er grunnlagt på: menneskeverd, omsorg og nestekjærleik.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:45:01]: Det er snart tre og en halv måned siden statsråden holdt sin redegjørelse her i Stortinget om den økonomiske situasjonen i helseforetakene. Og det er om lag et halvt år siden Stortinget vedtok budsjettet for spesialisthelsetjenesten, som i dag er på 85-86 milliarder kr, mens man i 2002 hadde et budsjett på 35 milliarder kr. Det har, som statsråden redegjorde for, vært en kraftig økning i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten - 2,7 pst. fra 2002 til 2006.

Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor ressursbruken øker innenfor helse. Vi lever stadig lenger. Vi lever lenger med sykdom. En teknologisk utvikling har ført til at man kan bli behandlet med enklere inngrep, og dermed kan også langt flere med dårligere helse og i høy alder gjennomgå inngrep med lavere risiko. Og er ikke dette en utvikling vi ønsker? Et langt liv med god livskvalitet?

Vi har som borgere i et rikt land svært store forventninger til helsevesenet, både til sykehusene våre og til den kommunale helsetjenesten. Vi forventer at de er der når sykdom rammer. Vi er, slik også budsjettsituasjonen viser, villige til å bruke store ressurser på å oppfylle disse forventningene. I dette perspektivet er det derfor avgjørende at det er prioriteringsforskriftene som blir styringsredskapet i helseforetakene.

Det kan sies - og det har vært sagt - mye om hvordan sykehussektoren er organisert. De politiske partiene er vel inne i programprosesser der dette også er et viktig tema. Slik er det også for Senterpartiet. I morgen skal vi ha et stort internt seminar der vi skal drøfte hele denne sektoren.

Saksordføreren, Kirsti Saxi, har en god tilnærming til hvordan utviklingen i spesialisthelsetjenesten skal være. Hun understreker oppgavefordelingen, at sentralisering er nødvendig på noen områder, og at desentralisering er vesentlig på andre områder hvor det er viktig at tilbudet er nær pasienten. Det som er det vesentlige, er at de tjenestene som gis, er av høyeste kvalitet. Det vet vi ikke så veldig mye om ennå, men Regjeringen har satset på systemer som skal bidra til at en kan følge pasienten gjennom Norsk pasientregister, og det gjøres mye for å følge opp dette.

Avtaler med Kommunenes Sentralforbund i forbindelse med samhandling er faktisk veldig viktige. En har et felles ansvar for pasienter, enten det er døende pasienter eller folk som skal rehabiliteres osv. Det er kjempeviktig at det inngås avtaler med spesialisthelsetjenesten og det kommunale omsorgsapparatet rundt omkring. Avtaler inngås med lokalsykehus. Det er kjempebra, det er viktig og det fungerer veldig bra mange steder.

Så har jeg et par ord når det gjelder Magnussen-utvalget og Inge Lønning, som sier at jeg vil strupe Helse Sør-Øst. Jeg vil oppfordre Inge Lønning til å lese det jeg har sagt knyttet til dette. Da vil han kanskje se at det ikke er det jeg sier - jeg sier noe om hvor jeg mener veksten faktisk bør være i de regionale helseforetakene når det gjelder fordeling av ressursene.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:50:33]: Statsrådens utgreiing 26. februar om den økonomiske situasjonen i landets helseforetak var jo, som fleire har sagt, ei grei framstilling av historie. Vi fekk høyre litt om store tal også - vi fekk høyre om underskotta i 2007. Men det var veldig få løysingar som vart lanserte, eller idear til korleis dei store økonomiske utfordringane innan spesialisthelsetenesta skal løysast framover.

Eit av dei heitaste spørsmåla, som har vore i fokus heilt sidan etableringa av helseforetaksreforma i 2002, er jo dette med skeivfordeling, at dei statlege overføringane har vore ulikt fordelte på regionane. Det har vorte stilt spørsmål, og det har vorte sett ned utval. Det var eit utval som heitte Hagen-utvalet, og ikkje minst har vi Magnussen-utvalet, som la fram si innstilling no i år og påviste denne skeivfordelinga som har gått ut over Helse Vest, Helse Midt-Noreg og Helse Nord - altså halve Helse-Noreg.

I statsrådens utgreiing i februar var skeivfordelinga og Magnussen-utvalet så vidt nemnde. Eg hugsar at statsråden kom med ein slags lovnad om at ho skulle komme tilbake så snart som mogleg - på eigna måte, trur eg det vart sagt. Det er jo ein fin politisk måte å seie det på. Men som representanten Skjælaaen og andre har sagt, er det tre og ein halv månad sidan. Og «så snart som mogleg» - ja, det har ikkje skjedd enno. Eg trudde jo at det skulle komme noko i revidert nasjonalbudsjett, men det kom ikkje noko der - ikkje noko er nemnt. Eg må innrømme at eg vart veldig skuffa over det, men eg trur likevel at det er fleire som er mykje meir skuffa. Halve Sjukehus-Noreg, altså desse tre regionane som eg nemnde, må vere veldig skuffa.

At det er urettferdig fordeling av statlege overføringar, er særs demotiverande for dei tilsette i desse føretaka. Ikkje minst trur eg ein skal vere klar over at det vil kjennast veldig bittert å måtte svelgje kutt og nedskjeringar som kanskje kunne ha vore unngått om fordelinga hadde vore rett. Venstre vil i sitt alternative forslag til revidert nasjonalbudsjett starte opprettinga av skeivfordelinga. Vi vil løyve 390 mill. kr, og i tillegg vil vi fremje forslag om at resten av skeivfordelinga må rettast opp i samband med statsbudsjettet for 2009.

At sjukehussektoren må tole omstilling i takt med den medisinsk-teknologiske utviklinga, alderssamansetjinga osv., meiner sjølvsagt òg Venstre, men vi trur ikkje strukturendringar og store omorganiseringar er det einaste svaret. I det siste har det vore vist til kor effektive sjukehusa i Finland skal vere. Eg skal innrømme at eg ikkje kjenner finske sjukehus, men eg trur likevel at betre intern organisering i norske sjukehus har eit betydeleg potensial. Vi har jo høyrt at rapportering, leiting etter dokument - som andre òg har sagt - og mange møte tek mellom ein tredel og halvparten av tida frå legar, sjukepleiarar og anna helsepersonell. Det siste eg høyrde, var at ein bruker mykje tid på å leite etter pasientane, og eit seriøst forslag var å setje sporingsbrikke på pasientane. Her er det antakeleg noko å hente. Når vi veit at vi bruker 85 milliardar kr på sjukehussektoren, og at 60 milliardar kr går til lønningar, forstår vi lett at det kan vere noko å hente om vi klarer å få til ei betre organisering.

Heilt til slutt skal eg berre seie at det er eit stort potensial i det som fleire har vore inne på - og som eg veit at Regjeringa er inne på - nemleg samhandling. Vi må få betre samhandling mellom primærhelsenivået og spesialisthelsenivået og betre satsing på rehabilitering og førebygging. Eg har sjølv konstatert at eit forslag som vi lanserte, om enkle vaktmeistertenester, vil spare det norske helsesamfunnet for mykje pengar. Eg trur vi må følgje dei spora mykje sterkare.

Statsråd Sylvia Brustad [10:55:56]: Jeg trur ikke det kan herske noen tvil om at Norge har et av verdens beste helsevesen. Jeg registrerer at noen er mer interessert i å svartmale mer enn det som er riktig, men det er et faktum at vi i Norge behandler flere pasienter enn noensinne, og vi kan behandle stadig flere. Det er også sånn at Norge er i særklasse når det gjelder forventning til helsevesenet. Kanskje har vi, som Tage Erlander sa i en annen tid og om en annen sak, de stigende forventningers misnøye.

Teknologien bidrar til at vi kan behandle stadig flere på en mer skånsom måte. La meg bare bruke et eksempel. I dag er det heldigvis praktisk talt ingen aldersgrense for å hjelpe folk som får hjerteinfarkt. Det er godt å vite at vi kan hjelpe stadig flere på en enda bedre måte. Det gjør at flere blir stående i kø. Jeg mener at det ikke er noe problem at folk står i kø, for det er først og fremst et uttrykk for at vi har en teknologi som heldigvis går så fort framover at vi kan behandle stadig mer. Og ventetidene? Ja, de går litt opp og ned, men de er forholdsvis stabile.

Sjøl om mye er bra - for det mener jeg det er - er det sjølsagt slik at det innenfor flere områder både bør og skal bli enda bedre. Jeg har lyst til å kommentere to av de eksemplene som har vært oppe i debatten, f.eks. situasjonen der en kvinne måtte føde på gangen ved St. Olavs hospital. Det synes jeg er helt uakseptabelt. Det er for dårlig styring. Det er for dårlig organisering. Kvinner skal være sikre på at de får føde under trygge forhold - enten det er ved St. Olavs hospital eller hvor det nå er, til alle døgnets tider og uansett hvilken tid det er på året. Det har jeg tatt opp med Helse Midt-Norge, og jeg forventer at det ryddes opp i og at det ikke skjer igjen.

Når det gjelder spørsmålet om mannen som ble filmet i en seng på Haukeland sykehus, som hadde ligget i fem dager og ventet på å bli operert i en ankel, sier jeg: Da er det for dårlig organisert. Det går ikke an å hekte den type eksempler på penger. Jeg tror at om det hadde vært x antall flere kroner, kunne vi likevel opplevd det samme. Da er det for dårlig organisert, og da må det tas tak i det.

Vi har altså - dersom Stortinget slutter seg til Regjeringas forslag om pensjoner i revidert nasjonalbudsjett- en sektor som i løpet av ett år vil ha fått 10,6 milliarder kr! Hvilken annen sektor i dette landet kan konkurrere med det? Ingen. Da kan en spørre: Er svaret da mer penger, eller er svaret å se på hva vi får igjen for de pengene? Må vi gjennom omstillinger og omorganiseringer se på finansieringssystemet? Jeg synes det har vært mange konstruktive forslag, bl.a. fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Ja, det forekommer uønskede hendelser i dagens helsevesen. Det gjorde det nok også både da Høyre og da Kristelig Folkeparti hadde statsråden i Helsedepartementet, dessverre. Det som er en kjempeutfordring, som Inge Lønning peker på, er å sørge for at pasienter behandles på riktig sted til riktig tid. I dag er det for mange pasienter som blir behandlet på sjukehus - representanten Bøhler og flere har vært inne på det - som burde ha vært behandlet på et annet nivå. Samhandling er en av våre største utfordringer framover. Vi må rett og slett øke kvaliteten i vår helsetjeneste, samtidig som vi legger til rette for en mer desentralisert helsetjeneste. Det handler også om kvalitet. Da er det dessverre sånn at vi i Norge, til tross for at vi bruker så historisk mye penger på dette helsevesenet, ligger noe etter sammenliknbare land, f.eks. når det gjelder overlevelse etter enkelte kreftoperasjoner, og slagbehandling. Det er for mange sjukehus som utfører altfor få operasjoner til at de er gode nok. Tenk at det i et land som Norge kan bli store diskusjoner om man skal foreta de mest krevende operasjoner i hjernen, nevrokirurgi, ved ett eller to sjukehus på Vestlandet! Vi husker alle sammen de store demonstrasjonene som var, alle avisinnlegg og alt engasjementet som var. Det er bra med engasjement. Men hvis det er slik at vi ikke er villige til å la handling følge ord og mål, nemlig det å ha best kvalitet, da skulle det vel ikke være så mye å lure på - om det var riktig at nevrokirurgi skulle behandles på et sted på Vestlandet. Jeg registrerer at det også var flere i denne salen som mente at det fortsatt måtte skje på to steder f.eks.

Denne regjeringa mener at vi av hensyn til kvaliteten må sentralisere mer av kreftkirurgien. Det finnes sjukehus i dette landet som har én kreftoperasjon i året. Det holder ikke mål. Derfor har vi lagt fram tanker og forslag om det også i revidert nasjonalbudsjett, og jeg ser fram til hva Stortinget måtte mene om det.

Vi foreslår som kjent også ganske omfattende endringer når det gjelder våre akuttmottak, der vi har fått veldig klare påpekninger fra Statens helsetilsyn om at mange av dem er altfor dårlig organisert. Derfor foreslår vi å dele de sjukehus som har akuttmottak, inn i to. Noen må ta seg av dem med de mest alvorlige hendelsene, traumeteam osv., og så må vi ha sjukehus med det vi kaller tilpasset akuttmottak og akuttjenester. Det er for at folk skal få den beste kvaliteten i de mest akutte situasjonene.

Vi foreslår også, der det er praktisk mulig og ønskelig, å slå sammen akuttmottak og legevakt - også av hensyn til kvaliteten, slik at en raskere kan få avklart: Hva trenger pasientene? Trenger de å komme inn på sjukehus, eller trenger de rask behandling og så å komme seg hjem igjen?

Denne regjeringas politikk handler om å sikre likeverdige tjenester for alle pasienter i alle deler av landet. Sammen med flotte medarbeidere, som hver dag gjør sitt ytterste for å hjelpe folk i en arbeidsmessig krevende sektor, og i en sektor hvor det stadig skjer omstillinger, ønsker vi å videreutvikle disse tjenestene ytterligere til beste for pasientene i nært samspill med brukernes organisasjoner og de ansattes organisasjoner.

Jeg hører at det er kritiske røster, jeg har hørt det også her i dag, til den statlige styringa av denne krevende sektoren. Jeg mener det er viktig med debatt om det. Det er ingen reform eller noe system som er helt perfekt - ei heller denne. Denne regjeringa har flere ganger tatt det alvorlig, og vi mener at det fortsatt er forbedringspotensial. Derfor lytter jeg på de innspill som er kommet her i debatten i dag, og også i media tidligere. Det er en av grunnene til at vi har fått flere folkevalgte inn i styrene. Det er en av grunnene til at vi foreslo for Stortinget, og Stortinget vedtok, å slå sammen Helse Sør og Helse Øst for å få igjen mer kvalitet for pasientene. Det er en av grunnene til at noe av det første vi gjorde, var å ta tak i økonomien i denne sektoren, hvilket var helt nødvendig.

Da vi kom inn, var Helse Midt-Norge helt ute å kjøre. De hadde et underskudd for to år siden på over 500 mill. kr. I dag kan Helse Midt-Norge vise til et overskudd på 70 mill. kr pr. nå. Det betyr ikke at det ikke er krevende. Det betyr ikke at det ikke har vært tøft, men det betyr at det er mulig. Det er faktisk, slik Regjeringa ser det, helt avgjørende at det på dette feltet, som på alle andre områder, er orden i økonomien for å greie å prioritere riktig, for å greie å gi de beste tjenester til pasientene. Da hjelper det ikke bare å gi mer penger til et system som ikke alltid fungerer så godt som vi alle sammen skulle ønske.

Likeverdighet i tilbud forutsetter også at vi kan få mest mulig rettferdig fordeling av pengene, sjølsagt. Ett bidrag til det er dette utvalget, som flere har vært inne på, og som Regjeringa satte ned, nemlig Magnussen-utvalget. Den innstillinga har som kjent vært ute på brei høring i tre måneder, til 11. april i år, og det er mange som har sendt inn sine meninger. Jeg tror vi alle registrerer at her er det mange sterke meninger fra ulike deler av landet som, slik jeg opplever det, i større grad følger fylkesgrensene enn de følger politiske grenser. Det syns jeg fortjener en seriøs behandling, slik det også ble gjort fra den forrige regjering da Hagen-utvalgets innstilling var til behandling. Både da Høyre hadde ministeren, og ikke minst da Dagfinn Høybråten var minister, var det en veldig grundig behandling av Hagen-utvalgets innstilling. Det er det Regjeringa også legger opp til når det gjelder Magnussen-utvalget.

Som jeg har redegjort for tidligere denne våren, har de regionale helseforetakene samlet sett for 2007 ikke levert økonomiske resultater i tråd med det Stortinget har vedtatt, og i tråd med de styringskrav som er satt. Da er jeg sjølsagt ikke fornøyd med at de har levert et samlet negativt avvik på i underkant av 1,5 milliarder kr. Derfor har vi forsterket oppfølginga av helseforetakene våre. Jeg regner også med at flere har registrert at vi har byttet ut en ganske betydelig del av styrene fra januar i år. Det har også fått konsekvenser for noen på et annet nivå. Vi har også vedtatt at det skal opprettes stillingsutvalg ved alle lokale helseforetak, altså ved sjukehusene. En av de største utfordringene i sjukehusene når det gjelder å holde orden i økonomien, er å ha kontroll på bemanningsveksten. Derfor har vi vært nødt til å gå til et så detaljert skritt som vi faktisk har gjort på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:06:27]: Jeg vil gå inn på det som har med skjevfordelingen å gjøre. Vi har nå i lengre tid sett en debatt, både internt i de enkelte partiene, som statsråden selv var inne på, og ikke minst i media, om når og på hvilken måte man skal rette opp skjevfordelingen.

Statsråden har i enkelte debatter og i enkelte intervjuer som jeg har lagt merke til, sagt at dette vil man komme tilbake til i forbindelse med budsjettet for 2009. Man har ikke tatt stilling eller sagt noe om hvordan disse tingene skal gjøres.

Vi ser at særlig innenfor Helse Sør-Øst-regionen har man de største økonomiske utfordringene. Det vil si at man her vil ha svært store problemer hvis man får redusert bevilgningen for å gi til de andre. Kan statsråden her og nå gi klar beskjed om at ja, man vil gripe fatt i dette i budsjettet for 2009, og ja, man vil gjøre det ved å tilføre nye, friske midler og ikke redusere bevilgningene til Helse Sør-Øst?

Statsråd Sylvia Brustad [11:07:33]: Denne regjeringa er opptatt av å kunne gi likeverdige helsetjenester i hele landet, uansett bakgrunn, størrelse på lommebok, osv. Da må vi sjølsagt ha et finansieringssystem som understøtter det. Revidert nasjonalbudsjett er en revisjon av budsjettet. Magnussen-utvalget foreslår ganske betydelige endringer. Det er som kjent en enstemmig innstilling. Det er et enormt engasjement rundt denne saken. Jeg mener at denne saken - som innstillinga fra Hagen-utvalget - fortjener en veldig god, grundig og seriøs behandling.

Regjeringa legger opp til at vi kommer tilbake med vårt forslag i statsbudsjettet til høsten. Da skal vi også sørge for at alle som mener noe om dette, og det er mange, skal få lov til å si sin mening.

Jeg vil ellers minne om at Hagen-utvalget, som den forrige regjeringa hadde ansvaret for, foreslo at det skulle være en overgangsordning på fem år. Det ble her i huset seinere forhandlet ned til fire ved hjelp av Fremskrittspartiet, men vår regjering vedtok at dette skulle skje i løpet av tre år, ved at vi la inn penger som Stortinget vedtok i 2006-2007.

Inge Lønning (H) [11:08:50]: Det er ikke «noe problem at folk står i kø», sa statsråden. Det har hun sagt gjentatte ganger før også. Hun får det til og med nesten til å høres ut som et gode at folk står i kø - jo flere, jo bedre, for det betyr at tilbudet blir større og større.

Det er i hvert fall to problemer med dette standpunktet. Det ene problemet er at det ikke stemmer. Under høringene om denne saken i komiteen tillot jeg meg å peke på at statistikken viser at det er færre pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten år for år. Så den forklaringen statsråden gir, stemmer rett og slett ikke. Det andre problemet er at resultatet av de økende køene er at flere og flere kjøper seg ut av køen ved å betale 100 pst. selv. Det forekommer i de beste kretser. Ser ikke statsråden det heller som et problem at økningen i kjøp av private helseforsikringer har vært dramatisk under denne regjeringen, dvs. at køsyndromet fører til at vi nettopp får det todelte helsesystemet som statsråden sier at man ikke ønsker? Noen reiser på første klasse. De øvrige må reise på annen klasse.

Statsråd Sylvia Brustad [11:10:07]: For det første er det slik at representanten Lønning nok ikke gjengir meg helt korrekt på alle punkter. Når det gjelder kø, vet representanten at jeg svært mange ganger har sagt at jeg mener det ikke er noe problem i seg sjøl at folk kommer inn i kø. Jeg mener - og det kan vi bare se på den medisinsktekniske utviklinga - at vi kan behandle stadig flere pasienter.

La meg bruke et annet eksempel. Før når folk ble født døve, var det ofte slik at de måtte forbli døve. I dag kan vi, som representanten godt kjenner til, operere en liten dings bak øret, og folk kan få et helt annet liv og høre. Det er et eksempel på at det er bra at man kommer i kø og får behandling. Men sjølsagt skal man stå kortest mulig tid i den køen. Da er det veldig bra at vi kan vise til at ventetidene er forholdsvis stabile.

Jeg vil også minne om, og dette vet representanten veldig godt, at 66 pst. av alle pasienter i norske sjukehus kommer inn på øyeblikkelig hjelp. De som da står igjen, må vente noe, men den tida er også stabil.

Når det så gjelder private helsetjenester, mener denne regjeringa at det er et viktig supplement til offentlige helsetjenester. Derfor har vi også hatt avtaler med dem gjennom mange år. 90 pst. av våre fastleger er som kjent også privatleger.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:11:26]: Statsråden var oppteken av å fortelje historia for si regjeringstid. Det kunne vere freistande å spørje om kva ho synest om utviklinga i Helse Sør-Aust når det gjeld situasjonen under Bondevik II-regjeringa i forhold til den økonomiske situasjonen vi ser i dag, med eit underskot på 1,5 milliardar kr.

Eg hadde i spørjetimen den 30. april gleda av å stille spørsmål til statsministeren om kva han meinte om sjukehotellet. Da svarte statsministeren at det ikkje var aktuelt å gå inn med politisk overstyring i den saka. Han sa at dette var helseføretaka si sak, og at ein ikkje ville gå inn og styre der. Heldigvis, vil eg seie, i løpet av veka etterpå greip statsråden inn med politisk styring. Det meiner eg er positivt. Eg meiner det er behov for langt større politisk styring. Eg ønskjer å stille følgjande spørsmål til statsråden: Er dette eit nytt signal? Er denne konkrete saka eit eksempel på at det no blir meir politisk styring?

Statsråd Sylvia Brustad [11:12:34]: Det er klart at denne sektoren er politisk styrt. Men som kjent er styrene egne rettssubjekter og skal gjøre sine vurderinger.

Når det gjelder sjukehotellet, trur jeg alle så at det var en sak der man måtte finne en løsning. Det ble galt nesten uansett hva man gjorde i den saken, som hadde en veldig ulykksalig forhistorie. Vi vil ikke i norsk helsevesen ha noe av at store prosjekter blir igangsatt uten tillatelse og nødvendig godkjenning. Så kom altså Helse Sør-Øst, sammen med Kreftforeningen, fram til en modell som var til beste for kreftpasienter, en modell som mange også i andre deler av landet kan nyte godt av, ved at det er snakk om noe mer enn et hotell, et behandlingstilbud om læring og mestring.

Jeg vil altså si generelt om Helse Sør-Øst: Det er ingen tvil om at de er i en krevende situasjon. Det er heller ingen tvil om at jeg ikke er fornøyd med den økonomiske utviklinga i denne helseregionen. Derfor følger vi dette veldig tett. Så skal vi også huske på at de nå står midt oppe i en av Norges største omorganiseringer, med 110 ansatte etter sammenslåinga, og med det ligger det for denne regionen store endringer i løypa som vil komme hele landet til gode, ikke minst ved at vi på sikt kommer til å få flere spesialister ut i distriktene.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:14:01]: Det er ikkje lett å styre sjukehusvesenet. Ein tidlegare statsminister i England, Tony Blair, sa jo at det var vanskelegare å styre dei engelske sjukehusa enn det var å behandle Irak-krisa. Det er vanskeleg, og det veit vi alle.

Statsråden sa at ho har gjort skarpe forsøk på å få betre styring ved å skifte ut styremedlemmer i rekordfart. Eg er ikkje sikker på at det er løysinga. Det må vere gode prosessar. Statsråden seier også i utgreiinga si fleire gonger at prosessane med å få med tilsette, få med fagfolk på lokalt nivå, få med folk i kommunane, heile folket, er viktig.

Vi høyrer - iallfall gjer eg det - stadig vekk om dårlege prosessar. Vi høyrde om det i hovudstadsprosessen. Vi høyrde om det i Helse Førde. Tillita er på eit lågmål. Er dette berre skinnprosessar, eller korleis meiner statsråden at vi skal få betre tillit til desse prosessane?

Statsråd Sylvia Brustad [11:15:11]: For det første er jeg helt enig med representanten Ludvigsen i at gode prosesser er avgjørende for å få gode resultater. Vi har nok dessverre hatt noen eksempler på at det ikke har vært gode nok prosesser, verken med de ansatte, med brukerne eller med lokalmiljøet. Derfor stresser jeg det sjølsagt veldig overfor helseforetakene.

Når det gjelder Helse Sør-Øst spesielt, og den krevende situasjonen de står oppe i i forbindelse med hovedstadsprosessen, har jeg inntrykk av at det er ganske gode prosesser - i hvert fall er det det signalet jeg får fra hovedorganisasjonene når jeg har møter med dem. Så er det sjølsagt nyanser i forslag til løsninger. Noen mener det burde gått litt saktere, og andre mener at nå burde det virkelig ha vært bestemt, så de vet hva de har å forholde seg til. Men vi opplever likevel at de føler seg involvert. Det gjelder også brukernes organisasjoner, og er helt avgjørende for et vellykket resultat i en så svær omstilling som dette er. Men det gjelder også ved små omstillinger - det gjelder altså både store og små - så det følger vi veldig nøye opp.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:16:18]: Statsråden har en rekke ganger vist et engasjement for rusfeltet. Det synes jeg er svært prisverdig. Nå ser vi at man i Helse Sør-Øst-området i forbindelse med avtaleinngåelser om rusbehandlingsplasser - da snakker vi ikke om LAR-behandling, men rusbehandlingsplasser - har latt være å inngå avtale med Fossanåsen og har redusert ved Bue-Stiftelsen og ValdresKlinikken. Dette er et område der det faktisk er lange ventelister. Her har også ventetiden økt betydelig, som vi også hørte i representanten Inge Lønnings innlegg.

Hva vil statsråden foreta seg i en sak som dette? Rus og psykiatri er tatt ut som de to hovedområdene der man virkelig skal få på plass en skikkelig løsning. Dette gjelder personer som har vært utsatt for dårlig behandling i mange, mange år. Vil statsråden ta et initiativ overfor Helse Sør-Øst for å sørge for at vi nå bruker de plassene som faktisk er tilgjengelige, slik at køene kan gå ned og flere rusmisbrukere kan få hjelp med misbruket sitt?

Statsråd Sylvia Brustad [11:17:25]: Det er ingen tvil om - det er jeg helt enig med representanten Nesvik i - at rusområdet er et område hvor vi overhodet ikke er i mål. Det er mye ugjort. Det gjelder mange steder i landet.

Men jeg må få legge til noe. Jeg forstår det sånn at Fremskrittspartiet er en ivrig tilhenger av anbud, i hvert fall på en god del andre områder, og når det gjelder anbud, vil noen få nei, og noen vil få ja. Det som da gjelder, er det som heter konkurranse på vilkår innenfor denne sektoren. Men når det gjelder den anbudskonkurransen som har vært i Helse Sør-Øst, dvs. gamle Helse Øst, er det sånn at de bruker mer penger i år enn de gjorde i fjor. 60 pst. av det de bruker, gjelder kjøp av private tjenester. Det de har vært opptatt av - som jeg mener er riktig, uten at jeg tar stilling til alle dem som har fått eller ikke har fått - er at vi innenfor rusomsorgen, som på andre områder, må være opptatt av kvalitet. Folk som er rusmiddelavhengige, har ikke alltid fått god kvalitet i sitt behandlingstilbud. De har fått en god seng, og de har fått god omsorg og god mat - og det er også viktig - men de har ikke fått hjelp nok til å komme ut av det problemet de har. Derfor er det avgjørende viktig at vi også for dem får tilbud av god kvalitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:18:46]: Aller først tar jeg opp forslagene til Fremskrittspartiet.

Det er, slik vi hører under debatten i dag, mange ulike forståelser av tilstanden til norsk helsevesen. Vi befinner oss under den samme himmel, men det er hevet over enhver tvil at horisonten er meget ulik. Det har vært og er slik at norsk helsetjeneste på mange områder gjør et utmerket arbeid. Det tror jeg det er stor enighet om i denne sal. Men kommer vi videre med å forherlige det som fungerer bra, når vi alle vet at det finnes store uløste oppgaver? En av de oppgavene som må løses, er at køene i Norge - det gjelder nær sagt uavhengig av diagnose - har økt under dagens regjering. Det er innen psykiatrisk hjelp. Det er innen rusproblematikk. Men også innen kirurgi og somatikk øker ventetiden og køene. Da er det trist at vi har en statsråd som uttaler at hun ikke har noe problem med at folk står i kø. Jeg tror de 220 000 som står der ute i kø, har en litt annen virkelighetsoppfatning.

Her må man bare fastslå at Regjeringens politikk bærer galt av sted. Bare det siste året har antall pasienter i kø i Norge steget med over 20 000. Det er utrolig å erfare at vi i Norge har en regjering som ikke prioriterer å behandle flest mulig pasienter, men som heller prioriterer å forholde seg til for lave økonomiske rammer. Dagens ISF-ordning tilsier at sykehusene taper penger på å operere. Da sier det seg selv at resultatet blir lavere effektivitet og mindre pasientbehandling.

Så kan man jo undres over hvem dette går ut over. Er det de som har godt betalte stillinger, som står i helsekø, eller deres familie? Nei, slik jeg ser det, har alle i godt betalte stillinger både råd og anledning til å kjøpe seg ut av køen, enten ved direkte å ta kontakt med sykehus eller gjennom helseforsikring. Men kan vanlige folk med vanlig kjøpekraft gjennomføre dette? I de fleste tilfeller er svaret nei. Med andre ord gjennomfører dagens regjering en politikk som fremmer klasseskiller i Norge - et klasseskille med bakgrunn i den enkeltes evne til å kunne betale for behandling av egen helse. Dette er en konsekvens av Regjeringens politikk.

I sin redegjørelse kom helse- og omsorgsministeren i svært liten grad inn på hvilke løsninger en ser for seg, sett fra Regjeringens side. Vi må få på plass løsninger for de 220 000 som er i kø. Vi må løse problemene knyttet til flere tusen narkomane som står i kø. Det er også et paradoks at behovet for rehabilitering øker samtidig som Regjeringen fører en politikk som medfører at hver sjette rehabiliteringsseng ved private institusjoner ikke var innbefattet i avtaler med helseforetakene. Vi har underfinansierte pensjonsutfordringer. Vi har store utfordringer med å utvikle et effektivt samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Vi må rette opp skjevfordelingen, men det må gjøres på en slik måte at pasientene som er underlagt Helse Sør-Øst, ikke kommer i knipe. Derfor må vi inn med friske midler.

Sykehusene blir tilført stadig nye oppgaver, uten at det nødvendigvis følger med midler til å løse de nye oppgavene. Teknologisk og medisinsk utvikling tilsier dette. Finansieringsmodellen som i dag blir brukt, har etter Fremskrittspartiets mening liten forutsigbarhet i seg. Politiske vedtak som fattes medio desember, skal gjennomføres fra 1. januar påfølgende år. Det burde være innlysende at et slikt system ikke står for langsiktighet og god økonomisk styring. Når det i tillegg er slik at en rekke oppgaver under sykehusenes budsjetter er uten fullfinansiering, som f.eks. rusomsorg og rehabilitering, som er tillagt helseforetakene, sier det seg selv at forutsigbarheten blir borte.

Det er på høy tid å få på plass en sykehusproposisjon, på linje med kommuneproposisjonen, noe som ville bidra til større grad av langsiktighet og økonomisk handlingsrom for det enkelte foretak.

Til avslutning - åtte av ti sykehusdirektører støtter forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har tatt opp det forslaget han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:24:17]: Jeg har lyttet med interesse til debatten og til statsrådens innlegg. Jeg vil uten videre si meg enig med henne i at mye er veldig bra i norsk helsetjeneste, og vi har mye å være stolte av, både regjering og storting.

Men det er nå en gang slik at vår jobb som politikere først og fremst er å rette på det som ikke går så bra. Det som bekymrer meg etter denne debatten, er at den sykehusreformen som ble gjennomført i 2002, er i ferd med å bli ganske venneløs i Stortinget. Det er faktisk bare statsråden og hennes eget parti som virkelig stiller seg bak reformen slik den nå har fått utvikle seg. Det synes jeg tilsier at statsråden offensivt bør signalisere at man vil ta noen nye grep for å reformere reformen. Kristelig Folkeparti vil ikke gå inn for å skrinlegge den eller kaste vrak på den, men vi vil gjerne reformere den, og jeg vil utfordre statsråden på noe hun selv tok opp.

Samhandling, sier statsråden. Vil statsråden gå inn for et nytt finansieringssystem som skaper mer helhet og sammenheng i behandlingskjeden mellom de ulike ledd, fra forebygging til rehabilitering, som også griper inn i kommunal sektor? Det krever en svær utredning å gjøre det. Vil statsråden ta initiativ til det?

Kvalitet, sa statsråden. Vil statsråden lytte til kritikken som bl.a. kommer fram i faglige rapporter om den effekt som den høye graden av stykkprisfinansiering har på sykehusenes måte å innrette seg på? Dette er en debatt vi har hatt i mange runder, og det er ikke nødvendig å dra opp igjen gamle debatter, men jeg spør: Vil statsråden ta det innover seg og legge mindre vekt på stykkpris og større vekt på faglig kvalitet og prioritering? Det er et grep som det er mulig å gjøre forholdsvis enkelt.

Styring, sa statsråden. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden gå videre på å utvikle flere og bedre politiske styringsverktøy i denne sektoren? Jeg tror det er nødvendig. Jeg erkjenner at Regjeringen har prøvd, men jeg synes ikke det å sette politiske kommissærer inn i helseforetaksstyrene har vært noe særlig vellykket. Derimot er det å legge fram et helsepolitisk dokument for Stortinget, som et styringsgrunnlag, et framskritt.

Likeverdighet, sa statsråden. Da kommer vi til spørsmålet om hva statsråden og Regjeringen akter å gjøre med skjevfordelingen. For det innlegget statsråden holdt, og de svar hun foreløpig har gitt Stortinget, etterlater et stort spørsmål, nemlig om Regjeringen egentlig erkjenner at det foreligger en skjevfordeling mellom helseforetakene. Hele Norge roper på det svaret. Vi gir selvfølgelig Regjeringen rett til å komme til Stortinget med et utredet forslag, men vi vil vite: Erkjenner Regjeringen at det er et problem, og har Regjeringen tenkt å gjøre noe med det?

Partisekretær Martin Kolberg uttalte til Stavanger Aftenblad 24. mai i år at denne skjevfordelingen bør være fjernet innen valget. Spørsmålet er om statsråden kan bekrefte at partisekretær Kolberg har rett.

Jan Sahl (KrF) [11:27:45]: Jeg vil følge opp litt av det som flere representanter har tatt opp når det gjelder skjevfordelingen.

I et presseoppslag i Avisa Nordland tirsdag 3. juni fortelles det at ni fylkesrådsledere og fylkesordførere, deriblant tidligere statsråd, nå fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen, har sendt et brev til ministeren, der de raser mot skjevfordelingen mellom helseforetakene. I brevet hevder de at det vil være et særdeles grovt maktovergrep mot nesten halvparten av landets befolkning dersom det ikke ryddes opp i dette. I brevet anser de det umulig å kutte i Helse Sør-Øst - noe Kristelig Folkeparti også er enig i - men de ber om at rammen til helseforetakene økes med 1,4 milliarder kr allerede i budsjettet for 2009, og at de økte bevilgningene fordeles på de tre helseforetakene som er kommet dårlig ut.

I Kristelig Folkeparti regner vi med at når signalene fra Regjeringens egne våpendragere i helseregionene er så klare, vil dette bli løst i det kommende budsjettet, for 2009.

Så litt om situasjonen for lokalsykehusene. Det er betydelig uro knyttet til debatten om lokalsykehusenes framtid, og det handler også i veldig stor grad om økonomi. Ingen lokalsykehus skal legges ned, men hva skal lokalsykehusene drive med framover? Her flyter det meste for tiden. Man bygger ned uten at det er styring, og nærmeste lokalsykehus får dermed betydelig flere pasienter. Jeg viser til Helgelandssykehuset Sandnessjøen, som nå er kommet i en situasjon der de har korridorene belagt og dårlig økonomi. De har ikke økonomi til å behandle så mange. Jeg viser til debatten om fødselsomsorgen, om kirurgisk akuttberedskap og om eventuell spesialisering i forhold til oppgavefordeling og forholdet mellom førstelinjetjenesten og andrelinjetjenesten. I dag styres det meste av økonomi, og debatten om kvalitet i behandlingen har i det store og hele forstummet.

La det være helt klart: Lokalsykehusene skal bestå, og de skal løse nærområdenes akutte behov for sykehustjenester. Det betyr etter Kristelig Folkepartis mening et godt fødetilbud og akutt kirurgisk og medisinsk beredskap. Videre er det et skrikende behov for geriatrisk kompetanse for å møte de store utfordringene vi står overfor i eldreomsorgen.

Kristelig Folkeparti forutsetter nå at det settes fart i arbeidet med innholdet i lokalsykehusene.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:31:06]: Det skjer mye positivt ved norske sykehus. Samtidig står vi overfor mange utfordringer. Mye kan bli bedre, men alt kan ikke løses med penger alene.

Men én stor utfordring som vi står midt oppe i, både kan og bør løses med friske midler, og det snarest. Jeg sikter da til den alvorlige skjevfordelingen vi har hatt i altfor mange år mellom helseregionene. Helsereformen skulle sikre likeverdig helsetilbud over hele landet, noe som også helseministeren har slått fast her i dag. Med skjevfordelingen snakker vi om en sak som går rett inn i kjernen av moralske og etiske likhetsprinsipper. Det vil være umoralsk av regjering og storting ikke å rette den opp snarest.

Det skremmer meg at framtredende politikere fra Arbeiderpartiet våger å så tvil om hvorvidt de tre helseregionene - Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord - får for lite penger, til tross for at to utvalg bestående av landets fremste fagfolk på området har slått fast at skjevfordelingen er en realitet. Hvilken kompetanse har Arbeiderpartiets representanter Jan Bøhler og Signe Øye som gjør at de kan heve seg over landets fremste fagfolk på området, og på hvilket grunnlag? Sett fra mitt ståsted er en slik framtreden både umoralsk og høyst useriøs.

Høyre ønsker ikke å ta fra Helse Sør-Øst. Høyre vil rydde opp i skjevfordelingen med friske midler. Allerede i forbindelse med revidert vil vi fortsette den jobben vi startet i Samarbeidsregjeringen.

Mellom Helse Midt-Norge og Møre og Romsdal foregår det nå en sykehusfarse i altfor mange akter som er helsesektoren uverdig. Det hele er satt i regi av statsminister Jens Stoltenberg, som på tampen av siste valgkamp kom i helikopter til Møre og Romsdal og lovet raskere realisering av nye Molde sjukehus og ny barneavdeling i Ålesund dersom foretakene maktet å komme i balanse. Foretakene er i balanse, men både statsminister og helseminister skyver ansvaret over på Helse Midt-Norge, som har store utfordringer med St. Olavs hospital.

Skjevfordelingen utgjør etter Magnussen-utvalgets beregninger betydelige beløp i for lite midler til Helse Midt-Norge, regnet fra 2002 til 2008. Vi opplever nå en ren utmattelseskrig mellom Regjeringen, styret i Helse Midt-Norge og sykehusene i Molde og Ålesund. Jeg vil be statsråden og regjeringspartiene om å samle seg, ta ansvar og få ryddet opp i det uverdige spillet som vi mener statsministeren har igangsatt mellom styret i Helse Midt-Norge og de to sykehusene i Møre og Romsdal.

Bent Høie (H) [11:34:07]: «Hjemsted avgjør ikke i politikken», sa helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad til Stavanger Aftenblad 3. juni i år da hun ble konfrontert med konsekvensene av skjevfordelingen. Nei, hjemsted skal ikke avgjøre hvordan pengene mellom helseforetakene blir fordelt, men hjemsted har virkelig betydning i dag for hvilket helsetilbud en får i Norge. Innbyggerne i Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord får et dårligere helsetilbud enn innbyggerne i Helse Sør-Øst. Det er vanskeligere å få rehabilitering etter et sykehusopphold i Helse Vest. Det er vanskeligere å få rusbehandling i Helse Vest. Det er vanskeligere for innbyggerne i disse regionene å få tilgang til laboratorier og røntgentjenester. Det er dårligere ambulansetilbud i disse regionene enn det er i Helse Sør-Øst. Så hjemsted avgjør ikke noe i politikken, men i Norge avgjør hjemsted noe i forhold til hvilket helsetilbud en får.

Dette haster det å gjøre noe med. Hvis Regjeringen erkjenner at det er et problem, vil jeg råde Regjeringen til å gjøre noe med det nå gjennom å tilføre friske midler i revidert nasjonalbudsjett til disse helseforetakene. Det vil lette arbeidet med å komme i mål med dette innen stortingsvalget i 2009, for partisekretær Martin Kolberg har jo lovet innbyggerne i Helse Vest at helseministeren skal være i mål med denne opprettelsen innen den tid. Målsettingen med dette må ikke være å trekke nivået på helsetjenestene til innbyggerne i Helse Sør-Øst ned på nivået til innbyggerne i Helse Vest, men å løfte de tre andre regionene opp på det nivået som er i Helse Sør-Øst nå.

Den anbudsrunden som foregår i Helse Sør-Øst når det gjelder rus, er etter min oppfatning, som saksordfører for rusreformen, klart i strid med den rusreformen som Stortinget sluttet seg til. En av hovedhensiktene med rusreformen var å gi rusmisbrukere et langsiktig rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten. Det er det motsatte som skjer når Helse Sør-Øst sier at et behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten skal ha en avgrensning på seks måneder. Det er ingen som har levd hoveddelen av sitt liv i rusavhengighet, som klarer å rehabiliteres i løpet av seks måneder. Ventetiden på å få tilbud i dag er dobbelt så lang som det behandlingstilbudet kommer til å være når dette er gjennomført. Dette er i strid med rusreformen.

Jorodd Asphjell (A) [11:37:37]: Norge har et av verdens beste helsetilbud. Det har vi fått høre mange ganger både her i dag og en rekke ganger tidligere. For hvert år som går, øker gjennomsnittsalderen i Norge med 70 dager. Den aldersgruppen som øker mest, er de som er over 90 år, og det tyder på at vi har et godt helsevesen i Norge.

Vi bruker i dag 85 milliarder kr på spesialisthelsetjenesten. Aldri før har det vært brukt mer penger knyttet til dette området, aldri før har det vært ansatt flere fagfolk med høy kompetanse innenfor spesialisthelsetjenesten, aldri før har det vært behandlet flere pasienter, og pasienter har fått tilbud om nye behandlingsmetoder som det før ikke har vært tilbud om, aldri før har det vært investert mer i nye bygninger og nytt medisinsk utstyr over hele landet - og aldri før har det vært klaget mer enn det gjøres i dag. Det er som den tegningen i VG av en kar som ligger på bordet etter å har spist seg skikkelig mett, og som sier: Nå er jeg så mett at jeg er skikkelig irritert.

Kvalitet framfor kvantitet er viktig. Derfor har denne regjeringen og statsråden hatt stort fokus på oppgavefordeling mellom sykehusene, at sykehusene gjør de riktige tingene i forhold til det de er gode på, lokalsykehusenes ståsted, distriktsmedisinske senter, fødetilbud, rehabiliteringsplan, diabetesplan, tannhelseplan, psykiatriplan osv. Det har vært stort fokus på kvaliteten i tjenestetilbudet og ikke nødvendigvis kvantiteten, og det er jo det både pasienter og innbyggere er opptatt av.

Det er selvsagt veldig uheldig at vi i dag ser enkelttilfeller der folk ikke får den behandlingen de har behov for, eller den kvaliteten på behandlingen som de kanskje hadde ønsket, ikke minst i forhold til det vi så både i Bergen og ved St. Olavs hospital. Og da sier jo statsråden med en gang at noe sånt kan vi ikke finne oss i. Ressurser er det mer enn nok av, men hvordan organiserer vi tjenestene? Hver sommer er det snakk om fødetilbud som skal ha ferielukking osv. Det er jo ikke noe nytt som kommer, men det handler om styring, det handler om organisering rundt omkring av dette. Vi har så mange dyktige fagfolk, vi har ledere, vi har styrer. Vi har sett at Helse Midt-Norge fra å være den verste i klassen har blitt den beste i klassen både i forhold til styring og behandling.

Så til dette med økonomisk slagside i forhold til Magnussen-utvalget. Det var denne regjeringen som opprettet Hagen-utvalget, det var denne regjeringen som satte ned Magnussen-utvalget. Den forrige regjeringen hadde verken evne eller vilje til å gjøre de grepene som denne regjeringen har gjort.

Solveig Horne (FrP) [11:40:46]: Vi lever i verdens rikeste land, og Norge er altså kåret til verdens beste land å bo i. Men nyhetene på TV 2 i går om skjevfordelingen og den situasjonen som vi har ved Stavanger universitetssjukehus, gjenspeiler ikke ordene om at vi lever i verdens beste land. Jeg er sikker på at hadde man sagt det til henne som jeg så ligge som korridorpasient i Stavanger i går, hadde hun ikke kjent seg igjen i beskrivelsen.

Regjeringen snakker så mye om verdidebatt. Den lanserer at til neste år kommer valgkampen til å dreie seg om verdier, og valget blir et spørsmål om verdier. Hvis ikke det helsetilbudet som vi gir til landets befolkning, dreier seg om en verdidebatt, vet ikke jeg.

Dagens regjering leverer ikke på det spørsmålet. Hver eneste dag kan vi lese om krisen i Helse-Norge. Bare i Stavanger er det nå 40 ukers ventetid for å få MR for dem som er med i et genprosjekt. Ventetiden er 24 uker på CT. For pasienter som ligger innlagt på sykehuset og venter på MR, er det også ventetid, og nå skal de stenge MR-tilbudet for dem som står på venteliste i sommer.

Sykdommer tar ikke sommerferie. Landets flotteste akuttmottak blir ikke tatt i bruk på full tid på grunn av at man ikke har råd til å innrede det.

Alt dette koker ned til budsjetter og budsjettdisiplin. De ansatte er fortvilet. Det eneste de får høre, er at vi må holde budsjettene - vi må holde budsjettene. Pasientene er fortvilet, opposisjonen er fortvilet. Nå er det jo litt flott, for nå begynner faktisk også politikere fra regjeringspartiene å bli fortvilet. Den eneste som ikke har tatt dette inn over seg, er helseministeren.

Situasjonen i Helse-Norge er så alvorlig at til og med en justispolitiker er nødt til å engasjere seg i denne debatten. Vi kan ikke ha disse tilstandene i Norge lenger. Den skjevfordelingen som vi ser nå, er Regjeringen nødt til å rette opp. Jeg trodde nesten aldri jeg skulle si det, men likevel: Når Regjeringen ikke kan lytte til Fremskrittspartiet, må jeg innstendig be helseministeren om å lytte til sine egne stortingspolitikere, slik at vi får rettet opp i skjevfordelingen.

Elisabeth Aspaker (H) [11:43:27]: Trygghet for liv og helse opptar oss mer enn noen gang. Vi vil ha trygghet for hjelp ved akutt sykdom, vi vil ha trygghet for rehabilitering for å mestre hverdagen etter sykdom og skade, og vi vil at rusmisbrukere som ønsker å legge rushverdagen bak seg, også skal få et tilbud om å kunne gjøre det. Det er vesentlig for befolkningen å vite at kvaliteten og bredden på helsetilbudet ikke skal bestemmes av postnummer - i eller utenfor østlandsområdet.

Det er en realitet at Helse Nord har store utfordringer med å få budsjettene til å strekke til, og det er også en realitet at pasienter og befolkningen i nord må reise lenger og vente lenger på mange behandlingstilbud enn i sentrale deler av Norge. Folketallsutviklingen i Nord-Norge går, som alle vet, i negativ retning, og da trenger vi ikke samtidig et offentlig helsetilbud som blir hengende etter, og som snarere kan virke drivende på en fra før negativ utvikling. 200 mill. kr er mye penger, og det er liten tvil om at 200 mill. kr også påvirker hvordan helsetilbudet i Helse Nord kan utformes, og hva slags kvalitet og bredde det blir på det tilbudet som der skal gis.

Det er nok slik at den handlekraft og beslutningsvilje som var til stede da man skulle finne en løsning for pasienthotellet ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet, noe en fant på rekordtid, blir lagt merke til. Da er det tilsvarende skuffende å registrere Regjeringens beslutningsvegring når det gjelder oppfølgingen av Magnussen-utvalgets rapport. Det er også overraskende at den samme regjering som til de grader liker å profilere seg selv på betydningen av gode offentlige helsetjenester, som liker å profilere seg på likhet - at det ikke skal være noen forskjell på folk uansett hvor de bor i landet - i dag viser så liten vilje til å rydde opp i den til de grader urettferdige økonomiske finansieringen av sykehusene våre.

Inge Lønning (H) [11:45:53]: Jeg la merke til at representanten Asphjell fulgte det klassiske råd fra taleren som hadde skrevet i manuskriptet: Hev stemmen, argumentene er svake. Det er jo ikke slik noe sted i verden at noen lever av utvalgsinnstillinger. Det politiske liv kan ikke bestå i å konkurrere om hvem som har oppnevnt hvilke utvalg på hvilke tidspunkt. Spørsmålet er jo hvem som leverer resultater. Og her foreligger det en konkret mulighet for Stortinget til å gjøre noe i inneværende år, og med virkning for inneværende år.

Statsråden har ikke svart på utfordringen jeg tok opp, og som også representanten Høybråten tok opp, om hva Regjeringen egentlig akter å foreta seg i denne sak. Representanten Skjælaaen sa at jeg burde lese hva han har sagt. Ja, det er faktisk det jeg har gjort. Det er presentert fra journalistene i ANB under overskriften «Sp vil strupe Helse Sørøst», og det dekker faktisk nøyaktig uttalelsen som sier at for Senterpartiet er det livsviktig at Helse Sør-Øst ikke får en eneste krone av den forventede budsjettvekst neste år. Om det sier han: Dette står hele partiet bak, og dette står og faller partiet på. Det er et så oppsiktsvekkende kabinettsspørsmål innad i Regjeringen at det må være rimelig å forvente at statsråden har en liten antydning til svar på hvorledes Regjeringen som helhet ser på dette.

Og så: Representanten Asphjell sa gjentatte ganger at statsråden har et veldig stort fokus på både det ene og det andre og det tredje og det fjerde og det femte. Jeg er ingen ekspert i fotograffaget, men jeg har en mistanke om at jo større fokus blir, desto mer uskarpt blir bildet. Og det er jo faktisk det som er hele problemet: Det foreligger ingen klare prioriteringer når det gjelder de overordnede grep fra statsrådens side. Men det er oppsiktsvekkende at den målsetting og den ambisjon som lå til grunn for sykehusreformen som en arbeiderpartiregjering introduserte, nemlig at ventetidene skulle bli kortere, og at køene skulle bli kortere, har statsråden nå uttrykkelig nedskrevet til at det er godt nok hvis de ikke øker vesentlig. Kan ikke statsråden selv høre at dette nærmer seg selvoppgivelse, dette nærmer seg å kaste kortene når det gjelder en reform som partiet selv tok initiativet til?

Statsråd Sylvia Brustad [11:49:03]: Representanten Lønning er god til å snakke, men det blir ikke mer riktig av den grunn, og særlig ikke av at det gjentas mange ganger. For når representanten Lønning igjen påstår at denne regjeringa nærmest ikke gjør noe, at den ikke vet hva den gjør, og at den ikke prioriterer, så må han ha fulgt usedvanlig dårlig med i timen. Denne regjeringa har fokus, og har i handling - jeg går ut fra at det er noe av grunnen til at vi får en del kjeft - vist at det omstilles for å bedre kvaliteten, ikke minst på nevrokirurgi og mye annet. Denne regjering har i motsetning til den regjering som Høyre var medlem av, tatt tak i økonomistyringa i sektoren. Vi har foreslått, og heldigvis fått vedtatt i Stortinget - også ved hjelp av Høyre - å slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Det er en av de største omstillingene i norsk historie. Det gjøres også for å få mer ut av det vi legger inn, ikke minst de menneskelige ressursene. Og vi styrer enda tettere enn det jeg tror forrige regjering var i nærheten av.

Det er også sånn, sjøl om representanten Lønning ikke liker å høre det, at ventetidene er forholdsvis stabile. 66 pst. av alle pasienter kommer inn på øyeblikkelig hjelp. Av de som må vente, er det de sjukeste, som kommer først, og der har vi klar prioriteringsfrist. Så er det sjølsagt også et mål å komme ytterligere ned, men det er ikke riktig at ventetidene har hatt noen økning av betydning.

Derimot synes jeg at representanten Høybråten hadde mange konstruktive innspill. Jeg synes at vi er, og skal være, åpne for å se på justeringer av hvordan vi styrer denne sektoren. Når det gjelder samhandling, som flere talere her har vært inne på, jobber Regjeringen med å se på om vi kan få et bedre finansieringssystem, som ikke står i veien for et sømløst pasientforløp, slik mange er opptatt av.

Når det gjelder kvalitet i forhold til ISF, som jeg går ut fra er det representanten Høybråten tenker på, er det for det første helt galt når sjukehus bruker det ned på avdelings- og postnivå. Det er tatt tak i. Så skal vi også ha en diskusjon, men det er klart at ISF-satsene har vært veldig mye opp og ned. Her handler det også en del om forutsigbarhet og hva vi ønsker i forhold til det, men det er ikke butikken som skal styre, det er ikke økonomien - det er pasientene, menneskene, de som trenger det mest, som skal komme først.

Så har denne regjering, som representanten Høybråten er godt kjent med, lagt fram Nasjonal helseplan, den første i norsk historie. Vi kommer tilbake til det. Jeg synes det var konstruktive innspill også om det.

Til slutt: Når det gjelder Magnussen-utvalget, så er det slik at når denne regjering satte ned Magnussen-utvalget, så var jo ikke det for moro skyld. Det var fordi vi hadde noen tanker bak det. Jeg synes at denne saken fortjener den samme seriøse behandling som Hagen-utvalget fikk da Høybråten var helseminister - i den regjering som Høyre var en del av, og som Bondevik styrte - nemlig at en bruker tid på å gå ordentlig gjennom det. Det er imidlertid ikke veldig lang tid fra høringen var ferdig 11. april og til Regjeringa kommer med sitt forslag i budsjettet i oktober.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:52:29]: Jeg er glad for statsrådens konstruktive svar i forhold til min utfordring om å reformere reformen. Jeg ønsker meg en langt mer offensiv tilnærming enn bare at man ser på problemstillingene. For det er et svar som ofte gis, og det etterlater en usikkerhet om graden av engasjement og vilje til å gjøre noe med det. Så jeg ønsker at statsråden skal komme videre, fra se på-stadiet til handlingsstadiet, når det gjelder de behov det er for å gjøre grep i reformen for å få til større helhet mellom de ulike leddene i kjeden, slik at pasientforløpet kan ses mer under ett, og når det gjelder å få tonet ned fokuseringen på økonomi og kroner framfor kvalitet og pasientbehandling.

Så må jeg tilbake til det statsråden ikke svarte på, nemlig spørsmålet om skjevdelingen. Det er ingen i denne sal, tror jeg, som ønsker en useriøs behandling av Magnussen-utvalgets rapport. Men Regjeringen har hatt Magnussen-utvalgets rapport på bordet siden midten av januar. Nå skriver vi juni. Det har vært en høring i mellomtiden. Den ble avsluttet for snart to måneder siden. Da ville det ikke være urimelig om Stortinget bad om å få vite: Hva har Regjeringen tenkt? Erkjenner Regjeringen at det er en skjevfordeling? Ja, utvalget ble ikke satt ned for moro skyld. Nei, vi stiller heller ikke spørsmålet for moro skyld, for det er mange utover landet som spør seg: Erkjenner Regjeringen at det er en skjevfordeling, og har Regjeringen til hensikt å gjøre noe med det? Jeg forlanger ikke her og nå akkurat nøyaktig svar på hva Regjeringen vil gjøre, men jeg synes det er rimelig i lys av det store engasjementet som er over hele landet, at statsråden svarer på om hun akter å gjøre noe med det, og om hun erkjenner at det er en skjevfordeling.

Så har jeg lyst til å si litt i forhold til noe av den debatten som foregår. Partisekretær Martin Kolberg har vært sitert her. Han sier at dette skal man fjerne før valget. Jeg vil gjerne at statsråden svarer konkret på om det er tilfellet.

Partikollegaen Signe Øye har sagt - ifølge Bergens Tidende 26. mai:

«Når dette» - altså Magnussen-utvalgets innstilling - «skal vedtas i Stortinget er det antallet hoder som gjelder. Da er vi politikere fra sørøst i flertall.»

Jeg vil be om at statsråden avklarer at Regjeringen tenker på hele landet, tenker på en likeverdig helsetjeneste, og er opptatt av rettferdighet og ikke av å telle hoder. Hvis det er slik at det er kjøttvekta som heretter skal gjelde i helsepolitikken etter at vi fikk Helse Sør-Øst - som Regjeringen vel å merke vedtok på kammerset, det ble ikke vedtatt her i Stortinget, slik statsråden feilaktig sa - vil denne helsereformen komme ytterligere i miskreditt. Det må være slik at Regjeringen tar et overordnet politisk ansvar for å sørge for at vi har en rettferdig fordeling av helsekronene.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:55:51]: Hver eneste dag ser vi virkningene av innsparinger i helseforetakene. Hver eneste dag ser man konsekvensen av at man har en skjevfordeling. Det er et faktum at dersom f.eks. Midt-Norge eller Helse Vest hadde fått den andel av bevilgningene som de skulle hatt i henhold til Magnussen-utvalget, hadde de faktisk fått mer enn det de nå er påtvunget å effektivisere og spare for inneværende år.

Statsråd Brustad svarer ikke på dette spørsmålet, og jeg vil be om at hun nå snart gir et signal om hvordan man har tenkt å gripe an denne problemstillingen. Det er en vesentlig forskjell på å si at vi skal redusere på Helse Sør-Øst for å gi litt til de andre, og det å si at ja, vi skal rette opp skjevfordelingen, og vi skal gjøre det ved bruk av friske midler.

Innbyggerne i dette landet fortjener et svar. Høringsrunden var ferdig i midten av april. Statsråden og Regjeringen har mulighet til å rette opp i hvert fall deler av denne skjevfordelingen allerede i revidert nasjonalbudsjett, og så bruke tiden fram til neste års budsjett til å se på hvor mye man totalt skal bidra med. Men man må begynne nå, fordi vi, som sagt, hver eneste dag ser konsekvensene av at det er en skjevfordeling her.

Så litt til rus og ikke minst til det som Jorodd Asphjell var inne på, at vi har så mange planer. Vi har jo gjort så mye. Vi har laget så mange planer. Vi har helseplan, vi har tannhelseplan, vi har diabetesplan, vi har KOLS-plan. Men problemet er jo manglende oppfølging av disse planene. Det er jo ikke antall planer som mangler, men det at vi får dem satt ut i livet. Også når det gjelder rus og anbud, blir det feil å angripe anbudsprinsippet som følge av at disse institusjonene ikke har fått avtale. Det er anbudsdokumentet, altså innholdet i anbudet, man da må se nærmere på, nemlig at det er langtidsplassene som nå blir borte. Det er den tiden som de narkomane faktisk har behov for til rehabilitering slik at de kan bli rusfrie og leve et normalt liv i ettertid, som er mangelvaren. Og det er her jeg utfordrer statsråden til å gjøre en henvendelse til Helse Sør-Øst, slik at man kan inngå denne type avtaler.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [11:59:12]: Tre korte kommentarer.

Vi har tatt tak i og slått sammen Helse Øst og Helse Sør, sa statsråden. Jeg må få lov å minne om at det skjedde på grunnlag av et forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne sal. Det var ikke statsrådens initiativ.

Vi har lagt frem en nasjonal helseplan for første gang i norsk historie, sa statsråden. Det er notorisk feil. Det eneste som er første gang i denne sammenheng, er at en regjering har nøyd seg med å legge inn en nasjonal helseplan som vedheng til det årlige budsjettdokumentet. Det har ingen regjering gjort før.

Og så det siste poeng: Under denne regjering har man klart å snu utviklingen fra forrige periode med en reduksjon i antallet køståere på 20 000 pr. år til det stikk motsatte: en økning på 20 000 pr. år. Forklaringen på det er ikke at det er et økende antall pasienter i spesialisthelsetjenesten. I fjor gikk antallet ned, samtidig som køen økte. Da må statsråden komme opp med en bedre forklaring: at det er økningen i tilbudene som er årsaken.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:00:37]: Representanten Lønning siterer, og han siterer på en måte enkeltlinjer og enkeltvers av det som er sagt og skrevet. Jeg trodde at han som teolog visste at man bør se versene i sammenheng, hvilken kontekst tingene er satt inn i.

Det jeg er veldig tydelig på i det jeg har sagt om Magnussen-utvalget, er bl.a. at veksten bør skje i de andre tre helseregionene. Så kjenner vi hovedstadsprosessen, vi kjenner sammenslåingen til Helse Sør-Øst, hvor forutsetningen er at en skal effektivisere og spare ressurser i denne regionen. Så det jeg har sagt, er faktisk ikke så urimelig. En bør altså se disse tingene i sammenheng og ikke drive med sitatfuskeri.

Statsråd Sylvia Brustad [12:01:52]: Når det gjelder oppfølginga av Magnussen-utvalget, er jeg sjølsagt veldig klar over, etter litt fartstid også i dette huset, at opposisjon og posisjon har ulike roller å spille. Men til denne saken må jeg si at det var jo daværende helseminister Dagfinn Høybråten som mottok Hagen-utvalgets innstilling i desember 2002, og det var Bondevik-regjeringa som fremmet forslag om en ny omfordeling, som for øvrig var noe ganske annet enn det Hagen-utvalget hadde innstilt på, i oktober 2003, altså grovt regnet etter ca. 10 måneder. Denne regjeringa ber om å få lov til å ha en like seriøs behandling - og levere på kortere tid enn det den daværende Bondevik-regjeringa gjorde. Det er dét vi her snakker om.

Så kan jeg forsikre om at det er klart at vi har til hensikt å gjøre noe, og både Stortinget og innbyggerne skal få vårt forslag til hva vi ønsker å gjøre. Jeg kan også forsikre om at det ikke kommer til å være antallet innbyggere i en region, eller de som skriker høyest, som i noen grad kommer til å være avgjørende for hva Regjeringa kommer til å foreslå for Stortinget. Det er ikke den type argumenter som gjør inntrykk på meg. La det bare være helt klart. Og det gjelder begge disse ytterkantene. Så vi kommer tilbake, og vi skal gjøre det på en veldig skikkelig måte.

Når det gjelder rus og Helse Sør-Øst, som representanten Nesvik er opptatt av, er det ikke riktig at det ikke også legges opp til langtidsplasser i gamle Helse Øst. Og så må en jo nesten, ut fra det Fremskrittspartiet sier, forstå det slik at når en har anbudsrunder, betyr det at alle skal få. Men det må være andre som får nei, for anbudets karakter er jo at noen får ja og noen får nei, og så liker en kanskje ikke at noen har fått nei som kanskje burde fått ja. Men sånn er dette, og det er ganske vanskelig. Men jeg følger sjølsagt dette veldig, veldig nøye.

Så har jeg lyst til å si til representanten Røbekk Nørve, som her er opptatt av Molde sjukehus og Ålesund og kritiserte statsministeren for at statsministeren ikke holder de løfter som er gitt. Vi har lovt, statsministeren, jeg og flere, at det kommer et nytt sjukehus i Molde. Det kommer. Vi har lovt at det kommer en ny barneavdeling i Ålesund. Det kommer også. Men det måtte være orden i økonomien i Helse Midt-Norge. Jeg skal besøke begge sjukehusene på tirsdag. Jeg gleder meg til det, til å snakke med både ansatte og brukere. Men jeg vil minne Røbekk Nørve om at hvis ikke denne regjeringa hadde ryddet opp sammen med den utmerkede Kolbjørn Almlid og hans medarbeidere i Helse Midt-Norge og styret og administrasjonen også ved St. Olavs hospital og sørget for at denne regionen nå har gått fra et underskudd på 500 mill. kr til et overskudd på 70 mill. kr, ville sjukehuset i Molde og barneavdelinga i Ålesund vært helt i det blå. Det er realiteten, og da synes jeg kanskje Høyre også bør ta det litt roligere når de kritiserer denne regjeringa. Vi kommer til å følge opp det vi har lovt, også i denne saken.

Dag Ole Teigen (A) [12:05:14]: Det har vært en god del konstruktive innlegg her i dag, også fra Høyre. Jeg tenker på representanten Lønnings første innlegg, som jeg lyttet til med interesse. Men så har det også vært en del provoserende innlegg, ikke minst fra nettopp Høyre.

Selv om jeg er en av de yngste i denne salen, vil jeg ta sjansen på en aldri så liten historiebeskrivelse av dette med skjevdeling. Høyres representant Røbekk Nørve sa at vi har hatt en skjevdeling i altfor mange år. Men årsaken til at vi har hatt det, er jo nettopp at den forrige regjeringen la opp til en overgangsperiode på fem år for det som Hagen-utvalget i sin tid kom fram til. Og som statsråden var inne på: Der i gården var det ikke snakk om å rette opp den skjevfordelingen Hagen-utvalget dokumenterte, i ett revidert budsjett. Men man la opp til og skrev i stortingsmeldingen fra den regjeringen som Høyre var en del av, at man skulle rette det opp over en periode på fem år. Så ble det forhandlet ned til fire år, og så løste denne regjeringen det på tre år, som statsråden har gjort rede for. Den samme representanten fra Høyre sa også at vi rød-grønne våger å så tvil om hvorvidt skjevfordelingen skal rettes opp. Da har jeg lyst til å minne om at Høyre selv etterlot ingen tvil om at skjevfordelingen som Hagen-utvalget dokumenterte, ikke skulle rettes opp. De skrev tvert imot i den stortingsmeldingen de selv fremmet bl.a. om denne saken, at de skulle rette opp 50 pst. av den skjevfordelingen og basere resten på historiske forhold, kanskje fordi man ikke så seg råd til å rette opp alt, eller kanskje av andre grunner. I tillegg innførte man et særskilt Helse Nord-tilskudd som ikke Hagen-utvalget hadde lagt opp til, men som regjeringen innførte selv, og som skulle finansieres av de underfinansierte regionene, nemlig Helse Vest og Helse Midt-Norge. Så her er det åpenbart for meg at flere av Høyres egne representanter har større forhåpninger til den sittende regjeringen enn de hadde til sin egen, og det synes jeg i og for seg er positivt.

Så vil jeg også si om nivået på budsjettbevilgningene at det er jo ikke bare slik at vi har det høyeste bevilgningsnivået noensinne. Det blir ofte omtalt knyttet til at budsjettene alltid går oppover. Men det er også slik at vi har den største økningen noensinne, og det må jo være interessant.

Nå kan vi sikkert diskutere vekst og tall og sånt og vekte dem på mange forskjellige måter. Men slik det ble framstilt i Bondevik-regjeringens egne budsjett, økte bevilgningene til sykehus med - så vidt jeg kan huske i hvert fall - 570 mill. kr i budsjettet for 2005, før det riktignok ble plusset på med en halv milliard kroner i Stortinget.

I 2006, som var Bondevik-regjeringens siste budsjettår, økte man med - så vidt jeg kan huske - 700 mill. kr, før den nåværende regjeringen plusset på med en halv milliard kroner etter at den overtok. Til sammenlikning ble det altså i 2008 plusset på med 3,4 milliarder kr, pluss midler til opptrappingsplan for psykisk helse og for rusfeltet, pluss de 3,5 milliarder kr som ble foreslått i revidert budsjett.

Det betyr ikke at vi er i mål. Men jeg synes det er grunn til å opptre med et minimum av ydmykhet også for Høyres representanter.

Presidenten: Representanten Nesvik har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:08:42]: Jeg skal forsøke ikke å forlenge debatten så veldig mye, men jeg tar likevel sjansen på å si følgende: Hvis alt knyttet til skjevfordelingen er så veldig greit, og hvis det man gjør, trenger tid - som representanten Dag Ole Teigen også var inne på, ting går sin gang, og man er så godt fornøyd - hvorfor skriver da en rekke fylkesordførere en kronikk i landets aviser der de nettopp etterspør en avklaring i denne saken? Det er jo litt interessant å merke seg.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at statsråden nok en gang henviser til at det er anbudsprinsippet som gjør at løsningen på situasjonen i Helse Sør-Øst innen rusfeltet har kommet på plass. Nei, det er ikke det - det er antallet plasser som man velger å kjøpe, det er måten man utarbeider anbudet på, og hvilke kriterier man legger inn i det, altså hva slags type plasser man skal ha. Antallet plasser har faktisk gått ned, og det er et problem for dem som ikke skal innenfor LAR-systemet, men skal ha total rehabilitering uten bruk av andre rusmidler.

Statsråd Sylvia Brustad [12:10:00]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men bare komme med noen faktaopplysninger når det gjelder Helse Sør-Øst.

Når det gjelder rusfeltet, er det riktig at det er noen endringer i det de nå har gått inn på når det gjelder rusinstitusjoner, men det handler bl.a. om å ruste opp slik at det blir bedre kvalitet, slik at flere får et bedre liv etter behandlingen og etter at de forhåpentligvis er kvitt rusproblemet. Så må man også ta med den historien at det en bruker i sine egne institusjoner, altså i sjukehusene, og det en gjør i kommunene, teller også med. Og jeg følger den situasjonen veldig nøye.

Til slutt når det gjelder Magnussen-utvalget: Ja, det er klart at det kommer en avklaring. Ja, det er klart det kommer forslag om noen endringer. Men vi kommer tilbake til det etter en seriøs og skikkelig behandling.

Jorodd Asphjell (A) [12:11:05]: Denne saken har vist stort engasjement fra alle partier, og det er positivt. Ikke bare her i stortingssalen, men også utenfor disse bygningene er det stor interesse knyttet til helse.

Representanten Nesvik snakket om at vi har så mange planer i denne regjeringen. Det er mye bedre å ha noen planer enn ikke å ha noen plan i det hele tatt for hvordan man skal løse problemene knyttet til de helsepolitiske utfordringene vi har framover.

Ved å ha en nasjonal helseplan, bygd på fundamentet av andre planer, har vi en måte å styre helsekronene og de økte ressursene ut på, både i spesialisthelsetjenesten, innenfor psykiatrien, innenfor rusomsorgen, innenfor somatikken, osv., osv. Dette omskrives til at det er en stadig nedskjæring i helsevesenet. Nå har statsråden og flere sagt at det er tilført mer ressurser enn noen gang. Det handler ikke om nedskjæringer, det handler om omstilling, og hvordan vi skal ta omstillingen innenfor helsevesenet ut fra de prioriteringer vi gjør knyttet til de planene vi har lagt. Det som er den største utfordringen vi har i helsevesenet, er å måtte peke ut de områdene hvor vi ønsker veksten skal komme. Og hvis det skal komme vekst innenfor diabetesområdet, må det kanskje trappes ned på andre områder.

Vi snakker om dette med handlekraft. Statsråden ble kritisert fordi hun ikke skar igjennom når det gjaldt sykehotellet. Når statsråden skjærer igjennom og får det på plass, så blir hun kritisert for det også. Det er ikke enkelt når man blir kritisert både fordi man har handlekraft og fordi man ikke har handlekraft - i en og samme sak.

Jeg synes representanten Dag Ole Teigen beskrev historien knyttet til Hagen-utvalget på en fortreffelig måte. Den forrige regjeringen, Bondevik-regjeringen, ønsket ikke å rette opp skjevfordelingen fullt ut, for de så at denne utfordringen var så stor - og ikke bare det, det skulle gjøres over fem år. Og så ropes det nå på at man i løpet av to måneder skal kvittere ut hele summen. Det forslaget som har kommet fra Høyre her, er på 781 mill. kr. Hvis det skal være friske midler, så er det for lite i forhold til det Magnussen-utvalget peker på. På nytt peker Høyre på at man skal ha bare delvis oppfølging. Men vi ønsker en full gjennomgang, for å kunne fordele helsekronene på en riktig og god måte.

Politikk handler ikke bare om retorikk, det handler også om politisk handlekraft.

Elisabeth Aspaker (H) [12:14:04]: Jeg underviser, også i engelsk, og i engelsk er det noe som heter omskrivning med «to do». Når jeg hører denne debatten, hører jeg at det foregår en slags omskrivning med «to do» fra regjeringspartiene, som da etter beste evne prøver å bortforklare det faktum at Regjeringen sier at den ikke vil gjøre noe med skjevdelingene i Helse-Norge i inneværende år.

Når statsråden sier at man skal komme tilbake til saken, fins det ikke så mange andre muligheter å komme tilbake til saken på enn i statsbudsjettet for 2009. Det betyr at den skjevdelingen som er en realitet i dag, skal fortsette ut hele 2008. Nå hadde man en historisk mulighet til å rette opp den urett som faktisk eksisterer i Helse-Norge, at de helseforetakene som får for lite, fra 1. juli kunne fått et annet budsjettmessig utgangspunkt.

Jeg konstaterer også at regjeringspartienes representanter sender på helt forskjellige frekvenser. Om man har ståsted i denne salen, om man er fylkesordfører i Sør-Trøndelag, eller om man er sykehusstyreleder i Helse Vest, er det altså slik at den pipa har to vidt forskjellige låter - alt etter hva slags ståsted man har.

Så jeg synes på en måte at det er ett stort spørsmål som står like ubesvart etter debatten her i dag. Hvis den er rett, den litt skjønnmalende beskrivelsen som stortingsrepresentantene fra regjeringspartiene foretar her i stortingssalen, hvis det er slik at alt er så rosenrødt, så fantastisk og så lekkert som man her prøver å framstille det som, er det merkelig at det da er de samme regjeringspartienes fylkesordførere som har skrevet lange kronikker i store regionaviser, og også i hovedstadsavisene, hvor man på sine knær - nærmest - ber Regjeringen om å rette opp denne uretten.

Jeg konstaterer at det er to vidt forskjellige syn i denne saken, alt etter hva slags ståsted man har - om man befinner seg ute, nærmest befolkningen, enten som fylkesordfører eller som styreleder på sykehus, eller om man befinner seg i regjeringskvartalet eller har kontoradresse i Stortinget.

Presidenten: Representanten Rune J. Skjælaaen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:16:47]: Representanten Aspaker må ha fulgt utrolig dårlig med i denne debatten dersom hun mener at noen av fraksjonslederne fra regjeringspartiene eller noen av de andre representantene har skjønnmalt situasjonen innenfor helse. Vi har pekt på en rekke utfordringer, som økonomistyring, prioritering, oppgavefordeling osv.

Jeg er faktisk forundret over et slikt nivå, at man følger en debatt og faktisk ikke får med seg det som egentlig blir sagt fra denne talerstolen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 3559)