Kari Lise Holmberg (H) [10:08:07]: Jeg vil starte med noe positivt. Det er all mulig grunn til å rose skolene i Oslo og Akershus med gode resultater i nasjonale prøver i lesing og regning – i år som i fjor. Kartlegging av elevenes ferdigheter, systematikk og åpenhet om resultater har gitt suksess. Dette er imponerende, ikke minst fordi 38 pst. av elevene i Oslo‑skolen har minoritetsspråklig bakgrunn.

Resultatene av de nasjonale prøvene viser at det nytter. Det nytter å jobbe systematisk, og det nytter å satse. Tiåringen Martin forklarte det på sin måte: Det er fordi vi har konsentrert oss og fokusert mer på lesing.

Skoletestene viser at det er store variasjoner fylkene imellom og kommuner og skoler imellom. Men nå kan alle se bak tallene og se hva som fungerer, hva som kan bli bedre, og hvor det bør bli bedre. Med dagens situasjon i videregående skole der mange elever velger å avbryte sin skolegang, har ikke bare norsk skole et problem. Hele det norske samfunnet står overfor en stor utfordring. Derfor er det så positivt at det nytter å sette inn tiltak. Barn som er gode lesere, vil stå godt rustet til både utdanning og arbeid. Barn som blir sett i skolesituasjonen, og får muligheter til å utvikle seg positivt, dropper sjelden ut av videregående skole.

Hva gjør vi feil når tall fra Statistisk sentralbyrå viser at rundt én av fire som begynner i videregående opplæring, slutter før skolegangen er gjennomført?

Forskningsresultater viser at foreldrenes syn på utdanning og foreldrenes eget utdanningsnivå er viktige faktorer. Elever som ikke bor sammen med begge foreldrene, har også større risiko for å avbryte opplæringen. Dersom elevene har mye fravær i grunnskolen, dårlige prestasjoner, lav arbeidsinnsats, atferdsavvik eller generelt lave ambisjoner om utdanning, er sjansene store for at de vil avbryte opplæringen på videregående nivå. I videregående vil manglende innfrielse av førsteønsket også kunne øke sjansen for avbrudd ytterligere.

Avbrutt utdanning er ofte et resultat av mangelfull skolegang allerede fra grunnskolen av. En PISA‑undersøkelse avdekker da også at den norske skolen ikke ser ut til å ha like høye ambisjoner på vegne av alle elevene. Noen av dem som avbryter utdanningen, finner veien tilbake til skolen igjen – heldigvis – men altfor mange gjør det ikke. For disse øker sjansene til å falle utenfor arbeidslivet, og det er nærliggende å tenke at veien til passivitet og en kriminell løpebane kan bli kort.

Et eksempel er den gruppen som blir kalt gjengangerne. Noen få gutter utøver den alvorligste ungdomskriminaliteten. Dette er en liten gruppe som er vanskelig å stoppe. De kalles tidligstartere. De opplever mye risiko i oppveksten. De skiller seg tidlig ut på skolen og kommer på ville veier. Ofte blir de kriminelle. Politiet strever med å fange dem opp så tidlig at de kan hindre en videre og varig kriminell løpebane. Disse er ofte i 15–16‑årsalderen, og da er det for sent. Vi må løse problemene tidligere, sier politiet. Ifølge voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo viser all erfaring at man ved å gå inn svært tidlig kan oppnå best resultater – oftest så tidlig som når gutten eller jenta er under ti år.

Naturlig nok er det en klar sammenheng mellom skoleprestasjoner og i hvilken grad en elev fullfører skoleløpet eller gir opp og dropper ut.

VG Fakta viste den 6. november statistikken over grunnskolepoengene for fylkene. Ikke uventet kom fylker som Østfold og Telemark dårlig ut, det gjorde de også nå ved de nasjonale prøvene. Begge er gamle industrifylker, der det ikke har vært påkrevd med høyere utdanning. Begge har en gjennomsnittsinntekt i kommunene som ligger under landsgjennomsnittet, og det betyr at begge fylkene har mindre penger å bruke på skolene enn man har ellers i landet. I Telemark – som er mitt hjemfylke – er drop‑out altfor høy og til stor bekymring, nettopp fordi vi ofte finner igjen de som dropper ut, på trygdestatistikken på et senere tidspunkt.

Så mye som 20 pst. av elevene går hvert år ut av grunnskolen med svake lese‑ og skriveferdigheter, så svake at de kan få problemer med den videregående opplæringen. Blant disse er det et urovekkende høyt antall elever med innvandrerbakgrunn. Forskning viser at den viktigste grunnen til at enkeltelever gjør det dårlig på skolen, er foreldrenes sosiale bakgrunn. Hvis vi ikke klarer å snu denne utviklingen, vil vi om noen få år stå overfor store sosiale problemer, som kan skape politisk uro.

Tallenes dystre tale er at vi kan være i ferd med å skape en ny generasjon tapere. PISA‑tall viser at 29 pst. av de norske guttene kommer i den svakeste gruppen. Samtidig er unge menn under 30 år den gruppen uføretrygdede som øker mest. Yrkesdeltakelsen for menn i alderen 25–34 år faller dramatisk, og det er definitivt ikke bare NHO som tror det er en sammenheng mellom de svake leseferdighetene, det store frafallet av gutter i videregående skole og uføretallene. Norsk skole må rett og slett på rett kjøl igjen! Hvis ikke er vi i ferd med å få et samfunn med en ekstremt stor gruppe som utdannes for trygd, fordi de ikke vil være i stand til å finne sin plass i arbeidslivet.

Innvandrerungdommen sier selv følgende: For det første gjør skolen ungene slappe, og når de kommer på videregående, har de ikke nok norskkunnskaper. De sier: De som kan godt norsk, klarer å følge med i skolen. De som ikke kan, skjønner ingenting og dropper ut av skolen. Og de sier: Alle dører er stengt så lenge du ikke kan norsk, det går ikke an å følge med da. Språket er nøkkelen til alt.

Naturlig nok må elevene ha lært det grunnleggende for å ha muligheten til å henge med i videregående skoleløp. Derfor bør midlene til spesial‑ og støtteundervisning og tilpasset opplæring i større grad rettes mot barnehage og grunnskole. Barn utvikles i den nærmeste utviklingssonen, og skolen har så langt ikke klart å bidra godt nok til utjevning. Det er mer enn et tankekors at ressursinnsatsen er større jo høyere opp i utdanningssystemet en kommer. For å kunne yte hvert barn den nødvendige hjelp og støtte må ressursene i langt høyere grad enn dagens ordning rettes inn mot grunnskole og barnetrinn. Grunnskolen må kunne legge til rette for enkeltelevers utvikling. Det oppnår vi best gjennom å være tydelig på hvilke mål elevene skal nå, gjennom å stille krav til dem, ved å tilby god undervisning og ved å måle resultatene. Det er ingen tvil om at det er karakterene fra grunnskolen som har størst effekt på hvordan ungdommene klarer seg gjennom videregående utdanning. Sammen med sosial bakgrunn og kjønn er karakterene fra ungdomsskolen avgjørende for hva de oppnår i videregående. Ikke alle møter på videregående skole med faglig tung nok skolesekk. Norske 16‑åringer har så ulike utgangspunkt at en ikke ubetydelig andel av årskullene mangler de nødvendige forutsetningene nettopp for å klare de vanskelige kravene som må til for å oppnå studie‑ eller yrkeskompetanse.

PISA‑undersøkelser viser at norske elever ikke har et realistisk bilde av hva de selv presterer. Slik blir det når man ikke får gode og konkrete tilbakemeldinger. Bedre elevvurderinger er derfor et helt sentralt tiltak.

Ifølge tall fra SSB dropper 35 pst. av alle førstegenerasjonsinnvandrergutter ut av videregående. Halvparten av guttene med afrikansk bakgrunn slutter underveis. Til sammenligning dropper én av fem etnisk norske gutter ut, og dette er en dramatisk forskjell. Jeg tror løsingen ligger i bedre oppfølging på barne‑ og ungdomstrinnet. Hvis guttene ikke har fått skikkelig opplæring i grunnskolen, forstår de ikke hva som foregår på videregående. Erfaringen er at mange skoler og lærere ofte har for lavt ambisjonsnivå, både knyttet til egeninnsats overfor minoritetselever og til resultatene for disse elevene.

Det somaliske innvandrermiljøet mener f.eks. at det er diskriminerende at deres barn skal ha en egen læreplan i norsk. De skal ha de samme krav som andre norske barn, sier de, noe for øvrig Høyre lenge har framholdt og foreslått.

Grunnskolen må sørge for å gi barna et svært godt grunnlag før de sender dem til videregående skole. Skoleeier må sørge for at den enkelte skole fokuserer på dette. Men staten må sette kommunene i stand til å løse skoleverkets utfordringer. Da kommer vi ikke utenom å snakke om kommuneøkonomi og prioriteringer.

Det er dessverre et faktum at mange barn og unge med en annen etnisk bakgrunn føler seg fremmedgjort og tilsidesatt i det norske samfunnet. Selv om ungdommene er født og oppvokst her, føler de seg ikke akseptert. Samtidig strekker de heller ikke til i forhold til eget hjemmemiljø. Dette bryter ned all følelse av tilhørighet. Man godtas ikke for den man er, man passer ikke inn i noen bås og har en følelse av å være uønsket. En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå bekrefter dette. Unge med tyrkisk og pakistansk bakgrunn sier at de føler seg diskriminert, sliter med dårlig psykisk helse og har lavere samhørighetsfølelse med Norge, og det gjelder også somaliere.

Ingen av oss er tjent med at vi ikke sørger for en best mulig skole og en best mulig integrering. Hver enkelt elev bør uansett bakgrunn få de beste muligheter til å lykkes i livet. Dette er bakteppet for min interpellasjon og refleksjon rundt tema, og med håp om gode innspill fra statsråden.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:18:54]: Eg vil takke interpellanten for å ta opp det som eg vil karakterisere som eit av vår tids store samfunnsproblem. Vi tek i altfor liten grad inn over oss kor stor negativ betydning det kan ha i framtida dersom vi ikkje kan klare å gjere noko med det.

Det store fråfallet vi har i vidaregåande skule, og det faktum at altfor mange elevar går ut av skulen utan å lære nok til å kunne få bruke moglegheitene og få den kompetansen dei treng seinare, er dramatisk. Dersom vi ser på norske unge menneske mellom 20 og 24 år, er det slik at nesten alle som har fullført vidaregåande skule, anten er i jobb eller under utdanning. Men ser vi på dei som har droppa ut av vidaregåande skule, og som er mellom 20 og 24 år, er ein av fire utanfor jobb eller utdanning, i ein situasjon med historisk låg arbeidsløyse – det er tal frå i fjor.

Vi veit òg at fråfallet i Noreg er høgare enn i andre nordiske land. Både Sverige, Danmark og Finland har betydeleg lågare fråfall i vidaregåande skule. Vi har altså eit fråfall der rundt ein av tre elevar som begynner på vidaregåande skule, ikkje har fullført etter fem år – altså ikkje etter normert tid, men etter fem år.

Eg vil òg nemne at det både når det gjeld læring i skulen, når det gjeld fråfall, og for så vidt òg høgare utdanning, er eit samfunnsproblem for alle i Noreg. Dette er på ingen måte eit etnisk problem. Ser vi på andregenerasjonsinnvandrarar i Noreg, har dei fråfall på linje med gjennomsnittet i Noreg. Andregenerasjonsinnvandrarjenter i Noreg har høgare deltaking i høgare utdanning enn det gjennomsnittet i Noreg har. Så sjølv om vi har nokre særlege norskkunnskapsutfordringar, som eg skal kome tilbak til, er det eit allment samfunnsproblem for alle i Noreg når ein av tre droppar ut av vidaregåande skule. Vi ser det igjen på trygdestatistikk, på manglande kompetanse og på at det er for få menneske i arbeidslivet.

Dette er eit område som har vore eit av dei aller viktigaste for den raud‑grøne regjeringa i tre år, og vi har sett inn ein massiv innsats over heile utdanningsløpet for å hindre fråfall og for å gje alle like moglegheiter. Nøkkelpunkta har vore nettopp det representanten tek opp: tidleg innsats. Lat meg derfor gå kort gjennom kva vi gjer frå barnehage og til og med vidaregåande skule – og eg kunne for så vidt halde fram, men lat oss stoppe der i dag. Barnehagerevolusjonen som vi er i ferd med å sluttføre, er den største velferdsreforma i Noreg i nyare tid, men òg den største reforma for sosial utjamning og for å gje fleire større moglegheiter. Vi har nettopp fått offentleggjort resultata frå den nye mor–barn‑undersøkinga som klart viser at det å vere i barnehage òg på eit tidleg stadium er avgjerande særleg for ungar med minoritetsbakgrunn eller ungar med foreldre med låg utdanning og inntekt – altså dei gruppene som risikerer å få høgare fråfall seinare. Vi ser at det å vere i barnehage er ekstremt viktig både språkleg og sosialt.

No er det 255 000 barn som går i barnehage i Noreg. Det året eg vart født, i 1971, var det under 3 pst. av barna som gjekk i barnehage. No er det rundt 95 pst. Bak dei 255 000 skjuler det seg parkdressar og små ungar som spring rundt, som er på ein arena der dei treffer andre, som lærer sosialt å omgåast andre, som lærer norsk, som utviklar andre ferdigheiter og er betre førebudde til skulegang og til moglegheiter seinare i livet etter å ha gått i barnehage. Derfor er satsinga på lågare pris, på å byggje ut titusenvis av nye barnehageplassar og på å auke kvaliteten i barnehagar, t.d. med 400–500 nye studieplassar neste år, veldig viktig for unganes seinare moglegheiter i utdanningssystemet og som vaksne.

Tidleg innsats gjeld ikkje berre i barnehagealder. Det gjeld ikkje minst i dei første skuleåra. Derfor har vi først gjennom St.meld. nr. 16 for 2006–2007 og no seinare med stortingsmeldinga om kvalitet i skulen avdekt, gått inn i problematikken og levert løysingar og tiltak som er begynte på, som er sette i gang, og som skal setjast i gang. Vi innfører omfattande kartleggingsverktøy til bruk dei første åra i skulen, som skal gje kunnskap om korleis elevane gjer det, og som gjer at vi med ein gong skal ta tak i utfordringane for dei som slit fagleg. Vi har satsa tungt på etter‑ og vidareutdanning av lærarar. Vi veit at lærarane er det som betyr aller mest for korleis elevane gjer det. Vi satsar særleg i år og neste år på etterutdanning innanfor lesing, neste år òg i rekning, der det er avgjerande at ein tidleg får med seg basiskunnskapar. Vi gjennomfører frå neste år for første gang starten på ei systematisk varig vidareutdanning av lærarar. Så har vi lagt inn 1 milliard kr i kommuneøkonomien neste år til fleire lærarar og andre pedagogar på første til fjerde årstrinn i norsk og matematikk på barneskulen. Vi opprettar òg neste år ei ny rektorutdanning.

Alt dette og mange andre tiltak er nettopp retta inn mot at norske skuleleiarar og lærarar skal kunne følgje opp ungar tettare og ta tak i dei som slit, frå byrjinga av.

Som representanten var inne på, veit vi at vi i altfor stor grad i Noreg satsar meir og meir på å hjelpe dess lenger utover i utdanningsløpet det går, mens det burde vere stikk motsett. Det burde vere slik som enkelte andre land får til, at den største innsatsen for spesialundervisning og tilpassa opplæring skjer i byrjinga av skuleløpet. Gjennom det førebyggjer vi betre og minkar behovet utover i skuleløpet. Vi må begynne med å setje inn meir innsats i ressursar, pengar og ikkje minst i oppfølging og kompetanse hos lærarar og rektorar tidleg i løpet.

Så er det slik at innsats tidleg i skuleløpet er vel og bra, men det er aldri for seint heller. Vi må fortsetje å ta tak i ungdomsskulen og den vidaregåande skulen og gjere ein betydeleg innsats der. Det har vi gjort. Det nye faget utdanningsval på ungdomsskulen, som no er obligatorisk, skal gje smakebitar på dei moglegheitene ein har seinare. Den auka satsinga på rådgjeving, både profesjonaliseringa og løyvingane som vi har i år, skal saman med utdanningsval vere med på å redusere feilval. Vi veit at ganske mange av dei elevane som droppar ut på vidaregåande, oppgjev feilval som ei vesentleg årsak til at dei sluttar.

Vi startar òg no med å føre fråvær på vitnemålet på ungdomsskulen, fordi vi veit at fråvær på ungdomsskulen er ein sentral indikator som kan avsløre faren for fråfall på vidaregåande skule.

Når det gjeld tiltak i vidaregåande skule, har vi innført gratis læremiddel i vidaregåande opplæring, og frå 2009 gjeld det for alle. Vi innfører no òg kartleggingsprøver i norsk og matematikk det første året på vidaregåande, ut frå den tankegangen at vidaregåande skule tidleg må vite kven som er langt unna å beherske dei grunnleggjande ferdigheitene som dei treng for å kunne gjennomføre vidaregåande opplæring.

Vi har hatt eit forsøk i tre fylke, no utvida til alle fylke, med eit meir praktisk retta opplæringsløp, som gjev eit praksisbrev, for ein del av dei elevane som vi ser droppar ut, stryk på fag og ikkje har sjansen til å gjennomføre. Hovudmålet er at langt fleire skal fullføre vidaregåande skule og gjere det bra. Samtidig ser vi at ganske mange elevar er langt unna det. Eit langt betre alternativ enn at dei sluttar og ikkje står igjen med noko, er at dei har eit kortare, meir praktisk retta løp og står igjen med eit kompetansebevis som dei kan byggje på til full vidaregåande etter det. Det praksisbrevforsøket, som førebels har vore avgrensa, er ein stor suksess der det er gjennomført. Vi veit òg frå undersøkingar t.d. i Akershus fylkeskommune at det er etterspørsel i arbeidslivet etter den typen kompetanse som ofte vil erstatte heilt ufaglært kompetanse.

Dette er det vi har gjort. Det har vore ein massiv innsats, men det er framleis behov for massiv innsats gjennom mange år. Tidleg innsats er ikkje ei eingongssak, det er noko vi i lang tid må fortsetje å prioritere. Derfor meiner eg at det er viktig at vi på nyåret legg fram ei kvalitetsmelding om barnehagar, og at vi diskuterer, som eg tidlegare har føreslått, eit obligatorisk barnehagetilbod før skulestart, som vil gje alle det grunnlaget i språk og sosiale ferdigheiter som gjer skulegangen og starten på skulen lettare.

Så må vi fortsetje å diskutere ungdomsskulen og vidaregåandetrinnet. Eg har nettopp starta arbeidet med ei stortingsmelding som eg kallar I praksis, som dreiar seg om korleis ungdomsskulen og den vidaregåande skulen kan tilpassast betre den enkelte elev, og korleis vi kan tilby ein meir praktisk ungdomsskule og start på vidaregåande. For eksempel må vi gå gjennom læreplanane for fellesfag på vidaregåande som antakeleg ikkje treffer mange av dei som går på yrkesfag, og vi må sjå på korleis vi kan lage eit vidaregåande løp som treffer mange av dei elevane som tenkjer seg mot fag‑ og yrkesopplæringa, der fråfallet er størst.

I tillegg har vi ei rekkje utfordringar spesielt retta mot minoritetsspråklege og ei rekkje tiltak som gjeld det. Vi har m.a. sett ned eit utval som begynner å jobbe no, og som skal gå gjennom heile opplæringa for minoritetsspråklege. Vi har utvida retten til vidaregåande opplæring og jobbar med å forbetre norskundervisninga i skulen.

Kari Lise Holmberg (H) [10:29:36]: Jeg takker statsråden for innlegget og for å skissere opp de tiltakene som vi allerede har i norsk skole og barnehage og i samfunnet. Vi er vel enige om at det er tiltak vi trenger å ha, og vi trenger også å bygge ut videre tiltak. De utfordringene vi står overfor, krever at vi fortsetter å fokusere på problemet. Vi er nødt til å se realiteten i øynene. Vi er nødt til å fortsette med å sette inn tiltak skal vi hindre eller redusere antall drop‑outs i skolen, og hvis vi skal unngå at ungdom begynner å se på det samfunnet de lever i, som fiendtlig. Det er faktisk viktig for meg å si at barn og unge, uansett etnisk bakgrunn, levemåte, tro, ikke tro, klesvei, må trekkes inn i det norske fellesskapet. Det må være lov å kalle seg norsk selv om en er annerledes.

Skal vi klare å unngå økt spenning, avstand og fordommer, er vi nødt til å begynne å se ting i sammenheng. Det var et stort tankekors for meg da jeg for bare noen uker siden var i Skien på en nasjonal konferanse om integrering av innvandrere. Det gikk på somaliere. I tre dager hadde Skien kommune og folk fra hele landet fokus på integreringsspørsmål. Når somalierne selv reiser seg opp og forteller hvordan de ser på sin tilværelse i det norske samfunnet, må jeg si at vi ikke har noen grunn til å være veldig stolte av oss selv. De føler seg på siden av det norske samfunnet, de føler seg utenfor.

Det er helt tydelig at vi her i Norge må se på hva vi driver med. Vi må lage møteplasser, skape arenaer og ha dialog. Barnehagen og skolen må helt fra starten av jobbe aktivt for å få foreldrene på banen og ha dialog med foreldrene. Politisk må vi legge forholdene til rette for at alle foreldre skal ha samme mulighet til å møte den dialogen med barnehagen og skolen.

Jeg har for øvrig lyst til å nevne at Høyre har forslag om språkkartlegging av alle 4‑åringer i hele landet. Det tiltaket som er fra Regjeringens side, går på ett prosjekt og på én gruppe. Vi har mange prosjekter i dette landet, men det som er om å gjøre, er å ta vare på prosjektene, videreføre dem og implementere dem i det vanlige samfunnssystemet vårt. Vi må også fokusere mer på å få innvandrerkvinnene ut i språkopplæring og ut i arbeid, og da må vi tilrettelegge for at barna kan gå i barnehage. Høyre har forslag om gratis barnehageplass for disse barna. Så vi har nok ulike forslag fra hver vår kant.

Dette er en utfordring som gjelder oss alle, uansett parti, og uansett hvor i landet en bor.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [10:33:07]: At det gjeld oss all uansett kor i landet vi bur, er eg heilt einig i. Det var mykje klokt i det representanten sa i sitt innlegg no.

Eg er dessutan veldig glad for at Høgre no seier veldig klart at dei støttar alle tiltaka på heile skalaen, og at dei uttrykkjer ei klar støtte til at vi har gjort mykje i denne perioden. Det er viktig. Samtidig trur eg at vårt utolmod må vere stort, for det er òg riktig at vi framleis slit med store utfordringar i barnehage, grunnskule og vidaregåande skule – gjennom heile løpet. Vi kan ikkje vere fornøgde, som representanten òg uttrykte det, før vi kjem mykje lenger.

Lat meg bruke nokre ord særleg på problemstillinga inkludering, for eg òg trur at det er ekstremt viktig. Særleg dersom vi skal møte alle i Noreg med dei same krava, må dei vite at dei har dei same moglegheitene og rettane i botnen. Det heng saman.

Eg trur at det tidlege barnestadiet, altså før skulealder, er ekstremt viktig for å skape like moglegheiter for alle. Samfunnsforskarar seier at halvparten av grunnlaget for dei kunnskapane ein seinare skaffar seg, dei sosiale evnene, dei nettverka og dei venene ein får, vert lagd tidleg – før barnet er seks år. Alle som har ungar sjølve, kan oppleve kor ekstremt fort ungar kan tileigne seg alle typar kunnskapar, og kor mykje som skjer i løpet av dei første åra.

Med den veldig omfattande kunnskapen vi no har, må vi ta tak i det. For eksempel veit vi no, som eg sa, at rundt 95 pst. av dei som begynner på skulen, har gått i barnehage, 5 pst. har det ikkje. Og vi veit at blant dei 5 pst. er det ein overrepresentasjon av barn med minoritetsbakgrunn, og det er ein overrepresentasjon av barn med foreldre med låg utdaning og inntekt. Det er nettopp dei same gruppene som seinare viser seg å slite meir med å gjere det godt på skulen og fullføre vidaregåande skule. Då trur eg det er veldig bra at ein føreslår språkkartlegging for alle. Det er jo eit tilbod til alle vi verkeleg treng. No har vi hatt ei vanvittig utbygging av nettopp eit slikt tilbod, og vi har sett ned prisen, slik at fleire skal bruke tilbodet. Vi har gjort det motsette av det Høgre tidlegare har føreslått i sine budsjett, nemleg å sette prisen opp.

Men eg trur at dersom vi tek dette på alvor, må vi òg gå vidare. Vi må avskaffe kontantstøtta, som er ei stor hindring i dag for at mange bruker barnehageplassen – vi ser at den gruppa som mottek kontantstøtte, aukar for dei med minoritetsbakgrunn. Og vi må leggje til rette for eit obligatorisk tilbod i regi av barnehagen.

Eg trur òg at tilbodet til minoritetsspråklege i den norske skulen må verte betre. Det må meir kompetanse inn, og fleire tospråklege lærarar. Eg er einig i at vi treng ein diskusjon om norskopplæringa i skulen for minoritetsspråklege er god nok. Derfor trur eg at eit utval som går gjennom heile biletet og ser på korleis vi kan lage ein skule som betre treffer òg dei som er fleirspråklege eller er minoritetsspråklege, vil kunne kome opp med mange viktige forslag på område der vi ikkje klarer å gjere ein god nok jobb i dag.

Gorm Kjernli (A) [10:36:44]: Frafall og bortvalg i den videregående skolen er en av de største utfordringene norsk skole står overfor. Interpellanten skal ha ros for å ta opp dette temaet. Når en av tre enten dropper ut av skolen, eller ikke gjennomfører med bestått i alle fag, er vi nødt til å gjøre noen grep. Arbeiderpartiet og Regjeringen har gjort noen grep og ønsker å gjøre ytterligere grep for å møte denne utfordringen. Jeg kommer tilbake til det litt senere.

Først vil jeg likevel si at jeg ikke uten videre er enig i interpellantens innfallsvinkel, at åpenhet rundt skoleresultater i seg selv bidrar til en bedre skole. Men det jeg er glad for, er at interpellanten viser engasjement for at alle skal ha like muligheter til skolegang. Den retten er formell i dag, men mye tyder på at den ikke er reell. Det må vi ta på alvor.

Mange av disse tingene pekte Regjeringen på i St.meld. nr. 16 for 2006–2007 «… og ingen sto igjen». Her pekes det på at det er store ulikheter i utdanning i dag. Sosiale forskjeller reproduseres; bakgrunnen din har betydning for skolegangen din. Denne utviklingen må vi snu, og Regjeringen er i gang, som statsråden viste til i sitt innlegg.

Jeg vil trekke fram noe som jeg tror må gjøres for å redusere frafallet. Punkt 1 er tidlig innsats på alle nivåer. I forslaget til statsbudsjett legger Regjeringen opp til forsterket opplæring i norsk og matte og økt lærertetthet på 1.–4. trinn. Hvorfor er det viktig for videregående? Jo, fordi det å sørge for at alle tidlig mestrer grunnleggende ferdigheter, vil øke sjansen for at du fullfører skolegangen din. Det du mister tidlig i skoleløpet, er det veldig vanskelig å hente inn senere. Men tidlig innsats handler også om å gripe inn tidlig på andre nivåer, på ungdomsskolen og på videregående. Man må tidlig fange opp dem som står i fare for å falle fra, og sørge for et løp tilpasset den enkelte elev. Det gjelder både elever med majoritets‑ og minoritetsbakgrunn.

Overgangen mellom nivåene må bedres, spesielt mellom ungdomsskolen og videregående. Rådgivningstjenesten spiller her en viktig rolle. Mange som ikke fullfører videregående i dag, faller fra fordi de har valgt feil i utgangspunktet. En styrket og bedre rådgivningstjeneste på ungdomsskolen og bedre karriereveiledning i alle fylker kan være med på å redusere noe av utfordringen. Faget utdanningsvalg, der elever på ungdomsskolen kan prøve seg på ulike retninger på videregående, kan også være med på å redusere sjansene for at man velger feil.

Så er det viktig å se på innholdet og utformingen av det videregående løpet, spesielt på de yrkesfaglige studieprogrammene, der vi vet at frafallet er størst. Det handler om å yrkesrette det man kaller teorifag, altså fellesfagene. Skal du bli elektriker eller bilmekaniker, må du kunne matte, og du må kunne engelsk, men opplæringen kan gjøres mer relevant for den yrkesretningen man utdanner seg i. Ser man nytteverdien av ting, vil motivasjonen også kunne bli bedre.

Antallet lærlingplasser må økes. Læretiden er en del av utdanningen for mange, og da må de få en lærlingplass. Det er verken med på å øke statusen til yrkesfagene eller motivere elevene mer at de kanskje ikke får en lærlingplass.

Det er ingen enkle løsninger på frafallsproblematikken. Et lite lyspunkt som kommer fram i NIFU STEPs undersøkelse om bortvalg og frafall i videregående opplæring, er likevel at av de 20 pst. som ikke fullfører videregående med bestått i alle fag, var det veldig mange som var nære. De strøk kanskje i ett fag eller to. Med tidlig innsats, tettere oppfølging og mer fleksible løp kan mange av disse komme igjennom.

Vi vet gjennom forskning at bakgrunn har noe å si, og at sosiale forskjeller reproduseres. Vi må gjøre enda mer for å sørge for at alle får reelt lik mulighet til utdanning.

Tidligere i høst presenterte Karlsen‑utvalget sin rapport om framtidens fag og yrkesopplæring. Noen av de tingene jeg har pekt på nå, peker utvalget også på, i tillegg til at de har mange andre forslag. Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om kompetanse, som statsråden var inne på, som bl.a. vil følge opp Karlsen‑utvalget. Jeg ser fram til den meldingen, og håper den vil gi enda flere svar på hvordan vi skal redusere frafallet.

Hanne Maren Blåfjelldal (FrP) [10:41:37]: At unge menneske vel å kutte ut skulen, er eit symptom på at ikkje alt er som det skal i Skule‑Noreg, og sjølv om dette er eit spesielt stort problem blant mange grupperingar og på enkelte studieretningar, er det eit generelt problem som famnar breitt, og eg synest derfor det er riktig å fokusere på forhold som gjer at mange elevar vel å ikkje fullføre vidaregåande skule.

Det er i Noreg blitt skapt ei forventning om at alle elevar, uansett motivasjon, skal på vidaregåande. Eg er oppteken av at ein også skal ha respekt for dei unge menneska som vel noko anna enn vidaregåande skule.

Eg kjem frå Valdres, og der kjenner eg ein del unge menneske, ofte gutar, som ikkje fullførte vidaregåande, men som valde å gå rett ut i arbeid. Ofte gjekk dei ei veke eller ein månad på vidaregåande, og då på yrkesfag. I møte med yrkesfag opplevde dei at faga var altfor lite tilpassa den verkelege verda og det yrket dei ønskte å utdanne seg til. Kven har ikkje møtt han som sleit seg igjennom ti års skulegang, med einaste motivasjon å kunne begynne på yrkesfag, for der skulle han endeleg få drive med det han hadde gledd seg til, anten det var å mekke bil, lage tømmerhus eller programmere datamaskinar? Dette er menneske som synest det er gjevande å skru i ein motor, men som ikkje synest det er like gjevande å måtte lære om Stortingets oppbygging eller domstolspyramiden. Eg trur derfor den beste løysinga for å redusere fråfallet i vidaregåande skule er å redusere teoridelen på yrkesfag, og dette har Framstegspartiet fremja forslag om mange gonger. Dessverre har regjeringspartia stemt mot våre forslag.

Rådgjevingstenesta i norsk skule er i dag for dårleg. Det er veldig ofte teoretikarar som sit på rådgjevingskontora, og ofte har dei lite kompetanse på yrkesfag og på yrkeslivet. Eg hugsar eg møtte ei ung jente som var elev i vidaregåande, og som gjekk studiespesialiserande. Ho fortalde meg at hennes største drøm var å bli kokk. Eg spurde ho korfor i alle dagar ho hadde enda opp på studiespesialiserande, og ho fortalde at rådgjevaren hennar på ungdomsskulen hadde sagt til ho: Jammen, du har jo så gode karakterar, så du bør jo søkje deg inn på studiespesialiserande. Ho gjorde som rådgjevaren sa.

Å hindre fråfall og bortval handlar i siste instans om tilpassa opplæring – omgrepet alle elskar å bruke, men som få forstår kva betyr. Det er ikkje alle elevar som klarer, vil eller orkar å oppnå studie‑ eller yrkeskompetanse, og dette må samfunnet, skulen og politikarane ta inn over seg.

Eg er sjølv snart ferdig utdanna lektor, og eg møter ganske mange som underviser i vidaregåande skule med solid fagleg og pedagogisk kompetanse, og som gjer ein kjempejobb. Dei brenn verkeleg for det dei gjer, og dei elskar å formidle kunnskap. Men dei er ganske fortvila, fordi dei ofte er ansvarlege for opptil 30 elevar, og alle desse elevane er ikkje like dedikerte til faget sitt, og mange fell frå i løpet av året. Dei veit likevel at alle dei 30 elevane har ein lovfesta rett til tilpassa opplæring, og dette må læraren eller lektoren oppfylle, uansett. Eg har ofte fått spørsmål: Kor langt skal den tilpassa opplæringa gå? Er det meininga at læraren skal slite seg ut på elevar ved å gje dei tilpassa undervisningsopplegg når eleven sjølv ikkje er villig til å lære og til å gjere ein innsats? Dette er eit spørsmål eg har til gode å få eit godt svar på. Eg har møtt lektorar som meiner at eleven sjølv har ansvar for eiga læring, og eg har møtt dei som ville jobbe og slite 24 timar i døgnet for å gje ein umotivert enkeltelev all den tilpassa opplæringa ho klarer, men så endar eleven opp med å slutte i vidaregåande skule uansett, og læraren endar opp med å føle seg mislykka.

Læring er hardt arbeid, og det krev ein innsats frå den enkelte elev. Me kan ikkje forvente at ein enkelt lærar i vidaregåande skule med knappe ressursar skal klare å gje alle elevane alt dei treng, om elevane ikkje sjølve har motivasjon for å lære lærestoffet.

Det viktigaste for å hindre fråfall i den vidaregåande skulen er etter mi meining å redusere teoridelen for mange elevar i yrkesfag, betre rådgjevingstenesta og ikkje minst formidle ei haldning i heile samfunnet om at kunnskap er kult, at det skal lønne seg å gjere det bra, og at kunnskap krev hardt arbeid. I tillegg må me akseptere at ikkje alle menneske ønskjer å gå i vidaregåande skule, og desse menneskas kompetanse må verdsetjast på lik line med akademisk kunnskap.

Gunnar Gundersen (H) [10:46:08]: Frafallsproblematikken i norsk skole er stor, og jeg er glad for å høre at statsråden mener at dette er et av de alvorligste problemene vi har. Det tror jeg det er veldig bred enighet om at det faktisk er. Innvandringsproblematikken er enda større, selv om vi alle mener at dette er en generell utfordring for den norske skolen.

Det er som interpellanten sa, ikke til å undres over at man når man sitter på skolebenken i ti år og strever seg gjennom grunnskolen uten å få med seg noe særlig – som man må forvente har skjedd når man går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive – på et eller annet tidspunkt blir lei. Det er kanskje mye det frafallsstatistikken viser.

Statsråden var inne på tidlig innsats. Det er det også stor og bred enighet om. Komiteen har akkurat ferdigbehandlet St.meld. nr. 31 for 2007–2008, og skal debattere den neste fredag. Der er det stor enighet om tidlig innsats. Det er også stor enighet om at vi må få bort den vente‑og‑se‑holdningen som beskrives i meldingen rundt akkurat disse problemstillingene.

Men så er spørsmålet hva man da gjør. Jeg hørte ikke statsråden nevne lokalt aktivt skoleeierskap med ett eneste ord i sitt innlegg. Det skremmer meg litt. Vi er faktisk helt avhengig av kommunene eller fylkeskommunene, avhengig av om vi er på grunnskolenivå eller på videregående nivå, for å kunne nå igjennom med våre målsettinger i skolepolitikken. Vi er nødt til å få aktivert den lokale debatten rundt hva det aktive skoleeierskapet faktisk skal inneholde lokalt. Der nevnte interpellanten Oslo. Oslo er en av de kommunene som nå viser oss de gode eksemplene rundt omkring. Der har man tatt tak i skoleproblematikken. Man setter krav. Man setter krav til skoleledere, man setter krav til hele systemet, og måler faktisk resultatene. Det tror jeg gjenspeiler seg nå i prestasjonene på de nasjonale prøvene. Det er strålende hva man der får til.

Så hvordan skal man få til det lokale aktive skoleeierskap? Da kommer vi til åpenhet, og kanskje representanten Kjernli da forstår hvorfor man faktisk må ha åpenhet. En lokal, god skoledebatt må starte med god kunnskap om hva som er utfordringene i skolen. Hvordan skal man få til det uten at man faktisk har åpenhet rundt resultatene og får gode analyser av utfordringene? Det tror jeg er det enkle svaret på det representanten Kjernli stilte spørsmål om.

Jeg vil også minne litt om at Høyre hadde et forslag, Dokument nr. 8:55 for 2006–2007, der vi kom med tolv konkrete forslag rundt frafallsproblematikken i skolen. De fleste av dem ble nedstemt. Riktignok fikk vi tilslutning til et par–tre, som er videre behandlet. Forslagene gjaldt sånne ting som åpenhet og gratis leksehjelp. Det gjaldt informasjonsutveksling mellom grunnskolen og videregående skole, som vi vet er en stor utfordring. Vi foreslo utvidede forsøk med kommunal drift av videregående skoler, nettopp for å få bedre flyt mellom grunnskolenivå og videregående nivå. Vi var inne på rådgivning, som i og for seg forrige taler snakket veldig mye om, for det å ha kompetent rådgivning om dette er uhyre viktig. Vi hadde forslag om bransjedrevne friskoler; vi vet alle hvorfor det er stoppet. Jeg tror det hadde vært ganske så livgivende når det gjelder en del av disse utfordringene, hvis vi hadde fått næringslivet mye mer aktivisert i innholdet i yrkesrettet utdanning. Vi hadde også et forslag om lærlingplasser, for det er ikke bare å skaffe lærlingplasser, vi skal også skaffe gode mottakere for lærlingene. Ute i bedriftene sitter det veldig mange som ikke helt vet hvordan man skal håndtere en lærling. Der har faktisk staten og departementet en rolle å spille for å få gode mottaksplasser.

Frafall er en helt sentral problemstilling. Den kommer til å bli stor også framover. Jeg håper at vi etter hvert får grep om utfordringene, men når en tredjedel slutter før studiet er avsluttet, tror jeg ikke vi skal se enkelt på det. Kunnskap er kjernen til framtiden. Hvis man ikke har med seg kunnskap, står man i hvert fall i mye større fare for å falle utenom. Der tror jeg faktisk innvandrergutter er helt spesielle – da er veien veldig kort til utenforskapet.

Lena Jensen (SV) [10:51:25]: Den største samfunnsutfordringen Norge står overfor, er frafallet i videregående skole. Altfor mange elever fullfører ikke videregående skole. Dette hadde ikke trengt å være et problem om de elevene som ikke fullfører videregående skole, hadde noe å gå til, hadde et meningsfullt liv, hadde følt seg verdifulle og følt seg nyttige. Men slik er det ikke. Vi vet at altfor mange av de elevene som ikke fullfører videregående skole, topper statistikken på alle de negative barometrene vi har, og dermed har vi et stort ansvar som politikere og som storting. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har tatt nettopp dette ansvaret.

Frafallet begynner mye tidligere enn i videregående skole. Det er i videregående skole symptomene viser seg. Det er da det viser seg at elevene har falt ut mye tidligere.

Den satsingen som denne regjeringen har gjort på barnehager og full barnehageutbygging, er en revolusjon og er utrolig viktig for hvordan barna kommer til å klare seg i skolen i framtiden.

Jeg begynte i morges med foreldresamtale i barnehagen til min to og et halvt år gamle sønn. Der fikk jeg et skjema. Vi gikk gjennom språkutviklingen til mitt barn. De kom med god veiledning og god rådgivning for bedre språkstimulering, for å følge opp, og for et godt samarbeid mellom barnehage og hjemmet for å kunne videreutvikle språket. Det er utrolig viktig, og det er det som skjer rundt omkring i alle barnehagene og i alle skolene. Et godt skole‑/hjemsamarbeid er utrolig viktig.

Vi vet at barna våre er åpne og veldig spent når de går i barnehage og de første årene på skolen. De er åpne og lærelystne i forhold til tall, rom og bokstaver. De føler lykke, de føler mestring, og denne mestringsfølelsen er vi nødt til å sikre at elevene også har når de går ut av skolen. Som jeg også har sagt tidligere, er jeg veldig glad for det denne regjeringen har gjort ved å satse på kvalitet og innhold i skolen, og ikke på skattelette.

De timene som er puttet inn i 1.–4. klassetrinn, og flere lærere på disse klassetrinnene, gjør at vi kan fokusere på bedre tallforståelse og bedre lese‑ og skriveforståelse. Det er utrolig viktig. Det er en av de tingene denne regjeringen har hentet inspirasjon til fra bl.a. Finland, der man kan se at man ikke har det som man har i Norge, nemlig den sosiale ulikheten i forhold til hvem som lykkes på skolen, og hvem som ikke lykkes på skolen. Det er fordi disse elevene får tidlig innsats; man griper fatt i problemene når man ser dem. Det handler om at denne regjeringen er i ferd med å gi de verktøyene som lærerne trenger for å kunne gjøre jobben sin. Altfor mange lærere rapporterer om problemer, om utfordringer i forhold til elevene. De ber om hjelp, men venter altfor lenge før de får den hjelpen som både elever, lærere og foreldre har bedt om. Dette snur denne regjeringen.

De nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene vi har, er gode og viktige verktøy for lærerne. Satsingen på de brede forsøkene med elevvurdering, sprer seg som ild i tørt gress rundt i landet. Man ser at lærerne lenge har hatt altfor dårlig verktøy for å vurdere elevene og å gi elevene en god tilbakemelding på hva det er jeg kan, hva det er jeg mestrer, hva det neste jeg skal strekke meg mot er, og hvordan jeg utvikler meg faglig. Dette er utrolig viktig. Vi har satt det i system. Når denne prosjektperioden nå snart er over, skal vi finne et godt system for hele skolen.

Vi har satset på rådgivningstjenesten – mange har vært inne på det. Men jeg vil også trekke fram satsingen på skolebibliotek og skolebibliotekenes utvikling. Bibliotekene, som egentlig burde være selve hjertet i skolen, har altfor lenge ikke fått den oppmerksomheten de trenger. Nå setter vi i gang et skolebiblioteksprogram med utvikling av kvaliteten i skolebibliotekene, som kommer til å være utrolig viktig for elevenes læring.

Dessuten har Karlsen‑utvalget kommet med mange viktige forslag til fagopplæringen, for det er innenfor yrkesfag de aller fleste elevene dropper ut, bl.a. at fylkeskommunene, kommunene og staten skal ha ansvar for å påta seg å følge opp og ta inn lærlinger i framtiden.

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har satset på kvalitet i skolen, og ikke på skattelette.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:56:49]: La meg også få takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Det var disse tallene som gav meg sjokk da jeg kom inn i utdanningskomiteen og så hvor mange som faktisk ikke klarte å fullføre videregående utdanning.

La meg begynne med å kommentere noe av det som statsråden sa. Et obligatorisk tilbud for 5‑åringer er vel kanskje ikke et tilbud. Skal man lage et obligatorisk opplegg for 5‑åringene for å ruste dem for skolen, spør jeg meg selv hvorfor man ikke kan sette inn alle de tiltakene hos 6‑åringene for å ruste dem for skolen. Dette er en snikinnføring av skolestart for 5‑åringene, og la meg si – som om det skulle være en overraskelse! – at dette er Kristelig Folkeparti ikke for.

Når det gjelder kontantstøtten, høres det ut på diskusjonen her som om den varer fra 0 til 6 år. Det gjør den ikke! Den varer fra 0 til 3 år. Når pedagogene gir oss så klare tilbakemeldinger om at vi må få foreldrene på banen, er det ganske skremmende når vi nå snakker om frafall, at det at noen barn på 0–3 år tilbringer tid sammen med sine foreldre, blir sett på som en årsak til frafallet. Dette mener jeg er en retorikk som gir beskjed om at foreldrene ikke klarer å ta ansvar for sine barn. Det vil jeg advare mot.

Når en av tre ikke fullfører videregående utdanning, har vi som samfunn sviktet i å gi alle barn og unge en mulighet til utdannelse og arbeid. Spesielt ille har vi hørt at dette er for flerkulturell ungdom, særlig gutter. Det viktigste er å huske på at i disse tallene finnes også elever som av en eller annen grunn har strøket i et fag, eller har gjort omvalg, eller har flyttet. Årsakene kan være mange. Noen er gode, noen er dårlige, men jeg tror at det er et faktum at mange av de menneskene som inngår i disse statistikkene, finner vi også igjen i trygdestatistikken. Det er viktig at vi tar det på alvor når vi skal sette i gang tiltak med sikte på at flere fullfører videregående utdanning.

Jeg har spurt meg selv: Når bare 56 pst. fullfører videregående utdanning på normert tid, har vi da en riktig skole? Det burde vi som ansvarlige for utdanningspolitikken i dette landet, ha spurt oss selv om. Jeg tror vi har glemt at vi har fått en teoretisert skole, som har gjort at veldig mange av de praktisk sterke elevene som har flotte evner, ikke får mestringsarenaer.

Når vi setter tidlig innsats i fokus, så er jeg ikke uenig i det. Men samtidig er det liten tvil om at det vi nå har sett på ungdomsskoletrinnet, er en av de største utfordringene i skolen: teoritung undervisning, utfordringer knyttet til bråk og uro og mange lærere som gruer seg til å jobbe nettopp på dette trinnet. Det er grunn til å tro at dette forplanter seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent i videregående skole.

Jeg er glad for at det kommer en stortingsmelding om ungdomsskolen. Jeg tror ikke vi trenger en ny reform, men jeg tror vi må tenke på hva vi gjør vi når vi tenker tilpasset opplæring. Tenker vi: Hva er du god til? Eller tenker vi: Hva er du dårlig til? Jeg tror vi må tenke mer av de første og mindre av det siste hvis vi skal klare å skape mestringsarenaer.

Jeg tror ikke det er noen enkel løsning på frafallsproblematikken. Selv om vi får en bedre rådgivningstjeneste, selv om vi får en mer praktisk rettet skole – som kan være viktige delløsninger – tror jeg at det er det lokale handlingsrommet som er det viktigste. Det er utrolig mange skoler lokalt som har gode ideer om hvordan de ønsker å løse frafallsproblematikken. Kristelig Folkeparti har tatt det på alvor, og i vårt alternative budsjett har vi lagt inn en pott penger som folk kan søke om støtte til gode tiltak fra.

Noen lærere har sagt til meg: Det jeg trenger, er en som kan reise rundt og vekke poden når han ikke stiller. Jeg trenger en som jeg kan frikjøpe, en som kan ta samtalen om hva det er som er utfordrende, for å få ting på rett plass igjen. Jeg trenger å frikjøpe en til enten å gjøre det ene eller det andre. Finner vi gode løsninger lokalt, tror jeg kanskje at vi ut fra det kan lage gode løsninger sentralt.

La meg si en ting til slutt som jeg tror vi glemmer i altfor stor grad: Vi kan aldri se skolepolitikken isolert. Vi er også nødt til å se på samfunnsutviklingen og hvilket samfunn skolen opererer i. Derfor tror jeg at den manglende innsatsen fra de rød‑grønnes side på familiepolitikk, på å se sammenhengen mellom foreldre, familie og skole og få til et samspill, gjør at vi ikke klarer å ta tak i dette på en helhetlig måte.

Laila Melkevoll (Sp) [11:02:19]: Til den siste talaren kan eg seie at vi i Sogn og Fjordane har miljøkoordinatorar på alle dei vidaregåande skulane som bl.a. har eit ansvar for hybelbuarar og for å vekkje dei dersom dei ikkje står opp.

Fråfall er eit alvorleg problem. Kvar tredje ungdom gjennomfører ikkje vidaregåande opplæring. Dette er noko vi som har ansvar for utdanninga, må gjere vårt beste for å endre på.

Eg er heilt einig med interpellanten i at dei grunnleggjande ferdigheitene som lesing og skriving er viktige faktorar. Å gå tidleg inn for å løyse problem er openbert viktig. Eg takkar for ein god og viktig interpellasjon, og statsråden gav gode svar på kva vi gjer for å møte problema. Eg vil framheve nokre viktige moment.

Når eg snakkar med elevane sjølve om kva dei meiner er viktig, seier dei at rådgjevinga må bli betre. Det er ikkje nok å sjå film om ulike yrke, eller sitje på nett og søkje på det same som kompisane. Rådgjevarane må ha ei mykje viktigare rolle enn dei har i dag. Dei som skal vere rådgjevarar, må ha nødvendig innsikt i den tenesta dei skal utføre. Rådgjevingstenesta er allereie blitt styrkt. Eg er glad for at Senterpartiet framover vil jobbe for ei betre teneste og forhåpentlegvis etter kvart ei eiga rådgjevarutdanning. Det er ofte ikkje nok å vere lærar med ledige undervisningstimar for å vere rådgjevar. Det krev kunnskap om ei rekkje utdanningsløp, yrkesmogleigheiter og arbeidsmarknad, og ikkje minst om korleis ein skal gjeve råd til ungdom ut frå deira føresetnader. Den gode rådgjevaren må vete å fortelje ungdomen kva som blir venta av dei i det yrket dei søkjer. Feilval er ein viktig faktor i fråfallsstatistikken, og ei eiga rådgjevarutdanning er etter vår meining ein god idé.

I St.meld. nr. 16 for 2006–2007 «…og ingen stod igjen» er det lagt vekt på bl.a. at overgangen mellom skuleslaga skal bli lettare. Det er ikkje nødvendigvis rett at ein skal få begynne med blanke ark når ein går over i vidaregåande. Eg har snakka med lærarar som er fortvilte over at det går for lang tid etter skulestart før dei får vete om spesielle behov som enkeltelevar har. Ein utrygg 15‑åring som treng ekstra støtte på skulen, er nok ikkje den som freidig går og snakkar med læraren sin på vidaregåande og fortel at han brukte å få støtteundrevisning i norsk. Vi må tore å ta ansvar for enkeltmenneska og sørgje for at informasjonen følgjer eleven, og at det opplegget han har hatt, blir teke omsyn til når han kjem over i vidaregåande. Eg har høyrt at det blir skulda på teieplikt i denne samanhengen. Slik kan vi ikkje ha det.

Vi må kome oss vekk frå vente‑og‑sjå til å vere føre var. Språktest på helsestasjonen for fireåringar, nok ressursar til spesialpedagogikk, pedagogisk‑psykologisk teneste og barne‑ og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, assistenttimar og små nok klasser til at kontaktlærarane kan følgje opp den enkelte elev og sjå behova på eit tidleg tidspunkt, alle desse momenta må vere med om vi skal klare å fange opp dei som står i fare for å droppe ut av vidaregåande, når så langt kjem.

Eit godt tiltak som òg har vore nemnt her, som både skal setje ungdomen i stand til å gjere rett val og betre samarbeidet mellom skuleslaga, er programfag til val. Her får ungdomsskuleelevane moglegheita til å oppleve litt av kvardagen med eit eller fleire fag i vidaregåande. Dette er ein av mange suksessfaktorar.

Eg er glad for at Senterpartiet og Regjeringa har gjeve fråfall mykje merksemd. Vi må sørgje for at ungdomen gjennomfører eit vidaregåande løp. Anten det er studiekompetanse, fagbrev eller andre kompetansebevis som skal følgje dei vidare på vegen til eit aktivt yrkesliv, er dette det viktigaste vi kan gjere for dei. Ingen fortener å bli eit tal i statistikken for drop‑outs.

Fråfall har fått og skal framleis ha vår fulle merksemd i arbeidet for å skape ein god skule.

Bjørg Mikalsen (V) [11:07:01]: Først vil jeg takke min medrepresentant Kari Lise Holmberg og andre for konstruktive bidrag i diskusjonen her om et veldig viktig tema.

Jeg har mitt daglige virke i videregående skole. Jeg har jobbet der med norsk, historie og samfunnsfag i snart 30 år, så jeg vet faktisk litt om hva vi snakker om her. Jeg jobber på en skole med ca. 500 elever. Vi har rundt 20 ulike nasjonaliteter representert, men vi har nesten ingen drop‑outs, heldigvis. Oppskriften kan vi snakke om senere.

Skolen skal være en arena hvor alle grupper skal ha like sjanser til å lykkes, heter det. Da er mitt spørsmål: Hva forstår vi med å lykkes? Betyr det fagbrev og/eller studiekompetanse? Hvis det gjør det, må vi bare være så ærlige og si at alle kan ikke lykkes. De har ingen muligheter, uansett hvilken innsats vi setter inn. Evner og interesser er nemlig ulikt fordelt uansett etnisitet og kjønn. Men vi må huske på at alle er like mye verdt. Vi trenger nye mål og nye veier slik at alle har en mulighet til å rette ryggen. Frafallet i skolen er etter Venstres mening en av de største utfordringene, som mange andre har vært inne på her. Vi vet at en av tre ikke oppnår studie‑ eller yrkeskompetanse. Og min påstand er altså: Det skal de kanskje ikke heller for å få et godt liv og for å lykkes.

Vi vet at på de yrkesfaglige studieretningene er problemene størst. Venstre ønsker, noe som det også høres ut som det er bred enighet om her, at vi setter inn innsats allerede i grunnskolen, så tidlig som mulig, slik at elever har basiskunnskaper når de kommer videre.

Etter Venstres mening er ikke oppskriften flere timer. Lange skoledager fremmer ikke læring, er min påstand og erfaring – snarere tvert imot: En får leie og ukonsentrerte barn som resultat. Vi må heller se på hvordan vi kan øke læringsutbyttet i de timene de faktisk er på skolen, og vi må selvfølgelig øke den spesialpedagogiske innsatsen.

Å forebygge feilvalg gjennom bedre rådgivning vil være svært viktig, og Venstre går inn for at vi skal få en rådgiverutdanning på masternivå med tiden. Vi må også gi lærerne mer kompetanse gjennom både forbedret grunnutdanning og systematisk videreutdannelse, for faglig dyktige lærere som trygge voksne er selvfølgelig viktig for å motvirke frafall.

Så mener Venstre, som mange andre har vært inne på her, at yrkesfagene må få en sterkere status ved at man ruster opp skolen, gir lærerne mulighet til videreutdannelse og ikke minst styrker samarbeidet med arbeidslivet. Vi trenger mer fleksible og praktiske opplæringsveier for teorisvake elever. Også på ungdomstrinnet kan mange elever faktisk tjene på å være ute av skolen for å få opplæring. Elevene på yrkesfag må få en mer praktisk rettet utdanning. Det er i grunnen konklusjonen på det. Forsøksprosjekt med praksisbrev og alternative læringsarenaer som er mer prosjektorientert, men som ikke fjerner elevene fra skolen, kan også være en løsning for mange.

Fagbrev er altså ikke et realistisk mål for mange. Det kan derimot et kompetansebevis være. Mange av dem som faller ut av skolen, gjør det fordi målene ikke er tilpasset deres muligheter. Det er viktig at man får økt antallet lærlingplasser og får et mindre byråkratisk og mer enhetlig tilskuddsystem for bedrifter som tar inn lærlinger.

La meg også få peke et annet viktig moment i frafallsdiskusjonen. Mange av dem som har gått ut av skolen og havnet på uføretrygd, vet vi aldri har vært i arbeidslivet. Slik kan vi ikke ha det. Det blir vårt store sosiale problem. Der blir skillet stort. Vi må la alle få en mulighet til å rette ryggen, kunne noe, og vi må respektere dem uansett på hvilket nivå de er. Gjør de en jobb og tjener sin lønn, så gjør de et skikkelig arbeid. Så la oss få reformer som tar utgangspunkt i virkeligheten og ikke i slik man ser det fra et skrivebord. Det har vi hatt for mye av.

Jan Bøhler (A) [11:13:18]: Jeg er veldig glad for temaet som er reist i dag, og for de gode beskrivelsene av situasjonen som er gitt av både statsråden og mange av debattantene, kanskje best samlet i det representanten Lena Jensen sa, at dette er den største sosiale utfordringen vi står overfor.

Det er viktig at det er vinklet på innsats i tidlig alder i forhold til barnehager og språkopplæring og også det som statsråden varslet: nye tiltak når det gjelder kvalitet i barnehagene.

Jeg er også glad for at statsråden sa at det aldri er for sent, og at vi må sette inn sterkere tiltak i form av rådgivning og alternative undervisningsopplegg i ungdomsskolen og det som bl.a. Gorm Kjernli var inne på, nemlig nok lærlingplasser.

Det gjelder også det statsråden sa videre om mye mer bredde, bl.a. innføring av praksisbrev og kompetansebevis, at det er veien å gå med tanke på dem som ikke greier det løpet som forrige taler beskrev, med hensyn til fagbrev osv.

Men jeg tror også det er viktig å gå inn i den praktiske situasjonen, den konkrete situasjonen som mange elever og familier opplever i forhold til videregående skole. Det jeg ser på nært hold, er at elever etter å ha slitt seg gjennom ungdomsskolen, for det gjelder dessverre en del av dem, og kommer over i videregående skole – og de er ennå unge – plutselig oppdager at det faktisk er frivillig om de skal møte på skolen i morgen eller ikke. For første gang i livet synker det inn at i morgen kan de la være å gå på skolen. Det fører til at en del etter hvert finner ut at de kan bli hjemme, at de kan stikke til byen – finne på litt av hvert. Dette faller ofte sammen med at de er i de familiene der det ikke er særlig sterkt ansvar, særlig gode ressurser, når det gjelder å følge opp, henge på dem og sørge for at de ikke kommer inn i et feil spor.

Det jeg ser da, er at det er veldig forskjellig hva som skjer. Noen kan – for å ta den dårligste varianten – oppleve at det eneste som skjer, er at det etter noen måneder kommer et brev fra noe som heter oppfølgingstjenesten, med tilbud om alternativer. Andre opplever ganske aktive skoler og aktive initiativ som er mye bedre.

Det jeg mener vi bør vurdere, er å samle innsatsen overfor den tredjedelen som ikke fullfører videregående skole, på én hånd, nemlig i skolen, altså gi skolen ansvar for å følge opp elevene til de er 18 år. Det vil si å koordinere, samle, alle tiltakene og alle virkemidlene som ulike offentlige etater har, og som i dag er spredd på flere hender, i forhold til praksisplasser, yrkeskvalifiserende kurs, språkkurs osv. Når man da ser at det er elever som ikke greier å være i en klassesituasjon, ikke er i stand til å fullføre det løpet, skal ikke skolen slippe tak i dem, ikke se på at de tar seg noen runder på byen og kanskje blir borte for godt, men isteden sette seg ned og finne ut hvordan man kan sy et praktisk opplegg. Det er da skolen som skal disponere alle virkemidlene, ansvaret skal ligge der, hos dem som også kjenner disse elevene og disse familiene best.

Om det da skulle ende med at det blir en jobb i en butikk i en periode, blir forskjellen fra det som er situasjonen nå, at det ikke bare blir tilfeldig – at det ikke kanskje bare blir noen uker før man slutter i butikken igjen – men at det kan kombineres med noen kurs, noe oppdatering, regnskapskurs, noe som eventuelt kan kvalifisere for at det blir en stabil yrkessituasjon, hvis det er det som blir alternativet. Eller man kan kanskje etter hvert komme tilbake til skolen igjen.

Skolen skal altså være der og passe på at man ikke befinner seg i løse lufta fram til man er 18 år, og elevene skal føle at de er knyttet til skolen. Jeg tror man da i mye større grad vil kunne få fram egnede tilbud til alle, at det vil skapes mange godt tilpassede løsninger, og at ingen vil gå for lut og kaldt vann. Jeg håper at vi også kan gå inn i den debatten.

Det er veldig bra alt det vi tar opp om hva som bør skje i forkant av videregående, helt fra barnehagealder. Det er helt grunnleggende, men vi må også se på sterkere mekanismer inn i selve den videregående skolen.

Jeg vil bare til slutt nevne at når det gjelder hva vi gjør med videregående for å unngå å skape et klima for økt frafall, tror jeg at det som nå er vedtatt i Oslo bystyre om å innføre rent karakteropptak – altså at man får klarere A‑ og B‑skoler – er en farlig utvikling. Hvis man samler de elevene som er svakest, som har de svakeste faglige forutsetningene, på noen skoler, tror jeg det blir vanskeligere å jobbe med frafallet. Jeg vil gjerne høre statsrådens vurdering av det spørsmålet i tilknytning til dagens interpellasjonsdebatt.

Khalid Mahmood (A) [11:18:29]: Ingen er uenig i at frafallet i videregående skole er et stort problem og en utfordring. Dette er et sammensatt problem, og det finnes ingen enkle svar og ingen enkle løsninger på det. Det krever flere tiltak på forskjellige nivåer.

Frafall i videregående skole kan være et resultat av foreldrenes sosiale bakgrunn. Årsaken kan også være generell skoletretthet og vegring mot teorifag, noe som kan løses ved at man legger til rette for bedre praktisk opplæring i fag. En annen grunn som kommer fram, er nivået på norskkunnskaper. Dette gjelder spesielt elever med minoritetsbakgrunn, selv om man stadig oftere avdekker at også etnisk norske elever på grunn av språkproblemer sliter med å fullføre en utdanning på høyere nivå.

Jeg vil peke på tre ting som er avgjørende i denne debatten. Det ene er tidlig innsats, noe flere talere har vært inne på. Dette er en av fellesnevnerne når det gjelder frafall i videregående skole. Elever som faller fra, er ofte elever som sliter i grunnskolen. Forskning viser at det er en sammenheng mellom karakterer i ungdomsskolen og frafall i videregående skole. Derfor er vi i Arbeiderpartiet glade for at Regjeringen i budsjettet varsler at de vil øke innsatsen for spesialundervisning i grunnskolen. Jo tidligere vi fanger opp disse elevene, jo lettere blir det.

Når det gjelder norskopplæring, mener vi i Arbeiderpartiet at hvis vi skal lykkes med dette, bør vi ha en ambisjon om at alle barn kan norsk når de begynner på skolen. Derfor er vi også glade for at den lovfestede retten til barnehageplass fra høsten 2009 langt på vei vil hjelpe oss med å nå dette målet, ved siden av at vi vil fortsette å ha en stor innsats når det gjelder gratis kjernetid for femåringene. Det er barn som ikke blir fanget opp når de ikke går i barnehage.

Når det gjelder sosial bakgrunn, mener vi at svak sosial bakgrunn kan kompenseres ved å gi tilbud om leksehjelp til alle elever, for et av de områdene der sosial bakgrunn slår inn, er faglig oppfølging av elever hjemmefra. Hvis vi ser på antall deltakere i leksehjelptilbudene rundt omkring i landet, vil vi forstå hvor viktig tilbudet er, hvilken betydning det har, hvilken rolle det spiller. Vi kan også se at det er flest som deltar på leksehjelptilbudene i de områdene hvor etniske minoriteter er i flertall.

Avslutningsvis vil jeg komme inn på det interpellanten var innom i sitt første innlegg. Det er mulig jeg har misforstått, men jeg mener interpellanten sa at foreldrenes syn på utdanning også har en betydning. Jeg har fortsatt til gode å se foreldre som ikke er positive til barnas utdanning, uansett sosial bakgrunn og etnisk tilhørighet.

Jan Fredrik Vogt (FrP) [11:22:04]: Jeg synes det ble holdt et bra innlegg tidligere i dag av representanten Blåfjelldal. Hun var inne på noe av det jeg også synes er meget viktig, nemlig at utdanning skal være kult. Det skal være kult også å lykkes, vi skal ha lov til å si det, og vi skal ha lov til å være stolte av det.

For et år siden, altså i et mellomvalgår, var jeg på et møte sammen med en del andre politikere i Vestfold, et meget uoffisielt møte med bl.a. innvandrerungdom i nettopp den faresonen man her snakker om. Det var én ting alle faktisk ønsket – det er kanskje stygt å si det i et sosialistisk samfunn som vi lever i i dag: De hadde lyst til å bli rike, de hadde lyst til å være vellykket, de hadde faktisk lyst til å gjøre som andre, de hadde lyst til å kjøre en fin bil, de hadde lyst til å ha en god jobb. Men det er kanskje der det er forskjell på oss på høyresiden i politikken og de rød‑grønne. For oss er det viktig at man kan lykkes. Som en kommende representant, muligens, og partimann i Arbeiderpartiet, Martin Kolberg, sier: Vi skal ta de rike. Hvorfor skal vi ta de rike? Hvorfor skal vi være ute etter å ta dem som klarer å lykkes, de som klarer å bygge seg opp fra å starte med to tomme hender, enten det er ved utdanning eller det er ved å skaffe seg kompetanse gjennom hardt arbeid? Derfor mener jeg at vi ikke kan se på drop‑out i skolen som et isolert problem for skolen, det er et problem som speiler et samfunn. Vi må være veldig forsiktige slik at vi ikke skaper et samfunn hvor et liv på trygd for unge personer ses på som et alternativ blant disse. Da har vi tapt. Og enda verre, som vi kanskje ser tendensen til i dag: Vi må vokte oss vel for å skape et samfunn hvor det faktisk er lettere å bli rik gjennom kriminalitet enn gjennom hardt arbeid, utdannelse og å gå gradene. Selv har jeg utenlandsk far og norsk mor, og jeg har selv tatt en lang utdannelse, så jeg mener det er mulig. Alle kan ta en utdannelse i Norge i dag, hvis man vil.

Men jeg synes også, som representanten Blåfjelldal tidligere var inne på her, at det skal være lov å lykkes også uten nødvendigvis å ha en formell utdannelse. Det skal være lov å jobbe seg opp, og vi har eksempler i Norge på både innvandrere og andre som har klart å jobbe seg opp fra å starte med to tomme hender, og som i dag framstår som rike. Jeg synes vi skal ta vare på dem og bruke dem som positive eksempler, og ikke ha en holdning hvor vi skal være ute etter å ta rotta på dem, som mange har gitt uttrykk for. Jeg setter i hvert fall pris på de vellykkede, jeg er ikke misunnelig på dem. Mitt engasjement som politiker er for dem som ikke lykkes, og så gleder jeg meg over alle som lykkes.

Thor Erik Forsberg (A) [11:25:05]: Denne debatten i dag handler om fattigdomsbekjempelse, og den handler om like muligheter. Vi står i fare for å få en situasjon hvor vi reproduserer fattigdom, hvis vi ikke klarer å bryte de generasjonsbåndene som fort følger hverandre i det ikke å lykkes på skolen.

Det gjøres utrolig mye bra lokalt, i tillegg til det Regjeringen leverer. I Østfold bl.a. har vi gjort en veldig grundig undersøkelse av hva det er som gjør at ungdom faller ut av videregående skole. Det som ikke var så veldig oppsiktsvekkende, kanskje, men som var veldig dominerende i bildet, var at elevene også slet med sosiale problemer hjemme. Og det sier jo seg selv at hvis det er store problemer mellom foreldre, usikkerhet hjemme, kanskje det er vold, andre typer problemer, gjør også det at det er veldig vanskelig å konsentrere seg om det man skal når man er på skolen, nemlig å lære. Det betyr at vi fortsatt er nødt til å ha en bred samfunnsinnsats for å få bukt med de problemene.

En annen ting er jo at vi vet at veldig mange, særlig innvandrergutter, føler at de faller mellom to ulike kulturer. Og når man faller mellom to ulike kulturer, er det i hvert fall innmari viktig å ha et samfunn som inviterer inn i fellesskapet. Jeg synes ofte det er begredelig når vi har integreringsdebatter – og vi ser det fra kommune til kommune – at noen politiske partier, uten å nevne navn, alltid bidrar til å dra fram problemene istedenfor løsningene. Jeg tror at veldig mye handler om å møte mennesker ikke bare med krav eller med å sy puter under armene på dem, men å møte mennesker med en positiv forventning om at du kan lykkes. Det handler om å ønske velkommen.

Videre har vi i Østfold med tanke på læringsevnen satt i gang prosjekter med frukt og grønt og frokost. På Glemmen videregående skole i Fredrikstad f.eks. er det ganske mange, også innvandrerungdom, som møter opp til frokost hver morgen, og for mange ungdommer i den videregående skolen er det kanskje også slik at den eneste ordentlige voksenkontakten man får, kommer gjennom bl.a. disse frokostmøtene, hvor man får mulighet til å sette seg ned og prate om andre ting. Jeg tror vi trenger flere miljøkontakter ute på de videregående skolene. Det er altfor mange som tillates å forsvinne ut uten at noen tar tak i det. I Østfold vil vi i hver eneste region få på plass miljøkontakter som tar tak i dem som ikke møter opp på skolen.

Vi trenger et sterkere samarbeid mellom ungdomsskolen og videregående skole. Det kan ikke være slik at vi ser disse tingene isolert; like viktig er, som også Kristelig Folkeparti var inne på i stad, samarbeidet mellom skole og familie. Men her kommer det ofte inn noen språkproblemer, og skal en klare å få samtalen til å gå riktig for seg, bør vi også se på mulighetene for tolketjenester i mye større grad enn det en har hatt til nå.

Det gjøres utrolig mye bra fra Regjeringens side, og det gjøres veldig mye bra lokalt, som Regjeringen kan ta og kikke på. Så får vi være såpass rause at vi kan stjele gode ideer fra hverandre, men jeg synes at når vi kommer til denne type diskusjoner og integreringsdebatt, må det handle om at vi møter mennesker med en positiv forventning, og ikke en forventning om at folk skal mislykkes.

Kari Lise Holmberg (H) [11:29:06]: Jeg synes det har kommet mange bra innspill i denne debatten. Det er jeg glad for. Jeg er også glad for at vi har et utvalg som skal gå gjennom hele skoleløpet og se på de viktige problemstillingene som vi har diskutert her i dag. Jeg håper at i hvert fall to ting kan stå igjen etter denne debatten. Det er at tidlig innsats er grunnleggende viktig, og at alle barn må bli sett og verdsatt.

Så sa Dagrun Eriksen i sitt innlegg: De gode løsningene finner vi lokalt. Det er jo så sant, det er der det skjer, og det er der all innsats må rettes.

Jeg har lyst til å avslutte denne debatten med å trekke fram nettopp noen gode lokale løsninger som viser at det er mange måter vi kan gjøre ting på, at det er mange veier å gå.

Ett eksempel er Hjalmar Johansen videregående skole i Skien, som har et veldig bra tilbud. De har opprettet et eget introduksjonskurs spesielt rettet mot ungdom, som gir stort rom for tilpassing, og som er en god forberedelse til videregående skole.

Så er det Øystese skole i Hardanger. Det er skolen der ingen dropper ut. Her er det ingen som slutter før eksamen er unnagjort. Skolens ti bud burde henges opp på alle videregående skoler. Essensen i de ti budene er at du blir sett, det stilles krav til deg, og du blir fulgt opp.

Det siste eksempelet jeg skal ta, er fra Vinje kommune i Telemark. De har nylig fått Amnestys pris for godt integreringsarbeid. I evalueringsrapporten som de selv har utarbeidet, står det at det har vært berikende for barnehagen og barnemiljøet, og ikke minst for personalet. Men man sliter med enkelte norske ungers holdninger.

Vi har utfordringer på dette feltet. Det er nå viktig at vi tar fatt i utfordringene, og at vi gjør noe med dem, og derigjennom med godt forebyggende arbeid forhindrer at så mange som i dag avbryter skoleløpet.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:32:02]: Eg synest både representanten Bøhler og representanten Blåfjelldal heldt gode og interessante innlegg om ting som gjekk meir direkte på vidaregåande utdanning, og som eg vil kommentere. Eg vil først berre gjere det heilt klart at vi ikkje har tenkt å redusere krava til kunnskap om Stortingets oppbygging, slik ein kanskje kunne forstå det frå denne talarstolen. Vi vil tvert imot sørgje for at dei er tydelege og til stades både i grunnskulen og i vidaregåande skule.

Representanten Blåfjelldal tok opp det problemet at det kanskje framleis er ein statusforskjell – sjølv om han formelt ikkje er der, og sjølv om vi nok er betre enn andre mellom ulike vidaregåande løp – med for lite praktiske inngangar der. Eg har liknande opplevingar sjølv. Eg var i Froland for ikkje så veldig lenge sidan, og der møtte eg ein elev som gjekk på anleggsmaskinførarlinja, som sa til meg: Kvifor skal eg lese dikt av Shakespeare på engelsk, når det eg treng, er å kunne bestille delar på engelsk og lese manualar på engelsk. I læreplanen står det ikkje noko om det, der står det at vi skal ha god kjennskap til engelskspråkleg litteratur tilbake til 1500‑talet.

Eg trur faktisk vi må gå inn i den debatten og sjå på om vi har læreplanar, pedagogikk, lærarar, undervisning, som er retta mot delar av elevgruppa og ikkje andre.

Representanten Bøhler tek opp liknande problemstillingar, og eg meiner tankane hans rundt dette, om den gruppa som fell mellom alle stolar i dag, er svært interessante, og dei er blant det vi kjem til å ta med oss vidare i arbeidet med det eg omtalte som «I praksis».

Eg vil òg seie at det vi har sett frå den perioden då vi hadde ei blanding av karakterbasert og geografisk opptak i Oslo, nettopp er at sentrumsskulane i Oslo fekk eit meir blanda elevgrunnlag, og at mange av dei som voks opp i sentrumsskulane, fekk moglegheita til å gå på eigne nærskular, og at det var positivt.

Til slutt: Representanten Vogt sa at alle bør ha moglegheit til å få fin bil, bra jobb, tene pengar og verte rike. Eg kunne ikkje ha sagt det betre sjølv: Det bør ein. Eg trur forskjellen i politikken er at eg meiner at alle skal ha moglegheit til å få fin bil, bra jobb og tene pengar, men i dag er dei moglegheitene ekstremt skeivt fordelte. Nokre veks opp slik at dei har stor sjanse for det, andre har ein bakgrunn som gjer at det er veldig vanskeleg. I tillegg meiner eg at dei som trass i alt ikkje vert rike og tener store pengar – dei fleste – likevel skal ha moglegheita til fin bil og ein bra og sikker jobb. Og det er eit viktig skilje i politikken: at dei veldig mange som trass i alt ikkje kjem til å stå på statistikken over dei som tener mest, framleis skal ha dei moglegheitene. Og då kan vi ikkje dele ut skattelette i milliardklassen til dei rikaste og føre ein politikk som gjer at renta kan gå opp, kutte i dei offentlege tilskota til SFO, slik at utgiftene til barnefamiliane aukar osv. Det trur eg er forskjellen.

Takk for ein god debatt og ein viktig interpellasjon.

Presidenten: Presidenten er betrygget av at kunnskapen om Stortingets oppbygging fortsatt skal spres til landets elever.

Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.