Hans Olav Syversen (KrF) [12:47:05]: Bakgrunnen for interpellasjonen tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i. Fra i sommer og fram til de siste par uker har det vært flere alvorlige hendelser som politiet selv mener kan betegnes som hatrelatert kriminalitet. Det er bl.a. drapet på en norsksomalier på Heimdal i Sør‑Trøndelag. Vi hadde det alvorlige skyteangrepet på Hvalstad asylmottak. Vi hadde – og jeg må si det selvsagt gjør størst inntrykk når det også skjer i ens eget nærmiljø – et meget stygt overfall på en bensinstasjon her i Oslo, tilsynelatende helt umotivert og med alvorlige helsemessige konsekvenser for en kurder som ble rammet av denne volden. Og sist: Det var ikke akkurat direkte vold, men klare trusler da et asylmottak – eller et transittmottak, som det skal bli – på Dønski i Bærum ble tilgriset med bl.a. skriblerier som «Hold Norge rent!», «De neste skuddene vil falle her».

Det er mange måter å bekjempe rasisme på, og vi har alle våre oppgaver, på ulike arenaer. Når det gjelder holdninger, er det noe som berører oss alle. Så er det noe myndighetene særskilt har ansvar for. Og så er det selvfølgelig det rent strafferettslige, med straffeforfølgelse der det har skjedd konkrete lovbrudd.

Mitt engasjement i dette er selvfølgelig knyttet til alle de tre nevnte områdene. Men nå er det justisministeren som skal svare, og da er det selvfølgelig noen punkter knyttet til det arbeidet departementet gjør, som jeg har lyst til å utfordre justisministeren på.

For det første gjelder det hvordan vi registrerer den type vold vi her snakker om. Fra flere av organisasjonene som arbeider mot rasisme, etterlyses det en bedre offentlig registrering av rasistisk motivert vold, bl.a. opplæring i hvordan det skal registreres, og hva man skal se etter, for å få en bedre samlet registrering. Jeg er klar over at det har begynt å skje. Jeg imøteser justisministerens vurdering av hvordan dette arbeidet har virket til nå, og hva man eventuelt kan gjøre for å forbedre det. For det er jo slik at skal man lære, må man ha noe å lære ut fra. Da er en god registrering første bud.

For det andre gjelder det hvordan man skal bruke det forskningsmessige til å forbedre de metodene man arbeider etter, for å sørge for at vi får så lite som mulig av rasistisk motivert vold. Her har også flere av de antirasistiske organisasjonene kommet med viktige innspill.

Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på et område som nå kanskje tegner til å bli det neste området for den type rasismemotiverte handlinger vi har sett, nemlig ulike nettsamfunn m.m. Politiets sikkerhetstjeneste vurderer det slik at vi her har en klar trend, hvor mye mer rasisme får sin utfoldelse i nettsamfunn, som igjen kan føre til tragiske handlinger. Det er her bare å minne om det vi har sett de siste dager i USA, hvor man har gått til pågripelse av to personer som hadde til hensikt nettopp å foreta handlinger som til syvende og sist var rettet mot den ene av presidentkandidatene, men som før det hadde tenkt å ta for seg en skole der det var svært mange svarte barn.

Det er en utfordring å snakke om dette uten å gå inn på regulering, fordi det er vanskelig å se for seg. Hvordan politiet som sådant skal komme i inngrep med dette, vil jeg anta er – som også Politiets sikkerhetstjeneste gir uttrykk for – en betydelig utfordring.

Når det gjelder handlinger som vi alle kan være med på, har jeg også lyst til å trekke fram noe som er positivt. SOS Rasisme, som jo jobber i marken, jobber ute i lokalsamfunnene for å motvirke det vi her ser, er i positiv medvind. Over 80 nye lokallag er nå etablert over hele landet, slik at det nå er rundt 250 aktive lokallag ved utgangen av det året vi her snakker om. Det betyr også at flere tusen ungdommer under 25 år er medlemmer av en slik organisasjon.

I min interpellasjon har jeg også nevnt spesialgrupper innenfor politiet, og her snakker vi også av erfaring. I Oslo var det slik at på 1980‑ og 1990‑tallet hadde man egne grupper. Vi hadde et ganske sterkt ekstremt miljø i deler av Oslo by som ble fulgt opp av politiet, både ved direkte inngripen og også med sterkt forebyggende innsats, i samarbeid med frivillige organisasjoner og med kommunen. Det førte til syvende og sist til at det miljøet vi her snakker om, tørket inn og forsvant. Det viser at det er mulig å sette inn støtet og få resultater.

På den positive siden må vi vel også kunne si at generelt er innslaget av høyreekstreme i dette landet svært moderat. Man har på mange måter lyktes i å føre en politikk som har forebygget framveksten av det man har sett i et helt annet omfang i andre land. Det har også ført til at det er betydelig færre konfrontasjoner mellom ulike ungdomsgrupper, f.eks., i dette landet enn det er i mange vi ellers kunne sammenlignet oss med.

Men det viser også at en årvåkenhet ikke kommer av seg selv; den må ha et utspring i en aktiv politisk vilje både sentralt og lokalt. Jeg imøteser justisministerens vurderinger og holdninger til hvordan vi nå kan hindre at de stygge episodene vi har sett, blir begynnelsen på noe mye mer og mer systematisk rasistisk motiverte voldshandlinger i vårt samfunn.

Statsråd Knut Storberget [12:55:17]: Jeg skal i mitt svar til interpellanten gå igjennom noe av det arbeidet som gjøres på dette feltet i justissektoren, men jeg har innledningsvis lyst til å understreke at hvis vi skal lykkes, er dette arbeidet, som interpellanten peker på, helt avhengig av at alle aktører og en stor bredde av samfunnet tar tak i det. Slik sett syns jeg det er prisverdig at det interpelleres om slike spørsmål i Stortinget, og at noe av det viktigste vi som politikere faktisk kan gjøre, er å sette dette på den politiske dagsordenen, noe interpellanten gjør. Det skal han ha honnør for. Det sier jeg også fordi Regjeringa ser svært alvorlig på rasistisk motivert vold, og understreker at arbeidet mot dette må være svært høyt prioritert. Som det har framgått også gjennom sommeren med hensyn til de veldig alvorlige episoder vi har hatt, har både jeg, flere regjeringsmedlemmer og også påtalemyndighet og politi understreket hvor viktig det er at vi kommer til bunns i disse straffbare handlingene. Og jeg må si meg fornøyd med politiets innsats på dette området, særlig når det gjelder de alvorlige straffesakene vi har sett – skudd mot asylmottak og også en del andre – hvor politiet faktisk har lyktes i etterforskningsarbeidet. Man har satt mye inn på å komme til bunns i dem, og arbeidet har i stor grad hatt alles støtte.

Vold er et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, som det er en offentlig oppgave å bekjempe. Volden har mange ansikter, og denne sommerens hendelser, der flere personer har vært utsatt for vold og trakassering på bakgrunn av hudfarge, har gitt oss en kraftig påminnelse om at vi som samfunn står overfor en svært alvorlig utfordring.

Vold som retter seg mot personer med utgangspunkt i hvem de er, eller hvordan de ser ut, rammer ikke bare det enkelte offeret. Det er derfor det er så viktig å gripe inn, det er derfor det er så viktig å forebygge, og det er derfor det er så viktig å få en oppklaring. Dette er vold som skaper redsel og utrygghet hos alle med samme bakgrunn, og spørsmålet om det blir min tur neste gang, reiser seg uvegerlig.

Hatkriminalitet undergraver det demokratiske samfunns grunnleggende prinsipp om at alle mennesker er likeverdige. Derfor skal også denne kriminaliteten straffes hardere.

Når volden øker mot utsatte grupper, skapes det en redsel, en atmosfære som gjør at den enkelte blir redd for å leve ut og ta del i den frihet som er så sjølsagt for alle oss andre i vår del av verden. Vi skal ikke ha et slikt samfunn, et samfunn som ikke blir for alle, og der noen stenges ute. Paradoksalt nok rammer det ofte yngre, og det rammer ofte svært sårbare grupper som kanskje har langt større behov for trygghet og ro rundt sin egen situasjon, særlig de som bebor asylmottak.

La meg imidlertid understreke at det ville være galt utelukkende å konsentrere debatten alene rundt hvordan vi skal ta gjerningspersonen, og hvor strengt vedkommende skal straffes. Vi har bestemt at politiet skal inn i sakene, men samtidig hviler det et stort ansvar på oss alle.

Offentlige myndigheter kan ikke bekjempe denne volden alene. Uten et aktivt engasjement fra alle deler av samfunnet samt en felles enighet om at vold som uttrykksform er uakseptabelt, er det tvilsomt om vi kan klare å redusere slik vold.

Rasistisk motivert vold er en ekstrem måte som diskriminering kommer til uttrykk på. Den er meget synlig. Det er imidlertid også viktig å sette søkelyset på den rasismen og den diskrimineringen som ikke gir så store fysiske konsekvenser, og som er mer eller mindre skjult. Denne formen for diskriminering kan gi grobunn for de mer ekstreme utslagene av rasistisk vold. Jeg er derfor redd for at den vedvarende negative fokuseringen som ofte rettes mot innvandrere og asylsøkere, bidrar til å øke fremmedfiendtlige holdninger i befolkningen.

Manglende forståelse for hverandres synspunkter, holdninger og uttrykte verdier kan gi grobunn for frykt og feilaktige oppfatninger. Tiltak for å styrke integrering og samhandling vil derfor være en viktig del av arbeidet for å forebygge vold og hat mellom ulike grupper i befolkninga. Vi må derfor legge til rette for å etablere møtepunkter for sosial og kulturell utveksling, der det åpnes for å styrke positive holdninger og oppfatninger om hverandres liv og atferd.

Men dette betyr ikke at alle som måtte kjenne frykt for det som er fremmed for dem, eller som måtte ha feilaktige, negative oppfatninger av innvandrere eller asylsøkere, er potensielle voldsutøvere. Vi må skille mellom den alminnelige engstelsen, selv om den ofte kan være ubegrunnet, og det alvorlige og ekstreme som rasistisk motivert vold er. Men fremmedfrykt, feilaktige oppfatninger om hverandre og manglende samhandling kan bidra til å skape grobunn for eller bidra til å legitimere hatvolden. Det er dette som er alvorlig, og det er dette som er utfordringen.

Så litt til det rettslige vernet. Personer med annen etnisk opprinnelse, rase, hudfarge mv. er strafferettslig vernet mot krenking fra andre gjennom bestemmelsene i straffeloven, bla. §§ 135a og 349a. § 135a omfatter i korte trekk forhold knyttet til diskriminerende uttalelser om en person på grunn av trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller seksuell legning.

Straffeloven § 349a omfatter forhold knyttet til å nekte en person varer, tjenester eller adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen sammenkomst på bakgrunn av vedkommendes trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse eller seksuelle legning.

Jeg vil i denne sammenheng vise til at det er vedtatt – men ennå ikke trådt i kraft – en ny lovbestemmelse, ny straffelov § 77 bokstav i, som går ut på at handlinger som har sin bakgrunn i andres trosbekjennelse, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse mv. skal vektlegges i skjerpende retning i straffeutmålingen.

Så til registrering av hatkriminalitet. Politiet skal arbeide målrettet og kunnskapsbasert mot rasistisk vold. Det er derfor viktig, som også interpellanten tar opp, å få oversikt over omfanget av slik type vold. Politiet har siden høsten 2006 hatt en ordning for å registrere saker der motivet for handlingen vurderes å være hatrelatert – merking av saker initiert av Regjeringa. Denne merkingen skjer ved aktivisering av en elektronisk rutine i forbindelse med saksbehandlingen. Merking skjer uavhengig av statistikkgruppe, og aktiviseres av politiets personell når det ut fra saksbehandlers skjønn er grunn til å tro at det straffbare er hatmotivert. Det knytter seg imidlertid særlige metodiske utfordringer til denne form for registrering. Dels refererer disse metodiske spørsmålene seg til spørsmål om operasjonalisering av begrepet og dels til det faktum at forekomst av hatkriminalitet ikke kan måles ved alene å telle overtredelser av det enkelte straffebud. Det siste skyldes at hatmotivasjon, som forutsettes målt, bare unntaksvis utgjør et straffbarhetsvilkår. Materialet må derfor undergis en bearbeiding før tallene kan gi uttrykk for forekomst og omfang av hatkriminalitet.

Politidirektoratet har derfor igangsatt et analyseprosjekt for å få en bedre oversikt over den registrerte hatkriminaliteten. Prosjektet vil også evaluere registreringsordningen og vurdere eventuelle tiltak for å bedre denne. Prosjektets mål er å sørge for at politiet registrerer slik kriminalitet på en tilfredsstillende måte. Vi ser at denne registreringen kan legge til rette for en effektiv og målrettet forebygging og bekjempelse av hatkriminalitet samt sikre at voldsofrene møtes på en profesjonell måte.

Parallelt med dette analyseprosjektet gjennomføres det en publikumsundersøkelse hvor den enkelte blir spurt spesielt om hun eller han har vært utsatt for hatmotivert kriminalitet som vold og trusler. Dette er viktig for å fange opp det vi ikke klarer å registrere, ikke evner å registrere, og det som faktisk ikke kommer for myndighetenes ører og øyne. Målet med denne undersøkelsen er bl.a. nettopp å komme fram til mørketall i forhold til politiets egen statistikk på området. Etter hvert som politiet får større materiale målt over flere år, og også utvikler bedre kriterier for hvordan dette registreres, vil politiet kunne få et langt sikrere kildemateriale.

Så litt – ut fra hvor langt tiden strekker til – til det interpellanten tar opp om Internett. Riksadvokaten besluttet i 2001 at ansvaret for første fase av etterforskningen av rasisme på Internett skal sentraliseres til Kripos. Ordinær etterforskning av disse sakene skal imidlertid utføres av det lokale politidistrikt under lokal påtalemessig styring. Politiets datakrimsenter ved Kripos overvåker Internett i den hensikt å avdekke kriminell virksomhet på nettet. Som kjent, er det også innført en mulighet bl.a. for barn til å melde fra på Internett med en såkalt rød knapp, som nå er virksom. Man har særlig fokus rettet mot enkelte kriminalitetstyper, og en av disse er rasisme. Gjennom politiets Internett‑side kan publikum på en enkel måte tipse Kripos om hendelser man mener inneholder rasistisk motiverte handlinger. Politiets Internett‑sider er for øvrig under revisjon, og den nye versjonen vil inneholde en forbedret og enklere mulighet for varsling til Kripos om mulige rasistisk motiverte forhold. Kripos samarbeider i disse sakene med Politiets sikkerhetstjeneste, og dersom tips knytter seg til et høyreekstremistisk miljø, vil dette bli fanget opp av PST som også har egne medarbeidere aktivt på nettet.

Politiets hovedoppgave er å forebygge og bekjempe kriminalitet. Politiet følger derfor på ulike måter med på kriminell atferd eller annen uønsket atferd fra grupper og enkeltmennesker. Ytterliggående grupperinger gis særlig oppmerksomhet, men også mer sporadisk rasistiske elementer forsøkes fulgt. Mye av den metodikken man etablerte på 1980‑ og 1990‑tallet overfor ekstremistiske grupper, bl.a. der barn og ungdom var involvert, er et arbeid som også videreføres i større eller mindre grad.

Kampen mot hatkriminalitet handler ikke bare om lovparagrafer og etterforskning. Det handler om verdier. Det handler om at alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge eller seksuell legning. Og det handler om å sette nettopp dette grunnleggende demokratiske prinsippet høyt. Derfor vil vi fortsette å ha høy prioritet på saker som handler om dette.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:05:43]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tror jeg kan si meg enig i svært mye av det som statsråden sa. Jeg vil bare be om litt utdyping på enkelte punkter.

Statsråden snakket om registrering av den type vold som her er omtalt, bl.a. de metodeproblemer man selvfølgelig kan komme ut for i det registreringsarbeidet som skal skje. Meg bekjent har Sverige kommet noe lenger enn Norge akkurat på dette området, hvor det også settes inn et støt i forhold til opplæring av dem som faktisk skal utføre denne registreringen, nemlig den enkelte polititjenestemann eller ‑kvinne. Jeg kunne gjerne tenke meg å høre litt om det fra statsrådens side.

Når det så gjelder Internett og samarbeidet Kripos–PST og mulighetene som nå legges til rette for at saker lettere kan meldes til relevante myndigheter, synes jeg det er veldig positivt. Det som vel kan være en større utfordring, er å infiltrere det som kan gi grunnlaget for aktive kriminelle handlinger, som vi kanskje har sett mer av i andre land enn i vårt eget. Det er vel bare en føre var‑holdning som vi også må innarbeide.

Det jeg ikke hørte noe om, var hvordan statsråden vurderer forskningssiden av dette. Det å ha empirisk grunnlag for de handlinger man politisk skal foreta, skader jo ikke. Mange har etterlyst mer empiri, mer forskningsbasert materiale som grunnlag for de veivalg man også skal ta politimessig.

Med de tilleggsutfordringene takker jeg igjen for svaret.

Statsråd Knut Storberget [13:08:20]: Når det gjelder spørsmålet om registrering, var jeg i mitt innlegg inne på de problemer som reiser seg. Men jeg er ganske optimistisk i forhold til den registreringsordningen som nå er iverksatt fra 2006, og overbevist om at vi vil få betydelig utbytte av den. Men de metodiske problemer melder seg med styrke fra før den straffbare handlingen har oppstått og til vedkommende sitter og soner, fordi det bl.a. er avhengig av at motivet i sjølve handlingen trer tydelig fram før man kan registrere den. Det handler om noe mer enn at vi bare utdanner politifolk til nettopp å se slike ting. Bakgrunnen for at vi valgte å sette i gang dette registreringsarbeidet, var særlig den hets, trakassering og vold som homofile blir utsatt for, men samtidig valgte vi å satse på flere hester i det arbeidet, først og fremst fordi vi så at mye av denne volden ikke framstod som hatrelatert, men i realiteten var det. Det var bakgrunnen for at Justisdepartementet bl.a. valgte å bevilge penger til de homofiles organisasjoner, slik at man kunne sette i gang forskning opp mot den gruppen.

Jeg har ikke fullstendig oversikt over all den forskningen som pågår i forhold til rasistisk motiverte handlinger og diskriminering ute i samfunnet, men det skjer mye.

Jeg har lyst til å si noe om det arbeidet som skjer i forhold til politiet som sådant. Etter mitt skjønn jobbes det godt i politi‑ og lensmannsetaten for å kunne gi bedre kompetanse i disse spørsmål, særlig i forbindelse med mangfoldsarbeidet, der Politidirektoratet la fram sin plan i september 2008. Dette er en overordnet mangfoldsplan som politiet skal jobbe etter, og som bl.a. innebærer kompetanseheving, slik at man i større grad må gå inn i disse spørsmålene på Politihøgskolen. Men man må også gå inn i det i forhold til etterutdanning, slik at man er rustet til å kunne foreta registrering, men ikke minst å kunne ta vare på de ofrene som rammes av denne kriminaliteten.

I dette mangfoldsbegrepet er det mange slags aktiviteter som settes i verk. Det er gledelig at vi i løpet av de siste årene faktisk har sett en økning av antallet med minoritetsbakgrunn som søker Politihøgskolen. Det er også veldig viktig for å gi de fornærmede en lettere adgang til politiet. Vi hadde 134 søkere med minoritetsbakgrunn nå i år, og det innebar at 29 personer med etnisk minoritetsbakgrunn – så vidt jeg vet – fikk plass ved skolen, noe som jo er et betydelig framskritt i forhold til den situasjonen vi hadde året før, hvor det vel var under 10 som ble tatt opp.

Det er mange slags strategier vi må ha for å kunne møte dette og gjøre det lettere både å registrere og ikke minst å behandle de fornærmede på en ordentlig måte.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:11:54]: Først har jeg lyst til å gi representanten Hans Olav Syversen ros for å ta opp dette viktige temaet i en interpellasjonsdebatt. Det dreier seg om verdier og om at alle er like mye verdt, og om at alle skal få ta del i friheten vårt samfunn bygger på, uten å være redd for å bli utsatt for noe fordi man er annerledes.

Som både representanten Syversen og justisministeren var inne på, har vi i sommer sett flere eksempler på vold og trakassering basert på hudfarge. Skyteepisoden på asylmottaket der en mindreårig asylsøker ble hardt skadet, viser alvorlighetsgraden i dette. Vi vet videre at en annen utsatt gruppe, nemlig de homofile, også er mer eksponert for vold og hatefulle ytringer enn andre. Homofile menn opplever å bli utsatt for vold tre ganger så ofte som andre menn.

Hatkriminaliteten kjennetegnes ved at en straffbar handling ikke er motivert av noe situasjonsbestemt, men derimot angriper menneskets rett til å bli behandlet likt, uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle preferanser. Volden skaper frykt og ikke minst begrensninger i livsutfoldelsen, ikke bare hos den som er rammet, men hos alle som tilhører den samme gruppen. Derfor har Regjeringen, som ministeren var inne på, satt i verk flere tiltak for å bekjempe hatkriminalitet. Det er ikke lenge siden Stortinget etter framlegg fra Regjeringen vedtok delinnstilling I om ny straffelov. Der vedtok også Stortinget økt straff for hatkriminalitet. Samtlige partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, ønsket å lovfeste som en straffeskjerpende omstendighet at en straffbar handling er motivert av fordommer og hat.

Politiet er videre gitt beskjed om å prioritere etterforskningen av hatkriminalitet, og arbeider nå med å forbedre kartleggingsverktøyet for registrering av hatvold, slik at vi får mest mulig presise registreringer. Det er videre etablert en rød knapp på Internett for enkel rapportering av rasistiske ytringer, og Menneskerettsalliansen og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring har fått midler til prosjekt for kartlegging av hatvold.

Videre vil jeg vise til styrkingen av konfliktråd i årets budsjett som et viktig forebyggende tiltak. Blant annet kan konfliktrådene spille en viktig rolle i forbindelse med skolemekling. Barn og unge skal bevisstgjøres på egne holdninger og bli med i en mobilisering mot mobbing og trakassering som også er viktig for å hindre rasisme. Dette er ett av de uttalte målene med skolemekling. Erfaringer viser at dette gjør elevene i stand til å håndtere konflikter på en god måte, og det skaper gode holdninger mot rasisme og ekskludering.

Som også ministeren var inne på: Arbeidet med å rekruttere personer med etnisk minoritetsbakgrunn til Politihøgskolen er viktig for å redusere fordommer og ikke minst for å øke kunnskapen om utsatte grupper.

Historien er full av de mest alvorlige hatkriminalitetssaker og de alvorlige og skadelige konsekvensene de kan få. Jødeforfølgelsen, Ku Klux Klans virksomhet eller etnisk rensing – det være seg i Bosnia eller Rwanda – er eksempler på folkemord og krigsforbrytelser som opprinnelig var hatmotivert. Derfor må samfunnet som helhet bidra til å bryte ned fordommer basert på religion, etnisitet, seksuell orientering og funksjonsevne. Her har alle deler av samfunnet et ansvar, det være seg skolen, idretten, Kirken, offentlige institusjoner, etater og private bedrifter – og ikke minst hver og en av oss.

Solveig Horne (FrP) [13:16:14]: I likhet med foregående taler vil jeg gi honnør til interpellanten for å ta opp denne viktige interpellasjonen i dag. Det skulle vært flere komiteer til stede på en så viktig debatt, for dette temaet er det ikke bare justiskomiteen som er opptatt av. Jeg vet at dette berører mange andre komiteer også, så det er nesten synd at ikke flere er til stede i salen i dag.

Først og fremst har jeg lyst til å si at all vold mot andre mennesker, uansett motiv, er uakseptabel. Det må det slås ned på. Det er noe som vi ikke skal akseptere.

Interpellanten viste til flere hendelser, bl.a. den i sommer som skapte frykt både på mottaket og blant dem som bor rundt. Dette gjelder folk med forskjellige skjebner som flykter og tror de kommer til et trygt land, og så opplever de en slik frykt som de gjorde i sommer. Interpellanten viste òg til flere episoder som var faretruende. Dette er skremmende, og det er noe som vi alle er nødt til å være opptatt av. Det skaper frykt, men ikke minst hindrer det en integrering som vi er avhengig av hvis vi skal lykkes i dette arbeidet. Når det er grupper som angriper hverandre på denne måten, står vi overfor utfordringer som vi kanskje ikke er så forberedt på. Vi har ikke nok kunnskap om akkurat dette. Det gjelder etniske og religiøse forskjeller. Vi ser at innvandrere selv diskriminerer hverandre. Det er ikke bare nordmenn som utfører vold mot innvandrere, det er også innvandrere som diskriminerer hverandre. Det er uforståelig at vi får slike reaksjoner.

Så er spørsmålet: Hva skal vi gjøre med dette? Det har vært tatt opp en del ting, men først og fremst tror jeg det er snakk om å få på plass en god integrering. Integreringen begynner, som flere har vært inne på, både i barnehagene og i skolene. Skal vi ha et flerkulturelt samfunn, er vi nødt til å ta de utfordringene. Vi må få på plass en ordentlig integrering. Da er det viktig at det arbeidet begynner.

Men ikke minst, ettersom det blir voldshandlinger av dette, er det viktig at politiet får nok ressurser og nok kunnskap om denne utfordringen, slik at de klarer å reagere og vise at vi ikke tolererer dette. Flere har vært inne på opplæringen av politiet. Jeg viser da til Sverige og England. Kanskje man ikke er flink nok på akkurat dette i Norge. Derfor er det, som justisministeren òg sa, viktig med etterutdanning av politiet. Det er også viktig med slik opplæring av dem som begynner på Politihøgskolen.

Vi sitter her på Stortinget og gir politiet flere og flere oppgaver. Vi skal ikke begynne en budsjettdebatt her i dag, men det er veldig ofte ressursmangel som gjør at politiet ikke klarer å få bukt med dette problemet. Derfor tror jeg at vi alle er nødt til å stå sammen for at politiet skal få mer ressurser. Dette må være en viktig oppgave for politiet som ikke må bli bortprioritert fordi de har andre viktigere oppgaver. Noe av det viktigste i denne debatten gjelder ressurser til politiet. Men vi er også nødt til å få på plass integrering, som jeg sa tidligere.

Vi må også se på strengere straffer. Representanten Bjørnflaten var inne på at Fremskrittspartiet hadde stemt mot dette. Ingen skal være i tvil om at Fremskrittspartiet ønsker strengere straffer, og at det skal bli slått ned på vold, spesielt hatvold. Men det er ingen grunn til at vi skal sette hatvold over andre typer vold. All vold som blir utført mot mennesker, skal det bli slått hardt ned på, og det skal være strenge straffer for dette.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:21:01]: Først vil jeg berømme kollega Hans Olav Syversen for å ha satt et viktig samfunnstema på Stortingets dagsorden.

I et land hvor man får stadig flere språk, hudfarger, kulturer og religioner, er det viktig at bevisstheten om hvordan vi behandler hverandre, vekkes og holdes ved like. Rasisme er en sykdom som finnes i alle land, grupper og nasjoner. Lederen av Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, har sagt at rasisme finnes i oss alle. Jeg er tilbøyelig til å være enig med henne. Jeg mener at det er to ting som er viktig når det gjelder bekjempelse av rasisme. Det første er at vi alle må jobbe med oss selv og temme rasisten i oss. Det andre er å holde konstant fokus på at makten ikke får lov til å opptre rasistisk, for det er kombinasjonen av makten og den iboende rasisten i oss alle som er det reelle problemet. Da er det ikke bare generaler med kanoner som kan bli farlige, slik som i Nazi‑Tyskland, i tidligere Jugoslavia eller i Rwanda, eller unge mennesker som blir lokket til voldelige miljøer med korttenkte raseteorier, og som senere bruker vold. En politikonstabel som skal sjekke identitetspapirene til en bilfører, en restauranteier som skal ansette en kokk, en ambulansesjåfør som skal hente en pasient fra en park, en lærer i sitt klasserom, en sosialkurator som skal fastsette sosialhjelpsstønad, alle er like farlige dersom de ikke er bevisst sin rolle, sitt ansvar og sin makt. Det er derfor viktig at vi konstant holder temaet oppe, former riktige holdninger, legger forholdene til rette for et harmonisk samfunn og skaper gode lovrammer for å bekjempe rasisme.

Det er viktig at vi ikke leker med ord og følelser og lefler med krefter som kan være svært farlige for vårt flerkulturelle samfunn. Et slikt eksempel er Fremskrittspartiets handlingsprogram. I programmet for 2002–2005 sier Fremskrittspartiet følgende:

«Fremskrittspartiet vil: At Norge hvert år maksimalt skal motta til sammen 1000 mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets.»

Dette er en formulering som deler verden i vi og de. De med ikke‑vestlig kulturkrets passer ikke hjemme hos oss, vi representerer en kultur som er bedre enn deres. Dette er en høyst problematisk begrepsbruk og deling av verden og kulturer. Hva slags budskap er dette til 5 milliarder mennesker i verden utenfor Europa og Nord‑Amerika? Hvordan skal vi bygge en verden med mindre skepsis og konflikt på kloden ved hjelp av denne type formuleringer? Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har luket vekk dette avsnittet fra sitt nye handlingsprogram. Vi bør alle ta avstand fra holdninger, handlinger og formuleringer som kan fremme fordommer.

Et annet eksempel på at ting gjøres på gal måte, er følgende: Forrige uke stakk en mentalt ustabil mann flere personer med kniv. Mediene fant det riktig å fortelle lytterne hva slags etnisk bakgrunn gjerningsmannen hadde. Jeg spør: Hvilken relevans hadde vedkommendes etniske bakgrunn i denne sammenheng? For å gjøre poenget klarere: Hadde mediene annonsert gjerningsmannens identitet dersom han var født i Bergen eller i Tromsø? Svaret er innlysende!

Jeg berømmer de tiltakene som justisministeren var innom, for å bekjempe rasisme, diskriminering og skepsis, både i etatene under justisministerens mandat og ikke minst i alle andre etater. Da Ali Farah ble rammet i Sofienbergparken, bad jeg daværende minister for arbeid og inkludering om å gjennomføre en undersøkelse av hvorvidt det finnes skepsis, diskriminering eller rasisme i vårt eget statsapparat. Det ble gjort en grundig undersøkelse, og jeg ble overrasket, og mange ble skuffet, over at våre etater ikke er bevisst på at diskriminering kan forekomme i vårt statlige apparat. Jeg er glad for at Regjeringen har tatt dette grepet, og jeg er glad for at Regjeringen har satt i gang mange tiltak som gjør at vårt statlige apparat blir mer harmonisk og tar det nye flerkulturelle samfunnet på alvor.

Per‑Willy Amundsen (FrP) [13:26:23]: Temaet som er gjenstand for denne interpellasjonsdebatten, er svært alvorlig, og jeg tror det er et tema som de fleste partier – for ikke å si alle partier – i denne sal er enige om at det er viktig å løfte frem og gjøre noe med. Derfor reagerer jeg litt når representanten Chaudhry forsøker å dra inn partipolitikk i denne sammenhengen og fremstiller Fremskrittspartiets program på en uriktig måte og gjør denne debatten litt uverdig i forhold til viktigheten av det temaet vi her diskuterer.

Det må være tillatt å ha noen målsettinger for norsk politikk med hensyn til integrering av de innvandrere som kommer hit til landet, for det er altså en sammenheng mellom det antallet innvandrere som kommer til Norge hvert år, og det antallet vi klarer å integrere. Det ligger en begrensing her, og Fremskrittspartiet har et klart standpunkt. Vi er opptatt av å integrere de menneskene som allerede er kommet til Norge, før vi påtar oss stadig nye oppgaver og får et større og større etterslep i oppnåelsen av vellykket integrering for de menneskene som allerede er her.

Jeg synes det er helt upassende å dra frem denne sammenlikningen med Fremskrittspartiets program, som er en klar og realistisk tilnærming til et problem som man i denne sal dessverre i altfor lang tid ikke har tatt på alvor. Fremskrittspartiet er på mange måter det eneste partiet som har en realistisk tilnærming til norsk integreringspolitikk, norsk innvandringspolitikk, idet vi har klare målsettinger med hensyn til innvandring og integrering

Det må heller ikke bli slik at man av redsel for å diskutere disse temaene nesten erklærer deler av den politiske debatt som noe som vi ikke skal foreta oss noe med. Det finnes store utfordringer på integreringsfeltet i Norge. Og det må virkelig være lov å diskutere åpent og fritt i et åpent og fritt samfunn uten at man skal få det brukt mot seg, uten at man prøver å hindre en debatt av hensyn til politisk korrekthet. Min teori er at det farligste vi kan gjøre, er å la være å diskutere problemstillinger rundt norsk integreringspolitikk, å la være å løfte frem utfordringer vi står overfor, av redsel for å stigmatisere, av redsel for at noen kan få de gale ideene. Det skal være en åpen, ærlig og redelig debatt. Da må man også akseptere at de ukomfortable, problemfylte og ubehagelige fakta dras frem og diskuteres i åpenhet. Hvis ikke, går vi i feil retning. Da går vi vekk fra åpenhet, vekk fra demokratiske prinsipper, og vi undertrykker en debatt. Jeg håper at det ikke er i den retningen vi går. I et fritt og åpent demokrati må vi få lov til å diskutere problemstillinger. Vi må ta den debatten, ikke bare av hensyn til samfunnet generelt, men også av hensyn til innvandrere som skal bli integrert i det norske samfunnet. Jeg vil aldri akseptere at noen forsøker å stilne denne kritikken av hensyn til å være politisk korrekt. Fremskrittspartiet tar debatten, og det kommer vi til å gjøre i fortsettelsen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:31:16]: Det var i hvert fall ikke min hensikt å gjøre dette til en debatt om programarbeidet i Fremskrittspartiet, verken inneværende eller kommende program. Men i representanten Amundsens ånd får jeg vel si at noen partiprogrammer, om de er fra Kristelig Folkeparti eller fra Fremskrittspartiet, sikkert tåler litt meningsbryting også i denne sal, uten at programmet behøver å bli noe dårligere av den grunn – kanskje tvert imot.

Jeg takker for debatten. Det er mye enighet rundt – hva skal en si – det prinsipielle utgangspunktet for hvordan vi skal møte de eksempler vi har sett på rasistisk motivert vold. Dette er nemlig noe som berører hele samfunnet. Det er ikke en ensidig politisak, det er ikke en ensidig integreringssak, men det er summen av de tiltak, de holdninger vi alle representerer, som gir det samfunnet vi opererer i, og de utvekster som vi også ser av og til.

Til Anne Marit Bjørnflaten, som også pekte på den straffeskjerpelsen vi fattet vedtak om: Jeg er helt enig i at den underbygger et verdisyn i samfunnet. Etter min mening er det faktisk slik at lov fortsatt normerer, og dermed er det også av betydning hva lovgiver uttaler i så måte. Det er jeg helt enig i. Så viste hun også til arbeidet konfliktrådene gjør. Det har jeg heller ikke noe problem med å slutte meg til. Jeg kunne også føye til det anti‑mobbearbeidet som er drevet i norsk skole over tid. Der må jeg vel si at den nåværende regjerings innsats kanskje kunne vært litt kraftigere også i forhold til hvordan man håndterer det politisk ved å spisse budskapet, som jeg mener at den forrige regjering gjorde mye sterkere.

Solveig Horne var innom ressurssituasjonen i politiet. Den kommer vi heller ikke utenom, men jeg tenkte at akkurat i denne debatten skulle jeg la det ligge. Noe sier meg at vi kommer tilbake til det ved gitte anledninger senere. At det også er en del av det som vil bestemme om vi lykkes eller ikke, det er klart.

Så kan vi se på hvordan kommunene reagerte ved angrepene mot de to mottakene. I det første tilfellet sa kommunen at mottaket kanskje var problemet. I det andre tilfellet var det knallhard reaksjon fra kommunens ledelse mot den aktuelle handlingen. Det sier også noe om hvilken betydning det har hva vi alle gjør i gitte situasjoner.

Avslutningsvis vil jeg si at vi er altså alle enige om at alle er like mye verdt. Det er en stor verdi i det norske samfunnet. Utfordringen er å få så mange som mulig til å føle at det også er slik.

Statsråd Knut Storberget [13:34:53]: Dette var jo en bra debatt, og jeg skulle ønske at vi kunne ta den igjen i Stortinget, for vi trenger å sjekke i hvilken grad virkemidlene fungerer, og hvor langt vi kommer. Og er det et felt som Regjeringa bør prøves på, er det nettopp denne typen felt. Det er ofte slik i politikken at vi måles etter helt andre størrelser: etter hvor mange politifolk vi har, hvor mye penger vi bevilger, og hva det måtte være. Men dette arbeidet er vi nødt til å måle litt annerledes, se på og vurdere litt annerledes.

Jeg må jo si at jeg lyttet nøye da jeg hørte representanten Amundsen snakke. Han startet sitt innlegg med å si at dette er en så viktig utfordring at vi på mange måter ikke skal la det gå partipolitikk i det, og han nærmest antyder overfor representanten Chaudhry at det ikke var bra. Han avslutter med det som også er mitt standpunkt, nemlig at denne debatten nettopp fortjener at vi får fram forskjeller i både partiprogram og personlige standpunkter. Det er det som bidrar til at vi tar skritt forover, og, etter mitt skjønn, også noen ganger tar skritt bakover. Representanten Amundsen avsluttet med å si at de ukomfortable fakta må man få øye på og få fram. Jeg er helt enig, det er veldig viktig, men da skal man også tåle å bli motsagt der det er politisk uenighet. Jeg tror en del av grunnen til at det noen ganger er blitt litt slapt i hvordan vi møter denne typen alvorlig kriminalitet, er at vi tror at det er den evige konsensus som må til for å få fram disse løsningene, og at vi egentlig ikke har tort å ta debatten. Jeg mener at vi må tørre å ta denne debatten. Et ukomfortabelt faktum for Fremskrittspartiet må jo være – når man stadig, og også i denne debatten, sier at en vil ha strengere straffer – at man faktisk har stemt mot strengere straffer i forhold til dette. Der er jeg helt enig med interpellanten: Dette er et verdispørsmål, et normgivende spørsmål. Skal vi straffe denne type overgrep strengere enn vi gjør med annen type vold? Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, har valgt å svare ja på det spørsmålet. Det er et faktum, og jeg mener det er et ukomfortabelt faktum for Fremskrittspartiet. Det må vi tørre å snakke om.

Dessuten mener jeg at en viktig utfordring for oss nå er å bygge tillit overfor særlig minoritetsmiljøer. Vi har fra Justisdepartementets side etablert et dialogforum med innvandrerorganisasjoner – vi møter dem hyppig, vi møtte representanter i forrige uke – hvor vi bl.a. diskuterer hvordan kontakten mellom politiet og våre nye landsmenn faktisk går, hva man reagerer på og hvordan vi skal bygge tillit. Vi får dermed inn rapporter, slik at de som utsettes for denne typen kriminalitet, vet at man blir tatt på alvor og ikke diskriminert av dem som skal håndheve loven. Det er også viktig ute i politidistriktene.

Det er nå i gang et toårig prosjekt som heter «Trygghet og tillit». I fire politidistrikt går man nettopp inn for å se på hvordan man kan skape bedre møteplasser med dem som rammes av slik alvorlig kriminalitet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.