Magnar Lund Bergo (SV) [11:38:38]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Fremskrittspartiets medlemmer Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Christian Tybring-Gjedde og Jørund Rytman inneholder forslag om å heve grensen for tollfri import fra 200 kr, slik vi har i dag, til 1 000 kr, videre at grensen blir oppjustert i tråd med konsumprisindeksen.

Forslaget er fremmet flere ganger tidligere, under forskjellige regjeringer. Og denne gang som tidligere får forslaget kun Fremskrittspartiets egne stemmer.

Forslaget begrunnes ut fra forbrukerhensyn. Det kan se ut som begrunnelsen for forslaget bygger på en idé om at denne ordningen er en slags parallell til taxfree-ordningen en har på flyplasser, ferger til utlandet osv. Det er det ikke. Bakgrunnen for ordningen er at det i Norge, som i de fleste land, beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer. Hovedregelen er at dette gjelder enten varen kjøpes i butikk, bestilles fra norsk nettbutikk, eller importeres fra utenlandsk nettbutikk, dette for å sikre at avgiften blir den samme på de varer som forbrukes i Norge, uavhengig av hvor de kjøpes. Dersom det ikke var slik, ville det åpenbart ført til konkurranseulempe for norske butikker som ville måtte konkurrere med utenlandske nettbutikker som ikke betaler merverdiavgift verken i avsenderlandet eller i mottakerlandet. Unntaket for varer som koster under 200 kr, som er fritatt for merverdiavgift og dermed også tollbehandling, er begrunnet ut fra administrative hensyn samt at det er enklere og mer brukervennlig.

I perioden mars 1999-mars 2001 ble ordningen opphevet, og vi hadde i denne perioden beregning av avgift fra første krone. Begrunnelsen for dette var hensynet til konkurranseforholdene for norsk næringsliv. Når en i 2001 valgte å gå tilbake til ordningen med 200 kr tollfri grense, var det grunnet praktiske ulemper for Tollvesenet, altså ikke forbrukerhensyn.

Det er likevel åpenbart at dette oppfattes som, og er, et gode for forbrukerne. På 1970-, 1980- og 1990-tallet var det å importere stort sett virksomhet for de få, for de spesielt interesserte som søkte varer som ikke var tilgjengelige i Norge. Mye av dette var musikk og film som ikke var å få kjøpt i Norge. De siste ti årene har bruken av nett og netthandel eksplodert, og er økende. På nettet får en mange tilbydere, og konkurransen om kundene og vareutvalget er stort. Dette er fint for forbrukerne. Problemet i denne sammenheng er konsekvensen for norske næringsdrivende som skal konkurrere med utenlandske tilbydere som ikke trenger å betale merverdiavgift. Vår oppgave blir da å avveie praktiske hensyn for Tollvesenet og kundene mot hensynet til norske næringsdrivende. Flertallet ender derfor opp med en konklusjon om at grensen fortsatt bør ligge på 200 kr, som likevel er en ulempe for norske bedrifter, men en ulempe som er akseptabel.

Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har et forslag om heving til 400 kr i statsbudsjettet for 2009. Også her vektlegges forbrukerhensyn, og det vises til at grensen ikke er endret på over 30 år. Samtidig er de klare på at en prisjustering til 1 000 kr ville ramme de næringsdrivende uforholdsmessig hardt. En velger derfor en løsning med å velge dobling av dagens beløp uten noen nærmere begrunnelse for hvorfor.

Det kan virke kjipt for forbrukerne at vi ikke endrer grensen for tollfri import jevnlig. Da må jeg vise til hovedbegrunnelsen tidligere, nemlig at ordningen ikke er etablert med begrunnelse i å være et forbrukergode, men med begrunnelse i administrativ forenkling.

Det er ikke slik at regjeringspartiene aldri vil kunne endre grensen for tollfri import, men en slik endring må i så fall komme fordi Toll- og avgiftsdirektoratet finner det formålstjenlig, i tillegg til at vi vurderer konsekvensene for norske næringsdrivende som akseptable.

Det er nok første gang jeg siterer tidligere finansminister Per-Kristian Foss, i hvert fall hvor jeg er enig i hele sitatet. I sitt brev til samme forslag skrev han den 10. mars 2005:

«Her må man forsøke å finne en balanse mellom hensynet til en så smidig innførsel som mulig for forbrukerne og hensynet til norsk næringslivs behov for like konkurransevilkår.»

I Dokument nr. 8-forslaget fra fremskrittspartirepresentantene står det at det ikke er merverdiavgiften som er det største problemet med den lave grensen for tollfri import, men det høye gebyret som Posten som monopolbedrift tar. Som også finansministeren skriver i sitt brev av 10. april, gjør jeg oppmerksom på at markedet for postpakker ble konkurranseutsatt fra 1. juli 2003. Posten beregner heller ikke lenger gebyr for pakker under verdigrensen på 200 kr. For pakker med verdi av mellom 200 kr og 1 000 kr beregner Posten seg et gebyr på 92 kr.

Vi kan være uenige om beløpsgrenser for tollfri import, men vi er, slik jeg oppfatter, alle enige om at vi ønsker å gjøre den ordningen vi har, så fleksibel og rimelig som mulig for forbrukerne. Vi er derfor fornøyd med at Toll- og avgiftsdirektoratet er i ferd med å utvikle en betalingsløsning for internettfortolling som skal gjøre det lettere å få gjennomført fortolling for privatpersoner. Dette går ut på at man skal kunne betale over nett. Det er videre gjennomført pilotdrift på visse forenklinger i fortollingsprosedyrer for pakkeforsendelser. Disse skal gjøre det enklere for aktører som formidler forsendelser, å fortolle store mengder pakker.

I begrunnelsen fra forslagsstillerne legges det vekt på at beløpet for tollfri import ikke er endret på over 30 år. Og jo, jeg er enig i at ved første tanke virker dette urimelig. Men det er lov å tenke noen tanker til. Det første en bør vurdere, er om 200 kr er en ok grense, eller om en ønsker den endret oppover, og hvilke konsekvenser det i så fall vil ha. Det vi må ha med oss i vurderingene, er da følgende:

• Internett/datakunnskap har gjort kjøp og import over nett utrolig mye enklere.

• Handel over nett har eksplodert, og øker raskt.

• En mengde varer egnet for netthandel har de siste årene blitt mye, mye billigere. En dvd-spiller f.eks., som for seks-syv år siden kostet 5 000 kr, kan en nå få for under 500 kr.

• Det er gjort klare forenklinger når det gjelder betaling/fortolling/forsendelse.

• Konkurransen i markedet er større enn noen gang, til forbrukernes beste.

• Folk er mer mobile, og vi ser allerede at hele Norge fungerer som ett marked.

Typiske ting som blir handlet med dagens grense, er musikk, filmer, spill, kontaktlinser osv. En heving av grensen til 1 000 kr åpner for en helt annen verden. Hvilke typer produkter er det vi da snakker om?

Jeg vil ta for meg forbrukerelektronikk. Dette er samme type produkter «world wide» - det er internasjonal garanti, og det er internasjonale merkevarer. Hvis en ser på antall solgte elektronikkprodukter i året i Norge, er det for fotoapparater snakk om ca. 500 000, for mp3-spillere 200 000, for klokkeradioer 60 000, for reiseradioer/bordradioer 320 000 og for dvd-spillere 450 000. Som en ser, bare for denne varegruppen utgjør det over halvannen million solgte produkter. Regner en da med at en tredjedel av disse koster over 1 000 kr, sitter en igjen med ca. én million enheter solgt av norske handlere som over natten skal konkurrere med andre som i utgangspunktet stiller med 25 pst. forsprang på pris.

En trenger ikke sort, spiss hatt på hodet for å skjønne konsekvensene for norske forhandlere og norske arbeidsplasser om dette skulle skje. Dersom det var slik at vi bare var konsumenter, var forslaget om å heve grensen til 1 000 kr et godt forslag. Som samfunnsborgere må vi også ha en videre forståelse og ta ansvar for mer enn eget forbruk.

Jeg viser til merknadene fra komiteens flertall og til komiteens tilrådning, at forslaget i Dokument nr. 8:72 ikke vedtas.

Jørund Rytman (FrP) [11:47:10]: Som saksordfører Magnar Bergo sa, er det ikke første gang vi i Fremskrittspartiet foreslår å heve grensen for tollfri import fra 200 kr til 1 000 kr. Så jeg regner med at de fleste er kjent med hva saken gjelder, som også saksordføreren greit har redegjort for.

Det tragikomiske og interessante i denne saken er at de aller fleste partiene - alle bortsett fra Senterpartiet, så vidt jeg er kjent med - har lovet velgerne at man vil heve grensen. Så når vi i Fremskrittspartiet for tredje gang på få år foreslår her i Stortinget å heve den, hadde jeg håpet at flere partier hadde støttet oss.

Grensen på 200 kr har ligget fast så lenge jeg kan huske. Det er kanskje ikke så rart, i og med at den faktisk har stått stille så lenge jeg har levd, og lenger enn det. Vi må helt tilbake til 1975, da denne tollgrensen ble innført. Med en indeksregulering til dagens nivå ville den, som kjent, ha ligget på 1 000 kr.

Som finansministeren skriver i svarbrevet til finanskomiteen, er antall sendinger i sjiktet 0 kr-1 000 kr relativt høyt. Det utgjorde ca. 317 000 fortollinger til en verdi av rundt 46 mill. kr de første ni månedene i fjor. Oppjustert til tolv måneder blir det ca. 60 mill. kr. Det er altså ikke de store summene som staten går glipp av i tollinntekter. Men det finansministeren ikke har regnet på - i hvert fall ikke skriver eller sier noe om - er hvor mye alt byråkratiet med disse 317 000 fortollingene koster Tollvesenet og Posten, hvor mye ressurser staten bruker på dette, og, kanskje det aller viktigste, hvor mye tid folk flest, forbrukerne, bruker på å fortolle sendingene.

Det store motargumentet i saken nå - ja, det er nesten utrolig å høre det - er hensynet til norsk næringslivs behov og behovet for like konkurransevilkår. Det er ikke så ofte man hører dét fra representanter for Sosialistisk Venstreparti, i hvert fall ikke når det gjelder alle andre næringslivssaker som vi har behandlet her i Stortinget i det siste, eller tatt opp med Regjeringen, som f.eks. konkurranseutsatt norsk industri, som absolutt ikke har samme rammevilkår som man har i andre land. Men plutselig, i denne sak, bruker man det som argument.

Uansett, jeg tror faktisk en heving av grensen vil ha minimal betydning for norsk næringsliv. Det vil nok medføre at noen f.eks. kanskje kjøper et dataspill, som oftest er produsert i utlandet, av en utenlandsk nettbutikk, framfor å kjøpe det av en norsk nettbutikk eller en norsk butikkforhandler, med de ulemper man da har. Hvis det f.eks. er behov for reklamasjon eller lignende, er det kanskje ikke alltid like greit å sende varen tilbake til f.eks. Japan og så vente på å få den tilbake igjen.

Til sammenlikning er det ikke så veldig mange som kjøper charterturer til Syden fra Sverige, selv om man faktisk kan spare flere tusen kroner på det. Noen få gjør det - jeg har faktisk gjort det selv et par ganger - men de fleste synes det er tryggest og mer praktisk å kjøpe via et norsk reisebyrå.

Videre er det mange tilfeller hvor det ikke er mulig for forbrukeren å få tak i en vare i Norge. Man har kanskje særinteresser innen visse områder - enten innen kultur eller hva det enn måtte være. Man ønsker da det produktet fra utlandet og er nødt til å importere det selv. Det er altså et unødvendig mellomledd som da skal ha penger for den jobben, i tillegg til at det tar utrolig lang tid.

Kort sagt: Fremskrittspartiet står i denne sak på forbrukernes side.

Jeg hadde også håpet at de partier som har lovet sine velgere å heve grensen, også stemmer for å heve den. Slik sett gleder det meg at de øvrige ikke-sosialistiske partiene her i Stortinget nå fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for 2009 med en oppjustert beløpsgrense for tollfri import på om lag 400 kroner.»

Jeg vil så ta opp Fremskrittspartiets forslag, om å heve beløpsgrensen til 1 000 kr.

Jeg regner med at presidenten legger opp voteringen slik at det blir votert over Fremskrittspartiets forslag først. Jeg innser at det er en risiko for at vårt forslag faller, og vi i Fremskrittspartiet vil da subsidiært støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:51:42]: Representanten Rytman var forundret over SVs omsorg for næringsdrivende. Jeg vil da gjøre representanten Rytman oppmerksom på at undertegnede har drevet import og detaljsalg som selvstendig næringsdrivende i over 20 år. Så omsorgen kommer fra hjertet. Det som overrasker meg mer, er at Fremskrittspartiet, som vanligvis snakker høyt om norske næringsdrivende, i denne saken ikke finner fram til hjertet.

Fremskrittspartiet er vanligvis bekymret over problemet med økt grensehandel. Da er nettopp begrunnelsen at det gir tapt salg i Norge og dermed er en trussel mot norske arbeidsplasser. Det må være lov å spørre representanten Rytman: Vil ikke en tollfri grense på 1 000 kr ha nøyaktig samme effekt, med tap av norske arbeidsplasser som konsekvens?

Jørund Rytman (FrP) [11:52:39]: Nei. Som jeg sa i mitt innlegg, tror jeg faktisk det ville fått minimal betydning, med de eksemplene jeg brukte.

Når det gjelder SVs kamp for like konkurransevilkår, kan jeg vise til nok av eksempler på at utenlandsk næringsliv faktisk har en rekke andre fordeler, f.eks. når det gjelder skattelette og forutsigbarhet, som jeg også har tatt opp med Regjeringen og her i Stortinget.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:53:13]: I mitt innlegg tok jeg utgangspunkt i bare én bransje da jeg viste til at det er en sannsynlighet for at en million solgte produkter vil smette under grensen på 1 000 kr om de tas inn direkte fra utlandet. Dette er produkter som i dag omsettes i norske forretninger og Internett-butikker.

Mener representanten Rytman at det å bli utsatt for konkurranse på en million produkter som koster ca. 1 000 kr, for norske butikker i detaljvarehandelen og på Internett, som da må ta inn over seg tilbud om det samme produktet utenfor Norge til priser som i utgangspunktet ligger 25 pst. under, ikke får konsekvenser for omsetning og arbeidsplasser?

Jørund Rytman (FrP) [11:54:04]: Ja, jeg tror faktisk at det vil ha liten betydning, men selvfølgelig vil det skje en viss endring blant forbrukerne, på lik linje med alt annet når det skjer endringer.

Men, som jeg nevnte, for å bruke turismeeksempelet mitt: Det er faktisk sinnsykt mange som reiser til Syden hvert eneste år, men hvis en ser på tallene, er det faktisk et minimalt antall som drar over grensen til Sverige og reiser fra f.eks. Göteborg og sparer flere tusen kroner på det.

I denne saken mener jeg faktisk at man bør være på forbrukernes side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Svein Flåtten (H) [11:55:04]: La meg først få gi mine komplimenter til saksordføreren, som har gjort en usedvanlig grundig research på omfanget av import. Som interessert i næringslivet må jeg også takke ham for den omtanken han har for norsk næringsliv i denne saken. Det kan være litt fravær av det i andre saker fra SVs side, men vi er takknemlige for alt som kommer.

Saksordføreren har pekt på det som er problemet med dette forslaget, og som har vært det hele tiden. Det er viktig at forbrukerne får en lettvint hverdag, at det er forenklinger, men på den annen side har man et næringsliv som man skal ta hensyn til. Det er avveiningen mellom de to hensynene man har måttet gjøre i denne saken.

Saksordføreren henviser til ikke nåværende finansminister, men den forrige finansministeren, Per-Kristian Foss, med et sitat om at her må man forsøke å finne balanse. Det er jo helt riktig. Det er det som er saken. Jeg tror neppe tidligere finansminister Per-Kristian Foss mente, verken i den saken eller i andre saker, at en balanse i økonomiske spørsmål alltid vil være det samme. Det er klart at det vil endre seg. Det er noe av bakgrunnen for at vi ved denne anledning mener at utviklingen verdimessig i samfunnet nå har gått så langt at man bør kunne øke denne grensen noe for å la det veie litt i overvekt av forbrukerne. Derfor går vi inn for et forslag om å heve grensen til 400 kr. Det forslaget står vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti om. Jeg tar herved opp forslaget.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:57:40]: Jeg istemmer gjerne representanten Flåttens honnør til saksordføreren i denne saken, for jeg synes at saksordføreren har gått veldig grundig igjennom det som ville ha blitt virkeligheten for mange små næringsdrivende hvis Fremskrittspartiets forslag hadde gått igjennom, og det som er motforestillinger mot det forslaget, som jeg gjerne innrømmer at jeg har blitt mer oppmerksom på etter hvert.

Det er f.eks. slik at Sverige ikke en gang har en grense på 200 kr, de har en 0-grense. Så hvis vi hadde gått inn for en grense på 1 000 kr eller hevet grensen, ville vi innført et system som gjorde at det ble meget klare vridninger mellom næringsdrivende som drev fra Sverige, og næringsdrivende i Norge. Jeg tror ikke man kan se for seg hvor mange næringsdrivende det ville være som kunne få en klar og alvorlig konkurranseulempe med det. I tillegg til dem som representanten Bergo var inne på, som kanskje driver i musikk-, film-, og teknikkbransjen, kan det være mange optikere, for det vil bli veldig lett å få tilsendt pakker med kontaktlinser fra Sverige i stedet for å kjøpe dem hos en optiker i Norge, osv., osv. Den listen kan vi gjøre kjempelang.

Jeg får mange henvendelser fra små næringsdrivende som nettopp påpeker dette. De tror ikke at dette forslaget går igjennom i dag. Derfor har vi dem ikke på banen i dag. Men i det øyeblikket vi hadde hevet den grensen til 1 000 kr, skal jeg love dere - unnskyld, president: representantene - at veldig mye av baksiden av dette hadde kommet ut.

Én ting er omfanget. En annen ting som jeg er blitt mer oppmerksom på, er at det er ingen andre land - som jeg vet om - som har slike ordninger, som altså diskrediterer eget næringsliv og favoriserer næringsdrivende i utlandet. Det er to gode argumenter mot forslaget. Det er selvfølgelig alltid sånn at vi må se om det påfører forbrukerne så store ulemper at man likevel skal gjøre noen lempninger, men jeg mener at vi har funnet en rimelig god balanse for dette. Vi må regne med at forbrukere blir mye mer - hva skal en si - internasjonalt orientert i en stadig mer globalisert verden. Da er det faktisk rimelig at vi tar hensyn til vårt eget næringsliv, slik at de har omtrent de samme regler, uansett på hvilke sider av grensene de måtte befinne seg.

Ulf Leirstein (FrP) [12:00:30]: Som mange har vært inne på, har denne saken blitt behandlet en rekke ganger i denne sal. Flere partier har fremmet den i sine alternative statsbudsjetter, og flere ganger har Fremskrittspartiet fremmet såkalte Dokument nr. 8-forslag, representantforslag, hvor vi har tatt opp denne saken, og nå har vi tatt den opp igjen.

Saken begynner faktisk på mange måter å bli en parodi på en politisk sak, ikke fordi den er tatt opp mange ganger, men det store problemet her er tydeligvis at alle de som gjentatte ganger har lovt at de skulle gjøre noe med denne ordningen, nemlig å heve grensen, så fort de får mulighet til å kunne sikre et flertall for forslaget, faktisk løper fra sine valgløfter. Det bekymrer meg.

Det er slik at man har snakket om en del næringsdrivende i Norge og deres ve og vel, og det er for så vidt vektige argumenter som man gjerne må framføre. Men det er noe som forundrer meg stort. Det er at fra man lovte dette for få år siden er man nå, plutselig, blitt ihuga motstandere og bruker stikk motsatte argumenter av dem man hadde for kort tid siden.

Man kan bare gå tilbake til rett før forrige stortingsvalg, da de rød-grønne fikk flertall. I forkant av valget var det veldig mange klare signaler fra de rød-grønne partiene om at hvis de bare fikk makt og fikk fjernet Bondevik II-regjeringen, skulle de sørge for å heve grensen - og sågar heve den til 1 000 kr, altså nøyaktig det som Fremskrittspartiet har foreslått i dag, i fjor og flere ganger før den tid.

Grunnen til at jeg tror dette faktisk er en stor sak - jeg vil også bare legge til at de av oss som bruker nettet mye, som er på mange chattefora, ser hva mange nettbrukere er veldig opptatt av - er at dette er en sak som nettbrukere er veldig opptatt av. Og veldig mange, inkludert undertegnede, er en ivrig handler på nett også i utlandet. Dette er noe som betyr mye for veldig mange forbrukere, og jeg er glad for at Fremskrittspartiet er det partiet som holder fanen høyt når det gjelder å ivareta forbrukernes interesser i denne saken.

Men rett før stortingsvalget i 2005, én uke før, var det flere representanter for flere partier som var ute i media - og det var tydeligvis godt timet - og var helt klare på at denne grensen skulle man øke. Og nyheten som ble «solgt ut» og som overhodet ikke ble dementert av de rød-grønne, var at hvis de rød-grønne fikk flertall i 2005 - og det fikk de vitterlig - skulle man altså øke den.

Jeg konstaterer at daværende avgiftspolitiske talsmann for Arbeiderpartiet, Svein Roald Hansen, sa til Dagbladet.no at den nåværende 200-kronersgrensen var altfor lav, og at partiet ville foreslå en økning av tollgrensen til 1 000 kr hvis de kom i posisjon.

Finanspolitisk rådgiver i SV, Bernt Sverre Mehammer - jeg tror faktisk han er rådgiver i SVs fraksjon ennå - sa at SV var positive til å øke beløpsgrensen, uten at man ville tallfeste hvor høyt den skulle settes.

Senterpartiets medlem i finanskomiteen i forrige periode, Morten Lund, sa til Dagbladet.no at dagens grense var meningsløs, bl.a. på grunn av det økte papirarbeid ved en så lav grense. Han la til at Fremskrittspartiets foreslåtte grense på 1 000 kr kunne virke rimelig.

Sågar Venstre hadde sagt at de skulle gå til valg på et partiprogram hvor de skulle øke grensen til 1 000 kr. I denne saken fremmer Venstre nå forslag om å øke den til 400 kr.

Høyre og Kristelig Folkeparti skulle ikke øke grensen, og jeg konstaterer og er for så vidt glad for at de nå er med på et forslag om å øke den til 400 kr. Problemet er at man rett og slett bare har byttet standpunkter, man har byttet argumentasjon.

Mens tidligere finansminister Per-Kristian Foss var kraftig i argumentasjonen mot forslaget, var SV-leder Kristin Halvorsens undersåtter veldig klare på at man skulle ha en økning. Nå er SVs kjære leder blitt finansminister og har funnet fram notatene til Per-Kristian Foss, og bruker dem i sin retorikk når hun nå skal gå imot forslaget og løpe fra valgløftene. Det er det jeg synes er problematisk.

Så registrerer jeg at saksordføreren og representantene for de rød-grønne i sin iver etter å løpe fra valgløftene velger å bruke en rekke argumenter som på mange måter egentlig taler imot hele ordningen. Hvis det er slik at hele ordningen er et så stort problem: Hvorfor i alle dager fremmer man ikke da forslag om å fjerne hele ordningen, også grensen på 200 kr? Ut fra resonnementet til saksordføreren var jo poenget at nå hadde mange av de produktene man kunne kjøpe i utlandet, sunket så kraftig i verdi at jeg nesten hørte ham si at 200-kronersgrensen var et problem.

Jeg synes det er helt greit at det er uenighet om saker. Problemet i denne saken er at de som lovte at de skulle sikre flertall for å øke grensen - og lovte en rekke forbrukere at det skulle man gjøre - løper fra sine løfter så fort de er i posisjon. Det er bekymringsfullt, slik Fremskrittspartiet ser det. Men jeg er glad for at Fremskrittspartiet holder fanen høyt i denne saken - på forbrukernes side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:05:43]: Hvis representanten Leirstein hadde hørt hva jeg sa, og ikke referert til hva han trodde han hørte at jeg sa eller mente, kunne vi kanskje hatt en reell debatt.

Nesten alle partier i salen har hatt representanter som i en eller annen sammenheng har hatt ønske om å heve grensen her, og det har vært ut fra et ensidig forbrukerperspektiv. Da må det faktisk være mulig for andre, som kanskje har en annen bakgrunn enn disse folkene har, å komme på banen og fremme andre synspunkter her. Og som jeg sier: Vi er ikke låst på 200 kr. Jeg sa i mitt innlegg at det er prøvd. Det er nettopp på grunn av at de behandlingsmessige ordningene er så kostbare og så tungvinte for Tollvesenet at de fant det hensiktsmessig å innføre den gamle ordningen. Det støtter vi. Vi sier at dersom vi skal heve summen, bør det forankres den veien. Det er ikke en forbrukersak i utgangspunktet; det er en tollbehandlingssak.

Så til spørsmålet. Det ble uttrykt bekymring fra Fremskrittspartiets representanter her med hensyn til monopolbedriften Posten. Jeg regner med at Leirstein er enig i at det ikke er monopol på dette markedet lenger, og at det er fint at Posten har fjernet avgifter på pakker under 200 kr, og at en avgift på 92 kr (presidenten klubber) for pakker opptil 1 000 kr ikke er så ille.

Presidenten: Nå var presidenten veldig romslig, for presidenten tenkte at man på den måten kanskje kunne spare en replikk.

Ulf Leirstein (FrP) [12:07:21]: Jeg ble bekymret for at replikanten også brukte opp min svartid, men da skjønner jeg at det ikke har skjedd.

Selvfølgelig er det ting som det er blitt åpnet opp for også når det gjelder monopolbedriften Posten. Men jeg tror de fleste, som forbrukere, i realiteten opplever Posten, med dens tjenester, som fortsatt å være monopolist på dette området. Men vi får håpe at konkurransen blir sterkere i årene framover, og at vi kan myke opp regelverket enda mer for å få en reell konkurranse her i landet.

Men jeg blir bekymret når replikanten Lund Bergo sier at dette ikke er en forbrukersak, at det er en tollsak. Toll handler i veldig stor grad nettopp om forbrukerspørsmål. Det er litt bekymringsfullt at SV ikke ser det. Hvis man ser det engasjementet som er i denne saken, er det helt klart at det er mange forbrukere som er opptatt av denne grensen, som har stått stille siden 1975, altså i over 30 år. Jeg registrerer at SVs talsmann sier at man ikke nødvendigvis vil la den være på 200 kr til evig tid. Men hvor mange tiår skal man vente før man eventuelt vurderer å få økt denne grensen?

Magnar Lund Bergo (SV) [12:08:34]: For meg kan grensen endres ved neste budsjett dersom tolletaten finner det hensiktsmessig, og hvis vi - sammen med tolletaten og andre instanser, ikke minst de næringsdrivende - ut fra en vurdering finner at en grense på f.eks. 300 eller 400 kr vil være til å leve med for bransjen.

Men Fremskrittspartiets forslag går ut på å heve grensen til 1 000 kr. Da må jeg spørre representanten Ulf Leirstein om han har vært og snakket med folk i elektronikkbransjen om hvilke konsekvenser en heving til 1 000 kr vil medføre. Mener Ulf Leirstein at det ikke vil bety redusert omsetning for disse bedriftene? Mener Ulf Leirstein at det ikke vil gå tapt arbeidsplasser om vi skulle få en grense på 1 000 kr?

Ulf Leirstein (FrP) [12:09:12]: Jeg kjenner godt til bransjen. Jeg har selv jobbet sju år innenfor databransjen, så dette er et felt jeg kjenner relativt godt til. Jeg har selvfølgelig også snakket med en del næringsdrivende som har vært bekymret for en økning. Jeg har ikke noe imot at man bruker det som argument. Hvis man velger å vektlegge det - som jeg føler at saksordføreren gjør i sitt innlegg - er det for så vidt greit. Problemet er at man gjentatte ganger har lovet at man skal øke grensen. Ingen skal fortelle meg at man ikke også i 2005 kjente til motforestillingene som bransjen faktisk hadde.

Spørsmålet var: Tror jeg bransjen kommer til å få lavere omsetning og vil komme til å måtte si opp folk hvis dette forslaget blir innført? - Nei, det tror jeg faktisk ikke. Denne bransjen opplever en voldsom vekst. At flere handler på nett, og at flere også blir komfortable med å handle på nett i utlandet, gjør at flere kanskje vil flytte en god del ytterligere handling også over til norske nettbutikker. Veldig mange av dem som pleier å handle produkter i utlandet, handler nisjeprodukter som man ikke finner andre steder. Man er opptatt av reklamasjonsrett, og man føler et bedre vern hvis man handler på norske nettbutikker. Men en god del særegne ting trenger man å handle fra utenlandske nettbutikker. Dermed er det ikke sagt at alle deres produkter er i direkte konkurranse med norske.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:10:27]: La meg da spørre representanten Ulf Leirstein: Hva er det som forhindrer norske nettbrukere å handle på utenlandske nettbutikker i dag?

Ulf Leirstein (FrP) [12:10:36]: Problemet her er byråkratiet, problemet er det prispåslaget man får. Det synes altså Fremskrittspartiet er bekymringsfullt. I tråd med det som veldig mange forbrukere er opptatt av, nemlig smidigere og enklere ordninger for import til Norge av den type nisjeprodukter, støtter Fremskrittspartiet dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.